aktivt hundeliv nytt retriever medlemsblad for norsk retrieverklubb God sommer! ISSN: RN-3.indd :13:06

Transkript

1 God sommer! aktivt hundeliv retriever nytt nummer medlemsblad for norsk retrieverklubb ISSN: RN-3.indd :13:06

2 retriever nytt Leder Norsk Retrieverklubb/ ansvarlig redaktør Retrievernytt: Anne Mette Sletthaug, Preståsveien 10, 3216 Sandefjord telefon / Styret: Nestleder: Hans Ole Stenbro Grøterud, 1890 Rakkestad telefon Kasserer: Stig Brathaug, Blindheimsvegen 62, 6012 Ålesund. telefon / Styremedlemmer: Erik Bostad, Hunnsveien 50, 2819 Gjøvik telefon / Nina Badendyck Torvgt. 28, 8005 Bodø telefon / labb@badendyck.com Anne Lise Kaspersen, Haugenveien 18, 2827 Hunndalen telefon / ann-kasp@online.no Bente Brynjulfsen, Smedsplassveien 7C, 7600 Levanger telefon bente.brynjulfsen@statped.no Varamedlemmer: Anne Mjelde Myhr, Trollia 16D, 5101 Eidsvågneset telefon / anne.mjelde.myhr@nav.no Morten Egeberg Innleggen 14, 1925 Blaker telefon mortenegeb@gmail.com medlemsblad for Norsk Retrieverklubb, Heimdalsveien 52, 7080 Heimdal telefon/faks post@retrieverklubben.no kontorleder Bente Fjeldsæter hjemmeside ekspedisjonstid: mandag - onsd kl torsdag kl bankgiro: Retrievernytt: Stoff til Retrievernytt Lise Gro Andersen Brunsbyåsen Varteig Mob: retrievernytt@retrieverklubben.no Sendes som e-post til retrievernytt@retrieverklubben.no. Artikler og annen tekst må tilkjennegis ved navn, da det skal stå i bladet med fullt navn. Bilder sendes via e-post som bildefiler, husk også å sende med fotografens navn, samt bildetekst. Redaksjonen tar fortsatt i mot håndskrevne manus med samme krav til identifisering som elektronisk. Bilder scannes. Både bilder og tekst mottas gjerne også på CD. Bilder innsendt til Retrievernytt er å anse som en aksept for at de kan benyttes i bladet slik redaksjonen finner det hensiktsmessig. Det er viktig at den som sender inn bilder, er tydelig på hvem som er fotograf. Retrievernytt er avhengig av det stoffet som kommer inn,- det er dette som danner grunnlag for bladet. Retrievernytt deltar ikke på Retrieverklubbens arrangement, med mindre noe annet er bestemt av klubben for enkelte arrangement. Reportasjer fra slike arrangement sendes inn av klubbens organer eller privatpersoner. Retrievernytt følger prinsippene i redaktørforeningens sett av frivillige etiske retningslinjer for arbeidsmetoder og publisering. (Redaktørplakaten etc). Utgivelsesplan for Retrievernytt 2012 Nr Deadline Utgivelse ca 1 1/1 15/2 2 20/2 26/3 3 5/5 18/6 4 20/8 1/10 5 1/11 10/12 FORSIDEFOTO: Golden retrieveren Loke på Hellestø strand, Sola. (Sissel M. Kleivdal Haga) RN-3.indd :13:07

3 innhold leder 4 Redaksjonens side 3 GF - nytt styre 6 Retriever i arbeid: Effektive dyr på veggdyrjakt 8 Finland neste 10 En hunds betrakninger om rallylydighet 12 Sommerens versting: hoggorm 13 Så bra at hunden ikke kan lese 14 Hundemassøren / mekanikeren har ordet 16 Elitekurs i jakt 18 Golden i fokus 22 Minneord 23 Nye champions 24 Toller i fokus 28 Flat i fokus 31 Labrador i fokus 32 Chesapeake i fokus 35 Foredrag med Runar Næss 36 Funksjonsanalyse for retrievere 38 Crufts Tollerdays i Danmark 42 Avd. Telemark på vei opp 44 Retrievernorge Rundt 47 Annonser Sommeren er her med sol og varme og flotte forhold for retrieveraktiviteter av alle slag. Alle hunder er skapt for aktivitet, akkurat som oss tobeinte. For oss som er så heldige å ha en retriever er det all verdens muligheter til et aktivt hundeliv. Retrieverne er først og fremst apportører det vil si at det gjennom lang tid er avlet på hunder som henter vilt etter at det er skutt. Retrieveren er «fin i munnen» og kan bære viltet uten å skade det, og leverer det villig til føreren. Våre hunder har også en utrolig evne til å komme oss i møte til å forsøke å tolke hva vi ønsker av dem, og møte oss på halvveien. Disse flotte egenskapene til retrieverne gjør dem til fantastiske treningskamerater, og gjør dem også egnet til en rekke andre aktiviteter enn jakt. Våre lokalavdelinger er aktive på en rekke områder, og jeg er imponert over hvor allsidig det driver over hele landet. Det arrangeres valpekurs, kurs i lydighet, i spor, i agility utstillingsferdigheter og i jakt. Noen avdelinger har egne turgrupper som møtes med jevne mellomrom, andre har faste treff for sosialisering av hundene. Det er mange ulike tilbud til deg som medlem av Norsk retrieverklubb. Jeg håper du benytter deg av tilbudene, og deltar i lokalavdelingen. Vi er en frivillig organisasjon som er basert på det hver og en av oss bidrar med. Hunden din vil elske det. Hunden din er født til aktivitet, og den vil gjerne få bruke og utvikle sine evner. En hund bør få anledning til også å bruke hodet ikke bare beina. Gi den utfordringer, og dere vil utvikle dere sammen. Det behøver ikke være vanskelig. Om du går kurs i en aktivitet vil du lære enkle metoder for hvordan du trener. Du vil få tips om hvordan du gir kommandoer, hvordan du kan legge opp en øvelse og hvordan du bør rose og belønne hunden når den lykkes. Gjør gjerne små treningsmomenter som en del av de daglige turene ut. Ta med godbiter, litt utstyr, og brekk av turen med en oppgave eller to underveis. På den måten får du en oppmerksom og glad retriever. Og er du aktiv i hundemiljøet får du mange nye venner av alle slag. Hundefolk kommer i alle valører. Vi har ulike yrker og ulike interesser på andre hold. Men vi har det til felles at vi er glad i aktiviteter med hundene våre, og forhåpentlig elsker vi også å være mye ute uansett vær og føreforhold. Og når du først er kommet i gang med hundeaktiviteter, vil du kanskje prøve deg på en konkurranse? Våre lokalavdelinger arrangerer utstillinger, jaktprøver, workingtester, sporprøver, lydighets- og agilitykonkurranser. Det er en imponerende rekke arrangementer i regi av Norsk retriverklubb og lokalavdelingene. Mange av disse arrangementene er krevende, fordi det skal mange frivillige til for å gjennomføre dem. Hvis du tar en telefon til arrangementskomiteen og spør om det er noe du kan bidra med, får du antakelig ikke nei! Å delta som frivillig på slike arrangementer er veldig lærerikt. Da møter du dommere og deltakere på nært hold og får førsteklasses kjennskap til hva som skal til for å lykkes. Da sees vi på et retrieverarrangement om ikke lenge? God sommer! Nina Badendyck 3 RN-3.indd :13:08

4 Forferdelige herlige sommer! redaktør Båndtvangen er her. Det er også hoggormen (i hopetall!) og flåtten (farligere enn noen gang, skal vi tro avisene). Ikke nok med det, i Østold har vi også en styggedom som heter tuneflua. En knottart som ødelegger sommerens fineste kvelder og som nærmest spiser både to- og firbeinte levende om den får sjansen. Ja, det kan være tøft å være hundeeier sommerstid! I denne utgaven av Retrievernytt får du historien om en retrievereiers ublide møte med en av sommerens verstinger: hoggormen. Men akk, så vakkert det kan være å være hundeeier på sommeren også. Bare se på blinkskuddet til Sissel Kleivdal på forsiden av bladet. En stille stund sammen med valpen på en øde strand en sommernatt - kan man få noe bedre? Og mange får seg kanskje valp nettopp denne sommeren. Til deg som er ny hundeeier og NRK-medlem: visste du at klubben har 19 avdelinger spredt over hele landet? I den nye spalten Retrievernorge Rundt presenterer avdelingene noen av sine mange aktiviteter, og tar du kontakt med din nærmeste avdeling så får du sikkert vite mer! For den konkurranseaktive delen av retrieverfamilien er sommeren også mesterskapenes tid. Raserådene har allerede gjennomført sine årlige pinsearrangementer med stor suksess, og har levert flotte reportasjer og bilder til bladet. Det norske sporlaget er i skrivende stund i aksjon i Finland for å forsvare de norske fargene. Fyldig reportasje kommer i neste Retrievernytt, men i dette nummeret får du lese om hvordan laget har forberedt seg på mesterskapet i de 1000 sjøers land. På utstillingsfronten står Spesialen for døra, NLM følger noen uker etter, og så går det slag i slag. Lykke til, dere som skal ut i de store mesterskapene! Ikke glem å fortelle om det! Selv skal jeg i sommer ha ferie og glede meg over enhver seier i hverdagen: som hver gang jeg får hindret bikkja fra å glefse i seg grillpølsa til guttungen - eller stoppet den fra å innta piknikteppet for å rulle seg etter et selvbetjent bad. Det er jo tross alt slike hverdagslige ting livet som hundeeier dreier seg om også. Og det er ganske herlig altså! God sommer! Har du et tips til Retrievernytt? Eller vil du være med å bidra med stoff til bladet? Lise Gro Andersen, Redaktør, Retrievernytt Skriv en mail til meg: retrievernytt@retrieverklubben.no Eller ring meg : RN-3.indd :13:10

5 Det nye styret består av (fra venstre): Leder Anne-Mette Sletthaug, kasserer Stig Brathaug, Erik Bostad, nestleder Hans Ole Stenbro, Anne-Lise Kaspersen, Bente Brynjulfsen og Morten Egeberg (vara). I tillegg Nina Badendyck og Anne Mjelde Myhr (vara) som ikke var tilstede da bildet ble tatt. Her er det nye styret! Årets generalforsamling ble avholdt på Quality Hotell, Gardermoen, lørdag 5.mai. Til sammen var det 47 frammøtte. Bente Brynjulfsen fra avd. Nord-Trøndelag ble valgt inn som nytt styremedlem. Hans Ole Stenbro er ny nestleder. Ordstyrer Jan Eyolf Brustad (t.v) styrte GF med stø hånd. 5 RN-3.indd :13:16

6 Retriever i arbeid Når den ellers så viltre Demi oppdager skadedyra fryser hun til og stirrer opp mot eieren sin for å markere problemet. Effektive dyr i veggdyrjakt Jeg er 97 prosent sikker på at det ikke veggdyr her! Det konstaterer Tor Iljar etter et søk med hunder i et hjem i Nedre Eiker. Grunnen til Iljars selvtillit ligger i de to labradorene og deres fordel en skadedyrbekjemper bare kan drømme om: luktesansen! TEKST OG FOTO: Thea Pernille Bjelke Christophersen, NRK Buskerud Artikkelen er tidligere publisert på Selv må han bare stå og se på i det Demi og Andrea gjør jobben med å lokalisere parasittene. Takket være 45-års erfaring, og et ønske om å jobbe med hunder, har han selv trent de to jaktlabbene til å markere når de lukter veggdyra. Sjeldent Vi kan vel på en sikrere måte bekrefte om du har et begynnende problem. Har du ett eller to dyr er det vanskelig for oss mennesker å lokalisere veggdyret som hunden vil merke lukten av, fortsetter han. Likevel er det sjeldent med tjenestehunder som middel i bekjempelse av skadedyr i Norge. Det er bare Tor Iljar og firmaet hans DogPoint AS som bedriver lokalisering 6 av veggdyr og andre kryp i Norge. Teknikken er vanlig brukt i USA, men ettersom veggdyr blir et økende problem vestover, har teknikken spredt seg. Det å bruke hunder har klare fordeler, forklarer Iljar. Der en skadedyrbekjemper må lete i flere døgn i sprekker, kriker og kroker, trenger hundene bare å sniffe rundt for å bekrefte eller avkrefte mistanken. - Spar penger Heldigvis for familien i huset var det tilsynelatende ingen veggdyr. Men for å opprettholde de gode sniffeferdighetene er det viktig å trene! Derfor har Iljar tatt med et lite glass med levende veggdyr de to hundene skal få jakte på. Selv om det ikke var noen grunn til bekymring denne gangen, er det alltid lurt å sjekke ved mistanke om veggdyr. De sprer seg fort, og mange merker dem ikke før det klør over hele kroppen. Selv mener Iljar at du sparer penger dersom du finner ut av det så tidlig som mulig. Desto tidligere man får mistanke desto lettere og bedre blir sanering, og ikke minst blir det billigere! Selv tar han kroner for å komme med hundene og søke etter skadedyra i nærområdet. Ettersom firmaet hans er det eneste som bruker hunder til lokalisering i Norge, har han opplevd å reise til fjernere strøk som Mandal, og Sogn og Fjordane. Da blir prisen forhåndsavtalt, selvfølgelig. RN-3.indd :13:24

7 HVORFOR BRUKE HUND? 1. Kostnadsbesparende Skadedyrsøkende hunder generere raskere og mer nøyaktige resultater, noe som fører til lavere kostnader for huseiere og forsikringsselskaper. For skoler, hoteller, forretningsbygg og offentlige bygg, kan kostnadsbesparelser være betydelig. Tor har eget oppdrett av veggdyr for hundenes trening. Slik ser armen hans ut etter at de blodsugende insektene har fått måltidet sitt. (FOTO: Privat (over) og Thea Pernille Bjelke Christophersen; NRK (t.h) Veggdyra får mat to ganger i måneden - da får de spise på armen min TEKST: Lise Gro Andersen Drømmen om engang å kunne leve av hund og trening har gjort at Tor Iljar i dag har to akvarier med stokkmaur og et eget oppdrett av veggdyr hjemme. I tillegg har han til enhver tid en død rotte i fryser n. Det ligger nemlig en god del arbeid bak de to skadedyrsøkende labradorene hans. I tillegg til å søke etter veggdyr er Andrea og Demi (begge fra kennel Masterkey s i Sverige) også trent til å finne maur og kadaver. - Hvor mye jobb ligger bak? Demi ble trent i halvannet år før jeg begynte å slippe henne fri. Vi har trent etter samme metoder som narkotikahunder trenes etter. Søk, søk, søk, søk! Siden jeg er den eneste som driver med dette i Norge, blir det mye trening på egenhånd, og derfor må jeg også ha mitt eget oppdrett av skadedyr hjemme. To ganger i måneden må Tors egne veggdyr mates, og da disker han opp med sin egen arm! Man må kanskje ofre noe for å få drømmene oppfylt. Nå begynner iallefall arbeidet å bære frukter, og han får flere oppdrag av skadedyrsfirmaer, hoteller og privatpersoner. - Fortell om et av deres mest spennende funn! - Jeg ble kalt ned til en kadaverjobb i Sandefjord, til en stor, gammel rederbolig med en forferdelig stank. Huset hadde tre enorme stuer, og det luktet like ille over alt. Forsikringsselskapet og takstmannen fortvilte og visste ikke hvor de skulle begynne å lete. Når jeg kommer med Demi, løper hun gjennom stuene og inn i tjenerinngangen i enden av bygget der det ikke fantes lukt. Etterhvert stuper hun inn ved nederste trappetrinn og markerer. Når Andrea etterpå gjør akkurat det samme, bestemmer de seg for å brekke opp trappa på stedet. Ut henter de fire svære rottelik - skikkelige byrotter! To uker senere ringte huseieren meg og fortalte at all lukt var borte. 2. Tidsbesparende Lokalisering av skadedyr med spesialtrente hunder gjør jobben enklere for skadedyrbekjempere og snekkere. Dette er med på å spare inn tid man vanligvis bruker til lokalisering. 3. Velprøvd og sikre Menneskets beste venn har vært brukt i mange år av militære og politiet til å oppdage bomber og narkotika Hunder er ærlige Hunder er lært til å jobbe for mat/ belønning... og ikke fortjeneste 5. Forskning Forskning støtter at hvis hunden finner skadedyr, er det en høy statistisk sannsynlighet at du bør undersøke nærmere. Dersom hunden ikke finner skadedyr, kan du regne med større sikkerhet at ditt hjem, kontor eller skolen er trygg fra skadedyr 6. Hardt arbeidende. I Tyskland har myndighetene funnet ut at en typisk kontorbyggsøk på ca 200 rom kan ta en hund åtte timer og gjennomsøke. 7. Effektive problemløsere For eiendomsmeglere som er bekymret for tidsfrister vil en skadedyrsøkendehund raskt og mer nøyaktig inspisere et hjem, som gir begge parter tilbakemeldingen de trenger for å raskt og effektivt løse problemer. 8. Fjerning av luktkilde Spesialtrente hunder lokaliserer kilden som kan fjernes fortløpende. KILDE: 7 RN-3.indd :13:34

8 Finland neste! Norske retrievere klare for Nordisk Viltspormesterskap Seks norske ekvipasjer utgjør det norske retrieverlaget som forsvarer de norske fargene i finske skoger Nordisk Viltspormesterskap. Denne våren har laget trent sammen for å være godt forberedt på de finske forholdene. TEKST: Gry Stenvold FOTO: Henrik Jensen og Gry Stenvold Det norske retrieverlaget som skal til Padasjoki i Finland 10. juni for å konkurrere i Nordisk Viltspormesterskap har hatt 2 felles treningssamlinger. Laget består av 6 ekvipasjer. Det har vært et par endringer på laget, men på samlingene har Roger Aure m/kira, Henrik Jensen m/remus, Mona Asbjørnsen m/wilma, Monica Djupeng m/tjorven, Kristine Hansen m/hjørdis og Gry Stenvold m/ Idunn deltatt. Lagleder er Geir Kojedal. Den første samlingen ble avholdt mars. Vi møttes hos Mona Asbjørnsen på Heer hvor vi ble litt bedre kjent før vi reiste ut i skogen for å trene. De finske sporene har noen andre momenter og utfordringer enn de norske. Sporet er 1,2-1,4 km langt og starter med en felles skuddprøve. Det legges stor vekt på markering av sporets fire sårleier, og i den ene vinkelen er det et langt blodopphold. Sporet legges ved at en svamp med blod blir slept i sporet. Sporlina skal være 6 meter, og det er hunden som bedømmes; ikke ekvipasjen. På den første samlingen fokuserte vi mest på korte spor med vinkel med blodopphold og sårleier. Vi la spor for hverandre og gikk bak når sporene ble gått. Det er mye å lære av å se på andre går spor. Henrik foreslo å trene med små bokser med hundegodt i sårleiene. Boksene legges gjemt i kanten på sårleiet. Tjorven og Monica ved sporsluttt. Fjorårets norgesmestere Roger Aure og Kira er med på laget. 8 RN-3.indd :13:46

9 Da vil hunden lære at det lønner seg å stanse opp og undersøke om det ligger noe godt der. Det så ut til å fungere godt på hundene. Siden alle var interessert i å bruke tiden til å trene, så vartet Mona opp med mat i skogen. Det smakte godt! Den andre samlingen var i Isfjorden mai. Roger hadde ordnet overnatting og kjentmann som hjalp oss med sporterreng både fredag og lørdag. På denne samlingen var det også fokus på de nye momentene, og på søndag trente vi lange spor med alle momenter. Det ble morsomme og utfordrende spor, men ingen av hundene hadde problemer med lengden til tross for et krevende terreng. På søndag trente vi i bratte kuperte fjellsider med mange hjortestier. Det var slitsomt å være sporlegger å gå bak da sporene ble gått. Det var også spennende å være fører bak en retriever i godt driv nedover slik terreng. Etter endt trening på lørdag ble det tid til sosialt samvær og grilling på campingplassen. Selv om det meste av tiden går med til trening, så er det en fin anledning til å bli bedre kjent med hverandre. Treningssamlingene er en fin mulighet til å dele erfaringer og få gode råd. De fleste trener alene og legger spor selv, og det er derfor nyttig å gå spor som andre har lagt og se andre gå spor. Det ble lange og trivelige dager på treningssamlingene, og det var en sliten gjeng som kom hjem etter samling. Nå ser vi frem til å sette kursen mot Finland og Nordisk Viltspormesterskap. SISTE! Idunn undersøker ivrig sårleiet når Gry viser henne hvor sporet starter. Det norske laget har gjort en fantastisk innsats i Nordisk Viltspormesterskap i Finland. Fem 1.premier og én 2.premie resulterte i en tredjeplass i nasjonskampen. Hjemmefavorittene var suverene, Danmark fulgte på andreplass, mens Sverige ble nummer fire. Fyldig reportasje følger i neste Retrievernytt. Monica og Tjorven på sporet. 9 RN-3.indd :13:59

10 En hunds betraktninger om rallylydighet Jeg heter Arrak og er en toller på to år. Jeg og matmor driver med mange forskjellige aktiviteter, vi trener lydighet og går blodspor, og i tillegg har jeg også prøvd meg på litt agility og jakttrening og alt er like gøy! Det siste jeg har begynt med er rallylydighet. Skrevet av Multestua Dansende Arrak Pirat (med litt hjelp av matmor Anne Kristin Mellgren) FOTO: Laila Bruun Det var egentlig helt tilfeldig at matmor og jeg rotet oss bort i dette. Dere skjønner det at oppdretteren og mammaen min, Kaisa, prøvde seg på et rallylydighetstevne i fjor høst, og etterpå fikk matmor og jeg en telefon med beskjed om at dette måtte vi også prøve! Vi måtte bare melde oss på til rallylydighetsstevne om to uker, for jeg kunne alle klasse 1 øvelsene... sa oppdretteren. Matmor har en tendens til å gjøre ting uten egentlig å ha tenkt igjennom mulige konsekvenser først, så uten å ha trent en eneste gang, og uten at vi egentlig visste hva rallylydighet var, meldte hun oss på til vårt første rallylydighetsstevne!! Jeg skjønte nok etterhvert at matmor ble ganske stesset og at hun lurte fælt på hva hun hadde funnet på nå. En telefon til oppdretter fra en stresset matmor, og vips så var vi sammen med oppdretter og fikk en kjapp liten innføring i hvordan en rallylydighetsbane ser ut. Mitt første møte med en rallybane Vel, rallylydighetsbane og rallylydighetsbane... Det var en gressplen med noen papirlapper som lå strødd rundt omkring, med noen steiner oppå slik at de ikke skulle fly avgårde. Dette var vårt første møte med rallylydighetsbanen. Jeg har jo skjønt i ettertid at det egentlig skulle vært ordentlige skilt og skiltholdere på banen, men som matmor sier man tager hva man haver hva nå enn det betyr. 10 Se! Så flink jeg er! RN-3.indd :14:01

11 I rallylydighet er det mye snurring og andre rare, morsomme øvelser. Dette ble en utrolig morsom dag, matmor og oppdretter lo masse og jeg hoppet og bjeffet, glad og fornøyd! Aldri har vel matmor snurret mer rundt seg selv, gjort piruetter sammen med meg, svingt til høyre og venstre, gått på tur alene rundt meg mens jeg måtte sitte eller ligge å vente, og til slutt visste hun jo slettes ikke hvilken vei vi skulle! Da var det godt at oppdretteren var der og kunne rettlede oss, men etter litt trening klarte matmor og stokke bein, svinger og kommandoer i riktig retning og på riktig sted, slik at vi kom oss helskinnet gjennom banen. Jeg vet sannelig ikke hvem som var mest sliten etterpå, matmor eller jeg men sofaen var iallefall opptatt resten av den kvelden Morsomme treninger Etter dette fant matmor noen flinke rallylydighets-folk som vi fikk trene med et par ganger før rallylydighetstevne. Matmor satt mange kvelder og pugget skilt før stevnet, hun sa stadig vekk at hun aldri kom til å lære seg alle skiltene, men hun har klarte det da. Vi trente også masse rare øvelser når vi gikk tur matmor hadde stadig med seg en ball i lomma og hun ville ofte at vi skulle snurre rundt både den ene og den andre veien, og jeg måtte sitte, stå og dekke mens hun gikk rundt meg og når jeg hadde vært veldig flink fikk jeg leke med ballen eller få godis. Det er morsomst å få ballen for da kan jeg erte mor, jeg slipper ballen og akkurat når hun skal til å ta den snapper jeg den og løper av gårde hihihi... Andre ganger sloss vi om ballen, da holder jeg den fast i munnen mens mor prøver å dra den ut og så knurrer vi begge to! Kjempegøy!! Spesielt når jeg vinner og kan løpe stolt av gårde med premien!! Så, etter to uker, kom dagen for vårt første rallylydighetsstevne. Vi skulle starte i klasse 1. Jeg synes alltid at det er kjempegøy med nye steder og mange nye spennende lukter, men matmor var nok litt stresset... for hun rakk ikke å sette opp buret mitt, og måtte låne meg bort til en fremmed mann mens hun snurret rundt og rundt helt alene i den andre enden av hallen. Hun skulle briefe banen slik at hun visste hvor vi skulle når det var vår tur og jammen gjorde hun ikke en god jobb! Da vi skulle i ringen husket matmor nøyaktig hva vi skulle hvor, og hvor vi skulle svinge når og da gikk det så bra at jeg fikk opprykket til klasse 2 med en gang. Og vi snurrer og vi snurrer... Nå er jeg kommet til klasse 3, og da får jeg trene på mange nye triks for mens klasse 1 og 2 er mest lydighetsøvelser, er det i klasse 3 og elite mange nye, spennende ting å trene på. Det er så mange svinger, snurrer, hopp, og triks etterhvert som man kommer oppover i klassene og i tillegg kan matmor snakke så mye hun vil til meg, selv når vi er på stevne! Vel og merke så lenge hun roser meg og snakker pent til meg, for hvis hun er streng i stemmen får vi poengtrekk og det vil hun jo ikke. Når matmor er glad blir det enda mer gøy å snurre rundt sammen med. Rallylydighet er gøy! Dette er rallylydighet Rallylydighet er tradisjonelle lydighetsøvelser satt sammen på en ny måte. Hunden må være fylt 9 mnd og fører må være medlem i NRL for å få sine resultater godkjent. I rally-lydighet starter alle med 200 poeng og blir trukket for feil som for eksempel stramt bånd, skjeve sitter, uriktig utført øvelse, eller at fører rett og slett går seg bort i banen. Ved hinderpasseringene gjelder samme regler som i agility med hensyn til vegringer og riv. I rallylydighet starter alle med 200 poeng og blir trukket for feil som for eksempel stramt bånd, skjeve sitter, uriktig utført øvelse, eller at fører rett og slett går seg bort i banen. Ved hinderpasseringene gjelder samme regler som i agility med hensyn til vegringer og riv. Rally-lydighet er en utfordrende og spennende hundesport som består av mange forskjellige øvelser, 66 i alt. En og samme bane består av et utvalg av øvelser. KLASSE 1 her føres hunden i bånd og det er lov å belønne med godbit underveis på noen av øvelsene. Videre følger klasse 2, 3 og ELITE. I disse klassene er hunden uten line og halsbånd, og vanskeligheten stiger etter hvert som ekvipasjen avanserer i klassene. Deltagerne får 10 minutter (min. 8 min) til å gå løypen (briefe banen) uten hund før konkurransen starter. De har da anledning til å stille dommeren spørsmål. I klasse 1 kan man ta opp til 5 repetisjoner på øvelser. I klasse 2 kan man ta opp til 3 repetisjoner på øvelser. I klasse 3 kan man kun ta 1 repetisjon på øvelsene. I eliteklassen er det ingen repetisjons-muligheter. Antall repetisjoner gjelder for hele løpet, ikke pr skilt. Du kan lese mer om rallylydighet, og finne info om skilt, stevner etc på www. rally-lydighet.com 11 RN-3.indd :14:03

12 Sommerens versting: hoggormen Å møte hoggormen på tur er et av hundeeiernes verste mareritt. I år har eksperter atpåtil varslet at det er ekstra mange av dem i skogen. Ann-Kristin Olsen og hennes flat coated retriever Sara fikk et ublidt møte med en av dem. TEKST: Lise Gro Andersen FOTO: Ann-Kristin Olsen og Kristin Bruun - Sara tuslet litt rundt for seg selv i skogkanten, en varm, solrik vårdag. Jeg merket ikke noe spesielt før hun plutselig virket syk, forteller Ann-Kristin som bor i Eidsberg i Østfold. Først skjønte hun ikke hvorfor hunden oppførte seg så rart, men ganske raskt begynte leppe og hals å hovne opp. Da fikk hun mistanke om hva det kunne være, og tok umiddelbart kontakt med veterinær. Der ble det raskt konstatert at Sara var bitt av hoggorm. Viktig å oppsøke veterinær I enkelte tilfeller kan et hoggormbitt være dødelig for en hund. Det er derfor viktig å oppsøke veterinær raskt ved mistanke om hoggormbitt. Sara hadde alle flere av de typiske symptomene på bitt; slapphet, hevelser og mørk rød farge i huden. Ved Jeløy Dyreklinikk i Moss er Sara en av mange hunder som denne våren har kommet inn med ormebitt. Veterinær Helle Isaksen roser hundeeierne for å være opplyste om viktigheten av å komme raskt. - Det virker som det er færre som nå velger å se an. En hund som har blitt bitt trenger blant annet antibiotika og væskebehandling. Og det er viktig å få behandling så fort som mulig, forteller Isaksen. Ved ormebitt bør hunden holdes mest mulig i ro. Blir den bitt på tur i skogen bør den bæres til bilen, om størrelsen tillater det. Slapp i seks dager Sara var fryktelig slapp etter sitt hoggormbitt, og snute og hals var veldig opphovnet da Ann-Kristin ankom veterinærkontoret. Der ble hunden værende for obervasjon i godt og vel et døgn, før hun kunne hentes hjem igjen. - Tre dager etter bittet gikk hevelsen tilbake, men hun var fortsatt slapp. Først etter seks dager begynte hun å ligne på seg selv igjen, forteller matmor. HOGGORM Hoggormen lever i Sør-Norge og er funnet opptil 1000 meter over havet og så langt nord som Rana i Nordland. Det mest karakteristiske kjennetegnet på hoggorm er et svart sikksakkbånd langs ryggen (se figur 1). Fargen på hoggorm er grå (mest hanner) eller brun (mest hunner). Ca 30 % av alle huggormbitt er bitt der det ikke sprøytes inn gift (tørrbitt). Slike tørrbitt er helt ufarlige. Bittet sees oftest som to små prikker med 3 til 9 millimeters avstand. I følge viltloven er alle slanger i Norge fredet. Slik så Sara ut etter møtet med hoggormen. Bildet er tatt noen dager etter bittet, og hevelsen har her gått noe ned. KILDE: Folkehelseinstituttet 12 RN-3.indd :14:11

13 Så bra at hunden ikke kan lese I den siste tiden har vi curlyeiere diskutert rasestandarden og alt man kan lese om curlyen. Jeg for min del er glad for at mine to gutter aldri har hatt evnen til å lese først og fremst fordi at da hadde min kjære Gadi visst at han ikke skulle være noen førstegangshund. Han var min aller første, og selv om han ikke var like lettlært (eller lettlurt om du vil) som andre retrievere jeg har møtt, var han en utrolig læremester for meg. Jeg er også oppriktig glad for at gutta mine ikke kan lese at de skal være reserverte ovenfor fremmede. Da hadde de blitt veldig flaue om jeg minnet dem på den gangen onkelen min som aldri hadde møtt dem gikk inn i leiligheten for å vekke meg. Det jeg ble vekket av var lyden av to haler som dunket av lykke mot gulvet der de lå på rygg og ble klødd på magen av den utrolig snille mannen som bare kom inn sånn helt plutselig! Det hadde blitt utrolig kjedelige dager på sykehjemmet for de gamle om Gadi kunne lese. Hans omsorg for hver og en av dem der han luntet rolig bort og la hodet i fanget deres slik at de kunne få klappe og gråte en skvett om det trengtes. Om det skulle levne noen tvil det er fortsatt curlyen jeg beskriver. Tenk så triste barna mine hadde blitt om hundene kunne lese! For de skal jo ikke være familiehunder som en labrador. Flink med barn står det Fantastisk spør du meg! Da minstemann kom hjem fra sykehuset som to dager gammel baby, stod eldstemann Gadi på 10 år andektig i stua og slapp til en og en hund for å hilse på det nye familiemedlemmet. (Flokken hans bestod av 1 curlybror og 8 Chinese Crested søsken) Det var som klippet ut av en scene fra filmen «Løvenes Konge». De tre neste dagene vek han kun fra babyen hvis han måtte ut. En åtte måneder gammel baby som ligger i skje med en fullvoksen curlyhanne er et syn for lettrørte mammahjerter! Vår yngste datter på 2,5 år går tur med vår kjære Samson på 9 år. Han lunter pent og forsiktig etter henne og lystrer hvert minste vink hun gir han. Her på gården har vi hatt besøk av både barnehage og skoleklasser. Våre curlyer har alltid gått fra den ene til den andre for å motta litt kos og kanskje en rest av en brødskive. Jeg har aldri vært veldig tålmodig av meg. Noe Gadi kan angre på at han ikke leste ett sted at jeg burde være. Uansett kom vi fint frem til både bronse- og sølvmerket i lydighet og jeg kunne ha han løs hvor som helst. Han kom når jeg ropte, selv fra løs sau, rådyr eller løpne tisper. Listen er lang over alle de argumentene vi curlyelskere har når det kommer til å forsvare rasen vår fra det vi føler er en uriktig beskrivelse. En curly er en trofast venn som pr dags dato har en stykk rasestandard som trenger en liten oppfriskning! Hvordan skal vi kunne rekruttere flere til rasen, når det er dette som står skrevet om den overalt? Vi er en liten gjeng, vi i curlyfamilien. Men selv om vi er få, betyr ikke det at vi ikke vil fremme en fantastisk rase og fremsnakke den, slik at flere får opp øynene for den. Vi må bare jobbe litt hardere og være litt mer engasjerte enn vi har vært til nå. Det har vi også planer om å gjøre. Vi må bare utsette planene om å lære hunden å lese Guro Brunsby 13 RN-3.indd :14:14

14 Hundemassøren/ bilmekanikeren har ordet Artikkelen er tidligere publisert i medlemsbladet Redningshunden nr.1, Dette er en forkortet versjon av originalartikkelen. Bil og hund, hånd i hånd. Som alle vet er jo tema BIL noe mange i NRH- Norske Redningshunder, har et forhold til. HUND er også noe mange i NRH har et forhold til, men det ligger liksom av en eller annen grunn litt mer i kortene i utgangspunktet. Nå kan jo for så vidt sånne kort være lurt å ha på innerlomma, spesielt hvis man har et ess i erme. Det er her bilen kommer inn. Tror jeg. TEKST og FOTO: Ingrid Hesjadalen, Norske Redningshunder (NRH), dio-09 Når vi kjøper oss en ny (eller gammel) bil følger det også med litt vedlikehold. De som ikke er korttenkte ønsker at bilen skal vare så lenge som mulig og dermed gyver (noen i hvert fall) løs på diverse vedlikeholdstiltak. For oss som ikke er kjempegode på dette med bil, klarer vi oss heldigvis med helt enkle vedlikeholdstiltak som bare det å fylle bensin på bilen. Noe annet man ikke kommer utenom er å måke fram bilen dersom den har stått ute og snødd ned i løpet av for eksempel natta. De som ikke har slike finesser som garasje kan derimot legge på et dekken over bilen slik at de unngår frosne vinduer og dårlig start på både dagen og bilen. Flaks. Tenk at redning ofte er nærmere enn man tror. Og apropos redning Nå var det jo egentlig redningshunder og andre hunder jeg skulle skrive om her, med temaet forebygging av skader. Og så ble det snakk om biler i stedet. Tullete. Eller, vent. Når jeg tenker meg om har de jammen mange likhetstrekk. Tilfeldig. Der var vi heldige. Klarer dere å trekke parallellen? Jeg vil nå benytte de neste linjene til å formane og vifte heftig og vilt med pekefingeren om ting man kan gjøre for å forebygge skader hos redningshunden sin. Vil derfor på 14 forhånd advare mot sterke ord og uttrykk og særdeles gode råd. Det kan nok bli litt for mye gode tips og dokumentert fakta for enkelte, så tenk deg godt om før du leser videre. Jasså, så du tør, sier du? Modig. La oss kanskje se på hunden litt som en bil da, og ikke minst en venn, som vi ønsker å ta godt vare på. I vårt eksempel, altså innenfor redningshundbransjen, legger vi ned masse tid, arbeid og penger i å utdanne hunden til å bli en godkjent redningshund og et arbeidsjern. Bikkjene våre elsker å få arbeide og det føles godt å ha en hund som kan være til så god nytte. Du er vel enig i dette? Bra. Da kjører vi videre. Akkurat som med bilene, så blir det slitasje på hundene våre etter hvert som vi bruker dem, og etter hvert som tiden går. (Nå blir det jo for så vidt slitasje på oss eierne også, men det er et helt annet kapittel. Der kan jeg anbefale jägermaister og propolis. Det virker mot det meste. Det sa i hvert fall bestemora mi, og hun ble ganske gammel hun altså.) Så, du er hundemassør, sier du? Ja, det er jeg, og av og til skulle jeg ønske dette yrket hadde et litt annet navn, så man slapp å møte alle disse fordommene på veien. Bilmekaniker for eksempel, det hadde vært et fint navn. Tipper det hadde gjort at flere lyttet. Skal vi si det sånn da? At vi kaller meg for en bilmekaniker? Tøft. Før jeg kommer til poenget her nå vil jeg bare få svare på en del spørsmål som har kommet inn fra leserne og tilfeldige hundeførere man møter på sin vei (motorvei,vel og merke) Olga, 89 år: Bruker du musikk og duftlys når du behandler hundene? Nei, selvfølgelig ikke. Men jeg hører kanskje på radioen, hvis det er en i nærheten, akkurat som andre bilmekanikere. Ellers så fokuserer jeg på å reparere musklene hos hunden som har fått seg en trøkk etter at eieren av hunden har kjørt litt for fort i svingene. Hermine, 9 år: Fryser hundene dine siden de har på seg dekken selv på sommeren? Nei, hundene mine har fin pels og har ikke på seg dekken fordi det er kaldt. MEN det har seg sånn at jeg har oppdaget et trylledekken som heter Back on Track, og dette dekkenet holder musklene til hundene mine smidige og holder blodsirkulasjonen i gan,g som igjen fjerner avfallsstoffer, og det UTEN at temperaturen blir for høy hos hunden. RN-3.indd :14:16

15 Hassan, 17,5 år: Tar det ikke fryktelig mye tid med sånn fårebygg? Er det et stort bygg med masse sau i, forresten? Det heter FOREBYGGING, og det tar aldeles ikke lang tid. Faktisk så tar det så lite tid at det er til å le høyt og lenge og vel av at folk ikke tar seg tida, når det til syvende og sist kan spare både hund og eier for mang en kostbar og smertefull reparasjon. (Bilmekanikerspesialister på klinikker rundt om, veit jo å ta seg godt betalt) Så det eneste som har med får/sau å gjøre i denne forbindelsen er vel kanskje alle saudehaudene (for å bruke et ekte, kraftfullt, sunnmørsk uttrykk) som ikke har forstått dette enda. Så hva gjør vi da? Jo, siden jeg er i det hjelpsomme hjørnet i dag (har en hjelpsom hjørnesofa), så skal jeg gi dere et bittelite innblikk, uten å gjøre et dypdykk, og komme med noen gode tips til en bedre hverdag for de firbente motorene våre. Nå kommer altså pekefingrene og faktaopplysningene jeg har truet med, så bare stålsett deg. Eller skal vi kalde det noe annet, så blir det litt hyggeligere? Tommeltott f.eks? Tommeltott 1: SPESIALDEKKEN f.eks Back on Track: Så vi trener hundene våre og forventer full innsats av de firbente hver gang vi tar de ut av bilen. Hvordan kan vi legge bedre til rette for å få en velfungerende hund som holder seg skadefri og kan yte max? Her kommer noe så flott og enkelt som et spesialdekken inn på banen. (bilbanen om du vil). Visste du at det finnes flere spesialdekken på markedet som har dokumenterte effekter som bl.a.: Reduserer muskelspenninger og øker blodsirkulasjonen? Personlig bruker jeg Back on Trackdekken til mine hunder og er MEGET fornøyd med disse. Funksjonen til Back on Track er bl.a.: Oppvarming av musker før arbeid eller fysisk trening Forebygger skader i musker og ledd Med andre ord så er det ganske stor effekt av noe så enkelt som et dekken, spesialdekken vel og merke. Ikke koster de mer enn vanlig dekken heller, og er litt av en investering med tanke på hvor god effekt dette har. Back on Track fungerer også slik at temperaturen hos hunden stopper ved normaltemperatur, så den vil ikke bli overopphetet. I tillegg har man både vinter- og sommerdekken. Jeg kan også røpe at Back on Trackdekkenet har maksimal effekt når hunden er i bevegelse, noe som gjør det naturlig å gå over på neste tommeltott. Tommeltott 2: OPPVARMING Ja, du hørte riktig. Men ta det helt med ro, det er ikke så grusomt som det høres ut. La oss nå si at du har kjøpt f.eks et Back ontrack-dekken til hunden din, og TATA! Ut av bilen hopper det dermed en hund med et aldeles bedre utgangspunkt enn de hundene uten et slikt dekken. Kroppen til hunden har nå fått hjelp til å fjerne avfallstoffene som oppstod ved forrige treningsøkt, ettersom blodsirkulasjonen har blitt holdt i gang selv om hunden lå stille. Alternativet dersom hunden ikke har et slikt dekken er at de ofte vil stivne mens de ligger i bilen (spesielt jo eldre hunden er). Men siden du nå har kjøpt et slikt dekken har du allerede investert i vedlikehold av hunden din. Så da tar du hunden ut av bilen, men ikke så utålmodig nå! Du skal nemlig beholde dekkenet på litt til. Så tar du hunden i en kort line og spaserer fram og tilbake langs veien i en 5-10 minutters tid. Når du går i et vanlig tempo, evt. raskt tempo, vil hunden trave lett ved siden av deg og det er flott for å få i gang girkassa, sylinderne, forgasseren og coilen, og med dekkenet på (må ikke forveksles med bildekk) vil oppvarmingen få dobbelt effekt. Resultat: En hund med smidige, varme muskler, klar til å yte max og med et mye bedre utgangspunkt for å unngå skader og belastning. Tommeltott 3: FORING (evt BENSIN for den som henger lettere med da) Samma det, bare bikkja får mat, sier du? Lettlurt, sier jeg da. Nå har forskningen kommet så langt innenfor dette feltet også at man faktisk vet litt om fôring. Og enklere enn det, blir det ikke. Mat gir du jo til hunden hver dag, og jeg tror ikke en sekk med godt sammensatt, næringsrikt fôr veier så mye mer enn andre typer fôr. I så fall så får du sjå på det som investering i kropp (sitat: Kurt Amundø, da kursdeltagerne klaget over gjørmete treningsområde). Litt dyrere, sier du? Enig. Men sånn totalt sett tror jeg det er lønnsomt. Spesielt når man vet at ved å fôre riktig, styrker man muskler og skjelett, som igjen styrker hundens kropp og utvikling og du kan få en hund som henter seg fortere inn etter trening. Dette sier litt om hvor unike sammensetninger et fôr kan bestå av, og hvor viktig det er å legge inn en liten innsats i å sørge for at hunden vår får i seg det den trenger av næringsstoffer. I tillegg til at det er greit å vite at dersom problemer skulle oppstå, kan man i mange tilfeller supplere med riktig fôring. Fôret er altså med på å styrke hunden vår, og hva blir resultatet av dette dere? Skal vi bare si det i kor alle sammen: FOREBYGGENDE! Visste du forresten at tarmsystemet / fordøyelsesystemet er den viktigste delen av hundens immunforsvar? Se det. Der kom det 3 tommeltotter om forebyggende. Det var da ikke så ille og uoverkommelig dette, vel? Håper ikke det, da dette var skrevet i beste meningen for de firbente vennene våre og ment som et lite overordnet innblikk. Disse tiltakene er nemlig veldig enkle og skal ikke koste så altfor mange krefter eller mye tid. Moralen er altså: Det skal LITE til for å gjøre en STOR forskjell. Gratulerer- du har nå kommet deg trygt igjennom denne forebyggende artikkelen. Og skal vi bare lage en liten konkurranse sånn på tampen da? Om å gjøre å bli flinkest til å bruke spesialdekken og varme opp hunden sin før hver treningsøkt? Vinneren får en rask, smidig, velfungerende og skadefri hund. Lykke til! 15 RN-3.indd :14:20

16 Elitekurs i jakt - En hund som aldri knaller er en skithund - Birgitta Staflund-Wiberg, instruktør Den sentrale jaktkomiteen hadde invitert den svenske instruktør, jaktprøvedommer og oppdretter Birgitta Staflund-Wiberg til Norge for å holde kurs. Et supert tiltak for de som har kommet opp på elitenivå, og som kanskje sjelden har noe kurstilbud her i landet. TEKST og FOTO: Sarita Winsevik Heldigvis for oss som ikke riktig har kommet opp på elitenivå enda, var det også et tilbud om å få være observatør. Så undertegnede dro av gårde med kamera og notatblokk. Kurset ble holdt helgen april på Greni Gård i nærheten av Vormsund hos Hans Ole Nafstad og Camilla Botness. Det var ti ekvipasjer som var med på kurset; - og faktisk var hele fem retrieverraser representert, alle unntatt curly. Opplegget på lørdag og søndag Kurset startet med at ekvipasjene stilte opp på linje, det ble skutt med apportkaster, og hundene fikk testet om de var stadige - altså at de ikke knallet (løper før de får lov). Uten noe mer påvirkning gikk det greit. Verre var det når Birgitta gikk rundt og sa Ja!, Apport!, og sågar navnet på enkelte av hundene. Da var det noen av de firbente som tilsynelatende oppfattet at de hadde fått beskjed om å hente apporten. Forøvrig kunne hun berolige deltagerne med at en hund som aldri knaller er en skithund. De skal jo tross alt helst ha mye vilje og lyst til å apportere. 16 Vi avsluttet lørdagen med at hundene ble sendt ut til en åskam med litt vegetasjon. Der lå det apporter langs hele åskammen, uten at føreren visste akkurat hvor. En slik form for trening, hvor andre har lagt ut, og en ikke vet akkurat hvor, er lærerikt med tanke på å lese egen hund. Og det er en type oppgave en godt kan få på en A-prøve. Viktig å huske på at det er og blir hundens game finding ability som skal premieres høyest, - FØR hvor styrbar den er!! Søndagens første opplegg var Mock Trial med en skytter gående på hver side av linja, 2 Bumper boys ute på jordet, samt at det var lagt ut intet mindre enn 28 apporter rundt omkring. Alle ekvipasjene gikk altså på linje, og de to som gikk helt til høyre gikk ukoblet, og måtte være klare til arbeid. Det var viktig at de to ukoblede hundene (i tillegg til eierne!) markerte det som falt. For resten av ekvipasjene på linja var det viktig at eierne markerte. Det hører med til vanlig folkeskikk ikke å stille seg i veien for de ekvipasjene som har ukoblet hund - altså slik at hundene som skal få arbeide får en sjanse til å markere. Det viktige stoppsignalet Det var mye snakk om stoppsignalet i løpet av helgen. Hvis en hund knaller så er de fleste av oss flinke til å reagere momentant. Vi gjør gjerne en skikkelig innsats for at hunden IKKE skal få belønning (få tak i apporten). Hvis en hund ikke stopper på signal, derimot, godtar vi ofte både to og flere ekstra blås, kanskje et tramp i bakken, og lar den dessuten få belønningen - altså finne apporten. Dermed lærer vi jo hunden til IKKE å stoppe på første signal. Vi fikk høre at det er mulig å nærmest hjernevaske en hund til å stoppe på signal, ved å trene på dette fra hunden er valp, i alle mulige hverdagslige situasjoner, og lære hunden til at det kun er én konsekvens av signalet - nemlig å stoppe opp og ta kontakt. Og innlæring av signalet med en valp gjør en UTEN å blande inn apportering. RN-3.indd :14:21

17 Dirigering I forhold til handling kan en forsøke å bestemme seg på forhånd: hvor mange signaler er det rimelig at hunden skal kunne plukke denne apporten på? Så var det å tenke strategi, da. Hvis hunden er veldig god på rette linjer kan en satse på å sende hunden rett ut over en kolle og at den altså fortsetter i en rett linje. Er en ikke fullt så sikker, kan det være lurt å sende hunden over kollen og et stykke opp i bakken på andre siden, for så å be den søke seg hjemover. Det viser seg at det kan være vanskelig for hunden dette med sidedirigering og utdirigering i veldig kupert terreng. Det er om å gjøre å holde hunden synlig. Vi får jo ikke hjulpet til hvis den er ute av syne for oss. Birgitta snakket litt om kommandoen over - en kommando hun bruker for å fortelle hunden at den skal forsere et terrengskifte, det være seg gjerde, bekk eller kratt. Ved å trene inn dette kan en få en hund som rett og slett ser etter og sikter på et hinder. Kommandoen gis fra fot. Hvordan få til lange, rette linjer, da? Man lager seg en firkant og tråkker spor. Trinn 1) Synlig apport på spor. En starter i et hjørne og legger ned en dummy så hunden ser, går fot med hunden til neste hjørne og sender hunden tilbake. Slik fortsetter en til en har gått hele firkanten rundt. Trinn 2) Usynlig apport på spor Trinn 3) Synlig apport av spor. Etter å ha gått runden, går en inn i midten og sender mot hjørnene. Trinn 4) Usynlig apport av spor. En legger ut uten at hunden ser, og en sender fra midten. En viktig presisering er dette med progresjon når en trener firkanten. Én ting er at en skal skifte område for hver gang. Firkanten skal altså ikke være ett sted vi pleier å trene, men stadig nye steder. Så gjelder det å få inn avstander (minst 300 meter!!) og terrengskifter for hvert trinn. Avviker hunden fra linja må gå tilbake noen hakk i treningen. Vi skal ikke akseptere skjeve utganger, da kaller vi heller hunden hjem og sender på nytt. Hvis poenget er å trene rette linjer blir det bare tull å begynne å handle hunden der ute når den har gått skjevt fra start. Det er viktig med trening i busk og kratt, ifølge instruktør Birgitta Staflund. Wiberg. Søk Alt vi holder på med av retrieverarbeid inneholder momentet søk, og dette ble det også snakket en del om. Hundene på kurset var ikke nøye nok i søket. Vi har en tendens til å trene altfor enkelt, og vende hunden til at den finner med én gang. Når den da må lete litt, har den lett for å gi opp. Isteden bør vi legge ut få dummyer og gjemme dem skikkelig. Hunden skal søke nøye til den får beskjed om noe annet. Er vi fornøyd med hvordan den søker og beveger seg rundt i terrenget, får den holde på. Går den ut av det vi har definert som område, må vi få den tilbake. På en ung hund, som enda ikke helt har forstått, avbryter man manglende søking ved å blåse stopp, dirigere den tilbake og be den søke. En voksen hund, som burde vite bedre, får en korreks hvis den slutter å søke ordentlig. Mange av hundene hadde problemer med å finne tennisballer som var gjemt i en stor kvisthaug. De gav opp, vegret å gå inn i kvisthaugen. Selv om de så at det ble kasta ball inn i haugen var det noen som ikke ville inn i haugen. Bortskjemte hunder som er vant til at apportene er ferdig servert? Tipper det er en del som drar hjem og oppsøker kvisthauger for trening. For - som vi fikk forklart på kurset - vi skal trene hund i slikt terreng hvor vi selv ville hatt problemer med å få tak i viltet. På åpne jorder kan vi jo hente viltet selv! Når det gjelder søkstrening på valper, trener hun dette med godbiter, mange i begynnelsen, etter hvert færre, og til slutt kanskje bare én godbit som er gjemt. Ved 10-måneders alder kan hun introdusere søk etter tennisball, men da er det ikke snakk om å strø om seg med baller, slik vi kanskje har lett for å gjøre. Nei, én enkelt ball, som er gjemt godt. Viltfinneregenskapene til hunden er særdeles viktig, - det er DET vi må bygge avlsarbeidet på! Piping Av temaer vi var innom var blant annet piping. En hund kan pipe av arbeidslyst eller kjedsomhet., og vi må sørge for at hunden aldri havner i den sinnsstemningen som gjør at den begynner å pipe. Jo større jaktlyst hunden har, jo lettere er det å få lyd hvis vi håndterer hunden/ treningen feil. Videre ser det ut til at lederskap/relasjon også spiller inn ift piping. En bør ikke akseptere at en retriever er vokal, - at de snakker mens de går og bærer på ting, at de bjeffer eller at de piper av kjedsomhet i hjemmesituasjonen. Mye enklere for hunden (og oss) å forholde oss til at det skal være tyst alltid, ikke bare på trening. Oppsummering etter helgen Konklusjonen til Birgitta var at hundene våre har mye større kapasitet enn hva vi tror, MEN at de kanskje er dårligere utdannet enn det vi tror. En brist i treningen, altså. En stor takk til den sentrale jaktkomiteen for dette flotte arrangementet. Det er viktig også for de som har kommet på elitenivå å kunne få sånne kurstilbud i Norge. Takk også til grunneierne for at vi fikk bruke det flotte terrenget. Og ikke minst tusen takk til den fantastisk dyktige Birgitta, for å ruske litt tak i oss. Og minne oss om at hundene gjør så godt de kan. Er det ikke bra nok, så er det fordi det er vi selv som ikke har lært dem bedre! 17 RN-3.indd :14:23

18 golden i fokus Raserådsarrangement på Vindfjelltunet TEKST og FOTO: Gry Schei Hoel BIS / BIR og BIM I et fantastisk vær og fine omgivelser gjennomførte vi golden retriever raseråds-arrangement med utstilling og working test på Vindfjelltunet i Vestfold, 26. og 27. mai. Arrangementet startet med utstilling lørdag kl i strålende solskinn. Dagen startet med et minutts stillhet for å hedre Tom Hofslis minne. Dommer Eeva Rautala, ringsekretær Wenke Gulbrandsen og skriver Lena- Cathrine Rølles gjorde sitt til at arbeidet i ringen ble gjennomført på en trivelig og effektiv måte. Det var påmeldt 64 voksne golden og én valp, et bra antall i forhold til snittet på deltagere på utstillinger hittil i år. Det som var gledelig i år var en større deltagelse i brukshundklassen disse ble applaudert inn i ringen. Det er flott at vi kan vise frem vår rases gode egenskaper både i utstillingsringen og på workingtesten. Målet er at flere skal kunne ha glede av å være med på begge deler. Etter utstillingen ble det muligheter for et forfriskende bad i tjernet ved Vindfjelltunet noe som var deilig avkjølende etter en het dag i og utenom ringen. Det gjorde godt både for eiere (noen) og hunder. På lørdagskveld var det grillmat på terrassen i hyggelig samvær. Helgen har vært hyggelig og sosial, med ivrige deltagere både i utstillingsringen og på myrer og i vannet for workingtestdeltagerne. Vi vil takke alle for å ha vært med å gjort denne helgen til en flott opplevelse både for deltagere, dommere, medhjelpere og hundene. Vi vil også takke de ansatte på Vindfjelltunet for god service og tilrettelegging. Dette frister til gjentagelse for Domarkommentar Raserådsutstilling Golden Retriever Först vill jag tacka Raserådet Golden för den vänliga inbjudan att döma årets Raserådsutstilling i Vindfjelltunet. Jag tyckte uppgiften var mycket intressant, eftersom det hade gått 30 år sedan jag dömde Goldens i Norge för första gång. Genom åren har jag haft nöjet att döma många fina Goldens där, och jag ville se hur rasen har utvecklats. Dagen var mycket varm och solig, och jag var något oroad hur hundarna skulle klara sig, men de hade inga större problem med värmen. Hundarnas typ och kvalitet var mycket varierande. Jag var tvungen att använda alla prisvalörer, för att sortera alla de olika invididerna som visades i ringen. I championklassen vi hade hundar av hög kvalitet i förhållande till rasstandarden, men det visades också några individer som inte motsvarade det som man vill se, och som var av mindre god rastyp eller helt saknade rastyp. Och jag var tvungen att reagera till det. De här individerna har möjligen andra kvaliteter till sin fördel. Jag vet inte vad en sådan variation av typer och diverse fel och förtjänster betyder för rasens framtid, men det gäller att uppfödarna i Norge bestämmer sig hur ni vill utveckla rasen i framtiden. Jag var mycket nöjd med alla mina vinnare, men tyckte att generelt tikarna hade högre kvalitet. BIR och BIM var av mycket hög standard, något olika i sin typ. BIR hanhund var av klassisk typ, mycket välkonstruerad, vilket möjliggjorde fina rörelser. BIM var vacker och mycket charmerande tik, som visade sig väl. Det fins bra avelsmaterial, vilket tydligen ger många möjligheter till en lovande framtid för rasen i Norge. Tack till alla utställare för en sportig och trevlig stämning på utställningen. Eeva Rautala - domare 18 RN-3.indd :14:25

19 BIR og BIM junior BIR og BIM bruks Resultater BEST I RASEN: SE U(U) NUCH Ramchaine Snap To Jako s, Jarle Koldal BIM: NV-11 NUCH Isprinsessen Av Vervik, Anne-Margrethe Bjørvik VALP 6-9 MND: Fenwood Elles Belles, Laila Otterstad Beste veteran JUNIOR: BIR: Jako s Kingdom Of Days, Jarle Koldal BIM: Rossmix Sunshine On Vestafjell, Laila Otterstad UNGHUND: BIR: Kavillfa s Jennifer Lopez Live, Torill og Svein Sæthre BIM: Røysjømarka s Valentino, Trine Lise Sørlie og Bjørn Halvorsen VETERAN: S VCH SU(U)CH N UCH Mjærumhøgda s Isebreaker, Eivind Mjærum BRUKSHUND: BIR: Touch Of Shadow Av Vervik, Anne Kathrine Haldorsen BIM: Møllerstuen s Amie Mirakel, Ann-Turid og Arnulf Hustad BIR junior og certvinner hannhund BIR og BIM unghund Certvinner tispe og ny champion for dagen; Kephles Perfect Match - eier Wenche og Raymond Pedersen 19 RN-3.indd :14:30

20 Goldenmester 2012 Møllerstuen s Amie Mirakel Eier/fører Ann-Turid Hustad Vinner WT Sungold Habari Zako Eier/fører Steen Dalsager FOTO: Gry Schei Hoel og Hege Krogh WT-resultater BK 1. Vassruggens Ålga Mildir, Renate Lund, 116p 2. Respons Quicka Qolt-Ten, Karin Hansen, 109p 3. NUCH Doolydogs Moonlight And Valentino, Anette Sørensen, 100p WT-resultater AK 1. Møllerstuens Rakle Kayla, Ann-Turid Hustad, 107p 2. Vassruggens Ødis Bærguna, Benedicte Skaarnes, 100p 3. SVCH Møllerstuens Fanny Mikkel, Turid Hustad Krogh, 99p Frode Ekkeren og Jacklaines Briggs. WT-resultater VK 1. Sungold Habari Zako, Steen Dalsager, 102p 2. Li Spike, Jannicke Gurijordet, 95p 3. Møllerstuens Amie Mirakel, Ann-Turid Hustad, 87p En glad vinner! Jannicke Gurijordet og Li Spike i aksjon. 20 RN-3.indd :14:35