Ei lang og god historie

Transkript

1 Ei lang og god historie P. L. Gipling P. L. Gipling

2 2 P. L. Gipling

3 Ei lang og god historie P. L. Gipling Av Erling Koldaas DesignTrykk AS 2010 P. L. Gipling

4 Ei lang og god historie Det hele startet med Peter Lornts Gipling og en gårdssag i Fram-Verran for lenge, lenge siden. I 1930 flyttet Peter Lornts til Steinkjer for å selge trelastproduksjonen sin fra et lite skur på Steinkjerkaia. På 30-tallet startet han eget sagbruk og høvleri i byen ett av suksessproduktene var staver til trekasser, som ble brukt i norske fiskerier og eksportert både ut i Europa og til fjernere verdensdeler. Like etter krigen startet en målbevisst satsing på et bredere sortiment, flinke folk ble headhuntet og en ny butikk ble åpnet i Kongens gate på Nordsia. Sagbruk og høvleri ble etter hvert lagt ned, og fra da av ble det satset stort på salg av trelast og byggevarer. Butikklokalene ble fort for små, og på 80-tallet så et stort og moderne byggvarehus dagens lys. Dette ble landets første BYGGMAKKER-forretning og kjedens pilotbutikk. I dag er det 7 Byggmakker-butikker i hele fylket med en omsetning på en halv milliard kroner. Veien fram til i dag har vært både lang og spennende. Bedriften har overlevd både brann og krig, og ikke minst har landet vårt endret seg. Riktige beslutninger til riktige tider er nøkkelen til at en bedrift skal overleve på sikt. A.S. P. L. Gipling har tatt mange gode veivalg. Foto: Eigil Kirknes la et flott grunnlag for videre vekst. Gipling-ånden kjennetegner selskapet. Kundene har alltid vært i fokus, og Gipling er kjent for sin gode service. Spesielt vil vi takke alle gode medarbeidere opp gjennom alle år. Dere er og har vært nøkkelen til selskapets suksess. For oss er det med stolthet og ydmykhet vi er med på å bringe historien videre. Fundamentet ble lagt i generasjonene før oss. De 4 P. L. Gipling

5 Det starta med ei lita sag Det regna i Framverran. Peter Lornts og fire fem av søskenan sto og kika etter jekta som nettopp hadd lagt ut. Det hang tåke over tretoppan og oktober va blaut. Ombord på jekta va Lornts Lornts Gipling. Han skoill vårrå bort i fleir vækka, og levér trelast mang plassa oppover nordlandskysten. Han hadd to jekti, og begge va ut på fraktoppdrag. Ungan skoill vårrå heim og arbe med saga, sånn at det va nåkkå å hent te neste tur. Det va ungan som dreiv saga ungan og mora dæmmers, i sol og regn. Saga, småbruket, og skogen dreiv dæm. Skogen sto tett rundt Gipling-gården og husmannsplassan Myra, Sve og Nordgrana.. Peter Lornts hadd vorri 110 år i år i Som 23-åring for n te Steinkjer innerst i fjor n og byn t på Skogskolen i Eggelia. Et par år seinar for n te Framverran igjen te den gamle saga te farin; saga han hadd voksi opp attme, og som han kjent ut og inn. Ein dag sto n nerri fjæra og såg ut over sjø n. Saga hadd vorti fer lita, og hain fer stor. Han villa fløtt og bynnj et nytt liv. Han såg innover fjor n og der låg den lisse byen Steinkjer, med jekti og sagi, med feskera og bønder. Soldata og fyllika. Dit for n, og starta med trelastsalg på Sneppen. Han for i 1929 heilt alein og han vart læng, Etter to år fløttan fra Sneppen, over te Nordsileiret. Det vart my å gjørra, og han trøngt hjølp, salget av trelast gjekk godt, og ein etter ein kom dæm, søsken, søskenbarn, naboa. Dæm kom fra Myra og Sve fer han Peter Lornts voks i Steinkjer, og pengan fra kundan førd n tebake te Framverran, te Gipling-gården og husmannsplassan. Dæm som kjent n sei n va ein god mainn. Ein raus mainn. Ein snill mainn. P. L. Gipling

6 Han hadd my pæng og hjalp dæm som trøngt hjølp, vart det sagt. Ein dag sto n nemme trelastlageret og saga si og vist det fram. Det va ein sommerdag. Fjor n va still, og sola varma over Innherred. Redaktøren i lokalavisa, Olav Hougen, hadd nettopp skrevvi bysangen te Steinkjer : Langs med elvens munning, ved den fagre fjord, og det var der han sto hain Peter Lornts og pekt på store stabla av trelast og tømmer. Og herre e framtida, sa n Steinkjer e framtida! Men det han egentlig sa, va at han va framtida. Han: P. L. Gipling. Peter Bertram Lorentsøn Gipling. Hu Gudrun som sto og såg den fantastiske trelaststabelen og tømmerloinnan, sa ja. Dæm gifta sæ, han og hu Gudrun Aunan fra Ogndal n. Nån sei det va hun som årna han. Hu vart en kløpper te å driv sag. Og hu drog med sæ slektning etter slektning. Dæm koinn derre med skog ogndalingan. Og når følk som handla trelast te hus og fjøs itj koinn betal, fekk dæm det på krita særlig ogndalingan. Peter Lornts Gipling likt ongdalingan. Han ga krona te kjerka i Ogndalen. Så te Vestvik-kjerka i Framverran. Det vart travle tider, handel og krig. Etterpå vart det handel og fred. På Nordsileiret i Steinkjer vart det produsert feskkassa. Fleire millioner. Hys- og seikassa. Neddi Middelhavet sto Alekos og Jorgos på ei lita kai på ei øy i Hellas og venta på båten. Dæm hadd sitron og frukt, som skoill skipes ut. Og med båten dæm såg etter kom tomkassan fra Gipling i Steinkjer. Det samme skjedd i små havni i Argentina. I Gipling-kassan vart de søramerikanske eplan skipa te Europa, og nån av dæm fann veien te Steinkjer og, og havna på et kjølelager, før dæm vart sælt te jul i butikken i Kongensgata 20 på Nordsia. Butikken hett Odds Frukt & Tobakk. 6 P. L. Gipling

7 Kassan fra P. L. Gipling hadd gjort ein bra tur. Faren min dreiv den fruktbutikken, men sa aldri nåkkå om at det va n Peter Lornts Gipling som egentlig hadd kommi med eplan. Peter Lornts utvida etterkvart. Det vart byggvara: Finér. Asfaltpapp. Treull. Steinull. A-papp, B-Papp, C-papp og D-papp. Og Eternitt. Og det vart meir pæng. Johannes Diesen kom inn i firmaet som økonom seint på 40-tallet. Vi må ha ein stødig ein, sa n P. L. Gipling. Seks år seinar, i 1954, vart Ole Severeide head-hunta for å bygg opp byggvare-salget. Konkurransen va beinhard. Storbyen Steinkjer hadd Følstad Sande Grindberg Samvirkelaget Skogeierlaget Nordbotten. All sælt byggvara. Problemet te han P. L. Gipling va at han ikke hadd nån butikk medt i by n. Saga og lageret låg i Bogaveien. P. L. Gipling

8 No etter krigen va Steinkjer gjenreist etter bombinga, og det skein i butikkvinduan i Kongensgata, fra Vammen te Sannan. På all tomtin hadd det reist sæ forretningsgårda i Kongensgata, med unntak av ein plass: Kongensgata 17 på Nordsia. Der va det et høl ledig mellom bakerbrødrene Wiklund og gården te n Olaf Berg, han Martin Kvennavika. Æ satt i vinduskarmen i andreetasjen i gården på den ainner sia av gata og keik ut, da den første gravemaskina kom og bynt å gråvvå ut tomta. Et lite år seinar sto Gipling-gården oppreist. No hadd dæm et utsalgssted fer ovna, parkett og panel. Æ såg en fra vinduet i gården på ainner sea av gata, han Ole Severeide, men vesst itj kæm han va da. Og skiltet va så rart. Skiltet over vinduet. Det va så mang bokstava foran Gipling-navnet. ASPL. Fir fornavn va uvanlig mang, tenkt æ, og va 10 år. Han P. L. Gipling va så fernøgd med han Severeide og han Diesen at han ga dæm kvarsin halve gris et år, te jul. Det vart et kjempeproblem, ikke for at dæm va vegetarianera, men for at det ikke fantes frysera. Da kjøpt n Peter Lornts fryser te begge to. I etasjen over Gipling-butikken i Kongensgata 17 på Nordsia fløtta familien Diesen inn. I førsteetasjen i Wimpelmannsgata 5 i Påssåbyen fløtta familien Severeide inn. P. L.Gipling budd i andre, og vart en slags bestefar te ongan i huset. Han som starta i Framverran med gårdssaga og hadd åtte søsken fekk ingen onga. Han kom te Steinkjer og vart gründer n. Og den 13. november i 2010 va medarbeidera fra heile fylket samla i Steinkjer for å feir 80-årsdagen te firmaet, som mainn fra Framverran starta. Det starta med ei lita sag. Tekst: Odd B. Grønli 8 P. L. Gipling

9 By bygget på tømmer Sagbruksvirksomhet og utførsel av tømmer har lange røtter i Steinkjer. Tømmer av god kvalitet, særlig til båt- og husbygging, var helt fra vikingtiden en attraktiv handelsvare, og ble skipet ut til blant annet Island, Skottland og England. Rike skogsområder omkranset vannveiene ned til Steinkjer, og tømmerstokkene ble heist om bord i skipene innerst i fjordbassenget. Ved begynnelsen av 1600-tallet vet vi at velstående bønder og kirkens menn bygget flere vannsager rundt Steinkjer, og det betydde at de små husklyngene på begge sider av Steinkjerelvens utløp fikk selskap av stabler med bord og planker. Jekter og andre fartøyer som hentet trelasten, brakte også med seg annen handelsvirksomhet, og flere handelsmenn og håndverkere etablerte seg på strandstedet. Stenvigen Dampsag ble etablert i Steinvika i 1874, og drev sin virksomhet her under forskjellige eiere fram til selskapet ble oppløst i Dette bildet er fra ca. 1910, og selskapet var da overtatt av Meraker Brug. Foto: Foreningen Gamle Steinkjer. P. L. Gipling

10 En av de store eksportartiklene fra Steinkjer frem til siste krig var såkalt props tømmer som ble brukt til å støtte opp i gruvegangene og som ble sendt med skip til særlig England og land i Sør-Amerika. Dette lagerområdet lå ved Sneppen i området mellom jernbanen og Sørsikaia. Bildet er tatt i Foto: Foreningen Gamle Steinkjer. 10 P. L. Gipling

11 At mye av handelsrettighetene var tillagt kjøpmenn i Trondheim, var med på å begrense Steinkjers utvikling. Det var strenge privilegier knyttet til de fleste former for yrkesutøvelse, og befolkningsveksten var beskjeden så sent som i 1835 var det ikke mer enn 200 fastboende. Men på 1830-tallet skjøt utviklingen fart. Flere driftige menn fikk handelsrettigheter og etablerte seg på nordre side av elven hvor det var god tilgang på tomter for å drive forretningsvirksomhet. Og godt hjulpet av gode tider i landbruket ble ladestedet Steinkjer formelig drevet frem av de omkringliggende bygdene. Jektene er allerede nevnt, og i 1848 innledet jektskipper Andreas Hågensen en ny æra da han dro på handelsekspedisjon fra Steinkjer til Nordland hvor trelast utgjorde det meste av lasten. Etter hvert ble handelen utvidet til å omfatte Troms og Finnmark ja, enkelte skuter tok turen helt til Arkhangelsk. Som en følge av Hell- Sunnanbanen fikk Steinkjer i 1905 nytt havneområde med eget sidespor. Deler av dette arealet ble umiddelbart tatt i bruk som opplastingsområde for trelast, som ble eksportert både med jernbane og skip. Senere ble det også sidespor over Nordsileiret ut til Bogen. Foto: Foreningen Gamle Steinkjer. P. L. Gipling

12 Indherreds Aktie-Dampskibsselskap hadde en rekke skip som besørget eksport av trelast fra Steinkjer. Blant dem var M.s.Trana (søsterskip til M.s.Vibe ), bygd ved Steinkjer slip og mekaniske verksted under første verdenskrig. Trana var 120 fot lang og 24 fot brei og lastet 300 tonn. Foto: Foreningen Gamle Steinkjer. En betydelig eksport av grovt trevirke ble etter hvert supplert med lokal foredling av de rike tømmerforekomstene i distriktet. Flere store sagbruk ble etablert her kan nevnes Stenviken Dampsag (1874), Nordsjø Brug (1880), Selvig Dampsag og Høvleri (1896) og Stenkjær Dampsag & Høvleri (1909). Foredlingsvirksomheten ga trevirke til lokal båtbygging og oppbygging av byen, og samtidig en betydelig økning i eksportinntektene. De tre første av de ovennevnte sagbrukene ble nedlagt i perioden Svingende konjunkturer, skiftende eierforhold, slitte anlegg og branner var de viktigste årsakene til at de innstilte driften. Tilgangen på tømmer var imidlertid fortsatt god, og frafallet av flere store aktører ga åpning for nye driftige menn til å etablere seg i sagbruksbransjen. 12 P. L. Gipling

13 Jomfruelig mark: Nordsileiret i 1907, og i retning av jernbanebrua ligger Nøstvolden Dampsag og det gamle skipsbyggeriet som ble drevet av byggmester Nils Ovesen. Disse virksomhetene ble kjøpt opp av Eleseus Ramberg, og var fundamentet til dannelsen av Stenkjær Dampsag og Høvleri i Foto: Foreningen Gamle Steinkjer. P. L. Gipling

14 Steinkjerelva med bruene og Nordsileiret i bakgrunnen omkring Stenkjær Dampsag og Høvleri er gjenoppbygget etter den store brannen i 1914 og var en av byens største arbeidsplasser. Det sies at store deler av livet i småbyen var innrettet etter signalene fra dampkjelen på saga - arbeidstidens start, pauser og arbeidstidens slutt. Foto: Foreningen Gamle Steinkjer. 14 P. L. Gipling

15 Etablering, krigstid og gjenreisning Om han så at det var en åpning i trelastbransjen etter at mange sentrale aktører var falt fra, vites ikke med sikkerhet. Men faktum er at Peter Bertram Lorentsøn Gipling fra Fram-Verran (nå Mosvik) i 1930 etablerte seg som trelasthandler i Steinkjer. Han var da 30 år gammel (født 29. september 1900), og hadde både utdannelse og bakgrunn for yrket. Han fullførte i 1924 Statens Skogskole i Steinkjer, og arbeidet de påfølgende årene som tømmermåler i hjembygda og var også engasjert i driften av familiens sagbruk på Voldsetøra. Hjemgården Gipling var en middels stor gård. I 1900 hadde gården 107 dekar dyrket jord og 300 dekar skog, og med grense mot Verrasundet ble utkommet en kombinasjon av fiske, jordbruk og jektfart. For det var mange munner som skulle mettes på Gipling. Bare i sitt andre ekteskap med Berntine hadde faren Lornts åtte barn, hvor Peter L. var den syvende i rekken. Dette med handel lå nok også i blodet, for faren som var mye engasjert i jektfart, og hadde egen jekt som gikk regelmessig med trelast både til Møre og Nordland. Peter L. Gipling, som han selv forkortet sitt noe omstendelige navn til, bygget seg opp fra grunnen av. Han startet i et lite skur ved Sørsikaia i Steinkjer, og selv i en økonomisk vanskelig tid gikk det bra for den unge forretningsmannen. Han kjøpte tømmer og trelast i steinkjerdistriktet som ble sendt ut fra kaia med båt, og han besørget også salg av trelast produsert ved familiens sagbruk på Voldsetøra. Disse årene var også viktige for å bygge opp et stort kontaktnett. Den 29. september 1934, noen dager etter hans 34-årsdag, ble firmaet A/S P. L. Gipling stiftet et aksjeselskap med hovedformål å drive omsetning av trelast. Tre av stifterne var til stede: Marius Sundbymo fra Egge, Asbjørn Aunan, Ogndal og Peter L. Gipling, som også møtte med skriftlig fullmakt fra Paul Gipling i Verran. Paul var storebroren. Aksjekapitalen var ikke på mer enn kroner, fordelt på 30 aksjer à 100 kroner. Sundbymo og Aunan tegnet seg for fem aksjer hver, Peter L. Gipling to aksjer, mens Paul Gipling ble majoritetseier med 18 aksjer. Styrets første tillitsvalgte ble Peter L. Gipling og Asbjørn Aunan, med førstnevnte som formann. De påfølgende årene bygger Peter L. Gipling opp en betydelig virksomhet i Steinkjer. Han fikk allerede i 1932 feste en tre mål stor tomt på det daværende Nordsileiret nabo med Stenkjær Dampsag og Høvleri. Gipling trengte først og fremst plass til opplag av tømmer, men allerede samme år oppførte han en bygning for en stavsag året etter kommer den første tømmersagen. Det var ikke bare fast P. L. Gipling

16 Den spede starten: Midt på bildet Steinkjer havn Det var her Peter L. Gipling samme år leide et skur og startet sin virksomhet i byen. Foto: Foreningen Gamle Steinkjer. 16 P. L. Gipling

17 Steinkjer på midten av 1930-tallet. En by i vekst og med stor optimisme - et godt utgangspunkt for gründere innen handel og industri. Foto: Foreningen Gamle Steinkjer. P. L. Gipling

18 grunn under føttene de første årene på Nordsileiret. Den første saga ble satt på pæler, og Gipling brukte sagflis som fyllmasse. På denne måten fikk bedriften etter hvert en sagbrukstomt på 38 mål. Tomtearealet blir gradvis utvidet, og med etableringen av aksjeselskapet i 1934 går firmaet over fra å være en enmannsbedrift til en pulserende virksomhet med sagbruk, høvleri og kasseproduksjon ikke minst det siste skal bli en bærebjelke i firmaets aktivitet i flere tiår. I tillegg driver også firmaet Giplingfamiliens gamle sagbruk på Voldsetøra. Vi må også ta med ytterligere ett bevis på at Peter L. Gipling hadde langsiktige planer i Steinkjer. Han gifter seg i Skei kirke 3. januar 1942 med Gudrun Nikoline Aunan ( ). Ekteparet bosetter seg i Tordenskjolds gate (i dag Wimpelmannsgata 5), hvor de etter tyskernes bombing i 1940 bygger en ny og moderne tomannsbolig. De fikk ingen barn. Under krigen innfører okkupasjonsmakten streng regulering av tilgangen på tømmer, og fører nitidig kontroll med omsetningen av trelast. Etter 1942 går nesten all produksjon til utbygging av tyske anlegg, og kontrollører følger nøye med på at de lokale sagbrukene oppfyller alle pålegg. Krigsårene bød således på store utfordringer for trelastnæringen, og for å utnytte anlegg og arbeidskraft tilføyde P. L. Gipling generatorknott til sitt sortiment. Det var en sped start med innkjøp og tørking av virke på slutten av 1940 og i 1941, med henholdsvis 200 og 800 hektoliter som ble kunstig tørket på sagbruksområdet. Produksjonen tok av i 1942 med hektoliter, og de første fire månedene av 1943 nådde produksjonen opp i hektoliter. En annen målestokk er forbruket av papirsekker. I 1942 gikk det ut ca storsekk med knott, mens det forventede forbruket i 1943 var sekker. P. L. Gipling fikk egen strømkvote til knottproduksjonen. Det var særlig tørkingen som foregikk i egne siloer, som var kraftkrevende. I 1943 var forbruket på ca kwt. i måneden. Det ble benyttet olderved i produksjonen, og virket ble dels levert på bruket, dels kjøpt på rot og hogd etter behov. Knottproduksjon i denne skalaen krevde spesialutstyr. Stokkene ble først kappet i ca. 7 centimeters lengde, og deretter ble det benyttet en høgger som klyvde disse skivene i passe biter knott. Peter L. Gipling ble tidlig en nær venn med Hjalmar Aalberg. Han eide Aalberg Mekaniske Verksted i Steinkjer, som hadde spesialisert seg på utstyr til sagbruksindustrien. En spesialitet var maskiner som laget staver til kasseproduksjonen noe vi skal komme tilbake til. Nyenget mekaniske verksted i Levanger leverte mye utstyr for knottproduksjon til virksomheter i Innherred, men det nære samarbeidet mellom Aalberg og Gipling kan også ha resultert i at Aalberg Mekaniske Verksted utviklet og leverte slikt utstyr. Mye av knottproduksjonen ble rekvirert av den tyske okkupasjonsmakten, en del ble levert til norske myndigheter og fordelt ut over i landet, mens noe ble solgt til forsyningsnemnden i Steinkjer. Og vi ser at virksomheten skaffet arbeid til mange. Gamle timelister viser at P. L. Gipling i 1943 hadde 12 fast ansatte og nesten dobbel så mange timelønte i tillegg. Som en kuriositet tar vi med oppgaven over ansatte pr. 5. mai 1943 ved A/S P. L. Giplings sagbruk, høvleri og knottfabrikk: 18 P. L. Gipling

19 P. L. Gipling, disponent A. Tønne, kontorist Inge Johnsen, arbeider Tore Kjørås, arbeider Oskar Lynum, sjåfør Bj. Ramstad, arbeider Olav Røthe, arbeider M. Sundbymo, høvelmester M. Thuun, arbeider Karl Øksnes, arbeider Reidar Øksnes, arbeider John Herstad, arbeider. Oversiktsbilde over Nordsileiret i Rett foran Skogskolen begynner Gipling-bruket å ta form. Foto: Foreningen Gamle Steinkjer. P. L. Gipling

20 De fast ansatte ved virksomheten hadde en timelønn på kr. 1,42 viser en rapport til Inntrøndelag Prispoliti, mens de timelønte måtte nøye seg med 80 øre. Gudrun og Peter L. Gipling hadde omtanke for sine slektninger, og av ansattelistene ser vi at slektninger fikk arbeid i kortere eller lengre perioder. En av dem som kom inn i bedriften etter krigen var hans to år yngre bror, Andreas Gipling, som arbeidet i firmaet frem til pensjonsalder. En brevveksling mellom firmaet og Trana Teglværk vinteren 1943 forteller at Peter L. Gipling hadde behov for nybygg, trolig relatert til knottproduksjonen. Han ønsket å kjøpe murstein, men fikk tilbakemelding om at all murstein ved teglverket var beslaglagt og all fremtidig produksjon rekvirert. Og, heter det i brevet, nybygg eller utvidelse må være godkjent av Abteilung Technik, Dienstestelle Trondheim. Noe nybygg ble det ikke så lenge krigen varte. ble ødelagt av brann 5. juni At det var relativt kummerlig kommer også klart til uttrykk da Statens Arbeidstilsyn inspiserte bedriften i 1946, noe som resultert i en rekke pålegg. Det blir blant annet stilt krav om nybygg som skal inneholde tidsmessige arbeidslokaler og folkerom samt en rekke pålegg om bedring av sanitære forhold. Peter L. Gipling tar fatt i utfordringene, og i 1948 blir nytt sagbruk og kassefabrikk tatt i bruk på bedriftens område på Nordsileiret. Etter krigen er det også et nytt forretningsområde som skyter fart. Behovet for alle typer bygningsartikler er nærmest umettelig, Men det var ikke bare den tyske okkupasjonsmaktens pålegg og reguleringer som skapte problemer for A/S P. L. Gipling. Vinteren 1943 måtte firmaet søke Forretningsbanken i Steinkjer om en midlertidig økning av kassakredittlånet fra til kroner. Årsak: Tidlig islegging i Verrasundet gjorde at det ikke var mulig å skipe ut fra et stort lager ved sagbruket på Voldsetøra. Fem lange krigsår tærte hardt på selskapets utstyrspark, og situasjonen forverret seg da saga Fra Steinkjer i krigsårene. Personbiler ble ofte utstyrt med generator på egen henger, og drivstoffet - knotten - ble medbragt i sekker på taket. Foto: Foreningen Gamle Steinkjer. 20 P. L. Gipling

21 både lokalt og nasjonalt. Peter L. Gipling ser denne muligheten, og sikrer seg agenturer på blant annet eternit takplater og sement. Samarbeidet med den lokale Petter Smart, Hjalmar Aalberg fortsetter. Gipling og Aalberg arbeidet mye med å effektivisere kasseproduksjonen, hvor det var store ordrer og gode inntjeningsmuligheter. Aalberg konstruerte blant annet en Dobbeltkanter, som kantet, klyvde og kappet kassebord i en operasjon. Og nettopp kasseproduksjonen ble litt av et eventyr for P. L. Gipling i årene etter krigen. Dette var noe Peter L. Gipling hadde startet med allerede ved etableringen på Nordsileiret, men etterspørselen skjøt virkelig fart etter krigen. Det var alt fra fiskekasser til Nord-Norge og fruktkasser til Sør- Amerika. Og det var store kvanta som ble etterspurt. En av firmaets hovedforbindelse var Arne Eggen i Trondheim. Som et eksempel forventer Eggen i 1947 en samlet bestilling fra landets fiskeeksportører på helkasser. Spørsmålet til P. L. Gipling er klart: Hvor mange 1/1-kasser fra deres firma kan jeg gjøre regning med i tiden oktober 1947 til mars 1948? En Dobbeltkanter signert Hjalmar Aalberg, og som hadde stor betydning for effektivisering av kassebord-produksjonen. Maskinen kantet, klyvde og kappet kassebord i en operasjon. Foto utlånt av Eva Waagen. Kasseproduksjonen var også et fint supplement til den løpende produksjonen av høvlet og uhøvlet trelast, idet tømmerstokken kunne utnyttes nesten til siste trevl. Av eldre korrespondanse fremgår at den relativt beskjedne Steinkjer-bedriften kunne levere både fem og ti tusen kasser i måneden til forskjellige mottagere, og enkeltordre på tomatkasser eller fruktkasser var ikke uvanlige. Peter L. Gipling benytter også oppsvinget etter krigen til å sikre seg full kontroll over firmaet. I 1946 utvides aksjekapitalen fra til kroner, og Gipling tegner seg for samtlige av de nye aksjene. P. L. Gipling

22 Hektiske år etter krigen 1947 er et nytt merkeår for P. L. Gipling. Firmaets virksomhet og omsetning skyter fart, og administrative rutiner og papirarbeid tårner seg opp for Peter L. Gipling. Han ser at bedriften trenger en person som kan ta hånd om økonomi og administrasjon mens han selv kan konsentrere seg om driften av bruket, og det lykkelige valget faller på 25 år gamle Johannes Diesen. Det ble brukt mye penger på nybygg og utstyr på sagbruksområdet på Nordsileiret her høvelbygningen fra P. L. Gipling

23 Johannes Diesen hadde i alle sine år i bedriften ansvaret for økonomi og administrasjon, og hadde aldri noe krav om lukseriøst innredet kontor... P. L. Gipling

24 Diesen var født i Målselv, men vokste opp i Narvik hvor hans far ble telegrafbestyrer i Her opplevde han de harde kampene i 1940, men senere samme år flyttet familien til Oslo hvor han gikk Kristelig gymnasium. Årsskiftet 1944/45 ble han uteksaminert fra Statens Skogskole i Steinkjer i skogskoletiden møtte han også sin Anfrid (Selliås) fra Snåsa, og de to giftet seg i Etter et kort opphold som herredsskogmester i Målselv fullførte han sin utdannelse med merkantile fag ved Handelsgymnaset i Trondheim. Det var dermed en godt skolert ung mann som hadde sin første arbeidsdag i firma P. L. Gipling 20. august Og det manglet ikke på arbeidsoppgaver. - Papirer og bilag lå i hauger på kontoret på Nordsileiret, har han selv fortalt, og det tok lang tid å få orden på regnskapet og innført nye rutiner. Diesen og Gipling fant tonen fra første dag. Gipling overlot gladelig ansvaret for det administrative, og Diesen fikk brukt både sin økonomiske og skogfaglige utdanning. Han hadde blant annet ansvaret for de mange tømmeroppgjørene og for fløting av tømmer, og med drøyt 20 mann i fast arbeid og mange timelønte var det mye arbeid når de ansatte en gang i uken skulle ha sine lønningsposer. - Det var kolossalt travelt, fortalte Diesen, da han 40 år senere så tilbake på sine første år i firmaet. Vi hadde leveranser til de fleste nybygg i Steinkjer, og var hoffleverandør til blant annet Steinkjer Nye Boligbyggelag, hvor vi leverte alt fra spiker til innredninger. Det gikk båtlaster med trelast nordover og til England, kassematerialer i store mengder til mange land og det ankom ladninger med ulike bygningsartikler som knapt rakk å være innom lagerskurene på Nordsileiret. At Gipling hadde stor tro på den unge Diesen, avtegner seg også i selskapets styreprotokoll. I 1949 blir han aksjonær, og i februar 1952 blir han innvalgt i styret sammen med Gipling, løser handelsbrev og blir ansvarlig for å representere firmaet utad. Også privat får de to et nært forhold. På slutten av 1940-tallet overtar ekteparet Gipling hytten Pynten på Stod-siden i sørenden av Snåsavatnet, og i 1953 bygger ekteparet Diesen hytte på naboeiendommen; disse hyttene eies i dag av to av Diesens sønner. Diesen kom inn i firmaet midt under den mest hektiske gjenreisningen både lokalt i Steinkjer og andre steder i landet, ikke minst i Finnmark hvor det var et nærmest umettelig behov for trelast og andre bygningsvarer. Det foreligger mange nærmest desperate brev fra trelastutsalg i Troms og Finnmark, og pris og dimensjoner synes underordnet bare man kan få sendt trelast nordover! 24 P. L. Gipling

25 Hytten Pynten ved Snåsavatnet ble familien Giplings andre hjem, og her er Peter L. Gipling i ferd med vedlikeholdsarbeid. Utlånt av Eva Waagen. P. L. Gipling

26 Peter L. Gipling var en ivrig fisker, og stadig på farten på Snåsavatnet med garn og annen fiskeredskap. Utlånt av Eva Waagen. 26 P. L. Gipling

27 På Oslo-tur i 1950-årene Peter L. Gipling var ingen sinke når det gjaldt å finne på noe gøy sammen med kameratene. Det kunne være en hyttetur eller en utflukt for å prøve fiskestangen, og de var vel verken verre eller bedre enn mannfolk flest. Ved en anledning på 1950-tallet satte Gipling, Odin Elden, Lars Hægstad og Hjalmar Aalberg, med drosjeeier Svend Waagen utkommandert som sjåfør, kursen mot hovedstaden på guttetur. Historien beretter ikke noe om turen sørover, men vel fremme tok karene inn på Hotel Continental bare det beste var godt nok. Verdensvante lot de tjenestevillige pikkoloer ta bagasjen, og unnslo seg ikke da en velvillig dørvakt i stram uniform tilbød fyr på sigarene. Karene var borte i en uke Like før hjemreise måtte det kjøpes inn bygaver til fruene som satt hjemme. Særlig vant med slik handel var kvartetten ikke, men i opplivet stemning ble det foretatt innkjøp av fire like, rosa og gjennomsiktige nylon nattkjoler. - Det blir noe annet enn de triste flanellsnattkjolene, konstaterte fire fornøyde karer! Det ble etter sigende også en belivet hjemtur, og det gikk ikke bedre enn at Gipling fikk på seg Odin Eldens rutete hatt i størrelse 61, mens hans hatt i størrelse 59 og samme utseende havnet på kameratens hode. Fru Gudruns hjemkomsthilsen på trappa etter ni dagers fravær ble dermed: - Nei, no tru æ sanneli at haue ditt ha krømpa på turen! Om fru Gipling og de andre fruene tok sine gjennomsiktige nylon nattkjoler i bruk? Det forblir familiehemmeligheter, men nyheten om de dristige bygavene spredte seg raskt i Steinkjer og ble en snakkis i lang tid. P. L. Gipling

28 Suksess med byggevarer Peter L. Gipling må ha vært en god menneskekjenner, med et godt blikk for å gjøre gode ansettelser. Selv var han mest opptatt av sagbruksvirksomheten, men med sitt forretningsinstinkt så han at det var viktig og riktig også å satse på salg av andre bygningsartikler. Diesen hadde etter noen år full kontroll på det økonomiske og de administrative arbeidsoppgavene, men på Som salgssjef i P. L. Gipling ledet Ole Severeide den målbevisste satsingen på byggevarer. Det ble ofte lange arbeidsdager, hvor timene før og etter åpningstiden i forretningen ble benyttet til kontorarbeid. 28 P. L. Gipling

29 begynnelsen av 1950-tallet ble det klart at firmaet hadde bruk for en person som kunne ta hånd om byggevarene og utvikle denne virksomheten. Gipling hadde utvilsomt hørt gode ord om en ung mann som i 1954 fikk sparken av Steinkjer Samvirkelag etter å ha nektet å organisere seg slik arbeidsgiveren krevde. Han oppsøkte i hvert fall Ole Severeide med en klar beskjed: - Du skal begynne å arbeide hos meg! Og han hadde et skikkelig lokkemiddel i bakhånd. Med jobben fulgte nemlig en moderne leilighet i Giplings hus i Wimpelmannsgata 5 - en fjern drøm for de fleste i Steinkjer, som fortsatt slet med stor boligmangel. Severeide tok jobben, og kastet seg med stor iver over oppgaven. Han hadde en bred og allsidig selgerbakgrunn, en mann som i hele sin lange karriere alltid satte kunden i fokus. Født på Rørvik i 1918, og tok middelskoleeksamen i Deretter var han i lære hos et stort grossistfirma i Bergen fram til 1941 før han vendte hjem til Rørvik, hvor han ledet den lokale forsyningsnemnden frem til 1946 og senere arbeidet i sin onkels jernvareforretning. Sammen med sin Hjørdis kom han i 1951 til Steinkjer og jobb i Samvirkelaget. Ekteparet fikk fire barn, tre sønner og en datter. Fra første dag fungerte samarbeidet med Gipling og Severeide, og det ble satt ambisiøse mål: P. L. Gipling skulle etablere seg som grossist i byggevarer, og for å få til dette krevdes betydelige salgsvolum og etablering av tette bånd til produsenter og de nasjonale aktørene i byggevarebransjen. Det ble mange og lange arbeidsdager for Severeide, men han og firmaet lyktes med sine målsettinger. P. L. Gipling ble grossist for et område som strakte seg fra Skogn i sør til fylkesgrensen i nord, og forsynte lokale samvirkelag og landhandlere med et utall små og store artikler. I tillegg økte direktesalget fra egne lagre på Nordsileiret betydelig. I 1957 kunne firmaet endelig flytte inn i egen forretningsgård i Kongens gate 17 på Nordsia og fikk på en helt annen måte presentert sitt stadig økende vareutvalg. Peter L. Gipling kunne på sin lune måte karakterisere byggevarene som småstund-arbeid, men det hersker liten tvil om at det grunnlaget som fra 1954 ble lagt av Severeide med solid bistand fra hans makker Diesen, senere ble gull verdt for P. L. Gipling. Nøkternhet preget fortsatt firmaet det ble aldri investert før pengene sto på bok, men omsetning og kundemasse økte i raskt tempo. At Peter L. Gipling satte pris på sine unge ledere fremgår også av styreprotokollen. I 1956 ble aksjekapitalen økt fra til kroner, og av de 250 nye aksjene fikk Diesen og Severeide tegne seg for 50 hver. P. L. Gipling