Medlemsblad av og for oss i Norges største bruker organisasjon for LAR-brukere LAR-Nett Norge årgang 9

Transkript

1 Medlemsblad av og for oss i Norges største bruker organisasjon for LAR-brukere LAR-Nett Norge årgang 9

2 Innhold Leder Side 4 Side 5 Frykter stengte dører for Tromsøs rusavhengige Behandles rusavhengige til et liv i uførhet? Side 6 Valgkomité LAR-nett Norge 2014 Side 8 Side 9 Side 10 Side 11 Side 12 Side 14 Side 15 Side 16 Side 17 Side 18 Side 21 Side 22 Føler meg rundlurt av legene Likemannsarbeid i praksis Rusbrukere vil ut av dårlig selskap Leserbrev Livet med LAR-kurs for LAR-pasientar Pushing forbudt - avskjæres fra livreddende medisin RHF-ene, ikke kommunene, skal dekke utleveringskostnadene i LAR Oppsiktsvekkende avvisning av heroinrøykeforslag Symptomet LAR Ruser seg for å mestre sykdom Hvem er vi? Utgiver: Brukerforeningen LAR-Nett Norge. Redaksjonen: Ansvarlig redaktør: Dag Myhre Layout: Lars Kristian Larsen Forside: Tom Espen de Bourg Hei! Så er vi godt i gang med 2014 og innen dere får LARposten er vi allerede kommet til mars mnd. Vi har mange oppgaver og utfordringer som venter oss, og etter hvert som organisasjonen vokser, får vi stadig flere henvendelser fra våre medlemmer og andre LAR-brukere som trenger vår hjelp i forbindelse med deres LAR-behandling. Det skal være valg av nye styremedlemmer den 20. mars og presentasjonen av de 4 som er på valg kan du lese om i bladet. Det ligger også en stemmeseddel og en konvolutt med returadresse i bladet. Les instruksene og presentasjonene godt og send valgseddelen ferdig utfylt tilbake til oss! Vi ønsker alle et godt valg, lykke til! Vi setter stor pris på alle henvendelser og prøver å bistå så godt vi kan. Det er nok dessverre fremdeles mye ulik praksis i LAR tilbudet rundt om i landet, dette er en sak vi kommer til å ha fokus på. Det synes som om LAR fremdeles fungerer ulikt, alt etter som den kommunale utforming av LAR tilbudet er lagt opp. Så til tross for LAR retningslinjer, som gjelder for hele Norge, får vi mange tilbakemeldinger fra fortvilte LAR-brukere, som må finne seg i mange slags varianter av retningslinjen. Samtidig er det også hyggelig å registrere at mange LAR-brukere i dag har et godt liv og er godt integrert i deres nærmiljø. På grunn av det store aldersspennet som er blant oss, er det viktig at det legges til rette for ulike tiltak. R-en i LAR må bli tydeligere. For å få til en god rehabilitering er det viktig at man i større grad fokuserer på interesser og hobbyer. De yngre trenger motivasjon til å få seg utdanning og jobb, mens mange av de eldre trenger uføretrygd. De fleste rusavhengige er ofre for omstendigheter som de ikke alltid selv er skyld i, som f.eks. ulykkelig barndom, mobbing, medfødt nysgjerrighet osv. Skal man klare å få til en god rehabilitering er det viktig at man jobber med seg selv. La fortid være fortid og prøv heller å fokusere på fremtiden. Ikke alltid like lett, men våger man å prøve, vil man oppdage at livet vil se lysere ut. Vi i LNN er nå godt i gang med å opprette en avdeling i Stavanger og ser frem til et fruktbart samarbeid med brukerne der. I Bergen er vi midt i en flytteprosess. Vi ønsker å prioritere våre offentlige tilskudd til ulike tiltak for brukerne. Da våren er like om hjørnet, håper jeg vi alle i år vil gå en lys og trivelig vår og sommer i møte. Hilsen Karen Følling Daglig leder 2

3 Pasient- og brukerombudene Finnmark Tlf.: Troms Tlf.: Nordland Tlf.: Nord-Trøndelag Tlf.: Sør-Trøndelag Tlf.: Møre og Romsdal Tlf.: Sogn- og Fjordane Tlf.: Hordaland Tlf.: Rogaland Tlf.: Hedmark Tlf.: Oppland Tlf.: Buskerud Tlf.: Telemark Tlf.: Vest-Agder Tlf.: Aust-Agder Tlf.: Vestfold Tlf.: Østfold Tlf.: Akershus Tlf.: Oslo Tlf.: Hva kan Pasientog brukerombudet gjøre for deg? Bestilling av flere foldere: Helsedirektoratet v/ Trykksaksekspedisjonen E-post: Tlf.:

4 Frykter stengte dører for Tromsøs rusavhengige Av: Stian Saur Påvirker brukerne Han peker på at om man hele tida skal slite i motbakke vil gløden sakte ta slutt. Hele situasjonen vår påvirker brukerne og de frivillige som jobber her, sier Larsen. 4 Om ikke Kafé X får økt sitt årlige tilskudd frykter primus motor Asbjørn Larsen at tilbudet vil smuldre opp. I dag får kafeen i tilskudd fra kommunen. Det dekker ei stilling. I tillegg fikk de på slutten av fjoråret kroner i krisehjelp av kommunen. Med noen prosjektmidler har vi så vidt klart å ha to stillinger de siste årene, men hvor lenge vi klarer det er uvisst. Vi er veldig sårbare. Er noen syk eller vi har ferieavvikling er det ganske kritisk, sier daglig leder Asbjørn Larsen. Slik han ser det bør kafeen ha to faste stillinger i bunn. På den måten kan vi jobbe for å supplere med eventuelle prosjektstillinger samt frivillige. Kanskje en liten prosjektstilling knyttet opp mot NAV for å hjelpe våre frivillige og gjester videre. Vi opplever ellers at det å rekruttere frivillige fra vår brukergruppe stadig blir vanskeligere, og da ville det hjulpet å kunne tilby de bedre oppfølging og da kanskje inn mot f.eks. NAV. Jubilerer neste år Kafeen gir et tilbud til tidligere rusmisbrukere som ønsker å holde seg rusfri og borte fra kriminalitet. I snitt har de rundt 15 besøk om dagen. SLITER: Daglig leder i Kafé X Asbjørn Larsen forteller om en hverdag hvor de bruker mye energi på å holde liv i tilbudet Kafé X. Foto: Lina Livsdatter De har frivillige i året som er tilknyttet kafeen og gir et tilbud til de som ønsker å bryte med rusmiljøet. Min påstand er at minst 75 prosent av de som har vært her klarer å holde seg unna rusmiljøet. De fyller dagene med noe for dem meningsfylt. Mange går på skole eller jobber. De får kontakt med familiene sine igjen. De klarer å stille opp for foreldre og barn og holder seg borte fra rus og kriminalitet, sier Larsen, og fortsetter: Til neste år har vi 10-årsjubileum og vi har overlevd på entusiasme hele veien. Men grunnmuren og rammebetingelsene må bli bedre for å klare å framdrive den fortsatte entusiasmen, sier Larsen. Tromsø kommune kan ikke på nåværende tidspunkt love noen extravagant jubileumsgave til kafeen. De holder på med neste års budsjett, og har fått med seg søknaden til Kafé X blant mange andre. Vi har store utfordringer å ta høyde for, så får vi se hva vi klarer å få ut av det. Men vi kan ikke si noe ennå, sier politisk rådgiver for helse og omsorg Kristian Wilsgård. Samtidig er kommunen enige i at kafeen gir et viktig tilbud til mange i byen. Konstant usikkerhet i forhold til å få finansiert stilling nummer to tærer på hele driften. Det er lettere å rasere enn å bygge opp. Nå i oktober/november kommer kaffen til å måtte holde stengt fire-fem dager. Det har ikke skjedd før. Men det går bare ikke opp, dessverre, sier Asbjørn Larsen. Han drømmer om et fast tilskudd på én million kroner. Det ville finansiert to stillinger og vi kunne konsentrert oss om å drifte kafeen heller enn å bruke masse energi på å prøve å hente inn småmidler til prosjekter for å holde liv i stillingen, sier Larsen. Mange muligheter Aktivitetstilbudet kafeen gir, kunne vært bedre, og de skulle ideelt sett vært mye mer synlig ute. Tromsø er en fantastisk by full av entusiastiske folk. Som gjerne vil hjelpe. Men da må vi være der ute å fortelle om oss selv, og det har vi ikke hatt kapasitet til det siste året. Han vet også at det finnes et hav av muligheter for å få finansiert prosjekter, men de har slik situasjonen er nå ikke kapasitet til å gjøre innsatsen som må til for å få tak i midlene. Det er frustrerende. Samtidig som det stadig kommer folk oppover for å se på Kafé X-modellen og lære om hvordan vi jobber. Narvik har startet opp en søsterkafé av Kafé X og man forsøker det samme på Storslett. Så anerkjennelsen er der, men støtten er for liten, avslutter Larsen.

5 Behandles rusavhengige til et liv i uførhet? Erfaringskonsulent Roger Karlsen og avdelingsleder Kristil Killie fra Stavne arbeid og kompetanse KF skriver om hvordan rusavhengige behandles til et liv i uførhet med dagens regler. Det er med forventning vi ser til en regjering som ønsker å styrke tilbudet til Kapittel 5 rusavhengige og samtidig satse på aktivitet, arbeid og utdanning Det skulle gå tre år før det fatale inntraff. Da for utsatte jeg mista grupper det jeg så et på stykke som kanskje unna min arbeidsmarkedet. siste mentale sperre Som når ansatt det ved gjaldt rus. Stavne De sperrene Arbeid betyr og Kompetanse mye for en rusmisbruker KF ønsker for at vi han å bidra skal vite med hvor noen han står ovenfor innspill seg som selv, kanskje og når alle kan er styrke borte da er man regjeringens fortapt. arbeid mot satte mål. Jeg var blitt det jeg ville. Stavne Arbeid og Kompetanse KF driver blant annet tiltak for rusavhengige Folk frykta eller respekterte meg. Men jeg var ødelagt på oppdrag fra NAV, kommune, Helseforetak, den kriminalomsorg villeste hesten og og direktorat. ri. Husker Heroin, fortsatt Fokuset første er arbeidsrettet gang. Jeg satt rusrehabilitering på toget på vei hjem der deltagerne fra plata. hadde tilbys oppfølging vært der en med rask tur utgangspunkt en av dealerne i egne mål fra Spikkestad, og ønsker. Sam- for å med handle mensatte noe behov Rohypnol. søkes løst ved ulike samhandlingsmodeller der offentlige etater, Ved siden av meg satt naboen min som nettverk, frivillige med mer yter samtidige tilbud. Stavnes samhandlingsmo- var heroinist. toget fikk et uventet strømbrudd i tunellen mellom Oslo S og National teateret. Etter vi hadde stått der et deller rundt sårbare grupper ser ut til å gi resultater. Fellesnevner for de ulike tiltakene er mål om arbeid og aktivitet så vel kvarter begynte jeg som hadde spist ganske mange hyppere å bli ganske susa, og som deltagelse i samfunnsliv. Stavne ble naboen min antageligvis ganske keen på nylig rangert som nr 3 i landet som den heroin. attføringsbedriften som formidlet flest Han ut i lønnet dro fram arbeid en Cuba fra tiltaket sjokolade, Arbeid stappa med den Bistand. i kjeften og begynte å brenne bort giftstoffene fra papiret. Så la han på heroin og jeg så fasinert på at dette pulveret Et eksempel på en slik samhandlingsmodell er Brygga som driftes på oppdrag fra ble rødt og flytende. Tror han så interessen min siden etter han hadde tatt noen Trondheim kommune og Rusbehandling Midt Norge HF. Tiltaket er et tilbud under og etter endt døgnbehandling i spe- trekk, tilbød han meg noen. Jeg ga som alltid faen, og trakk i det lille røret han sialisthelsetjeneste. NAV har bidratt med hadde laget av sølvpapir, mens han fyrte øremerkede tiltaksplasser for bistand ut under det andre med heroinen på. i ordinært arbeidsliv. Målet er å kunne Så yte ga samhandlende meg beskjed tjenester til i å overgangen holde det inne under til og jeg etter ikke døgnbehandling greide mer. Han til var arbeid raus, denne og inkludering så ofte gnine i samfunnsliv. naboen, og Bryggas jeg fikk mer kanskje trekk litt en unike jeg burde. ettervernstilbud Jeg ble drit dårlig, er et og resultat kvalm, av mens godt samarbeid gliset hans nettopp ble større mel- og lom kommune, spesialisthelsetjeneste og NAV, der etatene bidrar fra hvert sitt ansvarsområde, under samme tak, i en ellers sårbarfase etter behandling. Etter mange års godt samarbeid rundt arbeidsrettet rusrehabilitering, vel vitende om at mennesker med rus og avhengighets problematikk når mål om å komme større. seg ut i jobb, deler vi nå følgende bekymring; Jeg gikk av toget i asker, og spydde som en gud, svetta som en kriger, å så omtrent Samhandlingsfokus rundt rusavhengige dobbelt. Jeg sovna på togstasjonen i asker, rettes i stor grad mot spesialisthelsetjeneste og kommune. Det statlige NAV og ble etter hva jeg ble fortalt arrestert, å satt på glattcella da de skulle stenge stasjonen å jeg ikke våkna. Men de fortalte med ansvar for kvalifisering og arbeid nevnes knapt nok i noen sammenheng. meg det etter jeg hadde sluppet ut dagen NAV er en sentral aktør fra det tidspunkt etter, og det mens jeg satt i samme stolen jeg hadde dagen før. Jeg huska ikke en rusavhengige søkes inn til behandling i spesialisthelsetjeneste. Søknaden utløser dritt. ikke at de slapp meg ut engang. Men mulighet for ytelsen Arbeid og Avklarings Penger (AAP), og dermed også ut- dissa pillene, man glemmer så fort. arbeidelse Andre gang av jeg aktivitetsplan prøvde heroin fra NAV. derimot. Slik blir jeg hadde kanskje knaska NAV masse den viktigste piller igjen, støttespiller var i hos rusavhengiges lillebroren rehabiliteringsprosess min. Vi skøyt heroin å jeg fra sammen, innsøking og jeg i spesialisthelsetjeneste, ble så inn i granskauen til et stein. liv i men arbeid/aktivitet det var den etter beste endt følelsen behandling. hadde Ytelsen hatt på AAP lenge. ble innført i 2010 og da jeg gitt en tidsbegrensning på 4 år for mottak av stønaden (4 års regelen). Det totale Jeg duppa av og drømte så skinnsykt mye rart mellom våken stundene mine. Flygende sky hester og gudene vet hva. jeg forløpet fra innsøking i døgnbehandling til formidling ut i arbeid og aktivitet kan våkna dagen etterpå, og jeg var blakk, ofte overskride 4 år for rusavhengige. tom for alt som het stoff, og jeg var sugen Erfaring på mer av viser den også frelsen. at Jeg mange ville rusavhengige drømmene. vil ha tilbrakt Jeg hadde store ikke deler noe av annet 4 valg års tilbake til forløp en å begynne i påvente krite av igjen. døgnbehandling i spesialisthelsetjeneste eller oppfølging Før hadde det vært sånn at jeg tok in opplegg på det jeg ville bruke litt av. Jeg hadde fra NAV. Det heter at stønadsperioden for AAP kan i særlige tilfeller forlenges kunder på speed, hasj, piller, Extacy and utover 4 år. Rusavhengighet i seg selv so on, men ikke heroin. Jeg kjente ingen regnes ikke for å være særlig tilfelle. Vi som krita bort heroin. I dag skjønner jeg håper at rusavhengighet vil kunne regnes hvorfor. Så jeg tok inn opplegg på en halv som særskilt tilfelle og derved gi unntak kilo hasj igjen, og fikk en fin pris. femten fra 4 års regelen. Nav opplyser også at tusen kroner. godkjent aktivitetsplan kan forlenge perioden Dagen før på AAP. jeg skulle Det betale må være ble et han uttalt jeg mål krita av samfunnet satt i varetekt at tidligere etter en uheldig rusavhengige skyte for får episode, nødvendig hvor han tilknytning skøyt en til fyr arbeidslivet i beinet, og etter jeg satt endt der døgnbehandling uten mulighet til og å krite at det mer, legges femten til rette tusen for kr at jeg aktivitetsplan ikke fikk betalt. og AAP å kan opprettholdes utover 4 år der dette er Så jeg tenkte at jeg bare skulle låne to- hensiktsmessig. Det er svært viktig at den nye regjeringen gjør seg godt kjent med det statlige NAV sin viktige rolle i behandling og rehabilitering av rusavhengige. En slik innsikt bør ikke bare føre til økt antall tiltaksplasser men også at NAV, etter gode politiske prioriteringer, gis mulighet til å spesialisere hundre og femti kr, til ti Rohypnol. de var tjenestene for rusavhengige tilsvarende så billig den sommeren på plata tjuefem satsning mot psykiatrien med VILJE VIkr stykket, etter vanlige førti. Jeg kom til SER VEI, tiltak for LAR brukere og tilbakeføringsgarantien for innsatte i fengsel. meg selv kanskje en uke senere, uten en krone. alt jeg hadde var et badehåndkle Dette er alle eksempler på gode tiltak fra med kvittering som jeg tydeligvis hadde NAV som vi har positive erfaringer med kjøpt og et sølvarmbånd. opp mot ulike målgrupper ved Stavne. Rusavhengige konkurrerer sjeldent i ordinært Kopiering arbeidsmarked av hele eller deler uten av tilbud teksten om er kvalifisering ikke tillatt! Rettighetene og oppfølging til fra dette NAV. tilhører Det å Ensom søke raskeste og Narkomanes vei til arbeid Pårørende. vil sannsynligvivet den: være 11/ feilslått strategi ovenfor denne Skre- målgruppen. Vår erfaring er at rusavhengige også etter endt behandling har behov LAR-Nett Norge har fått tillatelse fra Henriks mor til å trykke disse kapitlene i for en tilpasset hverdag der ulike mål og LARposten, så tusen takk til Anne Kristin planer harmoniseres slik at den enkelte de Voogd! gis reell mulighet for å skape ønsket liv, med god tilknytning til arbeidslivet på sikt. For mange vil dette innebære spesialiserte tiltak fra et samhandlende NAV med mulighet for nødvendig opplæring, utdanning og tilrettelagt arbeid/aktivitet. Tidligere rusavhengige bør gis en reell mulighet til å forsørge seg selv og bidra med tiltrengt arbeidskraft. Alternativet kan bli at villig arbeidskraft parkeres i sofaen med de helsefølger inaktivitet ofte medfører, både for den enkelte og omgivelsene rundt. Et NAV med nødvendig attføringsapparat som rustes for å ta skikkelig tak vil være kostnadsbesparende for både NAV, kommuner, helseforetak og kriminalomsorg da ufullendte forløp og liv uten meningsfylt arbeid/aktivitet kan medføre nye innleggelser, kriminalitet og fengselsopphold. Det Nytter! 5

6 Valgkomité LAR-Nett Norge 2014 Torsdag 20 mars kl. 1700, 2014 er det Årsmøte med valg av styre i LAR-Nett Norge. Årsmøtet finner sted i våre lokaler i Oslo og adressen er Nedre Slottsgate 7. Kun originale stemmesedler vedlagt i LARposten vil bli godkjent til valget! Alle valgsedler må være postlagt innen Valgkomiteen har i 2014 bestått av Kjersti Brattlien, Øyvind Eikeland og Alf Gjørlihagen. Vi har i år søkt nye kandidater ved å utlyse melding om ønskede kandidater på Facebook og på nettsiden til LNN. Valgkomiteen har også diskutert hvordan vi skal få flere medlemmer til å stemme, og har kommet frem til at en elektronisk stemmegiving hadde vert en ide til og få flere til å stemme, da det krever mindre innsats enn å måtte postlegge et brev. Det kreves da et Ann-Heidi Andersson Mitt navn er Ann-Heidi Andersson, er 51 år fra Trøndelag og jeg sitter i det nåværende styret i LAR-Nett Norge (LNN) og jeg er lokallagsleder i Trøndelag. LNN har kontor på Steinkjer hvor medlemmer i hele Trøndelag kan komme å få råd og hjelp. Jeg får ofte besøk av pårørende og gir gratis Nada til de som skulle ønsker det. Jeg jobber som administrator i Facebook gruppa til LAR-Nett Norge. Der får jeg kontakt med mange av medlemmene våre. Jeg brenner for at vi skal ha en verdig behandling, og derfor er jeg så aktiv. Jeg deltar i ulike prosjekt, og jeg er ukentlig med på prosjekt mot rus som brukerrepresentant, og jeg er LAR-Nett Norge representant i nettverksmøter. Jeg har tatt Likemanns kurs og Nada opplæring. NADA er en form for akupunktur der det settes 5 nåler i hvert øre. Vi har mange gode erfaringer med dette, ønsker du å få NADA, ta kontakt med LAR-Nett Norge eller NADA Norge der du bor. Jeg ønsker å stille til valg for å få fornyet tillit, slik at jeg kan fortsette i styret. Jeg håper mange vil stemme på meg, jeg brenner for at alle LAR-brukere skal ha en god hverdag! Med vennlig hilsen Ann-Heidi Andersson 6 Cathrin Larsen Mitt navn er Cathrin Larsen, jeg er 48 år, har vært LAR-pasient siden 2005 og vært aktiv i LAR-Nett Norge siden Jeg er kontaktperson for Larvik og Sandefjord, og jeg er bosatt i Larvik. Jeg sitter i styret til LNN, har sitter i styret i to år. Jeg er svært engasjert i ruspolitikk generelt og LAR-behandlingen spesielt. Har deltatt på årlige LAR-konferanser og Fagrådets årlige konferanser i flere år, og finner dette svært interessant og lærerikt. Jeg er også moderator på vår Facebook-gruppe, og har vært det siden oppstarten av gruppa for fire år siden. Jeg er kurset i NADA øreakupunkturmetode og gir øreakupunktur til LAR-brukere og pårørende i distriktet. Dette finner jeg svært tilfredsstillende, da jeg får mange gode tilbakemeldinger. Det er en glede å kunne hjelpe folk til en bedre hverdag. Jeg sitter også i brukergruppa for å lage ny rikspolitisk handlingsplan for Larvik kommune, jeg er stolt over å få representere brukerne i denne sammenhengen. Jeg mener det er viktig at vi brukerne sitter i diverse arbeidsgrupper og utvalg, da det er vi som vet hva som er best for oss. Jeg har mange hjertesaker, men det jeg brenner mest for er at vi skal få ett bredere utvalg av LAR-medikamenter. Mange profiterer ikke på Metadon, Subutex eller Suboxone, de bør derfor få tilbud om andre medikamenter, som de selv vet har funger godt for dem tidligere. Pasienten må få mye større innflytelse over egen behandling, det gjelder også medikamentvalg. En annen sak jeg mener er viktig er boligtilbudet og gjeldssanering. For at rehabiliteringen skal gå godt må man ha en bolig der man trives, og da ikke i rusbelastede områder. Det er heller ikke enkelt å starte en rehabilitering med en enorm gjeld hengende over hodet, så her må det forandring til, så folk får startet sitt nye liv uten å være gjeldsslaver. Vi må også fortsette å jobbe for at LARbehandlingen ikke skal bestå av kontroll og straffetiltak, det må tillit til for at mennesker skal vokse. Jeg brenner som sagt for mange saker og håper på fornyet tillit i dette valget. Med vennlig hilsen Cathrin Larsen

7 registreringsnummer per medlem som må brukes ved stemmegivning både per post og elektronisk. Et slikt registrerings nummer vil også forhindre eventuelle forfalskninger av stemmesedler. Det er ikke tid til å gjennomføre elektronisk stemmegiving til årets valg, men er et forslag til valgkomiteen for Valgkomiteen har ikke mottatt noen seriøse kandidater fra Facebook eller fra nettsiden til LNN, men har fått en ny kandidat fra Bergen. Det er 4 styremedlem som skal på gjenvalg, men Øyvind Eikeland stiller ikke til gjenvalg som styremedlem i LNN. Valgkomiteen takker for seg og ønsker lykke til med styrevalget til alle medlemmer, kandidater og styret i LNN. Øystein Jørgensen Jeg er 39 år - og har jobbet for LNN i fire år. Like før nyttår fulgte jeg en LAR-bruker i ansvarsgruppemøte. Etterpå fikk jeg en stor klem av brukeren og fine ord fra de andre i møtet. Det var ikke første gang det har vist seg veldig verdifullt for både bruker og hjelpeapparat å ha med en likemann. Jeg har lyst å gjøre enda mer. Det er også veldig kjekt å få til å hjelpe brukere med konkrete utfordringer. Behovet er stort. Som alle andre er jeg opptatt av likeverd, samarbeid og rettigheter - men for meg begynner alt med å hjelpe en bruker om gangen. Ut av kontoret, og med på andre sine møter. Du finner i bladet en artikkel jeg har skrevet om hvordan jeg hjelper til i praksis. Jeg har laget en prosjektsøknad i likemannsarbeid i samarbeid med helsemyndigheter og kommune, og jobber nå med finansieringen. Forhåpentligvis kan dette bli en modell som kan brukes andre steder i landet, og være nyttig både for brukerne og for LNN. Brukerne får hjelp av en i samme båt som kjenner lovverk og retningslinjer, og LNN får positiv oppmerksomhet - og derfor muligheten til å være med å påvirke utformingen av vår egen behandling. Jeg vil gjerne ha et ord med i laget i utviklingen av likemannsarbeidet, og det er den viktigste grunnen til at jeg stiller til valg. Jeg trenger din hjelp og støtte til å bli enda mer effektiv. Vennlig hilsen Øystein Jørgensen Kjersti Bratlien Jeg er 47 år gammel, bor i Søndre Land og har vært i Lar i 10 år. Jeg har sittet i styret for LAR-Nett Norge i ett år, siste tida som nestleder. Videre sitter jeg nå i valgkomiteen. Mine 2 barn er voksne, og jeg har to barnebarn. Ellers har jeg ektefelle og hund. Jeg jobber i offentlig forvaltning og stiller meg til rådighet for alle som måtte trenge et godt råd. Siste året har jeg vært så heldig å få lære NADA, øreakupunktur. Dette benytter jeg på Lar-brukere og kreftpasienter, begge med god effekt. LAR-brukere opplever ro, og kreftpasienter får bedre blodverdier. Jeg har et ønske og en visjon om at Larbrukere over hele landet skal få lik behandling og verdig behandling. I et foredrag jeg var med å holde på Radiumhospitalet i høst poengterte jeg at vi som Larbrukere har samme rett til smertelindring som andre pasienter, det holder ikke å gi oss en ekstra Subutex, eller noen ekstra ml med Metadon. Videre kan vi få angst som andre mennesker, og har fortjent å bli møtt med verdighet og god hjelp. For det nye året ønsker jeg at vi skal være en levende organisasjon, som fanger opp det som rører seg for oss, i samfunnet. Jeg ønsker at vi skal være representert i de ulike brukerutvalgene, slik at vår stemme blir hørt, fordi vi er ei gruppe med mye livserfaring. Den kjenner best hvor skoen trykker, den som har den på. Det siste året har jeg vært vitne til flere situasjoner som jeg vil kategorisere som rene overgrep. LAR-brukere som blir fratatt all medbestemmelse og all verdighet, dette vil LAR-Nett Norge fortsette å kjempe i mot, og det vil jeg gjerne være med på. Jeg ber om at du stemmer på meg fordi jeg er oppriktig interessert i Lar-brukeres ve og vel, og fordi jeg er engasjert. Jeg har hatt et utmerket samarbeid med styret i LAR-Nett Norge i året som har gått, og dette vil jeg gjerne fortsette med. Jeg mener selv at jeg har mye å bidra med, både som medmenneske og styremedlem. Vennlig hilsen Kjersti Bratlien 7

8 Føler meg rundlurt av legene henvende seg til ekspertise i utlandet som kan gi Pedersen en individuell og konkret vurdering om hun er i fysisk form til å kunne få transplantasjon. - Rikshospitalet nekter fortsatt Pedersen en individuell vurdering. Det strider mot Helsetilsynets pålegg. Rikshospitalets praksis er fortsatt er rettsstridig, sier Engström. Skuffet Pedersen er skuffet. Hun mener det har gått prestisje i dette for Rikshospitalet, som er de eneste i landet som gjennomfører lungetransplantasjoner. 8 Torunn A. Aarøy Siv Tove Pedersen ble hentet inn til ny undersøkelse fordi Helsetilsynet krevde det. Det endte med avslag på lungetransplantasjon for tredje gang. Begrunnelsen er den samme som sist: Siv Tove Pedersen kan ikke få lungetransplantasjon fordi hun går på metadon. - Jeg føler meg fullstendig rundlurt, skikkelig lekt med. Først gir de meg et håp og så får jeg høre denne beskjeden. Dette har bare vært et skuespill fra begynnelse til slutt, sier Siv Tove Pedersen (40) november var Pedersen til omfattende undersøkelser ved Rikshospitalet, slik Helsetilsynet krevde. Hun tok blant annet gangtest og pustetest. Før hun dro fra sykehuset fikk hun beskjed av legen om at hun ikke får stå i kø for lungetransplantasjon. «Trodde du vi hadde ombestemt oss da vi kalte deg inn?», sier overlegen i et opptak som Pedersen gjorde på sin telefon under den avsluttende samtalen før hun ble skrevet ut 5. november. Lydopptaket er nå oversendt Helsetilsynet. Reagerer kraftig Pedersens advokater mener legene ved Rikshospitalet bare gjennomførte en «skinnundersøkelse». - Vi reagerer kraftig på en slik behandling av alvorlig syke mennesker. Helsetilsynet krevde at Rikshospitalet skulle vurdere Pedersen individuelt. Det har de ikke gjort, det er fortsatt metadonbruk og generell risiko for tilbakefall som er grunnen til avslag. Og da har man jo ikke kommet lenger, det er ingen reell vurdering, sier advokatene Josefin Engström og Vidar Strømme i advokatfirmaet Schjødt, som har fulgt saken tett det siste halvåret. I et brev de har sendt Helsetilsynet skriver de: «Begrunnelsen er generell og nøyaktig den samme som medførte avslag forrige gang. Rett til å stå i transplantasjonskø er fortsatt avslått på generelt grunnlag og avgjørelsen er således fortsatt ugyldig». Ser til utlandet Fortsatt har verken de eller Pedersen sett noe skriftlig avslag på å stå i transplantasjonskø. Men de har hørt gjennom det som blir sagt i lydopptaket, og ber om at Helsetilsynet omgjøre Rikshospitalets avgjørelse. - Vi håper at Helsetilsynet ser like alvorlig på dette som det vi gjør, og at de reagerer kraftig på det som har kommet frem i saken, sier Engström. Advokatene lufter også muligheten for å - Jeg synes det er ganske rått at de gir så syke folk som meg et håp. Jeg begynner å lure på om de gir meg avslag fordi de har gjort det før, sier Pedersen. Rikshospitalet viser til internasjonale retningslinjer for å velge ut egnede kandidater for lungetransplantasjon. Der står det at «Stoffavhengighet (alkohol, tobakk eller narkotiske stoffer) som er pågående eller i løpet av de siste 6 måneder» er en absolutt kontraindikasjon, altså forhindrer bruken av en behandling fullt og helt. - Det er viktig å påpeke at det er avhengighet og ikke misbruk det her er snakk om. Vi anser daglig metadonbruk som stoffavhengighet. Dette har vi lagt til grunn for vår praksis i alle år. Helsetilsynet har ikke uttalt seg om medisinske vurderinger, kun om retten til individuell vurdering, sier overlege Øystein Bjørtuft ved Lungeavdelingen på Rikshospitalet. Han opplyser at 55 pasienter står på venteliste for lungetransplantasjon. - Disse er nøye utvalgt i tråd med retningslinjene for utvelgelse, og med en slik venteliste er det uaktuelt å liberalisere kriteriene, sier Bjørtuft. BT har også vært i kontakt med Helsetilsynet, men de har ingen kommentar til utviklingen i saken. BT

9 Likemannsarbeid i praksis Vi som har blitt kurset i likemannsarbeid av LNN har fått et utrolig effektivt verktøy for å hjelpe andre brukere. Kort og forenklet sagt handler likemannsarbeid om at de av oss som har kommet langt i egen rehabilitering hjelper de som ikke har kommet like langt. Mye foregår pr. tlf., men det desidert viktigste forumet er ansvarsgruppene (AG). La meg spole litt tilbake, og begynne med hvordan jeg kommer i kontakt med brukerne. Jeg bor i en by som har passert 950 lar-brukere, og som har seks (snart sju) utdelingssteder av lar-medisiner. Å jevnlig besøke disse stedene setter meg i kontakt med mange brukere, og de ansatte er veldig positive til å få besøk av noen som både kan og vil hjelpe. De ansatte er og en verdifull kilde til informasjon om hvordan lar-ordningen fungerer i praksis. Veldig ofte handler det bare om å prate med folk (dvs. la dem prate). Av og til vil brukere få utløp for frustrasjoner eller å ha et forståelsesfullt øre å betro seg til. Andre ganger blir jeg fortalt om problemer som jeg vet at jeg kan hjelpe med å løse. Da er det kjekt å kunne tilby sin hjelp. Hvis jeg ikke kan hjelpe på stedet eller pr. tlf., så inviterer jeg brukeren til et møte på kontoret mitt. Mange føler seg motløse i møtet med det som oppleves som en vegg av problemer. Da er det lurt å dele problemene opp i mindre, og mer håndterlige deler. Dette har vist seg å være såpass nyttig at jeg nå konsekvent deler opp i bolig, helse, økonomi og hverdagsaktiviteter/sosialisering - og på denne måten får en god oversikt over hva som lett kan ordnes, og hva som krever mer innsats. Det neste punktet er å be brukeren om å signere en fullmakt som gir meg lov å snakke hans/hennes sak. Denne gjør meg til en «hjelpeverge», og «fritar sosialkontor, advokat, påtalemyndigheter og eventuelle andre instanser og etater fra taushetsplikten». Jeg passer på å understreke ovenfor brukeren at jeg selv har taushetsplikt, og hvis vi ikke blir enige om noe annet - så er alt som blir sagt mellom oss konfidensielt. Å ha kjennskap til lovverk og retningslinjer er viktig, men den aller viktigste kunnskapen en kan tilby er sin egen erfaring ut i fra selv å ha opplevd lignende utfordringer. Etter alt dette er tiden inne for å be brukeren om å innkalle til AG-møte. Når det nærmer seg, pleier jeg ta kontakt med brukeren og høre om det har skjedd noe siden sist som kan være viktig å snakke om i møtet - og eventuelt be om at vi har et nytt møte i forkant av AG. Å være godt forberedt er viktig for å kunne være effektiv. Mange føler at de blir overkjørt i AG, og at de får ting tredd ned over hodet sitt. Det hele er så stor belastning og så stressende at de ruser seg i forkant av møtet - ofte med beroligende midler. På den andre siden opplever de andre i AG at de møter en bruker som virker ruset og lite interessert, og slik går den vonde sirkelen rundt og rundt. Å ha med en likemann har en positiv virkning på alt dette. De fleste av dem jeg har fulgt i AG kutter ut beroligende midler - eller i det minste reduserer kraftig - i forkant av møtet. Ofte blir jeg fortalt av brukerne jeg er med at de ikke er så stresset og nervøse når de har med seg en likemann, og at de er mer motiverte og engasjerte. I selve møtet pleier jeg å først presentere meg, og fortelle kort om hvorfor jeg er der. Jeg pleier også å fortelle om hva brukeren og jeg har snakket om, hva vi ønsker å få til og ikke minst hva brukeren selv er villig til å gjøre. Hvis det er saker som jeg tenker vil kreve oppfølging og kanskje flere møter, så sender jeg rundt den tidligere nevnte fullmakten. Jeg sender også rundt et ark der jeg ber møtedeltakerne om å skrive ned navn og kontaktinformasjon. Det er dessverre vanlig i AG at deltakerne (brukeren inkludert) synes at situasjonen er fastlåst og at det er dårlig kommunikasjon. Dette handler ofte om at brukeren føler seg dårlig og/eller dårlig behandlet. Erfaringen har lært meg at ingen av oss kan forandre fortiden, noe som også gjelder i AG. Hvis det skal diskuteres skyld, ansvarsfordeling og fortiden generelt - så går det mye tid. Denne tiden mener jeg er bedre å bruke på framtiden, dvs å diskutere hva som er mulig å få til i framtiden. Vanligvis klarer vi å bli enige om konkrete tiltak, og det er gøy å få til å hjelpe med dette. I tillegg er det verdifullt for min egen del siden det gir meg en mestringsfølelse, at jeg er nyttig og har en verdi for andre - og på denne måten blir tryggere i min egen rehabilitering og rusfrihet. Tilbakemeldingene jeg har fått fra hjelpeapparat og brukere er veldig positive, og den økende interessen for å ha meg med forteller meg at behovet er både stort og voksende. Hvis det er noen i Bergens-området som har lyst å få assistanse av en likemann, eller er nysgjerrig på å bli likemann selv - så oppfordrer jeg til å ta kontakt med meg! Øystein Jørgensen LNN 9

10 Rusbrukere vil ut av dårlig selskap Av: Georg Mathisen, journalist, forskning.no Stoler ikke på hverandre Det går an å tenke seg at det kan være en fordel å bo tett at folk i en vanskelig sosial og følelsesmessig situasjon kan nyte godt av støtten fra og nærheten til andre i samme situasjon. Men undersøkelsene fra Iris river bena under en slik hypotese for rusmisbrukere. 10 Bor de tett, havner de lettere i dårlig selskap. Nå forteller de rusavhengige selv om hvordan press og uønskede besøkende gjør det vanskeligere å bli rusfri. Rusbrukerne ønsker å bo i spredte boliger i ordinære bomiljøer der det er få kommunale boliger, og gjerne i vanlige borettslag, forteller Anders Vassenden, som leder et forskningsprosjekt om bo tetthet og integrering. Forskningen er gjort ved Iris (International Research Institute of Stavanger) for Husbanken. Det er flere grunner til at rusmisbrukerne vil bo spredt: En av dem er å skjerme seg fra rusmisbruk i det hele tatt fristelsen som følger av at naboen ruser seg. Det gjelder særlig de som ønsker å slutte: De mener det er enklere å slutte eller å ha bruken under kontroll hvis de bor alene, sier han. Når mange rusavhengige bor samlet på ett sted, får de dessuten mange uønskede besøk fra andre i samme situasjon. De kommer for å kjøpe eller selge, de ønsker et sted å ruse seg, eller de er på jakt etter et sted å overnatte. For fremdeles er det mange bostedsløse rusavhengige i de største norske byene, og Når naboen ruser seg, er det vanskeligere å la være selv. (Illustrasjonsfoto: Colourbox) de opplever at en hvilken som helst bolig er bedre enn ingenting. Også de som er aktive rusbrukere og ikke arbeider for å slutte, vil helst bo spredt. De tror at det gjør noe positivt med dem at de opptrer på en annen måte når de kan bo blant «vanlige» folk. Små miljøer Forskerne har intervjuet 26 rusavhengige på ulike stadier fra dem som ruser seg aktivt til dem som er i ettervern, men også mange som står mellom bruk og rusfrihet. De bor i Oslo, Stavanger, og to mindre kommuner. I tillegg er ti ansatte i kommunale boligadministrasjoner og seks frivillige organisasjoner intervjuet. I den nye rapporten som kommer i løpet av måneden, er intervjuene fulgt opp av spørreundersøkelser blant kommunale boligadministrasjoner og rusavhengige kommunale leietagere. Her bekreftes det at rusavhengige ikke ønsker å bo sammen med andre rusavhengige. Selv ikke i Oslo består rusmiljøet av svært mange personer, og det er langt på vei slik at alle vet alt om alle, ofte inkludert hvor de bor. Husly er ettertraktet vare. Men særlig de som ønsker å slutte, vil ha distanse og anonymitet i forhold til miljøet, sier Vassenden. Det vi finner, er at dette er skyggesiden av sosial kapital, med lav tillit og relasjoner der det er rusen som står i sentrum. Mange stoler rett og slett ikke på hverandre. Derfor ønsker de ikke å bo sammen, rett og slett på grunn av den negative kraften som kan ligge i disse nettverkene, forteller Anders Vassenden. Anders Vassenden ved International Research Institute of Stavanger har funnet ut at rusmisbrukerne selv ønsker å bo mest mulig «normalt». (Foto: Iris) Med en spissformulering fra Vassenden virker noen former for kommunale boligkonsentrasjoner slik: De man ønsker at skal komme for eksempel familien kommer ikke. De man ikke ønsker at skal komme andre rusavhengige kommer. Vil differensiere Det er ikke slik at alle typer konsentrert bosetting er like ille. Det viktigste er andelen aktive rusbrukere på stedet: Vi har intervjuet noen som bor i et kompleks i Oslo med 150 leiligheter. De trives godt, men da er andelen aktive rusbrukere veldig liten. Siden det er kommunale leiligheter, har de andre rundt deg

11 annet å slite med, men for rusbrukerne blir det likevel som å bo spredt, forklarer Vassenden. LESERBREV I rapporten konkluderer Iris-forskerne med at enhver bolig er bedre enn ingen, siden de som har vært bostedsløse forteller at selv en kommunal bolig i en rusbelastet gård var en stor oppgradering for eksempel fra hospitstilværelsen. Dessuten finner de at bostedsløshet ligger bak deler av problemene i kommunale bomiljøer, de mener at det trengs flere boliger til rusavhengige og de konkluderer med at botilbudet bør differensieres. Riv kommunale boliger Jon Storaas, som er daglig leder i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, sier akkurat det samme: Det trengs differensiering. Han kommer med skarp kritikk av dagens boligpolitikk: Den kommunale boligmassen bør jevnes med jorda. Å plassere en haug med rusmisbrukere i samme boligenhet er ikke bra. Noen som er aktive misbrukere, vil ha det sånn for å ha lett tilgang på rusmidler, men de fleste vil bo mest mulig normalt blant andre folk, sier Storaas. Han tar til orde for alternative løsninger som for eksempel å bo på et sted med en viss bemanning, der man må skrive under på at man ikke har lov til å ruse seg. Eller å kjøpe opp boliger, slik som kommunen kan gjøre til sosiale formål, for å sikre at de rusavhengige får bo sammen med andre uten rusproblemer. Da er åpenhet også viktig. Hvis de klarer å få til et møte med de andre som skal bo i en sånn enhet, og forteller om problemene sine og setter grenser, så går det veldig mye bedre. Det er tøft å gjøre det, å stå der og kjenne på angsten. Men da får de samtidig plukket av andre folks helt vanlige fordommer. Du må skape de møtene for å se at rusavhengige er skapt som andre folk. Ekstreme varianter av vanlige folk, kanskje, men vanlige folk, sier Jon Storaas. Han kan ikke se en eneste kommune som er flink nok med boligpolitikken. Den er en skam i forhold til rusavhengige og psykisk syke, mener Storaas. Forskning.no Internett er et helt fantastisk medium. Jeg er så heldig at «nettet» kom ganske tidlig inn i livet mitt. Jeg er nå 40 år og kan akkurat nok om dette til få gjort det jeg skal. Er du ikke eier av en PC, eller ikke har den ringeste anelse om hvordan dette fungerer, så bruk NAV og de ansatte der for hva de er verdt. Det finnes jo også som de aller fleste vet kursing i PC-skikk og bruk. Det er en sak som er verdt å vite: Tastaturet (key-boardet) er IKKE farlig. Brukervennligheten er så gjennomført at det knapt går an å ødelegge noe ved trykke på tastene. Så tast i vei mine venner!!! Jeg sitter ikke her for å skrive om PCbruk. Jeg ville bare nevne dette først av alt fordi ikke alle er like heldige å eie en PC. Jeg er en mann som står på stedet hvil. Jeg bruker metadon og har gjort dette i snart 9 år. Jeg har også et side bruk på Rivortril Jeg er livredd tannleger og abstinenser. Spesielt redd er jeg for de abstinensene jeg vil sitte igjen med om jeg slutter med mine to preparater. Så jeg satte meg ned foran PC-en min, søkte, leste, tittet på vitnemål om rask avrusing på YouTube og kom fram til at det faktisk finnes måter å unngå årelange abstinenser på. Nemlig UROD-Ultra Rask Opiat Avrusing. Det er et knippe land i verden som utfører denne type avrusing. Jeg skal forklare litt mer opp selve prosedyren etterhvert som jeg vet mer. Vi her i potetlandet Norge var engang så freidige at vi startet opp et prøveprosjekt på denne avrusingsmetoden. Men selvsagt ble det ikke noe av. Det er svært sterke krefter i sving rundt om i legemiddelindustrien. Det blir forsket på flotte og fine medisiner som kan lindre enhver sykdom og plage. Men er det ikke snodig? Hvor mange typer medisiner kurerer sykdom? Om denne massive industrien med forgreninger til organisert kriminalitet produserer medisiner som kurerer sykdom, vil jo alle som blir friske ikke lenger ha behov for medisinene sine. Utfallet av noe slikt vil da bli at alle, helt fra fastlegene og opp til konserntoppene som tjener tonnevis av penger på legemidler, ikke lenger gjøre dette. Kort sagt: Medisiner og vaksiner som hjelper oss er mye mer attraktivt enn å kurere oss. Så, når dette er nevnt ønsker jeg å la dere som ønsker følge meg helt fra planstadiet og videre. Så får vi se hvordan dette ender? Jeg har ordnet med den finansielle biten, så der skal det ikke stoppe hvert fall. For dette skal også nevnes: Den billigste behandlingen jeg har klart å finne fram til ligger i Beograd, Serbia euro (21,000 NOK) per uke. Så det er ingen billig affære. Jeg har sendt en E-post til klinikken der jeg forteller om hvem jeg er, alder, kjønn, hva jeg bruker, hvor lenge jeg har brukt og hvor mye m.m. Jeg har også sendt en skanning av blodprøvene mine (nyrer, lever, Calcium nivå... osv.) Jeg MÅ nevne at Norges sykehus ikke har lov å sende slik informasjon elektronisk. Så dette må dere velge selv mht. Personvern om dere skal sende det videre vie E-post. Jeg gav blaffen og la det til som vedlegg til mailen jeg sendte. Jeg har problemer med nyrene mine og benytter endel medisiner daglig. Disse medisinene tok jeg fotografier av. Disse bildene la jeg også til som vedlegg til mailen. Disse «gutta» i Beograd utfører slike renselsesprosedyrer flere ganger daglig og ønsker selvfølgelig å tjene penger. Så jeg fikk svar nesten umiddelbart, der de anbefaler 21 dager behandling Men det er lov å tenke selv, så jeg leste meg videre fram på nettet og fant ut at alt de mener jeg behøver ikke er nødvendig. Det neste som skjer nå er at et team leger og spesialister i Beograd skal diskutere om det er forsvarlig å la meg gjennomgå en slik avrusing. Fortsettelse følger i neste utgave av Lar- Nett Posten. Hold dere i live i mellomtiden mine medpasienter, for det finnes ALLTID håp for ALLE! FORTSETTES: Mann 40. UROD- Ultra Rapid Opiate Detoxification 11

12 Praksiseksempel: Livet med LAR-kurs for LAR-pasientar 12 Av Kari Vik Stuhaug Kurset for pasientar i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) har blitt utvikla i samarbeid mellom pasientar, ruskonsulentar frå kommunar og helseføretaket og koordinator frå lærings- og meistringssenteret i Helse Fonna HF. Når samarbeid og oppfølging frå fagsida er god, blir kursdeltakarane nøgde. Med deltakere spredde over 19 kommuner vil alltid nokken ha lang reisevei til ein av dei fire krustadene. Då er det avgjærende at ruskonsulenten stiller som sjåfør og bringer deltakeren til og frå. Illustrasjonsfoto: colourbox.com. Introduksjonskurs for LAR-pasienter Går over 7 samlinga á to tima. Inntil 12 deltakarar. Ein føresetnad at ruskonsulent frå kommunen følgjer sine pasientar. Deltakarane skal ha vore i LAR (legemiddelassistert rehabilitering av personar som er avhengige av heroin eller andre opioid) minimum tre månader og ha god rusmeistring. Variert undervisning frå fagfolk. Samtale og erfaringsutveksling. Innlegg frå ein person med brukarerfaring ved ei av samlingane (erfaringsinnlegg). Eit kurs kvart semester som flyttar mellom fire ulike geografiske område av Helse Fonna helseføretak. Utvikla og arrangert i samarbeid mellom fagtenesta LAR Fonna og LMS (lærings- og meistringssenteret) i Helse Fonna HF og rustenester i dei fleste av dei 19 tilhøyrande kommunane. Det var så bra med den starten. Legen kom der med PowerPoint og snakka til oss som til kven som helst andre. Vi er ikkje akkurat vane med det, seier Svein Magne. Saman om kursopplegget Det er evalueringsmøte for LAR-kurset. Svein Magne Snyen er ein erfaren LARpasient som har vore med ved både å planlegge og gjennomføre kurset. I evalueringsmøtet er han saman med ruskonsulentar frå kommunen og helseføretaket og koordinatoren frå lærings- og meistringssenteret. Nettopp i samarbeid mellom desse partane har kurset blitt utvikla. Det er eit kurs som no er overført til tre andre geografiske område innan Helse Fonna HF. Ønskte meir tid Då det første kurset vart halde i 2009 var det sett av ein time kvar gong. Fagpersonane tenkte det var lenge nok å halde konsentrasjonen hjå deltakarane. Tilbakemeldingane frå deltakarane har vist at dei tvert om ønskjer ha meir tid til sam-

13 tale og erfaringsutveksling. No er kvar kurssamling på to skuletimar med pause mellom. Sosial læring Deltakarane gir uttrykk for at dei opplever det som anerkjennande og verdsetjande at fagfolk presenterer førebudde faginnlegg om til dømes utgreiing og behandling av hepatitt C, som er ein vanleg sjukdom blant LAR-pasientar. Andre element som styrker respekt og sjølvrespekt, er arbeidet med gruppereglar i starten av kurset, utdeling av mappe med skriftleg materiell og kursbevis ved fullført kurs. Mange LAR-pasientar har mange og negative erfaringar i sosiale samanhengar, så rammene rundt dette kurset blir i seg sjølv ein viktig sosial læringsarena. Føremålet med kurset er elles å gi LARpasientane meir kunnskap og informasjon slik at dei betre kan gjere seg nytte av behandlinga dei får. Det er vesentleg at dei kan læra både av fagpersonane og andre deltakarar, både fagkunnskap, tips og gode erfaringar. Som del av rehabiliteringa er det viktig at tema femner vidt. Det som står på planen er forutan hepatitt C-medisinar og biverknader, meistring av angst og depresjon, samvær med barn, å arbeide for personlege mål (bruk av individuell plan IP), fysisk aktivitet og kosthald, vegen vidare meistringsstrategiar og kriseplan. Samarbeid og videreføring Fagmiljøet si tru på at kurset er eit viktig og godt tilbod for LAR-pasientene er gull verd for å få dette til. Det skaper vilje til å setje av ressursar både hjå LAR-konsulentane i helseføretaket og i kommunane. Ved overføring til nye kommunar har dei konsulentane som har erfaring med kurset, vore med på møte med nye og delt av sine erfaringar. Her blir det etablert felles forståing for viktige premissar ved tiltaket, som til dømes at det kommunale rusteamet har ei sentral rolle med å rekruttere og følgje opp deltakarane undervegs i kurset. Så blir det etablert ny lokal arbeidsgruppe som får ansvar for å planlegge og gjennomføre sitt kurs. Det gir rom for lokale tilpassingar som kan handle om val av dag og tidspunkt som passar med medisinutdeling og bruk av lokale fagfolk frå det aktuelle området. LMS-konsulentane I ein slik ambulant arbeidsmodell er lærings- og meistringssenteret (LMS) si rolle sentral. Fagkonsulentane der kallar inn til nødvendige møte, skriv referat, lagar kursbrosjyre, evalueringsark og kursbevis med meir. I diskusjonar i planleggingsmøta kan LMS-konsulentane bringe inn sine erfaringar som kursarrangør, medan det er ruskonsulentane som har fagkunnskapen med omsyn til denne spesifikke målgruppa. Tema for samlingane blir avgjort i fellesskap, men bygger no på ein innarbeidd leist. Oppgåva med å finna passande føredragshaldarar blir fordelt på alle. Støtte frå fagpersonar Tilrettelegging og støtte som skal hjelpe den einskilte deltaker å fullføre kurset, må ta omsyn til kor han eller hun er i sin eigen prosess. For mange er det viktig å gå saman med andre frå rushelsestasjonen til kurslokalet, og erfaringa viser at deltakaren lett kan utebli, dersom ruskonsulenten ikkje følgjer opp. Med deltakarar spreidde over 19 kommunar vil alltid nokon ha lang reiseveg til ein av dei fire kursstadene. Då er det avgjerande at ruskonsulenten stiller som sjåfør og bringer deltakaren til og frå. Ved desse grepa oppnår ein samtidig at fagpersonar og pasientar får del i den same informasjonen. Det styrkar høvet til å samtale vidare rundt viktige tema, og vise til felles forståing og kunnskap i møte med konkrete situasjonar rundt pasienten. Fleire former for brukarmedverknad LMS har eit likeverdig samarbeid mellom brukarar og fagfolk som sin arbeidsmodell, men mangel på lokale brukarforeiningar i LAR-feltet har gjort det vanskeleg å oppfylle dette ved både planlegging, gjennomføring og evaluering av kvart kurs. Då leitar vi etter andre måtar å gi brukarane høve til medverknad. Vi har gitt informasjon om brukarorganisasjonar på kursa, og invitert brukarrepresentant frå eit anna helseføretak. Ein kommune leita blant sine kontaktar og utfordra enkelte til å delta som brukarrepresentant. Slik kom Svein Magne inn, men han var ikkje då klar for å halde erfaringsinnlegg. Etter kvart har vi fått kontakt med ei lokal kvinne som er villig til å ha erfaringsinnlegg på fleire kursstader. «Mind the gap» Erfaringane så langt viser at entusiasmen er størst hjå dei som er initiativtakarar og har eit eigarforhold til tiltaket frå starten. Ved overføring til nye geografiske område, og når det blir bytte av personell, kan noko av denne entusiasmen gå tapt. Då står ein i fare for at viljen og ressursane som krevst frå fagfolka for å gjennomføre kursa, ikkje er tilstrekkelege. Det er i så fall pasientane som blir skadelidande. Det er difor avgjerande for å få eit varig og stabilt kurstilbod at det heile tida skjer god forankring og gjennomgang av premissar og suksessfaktorar når det kjem nytt personell inn. Når samarbeid og oppfølging frå fagsida er god, blir kursdeltakarane nøgde! Artikkelforfattar Kari Vik Stuhaug er førstekonsulent ved lærings- og meistringssenteret/barn som pårørande, Helse Fonna HF. Svein Magne, som vi møter i teksten, har gitt henne lov til å bruke namnet hans. Skrivekurs NK LMS og NAPHA - Denne teksten er et resultat av skrivekurs arrangert i samarbeid mellom Nasjonalt kompetansesenter for læring og mestring (NK LMS) og Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA) i Deltakerne på kurset formidler erfaring fra organisering av ulike lærings- og mestringstilbud innen feltet psykisk helse- og rusarbeid. - Artikkelserie: I perioden november 2013 januar 2014 publiseres tekstene på våre respektive nettsteder: Du finner dem på NK LMS nettsted mestring.no under praksiseksempler i verktøykassen og på NAPHAs nettsted psykiskhelsearbeid.no under temaet læring og mestring. 13

14 Pushing forbudt Skrevet av Caroline Bækkelund Ellingsen den 20. februar Jeg har sett ham stråle av glede, håp og mot. Jeg har sett nyktre år. Vennskapet vårt handler alltid om det samme: respekt og ingen pushing. Selv når han nå velger rus. Første gang vi møttes var på skirenn i Holmenkollen. Han presenterte seg som sportsidiot, og briljerte med sine sportskunnskaper. Han har en hukommelse solid som eik, et godt blikk og er kjapp i replikken. Vi lo mye. Gjennom årene har vi blitt godt kjent. Det er mye spøk, men også alvor. Hele tiden med en enighet om at han skal få utvikle seg som rusfri i eget tempo. Ingen pushing. Han vil prøve, feile og prøve igjen. I eget tempo, men sammen. Jeg var der første gang han snakket for en forsamling, så han ta ansvar han aldri hadde fått før og så hvordan han sørget for at alle rundt ham hadde det bra. Alle skulle inkluderes. Rettferdighetssansen hans er glødende. Den ligger til grunn i alt han tar for seg. Han lærer meg om livets solog skyggesider. Veien i nye spor Sportsidioten fortsatte dessuten med alle nødvendigheter som måtte til for å få et bedre liv etter mange år med rusavhengighet. Han gjorde som legene sa, betalte ned gjeld, droppet rusen på konserter, utforsket nye fritidsinteresser, trosset tannlegeskrekken og fikk orden på tennene, fikk venner utenfor rusmiljøet, holdt ut vanskelige økter i terapi. Og som sportsidioter flest gikk han på ski om vinteren, og spilte fotball om sommeren. Han banet vei i nye spor og tok utfordringene i eget tempo. Han simpelthen elsket å være i aktivitet. Hadde han noe å fylle dagene med, var det også lettere å stå imot russuget som trigget ham fra tid til annen. Vanskelige sidespor Da utfordringene gradvis hopet seg opp ble det vanskeligere å holde fokus. Sakspapirer var vanskelige å tolke, pengene kom ikke da de skulle, boligen han skulle flytte til var uferdig, han så venner fra rusmiljøet som hadde det vondt, han hadde ting å skjule og minner som plaget gjennom søvnløse netter. Traumer sitter dypt. Ingenting av dette bruker han som unnskyldninger. Uansett ble det lettere å være sløv, den tunge veien ut i sidesporet og til den flyktige tilværelsen var kort. Men vennskapet vårt handler alltid om det samme: respekt og ingen pushing. Selv når han velger rus. Vi møttes nemlig for noen dager siden. Nå er han mørk i øynene og forteller om livet som gategutt i byens ulmende smug. Han orker ikke være hjemme. Han blir stresset av å være alene. Han forteller om episoder han skammer seg over. Lovbrudd. Jeg gjør det klart at han ikke trenger fortelle meg hva han gjorde i går. Jeg er opptatt av hvordan du har det i dag. Hva kan jeg gjøre for deg? Hva vil du nå? Spritlukten legger seg som en eim i rommet. Han sikler og forklarer at det er på grunn av dop, men han er våken og har det vondt. «Du kan ikke gjøre noe», sier han. «Men du bryr deg og det betyr jævlig mye inni her.» Han slår seg på brystet med knyttneven. Vi prater. Om ting vi har pratet om før. Før det hopet seg opp og alt sprakk. Det handler om voksne som skulle vært hans trygghet. Det handler om vold, og verre, en kamp for å overleve som har vært hard å kjempe. «Det er ikke mye til slektstre å være stolt av», sier han. Nå føler han at han bærer hele stammen til eiketreet. Alltid gategutt «Hei, din sportsidiot», sier jeg. Vi skifter fokus. For vi har vært sammen på gode dager også. Dager han ikke har glemt. Jeg har sett ham stråle av glede, håp og mot. Det var bare tre nyktre år mot 25 i helvetet. Jeg kommer alltid til å være gategutt, jeg. «Ja, det gjør du, og det skal du bruke for det det er verdt.» For som alle andre har han mange ansikter. Han er en klok gategutt som er mer enn rusavhengighet. Han viser respekt og omsorg for sine medmennesker. Historien sliter ham ut, men han har ressurser og initiativ, et smil som smitter, og tanker til ettertanke for andre. Ingen kan pushe ham ut av misbruket nå. Men han vet at vi bryr oss. Pushing forbudt, men han får støtte. For sportsidioten betyr det forskjellen på håpløshet og håp, akkurat nå.

15 avskjæres fra livreddende medisin VIL OMFATTES: Det er i hovedsak heroinavhengige som vil omfattes av en eventuell oppheving av monopolet på legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Rehabilitering (LAR). Foto: HELGE MIKSALSEN/VG Narkomane dør fordi de avskjæres fra livreddende medisin, mener fagfolk, som vil fjerne monopolet på medikamentell behandling av heroinavhengige. Dagens ordning med legemiddelassistert rehabilitering (LAR) av heroinavhengige representerer en «grov systemsvikt», sier lege Joe S. Ekgren i Avhengighetsmedisinsk forening til Aftenposten. - LAR-leger utnytter en monopolsituasjon og gjør livreddende medisiner til et knapphetsgode. Man tvinger pasientene til å møte på sosialkontoret for å fylle ut papirer, men det forsinker livreddende medisinsk behandling, mener Ekgren. LAR går i hovedsak ut på at heroinavhengige får utdelt medikamenter, men pasienten må ha forsøkt andre behandlingsformer først. Ikke helt enige Brukere av LAR-ordningen har økt kraftig de siste årene, men Ekgren mener likevel altfor mange står uten livreddende medisin. Han vil avskaffe hele ordningen og heller opprette egne poliklinikker som kan avlaste allmennlegene ved akuttbehandling. Lege Dagfinn Haarr og leder av Foreningen for human narkotikapolitikk, Arild Knutsen, er enige i at behandlingsmonopolet bør avskaffes, selv om de ikke nødvendigvis er enige i at LAR avskaffes helt. Hvert år dør nesten 200 personer av overdose i Norge, ifølge tall fra Statens institutt for rusmiddelforskning. De aller fleste som dør er utenfor LAR-ordningen. Vil få flere narkomane til å røyke heroin I starten av mars skrev VG Nett at Helsedirektoratet vil få flere narkomane til å røyke heroin, ettersom injisering av heroin gir større sjanse for overdose. VG Nett møtte også 23 år gamle Carina, som overlevde overdose, men hevdet hun ikke fikk noe oppfølging. Landsforbundet mot stoffmisbruk (LMS) mener det høye tallet på overdosedødsfall er et bilde på feilslått narkotikapolitikk gjennom mange år, mens helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen forsvarte seg med at overdosedødsfall ikke blir borte over natten. For heroinavhengige er imidlertid ikke muligheten for å få en overdose den eneste faren. For første gang i Norge I starten av juli varslet Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk om høysesong for «narkoturister» i Oslo, samtidig som det sirkulerte et ekstra sterkt heroin i hovedstaden. Nylig ble det også advart mot at miltbranninfisert heroin kan ha nådd Norge, etter at flere heroinavhengige andre steder i Europa er blitt smittet av bakterien. VG Nett 15

16 RHF-ene, ikke kommunene, skal dekke utleveringskostnadene i LAR Helse- og omsorgsdepartementet gjør en endelig avklaring av hvem som står ansvarlig for utleveringskostnadene i LAR. I Oppdragsdokumentet for 2014 skriver Departementet; De regionale helseforetakene har hatt ansvaret for å dekke medikamentkostnadene LAR. Fra 2014 vil de regionale helseforetakene også få ansvaret for å dekke utleveringskostnadene i LAR, med unntak for pasienter som oppfyller kriterier for å få utlevert medikamenter av kommunale tjenester slik det fremgår i Prop 1 S ( ). Dette har vært diskusjonstema mange steder i landet i en årrekke og det praktiseres i dag ulikt. Spørsmålet ble heller ikke avklart når LAR retningslinjene kom. Men nå er spørsmålet avklart fra Dette er ikke til hinder for å finne den beste utleveringsordningen for den enkelte pasient og den enkelte kommune. Der det er gode kommunale utleveringsordninger kan disse opprettholdes, men kostnadene rundt dette skal dekkes av de regionale helseforetakene. Der pasientene har utlevering på apotek skal ikke regningen lenger deles i to, hvor de regionale helseforetakene får medikamentkostnadene mens kommunen får utleveringskostnaden. Fagrådet mener og håper at de kommuner som nå får frigjort penger bruker pengene på målgruppa og styrker det lokale tilbudet til de rusavhengige. Sekretariatsleder Jan Gunnar Skoftedalen Nesten like mange dør av metadon som heroin Av: Hanne Taalesen Vi er overrasket og uroet over tallene, sier rusforskere. Hvert år dør rundt 250 nordmenn av overdose. De siste ti årene er det heroin som har forårsaket flest overdosedødsfall. Men nå er det nesten like mange som dør av overdoser metadon som av heroin. 16 Bekymret På Senter for rus- og avhengighetsforskning (Seraf) er de ikke sikre på hvorfor det nå er nesten like mange som dør av metadon som av heroin. Vi er overrasket og uroet over tallene. Vi har sett en utvikling over noen år som kanskje kunne forklares som et tilfeldig funn, men nå synes vi ikke det kan forklares på den måten, sier professor Jørgen Bramnes ved Seraf. Vanlig dose kan ta liv Metadon deles ut i kontrollerte former som behandling til rusmisbrukere, men en del havner på avveie. Metadon er et sterkt smertestillende medikament som i vanlige doser vil være dødelig om det blir tatt av uerfarne, altså folk som ikke har toleranse for stoffet, sier Bramnes. I rusmiljøet i Oslo er det velkjent at metadon kan være livsfarlig. Folk som aldri har brukt, de svelger nedpå metadon, og bang. Da er du ferdig, sier Jan Egil Kolbjørnsen. TV2

17 Oppsiktsvekkende avvisning av heroin røykeforslag Av: Arild Knutsen FHN For de som er avhengige av heroin, vil endring i bruksmønster ikke bare ha stor overdoseforebyggende effekt, men også langt mer. Å være injiserende stoffbruker gir svært høy sannsynlighetsgrad for blant annet å være smittet med hepatitt C. En smittsom virussykdom så alvorlig og utbredt at den ville dominert for flåttvarslene i landets aviser, hadde den ikke i hovedsak rammet stoffbrukere. Likevel lever heroinbrukere generelt lenger nå, som helsetjenestene har kommet stadig nærmere og politiet fortløpende mykner opp. Hvert år blir vi kjent med nye komplikasjoner av langvarig injeksjonsbruk, som kan forebygges. Mange havner i dialyse. Så langt har kun Oslo kommune et sprøyterom. Det startet i 2005 med fire avlukker og kort åpningstid. Nå har det åtte avlukker og lang åpningstid. Vi vet av erfaring av bruksmønsteret som inspireres til på Sprøyterommet, spres videre og påvirker mange. Velferdsetaten i Oslo kommune har alt tilrettelagt et splitter nytt sprøyterom på Prindsen i Hausmansgate. Et avlukke er avsperret, med store vinduer og klart for røyking. Kampen for integrert rehabilitering er en uomstridt kamp på rusfeltet. Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO) støtter helseministerens avslag på bakgrunn av at de snarere ønsker styrking av dette. Det er selvsagt ingen motforestilling mellom det og allerede gjennomført differensiering av Sprøyterommet i Oslo. Det er ingen tvil om at heroinavhengige vil profitere langt bedre på både behandling og rehabilitering så lenge skadereduksjonen og smitteforebyggingen effektiviseres og videreutvikles. Stadig flere ber om heroinrøykefolie fra felttiltakene, noe som viser at det er naivt av Jon Storaas i RIO å hevde at Sprøyterommet ikke bør endres fordi heroinavhengige helst injiserer uansett. Siden det virker raskere. Vi kjenner få heroinbrukere med så forenklet syn på det å være injiserende stoffbruker. Vi anser forslaget om å tillate røyking av heroin der det allerede er tillatt å injisere heroin, som basert på både brukerinnspill og faglige innspill. Lavterskeltiltaket Funkishuset i Sandnes er blant de fremste i det nasjonale strategiarbeidet for å få heroinbrukere til heller å røyke det. 21 av 26 høringsinstanser var positive til forslaget, som jo er et ledd i myndighetenes nasjonale strategi for å forebygge overdoser. På denne bakgrunn stusset vi da helseminister Bent Høie hevdet at han har betydelige instanser på sin side og blant disse «de rusavhengiges egen organisasjon». Brukermedvirkning er grunnmuren i brukerforeningers arbeid. Brukerforeningene oppsto nettopp som følge av at rusavhengighet er en politisk vedtatt sykdom som gir pasientrettigheter. Med rett til brukermedvirkning på individ- og systemnivå. Det krever av politisk ledelse å ta prinsippet om brukermedvirkning på alvor for at brukermedvirkningen på systemnivå skal være reell. LAR-Nett (1800 medlemmer), FHN (900 medlemmer) og prolar (900 medlemmer) er de tre største medlemsbaserte brukerforeningene i Norge. Vi er blant den øvrige overveldende majoritet av organisasjoner som er positive til forslaget. Bent Høie sier at å åpne for heroinrøyking blir som å åpne for ethvert stoffinntak som ikke kan føre til overdose. Og at det derfor bryter med prinsippet bak Sprøyterommet, slik Stortinget har vedtatt. Derimot var dette en forespørsel fra Oslo Bystyre for at lavterskelapparatet samlet skal inspirere heroinbrukere til å gå fra injisering og til inhalering. Lavterskelapparatet bør ikke være fastlåst i sin tilnærming da det skjer en utvikling på stoffområdet som vi er nødt til å få forholde oss til. Sprøyterommet ble ikke vedtatt som livreddende tiltak i Norge, siden verken norske rusforskere eller mange nok stortingspolitikere ble overbevist om slik effekt. Sprøyterommet oppsto som følge av et ønske om mer smitteforebygging og skadereduksjon. Økt verdighet i livene til brukerne. Internasjonal forskning dokumenterer at sprøyterom redder liv. Vi ber helseminister Høie om å lytte til rusfeltets overveldende majoritet og forsøke å se om tilrettelegging for røyking på Sprøyterommet anses å effektivisere Oslo kommunes skadereduserende, smitteforebyggende og livreddende innsats. Ronny Bjørnestad, leder i prolar, Karen Følling, leder i LAR-Nett og Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk. 17

18 Symptomet LAR 18 Av: Steinar Trengereid Olsen, avdelingsleder i psykiatritjenesten i psykisk helse Laksevåg. Vernepleier m/videreutdanning i rus og psykiske lidelser Hvert år dør det like mange mennesker av sykdommen narkomani som det gjør i trafikken. På tross av dette fortsetter ruspolitikken som før. For mange mennesker med rusavhengighet er legemiddelassistert rehabilitering (LAR) veien til et bedre liv. LAR er en behandling for mennesker som misbruker heroin og andre morfinpreparater. Rent teoretisk er denne behandlingen svært god, man erstatter morfinmisbruket med depotpreparatene Metadon, Subutex og Suboxone. Metadon er kun en erstatning for heroin, mens Subutex og Suboxone har den effekt at det delvis også frarøver morfinens virkning i tillegg til å dempe suget etter rusmidler. Medisinen inntas daglig og alle klientene i LAR er underlagt et standardisert system for henting og inntak av medisin. Flere av klientene i LAR er i dag i jobb og har sluttet med rusmidler. Flere har opplevd at LAR har vært veien ut av et miljø fylt av vold og overgrep. Ser man på den målbare effekten av LAR så forteller den oss at LAR-klienter gjør færre kriminelle handlinger, de har bedre helse, de forteller om økt livskvalitet, i tillegg til at sjansen for å ta overdose er vesentlig redusert mens man er klient i LAR. De senere år har helsevesenet foretatt en vesentlig utvidelse av LAR. I dag rommer denne behandlingen syv tusen mennesker i Norge. Aldersgrensen på 25 år er fjernet, det er betydelig enklere å bli LAR klient og man har i praksis sluttet å skrive ut klienter fra LAR. Skyggesiden av LAR Et av de sikreste vårtegnene i Bergen er debatten om Nygårdsparken. Når sommeren nærmer seg, fylles avisspaltene med leserinnlegg fra naboer, pårørende, brukere, politikere og fagfolk. Alle har en eller annen løsning på problemet med mennesker som åpenlyst omsetter og bruker narkotika i et av byens flotteste parkområder. Nygårdsparken er en av Norges åpne russcener - enkelte karakteriserer det som Europas verste russcene. Til tross for den norske utvidelsen av LAR så er Nygårdsparken om mulig verre enn noen gang når det kommer til narkotikamisbruk. Du kan faktisk gå til parken, kjøpe en flaske metadon, lese på merkelappen den opprinnelige eierens navn og hvilken lege som har skrevet den ut; og drikke den i fred og ro på en benk blant fuglekvitter og fontene-sus. Dette bildet illustrerer et problem: LAR lekker. Lekkasjen av legemidler fra LAR til det illegale markedet er betydelig. LAR preparater er ikke bare medisin, de er også potente rusmidler som er sterkt etterspurt på det illegale markedet. Klienter i LAR forteller om en trend der man på egenhånd gradvis trapper ned dosen LAR medisin. På denne måten har man ikke lenger har behov for den foreskrevne dosen, og kan dermed selge LAR medikamentet sitt i parken. Det finnes klienter i LAR som aldri har misbrukt heroin, de har derimot blitt avhengig av Subutex som de har kjøpt illegalt i parken. Lekkasjen av legemidler fra LAR skaper altså brukere av det samme systemet. I 2012 ble Subutex fjernet fra markedet i Sverige grunnet sitt misbrukspotensial. Metadon, den LAR medisinen som hyppigst foreskrives, er den mest etterspurte på det illegale markedet. Det er også den farligste LAR medisinen. Hvert år dør mellom mennesker i Norge av overdose der Metadon er hovedårsak. De dystre tallene er en del av en internasjonal trend, i land hvor man har en liberal LAR politikk er Metadon en vesentlig del av overdosestatistikken. I enkelte byer i Storbritannia og Danmark dør det flere av metadonoverdoser enn av heroinoverdoser. Hvorvidt LAR reduserer overdoser er med andre ord en diskutabel hypotese. På den ene siden så er det dokumentert at risikoen for å dø av overdose er redusert for en klient i LAR. På den andre siden bidrar lekkasjen av LAR preparatet Metadon til et høyt antall overdoser hvert år. Det er for øvrig verdt å merke seg at Statens institutt for rusmiddelforskning dokumenterer at overdosestatistikken i Norge har vært stabil over mange år, utvidelsen av LAR har tilsynelatende ikke påvirket denne. Nyansene Debatten om narkotika og samfunn genererer løsninger like enkle som de er skråsikre. Metaforer som «krig», «tap» og «skyld» er utbredt, men ikke veldig hensiktsmessig. Nøkternhet og tålmodighet er viktige bestanddeler i en endringsprosess, men i rusdebatten blir dette ofte karikert som det offentlige hjelpeapparatets «hjelpeløshet» og «handlingslammelse». Avhengighetsproblematikk kjennetegnes ved sin kompleksitet, enkle løsninger blir ofte nettopp det, for enkle. Fellesnevneren ved alle land og byer som kan vise til enkle løsninger med fantastiske resultater i ruspolitikken, er at de har sine skyggesider enten de heter Portugal eller Zürich, skyggesider som er godt dokumentert, men som ikke selger aviser. Man antar at cirka 80 % av alle mennesker som misbruker heroin har et såkalt blandingsmisbruk. Det betyr at de misbruker flere ulike narkotiske stoffer parallelt. En person som bruker heroin bruker med andre ord sjelden bare heroin. Vedkommende injiserer også for eksempel amfetamin, røyker hasj, drikker GHB eller spiser benzodiazepiner. Dette er også noe av årsaken til at en forsvinnende liten del

19 av klientene i LAR opplever det som er beskrevet i innledningen rehabilitering. De har et blandingsmisbruk før de går inn i LAR, LAR-medikamentet hjelper kun mot heroin, og forbruket av andre narkotiske stoffer opprettholdes. Slik blir LAR-medisinen kun et tillegg til de andre rusmidlene i en hverdag som består i fortsatt kontakt med rusmiljø, fortsatt kjøp/salg av rusmidler for å finansiere rusforbruk og fortsatt rusatferd. Dette er forklaringen bak den høye andelen av sidemisbruk som forekommer i LAR. Heroinutdeling er ofte fremstilt som en fasit på utfordringene vi møter eksempelvis i Nygårdsparken. Fenomenet blandingsmisbruk slår ganske enkelt bena under hypotesen om heroinutdelingens fortreffelighet. Gratis heroin vil (som LAR) sannsynligvis være et tillegg til blandingsmisbruket, ikke en erstatning. Verdighet I dag medisinerer den norske stat en gruppe mennesker på størrelse med en middels stor norsk by med LAR medikamenter. Denne omfattende medisineringen begrunnes imidlertid ikke ut i fra medikamentets rehabiliterende effekt. Forsvinnende få blir rusfri ved hjelp av LAR. LAR begrunnes tvert imot ut fra skadene behandlingen begrenser. LAR er med andre ord et tiltak som faller inn under kategorien «skadereduksjon». LAR er i så måte en del av en tendens i den norske ruspolitikken, en tendens hvor man dropper ideen om å hjelpe mennesker bort fra rusmiddelmisbruk og heller prioriterer å dempe skadene av rusmiddelmisbruk. Enkelte vil hevde at skadereduksjonseffekten kvalifiserer LAR som en verdig behandling. Man kan i alle fall finne at LAR som skadereduksjon er verdig (verdifullt) rent økonomisk. Man reduserer graden av kriminalitet og helseplager hos klientene, noe som igjen gir samfunnet sparte utgifter. Hvor verdig (verdifullt) skadereduksjonstiltak er for menneskene det skal hjelpe, er mer usikkert. Det er en hårfin balanse mellom skadereduksjon og det å gi opp mennesker. Et helsetilbud som ikke tilbyr tro på endring og som ikke legger til rette for rehabilitering, kan vanskelig rettferdiggjøres i en velutviklet velferdsstat. Kravene til et moderne helsevesen er at det leverer verdifull (verdig) behandling, altså en behandling som gir ønsket effekt og dermed utfyller sitt potensial. I sin nåværende form kritiseres nettopp LAR fra flere faglige hold for ikke å gi sine klienter god nok individuell oppfølging fra kommune og spesialisthelsetjeneste. Man har altså latt kvantitet gå foran kvalitet i den eksplosive utviklingen av LAR. Spør man hva brukerne ønsker at LAR skal være, sier nærmere 90 % av brukerne i Bergen at LAR skal være mer enn skadereduksjon, de ønsker at LAR skal være rehabiliterende. Begrepet «verdighet» blir brukt mye i den ruspolitiske debatten. Men i den dramatiske utvidelsen av LAR i Norge er det forbausende få som stiller følgende spørsmål: Hvor verdig det er å fortelle en 18 år gammel gutt at han aldri kommer til å bryte sin avhengighet, at han vil være avhengig av substitusjonsmedisin resten av sitt liv? Hvilken verdi gir vi denne gutten når vi ved vår helsefaglige ekspertise kategorisk fratar han troen på at han kan klare å bryte sin avhengighet? LAR til alle LAR skal i dag romme alle. En LAR-klient som misbruker heroin parallelt med medisinen, forblir i LAR. En klient som selger dop på et utleveringssted, forblir i LAR. En klient som selger medisinen sin i Nygårdsparken, forblir i LAR. En klient som nekter å ta urinprøve, som er den enste indikatoren for sidemisbruk, forblir i LAR. Internasjonal forskning anbefaler LAR som førstevalg i behandlingen av opiatavhengige. Men slik LAR fungerer i dag, har man ikke et alternativ til de som bruker LAR for å skade seg selv fremfor å rehabilitere seg selv. LAR fremstår i dette lyset som en motsetning til andre moderne medisinske behandlingsformer, hvor man vanligvis avslutter behandlingen dersom den ikke har effekt, til fordel for en annen behandling. Det at ytterst få av de syv tusen klientene i LAR opplever rehabilitering til en rusfri tilværelse forteller oss at LAR i sin nåværende form er en vaksine. En vaksine som gjemmer seg bak en «R» som i realiteten ikke eksisterer. En rusavhengig sa det en gang på denne måten: Jeg skulle like å se den som klarte å leve et stabilt liv med statsmetadon til frokost, et skudd med amfetamin til middag og en saftig benzo-blanding til kvelds. Rusmedisin LAR er i sin nåværende form delvis et resultat av en blind og ukritisk tro på medikamenter. Rusmedisin er et ungt fagfelt, andre medisinske fagfelt har også i sin spede barndom hatt denne manglende evnen til å sette kritisk søkelys på egen funksjon, eksempelvis psykiatri. I psykiatriens tidlige utvikling benyttet man internasjonalt anerkjente medisinske inngrep for å begrense skadene av farlige og utagerende pasienter. Lobotomi ble først avsluttet tidlig på 70-tallet. Vi skal på ingen måte sammenligne LAR med Lobotomi, men retorikken er den samme: «Så lenge det begrenser skadene». Nylig skrev seksjonsoverlege Christian Ohldieck ved avdeling for rusmedisin på Haukeland universitetssykehus et debattinnlegg i Bergens Tidende. Der forsvarer han LAR og henviser til ti år gamle studier som sier at behandlingen reduserer risikoen for overdose. Situasjonen illustrer den premature utviklingen i rusmedisin, man anvender ti år gamle studier for å begrunne et moderne helsetilbud. Innenfor de fleste andre medisinske fagområder ville ti år gamle studier være ubrukelige under dagens forhold. Men ikke innenfor rusmedisin, dette til tross for at studiene stammer fra en tid der LAR var langt mer restriktivt regulert. Rusfeltet er forsømt på mange områder, også i forhold til forskning. Det finnes for få studier om rusavhengighet/behandling under norske forhold. Dette tvinger oss til å ta i bruk løsninger som kanskje har hatt effekt i enkelte land, men som på langt nær gir den samme effekten i den norske velferdsmodellen (jf. utvidelsen av LAR). I et rusfelt som i liten grad har internasjonalt anerkjente studier å lene seg på, er LAR på sin side noe man har forsket en del på, slik det alltid er innenfor fagfelt der en ressurssterk legemiddelindustri har markedsinteresser. Dette betyr ikke at LAR er den best egnede måten å møte heroinavhengighet på, det betyr simpelt hen at man har forsket for lite på alternativene. Vi vet for eksempel i dag lite om hvorvidt tvang er et godt virkemiddel i rusbehandling, dette forteller oss om et skrikende behov for dokumentert kunnskap. Paradoksene Kampen mot rusavhengighet, åpne russcener og overdoser kan ikke bekjempes kun med «en pille». En av de viktigste 19

20 faktorene i rusavhengighet er den velkjente forbruksmekanismen. Stor tilgang gir økt forbruk. I dette perspektivet er det et paradoks at justismyndigheter aksepterer åpent kjøp og salg av narkotika slik som i Nygårdsparken i Bergen. Og det er flere paradokser i norsk ruspolitikk: Ironisk nok åpner man sprøyterom for sprøytenarkomane, men man stenger røykerom for samfunnets røykere. Man deler ut gratis sprøyter, på tross av at man vet at det fører til flere som injiserer heroin (stor overdosefare) i stedet for å røyke heroin (liten overdosefare). Man deler ut sprøytespisser for å hindre smittespredning (sykdom), til tross for at det fører til flere overdoser (død). Behandlingsinstitusjoner sliter med å holde avdelingene rusfri på grunn av manglende hjemler i loven. Bruk av tvang følger ikke behov, men hvorvidt det er ledige tvangsplasser på institusjon. Den lange ventetiden på institusjonsbehandling forsterker klientenes ambivalens til behandling, som igjen fører til drop out. Det forekommer lite forvern og det viktige ettervernet hviler alt for ofte på skuldrene til ideelle organisasjoner. Det er stor variasjon i selve kvaliteten på behandlingen. Forskning vektlegger viktigheten av ambulant behandling, likevel forekommer dette i liten grad. De store byene har problemer med å skaffe boliger til rehabiliterte mennesker utenfor rusmiljø, til tross for at vi vet at dette er en sårbarhetsfaktor i forhold til tilbakefall. Det er fortsatt store mangler i samhandlingen mellom de nært beslektede fagområdene rus og psykiatri selv om fenomenet er kjent. Listen stopper ikke der. Per dags dato er det langt enklere å finne mangler ved dagens ruspolitikk enn det er å finne suksess og gode prosesser. Og slik vil det fortsette dersom man skal gjøre hjelpen til de svakeste i samfunnet så billig som mulig. Å utarbeide kunnskap koster kroner og øre. Å gjøre kunnskap til god praksis koster kroner og øre. Å skape et helsetilbud hvor man behandler årsak, ikke bare symptom, koster kroner og øre. Symptomet LAR er et symptom på at ruspolitikken ikke fungerer hensiktsmessig, men dette handler ikke om å være for eller imot LAR. Som beskrevet i innledningen så kan LAR unektelig være et godt verktøy i et liv som ønsker å slutte med rusmisbruk. Og det er her LAR blir verdig, når den bidrar til dette. Å gi LAR til mennesker som bruker medisinene som et rusmiddel fordi man ut fra statistikk kan se at det er skadereduserende, er derimot uverdig. Disse nyansene hører hjemme i en rasjonell helsedebatt. Å tro at alle trenger LAR for å bli rusfri er i beste fall naivt. Helsevesenet skal vokte seg for å fortelle mennesker at en pille løser alt. Å bli rusfri forutsetter at den rusavhengige forstår at ansvaret ligger hos en selv og valgene man tar. Studier forteller oss at de fleste som i dag slutter med heroin, gjør det uten hjelp. Det er et tankekors. forebygging.no 20