god helg 17. november 2012 Side 10

Transkript

1 god helg17. november 2012 Mor Godhjerta Side 10

2 hjemme fra Haydom HJEMME IGJEN: Kari Evjen Olsen (85) har lagt bak seg 38 år på den afrikanske misjonsmarken. Før sommeren kom hun tilbake til Mandal for godt, etter et langt liv og virke ved sykehuset i Haydom, Tanzania. 10 lørdag 17. november FÆDRELANDSVENNEN

3 Jeg har levd i et eventyr «Mr. President,» sa jeg. «Vet du ikke at når du ber en gammel dame om å fortelle, så blir ho aldri ferdig?» Tekst: Heidi Løland-Andersen FOTO: REIDAR KOLLSTAD Øynene blir smale, og den lille kroppen kroker seg i latter. Det buldrer liksom litt av glede, og av godhet. Sånn er Mama Kari. Og sånn er hun lik, enten hun sitter overfor presidenter eller pasienter. «Der ute», på misjonsmarken i Haydom, eller hjemme på kjøkkenet i Mandal. Kari Evjen Olsen har vært Mama Kari i mer enn femti år, og ingen kunne fylt rollen som henne. I mai kom hun hjem. Takket pent for seg etter 38 år ved livsverket i Tanzania, de siste 23 sammenhengende. Satte seg på flyet hjem til Norge, for første gang i livet på business class. Kunne like gjerne FÆDRELANDSVENNEN - lørdag 17. november

4 hjemme fra Haydom NY HVERDAG: Doktor Olsen, Mama Kari og barna Svein Olaf, Knut, Odd Halgrim og Bjørg ønskes velkommen til Haydom av sokneprest Yotam Girgis og hans tolk Yosef. Småbarnsfamilien fant seg fort til rette, og følte seg snart hjemme i Haydom. Foto: Privat Vi kastet loss. Den gang var det sånn, og jeg tror det var enklere. bruke opp bonuspoengene, for 85-åringen var nokså sikker på at hun hadde sett Haydom for aller siste gang. Mama Kari grudde seg til å komme hjem til Norge, men hadde ikke lyst til å være en elder i Haydom. Hun ville bli ved sykehuset så lenge hun kunne være til nytte, og reise hjem før hun selv kom til å trenge hjelp. Nå har jeg snart vært i Mandal i et halvt år. Og jeg har fått det så godt. Her har jeg familien rundt meg, og jeg kan gå til fysioterapeut og lege akkurat når jeg trenger det. Jeg skulle gjerne vært femti igjen, men det nytter jo ikke å tenke sånn. Jeg er takknemlig og fornøyd. Alt det jeg har fått oppleve, og så mye moro som jeg har hatt. Det har vært et vidløftig liv, sier Mama Kari. Og et helt annet liv enn hun hadde sett for seg. For det var ingenting ved Karis barndom og oppvekst som tilsa at hun skulle ende opp som misjonær i den afrikanske bushen. Da tyskerne gikk i land ved Horten natt til 9. april 1940, rømte 12 år gamle Kari fra hjembyen. Med morens hånd i sin gikk hun på isen over Mjøsa, og vasset i dyp snø med tyske jagerfly over hodet. De endte opp i ei tømmerkoie, hvor de ble værende i 16 dager. Jeg pleier å si at jeg har vært flyktning. Vi rømte samtidig, og samme veien, som Kongen. Krigen førte Kari til Sørlandet. Fra tømmerkoia i skogen gikk veien først til en bestefar på Flekkerøya. Siden bar det til Lillesand, hvor familien fikk låne et hus og ble boende til krigen var over. Kari fullførte Middelskolen, tok artium og var fast bestemt på å bli lærer. Det var matematikk, fysikk og kjemi som var hennes fag. Men så ville tilfeldighetene det sånn, at akkurat det året hun skulle begynne å studere, var det ikke realfaglinje ved lærerskolen i Kristiansand. Det vekslet annethvert år, og i 1947 var det engelsk. Hun søkte om vikarjobb i skolen i stedet. Den sommeren deltok Kari på en nordisk studentleir i Kristiansand. Her traff hun ei jente som skulle studere farmasi. Den jenta åpnet øynene mine. Hadde det ikke vært for henne, ville jeg ikke visst at farmasi var akkurat de fagene jeg var interessert i. Hvis jeg ikke hadde møtt henne, ville jeg endt opp som lærer i Kristiansand. I stedet dro jeg til Oslo, møtte Ole Halgrim og fikk oppleve eventyret i Haydom. Tenke seg til for tilfeldigheter! Han der oppe hadde nok en viss styring med oss, smiler hun. For Ole Halgrim Evjen Olsen var en mann med et kall. Han vokste opp som misjonærbarn i Kina, til kommunismen stengte landet for kristne misjonærer. Da reiste foreldrene Olaf Olsen og Borghild Evjen Olsen videre til Haydom, det ubebodde, men frodige området nordvest i Tanzania. Misjonssambandet bygde regionens første sykehus, og Olaf ble sykehusdirektør. Samtidig dro Ole Halgrim hjem til Norge, for å studere medisin og bli farens etterfølger i Haydom. 12 lørdag 17. november FÆDRELANDSVENNEN

5 STOR DAG: Daværende president Julius Nyerere (i midten) besøkte Haydom i januar 1967, da sykehuset åpnet en stor, ny fløy med 200 senger. Det samme året ble Haydom Lutherske sykehus en del av Tanzanias sentrale helseplan. Til venstre står doktor Ole Halgrim Evjen Olsen. Foto: Privat JUL I ET FREMMED LAND: Men hjemlig nok likevel, med norske tradisjoner og tre generasjoner rundt treet. For den unge familien fra Mandal, var det godt å ha besteforeldre i samme hus. Foto: Privat ANDRE PLANER: Som ung var Kari sikker på at hun skulle bli lærer. Tilfeldighetene ville det slik at hun valgte farmasi i stedet, og dro til Oslo for å studere. Her møtte hun Ole Halgrim Evjen Olsen, og de to ble et par. Hun nølte aldri da hun fikk høre om hans kall, og var ikke et øyeblikk i tvil om hun ville være med ham til Tanzania. Foto: Privat Da han møtte Kari, var de begge studenter. De traff hverandre via venner i hovedstaden, og ble et par i Fem år seinere giftet de seg, og så kom barna på løpende bånd. Først Svein Olaf i 1956, Knut året etter og Odd Halgrim i Bjørg kom i 1960, og året etter ble Kari og Ole Halgrim vigslet som misjonærer i Mandal kirke. Familien pakket alt de trengte, og tok farvel med alt de kjente. Det hadde nettopp vært første søndag i advent. Gatene var snødekte og butikkvinduene pyntet til jul. Foreldre og fire små barn klemte og vinket, før de forsvant ombord i propellflyet som skulle føre dem til en ny og fremmed verden. De tok av fra Kjevik, og var snart bare en prikk på den norske vinterhimmelen. De kløv ut igjen i Afrika, og ble møtt av varmen og regnet. Av mennesker som så helt annerledes ut enn hjemme, av nye lukter og lyder. Og av ville dyr langs humpete veier, i den grad det var veier. Før Kari kom til Afrika, hadde hun aldri vært utenfor Norges grenser. Nå skulle hun bo i en hvitkalket jordhytte på den afrikanske landsbygda. Enten så husker hun selektivt, eller så gikk det like greit som hun vil ha det til, mer enn femti år seinere. Overgangen var ikke så voldsom. Det var jo ikke sånn her hjemme som det er i dag. Vi hadde lite å rutte med i etterkrigstiden. Da Ole Halgrim var ferdig med studiene, hadde for eksempel ikke legene biler. Det var én av dem som hadde en folkevogn, sier Kari. Hun så seg ikke tilbake. Moren var gått bort noen år i forveien, og faren hadde det trygt hjemme hos Karis søster. Vi kastet loss. Den gang var det sånn, og jeg tror det var enklere. I dag har man telefon, radio og internett, men den gang hadde vi ingenting. Vi levde i bushen, lykkelig uvitende om hva som foregikk der hjemme. Får din far et illebefinnende i dag, og du befinner deg på den andre siden av kloden, er du likevel løpende involvert, uten å kunne gjøre noe fra eller til. Sånn sett var vi heldige. Vi var der vi var. I Afrika ventet Ole Halgrims foreldre på barn og barnebarn. Familien ble større, Kari fødte Øystein i 1964 og Anna Kari i Seks barn på ti år. I tillegg til å ta seg av barna og hjemmet, bygde Kari opp apoteket ved sykehuset i Haydom. Det var hennes ansvar å bestille medisiner og sørge for at legene til enhver tid hadde tilgang på de preparatene de trengte. Mens overlege Ole Halgrim var direktør på sykehuset, var kona limet som holdt Haydom sammen. Hun er beskrevet som en sosial institusjon, hvis viktigste oppgave på Haydom var å være. Som en selvutslettende hjelpearbeider og nettverksbygger av rang. Og det er skrevet at «doktor Olsen spilte førstefiolin, men det var Mama Kari som holdt notene». Vi var et team, sier hun. Jeg lærte ham mye. Mama Kari var den pragmatiske, den som alltid tok utfordringer på strak arm. FÆDRELANDSVENNEN - lørdag 17. november

6 hjemme fra Haydom TAKK: Grunnsteinsnedleggelse for den nye barneavdelingen på Haydom, Lena Ward, som ble til etter en kronerulling i regi av Fædrelandsvennen. Avdelingen er kalt opp etter Lena Sløgedal Paulsen, som ble drept i Baneheia i Penger fra hennes stiftelse var med på å finansiere barneavdelingen, som hvert år redder tusenvis av barneliv. arkivfoto: Trygve Skramstad Det at Haydom virkelig består, og at det er knoppskyting der ute den dag i dag, det er ikke mindre enn et mirakel. Som da en delegasjon på 16 fra Tanzanias myndigheter viste seg å være 60, og kom til kaffemat samtidig som hun huset et helt gospelkor. Uten gjestehus, vel å merke. Eller da president Nyerere, etter et offisielt besøk plutselig dukket opp i familiens stue, mens Kari rigget til en kjempestor fest på sykehuset. Hun hadde tømt skapene for både kopper og kar, og hadde ikke så mye som en sukkerbit å by på. Da la Mama Kari på sprang over sykehusområdet, rasket med seg en kopp og en skål og noe å fylle dem med, og løp så fort beina kunne bære henne tilbake til den ventende presidenten. Han fikk det han skulle, takket pent og ble eskortert til flystripa. Han bad meg følge med, og jeg kunne jo nesten ikke si nei. Så satt jeg der og humpet, på Ole Halgrims fang i landroveren, like overfor presidenten. Og tenk du da så han meg rett inn i øynene og sa: «I kveld tror jeg det blir godt for Mama Kari å legge hodet på puta.» Presidenten så meg. Jeg hadde akkurat ligget fem uker med gulsott, vi hadde åpnet en ny fløy på sykehuset, og jeg hadde stått på hodet for å lage fest. Og så ble jeg sett av presidenten, sier Kari. For henne handler eventyret i Haydom nettopp om det. At det finnes mennesker som ser. Det var det ektemannen pleide å svare hver gang noen spurte hva jobben på sykehuset gikk ut på: «Vi ser ting som kan gjøres, og så gjør vi det,» sa han. Og det var flere som så. Det kom stadig folk til Haydom som fikk øynene opp for behovene, mulighetene og det voldsomme arbeidet familien Evjen Olsen la ned. Det er takket være slike mennesker at livsverket består, mener Mama Kari. Som gjerne vil takke. Alle som har kommet, alle som har sett og alle som har gitt. Sørlendingene som gav så det monnet da Fædrelandsvennen for ti år siden samlet inn 3,8 millioner til en ny barneavdeling ved sykehuset, og alle som har fortsatt med å gi. Haydom har vært et mirakel fra begynnelsen av. Hele Afrika er fullt av utviklingsprosjekter som legges ned. Det at Haydom virkelig består, og at det er knoppskyting der ute den dag i dag, det er ikke mindre enn et mirakel, sier Kari. Hun har sett sykehuset, og området rundt, bli til fra ingenting. Da familien Evjen Olsen kjørte inn i Tanzania, som den gang het Tanganyika, i 1961, var det et helt annet land enn det Mama Kari forlot i vår. Vi kom til Tanzania dagen etter frigjøringen, den 10. desember Nå har de nettopp feiret femti år som uavhengig stat. Ni millioner mennesker har blitt til et sted mellom 40 og 50 millioner, og enormt mye har skjedd på disse årene, sier Mama Kari. Da hun kom til Haydom, var sykehuset inne i sitt sjuende år. De enkle byggene som utgjorde Haydom Lutheran Hospital, lå midt i ingenting, i ødemarka. I dag er sykehuset selve kjernen i en stor by, som har vokst fram parallelt med det medisin- 14 lørdag 17. november FÆDRELANDSVENNEN

7 VELFORTJENT PAUSE: I Haydom bodde ekteparet Evjen Olsen på sykehusområdet, og hverdagen bestod av jobb. Barna gikk på engelsk kostskole, langt borte fra foreldrene. To ganger hvert år, når barna hadde fri, dro familien på tur, enten på badeferie eller jakt. Her i Mombasa i Kenya. Foto: Privat MAMA KARI: I 38 år var Kari Evjen Olsen hele Haydoms Mama Kari. Hennes pragmatiske innstilling, sosiale ferdigheter og lune vesen gjorde henne til en viktig ressurs på sykehuset, hvor hun var for en sosial institusjon å regne. arkivfoto: TRYGVE SKRAMSTAD JUBILEUM: Haydom Lutheran Hospital runder 50 år, og Jon Lilletun (i midten) gratulerer Ole Halgrim Evjen Olsen og Mama Kari. Bare noen måneder seinere døde Ole Halgrim. arkivfoto: Tore-AndrÉ Baardsen LIVET UT: I mai 2005 mistet Mama Kari sin kjære ektemann og viktigste støttespiller gjennom 50 år, Ole Halgrim Evjen Olsen. Vi var et team. Det ble aldri det samme uten Ole Halgrim. arkivfoto: TRYGVE SKRAMSTAD ske arbeidet. Og sykehuset er blitt et av landets største, med 1200 inneliggende pasienter hver måned og mange ganger flere polikliniske behandlinger. Av de til sammen 672 ansatte er 230 lønnet av staten, og på sikt er målet at de lokale myndighetene selv skal overta driften. Men ikke alt er blitt bedre i Tanzania. Fremdeles lever 77 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen på én dollar om dagen. Og i dag står landet overfor andre utfordringer enn da Kari var ny i landet. Det er en voldsom kulturforandring, der som her. Tidligere satt mor ved grua og kokte grøt, mens far fortalte eventyr for barna. De hadde ikke mye, men barna fikk gjerne med seg en ku og en jordlapp når de vokste opp, slik at de kunne starte for seg selv. I dag er foreldrene så travle, og det er blitt et helt annet liv. Blant ungdommen er det så mye drikk og drugs at det nok er Haydoms største utfordring. Nylig hørte jeg en rektor der nede formane elevene på yrkesskolen om å ta ansvar for seg selv. Arven fra foreldrene finnes ikke lenger, og man kommer ingen vei uten utdannelse. Bare i Haydom er det i dag tre folkeskoler og tre gymnas, hver med 6000 elever. Det er vanskelig å finne seg jobb, og det viktigste man kan satse på nå, er utdannelse, sier Kari. Hun har snakket seg varm. Om den nye kulturfestivalen i Haydom, som skal samle stammene og bli et årlig høydepunkt med dans og musikk. Om det viktige prosjektet for å bedre livskvaliteten for funksjonshemmede barn, og om samarbeidet med Kristen Idrettskontakt (KRIK) som er helt nytt og sårt tiltrengt. Mama Kari har ikke vært i Haydom på et halvt år, men har full oversikt over hva som rører seg der nede. Hun vil fremdeles gjerne brukes, og stiller gladelig opp når noen spør. Ellers er hun først og fremst bestemor, for ti barnebarn som endelig har fått «Bibbi» hjem. Og selv om hun nok savner vennene og hverdagen i Haydom, er hun først og fremst takknemlig og tilfreds. Den siste tiden i Afrika deltok Mama Kari på to-tre avslutningsfester hver eneste dag. «Hele Haydom» ville takke, og ta farvel med lille kona med det store hjertet. De skulle bare visst, at under det rutete forklestoffet på kjøkkenet i Mandal, er det dype spor etter dem alle. Livet har vært så rikt. Det blir umulig å trekke fram ett minne som noe gjevere enn andre. Jeg har levd i et eventyr, skjønner du. Om det har vært tunge kapitler, legger Kari lite vekt på dem. Hun er ikke typen til å dvele ved fortiden og gruble over sånt som gikk galt. Men ett tap kommer vi ikke utenom. For sju år siden mistet Mama Kari sin trofaste makker og ektemann gjennom femti år. Sammen med sin kone reiste doktor Ole Halgrim Olsen hjem til Norge alvorlig kreftsyk på senvinteren 2005, og kom aldri tilbake til Haydom. FÆDRELANDSVENNEN - lørdag 17. november

8 hjemme fra Haydom HJEMME IGJEN: Mama Kari er tilbake på kjøkkenet i «Doktor Olsens hus» i Mandal, for godt. Hun grudde seg til å forlate Haydom, men er takknemlig for den nye tilværelsen. Jeg har fått det så godt. Jeg har familien rundt meg, og kan gå til legen akkurat når jeg trenger det, sier hun. Han sovnet stille inn, 78 år gammel, og ble stedt til hvile hjemme i Mandal tre uker før paret skulle feiret sin gullbryllupsdag. Mama Kari var blitt enke, og reiste tilbake til Haydom alene. Sønnen Øystein overtok driften ved sykehuset, og livet gikk videre på sitt forunderlige vis. Men det ble aldri det samme uten Ole Halgrim. Nå hadde jeg ikke bil, men en rullator. Det var annerledes, men jeg var glad for å være der. Jeg følte fremdeles at jeg hadde noe å være til nytte med, sier Mama Kari. Etter fem år ved sykehuset sa Øystein fra seg stillingen, og overlot roret til overlege Olav Espegren. For første gang var Mama Kari helt alene i Afrika. «Er du ikke redd,» kunne folk spørre. Men Mama Kari ristet på hodet. Jeg prøvde å forklare dem hvorfor. At jeg gikk til sengs hver eneste kveld, foldet hendene og bad til Gud. Da var jeg trygg. Og så sov Mama Kari godt. I sitt Afrika. heidi.loland.andersen@fvn.no LANGT VIRKE: Tilfeldigheter førte Mama Kari til misjonsmarken, men ingenting kunne fått henne hjem igjen. Ikke før tiden var moden, og i vår kjente hun det. 85-åringen ville hjem til Norge før hun selv ble pleietrengende. Haydom Lutheran Hospital (HLH) Ble bygget av Norsk Luthersk Misjonssamband i 1953, på forespørsel fra Tanzanias myndigheter. Ti år seinere ble sykehuset overtatt av den lokale kirken. I dag er sykehuset fristilt fra Misjonssambandet, men får fremdeles betydelig økonomisk og faglig støtte fra Norge. NORAD står for omlag 40 prosent av sykehusets driftsmidler. Da sykehuset ble etablert var Haydom et nærmest ubebodd, men strategisk valgt område, ettersom flere migrerende stammer passerte regelmessig. Haydom by har vokst fram parallelt med sykehuset, og i dag bor det omlag mennesker i byen og områdene rundt. Haydom Luthan Hospital er det største sykehuset i Mbulu-distriktet, nord i Tanzania. I tillegg til mottaket består sykehuset av kirurgisk avdeling, barneavdeling, føde- og gynekologisk avdeling, medisinsk avdeling, HIV/Aids-klinikk, diabetesklinikk, psykiatrisk avdeling, fysioterapi, tannklinikk og en mobil klinikk som reiser fra landsby til landsby. Sykehuset har også en legevakt som ikke ligger på selve sykehusområdet, og som behandler pasienter som ikke trenger innleggelse. Totalt består staben av 672 ansatte, og er en miks av afrikanske leger og sykepleiere og et varierende antall frivillige vestlige helsearbeidere. 16 lørdag 17. november FÆDRELANDSVENNEN

9 FØRSTE HØST: Høsten er vakker, men kald. Jeg har jo nesten ingen varme klær, sier Mama Kari Evjen Olsen (85). Det er 23 år siden hun sist kjente den norske høstvinden på kroppen. Tre om mama Kari Anders Wahlstedt Klinikksjef ved Sørlandet sykehus HF. Arbeidet i flere år sammen med ledelse og ansatte i Haydom. Jeg opplevde Ole Halgrim og Mama Kari som et meget sterkt team, hvor begge bidro til drift og utvikling av sykehuset. Mama Kari har både faglig bakgrunn som farmasøyt, og en egen evne til å engasjere seg. Hun har hatt en vesentlig betydning for oppbygging og drift av økonomistyringen på Haydom Lutheran Hospital. Sosialt har hun alltid betydd mye på Haydom. Å bli invitert på te til Mama Kari var en ære, og mange viktige saker er blitt drøftet der. Thore Westermoen Styreleder, Haydoms Venner Mama Kari gjorde en utrettelig og viktig tjeneste i Haydom i over 50 år. Sykehuset er et mirakel. Det er blitt en fantastisk motor for utvikling av hele området, i tillegg til at hundretusenvis av pasienter har fått hjelp til både helse og et rikere liv. Mama Kari og Ole Halgrims motto, To His Praise and Glory, er blitt realisert på en flott og uegennyttig måte. De har vist en trofasthet og en innsats uten sidestykke, som det er veldig inspirerende å tenke på. Vi i Haydoms Venner er stolte av og takknemlige for Karis innsats, og for at vi har kunnet være med å støtte et så flott arbeid. Vi ønsker at Gud må fortsette å velsigne henne når hun nå er kommet tilbake til Mandal og at hun må få hvile og en god alderdom her. Bjørn Enes Forfatter av boken «Eventyret i Haydom» Kari Olsen sitt liv er eventyrlig, og hun er ei eventyrlig kvinne. Hun falt for en hyperaktiv gutt fra Kina, ble dratt med til Tanzania og gjort til afrikaner. Mama Kari har så mye kjærlighet i seg, og hun klarer å kombinere det enkle og visdomsfulle på en så måte som skaper inntrykk, og som gjør at alle faller for henne. Nå er hun en av de eldste og mest respekterte i Haydom. Det bør hun regnes som her hjemme også. FÆDRELANDSVENNEN - lørdag 17. november