Besøk forfatterens hjemmeside:

Transkript

1

2 Besøk forfatterens hjemmeside:

3 TRINE ANGELSEN Bygdas hemmeligheter

4 Copyright 2006 by Schibsted Forlagene AS All rights reserved Omslagsillustrasjon: Johnny Påhlsson Omslagsfoto: Scanpix Omslagsdesign: Øivind Makilla Forfatterfoto: Knut Holst ISBN-13: ISBN-10: Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk: AIT Trondheim AS, 2006 Send e-post til:

5 HUN SKJENKER SEG en kopp kaffe og setter seg tungt ved kjøkkenbordet. Det er som om alle ledd og muskler er blitt stivere bare på den siste måneden, men så er hun også blitt en gammel kvinne nå. Hånden som hviler på den blomstrete voksduken, er full av rynker. Tynn hud med store blodårer, preget av et langt liv. Hun studerer den og smiler for seg selv, ikke det minste lei seg over forfallet. Hun ser ikke slik på det. Tvert imot hun har levd lenge, og det har satt sine spor. Det er trekkspillmusikk på radioen. Hun liker slikt og kjenner at foten under bordet tramper takten. I sin ungdom kunne hun virkelig svinge seg til slike toner. En bil kjører sakte forbi. Hun rister på hodet. Så mye har skjedd, så mangt er blitt funnet opp det er nesten så hun ikke klarer å få med seg alt. Det merkeligste er telefonen. At de bare kan løfte opp et rør og snakke med folk som bor milevis unna. For ikke å snakke om elektrisiteten. Hun reiser seg og går bort til speilet som henger på veggen. Den gamle kvinnen i rammen smiler tilbake. 5

6 Fregnene på nesen har fått selskap av en stor føflekk på kinnet. Den var ikke der før, og den kalles alderdomsflekk, men det gjør ikke noe. Ansiktet er like rynkete som hendene, og hun synes det er pent. Håret, som er samlet i en løs knute i nakken, er like krusete som det alltid har vært, selv om det er blitt grått, nesten helt hvitt. Men øynene er som før. Langt der inne i det blågrønne blikket ser hun ennå en ung pike. En jente som en gang i tiden var full av ungdommelig opprør og store planer. Så mye kunne vært unngått, og livet hennes kunne blitt helt annerledes om bare alle var ærlige. Men bygda skjulte for mange hemmeligheter

7 1 En bygd i Lofoten, året 1910 Æ må ut en tur! Thea kastet et fort blikk på faren, som sto bak disken og ekspederte en kunde. Han åpnet munnen for å protestere, men tidde. Thea gikk fort med de lange skjørtene flagrende om anklene. Utenfor kastet hun hastige blikk rundt seg. Var han i nærheten? Hjertet hamret i brystet, og nevene knyttet seg så hardt at neglene skar seg inn i håndflaten. Noen småunger lekte skrålende nede i fjæra. De kastet stein, men fikk den ikke til å sprette bortover vannflaten. Etter noen forsøk ga de opp og fant på noe annet. En hest og kjerre skramlet forbi, og mannen hilste til lua da han så henne. Folk her gjorde alltid det. Hun var kjøpmannsdatter og høyt respektert i bygda. Der! Inne ved veggen langs brygga sto han sammen med noen andre karer. Bredbeint og med nevene i lommene diskuterte de sikkert verdensproblemer, tenkte Thea og løftet så vidt på skjørtene mens hun gikk mot dem. Hun nikket fort, før hun hugg blikket i ham hun var 7

8 ute etter. Kunn æ få et par ord med dæ, Reidar? spurte hun og prøvde å holde stemmen nøytral. Mannen vekslet blikk med de andre karene. En av dem spyttet brunt. De flirte og gikk til side. Tråkket litt på samme plassen og klødde seg i lange skjeggstubber. En annen rettet på kasjettlua. Va det nåkka særskjelt? spurte Reidar. Han var høyere enn henne. Håret var svart og fett og ansiktet brunt av solen, men øynene hans var kalde, der de stirret tilbake på henne. Hun smilte så vidt. Æ trur vi må ta det under fire øya. Hun gikk i forveien og hørte at han fulgte etter. Straks etter var han oppe ved siden av henne. Å dilte etter et kvinnfolk var vel ikke helt hans stil, tenkte hun beiskt. De gikk så langt at Thea var sikker på at ingen verken så eller hørte dem. Da stanset hun og la armene i kors over brystet. Du har dængt ho igjen, sa hun hardt. Han ble paff over det brå utbruddet, men tok seg fort inn igjen. Ka i faen mein du med det? Akkurat det æ si. Ho Konstanse va nættopp innom krambua og skreiv opp mel. Trur du ikkje æ såg kordan ho så ut rundt auan? Det va alle kuløra, fra blått tel gult og grønt. Ho datt da ho henta vann i elva. Han skulle til å gå, men hun grep ham straks i armen igjen. Ho sa tel mæ at det va i fjøsen. Så va det der, da. Stå ikkje der og lyg mæ opp i auan, freste hun. Du e en lort av et menneske, veit du det? Å slå et lite kvinnfolk tør du ikkje prøv dæ på nån av din egen størrelse? 8

9 Pusten gikk fort på henne nå. Det suste for ørene, og et øyeblikk var hun redd hun kom til å klore ut øynene på ham. Ansiktet hans antok en mørkere farge, og blikket ble smalt da han tok et skritt nærmere. Hun kjente at det luktet sprit av ånden hans. I så fall var det ikke første gangen. Reidar gikk støtt på fylla, derfor var det heller ingen som ville ha ham i arbeid. Ka du sa før nåkka? spurte han Tør du gjenta det? Du hørte godt ka æ sa. Hun rikket seg ikke, men strammet seg opp, for hun visste at han ikke turte gjøre henne noe. Men én ting kan æ telføy: Rør du kjærringa di en gang tel, så går æ tel lensmann. Eller om du rør ho Jenny. Han fnyste, så lo han lavt og skurrende, men helt humørløst. Du skal bære hold dæ unna ho Jenny og resten a familien min før den saks skyld. Skull æ spør dæ om lov tel det? Hun likte denne ordkrigen, for hun følte seg sterkere enn ham. Han var på vei til å gå, men ombestemte seg like raskt. Denne gangen kom han helt opp i ansiktet på henne. Det gikk en rykning gjennom det venstre kinnet, og da han åpnet munnen og snakket igjen, oppdaget hun hvor dårlig tannstellet hans var. Du minnes kanskje da han Julius førsvant? spurte han. Hun svarte ikke. Han kom aldri tel rætte, og han som gjor ugjerninga, blei aldri tatt. Hun ville spørre hvem han var, og hvilken ugjerning det gjaldt, men tidde. Ordene hans slo innover henne som en 9

10 iskald vind og traff henne som tusen små isnåler. Julius var en halvgammel dranker, han også. Det hendte han laget spriten selv og solgte til andre. På det viset livnærte han seg. Men munntøyet sitt klarte han aldri å passe, så titt og ofte var han i ordkrig med noen. Spesielt Reidar. En dag var han borte og ble aldri funnet igjen. Thea hadde hørt rykter om at nettopp Reidar akkurat hadde hatt en krangel med ham om en spritflaske. Denne historien ble ikke tatt på alvor, for hvem hadde ikke vært i klammeri med Julius? Lensmannen sto uten spor, så saken ble til slutt henlagt. Folk ble etter hvert enige om at han hadde tatt seg en tur i fjellet og slått seg i hjel. Det hendte nemlig at han gjemte unna spritflasker der oppe. Det var en vårdag han forsvant, mintes Thea. For snart tre år siden nå det året hun sto konfirmant sammen med Jenny. De hadde snakket mye om det, hun og venninnen. Særlig når de møttes på utedoen. Det var helst der praten gikk, der tanker og betroelser ble delt mens de leste i gamle aviser. Du blei tankefull, sa Reidar og rev henne ut av tankerekken. Hun skvatt og møtte blikket hans. Det va du! datt det ut av henne. Han flirte skjevt. Pass dæ bære før at ikkje du blir den neste, sa han og forlot henne. Thea fant ikke på noe å slenge etter ham. Hun stirret bare på skjorteryggen som forsvant bortover bygdeveien. Han tok neppe turen tilbake til de andre karene. Da ville de spørre hva de hadde snakket om, og Reidar behøvde sikkert tid til å tenke ut en forklaring. Kanskje dro han hjem? Hun håpet ved Gud at ikke kona fikk unngjelde enda mer. 10

11 Hun lot blikket gli utover storhavet, der bølgene kruset seg i små skumtopper. Langt der ute ble de møtt av en vegg av høye fjell, og til høyre, ute på en odde, lå kirken. Hver gang de skulle utover dit, måtte de ta båt, likeledes om de skulle til Kabelvaag eller Svolvær. Faren hennes var en av de få som hadde motorisert skøyte. Han og presten, foruten lensmannen. Hun følte seg nummen etter det hun hadde hørt. Var det virkelig Reidar som hadde tatt livet av Julius? Hvor lå i så fall liket gjemt? Det var kanskje borte nå? Hun grøsset ved tanken og strøk seg over armene. Sommerdagen kjentes med ett kald. Kun prestens og lensmannens hus kunne konkurrere med deres, tenkte hun og stanset foran det hvitmalte huset. Det hadde utskjæringer rundt alle vinduer, og på den doble døren på forsiden var det små fargete glassruter helt øverst. Trappen var bred med gelender i svart smijern. Hun trakk pusten og gikk inn. Thea! E det du? Stemmen til moren var krass. Ja. Hun ruslet mot kjøkkenet. Det luktet av kaker og nystekt brød. Skull ikkje du hjælp far din i krambua? Moren satte den ene hånden i siden. Jo, men æ e ferdig nu. Ferdig? Ka det e slags tøvprat? Hun knep øynene sammen, så gjorde hun seg opptatt med brødene igjen og la et rent, hvitt klede over. Egentlig var det en duk, men det meste av broderiet var slitt bort for lenge siden, og blonden rundt var litt sundrevet. Hvem andre i bygda 11

12 la broderte duker over brødene sine? tenkte Thea og la først nå merke til det. Æ snakka med han Reidar, datt det ut av henne. Moren hugg blikket i datteren. Ka du har usnakka med han? Han har dængt ho Konstanse igjen. Det e ikkje vårres sak. Hold dæ unna de folkan, og det gjeld ho Jenny òg. Thea kommenterte det ikke. Hun visste så altfor godt at moren ikke likte disse menneskene. Det knøt seg i magen, og hun tittet fort bort på Petrine, hushjelpen deres. Får æ en skalk? Den gamle, tykke kvinnen kastet et blikk over skulderen. Det e ikkje æ som avgjør det. Hun strammet sløyfen i forkleet sitt og snudde seg mot benken igjen. Moren fortsatte i samme skarpe toneleie, som om hun ikke hadde hørt spørsmålet om en brødskalk. Du veit at æ skal ha førening i dag og træng hjælp. Thea visste så altfor godt hvordan kvelden ville forløpe. I morens øyne var hun voksen nok til å hjelpe til og hilse på gjestene, men ikke til å delta i selskapet. Hun fikk en brå lyst til å fortelle hva hun visste. Eller trodde hun visste om Julius og Reidar. Men hun tidde. I stedet nikket hun og gikk opp på loftet. De hadde fire rom: stueloftet, kjøkkenloftet og gangloftet, foruten et som de bare kalte arkrommet. Det var hennes. Hun ble stående en stund og lene ryggen mot de utskårne feltene i døren, mens blikket gled rundt i værelset. Veggene var panelt og malt okergule. Til høyre sto sengen med et lappeteppe i alle verdens farger. Rett 12

13 fram var vinduet med en stol under. Til venstre en kommode og et lite bord. Over sengen hang det et bilde av Jesus. Eller kanskje det var Gud? Nei, hun trodde det var Jesus, for med gullbokstaver sto det skrevet: Jesus er vaar Hyrde. Hun likte å se på det når hun la seg om kveldene. Bildet hadde hengt der siden hun var liten jentunge, og det ga henne ro. En trygghet fra da hun var liten og verden var mindre og ikke noe vondt fantes. Sakte kledde hun av seg kjolen og hengte den over en stol. Så fikk Petrine ta den med i vaskekjelleren senere. Hun måtte skifte nå, før gjestene kom. Vannet i muggen var kaldt, så huden nuppet seg da hun vasket seg. Hun hutret lett da hun tok på seg nye strømper og kjole. Det krusete, brune håret ble greidd og satt opp på nytt. Førening, tenkte hun. Det ville med andre ord si at i løpet av kvelden ville det ry inn med fine fruer som skulle spise, drikke og gjøre håndarbeid. Det de laget, ble loddet ut på basarer til inntekt for et eller annet godt formål. Hun satte seg på stolen foran vinduet. Aldri, tenkte hun. Aldri skulle hun gifte seg. Det var et løfte, og løfter var til for å holdes. Hun ville ikke ende som moren til Jenny. Bo i et usselt lite hus med en mann som drakk og ellers ikke gjorde Guds skapte grann, annet enn å slite ut lommefôret i buksene sine eller slå. Mens de andre var på vinterfisket og tjente penger, satt han hjemme ved kjøkkenbordet. Og moren til Jenny unnskyldte ham på alle vis. Dukknakket og utslitt gikk hun der og tok imot. Thea så henne for seg en dag hun hadde skrevet opp varer på butikken. Hun hadde en tynn, klagende stemme. 13

14 Næ, han Reidar fikk ikkje båtplass i år heller, stakkars. Det e frøktelig før han å gå på det her viset. Så ristet hun på hodet og sukket mens hun strøk bort dråpen under nesen med en fille. Da hun var gått, startet praten stille og mumlende mens de kastet stjålne blikk mot vinduet. E det rart at ingen vil ha han med sæ? var det en kvinne som spurte. Uten å vente på svar fortsatte hun: Oppråttn og mannbisk e han. Æ syns opprektig synd i ho Konstanse. Ja, det gjør æ verkelig. Thea sukket. Heller ikke ville hun bli som moren. Hun var over førti da hun endelig fikk barn. Nå gikk hun rundt i den lille bygda og var fin frue. Kjøpmannsfrue titulerte hun seg så snart hun fikk sjansen. Da ranket hun seg ekstra og skjøt fram brystet. Bare tanken på alle nettene hun måtte tilbringe sammen med en mann, fikk det til å gå kaldt nedover ryggen. Å måtte tåle ekle mannfolknever som grafset over kroppen hennes. Hun grøsset ved tanken. Hadde Jenny fått mistanke om hva faren hadde gjort mot Julius? De hadde etter hvert sluttet å snakke om det. Akkurat som at Reidar slo Konstanse. Det ble også sjelden nevnt. Men Jenny visste at Thea forsto. Det behøvde de ikke åprate høytomengang, blikkene og taushetenvar nok. Thea! Morens stemme hørtes nede fra trappefoten. Hun reiste seg og ruslet ned. Selskapene foregikk alltid i dagligstuen. Thea ble tidlig klar over at familien hennes skilte seg ut i bygda. Mens de fleste ikke hadde stue i det hele tatt, hadde de to. Spisestue og dagligstue. 14

15 Teskjeene av sølv glinset mot den hvite, nystivede duken. Kopper og asjetter sto linjalrett ved siden av hverandre, og midt på bordet tronet sølvstaker med hvite lys. Kommer ho tante Kaja? Spørsmålet glapp ut av henne før hun fikk sanset seg. Nei. Koffer ikkje? Hun skulle ikke spurt. Hun visste jo utmerket godt at de ikke gikk så bra sammen. Tenk å ikke være venner med sin egen søster. Allikevel følte hun en god trass ved å spørre. En hevn fordi moren var så bisk. Hun stirret henne like inn i øynene. E du ferdig med å dekk på? Ka med serviettan? Har du henta dem? Stemmen var utålmodig og skarp. Moren hadde fått hektiske roser i kinnene, og det brune håret var fuktig i tinningen. Æ skal hent dem nu. Hun lot spørsmålet om tanten ligge. «Før husfredens skyld,» som faren hennes pleide å si. «Før husfredens skyld, Thea, så lar vi det vær stille.» Petrine hadde dem klar på kjøkkenet. Nystivete og brettet i en trekant lå de der i en sirlig stabel. Fra kammerset vegg i vegg hørte hun hushjelpen nynne på en salme. Det gjorde hun ofte, spesielt når hun var alene. Eller når arbeidsøkten var over og hun kunne sitte med et håndarbeid inne på kammerset sitt. Her e de! Thea la dem pent inntil hver asjett. Fra øyekroken så hun moren rette på alt hun hadde satt fram. Så gikk hun bort til vinduet, ordnet på gardinet og knep av et vissent blad på geraniumen. Håret hennes lå i en tykk pølse om det runde ansiktet. Hun hadde masse små rynker ved øynene og dype furer ved hver munnvik. Plutselig satte hun blikket i Thea. 15

16 Ka det va du fór rennanes etter veien før? Ka tid? Hun spurte bare for å vinne tid. I dag. Like før du kom hjæm. Ikkje før nåkka. Æ vil bære skyndt mæ. Servietten hadde fått en flekk, så hun og stakk den lenger under skålen, så syntes det ikke. Det tar sæ ikkje ut, du e voksen nu. Æ veit det. Hun svarte kort, og akkurat slik moren likte det. Så fikk hun fred den stunden. Hun hadde ikke ork til å kjekle nå. Du kan ta dæ mat på kjøkkenet mens gjestan e her. Moren snudde ryggen til vinduet. Ho tante Kaja kommer vel tel bursdagen min i neste måned? Hun klarte ikke å dy seg, men måtte spørre enda hun visste svaret. Moren lot som hun ikke hørte. Du får hold dæ her når de kommer. Hæls ordentlig, og ikkje nåkka tøv på dæ. Thea nikket og gikk ut på kjøkkenet. Selvsagt skulle tante Kaja komme i fødselsdagen hennes. Noe annet tok seg ikke ut, og moren ville ikke gjøre noe som fikk bygdas folk til å snakke. Det var en uskreven regel der i huset å holde på fasaden. Tenk om moren hadde visst hva hun hadde fått høre i dag? Tanken gjorde henne uvel.

17 2 Lensmannsfruen og kona til presten kom først. God dag, Thea, hilste fruen til presten. Hun var lyshåret og så tynn og hvit at hun så ut som hun var laget av porselen. Du verden, så voksen du er blitt. Jeg er tydeligvis altfor sjeldent ute. Hun lo av seg selv. Du er jo blitt en vakker ung kvinne. Thea presset ryggen mot trappegelenderet som gikk opp til loftet. Det hadde dype utskjæringer som gnog mot skulderbladene. Hva svarte man til slikt? tenkte hun. Selv om det ikke var et spørsmål, burde hun kanskje si noe. Takk, hvisket hun og måtte hoste for å klarne stemmen. Tusen takk, gjentok hun og neide. Stemmen hørtes grov og rar ut i forhold til prestefruens. De kom sørfra og hadde ikke bodd så lenge i bygda. Men alle tok vel imot dem. Særlig moren hennes. Å, det er da ikke noe å takke for. Tvert imot. Det er en fryd å se at unge jenter vokser seg til og blir kvinner. Spesielt når de skikker seg så vel som deg. Moren var kry nå, så hun. Brystet ble skjøvet fram, og hun hadde fått røde roser i kinnene. Smilte gjorde hun også. 17

18 Æ måtte ha hatt litt a krøllan dine, sa lensmannsfruen og nappet henne i en krusete hårlokk som hadde slitt seg løs fra hårnålen. Du har et hår som andre e svartsjuk før. Kanskje æ kan få en avlegger? Hun lo av sin egen morsomhet. Man skal ikke tukle med Guds skaperverk, sa prestefruen fort. Si meg, hvem er det i slekten deres som har et slikt nydelig hår? Noen må hun da ha arvet det etter. Ho tante Kaja, sa Thea fort. Søster tel ho mamma. Med en gang det var sagt, følte hun seg for første gang i sitt liv stolt over krøllene sine. Prestefruen virket forvirret. Så det er søsteren din? Du verden, Svanhild, det hadde jeg ingen anelse om. Jeg har jo sett dere sammen noen få ganger, men jeg trodde det var en venninne. Dere finnes jo ikke like. Nei, ho e en del år øngre enn mæ. Moren gjorde et kast med hodet. Nei, stå ikkje her ut i gangen. Kom inn i stua og sætt dokker. Hun formelig skjøv dem foran seg. Like etter gikk det i døren igjen, og flere av gjestene ankom. Det var flotte fruer fra andre nærliggende bygder, foruten noen som kom helt fra Kabelvaag og Svolvær, i sine fasongsydde kåper og store hatter. Med kjoler som var glatte og slette foran, men hadde stor kø bak, akkurat slik moten tilsa. Thea hadde sett i motebladene at noen brukte stativ for å få kjolene til å stå mest mulig ut bak. Andre sydde inn puter. Ermene var store og posete øverst, og smalnet ved albuen. Skinkeermer het det. Halsen skulle være høy og stram. Ingen tok av seg på beina, men gikk rett inn på skoene, men moren smilte og syntes det var helt på sin plass. 18

19 Velkommen, velkommen, hilste hun, mens Thea og Petrine tok imot yttertøyet. Høflighetsfraser og hilsninger ble utvekslet før de alle forsvant inn i dagligstuen. Thea smøg seg inn på det blåmalte kjøkkenet og lukket døren bak seg. Skapene rakk helt opp til taket der. Veggene hadde panel, og filleryene lå linjalrett i fine, avstemte farger. Tre i bredden hadde de. På benken lå fortsatt brødene under den broderte duken. Hun grep en stor kniv og skar av en skalk. Det var ikke det samme som når de var helt varme og smøret smeltet ned i skalken, men hun var sulten, og da spilte det ingen rolle. Sukkeret drysset utover benkeplaten, så hun sopte det sammen og slikket det i seg, rett fra hånden. Akkurat slik som når hun var barn. Hadde moren sett henne nå, ville hun fått anfall. Petrine kom inn og grep to av fatene med påsmurte skiver. Det duftet røykelaks og kokt egg idet hun strøk forbi. Like etter var hun tilbake, grep to nye fat og forsvant igjen. For hver gang døren gikk opp, hørtes det bølger av latter fra stuen. Høy og kanskje en smule tilgjort kvinnelatter. Slik var det alltid. Senere ville de roe seg litt, når de bare fikk maten. Deretter ville de starte opp igjen med å prate og le. E det her du sett? Det var faren som kom inn. Han satte seg ved enden av det lange kjøkkenbordet og så på henne med milde, blå øyne. Håret hans var tynt på toppen, men han gjorde aldri noe forsøk på å skjule det. Dressjakken var åpen og viste den fine, svarte vesten hans med klokkekjedet som hang midt over den slanke magen. Kanskje æ skull ha mæ ei sokkerskive, æ òg, sa han og reiste seg igjen. Petrine kom inn på kjøkkenet. Nei, nei, spis dok- 19

20 ker sokkerskive? Æ har smort på mat tel dokker. Se her. Hun åpnet et skap og hentet fram et fat med klede over. Der åpenbarte det seg røykelaks, egg, kjøttpålegg og mye annet godt. Ta dokker kaffe fra den kjeln der, la hun til og pekte på den største. Så helte hun kaffe over i en sølvkanne og seilte ut igjen. Faren laget et krus til Thea også, og hadde i en god slump melk fra muggen. Dem si nu at kaffe hemma veksten, men vi to e nu lang nok som vi e, ikkje sant? Han blunket til henne og satte seg. Thea drakk en stor slurk med en gang. Hva ville skjedd om hun fortalte faren hva Reidar hadde sagt om Julius? For ikke snakke om trusselen han hadde kommet med til sist? Det samme kunne hende henne om hun ikke passet sine egne saker. Hvor alvorlig skulle hun ta det? Ville hun klare å tie stille neste gang hun så Konstanse forslått? Faren var snill. Altfor snill til å få høre slikt. Derfor tidde hun. Folk i bygda snakket om dem når de trodde seg alene, slik som den gangen Thea sto inne ved veggen på stornaustet. Da hørte hun to mannfolk snakke sammen. Han Gustav på krambua e bra under hæln tel ho Svanhild. Ja, æ trur ikkje ho e heilt god å kom ut før, den der knætta. Tvi før et kvinnfolk. Et rivjern e ho. Thea holdt pusten og sto dørgende stille. Æ førstår ikkje kordan han lar sæ herse med på det viset. Har det vært mi kjærring, så skull æ ha latt ho få smak flathanda og gitt klar beskjed om kor døra va om ho ikkje oppført sæ. 20

21 Den andre flirte kort. Nå ja, så enkelt e det vesst ikkje der i gården. Du må husk at det e hennes alt sammen. Både krambua og huset. Det e arven etter føreldran hennes, og ho skal vest ha alt nedskreven på papiret, har æ hørt. Det e bære båten som e hannes. Skøyta? Ja. Den e kjøpt før hannes egne oppsparte penga. Betalt kontant, pengan i handa og ferdig med det. Å, dæven. Ja, da e det ikkje rart at han går førsektig igjennom dørn. Det ble stille en stund. Thea flyttet så vidt på seg da den ene foten begynte å dovne bort. Kanskje hun kunne smyge seg vekk i motsatt retning uten at de oppdaget henne? Da hørte hun brått at hennes navn ble nevnt. Æ spekuler nu på kordan det vil gå med jentungen. Ho Thea. Ho ligna ikkje på nån a føreldran. Nå, det spørs nu kordan de så ut i sine øngre dager. Æ mein på måten å vær på. Å, ja sånn. Ho e vel en mellomting. Ho veit i alle fall ka ho vil, men e ikkje storsnutat a den grunn. Det skal ho ha. Jau, det vil sekkert gå bra. Du må regne med at ho finn sæ vel en kar fra Kabelvaag eller Svolvær. En som driv førretninge der inne. Trur du ikkje? Den andre lo kort. Jau, det skal du ikkje se bort ifra. Praten dreide inn på noe annet, og Thea smøg seg stille bort. Du e så tankefull, sa faren hennes og så granskende på henne. Hun trakk på skuldrene og puttet den siste brødbiten i munnen. Så slikket hun på fingrene og samlet opp suk- 21

22 keret som hadde falt av på asjetten. Hun kunne gjøre det så faren så på, men moren ville fått raserianfall. Ta dæ ei skive med egg, sa han og skjøv fatet nærmere. Eggene hadde kokt litt for lenge, så hun, for de hadde en tynn, grønnaktig rand mellom plommen og hviten. Det var sikkert derfor Petrine hadde latt dem få dem. Kanskje var de kjøpt av Konstanse, for de hadde høner. Thea tok en skive og tygde lenge. Koffer lika ikkje ho mamma at æ e i lag med ho Jenny? spurte hun. Faren drakk av kaffen. Ho syns vel heller at du skull hold dæ i lag med nån a din egen stand. Her e ingen andre, sa hun Verken presten eller lensmann har døtre. Dessuten lika æ ho Jenny. Ho e venninna mi. Det e vel så. Hun ville ikke presse faren, men klarte ikke å tie stille nå som hun først hadde fått ham på tomannshånd. Koffer lika ikkje ho mamma ho tante Kaja? Han flakket med blikket og måtte reise seg for å hente mer kaffe, selv om kruset hans var halvfullt. Vesst lika ho søster si, sa han med ryggen til. Nei, ho gjør ikkje det. Ho har bestandig vært sint på ho. Nu tøva du. Koffer kommer ho ikkje hit på føreningen? Ho passa kanskje ikkje i lag med de andre, sa han langsomt og fylte kruset. Vil du ha meir? Han holdt fram kjelen. Thea ristet på hodet. Ho skal kom på attenårsdagen min, ikkje sant? 22

23 Selvfølgelig skal ho det. Det e en familiedag. Thea begynte å le så hun fikk smuler i halsen og måtte hoste. Ka det e som e så artig? Petrine kom inn med det samme. Sølvkannen var tom, for hun fylte den opp igjen. Æ ser før mæ ho tante Kaja og prestefrua i lag over kaffebordet. Petrine sendte henne et fort øyekast. Tøv ikkje med sånt, sa hun bare og forsvant ut igjen. Thea tømte kruset sitt og satte det på benken. Æ går opp på rommet mitt. Takk før maten. Dagen etter var hun sammen med faren i butikken. Det var et par mannfolk som hang ved disken og pratet om været og hva de hadde lest i Lofotposten. Thea ryddet i hyllene. Det de tok inn av stoffer, var av alminnelig bomull. Finere tøy dro folk inn til Kabelvaag eller Svolvær og kjøpte. Men en del knapper, synåler, snelletråd og annet småtteri hadde de. Thea dro en klut over hyllene, flyttet på noen varer og hørte bare halvveis på hva karene hadde å fortelle. Av og til gled blikket ut gjennom vinduene, som om hun hele tiden ventet at Reidar skulle komme forbi. Og hva så? spurte hun seg selv. Var hun redd ham? Hun måtte innrømme at til en viss grad var hun det. Han hadde tross alt truet henne. På den andre siden kunne han ikke gjøre henne noe her inne. De to mannfolkene hilste farvel og forlot butikken. Thea, kan du ta over? Æ går inn på kontoret en tur. Faren ventet ikke på svar, men tok med seg et par bøker og forsvant inn på bakrommet. 23

24 I det samme kimte det i bjellen over døren, og Jenny kom inn. Thea gikk henne i møte og ba henne sitte. Du har det vel ikkje travelt? spurte Thea og betraktet venninnen. Hun var ikke så høy av vekst, men temmelig rund så helt ulik resten av familien. Thea hadde av og til undret seg over det. At Jenny kunne være tykk når hun kom fra fattige kår. Selv påsto Jenny at hun la på seg bare hun kastet et blikk på maten. Næ, ikkje travelt akkurat, men æ kan ikkje bli så lenge. Ho mamma sendt med mæ en lapp. Ho sport om vi kunne få skriv det opp tel ho fikk penga. Jenny så ned på den grå papirbiten. Ho får vel nån krone før rundvasken ho tok hos presten. Thea ville ikke gjøre det vanskeligere for venninnen og hentet straks varene. Til sist laget hun et kremmerhus av gråpapir og fylte det med kandissukker. Her skal du få på kjøpet, sa hun og rakte det til venninnen. Æ kan ikkje ta imot, sa hun og fikk røde flekker i det runde ansiktet. Koffer ikkje? Det e å stjæl. Ka du trur far din si? Han veit ikkje om det. Men Gud ser alt. Han har sekkert vektiar saker å hold på med enn kandissukker. Dessuten e det en gave. Får æ smak? Jenny kniste og lot henne forsyne seg. Så tok hun en bit selv også. Kinnet bulte ut på den venstre siden. Kor det går med mora di? spurte Thea. Ka du mein? Ho va så blå i ansektet sist æ så ho. Jenny ble unnvikende. Ja, ho datt og slo sæ. Hun så 24

25 ned og fiklet med godteposen sin. Neglene hadde svarte sørgerender, og huden var sprukken flere steder. Thea så på sine egne fingre. De var lysebrune av solen og neglene svakt rosa med en hvit kant ytterst. Hun knyttet hendene for at ikke Jenny skulle oppdage det, for brått skjemtes hun. Huska du da han Julius blei borte? spurte hun. Jenny så på henne og nikket. Det va det året vi blei konfirmert, ikkje sant? Jo. Har du hørt nåkka meir om ka det va som egentlig skjedde? Nei. Jenny stirret tankefullt framfor seg Nån meint at han va drukna, før båten va borte. Den rak jo i land litt seinar. Andre meint at han førsvant oppe i fjellet. Koffer spør du om det? Ikkje før nåkka. Eller æ kom tel å tenk på det en dag. Æ trur nemlig ikkje på det med båten, før åran lå igjen i naustet. Æ trur det e nån som har sendt ut båten hannes med vilje etter at han va dø men ikkje tenkt på at åran lå igjen. Bære før at det skull se ut som ei uløkke. Jenny så på henne med store øyne. Trur du at nån har tatt livet av han? Thea angret på at hun hadde begynt å snakke om dette. Kanskje hadde hun håpet på at Jenny visste noe, men det gjorde hun tydeligvis ikke. Nei, det e bære æ som fantaser før mye. Ikkje førtæll nån at æ sa det, e du snill. Selvfølgelig ikkje. Alt du si, blir mellom oss to. Jenny reiste seg og smilte fort. Æ må hjæm med varan. Takk før at æ fikk skriv det opp. Og takk før godteriet. Alt i orden. Hæls mora di. 25

26 Like etter kom faren ut fra kontoret. Kan du steng før dagen, Thea? Æ føl mæ ikkje heilt bra. Han presset et par fingre mot tinningen. Har du haupine? Han nikket. Det går sekkert over snart. Bære du gå, æ klar mæ fint aleina. Hun ble sittende og vippe på en stol da han var gått. Det gjorde henne ikke noe å være alene i butikken. Hun hadde tilbrakt like mye tid der som hjemme fra hun var en neve stor, så det falt seg helt naturlig. Om hun ikke ble telegrafistinne, hadde hun lyst til å starte en forretning lik den som tante Kaja hadde i Kabelvaag, tenkte hun. Der skulle hun selge alt mulig pent som damer likte, inkludert parfyme og deilige såper. Om noen fattige stakk innom, skulle de få varene til redusert pris eller få skrive opp i boken. Fordypet som hun var i sine egne dagdrømmer, skvatt hun til da Reidar brått sto i døren. Han gliste og stakk nevene dypt ned i lommene da han kom slentrende mot disken. Så det e det her du bedriv dagan med? Hun rettet seg opp, men svarte ham ikke, så bare på ham med det ene øyebrynet hevet. Ja, sånn kan de hold på, de som ikkje har anna å bestell. Sånn som du? spurte hun sarkastisk. Han ble stram i ansiktet og øynene hans lynte. Æ trur du skal pass flåkjæften din, sa han. Hjertet øket takten samtidig som sinnet veltet opp i henne. Tja, sånner som du har jo nok å gjør med å slit lommefôret på buksen sine eller bank kjærringa si. 26

27 Han var helt borte ved disken i to sprang, samtidig som dørklokken kimte igjen og en kunde kom inn. Thea måtte hikste etter luft, og hjertet dundret i brystet. Hun hadde gått for langt igjen, hun måtte bare innrømme det, men samtidig klarte hun ikke å holde tilbake ordene. Den gamle mannen skottet nyfikent bort på dem, og Thea tok seg sammen. God dag, Isak, e det du som e ute og går? Han nikket så vidt og fortsatte mot kisten som sto midt i rommet. Der sank han ned med et høyt sukk. Staven la han over knærne mens han strøk hånden gjennom det hvite håret. De kalte ham Isak på Sauneset, fordi det var der han bodde. Han var en merkelig mann av få ord. Men han visste det meste av det som foregikk i bygda, selv om få tok seg tid til å snakke med ham. Gjorde de det, var det helst for å sette ham i arbeid for luselønn eller ingenting. Noen voksne pleide å bruke ham som skremsel for ungene om de ikke oppførte seg ordentlig. Æ skal ha skråtobakk, forlangte Reidar og støttet en skitten neve i disken. Kun om du betal kontant, sa hun og skjøt fram haken. Han gliste og klasket noen mynter i disken. Hun hadde lyst til å spørre hvor han hadde fått tak i dem, men tidde. I stedet fant hun fram varen og plukket opp pengene. Han flirte triumferende da han gikk ut. Du skal ikkje kom på kant med den karn, sa Isak og gløttet bort på henne. Det gammelmannsblå blikket hans kunne så vidt skimtes under buskete, hvite øyebryn. 27