Sensorveiledning JUR avdeling, masterstudiet i rettsvitenskap høst 2015

Transkript

1 Sensorveiledning JUR avdeling, masterstudiet i rettsvitenskap høst 2015 Eksamen 25. november 2015, teorioppgave i sivilprosess. Oppgaven er beregnet til en halv eksamensdag, ca. 3 timer. DEL II Teorioppgave Tilknytning som vilkår for søksmål i sivile saker. Organisasjoners søksmålsadgang behandles ikke. 1. Læringskrav og hovedlitteratur Det fremgår av læringskravene for sivilprosess at studentene skal ha god forståelse av vilkårene for å ta en sak under realitetsbehandling, herunder reglene om søksmålsgjenstand og rettslig interesse. Som hovedlitteratur i sivilprosess kan studentene velge mellom Jo Hov: Innføring i prosess 1 og 2 (2010) eller Anne Robberstad: Sivilprosess (2013). I tillegg inngår enkelte kapitler i Jørgen Aall: Rettsstat og menneskerettigheter (2011) eller Erik Møse: Menneskerettigheter (2002). Det vises til læringskravene for så vidt gjelder hvilke deler av fremstillingene som er pensum. 2. Generelle synspunkter på oppgaven og disposisjon Oppgaven reiser spørsmål om sakstilknytning som vilkår for å gå til sivilt søksmål, jf. tvisteloven 1-3 annet ledd. Temaet for oppgaven er sentralt i sivilprosessen og er således grundig behandlet i litteraturen. Oppgaven ber om en drøftelse av én av flere grunnleggende betingelser for å fremme en sak for domstolene. Oppgaven kan disponeres på flere måter, særlig i lys av at kriteriet er presentert noe ulikt i de teoretiske fremstillingene, se Hov s. 352 flg. og Robberstad s. 99 flg. En bør merke seg at det er tale om en halvdagsoppgave og besvarelsene må tilpasses deretter. Innledningsvis vil det være naturlig å plassere temaet i prosessuell sammenheng, angi hjemmelsgrunnlaget og således også presentere de øvrige betingelsene etter tvisteloven 1-3 annet ledd. Dette bør imidlertid gjøres kort, ettersom oppgaven ber om en redegjørelse for tilknytningskravet. Kandidatene bør avstå fra å drøfte de andre prosessforutsetningene i sivilprosessen. Det samme gjelder naturligvis også organisasjoners søksmålsadgang som det uttrykkelig er avgrenset mot i oppgaven. Doms- og kjennelsessamlingen (som er tillatt hjelpemiddel til eksamen) inneholder mange avgjørelser som studentene bør benytte ved besvarelsen av oppgaven. Dette gjelder blant annet Rt s. 733 (Ringnot), Rt s. 300 (Draktreklame), Rt s (Kvinnefengsel I), jf. Rt s (Tvangsinnleggelse), Rt s (Kjellerbod) og Rt s. 402 (Norsk tillitsmann) som det er vist til nedenfor. Sensorveiledningen er skrevet uten at jeg lest noen besvarelser. 1

2 3. Nærmere om oppgaven Ad generelt om «reelt behov» eller «rettslig interesse» som betingelse for søksmål Tvisteloven 1-3 annet ledd første punktum bestemmer at «[d]en som reiser saken må påvise et reelt behov for å få saken avgjort i forhold til saksøkte.» Det fremgår av forarbeidene til 1-3 at bestemmelsen er ment å være en rettslig standard som kan utvikles over tid. Departementet uttalte at de nærmere avgrensningene vil bero på skjønn, og i grensetilfelle vil det være avgjørende om det er «naturlig og rimelig at tvisten skal kunne bringes inn for domstolene», jf. Ot.prp. nr. 51 ( ) s Praksis har gått i retning av å tillate flere søksmål. I forarbeidene heter det videre at man ved å utelate begrepet «rettslig interesse» i den nye tvisteloven ikke tok sikte på noen realitetsendring,», jf. Ot.prp. nr. 51 ( ) s Rettspraksis knyttet til tvistemålsloven 53 og 54 er således fortsatt relevant. Det kan nevnes her at flere av avgjørelsene i doms- og kjennelsessamlingen er avsagt før tvisteloven trådte i kraft. Innledningsvis kan kandidatene kort klargjøre at tvisteloven 1-3 viderefører tvistemålsloven 54, og kravet om «rettslig interesse» som betingelse for søksmål. Bestemmelsen suppleres av 1-4 og 1-5. Tvistemålsloven 53 er ikke videreført, med den følge at også fullbyrdelsessøksmål vurderes etter 1-3. Det er nytt at det nå står i loven at adgangen til domstolene er behovsprøvd. Tidligere fremgikk dette av rettspraksis, jf. Rt s. 300 (Draktreklame). Avgjørelsen av om søksmålet skal fremmes beror etter tvisteloven 1-3 på en samlet vurdering. Kravene til aktualitet og tilknytning kan etter omstendighetene gli noe over i hverandre. Svakheter i aktualitet kan avbøtes ved sterk tilknytning, og motsatt. Kandidater som løfter frem de underliggende hensyn bak et krav om rettslig interesse bør honoreres. Domstolene skal løse rettsspørsmål, ikke faktiske, moralske eller politiske spørsmål. Det er et pluss om studentene resonnerer noe videre rundt prosessreglene og domstolenes rolle i samfunnet. Søksmålsadgangen må dessuten begrenses av hensyn til partene blir adgangen for stor kan det føre til en mengde søksmål som ikke bør behandles. Ad aktualitetskravet Det må ha aktuell betydning for saksøker å få dom mot saksøkte, jf. tvisteloven 1-3 annet ledd. Det må foreligge en reell rettsuvisshet. Saksøker skal ikke kunne bry saksøkte eller domstolen med fortidige eller fremtidige krav, se for eksempel Rt s. 874 (Fusa) og Rt s (Kvinnefengsel I). I Rt s (Tvangsinnleggelse) uttalte Høyesterett at «saksøker må sannsynliggjøre at en dom i hans favør vil ha betydning for hans aktuelle rettsstilling.» Se også Ot.prp. nr. 51 ( ) s. 365, og uttalelsene om kravet i Rt s. 62, som ble lagt til grunn av Tvistemålsutvalget i NOU 2001: 32A s Ad tilknytningskravet Partene må ha en bestemt, nærmere tilknytning til søksmålsgjenstanden, jf. tvisteloven 1-3 annet ledd annet punktum. 2

3 Spørsmålet om tilknytningskravet er oppfylt må avgjøres konkret. Tilknytningen må være av en slik art at saksøkeren har en beskyttelsesverdig interesse i å få dom overfor den aktuelle saksøkte, jf. Ot.prp. nr. 51 ( ) s I litteraturen behandles vilkåret noe ulikt. Robberstad tar utgangspunkt i skillet mellom fastsettelsessøksmål og fullbyrdelsessøksmål, se s. 89 flg. Hov bygger på skillet mellom privatrettslige og offentligrettslige forhold, se s. 254 flg. Kandidatenes oppbygging av drøftelsen vil her kunne variere etter hvilken fremstilling de har lest. Hovedregelen er at et søksmål bare kan bare reises av den materielt berettigede, og mot rette vedkommende. I forarbeidene skilles det mellom privatrettslige og offentligrettslige forhold, jf. Ot.prp. nr. 51 ( ) s. 365 flg. I privatrettslige forhold vil saksøkeren ha tilstrekkelig tilknytning når søksmålet gjelder saksøkerens egen rett eller plikt overfor saksøkte, slik at saksøkeren påstår seg materielt forpliktet eller berettiget i forholdet overfor saksøkte. Kravet til aktiv søksmålskompetanse innebærer således som hovedregel at bare kreditor kan gå til sak om et pengekrav, ikke andre som har indirekte interesse i rettsforholdet. Videre vil en fullmektig normalt ikke ha søksmålskompetanse i eget navn vedrørende hovedmannens krav, jf. Rt s. 402 (Norsk tillitsmann). Det gjøres imidlertid unntak for tilfeller der saksøkeren er deltaker i et rettsfellesskap, for eksempel et sameie, eller når rettsforholdet har en ubestemt krets av rettighetshavere, jf. Ot.prp. nr. 51 ( ) s. 365 flg. I praksis har det også vært godtatt at en går til søksmål om tredjepersons rett eller plikt. Se for eksempel Rt s (Kjellerbod), hvor Høyesterett uttalte (avsnitt 20): «Utgangspunktet i privatrettslige forhold er at et søksmål må gjelde saksøkerens egen rett eller plikt overfor saksøkte, jf. Skoghøy, Tvistemål, 2. utgave (2001), side 332 og Schei m.fl., Tvisteloven (2007), side 57 flg. Dette skulle tilsi at det bare er Klepper som kan reise sak mot sameiet, fordi det nå er han som er eier av seksjonen. Men som fremhevet i Schei m.fl. på side 58, kan det tenkes unntak fra dette utgangpunktet «i helt spesielle tilfeller hvor reelle hensyn mv. med styrke tilsier at vedkommende kan opptre som saksøker selv om han ikke pretenderer å være den egentlige kreditor». Det skal imidlertid tungtveiende grunner til, blant annet på grunn av uklarhet om rettsvirkningene av et slikt søksmål.» Der en rettighet tilkommer en større krets av personer, har domstolene akseptert at sak kan anlegges av «naturlige representanter» for rettighetshaverne, jf. eksempler fra eldre rettspraksis Rt s. 200, Rt s. 295 og Rt s Søksmål fra andre enn rettighetshaverne har også vært godtatt når det gjelder rettsforhold der det er usikkert hvem som er berettiget. Behovet for rettslig avklaring er sentralt i sammenhengen. Kandidatene bør komme nærmere inn på vurderingsmomentene for å godta søksmål fra andre enn rettighetshaver selv. Det sentrale er hva slags interesse det er tale om, hvor sterk interessen er og om det er andre som er nærmere til å ivareta det kravet som søksmålet gjelder, se Robberstad (2015) på s , med videre henvisning til Backer (1984) s , og (med en noe annen formulering) Skoghøy, Tvisteløsning (2014) s

4 Søksmål om offentligrettslige forhold: Den myndighetsutøvelsen retter seg mot vil ha tilstrekkelig tilknytning. Det følger av forarbeidene at spørsmålet om betingelsen er oppfylt generelt beror på om saksøkeren er berørt i en slik grad at det framtrer som naturlig at vedkommende opptrer som saksøker, og gjør gjeldende krav fundert på hensyn som ivaretas av den aktuelle forvaltningsbestemmelse. Også ellers hvor saksøkeren blir klart berørt av vedtaket, kan det foreligge en tilstrekkelig tilknytning. Hvorvidt saksøkeren ville hatt rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven 28, vil også kunne vektlegges jf. Ot.prp. nr. 51 ( ) s Tvisteloven 1-3 annet ledd krever også tilknytning på saksøktesiden, jf. ordlyden «i forhold til saksøkte» og flertallsformen «partenes». I kravet til passiv søksmålskompetanse ligger som hovedregel at saken må anlegges mot den som påstås forpliktet. Det hører til realiteten å ta stilling til om kravet er holdbart. For forvaltningsvedtak gjelder tvisteloven 1-5 som bestemmer at sak skal «reises mot den myndighet som har truffet avgjørelsen i siste instans.» Bestemmelsen innebærer at en sak om gyldigheten av forvaltningsvedtak ikke kan reises mellom to private parter, jf. også Rt s Enkelte kandidater drøfter kanskje spørsmålet om tvungent prosessfellesskap i trepartsforhold, og bør i så fall etter mitt syn honoreres for det. I kommentarutgaven til tvisteloven (2013) viser Schei til avgjørelsene inntatt i Rt s. 816, Rt s og Rt s og legger til grunn at det sentrale i slike konstellasjoner er å vurdere om nødvendig rettsavklaring, og det som er nødvendig for å få gjennomført kravene, tilsier at tredjemann trekkes inn som part, jf. s. 39 flg. Problemstillingen drøftes av Robberstad (2015) på s Enkelte studenter har lest Hov, som på s. 371 flg. argumenterer for at det ikke gjelder noen regel om tvunget prosessfellesskap i offentlige trepartskonflikter. Høyesteretts avgjørelse i Rt s. 641 følger Hovs syn. Ad virkning av at søksmålsbetingelsen mangler Retten skal av eget tiltak påse at vilkårene i tvisteloven 1-3 er oppfylt. I rettspraksis er det lagt til grunn at det hører med til avvisningsspørsmålet å ta stilling til om søksmålsbetingelsene foreligger, jf. Rt s. 733 (Ringnot) hvor spørsmålet om de faktiske forhold som begrunnet søksmålsinteressen ble prøvd fullt ut i forbindelse med avvisning. Holdbarheten av kravet skal imidlertid først prøves i hovedforhandling, jf. Rt s (Tvangsinnleggelse). Manglende sakstilknytning vil stenge for domstolsbehandling, forutsatt at mangelen ikke kan avhjelpes. Retten har veiledningsplikt etter tvisteloven Selv om 1-3 annet ledd sier at det skal foretas en samlet vurdering, vil resultatet som regel bli avvisning dersom enten aktualitet eller tilknytning mangler, se Robberstad (2015) s. 96. Kravet til tilknytning må foreligge på alle trinn av saken. Dersom tilknytningen bortfaller underveis i prosessen, skal saken i utgangspunktet avvises, jf. Rt s. 21, eventuelt heves jf. Rt s Det er imidlertid gjort unntak i enkelte tilfeller, blant annet i saker av prinsipiell karakter som vil ha betydelig prejudikatsverdi, se f.eks. Rt s. 874 (Fusa). Det forventes at gode kandidater kommer inn på rettens forhold til partenes pretensjoner. Hvordan kandidatene drøfter dette spørsmålet vil kunne variere etter hvilken fremstilling de har lest. 4

5 I praksis går det et hovedskille mellom fullbyrdelsessøksmål og fastsettelsessøksmål. I fullbyrdelsessøksmål bygger en som hovedregel på pretensjonene om at søksmålsbetingelsene er oppfylt, og i fastsettelsessøksmål må som regel pretensjonene testes i avvisningsomgangen. Ved fullbyrdelsessøksmål gjelder det imidlertid unntak der saksøker fremmer andres krav her må dommeren prøve om tilknytningskravet er oppfylt. Se for eksempel Rt s. 402 (Norsk tillitsmann). For fastsettelsessøksmål gjelder det unntak der saksøker fremmer sitt eget krav pretensjonen om tilknytning er da tilstrekkelig. Oslo, 25. november 2015 Sarah Rytterager Friis 5