ANMELDELSE AV OTTAR RUNNESETH : ((FRUHGESCHICHTLICHE SIEDLUNGS- UND WIRTSCHAFTSFORMEN IM SO'DWESTLICHEN NORFVEGEN.))

Transkript

1 Stavanger Museum / Aebok, Arg. 76(1966), s ANMELDELSE AV OTTAR RUNNESETH : ((FRUHGESCHICHTLICHE SIEDLUNGS- UND WIRTSCHAFTSFORMEN IM SO'DWESTLICHEN NORFVEGEN.)) Av BJORN MYHRE Siden tidlig i 1950-åra har granskning av g8rdsstrukturen på Jæren i forhistorisk tid vært utfort fra mange hold. Anders Hagen kom en del inn p9 problemet i 1953l), men forst da en systematisk registrering på flat-jæren ble p%- begynt, kom SA mange data fram at det var mulig 4 drofte forhistorisk og historisk gårdsform i sammenheng. Albert Myhre har siden 1952 arbeidet for Instituttet for Sammenliknende Iiulturforskning, forst med tanke på historisk gårdsstruktur, mcn etterhvert ble også forhistorisk materiale trukket inn og diskutert i sammenheng. Resultatet av dette arbeidet er innsendt til Instituttets arkiver og til Stavanger RIuseum.?) I tre artikler er sidestoff fra droftingen p~blisert.~) Siden 1953 har Ottar Konneseth arbeidet med liknende problem p% J~ren. I-fan har publisert sine resultater i en lang rekke artikler og avhandlinger." Odmund Mollerop ved Stavanger 3Iuseum har på grunnlag av det arkeologiske materialet fra Nsrbo skrevet cn artikkel om gardsstruktur og gprdssamfunn i forhistorisk tid6) Ilan legger hovedvekt p% romertid og folkevandringstid, men trekker linjer i iltviklingen helt fram til historisk tid. Undertegnede leverte i 1964 til Universitetet i Bergen en avhandling om bosetningsutviklingen i jernalderen i Hoyland I:jellbygd, bygd pa de nevnte publikasjonene og pil egne arkeologisk-topografiskc karthringer.7 Det l A. Hagen 1953.? ;l. hiyhre 1954, 1956, 1957 ;I, 1957 b. 1958, J A. hishre

2 Bjorn Myhre siste bidraget på dette området er nå framlagt av O. Ronneseth i avhandlingen cifriigeschichtliche Siedlungs- und Wirtschaftsformen im sudwestlichen Norwegen.07) Den er hovedsakelig en omarbeidelse av hans tidligere publikasjoner, men også mye nytt stoff er trukket inn i diskusjonen. Ronneseth er utdannet historiker, men har i alle sine arbeider beveget seg i grenseområdet mellom geografi, historie og arkeologi. Han har foretatt markundersokelser ph Jaren med kartlegging av gårdsanlegg fra forhistorisk og historisk tid. I den foreliggende avhandlingen prnver han å finne fram til gårdstruktur, næringsgrunnlag og driftsformer i jernalderen og tidlig. middelalder. Han diskuterer dateringen av odegårdene som arkeologene helst vil plassere i yngre romertid og folkevandingstid. Rønneseth mener imidlertid å kunne vise at ndegårdene med sin spesielle gardstruktur har oppstått kort tid etter klimaskiftet i tidligste jernalder og har vzrt i bruk til ca e. Kr. Den historiske gårdstrukturen fra nyere tid mener han kan føres tilbake til omkring 1200, og at det på dette tidspunktet foregikk en omlegging av gårdstrukturen samtidig som nxringsgrunnlaget ble lagt om fra et ekstensivt åkerbruk til februk og intensivt Akerbruk. Ronneseth legger stor vekt på analysen av denne omleggingsprosessen. Når, hvordan og hvorfor den har foregått, er de spørsmål som Renneseth prøver å finne svar på. Strukturendringen ser han som et ledd i en almen, nordeuropeisk agrarhistorisk utvikling. Vi skal i det folgende ta for oss en del viktige avsnitt i Rønneseths argumentasjon og sammenlikne hans teorier med de resultatene som arkeologene har kommet fram til. Det forste kapitlet omhandler relasjonene mellom subborealt og subatlantisk kulturlandskap. Han drøfter først hvilke virkninger klimaforverringen ved overgangen mellom bronsealder og jernalder kan ha hatt for nxringsgrunnlaget på Jaren. Han henviser til K. Fægris pollenanalytiske undersøkelser på Jæren som gjor det klart at skogen forsvant ved overgangen til subatlantisk tid, og et hedelandskap oppsto. Etter å ha sitert hva tidligere forskere har ment om forholdet mellom åkerbruk og februk i subboreal og subatlantisk tid, legger han fram sin egen teori: Menneskcnc dyrket myrene pi Jæren i bronsealderen. Disse ble fuktige og ubrukbare til åker etter klimaforverringen, og det skjedde derfor et revolusjonerende skifte i både nzringsgrunnlag og bosetningsmonster ved overgangen til jernalderen. Dette bygges på folgende premisser: 1. Myrene var tørre i sub- -. 'I'rykt i Gottingcr Schriften mr Vor-und Friihgeschichte band 6. Gottingen 1966.

3 Anmeldelse av Ottar Ronneseth boreal tid. 2. Myrene er rike på kvelstoff som er viktig for korndyrking. 3. Morenehoydene er skrinne og fattige på kvelstoff. Ronneseth oppgir ingen kildeangivelse til disse utsagn. K. Fægri har imidlcrtid undersokt den klimatiske utviklingen på Jzren og sier at han finner ingen sikre tegn på at myrene var torrere i subboreal tid enn i atlantisk tid.8) Vegetasjonen viser tydelig at det var et varmere klima i subboreal tid, men det var ingen fare for uttsrring, for nedbor var det nok av i et ky~tlandskap.~) En stor del av rottene i myrene skyldes at furuskogen bredde seg på Jzren i en gunstig klimaperiode en gang mellom år 100 og 700 e. Kr. Dersom det i det hele tatt fantes torre myrer i subboreal tid, skulle vi ha ventet furuskog der også på det tidspunktet.lo) Det er visstnok ikke gjort kjemiske analyser av myrene på Jzeren, men Egil Alvsaker har undersekt den kjemiske sammensetningen av ulike typer jordsmonn lenger nord på Vestlandet. Her viser det seg at bare de underste lag av myrene er arlig rike på kvelstoff. De overste lag i podsolprofilene (som er vanlige på hoyderyggene på Jæren) er rikere ps kvelstoff enn de overste lag i myrene.") Nar vi dessuten vet at hoydene var kledd med eikeblandingskog i subboreal tid, må humuslaget der ha vært dypt nok til åkerbruk. Konneseth slutter på grunnlag av de tre nevnte premissene at også bosetningen i bronsealderen har vært knyttet til myrene (s. 13). Denne tanken stetter han ved et sitat av amtmann de Fine fra 18. årh. hvor det nevnes at bundene ved torvskjæring ofte fant husgeråd, og de Fine slutter av det at folk tidligere bodde i myrene. Til dette må det sies at det i hele forhistorisk tid har vært vanlig å ofre husgeråd, våpen og andre gjenstander i myrene, og det er trolig at de sakene de Fine nevner, er nedlagt som offer, og svært lite sannsynlig at de har noe med en bosetning i myrene å gjore. Renneseth utelukker ikke at folk kan ha bodd også p% morenehoydene i subboreal tid. Men han hevder at dersom det lykkes A finne boplasser fra bronsealderen under eller like ved jernalderens boplasser, kan en allikevel ikke slutte at det har vært kontinuitet i bosetningen (s. 14). Bevis: 1. Tett ved jernalderboplassenes hustufter (underforstått gårder med folkevandringstidsgårdens struk-

4 - Bjorn hlyhre -~ -. - ~ - -~ - tur) ligger det nemlig ofte en gravhaug fra samme bosetningsperiode. 2. Denne er ofte storre enn de andre gravhailgene. Konklusjon: Det må være grunnleggeren av gården som er gravlagt her, og gården mil derfor vere fra jernaltleren. Han stotter seg ved det forste premisset på en uttalelse av Anders I-Jagen der han sier at det er et vanlig trekk ved odegårdene at en haug ligger tett ved husene. Det andre premisset har ingen kildeangivelse og må bygge på egen erfaring. På de odegårdene som er fyldigst publisert, er forholdene som folgende: På Sostelid var den haugen som lå nærmest husene, en av de minste på gården.'?) På Lyngaland ligger en liten og en stor haug omtrent like nzr husene. På Storrsheia ligger en liten haug inntil to hus og en stor haug inntil ett hus. På Birkeland ligger en av de minste haugene inntil ei tuft, og på Auglend ligger en litcn haug nærmest. På KrAgeland liggcr en liten haug, på Skeie en stor haug og på \'atland to jevnstore hauger nzrmest tuftcne.13) Dette viser klart at det ikke er noen fast regel for deri relative storrelscn av den haugen som ligger narmest tuftene. La oss se på dateringen av de utgravde haugene på de gårdsanleggenc som er publisert av Jan Petersen 1933: På Birkeland er den nzrmeste haugen helst fra vikingtid, på Vatland er ingen haug utgravd, på Krågeland er det eldste funnet fra en liten haug langt fra tuftene. På Storrsheia er en liten haug nzr tuftene fra vikingtid, og på Auglend er ingen haug utgravd. På Sostclid har den vesle haugen nzr tuftene den eldste daterbare begravelsen.lj) Disse få eksemplene gir ikke noe entydig svar på sporsmålet, og det må vriere nokså sikkert at lionneseths premisser står svzrt svakt dersom de ikke kan dokumenteres med arkeologisk materiale. I tillegg til de nevnte usikkerheten~ kommer problemet med flatmarksbegravelser og andre ukjente gravformer, og vi kan ikke på noen måte sette opp en fast regel for hvor grunnleggeren av en gård ble gravlagt. Denne diskiisjonen gjaldt odegårder som tydelig er sekundært ryddet. Skal vi trekke inn gårdsanlegg som ligger nrier de gamle bosetningssentra, vil bronsealderens og tidlig jernalders gravhauger forstyrre bildet. 0. Ronneseth har ikke nevnt at O. Mollerop i en utidersakelse har ment å vise at eldre bronsealdcrs funn konsentrerer seg om en rekke gårder med alderdommelige navn,15) og framhever i en annen artikkelle) at også funn fra forromersk tid og eldre romcrtid A. Ilupen s. 48 ff. '= J. I'ctcrsen 1933 og A. Iliigen 1953, s. 18. " 0. hlollerol.> la O. llollerop 1957.

5 Xnriieldclsc nv Ottar Ronneseth ligger omkring de samme gardene. Dersom en bronsealders boplass finnes i kontakt med en slik gård, må det vare tillatt å diskutere miiligheten for en kontinuerlig bosetning. Det er riktig som Konneseth sier (c. 14) at det også kan ligge bronsealders hauger på tydelige sekundare odegårder. Man mener at dette beviser at begravelser i bronsealderen ikkc ble lagt i kontakt med boplassene, men Alollerop hevder at disse haugene er unntak og kan vrere anlagt ut fra hovedgflrden i nærheten. Dersom Molleropc teori skal kunne motbevises, krever det detaljerte kart over gravfunn og gravhauger fra tida for folkevandringstid, slik at disse kan vurderes i forhold til historiske gårder og odegirder. Ronneseth sier deretter (s ) at bronsealclerens gravfunn er srerlig tallrike på hoydedragene på Nord-J~eren, mens de er få på Sor-Jzren. Ilan hevder at dette ikke trenger ha noen sammenheng med at det er fyllitt i undergrunnen på Nord-Jæren og dcrmecl bedre jord, men det skyldes at det var bedre muligheter for sjofart og fiske på Sord-Jæren. I folge R<innesetli var det nemlig hoyere vannstand i subborcal tid, slik at det i nord fantes mange fjorder og bukter med gode havner. K. Fagri sier imidlertid at vi ikke kjenner den subboreale havstanden på Jxren, men oyensynlig var den minst like lav som i våre dager.") Dette nevner Ranneseth overhode ikke, enda han ellers ofte henviser til K. Fægris undersokelser. Konkliisjonen på denne kritiske gjennomgangen må bli at Ronneseths teori bade om åkerbruk og bosetning i bronsealder ikkc bygger på noe reelt grunnlag og sannsynligvis må forkastes. I nnnet kapitel drofter Ronneseth de teoriene som er satt fram av bl. il. X. i-iolmsen og Jan Petersen, men særlig 0. Mollerop om at bosetningen på Jzren i romertid har vært knyttet til kretstun av typen Dysjane-Iilauhaugane. Han retter sterk kritikk mot Mollerop på folgendc premisser: 1. hiollerop skal ha skrevet at bosetningen fra yngre steinalder til slutten av yngre romertid var knyttet til slike anlegg. Endel ble forlatt omkring 400 e. Kr., mens andre var fortsatt i bruk bl. a. parallelt med folkevandringstidsgården. (s. 20.) 2. hiollerop skal ha skrevet at Klauhaugane ble forlatt omkring år 400 e. Kr., og enkeltgårder ble tatt opp i området omkring. Beviset på dette skal NIollerop ha funnet i at det finnes spor etter gamle gjerder omkring Iilauhaugane (c ). Ronneseth rcfercrer til 3~lollerop PA side 52 hos hiollerop star det bl. a.: ((Vi vet lite om de bonder som vandret inn her i yngre steinalder, men det er i

6 P- a - Bjom Myhre T.== n r ~ -- - l n rurr ~ eamo~.ve rcit.,c.ar rna*... o s 6arvirF)vO Fig. I. A. Alyhres kartlegning riy fortidrminner omkring Klnt~haugane pd gdrdene Kvia, Ødetnotland og Motland. alle fall ikke urimelig å anta at de bosatte seg i grupper og arbeidet i fellesskap. Tanken ststtes også av bronsealderens gravfunn som peker ut relativt f% gårder som sentra for bosetningen. Den samme konsentrasjon gir ogsa funnene fra keltertid og eldre romertid uttrykk for, slik at det neppe i materialet ligger noen tydelig innvending mot antagelsen at samfunnet i hele denne tiden har vært organisert i en slags romertiden er det bevart noen av disse landsbyene, men vi har neppe lov til A gl ut fra at allc de andre sentra i samme tid har vært organisert på samme måte. Likevel må vi regne med klynge-

7 -.- p-. - Annieldelse av Ottar Ronneseth - Bach o a M001 V0rhist.HauS ooo Hiol.*ulgnrd* +i+ Rokonst. hist.%lgord'.-..a R.konSl1. vorhist:ulgard* ''A Grabhiigol O llrarlnpe~u. StalnkirlSc Fig. 2. Ronneseths kartlegmng av fortidmanner omkring Klauitaugane pd g<irdene%ia. og Motland. Etter Romseth 1966, nbb 2. ride 21. Ødemotland t9n i en eller annen form......r. Det stiir intet sted i artikkelen at noen kretstun pil Jeren var i bruk i foikevandringstid, tvert i mot er det ett av hovedpoengene hos Mollerop at en ny gårdstruktur oppsto i 4. årh., og at det var denne som fortsatte gjennom foikevandringstiden. En kan heiier ikke presse ut av sitatene den mening at kretstunene var i bruk før romertid.

8 -p Bjorn Alyhre A~iollerop henviser til sitt kart over området rundt 1i.laiiha~gane~~) for å vise at dette er delt mellom flere enkeltgårder. Av kartet går det tydelig fram at det finnes fiillstenrlige odegårder, og det er klart at han ikke bare bygger på gjerderester. (Fig. 1 er en kartskisse av Klauhaugane-området med inntegnete fortidsminner, laget av A. Myhre pl grunnlag av iitskiftningskart over Ode-Motland. Ilonneseths kart stemmer ikke helt overens med dettc (se fig. 2). Det må f. eks. nevnes at hans gardfar nr. l1 skal være ei groft etter en vassledning (opplysning fra Lars Odemotland)). Konneseth prnver seinere å vise at ingen av disse odegårdene har vzrt opptatt fra Klauhaugane (s ). Han daterer gårdene ut fra storrelsen air hoydedragene de ligger på, og finner at anleggene på Hanaberget-Sudaberget er dc eldste, og at disse er tatt opp fra gården Nesheim som ligger ca. 2 km lenger mot NIi. En slik dateringsteknikk bygger på et helt vilkårlig, subjektivt skjonn og må forkastes fra arkeologisk hold. Det sikreste hjelpemiddel vi har til å datere forhistoriske gårdsanlegg, nemlig det arkeologiske funnmaterialet, stotter ikke Ronneseths hypotese. I og omkring Klauhaugane er det gjort en rekkc funn fra tidsrommet mellom Kr. f. og folkevandringstid, mens det fra Ncsheim ikke er kjent funn fra for omkring år 400 c. Kr.ID) Iianneseth betviler tidfestelsen av Klauhaugane (c. 20) fordi det er fil datbrbare oldsaker derfra. Til dette kan det sies at den eldste dateringen bygger på folgende kriterier: Funn av keramikkskår fra 1. årh. c. Kr. i hiistufta i midten av anlegget, i haugen over denne og i bunnlagene i en del av tuftene. I et ildsted i underste kulturlag i husene lå en jernfibula fra eldre romertid.?o) Dessuten er det funnet en gullring og en krumkniv fra 1. årh. e. Kr.-') Sluttilateringen gis av få skår av spannformete leirkar i noen få hus i overste kiilturlag. Alle skår er av tidlige typer fra 4. årh. e. lir. Da ingen spannformete leirkarskår fra folkevandringstid er funnet, tyder det på at anlegget er fraflyttet for år 400. C,,-dateringer av gruer like inntil hustufta i midten har gitt dateringer til l. årh. f. Kr. og 1. årh. e. Kr. Ilonneseth sier (s. 20) at Gustafson fant en fibula fra 7. årh. ved sine utgravninger på Klauhaugane, og han antyder derved at Iclauhaugane kan ha vzrt i bruk helt fram til merovingertid. Det er riktig at ei slik nål er funnet, men den l8 O. Alollerop 1957, s. 42. Is 0. hlollerop 1963, s. 38. Brev fra 0. hlollerop 29. septenilicr 1966 og O. &lollerop 1957 s 44. O. ;\.lullerop 1957, s. 44.

9 Anmeldelse av Ottar Ronneseth lå sammen med leirkarskår og brente bein og er trolig en del av en sekundærbegravelse i tuftene.=) Rannescth hevder videre at Mollerop har misforstått hele oppbygningen og konstruksjonen av Klauhaugane (s. 22). Dette bygger han på folgende premisser: 1. Ronneseth har spurt en av gravningsdeltagerne på Klaiihaugane hvor ildstedene i hustuftene lå. Denne har svart at de lå like under grastonra i overste kulturlag. 2. Et hus som ligger i den breie åpningen i anleggets vestside har tynnere kulturjord enn i folkevandringstidsg%rdenes tufter. Han trekker den konklusjon at det ikke har vært avsatt dype kulturlag i husene, men at en kunstig voll er bygd av kulturjord, og at husene er plassert oppå denne vollen. 3Iollerop har ikke skilt mellom golvet i husene og den kunstige vollen, sier Ronnescth. Det kommer ikke helt klart fram av Molleropc publikasjon i 1957 hvordan Klauhauganes oppbygning har vært. Da dessuten seinere utgravninger har gitt nye opplysninger, er det nodvendig å ofre plass for en utredning om dette forholdet. I brev til forfatteren fra &Iollerop 29. september 1966 står det bl. a. :<(Anlegget består av en gruppe hus, liggende radiært ordnet rundt en åpen, oval plass. Av Jan I'etcrsens utgravning og mine egne senere iindersokelser g8r det klart fram at man må regne med flere bosetningslag. De overste lag har liatt vegger bygget av stein, mens de nedre lagene sannsynligvis har hatt tre-torvvegger. Stående trekonstruksjon er sikkert konstatert i det firkantete hus i midten av ((tunet,. a.... De ildsteder som Ronneseth nevner (s. 22) tilhorer yngste fase i bosetningen, men ved siden av disse er det også funnet ildsted i dypere lag. Dette kan dokumenteres i Jan Petersens gravningsrapporter. Personlig har jeg (i Jan Petersens tid) gravet et snitt gjennom en av veggene i sondre halvsirkel, og fant her, helt nede på bunnen, et ildsted hvor det forovrig 15 en eldre romertids fibula av jern. Bade dette og andre iakttagelser må kunne tolkes slik at de underliggende hus også har ligget orientet radiært rundt plassen, men at de i grunnplanen som regel ikke dekkes av de ovcr1iggende.s (c..... Ronneseth peker pa at det var et tynt kulturlag i de hus som la i vestre ende av anlegget. Dette er korrekt, men har imidlertid sammenheng med at man i dette området har hus fra de eldre bosetningsfaser. Her ligger derfor 22 Sml. Al> s. 138, nr. 73 Bergcns Museuiiis nr

10 - Bjorn Myhre u. P ildstedene like på auren, og her finnes skår av eldre keramikk, bl. a. også en del jydskpreget vare.)) Dette viser klart at Renneseths oppfatning av Klauhauganes oppbygning ikke er riktig. Dersom han hadde henvendt seg til Stavanger Museum for å få bedre opplysninger, istedenfor å kontakte en gravningsdeltager, ville disse misforståelser ha vzrt unngått. Rønneseth betviler videre at kretstunene har hatt en jevn bosetning av bondebefolkning, og nevner flere argumenter mot en slik teori. Også Møllerop er klar over usikkerheten i teorien.23) Det bevismaterialet som foreligger i dag, er ikke av en slik art at et endelig standpunkt kan tas i diskusjonen om kretstunenes funksjon. Det er flere mulige tolkninger, hvoriblant også Ronneseths forslag om et kombinert ting- og kultsted. I det tredje kapitlet behandles den forhistoriske gårdens ytre form. Rønneseth tar utgangspunkt i en odegård på Njærheim i Nærbø, og for å vise det sentrale miljø denne ligger i, gir han en del opplysninger som skal understreke den hoye sosiale og religiøse stilling den historiske gården Njærheim har hatt (s. 26). Vi skal se nærmere på noen av disse opplysningene: Hovedkirken i Hå herred stod på Njærheim til 1834, skriver Rønneseth. I folge 0. Rygh stod hovedkirken i Hå herred på Bo helt til 17. Arh., og både hovedsognet og prestegjeldet var kalt opp etter Bø. Den tidligere annekskirken p% Njærheim var hovedkirke fra 17. årh. til ) Ingen av kirkene er nevnt i kilder fra tidlig middelalder. Ved havna Selvåg på Nærland hvor Njærheim og Søyland har sine naust, skal i følge Rønneseth den storste gravhaugen fra vikingetid på Midt- og Sor- Jæren ligge. Han henviser til SMÅ 1898 s. 77, men her står bare om et enkelt vikingetids gravfunn fra en ukjent haug på Nærland, uten nærmere spesifisering. Ved Stavanger Museums registrering i 1923 og 1966 ble det bare funnet en liten gravhaug på Selvåg. I N. Nicolaysen: ((Norske Fortidslevninger)) s. 292 nevnes at en stor gravhaug ligger ved Selvåg. Njærheim var den største garden på Jzren, sier Rønneseth, (Han oppgir ingcn kilde, men bruker antagelig landskylda fra 1668 og 1723), og den mh derfor ha vart den primære i forhold til de nærmeste gardene omkring. Det er tvilsomt om en kan trekke en slik slutning ut fra gårdsstorrelsen i historisk tid. I alle fall krever den et stort sammenlikningsmateriale for å kunne virke 0. Mollerop 1957, s og i brev 29. scptcrnber '' O. Rygh: NG s. 101.

11 Anmeldelse av Ottar Ronneseth Fig. 3. Ronnesetlis krirtiegtzitzg av adegdrden pci Njerl~einc, Ndo. Etter Rotinesetli~1966, abb 6, side 31. overbevisende. Det kan f. eks. nevnes at det eldste gravfunnet fra Njærheim er fra midten av 5. Arh., mens det eldste fra Nzrland (nabogården) er fra 4. årh.-&) Dette kan ikke være noe avgjorende bevis, men burde vært trukket inn i droftingen. A. Holmsen har framhevd usikkerhetsmomenter ved % fore skyldstsrrelsen i nyere tid tilbake til middelalderen26), men det diskuterer Ronneseth overhodet ikke. Ronneseth bruker adegården på Njærheim som modell for folkevandringstidsgårdens struktur, og gir derfor en detaljert beskrivelse av dennes utseende. I forbindelse med denne anmeldelsen er det foretatt en ny befaring p% Njar- O. Mollerop 1963, s A. Holmsen 1953.

12 - -p- Bjorn hlyhre Fig. J. Beti best tticirkerte dkerreitta pa o(leg(irderi pii Njmrlieitti. Deri er nmntt i sure kant AV Iir~ycleti Itvor arilegget ligger. Bildet t(~tt fr(^ vest. heimsodegårdeii. Det viser seg at Hrinneseths beskrivelse på flere viktige punkter ikke er korrekt, og mange av de g8rdselemeiit som ikke allerede er fjernet ved nydyrkning, er dårlig markert. For en detaljert utgravning er foretatt, kan mange av forekomstene utvilsomt tolkes på flere måter. Fig. 5 viser et utsnitt av flyfoto over Njsrheim Iivor de gjenværende levninger av odegarden er inntegnet, mens fig. 3 er Konneseths kartiring av odegirden. Anlegget har hatt to tun, og det minste tunet (som nå er dyrket bort) har ikke Iiatt geilz7), skriver Ronneseth. Vcd den nyc hefaringcn ble det funnet mulige 1 denne ariiiicldelwn blir h. hlyhres definerte betegnelser t~rukt pi de iilikc elementene i strukturen til folkevandrin~stidsgirdcn og den historiske girden. Henholdsvis - geil, utgard, hkerland, iitiii:irk - og - trede, markagtird, gamlehkcr, slittelond, iitmark. Sinl. Xlollerop 1957 hvor disse lictegiielseric ogsh er brukt. Itonncscth bruker lik betcgnelse ph nierliggeiide clcnienter i dc to girdsstriikturene, og dette gir ofte et forvirrende inntrykk og vanskcliggj!jor forstielsen av hvilken giirdsstruktur Iitin henviser til.

13 Hg. 5. Flyfoto over otnrådet otnkritrg odegdrden på ~Vjerlteim, Nmbo, ttred ittategt~ete fortidsminner jcitrtret eed tty befaanx. Ilel strek angir gardfnr sorti er synlig i terrenget, brudt strek rrngir gnrdfar som vrir syttlig pci flyfoto for ttydyrkning på området. Tverrstreket linje angir cikerreitrer. Idegg nterke til restene etter mulig geil lengst vest po' Iroydedraget. Rkerreina lengst til Itojve er godt markert. Reina nede til renstre er dårlix markert, og det er vanskelix å mgjore om der bare er hoyderyggens naturlise nrgrensnit~g. Pd hoydqggen NØ for geilen er ingen dkerrein synlig. mett like tredenfor (SV for) grm.hnirgen på toppen /<er. riser mr tydelig httt erter et nyere tids steinw'erde som er Jernet. i\fcllestokk ca. 1 :J Sinvanger AIuseu~ii

14 Bjorn Myhre Fig. 6. Geilmunningen pd adegdrden pd Njmheim sett fra NO. Geilen er sy~rlif fra den store steinen midt i biidet og bakover til dyrka mark. Pd motsatt side m jordet ligger turret med hustuftene og gravhaugene. Det er ikke syn& noen dkerrein ved gdmunningen. rester av en geil som peker rett mot det stedet hvor tuftene skal ha ligget. I dette området er det overflatedyrket og det meste av steinen i utgard og geil er fjernet. Ronneseth hevder videre at ei sammenhengende åkerrein har eksistert ved foten av den opplendte jorda rundt hele anlegget. Omtrent i halve sin lengde er imidlertid denne reina rekonstruert på kartet hans. Han hevder også at reina fortsetter ut over utgarden og omgir høydedraget N0 for anlegget. Ronneseth defineror ikke hva han mener med ikerrein, men det mi forstiis slik at han tolker den som en åkeravgrensning som er markert ved en tydelig brattkant som er kunstig dannet ved arbeid pa åkeren. Den nye befaringen viste at reina bare var tydelig i sore del av anlegget. Da det er nydyrket i ostre del av anlegget er det usikkert om reina kan f~lges fram til geilen i N@, men ved geilmunningcn utenfor utgarden er noen åkerrein i alle fall ikke synlig, slik som Ronneseth

15 Anmeldelse av Ottar Ronncscth hevder. Det er heller ingen synlig åkerrein omkring hoydedraget NO for gårdsanlegget. Det vil ofte vare en naturlig markert overgang mellom et haydedrag med bratte sidekanter og et myrlendt område. Dersom det skal kunne avgjores om denne overgangen samtidig er et skille mellom åkerjord og naturlig jordprofil, må en utgravning foretas. Dette har R~nneseth gjort pil to steder, men det er tvilsomt om de resultatene han derved har oppnådd er tilstrekkelig til å slutte at åkerbegrensningen overalt faller sammen med høydedragavgrensningen. (Se forovrig videre diskusjon av emnet nedenfor s. 70). I forbindelse med beskrivelsen av ødegarden på Njærheim behandler Ronneseth en lang rekke arkeologiske fakta og problemstillinger, og det kommer helt klart fram at han har vanskeligheter med dette. Vi skal ta for oss en del eksempler: 1. Langhaugene på Jæren inneholder for det meste flere branngraver (ingen kilder). Svar: Det foreligger i dag ingen statistikk over forholdet mellom brent og ubrent begravelse i langhauger, men det kan sies at de aller fleste langhaugene tilhorer tida mellom 4. og 10. årh., og i folge Shetelig 1912 var ubrente graver en helt vanlig gravform i denne perioden. &Iollerops utgravninger av langhauger i strandgravfeltene på Jæren viser at de inneholder praktisk talt bare ubrente graver. \'i kan sikkert regne med at ubrente begravelser forekommer minst like ofte som branngraver i langhaugene på Jæren. 2. En gravhaug dateres til 4. årh. fordi ei gammel konc har fortalt at en mann fant reint gull i haugen for 70 Ar siden. Han henviser til Bo Svar: Av Ba 1926 går det tydelig fram at gull finnes i graver fra 1. årh. til 6. årh.2a) 3. En av haugene ved husa på odegsrden er ikke jevnt formet, men har et flatt parti ytterst og en forhoyning på midten. E. Sprockhoff har tidligere betegnet denne som en tinghaug20) og har sammenliknet den med flate gravhauger (f. eks. på Store Dal i [?lstfold) som han også tror har vært tingha~ger.~~) Ronneseth statter seg til Sprockhoffs uttalelser og hevder dessuten at et gardfar som gjerder inne både denne haugen og husa på odegården har utgjort et (cveband)) omkring tinghaugen. Svar: Både Sprockhoff og Ronneseth legger fram svært spesielle teorier for å forklare et vanlig arkeologisk fenomen. Gardfaret omkring tunet kan ikke anses som annet enn en inngjerding av et kve.31) En stor del av Sprockhoffs eksempler på tinghauger er tydelige gravhauger, og det kjennes et utall av flate J. Boe 1926, s o E. S~rockhoff E. ~erockhoff 1958: Se ogsh O. blollerop 1958 s. 82 hvor hm hcvder det snmme.

16 ... Bjorti Myhre - ~ ~--- Fig. 7. gravh~iir~etr ved hovedtirnet ptl Njrerlreitrisodegirdetr sett fra vest. Det er detine hairgeti Rotrtiesetk mener har mett etc tinglrcliig. hauger over hele Norge. Utgravinger har aldri kunnet vise annet enn at det er gravhauger. Hauger med et flatt platå rundt ytterkanten kjennes fra bronsealderens gravhauger i R~galand.~~) Ronnescth lienviser til Allcroft 192F3) som mente at engelske haiiger av samme type var tinghauger. Denne boka er det ikke lykkes meg å få tak i, men det kan tenkes at Allcroft har tatt feil av den vanlige gravhaugformen for bronsealderens \\'esseskultur.") også Rnnnescth er klar over at det finnes for mange av de nevnte haugene p3 Jzren til at alle har vaert tinghauger (s. 37), men hevder at i allefall de storste av dem har hatt en slik funksjon. For S bevise det nevner han bare hauger som ligger ved store sentrale gårder. Men det går fram av hans egen tekst at to av disse har gitt gravfunn (c. 37, s. 68 og note 166). Ronneseth nevncr til sqmmenlikning platåhaugene i Sverige hvor det ble holdt ting til 15. årh. (s. 38). Ilisse er veldige kjempehauger (omkring 50 m i tv-m. og 5-10 m hoyc) som er kunstig oppfort og har et flatt parti på toppen. Hans Christiansson har framlagt en annen forklaring pi den opprinnelige funksjonen til liknende haiiger både i Norge, Sverige og Danmark. De kan ha varrt festningsverk av type som dcn normanniske (cmotte and bailey)) hvor en borg eller - O. hlollerop 1062, s. 34. " 'rl't~e circle : III~ the CT<)SS. Londori O. hlolleroy> 1062, s. 34 og Muwkcs 1948.

17 Anmeldelse av 0tt;ir Ronneseth - - et fort ble bygget på et platå på toppen ar store kunstige hauger.") Liknende tanker er også - framsatt av Vilh. la Co~r.~~) Dette kan ikke verifiseres for utgrav- - ninger er foretatt, men en sammenlikning mellom den vesle haugen på Njærheim og disse kjempehaugene stotter på ingen måte opp om Ronneseths teorier. 4. En av Ronneseths ((tinghaugere skal ha ligget på gården Sele på lokaliteten I<jeravoll som han mener å kunne bevise har vzrt tingsted ut fra folgcnde premisser: a) -voll forekommer ofte som betegning på steder som har med kult og ting å gjore. b) kjera kan muligens utledes av gammelnorsk ((kaerai) = å klage; en form som er beholdt i ordet kjzremål. c) En runestein med innskrift om en rettsavgjsrelse mi ha stått på haugen. d) Det skal ha ligget (talvedansero omkring haugen, og det er tradisjon om at bondcne på festdager danset ringdans i disse. Ronneseth skriver sjol i avhandlingen at ordet ((vollo på Jaeren er navn på en del av slåttelandet i innmarka til den historiske gården (s. 56)3i. Han henviser til RI. Olsen 1954, men nevner ikke at &I. Olsen der har tydet navnet ((kjera)) som sikker sammenheng med skjerro d. v. s. ((utsatt kar til fiskefangst i elv*.") T. Helliesen ved Stavanger A'Iuseum har kartlagt fortidsminner pil Sele i 1905, men nevner ikke noen flat haug i naerhetcn av runesteinen eller I<jeravoll, og heller ikke de Fine 1745, biskop IVegner 1639 eller 1,ars Birkeland 1810 nevner en slik haug. Tvert i mot nevnes det at runcsteinen sto på flat mark ved elva Figgj~.~~) A. Liestcil viser at runeinnskrifta har forbindelse med en avtale om fiskerettigheter i I;iggjo.JO) Det forklarer hvorfor den sto ved elvekanten, og den sier ingenting om hvor rettsavgjorelscn ble truffet. T. Helliesen nevner ingen ccalvedans)) på I<jcravollen, men sjol om de fantes der, kan de ikke fortelle noe om kult eller ting. Det er temmelig sikkert at (calvedanseneo er tufter etter tjelmgarder som er anlagt ut fra den historiske gården. (Se A. Myhre's artikkel i denne årboka). ~onneseth har foretatt utgravninger både på gårdsanlegget på Njaerheim og andre steder. Prøvesjakter er anlagt i tuftene 8, 9, 10, 11 og 14, og dessuten på tunet og i åkerreiner (c. 32). J folge Lov om fortidsminner av 1951 er det Stavanger Museum som har ansvaret for fortidsminnene i Kogaland. Ronncseth har så vidt jeg vet ingen utdannelse i utgravningsteknikk og har ikke innhentet tillatelse ved Stavanger Museum til å foreta utgravning på Jicrcn. Likevel sier han - I I. Christianssoii La Cour Se ogsi hans artikkel i 1963 og r\. iilyhrc 1959 a, s a hl. Olsen 1954, r hl. Olsen 1954, s 'O X1. Olsen 1954, s

18 Bjom Myhre at av finansielle grunner kunne ikke en systematisk undersøkelse finne sted. De funn som ble gjort, har Ronneseth ikke innlevert til Stavanger Museum. Hans korte gravningsrapport (s ) viser tydelig hans mangel på arkeologisk kunnskap: Han lar ei sokesjakt skjære tvers gjennom et ildsted. Han slutter at husmurene har hatt en forstotning av torv og jord på utsida fordi det blir skarpe jordkanter rundt hull etter fjernete steiner. Han graver ut et stolpehull så snart det er oppdaget i ei sokesjakt. Han nevner ingen annen funnbeskrivelse enn at det fantes uornerte leirkarskår og skår av spannformete leirkar. Han sier at en fullstendig utgravning ikke er viktig, fordi han ikke vil rekonstruere husene. Fjerde Kapitel omhandler jordbruksformen på den forhistoriske gården. Rønneseth har påvist at åkerbruket har vært viktig på odegården på Njærheim (s ). Det viser den tydelige åkerreina, og to snitt gjennom denne og gravning på flaten innenfor ga dyp åkerjord. Han mener at hele området innenfor utgarden har vart Skerland fordi ei sammenhengende åkerrein kan følges rundt hele hoyden, og overalt hvor provestikk tas innenfor reina er det åkerjord. Ronneseth hevder også at reina fortsetter utenfor utgarden, og han kan på grunnlag av det vise at åkerlandet på et tidspunkt i bosetningen strakte seg over hele høydedraget N0 for adegården. Som nevnt ovenfor (s. 67) er det heyst usikkert om åkerreina kan folges rundt hele anlegget, og ikke på noe sted kan det fastslås at utgard og rein krysser hverandre. Utenfor anlegget er det helt tydelig ingen åkerrein. Konneseth diskuterer heller ikke muligheten for at det kan ha vært åker pa - haydedraget både for og etter bosetningen p% det gardsanlegget som ligger der i dag, men han knytter &re og åkerreiner automatisk til samme bosetningsperiode på ødegården. Det materialet som Ronneseth legger fram, blir etter dette svzrt spinkelt og kan ikke brukes til å trekke noen sikre slutninger om den maksimale storrelsen av åkeren på Njærheimsadegården. Det nye bildet av denne ødegården stemmer helt overens med hva vi ellers vet om strukturen på folkevandringstidsgården. hgarkerte åkerreiner er sjeldne og forekommer bare over korte strekninger. Vi skal nedenfor diskutere mulighetene for at disse åkerreinene skyldes en ny åkerbriiksteknikk i forbindelse med ny bosetning pb cn del odegarder i yngre jernalder-middelalder. Åkerreiner som krysser utgarden er svært sjeldne, og gravning på to odegårder i Hoyland Fjellbygd synes å vise at åkerjorda tar slutt ved utgarden."') Det har allikevel vært vanlig å anta at nar det ligger rydningsreyser av samme karakter både innenfor - - Se innberetning i Stavanger Rluseums topografiske arkiv fra Skjelbrei og Foss-Vatne.

19 --p heldelse av Ottar Ronneseth -- og utenfor utgarden, må det bety åkerrydning på begge steder. En slik slutning vil kreve et omfattende utgravningsarbeide i samarbeid med kjemikere og pollenanalytikere, for den kan sikkert bevises. Den konklusjon som Renneseth trekker på grunnlag av ett gårdseksempcl, at all opplendt jord på Jaeren har vært under dyrkning en gang i edegårdenes bosetningsperiode, må bare betraktes som en los hypotese uten verifiseringsmuligheter i det foreliggende materialet. Ronneseth hevder (s. 50) at A. Hagen 1953 har framlagt en teori om at plog ble brukt på gården i folkevandringstid, fordi han ved snitt i åkerreiner har funnet dyp Akerjord. Han fremstiller det slik at Hagen ikke skal ha visst hvordan åkerreiner dannes. Dette er en tydelig forvrengning av Hagens diskusjon. For det fsrste har Hagen tatt snitt bide i åkerreiner og pil flatene.") For det andre er han fullt klar over hvordan reiner dannes.j3) For det tredje sier ikke Hagen noe sted kategorisk at åkeren blir pleyd, men diskuterer muligheten for tre redskapstyper: Plog, ard og spade. Han henviser til at store åkerreiner lettest vil forme seg ved bruk av pløyeredskaper, men ved spadebruk kan jorda kastes oppover bakken.44) Han er oppmerksom på at ca. år 1800 var spadebruk den dominerende åkerbruksteknikk på Jæren, men henviser til at det kjennes sikre funn av skonings jern til ard eller plog fra jernalderen pil Ssrlandet og Ve~tlandet.~~) Han slutter derav at åkrene c(.... i visse heve kan ha vært ployd... t)46). Av sammenhengen går det klart fram at dette i ferste rekke gjelder der hvor han har funnet akerreiner. Han skriver f. eks. et sted: ((Bare på Sostelid og kanskje Lyngaland og Storrsheia kan vi si med forholdsvis sterre sikkerhet at %krene har vært pleyd, for evrig har vel spade og grev vaert de viktigste red~kapene.))~~) I tillegg kan vi nevne at ardskjær er funnet fra eldre jernalder i Rogaland48),og ardingsspor er funnet under en gravhaug fra folkevandringstid på Håland i Sola.40) Rønneseth gjor oppmerksom på at åkerjorda på den historiske girden kunne bli opptil 1,5 m dyp og reinene 2-3 m heye, og likevel ble bare spade brukt på disse (s. 50). Til dette kan det sies at vi kjenner bare åkerbruksteknikken på Jæren noen fa arhundrer tilbake og hvordan teknikken var i høgmiddelalderen er ukjent. A. Hngen 1953, s , s A. Hugen 1953, s u A. Hogen 1953, s " A. Hrigen s A. I-Iagcn 1953, s A. I-Ingcn 1953, s P. V. Glob 1951, s. 8. Se innberetning i Stavanger Museunis top. urkiv.

20 Bjorn hlyhre I nyere tid var teigdeling tradisjonell struktur på gamleåkeren; på Jæren etter et sektorprinsipp med radizre delelinjer ut fra parten i klyngetunet, uten at sektorene var oppdelt. I-Ivor langt tilbake i tid dette systemet kan folges er usikkert. Renneseths rekonstruksjon av teigdelingen på Njærheims gamleåker med parallelle teiger, er ikke konstatert andre steder, og det er usikkert om denne delingsmåten har vzrt vanlig på Jæren.5o) De hoye reinvollene til gamleakeren er sammenhengende og synes A vere uavhengig av teigoppdelingen i nyere tid. Det er vanskelig å fastslå hvordan reinene har fått en slik form dersom ikke gamleåkeren en gang ble drevet som en enhet. Trolig må vi tilbake til middelalderen for å få de sosiale forhold som en slik driftsform krever. Dersom dette er riktig, trenger spadebruket i nyere tid ikke ha hatt noen betydning for reindannelsen. I diskusjonen om gjodsling av åkrene fra eldre jernalder henviser Ronneseth til Hagen 1953 og hevder at Hagen på grunnlag av trekullfunn i åkerreinene har satt fram teorien om bruk av trekull og aske som gjodsel. Dette er vel mulig, sier Renneseth, men det kan like gjerne ha sammenheng med en kultisk ild rundt reina for å beskytte åkeren mot onde makter. Ronneseth har funnet trekull også på akerlandet, men det forekommer sjelden her (s. 47). Av Hagens arbeide går det tydelig fram at trekull er funnet i alle snitt, både i reiner og på åkerland,jl) og mine undersokelser i Hoyland Fjellbygd stotter dette.=') Det må bety at trekullet har en annen forbindelse med &eren enn bare tilfeldige kultiske branner. Kanneseth hevder igjen at hkerjorda på odeglrdene var fattig på kvelstoff, og at trekullgjodsel ikke hjalp på dette. Det henvises her til foregående drofting av dette emnet. Hagen legger vekt p% at aske inneholder kalium og fosfor.53) Rannesetli mener også at de såkalte ccalvedansene* eller (ctjengar~ som de ofte kalles på Sor-Jzrcn, liar vzrt brukt som et ledd i fruktbarhetskultusen på odeåkrene. A. Myhre har i en iirtikkel i denne årbaka lagt fram beviser for at(ctjengarseneo er tufter etter tjelmgarder (plass for stakk av hoy, lyng o. 1. som er omgitt av gard = gjerde), og at de sannsynligvis har tilknytning til den historiske gården.") Ronneseth går mot Hagens beregning av antallet husdyr pa odegårdene. Han bruker argumenter som Hagen sjal har droftet i si bok, og av sidene hos I-Iagen kommer usikkerhctsmomcnter klart fram. Han avslutter draftingene med JO A. hiyhre A. Hagen 1953, s. 104 og s ? Sc innberetning i Stilviitigcr R,Iuseirms ropografiske urkiv fril Skjelbrci og Foss-Vatne. bs A. Hagen 1953, s &"A. Myhre 1966.