DANNELSEN AV STATEN ISRAEL THOMAS HEGER

Transkript

1 DANNELSEN AV STATEN ISRAEL THOMAS HEGER Innledning og avgrensning Historien om hvordan staten Israel ble til savner sidestykke i moderne historie. Ved internasjonal intervensjon ble det jødisk folk tildelt størsteparten av et landområde for det meste befolket av palestinske kristne og arabere, uten noe særlig historisk belegg. 14. mai 1948 proklamerte Israel seg for stat å være. Hvordan kunne dette skje? Det var en følge av historiske hendelser særegen for Europa og Midtøsten. Antisemittismen, med sitt verste utløp i Holocaust, var naturligvis hovedårsaken for å støtte dannelsen av et jødisk hjemland. Men europeisk sionistpropaganda hadde for lengst skapt myten om et Palestina befolket av få nomadefolk, og at jødene, som to tusen år tidligere hadde blitt massedeportert ut av området av romerne, hadde en form for eierskap til landet. Her hadde man altså et folk som trengte et land, og et land uten folk. For sionistene var regnestykket enkelt. I den følgende diskusjonen vil et utvalg av ytre og indre momenter for dannelsen av staten Israel bli kort debattert. Jeg vil drøfte historiske hendelser og deres konsekvenser fra spørsmålet om et jødisk nasjonalhjem oppstår i 1897 til staten Israel opplever sin første krig i Sionismen Den politiske sionismen vokste frem mot slutten av 1800-tallet som en reaksjon på mislykket assimilering, økende nasjonalisme og økende antisemittisme. Antisemittismen tok form av sosiopolitisk rasisme mot jødene. I Øst-Europa ble jødene forfulgt blant annet av de russiske pogromene. I Vest-Europa hadde de lenge hatt en bedre stilling, men med en økende antisemittisme blant annet i Østerrike ble det også her vanskelig å oppholde seg. Et høydepunkt oppsto med Dreyfus-saken i Frankrike. Etter at journalisten Theodor Herzl hadde observert den urettferdige rettsaken mot artillerikapteinen Dreyfus, skrev han boken Der Judenstaat i 1896 der han så behovet for en jødisk nasjonalstat (Persson 2001:12) Herzl nådde ikke frem med visjonen sin ved den første sionistiske verdenskongressen i Basel i Her ble enigheten om et offisielt program som sa at sionistene skulle etterstreve å gjennom offentlig rett garantere et jødisk hjem i Palestina, ikke en jødisk stat. Men det førte til organisert oppkjøp av jord som gav anledning til kollektiv innvandring til det som for tiden var en del av den sør-syriske provins i Det Osmanske riket (ibid: 12). Den første grunnsteinen for Israel kunne sies å være lagt. Det britiske imperiets mange løfter Balfour-erklæringen av 1917 gav sin støtte til et nasjonalhjem i Midtøsten (ibid: 22) men ble oppfattet som den britiske regjeringens anerkjennelse av det sionistiske koloniseringsprosjektet i - 1 -

2 Palestina. Balfour-erklæringen, som for det meste ellers var svært upresis, sa derimot ingenting om hva som skulle hende med den ikke-jødiske befolkningen eller hvilke grenser det var snakk om. Balfour-erklæringen må også ses i lys av den såkalte Sykes-Picot avtalen fra 1916 mellom Storbritannia og Frankrike som kom i stand under og etter den første verdenskrig om hvordan disse stormaktene skulle dele Midtøsten opp i sine respektive interesseområder når osmanerne var knust. Avtalen gav Storbritannia innflytelse over Sør-Syria, nå kalt Palestina (ibid: 23). Denne avtalen kolliderte med Hussain-McMahon-korrespondansen i 1915 som, i arabernes tolkning, hadde lovet dem samme område (ibid: 20-21). Uklarheten i avtalene kan ses på som et typisk britisk trekk, et ønske om stadige smutthull. Britene vegret seg for å miste for mye kontroll i Palestina da det var av stor strategisk kommunikasjonsmessig betydning for det britiske imperiet. Her hadde man blant østlig kontroll over Suezkanalen og motorvei til Britisk Irak og oljereservene der. (ibid: 31-32). Effekten av Balfour-erklæring lot ikke vente på seg. Motstanden fra araberne var så stor at britene så seg nødt til reformulere erklæringen først i The Churchill memorandum fra 1922 og så The Passfield White Paper fra 1929, hvor de prøvde både å anerkjenne palestinernes rettigheter og samtidig begrense den jødiske immigrasjonen (ibid: 32-33). Men veien herifra og ut gikk for det meste i jødenes favør. Man kan diskutere om Peelkommisjonens radikale delingsforslag fra 1937 tilspisset situasjonen: sionistkongressen i det samme år forkastet forslaget og begynte å se Balfour-erklæringens løfte om et nasjonalhjem som et løfte på hele Palestina inkludert Transjordan. Arab Higher Committee forkastet forslaget i sin helhet og kalte på en innvandrings- og jordoppkjøpsstopp for jøder. I et nytt forslag, The White Paper of 1939, prøvde britene å føye alle, noe som gjorde at ingen ble fornøyd. Stridsspørsmålet stod fast når andre verdenskrig brøt ut. Britenes politikk her må ses i lys den type politikk imperiet førte overfor koloniene sine på samme tid, og som kan ha påvirket hvordan de oppførte seg overfor mandatområdet Palestina og problematikken der, ved å gi litt og litt mer og innrømme særrettigheter til de som var mest ressurs- og innflytelsessterke. Hvilket leder meg til spørsmålet: Hvordan klarte jødene å få gjennomslag for så mange av sine ønsker? Som vi allerede har sett har sionistene på denne tiden svært stor politisk kraft, og har allerede et ben innenfor den britiske regjeringen. Med Balfourerklæringen hadde kampesteinen med de kommende krav begynt å rulle (ibid: 22). Andre verdenskrig Med jødeforfølgelsene forut og under krigen i Europa satte for alvor det sionistiske koloniseringsprosjekt fart. Så mange som 5,1 mill. jøder døde i Hitlers Holocaust, noe som setter i gang en voldsom sympatibølge over hele verden. I løpet av krigen og på grunn av mange elementer jødene som led i Europa; desillusjoner om den britiske Palestina-politikken; arabernes - 2 -

3 motstand; samt følelsen av å alltid finne seg i en minoritetsstilling i de palestinske områdene gikk sionistene bort i fra tanken om å leve sammen med palestinerne og ønsket heller en egen jødisk stat (ibid: 38). Winston Churchill mente ved krigens slutt at siden nazistene var nedkjempet var Europa trygt for alle, inkludert jødene. Mange av de overlevende var ikke overbevist og uansett hadde The Jewish Agency for Palestine som fra 1929 hadde vært sionistenes interesseorgan i Palestina med Chaim Weizmann og David Ben Gurion i spissen (ibid: 28), og som sies i 1945 å ha utgjort en egen stat i mandatstaten Palestina et svært lokkende alternativ: muligheten til å begynne på ny. Men den britiske mandatpolitikken hindret en full skalert innvandring og måtte overkommes. Deres immigrasjonsrestriksjoner ble voldelig motkjempet av israelske terrororganisasjoner allerede fra 1944 av Irgun, og senere Stern-ligaen i samarbeid med Israels hemmelige hær Haganah (ibid: 39). I 1945 krevde The Jewish Agency av den britiske regjering at den skulle åpne opp Palestinas grenser for så mange jøder som mulig (ibid: 39). I 1947 overleverte britene problemet til FN. USA og FN Etter andre verdenkrigs slutt stod USA igjen som den ledende supermakten i verden. Med en stadig voksende jødisk velgermasse gikk både demokratene og republikanerne til valg med støtte oppunder sionistiske ønsker. Den jødisk lobbyvirksomheten, som etter hvert hadde overført fokus fra Storbritannia til USA, visste å smi mens jernet var varmt og fikk i 1945 president Truman og den amerikanske regjeringen til å anbefale opprettelsen av en jødisk stat (ibid.:44). Dette, i tillegg til eskalerende jødisk innvandring til de palestinske områdene, gjorde at Palestinas fremtid ble tatt opp til vurdering i det nydannede FN i Det ble nedsatt en komité, UNSCOP, som i sitt majoritetsforslag leverte en kontroversiell løsning som hadde lite presedens i moderne historie: Området skulle deles slik at både araberne og jødene skulle kunne danne en stat hver. Jødene skulle få 55 prosent av landområdet mot palestinernes ca 44 prosent (ibid: 47). Delingens detaljer er i denne sammenheng litt uinteressant mye fordi det ikke skulle gå slik heller for det vesentlige her var at forslaget var en formell støtte av sionistenes årlange arbeid: jødene ble anerkjent en egen stat. Forslaget ble avvist av araberne, godtatt av jødene, som grunnlag for den videre ekspansjonen, senere støttet av både USA og Sovjetunionen, og i siste instans mye takket være systematisk press fra den ressurssterke jødiske lobbyen som stod i et nært forhold til USA vedtatt med 2/3 flertall av FNs medlemsland som resolusjon 181. Så kan man i etterkant spørre seg om det ikke ville ha vært mer naturlig, i forhold til folkerettslige prinsipper, å opprette en arabisk stat med en minoritet jøder som hadde medbestemmelserett i forhold til folketallet. Jødisk migrasjon - 3 -

4 Som vi så gav den første sionistiske verdenskonferansen i 1897 grunnlaget for jødisk innvandring til Palestina. Men europeiske jøder flest ønsket ikke å dra til områdene. De ville til det forjettede land, Amerika, og 2,6 mill. emigrerte nettopp hit mellom 1881 og 1924 (ibid: 10). Samtidig levde det bare jøder i Palestina i 1922 (ibid: 25). Selv når amerikanerne begrenset innvandringen i 1924 økte ikke migrasjonen til Palestina noe betraktelig. Først i 1933, når Hitler kom til makten i Tyskland, tok innvandringen til. I årene som fulgte kom det så mange som i året, og i følge The Jewish Agency var det i 1945 bosatt jøder i området noe over en tredjedel av så mange muslimer/kristne som var bosatt i samme området (ibid: 25). Etter andre verdenskrig tok innvandringen seg for alvor opp og støtten fra minoriteter av samme folkegruppe bosatt i andre land økte også. De ønsket jo alle et eget eller et symbolsk nasjonalhjem. Effektivitet et og krig Jødenes konstruktive oppbygging av økonomi og infrastruktur samt jordkjøp i Palestina under den britiske mandatmaktens beskyttelse, bidro mye til å befeste deres posisjon i området. Jødene gjenopprettet hebraisk som felles språk, noe som ble sett på som et symbol på enhet, og ved statsdannelsen i 1948 snakket nesten 75 prosent av alle jøder over to år språket (ibid: 27). De jødiske nybyggerne organiserte seg i 1910 i kollektivt jordbruk, Kibbutz-systemet, og kooperative handelsorganer (ibid: 28). I 1920 samlet fagforeningene seg i Histadrut, som støttet prinsippet om at jødiske bedrifter kun skulle ansette jøder. Forsvaret Haganah, som inkluderte jøder med krigserfaring fra andre verdenskrig, ble til i samme tiår og ble under krigen i forsynt med våpen fra Tsjekkoslovakia, Frankrike og USA (ibid: 41-42). Innvandrende jøder i rett alder gikk rett inn i forsvaret. Dette var en bevisst politikk. David Ben-Gurion hadde allerede i 1909 innsett at en framtidig krig med araberne var uunngåelig, og at det var viktig å være forberedt (ibid:13). Så systematisk jobbet The Jewish Agency at de i 1945 kontrollerte ikke bare den økonomiske sektoren, foruten at de hadde egne sykehus, velferd- og utdanningssystem, i tillegg til en frivillig sammensatt regjering. (ibid: 42) Palestinerne klarte aldri å organisere egne rekker like godt som jødene. Samfunnet var preget av politisk splittelse og føydal karakter. Deres motstand strakk seg fra demonstrasjoner og streiker til geriljakrig og terroraksjoner (ibid: 31) Men innbyrdes maktkamp som følge av det Osmanske rikets fall, nasjonal ekstremisme og uenighet mellom palestinske ledere ødela muligheten for en sterkere felles samling. Palestinerne var i de kritiske årene mellom 1945 til 1948 uten lederskap fra sterke sosiale eller økonomiske grupperinger. Dette betydde at da den israelske statsdannelsen så ut som en realitet hadde ikke palestinerne mulighet til å mobilisere seg politisk eller militært

5 Siden resolusjon 181 ikke var juridisk bindende, og partene involvert uenige måtte innholdet gjennomføres ved makt. Det skulle da heller ikke vise seg så vanskelig for jødene som allerede på dette tidspunktet hadde dannet konturene av en god stats- og militærstruktur. Da staten Israel ble proklamert stod Arab Liberation Army, med styrker fra blant annet Libanon, Transjordan, Syria og Egypt, allerede klare og krigen startet neste dag. Nabolandenes motstand kan forstås med at de så Israel som et massivt vestlig overgrep i det som skulle bli en samlende panarabisk nasjonalisme. I den drøyt seks måneder lange krigen som fulgte overrasket Israel, som til tross for at de var noe svekket i startet, klarte å kjempe fra seg. Det tok ikke lang tid før de arabiske styrkene var overvunnet, og Israel kom mer styrket ut av krigen enn de hadde vært før. Det er min påstand at hadde ikke Israel vunnet krigen i , hadde det ikke vært noe fundament å bygge staten på. Det holdt nemlig ikke å proklamere seg stat. Man måtte kjempe for det. Avslutning Årsakene for dannelsen av staten Israel er sammensatte, og det er ofte vanskelig å se hele bildet. For å samle trådene litt: Sionistkonferansen i Basel i 1897, Balfour-erklæringen og etterdønningene, Holocaust, internasjonal støtte eksemplifisert gjennom resolusjon 181 og krigen i står for meg som grunnpilarene til forklaringen av mirakelet staten Israel. Man kan også snakke om en fantastisk innsats av jødene som gjennom systematisk arbeid og mye motgang klarte til sist å nå dette målet

6 Litteratur Persson, Sune (1994) Palestina-konflikten, Studentlitteratur: Lund