den seg ned på meg mens den gnagde, og hver gang klemte den pusten ut av meg slik at jeg var sikker på at jeg skulle svime av og slippe å være

Transkript

1 Pæretrærne De kjørte inn til siden av den gruslagte skogsveien og stoppet. Mens de stod utenfor bilen og tok på seg jakkene så han på himmelen; et tynt skylag drev forbi, og det glødet der sollyset forsøkte å presse seg gjennom. Hun så opp i landskapet på den andre siden av veien, inn i mørket som lå mellom trestammene bak grøften. Og langt der oppe så hun fjellet som sprang seg opp fra det grønne teppet av trekroner, og lå under det grå skylaget som en eldgammel og enorm spydspiss. De gikk over grusen og inn mellom trærne, og hun trakk glidelåsen helt opp da hun kjente hvordan kulden fra natten fortsatt hang igjen der inne. Hun gikk først, slik de hadde avtalt, og han gikk bak og fulgte med på skrittene hennes. Han så på leggen hennes der fremme i halvmørket; det fingertykke arret som strakte seg fra knehasen og i en svak bue, og stoppet rett over akillessenen. Han hørte pusten hennes foran seg, hvordan den ble kortere og hardere. Så stoppet hun og holdt seg på hoftene mens hun strakk på ryggen. «Det er lenge siden sist,» sa hun og snudde seg mot ham. «Kondisen er elendig.» «Skal vi ta en pause? Vi har god tid, vet du.» Hun ristet på hodet og tok hendene av hoftene. «Nei, vi går videre.» «Bare husk at du ikke trenger å presse deg selv, Lone,» sa han. «Det er viktig at du kjenner etter hva som er riktig tempo for deg.» «Du trenger ikke prate så stivt, Eliassen,» hørte han henne si der fremme. Så vendte hun seg halvt mot han mens hun gikk. «Vi er ikke på det trange kontoret ditt nå.» Hun blunket til ham og smilte, før hun vendte seg tilbake og fortsatte frem med lange skritt. Mens han gikk tenkte han på sist hun blunket til ham. Det var ikke få ganger det hadde skjedd i løpet av året, men sist hadde det vært noe ekstra i det. I hvert fall hadde han følt det slik. De hadde sittet på kontoret og notert ned hvordan denne turen skulle foregå, ned til hver minste detalj, og det var da han hadde foreslått at hun skulle gå først opp mot fjellet at hun blunket til ham. «Jeg vet ikke helt, Eliassen,» hadde hun sagt rett før. «Jeg begynner å tvile på om denne turen har så mye med konfrontasjoner og mestring å gjøre, men kanskje heller at du skal få glo fritt på rumpa mi i en times tid.» Så kom det: smilet og blunkingen. Men før han fant ordene, lo hun kort og viftet med hånden. Det var bare tull, han måtte ikke ta alt hun sa så seriøst. Han husket også den drastiske forandringen i klærne og utseendet fra den første til den andre samtalen. Hvordan leppene var malt noen nyanser rødere, øyelokkene børstet litt mørkere, den trange blusen, med åpne knapper som viste halsen og kragebeinene og den stramme huden ned mot brystene. Men dette hadde han ikke tatt opp med henne, og mens han så ned på den kalde skogbunnen som gled forbi under seg, kunne han ikke huske hvorfor han hadde latt være.

2 Da de kom ut mellom de siste trærne og inn i det knehøye gresset i skråningen, stoppet de opp. Hun strakk ut ryggen igjen. Han så på fjellet, fulgte det med blikket fra der gresset sluttet og hele veien opp til toppen, og han tenkte hun hadde helt rett, det lignet en kolossal spydspiss. Mens han stod slik sprakk skylaget, og sollyset rullet ned fjellveggen og ut i gresset, til det nådde skyggeranden fra trærne bak dem. Han så også steinen, stor og tung i gresset mellom dem og fjellet. Han så opp fjellveggen igjen, for å se hvor den hadde løsnet fra, men kunne ikke se noen dype innhugg eller ujevnheter. Bare den glatte veggen av stein, helt opp til himmelen, hvor ujevne flak etter det solsprengte skydekket drev forbi. «Si bare ifra når du er klar til å gå opp til steinen,» sa han. «Jeg er klar, jeg,» svarte hun, og han tenkte at stemmen hennes var roligere enn han hadde forestilt seg den skulle være. «Da går vi da?» spurte han. «Ja, da går vi.» Så gikk hun ut fra skyggeranden, ut i det høye gresset, opp mot steinen. Hun stoppet et lite stykke nedenfor. Han kom etter, men holdt seg bak henne. «Det var her det skjedde?» spurte han, og så på bakhodet hennes at hun nikket. «Hvordan føles det?» «Det føles ikke så jævlig som jeg trodde det skulle.» «Men du kjenner vel at du redd, kanskje?» «Ja, det gjør jeg. Jeg merker at jeg ikke klarer å puste dypt nok.» «Ok, men kanskje det hjelper hvis du nå mens vi står her forteller meg enda en gang hvordan det skjedde. Skal vi prøve det?» Hun nikket igjen. «Jeg kom ut av skogen der nede, samme sted som der vi kom ut, og så gikk jeg opp hit. Det var senere på dagen enn det er nå, og steinen kastet skygge ut til siden. Og da jeg kom hit, her hvor jeg står nå, la jeg merke til noe i skyggen. Bare noe svart som rørte på seg i det grå. Det så ikke ut som noe farlig i det hele tatt, så jeg tok noen skritt nærmere,» sa hun og tok tre forsiktige skritt mot steinen. «Hit, kanskje. Så snudde den seg, skikkelsen i skyggen, og først da så jeg at det var en veldig liten bjørnunge. Den stod og så på meg med de kulerunde øynene, og den så ganske søt og stakkarslig ut.» Hun tok hendene opp og holdt dem ved hodet, rett ved ørene. «Så ble jeg plutselig klar over hva som kom til å skje. Det bare sank inn i meg, og jeg husker at føttene ble helt kalde. Jeg aner ikke hvordan, men jeg bare visste det.» Hun trakk pusten dypt inn og pekte mot der bjørnungen hadde stått. «Hun kom ut på den siden, bak ungen, hun sprang frem og var veldig klar over at jeg var der øynene var boret fast i meg. Så ble alt plutselig så innmari langsomt rundt meg, og jeg stod som frosset fast og la merke til de minste detaljer. Jeg husker at jeg så bjørnungen bak henne, det redde blikket den hadde mens den sprang sidelengs ut i gresset, vekk fra meg og moren. Og jeg husker at jeg merket en vind, en bris, som kom gjennom skråninga og fikk gresset rundt meg til å svaie, og hvordan solen fikk pelsen som beveget seg gjennom det til å skinne. Så merket jeg hvordan bakken under de kalde føttene begynte å riste, og rett foran meg så jeg de svarte leppene og de lysegule tennene. Så ble alt svart noen sekunder. Helt til jeg lå her en plass,» sa hun og pekte i gresset bak seg. «Jeg lå her og kjente hvordan tyngden av kroppen presset luften ut av meg, og lukten fra munnen som strømmet over ansiktet mitt hver gang den slapp taket og bet på nytt. Og de store labbene som flerret alt de kom borti, klær og hud og kjøtt. Og flere ganger la

3 den seg ned på meg mens den gnagde, og hver gang klemte den pusten ut av meg slik at jeg var sikker på at jeg skulle svime av og slippe å være tilstede når den bet over nakken min. Men det skjedde ikke. Jeg var våken og tilstede hele tiden, og av og til forsøkte jeg å beskytte meg med hendene, men de ble bare skjøvet vekk med det samme. Det tok ikke slutt, og jeg følte at jeg lå der i flere timer. Men så la den seg ned enda en gang, og da ble det masse skygger foran øynene mine så ble alt svart.» Han så hvordan overkroppen hennes sank litt sammen mens hun pustet tungt ut med munnen, og tenkte at det var dette de var kommet dit for, at de nå var i ferd med å tappe ut alt det hun bar i seg, det som herjet i henne som minner og mareritt om nettene, og som han flere ganger hadde følt var ugjennomtrengelig på kontoret. Av og til hadde samtalene føltes så håpløse og lite hensiktsfulle at han forberedte en henvisning til en annen behandler så fort hun var gått ut døren. Men han hadde aldri sendt dem. Hun snudde seg mot ham, og han merket seg hvor rolig hun virket, hvor avslappet ansiktet var. Så satte hun seg ned i gresset og fortsatte: «Jeg våknet her,» sa hun og holdt hendene ut mot de høye stråene rett foran knærne sine. Han gikk noen skritt, forbi henne, og satte seg. Han så skulderen og litt av ansiktet som kom frem gjennom håret, og plutselig slo det han at det var første gang han så profilen hennes. «Jeg våknet og så rett opp i himmelen, og den var full av grå skyer. Og så blåste det, husker jeg. Jeg merket hvordan vinden gled over hodet og ansiktet og at det ble kaldt der klærne var revnet. Så flyttet jeg på beina, og kjente med det samme at leggen ikke var der. Eller Den var der, men ikke slik den skulle være. Det høres helt jævlig ut, men jeg kjente at den hang fra beinet. Da fikk jeg panikk, og begynte å kjenne på meg selv med hendene. Og hver gang jeg tok på en del av kroppen, begynte det å stråle av smerte der med det samme. Det var helt sprøtt, som om jeg vekket kroppsdelene, en etter en. Og det gjorde så utrolig vondt, det føltes som en helt ny smerte, og den bare vokste og vokste. Til slutt ble det så mye at jeg ikke klarte å holde armene løftet lenger, så jeg la dem ned, men da kjente jeg at gresset nede ved hoften var vått og seigt. Da tenkte jeg at jeg kom til å dø. Jeg var sikker på det. At jeg skulle blø ut i det høye gresset, og at ingen kom til å finne meg. Men det var ikke en trist tanke, for da hadde jeg så vondt at jeg bare håpet det skulle gå fort, at det skulle komme som et rykk. Så lukket jeg øynene og ventet, og mens jeg lå slik merket jeg at det begynte å regne.» Han satt og så på henne, mens hun så ut mot tretoppene og sundet langt der ute, hvor sollyset skimret over flaten. Han spurte henne: «Hva tenkte du på? Mens du lå her og ventet på å dø?» Hun smilte og ristet svakt på hodet mens hun holdt blikket på vannet. «Det har du aldri spurt meg om, Eliassen. Er du klar over det?» Han tenkte seg om. «Har jeg ikke?» Hun fortsatte å riste langsomt, nesten oppgitt, på hodet. «Ikke en eneste gang har du spurt meg om det. Alle de timene vi har sittet på kontoret ditt og snakket om denne dagen ikke én eneste gang har du spurt meg om det.» «Burde jeg gjort det?» «Ja, det burde du.» «Men hvorfor har du ikke sagt noe før nå? Er det noe du vil fortelle, så må du jo bare gjøre det.»

4 Hun sluttet å bevege hodet og så ned i gresset foran seg. «Jeg lå her, med øynene igjen, og jeg hørte hvordan vinden suste i stråene rundt hodet mitt og i trærne der nede. Og plutselig husket jeg pæretrærne som stod rett utenfor soveromsvinduet mitt i huset jeg vokste opp i.» Hun strakk en hånd ut til siden og rev til seg en neve med strå som hun begynte å tvinne ved å vri nevene rundt. «Jeg hadde en slags lek med meg selv da jeg bodde der. Det var en rar lek, men den var min egen og jeg var veldig glad i den.» Hun så ned på nevene som tvinnet og lo kort og lavt. «Men altså, det jeg gjorde var å åpne vinduet på rommet og skyve sengen ned slik at jeg lå rett under det. Så lukket jeg øynene og lyttet til lyden fra pæretrærne når vinden dro seg gjennom bladene, og forsøkte å høre om det var et ord i susingen. Det høres helt teit ut nå når jeg sier det, men det var utrolig godt å ligge slik, og som regel hørte jeg ord fra trærne. De kalte meg miss, eller tilbød meg is og ris. Og da jeg var liten og holdt på med dette hendte det at jeg lo så hardt at jeg måtte legge puten over ansiktet for ikke å vekke hele huset, fordi pæretrærne hvisket fis så høyt at alle i hele gaten kunne høre det. Men da var jeg bare en jentunge. Etter hvert sluttet pæretrærne å si sånt, og begynte heller å si kiss eller kis.» Hun åpnet hendene og den stramme bunten falt til bakken. Hun så ned på den. Han satt helt stille og så på henne. «Men alt dette med pæretrærne hadde jeg glemt helt til jeg lå her i gresset. Og det var mer, mye mer, som om en av klørne til bjørnen hadde gått gjennom hodeskallen min og flerret opp underbevisstheten, og alt bare rant ut. For jeg husket også en dag jeg lå og døste i hengekøyen vi hadde i hagen, og at det var sol og varmt i luften. Jeg hørte bilen hans kjøre inn over grusen i innkjørselen, og så hørte jeg skrittene hans som kom rundt hjørnet og over gresset, frem til hengekøya, og jeg merket at han tok tak i tauet nede i fotenden og svaiet meg forsiktig. Først da åpnet jeg øynene. Han sa han hadde kjørt moren min til togstasjonen, og lurte på hva jeg ville ha til middag. Jeg sa jeg hadde laget meg noe mens han var borte, så jeg var ikke sulten, og da smilte han og sa jeg var så flink. Han sa det var en fornøyelse å ha flyttet inn i et hus med en så flink jente som meg. Så slapp han tauet og gikk ned gjennom hagen og inn verandadøren, og etter en stund hørte jeg at han stekte noe på kjøkkenet, det freste ut i hagen fra de åpne vinduene, og jeg forsøkte å lytte etter ord, men det var ingenting der, bare den sinte lyden av fett og olje og varme.» Det var nesten ikke en sky igjen på himmelen og han kjente hvordan solen brant i ansiktet og svetten som piplet frem i nakken og på ryggen, men han turte ikke å ta av seg jakken, ville ikke gjøre noe som kunne forstyrre eller stoppe henne. Alt hun sa var nytt for han. «Senere den dagen, altså på kvelden, satt jeg på kjøkkenet og holdt på med ett eller annet. Jeg husker ikke hva det var, for jeg hadde alltid små prosjekter på gang, men det var sikkert en tegning, og sannsynligvis bare masse hjerter og guttenavn. Jeg var sånn når jeg var i tenårene. Alt var hjerter rundt meg. Og de satt ute i stua, stefaren min og en kamerat som het Ole, og som bodde nede i gata og alltid var på besøk når moren min var borte i helgene. De lo høyt, husker jeg. Og veldig plutselig, slik at jeg skvatt og måtte ta frem viskelæret. Så ropte han på meg fra stua og ba meg komme. Når jeg kom inn dit så jeg at de begge var røde i ansiktene, og det stod ganske mange flasker på bordet. De så på meg og stefaren min spurte om jeg ville vise Ole karakterboken min. Jeg sa det ikke var noen vits, og jeg husker jeg ville vekk derfra, jeg likte han ikke når han hadde drukket. Han ble så urolig, det skulle skje ting

5 hele tiden. Så jeg sa at jeg ikke visste hvor den var, men da bare gliste han til meg og pekte mot kommoden som stereoanlegget stod på. «I skuffen til høyre,» sa han. Og så lo Ole, høyt og plutselig. Jeg gikk bort og åpnet skuffen, så tok jeg karakterboken med meg og strakte meg over bordet og ga den til Ole. Jeg var på vei tilbake til kjøkkenet da han sa jeg måtte vente. Han satt og så på Ole som bladde i den lille, grønne boken. «Dæven, Lone. Det må jeg si!» sa Ole og så opp. «Du er virkelig ei gløgg jente!» Jeg smilte, og sa takk. «Gløgg, ja!» nesten ropte stefaren min og reiste seg fra stolen og kom bort til meg. Han stilte seg ved siden av meg, la armen om skulderen og så bort på Ole. «Hun er så flink den jenta her at du aner det ikke!» Så slapp han meg og jeg gikk tilbake på kjøkkenet. Jeg hørte at de pratet om lærerne de hadde hatt da de gikk på skolen, og om alle tingene de hadde funnet på, og som alltid ble oppdaget og rapportert hjem. Og så la de ut om hvor mye juling de hadde fått av fedrene sine, og hele tiden lo de.» Han så ned i bakken og ville si noe, komme med et spørsmål eller i det minste en kommentar, men han klarte ikke samle tankene. De satt bare i stillhet og så ut over tretoppene og ut mot sundet. Over fjellet hørtes en fjern during fra et fly. Han så et turistskip komme drivende gjennom sundet med sin unaturlig skarpe hvitfarge. Alt var så rolig og sløvt i varmen, og han så ned i gresset igjen, forsøkte å forestille seg hva som hadde skjedd henne her, men det gikk ikke. Han hørte at duringen fra flyet ble høyere og så opp. En hvit stripe i det blå, og det litt skjeve korset som spant den frem. «Det er så rart,» sa hun plutselig, og han ble revet ut av den sløve og varme stemningen. «Hvordan man kan ligge i senga og være helt borte fra verden, men uten å sove. Det er ikke drøm, og det er ikke dagdrøm, men bare en underlig tilstand. Det er bare mørkt, ikke en eneste tanke i hodet, pusten helt fullstendig rolig. Det skjedde hver gang jeg lå og hørte på pæretrærne, til slutt var jeg bare borte i meg selv. Bare stille og tomt, og godt. Jeg hørte ingenting mens jeg lå der, men jeg merket noe, en slags rar og ubehagelig bevegelse i magen. Og da jeg åpnet øynene visste jeg at jeg ikke var alene i rommet. Jeg så ingenting, men bare fornemmet noe utenfor sengen, merket at mørket inneholdt noe. Og da ble jeg redd og lukket øynene igjen og knep dem sammen. Rett etterpå merket jeg at han satt seg på sengekanten, madrassen sank ned og det føltes som om jeg skulle gli mot han. Så hørte jeg pusten hans, og merket den sursøte lukten rett over ansiktet mitt. «Du er alltid så flink, Lone,» sa han, og stemmen hans var grøtete, som om han nettopp hadde våknet. Så spurte han hvordan det var å være som meg, så flink hele tiden, og om jeg kunne vise han det, vise han akkurat hvor flink jeg kunne være. «Kan du det, Lone?» sa han. «Kan du vise meg hvor flink du er?» Og så kjente jeg hånden hans over pannen, ned over kinnene og halsen. Hun snudde seg og så på ham, «Tyngden oppå meg, pusten som ble klemt ut. Lukten fra munnen hver gang den åpnet seg over meg. Vet du hva jeg tenkte på da, Eliassen? Men jeg lå der?» Han så på henne, men klarte ikke svare. «Pæretrærne. Hele tiden tenkte jeg på pæretrærne, og jeg prøvde å høre dem, høre ordene de sa, men det var ingenting. De sa ikke et eneste ord til meg.»