ÅND I HANSKE. Flying start for skuespillerstudentene. HiNT-avgangsforestilling på verdensturné Figurtreffet Puppets in the Spring Blodig dukketeater

Transkript

1 Tidsskrift for figurteater 2 / 2012 ÅND I HANSKE Flying start for skuespillerstudentene HiNT-avgangsforestilling på verdensturné Figurtreffet Puppets in the Spring Blodig dukketeater Årgang 30 1

2 2 / 2012 ÅND I HANSKE UNIMAs leder: Hvem er jeg hvem er vi? s. 3 Presentasjon av nytt UNIMA-styre s. 12 Redaktørens leder: Spirer s. 4 La meg få presentere Paper Lady s. 11 Puppet Junior s. 26 Notiser og småstoff s. 34 Mona Wiig: Eventyrlig avgangs forestilling s. 14 Ånd i hanske Blodig dukketeater s. 28 Innkalling til medlemsmøte s. 30 ISSN Redaksjon: Ansvarlig redaktør Hedda Fredly heddaplix@hotmail.com Figurtreffet Puppets in the Spring Glimt fra Puppets in the Spring s. 6 Marit Jerstad: Arjuna dukketeater 40 år s. 20 Anmeldelse Redaksjonsmedlemmer: Anne Stray anne@annesdukketeater.no Viktorija Rudyte viktorijarudyte@hotmail.com Mona Wiig m.wiig@c2i.net Utgiver: UNIMA-Norge, forening for figurteater. Maria Suh: Figurtreffet sett med danske øyne s. 8 Anne Stray: Tyrihans-prisen til Mona Wiig s.10 Duda Paiva-forestilling på turné med Riksteateret s. 24 Lars Erik Lyngstad: Levende dukkers Is s. 32 Årsabbonement kr 250, Løssalgspris kr 70, Bankkonto Foto forside: Fra HiNT-forestillingen Forget Me Not (Foto: Carolina Malbran) Foto bakside: Fra Arjuna Dukketeaters Risen som ikke hadde hjerte 2 Trykk Prinfo Unique

3 Hvem er jeg hvem er vi? To spørsmål føltes påtrengende da jeg nylig ble valgt til styreleder i UNIMA Norge for de neste to årene: For det første tenkte jeg at medlemmene ville ha svar på hvem jeg som altså skal styre UNIMA Norge frem - over er. Og for det andre, og mye viktigere: Hvem er vi altså hvem eller hva er UNIMA Norge egentlig? Vi tar det letteste først: Hvem er jeg? Jeg er britisk statsborger, bosatt i Norge de siste 40 årene, teaterinstruktør, utdannet i London, kom tilbake til Norge i 1984, startet Teaterverkstedet på Torshov et teater, kurssenter, teaterskole og kafe som jeg drev i elleve år, til I 1992 ble jeg engasjert av Bærum kommune til å drive Teater X-prosjektet, et skuespillerutdanningsprosjekt som ble til en teatergruppe. Samtidig drev jeg mitt eget produksjonsselskap, Kenneth Dean Productions (KdP). KdP produserte blant annet Gjøglernes Aladdin, en forestilling som «blandet» mennesker og figurer, og som ble spilt over 500 ganger over hele landet, med én sesong på ABC teateret i Oslo og én på Den Nationale Scene i Bergen. I de senere år har jeg, parallelt med å drive gruppen min, vært frilans instruktør for blant andre Dukkenikkerne, Riksteateret, Oslo Nye Dukketeater, Rogaland teater, Figurteateret i Nordland (hvor jeg også var sjef i ett år), og Den Nationale Scene i Bergen. Jeg har også undervist mye, vært nestleder i UNIMA Norge de siste to årene og nå syns jeg det holder om meg. Over til det viktigste spørsmålet: Hvem eller hva er UNIMA Norge? UNIMA Norge er en forening som skal «arbeide for å fremme interessen for, og utbredelsen av, figurteater i Norge.» UNIMA Norge er også en del av det internasjonale UNIMA (Union Internationale de la Marionette): «en ikke-statlig organisasjon tilknyttet UNESCO, som inkluderer folk fra hele verden og bidrar til utviklingen av teater med dukker som kunst, og gjennom denne kunstart arbeider for fred og internasjonal forståelse, uavhengig av rase, politiske og religiøse overbevisninger eller kulturelle forskjeller.» Dette høres veldig flott ut, men det slår meg at UNIMA Norge er, først og fremst, en medlemsorganisasjon. Det vil si at vi er en organisasjon som er til for å ivareta interessene til medlemmene den består av. Men hva er det egentlig medlemmene er interessert i? Etter siste årsmøte (som for tiden er den eneste gangen UNIMA-medlemmer møtes offisielt) var det et medlem som sa til meg: «Det eneste som skjer på disse årsmøtene, er at man sitter og plukker gjennom budsjetter og årsmeldinger og justerer noen ord og flytter på noen tall fra den ene kolonnen til en annen. Jeg skjønner ikke hva jeg har her å gjøre.» Og det måtte jeg gi ham mye rett i. Jeg vet at styret tidligere har bestemt at tidskriftet Ånd i hanske, festivalen Fri Figur og UNIMAs nettside er de viktigste satsingsområdene for foreningen. Og jeg er langt på vei enig i det. Men er det dette medlemmene syns er det viktigste? Og er det andre ting som savnes? Jeg vet at noen har ønsket seg ytterligere treffmuligheter flere medlemsmøter, for eksempel. Noen har etterlyst at UNIMA tilbyr kompetansehevende tiltak kurs, seminarer og liknende. Vi er en liten organisasjon, med begrensede midler og ressurser. Skal nye tiltak komme i tillegg til, eller i stedet for, UNIMAs hovedsatsinger av i dag? For å treffes og for å diskutere disse spørsmålene, inviterer det nye styret alle medlemmene i UNIMA Norge til et ekstra ordinært medlemsmøte 11. september på Trikkestallen på Torshov. På programmet står kunstneriske innslag, diskusjoner, bevertning, teaterforestilling og sosial omgang kanskje med noen nachspiel, hva vet jeg? Jeg oppfordrer herved alle medlemmer, støttmedlemmer, æresmedlemmer og andre interesserte å sette av onsdag den 11. september for et hyggelig, inspirerende og, ikke minst, fremadrettet Minitreff, hvor du kan være med på å påvirke UNIMA Norges vei fremover. Med vennlig hilsen Kenneth Dean (Leder) (Ny) UNIMAs leder 3

4 Spirer Hedda Fredly Ansvarlig redaktør «Vårens vakreste figurteater-eventyr» kan man kanskje kalle det. I denne utgaven av Ånd i hanske presenterer vi et lite utdrag av hva som skjedde på figurtreffet Puppets in the Spring i Oslo. Over to dager i mai møttes over 200 figurteaterkunstnere og -entusiaster for å diskutere forholdene for figurteater i Norge, oppdatere seg på hva som skjer, knytte kontakter, og reflektere over spørsmål om figurteater som bransje, håndverk og kunstform. Treffet hadde form av en mønstring, der deltakerne også kunne lufte aktuelle temaer rundt sin figurteaterhverdag: Hvordan finne din «stil» og «stemme»? Hva er vilkårene for profesjonelt figurteater i dag? Hva er utfordringene? Hvordan overgå utfordringene og utvikle nye ideer? Treffet kom til som et samarbeid mellom Riksteatret, Oslo Nye Teater, Figurteatret i Nordland og UNIMA Norge. Flere av deltakerne kommenterte at dette samarbeidet var etterlengtet. Kanskje derfor var stemningen vennligsinnet, og diskusjonene var framtidsrettede og bar preg av pragmatisme. Likevel var mange av debattene opphetede! «Vi må ikke glemme at det også produseres masse glimrende figurteater i Norge! Vi må ikke bare se ut, men også samarbeide innenlands!» var et av utsagnene fra salen underveis. Vi som lager Ånd i hanske håper å gjenspeile dette, i hvert nummer. Også denne utgaven av tidsskriftet viser at det skjer mye spennende på figurteaterfronten i Norge; fra samarbeidet mellom skuespillerstudiet ved Høgskolen i Nord-Trøndelag og det legendariske kompaniet til franske Philippe Gernty som har resulert i forestillingen Forget me not som nå drar ut på verdensturne, til presentasjonen av nok en jubilerende norsk figurteatertrupp: eventyrformidlerne i Arjuna dukketeater feiret i år sitt 40-årsjubileum med forestillingen Prinsessen som gikk til jordens hjerte. På Puppets in the Springs program sto også plenumdiskusjon om festivaler for figurteater: Trenger vi dem? Hva er funksjonen deres? Hvor bør de ligge? Hvordan organisere dem? Eller bør man se etter andre former for møteplasser, andre måter å distribuere dukketeater på? Denne debatten ønsker UNIMA Norge å holde levende, og inviterer til et «minitreff»/medlemsmøte i Oslo 12. september. Målet med møtet er å komme i dialog med UNIMAs medlemmer for å drøfte og lufte medlemmenes forventninger og ønsker til foreningen. «Bruk oss!» er mantraet. Av diverse årsaker har denne utgaven av Ånd i hanske blitt sterkt forsinket. Årets siste to numre vil dermed bli trykket i ett, tykt dobbeltnummer, og komme ut i desember. Kontakt oss gjerne om du har tips til hva det bør inneholde, eller om du ønsker å skrive for oss. Til da: Ha en spennende og inspirerende høst! 4 Leder Redaktøren

5 DET VÅRES? Aktører fra feltet møttes for å lufte håp og utfordringer for norsk figurteater på figurtreffet Puppets in the Spring i Oslo i mai. Forestillingen Radio Exit Live (av Ulrike Quade Company, Nederland, i samarbeid med Figurteatret i Nordland) utgangspunkt for opphetet debatt på treffet. 5

6 Glimt fra Puppets in the Spring Figurtreffet Puppets in the Spring ble avholdt i Oslo 14. og 15. mai, og samlet 200 engasjerte figurteaterfolk fra inn- og utland til kunstdebatt, nettverksbygging, festivalplanlegging og prosjektpresentasjoner. Figurtreffet kom til som et samarbeid mellom Riksteatret, Oslo Nye Teater, Figurteatret i Nordland og UNIMA Norge. Ånd i hanske presenterer her små utsnitt av det som skjedde og ble ytret, og kommer i seinere utgaver av bladet til å følge opp nye samarbeid og debatter fra figurtreffet. «Vi savner cutting edge teater forestillinger og kunst som pusher oss videre!» «We need to loose our cleverness» Duda Paiva presenterte sin kommende forestilling i samarbeid med Riksteatret, Man Beast. «Kanskje vi i Norge er for velfødde og komfortable? Kanskje det er derfor kunsten ikke blir spennende nok?» «We couldn t have had a better start than this, to discuss the difficulties, the challenges and the possibilities!» Hvorfor festival? Paneldiskusjon. Kenneth Dean (UNIMA Norge) i midten. 6

7 «Art should not need to be explained, it should explain itself!» Fra forestillingen Radio Exit Live (Ulrike Quade Company, Nederland/Figurteatret i Nordland). Preben Faye-Schjøll (FiN Scene, Stamsund) var en av programkoordinatorene og ordstyrerne. «Man trenger et trygt sted å eksperimentere folk som tror på og backer opp mens man prøver og feiler» «Vi må ikke glemme at det også produseres masse glimrende figurteater i Norge! Vi må ikke bare se ut, men også samarbeide innenlands!» «One need a strong artistic will both in the director s and the ensemble s hearts to make people work together» «There is a theatrical language that everybody can understand, and we need to search for that in every production» 7

8 Hvad venter I på? Lederne av Copenhagen Puppet Festival var engasjerte deltakere på figurtreffet Puppets in the Spring, og har store forhåpninger for norsk figurteater. Maria Suh og Barnaby Stig Swann Pedersen Ledere af Copenhagen Puppet Festival, Kulturanstalten, Danmark «Det er netop ved at dele sine idéer med andre, at man får mulighed for at opnå et højere niveau, udvikle sig og være nyskabende» Som mange af de deltagende ved figurtræffet vil vide, er vi ikke så gode til at gå rundt om den varme grød, og derfor går vi direkte til vores refleksioner og konklusioner, som kom under og efter de to spændende dage i Trikkestallen. Nye samarbejder og netværk Det var helt fantastisk at se mængden af interesserede deltagere på træffet og mangfoldigheden blandt disse. Som vi også fik sagt på træffet, var vi noget misundelige over, at etablerede teatre som Oslo Nye Teater og Riksteatret også er interesseret i at være med til at udvikle dukketeaterscenen i Norge, og det i samarbejde med de garvede folk fra Figurteatret i Nordland, UNIMA Norge samt nye og gamle dukketeaterentusiaster. Energien var god, og alle delte ud af deres projekter og idéer, hvilket var skønt at se og opleve. Det er jo netop ved at dele sine idéer med andre, at man får mulighed for at opnå et højere niveau, udvikle sig og være nyskabende. På træffet blev der lagt et godt grundlag for netop det, og vi håber, at der er blevet skabt nye møder, som vi i løbet af de kommende år får mulighed for at se resultaterne af. Formaliseret samarbejde? Træffet var udformet som en vidensudveksling, hvor forskellige vinkler på dukketeater blev præsenteret og kommenteret. Det var utrolig berigende at høre om, hvad folk går og laver, men der kom (så vidt vi ved) ingen konkrete resultater ud af det. Vi synes det kunne have været spændende at udforske, hvad der ville ske i et mere formaliseret samarbejde mellem Oslo Nye Teater, Riksteatret, Figurteatret i Nordland og UNIMA Norge omkring for eksempel en festival. Vi har en bred erfaring fra flere sammenhænge i forhold til netop det at arrangere festivaler. I forhold til dukketeater følgende: Puppet Junior der er vores udendørs dukketeaterfestival for børn i København. Her er det i dag fire kulturhuse som sammen organiserer festivalen. De fire samarbejdspartnere står lige hvad angår organisationens hierarki, og er helt enige om festivalens formål og mål, hvor mange ressourcer hvert sted stiller til rådighed og hvilke opgaver hvem tager sig af. Det betyder, at festivalforberedelsen kræver mindre overordnet koordinering, og hvert enkelt kulturhus får væsentlig mere festival end hvis de stod som enearrangør. Hvad angår vores dukketeaterfestival for voksne, Copenhagen Puppet Festival, som finder sted inden- og udendørs, står vi forsat som hovedarrangør, men forsøger at få samme model som Puppet Junior. Her har vi hidtil oplevet, at det er svært at få et ligeværdigt samarbejde i stand, hvor alle arbejdsopgaver bliver fordelt og løst ligeligt. Alle er sådan set enige om nødvendigheden af denne festival og dens overordnede mål, men vi 8

9 DRUKKENBOLT PÅ FESTIVAL: Blind Summit Theatres Low Life Cabaret var en av mange forestillinger som gjestet Copenhagen Puppet Festival i Her med karakteren Bud the Action Plumber. (Foto: Blind Summit Theatre) må erkende, at den bedste samarbejdspartner vi har haft indtil nu, ikke har siddet i Danmark, men i Stamsund. Nemlig Figurteatret i Nordland. Erfaringen er, at for at få et succes - fuldt samarbejde (i vores tilfælde omkring en festival) skal man havde dedikerede mennesker bag, der alle ønsker at bidrage med det de har. Det er selvfølgelig dejligt at havde store og veletablerede kulturorganisationer med på plakaten, men hvis de kun er af navn og ikke af gavn, så kan for eksempel den mindre lokalforening være et bedre valg af samarbejdspartner. Selv hvis det overordnede ønske er, at højne kvaliteten og forbedre vilkårene for udviklingen af dukketeater i for eksempel Norge og Skandinavien. Festival? Som festivalarrangører havde vi naturligt nok disse øjne med os, og synes at den kommende festival i Oslo lyder spændende og lovende. Desværre var festivalen bare en lille del af programmet på træffet, og vi havde måske efterfølgende flere spørgsmål end svar Vi var blevet inviteret for at deltage i paneldiskussionen:»why Festivals?«. Forud for selve diskussionen havde vi skrevet vores konklusion på Copenhagen Puppet Festivals facebookprofil, til dem der ikke havde mulighed for at deltage. Vi håber, at den kan danne udgangspunkt for rammerne omkring den kommende festival:»there always has to be an aim with any festival which transcends the actual event itself. Never make a festival just for the sake of making the festival. There HAS to be a bigger goal, something you want to develop, something you want to achieve, and where your festival is the means for reaching that very goal. If you lose track of this or if your festival reaches a size or position where maintaining that status becomes your main aim then find a new focus and continue reinventing yourself for each festival that passes. If you can t do this then our best advice is simply to close down and celebrate what you have achieved«. Efter vi postede oplægget fremførte Giert Werring (Agder Teater og tidligere festivalchef for Den Internationale Figurteaterfestival i Kristiansand) de samme pointer, da han opsummerede på sine 20 års erfaringer som festivalarrangør. Giert tilbød ved samme lejlighed at byde ind i forhold til at få etableret en dukketeaterfestival i Oslo. I sidder altså allerede med et væsentligt bedre bagland i Oslo end vi endnu har formået at opbygge i København. Og bemærk at festivalen i Oslo vel og mærke blot er en mulighed, som I stadig går og overvejer. Vi er ikke som sagt ikke gode til at gå rundt om den varme grød, og sidder nu i København og tænker:»hvad venter I egentlig på? Kan I så se at komme ud af start hullerne.«for vi ser kun én vej og når den er blevet en realitet vil misundelsen her i København bestemt ikke aftage. Vi ønsker jer oprigtigt al mulig held og lykke med jeres fremtidige arbejde. Håber at se jer alle i København til Puppet Junior, som finder sted her til sommer den august. Se mere på 9

10 Tyrihansprisen til «Mor figurteater» Jeg håper på en ny vår for norsk figurteater. Mona Wiig, den glade mottakeren av Tyrihansprisen 2012, har ingen planer om å hvile på laubærene. Tyrihansprisen «Vil du være med så heng på», ofte bare kalt Tyrihansprisen, er en norsk ærespris som UNIMA Norge forening for figurteater, deler ut annet hvert år til personer, grupper og institusjoner som har gjort en betydelig innsats for den norske figurteaterkunsten. Prisen ble etablert i 1997 av miljøets mangeårige frontfigur Birgit Strøm. Tidligere prisvinnere 1997: Tatjana Zaitzow, figurteaterkunstner 1999: Barthold Halle, instruktør 2001: Riksteateret 2003: Lisbeth Narud, scenograf og dukkedesigner 2005: Anne Helgesen, figurteaterkunstner 2007: Agder Teater 2009: Bjørg Mykle Juryens begrunnelse for å tildele årets Tyrinanspris til Mona Wiig ble lest opp av jurymedlem Anne Stray under figurtreffet Puppet in the Springs festmiddag på Teaterkjelleren, Oslo Nye Teater, og lyder som følger: Tyrihansprisen går i år til en nestor innen figurteatret i Norge. På 70-tallet hentet hun ekspertise fra sine studieopphold ved Tandaricia-teatret i Bucuresti, og fra kunstakademiet Damu i Praha, hit til Norge. Hun startet og ledet Riksteatrets Dukke teater i 1976, med egen elevskole. Der var hun både instruktør, scenograf og dukkemaker. Hun har vært leder av UNIMA Norge, og hatt en rekke verv for UNIMA internasjonalt. Hun er og har i alle år vært opptatt av å styrke figurteatret i Norge som en egen kunstform, og kjempet for å få til en profesjonsinstitusjon for dukkespillere. Hun fikk opprettet Figurteaterutdanningen i Fredrikstad; en stor bragd. Som kom, vant, og dessverre forsvant. I disse dager skriver hun på sin doktoravhandling; en erfaringsbasert avhandling hvor hun undersøker samhandlingen mellom skuespiller og objekter alias teaterdukker. I avhandlingen ser hun på utviklingen fra dukketeater til teater med dukker, både i praksisfeltet og innen skuespillerutdanningen i Tsjekkia. Hun har vært og er en stor inspirator og pådriver, ja som en mor har hun vært, for en rekke profesjonelle dukkespillere og dukkemakere her til lands. Det er en enstemmig jury som står bak avgjørelsen. Juryen har bestått av Bjørg Mykle, Jaap den Herzog og Anne Stray. Med andre ord: Tyrihansprisen for 2012 går, med de hjerteligste gratulasjoner og med stor takk til Mona Wiig! LOKOMOTIV: Årets Tyrihanspris gikk til figurteater-nestor og redaksjonsmedlem i Ånd i hanske, Mona Wiig. 10

11 La meg få presentere Paper Lady Navn: Paper Lady Født: I Rovaniemi, høsten 2010 Er: Allsidig, uforutsigbar og litt schizofren Har: Stort behov av begge sine deler for å kunne fungere Skuespiller/dukkespiller: Camilla Tostrup Utdannet: Mest innen dans og musikk. Ble grepet av figurteaterets magi som medvirkende i Karel Hlavatys Måne over Gjøglarvogna på det Norske Teatret 1969/70. Har siden vært hekta. Har jobbet med: Teater og figurteater i inn- og utland, særlig med Musidra, som jeg var med på å starte i Jobber nå med: Musidra og andre konstellasjoner som frilans skuespiller/dukkespiller, regissør og dramatiker. Planlegger nordisk jubileumsfestival for Musidra 18. og 19. august i år. Hvordan ble Paper Lady skapt? Lapland Puppets (se net) arrangerte workshop i Rovaniemi med Rene Baker. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å utforske papir som materiale. En rull gråpapir møtte meg ved ankomst. Ved å la papirrullen utfolde seg og fotografere og filme underveis åpnet det seg en helt ny verden av både poesi og grufullhet. Hvordan beveger Paper Lady seg, hva liker hun å gjøre? Hun har både skarpe kanter og myke folder, kan både beskytte(s) og rive(s) i stykker. Kan både samarbeide og gå egne veier, og skifter form og tempo helt plutselig. Hun liker å være i den irrasjonelle, litt farlige leken. Hvilken verden tilhører Paper Lady? Hun tar oss med ut fra vår vanlige dimensjon og viser oss hemmelige rom i en slags utvidet menneskelighet. De to delene av figuren Paper og Lady er gjensidig avhengige av hverandre. Har hun reist mye? Ja og mer skal det bli hun er omtrent nonverbal og tåler internasjonalt publikum. Sist hun viste seg var som intro til et stort evenement for næringsliv, kultur og turisme i Dalsland Center, Sverige. Der gjorde hun stor lykke! Har dere felles interesser? Vi er jo ett så å si, og vi har det til felles at vi blir mykere av å bli skrukkete Og vi står godt til oss selv: Papir, hud og hår. La meg få presentere 11

12 Nye fyrvoktere i UNIMA Det nye styret i UNIMA Norge ble valgt på landsmøtet på Trikkestallen Oslo Nye Teater 13. mai, og skal lede medlemsorganisasjonen fram til Kenneth Dean (styreleder) Ragni Halle Lise Hovik Utdanning: Lysdesigner-utdannelse fra Nationaltheatret i Oslo, så fire år på ymse skoler i London, samt et universitetskurs i regi i samme fantastiske by. Stilling/arbeidssted/arbeidsområde: Frilans instruktør, dramatiker, og leder for Kenneth Dean Productions driver i tillegg mye med kurs og undervisning på høyskoler og universiteter. Brenner for: Det teatrale, ekte, inspirerende teater uavhengig av om det er crossover, cutting edge, performance eller non-dance; bare det er bra! Utdanning: Hospitering hos forskjellige dukkespillere/-makere i inn- og utland samt Figurstudiet ved HiO. Stilling/arbeidssted/arbeidsområde: Frilans dukkespiller i oppstartsfasen, jobber for tiden på Riksteateret og med Kattas Figurteater Ensemble. Utdanning: Ph.d-stipendiat Stilling/arbeidssted/arbeidsområde: Høgskolelektor Dronning Mauds Minne Høgskole for førskolelærerutdanning og kunstnerisk leder i Teater Fot. Brenner for: Teater for de minste, og figurteatrets fantastiske muligheter. Brenner for: I teatersammenheng at det som produseres har en samfunnsnyttig verdi, at kunsten først og fremst er til for publikum, ikke for kunstneren. 12

13 Tatjana Zaitzow Marianne Edvardsen Anne Stray Utdanning: Diplomarkitekt NTNU Yrkeserfaring: Arkitekt, danser, scenograf, dukkemaker, dramatiker, produsent og kunstnerisk ansvarlig for Petrusjka Teater. Brenner for: At figurteater skal bli et respektert, seriøst og vel ansett teaterfag i norsk teater, at faget blir belyst via inspirerende og rikt illus-trerte artikler i ÅiH og via årlige figurteaterfestivaler på et høyt nivå. OG: At det opprettes et fantastisk FIGURTEATERHUS enten i Trondheim eller i Oslo (I Trondheim har man planer men ikke penger sier de). Jeg heter Marianne Edvardsen og er utdannet dukkespiller ved Riksteaterets treårige elevskole for dukkespillere. Jeg arbeidet på Riksteateret til 1996 og siden det har jeg vært ansatt ved Oslo Nye Teater. Jeg mener helt oppriktig at jeg har verdens beste jobb. Nesten hver dag året rundt, bortsett fra sommerferien, spiller vi figurteaterforestillinger på Trikkestallen, og jeg er med i de fleste av dem. Jeg brenner selvfølgelig for kunstformen vi er så inderlig opptatt av! Utdanning: Riksteatrets treårige elevskole for dukkespillere. Ettårig studium i teaterpedagogikk fra Kunsthøgskolen (KiHO). For tiden masterstudent ved HiOA, hvor jeg skriver om teater dukkens potensiale i forhold til førskolebarn. Yrkeserfaring: Ansatt ved Riksteatret i over 20 år. Startet i 2000 Annes dukketeater i Frognerparken, hvor jeg spiller forestillinger året rundt. Jeg har også jobbet med dans (buhto), tv, film, radio, alle former for teater. Underviser ved estetiske fag ved HiOA. Tar også regijobber og holder ulike kurs innen figurteater. Brenner for: Teaterdukken og alle dens muligheter. Figurteater som kunstform. 13

14 Inntar verden med avgangsforestillingen Avgansklassen til skuespillerutdanninga ved HiNT får en flying start på karrieren, når de nå drar på verdensturné sammen med det legendariske kompaniet til Philippe Gernty. Mona Wiig teaterviter og forsker (PhD) ved UiO. Redaksjonsmedlem i Ånd i hanske Forestillingen Forget me not ble spilt på Inderøy Kulturhus den 2. og 3. juni. Den har blitt til gjennom et samarbeid mellom Skuespillerutdanningen ved Høgskolen i Nord- Trøndelag (HiNT) og Compagnie Philippe Genty, Frankrike. Premieren fant sted i Nevers den 22. mai hvor de spilte for to utsolgte hus. Forget me not er klassens avgangsforestilling, og de to presentasjonene på Inderøy Kulturhus er de eneste i Norge i år. Blant de mange som var møtt fram var Philippe Genty sammen med sin kone Mary Underwood. Genty har hatt ansvaret for regien av forestillingen i samarbeid med koreograf Underwood. Det var trampeklapp og stående applaus etter første forestilling av Forget me not på Inderøy kulturhus lørdag 2. juni. På Høgskolen i Nord-Trøndelags (HiNTs) hjemmeside kan vi lese høystemte uttalelser fra Ørjan Hattrem, kunstnerisk leder for skuespillerutdanningen: «Det aller mest fantastiske er at studentene våre ikke lenger er studenter etter forestillingene i Paris i juni, men ansatt i Gentys kompani. De får en pangstart på sin yrkeskarriere.» Studentene fra årets avgangsklasse skal spille forestillingen i to tre år framover og reise på verdensturné med kompaniet. Nyutdannet skuespiller Ånd i hanske fikk en kort samtale med Maja Bekken etter forestilling. Hun er en av de ti studentene som medvirker i forestillingen, og er med sine 22 år den yngste i studentkullet. Etter tre måneders innstudering og premiere i Frankrike, er det en stor glede å vende tilbake med en ferdig forestilling, sier hun. På Inderøy spiller vi for et «hjemlig» publikum, sier Maja og formelig stråler av entusiasme. Hun kommer fra Otta og begynte på videregående på Vinstra hvor hun valgte danselinjen. Senere flyttet hun over til dramalinjen på Inderøy. Mens hun var elev ved dramalinjen, fikk hun høre om teaterutdanningen på HiNT og tok kontakt med høgskolen. Hun ble begeistret for arbeidene studentene gjorde og søkte om opptak våren Det første året på videregående fikk hun danseerfaring. Ved HiNT, hvor bachelorgraden både omfatter teaterproduksjon og skuespillerfag, får studentene undervisning i akrobatikk, bevegelseslære, dansetrening, improvisasjon, med mer. Hver morgen har studentene fysisk trening og arbeider med å åpne opp for egne impulser. 1 Kveldene er satt av til å gjøre egne prosjekter som vanligvis strekker seg over en uke. Disse prosjektene blir framført og diskutert. På mitt spørsmål om skolen har innfridd de forventningene hun hadde, svarer hun uforbeholdent ja. Genty og Underwood har sagt at skuespillerutdanningen ved HiNT skaper selvstendige kunstneriske individer av skuespillerstudentene, forteller Maja stolt. Genty spesielle teaterunivers Samarbeidet mellom HiNT og Gentys kompani begynte allerede i Et tidligere kull studenter hadde fem ukers 14

15 POETISK UNIVERS: Phillippe Genty bruker drømmer som inspirasjon. Med forestillingen Forget me not ønsker han at publikum skal vekkes og overraskes. (Foto: Carolina Malbran) 15

16 ALTER EGO: I en scene i Forget me not spiller skuespillerene med mannekeng-utgaver av seg selv. (Foto: Carolina Malbran) 16

17 UTEN FASIT: Vi har lært oss å lytte, forteller Maja Bekken, den yngste av teaterstudentene som fikk være med på praksisoppholdet hos Phillippe Genty. (Foto: Merete Haseth) «Philippe Genty mener at materialet er i stand til å dominere skuespilleren» workshop i Nevers hvor teatret har fast tilholdssted. Det skjer så mye ved teatret, dørene er åpne for alle som er interesserte, forteller Maja. Kompaniet er særlig oppmerksomme overfor ungdom. I Nevers har 75 prosent av alle ungdommer teaterkort. Det gjør terskelen inn i teatret lavere og inngangen til teatret rimeligere. Maja er tydelig imponert over det hun har opplevd under sitt studieopphold. Møtet med Genty og hans kompani har vært et lykkelig sammentreff for Maja. I framtiden vil hun gjerne arbeide videre med den type teater som Genty produserer og representerer. Gentys teaterunivers er et abstrakt, visuelt og poetisk univers. Han vil vekk fra ordene, som han mener kan binde publikum til tid og sted. Genty bruker drømmer som inspirasjon, og i forestillingen Forget me not bygger han på en drøm hans kone hadde da hun var ung, forteller hun. Publikum skal vekkes og overraskes. Gjennom de visuelle bildene vil han åpne opp for sterke følelser hos publikum. Entreer og sortier i forestillingene er flytende lik våre assosiasjoner og drømmer. Genty samarbeider alltid med en komponist, musikken er viktig både for arbeidsprosessen og for forestillingen. I 1992 lagde Genty forestillingen Ne m oublie pas («Ikke glem meg»), hvor han blant annet brukte dukker i menneskestørrelser (mannekenger) sammen med skuespillere og store mengder av silkestoff. Disse sceniske virkemidlene brukes også i denne forestillingen. Genty tror på materialets iboende kraft en form for animisme hvor materialet også er i stand til å dominere skuespilleren. Det er ikke helt enkelt å trenge inn i dette teateruniverset av visuelle kreasjoner, transformasjoner og metamorfoser. Arbeidsmetode og prosess Genty og Underwood er opptatt av at studentene skal bruke seg selv. De legger vekt på det visuelle og fysiske uttrykket, og de arbeider mye med improvisasjon. Studentene får oppgaver som de skal improvisere over. Som eksempel bruker Maja en scene i forestillingen hvor skuespillerne spiller med mannekenger (sitt alter ego) og stoler. Denne oppgaven gikk de rett på og improviserte rundt. Hvordan forholder skuespillerne seg til sitt alter ego, og vise versa? Hvilken funksjon har stolene i forestillingen og hvilke konfrontasjoner oppstår mellom disse elementene? Det er beinhard jobbing og teknikk, sier Maja. Improvisasjonene blir fanget opp gjennom kameralinsen, og derfra blir øyeblikk/fragmenter/situasjoner valgt ut og arbeidet videre med, det vil si, de blir gjenstand for nye improvisasjoner. Regissøren og koreografen samarbeider alltid med en assistent som har ansvar for filming av arbeidsprosessen. I dette arbeidet inngår også komponisten som lager musikk som brukes under improvisasjon og prøver. Vi studenter har lært oss å lytte, det har vært en utfordring. Vi skal lytte til materialet, til lyden den skaper, til materialets bevegelser, til vekten av det, å kunne spille med materialet. Slik løfter vi stykket litt dag for dag, forteller Maja. Hun beretter også om minnene skuespillerne må vekke tillive. Når dukkene dør, må de hente fram et minne om en de selv har sett dø. Det er ikke viktig om det er en katt eller bestemor, men minnet må være reelt. Genty vil unngå at spillet blir teknisk. Skuespillerne må arbeide med alle scenekomponentene, skape scenisk liv i tekstilmaterialet, gi mannekengene scenisk liv. Skuespillerne er selv aktører, sangere, dansere i en poetisk, magisk og ofte surrealistisk scenisk verden. Elegant humor er nok et kjennetegn for Gentys forestillinger. Et krevende teknisk apparat Det er et enormt teknisk apparat som kompaniet har til rådighet. Arbeidet med de ti mannekengene begynte for ett år siden. Hver kroppsdel ble målt på studentene for å kunne gjenskape en mannekeng identisk med skuespilleren. Til sammen ti syersker har arbeidet med dukkene, i tillegg til alle kostymer og andre sceniske virkemidler som produseres. Teaterstudentene har hatt tre måneders prøvetid. Vanligvis tar oppset ningene til Genty mye lengre tid å produsere. Forrige produksjon tok ett år. Arbeidsdagen har vart fra 08 til 18, men for Maja har ikke dagene vært lange. Fra HiNT er de vant til å arbeide fra 08 til 16, og deretter med egne prosjekter på kveldene. 17

18 Rause og varme Det har vært helt fantastisk å bo i Nevers og jobbe med Philippe Genty og hans faste koreograf Underwood. De er så hyggelige å samarbeide med, de har godt humør og mye humor seg imellom. Hver dag spiser hele kompaniet lunsj sammen og maten tilberedes av teatrets franske kokk. Den gode atmosfæren skaper også et godt samhold mellom oss studentene, sier Maja. Tiden vår er ute. Maja Bekken skal spise pizza med teatertruppen på den lokale pizzeriaen på Inderøy. Eventyret fortsetter for de ferske skuespillerne fra HiNT. Fra oktober til mars skal de turnere i Frankrike. De planlegger turné i Norge neste vår og skal deretter videre ut i verden med forestillingen. Basen deres skal etter hvert være i Paris. Jeg kunne ikke ha ønsket meg mer, sier en smilende Maja. 1 «Utdanningen gir studentene mulighet til å aktivt utforske et stort antall teaterformer gjennom kreativt arbeid. Det legges vekt på teatret som kollektiv kunstart der skuespillerne har en skapende funksjon. Gjennom arbeidet utvikler studentene visninger og forestillinger. Undervisningen legges opp slik at arbeidet med ulike emner er integrert i hverandre.» 18

19 19

20 40 år med eventyrformidling og aha-opplevelser Praktiske problemer kan skape nyvinninger og uforutsett dramatikk kan gi mer liv på scenen. I 40 år har Arjuna dukketeater gjort folkeeventyr og myter levende i Kommandantboligen på Hovedøya i Oslofjorden. Marit Jerstad Leder og instruktør for Arjuna dukketeater I 1970 var vi en gruppe mennesker som hadde studiegrupper i eventyr og myter. Etter hvert vokste det frem en interesse for å videreformidle til barn den rikdom og innsikt som dette materialet hadde. Entusiastisk bestemte vi oss for at dukketeater var den beste måten å formidle stoffet på. Ingen av oss kunne noe om dukker, bare Marit Jerstad hadde teaterutdannelse, og fikk dermed fungere som gruppens instruktør. På 1970-tallet skulle alt være sosialrealisme, så tommelen var stort sett vendt ned for eventyr. Vi gjorde dermed som kjerringa mot strømmen og satte i gang med det vi syntes var viktig, nemlig å spille eventyr for barn. Vi fikk tak i noen bøker om dukkelaging, bestemte oss for det helt ukompliserte og lagde et par forestillinger med enkle hånddukker som vi spilte for slekt og venner. Etter hvert ble vi modigere og bygget en reisescene, så vi kunne reise rundt med storsatsingen Gullfuglen. Et sted å være I 1972 fikk vi anledning til å bruke Kommandantboligen på Hovedøya som vår faste scene. Vi flyttet ut og startet vår første sesong der, med Gullfuglen på reisescenen. Da vi senere, i 1974, bygget vår store scene i Kommandantboligen, oppsto et visuelt problem. Scenerommet strakte seg over 2 meter i dybden fra scenerampen, slik at når dukkespilleren som holdt dukken over hodet beveget seg bakover i scenen, forsvant dukken gradvis ut av syne for publikum som så opp fra den andre siden av scenerampen. Vi måtte da gjøre som de gamle grekerne og gå på «koturner», det vil si at vi bygget opp 20 cm høye platåsko. De lange dukkespillerne måtte bøye knærne ved scenekanten og de korte måtte bruke koturnene. Dette fungerte bra helt til 1996, da vi spilte Prinsessen i Berget det Blå. Dukkespilleren som spilte Løytnanten datt så lang hun var da hun gikk av scenen. Det gikk bra med henne, men dukkens nese ble revet av. En åndsnærværende medspiller som ikke var i spill, grep dukken og styrtet ut på vårt tekniske rom, plastret nesen på igjen og løytnanten/ dukkespilleren kunne litt fortumlet seile inn på scenen da stikkordet kom, uten at publikum merket noe. Lærerikt! Det viste seg også at hånddukkene vi tradisjonelt anvendte ble for små, vi mistet kontakten med publikum. Dermed forlenget vi pekefingeren opp til hodet dukken med et rør, likeså med 20