Fiskeundersøkelser i Logn august 2005

Transkript

1 ESPEN ENGE (org. nr MVA) 5_5 Fiskeundersøkelser i Logn august 25 Vannkjemi, restbestander og aktuelle tiltak (Espen Enge, feb. 26) Prøvefiske i Håvestøylvatn

2 ESPEN ENGE (org. nr MVA) Innhold Innhold FORORD 1 INNLEDNING 2 METODER 2.1 Tetthetsregistreringer av ungfisk 2.2 Garnfiske 2.3 Kjemiske og fysiske målinger 2.4 Identifisering av opprinnelig bestand 2.5 Statistiske metoder 3 RESULTATER OG KOMMENTARER 3.1 Vannkvalitet 3.2 Fisk El.-fiske Garnfiske Innsamlede opplysninger fra lokalkjente og data fra gamle undersøkelser 4 VURDERINGER OG MULIGE TILTAK 5 KONKLUSJONER OG ANBEFALINGER 6 LITTERATUR VEDLEGG

3 ESPEN ENGE (org. nr MVA) FORORD Undersøkelsesområdet ligger vest for Langeid i Setesdal, i kommunene Valle og Bygland. Alle lokalitetene tilhører Logn, øverst i Mandalsvassdraget. Fylkesmannen i Aust-Agder har vært oppdragsgiver. Undersøkelsene har omfattet både garnfiske, el.-fiske og vannprøvehenting. Samtidig er det også samlet inn historiske data om fisk, og her har særlig Torjus Uppstad vært til uvurderlig hjelp. I løpet av sommeren har han snakket med et stort antall grunneiere og lokalkjente, og samlet inn mye opplysninger om både fiskestatus og utsettinger i dette området. Alle hans opplysninger er i denne rapporten gitt som originalkilde pers. medd., selv om det er ikke er forfatteren, men Torjus disse opplysningene er meddelt. Tarjei Langeid takkes for lånet av hytte på Elgli, og nylig avdøde Bjørgulv P. Besteland for lån av båt og hytte ved Lykkjevatn. Feltarbeidet er utført av Daniel Finnesand, Endre Årthun og Espen Enge. Sistnevnte har bearbeidet materialet og skrevet rapporten. Skjellprøvene er lest av NINA v/leidulf Fløystad. Svein Dam Elnan takkes for gjennomlesing og kommentering av rapporten.

4 ESPEN ENGE (org. nr MVA) 1 INNLEDNING Fra områdene rundt Ljosland i Åseral, rett sørvest for Langeidheia, ble det allerede i 192-årene beskrevet tilbakegang i fiskebestandene (Dahl 1921). Professor Knut Dahl konkluderte med at rognparasitten Glugea anomala var årsaken, men i ettertid kan det nok fastslås at dette var de første tegn på forsuringsskader. Dahls undersøkelser viste imidlertid at problemet ikke bare var avgrenset til dette området: "Saavel fra Sirdalen, Kvinesdal, Mandalsdalen, Sætersdalen og noget længere øst har jeg faaet meddelser om dette fenomen. Overalt gaar meddelelserne ut på at fiskens bortdøen foregaar paa den tidligere skildrede maate. Der kan ikke konstateres død fisk i vandene. Der er ingen plutselig katastrofe. Men vandene avfolkes" (Dahl 1921). Setesdalsheiene ble for alvor rammet av forsuring på slutten av 196-tallet, og mange fiskebestander døde ut eller ble redusert. I øvre deler av dalføret ble vestheiene sterkest rammet. Lengre nede i dalen er begge sider av dalføret like sterkt rammet. I 198 ble alle vatn på Langeidheia regnet som fisketomme, eller nær fisketomme (Sevaldrud og Muniz 198). Vannprøver fra dette området som ble innhentet i regi av SNSF på 197-tallet, viste ph-verdier på rundt 5 eller lavere (T. Hesthagen pers.medd.). Forsuringssituasjonen har bedret seg de seinere årene, og litt lenger vest (Sira og Kvina) er fiskebestandene i ferd med å bygge seg opp igjen (Enge 22a). I områder hvor all fisk er borte må det settes ut fisk. DNs retningslinjer (DN 1998) sier at reetablering av utdødde fiskebestander skal skje med utgangspunkt i fisk fra et eller flere nærliggende vann (lokal fisk). Dette prinsippet legges også til grunn i forvaltningsplanen for fisk i Setesdal Vesthei (Haraldstad og Matzow 26). Kartlegging av eventuelle restbestander er derfor helt nødvendig. Problemet er ikke bare å finne eventuelle restbestander, men også å sannsynliggjør at de virkelig er originale, og ikke påvirket av utsettinger. Lyngroth (1991) foretok fiskeundersøkelser i et større antall vatn i Gaukhei-Langeidområdet i 199 og Hovedkonklusjonen var at det generelt var lite fisk i området. Den fisken som i det hele tatt ble funnet, stammet antagelig helt eller delvis fra utsettinger. I noen av vannene hadde den opprinnelige stammen trolig overlevd, men nesten alle slike bestander viste seg å være direkte eller indirekte påvirket av utsettinger. Det opprinnelig genetiske materialet var derfor trolig i varierende grad "utvannet". Så vidt en kunne se var det bare Håvestøylvatn som hadde en original aurebestand. Denne bestanden var imidlertid meget tynn. Det ble kun fanget 1 (én) aure ved prøvefisket, og denne var gammel (Lyngroth 1991). Undersøkelsene i 25 hadde som mål å dokumentere aurebestanden i Håvestøylvatn, og samtidig forsøke å finne eventuelle andre bestander som kunne har overlevd lenger oppe i samme vassdragsgrein. Alle undersøkte lokaliteter tilhører Logn, øverst i Mandalsvassdraget (fig. 1).

5 ESPEN ENGE (org. nr MVA) Figur 1: Kart over undersøkelsesområdet. Mørk blå innsjøer er prøvefisket med garn, og røde punkter er el.-fiskestasjoner (kartgrunnlag Fylkesmannen i Aust-Agder)

6 ESPEN ENGE (org. nr MVA) 2 METODER 2.1 Tetthetsregistreringer av ungfisk Stasjonene ble overfisket 1 gang med elektrisk fiskeapparat. All fisk ble lengdemålt til nærmeste millimeter og artsbestemt. Arealet til el.-fiskestasjonene er beregnet som lengde x middelbredde, hvor "middelbredde" er gjennomsnitt av flere breddemålinger jevnt fordelt langs stasjonens lengdeakse. 2.2 Garnfiske Det ble fisket med "standard" Jensen-serie. Denne består av garn med maskestørrelse 12, 14, 16, 18, 22, 24 og 2 x 3 omfar. I dag benyttes vanligvis "Nordisk serie". Imidlertid var hovedformålet med denne undersøkelsen å påvise om det i det hele tatt var fisk i undersøkelseslokalitetene, og til dette formål fungerer Jensen-serien tilfredsstillende. Det ble i tillegg tatt med ett SNSF oversiktsgarn, og dette ble benyttet i 1 lokalitet. All fisk ble lengdemålt til nærmeste mm. Fisken ble veid til nærmeste hele gram. Kjønn, stadium og kjøttfarge (rød, lysrød eller hvit) ble bestemt i felt. I felt ble også "dominerende" mageinnhold bestemt. Det er ikke andel mageinnhold som registreres, men andelen av fisk som hadde de forskjellige næringsemnene som dominerende mageinnhold. Med dominerende menes at volum-andelen skjønnsmessig er > 5%. Hvis to næringsemner tilsynelatende dominerte, ble hvert av disse vektet 1/2 i videre beregninger og grafiske fremstillinger. Det ble tatt skjellprøver av all aure, som ble benyttet til aldersbestemmelse og tilbakeberegning av lengde og vekst. 2.3 Kjemiske og fysiske målinger Vannprøvene fra forskjellige dyp ble hentet med Ruttner vannhenter. Utløp-, innløp- og bekkeprøver ble tatt rett i prøveflasken. Temperatur ble målt med termometeret i vannhenteren til nærmeste halve grad. Dette er kontrollert mot sertifisert kalibreringstermometer, og hadde en usikkerhet på ±.3 C. De resterende parametrene er enten målt på feltlaboratorium, rigget opp på nærliggende hytte eller tatt med tilbake for analyse på vanlig laboratorium. ph ble bestemt på "feltlab" (ph-meter Orion mod. 221/elektrode Radiometer phc241). Referanse: Standard Methods 45-H +. Fargetall ble bestemt på "feltlab" med komparator (HACH CO-1) etter Standard Methods 212B d) "Field method". Ved høye fargetall vil komparatormålinger gi systematisk lavere

7 ESPEN ENGE (org. nr MVA) verdier enn fotometriske målinger (Enge 22b). Ved lave fargetall (<3 mg Pt/l) er samsvaret med fotometriske metoder godt. Konduktivitet ble målt på laboratorium med Cole-Parmer konduktivimeter Referanse: Standard Methods 25. I flere sammenhenger bruker rapporten H + -korrigert konduktivitet. Det er vist at ph sammen med H + -korrigert konduktivitet i stor grad forklarer fiskestatus i sure innsjøer (Sevaldrud og Muniz 198). Kalsium ble bestemt med ioneselektiv elektrode. Referanse: Radiometer (2). Magnesium ble bestemt fotometrisk med calmagite og EDTA/EGTA. Referanse: HACH (23). Aluminium ble målt fotometrisk med Eriochrome Cyanine R. Referanse: Standard Methods 35-Al (D). Usikkerhet: ± 11 µg/l (for Al<25 µg/l). Al-verdier bestemt etter metoden ovenfor, gir noe lavere verdier enn RAl. På 2 prøver fra Sirdal ("Al"=3-16 µg/l, ph= ) er det funnet (Enge 1992): RAl (µg/l) = 1.12 x Al (µg/l) + 14 {r 2 =.89} Sulfat ble bestemt turbidimetrisk som BaSO 4. Referanse: Standard Methods 45-SO 4 2- (E). Modifisering for verdier < mg/l er benyttet. Nitrat ble bestemt fotometrisk etter Zn-reduksjon. Referanse: Standard Methods 213 Nitrogen (nitrate). Usikkerhet: ± 2 µg/l. Merknad: Tallene som er presentert i denne rapporten som nitrat (NO 3 -N), er egentlig summen av nitrat og nitritt (NO 2 -N). Konsentrasjonene av sistnevnte er ubetydelig. 2.4 Identifisering av opprinnelig bestand Det er benyttet følgende fire kriterier for vurderinger om en bestand er opprinnelig : I. Lokaliteten har aurebestand i dag som påviselig reproduserer naturlig. Fisken skal heller ikke på noe tidspunkt ha vært helt borte (med unntak av lokaliteter som kan ha blitt rekolonisert fra restbestander oppstrøms) II. Ingen kjente utsettinger i lokaliteten eller oppstrøms, med mindre disse kan dokumenteres å være mislykket III. Dersom lokaliteten har en marginal vannkvalitet skal det dokumenteres vannkjemiske refugier. IV. Ingen uvanlige resultater eller observasjoner (f.eks. unaturlig sterke årsklasser, observasjoner av fisk i lokaliteter som vurderes å være for sure m.m.). 2.5 Statistiske metoder Test av trender og sammenhenger mellom parametre er utført med regresjonsanalyse og T-test. Testoppsettet var H : 1 = mot H 1 : 1 g, hvor 1 er stigningskoeffisienten til regresjonslinjen.

8 ESPEN ENGE (org. nr MVA) 3 RESULTATER 3.1 Vannkvalitet Vannprøvene (tab. 1) var ikke spesielt sure (ph=5.-6.), men vannet var ekstremt ionefattig (Kond= µs/cm korrigert for H + ). Sevaldrud og Muniz (198) har vist at fisk (aure) er særlig følsom for surt vann når konduktiviteten er lav. Ved konduktivitet < µs/cm måtte ph være > 5.8 for å unngå tap av aurebestander. I undersøkelsesområdet hadde 23 av 24 vannprøver konduktivitet i dette intervallet. Al-verdiene var lave (3-14 µg/l) og vil trolig ikke representere noe problem for fisk (aure). For mange av de målte parametrene representerer sommersituasjonen den gunstigste vannkvaliteten over året. Lave kalsiumverdier ( mg/l) viser at vannet er dårlig bufret, så det kan ikke utelukkes dårligere vannkvalitet på andre tider av året. Dette gjelder særlig de mindre bekkene. Tabell 1: Resultater av vannprøver tatt under prøvefisket sommeren 25. Vannprøvene på grå bakgrunn er prøver hentet av Torjus Uppstad tidligere på sommeren. Område Lokalitet Prøvested/dyp Dato Temp. ph Kond. Farge Ca Mg Al SO4 NO3 C µs/cm mg Pt/l mg/l mg/l µg/l mg/l µg N/l Håvestøyl Håvestøylvatn m ,5 5,6 8,1 2,28,8 4 1,5-2.5 m ,5 8,4 2,28, 4 1,4-5 m ,5 5,5 8,7 25,33,9 4 1,5 - Logn 2 m oppstr. Loteva ,6 8,1 2,28,8 4 1,4 - Vonarostjørn ,1 13,1 3,4, 2,1 - bekk Sendingfet v/hovestøylvatn ,7 12,2 4,65,22 8 2,7 - -" ,2 11,6 39, Ormetjørn ved sti/traktorvei ,4,3,45, Lykkjevatn Lykkjevatn m ,5 7,5 15,25,4 5 1, 31 5 m ,5 7,5,25,4 5 1, 29 m ,3 8,8,25,5 6 1, m ,2 9,7 15,28,8 7 1,7 62 bekk fra Grobudalen v/lykkjevatn ,8 7,3,39,5 5 1,2 - bekk fra Sigurdstj. -" ,5 6,9 2,32,5 4 1,2 - bekk Sandvik -" , 9,4 4,66,8 4 2,4 - elv fra Gruvledalen -" ,7 6,6 15,33,6 4 1,1 - Kråkeåni mellom tjørnene ,4 6,4,2,7 5 1,1 - Kråkekvæven innløp Kråketjørn , 8,8 5,32, 7 2,7 - Røynlivatn Røynlivatn (indre) m ,4 8,8 5,29,5 5,9-5 m ,3 8,8 5,27,7 5 1,1 - m ,3 9,3,28,8 6 1,2 - vann k. 929 utløp ,7 6,7,29, 3 1, - Røynlitjørn -" ,7 7,4,3,9 3 1, - Brattestøyl Brattestøyltjørn -" ,1 11,1 -,32,

9 ESPEN ENGE (org. nr MVA) Konduktiviteten er et resultat av ionebidrag fra berggrunn (forvitring), sjøsalter og forurensninger (forsuring). Av de målte parametre representerer kalsium berggrunnsbidraget, magnesium sjøsaltbidraget og sulfat forsuringen. Av disse gav bare kalsium signifikant bidrag til konduktiviteten (p<.5). ph-verdiene styres av balansen mellom tilførsler av forsurende komponenter og berggrunnens evne til å nøytralisere disse. I undersøkelsesområdet var Ca-verdiene svært lave, ca. 8% lavere enn.4 mg/l, så vannets evne til å motstå forsuring er generelt meget lav. Imidlertid var forsuringsbelastningen også moderat, så derfor var vannet ikke spesielt surt. Kalsium gav positiv og sulfat negativ effekt på ph-verdiene (p<.5). Av de analyserte parametre er det særlig ph og farge som potensielt kan ha innvirkning på Al-verdiene. Løseligheten til Al-forbindelsene er ph-avhengig og humus kan kompleksbinde Al. På dette materialet hadde bare ph signifikant effekt på Al-verdiene (p<.5). I Lykkjevatn ble det tatt prøver ned til 2 m. Sprangsjiktet lå på 5- m, og flere av parametrene hadde tydelige dybdegradienter (fig. 2). Vannet under sprangsjiktet er trolig vann fra tiden omkring vårsirkulasjonen. Disse prøvene hadde klart høyere verdier for blant annet sulfat og nitrat, noe som tyder på at forsuringsbelastningen er sterkere om våren. Avtagende ph med økende dyp kan også ha samme årsak, men her er trolig CO 2 -effekten av større betydning. CO 2 -verdiene øker vanligvis med økende dyp i innsjøene (Wetzel 1982). Temperatur Konduktivitet Surhet Aluminium Dyp (m) 15 Dyp (m) 15 Dyp (m) 15 Dyp (m) Temp Kond. (µs/cm) 25 5, 5,2 5,4 5,6 5,8 6, ph Al (µg/l) Kalsium Magnesium Sulfat Nitrat Dyp (m) 15 Dyp (m) 15 Dyp (m) 15 Dyp (m) ,,1,2,3 Ca (mg/l) 25,,2,4,6,8, Mg (mg/l) 25,,5 1, 1,5 2, SO4 (mg/l) NO3-N (µg/l) Figur 2: Lykkjevatn - dybdegradienter for sentrale vannkjemiske parametre

10 ESPEN ENGE - - (org. nr MVA) I 1975 ble det tatt vannprøver i både Lykkjevatn og Røynlivatn (Wright og Snekvik 1977). Utfra denne vannkvaliteten og regnearket opprinnelig ph.xls (Hindar og Wright 22) er opprinnelig (uforsuret) ph i begge disse innsjøene estimert til litt under 6. Siden verken TOC eller LAl ble målt i 1975 er det gjort følgende antagelser: TOC=1 mg/l, ILAl=25%*RAl. Tilsvarende beregninger kan gjøres utfra vannprøver fra 1986 (-sjøer). På dette materialet ble det målt både TOC og Al-fraksjoner. Opprinnelig ph ble 5.8 for begge innsjøene. Dagens ph-verdier er.3-.5 enheter lavere enn uforsuret ph. Til sammenligning var 1975-verdiene 1 ph-enhet lavere enn uforsuret ph. Dette viser at det har skjedd en betydelig forbedring av vannkvaliteten siden Det ser likevel ut som at forsuringen må reduseres ytterligere for at ph-verdiene skal komme helt tilbake til uforsurede verdier. Tabell 2: Resultater fra 7- og -sjøers undersøkelsene. (Merk: Konduktivitet i 1975 er gitt med 2 C som referanse) Dato lokalitet ph Kond Ca Mg Na K Cl SO4 NO3-N TOC RAl ILAl LAl µs/cm mg/l mg/l mg/l mg/l mg/l mg/l µg/l mg/l µg/l µg/l µg/l Lykkjevatn 4,88 15,,3,13,8,11 1,1 2, Lykkjevatn 5, 12,1,36,,52,9,8 1,9 1, Røynlivatn 4,9 14,6,3,13,85,8 1,1 2, Røynlivatn 4,92 13,5,34,11,61,9 1, 1,9 148, Hægestøylvatn 5,21 11,2,35,12,65,11 1,1 1, Hægestøylvatn 4,95 13,7,42,12,6,11 1, 2,3 95 1,

11 ESPEN ENGE (org. nr MVA) 3.2 Fisk El.-fiske Det ble i alt overfisket 243 m² og fanget 15 aurer (tab. 3). Alle disse ble fanget i området "Håvestøylvatn" som utgjør 49 m². For dette området separat blir utregnet tetthet 3 fisk pr. m², hvilket er svært lavt. Tabell 3: Resultater av el.-fisket i Logn sommeren 25 Område Dato Lokalitet Stedsangivelse A (m²) Fangst (ant.) Håvestøylvatn.8.25 Logn noen hundre m oppstr. Loteva Logn ved Hovestølvatn Sendingfetbekken fra Hovestølvatn og m oppover 14 1 Lykkjevatn bekk fra Sigurdstjørn innløp Lykkjevatn bekk ved Sandvik Sandvik elv fra Gruvledal ved Lykkje Kråkekvæven fra Kråketjørn, opp til vandringshinder Kråkeåni mellom tjernene 75 Røynlivatn bekk fra Røynlitjørn (hele strekningen) bekk fra tjern k. 929 innløp Røynlivatn, opp til vandringshinder elv fra Tindedalen innløp tjern oppstrøms Røynlivatn 23 Antall Aure fra tilløp til Håvestøylvatn Lengdefordeling el.-fiskefangst Lengdeklasser (mm) Lengdeklasser=intervallmidtpunkt Fisken som ble fanget ved el.-fisket var av varierende årsklasser (fig. 3). Det ble kun fanget 3 stk. årsyngel, så den naturlige reproduksjonen er generelt lav. I bekken ved Sendingfet, som er opplyst å være en god gytebekk (Torjus Uppstad pers. medd, Lyngroth 1991) ble det til tross for brukbar vannkvalitet bare fanget 1 (èn) fisk (+). Figur 3: Resultater fra el.-fisket i Håvestøylområdet Nede ved Håvestøylvatn ble det ikke fanget fisk ved el.-fisket, men oppe ved Loteva ble det fanget 14 aurer. Det ble også observert en del fisk i dette området, både langs elvebredden til Logn og vaking i større høler. Det er derfor mulig at fiskebestanden er tettere her oppe enn lenger nedover mot Håvestøylvatn Garnfiske Lykkjevatn: Fisket august med 1 Jensenserie (8 garn). Det ble ikke fanget fisk eller gjort observasjoner som tydet på at det var fisk i vannet.

12 ESPEN ENGE (org. nr MVA) Røynlivatn: Fisket august med 1 Jensenserie (8 garn). Det ble ikke fanget fisk eller gjort observasjoner som tydet på at det var fisk i vannet. Røynlitjørn: Fisket august med 1 SNSF oversiktsgarn. Det ble ikke fanget fisk eller gjort observasjoner som tydet på at det var fisk i vannet. Resultatene fra garnfisket i disse 3 innsjøene samsvarer godt med resultatene fra el.-fisket: Det ble til tross for betydelig innsats og mange undersøkte stasjoner ikke funnet en eneste fisk (3.2.1). Håvestøylvatn: Vannet ble fisket.-11. august med 1 Jensenserie (8 garn). Det ble fanget 9 aurer av varierende størrelse (tab. 4, fig. 4). Den beskjedne fangsten var noe overraskende, da det ble observert mye vaking i vannet under prøvefisket. Natten garnene stod ute var det klarvær og vindstille, og dette kan ha bidratt til lav fangst. Det kan derfor ikke utelukkes at fiskebestanden kan være noe tettere enn dette prøvefisket tydet på. Kondisjonen var meget god, og det var ingen sammenheng mellom kondisjon og fiskelengde (p>.5). Høy middelvekt og kondisjon er tegn på at bestanden er tynn. Tabell 4: Resultater fra prøvefiske i Håvestøylvatn august 25 (rådata i vedlegg) Parameter Resultat Ant. garn 8 Ant. fisk 9 Vekt (gr) middel 455 min 8 max 14 Kondisjon middel 1,17 min,94 max 1,37 Hanner 7 av 9 Gytefisk hanner 4 av 7 hunner 1 av 2 Kjøttfarge rød 2 av 9 lys rød 5 av 9 hvit 2 av 9 Parasitter (makro) Deformiteter 1 av 9 Alderssammensetningen viste at fisken var av årsklassene , i tillegg til et enkelteksemplar som var 11+. Dette viser at reproduksjonen for alvor har tatt seg opp rundt 2,

13 ESPEN ENGE (org. nr MVA) og at det tidligere kun har vært sporadisk reproduksjon. Dette stemmer med funnene fra 1991 (Lyngroth 1991). Veksten var god, og det var ingen tegn på stagnasjon. Også den gode veksten er en indikasjon på at bestanden er tynn. Mageinnholdet ble dominert av vanninsekter (n=5), eller magene var tomme (n=4). Det ble observert mye vaking i Håvestøylvatn under prøvefisket. Høyere dominans av luftinsekter i fiskemagene ville derfor vært forventet. Samlet vurdering: Håvestøylvatn har en tynn men økende aurebestand. Bestanden er trolig noe større enn dette prøvefisket tyder på. Antall Kondisjon ,5 1,25 1,,75 Aure fra Håvestøylvatn Lengdefordeling aure Lengdeklasser (cm) Aure fra Håvestøylvatn Kondisjon og lengde , Lengde (mm) Antall Lengde (cm) Aure fra Håvestøylvatn Alderssammensetning Årsklasse Aure fra Håvestøylvatn Vekstkurve Alder (år) ---- : 5 cm/år Figur 4: Grafiske fremstillinger av prøvefiskeresultater fra Håvestøylvatn

14 ESPEN ENGE (org. nr MVA) Innsamlede opplysninger fra lokalkjente og data fra gamle undersøkelser Lykkjevatn: Lykkjevatn var tidligere et av de beste vannene på Langeidheia. Det ble fisket mye gjennom hele sommeren av gårdene som hadde fiskerett i vannet (Olav T. Langeid, pers.medd.). På slutten av 195-tallet ble det registrert avtagende mengde fisk og økende størrelse på fisken. Det var likevel bra med fisk til og med Allerede i 1963 var det blitt vanskelig å få fisk. Sommeren 1969 meldes det at "fisk er ikkje å få". Siste enkeltobservasjon av fisk i området skal ha vært i bekken ved Sandvik i 1976 (Bjørgulv P. Besteland pers.medd.). Siste fisk i utløpselva fra Lykkjevatn (Logn) ble tatt i lonene mellom Lykkjevatn og Kringlekvævtjønni i 1975 (Helge Kydland pers. medd.). Etter dette har området blitt regnet som fisketomt. Tidligere har det vært fisk i en rekke vann oppstrøms Lykkjevatn (Grobudalen, Kråketjønni, Langeli) men disse områdene er fisketomme i dag (Bjørgulv P. Besteland pers.medd.). I Steinetjønni var det også mye fisk før i tiden (Olav T. Langeid, pers.medd.). I SNSF-prosjektet ble Lykkjevatn registrert som fisketomt (Sevaldrud og Muniz 198). Lyngroth (1991) prøvefisket med i alt 18 garnnetter (12-38 omf) i 1991 uten å få fisk. S. Besteland fisket med garn i 23 uten resultat (Torjus Uppstad pers.medd). En vannprøve fra viste ph=4.88, Ca=.3 mg/l, Al=16 µg/l, SO 4 =2.3 mg/l og NO 3 -N=4 µg/l (Wright og Snekvik 1977). Røynlivatn: Også i Røynlivatn var det svært mye fisk før. Det ble fisket mye, særlig om høsten (Olav T. Langeid, pers. medd.). Røynlivatn var et av de beste fiskevannene på Langeidheia (Ånnund T. Langeid pers.medd.). I 195 ble det satt ut yngel i vannet, og som følge av dette må en i ettertid anta at bestanden allerede da var på retur. I 196 ble det tatt 1 (én) fisk på 1 kg i garn ved utløpet. I perioden ble det fanget svært lite fisk. Etter ca er det verken observert eller fanget fisk i vannet (Ånnund T. Langeid pers.medd.). I SNSF-prosjektet ble vannet registrert med tynn bestand (Sevaldrud og Muniz 198). En vannprøve fra viste ph=4.9, Ca=.3 mg/l, Al=18 µg/l, SO 4 =2.4 mg/l og NO 3 -N=8 µg/l (Wright og Snekvik 1977). Håvestøylvatn: I Håvestøylvatn er det trolig restbestand av opprinnelig stamme (Olav T. Langeid, pers. medd.). Det ble sett fisk i Sendingfetbekken på 198-tallet. Dette var siste stedet det ble observert fisk (Bernt Gautestad pers.medd.). Lyngroth (1991) prøvefisket Håvestøylvatn i 1991 og fikk 1 (én) aure. Det var en 7 år gammel utgytt hannfisk, og denne ble tatt ved Sendingfetbekken (Lyngroth 1991). I ca ble det fanget 5- villfisk av aure i Otra ved Langeid som ble satt ut i Ormetjørn. I ca. 199 ble det satt ut 2 stk. aure av årsklasse 2+, og denne kom fra Bygland fiskeanlegg (Axel Pettersen, pers.medd.). Denne kan ha spredt seg ned i Vonarostjønni.

15 ESPEN ENGE (org. nr MVA) Vonarostjønni har tidligere vært regnet som fisketom, men nå er det kommet fisk der igjen. Vonarostjønni ligger i Logn ca. 1.5 km oppstrøms Håvestøylvatn. Det har tidligere vært fisk i både Sandvotni og Oksetjønni som ligger 4-6 km oppstrøms Håvestøylvatn (Olav T. Langeid, pers. medd.). I SNSF-prosjektet ble Sandvotni registrert med tynn bestand i 1975 (Sevaldrud og Muniz 198). I 2 ble det satt ut 2 villfisk av aure i Sandvotni. Denne stammet fra Evje (Helge Kydland pers.medd.). Hægestøylvatn ligger rett nedstrøms Håvestøylvatn. Det er mulig at fisk kan vandre opp fra Hægestøylvatn til Håvestøylvatn (høydeforskjell 5 m på ca. 1 km). Hægestøylvatn ble regnet for tilnærmet fisketomt i 1975 (Bernt Gautestad, pers.medd.). I SNSF-prosjektet ble vannet registrert som fisketomt (Sevaldrud og Muniz 198). I 2 ble det satt ut fisk i vannet, og denne ser ut til å ha klart seg (Bernt Gautestad, pers.medd.). En vannprøve fra Hægestøylvatn viste ph=5.21, Ca=.35 mg/l, Al=7 µg/l, SO 4 =1.5 mg/l og NO 3 -N= µg/l (Wright og Snekvik 1977). Håvestøylvatn representerer hovedtilløpet til Hægestøylvatn og disse har trolig lik vannkvalitet. Naturlig fisketomme vann: Det har aldri vært fisk i tjønnene i Svårtedalen, Solskinvatne, Reinshornvatne, tjønnene i Tindedalen, Tindevatne, Lisletjønni og Øyetjønn ved Sandvotni. Også Røynlitjørn har trolig heller aldri hatt fisk (Olav T. Langeid, pers. medd.).

16 ESPEN ENGE (org. nr MVA) 4 VURDERINGER OG MULIGE TILTAK Forsuringssituasjonen har forbedret seg vesentlig de seinere årene. I Rogaland og tilgrensende heiområder har fiskebestandene i mange vann som tidligere hadde tynne bestander tatt seg opp igjen (Enge 22a). Det er eksempler på at innsjøer som midt på 198-tallet kun hadde spredte enkelteksemplarer av fisk, i dag nærmest er overbefolket. Dette betyr at bestander som var så tynne på 198-tallet at de vanskelig lot seg påvise uten omfattende undersøkelser, i dag kan påvises med en langt mer moderat innsats. En rekke bekker og småvassdrag samles i Lykkjevatn. Alle disse omfatter innsjøer og tjern av varierende størrelser. Dokumentasjonene på fiskestatus i mange av disse var mer usikker. Dersom det fantes restbestander oppstrøms Lykkjevatn, ville fisk ventelig kunne påvises i Lykkjevatn etterhvert som forsuringssituasjonen ble bedre. Det er eksempler fra Sirdal på at fisketomme innsjøer har fått tilbake fiskebestanden som følge av at det har vært restbestander oppstrøms. Dette var hovedårsaken til at Lykkjevatn ble undersøkt i 25, selv om det forelå god dokumentasjon på at fiskebestanden i selve vannet døde ut på 197-tallet (3.2.3). Bekken ved Sandvik hadde såpass god vannkvalitet, at det burde forventes at det ville være fisk her, dersom det fantes fisk i området. Det var også her siste fisk ble observert i dette området (1976). Hovedbegrunnelsen for valg av Røynlivatn var at SNSF-data antydet at dette vannet hadde en tynn aurebestand på 197-tallet. I ettertid kan det se ut som om dette ikke var riktig. Det ble verken fanget eller observert fisk på el.-fiske og garnfisket, så både innsjøene og vassdragene oppstrøms er trolig fisketomme. I Håvestøylvatn ble det fanget 9 aurer, og bestanden vurderes som tynn men økende (3.2.2.). Foreliggende opplysninger (3.2.3) tyder på at Håvestøylvatn aldri har vært helt fisketomt, og at bestanden foreløpig ikke er påvirket av utsettinger. Med foreløpig menes at det etterhvert kan vandre fisk ned i Håvestøylvatn, som stammer fra utsettinger lenger oppe i vassdraget. Inntil dette eventuelt inntreffer, tilfredsstiller bestanden alle kriteriene på en opprinnelig bestand (2.4). Utsettingsmengde og overlevelse av den utsatte fisken er usikker. Likevel må det forventes at det opprinnelige genetiske materialet til fisken i Håvestøylvatn blir utvannet etterhvert. Allerede i dag synes det å være mye fisk ved Vonaros, ca. 1.5 km oppstrøms Håvestøyl. Her skal det ha vært fisketomt for få år siden. Det er imidlertid satt ut fisk i Ormetjørn, og det er mulig at det er fisk som stammer herfra som i dag lever og formerer seg i Logn ved Vonaros. Lenger nede mot Håvestøylvatn ble det verken observert eller fanget fisk, så dette kan tyde på at bestanden ved Vonaros foreløpig i liten grad har spredt seg nedover i vassdraget. Dette kan imidlertid ikke sies med sikkerhet. Mye av fisken i Håvestøylvatn var ung (2-årgang og yngre) så noe nedvandring fra Vonaros kan ikke utelukkes. Heller ikke oppvandring fra Hægestøylvatn kan utelukkes, men utfra alder og utsettingstidspunkt, sammenholdt med alderssammensetningen i Håvestøylvatn, er det lite trolig at dette kan ha hatt noe omfang. I Sandvotni ble det satt ut 2 villfisk av aure i 2. Antallet er relativt lite, og vil i seg selv neppe representere noen fare for utvanning av det genetiske materialet til bestanden i Håvestøylvatn. Dessuten ligger Oksetjørn rett nedstrøms Sandvotni, så det er usikkert om denne fisken i det hele tatt vil vandre så langt ned som til Håvestøylvatn. Faren er imidlertid at den

17 ESPEN ENGE (org. nr MVA) utsatte fisken kan finne bekker med så god vannkvalitet at den kan formere seg. Da vil også denne fisken representere en trussel for den opprinnelige bestanden i Håvestøylvatn. For alle utsettinger oppstrøms Håvestøylvatn er det derfor viktig å få klarlagt om den utsatte fisken formerer seg. Vurderinger og anbefalinger av tiltak som her er gjort, er både i tråd med forvaltningsplan for fisk i SVR og DNs retningslinjer for utsetting av fisk. Mål: Reetablere selvrekrutterende aurebestander, fortrinnsvis av opprinnelig stamme, i de innsjøer som tidligere har hatt fiskebestander. Hvis opprinnelig stamme er utdødd benyttes annen lokal stamme. De er særlig to forhold som vanskeliggjør dette: - Utsettingsmateriale: Det er trolig bare én restbestand i området (Håvestøylvatn) - Vannkvalitet: Stort sett for surt for naturlig reproduksjon Tilgangen på utsettingsmateriale er begrenset, så jevnlige utsettinger med utgangspunkt i villfisk fra Håvestøylvatn er neppe realistisk. Dessuten kan denne bestanden etterhvert bli genetisk forurenset på grunn av oppstrøms utsettinger av fisk fra andre stammer (kap. 4). Det haster derfor med å sikre seg fisk fra denne stammen. De to mest aktuelle løsningene synes å være: - benytte stamfisk fra Håvestøylvatn til produksjon av yngel eller settefisk i klekkeri - utsetting av villfisk i utvalgte lokaliteter hvor den klarer å formere seg, og spre seg videre Hvis det fanges stamfisk bør det om mulig søkes eldre eksemplarer. Alderssammensetningen fra prøvefisket viste relativt sterke unge årsklasser, og det kan være en mulighet for at noe av denne fisken kan stamme fra Vonaros. Den eldste fisken (11+) var trolig et sikkert eksemplar av opprinnelig stamme. Alternativ til å fange stamfisk kan være å stryke fisk på stedet. Med unntak av Logn nedstrøms Vonaros, Sendingfetbekken og Sandvikbekken (Lykkjevatn) er vannkvaliteten i området trolig for sur for naturlig reproduksjon av aure. Reetablering av aure i de sure områdene forutsetter inntil videre tiltak som jevnlige utsettinger eller kalking. Lokalitetene som allerede i dag har god vannkvalitet bør derfor prioriteres. Av disse lokalitetene er det bare bekken ved Sandvik i Lykkjevatn som ikke har fiskebestand i dag. Denne lokaliteten ligger relativt høyt i vassdraget, så en fiskebestand i denne bekken vil har stort spredningspotensiale. Som en ekstra sikring kan det utføres en enkel skjellsandkalking. Det vil være trolig være tilstrekkelig med innblanding av skjellsand i gytegrusen. Andre prioritet må være å reetablere bestander i områder som ventelig vil få akseptabel vannkvalitet innen ikke alt for mange år. Et slikt område er tjernene i Grobudalen, som også har avløp mot Lykkjevatn. Skjellsandkalking er trolig nødvendig for å sikre reproduksjon med dagens vannkvalitet. Røynlivatn og vassdraget oppstrøms vil antagelig trenge kalking i en del år inntil forsuringen har avtatt ytterligere. Disse er derfor ikke vurdert videre.

18 ESPEN ENGE (org. nr MVA) 5 KONKLUSJONER OG ANBEFALINGER Lykkjevatn, Røynlivatn og vassdraget oppstrøms er trolig fisketomt. Håvestøylvatn har en bestand av opprinnelig fisk. Det er fare for at denne etterhvert kan bli påvirket av utsettinger oppstrøms. Det haster med å sikre seg stamfisk/villfisk. Status for utsettingene i Sandvotni og Ormetjørn bør klarlegges. Det bør prioriteres å sette ut fisk fra Håvestøyl-stamme i bekken ved Sandvik (Lykkjevatn). 2. prioritet må være utsettinger og skjellsandkalking i tjernene i Grobudalen. Reetablering i andre lokaliteter krever enten jevnlige utsettinger og/eller kalking i en del år fremover, og er derfor ikke vurdert videre.

19 ESPEN ENGE (org. nr MVA) 6 LITTERATUR Dahl, K. (1921): Undersøkelser over ørretens utdøen i det sydvestlige Norges fjeldvand (NJFFs tidsskrift 1921) DN (1998): Retningslinjer for utsettinger av fisk. Enge, E. (1992): Vannkjemisk overvåkning i Sira-Kvina s konsesjonsområde (aug aug. 1991). Enge, E. (22a): Recovery i Sira og Kvina - "Nu går allting så meget bedre" (i: ph-status 1-22) Enge, E. (22b): Fiskeribiologiske undersøkelser i Bygland - august 21 Hach (23): Water analysis handbook (HACH-Company) Haraldstad, Ø. og Matzow, D. (26): Forvaltningsplan for fisk i Setesdal Vesthei - Ryfylkeheiene landskapsvernområde (Styret for SVR landskapsvernområde) Hindar, A. og Wright, R. (22): Beregning av opprinnelig vannkjemi i forsurede innsjøer - uttesting av en regnemodell (Norsk institutt for vannforskning (NIVA, rapport 4546) Lyngroth, S. (1991): Prøvefiske på Bygland Vesthei 1991 (Bygland kommune) Radiometer (2): ISE-Ca - Calcium Electrode - Operating Instructions (Radiometer Analytical) Sevaldrud, I. og Muniz, I. P. (198): Sure vatn og innlandsfiske i Norge. Resultater fra intervjuundersøkelsene (SNSF, IR 77/8) Wetzel, R.G. (1982): Limnology (2. edt.) Saunders College Publishing Wright, R. F. og Snekvik, E. (1977): Chemistry and fish populations in 7 lakes in southernmost Norway (SNSF, TN/37/77)

20 ESPEN ENGE (org. nr MVA) VEDLEGG Prøvefiskeresultater fra Håvestøylvatn nr. L(mm) V(gr) K hann stad farge mage alder L1 L2 L3 L4 L5 L6 L7 L8 L9 L L11 annet ,26 x 4 lr tom 3 5,8 11,9 21, ,25 1 r v-ins 3 5,9 15, 25, ,37 x 4 lr tom 5 5,1 12,7 21,2 26, 32, ,94 x 4 lr v-ins 11 5,6,2 14,6 17,9 21,1 24, 27,5 38,4 45,1 48,9 51, ,16 4 r tom 4 4,9 17,8 26,5 35, ,11 x 1 lr v-ins 3 5,8 13,2 24, ,19 x 1 lr tom 3 5,6 11,4 18, ,8 x 3 hv v-ins 2 6,6 13, ,13 x 1 hv v-ins 2 5,6 11,9 1 def. br.finne Forklaringer: L(mm): fiskelengde (mm) V(gr): vekt (gr) K: kondisjonsfaktor Stadium: Lea-Dahl Farge: r: rød, lr: lysrød, hv: hvit Mage: v-ins: vanninsekter L1, L2...: tilbakeberegnet lengde (cm) ved 1, 2... år