Fotball for alle. Minoritetsbefolkningens deltagelse i breddefotballen

Transkript

1 Fotball for alle Minoritetsbefolkningens deltagelse i breddefotballen En rapport fra Norges Fotballforbund 2012

2 Innhold Alle skal med! 4 Hvor mange med innvandringsbakgrunn deltar? 5 Hva koster det å spille fotball i Norge? 8 Frivillighetens utfordringer 1 1 Foreldrene 11 Klubben 13 Ønsker og realiteter 14 Hva har mest å si for invandrerdeltakelse i klubben 16 Veien videre 18 Velkommen-faktoren 21 Informasjonsarbeid: materiale, språk, kanaler, kontekster 23 Rekruttering 24 Enkelt, men vanskelig 21 Litteratur: 22 trykkeri osv? Vedlegg 1: Comte: Fotball for alle 23 - En kartlegging av innvandrerbefolkningens deltagelse i breddefotballen. Prosjektets formål og metodiske design Vedlegg 2: Moods: Inkludering av foreldre med ikke-norsk 24 landbakgrunn i det frivillige arbeidet rundt klubbene. Metode Noter 26 3

3 Alle skal med! Hvor mange med innvandringsbakgrunn deltar? NFFs visjon Fotballglede, muligheter og utfordringer for alle innebærer at sporten skal være åpen og inkluderende og at ingen skal stenges ute uansett sosial eller kulturell bakgrunn, kjønn, funksjonshemming, alder, seksuell orientering eller av andre usaklige grunner. Verdigrunnlaget gjør fotballen til en viktig arena for inkludering av barn, ungdom og foreldre med innvandringsbakgrunn. NFFs inkluderingsarbeid hviler på våre grunnverdier og operasjonaliseres i tre prinsipper som kortfattet kan beskrives slik: Inkluderingsprosessen er todelt ved at man først inkluderes inn i sporten, og deretter fortsetter inkluderingen gjennom sporten videre inn i samfunnet. Det må være et likevektig forhold mellom å arbeide for det positive (inkludering) og mot det negative (diskriminering og rasisme). Prosessen er gjensidig der begge parter; både majoritet (NFF, krets og klubb) og minoritet (innvandrere, flyktninger og asylsøkere) har hvert sitt ansvar for prosessen. NFF arbeider for å øke innvandrerbefolkningens deltakelse på fotballarenaen, og faktabasert kunnskap er avgjørende for å oppnå resultater. Denne rapporten presenterer en kvantitativ kartlegging av innvandrerbefolkningens deltakelse i breddefotballen og en kvalitativ undersøkelse om foreldredeltakelse. Innvandrerdeltakelse i fotballen er et relativt upløyd kunnskapsfelt. Det har vært utført noen studier av graden av deltakelse blant yngre innvandrere i idrett generelt. Disse viser en tendens til at unge med innvandringsbakgrunn i mindre grad er aktive i idrettslag enn unge uten innvandringsbakgrunn 1, og særlig jenter med innvandringsbakgrunn er underrepresenterte. Denne rapporten er i så måte unik, og gir et kunnskapsgrunnlag om inkludering i klubbene, samt identifiserer viktige temaer for å gjøre fotballen til en integrerende og inkluderende møteplass. Rapporten er en sammenfatting av to undersøkelser. Rekruttering av foreldre til frivillig innsats kan by på utfordringer uavhengig av foreldrenes landbakgrunn. I klubber der etnisk norske foreldre blir stående alene med alt det frivillige arbeidet kan det innvirke på graden av åpenhet, imøtekommenhet og inkludering i klubben. Dette kan i praksis medføre at klubben kvier seg for å ta inn barn og ungdom med innvandrerbakgrunn fordi man frykter manglende foreldredeltakelse. For å finne ut mer om denne utfordringen ga NFF Moods Research i oppdrag å foreta en intervjuundersøkelse hos både klubber og blant foreldre med minoritetsbakgrunn. Formålet var å få økt innsikt i innvandrerforeldrenes holdninger og motivasjon knyttet til barnas og egen deltakelse i fotballen. Undersøkelsen fokuserte på to aspekter ved foreldredeltakelse: klubbenes behov for frivillig innsats, og foreldrenes behov for sosial integrasjon og inkludering. NFF foretar en kontinuerlig innsamling av den konkrete erfaring mange klubber har med inkludering, og sammen med de undersøkelser som presenteres her danner dette et godt grunnlag for våre inkluderingsstrategier i årene framover. NFF tar sitt samfunnsansvar på alvor ved å utvikle gode strategier og verktøy for et nasjonalt inkluderingsarbeid. I praksis ute på banen gjøres selve jobben av de mange frivillige i sin lokale klubb. Der står eksamen hver dag for å virkeliggjøre visjonen om fotball for alle. Fotball-Norge har som uttalt målsetting at alle skal med og da er inkludering en konsekvens og ikke et valg. Det bor barn og unge med innvandrerbakgrunn i Norge 2 og dette vil øke i årene framover både i absolutte tall og denne gruppens andel av det totale antall barn og unge. Fotballen er fargeblind og spillere registreres ikke etter etnisk opprinnelse, derfor finnes det ingen eksakte tall over hvor mange med innvandrerbakgrunn som deltar i fotballen. Det er likevel ønskelig å få en indikasjon på status, og derfor iverksatte NFF undersøkelser for å få et grunnlag. Den survey-undersøkelsen som ligger til grunn for resultatene som presenteres her er basert på intervjuer med klubbledere og deres oppfatninger av medlemsmassen. 3 Flertallet av klubbene har spillere med innvandringsbakgrunn 75 % av klubbene har spillere med innvandringsbakgrunn i klubbens aldersbestemte lag. Det er imidlertid, som det vises i figur 1, store geografiske forskjeller. Samtlige av klubbene i Bergen og Stavanger, og så godt som alle klubber i Oslo og Vestfold har spillere med innvandringsbakgrunn. Områder som har lavest andel bosatte innvandrere har på den andre siden lavest andel klubber med innvandrere. Figur 1: Hvor stor andel av klubbenes spillere har innvandringsbakgrunn? Et anslag basert på intervjuene tilsa at ca. 10 % av alle spillerne i alderbestemte lag har innvandringsbakgrunn (fig 2). Figur 2: Fordeling (både barne- og ungdomsfotball) Andel spillere med innvandringsbakgrunn Andel spillere med majoritetsbakgrunn Dette gir et grovt totalbilde av hvor mange spillere med innvandringsbakgrunn det totalt sett er i Norge, men sier ikke så mye om graden av deltakelse i selve klubbene. 4 Ved å se andelen med innvandrerbakgrunn i forhold til hvor mange spillere det er i klubbene finner vi at i aldersbestemte lag i klubbene har i gjennomsnitt 8 % av spillerne innvandringsbakgrunn. I figur 3 er klubbene inndelt i fem kategorier, etter andelen spillere med innvandringsbakgrunn. Figur 3: Den kvantitative kartleggingen er utført av Comte Analyse for NFF våren 2011, og utdypende om definisjoner, metode og datagrunnlag redegjøres for i vedlegg 1. Undersøkelsen viste at 75 % av klubbene hadde spillere med innvandringsbakrunn og at disse utgjorde 8 % av alle spillere på aldersbestemte lag. Hver fjerde klubb hadde minst en trener med innvandringsbakgrunn, men bare 10 % hadde en innvandrer i andre verv i klubben. Majoriteten av klubbene mente at foreldre med innvandrerbakgrunn deltok mindre i klubbdrift enn andre foreldre. Andel klubber som har minst en spiller med innvandringsbakgrunn Andelen klubber, etter andel spillere med innvadrings-bakgrunn 4 5

4 Figur 3 viser at hver tiende klubb har 20 % eller flere spillere med innvandringsbakgrunn, mens hver fjerde klubb er uten spillere med innvandringsbakgrunn. Det er rimelig å anta at andelen innvandrere i klubbene henger sammen med hvilket geografiske område av Norge klubbene ligger i. Bosetningsmønsteret til innvandrerbefolkningen er sentralisert rundt større byer, og andelen innvandrere i klubben gjenspeiler mest sannsynlig antallet tilgjengelige spillere med innvandringsbakgrunn. Figur 4 viser gjennomsnittlige andel spillere med innvandringsbakgrunn i klubbene etter klubbenes geografiske tilhørighet. Det er her skilt ut de største kommunene for å fange opp noe av variasjonen innad i fylkene. Det er store variasjoner. Oslo er ikke overraskende kommunen med klubbene med høyest andel innvandrere. På den andre siden av skalaen er Troms og Nord-Trøndelag, hvor andelen spillere med innvandringsbakgrunn i klubbene i gjennomsnitt ligger på rundt 2 %. Jenter 69 % av klubbene som har spillere med innvandrere har også jenter med innvandringsbakgrunn. Figur 5 viser at 19 % av innvandrerspillerne i klubbene er jenter. I figur 6 er andelen av innvandrerne i klubben som er jenter kodet om til fem grovere kategorier. Figur 5: Resultatene her viser en interessant tendens: I over halvparten av klubbene som har jenter med innvandringsbakgrunn, utgjør jentene over 20 % av spillerne med innvandringsbakgrunn. Dette kan tyde på en form for snøballeffekt, hvor klubber som først har fått med jenter med innvandringsbakgrunn, tenderer til å få et større innslag av jenter med innvandringsbakgrunn. Det var grunn til å anta at variasjoner i jente-andelen i klubbene vil samvariere geografisk på samme måte som den totale innvandrer-andelen. 5 Figur 7 viser imidlertid at andelen jenter ikke nødvendigvis speiler verken andelen innvandrere som bor i fylket/kommunene, eller den gjennomsnittlige andelen spillere med innvandringsbakgrunn i fylkets/kommunenes klubber. Figur 7: har størst innslag av innvandrere. Oslo-klubbene har i gjennomsnitt lavest andel jenter med innvandringsbakgrunn. Det er ikke gått inn på årsakene til dette i denne undersøkelsen, men dette bør være et tema for videre studier. Foreldredeltakelse Norske klubber er basert på frivillig innsats og undersøkelsen søkte å få innsikt i hvor stor grad innvandrere deltar som trenere, dommere og i styreverv i klubbene. Figur 8 viser at en fjerdedel av klubbene med aldersbestemte lag har minst én trener med innvandringsbakgrunn. Trenere med innvandringsbakgrunn utgjør her 3 % av alle trenerne i klubben. 30 % av klubbene hadde dommere med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn. Figur 8: Figur 4: Kjønnsfordeling blant alle spillere med innvandringsbakgrunn Gjennomsnittlig andel jenter i klubben Gjennomsnittlig andel gutter i klubben Figur 6: Voksendeltakelse blant personer med innvandringsbakgrunn Andelen av klubbens spillere som har innvandringsbakgrunn, etter fylke Andel innvandrerklubber som har jenter Andel jenter med innvandringsbakgrunn i klubber med innvandrere, etter fylker Det er store variasjoner med tanke på graden av jentedeltakelse i klubbene etter de klubbenes geografiske beliggenhet. Sogn og Fjordane og Hordaland er fylkene som skiller seg ut med størst andel av innvandrerspillerne som er jenter. Her er i gjennomsnitt rundt fire av ti spillerne med innvandringsbakgrunn jenter. Vest-Agder er fylket med lavest grad av deltakelse av innvandrerjenter. Særlig interessant i denne sammenheng er Oslo. Dette er byen med flest innvandrere, og en by hvor klubbene i snitt Styreverv og andre frivillige verv i klubbene er et segment i fotballklubbene som i stor grad er forbeholdt majoritetsbefolkningen. 90 % av de 1010 intervjuede klubbene svarer at de ikke har personer med innvandringsbakgrunn i styret eller i andre frivillige verv i klubben. Deltakelsen av trenere og dommere med innvandringsbakgrunn i klubben vil mest sannsynlig henge sammen med hvor mange personer med innvandringsbakgrunn som er knyttet til klubben. Dette illustreres i figur

5 Hva koster det å spille fotball i Norge? Tendensen viser at jo større andel av klubbens spillere som har innvandringsbakgrunn, desto større andel av klubbens trenere og dommere har innvandringsbakgrunn. Dette kan tolkes som en deltakelsesterskel (også kalt glasstak), hvor innvandrer-deltakelsen øker betraktelig når andelen personer med innvandringsbakgrunn i klubben når et visst nivå. Figur 9: Det foreligger lite empiri på hva det koster å drive med aldersbestemt fotball i Norge. Det er likevel en utbredt oppfatning at aldersbestemt fotball er en relativt billig idrettsaktivitet, som sammenlignet med andre idretter som ski, alpint og golf byr på færre økonomiske barrierer for deltakelse. Står denne oppfatningen av fotballens vennlige prisnivå i stil med virkeligheten? Eller er det slik at økonomiske barrierer kan stå i veien for innvandreres deltakelse på fotballbanen? Formålet med dette kapitlet er å begynne å svare på disse spørsmålene. mellom 1500 kroner og over 3000 kroner, mens i 6 % av klubbene må spillerne betale over 3000 kroner for å spille på ungdomslaget. Like fullt kan man spille ungdomsfotball for under tusenlappen i 44 % av klubbene. Tendensen blant ungdomslagene blir således ganske lik som hos barnelagene. Figur 10: Pris barnelag de dyreste stendene å drive med aldersbestemt fotball. De dyreste stedene å drive med aldersbestemt fotball i Norge er Bærum, Oslo, Akershus (utenom Bærum), Trondheim, Østfold og Tromsø. Dette gjør seg gjeldende både innen barnefotball og ungdomsfotball. Figur 12: Spørreundersøkelsen omhandlet kun treningsavgift, og det er store forskjeller i fotball-norge mht. andre kostnader som: personlig utstyr klubb-medlemsskap ekstra aktiviteter som cuper, treningsleire, fotballskoler med mer. klubbens økonomiske prinsipper mht. deler av treningsavgiften som går inn i en felleskasse. graden av loddsalg, dugnader med mer. Andel dommere og trenere i klubbene med innvandringsbakgrunn, etter andelen spillere med innvandringsbakgrunn i klubben Disse variablene ble ikke undersøkt i denne omgangen, men bør være med i en bredere undersøkelse for å se på den totale økonomiske belastningen. Prisnivå hos barnelag og ungdomslag Undersøkelsen skiller mellom barnelag (opp til 12 år) og ungdomslagene (13 år til 18 år). Figurene 10 og 11 illustrerer hvordan klubbene prosentvis fordeler seg etter hva det koster å spille for klubben for henholdsvis barnelag og ungdomslag. Figur 11: Pris ungdomslag Blant klubber med barnelag er den vanligste prisen under 500 kroner. I rundt 70 % av norske klubber kan man altså spille barnefotball for under tusenlappen i sesongen. I de fleste klubbene vil sannsynligvis ikke prisen være en stor barriere for deltakelse. I 7 av 10 klubber kan man delta for under tusenlapp, og den vanligste prisen er under 500 kroner for barnelag. Dette er et prisnivå som sann synligvis vil være overkommelig for familier med lavere inntekt. I den andre enden av skalaen har 7 % av klubbene treningsavgift på over 1500 kroner. Dyrt i sentrale strøk Det er geografiske forskjeller i leveutgifter i Norge. Eksisterer disse forskjellene innen den aldersbestemte fotballen også? Dette vises i figur 12, hvor prisen for å spille fotball fremstilles etter klubbenes geografiske plassering. Blant ungdomslagene er prisfordelingen mer ulik, og det er dyrere å spille på ungdomslag enn barnelag. 1 av 4 klubber befinner seg i prisintervallet som er den vanligste prisen for å spille ungdomsfotball. Rundt en tredjedel av klubbene har en pris som ligger et sted Det er tatt utgangspunkt i fylker, men trukket ut de største kommunene for å fange opp noen variasjoner innad i fylkene. Illustrasjonen gjenspeiler de generelle geografiske prisforskjellene innen aldersbestemt fotball. Stedene med høyest befolkningstetthet er stort sett også 8 9

6 Det varierer også innad i fylkene. I Bergen må foreldrene til utøvere på barnelag i betale mer enn hva de betaler i øvrige kommuner i Hordaland. (Figur 13 og 14) Fattigdom er et problem i Norge i dag og lavinntekt blant barn og unge er i dag i økende grad et innvandrerfenomen. Figur 13: Barnelag Nær halvparten av alle barn i familier med kronisk lave inntekter har i dag innvandrerbakgrunn. 6 Innvandrerbefolkningen er overrepresentert i de dyreste områdene av landet, og funnene støtter således opp om inntrykket at økonomiske barrierer kan virker hindrende for deres deltakelse i fotballen. Frivillighetens utfordringer NFF ser en vellykket inkluderingsprosess som en gjensidig prosess der både klubb og spiller/foreldre har hvert sitt ansvar. Dette kapitlet er basert på Moods` intervjuundersøkelse vil drøfte denne prosessen og vise hvilke utfordringer som må adresseres for å få til en enda bedre prosess enn det som preger hverdagen i dag. Foreldrene bidra såpass mye, siden de allerede betalte for aktiviteten og utstyr. En somalisk far fortalte at han hadde blitt provosert i starten, fordi han mente det var urimelig at foreldre måtte gjøre såpass mye når de i tillegg betaler for aktiviteten. I dag er han trener for sønnens lag, siden han etter hvert fikk forståelse for hvor viktig det var å være involvert; både for sin egen del, for laget, og i forhold til hvor mye mer det ville kostet dersom foreldrene ikke hadde bidratt så mye som de gjør. Fotballorganisering Mange foreldre med ikke-vestlig bakgrunn kommer fra land med en helt annen idrettsorganisering enn den norske. Samtlige foreldre fortalte at i deres hjemland var breddefotball organisert på en helt annen måte, hvis den i det hele tatt var organisert. Det vanlige var at barna ble sendt ut for å leke, og selv måtte ta ansvar for sine aktiviteter. Mye aktivitet var organisert gjennom skolen, uten noen form for foreldredeltakelse. Det var i utgangspunktet helt ukjent for dem at foreldre skulle være så involverte som det blir forventet i norske klubber. Mange tror treneren er lønnet av klubben eller kommunen, det er mange som rett og slett ikke har innsikt i hvor stor rolle foreldrenes innsats spiller for å få laget til å gå rundt. Barneoppdragelse Tidligere undersøkelser viser at foreldredeltagelsen synker drastisk når barna blir eldre. Den synker også blant norske foreldre, men blant innvandrerforeldre starter det tidligere, går raskere nedover, og synker mye mer enn blant etnisk norske. 7 Trenere og klubbansatte bekreftet også denne trenden. Figur 14: Ungdomslag Sosiale forpliktelser Mange kommer fra kulturer der familie- og nettverksforpliktelsene er høyt prioritert, og for første- og annengenerasjons innvandrere i Norge kan slike forpliktelser legge beslag på mye av deres fritid. Det kan derfor være vanskelig å finne tid til å bidra i så stor grad som det er forventet at en fotballforelder skal. Noen av de aktive foreldrene mente likevel at dette handlet om prioritering, og at det var viktig å formidle i mye større grad hvor viktig det er for barna og helt avgjørende for klubben at foreldrene prioriterer å stille opp. Dette kan blant annet forklares med et annet oppdragelsessyn blant en del av foreldrene. Flere foreldre fortalte at de kom fra en kultur der barn måtte lære seg å bli selvstendige fra en tidlig alder, og det ble sett på som en verdi at de kunne klare seg selv, og ikke være avhengige av foreldrenes tilstedeværelse i egen fritid. Tett oppfølging var ikke like vanlig og disse foreldrene er kanskje mer lik tidligere generasjoners norske foreldre enn dagens norske curlingforeldre. Frivillighetskultur Alle foreldrene kom fra kulturer der frivillighet og dugnad har en annen form enn i Norge. Det er ikke slik at de kommer fra kulturer der slikt ikke finnes. Frivillighet i Norge gjerne rettes innad i nære relasjoner men også i stor grad utover, mot mer upersonlige relasjoner. I andre kulturer blir denne typen hjelpsomhet i mye større grad rettet innover. De nære relasjoner og eget nettverk er viktige, og man stiller opp for hverandre når man trenger det. Å skulle hjelpe mennesker man ikke kjenner, for eksempel på dugnader i upersonlige, store borettslag, faller mindre naturlig. Både trenere og foreldre mente at mange ikke hadde fått informasjon og følgelig heller ikke skjønte at de måtte 10 11

7 De fleste foreldrene i undersøkelsen hadde sønner som spilte fotball. De få som hadde døtre, var aktive frivillig på flere arenaer, så også på fotballarenaen. Det kan indikere at denne selvstendighetsoppdragelsen ser noe annerledes ut for jenter med innvandrerforeldre. Dette var det ikke mulighet til å se nærmere på innenfor rammene av denne undersøkelsen. Språk Samtlige av foreldrene hadde bodd i Norge i 10 år eller mer, og snakket godt norsk. Men de fortalte både om ektefeller og bekjente som slet med norsken, og hvordan det holdt dem igjen fra flere arenaer. Mange føler at det ikke er noe poeng å stille opp på foreldremøter hvis de likevel ikke forstår hva som blir sagt. Andre føler seg utilpass i møte med norske foreldre fordi de sliter med å kommunisere. De holder seg dermed unna, eller i bakgrunnen, på slike arenaer. Språkproblemer spiller også en viktig rolle i forhold til informasjon. Mange foreldre forstår ikke all informasjonen de mottar, enten det er via mail eller lapp med barna. Mange fortalte at de selv tidligere hadde oversett slik informasjon. Enten fordi de likevel ikke forstod den, eller fordi de tenkte den ikke var så viktig når den helt klart var felles informasjon sendt ut til mange, som ikke henvendte seg til dem på en måte de kunne forstå. Ungdommene i undersøkelsen fortalte at mye av informasjonen som ble sendt gjennom barna, aldri kom frem. Barna tenkte at foreldrene likevel ikke ville forstå det, og leverte derfor ikke informasjonen videre. Dette gjaldt også informasjon barna fikk fra trener om for eksempel foreldremøte, som aldri ble videreformidlet til foreldrene fordi de tenkte foreldrene bare ville føle seg utilpass og dumme fordi de ikke forstod hva som ble sagt. Barna prøvde med andre ord å skåne foreldrene, og eventuelt også å unngå pinligheter fordi foreldrene misforstod. Et annet eksempel er en ungdom som ble spurt av trener om faren hans kunne tenke seg å hjelpe til som trener. Gutten tenkte selv at faren sikkert ikke ville bidra med slikt, og syntes det ville være slitsomt å ha ham som trener. Dermed kom forespørselen aldri frem, selv om det godt kunne tenkes at faren kunne hjelpe til. Til treneren hadde gutten svart at faren hadde sagt han ikke hadde anledning. Generelt vil kortere botid innebære større behov for tilrettelagt informasjon, hva både språk og innhold angår. Økonomi Mange av foreldrene synes det er veldig dyrt med fotballkontingent og medlemsavgift, særlig hvis de har flere barn som spiller fotball. Det at hele summen må betales på én gang i starten av sesongen kan for noen være veldig vanskelig økonomisk, og har ført til at en del har falt helt fra. Flere foreldre foreslo at det ville vært lettere dersom summen kunne fordeles over noen måneder. En del trenere nevnte at dette faktisk er en mulighet. Men den blir ikke åpent kommunisert, og derfor er det få som vet om det. For mange blir ekstra turer med laget, enten det er sosialt, eller for turneringer og cuper, en ekstrautgift de ikke har råd til. Dermed blir hverken barn eller foreldre med. Flere foreldre påpekte at mange innvandrerforeldre ikke har egen bil, og dermed kan de ikke bidra med kjøring i samme grad som norske foreldre. Familiesituasjon For en del er det rett og slett praktisk vanskelig å delta på grunn av familiesituasjonen. Dette gjelder i særdeleshet for alenemødre med flere barn, samt for familier der mor er hjemmeværende med flere barn, og far jobber dobbelt eller har skiftarbeid. I sistnevnte familier er det heller ikke uvanlig at mor har mangelfulle norskkunnskaper, selv med relativt lang botid i Norge, og dette holder henne også igjen fra å delta. Klubben Mye av ansvaret for manglende deltagelse blir ofte utelukkende lagt på innvandrerforeldrene, men også fotballarenaen har faktorer som er med på å redusere både inkludering, involvering og integrering. Fotball er Norges største idrett med mange hundretusen mennesker involvert på ulike nivåer, og dette tilsier at det er stor variasjon i fotball-norge på mange områder, også i holdninger til innvandrere og flyktninger. SSBs holdningsundersøkelser 8 viser at 25 % har ingen kontakt med innvandrere og holdningen er blandete som for eksempel 33 % mener at innvandrere flest er en kilde til utrygghet i samfunnet. Det er viktig å ha dette holdningsklimaet i mente når man skal drøfte innvandreres deltakelse i fotballen, ikke minst i forhold til en klubbs inkluderingsarbeid. Dette kapitlet gir et innblikk i hva klubblederne selv mener om tre ulike aspekter ved inkludering av innvandrere i fotballen. Og ikke minst: hva klubblederne mener kunne blitt gjort bedre. Til sist i kapitlet drøftes mulige årsaker til foreldres fravær som frivillige basert på intervjuundersøkelsen. Den norske dugnadsånden Klubblederne ble bedt om å vurdere hvor enige de var i påstanden: foreldre med innvandringsbakgrunn deltar i like stor grad med frivillig arbeid som foreldre uten innvandringsbakgrunn. Dette spørsmålet ble inkludert ettersom en utbredt oppfatning er at innvandrere ikke har forståelse for dugnadsånden som en bærebjelke for driften av norske idrettslag og fotballklubber. 9 Konsekvensen av dette er at innvandrerforeldre antas å delta i mindre grad enn foreldre uten innvandringsbakgrunn. Resultatene viser at denne antakelsen ikke nødvendigvis stemmer overens med virkeligheten. Majoriteten av klubblederne (53 %) svarer at de er helt uenige eller uenig i at innvandrerforeldre deltar i like stor grad som foreldre med innvandringsbakgrunn. I underkant av en tredjedel av klubblederne (27 %) svarer at de er enig i at foreldrene med innvandringsbakgrunn deltar i like stor grad som foreldre uten innvandringsbakgrunn. Disse funnene tyder altså på, skal man ta utgangspunkt i de subjektive vurderingene til klubblederne, at majoriteten opplever manglende deltagelse fra innvandrerforeldre som en utfordring. Likevel er hver fjerde klubb rimelig fornøyd med deltakelsen. Inkluderingsarbeidet En mulig forklaring på lav foreldredeltakelse er at klubbene selv ikke jobber aktivt med dette. Klubblederne ble bedt om å vurdere påstanden det jobbes aktivt med inkludering av innvandrere i klubbens aldersbestemte lag. En av tre klubbledere at de jobbet aktivt med inkludering av innvandrere. 45 % av klubblederne svarte imidlertid at de var verken enig eller uenig i denne påstanden, samt at rundt 20 % av klubblederne svarte at dette spørsmålet ikke var aktuelt for dem (ikke tatt med i prosentueringen av svarene i figur 15). A B C Figur 15: Nokså eller helt enig Verken uenig eller enig Helt eller nokså uenig A B C Det jobbes aktivt med å inkludere flere spillere med innvandringsbakgrunn i klubbens aldersbestemte lag. Antall spillere med innvandringsbakgrunn i klubbens aldersbestemte lag gjenspeiler hvor mange personer med innvandringsbakgrunn som er bosatt i lokalmiljøet. Foreldre/foresatte med innvandringsbakgrunn deltar i like stor grad med frivillig arbeid i klubben som foreldre/ foresatte uten innvandringsbakgrunn. Samlet sett viser dette at klubbene ikke har et klart syn på hvordan og i hvor stor grad de er eller vil være en aktør knyttet til integrering i lokalsamfunnet den er en del av. En grunn til det er at det for mange klubber ikke er bosatt mange nok innvandrere i lokalområdet rundt klubben til at det rent praktisk er mulig å jobbe aktivt med inkludering. Mange klubber jobber ut fra en tanke om at alle er like hos oss, og ser følgelig ingen grunn til å sette merkelappen inkludering på det arbeidet de gjør, og jobber heller ikke spesifikt med rekruttering inn mot spesifikke grupper. Subjektiv opplevelse av inkludering For å undersøke hvorledes klubblederne opplever graden av inkludering av personer med innvandringsbakgrunn i lokalmiljøet rundt klubben, ble de bedt om å vurdere påstanden antall spillere med innvandringsbakgrunn gjenspeiler hvor mange personer med innvandringsbakgrunn som er bosatt i lokalmiljøet. 64 % av klubblederne svarte her at de var enige i denne påstanden. 20 % av klubblederne var uenige i denne påstanden

8 Ønsker og realiteter Rapporten har hittil fokusert på å kartlegge situasjonen og beskrive mulige årsaker. I dette kapitlet drøfter hvorforspørsmålene. Andel innvandrere i klubb og kommune: to sider av samme sak? Den mest innlysende faktoren for at klubbene skal kunne inkludere innvandrere, er at det er bosatt i innvandrere i området rundt klubben. Noe som blir påpekt av flere av klubblederne i kommentarfeltet til undersøkelsen. Hvor avgjørende er imidlertid andelen bosatte innvandrere for andelen innvandrere i klubben? Dette undersøkes ved å koble på informasjon om andelen bosatte innvandrere i kommunen til de ulike klubbene, opp mot andelen innvandrere i klubbene. 10 Resultatene i figur 16 bekrefter antakelsen om at innvandrere i større grad deltar i klubber som ligger i områder med flere bosatte innvandrere, og at andelen innvandrere i kommunene har mye å si for andelen innvandrere i klubben. Mer presist forklarer forskjeller i andelen innvandrere i kommunen rundt 20 % av forskjellene i andelen innvandrere mellom klubbene. Tendensen er ganske klar, og stemmer godt overens med resultatene fra blant annet Oslo. Her er det klubber med over 90 % spillere med innvandringsbakgrunn, og klubber hvor det ikke er spillere med innvandringsbakgrunn i det hele tatt. Jo større andel innvandrere som bor i kommunen, desto større andel innvandrere befinner det seg i klubben. Til tross for at bildet her virker å være relativt entydig, er det verdt å merke seg at ikke alle klubbene med et høyt innslag av innvandrere i kommunen har en høy andel innvandrere i klubben. Dette tyder på at det er en viss grad av segregering, med opphopning av innvandrere i enkelte klubber i kommunene. Eksisterer det økonomiske barrierer? Prisnivået i enkelte klubber ligger høyt, og det er tendens til at prisene er høyest i områdene hvor det er bosatt flest innvandrere. Er slik at det eksisterer økonomiske barriere for at innvandrere skal kunne delta i fotballen? For å komme nærmere et svar på dette spørsmålet ble Oslo trukket ut Oslo som en egen case, ettersom det er her man finner flest innvandrere og klubber, samt at det er et av områdene i Norge med det høyeste prisnivået. Resultatene viser at (figur 17) klubbens prisnivå er relatert til andelen spillere med innvandringsbakgrunn i klubbene. Denne tendensen er ulik mellom klubbene i Oslo og i resten av landet. I Oslo er det lavere andeler innvandrere i de dyre klubbene enn det er i de billigste. I resten av landet er det motsatt, med en høyere andel i klubbene med høyest prisnivå. Figur 17: Med utgangspunkt i dataene som foreligger her, er det ikke mulig å gi et entydig svar på om dette et utrykk for at økonomien virker som en barriere for deltakelse. På den ene siden kan man med dette datamaterialet ikke utelukke at pris kan virke hemmende for innvandreres deltakelse i enkelte klubber i Oslo. Tenker man imidlertid litt bak tallene, kan en alternativ fortolkning være at dette er et utrykk for at personer med innvandringsbakgrunn i hovedsak er bosatt i områder i Oslo hvor det er billigere å spille fotball (eksempelvis klubber i Groruddalen). Dermed er nok funnene i stor grad et utrykk for opphopning av innvandrere i klubber innen gitte områder av byen, hvor prisnivået er lavere. Dette gir en dobbelt effekt når levekårsundersøkelser viser at det er en opphopning av vedvarende lavinntekt blant innvandrere. 11 En av de aktive foreldrene fortalte at klubben der sønnene spilte hadde fått midler fra bydelen som skulle gå til å gi spillere fra økonomisk svake husstander redusert kontingent. Men av frykt for at alle skulle tro de kunne få økonomisk støtte, og at dette ville tiltrekke flere ressurssvake foreldre som heller ikke ville bidra praktisk, ble ikke denne muligheten kommunisert til foreldrene. Klubben visste ikke hvordan de skulle administrere ordningen, og det kunne se ut til at frykten for å tiltrekke seg snyltere i dette tilfellet medførte at man valgte å gi avkall på en mulighet til å hjelpe økonomisk svakerestilte. Pengene måtte til slutt tilbakeføres til bydelen, siden de ikke ble brukt til det de var tiltenkt. En klubb fortalte at de har lignende støtte tilgjengelig, som blir gitt til foreldre etter at trenere eller lagledere har skjønt at de sliter økonomisk. Heller ikke her blir ordningen kringkastet, men den blir benyttet der man gjennom observasjon og kommunikasjon med foreldrene selv har skjønt at det er et økonomisk behov. Disse eksemplene kan være et signal om at det er behov for retningslinjer eller anbefalinger for hvordan denne typen ordninger bør administreres. Figur 16: Andel spillere med innvandringsbakgrunn Andel spillere med majoritetsbakgrunn A B C D A B C 0,1-2,9 % innvandrere i kommunen 3-4,9 % innvandrere i kommunen 5-9,9 % innvandrere i kommunen Over 10 % innvandrere i kommunen D A B C A B C Under 1000 kroner kroner Over 2000 kroner Sammenhengen mellom andelen innvadrere og pris for å spille i klubbens ungdoms- og barnelag 14 15

9 Hva har mest å si for innvandrerdeltakelse i klubben? Hva har mest å si for graden av deltakelse fra innvandrere i klubben? Ved å gjøre multivariate analyser, der effekten for hver av faktorene vi har sett på i dette kapitlet isoleres, viser resultatene at andelen personer som bor i kommunene har mest å si. Denne faktoren kan statistisk sett forklare 20 % av forskjellen i andelen innvandrere i klubbene. Pris i klubben er også relatert til deltakelse, men bidrar statistisk mindre til å forklare variasjoner i deltakelse i klubbene med 3 % forklaringskraft. Holdninger til klubbleder ser også ut til å ha en viss innvirkning på andelen innvandrere i klubben. En lukket sosial møteplass NFF ser på fotballarenaen som en viktig møteplass i samfunnet, der også foreldre kan få et nettverk av andre voksne. Men er denne arenaen like åpen for alle? Både denne og tidligere undersøkelser peker i retning av den ikke er det. En frivillighetsmodell som den norske fordrer et visst minimum av sosialt fellesskap mellom foreldrene. Deltakelse eller uteblivelse fra felles oppgaver belønnes og straffes av de andre i fellesskapet. Felles kulturbakgrunn og normer vil i de fleste tilfeller sørge for at etnisk norske foreldre automatisk opplever fellesskap med hverandre. Manglende opplevelse av sosial tilhørighet til klubben eller de andre foreldrene vil også medføre at de sosiale følgene av å bidra eller utebli oppleves mindre viktig. I tillegg kan andre normer for frivillighet, deltakelse eller foreldreskap bety at også den interne, emosjonelle belønningen (jeg er en god far, jeg er et godt samfunnsmedlem) som mange etnisk norske automatisk opplever ved å delta, uteblir. Det vil derfor ofte kreve noe mer å motivere foreldre med innvandrerbakgrunn. Det kan være nødvendig å fremheve fordelene for foreldrene ved å være aktivt involvert, både språkmessig, sosialt, nettverksmessig, økonomisk og i forhold til barna. Dette tas det ikke tilstrekkelig høyde for i møte med innvandrerforeldre i dag. Både trenere og aktive foreldre forteller at det absolutt er bekjentskap og felleskap blant foreldrene. Noen forteller om gode vennskap også. Men fotballarenaen ser ut til å være preget av sammenbindende, intern nettverksskaping. Slik nettverksskaping betegnes som bonding. Den kjennetegnes av at medlemmer som er like, får sterke lojalitetsbånd innad i gruppen, og det oppstår innadvendte sosiale nettverk. Dette kan virke ekskluderende for de som står utenfor, i dette tilfellet nye foreldre, og foreldre som ikke er aktive. 12 Mange av innvandrerforeldrene fortalte at det var kun fordi de selv var utadvendte, sosialt ressurssterke og pågående personer at de fikk kontakt og ble kjent med norske foreldre på laget. Dette vitner om en lite åpen og velkommen setting. Delvis kan dette skyldes norsk væremåte en del påpekte sågar at alle nye foreldre måtte være oppsøkende, uansett om de var etnisk norske eller ikke. Det forteller også om en sosial arena som ikke er aktivt inkluderende nok. Norske foreldre tar ikke kontakt, og holder seg gjerne til egne grupper. Det ser også ut til at mange ikke reflekterer over hvor norskpreget en del av arenaens aktiviteter er. Vafler og pølser kan virke spiselig i både overført og bokstavelig forstand for etnisk norske, men kan også kommunisere at dette er en arena for norske foreldre. Det etterlyses enkle justeringer som gjør det mer tydelig at alles deltakelse er ønsket og ventet. Fotballarenaen har med andre ord litt å gå på når det gjelder å vende seg mer utover, og bli mer åpne for nye medlemmer med andre bakgrunner og andre nettverk enn det man har vært vant til. Dette kalles bridging, som blant annet kjennetegnes ved at man er grenseoverskridende utover sin egen gruppe, og får til en arena der man kan møte mennesker man ellers ikke ville omgått. 13 Den norske modellen: tatt for gitt og underkommunisert Mange klubber tar for gitt at den norske modellen er forstått, og at også innvandrerforeldre burde skjønne hva som forventes av dem. Flere trenere ga riktignok uttrykk for at de skjønte at innvandrerforeldre kanskje kom fra kulturer der fotball organiseres annerledes. Men svært få lag hadde gjort noen bevisste tiltak for å informere innvandrerforeldre om hva det faktisk innebærer å være norsk fotballforelder. Derimot var det mange tause forventinger og forhåpninger om at de ville forstå etter hvert, ved å se på hvordan norske foreldre bidro. Slik taus kommunikasjon fører sjelden frem, særlig på tvers av kulturer. Ingen av foreldrene hadde fått noe informasjon om hva deres rolle var da de meldte inn barna sine. De fikk praktisk informasjon om treningstider, betaling, kamper o.l., men lite om foreldrenes konkrete oppgaver, forventet innsats og viktigheten av disse. En klubbrepresentant fikk seg sågar en vekker underveis i intervjuet, da hun selv innså hvor lite informasjon som faktisk gis nye foreldre om hva som forventes av dem. Det tar tid å lære en ny kultur å kjenne, særlig de normer og regler som er uskrevne og tas for gitt av de som tilhører kulturen. Sjelden tenker man over at de finnes, eller at de ikke er naturgitte og selvsagte. Derfor er det heller ikke sikkert man har et språk for å uttrykke dem. Her har lagene en jobb å gjøre, med å aktivt fortelle hvordan den norske modellen fungerer, og forklare det på en måte som er klar og lettfattelig. Informasjon og kommunikasjon: for lite, feil kanaler, ingen oppfølging Det har kommet klart frem i undersøkelsen at informasjon og kommunikasjon er to sider ved fotballarenaen der det er mye rom for forbedring. Det er en utfordring at innvandrerforeldre ikke får den informasjon som er nødvendig for å kunne forstå hvordan systemet fungerer og hvor viktig deres medvirkning er. Informasjonen som går ut fra klubber og lag begrenser seg til fortløpende oppdateringer om kamper, foreldremøter, dugnader og turneringer. De to vanligste kanalene ser ut til å være e-post og lapp sendt med barna, og begge disse kanalene har svakheter i forhold til målgruppen. For mange innvandrerforeldre er ikke e-post en kanal de benytter seg så mye av, eller eventuelt blir (de norskspråklige) fellesmailene de får oppfattet som upersonlige og uforpliktende. Lapper som blir gitt barna kommer som tidligere beskrevet ofte ikke frem. Det er også lite oppfølging: man vet ikke om folk har mottatt informasjonen, men bare går ut i fra det, og blir frustrert når en del av foreldrene så ikke møter opp. Den som tier har ikke fått beskjeden? I tråd med flere tidligere undersøkelser viste undersøkelsen at direkte kontakt, enten via telefon eller ansikt til ansikt, er kanaler som fungerer godt for å øke foreldreinvolveringen. Men samtlige av trenerne og klubbene pekte på hvor ressurskrevende dette er. Trenere og lagledere, som stort sett er frivillige foreldre, har mange oppgaver allerede, og føler ikke de har tid til å gjøre enda mer. Det er likevel et paradoks at nettopp ved å legge inn den ekstra innsatsen i forhold til direkte kontakt vil man på sikt kunne forvente at flere er med og deler på alle oppgavene. Manglende vilje til endring og nye tiltak Undersøkelsen viste flere eksempler på at foreldreinvolvering kunne strande på klubbenes manglende vilje til å omstille seg og sette i gang tiltak. En respondent fortalte at da medlemmene i en klubb ønsket å få igjennom mer foreldremedvirkning og mer innvandrerrepresentasjon på klubbens styremøter, var det flere i det gjennomgående etnisk norske styret som trakk seg. De var rett og slett ikke villige til å omstille seg, og valgte heller å slutte enn å tilpasse seg klubbens nye medlemsmasse. Ungdommene hadde opplevd liten velvillighet fra idrettsklubbens styre da de ønsket å starte et frivillig gratistilbud for minoritetsungdom som ikke hadde råd til å delta i den organiserte idretten, og mente seg direkte aktivt motarbeidet. Flere av representantene for innvandrerforeninger kunne fortelle at de hadde fått klager fra innvandrerforeldre som opplevde at det var vanskelig å få innpass i høyere verv i klubbene. De opplevde at det var et slags glasstak for dem. Som nevnt tidligere, så er andelen aktive innvandrerforeldre enda lavere for de mer omfattende vervene. For en stor del kan dette skyldes at foreldrene selv holder seg unna fordi de er usikre på hva verv som f.eks. trener, lagleder eller styremedlem innebærer, og dermed ikke vet om de egner seg. Men denne typen henvendelser til foreningene tyder også på at det kan finnes flere forklaringer, og at foreldre som faktisk vil bidra og stille opp, opplever at de ikke får innpass eller ikke er ønsket. Dersom det eksisterer glasstak av denne typen, vil dette også kunne virke som en hemmer på involveringen av innvandrere i mer generelle foreldreoppgaver, ettersom signalet om at innvandrere er ønsket som fullverdige deltakere blir mindre troverdig. Flere av foreldrene i undersøkelsen mente at det å se andre innvandrere være aktive og inneha verv ville kunne senke terskelen for deltakelse betraktelig. Samlet gir disse historiene grunnlag for å tro at det eksisterer både glasstak og andre former for ekskluderende eller passive ikke-inkluderende praksiser i noen klubber. Hvor utbredt dette problemet er, kan ikke fastslås, men at det er et potensial for forbedring synes klart. Alt dette innebærer at den positive spiralutviklingen NFF ønsker, i verste fall kan være erstattet med en mer negativ spiralutvikling der kulturkollisjon fører til en nedgang i inkluderingsviljen

10 Veien videre NFFs inkluderingsarbeids tre prinsipper ble innledningsvis beskrevet som todelt ved at det primære målet er å inkludere folk inn i sporten, å ha et likevektig forhold mellom å arbeide for det positive og mot det negative i gjensidig prosess der begge parter må ta sitt respektive ansvar. Fotball-Norge har en linje i alt sitt virke. Fotballtinget velger styre og vedtar strategier som iverksettes fra NFF til krets, videre ut til klubb og endelig til laget der aktiviteten foregår. I denne prosessen har de ulike aktørene sine respektive ansvar, og helt sentralt er det at klubben tar et helhetlig ansvar Klubben er sjef som NFF har formulert det i sine klubbutviklingsstrategier. Det handler om klare planer, kompetanse og ikke minst forankring av så vel verdier som strategier. Både tidligere rapporter og denne undersøkelsen har gjort det åpenbart at det er utfordringer som må løses før fotballen er en så god og åpen arena som vi ønsker. Denne rapporten har vist at inkluderingsarbeidet langt på vei er vellykket mange spillere på aldersbestemtelag har innvandringsbakgrunn, men at det er en underrepresentasjon i forhold til foreldredeltakelse i å drifte klubben. Tre momenter går igjen i funnene: sosial tilknytning tilrettelagt informasjon aktivt rekrutteringsarbeid Velkommen-faktoren Et sosialt lag er et aktivt lag og sosiale tiltak kan skape samhold, som igjen kan skape mer involvering. Foreldremøter er en viktig arena for informasjon på lagene, og kan også fungere som en sosial møteplass. En trener sluttet å kalle det foreldremøte, og begynte heller å invitere til seminarer. Her hadde han kort kursing/informering om for eksempel fotball og ernæring, i tillegg til å gi den informasjon man ellers ville gitt på et foreldremøte. I det han byttet navn, og i større grad fikk det til å fremstå som om dette var noe som ble tilbudt, så deltok en mye større andel av foreldrene enn tidligere. Han klarte å skifte fokuset til møtene, fra en setting der man ble avkrevd innsats, over til en setting der man også fikk noe igjen for å delta. En annen trener inviterte like godt alle foreldrene på middag, som en ramme for foreldremøtene. Mange møtte opp, og laget fikk etter hvert et godt sosialt fellesskap og samhold, høy deltagelse, og ble helt klart en god integreringsarena. Noen av foreldrene etterlyste at klubben skulle arrangere andre aktiviteter for sine medlemmer, og flere ønsket muligheter til å benytte klubbhus eller lignende til slikt. Sosial tilknytning Det er et mål i seg selv at man har gode møteplasser i klubben, men møteplassene har en funksjon de skal være for å gi deltakerne en sosial tilknytning. Den frivilligheten norske foreldre refererer til som utgangspunkt for sitt engasjement er heller ikke mer frivillig enn at den er sterkt knyttet til plikt og moral frivillig tvang som det muntert refereres til. Den springer ut av et sett felles normer for deltakelse i samfunnet, og å unnlate å bidra etter disse normene vil kunne medføre et visst stigma. På samme måte kan det å delta gi en gevinst i form av god samvittighet eller sosial aksept. Det er også tydelig at foreldre kan styrke sitt selvbilde som gode foreldre gjennom deltakelsen. I stedet for å si jeg er en god far kan man si jeg synes det er viktig å følge opp barnas interesser. Fordi konsekvensene av å følge eller bryte disse normene er knyttet til eget sosiale nettverk - våre egne -vil de ikke oppleves på samme måte for mennesker som har sterkere tilknytning til andre sosiale nettverk, der andre sosiale normer gjelder. Den samme moren som ikke ser det som særlig viktig å delta på dugnad for fotballaget, ville kanskje aldri drømme om å unnlate å bruke timer på å tilberede hjemmelaget mat ved bryllup og begravelser i nettverket langt utenfor nærmeste familie. Det handler med andre ord ikke om manglende pliktoppfyllenhet, men ulike sosiale nettverk med ulike normer for hvor de sosiale forpliktelsene ligger. Det er ikke like viktig for oss hva de andre synes om oss som hva våre egne synes. Forpliktelsene i forhold til foreldredeltakelse kan derfor oppleves i løseste laget for de som ikke opplever seg som en del av fellesskapet man opplever mindre belønning for å delta og mindre straff for å utebli. Ønsker man å skape noe av den samme ansvarsfølelsen i forhold til det frivillige arbeidet rundt klubbene må også de sosiale båndene være på plass, og da er det ingen ting som fungerer så godt som direkte kontakt. Den gode spiralen Det finnes flere eksempler på tiltak for å øke foreldredeltakelsen som har fungert. Felles for mange slike prosjekter er at de har kommet i stand på initiativ fra ildsjeler som har gjort en betydelig innsats, og som ofte gjennom sitt personlige engasjement har lykkes i å kommunisere og skape interesse og fellesskap på nye måter. Noen slike ildsjeler er aktive innvandrerforeldre, mens andre er etnisk norske foreldre som ofte har fått hjelp fra engasjerte innvandrerforeldre som har fungert som brobyggere. Lag som har fått til en god foreldreinvolvering generelt kjennetegnes av et godt sosialt samhold. Både foreldre, trenere og klubbansatte pekte på dette. Hvis man lykkes med å skape et inkluderende sosialt fellesskap, skaper det en grobunn for engasjement og involvering. Målet er en opplevelse av å møtes på likefot, som likeverdige som alle har noe å bidra med. Alle har ressurser som kan trekkes på bare man spør. Føler man seg velkommen og inkludert er terskelen for å involvere seg lavere. Har man det hyggelig sammen og føler et fellesskap, vil det også falle mer naturlig å ønske å bidra. Derfor er nettopp ansikt-til-ansikt kommunikasjon viktig å satse på. Klarer man å skape relasjoner, vil det både føles mer personlig og forpliktende å skulle hjelpe til. Jo mer involvert foreldrene er, jo mer effektiv er fotballen som integreringsarena. Er man involvert møter man i mye større grad foreldre med forskjellige bakgrunner, slik de aktive foreldrene i undersøkelsen vitnet om. Prosessen er gjensidig: Innvandrerforeldre blir kjent med nordmenn og får utvidet sitt nettverk, mens norske foreldre får bedre kjennskap og forståelse for andre kulturer. Informasjonsarbeid: materiale, språk, kanaler, kontekster Det er helt avgjørende at innvandrerforeldrene blir gjort kjent med hvordan den norske modellen ser ut, og at den er foreldredrevet. Det må informeres om hva som forventes og hva man får igjen for det. Klubben må ikke ta noe for gitt, for veldig mye av det som klubben tar som en selvfølge at folk vet kan være totalt ukjent for folk fra andre kulturer. Frivillighet rettet utenfor eget personlige nettverk er innarbeidet i norsk kultur som en verdi i seg selv, dermed vil de fleste etnisk norske ha en selvfølgelig forståelse av hva man får igjen i form av nettverk, sosialt, emosjonelt etc. Dette er noe man uttalt bør kommunisere til innvandrerforeldre, som ikke nødvendigvis kjenner den norske upersonlige formen for frivillig arbeid. En what s in it for me -forklaring kan bidra til å gjøre det mer attraktivt å delta. Blant annet at man får bedre språkkunnskaper, har det hyggelig sosialt og får seg et større nettverk (som for eksempel kan hjelpe til med jobb senere). Det er viktig å forklare hva pengene brukes til, og blant annet vise til at årskontingenten ville vært mye høyere dersom foreldrene ikke bidro såpass mye. Det bør også opplyses at treneren ikke er betalt, men er en frivillig forelder som alle andre (dersom det er tilfellet, selvsagt). Det er også viktig å vise til hvor viktig dette er for barna. Både treningen i seg selv med de helsemessige og psykososiale fordelene som følger, men også foreldrenes støtte og interesse for barnas aktiviteter. På spørsmål om fordelene ved at barna spiller fotball fortalte flere foreldre fra innvandrerfamilier om at barna kunne unngå å havne på skråplanet, holde seg unna trøbbel og lignende. Ungdommen selv var soleklare på dette punktet: idrett holdt dem unna kriminalitet, og ga dem et trygt og positivt fellesskap. Det kunne vært interessant å vite om disse svarene er like utbredt blant norske barn og foreldre, eller om dette argumentet står sterkere blant etniske minoriteter. Kanskje er dette en indikasjon på at de spesielle sosiale utfordringene en del innvandrergrupper står overfor kan gi andre motivasjoner for deltakelse i fritidsaktiviteter enn de som gjelder for befolkningen ellers. En del av denne informasjonen bør oversettes og tilpasses en målgruppe som ikke nødvendigvis er kjent med idrettens skrevne og uskrevne regler slik at man når frem til de man tenker virkelig trenger det. Oversettelse innebærer ikke bare at flere foreldre forstår informasjonen, men fungerer også som et tegn på imøtekommenhet og vilje til inkludering. Informasjon oversatt til ens eget språk vil også kunne fremstå som mer personrettet og relevant å lese. Informasjon bør tilpasses og ikke bare oversettes. Forfatterne påpeker at det burde være mulig å få offentlige midler for å utarbeide slikt felles informasjonsmateriell. Hvis man vil nå bredere ut blant innvandrerforeldre, bør man informere også utenfor klubben. Dette ble fremhevet 18 19

11 Enkelt, men vanskelig av flere aktive foreldre og representanter for innvandrerorganisasjoner. For eksempel kan man ha informasjonsmøter i aktivitetshus, moskeer, på skolen etc. Nye foreldre til landet, klubben eller begge deler må få en innføring i hva det innebærer av forpliktelser og forventninger å være en fotballforelder, at deres innsats er nødvendig og viktig, men også at den har fordeler. Det er like viktig å gi også etnisk norske slik informasjonen, fordi foreldredeltakelsen er synkende også her. Tilrettelagt informasjon i form av oversatt materiale eller innføringer som tar hensyn til at ikke alle er inneforstått med den norske modellen, vil oppleves mer inkluderende, høflig og imøtekommende. Oversatt materiell gir et sterkt signal om at dette faktisk angår nettopp deg. Rekruttering Foreldre, trenere, lagledere og klubber begynner arbeidet med å innse at man ikke kommer utenom aktivt inkluderingsarbeid dersom man ønsker å øke foreldredeltakelsen. Det er behov for endringer på begge sider av bordet men endringene må nødvendigvis initieres av de som er «innenfor». Fotballen eksisterer ikke i et vakuum. Om fotballen skal kunne beholde sin viktige rolle for nærmiljøene rundt om i landet, må man også ta inn over seg at dette nærmiljøet kan være noe endret, og dermed også det vi som klubbene skal være til for. Ny demografi er i så måte bare en av flere samfunnsendringer som medfører at ting kan måtte gjøres på nye måter. Samtidig vil det være viktig å ta på alvor den slitasjen og irritasjonen lav foreldredeltakelse kan medføre for de som bidrar. Nye tiltak bør ha som ambisjon å lette, ikke ytterligere belaste de som allerede gjør en innsats. Starte tidlig Det er på de yngste lagene at foreldrene er mest til stede og følger opp. Derfor er det viktig å ta tak tidlig, og helt fra starten av innarbeide gode vaner og tidlig gi forståelse for hvordan systemet fungerer. Man bør informere allerede før et lag startes opp hvor mye som forventes av foreldrene men også hvor mye de får igjen for det. Brobyggere Aktive innvandrerforeldre kan ha mye å bidra med i forhold til å oppnå kontakt, spre informasjon og involvere andre innvandrerforeldre, særlig de med samme landeller språkbakgrunn. De kan fungere som brobyggere mellom idrettslaget og foreldrene. Det kan også være en idé å ha en person i klubben som jobber spesielt med å bygge opp relasjoner til foreldre med minoritetsbakgrunn. En slik innsats bør ikke begrenses til å være tilstede på fotballens egen arena, men gå oppsøkende ut via nettverk for minoriteter lokalt og forsøke å innlede samarbeid med kontaktpersonene i ulike innvandrermiljøer. Slik kan man oppnå å rekruttere flere barn og foreldre, men også for å spre informasjon om behovene for og fordelene ved frivillig innsats. Foreldrekontakter på alle lag Ringerunder betegnes gjerne som tidkrevende, samtidig som de kan være avgjørende for et bedre oppmøte. Ethvert lag bør ha en eller flere foreldrekontakter som sørger for kontakt og oppfølging med foreldrene, og forsikrer at alle har fått den informasjonen de trenger, samt jobber for å få flere foreldre til å komme på dugnader og møter etc. Dette vil kunne avlaste trener og lagleder for denne oppgaven, og åpne for at ikke alle som er gode trenere og lagledere er like oppsøkende sosiale. Det vil også kunne innebære at jobben med å få fler til å stille opp går på omgang blant foreldre som melder seg frivillig til nettopp denne rollen for en periode, fremfor å bli en plagsom tilleggsoppgave som blir liggende på den samme treneren år etter år. Foreldrekontakten kan ha et særlig ansvar i forhold til å informere nye foreldre til klubben. Forventningene til frivillighet må konkretiseres for eksempel kan man ved innmelding bli spurt om hvordan og i hvilken grad man har anledning til å bidra. Slik vil man kunne avdekke f.eks. hvem som ikke har bil, hvem som er alene med yngre søsken på kveldene etc., slik at dette ikke skaper misforståelser senere. Det vil også være naturlig at foreldrekontakter og brobyggere samarbeider og trekker på hverandre. Klubber og styrer må i større grad motiveres til å ha et aktivt integreringsfokus, og trenger å få en bedre forståelse av hva klubben og lokalmiljøet kan få igjen for det. Slik det er i dag er ikke endringsviljen god nok, og det er nok noe av grunnen til at fotballen for ganske mange ikke fungerer som den integreringsarenaen NFF og IMDI har som målsetting at den skal være. Ønsket om involvering og viljen til inkludering bør synliggjøres, og den etniske sammensetningen blant de som har verv bør i større grad reflekterte sammensetningen blant spillerne. Årsaker til den manglende foreldreinnsatsen er både hos innvandrerforeldrene og i klubbene. Manglende kunnskap om organiseringen av fotball i Norge, forskjeller i frivillighetskultur, språkproblemer og praktiske problemer er faktorer blant foreldrene. Mangelfull kommunikasjon, feil valg av kanaler, liten grad av åpenhet og liten endringsvilje er faktorer ved fotballarenaen. Endringer må til hos begge parter, men endringene må initieres av fotballen. Innvandrerforeldre trenger mer informasjon om hvordan den norske modellen fungerer, samt hvor nødvendig og verdifull innsatsen deres er. Informasjonen bør utarbeides på flere språk og ha som ambisjon å kommunisere også de uskrevne regler og forventninger som knytter seg til fotballen og foreldrenes innsats. Etnisk norske trenere, lagledere og foreldre trenger mer informasjon om viktigheten av å inkludere, og hvordan inkludering og et bedre sosialt samhold vil kunne bidra til mer involvering blant foreldrene. Klubber og lag må ha et mer aktivt fokus på integrering, særlig i forhold til informasjon som gis til innvandrerforeldre, og hvilke informasjonskanaler som brukes. Informasjonsarbeidet må begynne tidlig, så foreldre vet hva som forventes av dem, og hva de selv kan få igjen for det. Samtidig må lagene forsikre seg om at informasjonen når frem og er forstått. Egne foreldrekontakter kan være en god løsning, og alle klubber bør ha noen som jobber spesifikt med inkludering og foreldreinvolvering. Norges Fotballforbund har i kraft av fotballens popularitet en unik mulighet og et stort ansvar for å gjøre sporten vår tilgjengelig for alle som vil. Det lykkes vi langt på vei med, men det er utfordringer som må løses for å gjøre veien inn enklere, og for å skape gode hverdager i klubbene for alle frivillige og alle barn og ungdom

12 Vedlegg 1: Litteratur Carlsson og Haaland: Foreldredeltakelse i flerkulturelle idrettslag en kartlegging 2006 Comte Analyse: Fotball for alle Horgen Friberg og Gautun Inkludering av etniske minoriteter i frivillige organisasjoner og fotballag for barn og ungdom i Oslo (Fafo-rapporten 2007) Krange og Strandbu 2004: UNGDOM, IDRETT OG FRILUFTSLIV Skillelinjer i ungdomsbefolkning og endringer fra 1992 til NOVA Moods Qualitative Research Tone Graaten og Mika Blusztein Ore: INKLUDERT=INVOLVERT=INTEGRERT. En undersøkelse om involvering av foreldre med ikke-norsk landbakgrunn i det frivillige arbeidet rundt klubbene. Juli 2011 SSB: Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper Rapport 5/2011 SSB-: Minja Tea Dzamarija (red.): Barn og unge med innvandrerforeldre - demografi, utdanning, inntekt og arbeidsmarked. Rapport 12/2010 Strandbu og Bakken, 2007: Aktiv Oslo-ungdom. NOVA-rapport Ødegård: Foreningsliv i et flerkulturelt lokalsamfunn (2010) Comte: Fotball for alle - En kartlegging av innvandrerbefolkningens deltagelse i breddefotballen. Prosjektets formål og metodiske design Hva menes med innvandrerbefolkningen? Når vi skriver innvandrerbefolkningen referer vi til det som ofte går under betegnelsen ikke-vestlige innvandrere. Med ikke-vestlige innvandrere mener vi personer som selv har innvandret fra ikke vestlige land (førstegenerasjonsinnvandrere), eller er født i Norge med foreldre som har innvandret fra ikke-vestlige land (etterkommere). Med ikke-vestlige land mener vi land fra Asia (inkl. Tyrkia), Afrika, Latin Amerika og Øst-Europa. Ettersom dette er innvandrergruppen som skiller seg mest fra den såkalte majoritetsbefolkningen med tanke på deltakelse innen ulike arenaer i samfunnet, er det også rimelig å forvente at dette er gruppen det vil være mest interessant å undersøke med tanke på inkludering i fotballen. 14 For den språklige variasjonens skyld vil vi videre i notatet omtale denne gruppen som ikke-vestlige innvandrere, innvandrere, minoriteter og innvandrerbefolkningen. Målgrupper og datagrunnlag For å kartlegge innvandrerdeltakelse i den norske breddefotballen, har målgruppen i dette prosjektet vært klubbledere i fotballklubber med aldersbestemte lag. Vi nådde denne målgruppen ved å sende ut en spørreundersøkelse til samtlige klubber med registrert e-postadresse på klubblederen. Denne surveyen inneholdt spørsmål som blant annet gikk på hvor mange med innvandringsbakgrunn som var registret i klubbene, samt noen spørsmål som gikk på hvordan klubbene arbeidet med integrering. Totalt hadde 1792 klubber en gyldig e-postadresse til lederen av klubben. Av disse 1792 svarte 1010 klubber på undersøkelsen, som tilsvarer en svarrate på rundt 56 %. Undersøkelsen var åpen i perioden mai I tabell 1 viser vi hvordan svarene fordeler seg etter hvilken krets klubbene ligger i, og sammenligner dette opp mot den faktiske fordelingen av alle klubber i kretsene. Det vil si at det ikke skilles mellom aldersbestemte lag og seniorlag. Som vi ser er Akershus noe overrepresentert, mens Oslo er litt underrepresentert. Tatt de høye svarratene i betraktning og at den geografiske fordelingen stemmer såpass godt overens med virkeligheten, har vi ingen grunn til å tro at dataene ikke vil gi et godt representativt bilde av situasjonen i norske klubber. Det er likevel verdt å påpeke at datamaterialet som analyseres her er basert på informasjonen klubblederne selv har rapportert. Dette kan gi rom for feilkilder. Det kan eksempelvis ikke utelukkes at klubblederne har mangelfull oversikt over hvor mange av spillerne som faller inn i kategorien ikke-vestlige innvandrere. Resultatene som gis i dette notatet, og da særlig med tanke på graden av deltakelse fra innvandrerbefolkningen, bør således leses som en grov og overordnet kartlegging av situasjonen i breddefotballen. Tabell 1: Datagrunnlagets representativitet Utvalgsfordeling Faktisk fordeling 2010 Kretser Antall klubber % Antall klubber % % avvik Agder Akershus Buskerud Finnmark Hordaland Hålogaland Indre Østlandet Nordland Nordmøre og Romsdal Oslo Rogaland Sogn og fjordane Sunnmøre Telemark Troms Trøndelag Vestfold Østfold Total Alle resultater som fremstilles i dette notatet er signifikanstestet (p<0,05)

13 Vedlegg 2: Moods: Inkludering av foreldre med ikke-norsk landbakgrunn i det frivillige arbeidet rundt klubbene. Metode Undersøkelsen tok utgangspunkt i en eksplorativ, kvalitativ tilnærming som forsøker å få frem flest mulige synspunkter fra deltakerne. Hvor utbredt de forskjellige oppfatningene er, måler metoden derimot ikke. Det er gjort noe kartlegging på området tidligere, men behovet for bedre innsikt var stort. Særskilt var det nødvendig å få innsikt i hvordan innvandrerforeldre selv opplever situasjonen. Tidligere undersøkelser har avdekket mye i forhold til hva trenere, styrer, foreninger og klubber har av erfaringer og forklaringer på den manglende foreldredeltagelsen blant innvandrerforeldre. I denne undersøkelsen blir dette supplert av innvandrerforeldres egne forklaringer, tanker og erfaringer. Det er lagt vekt på å beskrive begge gruppers erfaringer og synspunkter på bakgrunn av både faktuelle og narrative data. I tillegg ble det gjort intervjuer med innvandrerrelaterte foreninger og råd. Datagrunnlaget i undersøkelsen har følgende kilder: Forhåndsundersøkelser vha sekundærdata samt intervjuer/samtaler med ulike råd og innvandrerforeninger. Dybdeintervjuer med klubbansatte, lagledere og trenere Hjemme hos-intervjuer av foreldre med innvandrerbakgrunn fra ikke-vestlige land Gruppeintervju med frivillig aktiv minoritetsungdom Intervjuene rapporteres stort sett samlet. Der det er forskjell, eller forskjellig innfallsvinkel mellom respondentene i forhold til landbakgrunn eller kilde, kommenteres dette særskilt. Direkte eller tilnærmet direkte sitater er satt i kursiv. Forhåndsundersøkelser Som innledning til undersøkelsen ble det foretatt en gjennomgang av om ulike forbund/foreningers tiltak for å styrke foreldredeltakelsen, samt rapporter fra tidligere undersøkelser på området. 6 telefonintervjuer ble foretatt med representanter for overordnete instanser og innvandrerforeninger. Formålet var å få innspill til å konkretisere undersøkelsesspørsmål / intervjuguider. Disse undersøkelsene ga helt avgjørende informasjon, både med tanke på rekruttering av respondenter til de videre undersøkelsene, som supplerende materiale for undersøkelsens analyser, og som en kartlegging av feltet. De tidligere rapportene vi har benyttet oss av er Foreldredeltakelse i flerkulturelle idrettslag en kartlegging (Carlsson og Haaland 2006), Fafo-rapporten Inkludering av etniske minoriteter i frivillige organisasjoner og fotballag for barn og ungdom i Oslo (Horgen Friberg og Gautun 2007), og Foreningsliv i et flerkulturelt lokalsamfunn (Ødegård 2010). Dybdeintervjuer Både trenere, lagledere, styremedlemmer og klubbansatte ble intervjuet, enten i våre lokaler eller over telefon, om sine erfaringer i forhold til innvandrerforeldre og foreldreinvolvering i deres klubb/lag. Totalt ble det foretatt 9 intervjuer, alle mellom 1 til 2 timer. Dette bidro til å gi en oppdatert pekepinn på hva slags tiltak som har blitt gjort, samt hvilke utfordringer klubbene og lagene opplever. Hjemme hos-intervjuer Hovedtyngden av data i undersøkelsen kommer fra intervjuer med foreldre som har innvandrerbakgrunn. Respondentene ble rekruttert gjennom innvandrerforeninger, fotballag og snøballmetode. Totalt 13 foreldre med innvandrerbakgrunn og med barn som spiller eller har spilt fotball ble intervjuet. Hovedsakelig hadde respondentene bakgrunn fra Somalia, men også fra Pakistan, India, Sri Lanka, Tyrkia, Gambia og Kosovo. Alle er bosatt i Oslo, i all hovedsak i Oslos østlige bydeler og drabantbyer. Dybdeintervjuene varte mellom 1-1,5 timer, og ble stort sett foretatt hjemme hos respondentene. Dette for å skape en trygg ramme rundt intervjusituasjonen, samt for å observere om barnas aktiviteter eventuelt kom til syne i hjemmet. Noen få ble foretatt på deres arbeidsplass, da de ikke hadde mulighet utenom arbeidstiden. En større andel av foreldrene er aktivt involvert i barnas fotballag, da disse er lettere å nå og rekruttere enn de som ikke er aktive i det hele tatt. Men flere av disse har en fortid som ikke-aktive, og kunne derfor gi verdifull innsikt i hva som skulle til for å endre seg til å bli en aktivt involvert forelder med innvandrerbakgrunn. Gruppeintervju Gjennom forhåndsundersøkelsene ble vi oppfordret til også å snakke med minoritetsungdom som selv spiller fotball eller deltar i annen idrett. Slik kunne vi høre hvordan ungdommene selv har opplevd sine foreldres involvering og holdninger til deres aktiviteter opp gjennom oppveksten, og hva ungdommene mente årsakene kunne være til at innvandrerforeldre generelt sett ikke er like involvert som etnisk norske foreldre. Vi rekrutterte derfor deltakere til et gruppeintervju for minoritetsungdom som er/hadde vært aktive i fotball eller håndball. En del av dem var nå aktivt involvert i å arrangere lavterskelaktiviteter for barn og ungdom som ikke hadde råd til å delta på organisert idrett, blant annet fotball, og det var spennende å høre hva som motiverte denne nye generasjonen til å være så involvert. Totalt deltok 6 ungdommer i alderen år, med bakgrunn fra Somalia, Tyrkia, Pakistan,Irak/Kurdistan og Kosovo. Intervjuet ble gjennomført som et semi-strukturert gruppeintervju styrt av en moderator fra Moods. Meningsutveksling og diskusjon mellom deltakerne bidro til å avdekke generelle temaer og tendenser i forhold til problemstillingen fra et hittil nytt perspektiv. Intervjuguide Samtlige intervjuer i undersøkelsen er semi-strukturerte. I semi-strukturerte intervjuer benyttes en på forhånd utviklet intervjuguide som et fleksibelt støtteverktøy, samtidig som moderator/intervjuer har anledning til å avvike fra guiden for å følge opp avsporinger, utdype problemstillinger eller på annen måte følge dynamikken i intervjusettingen. Det ble utviklet tilpassede guider for de forskjellige gruppene av respondenter vi intervjuet. Eksempelvis var guidene for foreldreintervjuene innom disse hovedtemaene: Introduksjon: respondentens bakgrunn; yrke, familiesituasjon, botid i Norge, antall barn etc. Egen fritid/nettverk: om respondentens og familiens bruk av fritid, hvor stort nettverk de har, om det er etnisk norske i dette nettverket Tanker om hjelpsomhet/frivillighet: hva er deres forståelse av det å stille opp? Hvordan skjer dette i eget nettverk? Barnas aktiviteter: tanker og synspunkter om barnas aktiviteter, hvordan det er organisert, hva bidrar foreldrene med, hvordan er dette organisert i hjemlandet Informasjon: hvilken informasjon har de fått, ved hvilke anledninger oppgir de å bli kontaktet og gjennom hvilke kanaler, hvordan ville de selv kontaktet og involvert innvandrerforeldre Motivasjon: hva motiverer dem til å delta? Hva kan motivere andre til å delta? Idémyldring: fotball som integreringsarena: mener de fotballen er en integreringsarena? Hva må til for at den skal være det, for foreldre med innvandrerbakgrunn? Målgruppe og rekruttering Rekrutteringsmetode Det ble rekruttert både via foreninger, klubber og snøballmetode. Av erfaring vet vi at rekruttering av respondenter med innvandrerbakgrunn fungerer best via direkte kontakt, enten via telefon eller ansikt-til-ansikt. Gjennom innvandrerforeninger fikk vi kontakt med nøkkelpersoner, som satte oss videre i kontakt med respondenter. Takket være disse brobyggerne, var adskillig flere respondenter interessert i å bidra enn om det ikke hadde gått gjennom dem først. Noen av respondentene ble også rekruttert via lagledere/trenere. Stort sett skjedde rekrutteringen via direkte telefon, men noen få ble også rekruttert via mailinglister. Dette var langt fra like effektivt, og det var ikke før nøkkelpersonen purret på foreningens medlemmer, at vi fikk noen få respondenter via denne kanalen. Dette kan blant annet skyldes at slike mailer ses på som frivillig lesning, men det kan muligens også skyldes språk, siden rekrutteringsmailen var på norsk. Representativitet - Aktive vs ikke-aktive Til hjemme-hos intervjuene var det i utgangspunktet ønsket en tilnærmet fordeling mellom foreldre som var henholdsvis aktive og mindre aktive i forhold til frivillig innsats rundt sine barns fritidsaktiviteter. Dette for å øke bredden i synspunkter og erfaringer med frivillighet. Ved rekruttering i såpass utilgjengelige og begrensede målgrupper vil man vanskelig komme utenom snøballmetoden. En svakhet ved denne metoden er at individer med begrenset sosial kontaktflate fortsatt kan falle utenom, ettersom metoden baserer seg på å følge forbindelseslinjer i sosiale nettverk. Det kan tenkes at frivillig engasjement i utgangspunktet tiltrekker seg mer utpreget sosiale individer, eller at engasjementet i seg selv kan være en faktor som gir større sosialt nettverk og flere sosiale forbindelseslinjer. På bakgrunn av erfaringer fra tidligere undersøkelser i minioritetsgrupper hadde vi derfor en forventning om at de største utfordringene ville knytte seg til å identifisere de minst aktive, noe som raskt ble bekreftet. Som følge av dette fikk det endelige utvalget overvekt av aktive foreldrene, mens omlag 4 av 13 var mindre aktive. Det viste seg imidlertid at flere av de aktive foreldrene hadde ventet mange år før de selv ble aktive. Dette gav dem et godt grunnlag til å reflektere over hva lav deltakelse kan skyldes, og hva som må til for å involvere og engasjere andre innvandrerforeldre. Vi opplevde derfor ikke at den skjeve fordelingen ble et hinder for innsikt i temaet, snarere tvert imot. Geografi Samtlige respondenter er bosatt i Oslo. Dette ble gjort som et bevisst valg, da Oslo er den byen i Norge med høyest andel innvandrere, og dermed er det også i her problemstillingen er mest presserende. De er videre bosatt på Oslos østkant og østlige drabantbyer. Dette er bydeler der andelen er høyere enn i andre områder, og dermed er det også lag i disse områdene som i størst grad opplever problemstillingen denne rapporten undersøker

14 Noter 1 Strandbu og Bakken, SSB-rapport 12/2010: Minja Tea Dzamarija (red.): Barn og unge med innvandrerforeldre - demografi, utdanning, inntekt og arbeidsmarked 3 Comte Analyse: 4 For å gi riktigere bilde av deltakelse ble det beregnet andelen spillere med innvandringsbakgrunn innad i klubbene, ved å ta utgangspunkt i hvor mange spillere det er i de enkelte klubbene, og deretter sett hvor mange av disse som har innvandringsbakgrunn. 5 Merk at andelen jenter fremdeles er beregnet ut fra antallet innvandrere i klubbene, og at klubber uten innvandrere er således ikke med i beregningen i denne figuren. 6 SSB-rapport 12/2010: Minja Tea Dzamarija (red.)barn og unge med innvandrerforeldre - demografi, utdanning, inntekt og arbeidsmarked 7 (jf Carlsson og Haaland 2006, s.42-50). 8 Blom, Svein: Holdninger til innvandrer og innvandring SSB rapport 2009/44 9 Haugelund og Loga, Informasjon om andelen innvandrere i klubbens kommune er hentet fra Statistisk Sentralbyrås befolkningsdata. 11 SSB: Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper Rapport 5/ Foreningsliv i et flerkulturelt lokalsamfunn, 2010, s Både bonding og bridging er former for sosial kapital. Sosial kapital refererer til relasjonene man har innen og mellom sosiale nettverk, og de ressurser man som individ eller organisasjon kan skaffe seg ved hjelp av disse kontaktene. Sosial kapital kan blant annet brukes til å fremme kollektive målsettinger og mobilisere samarbeid. Ødegård bruker definisjonen til Robert Putnam, som beskriver sosial kapital som:... features of social life networks, norms, and trust that enable participants to act toghether more effectively to pursue shared objectives (Putnam 1995 i Ødegård 2010, s.13). 14 Personer som har innvandret fra vestlige land, eller som er født i Norge med foreldre som har innvandret fra vestlige land, inngår ikke som innvandrere i dette prosjektet. Denne gruppen er relativt lik majoritetsbefolkningen med tanke på deltakelse i ulike samfunnsarenaer, og antas ikke å være en like sårbare gruppe med tanke på deltakelse i fotballen. 26

15 Besøksadresse Ullevaal Stadion Sognsveien 75, inngang J Postadresse Ullevaal Stadion 0840 Oslo Tlf.: Faks: e-post: nff@fotball.no Foto: Scanpix og NFF