Organ for Samfunnsviternes fagforening Hvorfor måtte Ibsen til Pyramidene i Egypt?

Transkript

1 Samfunnsviteren Organ for Samfunnsviternes fagforening Hvorfor måtte Ibsen til Pyramidene i Egypt?

2 Igjen nærmar det seg jul. Det betyr blant anna at kalendrane fyllast opp av juleavslutning på skule, og i barnehage, av pepperkakelaging med naboen og julegrantenning med gløgg. I tillegg er det julebord med jobben, tradisjonen med venninnene Gunn Kvalsvik, redaktør som treffast til ein avslappa kveld med vin og mat. Og så er det sjølvsagt julegåvekjøpetid. Trur eg noterte om lag 25 ulike personar på lista dette året. Det er nokre ettermiddagar som går med til det. Då det tikka inn ei tekstmelding i går kveld om forslag til den årlige desemberpinnekjøttkvelden med gode venner var det umogeleg. Opningane eg fann, gjekk ikkje i andre enden og omvendt. Opp i alt dette er det fullt køyr på jobben. Fullt køyr! Det tyder minst sju og ein halv time oppbooka fem dagar i veka. Når eg går gjennom avtaleboka med alt som skal gjerast, legg til arbeidstida og dei tilmålte åtte timane med søvn, er der ikkje meir tid att. Det vil seie at eg går i minus fleire dagar. Den fine desembermånaden med levande lys, kvalitetstid med vener og born, ser ut som eit lappeteppe av innskrivne avtaler skrive med pennar av ulik slag. Er det verkeleg mogleg? Kvar kan eg kutte? Arbeidstida? Sidan 1919 har vi i Noreg hatt lovfesta at alle skal jobbe sju og ein halv timars arbeidsdag. I periodar har ulike regjeringar drøfta moglegheita for å gjere noko med arbeidstida. Særleg gjeld dette på venstresida. Debattane har gjerne gått i fleire retningar og modellar, men ein raud tråd har vore at ein kunne prøve ut sekstimars dagen på einskilde grupper. Ein snakkar gjerne om arbeid i eit livslaup. At vi for eksempel i einskilde periodar av livet treng meir tid på heimefronten mens vi i andre har overskotstid. Særleg har småbornsforeldre og seniorar vorte omsnakka som grupper som kanskje kunne nytte godt av fleksibel og eller redusert arbeidstid. 6, 7 eller 8 timar Den nye regjeringa har gått lenger enn nokon andre i både debatten rundt ein annan arbeidstidsmodell. Dei har attpåtil satt av nokre millionar for å prøve ut sekstimers dagen. Spørsmålet dei skal prøve å svare på er om det reint samfunnsøkonomisk er bra å redusere arbeidstida. Derfor har dei valt å starte med ei lita gruppe seniorar med målsetjing om få fleire til å ville jobbe utover pensjonsalderen. Det fyrste forsøket med redusert arbeidstid handlar om å motivere eldre til å jobbe lenger slik at bedrifter får fylt utbytte av deira kompetanse fortalte Grande Røys, då eg snakka med ho i samband med eit intervju lenger bak i magasinet. Avhengig av resultatet frå denne prøveordninga, vil regjeringa eventuelt prøve ut ordninga på fleire grupper. Også småbornsforeldre. Eg forstår at redusert eller fleksible arbeidstid ikkje vil kome meg til gode i desember, og inst inne ser eg at ei eventuell endring i arbeidstid for småbornsforeldre aldri vil kome meg til gode. Kanskje eg vil kome inn i seniorprogrammet? Fram til då står arbeidstida på sju og ein halv som fast variabel, men om den kjem til å vere så innmari effektiv i desember gjenstår å sjå. Samfunnsviteren er et organ for Samfunnsviternes fagforening Redaktør: Gunn Kvalsvik Redaksjonsråd: Gunn Kvalsvik, Kjersti Morvik, Odd Jenvin og Silje Opheim Grafisk utforming: Gunn Kvalsvik Opplag: 6000 Ansvarlig utgiver: Samfunnsviternes fagforening. Trykk: Kampen Grafiske Forsidefoto: Amal Wahab Utgave - materiellfrist - distribusjon 01/ februar - uke 10 (mars) 02/ mai - uke 23 (juni) 03/ august - uke 36 (september) 04/07-13 november - uke 48 (desember) Annonseformat og priser: Format - Pris (farger/sort-hvitt) 1/1 side: (260 x 180 mm) 6500,-/5000,- 1/2 side: (130 x 180 mm) 4500,-/3000,- 1/4 side: (130 x 90 mm) 3500,-/2500,- Henvendelser om annonsering og Samfunnsviteren for øvrig rettes sekretariatet, tlf / post@samfunnsviterne.no. Samfunnsviternes fagforening, Tollbugt. 35, 0157 Oslo Telefon: Telefaks: www. samfunnsviterne.no

3 innhold H ÅPET KAN REDDE VERDEN H ISTORIELØST AV FOSSEN NAV- REFORMEN DEN USYN- LIGE les side 5 Erling Fossen stiller et interessant spørsmål i siste nummer av Samfunnsviteren: Hva bidrar samfunnsvitere med i økonomien? Svaret hans er ganske enkelt: Ingenting! Samfunnsvitere har alltid bare vært opptatt av å fortolke verden, i motsetning til naturvitere, ingeniører, bedriftsøkonomer og designere, som faktisk får ting gjort. Fossens fremstilling er historieløs, i tillegg til at den bygger på en gal analyse av nåtiden og sannsynligvis også fremtiden. side 8 Som en del av NAV-prosessen, ble 15 kommuner med i et prøveprosjekt for å se hvordan en samlokalisering mellom Aetat, Trygdeetaten og Sosialtjenesten ville fungere. Prosjektet ble avsluttet i 2005, og deretter evaluert av Telemarksforskning. side juli 2006 trådde trinn en av arbeids- og velferdsreformen i verk. Konkret betyr det at rundt 1000 person fra Arbeidsdirektoratet og Rikstrygdeverket ble omorganisert til en ny enhet. I dag jobber ca 280 i NAV-direktoratet og ca 750 i NAV-drift. Vi har spurt vår tillitsvalgte i direktoratet hvordan det går. side 12 Med sfinksen og pyramidene som bakgrunn og med Bentein Bårdson som regissør, var oppføringen av Peer Gynt i Giza en unik opplevelse. Det ble et verdig møte mellom historiens to sfinkser. side 14 Mange samfunnsvitere ser på seg selv som mer enn gjennomsnittlig politisk interesserte og samfunnsengasjerte. Vi mener vi har lært oss noen analytiske tenkemåter og vet å stille gode spørsmål. Dette gjenspeiles ikke i de offentlige debattene, og bare unntaksvis drister vi oss til å komme med løsninger i viktige spørsmål. side 18 Etter eit år i ministerstolen er Heidi Grande Røys, Fornyings og administrasjonsministeren, framleis eit framand namn for dei fleste. Sjølv synast ho det er heilt greitt. side 21 "Arbeidsgivers styringsrett" er et begrep mange av Samfunnsviternes medlemmer har møtt, enten som ansatt, tillitsvalgt eller arbeidsgiver representant. Stryringsretten blir gjerne definert som "arbeidsgivers rett til å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet, herunder å foreta ansettelser og å gå til oppsigelser." side 22 Hovedstyret har vært i Kirkenes. Utgangspunktet for turen var en invitasjon fra vår avdeling i Finnmark om å holde et innlegg om identitet, nettverk og tillitsvalgtsarbeid.

4 styret Til tross for en rekke tiltak for å motvirke diskriminering i arbeidslivet, er det liten tvil om at det i Norge i dag eksisterer forskjellsbehandling av arbeidstakere på bakgrunn av kjønn, nasjonal og etnisk opprinnelse, seksuell orientering, funksjonshemming og alder. Det finnes flere eksempler på dette: Den lave kvinneandelen blant næringslivsledere og i styrerommene bekrefter at målet om likestilling mellom kjønnene ikke er nådd på viktige områder av arbeidslivet. Det er også grundig dokumentert at nordmenn med ikke-vestlig bakgrunn har større vanskeligheter enn etniske nordmenn med å finne arbeid hvor de kan bruke sin kompetanse. Som fagforeningsleder finner jeg det oppsiktsvekkende at norsk lovverk fortsatt åpner for diskriminering av homofile ved ansettelse i statskirken. Og det er liten grunn til å tvile på at funksjonshemmede stenges ute fra en rekke arbeidsplasser bl.a. på grunnlag av den fysiske utformingen av arbeidsmiljøet. En rekke forhold bidrar til at enkelte arbeidstakergrupper støtes ut av arbeidslivet. Noen grupper er antakeligvis mer utsatt for diskriminering innen arbeidslivet, som innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn og funksjonshemmede. Og utstøtelsesmekanismene kan variere mellom sektorene, fra sektor til sektor. Odd Jenvin leder Hva er det som gjør at enkelte grupper av arbeidstakere forskjellsbehandles på arbeidsmarkedet? Jeg tror det er en rekke forhold som ligger til grunn. Fysisk utforming av arbeidsmiljø hindrer mennesker med redusert funksjonsevne til å ta del i arbeidslivet på lik linje med andre. Man har gjentatte ganger sett at nye kontorbygg ikke tilpasses bevegelseshemmede. Dette er et problem som berører både etniske nordmenn med utdanning fra utlandet og nordmenn med innvandrerbakgrunn opplever at arbeidsgiver ikke kjenner til utenlandske grader og utdanningssystemer og derfor velger å ansette søkere med norsk utdanning. Den kulturelle kompetansen som både norske studenter i utlandet og innvandrere kan bidra med, verdsettes ofte i festtaler. Men mange opplever at denne kompetansen har begrenset verdi når man søker jobb. Det er åpenbart at svært mange arbeidsgivere på denne måten har gått glipp av viktig kompetanse i et globalt arbeidsmarked hvor språk og kulturkunnskap stadig blir viktigere. Mange høyt utdannede mennesker med grader fra utenlandske universiteter opplever dessverre at deres kompetanse blir nedvurdert i forhold til tilsvarende norske utdanninger. Norske myndigheter har her et særlig ansvar for å legge til rette for at utdanning fra utlandet anerkjennes på lik linje med tilsvarende utdanning fra norske universiteter og høgskoler. Odd Jenvin: telefon , e-post: ojenvin@online.no Samtidig er det bred enighet om at alle former for diskriminering er uakseptabel og må bekjempes. I dette arbeidet må offentlig sektor være førende. Målet må være et inkluderende og integrerende arbeidsmarked hvor alle, også nordmenn med innvandrerbakgrunn, opplever at det er bruk for dem og deres kompetanse. Et slikt arbeidsmarked kommer ikke av seg selv. Den rødgrønne regjeringen bør her ta de nødvendige grep for å sikre at kompetansen til nordmenn med innvandrerbakgrunn tas i bruk. Det er godt for den enkelte, og det er bra for samfunnet. Samfunnsviterne har vært en pådriver innenfor Akademikerne når det gjelder å jobbe mot diskriminering innenfor arbeidslivet. Dette vil Samfunnsviterne jobbe videre med, bl.a. er en plan for arbeidet med integrering av minoriteter i arbeidslivet under forberedelse.

5 SKRÅTT BLIKK Av Balder Hasvoll, Rett Øst Historieløs framstilling av samfunnsvitere Erling Fossen stiller et interessant spørsmål i siste nummer av Samfunnsviteren: Hva bidrar samfunnsvitere med i økonomien? Svaret hans er ganske enkelt: Ingenting! Samfunnsvitere har alltid bare vært opptatt av å fortolke verden, i motsetning til naturvitere, ingeniører, bedriftsøkonomer og designere, som faktisk får ting gjort. Fossens fremstilling er historieløs, i tillegg til at den bygger på en gal analyse av nåtiden og sannsynligvis også fremtiden. Både det offentlige og det private næringslivet er stadig mer opptatt av såkalte myke faktorer, skriver samfunnsviter og gründer Balder Hasvoll. Bildet er fra fjellet i Romania. Jeg tar historien først. I likhet med naturvitenskapene, ble samfunnsvitenskapene dyrket fram med tanke på sin instrumentelle nytteverdi. Samfunnsfagene vokste fram som viktige disipliner under den industrielle revolusjon, noe som ikke er tilfeldig. Den moderne statsvitenskapen var opptatt av de nye politiske institusjonene i Amerika og Vest-Europa, og dens uttalte mål var å utforske måter disse kunne etableres for å gi den moderne staten et stabilt fundament. Sosiologien studerte det komplekse industrisamfunnet med sin endrede klassestruktur. De tidlige sosiologene rettferdiggjorde sitt fag med at det skulle være systematisk og vitenskapelig i sine metodologier og nettopp kunne anvendes i praktisk handling for å komme samfunnet til gode. Mens statsvitere og sosialøkonomer studerte sentrum ; henholdsvis politiske institusjoner og lover og anvendelsen av økonomiske resonnementer i praktisk økonomisk politikk, var målet for sosiologiske studier ofte industrisamfunnets periferi og dets nye underklasser: de fattige, avvikerne, de tilbakestående og de kriminelle. Samfunnsvitenskap kunne ofte ha form av sosialt arbeid. Pionerene innen fattigdomsarbeid i USA på slutten av 1800-tallet jobbet tett med sosiologer fra Universitetet i Chicago. Antropologien satte seg også fore å analysere en periferi, den i de nye koloniene, og var opprinnelig et instrument for makthaverne. Den var et produkt av imperialismen, og de britiske og franske antropologenes uttalte mandat var å kartlegge de innfødtes organisasjoner og livsverdener, slik at de mer effektivt kunne kontrolleres og administreres av koloniherrene. I det hele ble de nye vitenskapelige disiplinene i høy grad anvendt som redskaper for ulike politiske og økonomiske mål. I Norge var den instrumentelle samfunnsvitenskapen mindre synlig fram til andre halvdel av 1900-tallet. Det var ingeniører, naturvitere og jurister som var den unge nasjonens viktigste byggmestre. Ikke minst juristene var viktige for å bygge opp en statsadministrasjon og et rettsystem. I de lykkelige 50-årene, som Fossen refererer til, fikk samfunnsvitenskapen for alvor vind i seilene. Man tok ikke lenger bare mål av seg til å bygge en stat bygd på demokrati og rettssikkerhet, i tillegg skulle man lage en velferdsstat, basert på vitenskapelig samfunnsplanlegging. Fokuset på vekst, velstand og effektiv styring gjorde statsvitere, sosialøkonomer og sosiologer til attraktive kandidater for statsadministrasjonen, ofte på bekostning av jurister. Institutt for samfunnsforskning, grunnlagt i 1950, ble en sentral institusjon, og drev i stor grad med kvantitativ forskning, som blant annet skulle fungere som et styringsredskap for myndighetene. Inspirasjonen og mye av pengene var hentet fra USA. Fra 1960-tallet begynte man for alvor å stille spørsmålstegn ved det instrumentelle synet på samfunnsvitenskapens rolle. Kritikerne ga samfunnsvitenskapen pepper for sin positivisme og teknokratiske tankegang. Erkjennelsen økte for de grunnleggende forskjellene mellom naturvitenskapens og samfunnsvitenskapens vesen, og det problematiske ved

6 SKRÅTT BLIKK et snevert nyttebegrep på samfunnsvitenskapen. I tillegg ble ideen om samfunnsforskeren som en intellektuell, med et spesielt etisk ansvar, sterkere. Man skulle ikke lenger nøye seg med å være ekspert i et teknokratisk samfunn, men tale de svakes sak, ikke bare observere, men også delta i de svakes kamp. Fossens beskrivelse kunne kanskje til en viss grad være dekkende for 70- og 80-tallet. Endel samfunnvitere engasjerte seg i offentlige debatter, men avstanden mellom samfunnsvitenskapen og næringslivet var stor. De siste ti årene har både politikere og forskere selv i økende grad vært opptatt av at forskningen skal bli mer næringsretttet. Kvalitetsreformen var et uttrykk for dette. Det blir stadig klarere at det kreves kunnskap for å viderutvikle og bevare velferdssamfunnet, og for å ha et konkurransedyktig næringsliv, kreves et stadig høyere kunnskapsnivå. I tillegg til ny og bedre teknologi, må teknologien fungere godt for menneskene som bruker dem, og de sosiale strukturene som den inngår i. De selskapene som gjør det best i dag, er veldig ofte de som har utviklet gode metoder for å tilegne seg, bearbeide og distribuere ulik type kunnskap, også den som har med psykologi, mellommenneskelige relasjoner og kulturforskjeller å gjøre. Denne erkjennelsen gjenspeiles også i økonomi-, markedsførings- og lederutdanninger, der disse områdene har fått en langt større plass på pensum de siste årene. Dette har skjedd parallelt med en eksplosjonsartet økning i antall studenter ved humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. En forskerstilling er uoppnåelig for det store flertallet av disse studentene, de fleste nyutdannede samfunnsvitere finner jobber innen offentlig administrasjon, frivillige organisasjoner og næringsliv, noe som forsterker fokuset på hvordan samfunnsvitenskapen kan anvendes utenfor akademia. Jeg tilhører selv denne yngre generasjonen samfunnsvitere, og har etter fullført hovedfag i sosialantropologi fått forsøke meg som samfunnsviter i arbeidslivet, både som byråkrat og i næringslivet. Jeg jobbet to år som saksbehandler i Aetat, og er nå inne i mitt tredje år som partner i rådgivningsfirmaet RettØst, som bistår norsk næringsliv og organisasjoner i Øst- og Sentral-Europa. I motsetning til slik Fossen fremstiller det, og i motsetning til det jeg selv forventet, er ikke næringslivet mer avvisende til samfunnsvitenskapelig kunnskap enn det offentlige. Tvert i mot er næringslivet stadig mer opptatt av såkalte myke faktorer : hvordan forebygge og løse interne og eksterne konklikter, hvordan tilpasse sin profil og virksomhet til lokale forhold, hvordan jobbe mer effektivt i flerkulturelle team, hvordan sørge for bedre kompetanseoverføring i selskapet, og så videre. I tillegg har mange forstått at dette ikke er spørsmål som det finnes enkle svar på og som kan formidles gjennom en halvtimes foredrag. Derfor erfarer vi at vår antropologiske kunnskap og våre måter å jobbe på har gode forutsetninger i næringslivet. I stedet for å gi løsninger med to streker under svaret, gir vi folk praktisk trening i å løse kulturelle utfordringer. Mange av teknikkene som antropologer bruker på feltarbeid har stor verdi for forretningsmenn som navigerer i ukjente kulturelle farvann. Derfor er det nyttigere å lære disse metodene enn å få servert sjekklister og ferdigtygde strategier. På min tidligere arbeidsplass i Aetat var forutsetningene for å få bruke sine samfunnsvitenskapelige kunnskaper dårligere, selv om det krydde av kolleger med bakgrunn i ulike humanistiske eller samfunnsvitenskapelige fag. Mange hadde også ideer da de begynte i jobben om å få bruke fagkunnskapene for å kunne bidra med utviklingen av sin egen arbeidsplass. Jeg var en av dem, men ble raskt jekket ned. De tunge, hierarkiske, statlige institusjonene er ikke fleksible nok til å kunne utnytte den kompetansen som finnes i egne rekker. Akademikerjyplinger langt nede i systemet kunne oppfattes som kverulanter og rusk i maskineriet hvis de plaget omgivelsene med for mange faglige innspill. Samtidig er det ingen tvil om at behovet for samfunnsvitenskapelig kunnskap er like stor innen det offentlige som i næringslivet. Også her er det store forskjeller i verdier, verdensbilder og kulturelle praksiser mellom ledere, medarbeidere og brukere. Etatene gjennomgår stadige omorganiseringer, som oppfattes på vidt forskjellige måter av de involverte gruppene, noe som igjen uunngåelig fører til konflikter. Det er tydelig at institusjonene svekkes av sin manglende evne og vilje til å møte slike utfordringer. Det virker likevel som om tregheten er mye størrre i de statlige institusjonene enn i næringslivet. De plages av konflikter, ineffektivitet og sykmeldte medarbeidere, men i motsetning til private selskaper, trues de ikke av konkurs. For noen uker siden deltok jeg i en konferanse for antropologer utenfor akademia. Formålet med konferansen var at antropologer skulle skape bedre nettverk og sammen jobbe fram ideer om hvordan kunnskapen deres kunne brukes utenfor akademia. Jeg møtte mange som hadde fått det til; antropologer som hadde gjort det bra som fredsmeglere, gründere eller fått lederstillinger i oljebransjen. På tross av en del skjær i sjøen, virket det som om mange antropologer fikk bidratt med fagkunnskapene sine. Unntaket var de mange deltakerne fra arbeid- og velferdsetaten (NAV). De var frustrerte over forholdene på arbeidsplassene sine, brukte mye av vår felles tid på å uttrykke denne frustrasjonen, og dannet etterhvert sin egen diskusjonsgruppe. Mye tyder på at det kommer til å bli stadig større behov for samfunnsvitere i det såkalte kunnskapssamfunnet. Bare man styrer unna saksbehandlerstillinger i NAV. Hva er RettØst RettØst består av samfunnsvitere som bistår norsk næringsliv internasjonalt. De tilbyr blant annet: - Praktisk etableringshjelp i Øst- og Sentral-Europa - Markedsundersøkelser og andre forundersøkelser i Øst- og Sentral-Europa - Kompetanseutvikling i internasonale bedrifter - Kvalitetssikring av internasjonal satsing

7 HALLO SAMFUNNSVITER Navn: Irfan Qaiser (31) Utdannelse: Master i statsvitenskap Aktuell fordi: Han har hatt et to års-engasjement i Leger uten Grenser. Samfunnsviternes fagforening har gjennom årets TV-aksjon bevilget kroner til organisasjonens arbeid. Irfan Qaiser utdannet seg til samfunnsviter fordi han vil gjøre noe som kan skape endring i verden. I to år jobbet han for Leger Uten Grenser.. - Hvorfor ble du samfunnsviter? - Jeg har alltid vært opptatt av kunnskap og forståelse for verden og har alltid tenkt at jeg ville gjøre noe som skaper en forskjell i verden. Begynte tidlig å jobbe frivillig i organisasjoner, først med rus og prostitusjonsproblematikk, så mer mot musikk og senere innenfor asylmottak. - Når ble du utdannet? - Jeg var ferdig i 2001, og fikk da jobb i UDI. Veldig spennende. Her tok jeg en videreutdanning i flyktningrett. På dette kurset fikk jeg kontakt med en som jobbet i Leger Uten Grenser. Da det i 2004 ble søkt etter feltarbeidere var jeg klar. Veldig klar. - Trenger Leger Uten Grenser Samfunnsvitere? - Ja, det er flere ikke-medisinere enn medisinere i organisasjonen. Da snakker jeg selvsagt om vestlige arbeidende. Grunnen til det er at de trenger mange folk for å få gjort primærjobben som er helsetjenester. Der er en del samfunnsvitere som jobber i Leger Uten Grenser. Særlig antropologer. Inngangsbilletten, i tillegg til utdanning, er utenlandserfaring. Jeg tok et frivillig tomåneders oppdrag i Ghana, et AIDSprosjekt. Det var nok nøkkelen til at jeg kom gjennom nåløyet. - Hvor jobbet du? - Jeg var stasjonert i Khartoum, Sudan, og jobbet med katastrofen i Darfur. Tittelen var Administrativ Koordinator, og mitt ansvar var å koordinere arbeidet i Nord-Sudan. Altså en stor og ansvarsfull jobb. Det var mange involverte, mange på lønningslisten og jeg fikk ansvar for millioner av Euro. - Hvilke konkrete arbeidsoppgaver hadde du? - Mye av dagene gikk til å forhandle pass og arbeidstillatelse for de som skulle gjøre enn jobb. I tillegg måtte jeg ha oversikt over tolker, varer og utstyr for de som skulle inn i området. - Trivdes du i jobben? - Det var kjempekrevende og et enormt stressnivå med arbeid ofte sju dager i uken, men det var givende på alle måter. Vi var fire på kontoret og arbeidsdagen var veldig variert med selvstendige arbeidsoppgaver. Ekstra moro synes jeg det var å jobbe for en organisasjon som i så stor grad er idealistisk og selvstendig. Som feltarbeider får du omtrent det som skal til for å dekke dine kostnader. Altså mye mindre enn det som de andre internasjonale organisasjonene betaler. Det gav en ekstra stolthet til arbeidet vi utførte. - Har du noen råd til andre som kunne tenke seg å jobbe for Leger Uten Grenser? - Jeg tror det i tillegg til utdanning, er viktig å vise engasjement i studietiden, og så er det nesten avgjørende å ha utenlandserfaring. Det siste er litt vanskelig men jeg løste dette med mine frivillige to måneder i Ghana. Erfaringen derfra mener jeg også gav meg enormt nyttige erfaringer som jeg tok med meg til Sudan. - Hvor lenge var du ute? - Jeg var i Sudan i litt over ett år. Det er ganske lenge. Leger Uten Grensers oppdrag kan varierer fra måneder til år, alt etter behov. Hva gjør du nå? - Jeg tar pedagogikk og har lyst til å undervise. Å være lærer er nemlig også en del av mitt prosjekt for å kunne gjøre noe for å endre verden. - Kommer du til å reise ut igjen? - Ja! Samfunnsviterne støttet TV-aksjonen 2006 Leger uten grenser med kr

8 Etter NAV reformen blir gjennomført i 2010 har denne mannen ansvar for 1/3 av Norges statsbudsjett. Han er leder for Arbeids- og velferdsdepartementet og heter Tor Sagli.

9 NAV samlokalisering i praksis Som en del av NAV reformen, ble 15 kommuner med i et prøveprosjekt for å se hvordan en samlokalisering mellom A-etat, Trygdeetaten og Sosialtjenesten ville fungere. Prosjektet ble avsluttet i 2005, og deretter evaluert av Telemarksforskning. Nå er rapporten klar. tekst: Gunn Kvalsvik Tor Sagli er Direktør i Arbeids og velferdsforvaltningen. Det er mange utfordringer som venter. Foto: NAV Den 170 sider lange rapporten har et tredelt fokus. Den ser på tilfredsstillelsen blant de ansatte, brukernes fornøydhet og hvorvidt forsøkene reflekterer politiske mål som økt sysselsetting blant langtidsledige og økt effektivitet i organisasjonene. Ifølge rapporten bestod fellesorganiseringen både i etablering av felles mottak (altså at brukerne skulle møte en felles skranke) og en samkjøring av fagland (flyt av kunnskap og informasjon). Prosjektet følgte fire forskjellige modeller, med grader av samorganisering. Dette for å kunne måle resultat etter flere ulike modeller. Rapporten stilte følgende spørsmål: a. Hvordan har etableringsprosessen forløpt b. Om forsøkene har oppnådd resultater i forhold til noen sentrale virksomhets og resultatindikatorer c. I hvilken grad brukerne har vært fornøyde med de samordnende tjenestene d. Om og eventuelt etablering av fellesmottak har bidratt til mer brukervennlig og effektiv tjenesteproduksjon e. Om forsøkene har utviklet effektive samordnede løsninger i faglandet Etableringsprosessen og resultatoppnåelse Et av fokusene i prosjektet er å se på etableringsprosessen. Dette er en prosess som i snitt har tatt 17 måneder, med store variasjoner mellom kommunene. - Vi snakker om ulike faser i sammensyingen, forteller Geir Møller, statsviter og ansvarlig for rapporten. Rent praktisk har vi delt inn prosessen i faser; mobiliseringsfasen, justeringsfasen og konsolideringsfasen. Særlig ser vi at overgangen mellom mobiliseringsfasen og justeringsfasen kan være komplisert. Det handler om at medarbeiderne må bevege seg fra en fase der fokuset har vært å mobilisere og markedsføre utad, til en fase som omhandler mer kritisk refleksjon og læring. Når det gjaldt å se på resultatoppnåelse, som var det andre spørsmålet i rapporten, bruker forskerne blant annet jobbmatchindikatoren og virksomhetsindikatoren. Her ser en variasjon mellom kommunene, men at en gjennomgående har suksess når det gjelder langtidsledige, mens andre grupper er uforandret eller kommer dårligere ut. Møller mener at grunnen til dette, i stor grad skylles at langtidsledige var særlig i fokus i prosjektet og en økt arbeidssatsing på dette feltet høyst sannsynlig har svekket andre grupper. Brukertilfredshet For å si noe om folks fornøydhet, har forskerne gjennomført brukerundersøkelser i både forsøkskommunene og i sammenlikningskommuner. Med det materialet kunne de se normalitet opp mot forsøk. - Vi ser ingen store forskjeller mellom de to gruppene, understreker Møller. Tvert imot fant vi at brukerne i mindre grad var fornøyde på enkelte områder etter omleggingen.

10 NAV Særlig gjaldt det saksbehandling. Om vi går mer detaljert inn i tallene ser vi at brukere som ungdom eller andre som har mer behov for samordnende tjenester, er mer positive. I tillegg ser vi at A-etatsbrukere er mer positive til skrankebehandlingen, men mindre med oppfølgingen. Sosialtjenestens brukere gir uttrykk for å være fornøyde med å finne alle tilbudene på ett sted, men mindre fornøyd med ventetid og at en ikke får mulighet til å snakke uforstyrret med en saksbehandler. Også på brukertilfredshet varierer tallene fra kommune til kommune. - Saupstad kommune er der det fungerte best. I alle fall gikk mange brukere i demonstrasjonstog når forsøket skulle avvikles. Det er ikke så ofte slikt skjer i offentlig forvaltning, ler Møller. Bakgrunnen for at brukerne ikke uttrykker større grad av tilfredstillelse forklarer rapporten med flere årsakssammenhenger. Blant annet tror de det spesielle fokuset på en gruppe, har påvirket tilfredsstillelsen til de andre gruppene. I tillegg kan en ikke se bort ifra at grupper som tidligere har gått passive, opplever et visst ubehag ved å få et særlig fokus. Det pekes også på at forventningene til forsøkskontorene har påvirket evalueringen og gjort sammenligningsgrunnlaget skeivt. Felles publikumsmottak Formålet med fellesmottak har vært å bedre tilgjengeligheten for brukerne, styrke samarbeidet og effektivisere tjenesteproduksjonen. Geir Møller mener at de fleste forsøkene har oppnådd sine målsettinger på dette feltet. Den fysiske nærheten har ført til at det er lettere å utveksle informasjon om brukerne. Problemet har vært å ivareta brukernes personvern. Mange forsøkskommuner har derfor redesignet i løpet av perioden for å skjerme enkeltpersoner, med å etablere et andreledd. Særlig Trygdeetaten har tjent på å flytte mottaket til fellesmottaket, her melder for eksempel Rissa og Skien kommune om at restansene er betydelig redusert i perioden. Et annet element som har vært særlig fokusert i prosjektet er grad og kvalitet av samarbeid mellom etatsgrensene. Møller forteller at erfaringene er blandet: - Det er mange grunner til at det oppstår barrierer mellom etater, forteller Møller. - For eksempel har de ansatte ikke hatt tilgang til hverandres datasystemer, og dels har det med at kompetanse på andres områder er begrenset. Mine konklusjoner er at full integrasjon først og fremst er et kompetansespørsmål. Læring på tvers av etater og faggrupper. Samhandling i faglandet I spørsmål rundt samhandling i faglandet referer rapporten om positive ringvirkninger og positive erfaringer av å fysisk jobbe sammen. Det betyr likevel ikke at en blir mer effektiv i samarbeidet. - Vi mener at for at et slikt samarbeid skal bli effektivt, så må en ha mer tid, sier Møller. - Ting tar tid. For eksempel ser vi at uklare ansvarsforhold har vært et problem. I tillegg må det inn flere ressurser i en overgangsfase. Her ser vi også at de fire ulike grunnmodellene, der kommunene var mer eller mindre samorganiserte spiller en rolle. Erfaringene og konklusjonen på dette spørsmålet er at alle modellene har fordeler og ulemper. Godværsledelse Prosjektledelsen har blitt utformet på ulik måte i forsøkene. Mens en i noen forsøk har hatt en felles prosjektleder, har en andre steder hatt tre ledere (tidligere etatsledere). Erfaringene viser at felles prosjektleder fungerer best, konkluderer Møller: - Det er klart at ledelse er viktig i en så stor og omfattende organisasjon. I prosjektet ser vi at modellen med en leder fungerer bedre enn flere, spesielt fordi det ser ut til at beslutningene ble tatt mer effektivt i disse kommunene. Selv om enhetsledelsen ser ut til å ha fungert bedre enn flere ledere, har prosjektlederne i forsøkskommunen vært avhengig av å få delegert uformelt ansvar fra etatslederne. Altså har sammarbeidet mellom disse nivåene vært tett. Dette kaller rapporten for godværsledelse. - Våre erfaringer med ledelseproblematikk mener vi bør overføres til de fremtidige kontorene, understreker Møller. Modellen med godværsledelse og koordinering av ansvar har vi flere modeller for, som både flagger negative og positive sider. Kompetanse som grunnstruktur En av de store utfordringene i den fremtidige samlokaliseringen er ulike organisasjoner og kulturer. Graden av problem dette skapte varierte fra kommune til kommune. Det rapporten understreker er at det også kan være vanskelig å definere grad av problem siden det er et overgangsproblem. - Det vi kan si noe om er metoder som ble brukt for å bygge bro mellom kulturer. Det var to metoder som gjerne gikk igjen. Den ene gikk i å etablere felles mål, visjoner og strategier. Den andre var fellesarrangement som samlinger og seminarer. Begge var positive, men vi ser at den viktigste metoden i brobyggingen kom som et resultat av læringsprosessen som foregikk i samarbeidet mellom saksbehandlere. Et annet erfaringselement Møller trekker frem er rettet mot lederen: - Å utarbeide en tydelig felles organisasjon er nødvendig. Langsiktig og grundig gjennomarbeidelse av felles og solid struktur er en av nøklene for at dette skal fungere. Det vi ser er at en svakere og utydelig organisering ofte skaper uformelle strukturer, som igjen går sine egne veier. En god organisering bør bruke kompetansestrukturene som utgangspunkt. For at NAV skal lykkes må det settes fokus på kunnskap og kompetanse. Det er nøkkelen. Rapporten i sin helhet kan lastes ned på Telemarksforsknings hjemmesider: www. tmforskbo.no 10

11 Et nytt direktorat NAV Tekst: Gunn Kvalsvik 1. juli 2006 trådde trinn en av arbeids- og velferdsreformen i verk. Konkret innebar det at rundt 1000 person fra Arbeidsdirektoratet og Rikstrygdeverket ble omorganisert. I dag jobber ca 280 i NAV-direktoratet og ca 750 i NAV-drift. Vi har spurt vår tillitsvalgte i direktoratet, Anne Cathrine Grambo, om status. - Det gikk rimelig fort, forteller Anne Cathrine Grambo, mens hun viser oss rundt i det nye direktoratets midlertidige lokaler ved siden av Tinghuset i Oslo. Her sitter folk tett i tett i sine glassbokser. Lokalene er fine, men bærer preg av nyinnflytting, og overalt står kasser som ennå er fulle av papirer og Stortingsmeldinger. Om et års tid skal de flytte igjen, til mer egnede lokaler. - Fra ny organisasjonsmodell for direktoratsfunksjonen var på plass i begynnelsen av april i år til den ble iverksatt tok det tre måneder, forklarer Grambo. Det er kort tid for å omstille over tusen mennesker. Både fysisk og mentalt. Beskjeden som kom fra politisk hold var entydig: 1. juli skulle Aetat og trygdeetaten legges ned og NAV skulle etableres. Direktoratet skulle på plass først. I praksis betydde det at Rikstrygdeverket og Arbeidsdirektoratet skulle bli historie, og at trygd og arbeid skulle jobbe både under felles tak og for felles sak. Det måtte skje Grambo forklarer at reformen ikke kom uventet og at hennes inntrykk var at folk i trygdeetaten så på reformen som nødvendig. - Jeg kan selvsagt ikke snakke for alle i trygdeetaten, men mange inkludert meg selv, så behovet for en reform. De til dels tette skottene mellom de ulike etatene, både kunnskapsmessig og i praksis, bidro til at mange brukere av begge etatene ble gjort til kasteballer i systemet. Status etter 6 måneder De to tidligere direktoratene ble delt inn i hhv NAV Drift og utvikling og Arbeids- og velferdsdirektoratet, og 1. juli var de to nye enhetene på plass i hhv Sannergata og Ibsenkvartalet. Det nye direktoratet er slankere enn tidligere og skal jobbe med mer rendyrkede direktoratsoppgaver s o m v i r k s o m h e t s s t y r i n g og politikkutforming. NAV Drift og utvikling skal ta seg av de mer operative oppgavene. Leder for den nye etaten er samme mann som satt på toppen av interrim-gruppen, Tor Sagli. NAV-interrim ble i sin tid nedsatt av regjeringen for å skape rammene rundt reformen. - Organisatorisk er NAV formet etter hierarkiske prinsipper, forteller Grambo. Dette kan nok virke gammeldags, men ifølge Grambo er dette en bevisst valgt modell fordi denne typen organisasjon er avhengig av klare styringslinjer og enhetlig tankegang og prioritering. Alt flyter på en gang All forskning viser at omorganisering påfører folk stress, og at stress lett kan føre til mistrivsel og i siste instans sykefravær. - Stress er det nok av, men foreløpig er det for tidlig å se om denne omorganiseringen har ført til høyere sykefravær og annen utstøting, eksempelvis gjennom tidligpensjonering. NAV er jo forvalter av myndighetenes del av IA-avtalen, og da er det spesielt viktig at vi får til slike prosesser på en god måte. Det ville jo være relativt pinlig om vi gjorde en dårlig jobb overfor arbeidstakerne i egen virksomhet, sier Grambo. Omorganiseringen har på mange måter blitt gjort etter oppskriften, forklarer Grambo. Samtaler med alle de ansatte, involvering, relativt god informasjon og ryddige prosesser. Blant annet fikk vi tidlig beskjed om at ingen ville bli overflødige etter omorganisering. Likevel ser vi at omstillingen koster. - Omstilling koster fordi reformen krever store endringer. Alle har fått nye kollegaer, nye ledere og nye arbeidsoppgaver. Her snakker vi ikke bare om én enkel endring, men mange. Nesten alt flyter og skal reetableres, og oppe i alt dette har vi måttet være i full drift fra dag én, sier vår tillitsvalgte. - Den største utfordringen så langt har vært å skape nye fagmiljøer, understreker Grambo. - Begge etatene hadde sine fagfelt og ikke minst innarbeidet seg kunnskap om hvem som gjør hva og dermed hadde en færre sånne jeg vet ikke hvem som har ansvaret -situasjoner. Her har vi noen store utfordringer framover. De største utfordringene I 2010 skal hele reformen være satt ut i livet. I praksis betyr det at det skal være NAV-kontorer oppe å gå i samtlige kommuner i landet, i tillegg til alle de særskilte spesial- og produksjonsenhetene. - Om vi ser utfordringer i trinn én av reformen, kan en regne med at utfordringene vil stå i kø når resten av reformen skal settes ut i live, sier Grambo. Mange ansatte skal flyttes og omstilles til nye arbeidsoppgaver. Tar vi med kommunesektorens andel i det hele, snakker vi om arbeidstakere som blir berørt av reformen. I tillegg har vi alle brukerne av etaten som er lovet bedre tjenester. Jeg tror ikke det er umulig å få det til, men jeg er glad vi har noen år på oss. Anne Cathrine Grambo er samfunnsviternes tillitsvalgte og ansatt i direktoratet. Foto: privat 11

12 Møtet mellom to sfinkser Med sfinksen og pyramidene som bakgrunn og med Bentein Bårdson som regissør, var oppføringen av Peer Gynt i Giza en unik opplevelse. Det ble et verdig møte mellom historiens to sfinkser. Lise Fjeldstad, er mor Åse i oppsetningen. Hun forteller at Ibsen ble det siste tiåret av sitt liv ble kalt sfinksen han også. Dette er på en måte et møte mellom to sfinkser, uttaler hun. Peer fikk oss ned hit! Ute i gatene i Kairo er det ikke mange egyptere som kjenner til Ibsen, og svært mange hadde heller ikke fått med seg at Peer Gynt skulle fremføres ute i Giza.Unntaket er alle egyptere som jobber ved turistattraksjoner. Ahmed Ibrahim (32) skjønte fort at det måtte være en grunn til at det plutselig var massevis av nordmenn overalt i basarene. - Det var mange av de norske turistene som fortalte meg om Ibsen-forestillingen, sier han. I det vi står der i butikken med ham, kommer en gruppe nordmenn inn. Sissel Andersen (69) og Jorunn Hansen (66) hadde tatt veien til Egypt fra Oslo. Vi har lenge drømt om å besøke Egypt, så du kan si at Peer Gynt endelig fikk oss ned hit, forteller venninnene. Ibsen-verdig Ute ved pyramidene oppstod det plutselig en masse kaos da flere hundre nordmenn ville komme seg inn. Sikkerhetsrutinene var strenge, og kom så sent i gang at det fort hopet seg køer utenfor. Vel innenfor var køene glemt. - Følelsen av å sitte her ansikt til ansikt med en Sfinks og pyramidene er rett og slett overveldende. Dette har vi store forventninger til, forteller Marit Fiske (69) fra Bærum. Scenografien i oppsetningen er mildt sagt unik. Og Bentein Bårdson vet å utnytte den. Den store teatermannen lar oppsetningen starte med at Peer møter sfinksen, og fremfører resten av stykket i flash-back. Peer minnes sitt liv og veien fra et liv i fattigdom til han blir styrtrik slave-, og våpenhandler. Peer lever et liv med fest og dans. Styrtrike Peer kommer ridende bortover til scenen på en araberhest, og en caravan av kameler kommer ridende ned mot sfinksen fra pyramidene lenger opp. Tekst og foto: Amal Wahab, Kairo Bjarte Hjelmeland spilte uten tvil en av sine viktigste roller, og gjorde en god jobb. Lise Fjeldstad har spilt mange av Ibsens kvinner. I følge henne er Peer Gynt i Giza noe helt annet. Å delta i fremføringen av stykket her, med sfinksen og pyramidene som bakgrunn, er mildt sagt overveldende, uttaler hun. Stykkets mest dramatiske vendepunkt skjer når Peer i sin ildrøde keiserkappe og med sin stormannsgalskap møter sfinksen, blir spurt om hvem han er og oppdager at han ikke klarer å svare. Det er da Peer blir sinnssyk, og trollene, kledd som hvite spøkelser, river i stykker hans keiserkappe. Hvordan han ender tilbake i Norge får vi ikke vite det, men når han vender tilbake til en ventende Solveig vet han at dette er det viktigste i livet kjærligheten og oppriktigheten. Det er da Solveig tilgir hun frelser ham fra sitt tidligere liv i svada. Internasjonal Og det gjør hun iført et hvitt og svart Armani-antrekk. Selve fremføringen er fratatt det aller meste av det særnorske, skuespillere står på scenen i moderne Armani designete klær. Selv bruden stiller opp i enkel sort kjole. Peer er kledd i svarte bukser, hvit jakke, svart vest og åpen, hvit skjorte. Kannestøperen og Dovregubben var scenens fargerike innslag. Det var noe intimt og enkelt over forestillingen. Bårdson klippet og limte, fjernet litt og la til litt, stokket på handlingen når det passet ham. Oppsetningen håndleder deg gjennom en strømlinjet renskåret og internasjonal Peer Gynt. Edvard Griegs musikk ble også omstokket litt her og der. Så vakker var samspillet mellom musikken og Peer Gynt at mange ser på fremføringen som en feiring av Grieg like mye som den er en feiring av Ibsen. Bjørn 12

13 og Anette Malm (81) har tatt veien fra Bærum til Kairo for å overvære Peer Gynt ved Sfinksen. En fantastisk opplevelse, sier Bjørn Malm om oppsetningen. Musikken er så vakkert fremført at denne forestillingen også må være til minne for Edvard Grieg, mener Annette Malm. Ibsen ikke så kjent Abdel Hamid Mokhtar (50) er kaptein ved Suez Canal Authority. Det var av arbeidsgiveren at han fikk to billetter til Peer Gynt forestillingen. Jeg kjenner dessverre ikke til Ibsen, uttalte han i forkant av forestillingen, Litt overrasket var han da han fikk vite at oppsetningen var på norsk. Skjermen til venstre på scenen oversatte teaterstykket til engelsk. Teksttavlens plassering gjorde at det var vanskelig å følge med på scenen og samtidig lese oversettelsen, som mange mener var svært dårlig. I likhet med mange av det egyptiske publikum forlot han Peer Gynt før oppsetningen var slutt. Ibsen er godt kjent blant intellektuelle kretser i Egypt. Den vanlige mannen på gaten derimot kjenner ikke så mye til Ibsen og langt mindre til Peer Gynt. Dagen etter forestillingen treffer vi Maha Mohamed (23) i Kairo sentrum. Hun er dataingeniør og fulgte forestillingen på TV en sammen med familien. Det var en vakker fremvisning, og musikken og lysshowet var fantastisk. Men ingen av oss forstod noe av stykket, innrømmer hun. Saad Mohamed (35) har studert litteratur og visste nok om Ibsen til å kunne glede seg over stykket. Det var en fabelaktig forestilling, sier han og legger til at det ikke er så farlig at egypterne ikke skjønte noe av stykket. Det viktigste er at det nå er flere egyptere enn noen gang som vet hvem Ibsen er, forklarer han. Kvinnelige statsoverhoder Den egyptiske presidentfruen overvar forestillingen sammen med Dronning Sonja. Den norske ambassaden hadde 600 gjester til mottakelse på Mena House Hotel etter forestillingen. Der overrakte dronningen en skulptur av Ibsen til Fru Mubarak. Amal Wahab er norsk-egypter. Hun er utdannet Cand. mag. ved Universitetet i Oslo, bor til daglig i Kairo og driver Midtøsten Medier. Den egyptiske presidentfruen overvar forestillingen sammen med Dronning Sonja. 13

14 PORTRETTET BOKTIPS - Håp kan redde verden Mange samfunnsvitere ser på seg selv som mer enn gjennomsnittlig politisk interesserte og samfunnsengasjerte. Vi mener vi har lært oss noen analytiske tenkemåter og vet å stille gode spørsmål. Dette gjenspeiles ikke i de offentlige debattene, og bare unntaksvis drister vi oss til å komme med løsninger i viktige spørsmål. Tekst og foto: Gunn Kvalsvik Halvor Finess Tretvoll, som for tiden holder på å avslutte sin master i Sosiologi, og er en av de som aktivt deltar i samfunnsdebatten og som ikke bare stiller spørsmål, men prøver å komme med svar. Han mener at langt flere akademikere burde gjøre det samme: - Den offentlige debatten i Norge er preget av noen få stemmer. Vi bor i et av de landene i verden med høyest utdanningsnivå, men det reflekteres ikke i debatten. Snarere tvert imot, det er noen få stemmer som går igjen. Ikke noe negativt å si om disse, men det er klart at det forflater debattene. Med flere stemmer kunne vi fått en mer spennende meningsytring enn den vi har i dag. Tretvoll er aktuell med boken Kosmopolitikk. En bok han har skrevet sammen med rikssynseren og sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen. I boken skisseres noe så genialt som en politikk for det 21. århundre. Boken har fått blandet omtale, en del hevder den er for enkel og at verdensproblemer ikke kan løses på 180 sider, andre er uenige i grunnlaget for teoriene. Men det var forfatterne forberedt på, de visste at sterke meninger og forslag til løsninger skaper debatt. Samfunnsviter utenom det vanlige Samfunnsviteren møter Tretvoll på en kafé i Oslo. Vi spør han om hans bakgrunn, hvorfor han har valgt å delta aktivt i den offentlige debatten, om håpet som er et av begrepene som blir brukt i Kosmopolitikk og om motivasjonen bak å skrive en så ambisiøs og politisk ukorrekt bok i en alder av 26 år. - Kan du fortelle oss litt om din bakgrunn? - Jeg er født og vokst opp i Oslo. På Furuset. Jeg begynte på universitetet rett etter videregående, men ble fort engasjert i studentavisen og fann ut at jeg likte å skrive. Etter hvert ble jeg journalist i ukeavisen Ny Tid og studiene ble satt mer eller mindre på et sidespor. I Ny Tid har jeg vært journalist, så kulturredaktør og deretter debattredaktør,siden Nå har jeg imidlertid permisjon, har flyttet til København sammen med kjæresten min, og skal konsentrere meg om studiene på full tid. I alle fall nesten på full tid. Litt skriverier blir det nok innimellom. - Hva skriver du om i masteroppgaven din? - Det er en teoretisk oppgave som sammenlikner Habermas og Faucault og deres syn på kritikk og rasjonalitet. Sånn umiddelbart høres det kanskje rart ut å ikke velge en politisk eller mer dagsaktuell oppgave, men debatten mellom de to er faktisk høyst aktuell også i dag. - Betyr det at du satser på en akademisk karriere siden du velger en så klart teoretisk tung oppgave? - Nei, ikke nødvendigvis. Men jeg liker akademia, og det føles rett å holde dørene åpne. Jeg har allerede fått tilbud om å gå inn i et doktorgradsprosjekt. Men altså, jeg er ikke 14

15 PORTRETTET Avisene har i det siste satset tungt på debattstoff, nå er det akademikernes tur til å rekke ut en hånd. Kanskje kan kronikkskriving bli en del av universitetsutdannelsen, sier Finess Tretvoll, og mener at flere akademikere bør delta i debattene. helt sikker på hva jeg skal satse på. Heldigvis har jeg skrivetreningen i orden, så jeg håper masteren ikke skal ta så lang tid. Hvorfor er akademia et lukket rom? Tretvoll mener at en av grunnene til den labre deltakelsen i den offentlige debatten er mangel på sosial status. Det gir ikke prestisje å bruke så mye tid i offentlige debatter. Særlig innenfor forskningsinstitusjonene mener han at overfokuseringen på publisering i internasjonalt anerkjente tidsskrifter, gjør at den enkelte forsker prioriterer bort deltakelse i samfunnsdebatten. - Jeg tror det er to hovedgrunner til manglende deltakelse. Den ene er at det er et stort press innenfor akademiske institusjoner om å publisere i de rette tidsskriftene. Presset kommer både i form av at en må publiserer et visst volum, men det handler også om sosial status. Vinnerne er de som har lange publiseringslister i tidsskrifter med fagfellevurdering. Et annet argument mot å delta i offentlige debatter, er at de krever at en fatter seg i korthet og gjerne kommer med løsninger eller konstruktive innspill. Formatet i avisene er annerledes enn det akademia lærer oss. Men vi trenger akademikere som kan ta stilling til en sak basert på kunnskap. - Tror du det er mulig å endre dette mønsteret? - Ja, det tror jeg. Andre land har et helt annet forhold mellom avisene og akademia. Avisene har i det siste satset tungt på dabattstoff, nå er det akademikernes tur til å rekke ut en hånd. Kanskje kan kronikkskriving bli en del av universitetsutdannelsen? Personlig er jeg ikke i tvil om at der er mange akademikere som sitter på meninger og analyser som kunne deles med flere, også utenfor forskningsinstitusjonene. Altfor mange har prestasjonsangst. Jeg etterlyser for eksempel flere lektorer. Hvor er lektorene? Mer nyansert debatt Tretvoll understreker at hans ønske og innspill til aktiv deltakelse i offentlige debatter ikke bare handler om at flere skal uttale seg. - Målet må være å få en mer nyansert samfunnsdebatt, sier Tretvoll engasjert. - En debatt som viser at de fleste forhold er komplekse og kan forståes fra mange forskjellige vinkler. I Norge er det relativt sterke koder for hva man kan tillate seg å mene. Med flere røster, kunne vi kanskje gitt folk en forståelse for mangfoldet. Thomas Hylland Eriksen Samarbeidet mellom Eriksen og Tretvoll startet med en artikkel sistnevnte skrev i Samtiden. Thomas Hylland Eriksen svarte og stemplet innholdet og forfatteren som fatalist. Uten håp. Etter noen runder med kronikker, tok Eriksen kontakt og mente at de hadde mye felles og at de burde skrive en bok sammen. 15

16 PORTRETTET - Jeg tenkte i to sekunder og sa selvsagt ja. Jeg har aldri skrevet bok før og visste at ved å henge meg på Thomas ville boken få et større publikum. Til sist og ikke minst, så mener jeg vi har og hadde et godt utgangspunkt. Drivkraften for oss begge er at vi mener vi har noe å bidra med, noen gode tanker vi bør dele med flere. - Kan du oppsummere innholdet i Kosmopolitikk? - Vi prøver å ta opp og svare på kontroversielle spørsmål som globaliseringen fører med seg. Stikkord er global oppvarming, fattigdom og utviklingsproblematikk, bevegelse av kapital, sikkerhetspolitikk, migrasjonsspørsmålet, og møtet mellom kulturelle praksiser. - Jøss, dette er store spørsmål. Er det mulig å si noe fornuftig om så komplekse forhold? - Gjennom boken lanserer vi en ny radikal politikk. Grunnideen er at vi ved å gå nye veier i den globale politikken, kan endre negative mønstre. Vi snakker blant annet om behovet for å gjenfinne balensen mellom pluralisme og universalisme. I spørsmål om kulturmøter betyr det å gå inn for en "syltynn universalisme". Det er et mangfold av veier til det gode liv, men noen verdier må være absolutte. Det trenger imidlertid ikke å være de som dominerer i dag. I spørsmål om den globale økonomien betyr det at vi trenger universelle ministestandarder på områder som arbeidsforhold og miljø. Slik kan vi snu "the race to the bottom" til et "race to the top". Norges selvransakelse I boken brukes metaforen Skrue McDuck og Storulv når Norge og nordmenn skal beskrives. Tresvoll mener dette er skikkelser som innehar egenskaper og særheter som fint kan brukes på hvordan vi ser på oss selv. - Fine og forståelsesfulle metaforer, ler Tresvoll. - Norge er et svært rikt land. Faktisk verdens beste land å bo i, i følge FN, og vi vokter pengebingen vår på samme måte som Skrue McDuck, men er nok litt mer gavmilde. Samtidig er vi som Storulv rett etter han har spist de tre små grisene, uten tanke på at vi forsyner oss mer enn andre av de fellesgodene som finnes her på jorden. - Hva vil dere med metaforene? - Vi vil pirke på vår egen selvforståelse og se oss selv utenfra. Det er alltid sunt. - Dere snakker også om at den europeiske velferdsmodellen må reformeres. Kan du utdype dette? - Det er særlig to grunner som presser frem en endring. Det første er eldrebølgen. Alle prognoser forteller at vi om noen tiår, er for få arbeidsføre til å drifte Europa. I alle fall uten økt innvandring. Den andre grunnen er konkurranseutsettingen av industrien. Produksjonen flytter seg dit den er billigst og produserer. Uansett hvordan vi tollbygger, og organiserer oss, må vi ta dette innover oss. Utfordringen er å snu reformpresset til noe positivt. Kanskje er det også gode grunner til å gjørne noe med klientifiseringen og mangelen på forståelse for forskjeller som velferdsstaten gjør seg skyldig i? Det gode liv og håpet - Selv må jeg innrømme at det høres ut som et ambisiøst prosjekt. Hvordan skal dere få med dere folket? - Det handler i stor grad om å se verden med litt nye briller og ikke minst på en positiv måte. Se mulighetene og ressursene. Se potensial for endring. Vi må holde fast i håpet. Menneske lever av å håpe. Det er et av våre primærbehov. Er der ikke håp er der ikke liv. Jeg mener at den negative tenkingen som at verden er som den er har gjort at folk har problemer med å håpe på en endring. Men å komme med gode forslag og gi folk håp om en annen retning tror jeg vi er på vei. Kosmopolitikk er utgitt på Cappelens Forlag. Samfunnsviterne inngår avtale med advokatfirmaet Storeng, Beck og Due Lund ANS Samfunnsviterne tilbyr sine medlemmer bistand, råd og veiledning i juridiske problemstillinger. I tillegg til arbeidsrettslig rådgivning og bistand fra sekretariatet har du som medlem også tilgang på juridiske råd av øvrig karakter. Samfunnsviterne har inngått en samarbeidsavtale med advokatfirmaet Storeng, Beck og Due Lund (SBDL). Avtalen innebærer fri telefonkonsultasjon med advokat eller advokatfullmektig i inntil to timer per år for det enkelte medlem. Ved behov for bistand ut over to timer tilbys Samfunnsviternes medlemmer bistand etter satser for fri rettshjelp. Faglig kompetanse og servicenivå har vært avgjørende for Samfunnsviternes valg av samarbeidspartner. Storeng, Beck og Due Lund sine h o v e d a r b e i d s o m r å d e r e r jur idisk rådgivning, kurs og seminarvirksomhet samt prosedyre for domstolene, særlig innen fagområdet arbeidsrett. I tillegg arbeider de med entrepriserett, selskaps- og foreningsrett, varemerkerett, alminnelig kontraktsrett, offentlige anskaffelser, trygderett, samt familieog arverett. Informasjon om medlemsfordeler finner du på 16

17 Cresco Unique Notabene AS Creative Cresco Unique-konto for Samfunnsviternes medlemmer: 3% sparerente fra første krone! Cresco Unique kan brukes både som sparekonto og kredittkonto, avhengig av behov. Mange overfører et fast beløp fra lønnskontoen hver måned og bruker kontoen som budsjettkonto. Du får god avkastning på pengene dine, 3%*, og regningene kan betales gebyrfritt på nettet via NettKonto. Det kan søkes om en kredittreserve på inntil kr Med en slik reserve kan man leve normalt selv i måneder med ekstra store utgifter. Å låne kroner i en måned koster: Rentekostnad kr 83,- Månedsgebyr kr 25,- Sum kr 108,- - Skattefradrag 28% kr 30,- Netto kredittkostnad kr 78,- Fri årsavgift første år Dersom du søker nå, slipper du å betale årsavgiften på kr 250,- første år. For mer informasjon og søknadsskjema, se eller kontakt Cresco Kundeservice på telefon * Betingelser pr. oktober Renten følger renteutviklingen i Norges Bank. Alle varekjøp med Cresco Unique er gebyrfrie i Norge og utlandet. 17

18 Den "usynlige" ministeren Etter eit år i ministerstolen er Heidi Grande Røys, Fornyings og administrasjonsministeren, framleis eit framand namn for dei fleste. Sjølv synast ho det er heilt greitt. Tekst og foto: Gunn Kvalsvik Eg er på veg for å intervjue Fornyings- og administrasjonsministeren fortel eg ei venninne i mobiltelefonen, medan eg halvsveit køyrer rundt i regjeringskvartalet på leit etter ein parkeringsplass. Kven, spør venninna mi i er den andre enden. Det er din minister, eller ministeren som har ansvaret for offentlig forvaltning, ler eg. Heidi Grande Røys. Venninna mi, som er tilsett i ei av landets kommunar meinar ho har høyrt namnet før, men er ikkje sikker. Interessert minister Røys møter meg i korridoren utanfor statsrådskontoret. Smilande og open i andletet helsar ho og ynskje velkomen. Ho tilbyr drikke og spør interessert kva Samfunnsviteren er for slags magasin. Eg forklarer at det er eit fagforeiningsmagasin for samfunnsvitarar, og vi glir inn i hyggesnakking om viktigheita av samfunnsvitskapeleg kompetanse i offentlig sektor. Sjølv er ho utdanna førskulelærar. - Det er mange samfunnsvitarar rundt meg, seier ministeren. - Det er ikkje tvil om at forståing for samanhengar er ei av kjernekompetansen vi treng forvaltninga og det meinar eg dei fleste samfunnsvitarar har. Minister for IT og offentlig forvaltning Røys tok over etter moderniseringsminister Morten Meyer for eit år sida. Departementet skifta namn med ny regjering. Han såg vi mykje både i aviser og på TVskjermen. Sjølv seier ho med eit smil og med overtyding i stemma at ho aktivt har inntatt ei meir passiv rolle. - Eg er ikkje typen til å prøve å selje inn alt til media før eg har fått til resultat av arbeidet mitt, seier Røys med eit smil. Eg har valt å jobbe meir med indre prosessar. Få ting på plass. Starte viktige prosjeker. IKTsatsing i stor skala har blant anna teke mykje tid og ressursar frå departementet. - Derav tittelen IKT-minister? - Eg synast det er flott å verte omtala som IKT-minister. Eg ser at samfunnet i større og større grad bruker verktyet for å organisere seg. Planen er å bruke IT meir aktivt i offentlig sektor og på det viset styrke og skape ei oppegåande forvaltning. - Nokre kritiske røyster meinar regjeringa tenkjer for stort med omsynet til IKT-satsinga og at prosjektet vert for kostbart? - IKT-satsinga er avgjerande for den utviklinga offentlig sektor må ha for å klare seg i framtida. Det handlar sjølvsagt om effektivitet, men like mykje er det eit spørsmål om å ha ei oppegåande forvaltning. Ei forvaltning som tilbyr dei tilsette spanande og moderne arbeidsplassar. Og som tilfredstiller dagens forventningar til service. Å effektivisere rutinar for sjukepleiarar er eit godt eksempel. I staden for å bruke tid og krefter på manuelle registreringsrutinar, vil det meste etter kvart går via datamaskiner. Dermed kan verdifull tid frigjerast og ikkje minst vil sjukepleiaren kjenne at han tilhøyrer den moderne delen av arbeidsstokken. - Tenkjer du på deg sjølv som minister for offentlig forvaltning? - Ja, det er eg, men fleire ministarar er med å dele den tittelen. Med omsyn til offentlig sektor har eg eit eige ansvar for fornying og nyskaping. Liker det omgrepet, fornying, sjølv om ein del målfolk har innspel på kor vidt det fungerer eller ikkje. Tenkjer at det ikkje berre handlar om fornyelse altså å lage om, men å skape noko nytt. Grande Røys smiler stolt når ho snakkar om fornyingsomgrepet, og om året 2008 då det nye fullelektroniske datasystemet for elektronsk saksbehandling skal vere oppe å gå. Verdas beste offentlige sektor Under ei konferanse arrangert av Akademikerne sa Jens Stoltenberg at vi kan vere stolte av å ha verdas beste offentlige sektor. Han peikte på at vi kan dra nytte av eit godt utbygd tilbod innan ei rekkje offentlige tilbod, vi har eit høgt kunnskapsnivå, og velordna arbeidsplassar. Dette er også Røys oppteken av å formidle: - Det er lett å setje fokus på forhold som ikkje fungerer i offentlig sektor. Men det meste fungerer og det kan vi vere stolte av, seiar Røys. I den sitjande regjeringa er alle dei tre partia opptekne av at vi faktisk vil satse på og ivareta ein stor og trygg offentlig sektor. Vi vil fortelje at offentlig sektor er viktig for oss. Grande Røys understrekar fleire gongar at vi ikkje må 18

19 bruke kåringa som verdens beste offentlige sektor som ei sovepute. Den offentlige sektoren må fornyast for å vere den beste. Verda slik den er i dag gjer at omstilling i alle delar av samfunnet må skje kontinuerlig, også i offentlig sektor seier ministeren. Men så gjeld det altså å finne den magiske modellen for omorganisering. FORNYINGSMINISTEREN Vekk med NPM og inn med SOL Verktyet eller modellen den tidlegare regjeringa styrte etter i omstillingsprosessane kring offentlig sektor, var New Public Management (NPM). I grove trekk går NPM ut på å selje Omstilling kjem vi uansett ikkje unna, og dessverre var NPM eit så dårleg verkty at vi ikkje kan fortsetje å bruke det, seier fornyingsminister Grande Røys.. ut alle områder utanom kjerneområda i offentlig sektor, ha større sjølvråderett innanfor den einskilde arbeidsstaden og ikkje minst å krevje resultat og effektivisere med hard hand. Grande Røys og den sitjande regjeringa har frå dag ein kritisert metoden. Noko som blant anna har gjeve ein del sure kommentarar frå Trygve Hegnar. For ministeren prellar tydelegvis kritikken av og med krum hals har regjeringa lansert sin eigen metode. - New Public Management gjekk som ein farsott over offentlige verksemder, ler Røys. Omgrepet vart som eit mantra, som uansett sektor ville endre verksemda til det betre. Innhaldet i NPM var henta frå næringslivet og resultatoppnåing etter kapitalistiske modellar stod i fokus. Resultatet i ettertid er dessverre ikkje like positive og fortel oss at det er ein skilnad mellom privat og offentlig sektor. Vi ser i dag at omstilling etter næringslivsprinsipp ikkje er dugandes. I tillegg fekk sektorane i NPM omstille seg slik dei sjølve ville, noko som i dag utgjer eit lappverk av ulike system statsforvaltninga. Det er ikkje slik det skal fungere. Det er ikkje byråkrater som skal styre og ta avgjersle, men politikarar. Den nye regjeringa, med statsråden i spissen, har valt å forlate NPM-modellen. Den var meir til hinder enn utvikling, understrekar ein engasjert minister. Omorganisering og omstilling skal skje etter ein ny modell som no skal utviklast. SOL-modellen. - SOL er forkorting av orda styring, organisering og leiing, seier Røys. - Vår modell skal ta på alvor at offentlig sektor er noko anna enn privat sektor, og at vi jobbar med folk, innbyggjarar, verdiar og samfunn. Dette er verdiar som slett ikkje alltid kan målast i kroner og ører. - Ganske mange samfunnsvitarar jobbar innanfor offentlig forvaltning, og det er ikkje alle som er like begeistra for stadig endringar og tidsbruk på omstilling i hopetal. Korleis skal de verne om dei tilsette slik at dei i tillegg til å omstille seg får gjort den jobben dei faktisk er sett til å gjere? - Kan forstå at det opplevast som utrygt å heile tida få reformer tredd over hovudet. Omstilling kjem vi uansett ikkje unna, og dessverre var NPM eit så dårleg verkty at vi ikkje kan fortsetje å bruke det. Vi lover å høyre meir på menneska og vi prøver å få til ei anna form for omstilling. Meir fokus på leiartilpassing. Ministeren tenkjer seg om før ho fortset: - Vi har nokre stikkord eller kvalitetsstyringsomgrep for korleis vi tenkjer oss vår modell. Brukarmedverknad, effektivisering, kvalitet, medbestemming og openheit. 19

20 FORNYINGSMINISTEREN 6-timars dagen Debatten kring 6-timars dagen har overlevd som noko som dukkar opp i media i tide og utide, men som til no berre har enda opp som debattsak mellom politiske partier. Ein av dei som snakkar høgast og mest positivt om meir fleksible arbeidsdagar er SV. Det er derfor betimeleg å spørje SV politikaren Grande Røys om det skjer noko i denne saka. - Vi har hatt lovbestemt 8-timars dag sidan Det er dermed kanskje på tide å tenkje nytt. Regjeringa er positiv, og konkret arbeider vi med eit todelt prosjekt. Fyrst må vi innhente informasjon og analyser for å sjå om våre antakingar faktisk er rette. Neste år kjem vi med konkrete forslag og har planer om å køyre eit prøveprosjekt på seniorar i ein eller fleire etatar. Målet er å få eldre motiverte til å vere lenger i arbeidslivet. Fungerer dette, kan vi eventuelt prøve det også på andre grupper. Grande Røys fortel at i tillegg til å få fleire eldre til å stå lenger i arbeidslivet, så er regjeringa opptekne av forholdet mellom sjukefråværet og arbeidstid. Dei har derfor bestemt at dei vil satse på forsking og analyser som skal sjå nærare på dette sambandet. Ynskjer ein debatt om offentlig sektor Det kan vere at Heidi Grande Røys har eit poeng når ho hevdar at ho har vore lite i mediebilete på grunn av sitt innovervendte jobbfokus. Forvaltningsreforma, NAV reforma og pensjonsreforma tek tid. Som ho sjølv seier; - Det er ikkje så innmari mange som synast offentlig sektor er sexy. Det skaper definitivt ikkje store overskrifter på framsida av VG. Men ho har satt seg som mål å få til ein debatt om offentlig sektor. - Eg vil ha ei ny stortingsmelding om offentlig sektor. Ei melding som fortel og gjev retningslinjer for korleis vi skal styre den enorme sektoren og ikkje minst korleis vi tenkjer oss sektoren i framtida. Slik eg ser det må vi tenkje meir langsiktig heller enn å ende opp med fireårsmodellar med skiftande fokus og suksess. Samfunnsviterne i Kirkenes Hovedstyret har vært og drevet merkevarebygging i Kirkenes. Utgangspunktet for turen var en invitasjon fra vår avdeling i Finnmark om å holde et innlegg om identitet, nettverk og tillitsvalgtsarbeid. Tekst:Arnt-Einar Litsheim Foto: Hans Christian Apenes I god tradisjon (besøke en fylkesavdeling årlig) satte vi kursen nordover. Det skulle fort vise seg at Kong vinter hadde kommet oss i forkjøpet. Selv om et av medlemmenes bagasje ikke kom før vi hadde fortært både forrett og hovedrett, var vi klar for innsats. Undertegnede holdt et innlegg om merkevare samfunnsviterne og vi fikk til en god diskusjon rundt temaet. Ellers var oppholdet i organisasjonens tegn, ved at vi skulle starte arbeidet med fremtidig organisering av samfunnsviterne. Krabbesafari stod på dagsorden når styret besøkte Kirkenes. For å ikke bli for selvopptatt, valgte vi å prøve krabbesafari. Heldigvis for oss hadde vi Anton med som dykket etter krabben. Krabben var god den og etter å fortært den, så valgte vi å krabbe oss videre mot temaer som demokrati, representativitet, ansvar og myndighet, landstyre osv. Selv om det gjenstår mye i forhold til vårt merkevare, ble vi i alle fall lagt merke til! 20