IKT-SERVICEFAG LESEBOK

Transkript

1 IKT-SERVICEFAG LESEBOK PDF-generert med hjelp av den åpent kodede mwlib-verktøyet. Se for mer informasjon. PDF generated at: Sat, 01 May :53:13 UTC

2 Innhold Artikler IKT- servicefag 1 Kommunikasjon 1 Tjeneste 4 Data (opprinnelig betydning) 6 Informasjon 8 Virksomhet 9 Dokumentasjonsvitenskap 10 IKT- systemer 11 Fagsystemer 11 Dataprogram 12 Programmeringsspråk 13 Operativsystem 14 Microsoft Windows 24 Windows 7 29 MS- DOS 34 GNU/ Linux 35 Programvareutvikling 51 Kvalitet 53 Binært tallsystem 54 Elektronisk krets 61 Motstand (resistor) 62 Kondensator (elektrisk) 65 Spole (induktans) 70 Diode 73 Lysdiode 75 Datamaskin 77 Mobiltelefon 82 Maskinvare 88 CPU 90 Integrert krets 91 Mikroprosessor 91 RAM 93 Read- Only Memory 96 Diskett 97

3 Minnepinne 99 Hullkort 101 CD- ROM 102 DVD 102 Magnetbånd 108 Skjermkort 109 Tastatur 113 Datamus 115 Lydkort 118 Skriver 119 Hypertekst 123 Markeringsspråk 123 HTML 124 XHTML 127 Cascading Style Sheets 128 Platelager 129 Gigabyte 132 Statisk elektrisitet 133 Elektromagnetisk forstyrrelse 134 Kontoplan 135 Helse, miljø og sikkerhet 136 Datasikkerhet 137 Etikk 139 Kultur 144 Kulturrelativisme 147 Kontorprogramvare 148 Tekstbehandling 149 Teksteditor 150 KOffice 152 OpenOffice. org 154 Proprietær programvare 159 Microsoft Office Word 160 Wordpad 162 gedit 163 Notepad Windows Notisblokk 166 Emacs 168 vi (teksteditor) 177

4 Regneark 178 Database 179 Blogg 182 Bibliotek (programvare) 184 Internettleverandør 184 Web services 185 SOAP 185 Datavirus 186 Antivirusprogram 187 Passord 188 Brannmur 188 Datanett 189 Blåtann 191 Lokalnett 193 Domenenavn 194 Private IP- adresser 196 Bydatanett 196 Tjener 197 Klient 199 Peer- to- peer 199 Internet Protocol 202 Hub (datanettverk) 203 Switch 204 Ruter (IT) 205 OSI- modellen 205 TCP/ IP 207 TCP 207 Internett 211 DHCP 222 Ethernet 223 Active Directory 225 IPv4 226 IPv6 230 Epidemisk ruting 232 UDP 233 Referanser Artikkelkilder og Bidragsytere 235

5 Bildekilder, Lisenser og Bidragsytere 239 Artikkellisenser Lisens 242

6 IKT-servicefag 1 IKT- servicefag IKT-servicefag er et programfag i videregående skole. En IKT-servicemedarbeider er en som har bestått fagprøve i IKT-servicefag. For å kunne gå opp til fagprøve må man ha to år som lærling i en bedrift, etter å ha gått VG2 IKT-servicefag. Akktuelle oppgaver for en IKT-servicemedarbeider Drift og vedlikehold av IKT-systemer Informasjonssikkerhet Etikk og personvern Installasjon, bruk og vedlikehold av programvare Rådgivning, veiledning og opplæring i bruk av IKT-systemer Service og brukerstøtte Arbeidsplasser Private og offentlige virksomheter Kommunikasjon Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre [1] den. Kommunikasjon (fra latin: communicare, «gjøre felles») har betydninger som «å melde, meddele, underrette om, stå i forbindelse med» og er en betegnelse på overføring eller utveksling av informasjon mellom personer. En mulig definisjon kan være: «Kommunikasjon er den prosessen der en person, gruppe eller organisasjon (sender) overfører informasjon til en annen person, gruppe eller organisasjon (mottaker) og der mottaker(ne) får en viss forståelse av budskapet» [2]. Kommunikasjon er også definert som: «Den prosessen som har tankens enhet som mål.» Når mennesker kommuniserer med hverandre, spiller den ikke-verbale delen av kommunikasjonenen en avgjørende rolle. Assosiasjoner, idéer, predisposisjoner og følelser påvirker hvordan informasjonen blir oppfattet og tolket av dem som kommuniserer [3]. Kommunikasjonsprosessen I praksis er kommunikasjonsprosess oftere en toveisprosess enn en enveisprosess, fordi det foregår gjensidige tilbakemeldinger og gjensidige tolkninger i et sosialt samspill [2]. Utveksling av informasjon og der mottaker får en viss forståelse av budskapet.

7 Kommunikasjon 2 Innkoding Innkoding handler om hva en person har til hensikt å formidle til en annen person. Det kan være en idé eller tanke, for eksempel en selgers salgsargumenter for et produkt han ønsker å selge. Dernest velger senderen den kanal han ønsker å sende budskapet igjennom og velger blant annet om det skal foregå skriftlig eller muntlig [5]. Kommunikasjonsprosessens komponenter illustrert i figur [4]. Kommunikasjonskanalen Dette er den konkrete formidlingsveien for budskapet. Samme hvilken formidlingsvei som brukes vil målet som regel være å sende det innkodede budskapet så nøyaktig så mulig til den som skal motta det. Men slik er det ikke alltid. Et eksempel finner vi hos kunstnere der målet kan være å sende budskap som tvetydig kommunikasjon der publikum aktivt må tolke budskapet selv. Også ledere kan bruke en slik tvetydig kommunikasjon for at medarbeiderne selv skal gjøre seg opp en mening [6]. Avkoding Avkoding er mottakerens oppfattelse eller forståelse av budskapet. I denne prosessen vil det være fare for feiloppfatning av senderens mening. Avkodingsprosessen består av flere delprosesser: 1. mottaker må forstå både skriftlige og muntlige begreper. 2. mottaker må forstå ulike uttrykksformer som smil, blikk, gestikulering. 3. mottaker skal lese både det som er på og det som er «mellom linjene». [6]. Tilbakemelding Tilbakemelding er viktig i en toveisprosess. Her kan mottaker overføre et nytt budskap til den opprinnelige senderen. Denne prosessen gjør det mulig for den opprinnelige senderen til å korrigere feiloppfatning. Budskapet sendes frem og tilbake til en får en felles forståelse om hva det dreier seg om [6]. Støy I en kommunikasjonsprosess kan det være ulike forhold som kan være med på å forstyrre formidlingen av budskapet. Dette kalles for støy. Det kan være støy/bråk i bokstavelig forstand eller det kan være språkforskjeller, svikt i konsentrasjonsevne, at flere personer snakker samtidig og at en er stresset [6] Et eksempel er den såkalte hviskeleken. Det sitter opptil 100 personer i en rekke. Den første personen i rekken finner på en historie som han/hun hvisker til nestemann i rekken som igjen hvisker den videre. Målet med leken er at den historien den siste i rekken mottar er identisk med den historien som førstemann lagde. Alle de personene mellom førstemann og sistemann fungerer som støy.

8 Kommunikasjon 3 Verbal og ikke-verbal kommunikasjon Generelt er det vanlig å skille mellom verbal og ikke-verbal kommunikasjon, de har sine ulike fortrinn og svakheter: Verbal kommunikasjon er det skrevne og det muntlige ordet. I organisasjoner og i privatlivet er vi avhengig av språklige uttrykksformer. Språket er et sentralt element ved menneskelig natur og atferd. I den verbale kommunikasjonen kan vi skille mellom toveis og enveiskommunikasjon. Toveis kommunikasjon kan være en god måte å overføre et budskap på, spesielt i tvetydige saker av ikke rutinemessig karakter. Situasjonen er personlig, den tilveiebringer mye informasjon og gir mulighet for rask tilbakemelding mellom partene. En kan også være personlig dersom det er ønskelig eller påkrevd [7] Enveiskommunikasjon kan også være svært effektiv med hensyn til at den når fram til mange på en og samme tid. Skriftlig kommunikasjonsmateriell anses for å være en god informasjonskanal selv om toveiskommunikasjon kan være en mer presis og foretrukken form. Enveiskommunikasjon kan passe godt ved kommunikasjon av budskap av rutinemessige karakter og overfor en større gruppe mottakere [8] Talespråket vårt kan være dårlig egnet til å kommunisere viktige sider ved den menneskelige eksistens, for eksempel følelser. Ikke-verbale signaler kan være mye mer effektive ved formidling av følelser. Slike ikke-verbale tegn er i større grad enn verbalspråket bærere av budskapets emosjonelle innhold. Ikke-verbal atferd kan enten klargjøre eller forstyrre meningen i den verbale kommunikasjonen. Samtidig som en får mer informasjon, som er positivt i seg selv, får en også større inforasjonsmengde som skal tolkes. Dette kan komplisere prosessen [9]. Bourgoon klassifiserer den ikke-verbale kommunikasjonen som vi delvis kan manipulere og dermed bruke intensjonelt i følgende kategorier [10] : 1. Kroppsbevegelser, gester, ansiktsuttrykk (inkl. blikk) og kroppsholdning 2. Paraspråk som trykk, tonehøyde, volum, tempo og pauser 3. Fysisk utseende klær, hår og sminke 4. Berøring 5. Romforhold, fysisk tilstand 6. Tidsbruk som punktlighet, ventetid og samværstid 7. Symbolske elementer som formidler budskap De viktigste funksjonene til ikke-verbal kommunikasjon er [11] : Å erstatte verbal tale i situasjoner hvor vi for eksempel ikke tør eller kan si hva vi mener direkte. Å være et positivt komplement og støtte til verbal tale for eksempel smile når vi roser. Å utrykke konflikt med verbale tale igjennom dobbeltbudskap, for eksempel si noe annet enn man kroppslig utrykker Å regulere verbal tale, for eksempel signaler ved turtaking Å definere viktige, sosiale forhold mellom deltakere, for eksempel status, makt og nærhet via selvprestasjon og reaksjon på andre. Det verbale språket og ikke-verbal kommunikasjon utvikler seg parallelt. De er separate kommunikasjonsformer, men er også innvevd i hverandre [9]. Mestring av ikke-verbal kommunikasjon er like viktig for kommunikativ kompetanse som mestring av det verbale språket. Mange aspekter av det ikke-verbale har en universell gyldighet og ofte vil disse ikke-verbale signalene overstyre verbale tegn [9]. Denne ikke-verbale kommunikasjon blir også i noen sammenhenger betegnet som metakommunikasjon. Av og til har vi behov for å snakke om samtalen. Det kan være gjennom spørsmål som "Hva mente du da du sa det?" eller "Jeg synes du oppfører deg dårlig mot meg". Slik verbal metakommunikasjon eller evne til å metakommunisere er et meget viktig element for å opprettholde en velfungerende kommunikasjon [12].

9 Kommunikasjon 4 Kilder Baltzersen, Rolf K. (2008). Å samtale om samtalen. Veiledning og metakommunikasjon. Bergen: Fagbokforlaget Grenness, Carl Erik. (1999). Kommunikasjon i organisasjoner. Innføring i kommunikasjonsteori og kommunikasjonsteknikker. Abstrakt Forlag Jacobsen Dag Ivar og Thorsvik Jan. (2007). Hvordan organisasjoner fungerer, 3 utgave. Fagboklaget. Kaufmann, Geir, & Kaufmann, Astrid. (2003). Psykologi i organisasjon og ledelse (3. utg. Ed.). Bergen: Fagbokforlag Schwebs, Ture og Østbye, Helge (1999) Media i samfunnet Det norske Samlaget, Oslo. Communication, Cultural and Media Studies [13] - En stor og oversiktlig internettside av Mick Underwood Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ Kommunikasjon [2] Kaufmann & Kaufmann, 2003: 286 [3] Jacobsen & Thorsvik, 2007: 251 [4] Kaufmann & Kaufmann, 2003: 287 [5] Kaufmann & Kaufmann, 2003: [6] Kaufmann & Kaufmann, 2003: 288 [7] Kaufmann & Kaufmann, 2003: [8] Kaufmann & Kaufmann, 2003: 289 [9] Grenness, 1999:169) [10] Grenness, 1999:171) [11] Grenness, 1999: ) [12] Baltzersen 2008 [13] / www. cultsock. ndirect. co. uk/ MUHome/ cshtml/ index. html Tjeneste Alternativ betydning: Tjeneste (frekvensforvaltning) I økonomiske og markedsmessige betegnelser, er en tjeneste den ikke-fysiske ytelsen som tilsvarer en vare. En tjeneste er for eksempel et telefonabonnement, en undervisning eller en bilreparasjon. Profesjonelle leverandører av spesielle faglige tjenester, er håndverkere, installatører, verkstedpersonell, advokater, arkitekter, rådgivende ingeniører og andre konsulenter. Profesjonelle leverandørers tjenesteytelser skjer mot betaling bl.a. kalt vederlag, honorar, salær. Andre typer tjenester forutsetter også ofte betaling i penger. «Å gjøre noen en tjeneste» kan bety at du utfører noe positivt for en annen uten å forvente noe i gjengjeld, men fordi du synes at du bør eller må gjøre det. Å gjøre en tjeneste kan også være å gjøre noe ene og alene for å være vennlig, hyggelig, hjelpsom, imøtekommende eller positiv på annen måte.

10 Tjeneste 5 Service Service, engelsk for tjeneste, er et mye brukt ord i Norge, men med en utvidet betydning. Service kan være den positive måten du forventer å bli behandlet på, eller service kan være en enda mer positiv måte å bli behandlet på enn det du ventet deg. Service i sistnevnte forstand kan sies å være differansen mellom opplevelse og forventning. Service er ofte: Smile, møte blikket og si hei Fleksibilitet Kommunikasjon Velvilje Kvalitet Kvantitet Samsvar med forventninger Service er forskjellig fra menneske til menneske, fra bedrift til bedrift, og fra land til land. Dårlig service er ofte: Avvik mellom kroppslig og verbal kommunikasjon Avvik i kvalitet Ensporede tjenesteytere Enhver opplevd service som er lavere en forventet service. Ergo: Dårlig service = Negativ differanse mellom forventet service og opplevd service. God service er ofte: Samsvar mellom markedsføring og virkelighet (hold hva du lover). Kvalitet levert over tid! God kommunikasjon, uten usikkerhet etc.. Et profesjonelt intrykk. Opplevd fleksibilitet Enhver opplevd service er høyere en forventet service. Ergo: God service = positiv differanse mellom forventet service og opplevd service. Hvorfor yte service? Fordi service betyr å oppnå et salg i stedet for å tape et salg. Service kan dessuten bety «mersalg», dvs. å få kjøper til å kjøpe mer enn vedkommende først hadde tenkt å kjøpe. Andre punkter er også: Service øker opplevd kvalitet av produktet Skaper positiv omtale! I snitt forteller man om god service til 3 personer. Skaper gjensalg! Godt arbeidsmiljø og gode holdninger Se også Bjørnetjeneste

11 Data (opprinnelig betydning) 6 Data (opprinnelig betydning) Data er betegnelsen på det som kan kalles grunnlaget for informasjon. Definisjon Data, i sin opprinnelige betydning, er «informasjonsbiter» som brukes som grunnlag for å danne informasjon. I sin abstrakte (filosofiske) betydning kan det defineres som: Meningsnøytrale forekomster av tekst, tall eller lignende bærere av verdier som kan inngå i eller bidra til å forme informasjon. Denne definisjonen tar inn over seg vesensforskjellen mellom informasjon og data. Nemlig det faktum at data er meningsnøytrale mens informasjon må ha mening. Etymologi Data er flertallsformen for det latinske ordet Datum (som i sin tur kan sees på som synonymt med ordet dataelement). Det at det er den plurale formen som er predominant understreker det faktum at man for å produsere (meningsfull) informasjon trenger flere data. Se mer her: [1] Rollen til data i dannelse av informasjon Den virkelige betydningen av data kan ikke forstås uten at den sees sammen med rolle i å danne informasjon. I motsetning til informasjon, som gir mening, er data i seg selv meningsnøytralt. Følgende data er helt nøytrale: 98, 90, 88, 74, 64, 67, 38, 40 For å gi dataene mening trenger vi å vite hva det er data for, eller «metadataene» for dataene. Det kan være alder, kvantum eller f.eks. årstall på 1900 tallet. Hvis en liste med årstall skal gi mening må vi ha flere data som sier noe om hva årstallene representerer. Det kan, for eksempel, være fødselsårene til noen kjente personer. For å danne informasjon, har vi her benyttet data av flere typer: Kvantitative, kvalitative (metadata) og relasjonelle data. Forskjellige måter å bruke data på I naturlig språk Den mest naturlige måten å bruke data på er som opplysninger i en setning i naturlig språk: «I 98 tjente Per Hansen kr på jobben som Tømrer i AS BYGG» I denne setningen ligger det mange implisitte data som en person oppfatter som informasjon fordi de er satt sammen. Alene ville ordet «tømrer» eller tallet «459000» ikke gi noen informasjon, men satt sammen med en viss struktur, grammatikk og semantisk/pragmatisk oppbygning, bidrar de enkelte dataelementene til å danne informasjon. Ofte vil data ha de semantiske rollene som kvantifikatorer (mengdeangivere), objekt og subjekt i setningen.

12 Data (opprinnelig betydning) 7 I IT systemer I et IT-system ville den samme informasjonen (basert på de samme dataene) kunne hentes ut i tabularisk form: Beskrivelse Data Årstall 1998 Person Per Hansen Inntekt Valuta Yrke Selskap NOK Tømrer AS BYGG Selskapsform Aksjeselskap Tilknytning Ansettelsesforhold Her vil beskrivelsen være metadata for dataene. IT har fremmet bruken av formelle språk (konstruerte språk) og andre formaliserte konstruksjoner for å forme data til informasjon. En relasjonsdatabase bruker første ordens logikk til å kombinere relasjonelle data (relasjoner), metadata og kvantitative data. Dette slik at man dynamisk kan kombinere de samme dataene på ulike måter for å danne forskjellig informasjon. Jo mer formalisme som brukes i systemer for å behandle data, jo større er behovet for struktur og presis beskrivelse av egenskaper ved data og relasjonene mellom dem. Eksempler på dette er relasjonsmodellen, normalisering, datastandardisering. Sistnevnte faller inn under fagfeltet datakvalitet som hovedsakelig befatter seg med det innholdsmessige. Se også Datatyper, Metadata, Datakvalitet, Informasjon Referanser [1] / www. etymonline. com/ index. php?term=data

13 Informasjon 8 Informasjon Nøyaktighet: Denne artikkelens faglige presisjon er omstridt, eller den kan inneholde faktafeil. Se diskusjonssiden for detaljer. Informasjon som konsept har et mangfold av betydninger, alt fra hverdagslig bruk til bruk i tekniske miljøer. Ordet har sammenheng med verbet å informere, og en som informerer gir informasjon eller opplysninger (om noe). Det stilles i utgangspunktet ikke noe kvalitetskrav til informasjonen, men generelt er begrepet informasjon nært knyttet til forestillinger om kommunikasjon, mening, begrensning, kontroll, kunnskap, data, form, undervisning, mental stimulans, mønster, persepsjon og representasjon. Informasjon innen kommunikasjonsteknologi En praktisk måte å implementere informasjonsutvekslig på datamaskiner på er å benytte beskjeder eller meldinger. En beskjed/melding er noe som gis/sendes fra en avsender A til en mottaker B. Informasjonen i denne hva som helst som avsenderen (og mottageren) velger å legge i det, med andre ord er det et produkt av en bevisst handling fra avsender. Det behøver ikke å være verken sant, viktig eller riktig. Mottageren B kan imidlertid befinne seg i en ubevisst tilstand i forhold til A idet meldingen sendes. Overførselen A B kan da ikke mottas, eller overførselen kan mistolkes. Språket som benyttes i meldingen er også kritisk for mottakeren. Denne forståelsen av informasjon fikk oppmerksomhet etter publiseringen av en artikkel av Claude Shannon i 1948 som het A mathematical theory of communication. Denne artikkelen la grunnlaget for det som siden har blitt kalt informasjonsteori. Denne tankegangen brukes til å programmere tilstandsmaskiner (fra engelsk Finite State Machine (FSM) - Se engelsk Wikipeda). Disse benyttes i telekommunikasjonssystemer hvor all utveksling av informasjon skjer som signaler mellom uavhengige prosesser. Disse signalene er vanligvis implementert som meldinger. Prosessene befinner seg alltid i en av et antall forhåndsprogramerte tilstander, og tilstanden i mottaksøyeblikket er avgjørende for hvordan informasjonen skal tolkes. Signalet (informasjonen) kan derfor ignoreres helt, godtas, og i blant også forårsake en tilstandsendring som igjen kan medføre at prosessen deretter kun aksepterer et helt nytt sett av signaler. Informasjon, data og kunnskap innen informasjonsteknologi Informasjon brukes naturlig nok mye som begrep innen informasjonsteknologi. Informasjonen lagres som data og begrepene brukes ofte om hverandre. Innenfor informasjonsvitenskapen skiller man som regel mellom begrepene data, informasjon og kunnskap. I denne sammenhengen opererer man vanligvis med følgende definisjoner: Data er symboler representert i organisert i bestemte mønstre som representerer fakta, observasjoner og/eller ideer, og som det er mulig å kommunisere, fortolke og manipulere ved hjelp av menneskelige eller automatiske prosesser. Eksempler på dette er elektriske impulser, magnetiske og mekaniske tilstander, tekst og lyd/film/bilde. Informasjon er den forståelsen eller fortolkningen et menneske trekker ut av data på grunnlag av kjente konvensjoner for den benyttede representasjonsform. En slik tolkning av data vil være betinget av: Evnen til å oppfatte data, kulturell kontekst, konvensjoner for tolkning, forståelse av protokoll for innkoding av data samt evne til å forstå meningsinnholdet i data. Kunnskap er internalisering av informasjon; summen av et individs oppsamlede informasjon. Informasjon som blir forstått og omdannet til kunnskap, vil skje på en måte som vil være unikt for ethvert individ.

14 Informasjon 9 Informasjon som mønster Informasjon kan også forståes som et hvilket som helst mønster. Dette innebærer at informasjon ikke nødvendigvis krever en aktiv avsender, men krever i hvert fall en bevisst mottaker som er i stand til å tolke mønsteret og tillegge det mening. For eksempel er tekst et mønster utgjort av av bokstaver og andre tegn som, for den som snakker språket som skrives, kan tolkes og gi mening. Noen bruker også begrepet informasjon om mønster som ikke bevisst tolkes av noen. For eksempel vil DNA-koder kunne betegnes som informasjon, på tross av at det ikke er noen bevisst entitet som fortolker koden. Informasjon i fysikken Her er en kommet frem til at informasjon er det motsatte av, eller negativ entropi. Informasjon som sanseinntrykk Når en organisme med et nervesystem registrerer sanseinntrykk oversettes disse til elektroniske impulser. Disse impulsene vil noen kalle informasjon. Se også Informasjonsteori Virksomhet Fletting: Det er foreslått at denne artikkelen eller seksjonen blir flettet inn i Næringsvirksomhet. Snever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. Den dekker kun ett eller få av de emner man kunne forvente skulle bli behandlet under dette oppslagsordet. En virksomhet eller foretak er en betegnelse for en juridisk person, en organisasjon som produserer varer eller tjenester. En skiller mellom private og offentlige virksomheter, kommersielle, ikke-kommersielle og ideelle. Privat virksomhet drives oftest forretningsmessig ved at den selger varer eller tjenester på markedet for å oppnå profitt. Offentlig virksomhet kan også drives forretningsmessig (statsforetak eller annen offentlig eid virksomhet), men er ofte ikke-kommersielle og finansiert gjennom skatter, gebyrer eller avgifter. Virksomhet som drives av én person, med eller uten ansatte, kan være registrert som enkeltpersonforetak. Se også Selskap Foretaksnavn Selskapsformer i Norge

15 Dokumentasjonsvitenskap 10 Dokumentasjonsvitenskap Dokumentasjonsvitenskap er studiet av produksjon, bruk og organisering av dokumenter. Dokumentasjon har tradisjonelt blitt knyttet til skriftlige medier som papir, bøker, bilder eller lydopptak. Hvis man derimot går tilbake i tiden eller fremover i vår egen digitale tidsalder, så møter man mange forskjellige former for dokumentasjon som f.eks. taler, uniformer, folkedrakter, statuer, konserter, nettsider og nå også YouTube, Facebook, osv. Alt sammen for å dokumentere myndigheter, kulturer, kunst, kunnskap, personlige interesser, oppfattelser osv. Dette mangfoldet av dokumentasjonsformer har alltid vært en utfordring for institusjoner som arkiver, biblioteker og museer m.fl. Det gjelder spesielt for Norge med lov om pliktavlevering som ble vedtatt i 1989, der det ble bestemt at alle publiserte dokumenter uansett medieform skal avleveres (ofte i 7 eksemplarer) til nasjonalbibliotek. Samtidig er det et voksende behov innen for de fleste samfunnsområder for dokumentasjon. For å få personale med kompetanse på alle former for dokumentasjon, etablerte Universitetet i Tromsø i 1996 faget dokumentasjonsvitenskap som et studium med basis i både humanistiske, samfunnsvitenskapelige og teknisk-naturvitenskapelige disipliner. Dokumentasjonsvitenskap kan studeres til og med doktorgradsnivå og kan kombineres i ulike moduler innenfor dokumentstudier, dokumentproduksjon og bibliotekfag. Studiet er også godkjent utdanning for å bli bibliotekar. Eksterne lenker Dokumentasjonsvitenskap [1] ved Universitetet i Tromsø Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den [2]. Nøyaktighet: Gjennom iw-lenkene blir dette begrepet etabert som norsk ekvivalent til en:library and information science, og tilsvarende begrep på fr, nl, de osv. Det er i beste fall unøyaktig, i verste fall en tilsnikelse Se diskusjonssiden for detaljer. Portal: Litteratur Referanser [1] / uit. no/ humfak/ dokumentasjonsvitenskap/ [2] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Dokumentasjonsvitenskap

16 IKT-systemer 11 IKT- systemer Med et IKT-system(Informasjon og kommunikasjons system) menes et system som benyttes for å få utført en arbeidsoppgave digitalt på en PC/MAC. Dette inkluderer både IKT-systemer som ikke er utviklet spesifikt for ett bestemt fagområde, og fagsystemer som er utviklet for det bestemte fagområdet. Et annet begrep for IKT-system er programvare. Denne datarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den [1]. Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ :IKT-systemer Fagsystemer Mangler kilder: Denne artikkelen inneholder påstander som trenger kildehenvisninger, enten fordi de er kontroversielle eller vanskelige å verifisere. Slike påstander kan bli fjernet. Med begrepet fagsystemer menes elektroniske systemer som ivaretar særskilte funksjoner innen ett eller flere fagfelt. Et fagsystem vil være spesialutviklet for registrering og behandling av data knyttet til hele eller deler av en virksomhets oppgave. I noen tilfeller vil systemet endog være ment å brukes på tvers av virksomheter og faggrenser. Foreldreløs: Ingen andre sider på Wikipedia lenker til denne siden. For å knytte den til en sammenheng og gjøre det mulig å manøvrere enkelt gjennom Wikipedia bør det lages lenker til den fra relevante artikler [1]. (Liste over foreldreløse sider). Referanser [1] / www. google. com/ search?hl=no& as_qdr=all& q=+ site%3ano. wikipedia. org+ %22Fagsystemer%22

17 Dataprogram 12 Dataprogram Fletting: Det er foreslått at denne siden blir flettet med Programvare. Dataprogram ofte bare kalt program eller mjukvare (engelsk: Software, application og computer program) er en samling av en rekke forhåndsprogrammerte instrukser til datamaskinen. Dataprogrammet er som regel lagret på et platelager eller et annet lagringsmedium. Når man skal bruke et dataprogram lastes programmet inn i datamaskinens minne slik at instruksjonene er tilgjengelige for prosessoren og kan utføres (kjøres) av denne. De fleste dataprogrammer blir i dag lagd på OpenOffice.org Writer den måten at de skrives i et såkalt høynivåspråk som er lett å lære og tillater rask programvareutvikling. Det forekommer også at programmer blir skrevet på lavnivåspråk (assembler) som er en mer abstrakt og krevende ting å lære seg, men som tillater utvikling av løsninger som benytter seg av datamaskinens muligheter på en optimal måte. Vi skiller ofte mellom grunnleggende programmer, som operativsystemer (generelle støttefunksjoner for alle programmer), applikasjonsprogrammer (nytteprogrammer, som f.eks. tekstbehandling, tegning, regneark osv.), nettverksklienter (som epostprogrammer, nettlesere osv.) og andre programmer. Operativsystemet er "hovedprogrammet" og er det som sørger for å holde datamaskinen igang og startes og lukkes automatisk ved oppstart og avslutning av datamaskinen. Se også Prosess Skript

18 Programmeringsspråk 13 Programmeringsspråk Programmeringsspråk er kunstige språk som brukes for å kontrollere en datamaskin. Akkurat som menneskelige språk har programmeringsspråk syntaks og semantiske regler for å definere mening. I motsetning til mennesker har en datamaskin behov for å få instruksjoner beskrevet 100 % komplett, det vil si uten noen som helst tolkning. Dette stiller spesielle krav til programmeringsspråkene på entydighet og kompletthet. Man deler gjerne programmeringsspråk opp i høynivå- og lavnivåspråk, avhengig av hvor ulikt programmeringsspråket er i forhold til maskinkoden kompilatoren vil generere. Assembler er et typisk lavnivåspråk der man nærmest skriver kommandoer direkte til prosessoren. Basic er på den andre siden et høynivåspråk hvor en kommando i programmeringsspråket ofte blir til flere, og mer sammensatte kommandoer, i maskinkoden. For høynivå programmeringsspråk skiller man gjerne mellom kompilerte språk hvor en kompilator oversetter programteksten til direkte kjørbar maskinkode og tolkede språk hvor en programtolk leser programmet og utfører det fortløpende. Etterhvert har det kommet til ulike mellomstadier, spesielt språk hvor programteksten oversettes til en plattformuavhengig bytekode som deretter eksekveres av en programtolk/et kjøretidsmiljø. Typiske eksempler på det siste er Java, Python og noen Lisp-dialekter. Skillet mellom kompilerte og interpreterte programmeringsspråk er flytende - to forskjellige implementasjoner av samme språk kan godt være henholdsvis det ene og det andre. Det har blitt tradisjon å demonstrere et programmeringsspråk ved at teksten hello, world blir produsert. Hensikten med programmeringsspråk Alle dataprogrammer som en datamaskin kjører foreligger i maskinkode. Da det er upraktisk for et menneske å programmere direkte i maskinkode, er det laget flere ulike programmeringsspråk som gjør det enklere for programmereren å skrive et dataprogram. For å kunne nyttegjøre seg av programmet man skriver i et visst programmeringsspråk (kildekoden), må man ha en kompilator som oversetter kildekoden til maskinkode, som da maskinen kan bruke til å kjøre programmet. Mange programmeringsspråk har blitt tatt fram, endret for å møte nye utfordringer, blitt kombinert med andre språk og til slutt falt ut av bruk. Flere forsøk på å ta fram universelle programmeringsspråk har blitt gjort, men disse har alltid blitt utkonkurrert av mer spesialiserte varianter. Behovet for forskjellige språk kommer av de forskjellige sammenhengene språket skal brukes i: Programmer utgjør alt fra bittesmå skript skrevet av amatører til enorme systemer skrevet av hundrevis av utviklere. Programmerere har forskjellige ferdighetsnivåer, alt fra nybegynnere til eksperter. Kompleksiteten de forskjellige kan håndtere er ulik. Programmene må finne en balanse mellom størrelse, hastighet, vedlikeholdbarhet og andre parametre. Systemene de skal kjøre på er alt fra enkle mikrokontrollere til superdatamaskiner. Programmer som er «ferdigskrevet» kan være under nesten konstant modifikasjon, eller de kan være statiske gjennom hele sin levetid over flere tiår. Programmererens kompetanse i et bestemt språk kan også være utslagsgivende. En generell trend innenfor utviklingen av programmeringsspråk er at nivået på abstraksjonene har blitt høyere med tiden. De tidligste programmeringsspråkene var veldig nær datamaskinens egne, innebygde konsepter. Etter hvert ble det bygget på mer abstrakste konsepter som lot programmeren uttrykke idéer på et høyere nivå. Dette lot programmererene skrive mer kode på kortere tid.. [1] Idéen om at naturlige språk vil overta for programmeringsspråkene ble tidlig lansert i denne prosessen. Dette målet er fremdeles langt unna, og om det egentlig er noen fordel er åpent for debatt. Edsger Dijkstra hevdet at for å unngå meningsløse konstruksjoner er det viktig å nytte et formelt språk, og var helt avvisende til konseptet. [2] Alan Perlis

19 Programmeringsspråk 14 var også avvisende til konseptet.. [3] Se også Programvareutvikling Liste over programmeringsspråk Referanser [1] Frederick P. Brooks, Jr.: The Mythical Man-Month, Addison-Wesley, 1982, pp [2] Dijkstra, Edsger W. On the foolishness of "natural language programming." ( www. cs. utexas. edu/ users/ EWD/ transcriptions/ EWD06xx/ EWD667. html) EWD667. [3] Perlis, Alan, Epigrams on Programming ( www-pu. informatik. uni-tuebingen. de/ users/ klaeren/ epigrams. html). SIGPLAN Notices Vol. 17, No. 9, September 1982, pp Operativsystem Et operativsystem (OS) er den grunnleggende programvaren på en datamaskin, og det som tildeler de forskjellige ressursene i datamaskinen til andre programmer. Én type ressurs er eksterne enheter, som en skriver. Operativsystemet passer for eksempel på at to programmer ikke samtidig sender informasjon til samme skriver, men at de legges i en venteliste før utskrivning. En annen type ressurs er interne enheter som minne og prosessorer. Dette er svært grunnleggende komponenter som operativsystemet også holder styr på. Ubuntu Man kan betrakte programvare som å være én av to typer: applikasjonsprogramvare eller systemprogramvare. Applikasjonsprogramvare er slikt som tekstbehandlere, regneark og andre programmer som brukeren har direkte kontakt med. Av systemprogramvare er operativsystemet den viktigste. Det holder styr på systemressursene og gjør programmererens jobb enklere. Tilleggsenheter som er koblet til datamaskinen er ofte kompliserte å bruke. En harddisk, for eksempel, trenger detaljerte instruksjoner om å starte motoren sin, stoppe den, flytte på lesehodene og mye annet. Operativsystemet bruker harddisken ved å kommunisere på en standard måte med et driverprogram laget spesielt for enheten. Et annet program som ønsker å skrive noe til harddisken gir bare beskjed til operativsystemet om for eksempel «å skrive teksten 'kongle' til filen "kongle.txt" på katalogen c:\». Operativsystemet, i samarbeid med driverprogrammet, tar seg så av resten av oppgaven. Operativsystemet er et program som alle andre i datamaskinen. Det er skrevet i et programmeringsspråk og følger vanlige regler for programmer. Forskjellen er at det er det første som lastes inn i minnet når maskinen startes, og det styrer «hverdagen» for alle programmer som lastes inn senere.

20 Operativsystem 15 Vanlige operativsystem Microsoft Windows er et av de mest brukte operativsystemene for personlige datamaskiner. Dets forløpere kom på begynnelsen av 1980-tallet med MS-DOS fra Microsoft og DR-DOS fra Digital Research. Forkortelsen DOS står for Disk Operating System. Unix er blant de eldste operativsystemene som fortsatt er i bruk. Det frie operativsystemet Linux brukes også til personlige datamaskiner, men særlig tjenere, superdatamaskiner og forbrukerelektronikk. Linux er en avart av Unix. Blant andre Unix-varianter finner vi Berkeley Software Distribution (BSD). IBM hadde en periode suksess med sitt OS/2, og Macintosh-maskiner bruker Mac OS (tidligere rett og slett kalt systemet). Nye Macer kjører imidlertid Mac OS X, som er BSD-basert. Bakgrunn Et moderne datasystem består av komponenter som prosessorer, hovedminne, klokker, inn- og utenheter, lagringsenheter med mer. Operativsystemet holder styr på komponentene og gir applikasjonsprogrammer tilgang til dem. På denne måten behøver ikke hver programmerer kjenne til detaljene ved å bruke de ofte komplekse enhetene, eller hvordan et program skal dele disse med andre programmer. Operativsystemet kan sees på som et lag som skiller applikasjonsprogramvaren fra den ofte mer komplekse maskinvaren. [1] Forskjellige datamaskiner bruker forskjellige typer maskinvare. En applikasjon skrevet til en type datamaskin vil da ikke nødvendigvis kjøre på en annen. Imidlertid kan et operativsystem finnes til flere typer maskiner, noe som gjør at operativsystemet fungerer som en felles plattform utvikleren av en applikasjon kan benytte seg av, uten å tenke på de forskjellige typene maskinvare brukeren kan tenkes på ha. [2] Kjente operativsystemer Operativsystemer kan grupperes på flere måter. En av dem er etter bruksområde. Stormaskiner har operativsystemer som er tilpasset deres bruk, minimaskiner sitt og tjenere har sine operativsystemer. Felles for alle disse er at de ikke har interaksjon med brukeren som fokus. På skrivebord og i private hjem finner vi det som tidligere kaltes mikrodatamaskiner, senere kalt hjemmedatamaskin og så PC. Disse har egne operativsystemer, og fra sent på 1980-tallet ble Microsoft sine operativsystemer markedsledende der. Håndholdte enheter som PDAer og mobiltelefoner har operativsystemer som er spesielt tilpasset maskinvaren. En annen kategori OSer er sanntidsoperativsystemer. Disse siste tilbyr tjenester hvor de garanterer responstid. Eksempler er datamaskinen som kontrollerer tenning og drivstofftilførsel i en moderne bil. [3] I tillegg til systemene nevnt i innledningen, som er de mest kjente, finnes det også flere alternative operativsystemer. Blant disse finner vi BeOS, som ikke lenger blir utviklet, men det er flere nye operativsystemer under utvikling som er kloner av eller inspirert av BeOS, et av disse er Haiku. Andre alternative operativsystemer under utvikling er Syllable og SkyOS. Også samtidens store teknologiske nyhet mobiltelefonen bruker operativsystem. Tidligere var disse ganske primitive, men etter hvert som mobilene har blitt kraftigere og fått flere bruksområder har også mobiltelefonoperativsystemene også blitt mer utbygde. Dette er særlig noe som har kommet samtidig med fargeskjermen og kameramobilene. Eksempler på operativsystemer for mobil er: Symbian, Windows CE og Linux.

21 Operativsystem 16 Historie Utdypende artikkel: Operativsystemets historie Verdens første datamaskin, Charles Babbage mekaniske «analytiske maskin» fra 1800-tallet, brukte ikke et operativsystem. Babbage brukte mesteparten av sitt liv og sin formue på å få denne til å virke, men uten større suksess, da datidens mekaniske elementer ikke hadde presisjonen som krevdes. Etter dette var det liten utvikling fram til rundt andre verdenskrig, hvor blant annet Howard Aiken, John von Neumann, J. Presper Eckert og William Mauchley i USA og Konrad Zuse i Tyskland lagde datamaskiner som fylte hele rom med titusenvis av vakuumrør. Disse datamaskinene ble utviklet, bygget, programmert ENIAC, en datamaskin uten operativsystem og driftet av den samme gruppen mennesker, og hadde heller ikke noe operativsystem å snakke om. All programmering skjedde i maskinspråk, ofte ved å plugge inn ledninger i riktige hull. Så å si alle problemene disse maskinene løste besto av enkel aritmetikk, som for eksempel å lage store tabeller av sinus og cosinus. På 1950-tallet ble transistoren oppfunnet, og bildet endret seg radikalt. Nå ble det forskjellige mennesker som sto for henholdsvis utvikling, bygging, programmering og drifting av datamaskinene, og programmer ble lagret på hullkort som de forskjellige utviklerne kunne ta med seg ned i datarommet og kjøre. Programmeringsspråk som Fortran dukket også opp. Siden mye tid gikk med til å bytte hullkort, behandle utskrifter og lignende, så man raskt at et bedre system trengtes. Dette ble batchjobben, hvor en stabel hullkort ble lest inn på magnetisk tape og kjørt etter som datamaskinen ble ledig. Ofte var det flere datamaskiner involvert, én som var god på å lese hullkort og skrive tape og én som var god på å kjøre aritmetikk (for eksempel henholdsvis IBM 1401 og IBM 7094). [4] En typisk jobb er illustrert i figuren til høyre. Den besto av et input-kort, et kort med instruksjoner om hva som skulle lastes, en rekke kort som inneholdt programmet, et kort som fortalte datamaskinen at programmet som akkurat var kompilert skulle lastes i minnet, et kort som fortalte datamaskinen at programmet skulle kjøres, et sett kort med dataene som skulle brukes under kjøring og et kort som fortalte at stabelen med kort var slutt. Kontrollkortene kan sees på som en forgjenger til dagens skriptspråk og kommandotolker. [5] Operativsystemer på denne typen inkluderte FMS (Fortran Monitor System) og IBSYS, IBM sitt operativsystem for 7094-modellen. [6] En typisk batchjobb under FMS På begynnelsen av 1960-tallet hadde de fleste produsenter to sett produkter; en datamaskinserie for bruk til vitenskapelig tallknusing en en datamaskinserie for bruk til lesing og sortering av data. Denne første typen ble brukt innenfor vitenskap og beregninger, og den andre ble brukt av banker og forsikringsselskaper. Det var dyrt å ha to separate produktserier, og IBM løste dette ved å introdusere System/360. Denne ble levert i et antall forskjellige konfigurasjoner etter kundens behov, og skulle i teorien kunne kjøre samme programvaren uavhengig av akkurat hvilken konfigurasjon den hadde. 360 var den første serien datamaskiner som brukte integrerte kretser, og hadde en stor fordel på ytelse i forhold til pris foran forrige generasjon datamaskiner, som var bygget opp av individuelle transistorer. [7] Operativsystemet OS/360 var flere størrelsesordener større enn forgjengerne, men løste oppgavene sin tross problemene størrelsen frembrakte med tanke på antall feil og vedlikeholdet som krevdes. Dette systemet kan betraktes som en tredje generasjons operativsystem, og det brukte flere teknikker som manglet i andre generasjons produkter som FMS. Den viktigste av disse var multiprogrammering. På datamaskiner som IBMs 7094 måtte datamaskinen gå «på tomgang» hvis en jobb ventet på noen eksterne enheter. I tunge regneoperasjoner var dette relativt sjelden, mens brukere som banker som behandlet mye eksterne data opplevde at prosessoren sto ledig

22 Operativsystem % av tiden. Dette var ikke holdbart, da det var svært kostbart å drifte disse maskinene. Løsningen var da at minnet ble delt i flere partisjoner, slik at man kunne ha flere jobber inne samtidig. Spesiell maskinvare ble utviklet til tredjegenerasjonssystemer slik at jobbene ikke laget krøll i de andres minneområder. [8] En annen teknikk var spooling, som besto i av at man hentet inn jobbene på disk så snart hullkortene var brakt ned til datarommet. Dette medførte at en jobb kunne hentes inn i minnet så snart en annen jobb var ferdig. Dette eliminerte og mye bæring av tape fram og tilbake mellom lesemaskinen og regnemaskinen. [9] Disse to framskrittene førte til et problem for programmererne, som tidligere hadde hatt datamaskinen for seg selv da de kjørte jobbene sine, noe som gjorde feilfinning mye enklere. Nå var det ofte et flere timer mellom da jobben ble sendt ned til datasenteret og når utskriften kom tilbake. Dette gjorde at man utviklet systemer med flere terminaler, hvor hver programmerer kunne gi kommandoer til datamaskinen etter forgodtbefinnende. Siden en programmerer som feilsøker i et program gir kommandoer som kan utføres fort, altså ikke av typen «sortér en million felter i databasen», så fungerte dette greit. Dette ble kalt timesharing. [10] Etter dette forsøkte man å bygge enorme systemer hvor hundrevis av brukere hadde terminaler. Et eksempel er MULTICS (MULTIplexed Information and Computing Service), som skulle tilby datakraft til alle i Boston. Dette konseptet var vanskelig å sette ut i praksis, og medførte blant annet at General Electrics ga opp datamaskiner i det store og hele. MULTICS innførte dog en rekke ideer som ble brukt senere. [11] En tidlig terminal, her en Televideo 925, med 4 kb RAM, 4 kb ROM og en RS-232-kobling til tjeneren. Nå ser man det som folk senere ville identifisert som en datamaskin, altså en boks som inneholder et tastatur og en skjerm. En annen trend på tiden var stadig kraftigere og billigere minimaskiner som for eksempel DEC PDP-1 fra Disse ble brukt til all mulig slags databehandling som ikke krevde ekstrem «nummerknusing», og ble veldig utbredte. Et resultat av dette var at Ken Thompson, en av bidragsyterne på Bell Labs til MULTICS, fant en ubrukt PDP-7 og skrev en redusert enbrukersversjon av MULTICS. Dette arbeidet ble senere spiren til Unix. [12] Bruken av Unix tok av og spredde seg til alle typer maskiner. Etter hvert fordrev de alle de proprietære operativsystemene fra stormaskiner, med unntak av IBMs MVS og DECs OpenVMS. MVS overlevde på grunn av antall installerte maskiner som brukte det, og OpenVMS overlevde i bank- og finansverdenen på grunn av pålitelighet, sikkerhet og bevaring av data. [13] Etter hvert som integrerte kretser ble tatt i bruk i stor skala kom den personlige datamaskinen på markedet. Arkitekturen på personlige datamaskiner var ikke ulik minimaskiner, men prisen var mye lavere. En annen forskjell var at de var beregnet på brukere uten solide datakunnskaper, og sånn sett måtte være brukervennlige. [14]

23 Operativsystem 18 Tidlig på 1980-tallet kom Commodore og Apple med OSer med et til dels grafisk brukergrensesnitt, henholdsvis for Commodore PET og Apple II. Digital Research kom med CP/M, et enkelt operativsystem for forretningsbruk - men dette kunne også brukes på flere produsenters datamaskiner. Etter hvert som teknologien modnet så Commodore med sin Amiga, Atari med sin GEM og Apple med sine Lisa og Macintosh, og alle disse hadde fullt utbygde grafiske brukergrensesnitt. Det som i dag er programvaregiganten Microsoft kom etter hvert med MS-DOS, sterkt influert av CP/M, og Windows, sterkt influert av Macintosh. De forskjellige konkurrentene kom etter hvert i finansielle problemer, og Microsoft dominerer i dag markedet for personlige datamaskiner. [15] Midt på 1980-tallet kom de første datanettverkene og distribuerte operativsystemene. Dette førte til at operativsystemene måtte være klar Apple Macintosh 128k over at nettverkene og andre datamaskiner fantes, og tillate brukerne å logge inn på andre maskiner for å for eksempel flytte filer. Et distribuert operativsystem synes ikke for brukeren; det lar ham bruke en datamaskin med flere prosessorer som om det skulle være én enkelt prosessor i en tradisjonell arkitektur. Dette siste konseptet er det mest kompliserte av de to, og krever nye paradigmer, ikke bare noen kodelinjer ekstra. [16] Oppbygging Oppbyggingen av et typisk datasystem vises i figuren til høyre. Underst er den fysiske maskinvaren. Den består av kretser, kabler, strømforsyning og lignende fysiske innretninger. Over denne ligger det første, enkle programvarelaget, kalt et mikroprogram. Denne ligger som oftest i minne som bare kan leses. Mikroprogrammet er en liten tolk, som henter inn maskinkodeinstruksjonene og sender de til prosessoren. For eksempel bestemmer mikroprogrammet hvordan to tall skal legges sammen, ved å hente en ADD-instruksjon, hente de to tallene fra sine plasser i minnet, legger de sammen og lagrer resultatet et sted i minnet. [18] Maskinspråket består som regel av mellom 50 og 300 forskjellige instruksjoner, hvor de fleste brukes til å flytte rundt på tall, gjøre enkel Oversikt over lagene i et datasystem [17] aritmetikk og sammenligne tall. Som et eksempel kan man styre en ekstern enhet som en disk ved å flytte inn verdier i forskjellige register, bestemte lokasjoner i minnet. Man putter kanskje inn verdier for adressen på disken, adressen i hovedminnet dataene skal flyttes til, antall bytes som skal flyttes og retningen disken skal leses. I praksis kreves enda flere parameter, og for mange eksterne enheter spiller også timingen en viktig rolle. [19] En viktig oppgave for operativsystemet er å skjule alle denne kompleksiteten. For eksempel så er kommandoen LES DATABLOKK FRA DISK enklere å forholde seg til enn å sysle med posisjonen til lesehodet, ventetid før lesehodet er på plass og lignende. [20] Oppå operativsystemet ligger resten av systemprogramvaren. Her er kompilatorer, kommandolinjen, teksteditorier og lignende. Disse programmene er ikke en del av operativsystemet, selv om de ofte behandles som det i hverdagen. Operativsystemet er den delen av systemprogrammene som kjøres i kjernemodus eller supervisor mode, altså en tilstand hvor den har tilgang til alt fysisk i datasystemet. Kompilatorer og lignende kjører i brukermodus, altså hvor operativsystemet styrer tilgangen på ressurser. [21]

24 Operativsystem 19 På toppen ligger applikasjonsprogramvaren. Denne er til for at brukeren av systemet skal kunne løse sine problemer, om det er snakk om tekstbehandling, regneark eller høre på musikk. Hva som betraktes som en del av operativsystemet og hva som er applikasjonsprogramvare forandrer seg over tid. Tidlige operativsystemer var lite annet enn en samling rutiner som håndterte de forskjellige maskinvareenhetene. Etterhvert som forskjellige applikasjoner fikk forskjellige måter å behandle ting som filhåndtering, ble disse standardiserte og ble en del av operativsystemet. Microsoft Windows begynte som et skall som lå over operativsystemet MS-DOS (noe som gjorde Windows til en applikasjon), senere var det Windows som faktisk ble selve operativsystemet etter å ha svelget MS-DOS et sted på veien. På samme måte begynte nettlesere som applikasjoner, mens det i dag er en uklar linje mellom nettleseren og systemet i mange operativsystemer. [22] Konsepter innenfor operativsystemer Grunnleggende konsepter Et grunnleggende konsept innenfor alle operativsystemer er prosessen. En prosess er i utgangspunktet et program som kjører. Den har sin kjørbare kode, sine data og stakk, sin programteller og andre registre og all annen informasjon den trenger for å kjøre. Operativsystemet sysler med å styre prosessene, først og fremst ved å skape og terminere dem. Noen ganger kan en prosess lage andre prosesser, kalt barn. Prosessene kommuniserer med hverandre med signaler. En prosess som venter på at noe skal skje, for eksempel at en skriver skal gjøre jobben sin, kan gå i dvale og ble vekt opp igjen av operativsystemet når maskinvaren mottar et avbruddssignal. I et flerbrukerssystem har hver bruker et eierforhold til sine egne prosesser, noe som kan være med på å styre hva slags signaler prosessene i systemet kan sende til hverandre. [23] Et annet grunnleggende konsept er filer. Åpning og lukking, sletting og skriving av filer styres av OSet. De fleste operativsystemer i dag støtter kataloger for å gruppere filer sammen. Både prosessene og filene er gruppert hierarkisk, men mens filene har lang levetid (dager, måneder og år), så blir prosesser ofte skapt og destruert innenfor sekunder. Hver prosess har sitt eget arbeidsområde, altså den katalogen prosessen i utgangspunktet ser etter filer som ikke har et fullstendig filnavn i. OSet holder også rede på tilstanden til filene i tillegg til selve innholdet og plasseringen. For eksempel har filer i Unix et sett med boolske tilstander kalt RWX, hvor R er rett til å lese filen, W er rett til å skrive til filen og X er rett til å kjøre filen (altså om den anses som et program). For kataloger betyr X rett til å liste opp innhold. Filer eies av en eier og en gruppe, og det er et sett med RWX-tilstander for eieren, gruppen, andre enn disse, samt et sett som angir eventuelle spesialegenskaper. Slik sikres forskjellige brukere og deres prosesser fra å tråkke hverandre på tærne. Ofte er eksterne enheter også representert som filer, for å gjøre jobben til programmererne lettere. To typer slike filer finnes, med blokkskriving og tegnskriving. Blokkskriving brukes til å modellere enheter hvor man kan bevege seg fram og tilbake og lese og skrive vilkårlig, slik som en harddisk. Tegnskriving innebærer at man må lese og skrive i en bestemt rekkefølge, slik som til en skriver. Den siste spesialfilen er en pipe (engelsk for rør). Denne kobler sammen to prosesser, slik at mens én prosess skriver til pipen som om det var en fil, leser en annen prosess fra den, også som om det var en fil. [24] Brukernes programmer kommuniserer med operativsystem og ber om tjenester ved hjelp av systemkall. For programmereren ser dette ut som vanlige prosedyrekall, mens operativsystemet kjører sine grunnleggende funksjoner på bakgrunn av kallet. Eksempler er skaping av prosesser, allokering av minne og behandling av eksterne enheter. [25]

25 Operativsystem 20 Interaksjon med brukeren Brukeren av en datamaskin kommuniserer typisk med maskinen gjennom brukergrensesnittet til en applikasjon. Men før applikasjonen kan kjøre, må brukeren kunne starte den. Brukeren må dessuten kanskje logge seg inn på systemet før han får kjørt noen programmer. Derfor må også brukeren kunne gi kommandoer direkte til operativsystemet. Operativsystemets brukergrensesnitt tar seg av interaksjon med brukeren. Det er to hovedmåter å gjøre dette på, enten ved hjelp av tekstkommandoer til et systems skall, eller ved hjelp av et grafisk brukergrensesnitt (GUI). Grafiske brukergrensesnitt krever lite brukeropplæring og er relativt enkelt å lære, men bruker mer systemressurser enn kommandoer til et skall. [26] Historisk og strengt teknisk hører ikke brukergrensesnittet til operativsystemet, men bruker operativsystemet i stor grad og nevnes ofte sammen med operativsystemet når det omtales. [27] Flere moderne operativsystem i unix-familien, slik som Linux og Solaris, kan i dag leveres med helt forskjellige grafiske grensesnitt - både X11-baserte og andre. Gjennom en kommandolinje gir brukeren kommandoer gjennom konsise og tildels kryptiske kommandoer Arkitektur Med arkitektur menes den overliggende strukturen på hvordan operativsystemet er bygget. Et lite antall arkitekturer dominerer fagfeltet. I 2006 bruker Linux og Windows en monolittisk kjerne, mens Mac OS X er basert på Mach og bruker en mikrokjerne. Monolittiske systemer Den mest vanlige arkitekturen er et monolittisk system. Her er det ingen bestemt struktur, da all funksjonaliteten til operativsystemet ligger i ett enkelt program. For å lage det faktisk kjørbare operativsystemet, blir alle individuelle filer med kildekode kompilert sammen og lenket sammen til én enkelt kjørbar fil. Grensesnittet til operativsystemet er da skrevet som et antall prosedyrer, og applikasjonsprogramvaren kaller prosedyrene. Når operativsystemet En enkel struktur for et monolittisk system

26 Operativsystem 21 kalles, skiftes kjøremåten til datamaskinen fra brukermodus, hvor programvaren har en rekke begrensninger, til kjernemodus, hvor operativsystemet har tilgang på alle instruksjoner og eksterne enheter. [28] Monolittiske systemer har som regel delt inn prosedyrene i flere typer eller lag. Man har hovedprosedyren, som kaller de forskjellige tjenestene. Tjenestene består av prosedyrer som utfører systemkall. Tjenestene benytter seg av forskjellige hjelpefunksjoner, som inneholder funksjonalitet som benyttes av flere tjenester. [29] Fordelen med monolittiske systemer er at ytelsen blir noe bedre. Ulempene inkluderer at de tar større plass. Moderne monolittiske kjerner som Linux, FreeBSD og Solaris kan laste komponenter inn i minnet mens operativsystemet kjører, noe som reduserer størrelseskravet. Eldre eksempler på monolittiske kjerner er MS-DOS og Mac OS fram til versjon 8.6. Et eksempel på et OS til undervisningsbruk som nytter en monolittisk kjerne er Agnix. Hierarkiske systemer 5 Brukeren 4 Brukerprogrammer 3 Input-/output-styring 2 Kommunikasjon brukerprosess 1 Styring minne og fast lager 0 Prosessorallokering og multiprogrammering En generalisering av lagdelingen innebærer å lage et hierarki. I en lagdelt arkitektur gjøres dette formelt, og hvert lag bygger på laget under det. Den første lagdelte strukturen kom fra operativsystemet THE, utviklet av Edsger Dijkstra og studentene hans på slutten av 1960-tallet. Systemet hadde seks lag, som vist i tabellen til høyre. [30] Der hvor THE brukte lagdeling som en hjelp i utviklingen (alt ble uansett lenket sammen til én kjørbar fil), brukte MULTICS et system med ringer, hvor utenpåliggende ringer hadde mindre rettigheter enn innenforliggende, og denne strukturen var støttes av den underliggende maskinvaren. [31] Klient-tjener-systemer En tredje arkitektur kalles klient-tjener eller mikrokjerne. Den tar lagdelingen et skritt videre. Her er så mye som mulig av funksjonaliteten flyttet fra operativsystemet, og det gjenværende kalles kjernen. Man implementerer her mye av funksjonaliteten i brukerprosesser. En applikasjon (klienten) som trenger å bruke en tjeneste, for eksempel for å lese en fil, sender en forespørsel til tjenerprosessen, som gjør arbeidet og sender tilbake et svar. Alt kjernen ideelt sett gjør er å håndtere kommunikasjon mellom klienter og tjenere. På denne måten blir kjernen liten og håndterbar. [32] En fordel med klient-tjener-modellen er at en feil i en komponent kan forårsake et kræsj av den tjenesten, men det vil vanligvis ikke føre til at hele maskinen stanser. En annen fordel er at klient-tjener-modellen kan lettere tilpasses bruk i distribuerte systemer. [33]

27 Operativsystem 22 Et kall til operativsystemet i klient-tjener-modellen Eksempler på moderne mikrokjerne-systemer inkluderer QNX, Mach og senere Mac OS X. Et eksempel på et OS for undervisningsformål som har en mikrokjerne er Amoeba. Se også Liste over operativsystemer LiveDistro BIOS Litteratur Tanenbaum, Andrew S. (1992) Modern operating systems Prentice Hall, Englewood Cliffs. Davis, William S. og Rajkumar, T. M (2005) Operating Systems - A Systematic View Pearson, Boston. Øyvind Teig, Operativsystemet - Dataprogrammet som gir maskinene handlekraft [34] i P2-Akademiet - NRK P2s populærvitenskapelige foredragsserie, også utgitt i bokserien P2-Akademiet X bind 24, side 55-68, ISBN (2002) (Foredraget ble sendt 28. juni 2001) Eksterne lenker Commons: Kategori:Operating systems [35] bilder, video eller lyd Teknisk Hvordan operativsystemer virker [36] hos HowStuffWorks (engelsk) Operativsystemer i nettkatalogen dmoz.org [37] (engelsk) Prosjektliste hos OSDev.org [38] (130+ OS-prosjekter) (engelsk) TUNES [39] - en wiki med anmeldelser av operativsystemer (engelsk) "Write Your Own Operating System" OS Developer FAQ [40] (engelsk) Operating System Programming [41] - opplæring og kildekode (engelsk) Teknisk sammenlikning av operativsystemer [42] (engelsk)

28 Operativsystem 23 Historisk OS History [43] - Tidslinje over operativsystemer (engelsk) Historien til MULTICS [44] (engelsk) In the Beginning was the Command Line [45] - uformell historie om OS av Neal Stephenson (engelsk) Referanser [1] Tanenbaum s. 1 [2] Davis s. 3 [3] osdata: Kinds of operating systems ( www. osdata. com/ kind/ kinds. htm) (lest 25. juli 12:30) [4] Tanenbaum s. 6 [5] Tanenbaum s. 6-7 [6] Tanenbaum s. 7 [7] Tanenbaum s. 8 [8] Tanenbaum s [9] Tanenbaum s. 9 [10] Tanenbaum s. 10 [11] Tanenbaum s. 10 [12] Tanenbaum s. 10 [13] osdata: Kinds of operating systems ( www. osdata. com/ kind/ kinds. htm) (lest 25. juli 12:30) [14] Tanenbaum s. 11 [15] osdata: Kinds of operating systems ( www. osdata. com/ kind/ kinds. htm) (lest 25. juli 12:30) [16] Tanenbaum s [17] Tanenbaum s. xx [18] Tanenbaum s. 1-2 [19] Tanenbaum s. 2 [20] Tanenbaum s. 2 [21] Tanenbaum s. 2-3 [22] Davis s. 8 [23] Tanenbaum s [24] Tanenbaum s [25] Tanenbaum s [26] Davis s [27] Tanenbaum s [28] Tanenbaum s [29] Tanenbaum s. 20 [30] Tanenbaum s [31] Tanenbaum s. 21 [32] Tanenbaum s. 23 [33] Tanenbaum s. 23 [34] / www. teigfam. net/ oyvind/ pub/ p2-akademiet-01-02/ operativsystemet. htm [35] / en. wikipedia. org/ wiki/ Commons%3Acategory%3Aoperating_systems [36] / computer. howstuffworks. com/ operating-system. htm [37] / dmoz. org/ Computers/ Software/ Operating_Systems/ [38] / www. osdev. org/ wiki/ index. php/ Projects [39] / cliki. tunes. org/ Operating%20Systems [40] / mega-tokyo. com/ osfaq2/ [41] / www. groovyweb. uklinux. net/ index. php?page_name=operating%20system%20programming [42] / www. osdata. com [43] / www. oshistory. net/ [44] / www. cbi. umn. edu/ iterations/ haigh. html [45] / www. cryptonomicon. com/ beginning. html

29 Microsoft Windows 24 Microsoft Windows Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre [1] den. Windows omdirigerer hit. Ordet kan ha også ha andre betydninger, se Windows (andre betydninger). Microsoft Windows er en serie operativsystemer fra selskapet Microsoft. Den nyeste utgitte versjonen er Windows 7, som kom høsten Den første versjonen av Windows, et grafisk grensesnitt som tilleggsprogram til MS-DOS, ble annonsert allerede i Den kom på markedet den 20. november 1985 som versjon Siden den gang har det vært tradisjon at nye versjoner av Windows blir annonsert svært lenge før de blir lansert. Windows har utviklet seg fra datidens tilleggsfunksjonalitet til dagens selvstendige operativsystem, og er suveren markedsleder for skrivebordsdatamaskiner med over 90 % markedsandel. Histore og utvikling Microsoft lanserte sin første versjon av Windows i 1985 for å etterkomme en økende etterspørsel etter grafiske brukergrensesnitt på datamaskiner, en trend Macintosh har fått æren for å starte. Konseptet grafisk brukergrensesnitt var utviklet av Xerox allerede på begynnelsen av 1970-tallet og en av hovedutviklerne av Windows, Scott McGregor, hadde tidligere vært med å utvikle Xerox grafiske brukergrensesnitt ved Xerox PARC [2]. Windows 1.0 tilførte en svært begrenset grafisk funksjonalitet til MS-DOS, ved å innføre som det ligger i navnet vinduer. På grunn av lisensproblemene det ville medføre å etterape egenskapene til Macintosh sitt system var vindu- og skrivebordsfunksjonaliteten lite dynamisk. Programmene som støttet grafisk visning var også få i antall og bestod av flere moro-programmer enn nytteprogrammer I 1987 kom Windows 2.0 og med sine kontorprogrammer Excel og Word for Windows, som blant annet kunne startes fra MS-DOS og kjøre en Windows-sesjon selv kun så lenge den trengtes for å støtte programmet. Nå hadde Microsoft også inngått en avtale med Apple om bruk av blant annet dynamiske vinduer og papirkurv. Versjon 2.0 inkluderte skalerbare vinduer og større frihet til å organisere programmene på skjermen enn sin forgjenger Windows 3.0 ble lansert i 1990 og introduserte virtuelt minne. Mer effektiv minnebehandling, støtte for flere farger (VGA) og en større og kraftigere programsamling gjorde dette til den første virkelig populære versjonen. Noen måneder etter lanseringen kom det en tilleggsutgave som støttet multimedia som lydkort og CD-ROM. Windows 3.1 ble resultatet av en videreutvikling av 3.0, bestående av implementering av multimediastøtten, de nyutviklede TrueType-fontene og feilrettelser. Den ble sluppet i 1992, og senere samme år kom en oppdatert versjon 3.11 og Windows for Workgroups (WfW). WfW hadde nettverksfunksjonalitet og implementerte en rekke protokoller og p2p -støtte. I juli 1992 ble også et annet prosjekt ferdigstilt, Microsofts selvstendige operativsystem som fungerte uavhengig av MS-DOS. Her splittet utviklingen av systemet seg i to parallelle produktserier, hjemmebrukersystemet (basert på MS-DOS) og det profesjonelle (basert på NT-kjernen). Det nye systemet fikk navnet Windows NT, og første versjon NT 3.1 for at den skulle oppfattes som en videreutvikling i rekken av tidligere versjoner. NT tok i bruk det avanserte NTFS-filsystemet, et 32-bits API og en sikrere maskinvarebehandling. Resultatet ble Windows NT 3.51, som ble solgt fra 1993 ble sterk konkurrent til OS/2 og Novell, hovedsakelig for serverbruk.

30 Microsoft Windows Microsoft skiftet fokus til brukervennlighet og ga Windows en enorm ansiktsløftning i Windows 95. Denne ble også til dels kodet i 32 bit og støttet multitasking. Året etter, i 1996, kom Windows NT 4.0 som hadde fått oppdateringer innen nettverksstøtte og grafisk ytelse, blant annet Windows 95 sitt brukergrensesnitt for å gjøre det attraktivt også innenfor arbeidsstasjoner og klientsiden av nettverket. I 1998 kommer Windows 98, i hovedsak en oppdatering av forrige versjon. Den hadde forbedret støtte for filsystemet FAT32, som tillot større partisjoner, utvidet og stabil USB-støtte, og var første versjon ut til å implementere Internet Explorer i brukergrensesnittet. Året etter slapp Microsoft Windows 98 Second Edition som en revidert utgave. Den tilførte driverstøtte, deling av nettverkstilkoblinger og en rekke feilrettelser I 2000 kom to Windows-versjoner, en fra hver produktlinje. Den første ut var Windows 2000 (NT 5.0), som fulgte NT 4 i NT-serien. Den hadde nye og nå velkjente teknologier som Active Directory og Terminal Services. Den ble også gjort aktuell for skrivebordsdatamaskiner på grunn av sin økte støtte for media som film og spill, blant annet ved hjelp av en ny DirectX-versjon som støttet NT-kjernen. Windows 2000 ble som sin forgjenger sluppet i ulike utgaver tilpasset forskjellige arbeidsstasjons- og serverbehov med ulike nettverks- og databehandlingsfunksjoner. Senere på året kom Windows Me Millenium Edition som en oppusset utgave av Windows 98 i den 9x/MS-DOS-baserte produktlinjen. Den introduserte ny innholdsprogramvare fra Microsoft for bruk av internett og media, samt funksjonen System Restore som et sikkerthetsnett for å revertere til en tidligere konfigurasjon dersom ny programvare, driver eller innstilling skulle medføre problemer med å kjøre systemet. Automatic Updates kunne sjekke for, laste ned og installere systemoppdateringer automatisk. Windows Me fikk mye kritikk for mangle driverstøtte og ustabilitet og ble den siste i sin produktlinje Kodenavn Whistler ble ferdigstilt i 2001 og slo sammen de to til nå delte utviklingslinjene til ett produkt: Windows XP. Den er bygget på NT-kjernen og har versjonsnummer 5.1. Den kombinerte den store nettverksstøtten til Windows 2000 med økt brukervennlighet, en rekke grafiske hjelpemidler og eye-candy samt bred og effektiv støtte for media og spill, alt basert på og utviklet fra de tidligere 9x/MS-DOS hjemmebrukerutgavene. XP introduserte blant annet flerbrukerstøtte og Windows Firewall for en grunnleggende nettverkssikkerhet. I tillegg til to hovedutgaver Home Edition og Professional Edition, der sistnevnte er tiltenkt en mer krevende bruker og har blant annet økt nettverkstøtte, sikkerhet og maskinvarestøtte finnes det en rekke versjoner tilpasset forskjellige behov og maskinvareoppsett. Blant annet Media Center Edition for HTPC-bruk, 64-bits versjoner for 64-bits maskinvare, og versjoner som ikke inkluderer Windows Media Player. Windows XP var beregnet eksklusivt for klientsiden/arbeidsstasjonen og i 2003 kom neste generasjon serverprogramvare, Windows Server I tillegg til oppdateringer fra Windows 2000-serverne inkluderte den kompatibilitet, brukervennlighet, grensesnitt og andre egenskaper fra Windows XP. Den hadde også et sterkere fokus på sikkerhet enn andre versjoner, blant annet ved et utgangspunkt som ikke kjørte noen tjenester, men heller aktiverte kun de man ba om. Server 2003 består av en håndfull varianter tilpasset forskjellige tjenestebehov og var i en periode før lansering kjent som Windows.NET Server.

31 Microsoft Windows Nest siste versjonene av Windows fikk navnene Windows Vista (arbeidsstasjon og hjemmebruker) og Windows Server 2008 (nettverkstjenester). De ble lansert i henholdsvis tidlig 2007 og årsskiftet 2007/2008. Nå Windows 7, tidligere Blackcomb og senere Vienna, er det endelige navnet på den nyeste store versjonen av Microsoft Windows og er etterfølgeren til Windows Vista Fri programvare Utdypende artikkel: Fri programvare til Windows Windows er et proprietært operativsystem. Det har også vært tradisjon at programvare for Microsoft Windows også har vært proprietært. Men det finnes i midlertid en del fri programvare som kan kjøre på Windows, og noen av de mest kjente programmene følger: Program OpenOffice.org AbiWord Firefox Thunderbird Mediaportal Pidgin GIMP Paint.NET Blender 3D VLC Media Player 7-Zip Beskrivelse Tekstbehandling, Regneark, Presentasjon, Database og Tegning. Tekstbehandling. Nettleser. Epost. mediasenter. Lynmeldingsklient for alle protokoller som eksisterer, MSN, ICQ, Jabber, osv. Bildemanipulering. Bilderedigering 3D modellering og animasjon. Musikk og Videospiller Arkivering og komprimering. Støtter zip, rar, arj, 7z, tar.gz, tar.bz2, m.m. PeaZip Arkiverings-, komprimerings-, sikker fil slettings- og Filkrypteringsprogram. Støtter veldig mange formater... FileZilla Azureus TightVNC Audacity Clamwin Notepad2 HealthMonitor FTP klient Nedlastingshåndtering for bittorrentprotokollen. Styre skrivebordet til en annen PC over nettverk. Lydredigering Virus-scanner Klartekst-redigering System-oversikt.

32 Microsoft Windows 27 Gjeldende versjoner For skrivebordsmaskiner Windows Home Server Home Server, Begrenset versjon utviklet for hjemmebruk. Støtter for opptil 10 brukere/klientmaskiner Windows Vista Home Basic, begrenset versjon utviklet for hjemmebruk Home Premium, versjon utviklet for hjemmebruk inkludert Aero-utseendet. Business, utvidet nettverksstøtte, for kontor- og arbeidssbruk Enterprise, utvidet versjon av Windows Vista Business Ultimate, kombinerer Home Premium og Enterprise, og inneholder dermed alt, pluss enkelte tilleggsfunksjoner. Starter, sterkt begrenset versjon for salg i utviklingsland Windows XP Home Edition, versjon utviklet for hjemmebruk Home Edition N, versjon etter krav fra EU, uten programvaren: Microsoft Windows Media Player Professional Edition, utvidet nettverksstøtte, for kontor- og arbeidssbruk Professional Edition N, versjon etter krav fra EU, uten programvaren: Microsoft Windows Media Player Professional x64 Edition, som PE, men for datamaskiner med 64 bits prosessor Starter Edition, lett-versjon for salg i utviklingsland Media Center Edition, til mediabruk i HTPC-er Til serverbruk Windows Server 2003 Home Server, For hjemmebrukere opp til ti brukere/klientmaskiner. Bygget på Small Business Server 2003 SP2 Small Business Server, for små servere med opp til to prosessorer Web Edition, samme med økt fokus og støtte for web-tjenere Standard Edition, for mellomstore servere med opp til fire prosessorer Enterprise Edition, for større servere med opp til åtte prosessorer og støtte for klynger Datacenter Edition, for store servere med opp til 128 prosessorer Storage Server, for nettverksbaserte lagringsmedier For mindre datamaskiner Portable Media Center, for digitale medieavspillere Windows Mobile, for telefoner og PDA-er Windows CE, for integrerte datamaskiner Windows XP Embedded, for integrerte datamaskiner Windows XP Tablet PC Edition, for mindre, bærbare maskiner med berøringsskjerm (touch screen)

33 Microsoft Windows 28 Tidligere versjoner DOS-baserte utgaver 1985 Windows Windows Windows/ Windows/ Windows/ Windows/ Windows Windows Windows Windows for Workgroups Windows for Workgroups Windows Windows 95 Service Pack OEM Service Release OEM Service Release OEM Service Release OEM Service Release Windows Windows 98 Second Edition 2000 Windows Me NT-baserte utgaver 1993 Windows NT Windows NT Windows NT Windows NT Windows Windows XP Professional 64-bit Edition 2005 Windows XP Mediasenter editon 2007 Windows Vista 2009 Windows 7 Se også Operativsystem Mac OS X Linux Eksterne lenker Microsoft Windows [3] Microsoft International [4] Denne datarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å Windows utvide den [5].

34 Microsoft Windows 29 Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ Microsoft_windows [2] Cash from Chaos: inside Microsoft ( www. pcw. co. uk/ computing/ analysis/ / cash-chaos-inside-microsoft) [3] / www. microsoft. com/ norge/ windows/ default. mspx [4] / www. microsoft. com [5] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Microsoft Windows 7 Windows 7 (versjon ) Utvikler Microsoft Utgitt Skrivebordsmiljø OS-familie Kjerne Lisens Nettside Microsoft Windows/Windows Aero Microsoft Windows Hybridkjerne Microsoft EULA Offisiell nettside [1] Windows 7 er et operativsystem laget av det amerikanske selskapet Microsoft. Det er pr det nyeste operativsystemet i Microsoft Windows-familien, og er beregnet på PCer, bærbare maskiner, Notatblokk-PCer, NettPCer og hjemmeunderholdningssentere. Windows 7 kom i salg i oktober 2009, omtrent tre år etter forgjengeren Windows Vista. Windows 7 kommer i flere varianter, og selges blant annet i Starter-, Home Premium-, Professional- og Ultimate-utgaver. Prismessig ligger for eksempel Home Premium-versjonen på ca norske kroner i OEM-versjon og ca kr i full versjon. De tre sistnevnte utgavene selges også i 64bits-versjoner. Windows 7 har blitt relativt godt mottatt i markedet, og nådde i slutten av januar 2010 en markedsandel på 10 % av verdens internettilkoblede datamaskiner (der Windows-familien samlet til samme tid hadde ca. 92 % markedsandel). [2] Utvikling Historie I 2000 startet Microsoft planleggingen av Windows XPs etterfølger og dens servermotstykke Windows Server 2003 (begge under kodenavnet Whistler) med en større utgivelse av Windows som fikk kodenavnet Blackcomb. Denne nye versjonen var på tidspunktet planlagt utgitt i 2005 [3] [4]. Større funksjoner ble planlagt for Blackcomb, inkludert forbedret søketeknologi og et avansert lagrinssystem kalt WinFS. I den anledning uttalte Bill Gates at en funksjon ville være en søkelinje som gjenkjenner setningen brukeren taster inn [5]. Senere ble Blackcomb forsinket og en mindre utgivelse med kodenavnet «Longhorn» ble planlagt for en 2003-utgivelse [6]. I midten 2003 hadde Longhorn fått noen av funksjonene som opprinnelig var planlagt for Blackcomb, inkludert WinFS og Desktop Window Manager, samt nye versjoner av systemkomponenter bygget på.net-rammeverket. Etter sommeren 2003 hadde tre store virus (Blaster, Sobig og Welchia) utnyttet feil i

35 Windows 7 30 Windows-operativsystemet i løpet av en kort tidsperiode. På grunn av dette endret Microsoft sine utviklingsprioriteringer og Longhorn ble satt på pause for å utvikle nye Service Pack-er for Windows XP og Windows Server 2003, som inkluderte et antall nye sikkerhetsfunksjoner. Utviklingen av Longhorn ble også startet på nytt September 2004 som en konsekvens av bekymringer for kvaliteten på koden som ble introdusert i det nye operativsystemet. Resultatet ble at WinFS, Next-Generation Secure Computing Base og andre funksjoner sett i noen Longhorn-bygg ble droppet. Disse så heller aldri dagens lys i det som ble Windows Vista og Windows Server Fokus Microsofts Ben Fathi uttalte den 9. februar 2007 at fokuset på operativsystemet fortsatt ble arbeidet med og kunne bare hinte om noen muligheter. [7] I et intervju med Newsweek sa Bill Gates at den neste Windows-versjonen ville bli mer brukerfokusert. [8]. Da han ble spurt om å forklare dette, svarte han: «Det betyr at når du nå forflytter deg fra en PC til en annen, må du installere programmer på hver av dem og gjøre oppgraderinger på hver av dem. Å flytte informasjon mellom dem er veldig smertefullt. Vi kan bruke Windows Live-tjenester til å vite hva du er interessert i. Så selv om du sitter ved en offentlig PC eller noen andres PC, kan vi gi deg din hjemmeside, dine filer, dine fonter, dine favoritter og så videre. Det er den slags brukerfokuserte ting Live Services kan tilby. I Vista har ting også blitt bedre med digitalt blekk og tale, men i neste Windows vil dette være mye bedre. Studenter trenger ikke lenger tekstbøker, de behøver bare å bruke notatblokk-pc-er. Parallell databehandling vil også være ganske viktig i neste utgivelse. Vi kommer til å gjøre det slik at mye av høynivågrafikken blir innebygget i operativsystemet. Så vi har en ganske god skisse.» Senere uttalte Gates også at Windows 7 vil få fokus på ytelsesforbedringer. [9] Visepresident Bill Veghte gjorde det klart at Windows 7 ikke ville ha de samme kompatibilitetsproblemene som Vista hadde med tidligere versjoner. [10] Bygg Milestone 1 Den første kjente versjonen av Windows 7 var kjent som Milestone 1 (M1) code drop og hadde versjonsnummer [11] [12] Den ble kun sendt ut til Microsofts nøkkelpartnere i Januar 2008 og kom som både x86 og x64. Selv om svært lite informasjon har kommet fra Microsoft, har omtaler og skjermbilder blitt publisert av diverse kilder. [13] [14] M1 code drop-installasjonen kommer enten som et selvstendig installasjonsprogram eller som en oppgradering til Windows Vista Service Pack 1. Dersom brukeren velger sistnevnte, lager installasjonsprogrammet et dual-boot-system. [15] Den 20. april 2008 kom enda flere skjermbilder og videoer av et M1-bygg nummer 2. Dette bygget hadde versjonsnummer og har en del endringer i Windows Explorer samt et nytt "helsesenter" (Windows Health Center). [16] En kopi av det selvstendige installasjonsprogrammet for bygg 6519 ble lekket til private FTP-servere av BETAArchive den 10. juni Bygget spredte seg som ild i tørt gress og endte opp på diverse torrent- og nedlastingssider. [17] Per 1. juli 2008 har ikke 6574-bygget lekket ennå. Milestone 2 Ifølge TG Daily-artikkelen 16. januar, 2008, var Milestone 2 (M2) på tidspunktet planlagt for april eller mai 2008 [11]. Et Milestone 2-bygg ble demonstrert på D6-konferansen [18] med byggnummer winmain_win7m2.0804?3-1???. Bygget hadde en annerledes oppgavelinje enn den i Windows Vista samt, blant andre funksjoner, seksjoner i forskjellige farger. Verten nektet å kommentere det og uttalte seg bare med setningen «Jeg skal ikke snakke om dette i dag» [19] [20].

36 Windows 7 31 Milestone 3 Ifølge Paul Thurrott ble Milestone 3 (byggnummer 6780) sendt til Microsoft-ansatte og nære partnere andre uka i September. Bygget ble beskrevet som visuelt og funksjonelt liknende Windows Vista av Mary Jo Foley i ZDNet [21] og Stephen Chapman i UX Evangelist [22]. Noen av programmene som fulgte med i Milestone 3 bruker nå båndgrensesnittet som kjent fra Office 2007 [23]. Thinknext.net, samme nettsted som stod bak lekkasjen av video og bilder av Milestone 1, har siden lekket 39 bilder og 4 videoer av Windows 7 build Imidlertid har Microsoft tvunget dem til å fjerne bildene [24]. Mange programmer som tidligere var innebygget i tidligere Windows-versjoner er nå fjernet. Blant disse er Kalender, Kontakter, Mail, Møteplass, Movie Maker og Fotogalleri og de er nå tilgjengelige som nedlastinger i Windows Live Wave 3 betaslipp [25]. WinFuture.de har siden lekket 192 bilder av Windows 7 bygg [26]. Den 8. oktober, 2008 ble 34 skjermbilder av et nytt Windows 7-bygg, 6801, sluppet av Winfuture.de [27]. Senere bygg Microsoft kommer til å distribuere et nytt før-beta bygg av Windows 7 på sin Professional Developers Conference [28]. Ifølge Softpedia [29], vil den første beta-versjonen komme i desember, Datoen for en utgivelseskandidat (RC) er satt til «skal bestemmes». Flere Microsoft-representanter har bekreftet siste halvdel av 2009 [30] og rundt januar, 2010 [31] som utgivelsesdato for Windows 7, men InternetNews.com sier at 3. juni, 2009 er den planlagte utgivelsesdatoen. Funksjoner Ifølge rapporter sent til TG Daily [11], ble støtte for flere heterogene grafikkort og et nytt Windows Media Center lagt til i Milestone 1-bygget av Windows 7 [11]. Nye funksjoner i Milestone 1 inkluderte også at gadget-ene fra Sidepanelet ble integrert i Windows Utforsker, en gadget for Windows Media Center, muligheten til å visuelt feste og løsne elementer fra start-menyen og papirkurven, forbedrede mediafunksjoner, XPS Essentials Pack integrert og en kalkulator med flere linjer og modi (programmerer og statistikk) samt enhetskonvertering. Rapporter indikerer at et tilbakemeldingsverktøy inkludert i Milestone 1 lister opp noen kommende funksjoner: muligheten til å lagre Internet Explorer-innstillinger til en Windows Live-konto, oppdaterte versjoner av Paint og WordPad og en 10-minutters installasjonsprosess [32]. I tillegg kan det hende at forbedret nettverkstilkoblingsverktøy blir inkludert. Mange nye elementer har blitt lagt til i kontrollpanelet: Juster ClearType-tekst, Fargebehandling, Kalibrer farge, Gjenoppretting, Feilsøking, Handlingssenter, Plasseringssensorer og andre sensorer, Legitimasjonsbehandling, Ikoner i systemstatusfelt og Skjerm [33]. I bygg 6780 hadde Windows sikkerhetssenter blitt omdøpt til Windows Løsningssenter (tidligere Windows Helsesenter) og har både med sikkerhet og vedlikehold å gjøre. Under demonstrasjonen av Windows 7 på D6, var multitouch en del av operativsystemet, inkludert et virtuelt piano og en trykkfølsom versjon av Paint. Ifølge utgitt PDC 2008-informasjon (finner sted oktober, 2008) skal Windows 7-diskusjoner dekke forbedringer av oppgavelinjen, start-menyen, miniatyrbilder og deres skrivebordselementer [34], et nytt nettverks-api med støtte for å bygge SOAP-baserte netttjenester i maskinkode [35], nye funksjoner for å forkorte programinstallasjonshastighet, et redusert antall UAC-meldinger, forenklet utvikling av installasjonspakker [36] og forbedret globaliseringsstøtte gjennom et nytt Extended Linguistic Services-API [37].

37 Windows 7 32 Inndatametoder Hilton Locke, som arbeidet på notatblokk-pc-teamet hos Microsoft, rapporterte 11. desember, 2007 at Windows 7 vil ha nye trykkfølsomhetsfunksjoner. En gjennomgang av trykkmulighetene ble demonstrert på All Things Digital Conference den 27. mai, En video som demonstrerer multitouch-muligheteneble senere den dagen gjort tilgjengelig på nettet. [38] Bill Gates har også sagt at Windows 7 er et stort skritt framover for taleteknologi og håndskriftsteknologi. [39] Virtuelle harddisker (VHD) Den 21. mai, 2008 sa Microsoft at de hadde en ledig Windows 7-jobb angående arbeid for å implementere VHD-formatstøtte. Dette betyr støtte for enkeltfiler som inneholder en hel harddisk inkludert partisjoner samt å utføre I/O-operasjoner mot disse (inkludert normal filbehandling og oppstartsstøtte) [40]. «I Windows 7 vil vårt team være ansvarlige for oppretting, montering, utføring av I/O-operasjoner og demontering av VHD-filer. Tenk å kunne montere en VHD på hvilken som helst Windows-maskin, gjøre noe frakoblet vedlikehold og så starte opp fra den samme VHD-en. Eller kanskje ta en eksisterende VHD du nå bruker i Virtual Server og øke ytelsen ved å starte opp fra den.» I den endelige utgaven monteres og demonteres virtuelle platelager fra Diskbehandling under Enhetsbehandling i kontrollpanelet. Oppstartsytelse Ifølge data samlet fra Microsoft kundeopplevelsesforbedringsprogram [41] starter 35 % av alle Vista SP1-installasjoner opp på 30-sekunder eller mindre [42]. De gjenstående, tregere oppstartene på maskinene skyldes hovedsakelig vedlikehold eller programmer som lastes, men som ikke er nødvendig når systemet starter. Microsofts Michael Fortin, en anerkjent ingeniør på Windows-teamet, bemerket i august 2008 at Microsoft hadde etablert et team for å arbeide med dette og tok sikte på en «kraftig økning i antall systemer som opplever gode oppstartstider». De «fokuserte sterkt på å forbedre parallell driverinitialisering.» Det tas også sikte på å «dramatisk redusere» antall systemtjenester, prosessor-, lagring- og minnebruk. Fjernede Funksjoner I Windows 7 er noe funksjonalitet fjernet sammenlignet med Windows Vista. Windows Mail og Fotoalbum for eksempel følger ikke lenger med i operativsystemet, men er lagt i Windows Live. Spesielt i Enterprise Edition Enterprise Edition er utgaven man kan kjøpe som forretningskunde med volumavtale med Microsoft. Denne inneholder noen ekstra funksjoner spesielt rettet mot bedriftsmarkedet Bitlocker - full harddiskkryptering. I Windows 7 støtter denne også minnepinner og andre lagringsmedier som kobles til eksternt Direct Access - Dette er en fjerntilkoblingsløsning der du alltid er tilkoblet firmanettet, uten behov for å koble til en VPN forbindelse eller lignende BranchCache - Dette er en løsning for optimalisering av tilgang til sentraliserte ressurser i et geografisk spredd firmanett Multilingual User Interface - Språkpakker som kan lastes ned som «valgrie oppdateringer» fra Windows Update. Først- og sistnevnte finnes også i Ultimate-utgaven, som (stort sett) inneholder det samme som Enterprise-utgaven, men selges til privatpersoner.

38 Windows 7 33 Eksterne lenker Microsofts norske Windows 7-side [43] Referanser [1] / www. microsoft. com/ norge/ windows/ windows-7 [2] Windows 7 market share tops 10 percent ( news. cnet. com/ _ html). CNET (2. February 2010). Besøkt 23. March [3] Microsoft pushes back Blackcomb to 2005 ( www. wininsider. com/ news/?226) [4].Net Server: Three delays a charm? ( news. cnet. com/ html) [5] [Bill Gates Gates, Bill] ( ). Professional Developers Conference Remarks ( www. microsoft. com/ presspass/ exec/ billg/ speeches/ 2000/ 07-12pdc. aspx). microsoft.com. Besøkt 5. March [6] Lettice, John (24. October 2001). Gates confirms Windows Longhorn for 2003 ( www. theregister. co. uk/ 2001/ 10/ 24/ gates_confirms_windows_longhorn). The Register. Besøkt 5. March [7] Robert McMillan, IDG News Service (February ). Microsoft: Vista follow-up likely in 2009 ( www. infoworld. com/ article/ 07/ 02/ 09/ HNvistafollowup_1. html). [8] Steven Levy (February ). Bill Gates on Vista and Apple's 'Lying' Ads ( www. msnbc. msn. com/ id/ / site/ newsweek/ page/ 4/ print/ 1/ displaymode/ 1098/ ). [9] Bill Gates (May ). Bill Gates: Japan Windows Digital Lifestyle Consortium ( www. microsoft. com/ presspass/ exec/ billg/ speeches/ 2008/ 05-07japanwdlc. mspx). [10] Marius Oiaga (June 24, 2008). Windows 7 Will Not Inherit the Incompatibility Issues of Vista ( news. softpedia. com/ news/ Windows-7-Will-Not-Inherent-the-Incompatibility-Issues-of-Vista shtml). [11] Gruener, Wolfgang ( ). TG Daily - Windows Vista successor scheduled for a H release? ( www. tgdaily. com/ content/ view/ 35641/ 118/ ). TG Daily. Besøkt 17. January [12] Dan Graham (18. January 2008). Windows 7 set for late 2009 release ( www. techradar. com/ news/ software/ operating-systems/ windows-7-set-for-late-2009-release ). Besøkt 18. January [13] More Windows 7 screenshots surfacing ( www. tgdaily. com/ content/ view/ 35814/ 140/ ). Besøkt 28. January [14] ThinkNext.net: Screenshots from a blogger with Windows 7 M1 ( www. thinknext. net/ archives/ 2150) [15] TG Daily: Windows 7 M1: Nothing to get excited about ( www. tgdaily. com/ content/ view/ 35936/ 140/ ) [16] TG Daily: Windows 7 M1: Nothing to get excited about ( www. tgdaily. com/ content/ view/ 35936/ 140/ ) [17] Leaked Details of Windows 7 M1 March 2008 Edition Version 6.1 Build ( news. softpedia. com/ news/ Leaked-Details-of-Windows-7-M1-March-2008-Edition-Version-6-1-Build shtml). Besøkt 24. April [18] Gates and Ballmer debut Windows 7 ( www. engadget. com/ 2008/ 05/ 27/ live-from-d-gates-and-ballmer-debut-windows-7/ ). engadget (27. May 2008). Besøkt 31. May [19] Evolution of the taskbar in Windows 7 - Superbar ( www. istartedsomething. com/ / evolution-of-taskbar-windows-7/ ). Besøkt 27. June [20] Windows 7 Multi-Touch: Hi-Res Shots ( www. winsupersite. com/ showcase/ win7_touch. asp) [21] Windows 7 hits Milestone 3 ( blogs. zdnet. com/ microsoft/?p=1590). ZDNet.com. [22] Windows 7 Paint and WordPad: New UI, New Functionality ( uxevangelist. blogspot. com/ 2008/ 09/ windows-7-paint-and-wordpad-new-ui-new. html). [23] Ahead of PDC, Microsoft Begins Internal Test of Windows 7 ( windowsitpro. com/ windowspaulthurrott/ article/ articleid/ / ahead-of-pdc-microsoft-begins-internal-test-of-windows-7. html). Paul Thurrott (14. September 2008). Besøkt 15. September [24] They get me ( www. thinknext. net/ archives/ 2281). Thinknext.net. [25] Windows 7 M3 Build 6780 Pictures and Video ( www. thinknext. net/ archives/ 2268). Thinknext.net. [26] Windows 7 Meilenstein 3 Build Screenshots and Photos ( winfuture. de/ screenshots/ Windows-7-Meilenstein-3-Build html). WinFuture.de. [27] Windows 7 Meilenstein 3 Build Screenshots and Photos ( winfuture. de/ screenshots/ Windows-7-Meilenstein-3-Build html). WinFuture.de. [28] Windows 7 Pre-Beta Availability Confirmed ( news. softpedia. com/ news/ Windows-7-Pre-Beta-Availability-Confirmed shtml). Softpedia. [29] Windows 7 Beta 1 Available December 2008 ( news. softpedia. com/ news/ Windows-7-Beta-1-Available-December shtml). softpedia (11. September 2008). Besøkt 13. September [30] Windows 7: Now a late 2009 deliverable (again) ( blogs. zdnet. com/ microsoft/?p=1417). ZDNet (28. May 2008). Besøkt 28. May [31] Fontana, John (24. June 2008). Microsoft VP confirms Windows 7 ship date: January 2010 ( www. networkworld. com/ news/ 2008/ microsoft-windows7-ship-date. html?hpg1=bn). NetworkWorld. Besøkt 25. June [32] Long Zheng (22. January 2008). Neowin.net forum member posts first review Windows 7 Milestone 1 Build ( www. istartedsomething. com/ / neowin-forum-review-windows-7-m1/ ). Besøkt 26. January 2008.

39 Windows 7 34 [33] Windows 7 M3 Build 6780 Pictures and Video ( www. thinknext. net/ archives/ 2268). Thinknext.net. [34] Windows 7: Integrate with the Windows 7 Desktop Taskbar ( channel9. msdn. com/ pdc2008/ PC23/ ). PDC Besøkt 26. September [35] Windows 7: Web Services in Native Code ( channel9. msdn. com/ pdc2008/ PC01/ ). PDC Besøkt 26. September [36] Windows 7: Deploying Your Application with Windows Installer (MSI) and ClickOnce ( channel9. msdn. com/ pdc2008/ PC42/ ). PDC Besøkt 26. September [37] Windows 7: Writing World-Ready Applications ( channel9. msdn. com/ pdc2008/ PC52/ ). PDC Besøkt 26. September [38] Windows Vista Team Blog. Microsoft demonstrates Multi-touch ( windowsvistablog. com/ blogs/ windowsvista/ archive/ 2008/ 05/ 27/ microsoft-demonstrates-multi-touch. aspx). MSDN Blogs. Besøkt 28. May [39] [Ina Fried Fried, Ina] ( ). Windows 7 goes beyond keyboard and mouse ( www. zdnet. com. au/ news/ software/ soa/ Windows-7-goes-beyond-keyboard-and-mouse/ 0, , ,00. htm). ZDNet Australia. Besøkt 20. February [40] Job Details - Software Development Engineer in Test ( members. microsoft. com/ careers/ search/ details. aspx?jobid=47863c97-7e7a-4f18-ba8f-58dc7a857619). Microsoft ( ). Besøkt 24. May [41] / www. microsoft. com/ products/ ceip/ EN-US/ default. mspx [42] Engineering Windows 7 - Boot Performance ( blogs. msdn. com/ e7/ archive/ 2008/ 08/ 29/ boot-performance. aspx). [43] / windows. microsoft. com/ nb-no/ windows7/ products/ home?os=nonwin7 MS- DOS MS-DOS er et operativsystem som la fundamentet for Microsoft's suksess. Det ble brukt som operativsystem på IBMs første personlige datamaskin i QDOS Det hele startet med QDOS (Quick and Dirty Operating System) som var utviklet av Seattle Computer Products. Bill Gates og Microsoft ble kontaktet av IBM som ønsket et operativsystem for deres nye personlige datamaskin (Personal Computer, PC) som var under utvikling. Microsoft kjøpte opp QDOS for USD og ga ut den første versjonen i 1981 bare med et nytt navn, MS-DOS. Windows I løpet av 80-tallet og ut i 90-tallet kom operativsystemet ut i stadig nye versjoner med utvidede funksjoner. Etterhvert tok en shell-applikasjon kalt Windows stadig mer over, og ved utgivelsen av Windows 95 var det snudd opp ned sånn at Windows var det faktiske operativsystemet, mens MS-DOS var blitt en shell-applikasjon. Grunnet at Microsoft valgte å lisensiere programvaren sin fremfor å selge den tjente selskapet masse penger da MS-DOS ble meget populært. Kontroversen mellom Microsoft, Digital Research Inc. og IBM I boken They made America påpeker Harold Evans at det opprinnelig var Gary Kildalls operativsystem CP/M som var tiltenkt den nye hjemmedatamaskinen til IBM. Kildall var leder for selskapet Digital Research Inc. (DMI) og laget det første operativsystemet for mikroprosessoren, CP/M. Hva som egentlig hendte har man aldri fått riktig greie på. IBM hadde en avtale med Kildall, men han var ute med småflyet sitt da de møtte opp på kontoret hans. Visstnok inngikk flyturen i en annen avtale Kildall hadde med Hewlett-Packard, siden han mente at avtalen var senere på dagen. Om han faktisk møtte representantene fra IBM er usikkert den dag i dag. Det som er klart er at når IBM ikke fikk noen avtale med Kildall og DMI så gikk de til Bill Gates og Microsoft som ble forespurt om han kunne ordne det. Det var da Microsoft kjøpte QDOS. I følge Evans bok skal QDOS ha inneholdt mye kildekode fra CP/M. Da Kildall forsto at det ikke var CP/M, men derimot MS-DOS som kom til å bli brukt som operativsystem på IBMs datamaskiner ble han rasende. Han fikk til slutt gjort en avtale med IBM som gikk med på å selge maskiner med både MS-DOS og CP/M, markedet skulle bestemme. Det var et nytt sjokk for Kildall da han fikk vite at MS-DOS-maskinene skulle selges for 40 USD, mens maskinene med CP/M ble priset til

40 MS-DOS USD, altså seks ganger så mye. Eksterne lenker Digi.no - Microsofts første operativsystem kan ha vært piratkopi [1] - Artikkel som tar for seg Harold Evans bok om MS-DOS, CP/M og IBM. Referanser [1] / www. digi. no/ php/ art. php?id= GNU/Linux GNU/Linux Et GNU/Linux skrivebord med KDE-skrivebordsmiljø og Compiz-vindushåndtering som viser «Scale» med minitayrvisning av åpne vinduer. Skaper Linus Torvalds, Richard Stallman Utvikler brukernettverk OS-familie Unix Kjerne monolittisk Lisens GNU General Public License Nettside kernel.org [1] Denne artikkelen handler om en familie komplette operativsystemer. Se Linux-kjernen for en artikkel om kjernen i operativsystemene. GNU/Linux er en familie frie operativsystemer. Linux er egentlig navnet på kjernen i operativsystemene, men brukes ofte i dagligtalen om hele systemet. GNU-verktøyene utgjør sammen med Linux et fullstendig system. Maskoten til Linux er pingvinen Tux, mens GNU har en gnu som maskot.

41 GNU/Linux 36 Historie GNU var først Hovedartikkel: GNU Richard Matthew Stallman fra omslaget av O'Reilly boken. Den 27. september 1983 annonserte Richard Stallman det ambisiøse GNU-prosjektet, med mål om å skape et fullstendig fritt operativsystem kompatibelt med Unix. [2] Han hadde sagt opp jobben sin ved MIT og innledet GNU-prosjektet sammen med andre programmerere som delte hans visjon. De ville ikke umiddelbart skape et operativsystem uten å ha annen nødvendig programvare slik at det skulle bli mulig å anvende en datamaskin helt uten proprietær programvare. [3] I løpet av 1980-årene skapte prosjektet tekstredigereren Emacs, kompilatoren GCC (som den gangen kun kompilerte C) og et stort antall andre programmer. Imidlertid hadde GNU ennå ikke utviklet kjernen i systemet, GNU Hurd. Da Linux dukket opp på begynnelsen av 90-tallet skulle det fortsatt drøye over et decennium innen det første programmet kunne kjøres ved hjelp av Hurd. [4] Så kom Linux Hovedartikkel: Linux-kjernen I 1990 studerte Linus Torvalds informatikk ved universitetet i Helsingfors i Finland. Torvalds brukte opprinnelig Minix på datamaskinen sin, et enkelt operativsystem utviklet av Andrew Tanenbaum til undervisningsformål. For å sørge for at Minix forble et enkelt system egnet til undervisning ville ikke Tanenbaum legge til utvidelser til Minix. Dette var bakgrunnen for at Linus startet utviklingen av Linux. Linus Torvalds, skaper av Linux-kjernen. I 1991 skapte Torvalds en Unix-liknende kjerne for PC-datamaskiner som han slapp fri på Internett. [5] Fra begynnelsen var den ikke ment for allmenn bruk, da hovedmålet til Torvalds var å lære om sammensetningen i operativsystemer. [6] Linux-kjernen, som skulle bli oppkalt etter sin skaper, ble den puslebiten som hadde vært savnet i GNUs operativsystem. Kombinasjonen ble raskt populær, men Linux har på tross av det aldri blitt inkludert i GNU-prosjektet, men blitt utviklet separat. Etter en rekke utgivelser og koordinering via nyhetsgrupper ble versjon 1.0 sluppet den 14. mars Neste versjon ble nummer 1.2, som ble sluppet i mars Siden da har odde-minor-versjoner vært ustabile utviklingsversjoner, mens partalls-minor-versjoner har vært stabile offisielle utgaver. [7] Etter dette gjorde kjernenummereringen et stort hopp på grunn av endringer og tillegg. Linux 2.0 var langt bedre på nettverk, og den hadde også støtte for bruk av flere prosessorer, Symmetric Multi Processing. Også andre deler av kjernen ble optimalisert med tanke på ytelse.

42 GNU/Linux 37 Nåtid Selv om Torvalds blir sett på som Linuxkjernens far og skaper, er mesteparten av koden et resultat av en åpen kildekodedugnad med flere tusen utviklere som gjennom lang tid har bidratt til å skape dagens system. Sentrale enkeltpersoner, som Torvalds, har i dag først og fremst et overordnet ansvar i tillegg til å bidra med kode der det er nødvendig. Undersøkelser viser at omtrent to tredjedeler av kildekoden i Linux-kjernen skrives av folk med tilknytning til IT-industrien, mens resten skrives av frivillige [8] Linux ble lenge utviklet av utvalgte individer og entusiaster, men nå deltar også et antall større bedrifter i utviklingen, enten direkte gjennom sine egne ansatte, eller gjennom finansiering eller bidrag av ulike typer. IBM, Intel, Sun, SGI, Hewlett-Packard og Novell er noen av bedriftene som satser på Linux, og som ser det som en framtidens mulighet. Motivene varierer, men ofte nevnes fleksibiliteten, muligheten til å påvirke, lave kostnader og det å unnvike Microsofts agenda. Fra begynnelsen var det kun tenkt at Linux skulle kjøres på Intels prosessorer og dens kloner og etterfølgere, men etterhvert har både kjernen og systemet blitt portert til nesten alle tenkelige og tilgjengelige system, i visse tilfeller bare «for å se om det går», etter den typiske hacker-mentaliteten. Blant annet finnes Linux på Playstation [9], ipod [10], Xbox [11] Amiga [12] og Nintendo DS [13] for å nevne noen av de mer uvanlige eksemplene. I dag anvendes operativsystemet også i mobiltelefoner og håndholdte enheter, ettersom selve kjernen kan holdes veldig liten og ressurs-nøysom. Navnestriden Operativsystemet kalles ofte kort og godt «Linux», selv om «GNU/Linux» forsvares av dem som vil gi rettmessig erkjenning til GNU-prosjektet. Richard Stallman og Free Software Foundation insisterer på det sistnevnte begrepet og har til og med et syn på fri programvare som skiller seg noe fra den mer pragmatiske holdningen hos Linus Torvalds og andre. [14] Arbeidet til GNU og Free Software Foundation med å promotere fri programvare har vært en viktig faktor i gjennombruddet til GNU/Linux de siste ti årene. Torvalds og Stallman har hverandre å takke for utbredelsen av både GNUs programvare og Linux-kjernen. Fortsatt er det uenighet om hva som er det korrekte navnet. På tross av navnestriden har «Linux» blitt den dominerende benevnelsen på systemet, særlig i dagligtalen. I skriftspråk er det en jevnere fordeling.

43 GNU/Linux 38 Milepæler En grafisk historie om Unix-systemer. Linux er et Unix-likt system, men kildekoden stammer ikke fra originalen, Unix. Dato Hendelse 27. september 1983 Richard Stallman annonserte GNU-prosjektet. 14. mars 1994 Versjon 1.0 av Linux-kjernen ble lansert, men støttet kun i386 maskiner med én prosessor. 8. mars 1995 Versjon 1.2 av Linux-kjernen ble lansert og støttet Alpha, SPARC og MIPS. 9. juni 1996 Versjon 2.0 av Linux-kjernen ble lansert med støtte for flerprosessorsystemer (SMP). 14. oktober 1996 KDE-prosjektet ble annonsert. August 1997 GNOME-prosjektet ble startet på grunn av tvil rundt hvorvidt KDE virkelig var fri programvare. [15] 12. juli 1998 KDE versjon 1.0 ble lansert. 25. januar 1999 Versjon 2.2 av Linux-kjernen ble lansert. 3. mars 1999 GNOME versjon 1.0 ble lansert. 4. januar 2001 Versjon 2.4 av Linux-kjernen ble lansert med støtte for ISA Plug-and-Play, PA-RISC, USB og PCMCIA. Juni 2001 Linux Standard Base ble lansert. 17. desember 2003 Versjon 2.6 av Linux-kjernen ble lansert. Bruksområder og markedsandeler GNU/Linux kan brukes på et utall ulike måter, både grensesnitt og tema kan variere mye mellom ulike distribusjoner med forskjellige generelle eller spesialiserte bruksområder. Personlige datamaskiner GNU/Linux har «vokst opp» og modnet betydelig de senere årene, kanskje delvis takket være flere større bedrifter som har begynt å satse på GNU/Linux og tildelt personale og ressurser til kjedeligere oppgaver som hobbyutviklere gjerne overser.

44 GNU/Linux 39 I dag er de større skrivebordsdistribusjonene veldig anvendelige med gode oversettelser til en stor andel av verdens språk, spesielt for sentrale programmer. Det finnes et stort utvalg av programmer for både underholdning og mer seriøst arbeid. Det kan hevdes med et visst monn at det ikke er så stor forskjell på brukervennligheten til Microsoft Windows, Macintosh eller GNU/Linux på skrivebordsmaskiner, men at problemene derimot er av ulik art. Det meste som skrives av fri programvare skrives enten spesifikt til GNU/Linux og Unix-liknende POSIX-kompatible slektninger eller plattformuavhengig. I dag finnes det programmer med fri og åpen kildekode til GNU/Linux som kan erstatte omtrent alt som finnes av proprietær programvare til Windows eller Mac OS. Tjenere Historisk sett har Linux hovedsakelig blitt benyttet som operativsystem for tjenere og har blitt en markedsleder innen dette området. Netcraft rapporterte i september 2006 at 80 prosent av de mest pålitelige vevhotellene kjører Linux på deres vevtjenere. [16] Dette er på grunn av GNU/Linux' relative stabilitet og høye oppetid, og at skrivebordsprogramvare ofte er overflødig på tjenere. Både Enterprise- og ikke-enterprise-distribusjoner benyttes for tjenere. GNU/Linux er hjørnesteinen i LAMP kombinasjonen (Linux, Apache, MySQL, Perl/PHP/Python) som har blitt populært blant utviklere og er en av de vanligste plattformene for Internet-sider. GNU/Linux er vanlig å benytte som operativsystem for superdatamaskiner. I juni 2007 kjører 77,8 prosent av verdens 500 kraftigste datasystemer GNU/Linux. [17] GNU/Linuxbasert Sharp Zaurus Forbrukerelektronikk Siden GNU/Linux støtter så mange forskjellige prosessorarkitekturer har det blitt populært for produsenter av håndholdte enheter, mobiltelefoner og lignende å benytte et Linuxbasert operativsystem. Fri programvare gjør det også enkelt og kostnadseffektivt å tilpasse programvaren. Innen forbrukerelektronikk generelt, slik som rutere og annet nettverksutstyr, spillkonsoller [18], TV apparater, MP3-spillere og husholdningsutstyr er det ventet at GNU/Linux vil bli en dominerende operativsystemaktør. [19] GNU/Linux har blitt en stor konkurrent til det proprietære Symbian OS som finnes i mange mobiltelefoner (16.7 prosent av smarttelefoner solgt over hele verden i løpet av 2006 benyttet Linux [20] ), og det er et alternativ til Windows CE og Palm OS på håndholdte enheter. Den populære digitale video-opptakeren TiVo bruker en versjon av GNU/Linux. [21] Flere nettverksbrannmurer og rutere, -inkludert flere fra Linksys, bruker Linux og dets avanserte brannmur- og rutermuligheter. Korg OASYS og Yamaha Motif XS musikkarbeidsstasjoner kjører også GNU/Linux. 50 prosent av asiatisk forbrukerelektronikk valgte GNU/Linux i 2003 og 63 prosent av prosjektene for 2004 planla i 2003 å bruke GNU/Linux. [22] I tillegg kjører noen SEGA arkade-maskiner, spesifikt Sega Lindbergh, GNU/Linux. I dukket det opp et "nytt" segment i PC-markedet. Små, lette og billige bærbare PC-er dukket opp fra produsenter som ASUS, Acer og MSI. Disse maskinene er ofte levert med GNU/Linux som standard.

45 GNU/Linux 40 Programvare Grafiske grensesnitt I GNU/Linux er det meste bygget opp i lag, fra kjernen og utover finnes det ulike programmer som bygger på hverandre og tar ansvar for hver sin oppgave; sånn er det også i spørsmålet om grafikk og grensesnitt. Det er mulig å ha flere valgbare skrivebordsmiljø på et GNU/Linux system, og de fleste programmene fungerer omtrent likedan uansett hvilket grafisk miljø som velges. Det omvendte gjelder også, for eksempel brukes GNOME også i andre operativsystemer. Tekniske fakta KDE 3.5 på svensk. Lengst nede i systemet ligger driver-rutinene og kommuniserer med grafikkkortet ved hjelp av kjernen. I neste lag ligger et vindussystem som i de fleste distribusjoner i dag er Xorg, som også kalles X11 eller X-server. Vindussystemet har ansvar for de aller mest grunnleggende oppgavene når det gjelder å håndtere og tegne opp grafikk på skjermen. En annen egenskap er at vindussystemet fungerer som en tjener-klient model. Det vil si at vindussytemet ikke trenger å kjøre på den maskinen selve programmene kjører. I praksis vil det bety at man kan kjøre en terminal som kun vise vinduer/grafikk mens selve maskinen programmene kjører på befinner seg et annet sted i verden. Linux er også hyppig brukt på noen av de største og kraftigste superdatamaskinene i verden. Over X11 finnes det vanligvis i dag et komplett skrivebordsmiljø som inkluderer mer avansert vindushåndtering, innstillinger og regler for hvordan systemet skal oppføre seg, menyer, paneler og aktivitetsfelt. Det er også vanlig at nødvendige programmer som filutforsker, kalkulator, tekstbehandling, nettleser, mediespiller og lignende følger med. Skrivebordsmiljø De vanligste skrivebordsmiljøene i dag er GNOME, KDE og Xfce, likhetene mellom disse er større en forskjellene, og alle tre bygger på samme prinsipper om vinduer, knapper, ikoner og skrivebord. Disse danner basen for det grafiske skrivebordet som andre grafiske programmer kjører på toppen av i GNU/Linux. Skrivebordsmiljøene er dessuten laget slik at programmer som er laget for ett skal fungere like godt i et annet. De fleste grafiske miljøer for GNU/Linux har arvet noen funksjoner fra sine forgjengere i Unix-verden, blant annet muligheten til å benytte flere virtuelle skrivebord. Mindre populære skrivebordsmiljø er blant andre Enlightenment, EDE og XPDE. Det finnes dessuten GNU/Linuxversjoner av eldre vindussytemer som TWM og FVWM. Vindushåndtering ved hjelp av Compiz. Neste generasjon Det finnes 3D-akselererte grafiske miljø for GNU/Linux, hvor systemet utnytter OpenGL for å tegne opp vinduer og skrivebord. Det mest kjente alternativet er Compiz som utvikles i samarbeid med Novell. [23]. Dette gir muligheten til å ta i bruk avanserte effekter med tredimensjonale skrivebord, gjennomsiktige og geleaktige eller roterende vinduer. [24], men det gir også systemet flere tilgjengelige minne og prosessor-ressurser fordi alle grafiske beregninger isteden legges over på grafikkortet. XGL er fritt tilgjengelig og anvendbart også i dag, selv om det

46 GNU/Linux 41 fortsatt regnes som eksperimentelt. Surfe på nettet Utdypende artikkel: Liste over frie nettlesere Å surfe på nettet har blitt den kanskje vanligste aktiviteten på personlige datamaskiner i dag, så det er viktig at et operativsystem har en bra nettleser. Mozilla Firefox har blitt en veldig vanlig nettleser, og er standard i mange distribusjoner. GNOMEs standard nettleser er Epiphany, som er en svært god nettleser, basert på samme base som Firefox, men som har en del nytenkning når det gjelder favoritter og surfing. KDE kommer med Konqueror som er basert på Webkit, som også ligger til grunn for Apples Safari. Forøvrig finnes også Opera, som er gratis og annonsefri, men proprietær. Det er også mulig å kjøre Internet Explorer via Wine eller Crossover, men det er mest anvendbart til webdesign og -utvikling. Det finnes forsåvidt også en rekke tekstbaserte nettlesere, som Lynx, w3m og Links, som kan være praktiske for de som av en eller annen grunn ikke anvender seg av et skrivebordsmiljø. E-post Like viktig er det å kunne lese og sende e-post og her finnes det også et antall programmer å velge mellom. Mozilla Thunderbird er et søsterprosjekt til Firefox og har blant annet innebyggede funksjoner for å håndtere spam-post. Evolution er et program for e-post, kalender og adressebok utviklet av Ximian og Novell og er standard epostleser i GNOME. Evolution kan koble seg til Microsofts Exchange og har en del innovative funksjoner for sortering og søking i posten. KDE tilbyr klienten KMail og Kontact. Forøvrig finnes det også et antall tekstbaserte klienter, som Mutt og Pine. Dessuten fungerer vevbaserte tjenester som Gmail og Hotmail som vanlig i alle de vanlige nettleserne. Kontor De fleste brukere behøver en eller annen form for programvare for kontorarbeid, om ikke annet fordi det er så vanlig at andre mennesker sender dokumenter i Microsoft Word eller Excel-format. OpenOffice.org er en fri kontorpakke som kan åpne alle Microsoft Office-dokumenter og lagre dem tilbake i samme format. OpenOffice.org er også et av de vanligste programmene på GNU/Linux, da mange moderne skrivebordsdistribusjoner inkluderer det som en del av standardinstallasjonen, ellers finnes det tilgjengelig for enkel installasjon. KDE har sin egen programvarepakke for kontorarbeid, KOffice som også inkluderer alle vanlige programmer brukeren kan forvente seg. Likeså har GNOME kontorprogrammer i form av AbiWord, Gnumeric og GNUcash. Sistnevnte kombinasjon kalles ofte for GNOME office. OpenOffice.org kan lagre direkte til PDF uten ekstra utvidelsesprogrammer. Når det gjelder å lese og skrive ut PDF, finnes de frie programmene Evince i GNOME og KPDF i KDE. Evince kan forøvrig lese mer enn PDF, for eksempel Postscript, Powerpoint og komprimerte avisformater, med flere. Dessuten finnes også det proprietære Adobe Reader for GNU/Linux. Chatting og Lynmeldingsklienter De vanligste programmene for å chatte med under GNU/Linux er Pidgin i GNOME-baserte systemer og Kopete for KDE. Begge programmene støtter alle de vanligste protokollene, som MSN, ICQ/AIM, Jabber/Google Talk, Yahoo og IRC. I disse programmene kan brukeren ha kontakter fra forskjellige protokoller eller ulike brukerkontoer i samme kontaktliste og slipper dermed å ha flere programmer åpne samtidig. Det finnes som vanlig mengder av alternative og spesialiserte programmer, som amsn, Licq, Centericq eller X-Chat, slik at den som ikke føler seg helt bekvem med de vanligste kan med fordel prøve flere alternativer.

47 GNU/Linux 42 Musikk og Video Juridiske problemer med programvarepatenter Det finnes et stort antall avanserte og kompetente avspillere for GNU/Linux. Men det finnes problemer på dette området når det gjelder ulike formater og codecer som begrenses av programvarepatenter i blant annet USA. Bedrifter som sitter på disse patentene vil ha betalt for retten til å benytte deres format. Linuxdistributører må betale per lisens for at brukeren skal ha rett til å spille av mediene med sin spesifikke variant av GNU/Linux. Det gjør blant annet Linspire og Xandros, samt flere av de andre bedriftene som har kommersielle versjoner av sine distribusjoner. Det finnes også amatørvarianter som uttrykkelig sier at at en lisensstrid som foregår langt unna deres land på grunnlag av patenter på en type produkter som på prinsipielt grunnlag ikke burde eller kan patenteres i deres land ikke angår utgiverne, og som derfor gir ut distribusjonen sin inkludert støtte for proprietære medieformater, som for eksempel Sabayon og Linux Mint. De som ikke tar betalt eller som ikke vil betale ligger dårligere an. I beste tilfelle befinner brukeren seg i en juridisk gråsone om man gjør noe så elementært som å spille av en DVD eller en MP3 [25] i USA. Mange distribusjoner inkluderer derfor ikke støtte for disse og andre kommersielle formater, som for eksempel Microsofts og Apples begrensende formater. Der er allikevel mulig og kanskje også helt vanlig at brukere selv installerer denne støtten i etterkant. I de fleste land (også i Norge) er det nemlig helt lovlig om en privatperson skaffer seg denne støtten for personlig bruk. Rhythmbox håndterer musikkbibliotek og I mange tilfeller innebærer altså for eksempel patenterte codecer mest vevradio i GNOME. noen ekstra tiltak før systemet fungerer fullt ut. Vil brukeren påvirke situasjonen kan denne selv isteden anvende åpne format som Ogg, Vorbis og Xvid og engasjere seg for å stoppe programvarepatenter i EU [26]. Musikkspillere Rhythmbox er en itunes-klone med støtte for musikkbibliotek, nettradio og ipod. XMMS er en klassisk Winamp-klone som har hengt med i mange år. Beep Media Player er en modernisert versjon av XMMS. JuK er en jukebox for KDE. AmaroK er en moderne musikkspiller for KDE. Videospillere Totem er GNOME-prosjektets mediespiller. MPlayer er en gammel og tro kjenning i UNIX-sammenheng, som kan anvende codecer fra Windows. VLC media player finnes også til Windows og Mac OS, og er kjent for å Totem på svensk i Debian. kunne spille av nesten hva som helst uten å trenge ekstra codecs. xine er en annen vanlig spiller som har vært med lenge. Kan også anvende Windows-codecs. Kaffeine er en spiller for KDE som anvender xine for å spille av film.

48 GNU/Linux 43 Kommandolinje En stor del av GNU-systemet består av de programmene som brukes for å utføre vanlige Unix-kommandoer. På GNU/Linux-system, som på alle andre Unix-liknende systemer, har man tilgang til disse via et tekstgrensesnitt og en kommandolinje eller skall (engelsk: «shell»). Man kan la systemet starte uten grafisk grensesnitt og bare bruke skallet, vanligere er det at man har kommandoskallet tilgjengelig i et eget vindu. De vanlige Unix-kommandoene utfører funksjoner som å flytte, kopiere og slette filer og kontrollere og styre de programmene som kjøres av systemet. Et moderne skrivebordsmiljø kan i prinsippet erstatte kommandoskallet helt, men mange brukere ser at et tekstbasert grensesnitt er kjappere for visse typer jobber. Kommandolinjen (Terminal) i GNOME viser et enkelt program, skrevet i Ruby. Administratorer av tjenere kobler seg ofte til andre datamaskiners skall over nettverk eller Internett via grensesnittet SSH. Det er vanlig at vevhoteller som benytter GNU/Linux eller BSD tilbyr denne slags tilkobling til sine kunder, hvilket gjør at brukeren kan arbeide smidigere enn via FTP. I visse tilfeller er det dessuten tillatt å kjøre og kompilere programmer; og å ha tidsplanlagte kjøringer i denne kontoen. Bash er det absolutt vanligste skallet i dag, selv om det finnes et antall andre med spesialisert funksjonalitet, som C skall og Z skall. Spill Videre informasjon: Liste over dataspill for Linux og Liste over dataspill med åpen kildekode. Det finnes ikke like mange store spill til GNU/Linux som til konsollsystemer eller Windows. Det er vanlig å anta at spillutviklere ofte er av den oppfatning at de fleste som har tilgang til GNU/Linux også har tilgang til Windows, slik at de anser kostnaden å være for høy for å utvikle en kompatibel versjon. Men det finnes noen titler, Linux Gamers' Game List [27] er en lang, men selektiv liste; og The Linux Game Tome [28] er en database med mange oppføringer som er mindre selektiv, som også har brukerkommentarer og brukerrangeringer. Derimot er tilgangen til små enkle frie spill, for eksempel ulike kortspill og andre puslespill, god; - som er til stor glede for den som bare vil spille noen minutter. Det er også vanlig at spillutviklere anvender seg av proprietære formater og APIer som DirectX, som GNU/Linux ikke har naturlig støtte for (men se eget avsnitt lenger nede). Dette kan innebære at det kan være et for stort og dyrt arbeid for en bedrift å gjøre om spillet til en annen plattform dersom dette ikke var planlagt i begynnelsen. Men det finnes i dag ingen tekniske begrensninger i maskinvare eller driverrutiner som hindrer moderne spill fra å kjøre like bra som på andre plattformer. Om utviklerne anvender seg av åpne standader som OpenGL og OpenAL eller av en spillmotor (som SDL eller Ogre3D) som kan håndtere både disse og proprietære formater, kan en konvertering være veldig enkel å gjøre, spesielt om den ble planlagt fra begynnelsen av. Linux virker dessuten på flere spillkonsoller, inkludert Xbox, [29] PlayStation 2, PlayStation 3 og GameCube, [30] som kan gi spillutviklere uten en kostbar proprietær spillutviklingspakke tilgang til disse konsollenes maskinvare.

49 GNU/Linux 44 Konverteringer Tross alt hender det at konverteringer gjøres, enten at et bedrift av ulike årsaker vil støtte GNU/Linux-plattformen eller at de slipper kildekoden fri, og uavhengige hackere porterer spillet. Vanligvis slippes ikke øvrige ressurser som grafikk og lyd fritt, da må spilleren fortsatt eie en kopi av originalarbeidet for å kunne spille konverteringen. Id Software slapp for noen år siden kildekoden til Doom under GPL og det finnes et antall prosjekter som har utviklet Freeciv er inspirert av Civilization-serien. spillmotoren videre. Samme datafiler som ble benyttet til originalspillet kan derfor nå anvende for å spille Doom på et GNU/Linux-system. Siden har Id begynt å slippe flere titler som Quake 4 og Doom 3 direkte i Linux-versjoner og dessuten bruker de å slippe kildekoden til spillene etter at det har gått noen år, blant annet finnes Quake III Arena tilgjengelig på denne måten.[31] I samme sjanger har også Epic Games sluppet flere spill fra Unreal-serien for Linux, men uten kildekode. I noen tilfeller gjenskaper uavhengige utviklere et spill uten å ha tilgang til kildekoden, et eksempel på dette er OpenTTD som er en helt frittstående implementasjon av Transport Tycoon Deluxe, Freeciv i Civilzation-sjangeren og Lincity-ng. Begge disse har senere blitt utviklet videre med stadig bedre funksjoner og mer balanserte regler enn originalen. The Ur-Quan Masters er et annet eksempel. Spill laget for GNU/Linux Kommersielle storspill som er laget med Linux i tankene er fortsatt veldig sjeldne, utenom noen få eksempel som Id Software. Derimot finnes det en stor mengde spill, kommersielle så vel som frie, skrevet av hobbyister verden over. Det finnes også et og annet prosjekt under utvikling som sikter på å bli stort, PlaneShift for eksempel har som mål å skape et fullskala MMORPG basert helt og holdent på fri kildekode. Verdt å nevne er også åpne og frie danse/rytme/musikkspill som StepMania og Frets on Fire, spesielt da den førstnevnte uttrykkelig er ment å spilles med originalspilltypens kontroller, i dette tilfellet en dansematte. Også Frets on Fire kan ved hjelp av forskjellige adaptere spilles med Guitar Heros gitarliknende kontroller. Skjermskudd fra Guitar Hero- klonen Frets on Fire, et musikkspill hvor spilleren "simulerer" gitarspilling Det er få originale frie spill med åpen kildekode som har oppnådd nevneverdig bemerkelse, men noen eksempler er NetHack og Tux Racer. Windowsspill i Linux Uavhengige bedrifter har også tatt på seg oppgaven med å portere prominente Windowsspill til Linux etter spillenes initielle slipp. Loki Software var den første slike porteringsbedriften, grunnlagt i 1998 og overgått av Linux Game Publishing i Wine og den kommersielle avstikkeren Cedega lar mange Windowsspill kjøre under Linux og virtuelle maskiner og arkitekturemulatorer tilbyr kompatibilitet for spill som er laget for andre plattformer. Eksempler på slike er ScummVM og DOSemu. Mange Windowsspill kan spilles i Linux helt eller nesten helt uten ytelsestap ved hjelp av Wine og Cedega (som baseres på Wine, men har bedre støtte for mange spill, men koster penger). Wine står for «Wine Is Not an Emulator». Begge har en utbredt støtte for DirectX og Cedega har også spesifikke avtaler med spillutviklere for å kunne

50 GNU/Linux 45 håndtere kopibeskyttelser korrekt. Det finnes også ulike spesifikke emulatorer som MAME, DOSBox og DOSEMU for MS-DOS og ScummVM for LucasArts gamle eventyrspill, som kan hjelpe spilleren å spille eldre spill. Programmering I et visst antall år ble GNU/Linux utviklet i mangt og meget og av programmerere som skrev programmer og funksjoner for å oppfylle sine egne behov og det er først de senere årene som fokus har blitt lagt på å skape et anvendbart operativsystem for alle og enhver. Med den bakgrunnen er det ikke å forvente annet enn at det finnes mange programmer for utvikling og støtte for et utall programmeringsspråk. Kompilerbare språk Utdypende artikkel: GCC GNU Compiler Collection er en samling kompilatorer og tilhørende programmer som kan kompilere et antall ulike programmeringsspråk, som C, C++ (G++), Java (GCJ), Ada (GNAT), Objective-C, Objective-C++ og Fortran (GFortran). Det er også tilgjengelig støtte for Modula-2, Modula-3, Pascal, PL/I, D, Mercury, VHDL gjennom utvidelser. Selv om det finnes flere kompilatorer tilgjengelig for Linux, har GCC blitt standarden og følger med alle GNU/Linux distribusjoner. En vanlig installasjon av GNU/Linux kommer også støtte for en lang rekke med frie skall-skript, blant andre, BASH, DASH, RC, BeanShell, Python skall, Ruby skall, CSH, KSH, PDKSH, ZSH, ASH. Kombinasjonen av alle disse frie verktøyene gjør GNU/Linux til en egnet plattform for programmering og programvare utvikling. Skriptspråk GNU/Linux, som alle UNIX-like miljøer har en sterk tradisjon for å bruke skriptspråk for å gjøre arbeidet og livet lettere. Skript er programmer som er skrevet i språk som kan tolkes under kjøringen, hvilket gir et langsommere program, men mye mer fleksibel og effektiv utvikling. Kjente eksempler som det finnes støtte for i GNU/Linux er Perl, Python og Ruby, men også mindre kjente skriptspråk som BASH, DASH, RC, BeanShell, CSH, KSH, PDKSH, ZSH, ASH finnes det støtte for. Programmering for Internett Da Internett ble vanligere begynte mange å bruke skript for å skape dynamiske nettsider og koble innholdet til databaser og logikk. Dette er fortsatt vanlig, selv om spesialiserte språk som PHP har blitt vanligere. Linux og Perl, Python eller PHP, sammen med vevtjeneren Apache og databasetjeneren MySQL blir ofte forkortet til LAMP og er en av de vanligste plattformene for vevhotell og nettsider. Nå for tiden skrives til og med ganske mange programmer direkte i skriptspråk, da det finnes koblinger til forhåndskompilerte grafikk og vindusbibliotekter, og selve logikken som skriptet har ansvaret for utgjør en forsvinnende liten del av køretiden. For de som av en eller annen grunn sverger til asp, finnes dessuten Mono. Nvu som redigerer svensk wikipedias hovedside.

51 GNU/Linux 46 Utviklingsmiljøer og andre programmer Samtidig finnes det kraftige frie programmeringsverktøy, slik som Emacs og Vim, og nyere integrerte utviklingsmiljø, slik som KDevelop, MonoDevelop, Eclipse, Gambas. En standard Ubuntu installasjon har 4287 tilgjengelige støttebibliotek via pakkesystemet 18. juli Det finnes et antall utviklingsmiljø for GNU/Linux, blant andre KDevelop, MonoDevelop, Eclipse, Anjunta og Gambas, selv om mange isteden anvender seg av avanserte tekstredigerere som Emacs, Vim og Kate. For å jobbe med HTML og designe nettsider fines Nvu og Quanta Plus som kan jobbe med WYSIWYG («hva du ser er hva du får») eller direkte med koden, eller veksle mellom disse metodene. For den som bare vil skrive ren kode direkte, finnes blant annet Bluefish som har mange funksjoner for HTML og PHP. Dessuten har de fleste avanserte tekstredigeringsprogrammene mer eller mindre støtte for dette. Kjøring av Windows-programmer i GNU/Linux Utdypende artikkel: Wine Mange brukere har behov for å kjøre Windows-programmer. De enkleste løsningene er Wine, som er fritt og gratis, og de kommersielle programmene Crossover og Cedega. Disse gjør programmene kompatible ved å reimplementere Windows' API innenfor GNU/Linux. Mange programmer kan i dette miljøet kjøre like raskt som på en Windows-maskin, og i enkelte tilfeller raskere. Styrken ved denne løsningen er at programmene ikke krever en installasjon av Windows, og dermed heller ingen Windowslisens. Svakhetene er at det ikke er et 100 % kompatibelt system. En annen muliget er Win4Lin, et kommersielt program som konverterer Windows' API slik at den kjører innenfor GNU/Linux fremfor å reimplementere denne. Dette krever at Windows er installert, ikke som operativsystem men som et program i Linux. Windows kjøres så i et vindu, og i dette vinduet kan man åpne alle Windows-applikasjoner. Programmet støtter alle versjoner av Windows, til og med XP, men det er per august 2005 fortsatt problemer med å bruke det i et nettverksmiljø dersom man må gjennom en mellomleddstjener. Et tredje alternativ er å bruke en virtuell maskin, hvor man kjører hele Windows fra GNU/Linux. Svakheten med en slik emulatorløsning er at man kan få kraftig nedsatt hastighet. Man må installere Windows for at dette skal fungere. Windows-programmer som kjøres på denne måten kan ikke integreres i GNU/Linux-skrivebordet, slik at man f. eks. ikke kan kopiere tekst fra et Windows-program til et GNU/Linux-program slik man kan i Wine og i Win4Lin. Brukerstøtte GNU/Linux har et veldig aktivt brukermiljø. Mange GNU/Linux-brukere organiserer seg i brukergrupper der de jevnlig møtes og arrangerer for eksempel foredrag eller presentasjoner. Det finnes mange nettforum hvor brukere kan legge ut problemene sine. Et par eksempler er engelskspråklige LinuxQuestions.org [32] og Ubuntu Forums [33]. Man kan også bruke IRC for å komme i kontakt med GNU/Linux-brukere. Ved å gå inn i kanalen #linux, som finnes på de aller fleste nettverk, vil man kunne treffe folk som er villige til å hjelpe. Det finnes dessverre svært få brukerstøtteløsninger som er tilgjengelig for alle. De to ovennevnte metodene innebærer som regel å gi informasjon om problemet ditt ut, enten til E-postlister eller i annen form, et sted hvor enhver tilfeldig person kan lese det. Microsofts Alistair Baker har spilt på dette sammen med Bill Gates i et BBC-intervju, hvor han spør om man virkelig vil ha sikkerhetsproblemet med PC-en sin lagt ut og drøftet av allmenheten. [34] Det som er fordelen med slike metoder er at man kan få hjelp av mange, kanskje flere titalls, personer på samme tid. Det går også enkelte ganger fortere enn for eksempel å spørre kundestøttetjeneste, siden man spesielt på IRC ofte får svar veldig fort, i tillegg til live-hjelp.

52 GNU/Linux 47 Opphavsrett Både Linuxkjernen og GNU-systemet er lisensiert under GNU General Public License (GPL). Dette innebærer at programvaren kan spres fritt (gratis eller mot betaling), så lenge kildekoden gjøres tilgjengelig og distribuerte programmer og eventuelle endringer fortsatt blir underlagt GPL. Det er en bred oppfatning om at denne lisenspraksisen, kalt copyleft, er årsaken til GNU/Linux-kombinasjonens framgang. Liknende systemer, som for eksempel BSD, har en lisens som tillater spredning av endrede versjoner, men krever ingenting i forhold til hvorvidt endringer gjøres fritt tilgjengelig. Linus Torvalds har i et intervju sagt om avgjørelsen å slippe Linux-kjernen under GPL at det var «det beste han noengang har gjort». [35] Distribusjoner Utdypende artikler: Liste over større Linuxdistribusjoner og Liste over Linuxdistribusjoner Et GNU/Linux-system består av svært mange programmer inntil flere tusen. En distribusjon er en samling av slik programvare i tillegg til selve Linux-kjernen. I hovedsak finnes det to typer distribusjoner, generelle og spesialiserte. Generelle distribusjoner er en type distribusjoner som er ment å kunne brukes til alle slags oppgaver. Disse inkluderer vanligvis bare det aller viktigste man trenger for å komme i gang i standardinstallasjonen. Debian, Gentoo og Slackware er eksempler på generelle distribusjoner. De generelle distribusjonene anbefales vanligvis ikke til nybegynnere, fordi de krever en betydelig høyere terskel å sette seg inn i. Nybegynnere kan gjøre tilværelsen lettere for seg selv, og bedre sjansene sine for å trives med distribusjonsvalget om de velger en spesialisert distribusjon, slik som Ubuntu, OpenSUSE eller Sabayon. De ulike spesialiserte distribusjonene har ulikt fokus; noen er spesielt tilpasset bruk på tjenermaskiner, mens andre er rettet mot hjemmebrukere. Disse distribusjonene inneholder et rikt utvalg av programvare i standard-installasjonen. De ulike distribusjonene, prøver i forskjellig grad å tilpasses til forskjellige brukergrupper, for eksempel kontormennesker, barn og de som er vant til Windows. Dermed oppleves forskjellige distribusjoner forskjellig av ulike brukere i forhold til brukervennlighet. De fleste GNU/Linux-distribusjonene er fritt tilgjengelig og gratis da mesteparten av programvaren som er inkludert er lisensiert under GNU GPL, mens resten av programvaren vanligvis er lisensiert under andre frie lisenser. For å forhindre at de forskjellige distribusjonene fjerner seg fra hverandre i løpet av utviklingen er Free Standards Group opprettet. Denne organisasjonen setter en felles standard for alle distribusjonene, Linux Standard Base (LSB). LSB blir støttet blant annet av Red Hat, Novell (SUSE), og Asianux. Distributørøkonomi Konkurransemarked Det som karakteriserer det økonomiske markedet for GNU/Linux-distribusjoner er at prisen på selve programvaren ofte er svært nær grensekostnaden ved å lage én ekstra kopi og distribuere den videre. Internett har ført til at denne grensekostnaden er null for programvare som distribueres via Internett. Lisensbetingelsene i GPL og andre fri programvare-lisenser gir hvem som helst som har mottatt en kopi av programvaren rett til å distribuere en ny kopi videre til hvem som helst. Dette har ført til at GNU/Linux-distribusjoner i dag, vanligvis kan distribueres helt gratis. Denne sammenhengen mellom grensekostnad og pris er det som karakteriserer et økonomisk konkurrerende marked. Fordi en distributør som tar seg betalt programvaren i dette markedet vil bli utkonkurrert av distributører som gir bort den samme programvaren gratis, tilbyr de fleste distributørene programvaren sin gratis. GNU/Linux-distributørene tjener pengene sine ved å tilby komplementære tjenester og produkter.

53 GNU/Linux 48 Kundestøtte De fleste GNU/Linux-distributørene tjener pengene sine ved å tilby kommersiell kundestøtte. Denne bedriftsmodellen medfører at det er en direkte sammenheng mellom kvaliteten på programvaren og behovet for å utnytte forsikringen som kundestøtten gir. For bedrifter er kundestøtte en forsikring mot nedetid. Det bedriftene ønsker er derfor kombinasjonen god programvare og god kundestøtte, fordi én av delene vil ikke være tilstrekkelig for å sikre seg mot nedetid. Risikoaverse bedrifter kjøper både produkter og forsikring. Å tilby kundestøtte skaper dermed et incentiv til å øke kvaliteten på programvaren, fordi distributørene lever av kvaliteten til programvaren. Lisenskostnader Imidlertid er ikke alle distribusjonene gratis. Det kommer vanligvis av at de fleste proprietære medieformater, slik som MP3 og Windows Media, i USA krever at alle som leverer støtte for disse må betale en lisensavgift til patentholderen. Noen amerikanske distributører forsøker å skaffe seg et konkurransefortrinn over konkurrentene ved å tilby støtte for slike formater. (Se Linspire og Xandros). Det innebærer at disse distribusjonene i alle tilfeller må koste penger, fordi grensekostnaden ved å distribuere én ekstra kopi vil øke fra null. Og da vil distributøren tape penger og gå konkurs ved å gi bort programvaren gratis. Disse distributørene forsøker å konkurrere på andre vilkår enn gratis-distributørene og kan derfor legge inn en profittmargin mellom grensekostnaden og prisen slik at de faktisk tjener penger på salget av programvaren. Disse distributørene kan i tillegg tilby andre komplementære tjenester og produkter, slik som kundestøtte. Installasjon / Pakkesystem De fleste GNU/Linux-distribusjonene baserer seg på et pakkesystem som lar brukeren søke etter og installere programmer, drivere, temaer, fonter og andre utvidelser enten direkte fra Internet eller fra lokale kilder som CD-rom eller DVD. Noen av de mest kjente pakkesystemene er APT, RPM og Portage. Blant pakkebehandlere med grafiske grensesnitt finner vi Synaptic og YaST. Sikkerhet I følge en studie gjort ved universitetet i Stanford i perioden inneholdt Linux-kjernen 0,17 feil per 1000 linjer med kode. Totalt var det 985 feil i 5,7 millioner linjer med kode. [36] Rapporten viser også at 90 % av disse ligger i enhetsdrivere som er statisk lenket til kjernen. [37] I følge William Guttman, direktør i SCC, inneholder typisk proprietær lukket kildekode mellom 20 og 30 feil per tusen linjer med kode. [38] Det betyr at kildekoden i Linux-kjernen inneholder 150 ganger færre feil enn typisk gjennomsnittlig proprietær programvare. GNU/Linux er et fiendtlig miljø å være i for virus. For at et Linux-virus skal kunne infisere kjørbare filer, må brukeren som aktiverer viruset ha skrivetilgang til filen. Det er vanligvis aldri tilfelle. Vanligvis eies programmer av «root» og brukeren kjører programmer fra en uprivilegert brukerkonto. Dess mindre erfaring brukeren har, dess mindre sannsynlig er det at brukeren har skrivetilgang til noen kjørbare filer. Selv hvis viruset infiserer et program som eies av brukeren, vil det bare kunne spre seg til andre filer som eies av brukeren og er begrenset til brukerens egen hjemmemappe. Programvare til GNU/Linux er vanligvis fri kildekode og spres derfor ikke i noen særlig grad ukontrollert i binærform, og kildekode er et tøft gjemmested for et virus som ikke ønsker å bli oppdaget. For at et datavirus, som biologiske virus, skal kunne spre seg effektivt må spredningsraten være høyere enn eliminasjonsraten. Hvis reproduksjonsraten faller under grensen for hva som er nødvendig for å erstatte den eksisterende populasjonen, er viruset dømt fra begynnelsen av, selv før nyhetene begynner å øke bekymringsnivået til potensielle ofre. [39]

54 GNU/Linux 49 Gjenutviklingskostnader En studie fra 2001 av Red Hat Linux 7.1 fant at denne distribusjonen inneholdt 30 millioner linjer med kildekode. Ved å bruke en konstruktiv kostnadsmodell, fant studien at Red Hat Linux 7.1 ville krevd omtrent åtte tusen årsverk om den skulle blitt utviklet ved konvensjonelle proprietære metoder. I følge studien ville all denne programvaren kostet omtrent 1,08 milliarder år-2000-us-dollar å utvikle ved konvensjonelle proprietære metoder. Det tilsvarer omtrent 8,1 milliarder norske kroner. [40] Mesteparten av koden (71 %) var skrevet i programmeringsspråket C, men mange andre programmeringsspråk var også benyttet: C++, Lisp, assembler, Perl, Fortran, Python og forskjellige skall skript-språk. Litt over halvparten av alle linjene var kode som var lisensiert under GPL. Selve Linux-kjernen var 2,4 millioner linjer med kode eller ca. 8 % av totalen. [40] I en senere studie viste de samme analysene for Debian GNU/Linux versjon 2.2 at denne inneholdt femtifem millioner kodelinjer og ville kostet 1,9 milliarder år-2000-us-dollar eller 14 milliarder norske kroner å utvikle med konvensjonelle metoder. [41] En tilsvarende SLOC studie for Debian anno 2005 viste at den inneholdt 215 millioner linjer med kode, som tilsvarer en utviklingskostnad på ca. 58 milliarder norske kroner. [42] Debian Etch inneholder i følge en SLOC-studie fra 17. juni millioner linjer med kildekode (76,5 milliarder kroner), som til sammenligning i følge den samme studien er 7 ganger flere linjer enn Windows XP sine 40 millioner linjer med kildekode (10,8 milliarder kroner). [43] Se også Liste over Linuxdistribusjoner Eksterne lenker linuxguiden.no [44] Norsk side som inneholder mange artikler tndlp.org [45] Dokumentasjon og brukerveiledninger på norsk linuxbok.no [46] Linux dokumentasjon - GPL versjon av Boken om Linux linux1.no [47] Linux nyheter og forum for hjelp på norsk DistroWatch.com [48] Utfyllende liste over distribusjonene kernel.org [49] Last ned siste (eller tidligere) versjon av Linux-kjernen The Linux Counter [50] Oversikt over Linux-brukere linuxiso.org [51] Nedlastbare ISO-er av de fleste distribusjonene Linux-distribusjoner Debian Fedora Gentoo Knoppix Linspire Mandriva MEPIS Skolelinux Slackware SUSE Ubuntu

55 GNU/Linux 50 Referanser [1] / kernel. org/ [2] Richard Stallman (27. september 1983). Initial Announcement ( / www. gnu. org/ gnu/ initial-announcement. html) (Engelsk). GNU. Besøkt 17. juli [3] Richard Stallman. The GNU Project ( / www. gnu. org/ gnu/ thegnuproject. html) (Engelsk). [4] GNU Hurd operating system: first user program run using L4 microkernel ( / en. wikinews. org/ wiki/ GNU_Hurd_operating_system:_first_user_program_run_using_L4_microkernel) (Engelsk). WikiNews (5. februar 2005). Besøkt 17. juli [5] Linus Benedict Torvalds (5. oktober 1991). Free minix-like kernel sources for 386-AT ( / groups. google. com/ group/ comp. os. minix/ msg/ 2194d253268b0a1b?output=gplain) (Engelsk). [6] Linus Benedict Torvalds (26. august 1991). What would you like to see most in minix? ( / groups. google. com/ group/ comp. os. minix/ msg/ b813d52cbc5a044b?hl=en) (Engelsk). Usenet:comp.os.minix [7] Phil Hughes (1. mai 1995). Linus Torvalds Releases Linux ( / www. linuxjournal. com/ article/ 2682) (Engelsk). Linux Journal. Besøkt 26. juli «What Does 1.2.x Mean?» [8].Ptasinski, Karol: GPL-lisensiert frihet : en casestudie av GPL-lisensens konsekvenser for ulike brukere. Hovedoppgave i sosiologi, Universitetet i Oslo, 2007 Side 31 ( versjon til nedlasting i DUO ( / wo. uio. no/ as/ WebObjects/ theses. woa/ wa/ these?workid=58309)) [9] Playstation2-linux ( / playstation2-linux. com/ ) (Engelsk). Besøkt 22. januar [10] ipod Linux ( / ipodlinux. org/ Main_Page) (Engelsk). Besøkt 26. juli [11] Xbox-Linux ( / www. xbox-linux. org/ wiki/ Main_Page) (Engelsk). Besøkt 26. juli [12] The Linux/m68k Home Pages ( / www. linux-m68k. org/ ) (Engelsk). Besøkt 26. juli [13] DSLinux ( / www. dslinux. org) (Engelsk). Besøkt 26. juli [14] Richard Stallman (2002). Linux, GNU, and freedom ( / www. gnu. org/ philosophy/ linux-gnu-freedom. html) (Engelsk). GNU. Besøkt 27. mai [15] The Story of the GNOME project ( / primates. ximian. com/ ~miguel/ gnome-history. html) (Engelsk). Ximian. Besøkt 26. juli [16] Rackspace Most Reliable Hoster in September ( / news. netcraft. com/ archives/ 2006/ 10/ 07/ rackspace_most_reliable_hoster_in_september. html) (Engelsk). Netcraft (7. oktober 2006). Besøkt 1. november [17] Operating system Family share for 06/2007 ( / www. top500. org/ stats/ list/ 29/ osfam) (Engelsk). top500.org. Besøkt 16. juli [18] Sega Lindbergh: Linux power! ( / arcadebelgium. forumactif. com/ viewtopic. forum?t=523) (Fransk). Arcade Belgium. diskusjonsforum [19] Eirik Rossen (29. august 2003). Linux mot gjennombrudd i forbrukerelektronikk ( / www. digi. no/ php/ art. php?id=92467). digi.no. Besøkt 16. juli [20] Elena Malykhina (27. januar 2007). The Palm OS Clings To Life ( / www. informationweek. com/ showarticle. jhtml?articleid= ) (Engelsk). InformationWeek. Besøkt 16. juli [21] TiVo - GNU/Linux Source Code ( / www. tivo. com/ linux/ linux. asp) (Engelsk). TiVo Inc.. Besøkt 12. desember [22] Embedded Systems Development Trends: Asia ( / www. linuxdevices. com/ news/ NS html) (Engelsk). eetasia.com. Arkivert fra originalen ( / www. eetasia. com/ register/ login. php?type=art& jumpvalue= & refilljp=l0fsvf84odawmzmwody5xzq5otq4msw0otk0odiusfrn& cat_id=0) 1. mars Besøkt 1. mai [23] Novells offisielle webbside for XGL ( / www. novell. com/ linux/ xglrelease/ ) [24] 12 minutter lang demonstrasjon av XGL ( / video. google. com/ videoplay?docid= & q=xgl& pl=true) (Google video) [25] Information og prisliste for å anvende MP3. ( / mp3licensing. com/ ) [26] Nei til programvarepatent! ( / www. nosoftwarepatents. com/ se/ m/ intro/ index. html), [27] / icculus. org/ lgfaq/ gamelist. php [28] / www. happypenguin. org/ [29] (en) Xbox Linux Wiki ( / www. xbox-linux. org/ wiki/ Main_Page) [30] (en) Gamecube Linux Wiki ( / www. gc-linux. org/ wiki/ Main_Page) [31] Kildekoden til Quake III Arena (ftp:/ / ftp. idsoftware. com/ idstuff/ source/ quake b-source. zip) (Zip-fil på FTP) [32] LinuxQuestions.org ( / www. linuxquestions. org). [33] Ubuntu Forums ( / www. ubuntuforums. org). [34] Tim Weber (10. mai 2005). How Microsoft plans to beat its rivals ( / news. bbc. co. uk/ 1/ hi/ business/ stm) (Engelsk). BBC NEWS. Besøkt 26. juli «do you really want to have your security issues discussed by the Linux developer community on a public bulletin board?» [35] The Pragmatist of Free Software ( / www. netshooter. com/ linux/ linus-interview. html), intervju med Linus Torvalds av Hiroo Yamagata. [36] (en) Linux: Fewer Bugs Than Rivals ( / www. wired. com/ software/ coolapps/ news/ 2004/ 12/ 66022). Wired (14. desember 2004). Besøkt 7. juli [37] (en) Linux Report ( / coverity. com/ html/ library. php#opensource) (desember 2004).

56 GNU/Linux 51 [38] (en) Deborah Gage og John McCormick (8. mars 2004). Can Software Kill? ( www. eweek. com/ article2/ 0,1759, ,00. asp). eweek. Besøkt 17. juli [39] / librenix. com/?inode=21 [40] (en) David A. Wheeler. More Than a Gigabuck: Estimating GNU/Linux's Size ( www. dwheeler. com/ sloc/ redhat71-v1/ redhat71sloc. html). Besøkt 11. mai [41] (en) Jesús M. González-Barahona (3. januar 2002). Counting potatoes: The size of Debian 2.2 ( people. debian. org/ ~jgb/ debian-counting/ counting-potatoes/ ). Besøkt 11. mai [42] (en) SLOCCount Web for Debian Sarge ( libresoft. dat. escet. urjc. es/ debian-counting/ sarge/ index. php?menu=statistics). Libre Software. Besøkt 16. juli [43] (en) Measuring Etch ( penta. debconf. org/ ~joerg/ attachments/ 32-measuring_etch_slides. odp) (ODF). debconf.org (17. juni 2007). Besøkt 16. juli [44] / www. linuxguiden. no/ [45] / tnldp. org/ [46] / www. linuxbok. no/ [47] / linux1. no/ [48] / www. distrowatch. com [49] / www. kernel. org [50] / counter. li. org [51] / linuxiso. org Programvareutvikling Programvareutvikling (engelsk: software engineering) er et fagfelt som omhandler å systematisk designe, programmere, teste og vedlikeholde programvare. Programvare er instruksjonene som forteller datamaskiner hva de skal gjøre. Over alt i den moderne verden finnes programvare, fra medisinsk utstyr til atomkraftverk og dataspill. Enkel programvare finnes i ting som mikrobølgeovner, og kompleks programvare finnes i styringssystemene til romfergen. Mange programmer inneholder millioner av linjer med kildekode og har strenge krav til virkemåte. Programvareutvikling kan ses på som en praktisk disiplin (prosessen å utvikle programvare) og et vitenskapelig fag (studier av utviklingsprosesser, utvikling av nye metoder og modeller for å utvikle programvare, osv). Historie Det engelske begrepet «software engineering» ble først brukt i et foredrag under en NATO-konferanse i Tyskland i En av de første helhetsbildene av programvareutvikling kom fra IEEE Computer Society sin standard 730 for programvaretesting, ferdigstilt i Hensikten med denne standarden var å legge et grunnlag for å utvikle kvalitetsplaner for konstruksjon av programvare. I perioden holdt IEEE Computer Society en rekke arbeidsmøter hvor hensikten var å utvikle standarder for dette nye fagfeltet. Arbeidet omfattet også å legge grunnen for framtidige standarder. Resultatet ble publisert som IEEE Std 1002, Taxonomy of Software Engineering Standards (1986) hvor et helhetsbilde av fagfeltet ble presentert. Dokumentet beskriver programvarens standarder, funksjonelle og eksterne avhengigheter og rollen til forskjellige funksjoner i programvarens livssyklus.

57 Programvareutvikling 52 Underliggende fagfelt I følge IEEE består programvareutvikling av følgende disipliner: Kravbehandling Design Konstruksjon/implementasjon Testing Vedlikehold Konfigurasjonsstyring og versjonshåndtering Prosjektledelse Prosess Verktøy og metoder Kvalitetssikring Beslektede fagfelt er datamaskiner, informatikk, ledelse, matematikk, prosjektledelse, kvalitetsledelse, programvareergonomi og tverrfaglig systemforståelse. Sertifisering Det finnes foreløpig ikke noen fullstendig anerkjent måte å skille hvilket nivå en person ligger på i fagfeltet. Typisk utdannelse i Norge er tre års bachelor-utdannelse (tidligere høgskoleingeniør) eventuelt med to år ekstra opp til mastergrad. Bedrifter deler typisk opp arbeidsstokken sin i utviklingingeniør, prosjektingeniør og senioringeniør. Sertifisering av utviklingsprosessen har kommet noe lenger. Et eksempel er den amerikanske Capability Maturity Model (CMM), som søker å klassifisere modenheten i utviklingsprosessen i fem nivåer, eller ISO 15504, også kalt SPICE (Software Process Improvement and Capability determination). Flere instanser tilbyr sertifisering etter disse evalueringsmetodene. Undervisning En ufullstendig liste over studiesteder i Norge som tilbyr programvareutvikling som studium: Høgskolen i Bergen [1] NTNU [2] Høgskolen i Buskerud [3] på Kongsberg NITH [4] Norges informasjonsteknologiske høyskole Høgskolen i Gjøvik Universitetet i Oslo, Institutt for Informatikk (Ifi) Høgskolen i Bodø [5] Høgskolen i Sør-Trøndelag [6], Avdeling for informatikk og e-læring (AITeL) Høgskolen i Nesna på studiested Mo i Rana [7]

58 Programvareutvikling 53 Eksterne lenker IEEE Guide to the Software Engineering Book of Knowledge [8] (engelsk) Referanser [1] / www. hib. no/ avd_ai/ data/ programvare. htm [2] / www. studier. ntnu. no/ rw_index_sprog. php?sprog=mtdt& type=hoved [3] / www. hibu. no/ [4] / www. nith. no/ [5] / www. hibo. no/ [6] / www. hist. no/ [7] / www. hinesna. no/ studietilbud [8] / www. swebok. org Kvalitet Kvalitet, substantiv som betyr spesifikk eller særegen egenskap ved et objekt, en prosess, et kunstverk, et litterært produkt osv. Eksempel: God kvalitet, dårlig kvalitet, heve eller senke kvaliteten. Ordet brukes og forstås ofte selvstendig i positiv betydning som i uttrykket kvalitetsprodukt som er ment å bety et produkt av god kvalitet. Når ordet kvalitet blir brukt alene synonymt med god kvalitet, blir det tilsvarende vanskelig å forholde seg til uttrykket dårlig kvalitet. I mer teknisk forstand brukes ikke begrepene god eller dårlig kvalitet, men derimot RETT kvalitet. Kvalitet i teknisk sammenheng angir samsvar med brukerens forventninger. Den korrekte definisjonen i henhold til ISO 9000 er: Helheten av egenskaper en enhet har og som vedrører dens evne til å tilfredsstille uttalte og underforståtte behov.

59 Binært tallsystem 54 Binært tallsystem Det binære tallsystem (også totallsystemet) representerer numeriske verdier ved å bruke to symboler, som oftest siffrene 0 og 1. Mer nøyaktig, er det binære tallsystem et posisjonssystem med grunntall to. På grunn av dens relative enkle implementasjon i elektroniske kretser blir totallsystemet brukt internt i så å si alle moderne datamaskiner. Historie Den første kjente beskrivelse av et totallsystem ble gjort av den indiske matematikeren Pingala i sin Chhandah-shastra, og er tidsfestet til det femte eller det andre århundret f.kr. Pingala beskrev det binære tallsystem i sammenheng med en opplisting av vediske meter med korte eller lange vokaler. I følge den indiske tradisjon er Pingala den yngre broren til grammatikeren Panini. Selv om den britiske filosofoen Francis_Bacon tidligere hadde beskrevet et utviklet system for skjult binær enkoding til bruk i kryptering, ble det moderne binære totallsystem først fullt ut dokumentert av Gottfried Leibniz i det 17. århundre i hans artikkel Explication de l'arithmétique Binaire. Mens Pingalas system bruker symbolene 1 og 2, bruker Leibniz 0 og 1 som det moderne totallsystemet. Den britiske matematikeren George Boole publiserte i 1854 en forskningsartikkel som beskrev et logisk system som senere skulle bli kjent som boolsk algebra. Det viste seg at hans logiske system var nyttig i utviklingen av det binære system, særlig i implementeringen av den i elektroniske kretser. Claude Shannon skrev sin masteravhandling A Symbolic Analysis of Relay and Switching Circuits i Denne beskrev for første gang i historien boolsk algebra og binær aritmetikk implementert med elektroniske reléer og brytere. Avhandlingen grunnla praktisk talt teorien bak design av digitale kretser. George Stibitz, som da jobbet ved Bell Labs, ferdigstilte i november 1937 en relebasert datamaskin som han kalte for «Modell K» (etter «kjøkken», hvor han hadde satt den sammen), som kunne regne ved å bruke binær addisjon. Bell Labs godkjente derfor et forskningsprogram i slutten av 1938 med Stibitz ved roret. Deres Complex Number Computer, som ble ferdig den 8. januar 1940 kunne regne med komplekse tall. I en demonstrasjon ved American Mathematical Society-konferansen ved Darthmouth College den 11. september 1940 kunne Stibbitz sende kommandoer over telefonlinjen til maskinen med en fjernskriver. Det var den første beregningsbaserte maskinen som noengang hadde blitt kontrollert over en telefonlinje. Noen av deltagerne på konferansen som overvar demonstrasjonen var John von Neumann, John Mauchly og Norbert Wiener som skrev om dette i sine memoarer. Fremstilling Et binært tall kan bli representert ved enhver sekvens av biter (binary digits, binære siffer), som i sin tur kan bli representert ved hjelp av enhver mekanisme som er i stand til å være i to gjensidige utelukkende tilstander. De følgende sekvenser av symboler kunne alle bli tolket som forskjellige binære numeriske verdier: på av av på av på o x o o x o o x N J N N J N J J J sann usann sann sann sann usann han han hun han hun

60 Binært tallsystem 55 Den binære verdien som blir representert i hvert tilfelle er avhengig av verdien som man gir hvert symbol. I en datamaskin kan de numeriske verdiene bli representert av to forskjellige spenninger; på en magnetisk disk kan magnetiske polariteter bli bruk. En «positiv», «ja» eller «på» -tilstand er ikke nødvendigvis lik den numeriske verdien av én; det avhenger av hvilken arkitektur som er i bruk. På samme måte som man som oftest skriver tall ved å bruke arabiske tall blir binære tall som oftest skrevet ved å bruke symbolene 0 og 1. Binære tall blir ofte markert med senket skrift eller med en endelse) for å indikere grunntallet. De følgende skrivemåtene er ekvivalente: En binær klokke kan bruke LED for å utrykke binære verdier. I denne klokken viser hver kolonne av LED-lys et binært tall binary (eksplisitt markering av format) b (en ending som indikerer binært format) bin (en prefiks som indikerer binært format) (senket skrift som indikerer grunntall-2 notasjon) Binære tallverdier blir som oftest uttalt ved å uttale hvert enkelt siffer for å kunne skille dem fra desimale tall. For eksempel blir det binære tallet «100» uttalt «en null null» i stedet for «hundre» for å markere eksplisitt at det er et binært tall, og siden det er mer korrekt. Siden det binære tallet «100» er likt fire desimalt ville det vært forvirrende og numerisk ukorrekt å kalle tallet for «hundre». Er man vant med å jobbe med binære tallverdier er det både nærliggende og korrekt å kalle tallet for «fire». Telling binært Å telle i det binære tallsystem er likt som å telle i hvilket som helst annet tallsystem. Man starter med et enkelt siffer, og tellingen fortsetter gjennom hvert symbol i økende rekkefølge. Det desimale tallsystemet bruker symbolene 0 til 9, mens det binære bruker bare symbolene 0 og 1. Når man ikke har flere symbol for det første sifferet, øker man det neste høyere sifferet, og tellingen starter på nytt igjen på 0. I det desimale tallsystemet går tellingen slik: 00, 01, 02,... 07, 08, 09 (man begynner på nytt igjen på sifferet helt til høyre, og 0 blir økt) 10, 11, 12,... 17, 18, 19 (man begynner på nytt igjen på sifferet helt til høyre, og 1 blir økt) 20, 21, 22,... Når sifferet helt til høyre når 9, starter tellingen igjen på 0, og det andre sifferet blir økt. Tellingen er lik i totallsystemet, men siden man bare har to symboler er det slik at når 1 blir nådd, starter tellingen på 0 igjen, og siffert til venstre øker: 000, 001 (sifferet til høyre starter på nytt, og den andre 0 øker) 010, 011 (sifrene i midten og helt til høyre starter på nytt, og 0-tallet helt til venstre øker) 100, 101 (sifferet helt til høyre begynner på nytt, 0-tallet i midten øker) 110,

61 Binært tallsystem 56 Binær aritmetikk Aritmetikk i totallsystemet er veldig likt aritmetikk i andre tallsystemer. Addisjon, subtrahering, multiplikasjon og divisjon kan gjøres på binære tall. Addisjon Den enkleste aritmetiske operasjon binært er addisjon. Å legge til to ensiffrede binære tall er relativt enkelt: = = = = 10 (1 i mente) Å addere to «1»-verdier gir verdien «10» som er ekvivalent med den desimale verdien 2. Dette er likt det som skjer i det desimale tallsystemet når enkelt ensiffrede tall er lagt sammen; hvis resultatet overstiger verdien av grunntallet (10), blir sifferet til venstre økt: = = 16 Dette er kjent som mente i de fleste tallsystemer (mente) = I dette eksempelet blir to tall lagt sammen: (13 desimalt) og (23 desimalt). Den øverste raden viser mentesifferene som blir brukt. Hvis man starter i kolonnen ytterst til høyre ser vi at = tallet blir satt opp i mente, og 0-sifferet er skrevet nederst i kolonnen til høyre. Den andre kolonnen fra høyre er lagt sammen: = 10 igjen; 1-tallet blir overført i mente og 0 er skrevet på bunnen. Den tredje kolonnen: = 11. Denne gangen blir 1-tallet overført og et 1-tall er skrevet nederst. Hvis man fortsetter på denne måten får man sluttsvaret Subtrahering Subtrahering virker på stort sett samme måte: 0-0 = = 1 (med låning) 1-0 = = 0 Et binært tall kan bli subtrahert fra et annet på følgende måte: * * * * (kolonner med stjerne har blitt lånt fra) = Å subtrahere et positivt tall er ekvivalent til å addere et negativt tall med lik absoluttverdi; datamaskiner bruker vanligvis toerkomplement notasjonen for å representere negative verdier. Denne notasjonen eliminerer behovet for

62 Binært tallsystem 57 en eget "trekke-fra"-operasjon. For flere detaljer, se toerkomplement. Multiplikasjon Multiplisering i det binære tallsystemet er tilsvarende metoden i det desimale tallsystemet. To tall A og B kan bli mulitplisert ved delvise produkter: for hvert siffer i B blir produktet av det sifferet i A utregnet og skrevet på en ny linje, et hakk til venstre for hver gang. Summen av alle disse delvise produktene gir sluttresultatet. Siden det bare finnes to siffer i det binære tallsystemet, finnes det bare to mulige resultat av hver delvise multiplisering: Hvis sifferet i B er 0, blir det delvise produktet også 0 Hvis sifferet i B er 1, blir det delvise produktet likt A For eksempel blir de binære tallene 1011 og 1010 multiplisert som følger: (A) (B) Tilsvarer til null i B Tilsvarer til en i B = Dividering Dividering i det binære tallsystemet er likt metoden brukt i det desimale tallsystem: Bitvise logiske operasjoner Selv om det ikke er direkte relatert til den numeriske tolkningen av binære symboler, kan sekvenser av bits bli manipulert ved å bruke Boolske logisk operator. Når en streng med binære symboler blir manipulert på denne måten kalles det en bitvis operasjon. De logiske operandene AND, OR og Eksklusiv disjunksjon kan bli utført på samsvarende bits på to binære tall. Den logiske NOT operasjonen kan bli utført på individuelle bits i et enkelt binærtall. Slike operasjoner kan enkelte ganger bli brukt som aritmetiske snarveier, og kan også ha andre fordeler ved utregning. For eksempel kan man kutte av den siste biten av et binært tall (også kjent som binærskifting), tilsvarer å dele på to desimalt. Se bitvis operasjon. Konvertering til og fra andre tallsystemer Desimal Denne metoden fungerer for konvertering fra alle grunntall, men det finnes bedre metoder for grunntall som er kvadrater av to, som for de oktale og heksadesimale tallsystemene beskrevet under. Siffre i posisjoneringstallsystemer på lavere eller mindre signifikante posisjoner representerer stadig lavere potenser av grunntallet. Starteksponenten er en mindre enn antall siffre i tallet. Et femsifret tall starter med en eksponent på fire. I det desimale systemet er grunntallet ti, så sifferet helt til venstre i et femsiffret tall representerer 10 4 (titusen) posisjonen. F.eks.:

63 Binært tallsystem er lik: 9 ganger 10 4 ( = 90000) pluss 7 ganger 10 3 ( = 7000) pluss 3 ganger 10 2 (3 100 = 300) pluss 5 ganger 10 1 (5 10 = 50) pluss 2 ganger 10 0 (2 1 = 2) Å multiplisere med grunntallet er enkelt. Man flytter siffrene et hakk til venstre, og 0 er lagt til høyresiden av tallet. For eksempel, 9735 ganger 10 er lik Derfor er en måte å tolke en streng med siffer er at det siste sifferet [?] er lik 9735 ganger 10 pluss 2. Et eksempel på binær form er er lik ganger 2 pluss 1. Dette er essensen i konverteringsmetoden. I hvert steg skriver en nummeret som skal konverteres som 2*k + 0 eller 2*k + 1 for et heltall k som blir det nye tallet som skal konverteres er lik 59 x x x 2 0 (29 x 2 + 1) x ((14 x 2 + 1) x 2 + 1) x (((7 x 2 + 0) x 2 + 1) x 2 + 1) x ((((3 x 2 + 1) x 2 + 0) x 2 + 1) x 2 + 1) x (((((1 x 2 + 1) x 2 + 1) x 2 + 0) x 2 + 1) x 2 + 1) x x x x x x ' Så algoritmen for å konvertere en heltallsdesimaltall til sin binære form er å dele tallet på to, og skrive resten på ett-posisjonen. Resultatet er igjen dividert på to, og resten skrevet på den neste posisjonen til venstre. Denne prossesen gjentar man til nummeret når null. For eksempel er binært: Operasjon Rest 118/2 = /2 = /2 = /2 = 7 0 7/2 = 3 1 3/2 = 1 1 1/2 = 0 1 Hvis man leser sekvensen av rester fra bunnen og oppover får man det binære tallet For å konvertere fra binært til desimalt gjør man det hele omvendt. Man starter fra venstre, og dobler resultatet og legger til neste siffer til det ikke finnes flere. I eksempelet konverteres til desimalform:

64 Binært tallsystem 59 Resultat Gjenværende siffer *2 + 1 = *2 + 1 = *2 + 0 = *2 + 0 = *2 + 1 = *2 + 0 = *2 + 1 = *2 + 0 = *2 + 1 = *2 + 1 = *2 + 0 = *2 + 1 = 3245 og resultatet er Heksadesimalt Da heksadesimaltallenes basis 16 = 2 4, vil en konvertering være særlig enkel - et heksadesimalt siffer representerer en gruppe av fire binære sifre. Heksadesimalt Binært A 1010 B 1011 C 1100 D 1101 E 1110 F 1111 Eksempel: 3F8 16 =

65 Binært tallsystem 60 Også desimale tall kan legges til i tabellen. Da vil ikke tabellen vise bokstaver etter 1001 (9) i binære tallsystemet, men resten av tallene som 10, 11 og 12 og videre feks: Desimale tall til venstre nedenfor. binære tall til høyre nedenfor Oktalt Oktaltallenes basis er et oktalt siffer representerer en gruppe av tre binære siffre. Oktalt Binært Eksempel: = Se også Binær logikk Toerpotens

66 Elektronisk krets 61 Elektronisk krets En elektronisk krets består av flere elektroniske komponenter som er koblet sammen ved hjelp av elektriske ledere slik at en elektrisk strøm kan flyte. Den fysiske konstruksjonen av en krets kan skje på flere måter. I forbindelse med utvikling av kretser bruker man forskjellige typer eksperimentkort. Masseproduserte kretser bruker printede kretskort, Printed Circuit Board (PCB). Denne elektrorelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å krets utvide den [1]. Et kretsskjema for en enkel forsterker. En fysisk krets på et eksperimentkort Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Elektronisk

67 Motstand (resistor) 62 Motstand (resistor) Ordet «motstand» brukes også om den elektriske egenskapen resistans. En motstand (engelsk resistor) er en topolet elektrisk eller elektronisk komponent. Motstander kan være lineære eller ulineære. En lineær motstand karakteriseres hovedsakelig av to verdier; motstandsverdien og tillatt maksimalt effektforbruk. I tillegg oppgis for det meste hvor nøyaktig den oppgitte motstandsverdien er. Lineære motstander følger Ohms lov ved at motstandsverdien er uavhengig av påtrykt strøm eller spenning. Motstandsverdien i Ohm er definert som forholdet mellom spenningen i Volt over motstanden og strømmen i Ampere gjennom den. Produktet av spenningen og strømmen er effekten i Watt som tilføres motstanden som komponent. Motstandsverdien oppgis i Ohm Effektverdien oppgis i Watt Nøyaktigheten oppgis i % Seks forskjellige motstander. Motstander er ofte merket med en fargekode som viser deres resistans. En ulineær motstand endrer motstandsverdien sin som funksjon av påtrykt spenning eller strøm. Det finnes også motstander som endrer sin verdi etter en eller annen miljøfaktor som temperatur, fuktighet eller lufttrykk. Disse er oftest linjære. Motstander genererer elektrisk støy, sammensatt av termisk støy og overskudds-støy (eng. excess noise). Den termiske støyen er forutsigelig og uunngåelig og er gitt av motstandsverdien, temperaturen og båndbredden som vi betrakter. Overskudds-støyen er unngåelig og er avhengig av anvendte materialer og fysisk oppbygning. Bruksområder Motstanden er en meget hyppig brukt komponent. Den benyttes blant annet til følgende: Omvandler: Forandrer et strømsignal til et spenningssignal eller omvendt. Strømbegrensning: Benyttes serielt på inn- og utganger av elektroniske kretser for å beskytte henholdsvis bakenfor og foranliggende komponenter mot for store strømverdier. Spenningsdeling: Dersom to motstander kobles i serie vil spenningen fordele seg over motstandene i samme forhold som motstandsverdiene har til hverandre. En gitt innspenning vil dermed definere en gitt utspenning. Impedans-tilpasning: Motstander plasseres ofte på enden av en transmisjonslinje, eller en databuss for å redusere signalrefleksjoner. Et eksempel på dette er på SCSI-busser Avlede ladninger. Belaste en kretsdel for å være sikker på at den tømmes for energi når forsyningen skrus av. (eng. bleeder = bløder) Varme-element: Varme-elementer er elektriske motstander. Motstandens verdi definerer da effekten den avgir, sammen med påtrykt spenning eller strøm. Glødelampe: Glødelamper oppfører seg i praksis som høyst ulinjære elektriske motstander. Motstandens verdi endrer seg sterkt med glødetrådens temperatur, altså med påtrykket. (Likevel bryter glødetråden ikke Ohms lov, da loven forutsetter konstant temperatur.)

68 Motstand (resistor) 63 Praktiske motstandsverdier Siden det bør være likevektige sprang mellom motstandsverdiene som kan hentes fra en serie, blir verdiene logaritmisk fordelt. Den groveste serien som er i praktisk bruk har 6 verdier i en dekade. En slik serie kalles E6. Den vanligste serien er E12, som altså har 12 verdier i dekaden. Verdiene for E12-serien er: (100) (neste dekade) Mere nøyaktige serier er E24, E48, E96 osv. Faktoren mellom hver verdi i E12-serien blir EIA-96-markering Moderne smd-motstander (surface mount devices) blir gjerne fremstilt i E96 serier. De er kun millimeterstore og tillater vanskelig nok trykking av mange sifre på komponenten. De er derfor blitt gjenstand for en såkalt EIA-96 markering. Denne består av nummeret i E96-rekka (01, 02, , 41, , 95, 96) fulgt av en multiplikatorbokstav. Selve verdien må dessverre leses ut av en tabell eller beregnes. Multiplikatorbokstavene er Y: *0.01 X: *0.1 A: *1 B: *10 C: *100 D: *1000 E: * F: * Eksempel: 47C. Nummeret 47 har verdien 301 i tabellen og C er 100. Motstandsverdien er derfor 30.1 kohm. Beregning av tallverdien fra EIA-96 markeringen gjøres med formelen nedenfor. r er tallet før multiplikatoren anvendes. Brukt på nummeret N = 47 får vi verdien som avrundes til 301.

69 Motstand (resistor) 64 Fargekoden Motstandsverdien og andre data blir ofte skrevet på komponenten ved hjelp av fargeringer. Spesielt gjelder dette for runde motstander med loddetråder. Verdien bruker tre eller fire ringer hvor den siste er den såkalte multiplikatoren og de forestående danner tallet. Toleransen kalles ringen for nøyaktigheten. Finnes det en 6. ring er denne for temperaturkoeffisienten. For verdien og multiplikatoren brukes fargene 0 sort 1 brun 2 rød 3 orange 4 gul 5 grønn 6 blå 7 violett 8 grå 9 hvit For multiplikatoren angir tallet antall nuller som henges på tallet, hvis ringen ikke er sølv eller gull. Da gjelder: sølv: *0.01 gull: *0.1 I tillegg markeres toleransen med disse fargene: 10%: sølv 5%: gull 1%: brun 2%: rød 0.5%: grønn 0.25%: blå 0.1%: violett 0.05%: grå Eksempel: Brun grønn sort orange gull betyr da 150*10^3, 5% = 150 med tre nuller, som er Ohm, som igjen er 150 kohm, 5 % nøyaktig. Bakgrunnsfargen sier noe om motstandsmaterialet som er brukt. Se også Motstand (resistans)

70 Kondensator (elektrisk) 65 Kondensator (elektrisk) En kondensator er en elektrisk komponent som er fremstilt for å oppvise en elektrisk kapasitans. Kapasitans er en fysisk egenskap som gjør at elektrisk energi lagres i rommet mellom to elektriske ledere. Rommet mellom lederne sies da å oppvise et elektrisk felt. Feltet settes opp av den elektriske spenningen som ligger mellom lederne, og feltet inneholder energien. Feltet fører til at lederne tiltrekkes av hverandre med en kraft gitt av spenningen og geometrien. Vakuum kan inneholde et slikt felt; det er ikke avhengig av tilstedeværelse av stoff (atomer). Enhver kapasitans karakteriseres av mengden ladning som må til for å tilføre en gitt spenning mellom lederne. Denne karakteriserende størrelsen kalles kapasitet. Kapasiteten C måles i Farad [F] (som er lik C/V, Coulomb/Volt). Kapasiteten øker med ledernes felles areal og avtar med avstanden mellom dem. Rommet mellom lederne kan bestå av luft, vakuum eller et isolerende fast stoff, i spesialtilfeller også væsker og gasser. Slike stoffer øker kapasiteten i forhold til i vakuum. Endringen er en fysikalsk egenskap for stoffet som vi kaller permittivitet eller (tidligere) dielektrisitetskonstant. Stoffet selv kalles et dielektrikum og permittiviteten måles som faktoren av kapasitetens endring i forhold til i vakuum, med den samme geometrien. Ordbruken synes ikke helt fastlagt på norsk. Her i artikkelen er kondensatorens egenskap kalt kapasitans og kapasitansens størrelse er kalt kapasitet. Begrepet kapasitans brukes ellers også for å beskrive størrelsen, her kapasiteten. På engelsk brukes capacitance og capacity om hverandre, svensk bruker kapacitans som mål og dansk bruker kapacitet. Forskjellige typer eldre kondensatorer. 1, 2 0g 4 er keramiske, 3, 5, 6 folier, 7 elektrolytt Forskjellige typer kondensatorer. De store er elektrolytt-kondensatorer Forskjellige typer SMD-kondensatorer til venstre (fire tantaltyper nederst), keramisk og elektrolytt til høyre Kapasitet og kapasitans for to plane, like store, nærliggende og ledende plater, og relasjoner til annen fysikk kan beskrives som følger: Kapasiteten Feltstyrken

71 Kondensator (elektrisk) 66 Kraften mellom elektrodene Dynamisk sammenheng mellom strøm og spenning Ladningen Lagret energi Reaktansen Hvor. C er kapasiteten i Farad [F] Bildet viser strøm og spenning for en 1 µf kondensator med 1 V amplitude over seg, ved 1 khz. Spenningen starter og ender på 0, strømskalaen er til høyre er permittiviteten for vakuum i Farad per meter [F/m] er stoffets relative permittivitet [-] A er arealet av lederne i d er avstanden mellom lederne i meter [m] E er feltstyrken i dielektrikumet uttrykt i Volt per meter [V/m] I er elektrisk strøm i Ampere [A] Q er ladningen i Ampèresekund [As], eller Coulomb [C] U er elektrisk spenning i volt [V] W er elektrisk energi i Joule [J], eller Wattsekund [Ws] X er reaktansen for vekselstrøm i Ohm [ ] (vekselstrømsmotstand) f er frekvensen i Herz [Hz] er vinkelfrekvensen [rad/s] er en derivasjonsoperasjon over tid. Maksimal spenning Foruten kapasiteten karakteriseres en kondensator av maksimal tillatt spenning mellom polene eller platene. Når spenningen, og derved feltstyrken, blir for stor vil dielektrikumet oppleve et såkalt overslag; en kanal som oppstår i dielektrikumet blir plutselig godt ledende og all energi fra kondensatoren tømmes over denne lederen. Alt etter lagret energi kan denne hendelsen være ganske dramatisk. Hendelsen er til vanlig destruktiv når det ikke skjer i vakuum. Et slikt overslag skjer også i vakuum når feltstyrken blir noe større enn 1000 V/mm.

72 Kondensator (elektrisk) 67 Praktiske byggemåter Det står en rekke materialer til forføyning som kan brukes som dielektrika. En gammel klassiker er glimmer. Oljet papir, porselen og glass er i bruk. Forskjellige kunststoffer brukes, såsom et rikt utvalg av klassiske og moderne keramiske stoffer. Kunststoffer er eksempelvis polyester, polykarbonat, polypropylen, polystyren og teflon (sjeldent og dyrt, men best for de fleste parametrene) Egenskaper som er forskjellige for forskjellige dielektrika er permittiviteten temperaturkonstans av permittiviteten frekvensområde ulinjær forvrengning (kapasitetens spenningsavhengighet) fuktighetsinnflytelse ledningsevne (lekkasje) andre tap levetid (aldringsinnflytelse på permittiviteten) spenningstoleranse (feltstyrke som vil gi overslag) polarisering (se nedenfor) og flere For kunststoff-folier er de fleste kondensatorer viklet med to isolerende og to ledende lag som er forkjøvet i forhold til hverandre. For å unngå induktiviteter er endespiralene forbundet, ofte loddet. Ellers oppnår en store arealer ved å stable masse tynne lag på hverandre og så forbinde endene på annenhver leder med hverandre. Tidligere radiomottakere brukte mekanisk variable kondensatorer for avstemming og trimmekondensatorer for intern finjustering. Fra halvlederverdenen kommer kapasitetsdioden som oppviser en kapasitans som varierer med sperrespenningen som tilføres den. Dersom kapasiteten til en ladet kondensator skulle forandre seg, blir ladningen (og derfor energien) beholdt og spenningen endrer seg tilsvarende slik at U = Q/C. Dette utnyttes i såkalte kondensatormikrofoner. Slike mikrofoner blir lett linjære fordi den mekaniske konstruksjonen er så enkel. SMD-kondensatorer Moderne kondensatorer fremstilles for å loddes direkte på printkortets overflate, de har altså ingen tilledninger. De lages så små som mulig. Materialet for ikke-elektrolytter er alltid keramisk og kondensatoren er bygd opp med masse tynne stablete sjikt. Elektrolyttkondensatorer baserer seg på transisjonsmetallet tantal, et grunnstoff. Kvaliteten på kondensatorene er delt i to hovedgrupper av EIA-spesifikasjoner, klasse 1 (gode) og klasse 2 (dårligere). For klasse 1 er spesifikasjonene NP0 og C0G i bruk. En typisk klasse 2 spesifikasjon er X7R, men det fins mange flere. Hovedsakelig er temperaturkoeffisienten spesifisert; den utgjør nullen i betegnelsen NP0 og C0G. Ellers er parametre som kapasitetsvariasjon med tilført spenning viktig fordi den sier noe om hvor mye forvrengning kondensatoren kan innføre. Frem til nylig (2008) var det ikke mulig å lage klasse 1 SMD kondensatorer med verdier over cirka 4.7 nf. Nylig er det imidlertid kommet små klasse 1 kondensatorer på markedet, med verdier opp til cirka 220 nf i 25 og 50 V utførelser. Typisk blir klasse 2 kondensatorer brukt til avkoplinger og andre ukritiske formål, mens klasse 1 brukes i signalveier og for stabil tidsstyring. Målene sett ovenfra ("footprint") er gitt i tusendels tommer som LengdeBredde og 0603 er små verdier, 1210 en noe større.

73 Kondensator (elektrisk) 68 Elektrolyttkondensatorer For å oppnå store kapasitetsverdier på små volum er det tre veier å gå: 1) Å bruke et materiale med svært høy permittivitet (dielektrisitetskonstant). 2) Å få ned avstanden mellom platene. 3) Å få opp platenes arealer. Den første metoden brukes blant annet i små, moderne, overflatemonterte komponenter med høyperimittive keramiske stoffer. De er ikke elektrolyttkondensatorer. De to siste metodene er samtidig i bruk i såkalte elektrolyttkondensatorer. En elektrolytt er en løsning av et stoff som i vann spaltes i ioner, som en syre eller base, og som derfor leder elektrisk strøm godt. Man lar elektrolytten kjemisk danne et n-atomtykt ikke-ledende skikt på den ene kondensatorpolen og selv opptre som intern leder. (n er et lavt tall.) Flatene er gjort svært skrukkete, eller matte, ved etsing for å øke den effektive overflaten. Kondensatorer fremstilt på dette viset er polariserte; de tåler likespenning i kun en gitt retning. Feilpolarisering vil kunne skade komponenten permanent. Tilkoplingene er merket med + og -. Strømmen gjennom kondensatoren kan gå i begge retninger, som ved vekselstrøm. Kvalitet Kondensatorer er ganske gode komponenter; de har svært små tap og de følger de fundamentale fysikalske beskrivelsene ganske nøye. Elektrolyttkondensatorer er et unntak her; de har forholdsvis kort levetid og er ikke svært stabile i verdiene sine. De danner forholdsvis lett en kortslutning. Fysikalsk-teoretisk sett kan en kondensator ikke avgi noe varme. I praksis har den små tap, hovedsakelig dielektriske tap. Praktisk bruk Kondensatoren har mange bruksområder. Glatting Elektrolyttkondensatorer blir brukt i kraftforsyninger for å glatte den likerettede spenningen slik at spenningen opprettholdes mellom hver halvperiode. Fasekompensering Kondensatorer blir koblet inn sammen med induktive laster som f.eks lysstoffrør eller elektriske motorer for å oppheve faseforskyvningen mellom strømmen og spenningen. I en induktiv last, vil det oppstå en induktiv strøm som ligger 90 grader før den resistive strømmen, mens i en kapasitiv last, vil den kapasitive strømmen ligge 90 grader etter den resistive strømmen. Ved å koble disse to kretsene sammen, opphever de faseforskyvningen til hverandre, slik at den resulterende strømmen vil ha mindre faseforskyvning fra spenningen og den resistive strømmen. Koblingskondensator Siden kondensatoren ikke har galvanisk forbindelse mellom platene blokkerer den likespenning. Frekvensavhengig leder den vekselspenning. Kondensatoren blir derfor brukt til å separere ut et AC-signal som ligger på toppen av en likespenning, slik at man får et signal som varierer rundt null. Kondensatoren kan likeledes brukes til å legge et symmetrisk AC-signal på toppen av et knutepunt som oppviser en likespenning. Det sistnevnte er typisk for en inngang, det førstnevnte for en utgang av et forsterkertrinn.

74 Kondensator (elektrisk) 69 Tidsforsinkelse I elektronikken blir kondensatoren brukt som en tidsforsinkelse ved å koble den i serie med en motstand. Ved å variere verdien på kondensatoren og motstanden, kan man bestemme hvor lang tid det skal ta før kondensatoren har ladet seg opp til et visst spenningsnivå. Tiden det tar fra kondensatoren har ladet seg opp fra 0V til 63% av forsyningsspenningen kalles tidskonstant og regnes ut ved t = R*C der R er motstandens resistans i Ohm og C er kondensatorens kapasitans i Farad. Etter 5 tidskonstanter sier man at kondensatoren er fulladet. Den samme formelen kan også brukes om utladningen av kondensatoren. Den vil da på et tidskonstant lade seg ut til 37% av den opprinnelige spenningen, og etter 5 tidskonstanter vil den være helt utladet (0.67%). Filtre Kondensatorer kapasitanser, spoler induktanser og motstander resistanser brukes til å bygge opp lavpass-, høypass-, bandpass- og bandstoppfiltre i aktive (forsterkende) kretser eller i passive, som ikke inneholder videre komponenttyper. Se pol. Resulterende kapasitans i seriekobling Resulterende kapasitans i parallellkobling

75 Spole (induktans) 70 Spole (induktans) I elektroteknikken er en spole en passiv, topolet elektrisk komponent som er laget for å oppvise en induktans eller for å kunne skape et magnetfelt. En induktans lagrer energi i magnetfeltet som den bygger opp når den blir tilført en elektrisk strøm. Induktansens elektriske størrelse kalles induktiviteten og er en avledet størrelse i SI-systemet. Måleenheten for induktivitet er henry, forkortet H, eller i amerikansk bruk noen ganger Hy. Symbolet for en induktans er L. Betegnelsenes røtter Symbolet L er antakelig gitt til ære for den baltisk-tyske fysikeren Heinrich Lenz ( ). Han er kjent for Lenz' lov. Måleenheten Henry er gitt til ære for den amerikanske vitenskapsmannen Joseph Henry ( ) som oppdaget elektromagnetisk induksjon. Definisjon av induktivitetens størrelse Hvis strømmen gjennom en induktans forandrer seg med én ampere per sekund så tilsvarer spenningen som tilføres over induktansen i volt induktiviteten i H. Blir spenningen altså 1 V er induktiviteten 1 H. Henry er en stor måleenhet; de fleste spoler måles derfor i µh og i mh. For spesielle vitenskapelige følsomme sensorer lages det spoler med induktivitet større enn en kh. Oppbygging En spole dannes for det meste av en leder, oftest av kopper, som er viklet opp uten at viklingene berører hverandre elektrisk, oftest med lakkisolasjon av tråden. En rett leder oppviser også en induktans. Hvis strømmen går inn i planet, går magnetfeltet konsentrisk rundt den, med urviseren. Dette er den såkalte høyrehåndsregelen, hvor tommelen peker i strømretningen og de andre fingrene i magnetfeltets retning. Ved å vikle opp lederen i en spole vil de enkelte feltene summeres og induktiviteten blir tilsvarende høyere enn for en rett leder med samme lengde. Induktiviteten øker med kvadratet av viklingsantallet. Hele magnetfeltet går gjennom spolens midte; feltstyrken er derfor størst her. Feltstyrken utenfor spolen blir langt svakere, da feltet spres over et mye større volum. Induktans Induktans er én av de to formene av reaktans, eller noe uvitenskapelig uttrykt "vekselstrømsmotstand". Den andre formen er kapasitans som dannes av en elektrisk kondensator. I prinsippet er en reaktans en tapsfri komponent. Det vil si at den ikke har elektriske energitap og ikke kan avgi varme. Den kan imidlertid lagre og avgi energi. I praksis har vikletråden imidlertid en resistans i tillegg, og denne avgir energi som, hvor R er resistansen i Ohm, I strømmen i A og P avgitt effekt. For en spole øker reaktansen (målt i Ohm) med frekvensen; for kondensatorer avtar den med frekvensen.

76 Spole (induktans) 71 Dualitet Et kjent mekanisk system som oppviser svingningsegenskaper er et vektlodd (en masse) som er opphengt i en spiralfjær. Loddet svinger opp og ned hvis det forstyrres, altså blir trekt ut av likevekten og så slippes. Kondensatoren tilsvarer fjæra og spolen tilsvarer massen. Resistansen i spolen tilsvarer friksjonen som massen ser, som for eksempel luftmotstanden mot bevegelsen. Permeabilitet I midten av spolen kan det plasseres forskjellige materialer. De fleste stoffer har ingen innvirkning på induktiviteten, men de fleste stoffene som har en innvirkning, øker den. Slike stoffer kalles paramagnetiske. Det er gjerne stoffer som tiltrekkes av en magnet som har en slik virkning. Noen få stoffer minker induktiviteten noe; slike stoffer kalles diamagnetiske. Den paramagnetiske effekten kan virke til å øke induktiviteten vesentlig; diamagnetiske stoffer har oftest svært liten innvirkning. For maksimal økning av induktiviteten omsluttes hele spolen av et paramagnetisk materiale. Denne konstruksjonen kalles en kjerne, selv om den ikke bare er til stede i midten av spolen. Kjernen leder nesten hele magnetfeltet; nesten ikke noe magnetfelt trenger ut til omgivelsene. Virkningen av induktivitetsendringen av et stoff kalles permeabilitet og er en materialkonstant for stoffet. Metning Det finnes ingen fysiske grenser for hvor sterkt et magnetfelt kan være. Jo mere strøm vi tilfører en spole (uten kjerne), jo sterkere blir magnetfeltet fra den. Likevel setter resistansen en grense for hvor mye strøm som kan tilføres før spolen brenner opp. For å oppnå svært sterke magnetiske felt brukes derfor superledere som ikke oppviser noen resistans. Et paramagnetisk kjernemateriale hjelper i denne sammenhengen lite selv om et slikt materiale vanligvis øker feltstyrken vesentlig. Kjernematerialer har alle grenser for hvor sterke magnetfelt de kan lede. Utover en viss feltstyrke kan ikke magnetiseringen økes videre. Man sier at kjernen er gått i metning, som betyr at økning av strømmen ikke lengre fører til forsterkning av magnetfeltet. Elektromagnet Når en spole tilføres en likestrøm blir den magnetisk med nordpolen i én ende og sydpolen i den andre. Den oppfører seg nøyaktig som en permanentmagnet. Magnetismen kan økes ved å innføre en kjerne i midten av spolen, men en omsluttende kjerne vil lede hele feltet og ikke virke som en magnet sett utenfra. Elektromagneter finnes i et utall varianter og størrelser. Frekvenser Til kraftformål bruker 16 2/3 Hz for tog, 50 Hz i hjem og industri og 400 Hz i fly. I fly er 400 Hz valgt for å spare vekt. Spoler og transformatorer kan gjøres fysisk mindre for samme funksjon når frekvensen øker. I audiosammenheng brukes det hørbare frekvensområdet 20 Hz til 20 khz. For radiokommunikasjon brukes frekvenser fra 150 khz (langbølge) til flere GHz. Induktivitetene er i praksis små for høye frekvenser og er valgt store for lave frekvenser. Releer Elektromagneten kan brukes til mekanisk å trekke til en vippe som igjen drar den ene delen av en kontakt slik at kontakten blir ledende. Det kan også sluttes flere kontakter samtidig og kontaktene kan også være utført vekslende slik at en kontakt åpnes og en annen sluttes. Dette kalles en vender. Kontaktene er isolerte fra spolen og kan lede langt sterkere strømmer enn spolen tilføres. Slik kan små strømmer styre store strømmer og av den grunn har releet vært en umåtelig viktig komponent. Siden det ikke finnes noen mellomting mellom på og av betraktes releet ikke som en aktiv elektronisk komponent. Releer er i dag for det meste erstattet av aktive elektroniske komponenter som MOSFET transistorer, tyristorer og triacer. Isolasjon kan i slike komponenter oppnås ved lysstyring internt.

77 Spole (induktans) 72 Motorer Elektromagnetisme utnyttes til å drive små og store elektromotorer, både for like- og vekselstrøm. I en vekselstrømsmotor dreier feltet seg i stator og rotor løper etter. I en likestrømsmotor finnes forskjellige metoder for å drive rotoren. I moderne motorer forandres likestrømmen til vekselstrøm av en elektronisk kopling. I eldre motorer bruktes en såkalt kommutator på aksen til rotoren. Denne koplet stadig om feltet til rotoren. Generatorer Generatorer produserer elektrisk energi fra den tilførte rotasjonsenergien og er en slags omvendt elektromotor. Generatorer kan produsere likestrøm eller vekselstrøm, for vekselstrøm som énfase eller trefase. Noen motorer kan brukes som generatorer og noen kan det ikke. I moderne biler lager generatoren trefase vekselstrøm som likerettes av dioder. Resiprositet Når en spole tilføres et varierende magnetfelt så vil det induseres en spenning over den. To spoler som begge har et felles magnetfelt kalles en transformator. Transformatorer har oftest fullstendig omsluttende kjerner. Kjernetap Dersom kjernen består av et godt ledende metall, som jern, vil et vekslende magnetfelt føre til at det induseres strømmer i jernet i tillegg til i viklingen(e). Disse strømmene (eng.: "eddy currents") fører til uønskede tap. Tapene øker med frekvensen. Ved å dele kjernen opp i tynne plater, kalt transformatorblikk, reduseres dette problemet noe. For å få riktig små tap kan kjernen utføres som pulver holdt sammen av et lim. I modernere transformatorer støter en også på keramiske kjerner med høy permeabilitet og som ikke leder strøm. Matematiske sammenhenger Spenningen over en spole er proposjonal med strømendringen gjennom den som Med ord: Jo hurtigere strømmen gjennom spolen forandres, og jo større induktivitet den oppviser, jo større blir spenningen over den. Når en spole som leder strøm plutselig frakoples strømmen så blir di(t)/dt svært stor, teoretisk uendelig. Magnetfeltet bryter plutselig sammen og det induseres derfor en stor spenning over spolen. Det vil eller kan oppstå en gnist på grunn av dette. Det trengs ca V per millimeter for at en gnist skal kunne oppstå. En coil i bilmotorer virker utnytter dette fenomenet. For en sylindrisk, jevnt viklet spole gjelder tilnærmelsesvis L = Induktivitet i Henry μ 0 = absolutt permeabiltet= 4*π*10-7 H/m, en naturkonstant μ r = relativ permeabilitet til materialet i kjernen. For luft og vacuum er verdien lik 1 N = antall viklinger A = Arealet til kjernen i m 2 l = lengden til spolen i m

78 Spole (induktans) 73 Bruksområder Spoler, eller induktiviteter, kan for det meste ikke dannes i integrerte kretser. Man unngår å bruke spoler og transformatorer der man kan, siden de er forholdsvis dyre, store og tunge. Det kan for eksempel lages elektroniske kretser som etterligner spoler, og slike brukes i filtre. Likevel er spoler, spesielt transformatorer, ikke til å se bort fra, spesielt når det gjelder å overføre signaler eller effekt uten galvaniske forbindelser. Transformatorer og spoler brukes ofte i nettverksteknologi. Relaterte områder Her er en liste over endel formål som benytter en spole, men da primært for andre egenskaper enn spolens rene induktansvirkning: Transformator Relé. Avbøyningsspole i billedrør Dreiespoleinstrument Coil i tenningsanlegget på en bil Elektromagnet Elektromotor Høyttalerelement Magnethode i en videospiller, diskettstasjon eller platelager Pickup (platespiller) på en platespiller (grammofon) Mikrofon Drossel i lamper for lysstoffrør Diode Dioder er ikke-lineære elektriske komponenter som leder elektrisk strøm bare i en retning. Navnet kommer av at dioden har to elektroder, katode og anode. Strøm kan bare gå fra anoden (plusspol) til katoden (minuspol) - men ikke omvendt. Dioder kan være elektronrør, men idag er det vanligste at dioden er gjort av halvledermateriale. De vanligste halvledermateriale for dioder er selen, germanium og silisium (silisium er det materialet som brukes mest idag). En halvlederdiode består av halvledere som er dopet, en såkalt P-N-overgang. Skjematisk symbol for en diode Diodens ledningsegenskaper Dioden begynner å lede i fremretningen først ved ca. 0.6 Volt (om det er en silisiumdiode). Alle dioder kan også lede strøm tilbake ved tilstrekkelig høy elektrisk spenning. Dioder som utnytter dette fenomenet kalles zenerdioder. Dioden har også en tidskonstant som sier noe om hvor lang tid det tar før dioden begynner å lede strøm. Denne tidskonstanten kan ligge i området rundt et nanosekund. Dette kan by på problemer dersom man opererer med høye frekvenser. En frekvens på 1GHz vil si at svingetida til signalet er 1ns. Kobler man dioden til en spenningskilde og et oscilloskop vil man se signalet på oscilloskopet. En perfekt diode vil da vise et sinussignal som er klippet, bare den positive delen av signalet vil bli vist. Men dersom dioden har en tidskonstant på for eksempel 0,5 ns og signalet er 1GHz vil man ikke få noen klipping. Grunnen til dette er at det tar 0,5ns fra dioden får negativ spenning til dioden

79 Diode 74 slutter å lede strøm, men på dette halve nanosekundet har signalet allerede rukket å gjøre en halv svinging, noe som betyr at signalet til dioden nå er blitt positivt igjen. Dioden leder da strøm og ingen klipping oppstår, alt dioden gjør i denne kretsen er sannsynligvis å dempe signalet. Bruksområder De vanligste områdene for bruk av dioder er som likeretterdioder i nettdeler til applikasjoner med radiofrekvens, spenningsreferenser og solceller. Dioder brukes som serieomkopplere for å styre signalveier i audioapplikasjoner eller som shuntkoppling for å slå av/på oscillatorer i RF-sammenheng. Typer Zenerdioder har som jobb å holde spenningen på et visst nivå, f.eks 12 volt ut på en smps. Den er koblet i serie med en motstand og i parallell med utgangen. Når spenningen over utgangen (og også zenerdioden) er mindre enn 12 volt, leder den ikke strøm, men lar all strømmen gå til utgangen. Når spenningen stiger over 12 volt, åpner zenerdioden og man vil få et spenningsfall over motstanden i serie med zenerdioden, og derfor 12 volt på utgangen. Diac og triac fungerer slik at med en gang de er åpnet, sperrer de ikke før spenningen på inngangen er helt borte. Triacen har en tredje inngang, en gate, som er trigger til dioden. Med en gang det kommer spenning (mer enn 0,6 volt) på gate, vil den lede strøm mellom anode og katode. LED er en såkalt lysdiode (light emitting diode) og avgir lys så snart spenningen stiger over 0,6 volt i de fleste tilfeller. Den krever som oftest ca. 20 ma. Se også elektriske komponenter halvleder lysdiode zenerdiode schottkydiode variabel kapasitansdiode fotodiode triode pentode kapasitansdioden fast recovery

80 Lysdiode 75 Lysdiode Lysdiode (eller LED, Light Emitting Diode) er en halvleder-diode som lyser med et inkohorent monokromatisk lys når en likerettet spenning påføres. Fargen avhenger av hvilket halvledermateriale som brukes og kan være av typen ultrafiolett, synlig eller infrarødt. Prinsippet bygger på at elektronhullparene rekombineres over P-N-overgangen og avgir lys. Lysdioden utnytter at det dannes fotoner om man bruker spesielle krystallmaterialer i P-N-overgangen. Skjematisk symbol for en lysdiode Bruksområder I mange tiår har lysdioden blitt brukt som indikatorlamper for ulike elektriske apparater og på kontrollpaneler etc. I og med utviklingen av nye, lyssterke typer kan de også fungere som alternativ til eller erstatning for konvensjonelle glødelamper. Avanserte, optiske kommunikasjonsapparater, enkel hjemmeelektronikk og både innvendig og etterhvert også utvendig lys på biler er vanlige bruksområder. Med utviklingen av høyintensive hvite LED øker også mulighetene for bruk til generelle belysningsoppgaver. P.t. (2009) har sentrale belysningsprodusenter tro på at LED vil passere energieffektiviteten til lysrør ift generell belysning, f.eks kontor, i løpet av en femårs periode. Det er nå mulig å få levert LED med 100 lm/w eller mer, men det er viktig å huske at det er de kjøligste (blåhvite) lysdiodene som leder an i utviklingen. Ønsker man LED med en fargetemperatur på rundt 3000K og samtidig med høy (Ra >80) fargegjengivelse er effektiviteten gjerne 30-40% lavere, enn den som leverandørene gjerne går ut med i sin markedsføring. Profesjonelle aktører kan ha mye å spare på å gå over til LED-belysning. Dette vil variere stort avhenging av hvilken type belysning man snakker om. Bytter man fra glødelampe til LED vil besparelsen kunne være betydelig. Husk bare at LED har helt andre egenskaper enn en glødelampe, særlig mht fargekvaliteter. I butikkbelysning vil dette også kunne være med på å redusere kjølebehovet i sommerhalvåret. I kjøle- og frysedisker og skap er LED særdeles velegnet da ytelsen til lysdioder øker ved lavere temperaturer, i tillegg til at effekten (i watt) er vesentlig lavere enn lysrørarmaturer. Noe som også reduserer energibehovet til kjølesystemet. Det er meget viktig å merke seg at varmeavleding fra lysdiodene er det viktigste for å oppnå en lang levetid for en LED. Når man snakker om levetid må man også oppgi hvilken lystilbakegang man opererer med. For glødelamper er det vanlig å snakke om 50% lysreduksjon (utfall) når levetiden oppgis. For en lyskilde som som har f.eks 50.ooo timers levetid vil det i de fleste tilfeller ikke være akseptabelt å operere med 50% lystilbakegang. Leverandøre må derfor oppgi ved hvilken lystilbakegang levetiden er oppgitt % er i de fleste tilfeller en relevant lystilbakegang. En armaturprodusent har derfor mulighet til selv å "velge" levetid på lysdiodene etter hvordan kjøling i armaturen håndteres. Dette er også avhengig av LED-armaturenes omgivelsestemperatur. En LED som kanskje vil ha en levetid på timer i et kjøleskap, vil kanskje bare leve ti timer i en sauna! Fargede LED er meget effektive og egner seg meget godt til effektbelysning innen og utendørs. Grunnet lysdiodenes monokromatisk lys er fargene svært mettet og effektiviteten er høy. Hvitt lys kan også dannes ved hjelp av røde, grønne og blå LED, sk. RGB fargeblanding, men dette vil ofte ha en lav Ra-indeks som gjør lyset uegnet til belysning av arbeidsoppgaver.

81 Lysdiode 76 Fordeler og ulemper Lysdioden trekker mindre strøm og har lengre brenntid (> timer [trenger referanse] ) enn en glødelampe (ca timer), eller halogenlampe (ca timer). De nyeste modellene er ufølsomme for temperaturvariasjoner, rystelser og vibrasjoner (det er ingen glødetråd), men store spenningsvariasjoner kan ødelegge lysdiodene. Et annet problem er at enkelte transformatorer ikke klarer å levere strøm ved så lav spenning som lysdiodene trekker. Men nylig er nye LED-pærer utviklet, som gjør det mulig og erstatte ordinære pærer ved 230V annlegg. Ulike farger finnes, inklusive infrarødt, rød, blå, varmhvit (som det man får fra vanlige lyspærer), kaldhvit, m m. I det siste har det også blitt laget dioder med ultrafiolett lys (UVA). Den vanligste typen er fem milimeter i diameter. I tillegg lager ikke LED-belysning stråling, virker mye mindre irriterende for øynene og har en minimal varmedannelse. Den er derfor med på å skape en bedret innetilværelse [trenger referanse]. Sikkerhetsaspekt ved trafikal bruk Lysdioder tenner raskere enn de konvesjonelle glødepærene. Brukt i bremselys på kjøretøy vil de det visuelle signalet om ned- eller nødbremsing nå bakenforkjørende tidligere og dermed øke sikkerhetsmarginene. I en hastighet på 100 km/t utgjør tidsforskjellen en distanse på 6 meter. Statens Vegvesen har gjennom revisjon av Håndbok 017 og veiledningen åpnet for en meget spennende utvikling når det gjelder alternativ til tradisjonell flombelysning av veger og fortau. LED er benyttet på enkelte vegstrekninger, tunneler, vegskilt og markeringslys. LED benyttet som ledelys kan ha positiv effekt på vegulykker i følge svenske erfaringer. Når LED erstatter tradisjonelle veglysarmaturer er trafikksikkerhet, miljøforhold og driftskostnader Spotlightpære med lysdioder lagt til grunn for beslutningen. Statens Vegvesen, Enova og NTNU har tatt initiativet til to PhD-arbeider som blant annet ser på sammenhengen mellom veglys og alvorlige ulykker og bruk og styring av veglys på ulike vegtyper, vegunderlag osv. Så langt tyder erfaringene og forskningsabeidet på at LED benyttet riktig kan føre til spart energi, bedre miljø og økt trafikksikkerhet. Miljøaspekt Det er nå stor politisk interesse for å bytte ut glødelamper med LED-lys da det vil gi betydelig energibesparelse og derved vesentlig mindre CO2-utslipp. EU har vedtatt et direktiv som forbyr produksjon og omsetning av lite effektive lyskilder (lumen pr watt). I første omgang betyr direktivet at matte glødepærer fases ut og i løpet av de nærmeste årene vil de blanke glødepærene og til slutt halogenpærene bli umulig å få kjøpt. Direktivet trådte i kraft pr september 2009 og vil få full effekt først om noen år da alle lyskilder med lavt lysutbytte blir omfattet. Direktivet vil formelt ikke gjelde i Norge før etter at initiativet fra EU er implementert i norsk lovgivning. I praksis betyr denne forsinkelsen lite, siden matte glødepærer forsvant fra butikkhyllene i Norge høsten Alternativene til glødepærer brukt i husholdninger er LED og sparepærer. Enova har grovt anslått effekten av dette tiltaket til å utgjøre minst 1 TWh elkraft spart årlig.

82 Lysdiode 77 Hvilken lyskilde skal vi velge? Lyskilder er energimerket (A-G) og LED tilhører de lyskildene som får best karakter. Hvis rent økonomiske betraktninger legges til grunn for valget av lyskilde, må lysutbyttet (lumen/watt), levetiden og prisen bestemme valget. I en slik sammenheng vil LED svært ofte bli foretrukket. Lysdioder er gjennom en rivende utvikling og det er antatt at LED vil bli mer og mer vanlig innenfor de fleste bruksområdene om noen få år. Se også Glødelampe, glødelampe lyser ved at strøm sendes gjennom en tynn leder. Halogenlampe, halogenlampe er en glødelampe hvor kapselen er fylt med en halogengass. Lysrør, Lysrør lyser ved å ionisere gass i lysrøret slik at den blir elektrisk ledende. Eksterne lenker Commons: LED [1] bilder, video eller lyd Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ Commons%3Aled Datamaskin En datamaskin er en samling av mekaniske og elektroniske komponenter som ved hjelp av dataprogrammer kan utføre arbeidsoppgaver på en effektiv måte. Fra begynnelsen var datamaskinen i hovedsak et hjelpemiddel for å utføre aritmetiske og matematiske beregninger, men i dag er den en del av vår livsstil og finnes i de fleste miljøer, for eksempel som PC-er, i mobiltelefoner, biler og minibanker, og i næringslivet. En datamaskin virker ved at den henter fram én og én instruksjon fra et lager, utfører instruksjonen og lagrer resultatet et sted. Disse instruksjonene er svært enkle, og det kreves ofte store mengder instruksjoner for å utføre komplekse operasjoner. Samlingen med IBM 2250 Mod 2 instruksjoner kalles et program. Instruksjonene et menneske skriver når det programmerer en datamaskin kalles kildekode. Kildekode er leselig for mennesker, men må oversettes for å bli instruksjoner til datamaskinen. Denne prosessen kalles enten kompilering eller tolking, avhengig av om det gjøres på forhånd eller mens programmet kjører. Det engelske ordet for datamaskin, computer, ble frem til oppfinnelsen av datamaskinen brukt om personer, vanligvis kvinner, som foretok matematiske utregninger, enten med kalkulator eller penn og papir, og som ble erstattet av datamaskinen da den gjorde sitt inntog. [1]

83 Datamaskin 78 Funksjonsmåte Tidlige datamaskiner hadde faste programmer. Noen veldig enkle datamaskiner er fremdeles bygget opp slik, som eksempel kan nevnes enkle kalkulatorer. Disse kan gjøre de vanligste regneoperasjonene og lagre noen tall, men kan ikke omprogrammeres. Omprogrammering av slike maskiner er en lang prosess som også krever manuelle inngrep i maskinvaren. Da den programmerbare datamaskinen kom på markedet, revolusjonerte den kostnadsnivået. Man behøvde ikke lenger spesialbygget maskinvare for hvert program man ville kjøre. Instruksjonene til maskinen var lagret i hukommelsen på lik linje med dataene. Andre måtte få lastet hele operativsystemet inn i memory fra tape for deretter å lese inn programmet og ev. data fra en kortleser - hver gang et program skulle kjøres. Den tids operativsystemer var meget enkle. EXEC CUR, TR F, IN F, TRI F, TOC er ett eksempel. Von Neumann-arkitektur er den vanligste oppbyggingen av programmerbare datamaskiner. Moderne programmerbare datamaskiner En moderne datamaskin består i hovedsak av tre hoveddeler: Regneenhet (CPU), hukommelse (minne) og permanent lager (Harddisk, diskett, CD osv). Dessuten finnes det som regel diverse ytre enheter, slik som skjerm, tastatur, skriver og andre inn/ut-enheter. Regneenheten utfører instruksjoner som hentes fra hukommelsen. Hukommelsen er oppdelt i celler med fast størrelse. Slike celler kalles gjerne maskinord. Lengden av et maskinord måles i antall bit, som er den minste måleenhet for informasjon. Et bit kan enten være på eller av (dvs. ha verdien 0 eller 1). Et maskinord består ofte av et helt antall byte, som består av 8 bit. Maskinordene har hver sin adresse i hukommelsen, dvs. de er nummerert fra null og oppover. Et maskinord inneholder data som kan fortolkes på ulike måter. Det kan alltid fortolkes som et heltall. Det kan også fortolkes som en instruksjon til regneenheten (eller en del av en slik instruksjon). En annen fortolkningsmulighet er bokstaver eller andre tegn. Alle data i hukommelsen forsvinner når maskinen slås av. Det permanente lageret brukes for å ta vare på informasjon over tid. Regneenheten styres ved hjelp av maskinprogrammer. Et maskinprogram (eller binærprogram) er en samling instruksjoner som legges inn i hukommelsen. Regneenheten henter inn og utfører en og en instruksjon fra binærprogrammet. En slik instruksjon kan for eksempel gå ut på å hente to tall fra angitte adresser i hukommelsen, addere tallene og til slutt legge resultatet tilbake på en tredje adresse i hukommelsen. Etter at en instruksjon er utført vil regneenheten normalt hente neste instruksjon fra binærprogrammet og utføre denne. Denne syklusen kan brytes ved hjelp av såkalte hoppinstruksjoner. En hoppinstruksjon vil gi regneenheten beskjed om at neste instruksjon skal hentes fra et annet sted i hukommelsen. På denne måten vil deler av et binærprogram kunne utføres flere ganger ved at regneenheten hopper tilbake i programmet. Hoppinstruksjoner kan være ubetingede og betingede. Betingede hoppinstruksjoner vil bare resultere i et hopp dersom en bestemt betingelse er oppfylt. Betingede hoppinstruksjoner gjør det mulig å lage kompliserte programmer der ulike deler av programmene aktiviseres etterhvert som oppgavene fullføres. Hastigheten på regneenheten reguleres av en klokke, som sender ut en elektronisk puls i faste intervaller. En slik puls starter en ny runde med utførelse av en instruksjon som ligger klar i regneenheten. Hastigheten på en slik klokke måles i hertz (antall pr. sekund). De fleste av dagens regneenheter (i 2008) kjøres på en hastighet i størrelsesorden mellom hertz = MHz = 2-3 GHz. I praksis finnes det mange binærprogrammer i hukommelsen samtidig. Mange av dem utgjør en del av operativsystemet som styrer inn/ut-enheter osv. Andre programmer er nytteprogrammer som er startet av en bruker. Særlig programmer knyttet til operativsystemet har behov for å kunne utføres i korte aktive faser, for deretter å gå inn i en dvaletilstand i påvente av at bestemte begivenheter inntreffer. Det finnes derfor mekanismer i en datamaskin som tillater at et maskinprogram plutselig avbrytes, slik at et annet program (med viktige, presserende oppgaver) kan overta. Når det viktige programmet har gjort sitt, vil det opprinnelige programmet fortsette der det slapp, uten at

84 Datamaskin 79 dette får konsekvenser for den oppgaven programmet utfører (annet enn en liten tidsforsinkelse). Begivenheter som fører til et slikt «avbrudd», er for eksempel et tastetrykk. Et tastetrykk fører til at en kode for hvilken tast som ble tastet, sendes til regneenheten, sammen med et signal som angir at et tastetrykk har funnet sted. Når regneenheten mottar et slikt avbruddssignal, vil den avbryte sin normale arbeidsmåte. Regneenhetens tilstand (bl. a. adressen til den neste instruksjonen den skal utføre) tas vare på i hukommelsen, og et annet maskinprogram (som behandler tastetrykket) aktiviseres. Historie Tidlig historie Selv om diverse hjelpemidler for å utføre beregninger ble konstruert langt tilbake i historien, er det først etter 1940 at utviklingen av moderne elektroniske datamaskiner har funnet sted. Et tidlig forsøk på å utvikle noe som ligner på moderne datamaskiner fant sted i 1835, da Charles Babbage beskrev sin analytiske maskin. Dette var en mekanisk, dampdrevet innretning som brukte hullkort som innlesningsmedium. Beskrivelsen av denne maskinen foregrep mange idéer som moderne databehandling fortsatt bygger på. Blant annet kunne maskinen programmeres, og Ada Byron Lovelace innså at den i prinsippet ville bli i stand til å utføre alle beregningsoppgaver som en moderne datamaskin kan utføre (men det ville rimeligvis tatt tid). Maskinen kom imidlertid aldri lenger enn til tegnebrettet i hans egen tid først i 2002 ble det konstruert en maskin i London etter Babbages tegninger. Maskinen fungerte slik den skulle! Charles Babbage Før 1940 ble det også konstruert en del analoge datamaskiner som brukte elektriske signaler eller mekaniske parametre til å representere tall. I 1940-årene ble det konstruert en rekke digitale datamaskiner basert på elektroniske komponenter. I Tyskland konstruerte Konrad Zuse en maskin basert på reléteknologi (Z3). Krigstid og nød I England utviklet en gruppe rundt matematikeren Max Newman og elektronikkingeniøren Tommy Flowers verdens første elektronisk programmerbare datamaskin. Den skulle knekke de tyske Lorenz-krypterte kodene som ble brukt mellom de tyske hovedkvarterene. Colossus ble tatt i operativ bruk ved Bletchley Park januar 1944, etter kun 10 måneders utvikling. Denne maskinen reduserte tiden for å dechiffrere Lorenz-meldinger fra uker til timer og den kom i tide til D-dagen, slik at den kunne hjelpe til i planleggingen. Colossus ble utviklet videre og gjort mer programmerbar. Det ble også bygget flere, slik at man hadde 10 Colossus programmerbare datamaskiner på slutten av krigen, sensommeren Hastigheten til Colossus var høy, faktisk var regnehastigheten rundt den samme som en Pentium II PC [trenger referanse]. Colossus-maskinene tydet rundt 63 millioner karakterer i hemmelige meldinger en formidabel mengde sett i forhold til tidligere kapasitet. Eniac

85 Datamaskin 80 Winston Churchill omtalte Bletchley Park som «the goose that laid the golden egg, but didn't cackle». Dette refererer til at Bletchley Park og alt de klarte å få til ble holdt hemmelig ikke bare under den andre verdenskrig, men også under den kalde krigen, slik at Sovjetsamveldet ikke fikk innsyn i hva Vest-Europa kunne klare når det gjaldt overvåking og innsyn i motpartens interne meldinger. Colossus og alt annet som ble utviklet ved Bletchley ble destruert. Eksistensen av disse maskinene ble ikke allment kjent før i 1976, etter at 30 års tidsfristen for hemmeligholdelse hadde utløpt. Det er et tankekors at mesteparten av den kunnskap vi i dag har om aktiviteten ved Bletchley Park og Colossus er hentet fra arkivmateriale som ble tatt med over til USA for arkivering der av de amerikanerne som arbeidet ved Bletchley. I USA startet det amerikanske forsvaret byggingen av ENIAC i Dette var en meget stor maskin, både i fysisk omfang og regnekapasitet. Den bestod blant annet av radiorør og beslagla et areal på 167 kvadratmeter. Maskinen ble fullført i 1946 og var i operativ drift til Hver av maskinens 20 regneregistre kunne utføre 5000 addisjoner i sekundet. ENIAC ble bare bygget i ett eksemplar. Denne maskinen var utgangspunktet for utvikling av diverse kommersielle maskiner i USA, med UNIVAC som den viktigste. Etterkrigstiden og elektroniske revolusjoner Den videre utvikling av datamaskinen har forenklet sett funnet sted i tre store «bølger». Disse bølgene var hovedsakelig forårsaket av teknologiske nyvinninger. Den første store bølgen hadde som utgangspunkt de eksperimentelle maskinene som ble bygget på og 50-tallet. Markedet var finansinstitusjoner og store nasjonale institusjoner innen forskning og statistikk. Innen dette markedet var rene hullkortmaskiner allerede i bruk for å holde styr på store registre. Datamaskinen var den naturlige arvtakeren. Da den neste teknologiske bølgen kom, ble det vanlig å kalle disse maskinene stormaskiner. De En Minivac 601 elektromekanisk datamaskin fra 1960-tallet var meget kostbare, krevde stor fysisk plass, og tilsyn av mange operatører. Det var vanlig at flere aktører samarbeidet om å drifte slike maskiner, slik at utgiftene og kompetanse kunne deles på flere. I Norge hadde vi for eksempel flere kommunale datasentraler som delte landet mellom seg i regioner. Stormaskinmarkedet ble dominert av IBM og noen få andre aktører. Den neste store bølgen kom med minimaskinen. Utgangspunktet for denne bølgen var utviklingen innen transistor-teknologi og halvlederteknikk. Det ble etterhvert mulig å masseprodusere integrerte kretser med flere hundre transistorer preget inn på en liten flate. Dette ga rom for å produsere mindre datamaskiner meget rimelig i forhold til de etablerte stormaskinene. Nye datamaskinprodusenter, slik som Digital Equipment Corporation (DEC) og Norsk Data så mulighetene mye raskere enn de etablerte stormaskinprodusentene. Det ble derfor skapt et marked for mindre og billigere maskiner, og omsetningen innen dette markedet vokste raskt og ble etterhvert jevnbyrdig med stormaskinmarkedet. Minimaskiner begynte så vidt å gjøre seg gjeldende fra midten av 1960-tallet. DEC kom med PDP-8 i Det var en 12-bits maskin med bare 4096 maskinord i hukommelsen som ble solgt for ca dollar. Norsk Data leverte sin første Nord-1-maskin i 1967.

86 Datamaskin 81 Den tredje store bølgen kom med mikroprosessoren. Halvlederteknologien var nå kommet så langt at det var mulig å konstruere en fullstendig CPU på en liten silisiumbrikke. Den første mikroprosessoren, Intel 4004 med maskinord på 4 bit, så dagens lys i Senere kom Intels 8080-prosessor (8 bit) og ikke minst 8086-prossessoren (16 bit) som ble benyttet i IBMs Personal Computer. Andre halvlederprodusenter hadde også stor betydning: Zilogs Z80 (8 bit) som kom på markedet i 1976 og Motorolas (16 bit) som kom i Commodore 64, en av de mest populære Mikrodatamaskiner er fullstendige datamaskiner bygget opp rundt en hjemmedatamaskinene fra 1980-tallet mikroprosessor. De første mikromaskinene var små, rimelige maskiner beregnet på hobbymarkedet. Disse ble kalt hjemmedatamaskiner og kom i en rekke utførelser på 1980-tallet. Med tekstbehandlingsprogrammer og regneark fikk disse maskinene også innpass i det mer profesjonelle markedet, og utkonkurrerte for en stor del minimaskinene. Etterhvert utviklet det seg en industristandard basert på IBMs PC som de fleste av dagens mikromaskiner bygger på. Se også Programvareutvikling Kildekode Harddisk Mikroprosessor Eksterne lenker og referanser [1] David Bodanis: Electric universe (s. 151), forlaget Little Brown, London 2005, ISBN Commons: Kategori:Computer hardware ( / en. wikipedia. org/ wiki/ Commons:category:computer_hardware) bilder, video eller lyd Computer History Museum ( / www. computerhistory. org/ ) (engelsk) Hardware.no ( / www. hardware. no/ ) - norsk kjøpeguide, forum og artikler om datamaskiner

87 Mobiltelefon 82 Mobiltelefon Mobiltelefon, ofte bare kalt mobil, er en bærbar telefon. Apparetet er en kombinert radiosender og -mottaker som er knyttet til et telefonnett. I et mobiltelefonnettverk kalles håndsettet en mobilstasjon eller terminal, mens de landbaserte radiosenderne kalles basestasjoner. Basestasjonene er vanligvis forbundet med hverandre via fiberkabler og koblet sammen i digitale telefonisentraler hos mobiloperatøren (netteieren). Normalt vil en mobilsamtale i Norge hovedsakelig gå via fiberkabel i bakken. Dersom mobiltelefoni brukes til å forbinde maskiner med hverandre, snakker vi om maskin-til-maskin-kommunikasjon. Mobiltelefoner i Norge støtter hele frekvensbåndet med alle operatørers frekvensblokker i 900-båndet, og kan derfor i utgangspunktet brukes i kundeforhold hos alle tilbyderne. Derimot låser ofte selgerne telefonen til en operatør. Det er SIM-kortet som sørger for at man hele tiden er tilknyttet nettet til bare et mobilselskap, slik at dette selskapet kan fakturere tjenestene. Mobiltelefoner som støtter to, tre eller fire ulike frekvensområder kalles dual-band-, tri-bandeller quad-band- telefoner, og kan svitsjes over i et annet bånd manuelt eller automatisk, f.eks når man er i utlandet. Mobiltelefoni avhenger av at det er mobildekning i det området man befinner seg i, og vil avhenge av gunstig avstand til nærmeste basestasjon samt fravær av fysiske hindre. Mobiltelefoni kan også brukes via kommunikasjonssatellitt. Mobiltelefoner har eksistert siden midten av 1950-tallet, og det første mobiltelefonnettet i Norge ble opprettet i Det var likevel ikke før GSM-nettet kom i 1993 at mobile telefonapparater begynte å få en overkommelig pris og størrelse for de fleste. Ordet «mobil» er opprinnelig latinsk og betyr «bevegelig», og mobiltelefonen kalles mobil fordi den kan tas med overalt. Historie Teknisk utvikling Mobiltelefoner sender signaler til nærliggende basestasjoner, som er tilknyttet det øvrige telefonnettet ved hjelp av optisk fiberkabel - eller i sjeldnere tilfeller via radiolink som bruker mikrobølger. Når mobiltelefonapparatet forlater en basestasjons dekningsområde overfører telefonsentralens datamaskin telefonen til neste basestasjon. Mobiltelefonene brukte opprinnelig frekvensmodulering (FM), men for tiden benyttes forskjellige digitale modulasjoner. Mobiltelefoni skjer i dag ved overføring av digitale informasjonspakker, som skilles fra hverandre i nettet ved enten å sendes i kodet (CDMA) eller i tidsdelt (TDMA) kanalaksess. Mobil, det vil si flyttbar, telefon i den franske hæren Militære telefonapparater, såkalte felttelefoner, var knyttet til hverandre med ledninger i felten. Den europeiske, og etterhvert globale, standarden for mobil taletelefoni er GSM, mens USA og andre deler av verden benytter DSC1800, iden, cdmaone, TDMA, og enkelte andre standarder. De ulike standardene er ikke kompatible med mindre mobiltelefonapparatet er satt opp for dual-band, tri-band eller quad-band mottak. Dette gjør det for eksempel mulig å benytte europeiske apparater i Amerika, og til dels omvendt.

88 Mobiltelefon 83 Den manuelle VHF mobiltelefontjenesten, OLT, Offentlig Landmobil Telefoni, kom til Norge i Den første standarden for automatisk mobiltelefon var det felles nordiske systemet NMT 450 (dvs i 450 MHz båndet). Fra midten av 1990-årene ble det vanlig i Europa å sende over 900 MHz, dvs høyere i UHF-båndet. Høyere frekvenser gir større overføringskapasitet, men kortere rekkevidde. Markedsandeler for 2G-teknologiene De globale markedsandelene for mobiltelefoniteknologier i 2008 er: [1] GSM 81,0% (inkl GPRS, EDGE,UMTS, HSDPA, HSUPA) CDMA 11,8% W-CDMA 5,6% (inkl FOMA) iden 0,9% PDC 0,5% TDMA 0,2% Mobiltelefoni på 1980-tallet Apparatenes vekt er blitt kraftig redusert ettersom batterienes omfang er blitt ekstremt redusert. På begynnelsen av 1980-tallet utgjorde batteripakkene til mobiltelefonene kg, og de fleste mobiltelefonene var derfor stort sett brukt i kjøretøyer eller fartøyer. Mobiltelefonene forbindes til det faste telenettet gjennom et radiotelefonnett av basestasjoner. Bildet viser en basestasjon i Belgia som er knyttet til GSM-nettet, et verdensomspennende digitalt mobiltelefoninett som ble lansert i På denne tiden eksisterte det kun manuell oppsetting av telefonsamtaler. Samtalene gikk på åpent radiosamband. De fleste mobiltelefonabonnenter var offentlige tjenestemenn, drosjesjåfører, journalister og leger. For å ringe måtte mobiltelefonabonnenten kalle opp den lokale telefonsentralen som så satte opp telefonsamtalen, på en tilsvarende måte som dagens VHF-samtaler på kystradiostasjoner. Inngående samtaler ble ekspedert til den lokale sentralen som foretok oppkall ved hjelp av radioutsending av mobiltelefonabonentens femsifrede telefonnummer som et sammenhengende tonesignal, slik at mottakerapparatet ringte. Det første automatiske systemet, NMT 450, ble en umiddelbar suksess. Selv de mest optimistiske prognosene ble sprengt etter kort tid. Spesielt i sentrale strøk var nettet overbelastet og det var vanskelig å få samtaler gjennom. I 1985 var trafikken på 450-nettet i Oslo-området i gjennomsnitt samtaler daglig. NMT 900 var i en prosjekteringsfase og man så for seg at en tredobling av kapasiteten i nettet var nødvendig for å dekke behovet. De første delene av NMT 900 systemet ble operative i Oslo-området 2. halvår 1986 og i løpet av 1987 var også Bergen, Trondheim, Stavanger og Haugesund samt hovedveiene mellom disse byene dekket av NMT 900. En satellittelefon er en bærbar telefon som kommuniserer direkte med kommunikasjonssatellitter i bane rundt jorda. Dermed blir det mulig å oppnå kontakt også med steder uten et landbasert telefonnett. I 1991 ble det norske selskapet NetCom GSM tildelt mobil konsesjon i Norge, og NetCom og Telenor begynte året etter utbygging av GSM 900 mobilnett i Norge. Dette innledet æraen med digital mobiltelefoni.

89 Mobiltelefon 84 Digital mobiltelefoni Omkring 1992 ble det lansert digitale mobiltelefoner i markedet, og Europa gikk inn i andre generasjons mobiltelefoni (2G). Standarden GSM ga grunnlag for mobiltelefoner som kan både ringes med (taletelefoni) og brukes til å sende og motta tekst-beskjeder SMS (Short Message Services). GSM tillater i tillegg internett-surfing via WAP (Wireless Application Protocol). GSM støtter dataoverføring med hastigheter fra 9 kbps og opp til 38,4 kbps, men med GPRS har man en teoretisk overføringshastighet på 170 kbps. Den videre kapasitetsutvidelsen via EDGE gir teoretisk hastighet opp til 236 kbps. Da tredje generasjons mobiltelefoni (UMTS) ble utbygd fra omkring 2001, ble det også mulig å overføre større mengder data via mobiltelefon. UMTS, eller såkalt 3G, har hastigheter opp til 384 kbps (datakapasitet), mens såkalt turbo-3g (HSDPA) har hastigheter i dag på kbps men som teoretisk vil kunne nå kbps. Både NetCom og Telenor lanserte HSDPA i Norge høsten I Norge bygger selskapet Nordisk Mobiltelefon Norge AS for tiden ut Ice CDMA mobilnett i 450 MHz-båndet med meget god rekkevidde og båndbredde omkring kbps, men tilbyr inntil videre (2008) kun datatrafikk, og ikke taletelefoni. Etterhvert har telefonapparatene blitt mer avanserte og utstyrt med digitalkamera. Telefonene kan nå brukes til å sende digitale bilder, lyd og video (MMS) og de fleste telefoner har støtte for spill som gjør telefonen til en mobil underholdningsenhet. Mobiltelefonen har tradisjonelt vært et symbol på en person som følger med i tiden og som har et behov for å være tilgjengelig, men er i dag allemannseie og er mer brukt enn fasttelefonen. I 2007 var det 1 mrd fasttelefoni-abonnement og 3 mrd mobilabonnement i verden. Markedene for mobiltelefoni er grundig regulert i Europa, i Norge gjennom Post- og teletilsynet. Siden nettverkene er svært kostbare å bygge ut har myndighetene stimulert konkurransen gjennom å pålegge de(n) dominerende netteier(ne) å slippe til konkurrenter i mobilnettet, enten gjennom videresalg av netteiers tjenester, gjennom egen tjenesteutvikling og eget utstyr utplassert i dette nettet (MVNO), eller gjennom adgang til å sende egen trafikk i netteiers nett (roaming). Både pris og vilkår for å sende samtalen ut av et nett (originering) og pris og vilkår for å motta samtalen til et nett (terminering) kan være regulert. Ekomloven med tilhørende forskrifter regulerer telefoni i Norge. Mobilbruk og mobilpenetrasjon Se egen artikkel og mobilt verdenskart: Mobildekning Det er i 2008 om lag 3 milliarder mobilbrukere i 222 land og regioner i verden, fordelt på 930 mobilnettverk. Bare to stater mangler mobilnett: Nord-Korea og Myanmar (Burma). Følgende tabell viser antall mobilkunder per region og verdensdel fra 2001 til 2008: [2] Verdensdel (millioner) Brukere 2001 Brukere 2004 Brukere 2008 Andel 2008 Asia Pasific % Vest-Europa % Øst-Europa % Latin-Amerika % USA, Canada % Afrika % Midtøsten % SUM Verden %

90 Mobiltelefon 85 Det er Europa som er verdens beste mobilmarked målt i utbredelse per innbygger, og inntekt per bruker. I år 2000 var 37% av alle verdens mobiltelefoner i Vest-Europa, mot 31% i Asia. Målt i verdi er fortsatt Europa verdens største mobilmarked, men Asia er i ferd med å innhente denne posisjonen. Antallet brukere er allerede kalrt større i Asia, med 41% av mobilbrukerne i slutten av 2007, mot 27% for Europa. [2] Største mobilmarkeder etter land De største markedene 31.desember 2006, med mobilpenetrasjon i parentes, er: [3] Kina 461 millioner (35%) USA 233 millioner (77%) India 166 millioner (15%) Russland 120 millioner (84%) Japan 102 millioner (79%) Brasil 100 millioner (53%) Tyskland 84 millioner (102%) Italia 72 millioner (123%) Storbritannia 70 millioner (116%) Indonesia 64 millioner (28%) Mexico 57 millioner (53%) Frankrike 52 millioner (85%) Ukraina 49 millioner (107%) Spania 46 millioner (106%) Tyrkia 44 millioner (60%) Filippinene 42 millioner (49%) Thailand 41 millioner (63%) Sør-Korea 40 millioner (84%) Polen 37 millioner (96%) Pakistan 35 millioner (22%) Sør-Afrika 34 millioner (72%) Nigeria 32 millioner (24%) Argentina 32 millioner (81%) Colombia 30 millioner (64%) Taiwan 23 millioner (102%) Algerie 21 millioner (63%) Med over 500 millioner brukere er Kina verdens fremste mobilnasjon, etterfulgt av USA, India, Russland og Japan. Målt per innbygger har derimot østeuropeerne størst mobilbruk, mens inntekten per kunde er størst i Vest-Europa. I Vest-Europa har nå bare Belgia og Frankrike under 100% mobilpenetrasjon. I Øst-Europa har mange land langt høyere mobilpenetrasjon enn f.eks USA, Japan og Frankrike. Mobilen er utvilsomt et viktig statussymbol i mange nye markeder, i tillegg til at fastnettet ofte ikke er noe alternativ. Utviklingen av mobilmarkedet i USA går langsommere enn man nok kunne forvente, fortsatt har under 80% skaffet seg mobiltelefon. Flere inkompatible teknologier har nok hemmet veksten, og fortsatt er tjenester som f.eks MMS ikke vanlig i amerikanske mobilabonnement. Mest avansert er brukerne og tjenestene i Japan, som har hatt 3G-tjenester siden 1998 og nå er på andre generasjons turbo-3g. Men penetrasjonen i Japan er ikke den høyeste - fortsatt har mange japanere ikke mobiltelefon. Veksten i mobilbruk er sterkest i Afrika, og har vært det siden 2005, men har siden dette året likevel falt fra 60% årlig til 40% årlig. [2] Før 2005 var veksten sterkest i Øst-Europa med opptil 70% vekst. Etter sterke veksttall de siste ti årene har mobilveksten klart avtatt i hele verden, alle verdensdeler har nå en vekst på 10-35% og alle verdensdeler

91 Mobiltelefon 86 vokser saktere enn i [2] Mobilpenetrasjon (abonnementer per innbygger) i Penetrasjon over 100% betyr vanligvis at enkelte har to eller flere abonnementer, og at SIM-kort også brukes i styringssystemer, alarmsystemer, osv. Kilde: GSMA. Bruk av mobiltelefon i bil I Norge er det forbudt å bruke håndholdt mobiltelefon under kjøring. Mobiltelefonen skal være fastmontert. Overtredelse av regelen gir pr. desember 2008 en bot på 1300 kroner. Følgende er fastsatt av Samferdselsdepartementet 17. desember 1999 med hjemmel i vegtrafikklov 18. juni 1965 nr b: "Fører av motorvogn må ikke bruke mobiltelefon under kjøringen, med mindre mobiltelefonen under bruken er plassert i eller på en holder som er forsvarlig fastmontert i motorvognen. Holder skal være montert i umiddelbar nærhet av rattet og så nært førers ordinære synsfelt under kjøring som praktisk mulig, med mindre holderen er en integrert del av kjøretøyets originalinnredning." [4] Mobilstråling Mikrobølger trenger inn i hodet og hjernen på brukerne. Mobiltelefonprodusenter og offentlige faginstanser som WHO, EU og Statens strålevern er enige om dette. Forskerne er imidlertid usikre på om dette kan gi skadelige helseeffekter eller ikke. Norske mobiltelefoner Simonsen Magcom

92 Mobiltelefon 87 Mobiltelefonprodusenter (utvalg) Apple Bellperre BenQ Bosch LG Electronics Motorola Neonode Nokia Panasonic Philips Sagem Samsung Sharp Siemens Sony Ericsson, tidligere Sony og Ericsson HTC, tidligere solgt under navnene Qtek og i-mate En mobiltelefon med kamerafunksjon. Overføring av bilder, og etterhvert film, har revolusjonert telekommunikasjonene blant folk flest. Se også 2G 3G GSM Lov om mobilbruk Mobildekning NMT OLT SMS SMS-språk UMTS Moderne mobiltelefoner inneholder ofte en mp3-spiller og radio og kan knyttes til internettet. Denne modellen er en kombinert mobiltelefon og PDA (Personal Digital Assistant).

93 Mobiltelefon 88 Eksterne lenker Commons: Kategori:Mobile phones [5] bilder, video eller lyd Mobiltelefonens historie i Norge [6] Referanser [1] GSMA: kartet GSM World Coverage 2008, Wireless Intelligence ( www. wirelessintelligence. com/ index. aspx) [2] GSMA: GSM World Coverage Wirelessintelligence.com ( www. wirelessintelligence. com/ index. aspx) [3] International Telecommunication Union, year-end 2006, World Almanac 2008, side 356. [4] Mobilbruk ( www. tryggtrafikk. no/?module=articles;action=article. publicshow;id=887), Trygg Trafikk, 12. desember, 2008 [5] / en. wikipedia. org/ wiki/ Commons%3Acategory%3Amobile_phones [6] / www. telemuseum. no/ joomla/ index. php?option=com_content& task=view& id=672& Itemid=97 Maskinvare Maskinvare (engelsk: hardware) er de fysiske delene en datamaskin eller annen teknologisk innretning består av. Begrepet brukes også om hele enheten som sådan. Eksempler på maskinvare er minnebrikker (RAM), kretskort, prosessorer (CPU), kabler, strømforsyninger (PSU), skrivere, vifter, harddisker (HDD), CD-ROM/DVD-brennere, skjermer, kabinetter, m.m. Typer maskinvare Maskinvare kan grovt deles inn i enheter for prosessering, datalagring og inn-/ut-operasjoner. Eksempler: Prosessering: Prosessor Prosessor Matematikkprosessor Datalagring: RAM ROM EPROM Disketter Minnepinne Hullkort Harddisk CD-ROM DVD Magnetbånd Inn-/ut-operasjoner: Hovedkort Skjermkort Tastatur Mus

94 Maskinvare 89 Lydkort Skriver Se også Datamaskin Programvare Denne datarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den [1]. RAM Harddisk Mus Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Maskinvare

95 CPU 90 CPU En CPU (engelsk akronym for Central Processing Unit) er hovedregne-/prosesseringsenheten i en datamaskin, og har typisk to logiske bestanddeler: Styreenheten og utførelsesenheten. Siden midt på 1970-tallet har de fleste CPUer vært laget av integrerte kretser (én eller flere). En CPU som er bygd av én enkelt integrert krets kalles en mikroprosessor. CPU har overordnet ansvar for alt som skal utføres, og delegerer eventuelt oppgaver til andre enheter. Primærlageret inneholder data som skal bearbeides, samt de programmene som for øyeblikket trenger å være hurtig tilgjengelig for CPU. Noen kjente CPU-arkitekturer IBM System/360 IBMs stormaskin-familie fra 1964 og fram til idag (via 370 og 390-familien) Digital PDP bit minidatamaskin som ble brukt til å utvikle den første UNIX-versjonen skrevet i C Nord-5 Norsk Datas, og kanskje verdens, første 32-bit minidatamaskin Digital VAX utbredt minidatamaskin-arkitektur fra og 80-tallet MOS Technology 6502 brukt i bl.a. Apple II, Commodore VIC-20 og Commodore 64 Zilog Z80 brukt i bl.a. Osborne 1, Mycron 1000, ZX Spectrum, Amstrad CPC, Tiki 100 og Nintendo Gameboy Intel x86 brukt i bl.a. Mycron 2000 og alle IBM-kompatible PCer; både Pentium og AMD Athlon er x86'er Motorola brukt i bl.a. Apple Macintosh, Atari ST og Commodore Amiga PowerPC brukt i alt fra moderne Macintosh'er (PowerMac) til Nintendo Gamecube videospill-konsoll Se også Mikroprosessor

96 Integrert krets 91 Integrert krets En integrert krets er en elektronisk krets som består av mange komponenter bygget inn i en enkel blokk. Halvleder-teknologi muliggjør millionvis av transistorer samlet på en knappestor brikke. Eksempler på integrerte kretser er mikroprosessorer og operasjonsforsterkere. I kretser som ikke er integrerte, men hvor hver komponent er bygget inn i sitt eget hus, kalles komponentene for diskrete komponenter. Commons: Integrated circuit [1] bilder, video eller lyd Motorola '030 er en mikroprosessor, altså en CPU bygget i en integrert krets Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ Commons%3Aintegrated_circuit Mikroprosessor En mikroprosessor eller prosessor er en CPU som er bygd inn i en enkelt integrert krets. Den utgjør den sentrale enheten i moderne datamaskiner (blant annet PCer) og annet elektronisk utstyr. Den gjør det meste av utregninger og avansert databehandling. Dataprogrammet har enkeltkommandoer som behandles en etter en i prosessorens programteller. Prosessoren styrer informasjonen både i dataprogrammet og informasjonen som skal databehandles. Den styrer hvor informasjon skal hentes fra og sendes til innen prosessoren, og til og fra alle enhetene som er koblet til databussen. Historie Mikroprosessor fra Toshiba Verdens første mikroprosessor var 4-bit-prosessoren Intel 4004, som ble lansert 15. november Det tok imidlertid flere år før det ble vanlig å bruke mikroprosessor som sentralenheten i datamaskiner. I stedet ble de i begynnelsen kun tatt i bruk i spesialutstyr som f.eks. avanserte måleinstrumenter, og i periferiutstyr til større datamaskiner, som skjerm-/tastaturterminaler. Midt på 70-tallet kom imidlertid enkle hobby-datamaskiner og videospillkonsoller med 8-bits mikroprosessore, og siden gikk det slag i slag med hjemmedatamaskiner, PC-er og etterhvert tjenermaskiner. I dag finnes det 32 bits prosessorer Atom prosessor men ellers er det vanlig med 64 bits prosessorer som har en eller opp til 4 kjerner.

97 Mikroprosessor 92 Hastighet Hvor raskt en prosessor arbeider, avhenger av klokkefrekvens, hvor mange bits som behandles av gangen, og hvor mange klokkesykluser hver instruksjon tar. En mikroprosessor har egentlig to frekvenser, en intern og en ekstern. Ofte oppgis bare mikroprosessorens interne frekvens som ofte er høyere enn den eksterne. Mens den interne frekvensen angir hastigheten som prosessoren jobber med, bestemmer den eksterne frekvensen hvor raskt den kommuniserer med andre enheter, som f.eks. minnet. Antall kjerner har også en del å si på hvor rask en prosessor er. Det finnes i dag enkel kjerne til 4 kjerner prosessorer. Programvaren må også kunne støtte flere kjerner for å dra nytte av dette. Mikroprosessor i PC Mikroprosessoren er den mest avanserte brikken i en moderne PC, med høyest tetthet av transistorer, og dermed også det største strømforbruket med påfølgende varmeutvikling. Du finner vanligvis prosessoren under den største kjøleribben på hovedkortet. Ofte er kjøleribben supplementert med en vifte. Gamle IBM-PC'er har prosessorer fra Intel, av typene 286, 386 og 486. Disse blir i dag oppfattet som trege. I dag er fjerde generasjons Pentium-prosessorer og AMD sine Athlon, Turion og Sempron standarden sett fra markedsandelen. Intel valgte å kalle oppfølgeren til 486 for Pentium, fordi de ikke kunne få tallet 586 registrert som varemerke. Dagens prosessorer i PC-er bruker en fastsatt standard på instruksjoner. Så lenge prosessorprodusenten forholder seg til disse standardene så kan man kjøre et hvilket som helst x86 (32-bit) kompatibelt program på den (der for eksempel valget mellom Intel eller AMD sine prosessorer ikke har noe å si på kompatibilliteten med programvaren.) Noen produsenter av prosessorer AMD Cyrix Intel Motorola IBM Fujitsu Sun Microsystems Via Eksterne lenker Commons: Kategori:Microprocessors [1] bilder, video eller lyd Oppgradering: Hva er en mikroprosessor? [2] [3]. Denne elektrorelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ Commons%3Acategory%3Amicroprocessors [2] / www. pc. no/ guiden/ hva_mikroprosessor. html [3] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Mikroprosessor

98 RAM 93 RAM «RAM» har flere betydninger. Random Access Memory (RAM) er en type lagringsplass brukt i datamaskiner, som gir tilgang til alle de lagrede dataene i vilkårlig (en. random) rekkefølge. Andre lagringsmedier (slik som magnetisk tape eller harddisk) kan i motsetning bare kan aksessere data i forhåndsbestemt rekkefølge på grunn av det mekaniske designet. Betegnelsen RAM brukes oftest om hovedhukommelse eller hovedminnet. Dette er den delen av minnet i en datamaskin der prosesser ligger klare for kjøring av et program/prosess i maskinen. Hovedminnets oppgaver Et program brukeren vil kjøre må alltid legges i minnet før det kan eksekveres. Alle data må legges i minnet før datamaskinen kan regne med dem eller manipulere dem, dessuten må alle inndata og utdata innom minnet. Innholdet i RAM kan leses og skrives tilfeldig og uten noen bestemt rekkefølge, derav navnet, og går tapt når maskinen skrus av. Forskjellige typer RAM Datamaskiner har også en raskere type minne, kalt hurtigminne (cache). Under kjøring vil det hele tiden kopieres instruksjoner og data over fra hovedhukommelsen til hurtigminnet, da ting må innom der før de går videre til prosessoren. Leser man minne henter man ut data uten å forandre dem. Ved skriving til minne vil data som ligger på de tilskrevne plassene i minnet gå tapt. Skriving til minnet kalles derfor en destruktiv operasjon. Adressering av minne Minnekapasitet måles typisk i megabyte eller gigabyte. Hver byte (enhet) i minnet får tildelt sin egen unike adresse, som regel sekvensielt, begynnende fra 0. Maskinvare bruker ofte absolutt adressering av minnet. Da leser enheten en bestemt byte fra minnet, for eksempel byte Dette er den raskeste måten å lese av minnet på. Når en ny prosess legges inn i minnet, legges den inn på et ledig sted som ikke kan forutsees av programutvikleren. En prosess vil ofte legges forskjellig sted hver gang den kjøres. Det blir derfor svært upraktisk å bruke absolutt adressering i slike tilfeller. Løsningen blir da å bruke relativ adressering. Med relativ adressering angis en minneplass som relativ i forhold til en basisadresse i minnet, og i løpet av kjøretiden kan da den absolutte minneadressen regnes ut på grunnlag av summen av basisadressen og den relative adressen.

99 RAM 94 En oversikt over minneområdet til en prosess En prosess får ved oppstart tildelt sitt eget minneområde. Dette området kan i hovedsak bare brukes av den enkelte prosessen, operativsystemet har sperrer mellom minneområdene som forhindrer at en prosess får lov til å skrive til andres minneområder. En prosess sitt minneområde deles inn i fire hovedområder: Systemdatasegmentet Dette segmentet ligger i området med de laveste minneadressene. Det inneholder blant annet pekere til de andre segmentene og til stacken, samt pid-en til prosessen. Kodesegmentet I dette segmentet ligger all programkoden til programmet. Denne kopieres hit under oppstarten av programmet, og prosessen kan ikke skrive til dette segmentet under kjøring. Dette segmentet kan deles av flere prosesser. Datasegmentet Dette segmentet inneholder alle globale variable, både initierte og ikke-initierte. Dessuten inneholder segmentet den såkalte Heapen, et område programmereren kan bruke til å allokere minne dynamisk. Om tilgangen til ikke-globale variable skal kunne deles av flere funksjoner under kjøring, må disse legges her. Heapen vokser inn i den ledige minnedelen, mot høyere minneadresser. En grafisk fremstilling av minneområdet til en prosess. Stakken stakken (stabelminnet) inneholder alle lokale variable i en funksjon. Den inneholder også alle registertilstander. Stakken vokser mot lavere minneadresser. Oppsett av minne Minnet i en datamaskin er delt i flere områder. De laveste minneområdene er reservert for operativsystemet, og kan ikke brukes av brukerinitierte prosesser. Resten av minnet brukes av de forskjellige applikasjonene. Det finnes flere måter å fordele dette mellom de forskjellige prosessene. Partisjonering Med partisjonering (partitioning) deles minneområdet inn i partisjoner. under oppstarten av datamaskinen. Disse partisjonene kan enten være like store med statisk størrelse og inndelt ved oppstart av datamaskinen, eller av dynamisk størrelse og inndelt fortløpende. I den grad moderne operativsystemer bruker partisjonering, brukes dynamisk partisjonering. Dette er fordi partisjoner av lik størrelse setter en maksimal øvre grense på størrelsen til programmer som kan flyttes over i minnet, og gjør at små prosesser bruker mye mer minne enn hva som egentlig er nødvendig.

100 RAM 95 Med bruk av dynamisk partisjonering kan størrelsen på minnepartisjonene avgjøres før kjøring, og partisjonen kan fjernes igjen etter en prosess er ferdig. Det vil imidlertid være vanskelig for operativsystemkjernen å anslå den nødvendige størrelsen på en partisjon før programmet skal kjøre. Denne strategien har derfor den ulempen at den vil føre til fragmentering av minnet etterhvert som systemet kjører. Defragmentering av minnet vil da senere stjele tid og ressurser fra systemet, da dette er en kostbar prosedyre. Segmentering Bruker man segmentering (segmentation) til å håndtere minneblokker innføres det en ekstra tabell over minnet i operativsystemet. Denne tabellen holder rede på minneblokkene, som da kan være av ulik størrelse. Denne størrelsen bestemmes av programmereren. Med segmentering blir problemet med fragmentering av minnet mye mindre enn med bruk av partisjonering. Ulempen er at den ekstra tabellen legger til en ekstra omregning for at man skal finne en minneadresse. Paging Med bruk av paging deles minnet inn i flere minnerammer. En prosess vil så deles opp i flere pages, og disse vil kunne fordeles rundt i minnerammen. Siden de forskjellige pages til en prosess ikke trenger å ligge sekvensielt, vil man eliminere problemene med ekstern fragmentering som man har med bruk av partisjonering og segmentering. Det vil imidlertid være en liten intern fragmentering med bruk av paging, avhengig av størrelsen på rammene. Som med segmentering krever paging fortløpende omregning av minneadresser under kjøring. Det er også mulig å kombinere paging med fragmentering av minnet. Virtuelt minne Moderne operativsystemer som Microsoft Windows og Unix bruker paging i kombinasjon med virtuelt minne («tilsynelatende minne», også kalt swapping). Med virtuelt minne settes en seksjon av platelageret til side, og gis funksjonalitet som minne på tross av den store hastighetsforskjellen mellom «ekte» minne og platelagere. Det virtuelle minnet får tildelt minneadresser akkurat som det ordinære minnet. En egen tabell holder rede på disse adressene og den samsvarende delen av platelageret. Om prosessoren (via hurtigminnet) ber om innholdet i en minneadresse som ligger i det virtuelle minnet, kastes lite brukt innhold i det egentlige minnet ut til fordel for de etterspurte dataene som ligger i det virtuelle minnet. Da dette er en svært dyr operasjon finnes det mange forskjellige algoritmer som prøver å gjøre dette på en best mulig måte. En typisk strategi vil være å kopiere over også nærliggende minneområder i tillegg til det som egentlig var etterspurt, da sjansen er stor for at også disse vil bli etterspurt i nær fremtid. Samtidig må også operativsystemet gjøre antagelser om hvilke data i minnet som vil bli minst etterspurt fremover, slik at man kan «kaste ut» disse fra minnet og dermed minimere sjansen for nye bytter mellom det egentlige minnet og det virtuelle minnet. Typer RAM Magnetkjerneminne (historisk) SIMM-RAM EDORAM SDRAM DDR-RAM ECC-RAM: Ecc-ram står for Error Correction Code altså en kode for forebygging av feil. Men den brukes mest til servere og man må ha et hovedkort som støtter Ecc-ram. SRAM DRAM

101 RAM 96 SO DIMM Se også ROM (Read-Only Memory), RAM-lignende minne som bare kan leses fra, og ikke skrives til. Read- Only Memory ROM betyr Read-Only Memory og er en form for minne i en datamaskin som ikke kan skrives til på noen enkel måte. For praktiske formål så er det bare lesbart. Moderne ROM-brikker ser ut som andre halvlederkomponenter i datamaskinen, og skiller seg utseendemessig ut bare ved teksten på brikken. Typer ROM Tradisjonelle forhåndsprogrammerte ROM-brikker får innholdet sitt i produksjonsprosessen, og kan ikke endres senere. Men det finnes andre typer ROM basert på halvledere: PROM (Programmable Read-Only Memory) EPROM (Erasable Programmable Read-Only Memory) EAROM (Electrically Alterable Read-Only Memory) EEPROM (Electrically Erasable Read-Only Memory) Denne datarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å Memory utvide den [1]. Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Read-Only

102 Diskett 97 Diskett En diskett er et bærbart lagringsmedium, som gir mulighet for lagring av digital informasjon på sirkelformede magnetplater. Magnetplaten beskyttes av et omslag, etterhvert en femkantet plastkassett. Data blir skrevet til disketten og/eller lest når den settes i rotasjon i diskettstasjonen på en datamaskin. I dag har minnepinner (USB), skrivbare CD-/DVD--plater og datanettverk tatt over mange av oppgavene diskettene i sin tid ivaretok. Oppbygningen til en 3½" diskett. 1: Skrivebeskyttelseslås 2: Dreiehjul 3: Deksel 4: Plastbeskyttelse 5: Papirring 6: Magnetisk plate 7: Platesektor Diskettformater

103 Diskett 98 Diskettformat Lansert Lagringskapasitet (i kibibytes) Markedsført kapasitet 8-toms (ikke skrivbar) toms KB 8" DD MB 5¼" " dobbeltsidig MB 5¼" DD KB 3½" HP enkeltsidig KB 3" 3½" (DD ved lanseringen) KB 5¼" QD MB 3" DD 3" to 256 2" 5¼" Perpendicular 100 MiB 3½" HD MB 3½" ED MB 3½" LS MiB 120 MB 3½" LS MiB 240 MB 3½" HiFD 1998/99 150/200 MB Forkortelser: DD = Double Density, dobbelt tetthet; QD = Quad Density, firedobbelt tetthet; HD = High Density, høy tetthet; ED = Extended Density, ekstra høy tetthet; LS = Laser Servo; HiFD = High capacity Floppy Disk Andre kapasiteter henviser til: For 8": standard IBM format som ble brukt på System/370 stormaskiner og nyere systemer. For 5¼- og 3½": Standard PC-formater, kapasiteten som er beskrevet er total kapasitet for alle sektorer på disken, og inkluderer kapasitet brukt til bootsektor og filsystem, altså kapasitet brukeren ikke får utnyttet direkte. Andre operativsystemer kan ende med andre kapasiteter på den samme fysiske disketten. Eksterne lenker Commons: Floppy disk [1] bilder, video eller lyd HowStuffWorks: How Floppy Disk Drives Work [2] By Gary Brown. (engelsk) Computer Hope: Teknisk og historisk informasjon om disketter [3] (engelsk)

104 Diskett 99 Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ Commons%3Afloppy_disk [2] / computer. howstuffworks. com/ floppy-disk-drive. htm [3] / www. computerhope. com/ help/ floppy. htm Minnepinne Minnepinnen (også kalt minnepenn, USB-nøkkel, USB-minne eller USB-masselagringsenhet) er et lagringsmedium i likhet med minnekort, men minnepinnen er mer avlang og bruker en USB-port til å overføre data. Den har ingen bevegelige deler og er derfor helt lydløs i bruk. En minnepinne har ofte tilleggsfunksjoner som MP3-spiller, diktafon eller FM-radio og smelter da sammen med flere andre apparater av lignende art. Minnepinnen er skrivbar, bærbar, billig, liten, robust og lett å ta i bruk. Den har derfor blitt meget populær og utbredt. Den finnes i dag (2009) i vanlig salg med en kapasitet på mellom 512 MB og 32 GB, men helt opp til 256 GB er tilgjengelig. En svakhet ved minnepinner, i forhold til bærbare harddisker, er at minnepinner har lavere lese-/skrivehastighet (Noe som kan være en ulempe f.eks. ved bruk som lagringsmedia (Direkte-USB (også kalt: En minnepinne. Live-USB)) for en LiveDistro til mer kontinuerlig bruk enn en LiveDistro på CD-ROM (Direkte-CD), ofte brukt til demonstrasjon av nye operativsystemer ). På den annen side er minnepinner mer hendige enn bærbare harddisker, på grunn av liten fysisk størrelse. NB: Noen kaller, noe forvirrende og feilaktig, også Memory Stick for minnepinne, men dette er en type minnekort utviklet av Sony. Historie Minnepinnen ble oppfunnet i 1998 av IBM som en erstatning for disketten, som bare har en kapasitet på 1,44 MB, mens for eksempel en CD-ROM har 700 MB. Til bilder og lydfiler er 1,44 MB alt for lite, mens det holder for tekstdokumenter. De første minnepinnene var på 8 MB, mens de minste man nå får i Norge i vanlig handel er på 64 MB. I 2003 hadde de fleste minnepinner et USB 1.0/1.1-grensesnitt og en overføringshastighet på 1.5 Mbit/s eller 12 Mbit/s. I 2004 kom minnepinner med USB 2.0. Selv om USB 2.0 kan gi opptil 480 Mbit/s, så begrenses overføringshastigheten likevel av båndbredden på selve flashminnet (lagringsdelen). Denne har en lesehastighet på 100 Mbit/s og en skrivehastighet som er noe lavere.

105 Minnepinne 100 Installasjon En minnepinne vil vanligvis automatisk dukke opp som en egen enhet både på Macintosh, i Linux og i Windows når man setter minnepinnen i en USB-port. Eldre versjoner av Windows (eldre enn Windows 98 SE) krever at man installerer en egen driver. Avansert bruk Noen datamaskiner kan starte et eget operativsystem fra en minnepinne og slik kan den brukes til å reparere en maskin som ellers ikke ville ha startet, uten å måtte reinstallere alt. Minnepinner leveres vanligvis formatert som vfat, et filsystem som kan leses av alle moderne operativsystemer. Men man kan like gjerne formatere dem som for eksempel ext2 (Linux) og bruke for eksempel DSL (Damn Small Linux), som er laget nettopp for dette formålet og gir flere funksjoner enn en standard MS-DOS-oppstartspartisjon vil gi. Eksterne lenker (en) Damn small linux [1] (en) BUSlink's 64GB(!) USB 2.0 Flash Drive [2] eller: Hjemmesiden [3] -- Maksimum lagringskapasitet på [trenger referanse] markedet i dag (USD 4 800). (en) Wallet Flash USB (4GB) [4] -- En minnepinne i kredittkortformat. Commons: Category:USB flash drives [5] bilder, video eller lyd Referanser [1] / www. damnsmalllinux. org/ [2] / www. engadget. com/ 2006/ 03/ 29/ buslinks-64gb-usb-2-0-flash-drive-pro-2-series/ [3] / www. buslink. com/ B1/ ProductDetails. asp?id=148 [4] / www. walletex. com/ ViewProduct. asp?id=240 [5] / en. wikipedia. org/ wiki/ Commons%3Acategory%3Ausb_flash_drives

106 Hullkort 101 Hullkort Hullkortet er et lagringsmedium som blir brukt i vevemaskiner, datamaskiner og andre maskiner. I dag har hullkort hovedsakelig blitt avløst av andre, mer effektive lagringsmedier. Hullkort er rektangulære kort, vanligvis laget av papp. Kortene har en rekke hull, der datamaskinen registrerer fravær av et hull som tallet «0» og et hull som tallet «1». Dermed kan kortene lagre informasjon i to-tallsystemet. Et typisk, tomt hullkort. Historie Hullkortet ble oppfunnet av Jean-Baptiste Falcon i 1728, som en forbedring av hullbåndet, som ble oppfunnet av hans læremester tre år tidligere. Joseph Marie Jaquard brukte hullkort da han i 1801 fant opp den automatiske vevstolen. Charles Babbages analytical engine, ansett som den første datamaskinen som ble planlagt (men aldri ferdigstilt) var tenkt å bruke hullkort. Utover 1900-tallet, helt opp til 70-tallet, ble dette mye brukt som lagringsmedium. Fra ca til 1950 var dette det mest populære lagringsmediet. Andre alternativer var etterhvert Trommelminnet (oppfunnet 1932), williamsminnet (oppfunnet i 1946), kvikksølvminnet og magnetbåndet (oppfunnet i 1951). Men etter at magnetkjerneminnet (en forløper for dagens RAM) kom i 1952 ble nesten alle disse gradvis utfaset. Mer moderne former for lagringsmedia er f. eks. disketter, platelager, magnetbånd, CD-er, DVD-er, minnepinner og ulike minnekort.

107 CD-ROM 102 CD- ROM CD-ROM (uttales «sederom») er en forkortelse for Compact Disc - Read Only Memory. Dette er en CD-plate som man kan lagre store mengder data på. Den vanligste lagringskapasiteten er 700 MB, men det finnes CD-ROM med lagringskapasitet på opptil 1 GB. Dette tilsvarer ca. 700 disketter eller sider med tekst. Se også CD-plate DVD CD-ROM-spiller Commons: Category:CD-ROM [1] bilder, video eller lyd Denne datarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den [2]. Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ Commons%3Acategory%3Acd-rom [2] / en. wikipedia. org/ wiki/ :CD-ROM DVD DVD (Digital versatile Video Disc) er et optisk digitalt platelagringsformat. DVD-platene har samme fysiske dimensjoner som CD-er, men lagringen er utført i et annet format, og med større tetthet slik at DVD-platene har mye større lagringskapasitet enn CD-platene. Data på DVD kan også lagres i to lag, noe som dobler kapasiteten og gjør formatet godt egnet til distribusjon av filmer og TV-serier. Den offisielle DVD-spesifikasjonen blir ivaretatt av organisasjonen DVD-forum. I begynnelsen av 2000-tallet tok det nye DVD-formatet tok over for VHS og revolusjonerte dermed videomarkedet. I annen halvdel av 2000-tallet ble DVD enerådende og VHS forsvant fra markedet. Det finnes flere ulike bruksområder for DVD-platene, for eksempel som medium for film, musikk og dataprogrammer, og platene omtales derfor gjerne med et dobbeltnavn som gjenspeiler medieinnholdet. De mest kjente DVD-typene er DVD-Video (som er det formatet som i dagligtale omtales som "DVD"), DVD-Audio, og DVD-ROM. De fysiske spesifikasjonene for platene er like, men innholdet er forskjellig.

108 DVD 103 Fordeler og ulemper i forhold til VHS Fordeler framfor VHS DVD-filmer har i de senere årene mer og mer tatt over for VHS-kassettene. DVD-formatet har flere fordeler: Langt bedre lyd- og bildekvalitet. Mindre slitasjegrunnlag grunnet digital lagring. En gammel VHS har oftest sterkt forringet kvalitet ved seg i både lyd og bilde. Mulighet til å velge mellom flere språk på tale, flere språk på undertekster, og skifte mellom flere synsvinkler i en scene. Man slipper å spole en film tilbake når den er sett ferdig, og kan ved hjelp av ett klikk hoppe til hvor som helst i filmen på sekunder. En DVD trenger man ikke å se ved TV-en, men kan se på en PC eller en bærbar mediespiller. Meny: DVD-brukere finner som oftest innholdet på DVD-platen ved å navigere seg gjennom en meny. Ekstramateriale: Dette er noe som først har kommet med DVD-formatet. Innholdet her kan være filmer om hvordan filmen ble til, utelatte scener, filmtrailere, tabber under innspillingen og kommentarlydspor av folkene bak filmen. En DVD tar langt mindre fysisk plass enn en VHS Ulemper Opptaksmulighetene er begrenset da de fleste DVD-spillere ikke har slik mulighet. De med opptaksmulighet er dessuten vanskeligere å håndtere enn VHS da platene har flere formater med diverse begrensninger. I enkelte tilfeller kan opptak fra en spiller ikke avspilles på andre spillere. Oppstilling i hylle. Det er vanskeligere å få en DVD-plate til å stå rolig i en bokhylle fordi dens etuiboks er langt smalere enn etuiet hos en VHS-kassett. Teknisk informasjon Mens det på en CD maksimalt kan være opptil 800 megabyte (vanligvis 700), kan en tolags, ensidig DVD romme omtrent 9 gigabyte og en tolags, tosidig plate omtrent 17 gigabyte. Det finnes også enkeltsidige enlags DVD-plater er det plass til 4,7 gigabyte på; de fleste tomme DVD-er man får kjøpt i butikken er av denne typen. DVD-teknologien tillater to lag med informasjon på hver side av platen. Laserstrålen som avleser platen kan skifte fokus for å lese informasjon i to ulike dybder - ved avspilling av en spillefilm merker man ofte en liten pause i bilde og lyd omtrent midtveis i det laseren hopper over til lag to. Dataene i de to lagene er ofte lagret slik at i ett lag ligger dataene ordnet fra innerst på platen og utover, i det andre fra ytterst på platen og innover, dette gjør at laseren ikke må flytte seg så langt for å fortsette avspillingen. Denne løsningen kalles "Reverse Spiral Dual Layer" (RSDL). En DVD-plate DVD-filmer har filsystemet ISO En DVD-film kan bestå av flere filmfiler (filendelse.vob), og menyene er separate filer. Det at DVD-er har filsystem, gjør at de kan monteres, slik at man kan se de enkelte filene og spille dem uavhengig av menysystemet. Men dette forutsetter at man bruker et operativsystem som tillater brukeren å montere filsystemer. Hvis man ved hjelp av en datamaskin går inn og ser på strukturen i en film-dvd (på Windows: Min datamaskin, høyreklikk på DVD-ikonet, Utforsk) vil man se to mapper, AUDIO_TS og VIDEO_TS.

109 DVD 104 AUDIO_TS er alltid tom, men er påkrevd som en del av spesifikasjonen på en DVD selv om den ikke har noen funksjon. I mappen VIDEO_TS ligger det en rekke filer av typene vob, ifo og bup. Vob-filene inneholder selve filmen og menyene på DVD-en, og de som inneholder filmen er ofte svært store (opptil en gigabyte). Ifo-filene beskriver f.eks. hvordan en meny virker, hva som skjer hvis man klikker et gitt sted på menyen, og hvordan filmen (vob-filene) er delt opp i kapitler. Bup-filene står for backup. De inneholder nøyaktig samme data som ifo-filene, og er der i tilfelle det f.eks. skulle bli en ripe i platen akkurat der ifo-filen befinner seg så platen blir ubrukelig. Containerformatet vob som brukes på DVD-er kan inneholde flere forskjellige typer data samtidig. Videodelen av filen er alltid komprimert i MPEG-2 format. På lyddelen kan man velge mellom flere forskjellige formater, bla. ukomprimert lineær PCM, 6-kanals Dolby Surround (det vanligste), eller eventuelt MP2 selv om det er lite brukt. DVDens kapasitet Enlagskapasitet (DVD-5) Dobbeltlagskapasitet (DVD-9) Fysisk størrelse GB GiB GB GiB 12 cm, ensidig cm, dobbelsidig cm, ensidig cm, dobbeltsidig Merk: GB betyr her gigabyte som i 10 9 (eller 1,000,000,000) bytes. De fleste datamaskiner vil vise gibibyte som er 2 30 (eller 1,073,741,824) bytes. Eksempel: Plate med 8.5 GB kapasitet vill tilby deg: (8.5 x 1,000,000,000) / 1,073,741, GiB. Regionkoder DVD-videoplater inneholder en eller flere regionkoder (soner) som angir hvilket område de kan distribueres og avspilles i. Dette systemet deler verden opp i seks soner (se tabell). DVD-spillerne har tilsvarende regionkoding, og kan bare spille av DVD-er med samme regionkode. Det er imidlertid mulig å kjøpe regionfrie dvd-spillere eller å modifisere spilleren slik at den tar alle regioner. Soneinndelingen ble presset frem av Regionkodene filmindustrien i Hollywood på 1990-tallet. Dette for å forhindre at f.eks. folk i Europa skulle kunne bestille splitter nye filmer direkte fra USA - lenge før filmselskapene ønsker å slippe dem på det europeiske markedet. [1]

110 DVD 105 Regionkode Område 0 Regionfri 1 Bermuda, Canada, USA 2 Størstedelen av Europa, samt Midtøsten og Japan. Også steder som Grønland, Lesotho, Sør-Afrika og Swaziland benytter sone 2 3 Sørøst-Asia, Hong Kong, Macau, Sør-Korea, Taiwan 4 Sentral-Amerika, Oseania, Sør-Amerika, Mexico 5 Resten av Afrika, Øst-Europa, Sør-Asia, Mongolia, Nord-Korea, Russland 6 Kina 7 Reservert for fremtidig bruk 8 Flyselskap, cruiseskip og andre som krysser regiongrenser jevnlig DVD-produksjon En DVD-plate kan enten trykkes eller brennes. Trykking av DVD forgår ved hjelp av en glassmaster på en fabrikk. For å lage en DVD-video plate bruker man som oftest et DVD authoring program. Dette er et dataprogram som setter opp menyer, koder video, bilder, tekst mm. på riktig måte. Programmet bygger til slutt et DVD-prosjekt og brenner det til en plate eller en DVD-master (det vanligste er DLT tape). Det finnes også DVD-brennere som tar opp video (f.eks. et tv program) og brenner det direkte på en DVD. Det finnes også flere DVD-formater så det er derfor viktig å sjekke at den spilleren kan lese formatet du har brukt. DVD-R er det eldste formatet, et nyere er DVD+R. De fleste nyere spillere tar begge formater. DVD-format Det finnes flere ulike typer DVD for innspilling i apparater beregnet for hjemmebruk: DVD-R - ("DVD Recordable") En skive som tillater innspilling en gang (det som spilles inn kan ikke slettes). DVD+R - ("DVD Recordable") Nyere format men fungerer på samme måte som DVD-R. DVD-RW - ("DVD ReWritable") Som DVD-R, men innholdet kan også slettes og platene kan anvendes for innspilling flere ganger. DVD+RW - ("DVD ReWritable") Fungerer på samme måtet som DVD-RW, men nyere format. DVD-DL - ("DVD Dual Layer") En skiva med "dobbelt lager". På den kan man, med en Dual Layer-brenner, brenne over 8 gigabyte, altså nesten dobbelt så mye informasjon som en vanlig DVD-R eller DVD-RW. Kjøp- og leiefilmer på DVD er ofte Dual Layer-skiver. DVD+DL - ("DVD Dual Layer") Samme som DVD-DL men som bare er mulig å brenne/spille inn i apparater som håndterer DVD+DL. Historie På begynnelsen av 1990-tallet var det to optiske lagringsstandarder under utvikling: Multimedia Compact Disc (MMCD), støttet av Philips og Sony, ogsuper Disc (SD), støttet av Toshiba, Time-Warner, Matsushita Electric, Hitachi, Mitsubishi Electric, Pioneer Corporation, Thomson og JVC. IBM jobbet for å få de ulike selskapene til å gå for én enkelt standard. Dette i frykt for for at den kostbare krigen mellom VHS og Betamax på 1980-tallet ville gjenta seg. Resultatet ble DVD-formatet, kunngjort i september Den offisielle DVD-spesifikasjonen ble utgitt i versjon 1.0 i september Den forvaltes av DVD Forum, tidligere kjent som DVD Consortium, sammensatt av de 10 originale selskapene og over 220 andre medlemmer. De første DVD-spillerne og -platene var tilgjengelig i november 1996 i Japan og i mars 1997 i USA. I 1997 ble i alt 528 filmtitler sluppet på DVD i USA. Året etter ble rundt 1600 titler utlagt for salg, og i 1999 kom [2] Det ble i løpet av de første 15 månedene ( ) solgt 15

111 DVD 106 millioner DVD-spillere i USA. [3] Den første spilleren med opptaksmuligheter ble lansert høsten 1999 på Expo 99 i Tokyo. [4] «DVD» var opprinnelig en forkortelse for digital video disc. Enkelte medlemmer av DVD Forum mente at forkortelsen heller burde stå for digital versatile disc (digital alsidig disk) for å understreke bruksmulighetene utenom video. Toshiba, som drifter det offisielle DVD Forum-nettstedet, henger fast ved betegnelsen digital versatile disc. Medlemmene i DVD Forum har imidlertid aldri blitt enige, og det offisielle navnet på formatet er således kun «DVD». DVD-filmer er som regel krypterte, og selges med en regionkode som gjør at filmen kun kan sees på en DVD-spiller fra den regionen DVD-filmen er kjøpt. Regionkoden inneholder informasjonen som trengs for å dekryptere filmen. Nordmannen Jon Lech Johansen, senere kjent som «DVD-Jon», laget dataprogrammet DeCSS, som gjorde det mulig å se DVD-filmer i forskjellige regioner uavhengig av hvor den ble kjøpt. Programkoden er grunnlaget for bibliotekfila med navnet "libdvdcss", som brukes for å spille av helt vanlige DVD-filmer med åpen programvare, for eksempel på Linux. Dette åpnet en verdensomspennede debatt om digitale rettigheter. Etter introduksjonen av DVD ble det lansert to formater som kan spille høyoppløselige filmer: HD DVD, utviklet av Toshiba, og Blu-ray, utviklet av Sony. Det pågikk en stund en ny formatkrig, lik den for videbånd på 1980-tallet, men Blu-Ray tok etter hvert over, og er nå det eneste aktuelle formatet for høyoppløsning. I Norge Spillefilmer på DVD ble så smått å finne som kjøpefilm i enkelte videoforretninger i løpet av 1998, men enda var det lite utbredt som videoformat. I slutten november 1998 var rundt 100 filmtitler tilgjengelig via norske importører. [5] Det var allerede da oppstått en klar oppfatning i bransjen (både i Norge og utlandet) at det nye formatet ville erstatte VHS på kjøpefilmfronten. [5] [3] I 1999 ble det solgt spillere i Norge, [6] og i 2000 over [7] Det ble levert rundt titler til norske butikker i 2000, noe som var en tredobling fra Tallet på VHS-titler var ca 4 millioner, en nedgang på 10 prosent fra [7] DVD-filmen hadde suksess på kjøpefilmfronten de første årene, men som leievideo var den ikke like stor suksess de første årene. Så sent som i januar 2001 var utleiemarkedet lite utbredt. [7] I 2001 «eksploderte» salget av spillere i Norge. [8] Det ble blant annet solgt stykker bare i januar, noe som var høyere enn salgstallene for hele [9] I 2002 ble det for første gang solgt flere DVD-spillere enn VHS-spillere i Norge, og i 2004 nådde DVD-spilleren sitt høydepunkt med over solgte enheter. [10] I 2006 ble Bluray-spilleren introdusert i Norge, men salget var beskjedent de første årene. [11] Det nye formatet ble lansert like før HD DVD, men allerede innen utgangen av 2007 var det klart at Blu-ray hadde tatt over 80% av markedet for High Definition DVD. [12] Blu-ray sto i 2007 for 15,4 millioner kroner av kjøpefilmomsetningen, mens HD DVD sto for 3,1 millioner kroner. Samlet sett utgjorde imidlertid de to High-Def-formatene kun 1,5 prosent av det totale kjøpefilmmarkedet i Norge i [13] I USA hadde HD DVD noen måneders forsprang på Bluray, mens situasjonen var motsatt i Europa og Norge. [14]

112 DVD 107 Salgstall for DVD-spillere i Norge (DVD på PC regnes ikke med) DVD 1997: 2000 [9] 1998: [9] 1999: [9] 2000: [9] 2001: [10] 2002: [10] 2003: [10] 2004: [15] [16] 2005: [10] 2006: [10] 2007: [10] 2008: [10] 2009: [16] DVD Bluray 2007: [10] 2008: [10] 2009: [16] HD DVD 2007: 8000 [17] 2008: 2009: - Eksterne lenker DVD Forum [18] DVD FAQ i norsk oversettelse [19] Referanser [1] Dagbladet - Nå kommer ALT-I-ETT CD-en (15. april 1996) ( www. dagbladet. no/ tekstarkiv/ artikkel. php?id= ) [2] Dagbladet - Satser for fullt på DVD ( ) ( www. dagbladet. no/ nyheter/ 1999/ 12/ 17/ html) [3] VG - DVD vinner terreng ( , s.55) ( helevg. teknograd. no/ viewpage. php?part=& timestamp= & page=56) -«DVD - som ser ut som en liten CD-plate - har en stund vært spådd å vinne denne nye «krigen». Sist uke vant DVD en viktig seier: Etter først å ha nektet DVDutgivelser av et utvalg filmer, har to store Steven Spielberg-selskaper gått med på DVD-utgivelse av «Zorro»». -«Siden introduksjonen av DVD-spilleren for 15 måneder siden, er det solgt 15 millioner bare i USA.» [4] Dagbladet - NÅ ER DEN KOMMET: DVD-spilleren mange har ventet på ( ) ( www. dagbladet. no/ tekstarkiv/ artikkel. php?id= ) [5] Dagbladet - Dette er video på CD ( ) ( www. dagbladet. no/ tekstarkiv/ artikkel. php?id= ) [6] Dagbladet - God digital jul ( ) ( www. dagbladet. no/ tekstarkiv/ artikkel. php?id= ) [7] - Dagbladet - Dvd-salget til værs ( ) ( www. dagbladet. no/ dinside/ 2001/ 01/ 15/ html) [8] Dagbladet - Hjemmekinofilmer ( ) ( www. dagbladet. no/ tekstarkiv/ artikkel. php?id= ) «DVD-salget i Norge har vært eventyrlig. Bransjen er fremdeles i sjokk og bruker ord som «eksplosjonsartet» og «ufattelig» når de skal beskrive utviklingen». [9] Dagbladet - DVD-salget til himmels ( ) ( www. dagbladet. no/ dinside/ 2001/ 03/ 10/ html) [10] Medienorge - Antall solgte DVD- og videospillere (2009) ( www. medienorge. uib. no/?cat=statistikk& medium=video& queryid=110) [11] Release - Verdens første Blu-ray spiller til Norge ( ) ( www. release. no/ artikkel. asp?id=4159) [12] Release - High-Def krigen i Norge 2007: Blu-ray har 83 % av markedet ( ) ( www. release. no/ artikkel. asp?id=5019) [13] Release - Videomarket i 2007: 15 % økning ( ) ( www. release. no/ artikkel. asp?id=5018) [14] / www. release. no/ artikkel. asp?id=4556 [15] Dagbladet - Snurr film ( ) ( www. dagbladet. no/ tekstarkiv/ artikkel. php?id= ) [16] Release - Lyd- og bildeprodukter: 20 prosent nedgang i salget ( ) ( www. release. no/ artikkel. asp?id=6169) [17] / www. release. no/ artikkel. asp?id=4967 [18] / www. dvdforum. org/ [19] / www. dvddemystifiziert. de/ dvdfaq_nor. html

113 Magnetbånd 108 Magnetbånd Magnetbånd er et lagringsmedium for lyd, video og store mengder data. Det består av et magnetiserbart belegg på en tynn stripe av et plastmateriale. Magnetbånd ble oppfunnet av Fritz Pfleumer i 1928 i Tyskland. Oppfinnelsen baserte seg på den tidligere oppfinnelsen av magnetisk tråd som Valdemar Poulsen gjorde i Endel jernforbindelser har egenskapen at noe av magnetismen som jernet utsettes for blir en varig forandring i jernet. Dette følger en såkalt hysteresekurve som viser hvor mye magnetisme jernet har etter en gitt ytre magnetisk påvirkning. Magnetbånd til bruk av datamaskiner Bruksområder Lydopptak Det var i Tyskland at den første bruk av magnetbånd fant sted. BBC tok julen 1932 lydbånd i bruk til opptak. I Norge var Tandberg en anerkjent produsent av spolebåndopptakere. Philips pakket magnetbåndet inn i en kassett, og lanserte kassettbåndopptakere. Dette var i likhet med spolebånd analoge data. Senere har det vært laget opptagere for digital lagring av lyd på magnetbånd, f. eks. DAT/DDS og DLT. Video Den vanligst forekommende bruk av magnetbånd i dag er i form av videokassetter. Data Magnetbånd har siden 1951 vært og er fortsatt i bruk for lagring av data (ofte som sikkerhetsmedium) for datamaskiner. Dette startet også ut som spolebånd, men i nyere tid har forskjellige kassettformater som regel overtatt. Kanaldeling på båndet Det har vært brukt et stort antall forskjellige standarder for hvordan bredden av lydbåndet blir benyttet til flere kanaler. Lydhodene hadde smale felt som var åpning av en elektromagnet med spole som enten magnetiserte båndet ved innspilling eller båndet skapte et signal fra magnetismen på båndet som kunne forsterkes ved avspilling. Plasseringen av lydhodeåpningen mot båndet avgjorde hvor på båndet det innspilte sporet havnet. Ved innspilling ble kanalene slettet av et eget lydhode som brukte en høy frekvens for å fjerne gammelt signal. Tandberg hadde patent på en egen crossfieldteknikk med et eget lydhode på andre siden av båndet som ga fast magnetfelt /bias-felt som ga litt bedre innspilling. Både for spolebåndopptakere og for compactkassetten var det oftest mulig å snu kassetten eller spolen opp ned og bruke båndet i begge retninger. I mono innspilling ble det øvre halvdelen av båndet benyttet. Compaktkassetten ga stereomulighet ved å dele den øvre halvdelen av båndet i to med venstre kanal på øverste fjerdedel av båndet og høyre kanal på andre fjerdedel ovenfra. Ved avspilling på en monomaskin ble begge kanalene avgitt i den ene monokanalen.

114 Magnetbånd 109 På noen spolebåndopptagere for stereolyd ble båndet delt i fire slik at venstre kanal var øverste fjerdedel, mens høyre kanal var nest nederste av de fire kanalene. Dersom et slikt bånd avspilles på en monomaskin som deler båndet i to, blir høyre stereokanal fra båndets andre side avspilt baklengs sammen med venstre kanal. Lydbånd ved innspilling av grammofonplater Ved innspilling av grammofonplater var det vanlig å bruke større maskiner med bredere magnetbånd med 8, 12 eller 24 spor. Ved hver kopiering av musikken på analogt lydbånd ble lydkvaliteten noe redusert. De innspilte sporene fra ett eller to instrumenter eller stemmer ble mikset til en mastertape som ble brukt til å skjære en plate. Av denne platen ble det laget en "negativ" plate med platerillene som en liten "åskam". Denne platen ble brukt til støping av vinyl-grammofonplater. De gamle båndene er i det siste blitt brukt til ny digital miksing og gjen-utgivelse på CD av gamle innspillinger med mye bedre lydgjengivelse enn grammofonplatene kunne gi. Se også Fonogram Lydkassetter Mastertape Skjermkort Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre [1] den. Et skjermkort er en komponent i en datamaskin som konverterer en logisk representasjon av et bilde lagret i minnet til et signal som kan brukes av en skjerm. Ofte tilbyr skjermkortet funksjonalitet for å manipulere det logiske bildet i minnet. Se DirectX og OpenGL. Det finnes to typer skjermkort, integrerte og kort med andre tilkoblinger. De førstnevnte er, som navnet antyder, en del av hovedkortet, mens sistnevnte er separate kort som Ati Radeon X850XT modifisert av PowerColor man kobler til hovedkortet. Hvis ikke hovedkortet har et integrert grafikkort, må man skaffe seg et grafikkort av den andre typen for å få bilder på skjermen. Moderne datamaskiner har ofte et skjermkort spesielt utviklet for tredimensjonal grafikk. Dette er for å avhjelpe prosessoren ved ressurskrevende spill. Grafiske arbeidsstasjoner har ofte skjermkort mer tilpasset todimensjonal grafikk. På skjermkortmarkedet er det to selskaper som står for størstedelen av markdesandelen. Disse heter ATI, som nå er kjøpt av AMD, og NVIDIA. Begge selskapene støtter to viktige funksjoner som er nødvendig i spill, nemlig Full

115 Skjermkort 110 Screen Anti-Aliasing (FSAA), og Antisotropic Filtering (AF). Hvordan et skjermkort virker En PC-skjerm er bygd opp av flere millioner små piksler. For å kunne vise bildet som PCen produserer, trenger skjermen en oversetter som tar binærkodene fra prossesoren og gjør dem om til et bilde. Det er denne prosessen skjermkortet gjennomfører. Prosessoren sender informasjon om bildet til skjermkortet og skjermkortet bestemmer hvordan man skal bruke pikslene på skjermen for å lage bildet, så sender den informasjonen om dette til skjermen via kabelen som går til skjermen fra skjermkortet. Å lage et bilde ut fra binærkodene man får fra prossesoren er et krevende arbeid. For å lage et 3D-bilde må først skjermkortet lage en skisse av hvordan bildet skal se ut med bare streker. Deretter fyller det inn de pikslene som ikke blir brukt, noe som kalles å rasterisere. Til sist legger kortet til lys, tekstur og farge. For 3D-spill og simulatorer må skjermkortet gå igjennom denne krevende prosessen omtrent 60 ganger per sekund, men dette tallet kan variere mye. Uten et grafikkort som tar seg av hvordan bilder skal vises, vil ikke datamaskinen klare å gjøre dette fordi arbeidet vil være for krevende og ta for lang tid. Skjermkortets betydning Hvis man driver med lettere programmer som for eksempel Word, MSN, Office, osv, har man strengt tatt ikke bruk for noe bra skjermkort; da holder det med ett billig et. Unntaket kan være hvis man absolutt trenger høy oppløsning, men de billige har en helt grei oppløsning som folk flest er fornøyd med. Disse kan klare seg med ett integrert skjermkort på hovedkortet. De som spiller dataspill og driver med videoredigering derimot, har et mye større behov for et bedre skjermkort. Grunnen til dette er at slikt arbeid krever en del av kortet, og er kortet for dårlig i forhold til det for eksempel spillet krever, vil bildet lagge. Dette vil si at det kommer færre bilder i sekundet enn det skulle gjort, eller sagt på en annen måte: bildet vil hakke og det vil bli umulig å spille. Men man trenger absolutt ikke det beste på markedet for å kunne spille et spill. Kun de som har behov for å kjøre de nyeste spill på markedet på full grafikk og stor oppløsning har behov for et veldig dyrt skjermkort. Skjermkortets fysiske tilkoblinger Skjermkort kan kobles til en datamaskins hovedkort via tre porter: PCI, AGP, og PCI Express. Hvert enkelt skjermkort er tilpasset en av disse portene, og dersom man for eksempel ønsker å tilkoble et kort med APG-grensesnitt, må man dermed ha et hovedkort som har en slik port. PCI er den eldste tilkoblingstypen og har en overføringsbegrensning på 133 MB/s. I 1997 ble AGP, som i motsetning til PCI er laget for skjermkort, lansert. AGP er i utgangspunktet overlegent bedre enn PCI, fordi den gir en egen forbindelse mellom porten og prosessoren, noe som gir muligheten til raskere overføring av data. AGP har en begrensning på 2133 MB/s. PCI express er den nyeste og kjappeste av de tre og gjør også at systemet har støtte for å bruke to, tre eller fire skjermkort sammenkoblet ved bruka av enten ATI's crossfire eller Nvidia's SLI som er videreutiklet av tidligere 3dfx sine voodoo PCI skjermkort. Denne porten har en overføringsbegrensning på 8 GB/s (versjon 1.1, port x32). Enkelte nye skjermkort trenger mer strøm enn hovedkortet kan levere så de kommer med egne plugger som man kobler direkte til strømforsyningen. Når det gjelder tilkoblingen til PC-skjermer, har de fleste skjermkort en DVI-kontakt for tilkobling til LCD-skjerm og en VGA-kontakt for tilkobling til CRT-skjermer. Imidlertid har svært mange kort også flere tilkoblinger som: S-Video, HDTV-utgang og HDMI.

116 Skjermkort 111 Komponenter Som et hovedkort er skjermkortet et printkort som inneholder en prosessor, minne og en BIOS. Graphics processing unit (GPU) En GPU er en microprosessor som bestemmer alt om hvordan hver enkelt piksel skal vises på skjermen til enhver tid. Dette betyr at GPUen mottar beskjeder fra prosessoren (CPU), som den så bearbeider og sender ut til skjermen. De fleste GPU inneholder flere transistorer enn CPU og produserer derfor en god del varme så det er viktig med god kjøling. Det er ofte en vifte eller en kjøleribbe plassert på skjermkortet. Minnet Når GPUen lager et bilde bruker den minnet for å lagre og holde på informasjon om bildet den nettopp har gjort ferdig. Her lagres informasjon om hver enkelt piksel, fargen og hvor på skjermen denne pikselen skal plasseres. Minnet kan også fungere som et slags skjermbuffer, noe som vil si at den holder på informasjonen om bildet helt til det er klart for å vises på skjermen. Disse lagringsprosessene gjør at minnets størrelse naturlig nok er viktig for skjermkortets ytelse, men dette er ikke den eneste viktige spesifikasjonen. De to andre viktige elementene er minnetype og hvor mange bit minnet er på. I dag har de fleste kort enten DDR2 eller GDDR3, men en del nye kort har GDDR5. Når det gjelder hvor mange bits minnet er på, så er nok 128 det vanligste. Som oftest kjører video rammen på veldig høy klokkefrekvens og er dual ported som vil si at systemet både kan skrive til og lese fra minnet samtidig. Random Access Memory Digital-to-Analog Converter Dette er en digital til analog konverterer som gjerne kalles RAMDAC. Det konvertereren gjør er å oversette digitale signaler fra CPUen til analoge signaler som skjermen kan bruke. Denne funksjonen har forsvunnet fra flere og flere nye skjermkort de siste årene, i takt med LCD- og plasma-skjermenes økende popularitet. Disse skjermene kan nemlig sende digitale signaler, og det er dermed ikke nødvendig å konvertere signalene til analogt format. Noen skjermkort har flere DACer som gjør at man ytelsen blir forbedret og at man har mulighet for å bruke flere skjermer samtidig. Video BIOS Video BIOSen er en chip som inneholder et basisprogram som overvåker skjermkortets operasjoner og gir de instruksjonene som er nødvendige for at kortet skal kunne kommunisere med PCen. OpenGL og Directx OpenGL og DirectX er to API'er som, gjennom å fortelle hard- og softwaren hvordan komplekse grafiske oppgaver som 3D grafikk og 2D bilder (spill, film osv) skal utføres, viser spill og programmer på skjermen din. Utviklerne av software optimiserer programvaren sin for en av de to standardene for at programmene skal fungere best mulig, og det er derfor viktig at man har et skjermkort som støtter helst både OpenGL og DirectX for å få mest mulig ut av både skjermkortet og programmet man ønsker å kjøre. I flere tilfeller vil et skjermkort med slik støtte ikke bare være nødvendig for å optimalisere hastigheten på bildet, men også for at det i det hele tatt skal være mulig å kjøre programmet. De fleste skjermkort som selges i dag har støtte for både OpenGl og DirectX, men merk at det er forskjellige versjoner av disse API'ene, og ikke alle skjermkort støtter de nyeste versjonene.

117 Skjermkort 112 Forskjeller mellom skjermkort Grovt sagt kan man si at det er GPU klokkehastigheten(mhz), størrelsen på minnebussen (bits), mengde tilgjengelig minne(mb), minneklokkehastighet(mhz), minnebåndbredde(gb/s), og eventuelt RAMDAC hastighet(mhz), som forteller hvor bra et skjermkort er. Har et kort høyere spesifikasjoner på et eller flere av disse områdene, er det i utgangspunktet et bedre kort. Imidlertid er det også noe annet som spiller inn, nemlig det som kan kalles grafisk prosessor/leverandør. Dette er den teknologien som ligger til grunn for skjermkortet, og som brukes til å klassifisere kortene i ulike serier. Pr i dag er det to store aktører som dominerer dette markedet: ATI og NVIDIA. Begge disse firmaene produserer hver sine serier av skjermkort, der kortene innen hver serie bygger på mye av den samme teknologien. Hver serie er videre delt inn i såkalte low-, mid- og high-end kort, der high-end kortene har den i utgangspunktet beste teknologien. Det er denne klassifiseringen, altså produsent, serie, X-end kort som utgjør benevnelsen grafisk prosessor/leverandør. En slik inndeling betyr at et kort i high-end kategorien i utgangspunktet skal være bedre enn et kort i low-end klassen, gitt samme spesifikasjoner og produsent. Imidlertid kan man ikke forvente at alle kortene i en serie skal være bedre enn alle kortene i den foregående serien. Det hender at toppkort fra en gammel serie på enkelte områder presterer bedre enn mid-end kort i den etterfølgende serien. For å kunne få et best mulig inntrykk av forskjellene mellom skjerkort kan man derfor se på tre ting: Kortets produsent, seire og type Kortets spesifikasjoner (GPU-hastighet osv) Tester av kort under ulike situasjoner. (Først og fremst spill og film). En annen god ting å måle hvordan skjermkortet yter er FPS(Frames Per Second) som betyr hvor mange bilder skjermkortet kan produsere i løpet av ett sekund. Det menneskelige øyet kan ikke oppfatte mer enn 25FPS men for at det ikke skal virke som om spillet hakker bør man ha ca 60FPS eller mer. I tillegg spiller også resten av systemet en rolle, prosessorminne og hovedkort må henge med for at skjermkortet skal yte optimalt. Prossesoren leverer alle instruksene til skjermkortet, så er den treg vil skjermkortet få færre instrukser enn den kunne ha fått, og dermed jobbe mindre effektivt. Noe annet som spiller inn er hvor mange watt strømforsyningen klarer å levere, imidlertid er ikke skjermkortenes strømkrav absolutte. Det er for eksempel mulig å kjøre enkelte kort med strømkrav på 400W på flere PCer med strømforsyning helt ned mot 300W. Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ Skjermkort

118 Tastatur 113 Tastatur Tastatur er navnet på et redskap som brukes for taste ned tekst. Et tastatur finnes på en skrivemaskin eller være koblet til en datamaskin. Tastatur finnes i mange språkvarianter og med ulik plassering av tastene. De finnes også i forskjellige tekniske utførelser til forskjellige typer datamaskiner, som PC, Macintosh og andre varianter. Beskrivelse Det såkalte QWERTY-plasseringen av tastene er det mest utbredte, og stammer fra Hensikten var at de taster man benyttet oftest var plassert et stykke fra hverandre slik at skrivehodene ikke skulle kollidere og sette seg fast i hverandre når man skrev. Den såkalte Dvorak-plasseringen er derimot laget for at man skal skrive så raskt som mulig, da man ikke lenger har skrivemaskinarmer å ta hensyn til. Et PC-tastatur, med 102 taster og med engelsk språk. Et norsk PC-tastatur, tegnene i blå farge får man ved å holde nede Alt Gr-knappen og den aktuelle knappen. QWERTY-utgaven har navnet etter de seks første bokstavene på den øvre raden med taster. De fleste norske QWERTY-tastaturene har 106 taster mens den tilsvarende engelske har oftest 104. Tastaturene er rektangulære med bortimot rektangulære knapper eller taster. På de aller fleste tastaturer finnes det bokstaver eller bokstavkombinasjoner. Tastene med bokstaver er for å skrive tekst. Den lange tasten nederst uten bokstaver på kalles for mellomslag og benyttes for å lage mellomrom i teksten. Liste over taster på tasturet

119 Tastatur 114 Valgtaster Control Alt Shift Alt Gr Låsetaster Caps lock Num Lock Scroll Lock Navigasjonstaster Piler Home/End Page up/page down Et tastatur på en bærbar datamaskin. Redigeringstaster Enter Insert Delete Tabulator Rettetast Escape Numerisk tastatur / Talltaster 0-9, +, -, * og / Windowstaster Tastemetoder Siden tastaturer er hyppig brukt av mange mennesker har det blitt utviklet flere bruksmetoder. Touch Touch-metoden (fra engelsk touch = berøre) er en teknikk for å skrive på alfabetiske tastaturer, som har blant annet de fordelene at brukeren slipper å se på tastaturet når han/hun skriver, og skrivingen går fortere. I utgangsposisjonen holder brukeren høyre tommelfinger over mellomromstasten. Venstre tommelfinger er som eneste finger ikke i bruk, og de åtte andre fingrene holdes over åtte taster på den midterste raden på tastaturet. På et QWERTY-tastatur betyr dette at pekefingrene ligger over bokstavene F og J. Dermed blir veien kort for å nå alle de andre tastene, og siden brukeren alltid går tilbake til utgangsposisjonen etter å ha trykket en «perifer» tast, vil han/hun alltid ha kontroll over hvor fingrene befinner seg i forhold til tastaturet. Det finnes egne programmer for å lære å skrive med Touchmetoden.

120 Tastatur 115 LFT En mer utbredt metode, er LFT (Let-Finn-Trykk)-metoden. Teknikken her er å føre pekefinger fra en tilfeldig høyde, søkende ned mot ønsket tast. Denne føres så tilbake til det 'svevende' utgangspunktet, hvorpå neste ønskede tast letes opp, og prosedyren gjentas. Mange brukere utvikler en tohånds-lft-metode, og enkelte avanserte utvikler firefingers LFT, som for et utrent øye kan forveksles med Touch. Fordelen med LFT er at den i motsetning til Touch ikke trenger å læres. Ulempen er at den er betraktelig mindre effektiv. Ulike oppsett AZERTY (fransk) Dvorak (optimalisert/forenklet) Dvorak for høyre hånd Dvorak for programmerere Dvorak for venstre hånd Numerisk tastatur QWERTY (det vanligste i Norge) QWERTZ (tysk) Datamus Mus eller datamus er en styreenhet for en datamaskin. Etter tastaturet er musen den vanligste styreenheten for personlige datamaskiner. Virkemåten til en mekanisk mus

121 Datamus 116 Historie Datamus ble oppfunnet i 1963 av Douglas Engelbart som da arbeidet med et datasystem kalt on-line. Ideen var at brukeren skulle kunne styre eller påvirke systemet, både maskinvare og dataprogrammer, med sin egen kropp, eksempelvis med anordning montert på en kroppsdel. Apple Macintosh Plus mus, 1986 Den første datamus var laget av tre og hadde to hjul på undersiden som oversatte musens bevegelser til X og Y-aksen på skjermen et prinsipp som Engelbart tok patent på. Den klosslignende musen med en liten rød knapp på oversiden ble i løpet av 1970-tallet forbedret av Bill English som skiftet ut hjulene med en kule som kunne rotere i alle retninger. Bevegelsene ble registrert av små hjul på innsiden av musen. Denne typen datamus dominerte 1980-tallet og 1990-tallet, spesielt etter at Apple Computer i 1984 begynte å fremstille Macintosh-computeren. Det var den første populære hjemmecomputer som var utstyrt med mus. For en IBM-kompatibel PC med MS-DOS måtte brukeren lenge kjøpe en datamus selv som kom med et primitivt dataprogram, Pbrush som kunne male enkel grafikk. Optisk mus Den optiske mus ble oppfunnet av Steve Kirsh allerede i 1982 og fungerte kun på en spesiell musematte med grå og blå linjer. Etter hvert som datamaskinene ble kraftigere og rimeligere kom det mer komplekse datachips til å behandle de data som den optiske sensoren fanget opp og en optisk mus kunne brukes uten en spesiell musematte. Moderne datamus Det finnes i dag en rekke forskjellige trådløse mus som benytter seg enten av radiobølger, infrarøde stråler eller Bluetooth for å kommunisere med computeren. De fleste mus har i dag to knapper samt et hjul som kan brukes til flytte skjermbildet opp eller ned. Apple har siden 1984 insistert på at kun én museknapp skulle være på deres datamus, og holdt fast på denne politikken fram til 2005 da firmaet lanserte multifunksjonsmusen «Mighty Mouse» (navngitt etter en tegnefilmfigur). Trådløs mus

122 Datamus 117 Varianter Styrekuler og andre varianter er senere blitt utviklet da mange har fått skader ved feil bruk av vanlige datamus. Disse skal være bedre å bruke rent ergonomisk, men ofte også en god del dyrere. På bærbare datamaskiner har de dessuten enten styreplater eller styrepinner innebygd. En styreplate er, som navnet sier, en trykk- og berøringsfølsom plate. Ved å bevege en finger på denne flaten beveges musepekeren over skjermen. To korte dunk med en finger tilsvarer vanligvis et dobbeltklikk med venstre museknapp. Styreflaten er vanligvis plassert under tastaturet med to, iblant tre, museknapper over, Styreplate og styrepinne på en bærbar datamaskin under eller ved siden av seg. Styrepinnen utøver samme funksjon, men er plassert midt på tastaturet (mellom bokstavene G, H og B). Dette er en gummisylinder som man kan vippe i alle retninger og slik bevege musepeekeren i samme retning som man vipper. Eksterne lenker Commons: Kategori:Computer mouse [1] bilder, video eller lyd De tidligste computermus [2] Xerox Alto-musen [3] Slik fungerer en datamus [4] Optiske mus og hvordan de fungerer [5] (PDF) Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ Commons%3Acategory%3Acomputer_mouse [2] / www. oldmouse. com/ mouse/ [3] / www. oldmouse. com/ mouse/ xerox/ alto. shtml [4] / computer. howstuffworks. com/ mouse. htm [5] / literature. agilent. com/ litweb/ pdf/ EN. pdf

123 Lydkort 118 Lydkort Lydkort er en utvidelseskomponent for en datamaskin som ved hjelp av dataprogrammer brukes for å spille av og spille inn lyd. Interne lydkort er ofte et innstikkort med standardgrensesnittet PCI, men kan også være integrert på hovedkortet. For eksterne lydkort til halv- eller helprofesjonelt bruk er FireWire standarden, men det finnes også eksterne lydkort med USB-grensesnitt. Moderne lydkort håndterer som sin hovedoppgave digital lyd (D/A- og A/D-konvertering), men ofte har lydkort også et MIDI-grensesnitt med en innebygget MIDI-synthesizer. De første lydkortene til personlige datamaskiner på begynnelsen av 90-tallet hadde bare synthesizer, slik som AdLib. Det finnes lydkort som har lydutgang, joystickinngang og mikrofoninngang. Et Sound Blaster Live! Value lydkort, karakteristisk for dagens PCI-lydkort. Noen kjente lydkort AdLib Aureon Sound Blaster TerraTec Drivere For å bruke et lydkort trenger de fleste operativsystemer en spesiell driver. Microsoft Windows benytter proprietære drivere som kommer fra fabrikantene av lydkortet og blir gitt til Microsoft som distribuerer dem videre med operativsystemet. Noen ganger må enkelte drivere lastes ned fra Internett og installeres. Linux-kjernen som brukes i Linux-distribusjoner har to forskjellige driver-arkitekturer, Open Sound System og ALSA (Advanced Linux Sound Architecture). Begge inkluderer drivere for de fleste kort. Lydkortprodusentene selv produserer sjelden egne drivere for Linux. Spesifikasjonene for Universal Serial Bus (USB) definerer et standard grensesnitt for lydkort til å kobles mot operativsystemet, USB audio device class, tillater en enkelt driver til fungere med ulike USB-lydkort.

124 Lydkort 119 Koblinger De fleste lydkort-produsenter holder fast ved Microsofts PC99-standard for å fargekode de eksterne koblingene, se under: Farge Funksjon Lyserød Analog mikrofon-inngang. Blå Grønn Svart Oransje Analog inngang. Analog utgang for hoved-stereosignal (front-høytalere). Analog utgang for bak-høyttalere. S/PDIF digital utgang (noen ganger brukt som en analog utgang for en midtstilt høyttaler) Se også Commons: Sound card [1] bilder, video eller lyd Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ Commons%3Asound_card Skriver Denne artikkelen handler om utskrivningsmaskiner. For å lese om skriver i betydningen skrivekyndig person, se sekretær, kontorist, kopist, sorenskriver og skrift. En skriver eller printer er en kontormaskin som kan tilkobles en PC eller annen datamaskin med det formål å skrive ut et dokument, et bilde, et søkeresultat eller annet som nærmere defineres av brukeren, på et papirark, lysark (transparent) eller annet utskriftsmedium. Alle skrivere har ett eler flere kommandosett eller skriverspråk, dvs. et sett kommandoer som sendes fra datamaskinen for å angi skriverens innstillinger. Opprinnelig bestod dette av et fåtall enkle koder. Etter hvert som skriverne fikk stadig flere muligheter, ble disse kommandosettene utviklet fra enkle programmer til ytterst kompliserte skriverspråk. I gamle dager måtte brukerne ofte programmere skriverne manuelt. I dag installeres egne drivere (styreprogrammer) til dette formål. Moderne skriverteknologier Laserskriver Se hovedartikkel Laserskriver Laser-skrivere og LED-skriveren opererer etter omtrent samme prinsipp som en fotokopi-maskin. Det var firmaet Xerox som utviklet den første laserskriveren i 1971, men den kom ikke i vanlig salg før IBM produserte en versjon i På grunn av høy pris tok det mange år før denne type skriver ble alminnelig, desto mer fordi de lenge også var altfor store og tunge til å få plass på skrivebordet. Ennå i 1983 kostet de minste laserskriverne ca kr og veide over 140 kg. Gjennombruddet kom i 1984, da Canon lanserte en laserskriver som kunne selges for under 4000 dollar (eller ca kr i Norge); den veide attpå til bare 32 kg. HPs første LaserJet var bygget opp rundt denne skriveren, og senere har HP brukt Canons maskinverk i praktisk talt alle sine laserskrivere. Prinsippet er at en laser-stråle eller en LED-stråle projiserer elektrisk ladede punkter på en roterende valse (trommel). Valsens overflate er av spesielt og finslipt materiale. Når valsen passerer over et bad av toner(som er en meget

125 Skriver 120 finkornet masse sammensatt av blekk og plast eller voks), vil toner feste seg til de ladede feltene på valsen. Når utskriftsarket (som i mellomtiden er blitt elektrostatisk ladet) passerer over valsen, vil toneren feste seg til papiret, og sammen med trykk og høy temperatur vil toneren smelte og binde seg til papiret på en slik måte at toneren også blir vannfast. Temperaturen i denne prosessen er ca. 200 C. Laserskriveren er for tiden den mest populære kontorskriveren på grunn av høy skriverhastighet, stor pålitelighet og lang driftstid. De aller fleste laserskrivere er sideskrivere (engelsk: page printers), dvs. at de bygger opp og skriver ut utskriftene side for side. De har derfor ett eller flere sidebeskrivelsesspråk eller sidespråk (engelsk: page description language), også kalt emuleringer. De mest populære sidespråkene er Adobes PostScript og HPs PCL (Printer Command Language, LaserJet-språket) - og laserskrivere med ett av disse eller begge kan brukes under alle operativsystemer. Noen laserskrivere mangler imidlertid et alminnelig sidespråk og drives direkte fra operativsystemet (vanligvis Windows eller MacOS). De er derfor avhengig av dette. Blekkstråleskriver Se hovedartikkel Blekkstråleskriver Blekkstråleskrivere eller blekkskrivere fungerer ved at små mengder av blekk sprutes på arket gjennom et stort antall dyser fra en blekkbeholder ved høyt trykk og med høy presisjon. Ved å blande farver fra farvebeholderne kan skriverne skrive ut svært naturtro bilder med høy oppløsning. Blekkskriverne er de mest populære skriverne for hjemmebruk, først og fremst på grunn av lav innkjøpspris og høy farvekvalitet på utskriften. Hvis en trenger A3 eller større formater, er laserskrivere abnormt mye dyrere enn blekkskrivere, og tilsvarende større og tyngre. Ulempen, særlig for de mindre blekkskriverne, er høye driftskostnader fordi blekket er meget dyrt, i tillegg til at det kan størkne i skriveren hvis den blir stående lenge ubrukt i f.eks. sommerferien. Enkelte større blekkskrivere har imidlertid forholdsvis drøye patroner, og disse skriverne kan være billigere i drift enn en del laserskrivere. Optimal fotokvalitet krever imidlertid spesialpapir til svært spesiell pris. Smeltevoksskriver I disse skriverne blir farvet voks varmet opp så den smelter, for så å sprøytes ut på en valse og derfra presses ut på utskriftsmediet, hvor den øyeblikkelig størkner (fryser). Teknologien minner altså noe om offset. Smeltevoksskriverne ble utviklet av Tektronix, som senere ble kjøpt opp av Xerox. Som de aller fleste laserskrivere er de sideskrivere. De bruker derfor et sidespråk, som regel PostScript. De tilsvarer farvelaserne (ikke de aller minste) i pris, ytelse og funksjonalitet. Utskriftene har en noe annen struktur enn tilsvarende fra farvelasere - men hvorvidt man foretrekker det ene eller det andre, er i noen grad en smaksak. Varmeskriver Se hovedartikkel varmeskriver Varmeskrivere var populære på 1970-tallet, og virker på den måten at selve utskriftspapiret er ømfintlig for varme. Printhodet produserer små oppvarmede punkter som, når de er nær papiret, avsetter prikker på papiret. Varmeskrive ble også laget til å skrive ut i 2 farver (f.eks. svart og rødt) ved at de produserte punktene har ulik temperatur. Ulempen med denne typen skrivere er at papiret er dyrt, og utskriften lite holdbar overfor lys og temperatur. Denne skrivertypen kan imidlertid produseres i svært små størrelser, i dag blir prinsippet brukt utstrakt til kassaapparater, bongskrivere, minibanker, taxikvitteringer o.l.

126 Skriver 121 Eldre skriverteknologier Linjeskriver Se hovedartikkel Linjeskriver Linjeskrivere (engelsk: line printers) var de første dataskriverne som fikk alminnelig utbredelse. De ble lansert før Fra 1980-årene av ble de mer og mer utkonkurrert av andre teknologier, men en og annen linjeskriver finnes ennå. Hvis du får en innbetalingsblankett e.l. med gjennomslag, hvor skriften ikke er bygget opp av en matrise, er den trolig skrevet ut på en linjeskriver. Minnet om linjeskriverne lever også i PC-ens parallellport (skriveport); den kalles nemlig også LPT, en forkortelse for Line PrinTer. Både linje-, typehjuls- og nåleskriverne kan skrive ut flere eksemplarer av et dokument samtidig, ved bruk av gjennomslagspapir (blåpapir). Slike skrivere kalles anslagsskrivere eller slagskrivere (engelsk: impact printers). En ulempe med linjeskrivere er at de ikke kan skrive grafikk, men det ble laget tegninger ved hjelp av tegnsettet (i hovedsak xy.,/\). I tillegg er linjeskrivere store og dyre, og de støyer kraftig. Det fantes flere varianter, men alle hadde faste tegn som ble presset mot et farvebånd av hammere (normalt 132 stk) bak papiret og i prinsippet skrev en hel linje i hvert anslag. En variant hadde et kjede som roterte horisontalt med flere eksemplarer av alle tegnene (for å øke hastigheten). En annen variant hadde en trommel med hele tegnsettet rundt trommelen i hver tegnposisjon. Kjedet eller trommelen kunne byttes ut for forskjellige skrifttyper (fonter), typisk ble disse byttet ut for sk. OCR-kjøringer på bankgiroer o.l. Papiret, som var forhåndshullet i begge kanter, ble trukket gjennom skriveren av en traktormater. Papiret var perforert i kantene, og ble levert i sammenhengende lengder på flere hundre ark, med perforering mellom hvert ark. Når utskriften ble revet i perforeringene, fremsto utskriften i rene, adskilte ark. Matriseskriver, nåleskriver Se hovedartikkel Punktmatriseskriver Disse skriverne har et skrivehode med nåler som markerer en serie prikker på papiret (noen få har to eller tre skrivehoder for å øke hastigheten). Nålene kan adresseres enkeltvis, slik at nåleskrivere også kan skrive med ulike fonter, eller skrive ut grafikk, uten at skrivehodet skiftes ut. Dette gjør dem mer fleksible enn linjeskriverne. I tillegg er de mindre og billigere enn disse, og vanligvis mer støysvake. Nåleskrivere er fremdeles i bruk til spesielle formål, vesentlig for den som trenger gjennomslag. IBM2380 by Lexmark, en matriseskriver fra ca. 1982, med traktormater, beregnet for flere gjennomslag.

127 Skriver 122 Typehjulsskriver, skjønnskriver Typehjulsskriveren ble lansert av Xerox' underbruk Diablo i Den har et typehjul, som roterer om sin egen akse. Typehjulene kan byttes manuelt mellom hver utskrift for endring av font. Typehjulsskriverne ble i hovedsak brukt til å skrive brev og dokumenter hvor høy utskriftskvalitet var påkrevet. Mange av dem kunne også brukes som skrivemaskiner. De var imidlertid ineffektive til store utskriftsvolum, og de støyet betydelig mer enn laserskriverne. Da disse kom ned i pris mot slutten av 1980-årene, utkonkurrerte de derfor typehjulsskriverne. Et minne om den gamle tiden finner vi i enkelte laserskriveres Diablo-emulering, dvs. at de kan utnytte Diablo-skrivernes styrekoder. HP7450A, en A3 pennskriver (plotter) fra ca. 1980, med 6 ulike farvepenner. Teletype Noen TTY'er(Teletype) var egentlig kulehodemaskiner som ble styrt av en datamaskin. De fantes både med og uten eget skrivemaskintastatur. Plotter Se hovedartikkel Plotter Plottere ble brukt fra ca til ut på 1980-tallet, og prinsippet var at papiret lå på et flatt underlag og beveget seg fram og tilbake i lengderetningen, mens skriverhodet, som var en nålepenn med farvet blekk, beveget seg over arket i bredderetningen og avsatte blekk på dette. Bevegelsen i lengde- og bredderetningen ble styrt av koordinater sendt fra Pc-en. Pennskriverne kunne skrive med mange ulike farver (etter antall penner på skriveren). De kunne også skrive ut tegninger med meget stor målestokknøyaktighet, og ble derfor brukt for utskrift av arbeidstegninger og hustegninger. Ulempen var at hastigheten på utskriften var liten, samt at farvepennene lett kunne bli tette. Det finnes også en mengde skrivere til spesialformål (kassautskrifter, minibank, GPS-mottagere, strekkoder, billetter o.l.) Multifunksjonsmaskiner eller alt-i-ett-maskiner (engelsk: multi-function devices, MFDs) er skrivere som også kan brukes som kopimaskin, skanner og evt. fax. De er enten baset på laserprinsipp, med eller uten farver (mest for kontorbruk) eller blekkprinsipp (mest for hjemmebruk). Se også Commons: Kategori:Printers [1] bilder, video eller lyd Skanner DPI Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ Commons%3Acategory%3Aprinters

128 Hypertekst 123 Hypertekst Hypertekst er et brukergrensesnitt-mønster for å presentere dokumenter som inneholder automatiske kryssreferanser til andre dokumenter (noder), kalt hyperlenker (linker, hyperlinker, lenker, pekere). Når man aktiverer en hyperlenke vil datamaskinen raskt presentere dokumentet det er lenket til. Et dokument kan være statisk (skrevet og lagret på forhånd) eller dynamisk generert (som følge av interaksjon fra brukeren). Den mest kjente implementeringen av hypertekst er World Wide Web. Hypertekstfiksjon er en litterær sjanger der hypertekst utnyttes som strukturerende prinsipp. Denne datarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den [1]. Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Hypertekst Markeringsspråk Et markeringsspråk (eng. Markup language) eller oppmerkingsspråk kombinerer tekst og ekstra informasjon om teksten. Den ekstra informasjonen, for eksempel informasjonen om tekstens struktur og oppsett, blir uttrykt ved bruk av markering, som er innlemmet i hovedteksten. Det mest kjente markeringsspråket er Hypertext Markup Language (HTML), et av grunnlagene i World Wide Web. Denne datarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den [1]. Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Markeringsspråk

129 HTML 124 HTML HyperText Markup Language (HTML, hypertekstmarkeringsspråk) er et markeringsspråk for formatering av nettsider med hypertekst og annen informasjon som kan vises i en nettleser. HTML benyttes til å strukturere informasjon angi noe tekst som overskrifter, avsnitt, lister og så videre og kan, i en viss grad, brukes til å beskrive utseende og semantikk i et dokument. HTMLs grammatiske struktur er HTML DTD som ble skapt ved å gjøre bruk av SGML syntaks, som er en internasjonal standard for tekstformatering (ISO 8879). HTML ble opprinnelig definert i 1989 av Et utsnitt av HTML-kode med syntaksmarkering Tim Berners-Lee og Robert Caillau og videreutviklet av IETF og er nå en internasjonal standard (ISO/IEC 15445:2000). Siden har HTML-spesifikasjonene blitt opprettholdt av World Wide Web Consortium (W3C). Tidlige versjoner av HTML ble definert med løsere syntaktiske regler som gjorde læring av bruken enkel for dem som ikke var vant med publisering på verdensveven. Nettleserne foretok gjerne sine egne antakelser om hvordan koden skulle forstås og skapte bildet av nettsiden. Utviklingen har riktignok gått mer i retning av striktere språklig syntaks, men fremdeles forventes nettlesere å produsere leservennlige sider selv om HTML-koden de er skrevet i er langt fra å etterleve gjeldende standarder. XHTML påtvinger HTML de striktere XML-reglene for å gjøre det enklere å prosessere og vedlikehold og er W3Cs etterfølger til HTML-standarden. Av den grunn ser mange på XHTML som den «nyeste versjonen» av HTML, men i virkeligheten er dette en egen, parallell standard. W3C anbefaler at man bruker enten XHTML 1.1, XHTML 1.0, eller HTML 4.01 når man lager nettsider. Historie Konseptet bak hypertekst stammer helt fra middelalderen, da det ble utviklet et system for kryssreferanser. Hypertekst refererer i dag ikke overraskende til lenker, men «hyper» omfatter også at man kan legge inn «lenker» til filer med grafikk og bilder som nettleseren laster inn i dokumentet som om det var en integrert del. I 1940-årene skrev Vannevar Bush artikkelen As We May Think, der han beskrev et datamaskin-drevet hypertekstsystem han kalte memex. Det var starten. Utover 1960-tallet, da datamaskiner begynte å bli vanligere, ble det gjort flere forsøk på å lage et slikt system som var praktisk å bruke. Første gang et slikt system ble laget, slik vi kjenner det, var i 1989, da HTML ble utviklet primært for å utveksle informasjon ved CERN. Systemet ble etter hvert populært rundt om på andre universiteter, og resten er historie.

130 HTML 125 Teknikk HTML utveksles mellom maskiner gjennom et sett datamaskininstruksjoner kalt HyperText Transfer Protocol, HTTP. HTTP kan sammenliknes med sosiale regler (hva vi skal si når) på samme måte som HTML kan sammenliknes med et språk (hvordan vi sier det vi sier). HTML-spesifikasjonen utvikles i offentlige fora ved World Wide Web Consortium (W3C), en medlemsorganisasjon som har som mål å jobbe for et samlet Internett. Organisasjonen består av representanter fra forskjellige selskaper, som alle publiserer innhold (f.eks. nettsider) eller utvikler programvare som brukes på Internett, slik som nettlesere og vevtjenere. Av norske medlemmer kan Opera Software og NRK nevnes. Spesifikasjonen for HTML legges ut i flere skisser (drafts) før den endelig vedtas. Denne prosessen tar gjerne langt over et år, og diskuteres grundig (og ofte høylytt) av alle interesserte i mellomtiden. Et HTML-dokument består av en rekke elementer, avgrenset av tagger, med forskjellige betydninger. Ved å «tagge» informasjonen man vil publisere, får man et HTML-dokument som kan legges ut på Internett (en nettside) og leses av en nettleser, som tolker de ulike elementene. Dokumentet vises så formatert i henhold til elementenes betydning. Elementene kan også hjelpe f.eks. søkemotorer med å forstå hvilken del av dokumentet som er tittelen, hva som er sitater osv. Minimumskravene for hva et HTML-dokument må inneholde er: <html> <head> <title></title> </head> <body> </body> </html> Det er også vanlig at <head></head>-seksjonen inneholder metadata. Innholdet i slike metatagger er i hovedsak innhold som skal fanges opp av søkemotorer. Et element åpnes med en starttagg, <element>, og lukkes med en sluttagg, </element>. Man trenger ikke å lukke samtlige elementer, da de fleste nettlesere forstår hvor de fleste lukkes likevel. Det er likevel sterkt anbefalt av W3C å lukke elementene, da dette gjør arbeidet med å tolke dokumentet enklere både for mennesker og programmer. XHTML-standarden sier at man må lukke alle elementer. Et element kan ha forskjellige attributter som beskriver enkelte egenskaper ved det. På mange av elementene er det med attributter mulig å angi bakgrunn, farge o.l., men siden HTML-standarden i utgangspunktet ikke tok høyde for visuelle uttrykk, har man utviklet et nytt språk for dette, kalt Cascading Style Sheets, som åpner for mer fleksible visuelle uttrykk. Vanlige elementer med forklaringer h1 (Header 1) - Overskriften på dokumentet h2 - h6 (Header 2 - Header 6) - Underoverskrifter (angir underseksjoner) table (Table) - Lager en tabell ul (Unordered List) - Punktliste ol (Ordered List) - Nummerert liste br (Break) - Linjeskift div (Division) - En seksjon i dokumentet p (Paragraph) - Et avsnitt, vises som regel med en blank linje over og under strong (Strong) - Indikerer viktig tekst, vises vanligvis i fete typer b (Bold) - Gir fet skrift, men ingen viktighetshentydning

131 HTML 126 em (Emphasis) - Indikerer vektlagt tekst, vises normalt i kursiv i (Italics) - Gir kursiv tekst a (Anchor) - En lenke til en annen ressurs på nettet (nettside, e-postadresse, nyhetsgruppe etc.) form (Form) - Benyttes for å sette inn skjemaelementer, skrivefelt, knapper, avkryssningsbokser og lignende. Hvordan alle elementene vises kan bestemmes med CSS om ønskelig. Versjoner HTML 1.0 Dette er den versjonen av HTML som Tim Berners-Lee og Robert Caillau utviklet i Den inneholdt bare grunnleggende elementer for tekststrukturering. De fleste av disse er i dag utgått eller har blitt forandret. HTML 2.0 Dette var HTML 1.0 med noen få ekstra elementer. HTML + Etter HTML 2.0 kom det mange forskjellige miljøer med egne versjoner av HTML, noe som førte til vanskeligheter med å lese dokumentene med mindre man hadde de rette programmene. HTML + var ment å være en fornyelse og forbedring av HTML-språket som alle kunne lese. Det ble laget støtte for tabeller, og strukturen i dokumentet ble formalisert. Det var på dette stadiet at dokumentene begynte å se ut som beskrevet ovenfor. HTML + ble foreslått av Dave Ragget i 1993, men ble aldri tatt opp som formell standard. HTML 3.2 Ingen av nettleserprodusentene implementerte alt av HTML 3.0 eller HTML +, så man hoppet rett på versjon 3.2 som bare tok opp i seg de viktigste delene av det de forskjellige produsentene allerede hadde laget, HTML 3.0 og HTML +. Mange elementer ble dermed ofret. HTML 3.2 er i all hovedsak grunnlaget for HTML slik vi kjenner det i dag. XHTML 1.0 I all hovedsak HTML 4, men med strengere syntaktiske regler (lukke alle elementer etc.). Ordet er en sammenføyning av HTML og XML. Grunnen til at man vil ha reglene så strenge er blant annet at utbredelsen av såkalte WYSIWYG-programmer, som har gjort det lettere å lage internettsider, har ført til mer rot og flere sider som ikke følger standardene. En annen grunn er at sider som følger de rigide, men ryddige reglene blir lettere å lese for små datamaskiner, som for eksempel PDA-er og Mobiltelefoner. Se også Cascading Style Sheets (CSS) JavaScript PHP Common Gateway Interface (CGI) SGML XML

132 HTML 127 Eksterne lenker Norsk Webforum [1] World Wide Web Consortium [2] W3Schools [3] Dave Raggett on HTML4 History of HTML [4] «Vevutvikling med åpne standarder» [5] artikkel om vevstandardenes utvikling HTML validator [6] HTML Dog [7] Referanser [1] / norskwebforum. no/ [2] / www. w3c. org [3] / www. w3schools. com [4] / www. w3. org/ People/ Raggett/ book4/ ch02. html [5] / trivini. no/ w/ text/ vevutvikling/ [6] / validator. w3. org/ [7] / htmldog. com/ XHTML XHTML (Extensible HyperText Markup Language) er et markeringsspråk som følger XML-standarden isteden for SGML som HTML bygger på. Forskjellen fra HTML er at XHTML er et mer fleksibelt språk og har strengere syntaksregler enn HTML. XHTML kan sees som en utvidet utgave av HTML 4.0 og er både etterfølger av HTML og en separat parallell (anbefalt) standard. XHTML vurderes av mange som «aktuell versjon» av HTML, men W3C fortsetter å anbefale både bruken av XHTML 1.1, XHTML 1.0, og HTML 4.01 for publisering på verdensveven. Behovet for en strengere versjon av HTML oppstod fordi innhold på verdensveven skal leveres til mange slags maskiner (bl.a. små skjermer) og løs HTML skapte mye unødig kompleksitet i syntaks. Noen begreper i XHTML-sammenheng Attribute er en parameter til et element, som er beskrevet i DTDen. Mulige verdier, eventuelt standardverdier av attributtet, er definert i DTDen. DTD definisjon av en dokumenttype. En DTD er en samling av XML-beskrivelser som definerer struktur, elementer og attributter som er tilgjengelige for et dokument som er laget med XHTML. Document er en datastrøm som er strukturert slik at den inneholder informasjon organisert i henhold til den tilknyttede DTDen. Element er strukturenheten som er definert i DTDen. Elementets innholdsmønster er definert i DTDen Implementation er et system som tilbyr en samling av muligheter som støtter denne spesifikasjonen Parsing er måten dokumentet blir skannet, og informasjonen i dokumentet er filtrert, etter hva elementene tilsier Rendering (visning) er en betegnelse på dokumentets presentasjon for sluttbruker, og det gjelder ikke nødvendigvis bare synlig visning, det kan for eksempel også være lyd. User Agent er implementeringen som tar imot og prosesserer (tolker) XHTML-dokumenter. Validation er den prosessen med hvilken dokumentet sjekkes og sammenlignes med den DTD som tilhører dokumentet.

133 XHTML 128 Well-formed - Et dokument er bra formet hvis det er strukturert i følge spesifikke regler, i dette tilfelle regler definert i XML Eksterne lenker W3.org [1] w3schools [2] Norsk Webforum [3] Referanser [1] / www. w3. org/ TR/ xhtml1/ [2] / www. w3schools. com/ xhtml/ [3] / norskwebforum. no Cascading Style Sheets Cascading Style Sheets (CSS) er et språk som brukes til å definere utseende på filer skrevet i HTML eller XML. Prinsippet er at HTML- eller XML-dokumentet utelukkende skal beskrive struktur og semantikk, mens oppsett, farger og annen stilinformasjon skal beskrives ved hjelp av CSS. Stilinformasjonen kan integreres i selve dokumentet eller skilles ut som en egen fil med endelsen.css. Et ubegrenset antall dokumenter kan peke til og styres av samme.css-fil, noe som er styrken i CSS: Ved å endre på en fil, kan man endre fargebruk, bakgrunnsbilder osv. i alle dokumenter som peker til CSS-filen. Eksempel: body { background-color: #ff0000; color: #ffffff; } Her setter man bakgrunnsfargen til rød ved hjelp av background-color og HEX-koden #ff0000 samt tekstfargen til hvit. Man peker til CSS dokumentet med denne HTML-koden: <link rel="stylesheet" href="mappe/filnavn.css" type="text/css" /> Den første versjonen av CSS ble lagt fram av Håkon Wium Lie i Han videreutviklet siden språket sammen med Bert Bos, og i dag er det W3Cs CSS Working Group, hvor Lie og Bos begge er medlemmer, som oppdaterer CSS-spesifikasjonen. Med versjon 2 av CSS kom medietyper (media types) inn i spesifikasjonen. Medietyper gjør det mulig å definere ulik stil for det samme dokumentet avhengig av hvor og hvordan det blir brukt. For eksempel brukes medietypen "screen" for vanlig pc-nettleservisning, mens "handheld" er for mobiltelefoner og andre mindre skjermer, "print" for utskrift og "projection" for visning på storskjerm.

134 Cascading Style Sheets 129 Eksterne lenker W3Cs sider om css [1] HTMLDog CSS Beginner Guide [2] CSS Zen Garden [3] -- Se hva som er mulig med CSS W3Schools [4] -- Lær deg CSS Forskjellige leksjoner og artikler om CSS [5] Håkon Wium Lies doktoravhandling om CSS [6] -- for viderekomne Referanser [1] / www. w3. org/ Style/ CSS/ [2] / www. htmldog. com/ guides/ cssbeginner/ [3] / www. csszengarden. com [4] / www. w3schools. com/ css/ [5] / css. maxdesign. com. au [6] / people. opera. com/ howcome/ 2006/ phd/ Platelager Platelager (eller harddisk, engelsk hard disk drive) er et lagringsmedium som lagrer digitalt kodet informasjon på hurtig roterende ferromagnetiske platelagerskiver. Informasjonen leses og skrives av et kombinert lese- og skrivehode som sitter på en styrt arm. De fleste datamaskiner har platelager. Oppgaven er å lagre all informasjonen på datamaskinen på en slik måte at den ikke forsvinner når datamaskinen blir slått av. Det første platelager ble introdusert i 1956 av IBM. Det hadde en lagringskapasitet på 4,4 megabyte og veide 1,2 tonn. I 1981 kom de første lagringsenhetene for personlige datamaskiner, da med en 3.5 platelager. kapasitet rundt 5 megabyte. [1] I dag leveres ordinære hjemmemaskiner med harddisker med kapasitet opp mot flere terabyte. [2] Historikk Før man lagret på plater ble det brukt trommelminne. Hvert enkelt spor lå da som en lukket sirkel på trommelen, og derav kom den gamle adresseringen som en kan finne igjen i dag som «chs»; cylinder, head, sector. Disse tromlene var store og med begrenset lagringsplass, men de var forholdsvis raske. Andre eldre lagringsmedier er: Williamsminne, kvikksølvminne og magnetkjerneminne (forløper for dagens RAM). I 1957 introduserte IBM sitt første platelager, «3030» (senere «Winchester»). Platelageret bestod av hele 50 plater der hver plate var 24 i diameter med en kapasitet på 5 megabyte, noe som var enormt på den tiden. Prisen var også enorm; det kostet cirka dollar å leie platelageret. Gammelt platelager fra IBM.

135 Platelager 130 Størrelse Vanlige yttermål er 3.5, 2.5 og 1.8. En del utstyr blir levert med enda mindre platelager. Dette er ofte mobile enheter som f.eks. MP3-spillere som ikke følger standardiserte mål. 2,5" og 1,8" standardene er også populære valg i den bærbare musikkbransjen da disse bruker lite strøm, kan holde store mengder data og er nesten lydløse. Creative og Apple bruker disse to typene i mange av sine MP3 spillere. Kapasitet Et platelager består av flere plater med en eller to brukbare sider. På hver plate er det et antall spor, som igjen er delt inn i sektorer. Hver sektor kan lagre et vist antall bytes, vanligvis 512 bytes. Lagringskapasitet = antall plater * sider * spor * sektorer * byte per sektor [1]. Det er relativt tidkrevende å lese og skrive informasjon til et platelager, dette kan være en flaskehals når man behandler større mengder data. Dette er svært merkbart på en vanlig PC når minnet er overbelastet slik at datamaskinen stadig må hente informasjon fra harddisken. De viktigste faktorene for diskers aksesstid er flyttingen av diskhodet(søketid), den tiden det tar for platen å rotere slik at første ønskede sektor er under diskhodet(rotasjonsforsinkelsen) og den tiden det tar å kjøre alle ønskede data under diskhodet(overføringstiden). Aksesstid = søketid + midlere rotasjonsforsinkelse + overføringstid [1]. Søketid avhenger av produsentens spesifikasjoner. Midlere rotasjonsforsinkelse er tiden det tar for platen å rotere en halv runde. Overføringstiden avhenger av hvor mye data som skal behandles og hvordan den er organisert på disken. En diskoperasjon tar vesentlig lengre tid hvis dataene som leses er spredt tilfeldig utover enn hvis dataene ligger etter hverandre. Mekanikk Et platelager består av to deler; én elektronisk og én mekanisk. Den mekaniske delen består av et sett med plater i et støvtett miljø. Et sett med «hoder» beveger seg frem og tilbake på disse platene for å skrive og lese informasjonen som er lagret på dem. Den elektroniske delen styrer den mekaniske delen, og er det primære mellomleddet mellom resten av datamaskinen og selve lese- og lagringsforholdet. Elektronikken tar seg av følgende: Styring av mekanismen Diagnose og måling av temperatur Kommunikasjon med resten av datamaskinen Hurtigminne Kartlegge informasjonen på platene Bearbeider informasjonen iht. filtabellen (som forteller hvor filene ligger på platene) Når datamaskinen spør om å få en gitt mengde informasjon fra platelageret, blir denne forespørselen først sendt til styringsenheten i platelageret. Styringsenheten oversetter de logiske koordinatene den mottar og oversetter dem til de faktiske koordinatene på platelageret. Så styrer den «armene» hvor «hodene» ligger til de ulike koordinatene, leser informasjonen og returnerer det. En enhet i elektronikken setter så sammen de ulike bitene av informasjon, som ikke nødvendigvis er lest i samme rekkefølge som de ble forespurt, og sender dem videre i riktig rekkefølge. «Hodet» som brukes for å lese informasjon fra platene i et platelager. Her har skrive-/lesehodet berørt og ødelagt diskoverflaten.

136 Platelager 131 Hurtigminne De fleste platelagre i dag har hurtigminne, såkalt «cache», som fungerer som en buffer. Meningen med hurtigminnet er at den siste informasjonen som ble skrevet til platelageret skal være raskt tilgjengelig, slik at overføringstiden blir minst mulig. Det finnes også platelagre med flashminne. Selv om flashminnet er betydelig langsommere enn vanlig internminne, er platelagre med flashminne fremdeles mye raskere enn mekaniske platelagre. Det er først og fremst en vesentlig raskere tilgangstid som gjør at disse platelagrene brukes, og de benyttes også i en del miljøer hvor platelagrene er utsatt for mekaniske belastninger, som for eksempel vibrasjoner eller slag. Lagringskapasiteten til et slikt flashminne er ofte svært begrenset i forhold til vanlige platelagre, men har den fordelen at informasjonen ikke går tapt når strømmen slås av. Det er også produsert en del platelagre hvor mengden hurtigminne er vesentlig større enn normalt, ofte med flashminne for å supplementere det vanlige hurtigminnet. Styringsenheten til platelageret kan da velge hvor den vil hente informasjonen, fra flashminnet eller fra platelageret. Da blir det ofte brukt avanserte algoritmer for å avgjøre hvor det er optimalt å lagre informasjonen, og i noen tilfeller kan styringsenheten gis hint om hvor den bør lagre bestemte filer. Slik manipulering vil skje uten at brukeren trenger å gjøre noe. Tilkobling Platelagrenes forbindelse «interface» til hovedkortet, er basert på kabler. ST-506 og Enhanced Small Disk Interface (ESDI) er tidlige standarder. Frem til nå har man brukt IDE-grensesnittet, men med innføringen av SATA-standarden endret man samtidig utseende på kablene, slik at de ble langt smalere, noe som er viktig i forhold til den begrensede plassen i kabinettet og behovet for god luftsirkulasjon. For løsninger hvor det kreves større hastigheter, spesielt for tjenere, benyttes SCSI-grensesnittet. For eksterne platelagre benyttes gjerne USB- eller Firewire-grensesnittene. Det er en stor misforståelse blant brukere om at eksterne harddisker med USB eller Firewire er en egen standard. Dette er feil. Det er alltid en IDE eller S-ATA disk som er satt inni et kabinett der en respektiv IDE- eller S-ATA-kontroller kommuniserer med maskinen på USB eller Firewire porten. En slik disk kan taes ut av diskkabinettet og settes i en hvilken som helst respektiv kontroller. Dette er det samme prinsippet som at den interne IDE- eller S-ATA-kontrolleren i en datamaskin kommuniserer på maskinen sin PCI-buss istedenfor USB- eller Firewire-bussen. I det siste har SATA2 standarden fått røtter. Den tilbyr den dobbelte av båndbredden, og er bakoverkompatibel. Det er svært få platelagre (om ingen) som kan utnytte denne båndbredden, men det er sannsynlig av nyere SSD-lagringsmediene som baserer seg på flash-minne vil gjøre SATA2 båndbredden til flaskehalsen med sin nye kraft som gjør dagens platelagre unødvendige. De nye SSD-lagringsmediene forventes å ta over helt for dagens platelagre. De har ingen bevegelige deler, er generelt raskere og bruker svært lite strøm. Interfacestandarden sier ingen ting om platelageret sitt faktiske ytelse. Et ATA100 platelager kan vise seg å være mye raskere enn et ATA133 platelager. Det er den mekaniske delen som bestemmer lese/skrive hastigheten. Referanser [1] Normann, Ragnar (bearb.): Effektiv bruk av sekundærlager (slides) ( www. uio. no/ studier/ emner/ matnat/ ifi/ INF3100/ v08/ undervisningsmateriale/ lysark/ kap11. pdf) INF3100 Databaser. Universitetet i Oslo, april [2] komplett.no ( www. komplett. no), januar 2009

137 Gigabyte 132 Gigabyte Byte-størrelser SI-prefikser binærprefikser (IEC ) Navn (Symbol) Vanlig bruk Standard SI Navn (Symbol) Verdi kilobyte (kb) megabyte (MB) gigabyte (GB) terabyte (TB) petabyte (PB) exabyte (EB) zettabyte (ZB) yottabyte (YB) kibibyte (KiB) mebibyte (MiB) gibibyte (GiB) tebibyte (TiB) pebibyte (PiB) exbibyte (EiB) zebibyte (ZiB) yobibyte (YiB) 2 80 For bokstavkombinasjonen, se Gb (bokstav). Gigabyte (GB) er måleenhet for datalagringskapasitet. En gigabyte (utledet fra SI-prefikset giga-) er en enhet for informasjon eller datalagringskapasitet, og betyr enten nøyaktig én milliard bytes ( eller 10 9 ) eller omtrent 1,07 milliarder bytes ( ). For å minske forvirringen rundt dette er det innført en enhet gibibyte som alltid betyr ( eller 2 30 ) bytes. Denne datarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den [1]. Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Gigabyte

138 Statisk elektrisitet 133 Statisk elektrisitet Statisk elektrisitet betyr stillestående elektrisitet og fagfeltet som behandler dette kalles elektrostatikk. Den andre delen av elektrisitetslæren kalles elektrodynamikk, som er læren om elektrisitet i bevegelse, som er elektrisk strøm. Hovedingrediensene i elektrostatikken er faste stoffer som er elektriske isolatorer, og frie elektroner. Også i elektrostatikken foregår det forflytning av ladninger, men kun som enkeltstående hendelser, altså ikke som en kontinuerlig prosess. I likevekt holder elektronene seg til atomkjernene sine. Atomkjernene sitter alltid fast i stoffet og de har positive ladninger. De fleste elektronene er fast bundet til atomkjernene sine og holder stoffet sammen. Likevel sitter elektronene i de ytterste skallene (Bohr's atommodell) ganske løst og kan bringes til å frigjøre seg og til å bevege seg. Elektronene har negative ladninger og kan derfor påvirkes med krefter. Hvert elektron har en fast mengde ladning, kalt elementærladningen. Mindre ladninger eksisterer ikke. Like ladninger frastøter hverandre og ulike ladninger tiltrekker hverandre. Dette gjelder både mikroskopisk og makroskopisk betraktet. To elektroner frastøter hverandre mere jo nærmere hverandre de En leketøysballong blir negativt elektrisk ladet kommer. når den gnis mot f.eks. hår. Når en slik elektrisk ladet ballong kommer nær en elektrisk nøytral Til et stykke isolator kan en tilføre en samling elektroner. Antall gjenstand, for eksempel en vegg, vil de elektriske elektroner bestemmer hvor mye ladning som ble tilført isolatoren. ladningene i veggen flytte seg omtrent slik Elektronene forblir værende noenlunde der de ble tilført, de fordeler figuren viser, slik at ballongen og veggen seg ikke jevnt over isolatoren siden den ikke kan lede strøm. En kan tiltrekkes av hverandre. tenke på dette som en negativt ladet øy. Likeledes kan en fjerne en samling elektroner fra et område; de positive atomkjernene er da i flertall slik at dette stedet har fått en positiv ladning. Mellom ulike ladninger hersker en kraft som søker å utjevne forskjellen mellom for mange og for få elektroner. En leder kan kobles mellom disse øyene og vil da lede elektronene over inntil balanse er oppstått. Kraften som virker kalles elektrisk spenning. Bevegelsen av elektroner gjennom lederen kalles elektrisk strøm. Ubalansen setter opp et elektrisk felt mellom øyene, og feltets styrke måles i V/m (volt per meter). Feltet inneholder den energien som ble brukt til å forflytte elektronene. Elektroner som skulle befinne seg mellom de ulikt ladde øyene blir påvirket av dette feltet med en kraft som er proposjonal til feltstyrken, rettet mot den positive øya. Rav (harpiks) er en god isolator. Det var tidlig kjent at gnidning av et stykke rav med et tørt tøystykke eller dyrepels ville gjøre noe med det slik at små, lette partikler ville tiltrekkes av det. Rav heter elektron på gresk og var årsaken til bruken av dette ordet fikk med elektroteknikk å gjøre. Mennesker blir ladet når de går rundt med godt isolerende fottøy i tørre omgivelser. I mennesker fordeler elektronene seg jevnt over det hele, siden kroppsvev leder strøm ganske godt. Flytting av store mengder elektroner fører til store spenninger, og ligger positive og negative ladninger svært nære hverandre blir også feltstyrken stor. I vakuum vil feltstyrker større enn ca V/mm føre til at elektronene hopper over av seg selv, det oppstår en elektrisk ledende og strømførende gnist. I stor skala kalles gnisten et lyn; ladningene holdes av små vanndråper i atmosfæren.

139 Statisk elektrisitet 134 Det var lenge ukjent hvorfor et ganske lite, lett stykke materie (som en liten bit papir) først ville tiltrekkes av en ladning, for så å bli frastøtt like kraftig etter den berørte stedet med ladningen. Det som skjer er at papirbiten er nøytral eller har en annen ladning enn stedet, og blir derfor tiltrukket. Ved berøring overtar papirbiten en del av stedets ladning slik at stedet og biten har fått samme ladning og derfor frastøter hverandre. En gjenstand som er elektrisk ladet, det vil si som har for mange eller for få elektroner, sier vi er statisk elektrisk ladet. Statisk elektrisitet er elektriske ladninger som ligger i ro på overflaten av ting. Du kan for eksempel få en ballong til å henge fast på veggen eller i taket etter at den er gnidd. Det er fordi ballongen blir elektrisk ladet når du gnir den. Gnistene er små lyn som går fra ballongen til håret. Dette kalles statisk elektrisitet. Elektrisitet er egentlig noen bitte små partikler som har elektrisk ladning. Elektronene har minusladning. Plussladninger og minusladninger trekker på hverandre. Når du gnir ballongen mot håret hopper elektroner over fra ballongen til håret. Ballongen blir minusladet og dersom du setter ballongen inn til veggen vil elektronene forsøke å "trekke" veggen (som er positivt ladet) til seg. Statisk elektrisitet kan variere fra 500V til 20kV. Se også Van de Graaff-generator Denne elektrorelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å elektrisitet utvide den [1]. Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Statisk Elektromagnetisk forstyrrelse Elektromagnetisk forstyrrelse (eller EMI, også kalt radiofrekvensforstyrrelser eller RFI) er en (vanligvis uønsket) forstyrrelse som påvirker en elektrisk krets på grunn av elektromagnetisk stråling fra en ekstern kilde. [1] Forstyrrelsen kan påvirke, stanse eller på andre måter nedgradere eller sette grenser på effekten i en omkrets. Kilden kan være et hvilket som helst objekt, naturlig eller kunstig, som har hurtigskiftende elektriske strømninger, slik som en elektrisk omkrets, solen eller Aurora polaris. Når et apparat eller system blir forstyrret i sin funksjon i det elektromagnetiske miljøet det er ment å fungere i, kaller vi fenomenet elektromagnetisk interferens, EMI. Når et apparat eller system derimot er installert på en slik måte at det fungerer uforstyrret i sitt elektriske miljø, og heller ikke forstyrrer annet elektrisk utstyr, har vi elektromagnetisk sameksistens eller elektromagnetisk kompatibilitet, EMC. Elektromagnetiske felt er en samlebetegnelse for elektriske felt (E-felt) og magnetfelt (B-felt). Enhver spenningssførende leder eller komponent omgir seg med et E-felt, men det er i første rekke i høyspenningsanlegg at disse feltene medfører problemer. I bygningsinstallasjoner vil de aller fleste problemene kunne føres tilbake til B-feltene. Alle strømførende ledere omgir seg med et magnetisk felt. Feltets størrelse øker med størrelse på strømmen og minsker med avstanden til støykilden (i dette tilfellet lederen). Kretsens påtrykte spenning er uten betydning når man vurderer forholdene i forbindelse med magnetiske felt. I en flerlederkabel i et IT-, TT- eller TN-System er summen av strømmene ved normal og feilfri drift lik null. Men siden sentrum for hver av strømmene er litt forskjøvet i forhold til hverandre, omgir kabelen seg allikevel med et visst magnetisk felt. Feltet er imidlertid mye mindre enn det som er rundt en enlederkabel. I et TN-C-S-system må vi regne med at deler av belastningsstrømmen bestandig returnerer til transformatorens jordede punkt via bygningskonstruksjoner eller andre ledende deler, og derfor dannes

140 Elektromagnetisk forstyrrelse 135 det magnetiske felt både rundt kabler og rundt ledende bygningskonstruksjoner. Dette er en av grunnene til at et slikt system ikke tillates brukt etter første fordeling i bygningsinstallasjoner. Referanser [1] Basert på 'interference-oppføringen i The Concise Oxford English Dictionary, 11. utgave, online Kontoplan Kontoplan eller hovedbok er betegnelsen på kontoene som benyttes i regnskapsføring. Hovedbok-begrepet stammer fra middelalderen da regnskap ble ført i store protokoller med mange kolonner. Dagens IT-systemer bruker også kontoer for sine posteringer i regnskapet. Disse kontoene er i hovedsak en kategorisering av transaksjonene som føres i regnskapet. I vanlig norsk kontoplan finnes det 8 kontoklasser [1] : 1. Eiendeler, selskapets eiendeler: biler, eiendom, bankinskudd, etc. 2. Egenkapital og gjeld, dokumenterer hvordan eiendelene er anskaffet. 3. Salgs- og driftsinntekter, inntekter fra salg - uten mva. 4. Varekostnad, varekjøp, alt som kjøpes inn for videresalg, også innleid arbeidskraft som skal viderefaktureres. 5. Lønnskostnader, kostnader med ansatte. 6. Andre driftskostnader av- og nedskrivinger, alle kostnader relatert til driften av selskapet. Husleie, telefon, strøm, etc. 7. Andre driftskostnader av- og nedskrivinger 8. Finansinntekter og -kostnader, inntekter eller kostnader ervervet der ikke noe produkt- eller vare er utvekslet. Man har fått eller betalt penger uten noe igjen. Renter, gebyrer etc er eksempler på disse. Kilde NS Ramme for kontokoder og regnskapsoppstilling Nyeste versjon NS Ramme for kontokoder og regnskapsoppstilling Eksterne lenker Oversikt fra Trond Kristoffersen's bok Årsregnskapet [2] (PDF må roteres) «Forslag til kontoplan for aksjeselskaper» fra læreboken Finansregnskapet i teori og praksis [3]

141 Kontoplan 136 Se også Saldo Saldobalanse Denne økonomirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den [4]. Referanser [1] Tellefsen Jan Terje og John Christian Langli. Årsregnskapet, 8 utgave. Gyldendal Akademisk, ISBN [2] / www. fagbokforlaget. no/ kristoffersen/ aarsregnskapet/ ns4102. pdf [3] / www. nkiforlaget. no/ forlaget/ Finansregnskapet01/ kontoplan. htm [4] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Kontoplan Helse, miljø og sikkerhet Helse, miljø og sikkerhet (HMS) er en samlebetegnelse på arbeidsplassenes interne arbeid med helsevern, miljøvern, arbeidsmiljø og trygghet for ansatte. Tilrettelegging for HMS skal forebygge skader og miljøforstyrrelser, og sikre de ansatte et sunt arbeidsmiljø. Alle virksomheter skal arbeide systematisk med HMS i henhold til Forskrift om Systematisk helse-, miljø og [1] [2] sikkerhetsarbeid i virksomheter ("Internkontrollforskriften") eller Rammeforskriften (petroleumsvirksomheten). For HMS på bygge- og anleggsplasser gjelder den såkalte byggherreforskriften som er fastsatt med hjemmel i arbeidsmiljøloven. For offentlige anskaffelser over kr ,- eksklusive merverdiavgift, skal tilbyderne inngi en skriftlig og underskrevet HMS egenerklæring der de skal bekrefte at de vil følge HMS reglene. HMS-konferanser Offshoreleverandørenes hms-konferanse Sikkerhetsforums årskonferanse HMS-konferansen i Kristiansund Kristiansand-konferansen (Boring og brønn) NTNUs Sikkerhetsdagene [3] Eksterne lenker Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av hms-ingeniør [4] HMS-etatene i Norge [5] Oljeindustriens Kompetanseportal (HMS) [6] HMS-regelverket i petroleumsvirksomheten innenfor Oljedirektoratets (OD)s og Petroleumstilsynets (Ptil)s myndighetsområde [7] Arbeidstilsynets HMS side [8] IT støtte verktøy for HMS [9] Arbeidsmiljø på flerkulturelle arbeidsplasser [10] Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å miljø og sikkerhet utvide den [11].

142 Helse, miljø og sikkerhet 137 Referanser [1] / www. arbeidstilsynet. no/ c26981/ forskrift/ vis. html?tid=28002 [2] / www. ptil. no/ regelverk/ r2002/ Rammeforskriften_n. htm/ [3] / www. sikkerhetsdagene. no [4] / utdanning. no/ yrker/ beskrivelse/ hmsingenior [5] / www. hmsetatene. no/ [6] / www. trainingportal. no/ [7] / www. ptil. no/ regelverk/ r2002/ frame_n. htm/ [8] / www. arbeidstilsynet. no/ c26972/ artikkel/ vis. html?tid=27708 [9] / www. synergi. com [10] / afa. uib. no [11] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Helse, Datasikkerhet Datasikkerhet, Informasjonssikkerhet eller IT-sikkerhet er et fagområde som er knyttet til nøkkelbegrepene konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet. Det engelske ordet for informasjonssikkerhet, information security, blir ofte forkortet INFOSEC. Nøkkelbegrep Konfidensialitet: Å sikre at informasjon bare er tilgjengelig for de som skal ha tilgang. Integritet: Å sikre at informasjon er korrekt og fullstendig. Tilgjengelig: Å sikre at informasjon er tilgjengelig innenfor de krav som er satt. Bruk av kodekalkulator er fortsatt den vanligste metoden for å gjøre konfidensiell informasjon tilgjengelig. Hensikten er å iverksette relevante, tilstrekkelige og effektive tiltak slik at forretningsprosessene har tilgang til informasjon med nødvendig kvalitet. Andre begrep Andre begrep knyttet til datasikkerhet er ikke-benekting og sporbarhet som har en innbyrdes avhengighet. Ikke-benekting: (Engelsk: Non repudiation) Beskriver metoder som skal dokumentere at en handling virkelig har vært gjort av en konkret definert person. Sporbarhet: Beskriver metoder som skal knytte enhver endring av informasjon til en ident, for eksempel slik som historikk-siden på Wikipedia.

143 Datasikkerhet 138 Risikostyring Nettopp bildet av hva nødvendig kvalitet betyr er vesentlig. Alle tiltak som gjøres vil være kostnadsdrivende slik at det er viktig å velge de rette tiltakene. Fagområdet risikostyring blir dermed viktig. En risikoanalyse vil avdekke områder hvor kostnaden til et tiltak oppveier kostnaden ved å unnlate å gjøre tiltaket. Policy-arbeid For at en bedrift skal gøre tiltak som virker i samme retning og er konsistente bør enhver bedrift utvikle en datasikkerhetspolicy og ha en datasikkerhets-håndbok som detaljerer policyen. Det finnes gode standarder som kan benyttes i dette arbeidet, for eksempel NS 7799 som finnes i en del varianter bl.a BS 7799 og NS-ISO/IEC Revisjon Datasikkerhet er knyttet nært mot bedriftens økonomistyring. I forkant av regnskapsrevisjon gjøres det ofte revisjon av IT-systemene. COBIT er en modell som ofte benyttes i det arbeidet. Vanlige feil Det er vesentlig at datasikkerhetsarbeidet er en kontinuerlig prosess og ikke preges av en samling strakstiltak. Konsekvensen av slike er at tiltakene blir kostnadsdrivende, ikke er effektive og virker mot hverandre. Manglende eierskap er et område som ofte er årsak til økt kostnad og risiko. Alle IT-system bør ha en eier som er ansvarlig for leveransen fra systemet og som bærer kostnaden ved både kvalitetsfremmende tiltak og de feil som inntreffer. Organisasjoner Information Security Forum [1] er en verdensomspennende sikkerhetsorganisasjon Nettvett.no [2] er et nettsted hvor du finner informasjon, råd og veiledning om sikker bruk av Internett. It-Sikkerhetsforum [3] Norges største sikkerhetorganisasjon ISACA [4] utgiver av COBIT InfoSec Training Media Archive- Videos and Poster [5] Referanser [1] / www. securityforum. org/ [2] / www. nettvett. no [3] / www. isf. no [4] / www. isaca. org [5] / www. xml-dev. com/ blog/?action=viewtopic& id=141

144 Etikk 139 Etikk Etikk (fra gresk ethos, sed) eller moralfilosofi er den delen av filosofien som søker å besvare spørsmål som «hva er godt», «hva er det rette», «hvordan bør man oppføre seg». Etikk er den norm som et individs vilje legger til grunn for sine ord og handlinger. Et individs etikk kan være basert på anvendelse av individets rett til selvbestemmelse eller ha et tillært religiøst eller filosofisk grunnlag: læren om rett og galt. Det finnes ulike etiske teorier som vektlegger ulike ting når «det som er rett» skal bedømmes. Etikken deles grovt sett inn i tre deler: metaetikk, normativ etikk og anvendt etikk. Norsk etikk Tradisjonell norsk etikk tar utgangspunkt i beskyttelsen av individets rett til fri selvbestemmelse og bygger på tre grunnsetninger: 1. Bare levende vesener kan ha rettigheter, ethvert individ har sin arts fulle og udelte rettigheter. 2. Bare mennesker kan ha plikter, ethvert individ har de plikter han eller hun har påtatt seg ved løfte eller avtale eller pådratt seg ved seksuelt samkvem eller skadegjørende handling. 3. Dersom intet levende vesen føler seg krenket, er ingen skade skjedd. Metaetikk Metaetikk (gresk: «over» eller «etter» etikken) handler om grunnleggende etiske teorier. Her spør man seg om etikken skal være objektiv eller subjektiv, om man skal legge fornuft eller følelse til grunn for etikken, og hvordan etiske utsagn skal begrunnes. Metaetikken deles vanligvis inn på to måter: non-kognitivisme versus kognitivisme og relativ moral versus absolutt moral. Non-kognitivisme Non-kognitivister vil hevde at vurderinger (eller holdninger) ligger til grunn for en moralsk dom. De setter et skille mellom faktaspørsmål og verdispørsmål. Faktaspørsmål kan bare beskrives deskriptivt og Aristoteles var en viktig metaetiker. Med moderne filosofisk begrepsbruk vil han omtales som en kognitivist konstaterende, men vurderinger kan ikke beskrives deskriptivt, men normativt. Når en non-kognitivist hevder at fakta og verdier er svært ulike, mener man å si noe om det logiske forholdet mellom utsagn om fakta (deskriptive utsagn) og utsagn om verdier (normative utsagn). Man kan slutte fra ett eller flere deskriptive utsagn til andre deskriptive utsagn, men man kan ikke slutte fra ett eller flere deskriptive utsagn til normative utsagn. [1] Non-kogntitivisme har to kjennetegn: [1] 1. Faktaspørsmål er vesensforskjellig fra spørsmål som har med vurderinger av verdier å gjøre. 2. Å felle en moralsk dom er å gjøre en vurdering, mer presist: det er å uttrykke en følelse eller en holdning.

145 Etikk 140 Kognitivisme Kognitivister (også kalt moralske realister) mener at gode eller riktige handlinger er ensbetydende med moralske sannheter. Moralske utsagn vil kunne avgjøres ved hjelp av fornuften. Klassiske kognetivister er Platon og Aristoteles, i nyere tid er Immanuel Kant et eksempel på en kognitivist. Relativ moral Relativistisk moral går ut på at en handling ikke kan være rett eller gal, dette må ses relativt til en mengde verdier. Det vil heller ikke finnes et allmenngyldig sett verdier, hvilke verdier man vil tro på er opp til enkeltpersonen selv. En handling kan altså være god for én person, men ikke god for en annen. Absolutt moral En person som forfekter absolutt moral vil hevde at en handling kan være rett eller gal og at den relateres til et sett verdier. Normativ etikk Den normative etikken har som oppgave å formulere grunnleggende moralske prinsipper. Moderne normativ etikk er delt inn i trehoveddeler: konsekvensetikk, pliktetikk og dydsetikk. Konsekvensetikk Konsekvensetikken, eller konsekvensialismen fokuserer på konsekvensene av en handling. Strategier og handlingsvalg må vurderes ut fra de konsekvenser de respektive valg gir. Subjektiv konsekvensialisme vurderer antatt konsekvens. Objektiv konsekvensialisme vurderer antatt konsekvens og faktiske hendelser. En konsekvensetiker kan ikke mene at å lyve alltid er galt, fordi konsekvensene av den konkrete handlingen må vurderes hver gang. Konsekvensialismen hevder at moralske plikter i siste instans bestemmes av de ikke-moralske verdiene til våre handlingers konsekvenser. Mange konsekvensialister mener at lyst og smerte er de ikke moralske verdiene som i siste instans begrunner alle våre moralske plikter. De fleste moderne konsekvensialister er universelle konsekvensialister, det vil si at de tar hensyn til alle som berøres av en handling. [2] Konsekvensetikeren må prøve å forutsi konsekvensene av hver enkelt handling for å finne den rett eller gal. En av konsekvensetikkens svakheter er at ingen kan forutsi fremtiden, og man kan da i ettertid finne ut at man tok feil. Konsekvensetikken er resultatorintert og kan brukes i enhver situasjon, men problemet er hvem som bestemmer hvilke konsekvenser som er ønskelige eller ikke. En stor del av vurderingen blir overlatt til individet. Fordi konsekvensetikken er resultatorientert og konsentrer seg om hver enkelt situasjon, bidrar den ikke til å utvikle etiske prinsipper slik at de kan brukes i fremtiden. Konsekvensetikken er altså ikke fremtidsrettet.

146 Etikk 141 Utilitarisme Utilitarismen regnes som en del av konsekvensetikken utformet av Jeremy Bentham fra David Hume, og videreutviklet av blant andre den engelske filosofen John Stuart Mill, men man kan finne liknende tanker allerede i antikkens Hellas. Utilitarismen er en universell konsekvensialisme hvor en handling er en moralsk plikt hvis den er det handlingsalternativ som, vurdert for alle berørte parter, fører til den største overvekten av ikke-moralske goder over dårlige konsekvenser, eller den minste overvekten av ikke-moralske dårlige over gode konsekvenser. [2] John Stuart Mill definerte utilitarismen som «den oppfatning som anerkjenner nytten eller prinsippet om den største lykke som moralens grunnlag, hevder at handlinger er riktige i den grad de bidrar til å fremme lykken, gale når tendensen er å frembringe det motsatte av lykke. Med lykke menes glede og frihet for smerte, med ulykke menes smerte og mangel på glede.» [3] Klassisk utilitarisme tar utgangspunkt i at hvor rett/korrekt en handling er, er en funksjon av hvor mye godhet eller lykke det kommer ut av den (for samfunn eller menneskeheten). Jeremy Bentham, utilitarismens far Utilitarisme er en slags kollektiv hedonisme, hvor målet er å oppnå velvære for hele gruppen. Dens grunnleggende moralprinsipp uttrykker ikke altruisme, men velvilje der aktøren ikke regner seg selv som verken mer eller mindre enn noen annen person. Man snakker også om negativ eller omvendt utilitarisme. Da er den mest riktige handlingen den handlingen som skaper minst ulykke, eller med John Stuart Mills ord; minst «smerte og mangel på glede». Utilitarismen generelt er resultatorientert og legger opp til solidaritet mellom mennesker. På den annen side kan den føre til egoistiske handlinger, fordi det er opp til hvert individ å bestemme hvilke konsekvenser som er ønskelige. Vi skiller mellom handlingsutilitarisme og regelutilitarisme. En handlingsutilitarist vil vurdere den totale summen av lykke i hvert enkelt handlingstilfelle. Hvis lykken øker har handlingen moralsk verdi. En regelutilitarist vil følge regler for hvilke handlinger som vanligvis skaper mest lykke. Hvis den totale lykken øker når handlingen blir allment praktisert, har handlingen moralsk verdi. Handlingsutilitarismen medfører at man for eksempel kan straffe uskyldige personer, så lenge den totale velværen i samfunnet øker. De fleste vil mene at det er umoralsk å «rette baker for smed». Regelutilitarismen er visjonær og idealistisk. Etikksystemet ønsker å finne frem til de korrekte prinsippene (de som fører til at den totale lykken øker) og holde seg til dem.

147 Etikk 142 Pliktetikk Pliktetikken (deontologi) fokuserer på selve handlingen. Pliktetikeren må ta utgangspunkt i moralske normer og prinsipper for å bedømme en handling og finne den rett eller gal. I pliktetikken går altså de moralske normene, reglene, foran. Det er ikke rom for å vurdere enkelte situasjoner. Godtar man én hvit løgn, godtar man i prinsippet alle løgner. Pliktetikken er skjematisk, men også idealistisk og kompromissløs. De fleste situasjoner man skal vurdere pliktetisk vil medføre selvmotsigende plikter. Det er galt å lyve, men det er også galt å fortelle en morder sannheten om hvor hans offer befinner seg. Dette viser at pliktetikken kan være vanskelig, fordi det kan være vanskelig å bestemme pliktenes rangordning. En formulering av Immanuel Kants kategoriske imperativ sier at mennesket ikke skal brukes kun som et middel, men også som et mål i seg selv. Dette er et viktig prinsipp i pliktetikken. Pliktetikken kan bli firkantet og lite anvendelig. En stor svakhet er at den ikke passer i alle situasjoner. Den tyske filosofen Immanuel Kant var en typisk pliktetiker Sinnelagsetikk Sinnelagsetikk fokuserer på sinnelaget eller motivet som ligger bak handlingen. En handling er etisk god hvis den springer ut av et godt sinnelag, hvis den har et godt motiv. Det er den handlende personen som må ut i fra egne tanker, vilje, og følelser vurdere motivet. Normen i sinnelagsetikken hentes fra den handlende person og de kvaliteter han/hun besitter. Hele personen må inn i synsfeltet, med tanke, vilje og følelser. Dydsetikk Dydsetikken (eller dygdsetikk) er en modifikasjon av sinnelagsetikken. Ifølge dydsetikken er dydene mer grunnleggende enn plikter og konsekvenser. Ifølge Platon og Aristoteles er dydene det som får noe til å duge på best mulig måte. Menneskets moralske dyder er de holdninger og ferdigheter som setter oss i stand til å leve vårt liv på best mulig måte. Kjennetegnet på dydsetikk er at moralske dommer over karakteregenskaper er mer fundamentale enn moralske dommer over handlinger. [4] Nyaristotelisk dydsetikk tar utgangspunkt i det gode liv. Hume-inspirert dydsetikk mener at synet på den dydige (gode) personen er mer fundamentalt enn både synet på det gode liv og dommer over våre handlinger. Den vil ikke forsøke å begrunne synet på den dydige i en teori om det gode liv, men hevder at etikken rett og slett må legge til grunn det syn på den dydige person som allerede ligger nedfelt i moralen. [4] Kan også kalles for tilgivelsesetikk, et kjæresteforhold kan ofte kalles å være en del av sinnelagsetikken.

148 Etikk 143 Anvendt etikk Anvendt etikk er refleksjoner rundt hva som er rett og galt i forhold til en konkret sak, som for eksempel abort, kloning eller prostitusjon. Deduktivisme En deduktivist vil ta utgangspunkt i en normativ etisk teori (for eksmpel utilitarismen), og utlede svaret på det konkrete etiske dilemmaet ut i fra denne teorien. [5] Teorien kalles også «den teoretisk-juridiske modellen». Den er «teoretisk» fordi modellen bedømmer teoriene ut fra deres logiske og teoretiske tilstrekkelighet, og «juridisk» fordi teoriene blir brukt til å avsi dommer i konkrete saker. [5] Kontekstualisme Kontekstualisten vil ta utgangspunkt i sammenlignbare etiske problemer, og sammenligne disse problemene. Man avleder moralske prinsipper fra tidligere erfaringer, og bruker disse på nye problemstillinger. Koherens Denne modellen er en mellomting mellom deduktivisme og kontekstualisme, og legger vekt både på konsensus for de grunnleggende prinsipper og på erfaringer. Det typiske eksempelet på en etisk teori av denne typen er John Rawls teori om «den refleksive likevekten». Andre etiske teorier Hvem bør tjene på en handling: egoisme vs. altruisme Et viktig etisk spørsmål, er hvem som bør tjene på en handling. Her finnes det to diametralt motsatte standpunkter: egoisme og altruisme (selvoppofrelse). Egoistisk etikk hevder at det er riktig at den som handler også tjener på handlingen, mens altruismen hevder at andre (enten det er samfunnet som helhet eller andre enkeltmennesker) bør tjene på handlingen. Disse to etiske doktrinene skiller seg fra hverandre ved at egoismen forfekter individets lykke som dets høyeste mål, mens altruismen anser det som et ideal å ofre sin egen lykke for andre. Buddha, Mor Teresa og Jesus trekkes gjerne frem som altruistiske idealer. Referanser [1] Johansen, side 4 [2] Saugstad, side 42 [3] Mill, side 9-10 [4] Saugstad, side 43 [5] Pettersen, side Johansen, Kjell Eyvind (2006) «Metaetikk» i: Exphil II: Tekster i etikk, 2. utg. (red. Rabbås, Øyvind) Institutt for filosofi-, idé- og kunsthistorie og klassiske språk / Unipub, Oslo. ISBN Mill, John Stuart (1863) Utilitarianism ( books. google. com/ books?id=lyucaaaaqaaj) Parker, Son, and Bourn, London. Pettersen, Tove (2006) «Anvendt etikk» i: Exphil II: Tekster i etikk, 2. utg. (red. Rabbås, Øyvind) Institutt for filosofi-, idé- og kunsthistorie og klassiske språk / Unipub, Oslo. ISBN Saugstad, Jens (2006) «Normativ etikk» i: Exphil II: Tekster i etikk, 2. utg. (red. Rabbås, Øyvind) Institutt for filosofi-, idé- og kunsthistorie og klassiske språk / Unipub, Oslo. ISBN

149 Kultur 144 Kultur Kultur (latin: colere eller cultura, «dyrke», «bearbeide» eller «kultivere») er et mye brukt, men vanskelig definert uttrykk med flere betydninger. Kultur brukes spesielt for å betegne menneskelig aktivitet i samfunnet, til forskjell fra for eksempel natur. Kultur, i denne sammenhengen, er resultatene og oppnåelsene av en periodes, et samfunns eller en gruppes samlede åndelige og materielle virksomhet (på et visst trinn, og som befolkningen oppfatter som felleseie), ofte særlig om vitenskap, opplysning, kunst, litteratur eller religion. Kultur er også til en viss grad holdninger, verdier og normer som er rådende hos en viss gruppe mennesker eller en organisasjon. [1] Kultur kan også anses som en foredlende prosess på det åndelige område hos et individ eller samfunn; syn som ligger til grunn for hevdvunnen fremgangsmåte og skikk og bruk. [2] Definisjoner Det er nå vanlig å definere kultur som omfatter menneskenes åndelige og materielle aktiviteter og utvikling på tre forskjellige måter: 1. Det kvalitative, verdiorienterte eller humanistiske kulturbegrepet Det forutsetter at det fins en kulturell verdimålestokk. Historisk har kulturbegrepet gjennomgått en endring fra en konkret betydning knyttet til vekst i naturen i overført betydning til å betegne det alminnelige åndelige utviklingsnivået i samfunnet som helhet 2. Det samfunnsvitenskapelige, kulturrelative eller beskrivende kulturbegrep Ideer, normer og verdier i ulike samfunn må forstås på disse samfunnenes egne premisser, ikke ut ifra noen utenforstående kvalitativ målestokk. En idealistisk samfunnsvitenskapelig fagtradisjon vil bruke denne definisjonen: Kultur er det fellesskap av idéer, verdier og normer som et samfunn, dvs. en gruppe mennesker, har og som de forsøker å føre videre til den kommende generasjon. En materialistisk kulturhistorisk fagtradisjon vil bruke definisjonen: Med kultur forstår vi dels de materielle omgivelsene, som menneskene har bygd opp omkring seg, dels den åndelige arven i form av verbale tradisjoner, trosforestillinger, idéer, kunnskaper, normer mm som de erverver seg gjennom læring og tilpassing. 3. Det utvidete eller kulturpolitiske kulturbegrepet Det nye kulturpolitiske kulturbegrepet har blant annet sin bakgrunn i en samfunnsvitenskapelig basert erkjennelse av at den tradisjonelle kulturen først og fremst er kulturen til en sosial elite. Men etter hvert slo det synet igjennom at en moderne, demokratisk kulturpolitikk burde favne videre. Det burde omfatte kulturlivet til folk flest som det leves. Dette kan forstås som «kultursektoren», eller kultur som sosialt og institusjonelt felt og økonomisk sektor.

150 Kultur 145 Forskjellige betydninger Begrepet kultur er omfattende og brukes med forskjellig meningsinnhold og i mange sammenhenger, ofte i sammensatte ord. Det er derfor en rekke måter å tolke ordet på. For eksempel fant forskere i forskjellige definisjoner av kultur brukt i engelsk litteratur. Disse tolkningene er avledet av de tre vanlige måtene å definere ordet. Kultur kan bety å dyrke jord, skog, planter, hav og annet. (1) Kultur brukes også om avlsarbeid, for eksempel oppdrett av fisk eller å reindyrke bakterier og andre organismer.(1) Kultur kan mer spesielt omfatte et spesielt samfunns utviklingstrinn.(1) Kultur brukes dessuten som en samlebetegnelse på et enkeltmenneskes eller et samfunns materielle og åndelige utvikling, både tankeinnholdet, foredlingsprosessen og selve resultatet. (2) Kultur kan også være noe en gruppe mennesker har felles til forskjell fra andre grupper.(2) Kultur kan i tillegg bety dannelse og fine manerer.(3) Kultur er også mye brukt i sammenheng med kunst og musikk. Kunstutstillinger og konserter i byer sees på som kultur, i og med at dette også er svært forskjellig fra land til land. Kulturbegrepets historie Kulturbegrepet gammelt og svært sammensatt. Ordet har sin egen kulturhistorie. De første spor av menneskelig kulturell aktivitet er funnet som rester av rituelle handlinger ved den såkalte Pytonslangesteinen i Botswana i Afrika og er datert til for år siden. Den første definisjonen skriver seg primært fra romersk humanisme. Æren for å ha forandret betydningen av cultura fra den faktiske dyrkningen av jorda til dyrkningen av menneskets indre vekst tilfaller oftest retorikeren Marcus Tullius Cicero som brukte uttrykket Cultura Animi, det vil si «dyrkingen av sjelen». Romerne hadde samtidig utviklet et kulturbegrep knyttet til dyrking av gudene - et ord vi i dag kjenner som kultus. Bakgrunnen for Ciceros definisjon er å finne i det greske ordet paideia, som har et vidt spekter av betydninger fra allmenn dannelse til barneoppdragelse. Dette ordet finner en ofte hos filosofen Platon. Da renessansen kom, tok humanistene fatt i dette tankegodset og utviklet det videre. Det ble satt et skille mellom kultur og natur. Rousseau definerte kultur som «utviklet natur». Her tok man utgangspunkt i sammenligningen mellom menneskesjelen og en hage som måtte pleies og dyrkes. Kulturbegrepet hang nøye sammen med oppdragelsen, og pedagogen Comenius sammenlignet lærerens rolle med gartnerens. Dette har siden blant annet kommet til uttrykk i begreper som «Kindergarten» eller barnehage. Gottfried Wilhelm Herder definerte kulturen noe annerledes. Han framsatte at alle nasjoner (altså folkegrupper) besatt hver sin kultur, eller sitt kulturelle uttrykk. Han ble dermed opphavet til begrepet "folkekultur", som skulle komme til å stå sentralt i nasjonalromantikken. Herder fastslo at ettersom alle folkeslag/nasjoner besitter hver sin kultur, har de også rett til å holde disse i hevd. Denne tanken ble viktig også i utformingen av tanken om nasjonalstaten på 1700-tallet. Det kulturbegrepet vi kjenner har nådd oss fra Tyskland og romantikken der. I Frankrike snakket man primært om sivilisasjon, ikke om kultur. I Norge står også begrepet dannelse sentralt i denne sammenhengen. Victor Hugo skriver riktignok "Kultiver hodet på mannen, så slipper du å hogge det av".

151 Kultur 146 I dag I dag snakkes det også om «helkultur» og «delkulturer». Etter Herders modell er det ikke bare folkegrupper, men også de ulike samfunnslagene og undergruppene, som besitter delkulturer. Her finnes følgende definisjoner av bindestrekskulturer: Arbeiderkultur, bygdekultur, drikkekultur, barnekultur, folkekultur, idrettskultur, finkultur og så videre. I dagens samfunn er kultur blitt forbruksvare, og det kan diskuteres hvorvidt det er riktig å snakke om «kulturproduksjon». På samme vis kan en skille mellom «å ha kultur» eller «å være kultur». Se også Kunst - underholdning - populærkultur Kulturrelativisme Sivilisasjon Natur eller kultur Kulturkollisjon Litteratur Berggreen, Brit, Da Kulturen kom til Norge, Oslo 1989 ISBN Geertz, Clifford, The Interpretation of Cultures, London 1973 ISBN Klausen, Arne Martin, Kultur, mønster og kaos, Oslo 1992 ISBN Eksterne lenker Kulturnett.no (portal til norsk kultur på nett, bl.a. Arkivnett, Biblioteknett, Kunstnett og Museumsnett) [3] Kulturtorget.no [4] NRKs kulturnyheter [5] Norsk kulturråd [6] Kultur-og kirkedepartementet [7] Skolebok om norsk kultur [8] Ordboksdefinisjoner Oppslagordet «kultur» i Bokmålsordboka og Nynorskordboka [9] Oppslagordet «kultur» i Ordbog over det danske sprog (på dansk) [10] Oppslagordet «kultur» i Svenska akademiens ordbok (på svensk) [11] Engelskspråklige nettsteder Kulturdefinisjon [12] Hva er kultur? [13] Detaljert artikkel som definerer kultur [14] Dictionary of the History of Ideas: [15] Kultur og sivilisasjon i antikken Dictionary of the History of Ideas: [16] Kultur og sivilisasjon i moderne tid Land og deres kulturer [17] European Culture Portal [18] CICB Center of Intercultural Competence [19] Portal: Kultur

152 Kultur 147 Referanser [1] Ordboksoppslag på «kultur» ( www. dokpro. uio. no/ perl/ ordboksoek/ ordbok. cgi?opp=kultur& bokmaal=søk+ i+ Bokmålsordboka& ordbok=bokmaal& s=n& alfabet=n& renset=j). Bokmålsordboka. Språkrådet. Besøkt 11. mai [2] Orbokoppslag på «kultur» ( ordnett. no/ ordbok. html?search=kultur& search_type=& publications=23). Ordnett.no. Kunnskapsforlaget. Besøkt 11. mai [3] / www. kulturnett. no/ [4] / www. kulturtorget. no/ [5] / www. nrk. no/ kultur/ [6] / www. kulturrad. no/ [7] / www. regjeringen. no/ nb/ dep/ kkd. html?id=545 [8] / samfunn. cappelen. no/ bm/ religion/ kultur/ [9] / www. dokpro. uio. no/ perl/ ordboksoek/ ordbok. cgi?opp=kultur& begge=s%f8k+ i+ begge+ ordb%f8kene& ordbok=bokmaal& alfabet=n& renset=j [10] / ordnet. dk/ ods/ opslag?opslag=kultur& submit=s%f8g [11] / g3. spraakdata. gu. se/ saob/ show. phtml?filenr=1/ 132/ html [12] / www. umanitoba. ca/ faculties/ arts/ anthropology/ courses/ 122/ module1/ culture. html [13] / www. wsu. edu/ gened/ learn-modules/ top_culture/ culture-index. html [14] / courses. ed. asu. edu/ margolis/ spf301/ definitions_of_culture. html [15] / etext. lib. virginia. edu/ cgi-local/ DHI/ dhi. cgi?id=dv1-72 [16] / etext. lib. virginia. edu/ cgi-local/ DHI/ dhi. cgi?id=dv1-73 [17] / www. everyculture. com/ [18] / europa. eu/ comm/ culture/ portal/ index_en. htm [19] / www. cicb. net Kulturrelativisme Kulturrelativisme er læren om at samfunn er kvalitativt forskjellige, og at de best kan forstås i lys av dette. Alle kulturer har sin egen logikk, og kulturen kan best forstås ut i fra dette. Et eksempel på dette er at et samfunn med mange skoler ikke er bedre enn samfunn uten slike institusjoner. Kritikere understreker at teorien, ved å relativisere alle parametre for evaluering til enkeltkulturen, utelukker muligheten for kritikk av holdninger og praksiser på tvers av kulturer. Det kan også hevdes at det er metodisk vanskelig å individuere kulturer på en måte som skiller en kulturrelativistisk forståelse fra en nihilistisk eller fullstendig subjektivistisk form for relativisme. Det motsatte av kulturrelativisme vil være en monolittisk kulturforståelse. Den monolittiske innfallsvinkelen tar for gitt at det finnes kun ett sett av verdier som alle kulturer kan vurderes ut fra. Typisk for et slikt sett av verdinormer er at det hevdes å være universelt, for eksempel forankret i religiøse ideer. Menneskerettighetene er et eksempel på et sett av sekulære verdier som påstås å være allmenngyldige. Kulturrelativismen vil derimot bestride at det finnes slike allmenngyldige verdier som kan anvendes på alle kulturer. Den vil fremheve at alle slike normsett er sprunget ut av historiske og politiske situasjoner som begrenser deres universalitet. Slik sett er kulturrelativismen en defensiv posisjon, den har innsett at den ikke sitter på sannheten om verden, den mangler det arkimediske punktet som gjør at man kan uttale seg med moralsk autoritet om forhold i andre kulturer. Metodologisk er den offensiv, da den utøver en konstant kritikk av fundamentet for alle religioner og påståtte evige sannheter. Kritikere påpeker derimot at en kulturrelativistisk forståelse selv nettopp er et forsøk på å innføre en universell forståelse som ikke er mindre dogmatisk enn teoriene relativismen kritiserer. Kulturrelativsme beskyldes også for å være en undertrykkende ideologi, da en kulturrelativistisk forståelse av normer og kulturelle forhold fort kan innebære at enkeltindivider per definisjon ikke kan være berettiget i å kritisere etablerte praksiser innenfor sin egen kultur, ettersom normene for hva som er berettiget eller ikke berettiget kritikk vil, ifølge kulturrelativismen, være definert nettopp av den kulturen vedkommende tilhører.

153 Kulturrelativisme 148 Se også Etnosentrisme Pluralisme (filosofi) Postmodernisme Relativisme Verdirelativisme Kontorprogramvare Kontorprogramvare er en programvaresjanger som referer til en samling med flere typer programmer som ofte benyttes i kontorsammenheng: En programvarepakke for kontorer må inneholde: Tekstbehandling Regneark Presentasjoner Men de kan også inneholde flere programmer, som: Tegneprogrammer (for diagrammer og lignende) Databaseprogrammer Matematikkprogrammer Publikasjonsdesign Finanshjelpere Se også OpenOffice.org KOffice

154 Tekstbehandling 149 Tekstbehandling Tekstbehandling er en samlende betegnelse for å redigere tekst for fremstilling overfor et publikum eller mottaker. Det er vanlig å skille mellom begrepene tekstbehandling og tekstredigering, hvor sistnevnte er redigering av ren tekst uten formatering. Kjente frie tekstbehandlingsprogrammer AbiWord utgis av Free Software Foundation. KWord er en del av KOffice fra KDE. Lyx Writer er en del av OpenOffice.org fra Sun Microsystems. Tekstbehandlingsprogrammet AbiWord i Ubuntu Proprietære tekstbehandlere Microsoft Office Word er en del av Microsoft Office. Microsoft Works WordPad WordPerfect utgis av Corel. Verktøy for redigering av ren tekst Hovedartikkel: Teksteditor Gedit Kate Notepad2 Notepad++ Windows Notisblokk Emacs vim

155 Teksteditor 150 Teksteditor En teksteditor eller tekstredigeringsverktøy er et dataprogram for å redigere ren tekst. Enkle redigeringsverktøy følger med de aller fleste operativsystemer, men det fins også spesialiserte programmer utviklet med tanke på systemadministrasjon og redigering av kildekode. Redigering av ren tekst En teksteditor skiller seg fra et tekstbehandlingsprogram ved at den blir brukt til å lage, endre og lagre rene tekstfiler med ulike tegnsett. Teksteditorer kan ikke vise filer med skjult formatering, slik tekstbehandlere og publiseringsverktøy ofte gjør. Funksjoner som sideoppsett og bildebruk fins ikke, ikke engang enkel formatering som utheving og kursiv. Disse programmene er derfor uegnet til å redigere dokumenter og publikasjoner. For systemadministratorer, programmerere og webutviklere er de likevel et grunnleggende og tiltrengt verktøy på grunn av de spesialiserte funksjonane for tekst. Linjebasert redigering: Vise linjer på skjermen, endre ord og lagre. C++ kildekode i en av mange vi-varianter for *nix-system. Bakgrunn De første teksteditorene blant annet edlin, som fulgte med MS-DOS kunne minne om skrivemaskiner, siden de bare arbeidet med én og én linje av gangen. Mange av de tidlige linjeeditorene kunne slette eller sette inn enkelte linjer, eller hele blokker, med tekst. De kunne også flytte en linje eller en tekstblokk til et annet sted i dokumentet. Når man lærte seg å bruke hurtigtastene og klarte å holde styr på linjenumrene, kunne man redigere svært raskt. På den andre siden var det ikke alltid så enkelt å holde styr på linjenumrene samtidig som man lette etter og rettet syntaksfeil. Utforsking av JavaScript via FTP med en moderne teksteditor. Etter hvert ble det utviklet programmer som kunne bruke hele skjermen, og på den måten fikk brukeren se større deler av filen i sammenheng. MS-DOS Editor (edit) for MS-DOS og vi for Unix var utbredde programmer, som brukte kommandoer og tastatursnarveier for å endre på og navigere i teksten. Moderne teksteditorer har ofte menyer og verktøyknapper, slik som andre dataprogrammer med grafiske brukergrensesnitt. Navigering ved hjelp av musa har kommet i tillegg til piltastene. UltraEdit, BBEdit og Kate tilhører siste generasjon teksteditorer.

156 Teksteditor 151 Typer og funksjoner De enkleste teksteditorene er gjerne operativsystemene sine. De kan bare lage, lagre, skrive ut, klippe og lime tekst. Notisblokk (Windows), TextEdit (OS X) gedit (GNOME) og Kate (KDE) er typiske eksempler på slike enkle programmer. Slike programmer er svært raske sett i forhold til tekstbehandlere. Avanserte teksteditorer kan være frittstående eller kjerne i et integrert utviklingsmiljø (IDE). De er langt kraftigere verktøy for dem som skal redigere kildekode-, (X)HTML- og konfigurasjonsfiler. De mest utbredte avanserte teksteditorene er vi og Emacs. Vanlige funksjoner er: Støtte for ulike tegnsett/formater, som ANSI/ASCII og Unicode Støtte for ulike programmeringsspråk Støtte for nettverk, tjenere og Internett-protokoller Støtte for prosjekter Støtte for filer som er for store til å få plass i datamaskinminnet Bruk av tegnmønstre (regulære uttrykk) Kraftige søk- og teksterstatningsverktøy Mellomlagring av endringer (revisjonskontroll) Mellomlagring av flere utklipp Autofullføring av nøkkelord programmeringsspråkene bruker Syntaksmerking: Funksjoner, navn og nøkkelord blir gjerne uthevet i forskjellige farger for økt lesbarhet Enkle metoder for å vise/skjule kodeblokker og for å lage bokmerke i kildekoden Makroer Tekst- og filsammenligning Spesialiserte programtillegg Integrasjon med verktøy som validatorer, kompilatorer og debuggere, filtrering Redigering av binærfiler Stavekontroll Se også Tekstbehandling

157 KOffice 152 KOffice KOffice er en kontorprogramvarepakke for skrivebordsmiljøet K Desktop Environment (KDE). Alle komponentene i pakken har blitt utgitt under en fri programvare-lisens. Siste versjonen av KOffice er versjon 1.6.0, som ble utgitt 16. oktober Tradisjonelt sett har KOffice-programmene først og fremst blitt utviklet for frie Unix-baserte operativsystemer, men fra og med KOffice 2 er et av målene også å støtte proprietære systemer som Microsoft Windows og Mac OS X. KOffice blir derfor iblant mange sett på som en kommende lettvektig konkurrent mot markedslederne Microsoft Office og OpenOffice. Skjermbilde av KWord KOffice har støtte for OpenDocument-formatet. KOffice-komponenter KOffice består av følgende komponenter: Vinneren av grafisk grensesnitt- og funksjonelt design-konkurransen [1] for KOffice 2 KWord. Et tekstbehandlingsprogram med presentasjonsmaler og rammestøtte for redigering av komplekse presentasjonsmaler av type DTP. KSpread. En regnearkapplikasjon med støtte for flere maler og mer en 100 matematiske formler. KPresenter. Et presentasjonsverktøy. Kivio. Et programmerbart verktøy for å lage flytdiagrammer med stensiler som kan dynamisk lastes inn. Programmet er utviklet av thekompany, som tilbyr tillegsstensiler (propietære stensiler) til salgs. Karbon14. Et program for å tegne i vektorer. Det inneholder et utvalg av diverse tegne- og redigeringsverktøy. Krita (før kalt for Krayon og KImageshop). Et bitmap bilderedigeringsprogram, hovedsakelig designet som et tegneprogram, med noen bildeprosseseringsfunksjoner. Kugar and KChart. En rapport- og flytdiagramgenerator. KFormula. Et redigerinsverktøy for matematiske formler.

158 KOffice 153 Kexi. En databasebehandlingsapplikasjon som kan minne om Microsoft Access og Filemaker. Den kan brukes til å utforme og implementere databaser, legge til og prosessere data, og utføre spørringer. KOffice har importfiltre for noen av filformatene til andre kontorpakker. KOffice gis ut seperert fra KDE-utgivelser. Et forslag laget for grafisk grensesnitt- og funksjonelt design-konkurransen [1] for KOffice 2 Eksterne lenker Hjemmesiden til KOffice [2] Annonsering om KOffice 1.5 hos [3] En første titt på: KOffice 1.5 Part 1: The major applications [4] Part 2: The minor applications [5] Skjermbilde av KSpread Referanser [1] / www. koffice. org/ competition/ news. php#itemguiandfunctionalitydesigncompetitionforkoffice2 [2] / www. koffice. org [3] / www. koffice. org/ announcements/ announce php [4] / www. linux. com/ article. pl?sid=06/ 03/ 01/ [5] / www. linux. com/ article. pl?sid=06/ 03/ 01/

159 OpenOffice.org 154 OpenOffice. org OpenOffice.org OpenOffice.org Writer Utvikler Sun Microsystems og brukernettverk. Utgitt 30. april 2002 Nyeste versjon (11. februar 2010) Nyeste beta-versjon Operativsystem Type Lisens Nettside 3.2 Release Candidate 5 (3. februar 2010) Multiplattform Kontor GNU Lesser General Public License no.openoffice.org [1] Last ned [2] OpenOffice.org (OOo eller OO.o) er en komplett fri kontorprogramvarepakke. Det er tilgjengelig for mange forskjellige operativsystemer, inkludert Linux, Mac OS X, Microsoft Windows, Solaris, FreeBSD, OpenBSD, OpenVMS og IRIX. [3] Det støtter OpenDocument, som er EU- og ISO-standard for utveksling av digitale dokumenter. OpenOffice.org er basert på StarOffice, en officepakke utviklet av StarDivisjon og kjøpt opp av Sun Microsystems i august Kildekoden til pakken ble frigjort i juli 2000, i den hensikt å redusere den dominerende markedsandelen til Microsoft Office ved å tilby et fritt, åpen og høykvalitets alternativ. OpenOffice.org er fri programvare, tilgjengelig under GNU Lesser General Public License (LGPL). StarOffice ble samtidig videreført som et kommersielt produkt, og de to programpakkene blir fremdeles utviklet i tett samarbeid. Prosjektet og programvaren blir uformelt kalt «Open Office», men prosjektets administratorer forteller at dette begrepet er et varemerke som tilhører en tredjepart, som tvinger dem til å benytte «OpenOffice.org» som dets formelle navn. [4]

160 OpenOffice.org 155 Oversikt OpenOffice.org prosjektet søker «å som et brukernettverk, lage den ledende internasjonale kontorprogramvarepakken som vil kjøre på alle store plattformer og gi tilgang til all funksjonalitet og data gjennom åpene komponentbaserte APIer og XML-baserte filformater.» [5] OpenOffice.org søker å konkurrere med Microsoft Office og emulerer dets utseende og opplevelse der hvor det er passelig. OpenOffice.org kan lese og skrive de fleste filformatene som kan finnes i Microsoft Office, og har mange andre bruksmuligheter, som er en essensiell egenskap med programvarepakken for mange brukere. OpenOffice.org er i stand til å åpne eldre versjoner av Microsoft Office-formater og skadede filer som Microsoft Office selv ikke klarer å åpne. [6] De primære plattformene som OpenOffice.org rettes mot er Microsoft Windows, Linux og Solaris. Det er også porteringer tilgjengelig eller under utvikling for Mac OS X, OS/2 og mange andre Unix-like operativsystemer, slik som FreeBSD. [7] En utgave av «Federal Computer Week» listet OpenOffice.org som en av «de fem stjernene av åpenkildekode produkter.» [8] I kontrast, ble OpenOffice.org i 2005 brukt av avisen «The Guardian» for å illustrere hva den hevdet er begrensningene til åpen kildekode programvare, selv om artikkelen avslutter med å poengtere at programvaren kan være bedre enn MS Word for å skrive bøker. [9] OpenOffice.org Writer som redigerer et HTML-dokument OpenOffice.org er en samling programmer som virker tett sammen for å tilby egenskaper som forventes av en moderne kontorprogramvarepakke. Mange av komponentene er laget for å ligne de som er tilgjengelig i Microsoft Office. Komponentene som er tilgjengelig inkluderer: Writer Et tekstbehandlingsprogram som ligner Microsoft Word i utseende og opplevelse og som tilbyr en sammenlignbar portefølje av funksjoner og verktøy. Det inkluderer også mulighetene til å eksportere PDF-filer uten å behøve noen ekstra programvare, kan fungere som et WYSIWYG-verktøy for å lage og redigere hjemmesider. En viktig forskjell mellom Writer og Microsoft Word er at i Writer er mange av regnearket Calcs funksjoner tilgjengelig via Writers tabeller. En annen viktig forskjell er Microsoft Office ikke bare har stavekontroll, men også grammatikkontroll, noe OpenOffice mangler. Calc Et regneark som ligner Microsoft Excel med en grovt sett tilsvarende porteføjle med egenskaper. Men Calc tilbyr et antall egensker som ikke finnes i Excel, inkludert et system som automatisk definerer serier for grafer, basert på oppstillingen til dataene. Calc er også i stand til å eksportere regneark direkte til PDF-filer. Impress Et prestentasjonsprogram som ligner Microsoft PowerPoint. Det kan eksportere presentasjoner til Adobe Flash (SWF) filer som lar dem spilles av på en hvilken som helst datamaskin med Flash-spiller installert. Det inkluderer også muligheten til å eksportere pdf-filer. Impress lider av en mangel på medfølgende [10] [11] [12] design-oppsett, men slike maler er imidlertid tilgjenglig på Internett. Base Et databaseprogram som ligner Microsoft Access. Base kan lage og manipulere databaser, og å lage skjema og rapporter for å gi sluttbrukerene rask og enkel tilgang til data. Som Access, kan Base brukes som en framende for å en antall forskjellige databasesystemer, inkludert Acess databaser (JET), ODBC og MySQL/PostgreSQL. Base ble en del av programvarepakken fra og med versjon 2.0. OpenOffice.org er tilpasset HSQL. Selv om

161 OpenOffice.org 156 Base kan være en framende for alle den nevnte databasene, er det ikke nødvendig å installere noen av dem for å kunne bruke Base. Draw Et vektorgrafikkprogram sammenlignbar i egenskaper med CorelDRAW. Det tilbyr tilpasningsdyktige «koblinger» mellom figurer, som er tilgjengelig i flere linjestiler og byggtegninger slik som strømningsdiagrammer. Det har liknende egenskaper som publikasjonsverktøyet Scribus og Microsoft Publisher. Math Et verktøy for å lage og redigere matematiske formler. Formlene kan legges inn i andre OpenOffice.org dokumenter, slik som de som lages av Writer. Det støtter flere skrifttyper og kan eksportere til PDF. QuickStarter Et lite program for Linux og Windows som kjører når maskinen starter. Det forhåndslaster hovedfilene for OpenOffice.org slik at programmene kan startes raskere senere. Tiden det tar å åpne OpenOffice.org programmer var en vanlig klagesak i versjon 1.0 av programvarepakken, og Quickstarter var en slags løsning. Substansielle forbedringer har blitt gjort på dette området for versjon 2.2. makro-opptakeren Benyttes for å ta opp brukeraksjoner og gjenta dem senere for å hjelpe med å automatisere oppgaver, benytter OOoBasic. Det er ikke mulig å laste ned disse komponentene individuelt på Windows, selv om de kan installeres separat. De fleste Linuxdistribusjoner bryter ned komponentene i individuelle pakker, som kan lastes ned og installeres separat. Bruk Programmene i OpenOffice.org 3.0 Navn Type MSOffice ekvivalent Base database Access Calc regneark Excel Draw vektortegneprogram finnes ikke Impress presentasjon PowerPoint Math formelredigering MathType (miniversjon) Writer tekstbehandling Word OpenOffice.org er en viktig del av mange store linuxdistribusjoner, blant annet norske Skolelinux. Programpakken finnes på en rekke språk, inkludert bokmål og nynorsk. Det finnes også ordlister til stavekontroll på både bokmål og nynorsk. Makroer kan programmeres med OpenOffice.org-Basic som likner på MS-Basic, det finnes også API for C++ og Java.

162 OpenOffice.org 157 Versjonshistorikk Versjon Lansert Merknader OpenOffice.org april 2002 OpenOffice.org juli 2002 OpenOffice.org januar 2003 OpenOffice.org april 2003 OpenOffice.org oktober 2003 Innebygd konverterer til PDF, XSLT OpenOffice.org OpenOffice.org juni 2004 OpenOffice.org oktober 2004 OpenOffice.org desember 2004 OpenOffice.org september 2005 Importfilter for OpenDocument OpenOffice.org oktober 2005 OpenDocument som standard OpenOffice.org desember 2005 OpenOffice.org mars 2006 OpenOffice.org juni 2006 OpenOffice.org oktober 2006 OpenOffice.org desember 2006 OpenOffice.org mars 2007 Støtte for flere skjermer i Impress OpenOffice.org juni 2007 OpenOffice.org september 2007 OpenOffice.org desember 2007 Feilrettinger OpenOffice.org mars 2008 OpenOffice.org juni 2008 Feilrettinger OpenOffice.org oktober 2008 Feilrettinger OpenOffice.org september 2009 Feilrettinger OpenOffice.org oktober 2008 OpenOffice.org januar 2009 OpenOffice.org mai 2009 OpenOffice.org august 2009 OpenOffice.org 3.1.2? OpenOffice.org februar 2010

163 OpenOffice.org 158 Eksterne lenker Commons: Kategori:OpenOffice.org [13] bilder, video eller lyd no.openoffice.org [1] norsk forum om OpenOffice [14] Denne Linuxrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den [15]. Referanser [1] / no. openoffice. org/ [2] / openoffice. bouncer. osuosl. org/?product=openoffice. org& os=win& lang=nb [3] porting: The OpenOffice.org Porting Project: home ( / porting. openoffice. org/ ) (engelsk). Besøkt 31. mars [4] (en) Hvorfor skulle vi si "OpenOffice.org" isteden for enkelt og greit «OpenOffice»? ( / www. openoffice. org/ FAQs/ faq-other. html#4). Besøkt OpenOffice.org Frequently Asked Questions [5] OPENOFFICE.ORG COMMUNITY ANNOUNCES OPENOFFICE.ORG 1.O: FREE OFFICE PRODUCTIVITY SOFTWARE ( / www. openoffice. org/ about_us/ ooo_release. html) (engelsk). Besøkt 15. november [6] Gennick, Jonathan (2. mai 2003). OpenOffice.org Saves my Day, Again ( www. oreillynet. com/ pub/ wlg/ 3154) (engelsk). [7] porting: The OpenOffice.org Porting Project: home ( porting. openoffice. org) (engelsk). Besøkt 17. mars [8] Joch, Alan (26. september 2005). 5 stars of open-source products: If you're not using these tools, you may be missing out ( www. fcw. com/ article print) (engelsk). Federal Computer Week. [9] Brown, Andrew (8. desember 2005). If this suite s a success, why is it so buggy? ( / technology. guardian. co. uk/ weekly/ story/ 0,16376, ,00. html) (engelsk). The Guardian. [10] Caludio's personal hideout: Templates for Openoffice Impress ( / claudio. cicali. org/ article/ 70/ templates-for-openoffice-impress) [11] Presentation templates at OpenOffice.org ( / documentation. openoffice. org/ Samples_Templates/ User/ template/ presentations/ index. html) [12] Impress Templates - User/Template ( / documentation. openoffice. org/ Samples_Templates/ User/ template_2_x/ impress/ index. html) [13] / en. wikipedia. org/ wiki/ Commons%3Acategory%3Aopenoffice. org [14] / www. openofficeorg. no/ Forumsider/ [15] / en. wikipedia. org/ wiki/ :OpenOffice. org

164 Proprietær programvare 159 Proprietær programvare Proprietær programvare (engelsk: proprietary software), som regel kalt «ufri programvare» på norsk, er programvare der opphavsretten brukes til å beskytte produsentens eierskap. I praksis beskyttes programvaren ved å begrense bruksretten til den. Typisk må brukeren godta en lisens, det vil si avtale, for å få lov til å bruke det. I motsetning til fri programvare, har man ikke lov til å undersøke eller endre programvaren, og kildekoden er hemmelig. I tillegg kan lisensen ha begrensninger som er ment å sikre produsentens salgsinntekter, som forbud mot videreformidling. I noen tilfeller har brukeren ingen rettigheter ut over å kjøre programmet på en bestemt datamaskin låst til et bestemt produkt. Åndsverkloven og Markedsføringsloven bestemmer hvor begrenset en lisens kan være. Vanligvis har hver eneste programprodusent sin egen lisens forskjellig fra andre bedrifter. Derfor er det mange flere forskjellige ufrie lisenser enn frie lisenser. Produsenteid programvare står ofte i motsetning til programvare med brukervennlige lisenser. Det er ikke alltid produsenteid programvare har en lisens som beskytter produsentens rettigheter. Flere selskap gir betydelig mer frihet med sin produsenteide programvare enn hva som er vanlig. Selskap som Qt Software og MySQL leverer såkalt to-lisensiert programvare. Det betyr at programvaren er tilgjengelig under både en fri og en produsenteid lisens. Godt språk Begrepet ufri programvare har en presis betydning som den rake motsetningen til fri programvare. Proprietær er oversatt med godseier i bokmålsordboka. Ordet produsenteid er mer nøytralt; det gir ikke negative assosiasjoner som ufri, proprietær eller godseid gjør. Godseid programvare brukes av noen synonymt med proprietær programvare for å vise at betingelsene som følger programvaren er like dårlige som det husmenn hadde i middelalderen, fram til opplysningstidens frihetsidealer fikk gjennomslag. Se også Fri programvare Åpen kildekode

165 Microsoft Office Word 160 Microsoft Office Word Microsoft Word Utvikler Microsoft Nyeste versjon (2007 SP2) (April 28, 2009) Operativsystem Type Lisens Nettside Microsoft Windows Tekstbehandlingsprogram Eiendom EULA Microsoft Word Windows [1] Microsoft Word (Mac OS X) Utvikler Microsoft Nyeste versjon Buid (2008) (May 14, 2008) Operativsystem Type Lisens Nettside Mac OS X Tekstbehandlingsprogram Eiendom EULA Microsoft Word Mac [2] Microsoft Office Word (egentlig navn Microsoft Word) er et tekstbehandlingsprogram som produseres av Microsoft. Det ble opprinnelig laget av Richard Brodie i 1983 for PC-er fra IBM med operativsystemet PC-DOS. Senere versjoner ble laget for Apple Macintosh (1984), SCO UNIX OS/2 og Microsoft Windows (1989). Det ble også en del av Microsoft Office -pakken. Words første generelle utgivelse var for MS-DOS-computere den 2. mai Det ble ikke noen suksess, og salget overgikk ikke andre konkurrenter som Word Perfect. Selv om MS-DOS var et tegnbasert system, var Word til DOS det første tekstredigeringsprogrammet for IBM PC som viste ting som fet og kursiv skrift direkte på skjermen mens man laget det. Det var likevel ikke et fullstendig WYSIWYG-konsept. Andre DOS-redigeringsprogrammer som Word Star og Word Perfect, brukte et enkelt kun-tekst-display med koder på skjermen i alternative farger. Programmets PC-historie går tilbake til 1989 da det ble introdusert samtidig som Windows operativsystem ble alminnelig som erstatning for MS-DOS. Til Apple Macintosh har programmet vært i salg siden Før dette programmet vant markedsandeler var Word Perfect et markedsledende [3] program til PC og MacWrite et enklere alternativ til Macintosh. Word til Macintosh Programmet Word til Macintosh ble introdusert i 1985 og var tilgjengelig til disse maskinene som et mer kraftig alternativ enn MacWrite. Allerede den opprinnelige maskinen Mac 128 (128 kb RAM) kunne arbeide med progammets første versjon. Dette var nesten identisk med senere versjoner m.h.t. formatteringsmuligheter og bildebruk. Begrensningene lå mest i maskinen som ikke kunne arbeide effektivt med veldig store dokumenter, og med sidetall over 3-6 sider måtte dokumenter splittes i flere. Disse kunne så linkes i programmet slik at paginering og andre funksjoner fungerte mellom filene. Allerede i 1985 leverte Apple maskin med 1 MB RAM og 20 MB harddisk, Macintosh SE. Denne ga litt mer effektiv utnyttelse av programmet arbeidsmessig på grunn av øket minnekapasitet og innebygget harddisk.

166 Microsoft Office Word 161 Programmet ga brukeren mulighet til å bruke Finders fasiliteter ved redigering av tekst og tastaturets kommandofunksjoner. Avhengig av dokumenttypen var det i stor eller mindre grad effektiviserende for dokumentarbeidet. Sammen med maskinens system utgjorde programmet et lite grafisk verksted. Programmet gir mulighet til å bruke menyer og tastaturkommandoer til redigering av et dokument. Egne vinduer til valg av dokumentformat (marger, mellomrom osv.), seksjon (spalter, løpetekst på sidetopp og sidebunn osv.) avsnittsformat (skrifttype, marger, linjeavstand, tabulatorer, tekstjustring osv.), tekst (skrifttype, skriftfasong, skriftstørrelse, tegnavstand osv), maler (definerte skrifttyper i avsnittskategorier) og tilsvarende funksjoner fantes i et stukturert og oversiktlig system. Programmet kunne vise dokumentet i WYSIWYG-modus og i tekststrukturmodus med overskriftsnivåer og innhold. Oversiktlighet og enkelhet kombinert med arbeidseffektivitet var spesielt for programmet. Funksjoner til paginering, tekstsøking, korrektur, bildeplassering osv. var blant programmets andre funksjoner. Programmet var et profesjonelt tekstbehandligsverktøy som ga store muligheter til sideredigering. Det fikk fort selskap av sideredigeringsprogrammer som kom inn i markedet etterhvert som de nye maskinenes ytelse økte. Nesten samtidig med Word til Mac kunne også programmet Adobe PageMaker kjøpes, men det var til sidelayout og grafisk arbeid og også langt dyrere i anskaffelse. Programmet fikk enkelte nye funksjoner i nyere versjoner, men uten at det endret programmet vesentlig. Introduksjonen av Macintosh SE/30 og Classic rundt 1990 ga en maskin med kraftig maskinvare (Motorola 68030, 2MB RAM og 4 MB HD), godt egnet til Word. Men svakheten med denne sliteren var den lille skjermen som var innebygget i maskinen. Operativsystemet Mac OS X ble lansert i 2001, og nye versjoner av programmet har fått tilført nye funksjoner. De fleste kommandoene kan i tillegg til bruk av nedtrekksmenyer og alternativt tastaturkommandoer nå også finnes via vinduer som kan åpnes med oversikt over kommandoer. Avsnitt kan behandles mer omfattende, med farger, bakgrunn, rammer og andre funksjoner. I tillegg til disse nye funksjonene kan programmet utføre tilførte varianter av tekstformattering, symbolbruk, tegning osv. Til enkle tegneoppgaver er programmet nå også et alternativ til andre tegneprogrammer. Tekstbokser separat fra dokumentteksten kan opprettes som et bildeformat, formes og plasseres fritt. Antallet nye funksjoner er så stort at det egentlig nesten overskygger programmets opprinnelige funksjon som en effektiv tekstbehandler. Word til Windows Word til Windows ble introdusert i 1989 og har hatt en eventyrlig salgsutvikling. På maskiner med Windowsplattform har programmet systematisk utkonkurrert andre programmer som var inne i markedet fra MS-DOS-perioden før Referanser [1] / office. microsoft. com/ word [2] / www. microsoft. com/ mac/ products/ word2008/ default. mspx [3] / www. utdallas. edu/ ~liebowit/ book/ wordprocessor/ word. html

167 Wordpad 162 Wordpad Wordpad er et enkelt tekstverktøy som er inkludert i nesten alle versjoner av Microsoft Windows fra Windows 95 og frem til i dag. Det er mer avansert enn Notisblokk, som er et heller grunnleggende tekstverktøy, men langt ifra så avansert som Microsoft Word. Wordpad stammer fra Windows 1.0x og het da Write. Den har muligheter til å formatere og printe tekst, men mangler funksjoner som stavelsessjekk, synonymordbok, støtte for tabeller etc.. Den passer til å skrive brev eller korte skriveoppgaver, men er ikke bra nok for lengre oppgaver slik som lange rapporter (som ofte trenger tung grafikk) eller lange skriveoppgaver, slik som bøker og manuskripter Wordpad støtter originalt rikt tekstformat og benytter Microsofts RichEdit-kontroll versjon 4.1 som går med Windows XP SP1 og nyere operatørsystemer, inkludert Windows Vista. Tidligere versjoner støttet også «Word for Windows 6.0»-format, som er kompatibelt med Microsoft Word-formatet. Wordpad ble introdusert for første gang i Windows 95 og erstattet dermed Windows Write-applikasjonen som kom med alle tidligere versjoner av Windows (versjon 3.1 og eldre). Kildekoden til Wordpad ble også distrubiert av Microsoft som en Microsoft Foundation Classes-eksempelapplikasjon med MFC 3.2 og eldre, rett etter utgivelsen av Windows 95. Den kan fortsatt lastes ned fra MSDNs Internettside. Pr. dags dato så er Wordpad og Microsoft word de eneste offisielt støttede Microsoft-applikasjonene som kan lese eller importere WRI-filer produsert av Windows Write. Wordpad for Windows XP hadde også flerspråklig verktøy. Den kan åpne Microsoft Word-filer (versjon ), selvom det noen ganger blir med feilaktig formatering. Uansett så kan den ikke lagre filer i.doc-format (kun.txt eller.rtf), noe som er ulikt tidligere Wordpad-versjoner. Windows XP Service Pack 2 skrudde av støtte for å se.wri-filer (produsert av den tidligere versjonen av Wordpad, kalt Windows Write) av sikkerhetsgrunner. I Windows Vista ble støtte for å lese Word-filer tatt bort pga. de feilaktige formateringsproblemene. Dog, den støtter talegjenkjennelse og Text Services Framework (TSF). For å se gamle ( ) så vel som nye (åpen XML) Microsoft Word-dokumenter så har Microsoft gitt ut gratisprogrammet Windows Viewer.

168 gedit 163 gedit Gedit Gedit som redigerer C kildekode. Utvikler GNU og brukernettverk Utgitt 12. februar 1999 Nyeste versjon (29. mars 2010) Type Lisens Nettside Tekstredigering GNU General Public License gnome.org/.../gedit [1] gedit er en fri programvare, UTF-8-kompatibel tekstredigerer for skrivebordsmiljøet GNOME. Den er skrevet for å ha et rent, enkelt brukergrensesnitt inspirert av idealene til GNOME-prosjektet. Egenskaper Gedit inkluderer syntaksmerking og faner for å redigere flere filer i samme vindu. Det kan redigere filer over nettverk (takket være GNOME VFS-bibliotekene). Det støtter et fullstendig «angre»- og «gjør om»-system så vel som søk og erstatt. Noen avanserte egenskaper inkluderer flerspråklig stavekontroll og et fleksibelt utvidelsesystem for å tillate å dynamisk kunne legge til nye egenskaper, for eksempel Snippets og integrering med eksterne applikasjoner. Mindre egenskaper inkluderer nummerering, brakett-matching, seksjoner, merking av valgte linjer og automatisk sikkerhetslagring av filer.

169 gedit 164 Arkitektur Skrevet for vindussystemet X og bruker GTK+ 2.0 og GNOME 2.0 programvarebibliotek. Gedit har en komplett GNOME integrasjon med støtte for dra og slipp mellom gedit og Nautilus (filutforskeren), og gjør bruk av GNOME sitt hjelpesystem, virtuelle filsystem og skriver-rammeverk. Galleri engelsk fransk Se også Tekstbehandling GNOME Eksterne lenker Hjemmesiden til gedit [1] (engelsk) Referanser [1] / www. gnome. org/ projects/ gedit/

170 Notepad Notepad+ + Notepad++ er en gratis teksteditor, lisensiert under GPL, og utviklet som et alternativ til Windows Notisblokk. SourceForge er vert for prosjektet. Allmen funksjonalitet Programmet bygger på Scintilla og har funksjoner som autofullføring, syntaksmerking, regulære uttrykk. Filer for grensesnitt og stavekontroll på ulike språk kan lastes ned separat, blant annet bokmål- og nynorske C++ kildekode kan se slik ut i Notepad++. utgaver. Det er støtte for Unicode, redigering av TeX-dokumenter og binærfiler og en rekke andre formater. Brukergrensesnittet benytter arkfaner. Notepad++ støtter makroer og *nix skallskript, og har en innebygd FTP-klient, men støtter ikke den sikre SSH-protokollen. Programutvikling Notepad++ støtter blant annet assembler, programmeringsspråkene Ada, C, C#, C++, FORTRAN, Java, Lisp, Pascal, Ruby og Visual Basic, samt skriptspråkene AutoIt, ASP, JavaScript, Lua, Matlab, Perl, PHP, Python og VBScript. Webutvikling For nettstedutvikling er det støtte for HTML, CSS, XML og databasespråket SQL (XML og SQL er ikke avgrenset til nettsider). Eksterne lenker Hjemmesidene til Notepad++ hos SourceForge [1] Nynorsk språkfil for Notepad++ [2] Referanser [1] / notepad-plus. sourceforge. net/ uk/ site. htm [2] / www. mtrx. no/ trans/ notepadpp/

171 Windows Notisblokk 166 Windows Notisblokk Notisblokk Utvikler Microsoft Nyeste versjon (4. februar, 2008) Operativsystem Sjanger Lisens Nettside Microsoft Windows Tekstredigering Microsoft EULA Notisblokk [1] Windows Notisblokk, på engelsk Notepad og i dagligtale kalt «notisblokk», er en simpel programvare for redigering og skriving av tekst som har vært inkludert i alle versjoner av Microsoft Windows siden Windows 1.0 som ble sluppet i I de fleste Windows-versjoner trenger man kun å trykke windows-tasten + R og skrive notepad (eventuelt etterfulgt av.exe) + enter for å komme til programmet. Oversikt Notisblokk er kun for skriving og redigering med vanlig tekst (ofte referert til som ren tekst). De ferdige filene, ofte lagret som.txt-filer, har ingen formattagger eller utforming, noe som gjør programvaren passende for redigering av systemfiler som skal brukes i DOS. Et merkverdig særtrekk med Notisblokk er at det ikke støtter noen formatering i det hele tatt, så hvis man kopierer tekst fra en Internettside og limer det inn i en ordprossesor vil formateringsdataen komme med, og vil være vanskelig å fjerne. Men hvis man først limer det inn i Notisblokk vil Notisblokk fjerne alle formateringstagger slik at man kan lime det inn i sitt destinasjonsprogram. Notisblokk kan redigere filer i nesten ethvert format; men, den kan ikke operere med Unix-stil-tekstfiler korrekt. Dette kan derimot Wordpad. Tidlige versjoner av Notisblokk tilbød kun de mest grunnleggende funksjoner, slik som å finne tekst. Nyere versjoner fra Windows har derimot en oppdatert versjon av Notisblokk med en søk og erstatt-funksjon (Ctrl + H). Den har også Ctrl + F for søk og andre like tastatursnarveier. I eldre versjoner slik som de som kom med Windows 95, Windows 98, Windows Me og Windows 3.1 var det en maksgrense på filene på 65k. Frem til Windows 95 var Fixedsys den eneste tilgjengelige fonten i Notisblokk. Med Windows NT 4.0 og 98 ble muligheten til å endre font introdusert. I Windows 2000 og XP ble standardfonten endret til Lucida Console. Frem til Windows Me var det nesten ingen snarvei- og linjetellingsfunksjoner. Fra Windows 2000 ble snarveier for vanlige oppgaver, slik som ny, åpne og lagre tilføyd. Også en statuslinje med linjeteller. I den Windows NT-baserte versjonen av Windows kan Notisblokk redigere tradisjonelle 8-bitstekstfiler samt Unicode-tekstfiler (begge UTF-8 og UTF-16, og når det gjaldt UTF-16: både little-endian og big-endian.). Notisblokk har også en innebygd og simpel loggingsfunksjon som simpelthen tilføyer et nytt tidsstempel hver gang filen blir åpnet. For å aktivere denne funksjonen må den første linjen i tekstfilen være «.LOG» (uten anførselstegn). [2] Notisblokk var inntil nylig en applikasjon kun for Windows, men kan nå kjøres på Open source-operativsystemet ReactOS. Det finnes dog mange tilsvarende programmer med enten lik eller utvidet funksjonalitet for Windows og andre operativsystem.

172 Windows Notisblokk 167 Oppdage unicode Windows NT-versjonen av Notisblokk, installert som standard på Windows 2000 og Windows XP, har evnen til å oppdage unicode-filer som mangler et byte-ordremerke (BOM, byte order mark). Dette gjør den ved å bruke en Windows-API-funksjon kalt IsTextUnicode. Denne funksjonen har sine mangler ved at noe ASCII-tekst blir feilaktig indentifisert som UTF-16. Feilen er kjent som Bush hid the facts [3] ettersom dette er en av tekststrengene som kan feiltolkes av programmet. 18. mai 2006 ble det rapportert at hvis Notisblokk fikk en fil som inneholdt et sitat som «this app can break» (eller til og med en simplere streng slik som «aaaa aaa aaa aaaaa») så ville Notisblokk ta den som en tobits Unicode og dermed prøve å fremvise det som det. Hvis den korrekte kinesiske fonten ble installert ville kinesiske bokstaver bli vist. Problemet kom av en spesifikk streng av karakterer delt av mellomrom. Denne strengen er Fire bokstaver, mellomrom, tre bokstaver, mellomrom, tre bokstaver, mellomrom, fem bokstaver og ingen ny linje. Det fungerte også med fire bokstaver, mellomrom, fem bokstaver, mellomrom, fem bokstaver, mellomrom, fem bokstaver uten ny linje (som i «this thing might break»). Noen ganger fungerte det også uten det første mellomrommet, som i «abcdefgh ijk lmnop». Dette kan gjøres med de fleste ord og uttrykk som passet inn i det spesifikke mønsteret. På den tiden trodde mange at problemet var et «påskeegg», men det var ikke tilfelle. Andre adresserte feilen korrekt til Unicode-oppdagelsesalgoritmen. Denne feilen har blitt rettet opp i Windows Vistas versjon av Notisblokk. Konkurrerende programvare Notisblokk har måtte vike hos mange for programmer som Wordpad eller Microsoft Word. Men Notisblokk krever ikke en lås på filene den åpner, så den kan åpne filer som allerede er åpnet av andre prosseser, brukere eller datamaskiner, noe Wordpad ikke kan. Også, siden Notisblokk ikke har avansert formateringsfunksjonalitet, synes mange at det enkle programmet er raskere og bedre til å bruke for grunnleggende tekstoperasjoner. DOS EDIT-tekstprogrammet, spesielt slik som den er oppdatert i Windows 95, hvor den kan være en MDI-applikasjon, gir også mange funksjoner som aldri har blitt gitt av Notisblokk. Hurtigtaster i Notisblokk Ctrl-N: Ny Ctrl-O: Åpne Ctrl-S: Lagre Ctrl-P: Skriv ut Ctrl-Z: Angre Ctrl-X: Klipp ut Ctrl-C: Kopier Ctrl-V: Lim inn DEL: Slett Ctrl-F: Søk etter (Ctrl-B i norsk Windows XP) F3: Søk etter neste Ctrl-H: Erstatt Ctrl-G: Gå til Ctrl-A: Merk alt F5: Klokkeslett/dato F1: Hjelp

173 Windows Notisblokk 168 Eksterne lenker Notepad [4] Microsofts dokumentasjon (engelsk) Referanser [1] / windowshelp. microsoft. com/ Windows/ nb-no/ Help/ 5a8e282b-fefa-4b51-9cb1-1fcb3decf2fa1044. mspx [2] / webhelp. magrino. com/ _html/ 2001_10/ 2001_10_2. htm [3] / en. wikipedia. org/ wiki/ Bush_hid_the_facts [4] / www. microsoft. com/ resources/ documentation/ windows/ xp/ all/ proddocs/ en-us/ win_notepad_whatis_intro. mspx?mfr=true Emacs Emacs GNU Emacs kjørt i et grafisk brukermiljø. Åpningsbildet forteller bl. annet om opplæringshjelp Skaper Richard Stallman Utgitt 1984 Nyeste versjon 23.1 (29. juli 2009) Operativsystem Type Lisens Nettside Multiplattform Teksteditor GPL [1] Emacs er fellesnavnet til en gruppe teksteditorer. GNU Emacs og XEmacs er de to som er i bruk i dag. Emacs er et av de kraftigste og mest fleksible tekstredigeringsverktøy som eksisterer. Den er beregnet først og fremst på å redigere innholdet, ikke til å endre skrifttyper og utseende slik GUI-baserte kontorverktøy idag gjerne er. Emacs har et stort utvalg av funksjoner, og et viktig kjennetegn ved Emacs er mulighetene til å tilpasse programmet til nye situasjoner. Oppførselen kan endres nesten uten noen grenser. Dette kan brukeren selv gjøre, men vanligvis gjøres det ved at ferdige utvidelser lastes inn. Mange versjoner av Emacs har eksistert gjennom tidene, men idag er det to som er i alminnelig bruk: GNU Emacs som ble startet i 1984 av Richard Stallman og som fremdeles vedlikeholdes av ham, og XEmacs som i 1991 startet som en forgrening av GNU Emacs. De to er fortsatt i stor grad kompatible. Begge benytter seg av det kraftfulle språket Emacs Lisp som utvidelsesspråk. Dette har gitt dem mulighet til å utføre oppgaver fra tekstredigerer til kompilator eller nettleser.

174 Emacs 169 Bakgrunn Den originale EMACS var et sett av Editor MACroS for tekstredigeringsprogrammet TECO. Makroene ble skrevet i 1975 av Richard Stallman. I starten ble arbeidet gjort sammen med Guy Steele. Inspirasjonskilden kom fra TECMAC og TMACS som også var TECO makroer som implementerte tekstredigeringsegenskaper. Disse var skrevet av Guy Steele, Dave Moon, Richard Greenblatt, Charles Frankston, og andre. Historie Historien til Emacs begynner ved MIT Artificial Intelligence Laboratory på 1970-tallet. Før den ble introdusert var standardeditoren på Incompatible Timesharing System (ITS), som var operativsystemet på AI-laboratoriets PDP-6 og PDP-10 maskiner, en linjeorientert editor TECO. I TECO var det å skrive, redigere og vise dokumentet forskjellige moduser. I så henseende lignet TECO på det senere vi. Det å skrive bokstaver til TECO plasserte ikke disse bokstavene inn i dokumentet. Det var nødvendig å gi en serie instruksjoner i TECOs kommandospråk som fortalte den at den skulle legge inn de nødvendige bokstavene. I mellomtiden ble ikke den redigerte teksten vist på skjermen. Dette ligner på editoren ed som fremdeles finnes. Richard Stallman besøkte Stanford AI Lab i enten 1972 eller 1974 og så laboratoriets teksteditor E. Dette programmet hadde en intuitiv WYSIWYG-oppførsel slik det er tilfelle i nesten alle moderne teksteditorer. Dette imponerte Stallman. Ved MIT hadde en av programmererne, Carl Mikkelsen, implementert en visningsredigeringsmodus kalt Control-R til TECO. Denne modusen oppdaterte skjermen hver gang en bruker trykket på en tast. Da Stallman returnerte til MIT reimplementerte han denne modusen slik at den fungerte effektivt. Han la også til en makrofasilitet som lot brukeren redefinere et hvilket som helst tastetrykk til å kjøre et TECO-program. TECO-utvidelser Den nye versjonen av TECO ble raskt populær på AI-laboratoriet. Det ble snart utviklet en hel rekke makroer med navn som sluttet på MAC eller MACS for å indikere at det var makroer. To år senere tok Guy Steele fatt på å forene disse makroene til én enhet. Etter en natts felles programmering ved Steele og Stallman fullførte sistnevnte implementasjonen som inkluderte egenskaper for å utvide og dokumentere den nye samlingen av kommandoer. Resultatet ble kalt EMACS som stod for Editing MACroS. Ifølge Stallman valgte han navnet «fordi <E> ikke var i bruk som en forkortelse på ITS på den tiden». Stallman forstod faren for at kustomisering kunne lede til dialekter og forking. Han satte derfor visse betingelser for bruken. Han skrev senere: «EMACS ble distribuert på basis av felles deling, hvilket betød at alle forbedringer måtte gis tilbake til meg for å legges til og distribueres.» Flere varianter Den originale Emacs kjørte, i likhet med TECO, bare på PDP-10. Mange Emacsaktige teksteditorer ble skrevet i de neste årene for andre systemer. Blant disse er SINE (SINE is not EMACS), EINE (EINE is not EMACS) og ZWEI (ZWEI Was EINE Initially). Disse ble skrevet av Michael McMahon and Daniel Weinreb. I 1978 skrev Bernard Greenberg Multics Emacs på Honeywells Cambridge Information Systems Lab. Multics Emacs ble skrevet i Maclisp, som var en dialekt av programmeringsspråket Lisp. Her var også brukerutvidelsene skrevet i Lisp. Det viste seg å forbedre utvidelsesmulighetene i forhold til alle tidligere varianter, og har vært brukt siden. EMACS ble bygget på TECO, men fungerte tilstrekkelig forskjellig fra denne til å bli betraktet som en egen teksteditor. EMACS ble raskt standard redigeringsprogramm på ITS. Det ble konvertert til operativsystemene Tenex og TOPS-20 av Michael McMahon, men ikke til Unix. Den første Emacslignende tekstredigerer som kunne brukes på Unix var Gosling Emacs som James Gosling skrev i Det ble skrevet i programmeringsspråket C.

175 Emacs 170 Utvidelsesspråket var Mocklisp som hadde en syntaks som lignet på Lisp. GNU Emacs Gosling Emacs var proprietær programvare i For å skape et fritt alternativ begynte Stallman det året å arbeide på GNU Emacs. Han baserte seg i startfasen på Gosling Emacs, men erstattet Mocklisp med en ekte Lisp interpret. Dermed måtte nesten all koden erstattes. Det ble det første programmet i GNU prosjektet. GNU Emacs og dets utvidelsesspråk (Emacs Lisp) ble skrevet i C. De tidlige versjonene hadde hatt versjonsnummer av mønster 1.x.x, men etter versjon 1.12 bestemte man seg for å sløyfe det ledende tallet 1 ettersom man antok at det aldri ville komme til å bli endret. Versjon 13 var den første som ble sluppet, og ble den første til å bli utbredt. I likhet med forgjengeren Gosling Emacs kjørte GNU Emacs på Unix. Av disse to hadde GNU Emacs flere egenskaper, ikke minst en fullstendig Lisp-implementasjon. Dermed overtok GNU Emacs rollen som Emacs på Unix. XEmacs En tidlig alfaversjon av GNU Emacs 19 ble utgangspunktet for den mest kjente tidlige forgrening av et fritt program. Det var Jamie Zawinski som sammen med andre ved Lucid Inc. utviklet Lucid Emacs i Kildekodebasen ble raskt forskjellig, og forsøkene på å forene grenene ble oppgitt. Lucid Emacs ble siden gitt navnet XEmacs, og er sammen med GNU Emacs de to dominerende variantene. Varianter for små maskiner GNU Emacs ble utviklet med tanke på maskiner med minst en megabyte RAM. Dette var store maskiner på den tiden, og det gjorde at XEmacs det var en åpning for løsninger for mindre maskiner. Her er noen eksempler: MicroEMACS En portabel implementasjon som opprinnelig ble skrevet av Dave Conroy og videreutviklet av Daniel Lawrence. Den finnes i flere varianter, og ble i sin tid brukt av Linus Torvalds. MG Opprinnelig kalt MicroGNUEmacs. Den var en variant av MicroEMACS som ble laget for å ligne på GNU Emacs. Den finnes nå som standard på OpenBSD. JOVE (Jonathan's Own Version of Emacs) En ikke-programerbar implementasjon for Unix-lignende systemer. Den ble skrevet av Jonathan Payne. Freemacs En versjon for DOS med et stackbasert utvidelsesspråk. Det hele innen den originale 64 kilobyte minnegrensen.

176 Emacs 171 Egenskaper Resten av denne artikkelen handler om GNU Emacs og XEmacs. De er de to eneste versjonene av Emacs som er i utstrakt bruk idag. «Emacs» vil referere til begge to siden de er svært like i sine egenskaper. XEmacs startet som en fork av GNU Emacs, og nyere versjoner har forblitt noenlunde kompatibel med den. Emacs er et av kraftigste og mest fleksible tekstredigeringsverktøy som eksisterer. Den er beregnet først og fremst på å redigere innholdet, ikke til å endre skrifttyper og utseende slik GUI-baserte kontorverktøy idag gjerne er. (Det betyr ikke at Emacs ikke kan brukes til dette.) Emacs tilbyr en rekke funksjoner til det som kan se ut som en relativt enkel oppgave, å redigere tekst. Funksjonene varierer fra kommandoer som manipulerer ord, og paragrafer (fjerne dem, flytte dem, flytte forbi dem osv) via syntaksfremheving (ved f. eks. fargebruk) for å gjøre kildekode lettere å lese til å gjenta en vilkårlig sekvens av kommandoer som brukeren har definert som en tastaturmakro. Funksjonsrikdommen i Emacs er et resultat av den uvanlige designen hvor nesten enhver funksjon helt ned til det å legge inn et enkelt tegn inn i dokumentet er kontrollert av en Lispfunksjon. Lispmiljøet (Emacs Lisp) gjør det mulig å endre variabler eller metoder underveis i redigeringen uten at Emacs må rekompileres eller restartes. Oppførselen kan følgelig endres nesten uten noen grenser. Dette kan brukeren selv gjøre, men vanligvis gjøres det ved at ferdige biter Lispkode lastes inn. Disse kodebitene kalles biblioteker, pakker eller utvidelser. Biblioteker Emacs inneholder et stort antall biblioteker, og det er mulig å finne enda flere ved søk på Internet. Svært mange av disse bibliotekene implementerer hjelpemidler for utvikling av programmer. Det er mulig å benytte Emacs som et integrert utviklingsmiljø hvor editering kompilering og debugging utføres med Emacs som brukergrensesnitt. Andre bibliotek finnes for mer uvanlige oppgaver. En kort liste med eksempler følger: Calc et alternativ til en lommeregner. Calendar-mode en bordkalender. Doctor en implementasjon av ELIZA som oppfører seg som en psykoterapeut. Dunnet et tekst opplevelsesspill. Ediff for å sammenligne tekstfiler. Emerge for å sammenligne tekstfiler og kombinere dem. Emacs/W3 en webleser. XEmacs i bruk som klient for med VM biblioteket ERC en IRC klient. Gnus en newsreader og klient. MULE en utvidelse for å tilpasse Emacs til språk hvor f. eks. tegnsett er spesielt. Info en leser for hjelpetekster Emacs-wiki LISP-basert wiki for Emacs Tetris

177 Emacs 172 Minneforbruk Ulempen med at Emacs er lispbasert er at det koster resurser å laste biblioteker samt å kjøre kode som ikke er kompilert til maskinkode. Dette var spesielt merkbart på de tidlige systemene hvor Emacs ble implementert. Der var det ofte merkbar hastighetsforskjell på Emacs og dens rivaler. Det finnes flere spøkefulle akronymer på engelsk som hinter til dette: Eight Megabytes And Constantly Swapping (Åtte megabyte og kontinuerlig swapping - fra dengang hvor åtte megabyte var svært mye minne) Emacs Makes A Computer Slow (Emacs gjør en datamaskin langsom), og Eventually Mallocs All Computer Storage (Allokerer tilslutt alt minne). Idag er imidlertid datamaskinene så raske at Emacs sjelden føles langsom. Det er faktisk slik at Emacs er raskere å starte enn de fleste moderne teksteditorer. Et annet spøkefullt akronym griper fatt i brukergrensesnittet: Escape Meta Alt Control Shift. Tilgjengelighet Plattformer Emacs er et av de ikketrivielle programmer som er portet til flest operativsystemer. Disse inkluderer de fleste Unix-lignende systemer (GNU/Linux, diverse varianter av BSDs, Solaris, AIX, IRIX, Mac OS X, osv.), MS-DOS, Microsoft Windows og OpenVMS. Emacs kan brukes både i en tekst terminal og med et grafisk brukergrensesnitt. På Unixlignende operativsystemer bruker Emacs vindussystemet X som grunnlag for sin GUI. Den kan gjøre det enten direkte eller ved å bruke et «widget toolkit» som Motif, LessTif eller GTK+. Emacs kan også bruke systemets egen grafikk på Mac OS X (Carbon) og Microsoft Windows. Det grafiske grensesnittet tilby menyer, toolbar og kontekstmenyer. Redigeringsmoduser Emacs tilpasser sin oppførsel til den type tekst den redigerer ved å velge en modus som passer til oppgaven. Det finnes overordnede og underordnede moduser. En overordnet modus (major mode) finnes definert for vanlige tekstfiler, kildekodefiler for mange forskjellige programmeringsspråk, HTML dokumenter, TeX og LaTeX dokumenter og mange andre typer tekst. Hver overordnet modus tilpasser bestemte Emacs Lisp variable slik at Emacs skal ha velegnede funksjoner. En av de vanlige funksjonene er syntaksfremheving, vanligvis ved fargebruk, for å synliggjøre spesielle nøkkelord, kommentarer og lignende. overordnede moduser sørger også for spesielle redigeringskommandoer. F. eks. har en modus for et programmeringsspråk vanligvis navigasjonskommandoer for å flytte til begynnelsen eller slutten av en funksjon. Emacs har en egen modus for å redigere Wikipedia kode. Her brukt på den spanske artikkelen om Emacs En fil som redigeres knyttes til ett buffer, og hvert buffer har en overordnet modus knyttet til seg. I tillegg kan det være et antall underordnede moduser i funksjon. En underordnet modus implementerer f. eks. forskjellige innrykkstiler i programmeringsspråket C.

178 Emacs 173 Individuell tilpasning Mange brukere av Emacs tilpasser den til sitt eget behov. Det gjøres i hovedsak en av tre måter. Den første er å bruke skreddersy pakken, som tillater brukeren å sette vanlige tilpasninger ved hjelp av spesielle variable ved hjelp av et grafisk brukergrensesnitt. Disse variablene kan bestemme f. eks. fargeskjema. Denne metoden er beregnet på de som ikke ønsker å benytte Emacs Lisp-kode. Dette gjør den velegnet for nybegynnere. Den andre måten er å samle tastetrykk til en tastaturmakro og få dem gjentatt for å automatisere komplekse oppgaver som skal gjentas mange ganger. Dette er en metode som vanligvis gjøres ad hoc og hvor makroene glemmes etter bruk. Det er imidlertid mulig å lagre dem for å bruke dem igjen senere. Den tredje metoden er å bruke Emacs Lisp. Vanligvis er slik brukerspesifikk kode lagret i en fil som kalles.emacs. Denne leses når Emacs starter..emacs-filen er ofte brukt til å sette variable og til å endre key-binding til noe annet enn standard. Dette kan f. eks. være nyttig når standard tastekombinasjon er upraktisk med et norsk tastatur..emacs-filen kan også brukes til å lage helt nye kommandoer. Mange avanserte brukere har.emacs-filer som kan være hundrevis linjer lange. Disse kan medføre at Emacs oppfører seg svært forskjellig fra det som er vanlig. Pakker Hvis et stykke Emacs Lisp-kode er nyttig, pakkes det ofte som et bibliotek og distribueres til andre brukere. Mange slike tredjeparts biblioteker kan finnes på Internett. Et eksempel er et bibliotek som kalles wikipedia-mode. Den er til for å redigere Wikipedia-artikler. Det er en egen Usenet-diskusjonsgruppe, [news://gnu.emacs.sources gnu.emacs.sources], som brukes for å poste nye pakker. Noen tredjeparts pakker har etterhver blitt en del av standardbibliotekene. Dokumentasjon Hjelpesystemet Den første Emacs hadde et kraftig bibliotek for å hjelpe brukeren. Det kunne vise dokumentasjon for hver eneste funksjon, variabel og intern funksjon. Det er mulig at Emacs er opprinnelsen til denne teknikken. Det gjorde at Emacs ble beskrevet som selvdokumenterende. Denne måten brukes fortsatt, og gjør dokumentasjonen lett tilgjengelig. For eksempel kan en bruker finne hvilken kommando som er bundet til en bestemt tastekombinasjon ved å trykke C-h k (Kontroll-h etterfulgt av minuskel k) etterfulgt av den ønskede tastekombinasjonen. (C-h k kjører kommandoen describe-key). Definisjonen av enhver funksjon inneholder en dokumentasjonsstreng som er ment å skulle presenteres på denne måten. Denne metoden har siden spredd seg til programmeringsspråk som Lisp og Java. Emacs hjelpesystem er ikke bare til for nybegynnere, men er også nyttig for avanserte brukere som skriver Emacs Lisp-kode. Hvis dokumentasjonen for en funksjon eller variabel ikke er nok, kan hjelpesystemet brukes til å lete gjennom Emacs Lisp-koden etter såvel innebygde biblioteker som installerte tredjepartsbiblioteker. Dette gjør det svært gunstig å bruke Emacs hvis man skal skrive Emacs Lisp-kode.

179 Emacs 174 Manual I tillegg til den innebyggede dokumentasjonen har Emacs en usedvanlig lang og velskrevet manual. En elektronisk kopi av GNU Emacs Manual som er skrevet av Richard Stallman, følger med GNU Emacs og kan leses med den innebyggede Info browseren. XEmacs har en tilsvarende manual. Den er en avledning av GNU Emacs manualen fra samme tid som XEmacs programmet. To andre manualer Emacs Lisp Reference Manual av Bill Lewis, Richard Stallman og Dan Laliberte Programming in Emacs Lisp av Robert Chassell følger også med. Ved siden av den elektroniske versjonen er alle tre manualene tilgjengelige som bøker utgitt av Free Software Foundation. Emacs har også en innebygget opplæringspakke. Når Emacs startes uten noen fil forteller den hvordan enkle redigeringer kan foretas, og hvordan opplæringsprogrammet kan startes. Internasjonalisering Emacs støtter redigering av tekst skrevet i mange språk. Det finnes støtte for mange skriftsystemer, skriftmetoder og kulturelle konvensjoner. Emacs støtter stavekontroll for mange språk ved å kalle opp eksterne programmer som ispell. Mange kodesystemer for tegnsett er støttet, inkludert UTF-8. XEmacs versjon 21.5 har delvis støtte for Unicode. GNU Emacs 21.4 har tilsvarende støtte, og versjon 22 skal forbedre den støtten ytterligere. Denne støtten for forskjellige kodesystemer er basert på en egen internrepresentasjon som nødvendiggjør en oversettelse ved lesing og skriving. UTF-8 vil bli brukt som den interne representasjonen fra noen sene versjoner av XEmacs 21.5 og sannsynligvis i GNU Emacs 23. Brukergrensesnittet er på engelsk, og har ikke blitt oversatt til noe annet språk. Det eneste unntaket er opplæringsdelen. Det finnes et system som kalles Emacspeak beregnet på blinde og svaksynte. Dette muliggjør bruk av Emacs gjennom bruk av lyd. Lisens Kildekoden som er C og Emacs Lisp, er fritt tilgjengelig for å leses, modifiseres og videreformidling. Dette gjøres under GPL-lisensen. Eldre versjoner av GNU Emacs dokumentasjon var frigitt under en ad hoc-lisens som krevde at visse deler måtte være med også i modifiserte versjoner. I GNU Emacs' brukermanual ble beskrivelsen av hvordan man kan få tak i GNU Emacs, samt Stallmans politiske essay «The GNU Manifesto» inkludert. XEmacs-manualen, som ble arvet fra eldre GNU Emacs-manualer da den ble avledet i sin tid, har samme lisens. De nyere versjonene av GNU Emacs-dokumentasjonen har tatt ibruk GFDL-lisensen og benytter seg av klausulen om invariant sections til å kreve at de samme delene tas med i avledede versjoner. I tillegg kreves det at manualene skal fortelle at de er GNU-manualer. Bruk av Emacs Fra et Unix-shell er det mulig å starte redigering av en fil ganske enkelt ved å skrive «emacs [filnavn]». Hvis det ikke eksisterer en fil med det navnet som er gitt, vil filen bli laget. Dette er imidlertid ikke den måten Emacs dokumentasjonen anbefale. Der anbefales det at Emacs startes uten noe filnavn. Dermed minsker risikoen for at men venner seg til å starte en ny Emacs for hver fil som redigeres. Dette vil forhindre at man drar nytte av alle fordelene med Emacs.

180 Emacs 175 Kommandoer I normal redigeringsmodus oppfører Emacs seg som andre redigeringsprogrammer: tastene for de forskjellige tegnene (a, b, c, 1, 2, 3, osv.) vil legge vedkommende tegn inn i dokumentet, piltastene vil flytte redigeringspunktet, slettetaster vil fjerne tegn osv. Bak kulissene er imidlertid også noe så enkelt som a egentlig kommandoer som utfører en Emacs Lisp-kommando. I dette tilfelle er funksjonen som kalles self-insert-command. Mer kompliserte kommandoer er vanligvis knyttet til en sekvens av tegn da som regel med en eller flere modifikatortaster i tillegg. Kontrolltasten er en slik modifikatortast, alttasten er en annen. Disse presses samtidig med en vanlig tast. Noen av disse kommandoene er vist i tabellen under. På standard Emacs vis står C for kontrolltasten og M for metaeller alttasten. Taster som skal trykkes inn samtidig er sammenbundet med -. Kommando Tastesekvens Beskrivelse forward-word M-f Flytt fremover forbi ett ord. isearch-forward C-s søk forover etter det som tastes. undo C-/ Fjern effekten av siste kommando, eller den forrige hvis det repeteres. keyboard-quit C-g Stopp kommandoen som utføres. fill-paragraph M-q Fyll et avsnitt uten orddeling. find-file C-x C-f Åpne en fil i dens eget redigeringsbuffer. save-buffer C-x C-s Lagre bufferen i dets tilknyttede fil. save-with-newname C-x C-w Lagre bufferen i en fil med et navn som spesifiseres. save-buffers-kill-emacs C-x C-c Spør om buffer skal lagres, deretter avslutt Emacs. set-marker C-[space] Sett en markør fra hvor det skal kopieres eller slettes. cut C-w Slett all tekst mellom markøren og redigeringspunktet. copy M-w Kopier ut all tekst mellom markøren og redigeringspunktet. paste C-y Kopier inn tekst. Legg merke til at kommandoene save-buffer og save-buffers-kill-emacs bruker flere modifiserte tastetrykk. F. eks. betyr C-x C-c at kontroll-x skal trykkes først, så kontroll-c. Denne teknikken som tillater flere kommandoer å bli bundet til tastaturet enn enkle tastetrykk kunne gitt, fikk Emacs fra TECMAC, en av TECO-samlingene som fantes i tiden før Emacs oppstod. Emacs gjorde den utbredt, og nå er metoden brukt av flere. Når Emacs kjører i et grafisk miljø kan mange av kommandoene gis også ved hjelp av mus. Det finnes nedtrekksmenyer og en verktøylinje med ikoner. Mus kan også brukes til å fremskaffe en popupmeny. Mange erfarne Emacsbrukere foretrekker å bruke tastaturet fordi det er raskere og enklere når de nødvendige kombinasjonene er innlært. Noen Emacskommandoer innebærer at et eksternt program kjøres for å utføre en oppgave. Et eksempel er ispell, som brukes for stavekontroll, enten gjennom en egen kommando, eller gjennom den underordnede modusen flyspell som sjekker underveis.

181 Emacs 176 Minibuffer Minibuffer er et lite område, vanligvis siste linje, som Emacs bruker til å be om informasjon. Dette kan dreie seg om tekst det skal søkes etter, filnavn og andre typer tekst. Det er mulig å få Emacs til å fylle inn deler av f. eks. et filnavn, så lenge det er unikt, ved å trykke på tabulatortasten. Slik tab completion er ofte tilgjengelig. Filer og buffere Emacs holder tekst i en buffer. Brukeren kan lage nye buffere og kan fjerne de som ikke lenger ønskes. Det kan være flere buffere i bruk samtidig. De fleste buffere holder tekst som kommen fra tekst filer. Disse kan endres av brukeren og lagres tilbake på enten filen den kom fra eller en ny fil. Buffere brukes også til midlertidig tekst. Dokumentasjonen til hjelpesystemet er et eksempel på slike midlertidige buffere. Vinduer og rammer Både når Emacs kjøres i tekstterminaler og i grafiske modus kan Emacs splitte redigering i mindre deler. Det kan være forvirrende at Emacs kaller dette vinduer, men det har programmet gjort siden Oppdelingen i Emacs-vinduer har mange funksjoner. Forskjellige deler av samme buffer kan vises, eller flere forskjellige buffere kan vises. Kildekoden som redigeres kan f. eks. vises i ett vindu, med kompilatorens feilmeldinger vises i et annet. Emacs kan også i grafisk modus operere i flere rammer, som svarer til det som idag vanligvis tenkes på som vinduer. Emacs-lillefinger Bruk av tastekombinasjoner med modifikatorer, ikke minst kontrolltasten kan lede til at lillefingeren blir brukt svært mye. Tunge brukere av Emacs kan få «Emacs-lillefinger» som er en belastningsskade. Dette leder til at en del emacsbrukere gjør om caps lock tasten til kontrolltast. Det finnes også tastaturer som tillater bruk av tommelen for å bruke de vanligste modifikatortastene. Pedaler er ytterligere en mulighet for å avlaste lillefingeren. Eksterne lenker The GNU Emacs hjemmeside [1] Emacs brukerwiki [2] Emacs Forum [3] hos Nabble [4] som arkiverer Emacs mailing lister [5] i et søkbart forum. Multics Emacs: The History, Design and Implementation [6] Liste over Emacs implementsjoner [7] The Craft of Text Editing or Emacs for the Modern World [8] En Emacs tidslinje [9] Humor basert på navnet til Emacs [10] Referanser [1] / www. gnu. org/ software/ emacs/ emacs. html [2] / www. emacswiki. org/ [3] / www. nabble. com/ Emacs-f1569. html [4] / www. nabble. com [5] / www. gnu. org/ software/ emacs/ #HelpMailing [6] / www. multicians. org/ mepap. html [7] / www. finseth. com/ ~fin/ emacs. html [8] / www. finseth. com/ craft [9] / www. jwz. org/ doc/ emacs-timeline. html [10] / www. ntu. edu. sg/ home5/ PG / EmacsName. html

182 vi (teksteditor) 177 vi (teksteditor) vi vi redigerer en midlertidig, tom fil. Linjer som ikke fins i filen, representeres ved en tilde. Utvikler Bill Joy Utgitt 1976 Operativsystem Type Lisens Multiplattform Teksteditor BSD-lisensen vi (uttales som engelsk vee eye) er en multiplattform teksteditor. Den ble skrevet i 1976 av Bill Joy, og har senere blitt standard i de fleste UNIX- og Linux-distribusjoner. Gjennom årene har vi utviklet seg, og vim er nå den mest brukt versjonen. vi er en videreutvikling av teksteditoren ed. På samme måte som denne er vi modal, det vil si at man har forskjellige modi som gir forskjellig funksjonalitet. I «insert»-modus kan brukeren skrive tekst til filer, mens man i normalmodus kan navigere seg eller manipulere teksten gjennom forskjellige tastekombinasjoner. Eksterne lenker vi/vim hurtigtaster [1] Referanser [1] / www. viemu. com/ a_vi_vim_graphical_cheat_sheet_tutorial. html

183 Regneark 178 Regneark Regneark er programvare som blant annet kan kalkulere data horisontalt og vertikalt fra tabeller. Regneark brukes til bokføring og behandling av innsamlede data, og til å presentere det kalkulerte resultatet i ulike typer grafer. De første kommersielle suksessene med regneark var VisiCalc, som ble så populær at det hadde en vesentlig effekt på salget av mikrodatamaskinen Apple II og Lotus 1-2-3, som gjorde det samme for PC-er i Moderne regnearkprogrammer inneholder ferdige funksjoner og formler som dekker mye av behovet for de fleste yrkesgrupper. Eksterne lenker Produsenter av regneark: OpenOffice.org [1] (OpenOffice på Wikipedia) StarOffice [2] Microsoft Office [3] Koffice [4] Apple iwork [5] Referanser [1] / www. openoffice. org/ [2] / www. sun. com/ software/ star/ staroffice/ index. jsp [3] / office. microsoft. com/ [4] / www. koffice. org/ [5] / www. apple. com/ no/ iwork/ numbers/ /

184 Database 179 Database En database er strukturert samling av data, begrepet er vanligvis knyttet til elektroniske datasystemer. Et databasesystem skal kunne behandle store mengder data effektivt, motsetningsfritt og sikkert. Databasesystemet skal sikre at endringer og tilføyelser ikke fører til motsetninger eller feil, og skal kunne levere riktig informasjon effektivt til brukere og programvare. Et databasesystem har to deler - databasehåndteringssystemet (DBMS) som er programvaren som administrerer systemet, og selve databasen, som er de data som håndteres av systemet. DBMSen organiserer dataene og styrer all lesing og skriving til databasen. For å kommunisere med DBMSen brukes et spørrespråk. Det finnes ulike sorter databasesystemer. Metoden man bruker for å organisere data kalles en datamodell. Den vanligste formen for databasesystem er basert på relasjonsmodellen. Datamodell Databasemodellen er en teori eller en spesifikasjon for hvordan en database er strukturert og brukt. Det første kommersielle DBMS, IDS, var en nettverksdatabase. Nettverksdatabase. [1] IMS, som ble det første utbredte databasesystemet var en hierarkisk database. Hierarkisk database. [1] I moderne tid er den vanligste formen for databasesystem relasjonsdatabaser. Relasjonsdatabaser bygger på relasjonsmodellen, som er basert på [2] [3] førsteordens predikatlogikk og ble formulert i av Edgard Codd. Sentrale begreper i Codds arbeider er normalisering og relasjonsalgebra. I en relasjonsdatabase er dataene organisert i tabeller. Disse tabellene bindes sammen og reguleres av nøkler. Det finnes en rekke ulike databasehåndteringssystemer for relasjonsdatabaser. Informasjonen i Wikipedia er organisert i en MySQL relasjonsdatabase. Objektdatabaser er basert på samme grunnprinsipper som datastrukturer i objektorientert programmering. I objektdatabaser lagres informasjon i objekter som står i relasjoner til hverandre. Objekter er organisert i klasser og man bruker vanlige programmerings-strukturer som subklasser og interface. Relasjonsdatabase. [1]

185 Database 180 Objektrelasjonelle databaser er basert på relasjonsmodellen, men de har en utvidet funksjonalitet som gjør at de håndtere objekter/ sammensatte faktatyper. Det er også mulig å lage pekere til andre relasjoner og legge metoder til faktatypene. Et viktig motiv for utviklingen av denne modellen er å gi bedre samsvar mellom relasjonsdatabaser og objektorienterte programmerings- og modelleringsspråk. SQL:1999-standarden tok inn en rekke av idéene bak den objekt-relasjonelle modellen, og enkelte vil si at DBMSer som følger denne standarden kan betraktes som objektrelasjonelle. XML er et markeringsspråk som kan brukes til semi-strukturerte data. Semistrukturerte data har en viss struktur, men kan være irregulær og ufullstendig. På grunn av fleksibiliteten til XML kan språket brukes som kommunikasjonsspråk mellom ulike databaser og til organisering på World Wide Web. Standarden for XML 1.0 ble publisert i 1998 av W3C. [4] ACID-prinsippet ACID (Atomicity, Consistency, Isolation, Durability) er et sett av krav som sikrer at operasjoner på databaser utføres pålitelig. En operasjon på en database er atomær hvis DBMSet sikrer at hvis en del av operasjonen ikke utføres så utføres heller ikke andre deler - alt eller ingenting. En serie operasjoner på en database som sammen bevarer databasens konsistens kalles en transaksjon. En serie operasjoner som fører til inkonsistens eller brudd på integretsregler er ikke gyldig og må kunne oppheves/tilbakeføres. Databasen skal være konsistent med reglene for databasen både før en operasjon utføres og etter at den er avsluttes (men den kan være inkonsistent mens operasjoner utføres). Konsistensen sikres med integretetsregler. I relasjonsdatabaser er nøkler viktige integretetsregler innenfor og mellom tabeller. Skranker på enkeltattributter bestemmer lovlige statuser for en enkel verdi. Assertions er fastsatte kontroller som kan omfatte alle deler av databasen, denne funksjonaliteten støttes bare av enkelte DBMSer. Triggere er operasjoner som utføres når fastlagte hendelser inntreffer. Isolasjon innebærer at operasjoner ikke kan arbeide med data som er i en midlertidig endret tilstand på grunn av at andre prosesser arbeider med dem. Dette er ikke noe problem hvis systemet arbeider serielt - hvis det bare behandler en og en operasjon. Men i praksis designes databasesystemer for at mange prosesser skal kunne arbeide parallelt. Prinsippet om serialiserbarhet innebærer at operasjoner skal utføres slik at det finnes en seriell utførelse som gir samme resultat. Rekkefølgen av operasjonene kan ha stor betydning for resultatet, men det skal ikke være slik at forskjellige operasjoner blandes sammen og gir et helt uventet resultat. Varighet innebærer at resultatet av utførte transaksjoner aldri kan forsvinne. Dette innebærer at databasen skal takle ulike forventede og ikke-forventede hendelser, som for eksempel systemkrasj eller fysiske feil. Systemarkitektur 3-skjemaarkitektur er et viktig prinsipp i moderne databasesystemer. Denne innebærer en deling av databasesystemet i presentasjonslaget, det konseptuelle(logiske) laget og det fysiske laget. Målet med denne delingen er at man skal kunne endre deler av databasesystemet uten at det er nødvendig å endre andre lag. For eksempel kan man endre måten tall lagres på(fysisk lag) uten å endre informasjonen om hva som skal lagres i systemet(logisk lag). Databasehåndteringssystem (DBMS) Den sentrale programvaren i et databasesystem er databasehåndteringssystemet (DBMS). Databasehåndteringssystemet skal ta seg av opprettelse, endringer og lesing i databasen. Det første kommersielle databasehåndteringssystemet, IDS, ble utviklet i 1964 av General Electric. I 1968 lanserte IBM systemet IMS, som fikk en bred anvendelse, og som fremdeles er i bruk i mange gamle datasystemer.

186 Database 181 I 1979 lanserte Oracle den første kommersielle DBMS som var basert på relasjonsmodellen. I første del av åttitallet kom også flere andre relasjonsdatabasesystemer på markedet. Relasjonsdatabasene fikk stadig høyere markedsandel i slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. [5] Transaksjonslogg Logging er den viktigste teknikken et databasesystem har for å hindre feil og tap av data. Loggen arbeider vanligvis både etter både undo- og redo-prinsippet. Undo-loggen har en linje for hver skriveoperasjon der det er registrert hva den aktuelle verdien var før endringen. Først utføres operasjonen i arbeidsminnet, deretter skrives loggen til lagringsmediet og til slutt skrives de nye verdiene til lagringsmediet. Hvis operasjonen var vellykket noteres commit i loggen, hvis den ikke var gyldig skrives abort og endringene tilbakeføres. Da er kun fullstendig transaksjoner som overholder prinsippet om atomitet og konsistens utført (se ACID). Hvis det skjer en feil, f.eks. hvis strømmen går midt i en eller flere transaksjoner, kan systemet bruke undo-loggen til å tilbakeføre alle operasjoner der det ikke er notert commit eller abort. Man taper de halvferdige operasjonene, men man sikrer at databasen er i en konsistent tilstand. Redo-loggen virker på samme måte, men noterer hva de aktuelle verdiene var etter endringen. Redo-loggen kan brukes til å gjenopprette databasen fra en tidligere versjon, eller et såkalt sjekkpunkt, der man vet at databasen var konsistent. Man tar utgangspunkt i siste sikre versjon og gjenoppretter alle verdier som er merket commit. [6] Hvis operasjonen innebærer fysiske endringer, for eksempel uttak fra minibank, utføres fysisk operasjon etter at commit er notert. [6] Spørrespråk Et spørrespråk (en: Query language) er et forenklet språk som brukes i kommunikasjon med databaser og informasjonssystemer. [7] I 1976 lanserte IBM spørrespråket SQL. SQL er nå regulert av standarder fastsatt av ISO og støttes av praktisk talt alle relasjonsdatabasesystemer. De fleste DBMSer har imidlertid egne tolkninger og tillegg til standarden, man snakker derfor om ulike dialekter av SQL. Objektdatabaser behandles ved hjelp av spørrespråket OQL, som bevisst er gjort så likt SQL som mulig. XQuery er et spørrespråk som er utviklet for å kunne gjøre spørringer mot XML-data. Distribuerte databaser En distribuert database er en database som er spredt over flere datamaskiner, noder, som er bundet sammen i et nettverk. Hvis samme data finnes på flere noder sier man at disse data er replikerte. Hvis alle data er replikert til alle nodene er databasen fullreplikert- Referanser [1] Data Integration Glossary ( knowledge. fhwa. dot. gov/ tam/ aashto. nsf/ All+ Documents/ B2B5C B1F / $FILE/ DIGloss. pdf), U.S. Department of Transportation, August [2] Codd, E. F.: "Derivability, Redundancy, and Consistency of Relations Stored in Large Data Banks", IBM Research Report, 1969 [3] Codd, E. F.: "A Relational Model of Data for Large Shared Data Banks", in Communications of the ACM, [4] Munthe-Kaas, Ellen (med flere): Semi-Structured Data and XML (lysark) ( www. uio. no/ studier/ emner/ matnat/ ifi/ INF3100/ v08/ undervisningsmateriale/ lysark/ kap pdf). INF3100 Universitetet i Oslo, april [5] White, Colin. In the Beginning: An RDBMS History ( www. teradata. com/ t/ page/ ). Teradata Magazine Online. September 2004 edition. [6] Normann, Ragnar: Systemfeil og logging (lysark) ( www. uio. no/ studier/ emner/ matnat/ ifi/ INF3100/ v08/ undervisningsmateriale/ lysark/ kap17. pdf), delvis etter Hector Garcia-Molina. INF3100 Universitetet i Oslo, mars URL: [7] Subieta, Kazimierz: What are query languages? ( sbql. pl/ Topics/ What are query lang. html)

187 Blogg 182 Blogg En blogg (av engelsk blog, en kortform av web log, av web, «nett» og log, «logg») er et oppdatert nettsted hvor én eller flere forfattere publiserer innhold. Innleggene presenteres som oftest i omvendt kronologisk rekkefølge, slik at det siste innlegget automatisk legges øverst på bloggens forside. Forsiden inneholder et bestemt antall innlegg, og de overskytende innleggene legges automatisk i et arkiv. Blogger gjør ofte utstrakt bruk av pekere til andre nettsteder og ikke minst til andre blogger, og bidrar dermed gjensidig til hverandres søkemotoroptimalisering. Navnet er et teleskopord og er originalt Web-logg. Varianter Blogger kan bestå av sammensatt tekst, men tekst utgjør vanligvis hovedinnholdet. Avvik fra dette fører gjerne med seg andre begreper. Videoblogg En videoblogg er en variasjon av bloggformatet hvor innholdet hovedsakelig består av videosnutter. Definisjonen av videoblogger er omstridt. Fotoblogg En fotoblogg eller bildeblogg er en variasjon av bloggformatet som hovedsakelig består av og har fokus på bilder (i motsetning til tekst). Bildene kan være fotografert eller tegnet. Bildene kan lastes opp fra en datamaskin, sendes til bloggen per e-post, eller sendes direkte fra en mobiltelefon. Man kan også bruke dedikerte fotonettsteder i samspill med en fotoblogg. Fotografiene lagres da på dette nettstedet og postes deretter til bloggen via et programmeringsgrensesnitt. Mikroblogg Fletting: Det er foreslått at Mikroblogg blir flettet inn i denne artikkelen eller seksjonen. Hovedartikkel: Mikroblogg En mikroblogg skiller seg fra andre blogger ved at den bare tillater forholdsvis korte innlegg. Tematikk Noen blogger er rene dagbøker for bloggskribenten. Andre kan være vinklet mot et bestemt tema eller en profesjon, eller en blogg kan ha et kunstnerisk uttrykk. Mange weblogger tar opp teknologispørsmål, men det finnes både strikkeblogger, forfatterblogger, matblogger, jussblogger og politiske blogger. I etterkant av 11. september 2001 vokste warblogs fram som en egen bloggsjanger i USA, som også har fått eksponenter i andre land, inkludert Norge. Blogger gjorde seg også markerte i forbindelse med det amerikanske presidentvalget i 2004, der det etter hvert dukket opp egne weblogger for alle kandidatene, om enn sjelden skrevet av kandidaten selv.

188 Blogg 183 Teknologi De fleste blogger publiseres med egne bloggverktøy, som er nettpubliseringsverktøy spesiallaget for denne publiseringsformen. Noen er kombinerte publiseringsverktøy og vertstjenester, andre krever at du selv installerer programvaren på egen serverplass. Mange bloggverktøy tilbyr også oppdatering via mobiltelefon, mens atter andre tilbyr publisering via e-post. Noen bloggtjenester er gebyrbelagte, mens andre tilbys gratis. Pedagogisk bruk av blogger En blogg kan være individuell, satt opp for en avgrenset gruppe eller for en hel skoleklasse. Denne publiseringsformen kan enkelt tilpasses individuelle behov. De ulike bloggløsningene har alle enkel publisering og kommentering som fellesnevner, noe som bidrar til å senke terskelen for aktivitet. Det at bloggene publiseres på webben fører dessuten til en bevissthet om at man skriver for en mottakergruppe, noe som er et viktig skille mellom blogger og papirbaserte dag- eller prosjektloggbøker. De aller fleste systemene for publisering av blogger har integrerte verktøy for tilbakemelding, automatisk arkivering, enkel kategorisering, samt effektive metoder for å knytte innhold fra ulike logger til hverandre. Dette gjør blogger velegnet for å presentere og diskutere faglig innhold gjennom semesteret. Samtidig legger det grunnlag for en åpen informasjonsutveksling der en gruppe på en enkel måte kan skape et kunnskapsnettverk med tette bånd innad, samt forgreninger utad der de enkelte deltakerne finner dette hensiktsmessig. Blogger forutsetter aktive brukere i produsentrollen, og er normalt knyttet til én eller et lite antall personer som legger inn poster på en nettside. Mye tyder derfor på at disse kommunikasjonsløsningene kan være godt egnet for differensierte opplegg, der deltakerne kan delta på ulike nivå, men samtidig ha innsyn i hva andre holder på med. Blogger kan benyttes i kombinasjon med en wiki, og tilbyr da en fleksibilitet som er godt tilpasset nettbaserte læringsressurser. Ulike deler kan enkelt knyttes sammen ved hjelp av hyperlenker der nye noder og lenker mellom nodene føyes til gjennom en kollektiv prosess. Dette gir også interessante muligheter for utvelgelse: En artikkel med interessant innhold blir raskt lenket til, noe som er et konkret uttrykk for innholdets aktualitet og/eller betydning innenfor et fellesskap. Se også Wiki Søkemotoroptimalisering

189 Bibliotek (programvare) 184 Bibliotek (programvare) Et bibliotek er en samling funksjoner og klasser, som ikke nødvendigvis er et selvstendig program, men som kan benyttes i annen programvare. Biblioteker kan inneholde kode og data som tilbys til uavhengige programmer. Koden kan deles av flere applikasjoner og kan endres uten å endre programmene som benytter biblioteket. Noen eksekverbare filer kan være selvstendige programmer og biblioteker på en gang, men de fleste biblioteker er ikke kjørbare som selvstendige programmer. Det kan skilles mellom statiske bibliotek, der hele eller deler av koden på forhånd kopieres inn i applikasjonen som skal bruke den, og dynamiske bibliotek som blir liggende i egne filer og kan deles av flere applikasjoner også etter at koden er lastet inn i maskinens minne. I Microsofts operativsystemer kalles et dynamisk bibliotek ofte DLL (engelsk: Dynamic-Link Library). Internettleverandør En internettleverandør (forkortes ISP fra engelsk Internet service provider) er et selskap som tilbyr personer eller selskaper tilgang til (leie av) Internett- og andre relaterte tjenester som f.eks. oppbygging av websider og e-postkontoer på sin server. Tjenestene leveres fra NIX og helt frem til kunden. En ISP kan enten ha egen NIX-tilknytning og eget IP-nett mellom sine servere og aksessnodene, eller han kan leie tilknytning og IP-transport av en annen ISP. IP-nettene til ISP-ene utgjør i praksis Internett backbone i Norge. Selskaper i Norge som tilbyr Internett Ifølge oppdaterte tall fra PT (juli 2005) finnes det ialt 116 tilbydere av Internettjenester i Norge, og de mest kjente av disse er: Active 24 BaneTele BKK Canal Digital Dataguard Get Gipz Lyse Energi Nextgentel Smartcall Start.no Tele2 Telenor Ventelo Fastline.no Denne datarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den [1].

190 Internettleverandør 185 Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Internettleverandør Web services En web service er definert av W3C som et software system som er designet for å støtte maskin til maskin interaksjon/kommunikasjon over et nettverk. En web service er en protokoll for utveksling av XML-baserte meldinger i et datanettverk. SOAP (Service Oriented Architecture Protocol) danner grunnlaget for en webservice. Vanligvis brukes HTTP/HTTPS for å overføre meldinger. Web servicer blir ofte brukt av offentlige etater som sykehus, apoteker og mange andre. Blant annet for å hente informasjon fra folkeregisteret til for eksempel registrering av en ny pasient. SOAP SOAP er en (plattformuavhengig) protokoll for utveksling av XML-baserte meldinger i datanettverk. SOAP danner grunnlaget for Web services (elektroniske tjenester over World Wide Web). Vanligvis brukes HTTP/HTTPS til å overføre meldingene. Opprinnelig var navnet en forkortelse for Simple Object Access Protocol, senere Service Oriented Architecture Protocol. SOAP ble utviklet i 1998 av Dave Winer, Don Box, Bob Atkinson, and Mohsen Al-Ghosein med støtte fra Microsoft. Den første versjonen av SOAP ble publisert av W3C i desember 2001, og den nåværende versjonen (1.2) kom 24. juni SOAP struktur

191 Datavirus 186 Datavirus Datavirus eller virus er et type program som har en evne til å reprodusere seg selv. Virus kan ikke spre seg uten at den bringes med en vert. Den sprer seg ved å kopiere programkoden inn i eksekverbare filer, "boot" sektorer på disketter og harddisker og i dokumentmakroer. Datavirus sprer seg typisk over flere faser. Merk at det er variasjon i mønsteret fra datavirus til datavirus: En infisert datafil blir kopiert til en infisert eller uinfisert maskin. Datafilen eksekveres Viruset aktiveres og kopierer seg inn i nye vertsfiler. Denne vertsfilen kopieres til en ny maskin osv Ormer En variant av virus er ormer, som ikke trenger noen vert for spredning. Den har de mekanismer selv som trengs for spredning, men opptrer forøvrig på samme måte som virus. I tillegg til reproduksjon, kan både virus og ormer ha andre funksjoner. De kan være harmløse, og ikke ha annen funksjon enn spredning, til svært destruktive ved å slette alle data på harddisk og alle lagringsmedia som senere settes inn i maskinen. De kan være tidsbomber som går av på en gitt tid, eller logiske bomber som går av under en gitt forutsetning eller handling. Ofte er ormer benyttet for å avlytte brukeres passord og for å skaffe kontroll, og ta over maskinen. Ofte spres de gjennom e-post, og sender seg selv videre til alle på adresselista i e-postprogrammet. Det minste kjente dataviruset er på 13 bytes. Det største kjente viruset er på over 2,84 Terabytes. Viruset ble formet [trenger referanse] under feilprogrammering av programvare i datahovedbasen NKPA, Florida. Trojansk hest En annen variant er Trojansk hest. Dette er uønsket programvare som utgir seg for noe annet, et produkt som folk gjerne vil ha. Jo mer populært, jo større vil sannsynligheten være for at programvaren blir lastet ned. Trojanske hester kan også ha funksjoner som gir brukeren inntrykk av at programvaren som er lastet er reell, og den skjulte programvaren kan opere fritt. Ofte inneholder Trojanske hester spionprogramvare, men kan også inneholde virus som starter å spre seg etter nedlasting.

192 Antivirusprogram 187 Antivirusprogram Antivirusprogram er et program på en datamaskin som forsøker å identifisere, motarbeide og fjerne datavirus og liknende ondsinnet programvare (såkalt «malware»). Antivirus benytter som oftest av to forskjellige metoder for dette: Undersøke (skanne) filer på datamaskinens filsystemer for å lete etter kjente virus som gjenkjennes ved at de står på en virus-liste. Identifisere mistenkelig oppførsel fra et hvilket som helst program som kan bety at programmet er infisert med et virus. De fleste kommersielle antivirusprogrammer benytter begge metoder for å gi best mulig beskyttelse.antivirusprogrammer er i dag ofte en del av en større programpakke som i tillegg kan inneholde brannmur, antisøppelpost og antispionprogramvare. Antivirusprogrammet ClamWins oppsummeringsinformasjon etter en virussjekk av PCen Utbredelse Antivirus regnes ofte som nødvendig sikkerhetsutstyr hvis man bruker internett på Windows-operativsystemer. Hos mange internettleverandører er antivirusprogramvare inkludert i prisen på internettabonnementene. Antivirusprogrammer til Mac OS og Linux finnes, og antivirusprogrammer til operativsystemer for mobiltelefoner er i utvikling, men det er relativt liten sjanse for å få virus på disse. Derimot er antivirusprogramvare aktuelt på servere, spesielt fil- og eposttjenere, for å finne Windows-virus. Denne informasjonsteknologirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den [1]. Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Antivirusprogram

193 Passord 188 Passord Passord er en hemmelig form for autentiseringsdata som brukes for å kontrollere adgang til en ressurs. Passordet holdes hemmelig fra de som ikke har adgang, og de som ønsker adgang testes om de kan passordet og følgelig innvilges eller nektes adgang. Liste over mest brukte passord: 1. password qwerty 4. abc letmein 6. monkey 7. myspace1 8. password1 9. blink (fornavn) Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den [1]. Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Passord Brannmur I datateknikk er brannmur (av engelsk firewall) maskinvare og / eller programvare som beskytter datanett mot uønsket kommunikasjon. Eksempel på slik uønsket kommunikasjon kan være hackere som trenger inn i datanett koplet til internett. Funksjon Brannmuren sin oppgave er å kontrollere trafikk mellom datanettverk med ulike tillits-forhold. Typiske eksempel er Internet som er ei sone uten tillit, og et internt nettverk som er (og skal være) en sone med høy tillit. Målet er å tilby kontrollerte grensesnitt mellom soner med ulike tillitsforhold ved å påtvinge en sikkerhets-politikk og tilkoblingsmodell. En sone med et mellomliggende tillitsnivå, plassert mellom Internett og det pålitelige interne nettverket blir ofte referert til et perimeter-nettverk eller DMZ (DeMilitarized Zone). Riktig konfigurasjon av brannmurer krever gode evner hos system-administratoren. Det krever betydelig forståelse for nettverks-protokoller og datasikkerhet. Små feilgrep kan gjøre en brannmur verdiløs som sikkerhetsverktøy. Standard sikkerhetsrutiner foreskriver et "default-deny" (avslå dersom ikke annet er spesifisert) regelsett for brannmuren. Historie Brannmur-teknologien oppsto på slutten av 1980-tallet, da Internett var en forholdsvis ny teknologi med tanke på global bruk Den opprinnelige ideen oppsto som en reaksjon på flere sikkerhetsproblemer på internett på slutten av 1980-tallet. I 1988 sendte en ansatt ved NASAs Ames Research Center i California et memo på til sine kollegaer som innehold bl.a, We are currently under attack from an Internet VIRUS! It has hit Berkeley, UC San Diego, Lawrence Livermore, Stanford, and NASA Ames. Morris-ormen spredde seg selv gjennom flere sårbarheter i maskinene på den tiden. Selv om den ikke var laget for å være skadelig, så var Morris-ormen det første storskala-angrepet mot Internett-sikkerheten; de som var online forventet ikke et angrep, og var ikke forberedt på å forsvare seg. Denne datarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den [1].

194 Brannmur 189 Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Brannmur Datanett Et datanett, datanettverk eller bare nettverk er et system for kommunikasjon mellom to eller flere datamaskiner. Definisjon I tradisjonell forstand består et datanettverk av datamaskiner knyttet sammen ved hjelp av kabel eller ved hjelp av trådløs teknologi. I de senere år har teknologien gjort at det er kommet flere ting på markedet som kan knyttes opp til et nettverk i tillegg til tradisjonelle datamaskiner. Dette er alt fra nettverksskrivere og mobiltelefoner til toaletter og kjøleskap. Opprinnelig ble nettverk satt sammen innad i bedrifter, forskningsinstitusjoner og i det militæret. Tanken var at sammenkoblinger av datamaskiner skulle gjøre utvekslingen av forskningsdata og annen informasjon lettere. Etterhvert har bruken av datanettverk blitt mer og mer utbredt. Typer nettverk Datanettverk kan klassifiseres ut fra flere faktorer, som utstrekning, teknologi og bruksområde. Fysisk utstrekning Personlig datanettverk Det er derfor blitt vanlig at maskiner knyttes sammen i mindre nettverk som har rekkevidde på et par meter. Denne typen nettverk kalles personlig datanettverk (Personal Area Network, PAN) og kobles vanligvis sammen ved hjelp av Bluetooth. Lokalt datanettverk For å koble sammen flere datamaskiner innenfor et begrenset geografisk område, som på et kontor eller hjemme, brukes et lokalt datanettverk (Local Area Network, LAN). Ethernet er den mest brukte typen lokalt datanettverk. Bydatanettverk Et bydatanettverk (MAN) er et datanettverk som kobler sammen mindre datanettverk i en by. De dekker typisk mellom 5 og 50 km diameter. WAN Hvis en bedrift, skole eller lignende har kontorer flere steder er det vanlig å koble disse lokale nettverkene sammen. Slike nettverk som spenner over store avstander heter Wide Area Network (WAN). Det mest kjente eksempelet på et slikt datanettverk er Internett.

195 Datanett 190 Terminalutstyrets samspill Klient tjener Flerlagsarkitektur Peer-to-peer Nettverksstandarder Det er utviklet en rekke standarder som definerer hvordan trafikkflyten på et datanettverk skal være. Dette for at ting skal gå for seg mest mulig sømløst og i ordnede former. Mange av disse standardene er fra de dager da internett var i sin barndom men har siden blitt revidert flere ganger. For at de forskjellige delene av et nettverk skal kunne snakke sammen og vite hvem de snakker med er det innført flere standarder eller protokoller. Det er flere forskjellige protokoller som brukes i nettverk men når det gjelder kommunikasjon heter denne protokollen Internet Protocol (IP). Denne protokollen sørger for at hver maskin har en unikt nummer (ip-adresse) på samme måte som hver husstand har et telefonnummer. Når data sendes over et nettverk er kommunikasjonen delt opp i forskjellige mindre datapakker. I tillegg til selve dataen inneholder datapakkene blant annet informasjon om avsender og mottager. Når for eksempel en switch mottar en datapakke ser den på hvem som skal motta pakken og sender den direkte til den maskinen. Ip-protokollen brukes ofte sammen med en annen protokoll som heter Transmission Control Protocol (TCP). Denne protokollen sørger for trafikkflyten og integriteten på dataene. Hvis det er noen datapakker som ikke kommer frem til mottageren eller er skadet sørger denne protokollen for å be om en ny datapakke slik at all informasjon kommer frem. Sammen kalles disse TCP/IP og er på mange måter kjernen i et nettverk. Disse protokollene (eller stack med protokoller som det også heter) brukes i tilfeller hvor det er viktig å sørge for at all kommunikasjon kommer frem. I andre tilfeller hvor det ikke er så viktig å sjekke om alle datapakkene kommer frem brukes en protokoll som heter User Datagram Protocol (UDP). Når denne brukes sammen med IP-protokollen heter stakken TCP/IP. De vanligste protokollene på internett Jeg har allerede vært innom et par standarder, eller protokoller, som brukes på internett. Litt avhengig av hva en skal gjøre brukes de forskjellige standardene. Den kanskje aller mest brukte per i dag er HyperText Markup Language (HTML). Hensikten med denne protokollen var å publisere ting på internett ved hjelp av et grafisk brukergrensesnitt. Etter hvert som internett har blitt mer vanlig har teknologien som laget det grafiske brukergrensesnittet endret seg dramatisk. HTTP ble laget for å vise informasjon men det er ikke så bra til å overføre data. Til dette ble protokollen File Transfer Protocol (FTP) utviklet. Trivial file Transfer Protocol (TFTP) er en simplere utgave av dette men den er ikke så utbredt. Mail er kanskje den mest brukte måten folk deler informasjon på internett på og til dette brukes Post Office Protocol (POP) for å laste ned epost og Simple Mail Transfer Protocol (SMTP) for å sende epost. OSI-modellen Man kan ikke snakke om datanettverk uten å ta opp OSI-modellen. Dette er på mange måter hjertet i informasjonsflyten som definerer hvordan datapakkene som sendes over et nettverk skal settes sammen eller bygges i den ene enden for så å pakkes opp igjen i motsatt rekkefølge hos mottageren. Hvordan er nettverk satt sammen Som tidligere nevnt består et nettverk av flere datamaskiner som er koblet sammen. I et kablet nettverk er maskinene er knyttet sammen ved hjelp av én eller flere kabler. Disse kablene kan enten koble datamaskinene direkte til hverandre eller til en hub. Alternativt kan man koble datamaskinene, eller grupper av datamaskiner, til en switch. Oppgaven til switcher er å dirigere trafikk mellom de forskjellige datamaskinene i et nettverk.

196 Datanett 191 For å koble sammen flere nettverk trenger man en router. Routere er den delen som binder sammen nettverk og sender datapakker til andre routere før de kommer frem til mottagernettverket og til slutt maskinen som skal ha informasjonen. Både routere og switcher bruker den tidligere nevnte IP-protokollen for å finne ut hvor datapakkene skal. I mange hjem finnes det routere og switcher som er innebygget i samme enhet. Disse kalles noe feilaktig kun for routere. Det er router-delen som kobler hjemmenettverket til Internett, mens det er switch-delen som kobler sammen maskiner i huset til et eget nettverk. Dette er gjort for å gjøre det enklere for vanlige hjemmebrukere å sette opp å bruke nettverk. Denne elektrorelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den [1]. Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Datanett Blåtann Blåtann, eller på engelsk Bluetooth, navnet brukt på radiooverføringsprotokollen som benyttes for å sende og motta data trådløst mellom enheter i et personlig datanett sammensatt av mobiltelefon, datamaskin, og/eller andre enheter som støtter protokollen. Blåtann ble først utviklet av Ericsson, og senere formalisert av Bluetooth Special Interest Group (SIG), som ble presentert den 20. mai SIG var sammensatt av Sony Ericsson, IBM, Intel, Nokia og Toshiba. Navn Navnet er inspirert av kong Harald Blåtann (Harald 1 (Gormsson) Blåtann) som var konge i Danmark, trolig fra 958 til 987. Han var den andre i den danske kongerekken [1]. Logoen for Blåtann er satt sammen av bokstavene H og B i runealfabetet. På en diger trekantet runestein i Jelling midt i Jylland i Danmark som kong Blåtann fikk lagd, kan man lese at han var konge av både Danmark og Norge, og ville starte kristningen av Danmark og Norge. Dette er forøvrig den tidligste kilden der navnet «Danmark» tas i bruk. Han var vel å merke ikke konge i Norge; der var det fortsatt småkonger som regjerte. Kristningen av Norge var heller ikke noen suksess før Olav Haraldson. [trenger referanse] Det som Harald Blåtann etterlot seg, vitner om at han hadde god kommunikasjon med omverdenen: Han innførte kristendommen til Norden, bygde Danmarks første kirke, fikk hentet en av de aller største steinene i Danmark til midten av Jylland, fikk tak i en irsk billedhugger til å hogge runer i den, hentet jord fra et stort nærområde til å lage en gigantisk jordhaug på begge sider av runesteinen, og han hadde kunnskap om Norge. [trenger referanse]

197 Blåtann 192 Se også Toothing Eksterne lenker Bluetooth and IEEE [2] Bluetooth SIG public pages [3] Bluetooth Membership site [4] Howstuffworks.com explanation of bluetooth [5] The Bluetooth Car Concept [6] Personal Telco Wiki [7] (this article may not be completely accurate technically) A series of guides [8] on how-to connect devices like mobile phones, PDAs, desktop/laptops, headsets and use different Bluetooth services Bluetooth News and Discussion Group [9] Bluetooth Top Sites [10] Bluetooth Jobs [11] Laptops, PDA and mobile (cell) phones with Bluetooth(TM) and Linux [12] Bluetooth qualified products [13] Bluecarkit discussion forum about Bluetooth car handsfree [14] Referanser [1] Danske konger og dronninger ( / da. wikipedia. org/ wiki/ Danske_konger_og_dronninger) [2] / www. networkdictionary. com/ protocols/ php [3] / www. bluetooth. com/ [4] / www. bluetooth. org/ [5] / www. howstuffworks. com/ bluetooth. htm [6] / develop. consumerium. org/ wiki/ index. php/ User:Juxho/ Bluetooth_Car [7] / www. personaltelco. net/ index. cgi/ BlueTooth [8] / www. geekzone. co. nz/ content. asp?contentid=449 [9] / groups. yahoo. com/ group/ blueinfo/ [10] / www. topsitelists. com/ bestsites/ bluetooth/ [11] / groups. yahoo. com/ group/ bluejobs/ [12] / tuxmobil. org/ bluetooth_linux. html [13] / qualweb. bluetooth. org/ Template2. cfm?linkqualified=qualifiedproducts [14] / www. bluecarkit. com/ forum

198 Lokalnett 193 Lokalnett Se datatreff for artikkel om ulike datasamlinger. Et lokalt datanett (engelsk local area network; forkortet LAN) er et datanettverk som er geografisk begrenset, for eksempel innen en bolig, et kontor eller en liten gruppe bygninger. Den geografiske begrensningen består ofte i at nettverket er begrenset til ett firma eller ett hus. I tillegg til den geografiske begrensningen har IANA [1] og ICANN [2], som bestemmer hvordan IP-baserte nettverk skal adresseres, anbefalt at den geografiske begrensningen følges av en logisk begrensning: De har reservert adresse-områder til lokale nettverk. Se mer om dette under Private IP-adresser. De har også reservert egne domenenavn til lokale nettverk, se RFC2606 [3] for mer informasjon om disse. Historikk Før PCene ble oppfunnet, var det vanlig med en sentral datamaskin som brukerne arbeidet på via terminaler ved hjelp av enkel, lavhastighets kabler. Netverk som IBM sitt SNA (Systems Network Architecture) hadde som mål å koble terminaler eller andre hovedmaskiner sammen. De første LANene ble laget sent i sekstiårene. Disse leverte høyhastighets sammenkoblinger mellom flere større datamaskiner. Når de personlige datamaskinene kom, blant annet med operativsystemene CP/M og DOS, betydde dét at bedrifter kunne ha dusinvis eller til og med hundrevis av datamaskiner. Dette ga behov for å dele ressurser som skrivere og store harddisker, siden disse var dyre. I begynnelsen var det mange forskjellige nettverkstyper, som ikke kunne snakke med hverandre. Dette var blant annet fordi de hadde forskjellige fysiske lag og nettverksprotokoller, og fordi det ikke var enighet om hvordan man burde dele ressursene. Det var også vanlig at hver produsent hadde sin egen type nettverkskort, kabling, egen nettverksprotokoller og nettverksoperativsystem. Dette gjorde at tidlige nettverk laget av 3COM, med 3COM sitt nettverksoperativsystem (3+ Open) ikke kunne kommunisere med tidlige nettverk laget av Novell, som kjørte operativsystemet Novell Netware. Når internett ble mer brukervennlig, var dette med på å gjøre de lokale datanettene mer ensrettet slik at de i dag vanligvis bruker samsvarende nettverkslag, nettverksprotokoller og annet - noe som gjør at man vanligvis ikke trenger å bygge om datamaskinen, eller legge andre nettverksprotokoller inn på den, hvis man skal flytte den fra ett lokalt nettverk til et annet. Referanser Charp, S. (Ed.). (1994). Networking & telecommunications. "T.H.E." ("Technical Horizons in Education"), 21(10). (EJ ) Charp, S. (Ed.). (1995). Networking & telecommunications. "T.H.E." ("Technical Horizons in Education"), 22(9). (EJ ) Communications, computers, and networks. (1991). [Special Issue.] "Scientific American," 265(3). Klausmeier, J. (1984). "Networking and microcomputers. ERIC Digest." Syracuse, NY: ERIC Clearinghouse on Information Resources. (ED ) Neubarth, M. (Ed.). (1995, October). The Internet in education. [Special issue]. "Internet World," 6(10). (ERIC ED pending, IR ) Rienhold, F. (1989). "Use of local area networks in schools. ERIC Digest." Syracuse, NY: ERIC Clearinghouse on Information Resources. (ED )

199 Lokalnett 194 Referanser [1] / iana. org [2] / icann. org [3] / www. faqs. org/ rfcs/ rfc2606. html Domenenavn Et domenenavn er en unik, hierarkisk oppbygget navnestreng som benyttes til adressering på Internett. Hensikt All kommunikasjon på Internet foregår ved hjelp av ip-adresser. Ip-adressen til wikipedia er « », men domenenavnet no.wikipedia.org er lettere å huske, og dette er noe av hensikten med domenenavn. Det finnes egne DNS-servere som oversetter domenenavn til ip-adresser. Disse trenger brukere normalt ikke bry seg om. Serverne oversetter tekststrengen (internettadressen) som skrives i adressefeltet på nettleseren til en ip-adresse, og sender denne tilbake til maskinen som brukes. Deretter spør maskinen den rette tjeneren (serveren) for oss. Hierarkisk oppbygging Hierarkiet er bygget fra høyre, og begynner strengt tatt med et «.», så den egentlige adressen er «no.wikipedia.org.» (altså med «.» etter org). Toppnivå-domene «.org» er et eksempel på et toppnivådomene (Top Level Domain, TLD). De fleste toppnivådomener er landkoder, og det finnes et toppnivådomene for hvert land i verden. Eksempler er.no (Norge).se (Sverige) og.uk (Storbritannia). Norge har til og med to «ekstra» toppnivådomerer som ikke er tatt i bruk. Det er.bv (Bouvetøya) og.sj (Svalbard og Jan Mayen). I tillegg til landkodene finnes noen toppnivådomener som ikke er landspesifikke. Mest kjent er.com. Andre eksempler er.info,.org og.net. Disse kalles generiske toppnivådomener, som forkortes GTLD (fra engelsk Generic TLD). Organisasjonsnivå I vårt eksempel, «no.wikipedia.org», danner «wikipedia» organisasjonsnivået. Det kan godt finnes en adresse som heter «no.wikipedia.com» som tilbyr noe helt annet enn det som tilbys på «wikipedia.org». Et klassisk eksempel er « som er den offisielle hjemmesiden til statsapparatet i USA, « som nå er en portal, men var en pornoside, og « som er en parodiside over statsmakten i USA.

200 Domenenavn 195 Tjenestenavn Tjenestenavnene skiller de forskjellige tjenestene fra hverandre. Det vanligste tjenestenavnet er «www». Fordi Wikipedia opererer på flere språk, har man valgt å skille dem med betegnelser som «se» for Sverige, «no» for Norge osv. Den komplette adressen for den tjeneren som har lagret denne artikkelen blir dermed «no.wikipedia.org». Subdomener En del land og enkelte organisasjoner velger å ta med flere ledd i domenenavnet ved å innføre subdomener. Et eksempel her er Storbritannia som har delt opp.uk i forskjellige underdomener og dermed får adresser som « Domenetegn Et domenenavn kan inneholde bokstavene "a-z", sifrene "0-9", og bindestrek (navnet kan ikke begynne eller slutte med bindestrek). Eksempler på ulike typer domenenavn: bokstavdomene: « talldomene: « bruk av bindestrek: « Navnet kan maksimalt inneholde 63 tegn og minimum 1. Store og små bokstaver tolkes likt. Under.no domenet har også en rekke nye tegn blitt innført [1]. Forvaltning av domener ICANN administrerer toppnivåene på verdensbasis. Dette er et amerikansk selskap, noe som skal ha skapt visse, internasjonale konflikter høsten Utfordringen til ICANN, eller andre som skulle hatt en tilsvarende rolle, er å fordele domenenavn rettferdig. Dette er løst ved å delegere ansvaret til lokale forvaltere. I Norge forvalter NORID «.no». NORID har satt reglene, men tillater at registrarer sørger for utdeling av domenenavn på deres vegne. Se også Domeneparkering - Domain Register Web [2] - Oversikt over domenenavn [3] - GratisGuide.net: Domenenavn for alle [4] Referanser [1] Nye tegn som kan brukes i domenenavn, ( / www. norid. no/ domeneregistrering/ idn/ idn_nyetegn. html) [2] / www. register. web. tr [3] / www. iana. org/ domains/ root/ db/ [4] / www. gratisguide. net/ artikler/ domenenavn/ domenenavn-for-alle. html

201 Private IP-adresser 196 Private IP- adresser Private IP adresser kan tildeles for bruk på lokale nettverk. Når en ønsker å tildele IP-adresser på lokale nettverk, er det nødvendig å følge standard IP nummer tildeling som er definert i RFC 3330 [1]. Internet nummertildelings myndighetene IANA [2] - "Internet Assigned Numbers Authority" har reservert følgende 3 bolker med IP adresse områder for bruk i private nettverk: (10/8 prefix) (172.16/12 prefix) ( /16 prefix) RFC 3330 definerer også andre private adresser, men disse er tilegnet egne bruksområder som Multicast og test-nettverk. De adressene IANA har reservert i RFC3330, skal ikke rutes på internett. Se også RFC 3232 [3] og RFC 1918 [4] for en kort oversikt over IP-adressering. Referanser [1] / www. faqs. org/ rfcs/ rfc3330. html [2] / www. iana. org/ [3] / www. faqs. org/ rfcs/ rfc3232. html [4] / www. faqs. org/ rfcs/ rfc1918. html Bydatanett «MAN» har flere betydninger. Et bydatanett (engelsk metropolitan area network, forkortet MAN) er et datanett som dekker en by eller et tilsvarende stort område. Denne datarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den [1]. Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Bydatanett

202 Tjener 197 Tjener Denne artikkelen omhandler datatjenere. For stillingsbetegnelsen tjener, se tjener (person). En tjener, også kalt en server eller sørver, er en programvare som tilbyr («serverer») en eller flere tjenester til andre datamaskiner (klienter) over et datanettverk. Begrepet tjener/server er også ofte brukt om maskinvaren som programmet (eller programmene) kjøres fra. For eksempel kan en og samme datamaskin tilby flere tjenester samtidig, så fremt maskinen har kapasitet til å utføre alle oppgavene. Serverprogramvaren styres som regel ut fra konfigurasjonsfiler, som kan -- avhengig av lisensen -- modifiseres av brukeren av programvaren. En filtjener Maskinen du fikk denne teksten fra er et eksempel på en tjener; i dette tilfellet en vevtjener. Klienten (nettleseren din) koblet seg opp til port 80 på tjeneren no.wikipedia.org og etterspurte på dine vegne denne siden. Tjeneren sendte så data til nettleseren, som igjen tolke dataene og presenterte design og innhold. Programvare Serverprogramvare kommer fra forskjellige leverandører til forskjellige operativsystem, til forskjellige priser, lisenser og bruksområder. Noen av de vanligste tjenesteprogramvarene er innen områder som: DHCP -- tildeling av nettverksadresser. FTP -- fildeling (må dog ikke forveksles med P2P-nettverk). SMTP og IMAP/POP3 -- for å sende eller motta e-post. HTTP -- for å presentere innhold fra nettsider. DNS -- lagre og oversette informasjon om domenenavn og IP-adresser. filserver -- lagrer bruker- og fellesdokumenter på én nettverksdisk. databaser -- lagring av små og store mengder data for rask tilgang, eller sette dataene i forbindelse med hverandre. Det finnes tjenerprogramvare for de fleste oppgaver. Maskinvare Server bør ikke forveksles med en stormaskin, som er en (som oftest) større maskin som jobber med kun én sentralisert, dedikert oppgave. Ettersom server er et så løst begrep, er det umulig å si noe konkret om maskinvaren en server kjører på, da en hvilken som helst fungerende datamaskin kan få installert serverprogramvare. Derimot, om ytelse og stabilitet er viktige momenter, finnes det maskinvare som er designet for serverbruk hvor slitestyrke og pålitelighet settes foran hensyn til lydstyrke, design, grafikk -- hensyn som ofte er viktige for en datamaskinbruker. Fraværet av et grafisk brukergrensesnitt frigir store mengder prosessorkraft, og lydsvake vifter byttes ut med vifter med lenger levetid. Harddisker kan settes opp i forskjellige typer RAID, som gir redundans og trygghet ved datahavari, i tillegg til backupmuligheter til DVD, Tape eller nettverksdisker. Nødstrøm (UPS) gir økt stabilitet i tilfelle strømutfall. Enkelte maskiner som er laget for å fungere som servere har to eller flere strømforsyninger (PSU). Slike løsninger benyttes der et strømforsyningshavari ville være katastrofalt.

203 Tjener 198 Operativsystem Som sagt finnes det serverprogramvare for nesten alle tenkelige typer operativsystem, men noen serverprogram finnes kun til ett eller til et begrenset antall operativsystem, programvare fra Microsoft er ofte kun tilgjengelig for deres egne operativsystemer. Det finnes en rekke operativsystem for tjenere, for eksempel: Microsoft Windows Microsoft Windows var, særlig i perioden rundt Windows NT minstemann i serveroperativsystemklassen, beryktet for sin ustabilitet og mange mangler, men tidene har forandret seg. Microsoft IIS er en velbrukt type vevtjener, med gode resultater fra driftssituasjoner. Microsoft Exchange er en populær e-postserver i mange bedrifter i SMB-segmentet. De senere årene har også Microsofts serveroperativsystem, etter Windows NT, fått større fokus med både Windows Server-suiten og den kommende Windows Home Server, som blir rettet inn mot hjemmebrukere som i dag bruker Linux. Felles for det meste av Microsoft-programvare er at koden er proprietær og lukket, underlagt strenge lisenser og koster penger. UNIX UNIX, og alle derivater, er historisk populære serveroperativsystem, men også ofte underlagt noen av de samme begrensningene som Microsoft. Den største leverandøren for operativsystem for servermarkedet under UNIX er Sun med sin Solaris-suite. UNIX er berømt for å være stabilt. Felles for de fleste UNIX-operativsystemer er at koden er proprietær og lukket, underlagt strenge lisenser og koster penger. GNU/Linux GNU/Linux har en stigende popularitet, på grunn av det massive utvalget av serverprogramvare skrevet for operativsystem, samt operativsystemets frie og åpne natur. GNU/Linux tar med seg stabilitetsegenskapene fra UNIX.

204 Klient 199 Klient Flere betydninger En klient var i oldtidens Roma opprinnelig en fri, men sosialt svaktstilt borger som sluttet seg til en høyerestående person. Klient brukes i dag oftest om en person som søker bistand hos advokat, lege, sosialarbeider e.l.. Brukes da synonymt med kunde. Klient (IKT). I dataterminologi taler man om en klient som et dataprogram som kjøres lokalt hos en bruker, men som har kontakt med en eller flere tjenere. Klienten (eng.:the Client) er en amerikansk film fra 1994 Dette er en pekerside, og inneholder kun pekere til forskjellige betydninger av dette ordet. Hvis du har fulgt en lenke hit [1], kan du kanskje gå tilbake og rette den så den peker direkte til riktig artikkel. Se alle artikler som begynner med Klient. Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ Spesial%3Alenker_hit%2Fklient Peer- to- peer Uencyklopedisk: Denne artikkelen bør enten slettes eller få en grundig opprydning i henhold til våre standarder og retningslinjer. Mangler kilder: Denne artikkelen inneholder påstander som trenger kildehenvisninger, enten fordi de er kontroversielle eller vanskelige å verifisere. Slike påstander kan bli fjernet. Peer-to-Peer (P2P) er en måte å organisere ressursdeling på i et datanett. I motsetning til en klient-tjener formasjon der ressursen (fil, behandlingskraft, tjeneste) ligger hos en sentralt administrert serverprosess, vil ressursene i et P2P-nett ligge spredt på en eller flere lokalt administrerte klientprosesser. Ressursene som deles er vanligvis filer, men kan også være behandlingskraft (for eksempel i et GRID-nett), overføringskapasitet og korttidslagring. Anvendelse og utbredelse Navngivingen henspiller på at det er likeverdige aktører som står for lagringen og hjelper til med lokaliseringsarbeidet (engelsk peer betyr likeverdig). IBM lanserte i 1984 programvaren "Advanced Peer to Peer Networking" for fildeling mellom maskiner i et Et peer-to-peer basert nettverk. lokalnett. Men, før det hadde man siden 1970-tallet hatt servere for elektronisk post som via SMTP lot en og samme prosess både motta post (være server) og sende post til andre servere (være klient). Det samme gjaldt for nyhetsutveksling der en nyhets-server både sendte ut og mottok nyheter (NNTP-protokollen). På 1990-tallet fikk man samarbeidssystemer for chatting (via IRC-protokollen) og videokonferanser (MBONE), også basert på likeverdighets-prinsippet; enhver prosess kan agere som konsument, klient og mottaker av informasjon (motta tekstmeldinger, lyd og bilde) likesågodt som at den kan være produsent og utsender av tekst, lyd og video (for de som velger å ta imot). Disse ble populære tidlig på 1990-tallet, som en følge

205 Peer-to-peer 200 av Internettets utbredelse. Fildeling Det er dog som fildelings-nett at P2P-nett er mest kjent. En klient i et P2P-nett vil da (fra andre likesinnede) erverve seg filer med musikk, bilder, programvare, filmer eller lignende, og gjøre disse tilgjengelige for andre. Denne organiseringsformen ble populær med Napster rundt 1997, da det dannet basis for utveksling av digitalisert musikk, filmer og annet som tradisjonelt har vært utgitt via andre distribusjonskanaler underlagt streng overvåkning og kontroll. I disse P2P-nett mistet bransjen kontrollen og anledningen til å overvåke, og således har P2P-nett vært oppfattet som en destruktiv teknologi, som gir muligheter for å bryte ned eksisterende industrielle rammeverk og fremtvinge nye former. Amerikansk lovgivning har vært under endring den senere tid, blant annet under press fra både musikkindustri (ved RIAA) og filmindustri (ved MIAA), såvel som interesseorganisasjoner. Napster ble dømt i 2000 grunnet sin sentraliserte oppslagsform; desentrale former som i Gnutella og BitTorrent har senere tilkommet og inntil videre, unngått å bli dømt. Samtidig som trussel om lovhjemlet innsynsrett i enhver overføringslogg i enkelte land er overhengende, har enkelte P2P-nett utviklet muligheten til å garantere anonymitet til både klienter og mellom-menn (Gnunet og Freenet). Ytelse og pålitelighet Ressursene blir gjort tilgjengelige gjennom en blanding av katalogisering og (etter behov) søking. Fordi klientene er distribuert (uten sentral kontroll) foreligger det ingen garanti om når de faktisk vil være operative, og hvorvidt de vil delta i delingsarbeidet, og med hvor stor innsats de da vil arbeide. Dette skaper usikkerhet rundt lokaliseringen, da en klient må finne ut hvor en gitt ressurs faktisk befinner seg, før ressursen eventuelt kan innhentes. Samtidig er den bakenforliggende intensjon, at organiseringen gir muligheter for økt pålitelighet og ytelse; i forhold til en tradisjonell klient-tjener formasjon. Populære ressurser vil ligge tilgjengelig på flere steder og antakeligvis ligge nærmere, slik at man får innhentet ressursen raskere. Nedlastingen kan også påskyndes ved å hente ulike deler av ressursen fra ulike servere i parallell. Spredning av meget store filer (filmer, programvare) er i BitTorrent påskyndet ved at filene er delt opp i mindre deler, som lar mottakere umiddelbart fungere som utsendere, såsnart disse smådelene har ankommet. Lokalisering I et P2P-nett er det uklart hvor en ressurs befinner seg, og den må altså lokaliseres før den kan innhentes. I et Napster-nett ligger filindeks hos en regional server, som vil peke til hvor den egentlige filen ligger. Etter at filen er hentet, vil den være tilgjengelig på nok et sted så filindeksen må da bli tilsvarende oppdatert. Napster ble i USA dømt som ulovlig grunnet den sentraliserte filindeks. Gnutella har ingen sentral indeks, men en klient vil spørre alle sine naboer først (innenfor en radius 1), dernest naboenes naboer (radius 2), inntil filen er lokalisert og kan innhentes. Dette gir et parallelt søk, som dog medfører mange meldinger og arbeid for de som blir spurt. Samtidig må klienten selv besvare andre klienters spørringer. Også i Gnutella har man etablert et visst hierarki med supernoder som kan agere som førstehånds informanter i lokaliseringsarbeidet, og derved både redusere belastningen for de nodene de organiserer under seg.

206 Peer-to-peer 201 Katalogtjenester P2P-nett er også brukt for å abonnere på og for å distribuere korte meldinger relatert til hendelser på børs, i trafikk-sammenheng og lignende. For korte oppslag på katalogtjenester er P2P-nett ansett som å være en mulig arbeidsform. For eksempel, har enkelte sett på mulighet for variasjoner på DNS og LDAP, der klienten gjør oppslag i et P2P-nett istedenfor mot det etablerte hierarkisk oppbygde nettet. Sikkerhet Et P2P-nett er utsatt for problematikk relatert til sikkerhet. Som for vanlig elektronisk post kan innholdet være infisert med datavirus, spyware eller annet skadelig eksekverbar programvare, det kan være av forsøplende art (SPAM), materiale kan legges ut for å få innsikt i identitet (phishing), og en rekke andre innholdsrelaterte problem som i alle andre arbeidsformer (klient-tjener). Ogs et P2P-nett kan utsettes for «Denial of Service»-angrep der klient eller maskin utsettes for en belastning som gjør at den ikke kan operere. I og med at et P2P-nett i intensjonen er mer robust, vil det ha andre klienter som kan gjøre samme arbeidet, så et slikt angrep vil måtte gå massivt til verks for å råke alle nodene som gjør likeverdig arbeid. Forskning En av de største utfordringene er å spre arbeidet rettferdig og samtidig gi rask lokalisering av ressursene, når de etterspørres. Napster og Gnutella bruker naive og noe uforutsigbare, men fungerende teknikker. Forskningsmiljø har derimot utviklet helt nye søkesystem som skal gi bedre kontrollert spredning og derved forbedrede prognoser på P2P-nettets yteevne. Her kan nevnes lokaliseringssystemene basert på distribuerte hashtabeller, eksempelvis Content Addressable Network (Berkeley), Chord (MIT) og Pastry (Microsoft Research). Disse vil sørge for spredt lagring av objekt, basert på en uniform og rettferdig hash av objektets identitet. Oppå disse har man lagringstjenester, katalogtjenester og andre som PAST (på Pastry) og CFS (på Chord). Sentralt i mange prosjekt er det å utnytte kjennskap fra lignende systemer, blant annet i biologi og sosiale systemer (skalafrie nett), der man ved å randomisere arbeidet kan oppnå gode ytelser eksempelvis Bimodal Multicast, P-grid. Her til lands studeres nyanser ved P2P-fenomenet i flere prosjekt, blant annet ved Universitetet i Oslo der man i PICOLO-prosjektet ser på lagring, gjenfinning og fremvising av sammensatte multimediaobjekt i et P2P-nett. Liste over kjente P2P tjenester Fildeling Azureus Kazaa Direct Connect edonkey emule LimeWire Pirate Bay Chatting Ares P2P ICQ Pichat Andre tjenester Chord Dexter

207 Peer-to-peer 202 Freenet Frost Groove Swarmcast Skype (klient för IP-telefoni) Internet Protocol Obs: Må ikke forveksles med IP-systemet for elektrisk utstyr Protokoller på Internett Applikasjonslaget HTTP, HTTPS, SMTP, FTP, SSH, IRC, SNMP... Transportlaget TCP, UDP, SCTP, DCCP, SPX... Nettverkslaget IPv4, IPv6, ARP, IPX... Datalink-laget Ethernet, WiFi, Token ring, FDDI,... Internet Protocol (IP) er en protokoll som opererer på nettverkslaget i OSI-modellen. IP er en forbindelsesløs og upålitelig pakkeleveringstjeneste som er grunnsteinen i IP-protokollsettet. Alle transportlagsprotokoller som UDP og TCP blir overført som IP-pakker (som også kalles datagram). IP brukes også til å overføre kontroll-protokoller på nettverkslaget som ICMP, IGMP og ruting-protokoller. Med upålitelig menes at det er ingen garantier for at en IP-pakke kommer frem. En årsak til at en IP-pakke ikke kommer frem kan være at en ruter går tom for bufferlager og må kaste pakker. Konfigurasjonsfeil på rutere kan også føre til pakketap, bl.a. hvis feilen forårsaker en loop. Med forbindelsesløs menes at hver enkelt IP-pakke behandles uavhengig, IP lager ingen tilstand til strømmene av pakker. Dette fører til at pakker kan komme ut av rekkefølge til mottakeren. Hvis det er ønskelig med pålitelighet og at pakker skal bli levert til mottakerapplikasjonen i rekkefølge, benyttes en pålitelig transportlagsprotokoll som TCP. Den mest brukte versjonen av IP er IPv4. Arbeidet med etterfølgeren IPv6 ble påbegynt i 1994 og er relativt moden, men har ikke blitt tatt i bruk i noen stor grad. IP-adressering og ruting Det mest kompliserte aspektet av IP er kanskje adressering og ruting. Hver enkelt vert koblet til nettverket identifiseres med en eller flere IP-adresser. IP-adresserommet deles opp i mindre biter, og bitene benyttes på ulike nettverk. IP-ruting utføres av alle verter på nettverket, men viktigst av internettverk-rutere (rutere som knytter sammen nettverk). Disser ruterne bruker typisk enten interior gateway protocols (IGPs) eller external gateway protocols (EGPs) for å utveksle informasjon om ulike nett. Denne informasjonen må være tilgjengelig for at en ruter skal kunne avgjøre hvor en pakke skal sendes.

208 Internet Protocol 203 Se også DSCP Hub (datanettverk) Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre [1] den. En hub er et medium for å koble sammen flere PC-er i et nettverk, for å få de til å kommunisere med hverandre. En HUB fungerer på den måten at den sender "signal" til alle pc-er som er tilkoblet og den pc-en som har rett adresse vil da fange opp signalet og etablere kommunikasjon med den pc-en som sendte signalet. Hub'er brukes lite i dag. De er for det meste erstattet av switcher som er mer intelligente og bare sender signalet til adressen det er ment til. En hub er en enhet i et nettverk som kobler sammen kommunikasjonslinjer. Passive huber gjør ingenting annet enn å forbinde kommunikasjonslinjene sammen, mens en aktiv hub regenererer dataene som passerer for å opprettholde et sterkt signal. Huber er nødvendig i Ethernet og Token Ring-nettverk med tvunnet parkabel. I Token Ring-nettverk kalles en hub for en MAU (Multi-station Access Unit). Man trenger ikke en hub når man bare skal koble to maskiner i et nettverk, da dette kan gjøres med en spesiell type (kryssede) nettverkskabler, men det er enklere å koble 2 eller flere pc-er sammen med en hub. Hub har innebygget en repeater som forsterker singnalene. Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å (datanettverk) utvide den [2]. Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ Hub_%28datanettverk%29 [2] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Hub

209 Switch 204 Switch «Switch» har flere betydninger. Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre [1] den. En switch eller svitsj er en nettverkskomponent som styrer datatrafikk mellom ulike noder i et nettverk, slik som PC, server, skriver og Internett-forbindelse. Ordet switch er engelsk og betyr omkobler eller bryter. Switchen opererer på lag 2 i OSI-modellen. Datatrafikk som passerer switchen blir analysert og sendt videre ut på den porten, eller i den retning, hvor mottakeren av datapakkene befinner seg. Switchen bruker MAC-adressen, også kalt den fysiske adressen, til mottakeren for å avgjøre hvor datapakkene skal. Switcher fåes i mange varianter og størrelser fra 4 porter og opp til flere hundre porter. Portene kan ha ulike hastigheter og ulike tilkoblingstyper avhengig av behov. Det vanligste er porter for TP-kabling i hastighetene 10, 100 og 1000 MBps og porter for ulike typer fiberoptisk kabling. En enklere variant av switch er Hub (datanettverk). En switch kan brukes på samme måte som en hub, men hub'en jobber på lag 1 i OSI-modellen og kan derfor ikke lese datapakkene og finne ut hvor de skal. En hub sender alle datapakkene ut på alle utganger i håp om at den som skal ha pakkene plukker dem opp. Denne arbeidsmetoden gjør at en hub er langt mindre effektiv enn en switch, fordi switchen kan håndtere flere datastrømmer samtidig til ulike porter, mens hub'en håndterer en strøm av gangen og pøser den ut på alle porter. Kort om switchens virkemåte 1. Switchen tar i mot pakker 2. Den lagrer i en liste hvilken port pakken kom på, og hvilken mac-adresse den er sendt fra. 3. Dersom mottaker-mac-adressen ligger i listen (dvs. at noen har sendt fra denne mac-adressen fra før), blir pakken kun sendt til den porten som mac-adressen er registrert på. 4. Ellers blir pakken sendt videre til alle porter. På denne måten reduserer switchen effektivt unødvendig nettverkstrafikk, noe som reduserer antall kollisjoner, og dermed øker farten. Lag 3 switcher Det finnes også avanserte switcher som jobber på lag 3 i OSI-modellen. Det betyr at switchene kan overta oppgavene til en ruter/router. En ruter kan styre datapakker i ulike retninger basert på IP-adresse. Switchen fungerer som en repeater som forsterker signalene. Se også Ruter HUB Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ Switch

210 Ruter (IT) 205 Ruter (IT) Ruter kan ha flere betydninger. En ruter eller router (fra engelsk router), er en maskin som videresender nettverkspakker (f.eks. IP-pakker) til riktig mottakernettverk. Ruteren har en tabell over nettverk den er koblet til (enten direkte eller via andre rutere), kalt en ruting-tabell. Avgjørelsene om hvor en pakke skal videresendes blir avgjort ved å sjekke mottakeradressen til pakken opp mot tabellen. Ruter opererer på lag 3 i OSI-modellen. OSI- modellen OSI-modellen 7 Applikasjonslaget 6 Presentasjonslaget 5 Sesjonslaget 4 Transportlaget 3 Nettverkslaget 2 Datalink-laget 1 Det fysiske laget OSI-modellen (egentlig Open Systems Interconnection Basic Reference Model, OSI BRM) er en referansemodell for datakommunikasjon. Den er definert av den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO. Denne modellen deler datakommunikasjonen inn i syv lag, i motsetning til de fem lagene i TCP/IP-protokollstabelen. De to lagene som kommer i tillegg er presentasjonslaget og sesjonslaget. OSI-modellen er en ren referansemodell, og inneholder ikke noen implementerte protokoller. OSI-modellen er bygd opp av 7 lag. Modellen representerer oppbygningen av nettverkskommunikasjon. Den ble innført i 1978 av det internasjonale standardiseringsorganet ISO, for å standardisere nivåene og typene av interaksjoner for datamaskiners kommunikasjon i nettverk. OSI-modellen beskriver de felles oppgavene som utføres i nettverkskommunikasjon. Du kan anse hvert lag i OSI modellen som programvare, som utfører en spesifik oppgave for dette laget. Hvert lag kommuniserer med laget over og under seg. Data som blir sendt i nettverket må passere gjennom alle disse lagene. OSI-modellen blir brukt som et felles referansepunkt, for å sammenligne funksjonene til forskjellige protokoller og typer nettverksmaskinvare. Det er viktig å forstå OSI-modellen for å kjenne funksjonen til diverse maskinvare, f.eks. oppgir produsentene at deres produkt er en «lag 2 switch» eller en «lag 3 switch». Lagene de her referer til er lagene i OSI-modellen.

211 OSI-modellen 206 Lag 7 - Applikasjon Lag 7 Tilpasser brukerens programmer til nettverket. For eksempel tekstbehandling, e-post osv. Disse programmene sørger for at data kan utveksles mellom systemer uavhengig av hvordan dataene fremstilles på hvert enkelt system. For eksempel kan FTP overføre filer mellom Linux- og Windows-systemer selv om disse to bruker forskjellige filsystem. Lag 6 - Presentasjon Lag 6 oversetter data mellom forskjellige datasystemer på et nettverk. Presentasjonslaget oversetter applikasjonslagets datasyntaks til en felles transportsyntaks egnet til å sendes over nettverket. Når data når frem til målsystemet, oversetter presentasjonslaget hos målsystemet datastrømmen til sin egen syntaks igjen. Lag 5 - Sesjon Lag 5 muliggjør at to applikasjoner kan opprette en vedvarende kommunikasjonsforbindelse. Dette laget sørger for at både sender og mottaker er klare til å kommunisere med hverandre. Dette laget oppretter også kontrollpunkter for å sørge for at kommunikasjonene kan gjennopptas ved forstyrrelser. Her foregår det i tillegg komprimering, dekomprimering, kryptering og dekryptering. Lag 4 - Transport Lag 4 sørger for at pakker blir levert i den tilstanden de blir sendt og ikke er forandret, tapt eller duplisert. På sendesiden er dette laget ansvarlig for å bryte ned store pakker i mindre pakker for sending på nettverket. På mottakersiden er dette laget ansvarlig for å gjenoppbygge større pakker ut ifra de mindre, slik at de kan sendes videre til Sesjonlaget. Lag 3 - Nettverk Lag 3 fastslår den fysiske stien for dataene som skal sendes basert på nettverkets betingelser, prioriteten for tjenesten og andre faktorer. Dette er det eneste laget som benytter «logical networking» og kan flytte pakker mellom forskjellige nettverk. Lag 2 - Datalink Lag 2 sørger for en feilfri overførsel av datarammer (frames) mellom datamaskiner igjennom det fysiske laget, lag 1. MAC (media access control) adressen til ett nettverkskort befinner seg i dette laget, og legges til pakken for å skape en ramme (frame). I OSI modellens referansebetydning, er en ramme (frame) en elektronisk konvolutt av informasjon som inkluderer pakken og annen informasjon som legges til av de sju lagene i OSI-modellen. Datalink-laget er ansvarlig for å bestemme når rammen skal sendes på nettverket, og så videresende data til det fysiske laget (lag 1). Data sendes fra Datalink-laget til det fysiske laget (lag 1) som en strøm av 1-tall og 0-er. Lag 1 - Fysisk Lag 1 oppretter det fysiske grensesnittet og mekanismer for å plassere en rå strøm av databits i nettverkskablene. Ettersom hver «bit» med informasjon mottas fra data-link laget, omgjør det fysiske laget datastrømmen til et passende format og sender det ut på nettverket. På et tråd-nettverk blir hver «bit» omgjort til et elektronisk signal, på fiberoptisk nettverk vil hver «bit» gjøres om til et lyssignal.

212 TCP/IP 207 TCP/ IP TCP/IP (forkortelse for Transmission Control Protocol/Internet Protocol) er en gruppe kommunikasjonsprotokoller som benyttes for å koble sammen datamaskiner i nettverk, blant annet på Internettet. TCP/IP består av flere protokoller; de to viktigste er Transmission Control Protocol og Internet Protocol. TCP/IP er blitt en de facto standard for å sende data over nettverk. Protokollen ble utviklet av Robert E. Kahn og Vinton G. Cerf. Se også OSI-modellen TCP IP Denne datarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den [1]. Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ :TCP/ IP TCP Protokoller på Internett Applikasjonslaget HTTP, HTTPS, SMTP, FTP, SSH, IRC, SNMP... Transportlaget TCP, UDP, SCTP, DCCP, SPX... Nettverkslaget IPv4, IPv6, ARP, IPX... Datalink-laget Ethernet, WiFi, Token ring, FDDI,... TCP (Transmission Control Protocol) er en nettverksprotokoll for forbindelsesorientert, pålitelig overføring av informasjon, og opererer på transportlaget i OSI-modellen for datanett. I protokollsettet for Internett, opererer TCP mellom Internett-protokollen (under), og en applikasjon (over). Applikasjonene trenger som oftest en pålitelig tilkobling mellom endepunktene, noe Internett-protokollen ikke tilbyr alene. Applikasjonene sender strømmer av 8-biters tegn for å bli sendt gjennom nettverket, og TCP-protokollen deler denne strømmen opp i pakker med en bestemt størrelse (vanligvis bestemt av nettverket som datamaskina er kobla til). TCP sender så pakkene videre til Internett-protokollen som sørger for at de blir sendt til TCP-modulen i den andre enden av forbindelsen. TCP passer på at ingen pakker forsvinner ved å gi hvert tegn i strømmen et sekvensnummer, som også blir brukt for å forsikre at pakkene blir levert i riktig rekkefølge hos mottakeren. TCP-modulen i mottakerenden sender så tilbake en kvittering for tegn som er blitt mottatt. Hvis kvitteringa ikke er mottatt innen et visst tidspunkt, vil et tidsavbrudd oppstå. Da vil sender anta at pakka er tapt, og pakka må sendes på nytt. TCP sjekker også at datastrømmen ikke er skadd ved å bruke en sjekksum. Sjekksummen blir beregna av senderen, og kontrollert hos mottaker, for hver pakke.

213 TCP 208 Virkemåten til TCP i detalj TCP forbindelser har tre faser: opprettelsen av en forbindelse, dataoverføringen og tilslutt avslutningen av forbindelsen. Et treveis såkalt håndtrykk blir brukt for å opprette en forbindelse. Et fireveis håndtrykk blir brukt for å avslutte en forbindelse. I opprettelsesfasen av en forbindelse vil paremetre som sekvensnummer bli initialisert for å oppnå riktig rekkefølge på pakkene og robusthet. Opprettelse av en forbindelse (treveis håndtrykk) Selv om det er mulig for to endepunkter å åpne en forbindelse mellom hverandre samtidig, så vil dette typisk skje ved at ene enden åpner en socket og venter passivt på at noen skal koble seg til. Dette blir ofte kalt passiv åpning og er typisk for tjener-enden av en forbindelse. Klientsiden av en forbindelse utfører en aktiv åpning ved å sende et TCP segment med SYN flagget satt til tjeneren som en del av 3-veis håndtrykket. Tjenersida skal da svare en gyldig SYN forespørsel med SYN/ACK. Til slutt så skal klientsida av forbindelsen svare tjeneren med et ACK som fullfører treveis håndtrykket og opprettelsen av en forbindelse. Dataoverføring I dataoverføringsfasa har TCP noen mekanismer som avgjør grad av robusthet og pålitlighet. Et sekvensnummer brukes for å ordne segmentene i riktig rekkefølge, og for å detektere dupliserte data. Sjekksummer brukes for å detektere feil i segmentene. Kvitteringer og tidsavbrudd brukes for å detektere feil og for å tilpasse TCP ved tap av segmenter eller ved forsinkelse. I opprettelsesfasa utveksles innledende sekvensnummer mellom de to endepunktene. Disse sekvensnummerne blir brukt til å identifisere hvert enkelt tegn i strømmen av tegn. Det er alltid et par av sekvensnummer i hvert TCP-segment. Disse blir referert til som henholdsvis sekvensnummeret og kvitteringsnummeret. En TCP-sender refererer til sitt eget sekvensnummer som sekvensnummer og mottakers sekvensnummer som kvitteringsnummer. For å opprettholde pålitlighet, kvitterer en mottaker et TCP-segment ved å indikere at alle tegn fram til et gitt tegn i den kontinuerlige tegnstrømmen er mottatt. En utvidelse av TCP, kalt SACK (Selective Acknowledgements), tillater en TCP-mottaker å kvittere for blokker av tegn som ikke er i rekkefølge. Dette gjør at hvis et enkelt tegn i strømmen går tapt så kan TCP kvittere for tegn før dette, og dermed unngå at alle disse tegna må sendes på nytt. Gjennom bruken av sekvens- og kvitteringsnummer kan TCP levere segmenter i korrekt rekkefølge til mottakerapplikasjonen. Sekvens- og kvitteringsnummer er 32-biters positive heltall som vil rulle rundt til 0 ved det neste tegnet i strømmen etter En 16-bit sjekksum som består av ener-komplementet til ener-komplement summen av innholdet i hodet og datadelen fra TCP segmentet blir kalkulert av senderen og inkludert i segmentet når det sendes. TCP mottakeren kalkulerer sjekksummen av TCP hodet og datadelen som er mottatt, og hvis denne ikke avviker fra sjekksummen senderen kalkulerte så antas segmentet å være intakt og uten feil. TCP sjekksummen er ganske svak i forhold til moderne standarder. Datalink lag med stor sannsynlighet for bitfeil, krever gjerne bedre evne til å korrigere og påvise feil. Hvis TCP skulle bli konstruert på nytt i dag ville mest sannsynlig en 32-bit syklisk redundanssjekk (CRC) spesifisert som en feilsjekk blitt brukt istedet for sjekksummen.

214 TCP 209 Den svake sjekksummen er delvis kompensert for ved bruken av CRC eller bedre integritetssjekk på datalink-laget, under både TCP og IP. Slik som foreksempel i ei PPP eller Ethernet ramme. Imidlertid betyr ikke dette at 16-bit sjekksummen til TCP er redundant. Undersøkelser av Internett trafikk har vist at programvare og maskinvare feil som introduserer feil i pakker mellom CRC-beskytta hopp er vanlige, og at TCP sjekksummen fanger opp de fleste av slike enkle feil. Dette er et eksmpel på ende-til-ende prinsippet. Kvitteringer for tegn som er sendt, eller fravær av kvitteringer, blir brukt av sendere for å implisitt lære om tilstanden på nettverket mellom TCP avsender og mottaker. Dette sammen med tidtakere gjør at TCP sendere og mottakere kan endre oppførselen til flyten av tegn. Dette kalles vanligvis flytkontroll, metningskontroll og/eller metnings unngåelse. TCP bruker et antall mekanismer for å oppnå både robusthet og høy ytelse. Disse mekanismene inkluderer bruken av et sliding window, slow-start algoritmen, congestion avoidance algoritmen, fast retransmit og fast recovery algoritmene, og så videre. Utvidelser av TCP for å pålitlig kunne håndtere tap, minimalisere feil, håndtere metning og ha en høy overføringshastighet i nettverk med svært høy kapasitet er områder det forskes på og utvikles standarder for. Avslutning av en forbindelse (4-veis håndtrykk) I denne fasa benyttes et 4-veis håndtrykk. Hver ende av forbindelsen avslutter uavhengig av hverandre. For hvert endepunkt som lukker forbindelsen kreves et par med FIN og ACK segmenter. TCP porter TCP bruker portnummer for å identifisere sender og mottaker applikasjoner. Applikasjonen på hver side av en TCP forbindelse får tildelt et 16-bit unsigned portnummer. Porter er kategorisert i 3 grunnleggende kategorier: kjente, registrerte, og dynamiske/private. De kjente portene er tildelt av Internet Assigned Numbers Authority (IANA) og er typisk brukt av systmnivå eller root prosesser. Velkjente applikasjoner som kjører som tjenere og venter passivt på tilkoblinger fra klienter bruker typisk disse portene. Noen eksempler på slike er: FTP (21), Telnet (23), SMTP (25) og HTTP (80). Registrerte porter blir typisk brukt av brukerapplikasjoner som midlertidige kildeporter når tjenere kontaktes, men disse portene kan også identifisere kjente tjenester registrert av en tredjepart. Dynamiske/private porter kan også bruke av sluttbruker applikasjoner, men blir ikke så ofte brukt på den måten. Dynamiske/private porter har ingen mening utenfor en bestemt TCP forbindelse. Siden TCP portnummeret lagres i et 16-bit felt i TCP hodet så er mulige porter tilgjengelige. Utviklingen av TCP TCP er en kompleks protokoll og fortsatt under utvikling. Selv om betydelige utvidelser har blitt gjort og foreslått siden TCP ble dokumentert i RFC 793 i 1981, så er den grunnleggende funksjonaliteten lite endra. RFC 1122, Host Requirements for Internet Hosts, oppklarte noen implementasjonskrav for TCP protokollen. RFC 2581, TCP Congestion Control som er en av de viktigste TCP relaterte RFCene i de senere år beskriver oppdaterte algoritmer for å unngå urimelig metning. I 2001 ble RFC 3168 publisert som beskriver explicit congestion notification (ECN) som er en mekanisme for å varsle om metning i nettverket. I dag brukes TCP tilnærma til 95% av all Internett trafikk. Vanlige applikasjoner som bruker TCP er blant annet HTTP/HTTPS (world wide web), SMTP/POP3/IMAP (epost) og FTP (filoverføring). Den vidstrakte bruken vitner om at de opprinnelige utviklerne gjorde en svært god jobb.

215 TCP 210 Alternativer til TCP TCP er imidlertid ikke like godt egna til alle applikasjoner. Derfor har nyere transportlags-protokoller blitt utvikla for å takle noen av svakhetene. For eksempel trenger sanntidsapplikasjoner ofte ikke, og vil lide av TCP's pålitlige leveringsmekanismer. I slike applikasjoner er det ofte bedre å ha litt tap, feil eller metning enn å prøve å tilpasse seg. Noen eksempler på slike applikasjoner er sanntids-strømmer av multimedia (som Internett-radio), sanntidsspill og IP-telefoni. Slike applikasjoner kan velge å bruke andre transportlagsprotokoller som foreksempel User Datagram Protocol (UDP), Stream Control Transmission Protocol SCTP), eller Datagram Congestion Control Protocol (DCCP) Referanser W. Richard Stevens, TCP/IP Illustrated, Volume 1 : The Protocols, ISBN Eksterne lenker RFC793 [1] (Spesifikasjonen) IANA Port Assignments [2] Sally Floyd's homepage [3] John Kristoff's Overview of TCP (Fundamental concepts behind TCP and how it is used to transport data between two endpoints) [4] When The CRC and TCP Checksum Disagree [5] Introduction to TCP/IP [6] - with some pictures The basics of Transmission Control Protocol [7] Tcp/Ip port numbers. Information for Unix based system administrators [8] TCP, Transmission Control Protocol [9] TCP general information [10] Referanser [1] / www. ietf. org/ rfc/ rfc0793. txt [2] / www. iana. org/ assignments/ port-numbers [3] / www. icir. org/ floyd/ [4] / condor. depaul. edu/ ~jkristof/ technotes/ tcp. html [5] / citeseer. nj. nec. com/ stone00when. html [6] / www. yale. edu/ pclt/ COMM/ TCPIP. HTM [7] / tcp. mywebcities. com/ [8] / www. unixcities. com/ tcp-ip-port-numbers/ [9] / www. networksorcery. com/ enp/ protocol/ tcp. htm [10] / blog. eukhost. com/ 2006/ 06/ 08/ tcp

216 Internett 211 Internett For den am. filmen fra 1995 med Sandra Bullock, se Nettet (film) Internett er et verdensomspennende datanettverk. Internett er basisen for en rekke kommunikasjonstjenester. De viktigste er World Wide Web, e-post, chat, filoverføring, IP-telefoni og videosamtale. Nettet har omfattende anvendelser og er et viktig hjelpemiddel for informasjonsspredning, kommunikasjon, handel, og forvaltning. Internett ble tatt i bruk i akademiske miljøer tidlig på 1980-tallet, men etter at World Wide Web ble oppfunnet i 1991 og Microsoft inkorporerte en nettleser for Web i Windows i 1995, fikk nettet en eksplosiv økning i trafikk og utbredelse og er fortsatt i vekst. Stadig flere anvendelser kommer til ved bruk og behandling av informasjon. Vanlige former for informasjon er tekst, bilder, lyd og video. Forskjellige handlinger kan også utføres via nettet. Eksempler er overføring av pengebeløp, elektronisk handel, fjernstyring av tekniske innretninger, observasjon og rapportering av tilstander, osv. Universalverktøy uten grenser Internett er et verdensomspennende datanettverk basert på en standard kommunikasjonsprotokoll (TCP/IP). Denne gjør det mulig for datamaskiner å kommunisere på tvers av en rekke forskjellige fysiske nett som f. eks. kabel, fiber, radiolink, satellitt og trådløst nett, og er grunnlaget for at datamaskiner kan kommunisere over hele verden. De mest utbredte anvendelser av nettet er Web - for innhenting og levering av informasjon i mange former, og e-post - for sending av meldinger til adressater. Internett har ingen enkelt eier. Internett er en sammenkobling av en rekke nett som bygges og drives av teleselskaper og spesialiserte Internettleverandører. Som bruker av Internett anskaffer man gjerne en PC og tegner abonnement hos et tjenesteyterfirma gjerne kalt ISP (Internet Service Provider). PC-en tilkobles telenettet og innstilles til å kommunisere med tjenesteyterens tjenermaskin som formidler overføringen videre. Den tekniske utvikling av Internett foregikk hovedsakelig i perioden under ledelse av det amerikanske [1] Advanced Research Projects Agency ARPA. Arbeidet skjedde i et samarbeide mellom et titalls forskningsmiljøer i USA samt et i England og et i Norge. Samtidig koblet et antall andre forskningsmiljøer i USA seg til nettet og begynte mange samarbeidsprosjekter omkring anvendelser. I perioden skjedde en videre utbredelse til akademiske miljøer verden over. Fra 1991 var anvendelser ikke lenger begrenset til akademiske formål. Deretter skjedde en eksplosiv vekst i antallet datamaskiner, anvendelser og trafikk. Teknikken representerer flere nye metoder i forhold til de tradisjonelle innen telekommunikasjon og datateknikk. Etablerte miljøer, teleindustri og teleoperatører var skeptiske til internettutviklingen helt frem til omkring Siden da har Internett hatt betydelig påvirkning både på teleindustrien, dataindustrien og menneskers bruk av informasjon og telekommunikasjon. Internett har forårsaket endring av flere forhold i samfunnet ved å gjøre formidling av informasjon lettere, raskere og mindre avhengig av geografiske begrensninger. Disse mulighetene har påvirket næringsliv og mellommenneskelige forhold i store deler av verden. Utviklingen fortsetter og gjør seg gjeldende på flere av livets områder og i flere former.

217 Internett 212 Teknikk og tjenester i Internett Teknisk er Internett et samkjøringsnett av datamaskiner kalt vertsmaskiner. Disse utveksler informasjon på digital form via et overføringsnett. Dette består av overføringskanaler av ulike slag knyttet sammen via spesialiserte datamaskiner kalt rutere. Forskjellige vertsmaskiner med ulike formål kan utveksle informasjon av alle typer som kan kodes digitalt. Vertsmaskinene kan lagre, bearbeide og presentere informasjon. Mange vertsmaskiner er personlige datamaskiner (eng: personal computers - PC) også kalt arbeidsstasjoner. De brukes av enkeltpersoner for å hente informasjon og presentere den i egnet form. Videre brukes de ved utarbeidelse av tekst og andre typer informasjon som skal overføres og lagres. Andre vertsmaskiner brukes til felles formål og kalles tjenermaskiner (eng: servers). Disse kan være spesialisert for enkeltformål, eksempelvis store for arkivering eller tunge beregninger, eller små for fjernstyring eller fjernmåling. Sammenkobling av datamaskiner er karakterisert ved overføringskapasitet, hvor meget informasjon som kan overføres pr tidsenhet. Overføringstiden for en melding av en gitt størrelse antall bit fra en vertsmaskin til en annen begrenses av flere faktorer, hovedsakelig overføringsnettets kapasitet, vertsmaskinenes kapasitet og trafikkbelastning i øyeblikket. Overføringens kapasitet angis som båndbredde bit pr sekund. Overføring av informasjon Internett bygger på telekommunikasjon og datateknikk slik de var i bruk og utvikling siste halvdel av 1900-årene samt videreutvikling av teknikker for samvirke mellom «åpne systemer». Dvs. prosesser for informasjonsbehandling i samhandling mellom datamaskiner. Transporten av informasjon skjer gjennom kanaler av mange typer. Spesielt nevnes faste linjer med forskjellig kapasitet, radioforbindelser av ulike slag, satellitter og lokale kabelnett. Betegnelsen Internett betyr opprinnelig «nett av ulike nett» (interconnected networks). Digital informasjon All informasjon som overføres må være på digital form, dvs. den er representert ved serier av binære siffer. Et slikt siffer kalles et bit (av binary digit) og kan ha verdi 0 eller 1. All informasjon, f.eks. tekst, lyd, bilder kan representeres slik, dvs. i form av serier strenger av nuller og enere Gjennom kanalen sendes en slik streng eksempelvis som et tilsvarende mønster av strøm-ikke-strøm..., tone-ikke-tone... eller lignende. Slik digital informasjonstransport viser seg å ha mange fordeler fremfor alternativet, som kalles analog, som når strømmen i ledningen varierer i styrke analogt med fasongen på lydbølger i tradisjonell telefoni. Overføringsnettet Overføringsnettet som transporterer informasjon i Internett består av ulike kanaler knyttet sammen av rutere til et maskenett. En ruter (eng: router) er en datamaskin som er programmert til å formidle overføringen via ulike kanaler. Transporten skjer ved såkalt pakkesvitsjing. En melding, som skal overføres, kodet som en streng av bit stykkes opp i pakker. En pakke består av et stykke av strengen f.eks bit, pluss en «innpakning» av noen tilleggsbit med adresser og kontrollkoder. Ruterne benytter denne innpakningen til å avgjøre hvordan pakken skal sendes videre i maskenettet. Transportkanalene mellom ruterne kan være av ulike typer - linjer i telenettet, radiokanaler, satellittkanaler, lokale kabler, osv. Felles for dem er at de kan overføre digitale signaler, dvs. strenger av bit - enere og nuller - med en båndbredde angitt som antall bit pr sekund. Overføring medfører mulighet for feil som følge av støy, svake forbindelser, etc. Vertsmaskinene er utstyrt med feilrettingsprogrammer som oppdager og retter feil. En vertsmaskin kobles til en ruter og samhandler med ruteren og med andre vertsmaskiner via nettet i henhold til standardiserte prosedyrer kalt protokoller. De mest kjente er Transmission Control Protocol (TCP) og Internet Protocol (IP). Disse prosedyrene sørger for at pakkestrømmene kommer frem til riktige destinasjoner og at overførte

218 Internett 213 informasjonsstrenger gjenoppstår korrekt. Web Web (eng: World Wide Web), er for mange blitt synonymt med Internett, men er allikevel en av mange tjenester. Den kan behandle mange typer informasjon og den kan både presentere informasjonen for bruker og medvirke til at brukeren kan levere informasjon, eksempelvis ved å besvare spørsmål, og - ikke minst - ved å hente frem annen informasjon ved hjelp av hypertekst. En PC tilkoblet Internett gir brukeren tilgang til informasjon lagret i tjenermaskiner i nettet. Tallrike nettleserprogrammer og informasjonslagre utgjør Web. Samlet er Web den tjeneste som særlig har forårsaket kraftig vekst og har fått størst oppmerksomhet. Tjenesten ble opprinnelig utviklet av Tim Berners Lee ved fysikkinstituttet CERN [2] i Sveits for bruk til intern informasjonstjeneste der. Fra 1992 ble den gjort tilgjengelig i Internett. Den ble raskt populær, og kan tilskrives en stor del av æren for at Internett deretter fikk en eventyrlig rask utbredelse. Informasjon presenteres i form av dokumenter kalt nettsider. En slik side kan bestå av tekst og andre former for informasjon. Den kan lokaliseres, hentes inn og presenteres av en datamaskin med et nettleserprogram (eng: browser ) i brukerens PC. Det er et program som hjelper brukeren med å finne frem til og få presentert informasjon. Siden kan være lagret i en datamaskin hvor som helst i nettet, og lokaliseres ved en adresse kalt URL (Uniform Resource Locator). Nettleseren betjenes ved hjelp av en mus [3]. Det er en innretning som brukeren holder i hånden for å "peke og klikke" på detaljer vist på dataskjermen. Teksten i websider kan også inneholde lenker til andre websider. Ved å peke og klikke med musen på en slik lenke på dataskjermen kan brukeren hente inn en annen side. Denne kan inneholde nye lenker osv. På kort tid kan brukeren slik oppsøke og hente inn informasjon fra «hvor som helst i verden», en aktivitet som gjerne omtales som å «surfe på Internett». Eksempler på nettleserprogrammer er Firefox, Epiphany, Songbird, Konqueror, Opera, Safari og Internet Explorer. Flere mer og mindre avanserte programmer finnes for å lette utvikling og redigering av websider. En webside benytter en rekke spesialiserte tegn og koder for å gi siden den ønskede form med plassering av bilder, lenker osv. Hypertekst Hypertekst er tekst, lagret i en datamaskin, hvor enkelte lenker elementer i teksten spesielt markert med farge og/eller understrekning skjuler en peker til en annen tekst. Den andre teksten kan være i samme eller et annet dokument i samme eller en annen vertsmaskin tilgjengelig i nettet. Ved å peke og klikke på lenken får brukeren nettleseren til å hente inn og presentere den andre teksten. Hypertekst er en viktig bestanddel av Web. Søk Søk etter informasjon i Web kan utføres via nettleseren. Ved å sende nøkkelord til en søkemotor mottar man en liste av henvisninger til websider hvor nøkkelordet forekommer. Søkemotoren er et program gjerne i en spesialisert vertsmaskin. Den arbeider kontinuerlig med å innhente informasjon som er tilgjengelig i Web og ordner den slik at søk kan gjøres meget raskt og gir resultat av søket omgående. Eksempler på søkemotorer er Google og Kvasir. Elektronisk post E-post (eng: ) kan sendes og mottas av en PC som er tilknyttet nettet og utstyrt med en e-postleser. E-posttjenesten består i å overføre meldinger fra en avsender-pc til en eller flere mottager-pc-er. Meldingen består av et hode og et innhold samt eventuelt ett eller flere vedlegg. E-postleseren er et program i PC-en, som kan motta og presentere meldinger. Programmet har funksjoner til hjelp for å komponere meldinger samt for å arkivere osv. Meldingens hode består av overskrift samt navn og adresse til avsender og mottager, og teknisk informasjon om hvordan meldingen skal behandles i nettet.

219 Internett 214 Typisk er innholdet tekst, men det kan også være bilder og lyd. Teksten kan varieres noe med farger, skrifttyper etc. Vedlegg kan være av mange typer, eksempelvis avansert oppsatt tekst, bilder, lyd og meget annet. Eksempler på e-postleserprogrammer er Outlook Express, Mozilla Thunderbird og Eudora [4]. En e-postadressat er identifisert ved sin e-postadresse. Den består av Navn og adresse består hver av en eller flere deler atskilt med punktum, eksempelvis Standarden tillater stor frihet i hva som kan brukes som navn, og det er i alminnelighet ikke mulig å gjette seg til en persons e-postnavn og -adresse. Adressen består av domener med underdomener. Eksempelvis betyr adressen online.no «underdomenet online i landsdomenet no (Norge)». Til forskjell fra tradisjonell post er domene ikke et geografisk begrep, men kan være knyttet til firma, forening, type anvendelse eller annet. uttales at på engelsk, på norsk ofte krøllalfa eller alfakrøll. Det kunne på norsk like gjerne uttales på. Tjenesteytere har tjenermaskiner som håndterer utgående og innkommende meldinger. Innkommende meldinger lagres hos tjenesteyteren inntil adressatens PC er aktiv og brukeren ber sin e-postleser om å hente dem. Flere tjenester I Internett eksisterer en rekke andre tjenester og anvendelser, og nye utvikles stadig. Ulike former for diskusjonsgrupper og spill benytter Internett med varierende forhold til tid og sted. En utbredt anvendelse for dialog er chat. Telefoni via Internet er i rask vekst. Et populært telefoniprogram er Skype. Nettmøter kan benytte kombinasjoner av levende bilder og lyd samt andre samhandlingsverktøy. Handel med varer og tjenester benytter gjerne Web med videreutviklede funksjoner for reklame, katalogfunksjoner, bestilling og betaling. Bibliotektjenester benytter Internett for tradisjonelle handlinger, som nå er basert på datateknikk. I økende grad gjøres fullstendige tekster tilgjengelig via Internett. Vei gjennom nettet Brukere trenger adresser for e-post og Web. Nettet finner veien automatisk. Brukerne trenger derfor ikke å vite følgende: Et antall navnetjenermaskiner i nettet har informasjon om adresser og veier ruter i nettet. Andre tjenermaskiner, for e-post og Web, benytter seg av navnetjenere for å kunne sende informasjon på riktig vei gjennom nettet frem til adressaten. Nettet er maskeformet, dvs. der er alternative ruter fra et sted til et annet. Navnetjenerne forutsettes til enhver tid å ha informasjon om nettets topografi. De oppdaterer sin informasjon om ruter og aktuell trafikkbelastning. Og de gjør den tilgjengelig i form av foreslått rute eller deler av ruten frem. Tele og data samvirker Internetteknikken er et samvirke mellom telekommunikasjon og datateknikk. Informasjon kan behandles ved samhandling mellom datamaskiner uavhengig av avstand. Telenettets ulike muligheter og begrensninger utnyttes nå ved at datamaskiner som del av nettet søker optimal utnyttelse av transportkanaler og kan garantere ønskelig ytelse og kvalitet så vidt mulig. Helt siden Internett ble alminnelig kjent, i midten av 1990-årene, har dette betydd et viktig nytt element i teleteknisk og datateknisk utvikling. Den underliggende teknikk i Internett er fleksibel og kan forventes å bli benyttet til nye anvendelser. Fleksibiliteten gjelder også muligheten for optimalisert bruk av ulike transportkanaler. Trafikktyper kan ha varierende krav til overføringstid og eventuelt tillatte feil. Dette gir bl.a. muligheter for å gjøre god bruk av transportkanaler med stor feilsannsynlighet, for eksempel støybelastede radiokanaler. Følgende eksempel kan illustrere det. Selv om en transportkanal har stor feilsannsynlighet, kan overføringsmekanismen sørge for automatisk å sende pakker om igjen til meldingen er feilfritt overført. Noen trafikktyper kan være bedre tjent med å overføre snarest og tillate en viss mengde feil. Ved betaling må beløpet være riktig, men tåler forsinkelser på noen sekunder. Lyd tåler lite forsinkelse, men kanskje litt støy.

220 Internett 215 Virus og spionprogrammer Det er mulig å lage dataprogrammer som kan reprodusere seg selv og kan sende sine avleggere til andre vertsmaskiner hvor de lager nye avleggere osv. Forskjellige slike programmer forekommer. De kalles virus og kan være skadelige, lammende eller ødeleggende for maskiner som blir infisert. Utvikling av slike programmer krever betydelig teknisk innsikt og ferdighet og er en form for sport. Den kan føre til vidtrekkende skader. Spionprogrammer (eng: spyware) er programmer som opptrer som ubudne gjester i datamaskiner. De kan eksempelvis rapportere til oppdragsgivere om en PC-brukers aktiviteter. Slik «spionasje» kan ha flere formål. Blant de mindre anstøtelige er kanskje de som samler statistikk om brukerens vaner og preferanser slik at maskinen etter hvert tilpasser seg brukerens ønsker. Slik statistikk brukes bl.a. for markedstilpasning av tilbud til kundegrupper. Antivirus- og antispionprogrammer [5] er tilgjengelig og anbefales installert i PC-er. De arbeider automatisk i bakgrunnen for å forhindre skader. Leverandørene av slike programmer overvåker nettet for å oppdage nye typer skadeprogrammer og tilbyr automatisk oppdatering av sine «anti-programmer». Internetts tekniske utviklingshistorie Spesialiserte nett Mange ideer ble diskutert og prøvet opp gjennom 1960-årene om muligheter ved å samkjøre datamaskiner i nett hvor maskinene kunne utveksle informasjon. Flere former for slik samkjøring var tidlig i bruk også internasjonalt. Spesielt viktig var samkjøringsnett for reservasjon av seter for flyreiser, samt driftstekniske behov for flyselskaper. Felles for tidlige datanett var at de forutsatte likeartet datamaskintype, operativsystem (programmet for utnyttelse av maskinens egne ressurser) og driftsform. Firmaet IBM og andre ledende fabrikanter av datautstyr hadde tidlig geografisk utstrakte nett av mange av sine maskiner. Fra midten av 1960-årene kom tidsdeling av datamaskiner i bruk. Det er operativsystemer som tillater flere brukere samtidig å kommunisere direkte med en datamaskin for programutvikling og informasjonsbehandling. Spesielle elektriske skrivemaskiner, fjernskrivere (eng: teletype terminals) og senere skjermterminaler ble brukt til det via telenettet. Datatjenester ble tilbudt i kommersielle datanett. Utviklingen av internett-teknikken ble imidlertid ikke gjort av de daværende ledende data- eller teleselskaper. Frem til omkring 1980 pågikk diverse uavhengige utviklingsprosjekter og standardiseringsarbeider om datanett både ved universiteter, datafirmaer og teleoperatører. Kontakten mellom disse og internettutviklingen var liten. Internett-teknikken ble utviklet i 1970-årene av en gruppe akademiske miljøer i samarbeide. Teknikken tillater effektiv samkjøring av datamaskiner som kan være helt forskjellige. Den bygger på åpent tilgjengelige standardiserte metoder som er uavhengig av anvendelser og maskintyper. Dette er en viktig forutsetning for nettets bemerkelsesverdige fremgang og vekst. Grunnleggende ideer Visjonære forskere hadde fremkastet viktige ideer i de første decennier etter annen verdenskrig. Mange nye og spennende visjoner og konkrete ideer til anvendelser ble utviklet av Douglas Engelbart [6] en høyt prisbelønnet forsker. Han gjorde en berømt demonstrasjon ved Stanford University i 1968 av egne og andre ideer. Han kalte sitt prosjekt «Økning av menneskets tankekraft med datamaskiner» (Computer augmentation of the human intellect ). Demonstrasjonen gjaldt en rekke muligheter som da virket uoppnåelige. De viktigste mulighetene er etter hvert blitt selvfølgeligheter i Internett. Robert E. Kahn [7] og Vinton G. Cerf [8] presenterte ideer til generalisert samkjøring av datamaskiner i en artikkel offentliggjort i De var grunnlaget for utviklingen av internett-teknikken. Kahn og Cerf har mottatt mange priser og utmerkelser for sin innsats.

221 Internett 216 Målsetning med utviklingen Visjoner og ideer til ressursdelende nett ble etter hvert konkretisert i form av tekniske forutsetninger og mål. Nettet skulle være robust og uten sentral styring, det skulle kunne utnytte godt ulike transmisjonsmedier transportkanaler også internasjonalt, og formidle effektivt forskjellige typer trafikk med ulike behov. Organisering og gjennomføring En inspirerende og løst, men faglig sterkt ledet samarbeidsprosess mellom forskere i en håndfull tekniske miljøer sto for utviklingen i en periode fra ca 1968 til ca Utviklingen av nett-teknikken gjorde bruk av bl.a. teoretiske analyser, simuleringer og virkelig trafikk både kunstig generert og «naturlig trafikk» mellom mange universiteter som samarbeidet om anvendelser. Nett-utviklingen ble ledet og gjennomført av sivile institusjoner og forskere i en åpen og kreativ teknisk utforskende sammenheng med sikte på videst mulig brukbarhet. Arbeidet hadde karakter av langsiktig grunnleggende teknisk forskning uten restriksjoner av kommersiell eller militær art. Det var en virkeliggjørelse av ideer fremkastet og diskutert i flere miljøer i perioden Prosjektet kan oppfattes som et godt eksempel på fri teknisk forskning i et beundringsverdig samarbeide. Fra 1968 hadde spesielt grupper ved forskningsmiljøene Stanford University - SU [9], Stanford Research International SRI [10], University of California Los Angeles UCLA [11], og firmaet Bolt Beranek and Newman BBN [12] viktige roller. I 1969 ble et samkjøringsnett mellom fire miljøer i California og Utah bygget. Nettet ble kalt Arpanet. Det vokste raskt og fikk en viktig rolle frem til Advanced Research Projects Agency ARPA [1] (senere omdøpt til DARPA Defense Advanced.. ) er en sivil enhet som ligger administrativt under USAs forsvardepartement. En rekke fremstående forskere deltok i de samarbeidende miljøer. Fra 1973 ble samarbeidet utvidet til et titalls forskermiljøer hvorav et i England og et i Norge. De dannet sammen en faglig samarbeidsgruppe som i noen sammenhenger omtalte seg som Packet Switching Project Working Group PSPWG. Et litt varierende antall forskere samarbeidet faglig nært i den gruppen til ca Samarbeidet omfattet forslag, felles eksperimenter, analyser og forsøk. En grundig «prøve og feile prosess» pågikk. De forskjellige miljøene, geografisk spredt, kommuniserte daglig via elektronisk post og møttes på omgang tre-fire ganger i året. Forslag og resultater ble diskutert og dokumentert. Dokumenter ble samlet i et felles åpent tilgjengelig Network Information Center NIC ved SRI. De hadde form av notater kalt Request for Comments RFC. Etter hvert fikk de samlede resultater form av praktiske tekniske standarder. De fleste RFC-dokumenter [13] og en stor mengde andre dokumenter er tilgjengelig via Internet. De har historisk interesse. Arbeidet har fortsatt og fortsetter. En god kilde til informasjon er Internet Society ISOC [14]. En rekke tekniske spørsmål bearbeides av Internet Engineering Task Force IETF [15]. Mange har antydet at nettet ble etablert for militære formål, men det er neppe riktig. Ingen militære eller militærtekniske problemstillinger ble behandlet i utviklingsarbeidet. Men internett-teknikken, slik den ble definert og var åpent tilgjengelig dokumentert, dannet senere utgangspunkt for et eget nett for amerikanske militære formål. Det ble etablert i 1983 og kalt Milnet. Arpanet og Internettutvikling Utviklingen av datanett-teknikk skjøt for alvor fart i 1968 da ARPA besluttet å sponse et «ressursdelende nett» kalt Arpanet. Det viktigste nye var at vidt forskjellige datamaskiner vertsmaskiner (eng: hosts) med forskjellig formål og driftsform kunne samkjøres. Hovedmålsetningen ble omtalt som ressursdeling, noe som kan oppfattes i vid forstand. Viktige visjoner og ideer lå til grunn for de tekniske prinsippene. En forskergruppe ved Stanford University og en annen ved Stanford Research International utformet grunnleggende ideer. Selve den praktiske implementering ble utført på kontrakt av firmaet Bolt Beranek and Newman - BBN [12], Massachusetts, USA i nært samarbeide med forskergruppene.

222 Internett 217 Selve overføringsnettet besto av nett-datamaskiner kalt «IMP» eller «TIP» knyttet sammen med leide overføringslinjer. Hver vertsmaskin ble tilknyttet direkte en IMP eller TIP på en standardisert måte. Denne atskillelsen av overføringsnettet og vertsmaskinene styrket mulighetene for mer generalisert samhandling mellom ulike vertsmaskiner. Videre ble nettet gjort maskeformet, dvs. trafikken hadde alternative ruter gjennom nettet. Dette styrket driftssikkerheten i forhold til hva som ellers var vanlig da, i stjerneformede nett. Særlig viktig for utviklingen var at nettets virkemåte nett-datamaskinene IMP og TIP kunne omprogrammeres, og trafikken observeres i detalj fra et nettverk kontrollsenter NCC. Det gjorde at nye ideer kunne utprøves og evalueres effektivt og hurtig trass i den store geografiske utstrekning. NCC ble bygget og betjent av BBN. Arbeidet med Arpanet var et prosjekt under ARPAs «kontor for informasjonsbehandlende teknikker». Lawrence (Larry) Roberts var leder av det kontoret til Utviklingen ble fra 1972 til 1985 ledet av Robert E. Kahn [7]. Nettet ble etablert i 1969 og fungerte som et effektivt og inspirerende laboratorium under den videre utvikling. Et annet viktig forhold var den store og økende interesse fra sterke fagmiljøer, både i tekniske og andre fag. Mange ulike akademiske miljøer i USA ble tilknyttet og etablerte samarbeide og samkjøring over nettet. Dette bidro både med inspirasjon, ideer og korrektiver til den tekniske utvikling av selve nett-teknikken. Arpanet fungerte derfor som et laboratorium, samtidig med at nettet var i praktisk bruk og etter hvert ble forandret teknisk under utviklingen. En allsidig og imponerende utstilling av muligheter med ressursdeling via Arpanet ble arrangert i Washington, DC i oktober ARPA inviterte i 1972 til internasjonal deltagelse i utvikling av ressursdelende nett. De videreutviklede teknikkene som ligger til grunn for Internett ble prøvet ut ved flere tilkoblede nett av ulike typer. Det gjaldt lokale radionett, lokale kabelnett og interkontinentale satellittnett. Utviklingen tok grundig hensyn til mange ulike trafikktyper og trafikksituasjoner. Etter hvert ble Internett-metodene tatt i praktisk bruk i nettet. I 1983 hadde Arpanet fullført sin rolle, var erstattet av Internett og ble nedlagt som laboratorium. Milepæler i Internetts historie Hovedtrekkene i utviklingen har vært: 60-årene: Forskning innen pakkesvtsjede nett. Etablering av ARPANET. 70-årene: Forskning innen internetting. Utvikling av TCP/IP. Etablering av Internett. 80-årene: Den akademiske verden (universiteter og forskningsmiljøer) tar i bruk Internett. 90-årene: Resten av verden tar ibruk Internett. 1962: Visjonen om et "intergalactic network" - et Arpanet september Leide linjer mellom knutepunktene «IMP» og «TIP». Tilknyttet knutepunktene var vertsmaskiner og enkle skrivemaskinterminaler (ikke vist). verdensomspennende nettverk av datamaskiner hvor alle raskt kunne aksessere data og programmer fra er hvilket som helst sted - ble skapt av J.C.R. Licklider, leder av Information Processing Techniques Office ved ARPA. 1967: Plan for ARPANET ble publisert. 1968: ARPA's program plan for ARPANET, kalt "Resource Sharing Computer Networks" ble etablert. Kontrakter ble tildelt noen forskningsmiljøer som de første ARPANET sitene for å etablere ARPANET. 1969: Kommunikasjon mellom de fire første nodene i ARPANET ble etablert ved University of California Los Angeles (UCLA), Stanford Research Institute (SRI), University of California Santa Barbara og University of Utah. Remote login (Telnet) var første anvendelse. 1972: Elektronisk post ble introdusert på ble introdusert som at i e-post adressene. 1972: ARPA starter programmet Internetting. Behov for å koble sammen flere nett basert på ulik teknologi (tele, radio, satellitt) skapte et behov for en overliggende nettverksarkitektur (open-architecture networking). Utviklingen

223 Internett 218 av TCP/IP ble startet. 1973: Første internationale forbindelse til ARPANET: NORSAR i Norge og University College of London. Forbindelsen gikk via satellitt. NORSAR hadde allerede i 1970 overført seismiske data til USA via satellitt, og fikk i oppdrag å etablere de første internasjonale forbindelsene til ARPANET. Flere norske forskningsmiljøer knyttet seg etterhvert til denne forbindelsen. 1973: Første versjon av TCP/IP (Transfer Control Protocol/Internet Protocoll) ble definert av Robert E. Kahn, ARPA og Vincent G. Cerf, Stanford. Dette er basisprotokollene i dagens Internett. Den ble spesifisert med 32 bits adresser som fortsatt er gjeldene en hodepine idag med Internetts enorme utbredelse. 1977: Den første demonstrasjonen av trippel nettverk Internett basert på TCP/IP. Kommunikasjon over ARPANET, SATNET (satellitt) og mobilt Radio Packet Network ble demonstrert. Kommunikasjon fra en bil på San Francisco Bayshore Freeway gikk over Radio Packet Network til BBN, videre over ARPANET til London med satellittlink til Norge (NORSAR) og kabel til London. Deretter videre over SATNET (Atlantic Packet Satellite Network) til ARPANET i USA og gjennom ARPANET til USC Information Sciences Institute. Ikke ett bit ble borte! Implementeringen var utført av Stanford, BBN og University College London. 1979: ARPA etablerer Internet Configuration Control Board (ICCB). 1980: TCP/IP ble adoptert som standard for det amerikanske forsvaret. 1982: Norge blir tilkoblet ARPANET. 1982: ARPA sponset University of Berkeley for å legge TCP/IP inn i deres UNIX variant. Berkeley UNIX var utbredt ved en rekke universiteter i USA, og gjorde det enkelt å ta ibruk TCP/IP. 1983: ARPANET, som 113 universiteter og forskningsmiljøer da var tilkoblet, ble konvertert fra den opprinnelige protokollen NCP til TCP/IP. Dette ble nøye planlagt over flere år. ARPANET ble splittet i ARPANET og MILNET (forsvarsrelatert forskingsnett). 1984: Britiske JANET besluttet å benytte TCP/IP i sitt forskningsnett som skulle dekke alle høyere undervisningsinstitusjoner i Storbritannia. Dette var en viktig milepæl for utbredelsen i Europa. 1984: Domain Name System (DNS) introdusert. DNS er en distribuert Internett katalogtjeneste som oversetter domenenavn til IP-adresser. 1985: U.S. National Science Foundation (NSF) besluttet å benytte TCP/IP i NSFNET som skulle dekke alle høyere utdanningsinstitusjoner i USA. $200 millioner ble brukt i perioden for utbygging av NSFNET. En rekke andre land knytter seg etterhvert til NSFNET som blir ryggraden i Internett. Også kommersiell virksomhet tillates tilknyttet. 1988: Første Interop utstilling ble holdt. 50 bedrifter viste at deres produkter kunne spille sammen vha. TCP/IP. Dette var en viktig milepæl for den kommersielle utbredelsen av Internett. 1990: ARPANET nedlagt. De fleste nodene er flyttet til NSFNET. 1990: Første kommersielle Internett aksess leverandør (world.std.com). Tilbyr oppringt samband til Internett. 1991: World Wide Web lanseres av engelskmannen Tim Berners-Lee, CERN (det europeiske laboratorium for partikkelfysikk). HTML (HyperText Markup Language), HTTP (HyperText Transfer Protocol) og URL (Universal Resource Locator) var definert og en nettleser utviklet. Drømmen bak Web var å skape et globalt informasjonsrom på Internett hvor hypertekstlinker gjør det enkelt å finne informasjon overalt på nettet. HTML var basert på SGML og beregnet på å definere struktur i form av kapitler, underkapitler og avsnitt. Det var opptil den enkelte nettleser å velge hvordan det skulle presenteres. Det ble raskt utviklet nettlesere i flere forskningsmiljøer. 1992: Nettleseren Mosaic ble utviklet av Marc Andresen og Eric Bina ved National Center for Supercomputing Applications ved University of Illinois at Urbana-Champaign. Denne ble den mest populære nettleseren. De fleste kommersiell nettlesere (inklusive Internett Explorer og Netscape Navigator) er basert på NCSA Mosaic. Dette er årsaken til at mange tror Web ble oppfunnet av NCSA.

224 Internett : Mosaic tar Internet med storm; WWW-trafikken øker med % på ett år. 1993: Internet Talk Radio begynner kringkasting. 1994: Netscape lanserer Navigator, den første kommersielle nettleseren. 1994: Første nettbutikker kommer på nettet. 1994: First Virtual, den første nettbanken, åpner. 1994: World Wide Web Consortium (W3C) blir dannet. Dette er et åpent forum hvor bedrifter og organisasjoner kommer sammen for å enes om nye standarder for Web. W3C ledes av Tim Berners-Lee, oppfinneren av World Wide Web. 1995: NSFNET går tilbake til å bli et rent forskningsnett. Kommersiell Internett trafikk er overtatt av sammenkoblede nettverksleverandører. 1995: Sun lanserer JAVA. Java er et generelt programmeringsspråk som er helt maskinuavhengig og beregnet for bruk over Internett. Java gjør det mulig å utvikle programmer som kan lastes ned fra Internett og kjøres på en hvilken som helst maskin uansett operativsystem. JAVA programmer kjøres gjerne fra en nettleser. 1995: Microsoft lanserer Internett Explorer og leverer det som en del av Windows. Dette medfører at alle PCer med Windows (og det er de fleste), lett får tilgang til Web. 1996: Søkemotorer kommer 2000: Web passerer én milliard web-sider. Suksessen er et faktum. Lickliders visjon har gått i oppfyllelse - i allfall på jorden. Norsk deltagelse i utviklingen Utviklingen av selve Internett-teknikken ble ledet av Robert E. Kahn [7] og foregikk fra 1973 i et samarbeide mellom et titalls forskningsmiljøer, hvorav et i England, under ledelse av Peter Kirstein [16] ved University College London UCL [17], og et i Norge, ledet av Yngvar Lundh ved Forsvarets forskningsinstitutt FFI [18]. Lundh ble fenget av ideene som ble presentert på konferansen i Washington i En fast forbindelse til det øvrige Arpanet ble etablert ved at en eksisterende fast leiet linje mellom Kjeller og et sted i USA, for et annet samarbeidsprosjekt, ble forsterket og multiplekset, dvs. delt til å fungere som to uavhengige linjer. En nettmaskin - en såkalt TIP - ble installert og tilknyttet via den nye linjen. Det var første del av Arpanet i Europa. Den tillot direkte tilkobling av dataterminaler til Arpanet. Umiddelbart deretter ble en tilsvarende maskin etablert ved UCL i London via en linje fra Kjeller. Neste tilknytning til nettet utenom USA skjedde først i 1980 til et institutt i Vesttyskland. TIP-maskinen ble plassert på Kjeller i 1973 hos FFIs nabo Norsar [19], et seismologisk institutt. Dermed unngikk man de hindringer det ville innebære for videre samarbeide å ha adkomsten til nettet innenfor gjerdet til FFI, som er militært område. Det var et sterkt ønske fra ARPA så vel som fra FFI å få med andre norske miljøer i samarbeidet, men det lyktes ikke å skape interesse før Internett var etablert og mer allment interessant, i åttiårene. Televerket bidro fra 1975 med lån av en ledig satellittkanal for eksperimenter. Det lyktes heller ikke å skape særlig interesse for prosjektet hos mulige norske brukere av teknikken. Prosjektet hadde derfor små ressurser innenfor FFIs budsjett. Den egentlige drivkraft var forskernes tekniske visjoner og interesse. Deltagere var vernepliktige soldater med datafaglig bakgrunn, hovedfagsstudenter og etter hvert to forskere ved siden av Yngvar Lundh. På det meste deltok fem personer. Fra 1975 deltok Pål Spilling [20]. Han ble den norske forsker som bidro mest og i lengst tid. Fra 1980-årene var han sterkt engasjert med å legge til rette for tilknytning av flere akademiske miljøer i Norge.

225 Internett 220 Innføring av Internett i Norge Universitetene i Norge arbeidet med ulike andre datanetteknikker i 1970-årene og etablerte et firma og et nett kalt Uninett [21]. Fra midten av 1980-årene øket interessen for Internett innen miljøene i Norge og via Uninett ble de fleste norske høgskoler tilknyttet nettet tidlig på 1990-tallet. Av norske bedrifter var Norsk Hydro tidlig ute med tilnytning til Internett. Allerede i 1987 var Hydros forskningsavdeling i Bergen tilknyttet via UiB og i 1989 fikk data-avdelingen etablert linje til UiO. Norsk Hydro var også det første firmaet i Norge som fikk etablert sitt domenenavn hydro.com [22] under.com toppdomenet. Fra 1994 og utover startet også kommersiell bruk av Internett i Norge, først via Oslonett, og siden med stadig større aktører; etter hvert også Telenor. Firmaet Oslonett ble startet 1991 av en gruppe forskere ved Universitetet i Oslo med interesse for datanett. De gjorde spesielt en vellykket og populær presentasjon av teknikken ved å formidle sportsresultater under de olympiske vinterleker på Lillehammer i Kort tid deretter ble Internett et kjent begrep. IP versjon 4 Internetworking Protocol (IP) er den grunnleggende kommunikasjonsprotokollen i Internett. Den beskriver hvordan data pakkes i pakker som påføres en mottaker-adresse og en avsender-adresse. Routerne i nettet bruker adressene til å sende pakkene videre til de kommer frem til mottaker-datamaskinen. I dag (2009) benyttes fortsatt versjon 4 av IP som ble tatt i bruk i Adressene er 32 bit som gir et maksimalt antall adresser på 2 32 = 4,294,967,296 (eller ca 4,3 milliarder adresser). Dette er et mye større antall enn antall datamaskiner i verden. Men fordi nettet er segmentert og et gitt antall adresser tildeles hvert segment, blir på langt nær alle adresser utnyttet. F. eks. er Norge et segment og et stort bedriftsnett et undersegment. Ettersom Internett har vokst, har det blitt mangel på IP-adresser. Dette løses foreløpig ved dynamisk tildeling av adresser, dvs. at en datamaskin som slås av mister sin adresse og får tildelt en ny når den slås på igjen slik at den ikke opptar en adresse når den ikke er i bruk. Nettet vokser stadig og før eller senere blir 32 bits adresser for lite. IP versjon 6 IPv6 er etterfølgeren til IPv4. Hovedgrunnen for å utvikle en ny standard var å håndtere mangelen på IP-adresser. Adressene er økt fra 32 til 128 bit hvilket gir (ca ) adresser. Samtidig er flere mangler ved IPv4 utbedret. Seks av verdens 13 root-servere (aug 2008) som holder Internett er til nå oppgradert for å støtte IPv6. Utfordringen med IPv6 er at den ikke er kompatibel med IPv4. For å benytte IPv6, må både avsendermaskin, mottakermaskin og alle mellomliggende routere håndtere IPv6. En avsender med IPv6-adresse kan ikke sende til en mottaker med IPv4-adresse og omvendt. Dette innebærer at det IPv6-baserte nettet blir et helt nytt nett adskilt fra Internett. Ved bruk av datamaskiner som håndterer begge deler og med bruk av gateways er det mulig å overføre data fra det ene til det andre nettet. IPv6 ble spesifisert i Pr. desember 2008 var fortsatt langt under 1% av trafikke basert på IPv6.

226 Internett 221 Eksterne lenker Hva er egentlig Internett og hvordan fungerer det? [23] (Klikk.no, 2008) Krafttak for IPv6 [24] Aftenposten om land der Internett er forbudt [25] Portal: Internett Referanser [1] / www. darpa. mil/ [2] / public. web. cern. ch/ Public/ Welcome. html [3] / en. wikipedia. org/ wiki/ Computer_mouse [4] / www. eudora. com/ [5] / no. wikipedia. org/ wiki/ Spionprogramvare#Anti-spyware [6] / en. wikipedia. org/ wiki/ Douglas_Engelbart [7] / en. wikipedia. org/ wiki/ Robert_E. _Kahn [8] / en. wikipedia. org/ wiki/ Vinton_Cerf [9] / www. stanford. edu/ [10] / www. sri. com/ [11] / www. ucla. edu/ [12] / www. bbn. com/ [13] / www. rfc-editor. org/ rfc-index. html [14] / www. isoc. org [15] / www. ietf. org/ home. html [16] / www. cs. ucl. ac. uk/ staff/ P. Kirstein/ [17] / www. ucl. ac. uk/ [18] / no. wikipedia. org/ wiki/ Forsvarets_forskningsinstitutt [19] / jordskjelv. no/ NORSAR. html [20] / no. wikipedia. org/ wiki/ Paal_spilling [21] / www. uninett. no/ [22] / forskningsnett. uninett. no/ uninytt/ / hyd. html [23] / www. klikk. no/ teknologi/ data/ article ece [24] / forskningsnett. uninett. no/ uninytt/ / ipv6. html [25] / www. aftenposten. no/ nyheter/ uriks/ article ece

227 DHCP 222 DHCP DHCP (Dynamic Host Configuration Protocol) brukes i datanettverk til å tildele IP-adresser og andre nettverksparametre til enheter koblet til. Dermed blir det enklere å flytte utstyr mellom nettverk, da man ikke er avhengig å manuelt sette opp IP-adresse med mer. Den deler da ut automatiske IP-adresser. DHCP gjør at du kan plugge inn nettverksledningen i datamaskinen og komme rett på nett, uten å taste inn noe som helst. Siden DHCP ble oppfunnet før nettverkssikkerhet ble viktig har ikke den grunnleggende DHCP protokollen noen sikkerhet. Historie DHCP ble en standard protokoll i Oktober 1993 som definert i RFC DHCP fikk en oppdatering i 1997 kalt RFC 2131 som fortsatt er i bruk. Hvordan fungerer DHCP? DHCP er bygget opp i fire trinn, som er utgangspunktet for tildeling av IP informasjon. Disse er: DHCP Discovery, DHCP Offers, DHCP Request og DHCP Acknowledgement. 1. DHCP Discovery: Når en datamaskin er koblet til et DHCP aktivert nettverk, vil det sende ut en broadcast melding. Denne sendingen, kjent som DHCP Discover, vil bli sendt ut i håp om å finne DHCP server. 2. DHCP Offers: DHCP vil deretter motta en lease forespørsel fra klienten. Denne leieavtalen bestemmer hvor lenge klienten kan forvente å bruke IP informasjonen den vil få inn. En DHCP melding referert til som DHCP Offer sendes tilbake fra serveren til klienten. Denne meldingen inneholder leieavtalens varighet, IP -adresse, nettverksmaske, klientens MAC adresse og IP adressen til DHCP serveren som utstedte meldingen. 3. DHCP Requests: Ved en vellykket transaksjon av informasjon, må klienten fortelle DHCP serveren om informasjonen som ble sendt er mottatt og akseptert. En broadcast er også igangsatt fra DHCP serveren, dette vil fortelle andre mulige DHCP -servere at det ikke skal utstede IP -informasjon til klienten, fordi klienten allerede har innhentet nødvendig informasjon. Dette vil bidra til å frigjøre IP adresser til andre datamaskiner, bare en leiekontrakt kan fåes per nettverksgrensesnitt (NIC enhet). 4. DHCP Acknowledgement: DHCP anerkjennelse er den siste fasen i informasjonsutveksling mellom serveren og klienten. I denne fasen, etter at serveren har henter DHCPREQUEST melding fra klienten, sender den tilbake en DHCP Acknowledge melding. Denne pakken med informasjon omfatter leieavtalens varighet, samt noe konfigurasjonsinformasjon klienten kan ha angitt. På dette punktet er prosessen fullført, og klientmaskinen vil konfigurere IP informasjonen.

228 Ethernet 223 Ethernet Ethernet er den mest vanlige teknologien brukt i lokalnett (LAN) og er spesifisert i standarden IEEE Ethernet ble opprinnelig utviklet av Xerox og videre av Xerox, DEC og Intel. Nettverk som bruker ethernettekonologi kan bestå både av koaksialkabler, tvunnet par-kabler, eller være trådløse, såkalte WLAN. Teknologien tillater typisk dataoverføring i hastigheter på 10 Mbps. Fast Ethernet er en videreutvikling som tillater overføringshastigheter på 100 Mbps. Dette er den mest benyttede teknologien ut til arbeidsstasjoner i dag. Senere er også Gigabit Ethernet og 10-Gigabit Ethernet kommet til. De to sistnevnte brukes vanligvis bare på stamnett og ikke ut til arbeidsstasjoner, men dette kan endre seg i løpet av kort tid. Ethernet har navnet sitt etter eteren (ether på engelsk), den passive substansen man tidligere trodde fylte hele verdensrommet og tillot lys å forflytte seg. Navnet henspiller på kabling som et passivt medium som tillater overføring av data utover hele nettverket. Generell beskrivelse Ethernet ble opprinnelig laget for datamaskiner som skulle dele en koaksialkabel som kommunikasjonsmedium. Dette har noen likheter med radiosystemer der flere radioenheter deler det samme frekvensbåndet, men det er noen fundamentale forskjeller. Det er mye enklere å detektere kollisjoner ved kabelkringkasting enn ved radiokringkasting. Den delte kabelen tilbyr en kommunikasjoner som minte om etheren derav navnet «Ethernet». Fra dette tidlige og enkle konseptet utviklet Ethernet seg til en kompleks teknologi for nettverk. Koaksialkabelen ble avløst av Et 1990-talls Ethernet-nettverkskort. Dette kortet punkt-til-punkt forbindelser som ble samlet ved hub-er og/eller svitsjer. støtter både koaks (10BASE2) gjennom en Dette for å redusere installasjonskostnader og øke påliteligheten. (BNC-kontakt (til venstre) og tvunnet par (10BASE-T) gjennom en RJ-45-kontakt (til Tildels fordi punkt-til-punkt forbindelser er enklere å konfigurere og høyre). feilsøke. StarLAN var det første steget fra koaksialkabelen til ett hub-styrt, tvunnet-par (TP) nettverk. TP-ledninger reduserte installasjonskostnadene betydelig i forhold til konkurrerende teknologier og eldre Ethernet teknologier. Tildels fordi kabelen som strekkes for telefoner også kan brukes for å koble en datamaskin til nettverket med Ethernet. Telefonledninger inneholder vanligvis to par ledninger og bare ett er i bruk. Derfor er infrastrukturen ofte på plass da de fleste har telefon. Dette var et viktig poeng tidligere. I dag ønsker de fleste bedre hastigheter og strekker egne kabler spesielt for Ethernet. Over det fysiske laget kommuniserer Ethernet-enheter ved å sende hverandre datapakker. En pakke er en blokk data som sendes og leveres individuelt. Som med andre IEEE 802 LAN-typer har hver Ethernet-enhet en 48-biters MAC-adresse. Denne brukes for å spesifisere mål og kilde for hver enkelte pakke. Nettverkskort (Ethernet-typen) aksepterer normalt ikke pakker adressert til andre Ethernet-enheter enn dem selv. Nettverkskort kommer programmert med en globalt unik adresse, men dette kan overstyres. Enten for å forhindre at adressen forandres når nettverkskortet byttes eller for å bruke lokalt administrerte adresser. Tiltross for de betydelige forandringene Ethernet har gjennomgått, fra å bruke en tykk koaksialkabel (10 Mbits/s) til punkt-til-punkt forbindelser (1 Gbit/s og oppover) så er alle Ethernet-typer kompatible med hverandre (om en ser bort fra noen tidlige prototyper). Alle deler de samme rammeformatene (og derav samme grensesnitt mot høyere lag i OSI-modellen).

229 Ethernet 224 På grunn av Ethernets utbredelse, den synkende prisen på maskinvare og den lille plassen TP-kabler opptar så bygger de fleste produsenter funksjonaliteten til ett nettverkskort direkte inn i hovedkortet på PC-er. Noe som gjør det unødvendig å installere ett separat kort. Hvordan Ethernet takler flere klienter CSMA/CD med et delt medium på Ethernet Den første versjonen av Ethernet brukte en koaksialkabel (delt overføringsmedium) som snodde seg igjennom en bygning eller ett campus og var innom hver tilkoblede maskin. Et system kjent som CSMA/CD (Carrier Sense Multiple Access with Collision Detection) styrte måten datamaskinene delte kabelen. Dette systemet var enklere enn konkurrentene token ring og token bus. Når en datamaskin ønsket å sende informasjon brukte den følgende algoritme: Hovedprosedyre 1. Rammen er klar for transmisjon. 2. Er mediumet ledig? Hvis ikke vent på at den blir klar og vent den spesifiserte IFG (Interframe Gap) tiden. (IFG er på 9.6 µs for 10 Mbit/s Ethernet). IFG er en pause som lar Ethernet enheter klargjøre seg for den neste ramma. 3. Begynn å overføre data. 4. Oppstod det en kollisjon? Hvis så, gå til prosedyren for detektert kollisjon. 5. Nullstill retransmisjonstellerne og avslutt rammeoverføringen. Prosedyre for detektert kollisjon 1. Fortsett transmisjonen frem til minimum pakketid er oppnådd for å sikre at alle mottakere også detekterer kollisjonen. 2. Inkrementer retransmisjonstelleren. 3. Er det maksimale antall transmisjonsforsøk oppnådd? Hvis så, avbryt transmisjon. 4. Gå til begynnelsen hovedprosedyren. Dette kan sammenliknes med hva som skjer ved et middagsselskap der alle gjestene prøver å snakke til hverandre. Før en gjest begynner å snakke venter vedkommende høflig på at den nåværende taleren skal avslutte. Hvis to gjester begynner samtidig stopper begge og venter en tilfeldig tid (i Ethernet måles tid gjerne i mikrosekunder). Ved å velge en tilfeldig tid er det lite sannsynlig at begge gjestene igjen begynner samtidig og en til kollisjon unngås. Det fysiske laget En data pakke på en ledning kalles en ramme. Hvis en ramme avleses på en fysisk ledning vil den bestå av en «preamble» (blokkstart) og en «start frame delimiter» (rammeavgrenser) i tillegg til de andre datene. Disse to datene kreves av den fysiske maskinvaren, men vil ikke vises i en pakke sniffer fordi disse bitene fjernes av Ethernet-kortet før ramma sendes til operativssystemet på verten. I kontrast er det ofte Ethernet-driveren som fjerner CRC32 feilsjekken fra pakkene som brukeren ser. Tabellen nedenfor viser hele Ethernet ramma slik den sendes. Merk at bitmønstrene i «preamble» og «start frame delimiter» skrives som bitstrenger. Den første bit-en som overføres er den til venstre. Dette er ulikt byte verdier som i Ethernet sendes med minst signifikant bit (LSB) først. Denne notasjonen tilsvarer den brukt i IEEE standarden.

230 Ethernet 225 Preamble Start-of-Frame-Delimiter MAC destination MAC source Ethertype/Lengde Payload (nyttelast) Integritetssjekk (CRC32) Interframe gap 7 oktetter på oktett på oktetter 6 oktetter 2 oktetter oktetter 4 oktetter 960 ns Fast Ethernet(100M)) oktetter 24 sykler (100M) oktetter Etter at en ramme har blitt sendt må transmitterne vente en spesifisert tid før de kan sende neste ramme. Dette kalles IFG (Interframe Gap). Tiden 10-, 100- og 1000 Mbit/s må vente respektivt; 9600 ns, 960 ns og 96 ns. Eksterne lenker [1] Kopendium til bruk ved Oslo By Steinerskole, IKT driftsfag. Del 2, kabler og nettverkskort. Se også Gigabit Ethernet GBIC Punkt-til-punkt forbindelse Referanser [1] / www. poppe. nu/ Nettverk2/ Nettverk2. html Active Directory Active Directory (AD) er Microsofts katalogtjeneste for håndtering av brukere, brukerrettigheter, og ressurskontroll. Det er bygd opp som X.500, og er delvis LDAP-kompatibel. Active Directory (AD) brukes til autentisering av maskiner og brukere mot windows-domenet. Gjennom AD har man også muligheter for å administrere maskiner, kjøre script og tilpasse lokale oppsett. Denne datarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å Directory utvide den [1]. Referanser [1] / en. wikipedia. org/ wiki/ :Active