Tarkus nr. 20 Mars 2002 Løssalg kr. 45,-

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Tarkus nr. 20 Mars 2002 Løssalg kr. 45,-"

Transkript

1 Tarkus nr. 14 September 2000 Kr. 45,- Pete Knutsen Ian Anderson Sonja Kristina Happy The Man Dead Dino Storage Tarkus nr. 17 Juni 2001 Kr. 45,- Adventure Rupert Hine Eclection Tortoise Matheus Sonic Debris Tarkus nr. 18 September 2001 Kr. 45,- Anekdoten Marillion Sonja Kristina Novalis Nearfest The Morrigan Tarkus nr. 19 Desember 2001 Kr. 45,- Canterbury Jethro Tull Captain Beefheart Frank Zappa Hippotrip Gong m a g a z i n e T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K Tarkus nr. 20 Mars 2002 Løssalg kr. 45,- 20 Tidsskrift for progressiv rock 14 Tidsskrift for progressiv rock 17 Tidsskrift for progressiv rock 18 Tidsskrift for progressiv rock 19 Residents Richard Sinclair Kaipa Gentle Giant Gryphon Mikromidas Cressida Dream Theater

2 Innhold Redaksjon Trond Gjellum Jon Christian Lie Bidragsytere dette nr. Fredrik Antonsen Petrus Bojanowski Johan Dalsrud Trond Sætre Rikard A Toftesund Hans Voigt Simen Viig Østensen Layout og grafisk produksjon Trykk Copyshop, Sandvika KONTAKT Møllefaret 48B 0750 Oslo Tlf.: (etter 18.00) sven@tarkus.org Trondheim Heidi Bolstad Bergsbakken Trondheim Tlf.: hei-bol@online.no Webadresse Bankgiro Abonnement, annonsering etc Se siste side ISSN nummer MERK! Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus er artikkelforfatterens egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende med redaksjonens oppfatninger Cover: The Residents Artikler/portretter 37 Peter Bardens 9 Canterbury Tales, del 2 16 Gentle Giant 17 Gryphon 15 Kjøp prog på internett, oppfølging 11 Komposisjon og improvisasjon, del 2 3 Residents 18 Richard Sinclair Intervjuer 6 Kaipa/Hans Lundin 36 Mikromidas Anmeldelser 28 ADLER SCHLOSS music for survival horror 24 ANKH ankh 33 ARKHAM arkham 27 ASHQELON QUILT the event 28 AZAZELLO upstairs 34 BARCLAY JAMES HARVEST caught live (DVD) 27 CACTUS PEYOTES cactur peyotes 33 CARAVAN classic rock legends (DVD) 31 CAST castalia 21 CLEAR BLUE SKY mirror of the stars 21 CLEAR BLUE SKY out of the blue 31 DARXTAR tombola 30 DREAM THEATER six degrees of inner turbulence 24 ERGO SUM ergo sum 24 ERGO SUM mixolidio 31 FRENCH TV the case against art 23 FRITSCH, ELOY mythology 34 GENESIS the way we walk (DVD) 23 GROUP THERAPY melatomania 23 HACKETT, STEVE live archive 34 HARMONIUM live in california (DVD) 33 HATFIELD AND THE NORTH classic rock legends (DVD) 30 HENRY FOOL henry fool 32 HERMETIC SCIENCE en route 29 HØST live and unreleased 32 INDEX liber secundus 22 INGERMANLAND beyond equator 22 ISILDURS BANE mind vol 2 live 22 JAMES BAND we fear change 25 KAIPA notes from the past Så sitter du her med Tarkus nr. 20 i hånden, og på mange måter er det med å markere et viktig jubileum. Ikke bare har vi klart å holde det gående i over seks år, men det at det finnes et marked for et magasin som vårt er også med på å bevise at det finnes et stort publikum for musikk av ymse styrkegrader utover sidelinja i forhold til det som serveres fra diverse kommersielle kanaler. Vi ser på de senere års utvikling innen progressiv rock (hva nå enn det er) med en blanding av entusiasme og avmålt distanse. Prog har i løpet av de siste par åra blitt et litt mer stuerent begrep, noe som har gjort at journalister i andre media har begynt å snuse på sjangeren. Dette er til det bedre, men også et lite faremoment. 29 KAMPMANN, ERIC the well 21 KARDA ESTRA eve 22 KERMAN, DAVE/5UUs abandonship 25 LENS a word in your eye 28 MANNING cascade 29 McPHEE, TONY live in poland at blues express 24 MIKROMIDAS brennende drømmer 32 MIRIODOR mekano 23 NATHAN MAHL heretik vol II the trial 25 NEBELNEST noa express 29 NIEBIESKO-CZARNI live '68 24 PANTHEON orion 29 PARANOISE ishq 27 PICCHIO DAL POZZO camere zimmer rooms 32 POÇOS & NUVENS provincia universo 29 RAY, RICK existing passages 30 RECORDANTO SHEPHERDS BUSH ENJOYMENT stereoactivity 33 SNOPEK, SIGMUND roy rogers meets albert einstein 21 SOMNAMBULIST the paranormal humidor 39 SPARTACUS demo 28 STEAMBOAT SWITZERLAND ac/db 34 STRAWBS classic rock legends (DVD) 25 T naive 29 TWELFTH NIGHT collectors item Konserter 38 Dream Theater 39 Hippotrip 39 Mollstemt Guttesaus 39 Pink Floyd Experience 39 Rebecca and the Magic Mushrooms Faste spalter/annet 38 Konkurranse 35 Leseravstemningen, resultat 19 Leserbrev 20 Svens mimrehjørne: CRESSIDA cressida Annonsører 26 InsideOut 31 Mikromidas 19 Oddity Music 12 Oslo Rock Antikvariat Fra redaksjonen Om spesialister, musikk og biler Skal Akersgatas parlament få utrope hva som er god og dårlig prog, er noe galt. En del oppslag i særlig Aftenposten Aften, viser en journalist som ikke har noen som helt oversikt over hva som rører seg i miljøet og derfor kjøper påstander uten å ha nok bakgrunnsmateriale. Tror alle at progrock høres akkurat som band XYZÆØÅ (akkurat som grunge ofte høres ut som Nirvana), kan dette dytte flere unna enn man aner. Hvis ikke folk innser at prog er et utrolig mangfoldig uttrykk, vil sjangeren tape på det i lengden, fordi folk kan ende opp med å dytte et band vekk uten å ha hørt på det fordi det er prog, og jeg er fortalt at all prog låter jo som XYZÆØÅ som jeg ikke liker. Kanskje er jeg vel dyster og svartmalende, og jeg håper jeg tar feil. Men oppi alt dette tror jeg Tarkus kan være et godt korrektiv. Vi slakter og roser om hverandre, men vår bakgrunn består av mangfoldige år og enorme mengder skiver, noe som gir oss et mye større referansegrunnlag enn Akersgatas journalister. Ikke at vi har blitt høye på pæra, men leser du i Hjemmet for å finne ut hva som er det hotteste på bilfronten i disse dager...? Vel, her er det kanskje på tide å slutte. Men før vi gjør det, vil redaksjonen takke for 20 nummer og håpe at vi i alle fall får minst 20 nummer til sammen. Side 2 Tarkus nr. 20

3 The Residents 30 år og like sær 30 år er ikke lenger noen drøy alder for ei rockegruppe. Derimot er det litt av en alder for ei drøy rockegruppe. I år er det 30 år siden The Residents gjorde sin spede debut som plateartister. Strengt tatt har de ikke forandret seg så mye på alle disse årene; De er fortsatt helt forskjellige fra andre band. Av Trond Sætre he Residents er et unikt fenomen. Dette rockens svar på moderne kunst lar seg Tvanskelig sammenlikne med andre artister. Oppmerksomme lyttere kan ane et snev av Captain Beefheart og tidlig Frank Zappa, men The Residents går mye lenger enn disse i å trosse musikalske normer. Samla Mammas Manna er kanskje The Residents beste sammenlikningsgrunnlag, selv om de to bandene oppsto uavhengig av hverandre. I likhet med SMM har The Residents også vært tilknyttet RIO-bevegelsen, og da særlig bevegelsens forgrunnsfigur, Chris Cutler. The Residents særegenhet skyldes imidlertid ikke bare musikken, men også den ytre ramme. I 30 år har gruppas medlemmer levd i bevisst og total anonymitet, og ryktene sier at det fortsatt bare er managerne som vet hvem de egentlig er. Alle offentlige opptredener foregår i antrekket som har blitt gruppas kjennemerke: Dresser (i assorterte farger, men helst svart), flosshatter og masker formet som digre øyeepler. Den uunngåelige ironien er selvsagt at The Residents totale anonymitet er deres mest markante kjennetegn. Enkelte hevder at de ikke en gang er fire lenger, slik de gir inntrykk av, men bare to faste medlemmer som samarbeider med ulike musikere. Vi har bare ryktene å forholde oss til. California eller dø Av den grunn er det selvsagt vanskelig å spore opp 100 % pålitelige kilder om medlemmenes bakgrunn. Det som er relativt sikkert, er at de alle vokste opp i Shreveport i Louisiana, der de møttes på high school og fant hverandre gjennom en felles fascinasjon for bl. a. James Brown og J.D. Salinger. En annen ting de hadde felles, var dragningen mot det frilynte California. Etter skoleslutt i 1966 pakket de koffertene og reiste mot San Fransisco i en truck. Skjebnen (i form av en punktering) førte imidlertid til at de ble sittende fast i småbyen San Mateo utenfor San Fransisco, og her slo de seg ned. Et slags levebrød fant de visst, så de kunne kjøpe instrumenter og holde seg i live mens de prøvde å slå gjennom. I årene etterpå gjorde de diverse opptak som de spilte på fester og sendte til venner og potensielle agenter. Legenden sier at det var en slik sending som ga gruppa navn. De hadde merket seg Hal Halverstadt, Captain Beefhearts kontaktperson i Warner Brothers, og tenkte at en som forsto Beefheart kanskje ville forstå deres musikk også. Halverstadt var imidlertid ikke interessert, og returnerte tapen. Han adresserte den til the residents (beboerne), siden de ikke hadde oppgitt noe navn på returadressen. Omtrent på samme tid kom gruppa i kontakt med to viktige forbundsfeller: den engelske gitaristen Phillip Lithman (senere kjent som Snakefinger på grunn av det spesielle fingergrepet) og hans kunstneriske makker Nigel Senada. De to hadde merket seg et opptak gjort av noen mystiske californiere, og reiste sporenstreks til San Mateo. Dette ble, som det heter i den gamle filmen, begynnelsen på et vakkert vennskap. Trang fødsel Styrket flyttet gruppa til San Fransisco i 1972, der de startet sitt eget selskap - Ralph Records - og lanserte sin første ordentlige utgivelse, den doble 45-singelen Santa Dog. Santa Dog (som noen mener er et anagram for Satan God ) bar med all tydelighet bud om hvilken musikalsk retning The Residents skulle komme til å bevege seg i. Plata er på samme tid både forstyrrende og behagelig, både støyende og vakker. I sann Residents-ånd var ikke sangene kreditert The Residents en gang; i stedet er hver av de fire sangene tilegnet de falske gruppene Ivory And The Braineaters, Delta Nudes, The College Walkers og Arf and Omega feat. The Singing Lawn Chairs. 400 gratiseksemplarer (ingen våget å tro at plata lot seg selge) ble sendt til venner, fiender og radiostasjoner. Frank Zappa og Richard Nixon var blant de heldige utvalgte mottakerne. Responsen på Santa Dog var skuffende - De fikk ingen! Spesielt trist må det ha vært å få Zappas eksemplar i retur, etter å ha konstatert at adressen var feil. De hadde nok håpet på en vurdering fra den etablerte artisten som de kanskje hadde aller mest til felles med. Meet The Residents Likevel gikk gruppa snart etter i gang med å spille inn sin første LP, Meet The Residents, et langt mer spesielt produkt enn Santa Dog. Trass i coveret er ikke dette noen Beatles-parodi. Meet The Residents er The Residents i fri dressur - Et album som ikke tar hensyn til noen regler for musikalsk struktur. The Residents var i utgangspunktet dårlige musikere, og platas kvalitet ligger i den oppfinnsomme lydmiksingen. Drøyt ett år brukte de på å mikse Meet The Residents; De hadde ikke synthesizere, så alle de obskure lydene du hører er produsert med akustiske instrumenter - og det de ellers hadde liggende. Meet The Residents ble ingen salgssuksess (bombe!) og nok et forsøk på å promotere seg med gratiseksemplarer (4000 fleksidisker med materiale fra Meet The Residents ble sendt ut i øst og vest) slo feil. Likevel fortsatte Residents-teamet med nye prosjekter i økende tempo. Siden 1972 hadde de jobbet med innspillingen av filmen Vileness Fats, et musikalsk trekantdrama mellom en indisk gudinne og de to motstridende personlighetene til en schizofreniker. Filmprosjektet ble oppgitt i 1976, men til glede for fansen ble en redigert utgave kalt Whatever Happened To Vileness Fats? gitt ut på video i En annet prosjekt som ble liggende i arkivet en stund var LP en, Not Available fra Den ble et offer for Nigel Senadas såkalte obskuritetsteori, som gikk ut på at kunstneren kan bare produsere ren kunst når det ikke tas hensyn til omverdenens forventninger og innflytelse. Derfor erklærte bandet at plata ikke skulle se dagens lys før de hadde glemt at den eksisterte. Så lenge skulle det ikke gå, men mer om det senere. The Cryptic Corporation Neste prosjekt ble ikke liggende: The Third Reich n Roll (1976) består av forvrengte og til dels heslige versjoner av vagt gjenkjennelige låter, med Satisfaction! og Hey Jude som høydepunkter, og Snakefinger som medspiller. Plata var ment som en satire over ensretting og maktsyke i platebransjen, og besto egentlig bare av to kutt som hver strekker seg over en plateside: Why Hitler Was A Vegetarian og Swas- Tarkus nr. 20 Side 3

4 tikas On Parade. Bruken av nazimotiver på coveret var selvsagt gjenstand for en viss kontrovers, og på de europeiske CD-utgaven er alle hakekorsene fjernet. The Third Reich n Roll skaffet The Residents en viss kultstatus, selv om platene fortsatt ikke solgte godt nok til at de kunne leve av musikken. De fikk imidlertid velkommen drahjelp av noen gamle venner fra Louisiana, som hadde latt seg imponere av de tidlige innspillingene. En av dem, John Kennedy, hadde arvet en god slump penger og investerte dem i et selskap som skulle promotere The Residents - The Cryptic Corporation. John Kennedy kan ha vært et dekknavn, og navnene til de andre medlemmene av Cryptic Corporations styre - Homer Flynn, Hardy Fox og Jay Clem - vekker samme mistanken. Men disse personene ble The Residents ansikt utad. Med økonomisk ryggdekning fra Cryptic Corporation kunne The Residents konsentrere seg om musikken, og Fingerprince fra 1977 markerer en viktig overgang for gruppa. Mens materialet deres tidligere hadde vært dominert av primitive, om enn oppfinnsomme mikser og forvrengte versjoner av gamle slagere, begynte en nå å merke seg en viss struktur i musikken deres - I tillegg til en større vekt på selvskrevet materiale. Dette ble ytterligere understreket av den påfølgende EP en Duck Stab, som består av kortere og mer konsise låter og gir inntrykk av en profesjonell produksjon. Sammen med oppfølgeren Buster And Glen ble den senere samme år slått sammen til en LP. Denne ble på mange måter The Residents gjennombruddsplate og representerer noe av det som er mest typisk for gruppa: Stemningen er både humoristisk, poetisk og dypt forstyrrende - ofte på samme tid. Melodiene er komplekse, tekstene er kryptiske og til dels morbide. Kritikerne elsket det, og det som bedre var, plata begynte å selge. The Residents fikk sogar sin første fanklubb, W.E.I..R.D. (We Endorse Immediate Residents Deification). En av de første medlemmene var serietegner og Simpsons-skaper Matt Groening, som allerede i 1979 skrev en biografi om bandet sammen med to andre fans. Eskimo Samtidig verserte det diverse historier om hvordan det egentlig gikk med samarbeidet mellom The Residents og Cryptic Corporation. Gruppa var visstnok skuffet over Cryptics forretningsmetoder og hadde på trass gjemt seg i et ukjent studio i London for å jobbe på sitt nye album. Cryptic og Ralph Records utnyttet imidlertid dette fraværet til å gi ut Not Available, da selskapet trengte mer penger i kassa. Deretter tok de kontakt med Chris Cutler, som spilte perkusjon på det kommende albumet. Han fungerte som en slags fredsmekler mellom Cryptic og gruppa. Cutler gjorde jobben sin, og tilliten mellom partene ble gradvis gjenopprettet. Som en slags forsoningsgave fikk The Residents et nytt studio da de vendte tilbake til San Fransisco. Eskimo Duck Stab Og godt var det at samarbeidet ble gjenopprettet, for The Residents neste plate, Eskimo, skulle komme til å bli deres største suksess. I snart fire år hadde gruppa jobbet med et konseptalbum om et eller annet eksotisk folkeslag. Biblioteket hadde ikke skaffet dem så mye informasjon om eskimoene som de hadde håpet på. Alt de fant var en avhandling om eskimoisk sanitet, en bok med eskimolegender og en Lp-plate med gamle folketoner. Men det var god nok basis for Eskimo. Eskimo var helt forskjellig fra de tidligere platene. De seks sporene på plata var ikke låter, men snarere lydbilder som hver fortalte en historie fra eskimoisk folklore. Musikken er mørk og primitiv, og plata inneholder like mye lydeffekter som den inneholder ren musikk. Det finnes ingen vokal i vanlig forstand, men vi hører stadig vekk messende stemmer. Den sure vinden som hele tida høres i bakgrunnen var visstnok et autentisk opptak fra polarområdene. The Residents fryktet hele tida at Eskimo skulle virke for ubegripelig og overambisiøs, men både kritikere og publikum jublet. Andy Gill i den toneangivende musikkavisa New Musical Express presterte til og med å si om Eskimo at den er uten tvil en av de viktigste albumene som noen sinne er laget, om ikke den viktigste, og at dens innhold er av en så uovertruffen revolusjonær natur at ytringene til såkalt politiske band virker direkte borgerlige i sammenlikning. The Mole Trilogy En helt annet basis hadde The Commercial Album, som fikk navnet sitt fordi den inneholdt førti låter, på i snitt et minutts lengde hver. The Residents ønsket ville skape sin egen Topp 40 -liste, og det lyktes delvis; I forbindelse med platelanseringen lagde de også en serie med One Minute Movies basert på enkelte av låtene, og disse ble hyppig vist på MTV da kanalen startet opp et par år seinere. Medvirkende på plata var bl.a. Chris Cutler, Snakefinger og Andy Partridge fra XTC. The Commercial Album ble nærmest en liten pause mellom konseptalbumene. Selv om plata solgte bra, var kritikkene skuffende, og forbitrelsen over dette kom tydelig til uttrykk på neste album. Om The Residents hadde vært redd for at Eskimo skulle virke for pretensiøs, hadde de tydeligvis kvittet seg med slike bekymringer nå markerte begynnelsen på The Residents mest ambisiøse konsept noen sinne: The Mole Trilogy, en saga bygd opp av spennende og inntagende musikk. The Mole Trilogy skulle egentlig være i seks deler, men foreløpig er det bare tre. Trilogien er en sosiokulturell fabel om de arbeidssomme og enkle mole people (muldvarpfolket) som må flykte etter at kolonien deres blir ødelagt av flom. De får innpass i samfunnet til de dekadente og livsbejaende chubs (bukene) fordi de er billig arbeidskraft. Rockeoperaen Mark of The Mole (1981) forteller selve historien, fra moles flykter og finner et nytt hjem, til det oppstår konflikter med chubs, som munner ut i en kort artskrig. Oppfølgeren The Tale Of Two Cities gir eksempler på musikken til moles og chubs. Musikken til moles er primitiv, naken og suggererende. I det hele tatt er den slett ikke ulik eskimoenes musikk i Eskimo. Musikken til chubs, derimot, er glatt, elegant og blir framført med storband. Begge musikkformene har imidlertid en apokalyptisk følelse lurende i bakgrunnen. Omtrent med lanseringen av Tunes var The Residents i økonomiske vanskeligheter. Selv om de ikke var noe new wave-band hadde de nytt godt av new wave fordi sjangeren var åpen for eksperimentell musikk som deres. Nå var interessen for new wave i ferd med å ebbe ut, noe som Cryptic Corporation og Ralph Records led under. Bedre ble det ikke av at John Kennedy og Jay Clem forlot det lekke skip for å se seg om etter mer lønnsomme forretninger. De to gjenværende styremedlemmene greide bare såvidt å holde selskapet i økonomisk og administrativ balanse. Midt oppi alt dette ville Residents likevel ut på turné med Molekonseptet, selv om de måtte låne penger av foreldre(!)og venner for å få det til å gå i hop. Og turne ble det, i USA og Europa (men Mark Of The Mole særlig mange opptredener ble det i Europa. Likevel ble Norge snytt for opplevelsen denne gangen). Konserten virker ikke som noe naturlig medium for The Residents. Ved siden av medlemmenes prinsipp om anonymitet kom det faktum at mye av gruppas musikk var et produkt av nitidige eksperimenter i studio. På grunn av gruppas natur kunne det heller ikke bli snakk om vanlige konserter heller. Så Mole Show ble et slags episk teater med dansere, kulisser og tryllekunstneren Penn Jillette som forteller. The Residents selv sto hovedsakelig bak et halvt gjennomsiktig teppe og spilte. Innimellom viste en resident seg på scenen - iført dress og øyeeple, selvsagt. Showet hadde en Bertolt Brecht-inspirert avslutning: En av hovedrolleinnehaverne bryter plutselig ut av rollen sin i sinne og frustrasjon og så er det slutt. Et kunstnerisk interessant grep, selv om publikum reagerte på ideen med blandede følelser. Gruppa hadde imidlertid større problemer enn publikums toleranse. Selv om showet gikk for fulle hus, var ikke turneen lønnsom. I tillegg til problemene ved Cryptic var de på forhånd tvunget til å selge rettighetene til t-skjorter og andre effekter til en tredje part, og gikk slik glipp av store inntekter. På toppen av alt ble Jillette dødssyk av matforgiftning i Spania. Dette var The Residents første verdensturne, og en stund så det ut til at det skulle bli den siste også. Mot bedre tider The Mole Show resulterte i både live-album og video. Men gruppa var skremt av turnelivet og begynte å konsentrere seg om plateinnspillinger igjen. En skulle etterhvert tro at The Residents ville få vansker med å finne på nye, originale ideer, og på midten av 80-tallet gikk de da også tilbake til en av sine klassiske konsepter: Kjente melodier i ny og alternativ tapping. Nærmere bestemt den såkalte American Composer Series. Ideen denne gangen var å bearbeide verkene til berømte amerikanske komponister, både innen populær og seriøs musikk. Nok en gang var ambisjonene litt for store. Av en planlagt serie Side 4 Tarkus nr. 20

5 på seksten album som skulle gis ut fram til år 2000, ble bare to produsert: George And James (1984) tok for seg Gershwin og James Brown mens Stars And Hank Forever (1986) omhandlet Hank Williams og John Phillip Sousa. Midt oppi dette ga de ut del 4 i Mole-trilogien, (nr. 3 hoppet de over) The Big Bubble (1985). Denne plata består av musikken til en tenkt popgruppe av mole/chub-krysninger som skaper furore når de synger på Mohelmot, molefolkets forbudte språk. Overraskende nok var det et bilde av musikerne på coveret, men disse viste seg snart å være modeller som var leid inn for å forestille Big Bubble-bandet. Senvinteren 1985 lot gruppa seg overtale til å spille noen gigs i Japan i, etter press fra sine utgivere der. Denne gangen var det ikke snakk om noen konsept-turné; The Residents, sammen med Snakefinger, tok med seg noen enkle kulisser og framførte gamle favoritter på scenen. Spillejobbene i Japan var så vellykkete at gruppa bestemte seg for å legge ut på turné igjen, selv om de egentlig hadde avsverget slike etter alle The Big Bubble problemene i forbindelse med Mole Show. I mangel på noe annet påskudd kalte de turneen for The 13th Anniversary Show, og kjørte samme løse konsept som i Japan. 13th Anniversary Show ble en triumfferd; For første gang turnerte de over hele USA, deretter Europa, Australia, New Zealand og en liten tur til Japan igjen. Cryptic tok seg av effektsalget, og sikret dermed den økonomiske lønnsomheten. På 13th-turneen fikk også Norge for første gang besøk av The Residents, da de spilte på Den Norske Opera (ja, hvorfor ikke?) i Oslo, en konsert som ble tatt opp av NRK. Produktiviteten fortsatte. I tillegg til Stars & Hank Forever og turneen arbeidet gruppa mye med musikk for tv i perioden , bl. a. til animerte snutter på MTV. Midt i en av gruppas beste perioder var det likevel et skår i gleden at Snakefinger døde av hjerteattakk mens han var på turne med sitt eget band, the Vestal Virgins. Snakefinger skulle vært med på deres nye konseptalbum, God In Three Persons, men innspillingen gikk likevel etter planen. God In Three Persons (1988) ble en viktig overgang for The Residents. For det første hadde den et helt annerledes sound, noe som delvis var et resultat av MIDI-teknologien som gruppa hadde lært seg å bruke mens de lagde musikk for tv. For det andre dominerer teksten og historien mer over musikken enn vanlig. For det tredje er det deres første album lagd for CD-formatet (den har en spilletid på 60 minutt). For det fjerde er det ble den gitt ut på et utenforstående selskap, Ryko Disc, i stedet for på Ralph Records. Soundet er likevel den mest tydelige forskjellen. Historien om en mann som forelsker seg i et transseksuelt siamesisk tvillingpar og må innse at han også er tiltrukket av den mannlige halvparten er for såvidt typisk Residents. Men musikken er ordentlig, behagelig og proff. Det typiske manisk-kaotiske lydbilde er fraværende. Fortsatt kunne The Residents kunsten å overraske. Bare at denne gangen var det fansen som ble overrasket. Tilbakevendingen til et klassisk Residents-konsept kom imidlertid med det påfølgende prosjektet CUBE E, som besto av et studioalbum, et konsertshow og et påfølgende livealbum. Studioalbumet The King & Eye består av rå og forenklede versjoner av klassiske Elvis-slagere. I kjølvannet dro gruppa på turne i USA og Europa med CUBE E: The History Of American Music In Three E-Z Pieces, et spektakulært show som prøver å oppsummere amerikansk musikkhistorie. Nok en kunstnerisk og finansiell suksess. Multimedia-alderen 80-tallet hadde handlet om sceneshow og tv for The Residents. 90-tallet skulle komme til å dreie seg mye om multimedia. Et forvarsel om dette var musikkvideoen til Don t Be Cruel (fra The King & Eye, selvfølgelig) som var laget helt og holdent på mac. Freak Show (1991) var neste. Fram til 50-tallet reiste det ofte såkalte freakshows rundt sammen med tivoli, der mennesker med synlige og oppsiktsvekkende misdannelser ble vist fram til publikums skrekkblandete fryd. At Residents var interessert i et så morbid konsept, virket naturlig. Her er ingen skjeggete damer - for ordinært - men derimot historien til bl. a. Jelly Jack den beinløse gutten som ønsker at han var en fugl, Wanda som har mark i håret og Bouncing Benny som viser fram sin overflødige kroppsmengde på scenen. Tonen er selvfølgelig dyster og høyst forstyrrende, men den oppmerksomme Residentskjenner kan høre at gruppas lydbilde blir stadig mer profesjonelt. Samarbeidet med data-animatøren Jim Ludtke resulterte ikke bare i en ny musikkvideo (basert på Harry The Head, den eneste bortimot streite låten på CD en), men også i en CD-rom. Nyutgivelsen av Freak Show i 1993 ble en kombinert musikk CD-rom med animerte scener fra de vanskaptes liv foran og bak scenen. Flere slike skulle følge. Selv om The Residents lagde færre studioalbum enn før på 90-tallet var det mer enn nok aktivitet i leiren: Nye oppdrag fra tv (bl. a. MTV og Discovery Channel), laserdisken Twenty Twisted Questions (utgitt i forbindelse med 20-årsjubileet) og en CD med nyinnspillinger av gamle Residents-favoritter, The Finest Flowers (også til jubileet). Fanklubben UWEB utga en hel serie med rarities -CD er. Homer Flynn samlet sceneeffekter og videoer fra The Residents karriere og åpnet en utstilling på New York Museum of Modern Art. Archa-teatret i Praha oppførte et skuespill basert på Freak Show (instruert av The Residents, men framført av et tjekkisk avantgarde-band). Det utkom tre biografier, og forlaget Dark Horse Comics ga ut en tegneserieversjon av Freak Show. Noen studioalbum ble det også tid til: CD en Gingerbread Man (1994) ble gruppas andre kombinerte musikk-og CD-rom, denne gangen med et enda nærmere samspill mellom musikk og grafikk. Forbindelsen mellom multimedia og musikk var nå blitt så tett at den ved lanseringen av den neste Residents-CD en kom CD-rom en først - Bad Day On The Midway (1995) var det første CD-rom-spillet fra The Residents, og ble etterfulgt av CD en Have A Bad Day, som besto av musikk fra spillet. En stund var gruppa til og med i forhandlinger med David Lynch produksjonsselskap om å lage en tv-serie av Bad Day On The Midway, noe som dessverre strandet. Mørke og elendighet hadde blitt et tilbakevendende konsept for The Residents album på 90- tallet, og det dominerte da også Wormwood - Curious Tales From The Bible (1998), deres foreløpig siste studioalbum. Albumet består av musikalske gjenfortellinger av ubehagelige historier fra bibelen, og ble fulgt opp en turné. En av konsertene i Los Angeles ble vist live via internett. Enkelte av de andre amerikanske konsertene ble imidlertid avlyst, og ikke overraskende begynte det å gå rykter om at religiøse interessegrupper hadde presset noen av arrangørene til å avlyse Wormwood-showet. Turneen som helhet ble likevel vellykket. I det nye århundret har det hittil ikke vært snakk om noen nye studioalbum fra The Residents. Men fansen har kunnet glede seg over en nye musikkvideo-samling på DVD, Icky Flix (2001) - ni år etter at gruppa satset på feil hest, så og si, med laserdisken Twenty Twisted Questions. Med en påfølgende CD-versjon, selvsagt. Så hvilke planer har gruppa for sitt trettiende år? Som vanlig er det vrient å få noe svar fra The Residents selv, men Cryptic Corporation melder at et nytt studioalbum ved navn Demons Dance Alone er på vei. På sensommeren blir den tilgjengelig via postordre, men kommer ikke i butikkene før i september. Grunnen er trolig symbolsk, for Demons Dance Alone skal være inspirert av hendelsene den 11. september. Mer dysterhet i vente, altså. Hvordan selve jubileet skal markeres er ikke klart, men i en pressemelding blir fansen direkte oppfordret til å komme med forslag. Uansett så skulle det ikke forbause meg om øyeeplene, i forbindelse med sitt 30-årjubileum, tørker støv av slagordet fra 20-årsjubileet: No Explanation, No Apology The Residents Utvalgt diskografi Meet The Residents Ralph 1974 The Third Reich N Roll Ralph 1976 Fingerprince Ralph 1977 Duck Stab/Buster & Glen Ralph 1977/78 Not Available Ralph 1974/78 Eskimo Ralph 1979 The Commercial Album Ralph 1980 Mark Of The Mole Ralph 1981 The Tunes of Two Cities Ralph 1982 Whatever Happened To Vileness Fats? - Original Soundtrack Ralph 1984 George & James Ralph 1984 The Big Bubble Ralph 1985 Stars & Hank Forever Ralph 1986 God In Three Persons Ryko 1988 The King & Eye Enigma 1989 Freak Show OP 1991/93 Our Finest Flowers East Side 1992 Gingerbread Man East Side 1994 Have A Bad Day East Side 1996 Wormwood - Curious Stories From The Bible East Side 1998 Tarkus nr. 20 Side 5

6 Vi snakker med: Kaipa nye prosjekt og svunne tider Så har det altså skjedd. Den svenske symforock-gruppa Kaipa kjent fra 70- tallet har gjenoppstått og er snart ute med en helt fersk CD. Notes From The Past er bandets sjette album og deres første livstegn på utgivelsesfronten siden For å få vite mer om dette kontaktet vi Hans Lundin som sang og spilte keyboards i denne betydningsfulle gruppa. Lundin stod bak de fleste av låtene til dette bandet, som også hadde Roine Stolt som et sentralt medlem. Jon Christian Lie Hans Lundin: Jeg har egentlig hatt et langt opphold fra musikk, men jeg hadde en masse låter med ekko fra det gamle og fikk idéen til å gjøre et album. Jeg kontaktet Roine Stolt, tidligere gitarist i Kaipa og det ble starten på denne plata. Da hadde vi ikke spilt sammen på 20 år, men det viste seg at dette fungerte som i gamle dager. Senere inviterte vi gjestemusikere og det luktet såpass mye Kaipa at det fikk bli et nytt Kaipa-album. Tarkus: Var det meningen fra starten av å kalle dette prosjektet Kaipa? Hans Lundin Hans Lundin: Opprinnelig hadde jeg ikke den idéen klar, men det viste seg under reisens gang at det skulle bli slik. Da vi kom sammen med dette materialet oppstod det en spesiell kjemi, som muligens kan sies å være unik. Lundin påpeker at det var både Roine Stolt og han selv som stod bak komposisjonene i den tidligere utgaven av gruppa, men fordi Stolt er særdeles aktiv i både Transatlantic og The Flower Kings hadde han ikke mulighet til å delta i like stor grad denne gangen. Hvis det blir en fortsettelse av dette prosjektet er det meget mulig at han kommer til å bidra. Gjestemusikere Tarkus: Hvilke gjestemusikere har dere fått med dere på plata og hvordan ble disse involvert i prosjektet? Hans Lundin: Vi har fått med oss en trommeslager ved navn Morgan Ågren som spiller i et band som heter Mats & Morgan. Han har jeg alltid beundret så jeg spurte om han ville medvirke. Bassisten heter Jonas Reingold og spiller i The Flower Kings. Jeg ville også ha med en sanger og da anbefalte Roine en vokalist ved navn Patrik Lundström som kommer fra et band som heter Ritual. Han har dessuten en lysere vokal som kan minne om min egen, som vel var karakteristisk for Kaipa på det tidlige stadiet. Så det foresterker ytterligere dette lydbildet. Dette er egentlig ingen komplett gruppe. Dette er først og fremst å betrakte som et musikalsk prosjekt som går under navnet Kaipa, ettersom musikken er Kaipa-musikk uten tvil. Tarkus: Hvordan vil du egentlig beskrive dette albumet i lys av de øvrige utgivelsene til Kaipa? Hans Lundin: For de som har hørt Kaipa er det gjenkjennende. Det finnes mange elementer og følelser fra den gamle Kaipa-tiden. Samtidig er det en reise inn i nåtiden med en masse nye og spennende idéer. Det har vel aldri vært tanken å foreta en reprise av det vi gjorde for 20 år siden. Vi ville gjøre noe nytt og spennende og det føler jeg at vi har lykkes med. det. Tarkus: I hvilken tidsperiode er musikken skrevet? Hans Lundin: Det meste er skrevet i løpet av de senere årene. Det finnes også noen klassiske låter her som har hengt igjen i min bevissthet, og som var såpass gode at de ble inkludert på plata. Tarkus: Vil det bli aktuelt å gjøre konserter med den nye konfigurasjonen av Kaipa? Hans Lundin: Vi har ingen foreløpige planer om det og dette har heller aldri vært baktanken. Tanken har vært å gjøre et bra album med dyktige musikere. Disse personene er alle aktive i andre sammenhenger og det kan nok bli vanskelig å samle dem, men man skal aldri si aldri. En gang i fremtiden vil vi kanskje virkeliggjøre Tarkus: I heftet som medfølger CD-utgaven av Solo som ble sluppet på Muséa står det en liten notis avslutningsvis. Det står at Kaipa hadde besluttet å komme sammen igjen i året Kommentar? Hans Lundin: I forbindelse med nytutgivelsen av våre første album fikk vi en idé om at vi kanskje kunne gjenforenes i form av originalbesetningen og skape musikk. Det var vel i 1991 at vi gjorde et forsøk, men dette førte ikke frem til noe resultat. Det viste seg at vi hadde utviklet oss i så ulik retning at det ikke var noen god idé. Det førte likevel til at vi forsket frem et visst antall låter. En av de finnes på det nye albumet og bærer tittelen Folke s Final Decision, mens noen av Roines melodier senere dukket opp i The Flower Kings. Dog kanskje i en noe annen form. Starten Tarkus: Når startet din musikalske karriere? Hans Lundin: Jeg har holdt på veldig lenge. Jeg begynte i mitt første band i Gruppa kalte seg St. Michael s Sect og som de fleste andre band på den tiden spilte vi coverlåter. Mot slutten av 60-tallet utviklet det seg videre og jeg begynte å skrive egne låter. Bandets første utgivelse kom ut i 1971, men da hadde vi forkortet bandnavnet til San Michaels. Originalbassisten fra Kaipa, Tomas Eriksson var også med i dette bandet, men jeg hadde idéer om å starte et helt nytt band og mot slutten av 1973 begynte vi med det som skulle bli Kaipa. Det ble en ny start. Kaipas debutalbum Ura Kaipa Tarkus: Dere kalte dere Ura Kaipa opprinnelig. Kan du fortelle litt om opprinnelsen til bandnavnet? Hans Lundin: Ura Kaipa er en høvding fra steinalderen som blir beskrevet i Werner Von Heidenstams bok Svenskarna och deras hövdingar. Den aller første høvdingen han skriver om heter Ura Kaipa. En kompis av oss mente at dette navnet var så svensk som det kunne bli, og siden vi var et svensk band burde vi velge det navnet. Ura Kaipa utviklet seg snart i en retning som kombinerte svenske folketoner med klassisk, 60-talls-pop, og progressiv rock i retning ELP og Yes. De la klar vekt på et svært keyboarddominert sound og en fremtredende bruk av Rickenbacker bassgitar. Tekstene ble fremført av Hans Lundin på svensk, noe som hadde sammenheng med at gruppa ikke hadde ambisjoner om å slå gjennom internasjonalt. I løpet av sommeren 1974 forkortet de bandnavnet til Kaipa. Ny trommeslager ble rekruttert og valget falt på Ingemar Bergman som hadde bakgrunn fra et par Uppsala-baserte bluesgrupper. Kaipa følte først på dette tidspunktet at de Side 6 Tarkus nr. 20

7 Roine Stolt og Hans Lundin trengte en gitarist for å oppnå det soundet de var ute etter. Valget falt på Roine Stolt som var intet mer enn 17 år gammel på denne tiden. Den nye og komplette besetningen scenedebuterte på Gjärdet-festen, Stockholm i august 1974 foran tilskuere. Hans Lundin: Det var gøy. En stor opplevelse. Ved dette arrangementet ble det forøvrig benyttet et dieselaggregat for å holde strømmen. Dette innebar at at hammondorgelet måtte skrus av siden det krever stabil strøm for å fungere. Dette var noe vi kom ut for flere ganger under slike festivaler. Vi var tvunget til å ta i bruk kun el-piano, men det gikk jo det også. Vi måtte bare improvisere litt. Tarkus: Gjorde dere mange konserter på denne tiden? Hans Lundin: Vi turnerte jevnt fra 1974 til 1982 da bandet ble oppløst. Å reise rundt og spille for folk var hovedpilaren ved vår virksomhet. Jeg har sittet og samlet litt av bandets historie fordi vi skal legge opp en hjemmeside der all informasjon skal komme. Jeg har sett etter og jeg tror vi gjorde ca. 500 konserter i løpet av disse årene. Tarkus: Var dere forresten i Norge og spilte? Hans Lundin: Ja, men bare en gang. Så vidt jeg husker var dette i 1979, mens Roine fremdeles var med. Jeg skal se om jeg har noen papirer her... Det finnes et sted som heter Skarnes? Der har vi spilt! Det var nok den eneste gangen vi gjestet Norge, ellers spilte vi en del i Danmark og København. Ellers ingen jobber utenfor Skandinavia. Improvisasjon Tarkus: Jeg snakket med Roine Stolt i 1997 og han mente at Kaipas album var ganske representative i forhold til hvordan bandet låt live, men at dere på konserter også hadde med innslag av jam-sessions. Hva var grunnen til det? Hans Lundin: Man kan si at musikken til Kaipa var veldig hardt arrangert. De stykkene som finnes innspilt gir lite rom for improvisasjon og lek. Vi syntes at vi burde slippe litt på dette i en konsertsammenheng. Derfor hadde vi ofte et fritt parti som var helt uforutsigbart fra start til slutt. Da kunne bare fantasien rulle i vei. Det var ganske vanlig på denne tiden og det var mange band som syslet med betydelig friere improvisasjoner enn det vi gjorde. Tarkus: Jeg har hørt at det eksisterer bootlegs med Kaipa. Kjenner du til dette? å komme videre. Når man ser tilbake på det så kan man sikkert mene at vi valgte feil vei, men den gangen føltes det riktig. Det handlet vel kanskje om å forsøksvis gjøre musikken noe mer tilgjengelig og litt mer rock. Vi lagde to album etter de tre som er gjenutgitt og de er veldig ulike hverandre. Tarkus: Hvordan var omtalene i pressen i relasjon til dere? Hans Lundin: Vi fikk faktisk gode omtaler de fleste steder. Det fantes jo alltids mennesker som ikke likte denne musikkformen, akkurat som i dag, og de kunne man jo aldri overbevise, men generelt var det mange positive omtaler. Tarkus: Hva er forresten ditt favoritt-kaipaalbum? Hans Lundin: Personlig føles vel den andre plata Inget Nytt Under Solen mest rett for meg. Ellers er den første plata også en favoritt, selv om den viser et band i utvikling. På det andre albumet hadde vi utviklet oss og jeg føler at den speiler bandet på sitt beste. Solokarrieren Tarkus: Etter Kaipa-tiden startet du en solokarriere. Hvilket landskap beveget du deg innenfor i denne perioden? Kaipa på 70-tallet. Fra venstre: Tomas Eriksson, Ingemar Bergman, Roine Stolt og Hans Lundin Kaipa/Inget nytt under solen Hans Lundin: Det finnes minst en som jeg kjenner til. Det dreier seg om en japansk utgave titulert Stockholm Symfonie som inneholder radioinnspillinger vi gjorde i Sverige. Delvis er det et opptak som ble gjort i forkant av den første plata, så den kan jo være ganske morsom å ha. Det er også med et opptak vi gjorde i forbindelse med vårt andre album. Dette materialet kommer sikkert uansett til å bli tilgjengelig fordi det er veldig stor interesse for at vi skal samle vårt live-materiale, og utgi en form for dobbelt-cd eller boks. Tarkus: Fremførte dere noen coverlåter i det hele tatt? Hans Lundin: Nei, repertoaret var 100% egenkomponert. Tarkus: Hva er ditt synspunkt på bandets musikalske utvikling på de senere utgivelsene? Hans Lundin: Når man tenker på hvilken tidsperiode dette var så begynte de fleste band å forandre seg og det samme gjorde Kaipa. Hele den musikkformen vi spilte endret seg og interessen minsket. Man følte også en trang til Hans Lundin: Jeg hadde mye musikk som hadde kommet til parallelt med Kaipa og som var veldig lik den Kaipa lagde i starten. Da bandet ble oppløst føltes det naturlig å ta tak i dette. Dette resulterte i mitt første soloalbum Tales som utelukkende består av små musikalske beretninger. 95% av dette stoffet var instrumentalt. Soloutgivelsene bygger på samme type musikk. Det er ikke så store arrangement, men låtene bygger først og fremst på sterke melodier. Tarkus: Hadde du også med deg musikere utenfra på disse soloutgivelsene? Hans Lundin: På den tiden trodde man jo at man kunne gjøre alt selv! Det var det ikke bare jeg som trodde. Det var jo mange som gjorde sine soloutflukter. Det er litt synd i ettertid at Tarkus nr. 20 Side 7

8 man ikke hadde med seg ekte musikere. Roine deltar på noen spor og Max Ahmann som var hans etterfølger i Kaipa medvirker på en av utgivelsene. Ellers hadde jeg med meg Ulf Wallander på noen kutt. Han spiller nå bl.a. med The Flower Kings. Tarkus: Det er vel foreløpig kun et av dine soloalbum som er tilgjengelig på CD? Hans Lundin: Kun det siste albumet ble utgitt på CD. Plata heter Houses og kom i De to første finnes utelukkende på LP, men det har vært forespørsel om å gjenutgi disse på CD. Det kommer sikkert til å dukke opp i fremtiden, men ingenting er bestemt. Kaipa Bootleg Tarkus: Jeg har også hørt at du drev en butikk? Hans Lundin: Det gjør jeg fremdeles. Parallelt med at jeg spiller driver jeg en plateforretning i Uppsala. Den heter Musikörat og er en platebutikk for musikkelskere. En av de få som fremdeles eksisterer hvor man også kan finne uvanlige plater. Hagen Tarkus: Foruten Kaipa er du også involvert i et nytt band som heter Hagen (anmeldt i Tarkus nr. 18). Er dette ditt første band siden Kaipa-tiden? Hans Lundin: Det stemmer. Jeg ble spurt om å være med der. Jeg kjente dem overhodet ikke, men de visste hvem jeg var og spurte om jeg var interessert i å prøve ut noen av deres idéer - det å blande folkemusikk og rock. Jeg syntes det låt spennende og utfordrende for jeg har alltid skrevet musikk innenfor rammene av svensk folketone. Jeg har likevel følt meg som en amatør på området. Da jeg ble forespurt om å spille med Anders Rosén som spiller fiolin og få ta del i alle hans kunnskaper låt det veldig spennende. Det var en interessant opplevelse, det kan jeg si. Tarkus: Hvordan ser fremtiden til Hagen ut? Blir det et nytt album? Hans Lundin: Ingenting er bestemt, men det hadde vært spennende. Spesielt med tanke på at jeg på den forrige plata kom inn på et såpass sent stadium at jeg ikke bidro med noe ny musikk. Vi gjorde en nyinnspilling av en Kaipa-låt på plata. Ei vise som heter Visan I Sommaren som bygger mye på folkemusikktradisjon i melodiføringen. Vi har ikke kommet så langt enda, men det er meget mulig at det blir mer ut av dette. Tarkus: Dere har ikke gjort noen foreløpige livefremstøt med Hagen? Hans Lundin: Nei, det har vi ikke gjort. Vi har ingen planer om det foreløpig, men man vet aldri. Det kommer litt an på hvordan interessen er for bandet og hvordan man lykkes i å spre informasjon om at det finnes et band og et album. Det gjelder vel for alle som skaper ikke-kommersiell musikk i dag. Det er vanskelig å gjøre seg hørt. Tarkus: Hvordan har responsen vært så langt på dette prosjektet? Hans Lundin: Den har vært bra, synes jeg. Nå er det jo slik at et stykke utenfor Sverige så blir Roine Stolt svensk folkemusikk noe som kan være vanskelig å identifisere. Da blir det til at man blir sammenlignet med det folk kjenner til som er irsk folkemusikk, ettersom den irske folkemusikken er mye mer kjent ute i verden. Det finnes jo mange likheter ved irsk og svensk folkemusikkarv så det er vel kanskje ikke så merkelig. Musikksmak Tarkus: Er du relativt altetende innenfor musikk? Hans Lundin: Jeg lytter til all musikk jeg liker. Det blir en salig blanding og gjennom årene har man konsumert utrolig mye musikk. Jeg er vel ikke så bundet ved grupper eller artister, men mer ute etter at musikken har rett stemning og at det er noe som tiltaler meg. Det er det viktigste. Tarkus: Hva synes du om dagens musikk? Hans Lundin: Hehe... Jeg føler nok at jeg kan være foruten det meste av det som lages i dag, om jeg skal være oppriktig. Tarkus: Det bør man være. Hva synes du forresten om bandet til kompanjongen din - The Flower Kings? De høster jo mange lovord. Hans Lundin: Det er et fantastisk band. Roine har jo virkelig realisert det som vi drev med på et kjempebra vis og satt sammen et knallbra band. De gjør en type progressiv rock med virkelig sterke melodier. Ikke bare en oppvisning i å reprodusere 70-tallet, som mange sysler med i dag føler jeg. At de virkelig gjør en genuin, egen musikk synes jeg er veldig bra. Tarkus: Senere har det kommet fram at flere band innenfor den nye generasjonen svenske band har latt seg influere av grupper som Kaipa og Trettioåriga Kriget. Jeg tenker spesifikt på Änglagård. Har du kjennskap til det bandet? Hans Lundin: Jeg har hørt på det. Det er jo et band som også jobber innenfor denne musikkformen og jeg oppmuntrer alle som vil høre det. Jeg synes det er positivt. De har jo også lykkes i å nå ut med musikken. Fremtiden Tarkus: Hva er dine fremtidsplaner? Hans Lundin: Vi får vel begynne med å se hvordan den nye Kaipa-utgivelsen blir mottatt. Hittill har responsen vært veldig positiv fra de som har fått ta del i det. Fremfor alt er dette veldig gøy. Det har oppmuntret meg personlig å se at man kan realisere et prosjekt uten å ha noen som helst kommersielle tanker ved det. At vi får gjøre eksakt den musikken vi vil og se at den forvandles til en ferdig skive. Det har jo gitt meg masse inspirasjon til å skrive ny musikk, så nå ligger det musikk til et visst antall CD er ferdig og venter! Tarkus: Dreier det seg om både nytt og gammelt materiale? Hans Lundin: Det er nyskrevet alt sammen. Jeg befinner meg i en fase nå med utrolig mye inspirasjon så jeg skriver veldig mye. Jeg vet at det kanskje ikke varer evig så når man befinner seg der må man ta vare på tilfellet. Tarkus: Vi er nok ikke alene om å se frem til det nye Kaipa-albumet. Jeg vil takke for at du stilte opp til dette intervjuet og ønske deg lykke til videre med Kaipa-prosjektet og eventuelle kommende prosjekter! Hans Lundin: Takk, själv! Les anmeldelsen av Kaipas Notes From The Past på side 25. Side 8 Tarkus nr. 20

9 Tarkus på reise: Canterbury Tales, del 2 Så var det på n igjen. Et drøyt år etter min forrige Englandstur som jeg skrev om i Tarkus nr. 19. Tekst og foto: Hans Voigt D enne gangen med et stipend fra Nationaltheatret i lommen. Hovedformålet var å følge en teaterproduksjon de siste dagene før en premiere og i tillegg se så mange forestillinger som mulig. Det ble 6 teaterforestillinger på 8 dager, MEN jeg fikk også med meg 2 konserter og et besøk hjemme hos Hugh Hopper i Whitstable i Kent, en naboby til Canterbury. Dette besøket blir hovedoppslaget, men først noen ord om to meget interessante konserter som jeg snublet over ved en ren tilfeldighet. På flyplassen i London kjøpte jeg Time Out og fant ut at Jan Akkerman (tidl. gitarist i Focus) skulle spille med sitt band på The Jazz Cafe samme kveld. Der var jeg, omgitt av et stort antall øldrikkende hollendere i godt humør. Joda, Akkerman kan fremdeles spille gitar. Repertoaret er i jazzrocklandskapet og progrocken hadde han tydeligvis forlatt for godt. Han sa i hvert fall det hver gang noen skrek etter de gamle Focuslåtene. For de som derimot liker jazzrock ble den en stor aften. I pausen fikk jeg så vidt snakket med ham, men noe intervju hadde han dessverre ikke tid til. Han kikket litt på at jeg kom fra Norge, der han faktisk har en del venner. Hvem vet, kanskje dukker han opp her en gang. Etter nok en skanning av musikksidene i Time Out fant jeg en annonse for: The Muffin Men- playing the music of Frank Zappa - Special guest: Jimmy Carl Black. Jeg ringte og bestilte billett uten egentlig vite hva jeg gikk til. Konserten skulle være på The Torrington, en pub langt utenfor London sentrum. Da jeg kom dit hadde bandet lydsjekk og der stod den gamle indianeren Jimmy Carl Hugh Hopper med familie Jimmy Carl Black Black I m the Indian of the group fra det originale Mothers of Invention. Jeg fikk avtalt et intervju med ham og en stund før konserten satt vi i garderoben hans og pratet om ham selv og The Muffin Men. Bandet hadde holdt på i 10 år og stort sett spilt Zappa-låter, de siste 4 årene med JCB på vocal og percussion. Han spilte trommer i Mothers, men overlot dette til Muffin Mens egen trommis. JCB har bosatt seg i Bayern???? i Tyskland og giftet seg men en tysk dame i en liten landsens by. Utrolig. Han har de siste årene også vært med i Zappa-bandet The Grandmothers som faktisk spilte i Oslo i 1998 sammen med to til fra gamle Mothers, Bunk Gardner og Don Preston som også har spilt med The Muffin Men. Anbefaler Grandmothers CD-en Eating the Astoria, Live fra London Men tilbake til kveldens konsert. Den var fantastisk. De gutta kunne spille, herregud, og det var ikke klonete Zappa låter vi fikk høre, nei da, de hadde sin måte å gjøre det på. Sjekk deres hjemmeside der kan dere også bestille CD-er. Anbefaler God Shave the Queen. JCB har også en hjemmeside: Så over til hovedretten. Før jeg dro fra Norge hadde jeg avtalt et møte med Hugh Hopper (tidligere bassist i Soft Machine) hjemme hos ham i Whitstable, Kent. Nok en gang befant jeg meg på toget i retning Canterbury, denne gangen hadde jeg med meg opptakutstyr. Hugh bor i et typisk engelsk hus i denne kystbyen i Syd England. Da jeg kom frem var det dekket på bordet, alt klart for lunsj sammen med hans franske kone og lille datter. Vi hadde et utrolig hyggelig måltid der vi snakket om alt annet enn musikk. De var veldig nysgjerrige på Norge, Hugh har riktignok vært her et par tre ganger. En gang med Soft Machine (1971 i Oslo på Høvikodden Kunstsenter) og senere med Hopper-Dean -Gallivan-Tippet og gruppa Isotope. Etter maten setter Hugh og jeg meg ned i stuen for å starte intervjuet. På veggen henger originalen til det som senere ble coveret til Live in France. Hugh forteller at han rett og slett la maleriet på gulvteppet og fotograferte det. Han spøkte med at hvis man så nøye etter på coveret, så kunne man se litt av teppefrynsene. Første tema blir selvfølgelig Soft Machine. Jeg har tatt med et opptak av konserten på Høvikodden i 1971, som jeg klarte å bytte til meg en tid tilbake fra en samler. Det viser seg at han faktisk har det samme opptaket som han mener han har fått av Steve Feigenbaum, sjef for Cuneiform Records. Steve var nemlig (og er fremdeles) en ivrig samler av denne type musikk. Hugh er full av skryt når vi snakker Tarkus nr. 20 Side 9

10 litt mer om Cuneiform, spesielt plateselskapets høye kvalitetsterskel når det gjelder gamle opptak. Det hører en godt på alle gamle opptak som er utgitt på CD av Cuneiform. Sjekk ut både Virtually og Noisette med Soft Machine. Hugh kom inn i Soft Machine etter at Kevin Ayers takket for seg etter deres første skive. Han hadde jobbet som roadie for gruppa samtidig som han øvde seg på bassgitaren. Han ble fort en helt naturlig del av Soft Machine fra og med LP nr. 2 til og med nr 6. Jeg spurte hva som var grunnen til den store forandringen fra nr. 2 til 3 (den legendariske Third), den er jo et langt skritt mot mer jazzpregede låter. Grunnen var, sa han, at de alle tre, Mike Ratledge, Robert Wyatt og han selv, hadde vært veldig opptatt av jazz. Det var Daevid Allen, som var med i Soft Machine på et tidlig tidspunkt, som hadde spilt Ornette Coleman, Charles Mingus og John Coltrane for dem og satte an tonen for senere Soft Machine skiver. De hyret inn en blåserekke da de skulle spille inn Third; Jimmy Hastings, Nick Evans og Elton Dean. Det viste seg fort at Dean gled inn som en selvfølgelig fast musiker i bandet under innspillingen, og han ble jo der en stund. Hele tiden i denne perioden var det store uoverensstemmelser mellom Hugh, Robert og Mike. Robert var en kverulant som sa og mente noe den ene dagen og noe helt annet den neste. Det var 90% personlige konflikter og 10% musikalske. Deres 4. skive (og Roberts siste med Soft Machine) mener Hugh bærer sterkt preg av dette. Det var først etter Soft Machine jeg begynte å trives som musiker sier Hugh. Selv er jeg glad for at han holdt ut så lenge i bandet. At Soft Machine beholdt navnet selv etter at de originale medlemmene sluttet synes Hugh var helt feil. Egentlig burde navnet ha forsvunnet etter den første skiva sier han. Fra LP nr. 5 begynner bandet mer og mer å bære preg av jazz-rockstilen til John Marshall og Karl Jenkins, musikken minner mye om den tidlige perioden til deres forrige band Nucleus. Galskapen, humoren og de temaene som Soft Machine var så kjent for ble borte og i 1972 etter nr. 6 slutter Hugh i bandet. Etter Soft Machine jobbet han en periode med den japanske perkusjonisten Stomu Yamashta og hans band. Deretter med Isotope og et utall forskjellige band. Det er ikke mulig å nevne alt han har vært med på. Hugh er vel den mest produktive Canterbury -musikeren gjennom tidene. Han har jobbet med ALLE som har med Canterburystilen å gjøre. Gå inn på denne hjemmesiden og se selv: slå opp på diskografier. Han gjorde 2 skiver på Compendium-labelen etter å ha truffet Frode Holm i London. Frode var på jakt etter band/musikere han kunne knytte til Compendium, og Hugh Hoppers Hoppertunity Box var vel en av de beste utgivelsene. Musikken til skiva var allerede innspilt i Canterbury, så det var bare å få den ut. I tillegg kom Hopper/Dean/Tippet/Gallivan Cruel but Fair. Jeg spurte Hugh om hva han trodde det kom Hugh Hopper foran originalen til coveret til Soft Machine-plata Live In France av at Canterbury fikk dette musikkmiljøet, og han mente selvfølgelig at det skyldtes det faktum at en del av gutta kom fra selve Canterbury og at universitetet der trakk til seg en del folk. I grunnen litt rart at det ble et begrep og at det fremdeles er det, det var jo bare Pye Hastings, Richard Sinclair, min bror Brian Hopper og jeg som var født her. Det finnes bare ett ekte Canterburyband, og det er Wilde Flowers, sier han. En av grunnene til at jeg har hatt en del kontakt med Hugh er at han stadig har nye spennende prosjekter på gang. Et av dem er sammen med noen amerikanske musikere og lyder navnet Hughscore. Et veldig spennende band som har gitt ut tre skiver så langt og har en fjerde på gang på Cuneiform Records. Her hører du Hugh i kjent stil, men også med en touch av den nyere tiden innen jazzrock/fusion eller hva pokker man nå skal kalle det. Ellers har han de siste årene jobbet mye med folk som Lisa Klossner, Mark Hewins, Mark Kramer, Pip Pyle, Daevid Allen, Elton Dean og Richard Sinclair. Når jeg spør han om han omgåes Richard Sinclair privat siden de nærmest er naboer, sier han at det begrenser seg til kontakt angående penger i forbindelse med en eller annen skiveutgivelse. Vi er ikke nære venner sier Hugh. Så forteller han at han og familien planlegger å flytte til Frankrike. Bare jeg har de jeg er glad i med meg pluss bassgitaren og en PC kan jeg bo hvor som helst. (Etter å ha snakket med ham rett før jul 2001, har ikke dette blitt noe av, foreløpig). Så inviterer Hugh meg med på en tur langs stranden der vi skal møte resten av familien. Før vi går spiller han noe musikk for meg som han har liggende i PC-en sin. Noe han holder på med akkurat nå. Jeg ser frem til å høre det hele en gang når det kommer på CD. Etter strandturen ender vi opp på en pub (hvor ellers) og runder av mitt besøk. Igjen begynner praten å dreie inn på Norge, det skulle ikke forundre meg om han kommer en dag. Når dette går i trykken er det jo blitt klart at Richard Sinclair kommer på konsertbesøk til Oslo. Planene for dette begynte også over noen glass hjemme hos Richard. I høst 2001 mottok jeg noen nybrente låter fra Hugh, 3 forskjellige prosjekter han har på gang, og det lover godt for fremtiden. Følg med. Hugh Hopper man ikke over he-he. Ha det bra Hugh og takk for en utrolig dag i Canterburyland. Må skynde meg å søke om et nytt stipend, jeg må en tur tilbake til Canterbury, det er flere jeg ikke har snakket med der borte, jo JEG MÅ TILBAKE. Prog-pludder Caravan skal spille på Nearfest 2002 i New Jersey, USA i juni. Dette er faktisk bandets første opptreden i USA på 27 år! Bandet har også startet innspilling av et nytt album med låter skrevet av Pye Hastings og Dave Sinclair. Det engelske bandet Big Big Train har akkurat sluppet en ny CD, kalt Bard. Anmeldelse i neste Tarkus. Reneissance har signert med plateselskapet Giant Electric Pea og arbeider med et album, Tuscany, som ventes utgitt over sommeren. Side 10 Tarkus nr. 20

11 Sentrale prog-begreper Komposisjon og improvisasjon del 2 I denne serien fokuserer jeg på noen av de mest sentrale forestillingene rundt progressiv rock, ved å behandle ulike termer og begreper knyttet til forståelsen av denne stilartens særegenhet. Artiklene bygges på så vel en teoretiserende som en historisk-eksemplifiserende tilnærming. Rikard A Toftesund F ørste del av denne artikkelen stod i Tarkus nr. 18. Her introduserte jeg avslutningsvis saksforholdet A Passion Play, Jethro Tulls storverk fra Dette albumet har ofte vært forklart som en formmessig videreføring av Andersons Thick As a Brick-konsept fra året før. Sett nærmere virker imidlertid fellestrekkene høyst overfladiske; begge verkene består riktignok i en konstant linje festet til et overordnet program - fremført enhetlig med jevne variasjoner over et grunntema som presenteres tidlig i stykket, og konstruert som en montasje av enkeltstående melodiforløp og sanger - men det kompositoriske resultatet er i prinsippet usammenliknbart, da de tre fundamentene ligger ulikt eksponert i musikken. I A Passion Play inntrer helhetsdannelsen ved at grunntemaet [som innledes med strofen Do You still see me, even here? ] til enhver tid angir en egen blokk, eller et fritt fragment av dét som tilsynelatende bygger til en komposisjon utsides helheten; temaet får en reversibel passasjefunksjon gjennom å gi stemme til det narrative element i stykket, og utgjør slik et metaplan hvorpå alle fragmentene baseres - uavhengig deres øvrige plassering i den totale komposisjonen. Da metaplanet er en føring på de to andre nivåene, består fremdriften i en slags syklisk dialektikk mellom ufullendte konsentrater av eksterne, imaginære verk; konturene av disse leddene gjenspeiles kun såvidt i helheten, og da primært via teksten i stykket. På denne måten antar A Passion Play en bruddkarakter, der åpningen markeres på nytt ved hver bidige introduksjon av grunntemaet; det er betegnende i så måte, at verket ikke engang defineres som ferdig idet sluttonene utløper etter 45:11, men i stedet ansporer til ytterligere imaginære fragmenter. Som tilfellet er med Richard Harveys og Gryphons Midnight Mushrumps, representerer denne typen helhetsdannelse og dette fremdriftsmønstret en formteknikk som i utgangspunktet var uhørt innen rock; snarere var dens eneste reelle presedens å finne i scene- og operakunst. Mer interessant endog, er motivaspektet ved A Passion Play; i.o.m. komposisjonens gjennomførte grad av formalitet, virker det sannsynlig at Anderson med Yes: Fragile inneholder Heart Of The Sunrise dette verket ønsket å ytre en omfattende artistisk gestus. Albumet kan derfor anses som en demonstrasjon av en eksakt holdning til vedtatte estetiske parametre [eks. rock n roll], men også som et uttrykk for en ekshibisjonisme som i beste fall var merket av fraværende selvbevissthet. Når A Passion Play av utenforstående kritikere nevnes i samme ordelag som Yes Topographic Oceans - som en oppblåst hybrid av fremmedgjorte og tendensiøse genretolkninger - er dette formodentlig da disse velger å se bort ifra de to øvrige aspektene ved komposisjonsakten. Isolerer man dette stykket fra motivaspektet, gjenstår intet mindre enn et uhyre raffinert kunstnerisk utspill hvis kommersielle suksess synes alt annet enn fattbart (da albumet entret Billboardlisten, var det sågar på førsteplass)! Komposisjonsprosessen kan foregå gjennom høyst relative tekniske medier. Termen kompleksitet - som i progsammenheng er gjenstand for hyppig misbruk - assosieres således ofte med en teknisk vanskelighetsgrad på fremføringssiden, knyttet til bestanddeler som tempo, dynamikk og presisjon, uten henblikk på verken det skrivetekniske underlaget (notesystemer, grafiske skjema) eller selve teksturen (akkordutvikling, harmonijustering). Resultatet av denne typen forståelse, er gjerne slutninger hvorav visse artister og verker avfeies som mindre komplekse og dermed ikke prog ; paradoksalt nok er dette en skjebne som har tilfalt vesentlige navn innen f.eks. tysk avansert 70- tallsmusikk (Kraftwerk, Can, Popol Vuh), mens utpregede rockartister som slett ikke har begått en eneste nytenkning stemples progressive på bakgrunn av et opplagt slektskap med komplekse band som ELP og Yes. For enkelt å vise det urettmessige i denne slutningen, blir det formålstjenlig med et aldri så lite søkelys på komposisjon som språklig medium. Jon Andersons manglende notekunnskaper utgjorde alltid et visst problem for Yes kredibilitet Den trykkende skoen Der råder en mystisk tendens innen progsamfunnet, til å tro at samtlige 70-tallshelter nødvendigvis mestret musikkens teknisk-språklige dimensjon, notesettingen. Da jeg oppdaget Yes og for første gang lyttet til den monumentale Heart of the Sunrise, fikk jeg umiddelbart en forestilling av komponisten-i-arbeid. I ettertid har jeg lest denne slutningen slik: a) fordi stykket var langt og ergo ikke kunne memoreres, og da musikken lød teknisk krevende og hadde en detaljert struktur, måtte fremføringen etter mitt skjønn bero på noteringer; b) fordi samspillet virket koordinert etter et tilrettelagt planmønster, måtte låten som sådan ha blitt til i en skriveprosess; c) fordi jeg subjektivt sett ønsket å holde i hevd et sofistikert trekk over min egen musikkpreferanse, projiserte jeg autoritet på favorittene ved å opphøye disses midler til et påtatt institusjonelt stadium; slik overflødiggjorde jeg all ytre kritikk mot denne lydkunsten som tross alt fengslet meg grunnet utfordringen i dét å lytte. I dag er jeg selvsagt innforstått med de smertefulle realitetene: Heart of the Sunrise var, som brorparten av de gamle dagers klassiske progrock-opus, et produkt av improvisasjon! Av kommunikativ impulsutlevning mellom diverse instrumentale stemmer i en langt på vei spontan fremdrift. Grunntemaet som åpner og med jevne intervaller bryter inn i låten, er fint lite mer enn et gitarriff; ved å angi Tarkus nr. 20 Side 11

12 Keith Emerson skrev hele Karn Evil 9 ned på noter en identisk modulasjon tilskjærer riffet stykket i vekslende kretser, alle med utsondrede gjengivelser av låtens ulike tematiske motiv. Følgelig får et opprinnelig primitivt instrumentalt virkemiddel en funksjon, ikke bare som effekt eller som vedheng i strukturen, men tvert imot som en kjernedel av komposisjonens dynamiske bygning. Noe av grunnlaget for at dette stykket har blitt stående som Yes kanskje mest progressive øyeblikk, er den relative nyskapning låten representerte med utgangspunkt i gruppens tidligere produksjon - og i forhold til mesteparten av den øvrige rocken i 1971; med Fragilealbumet manifesterte Yes de eksperimentelle vyene som stadig lå noenlunde latent i stilarten, en akt som ble forsøkt repetert to år senere med atskillig mindre hell [les: Topographic Oceans]. Jon Andersons manglende notekunnskaper utgjorde alltid et visst problem for Yes kredibilitet, ikke minst da denne mannen i siste instans var hovedpersonen bak låtmaterialet; ironisk nok behersket de andre bandmedlemmene notemediet, Wakeman og Howe til gagns. Patrick Moraz kom dragende med regelrette partiturer Den rigide men disiplinerte tangentspilleren Patrick Moraz kom i 1974 dragende med regelrette partiturer til det som skulle bli Sound Chaser, gruppens mest krevende oppvisning, hvilket siden oppmuntret Howe til å notere de kontrapunktiske avslutningspartiene i Awaken (1977) - kanskje Yes kompositoriske høydepunkt. Med unntak av disse og andre spredte eksempler, nyttet gruppen faktisk aldri teoretiske metoder i fremstillingen av sin musikk. Denne kjensgjerningen kunne lett fostret mindreverdighetskomplekser hos et publikum som ser halvparten av progrockens verdighet nedfelt i negasjonen av det underutviklede, og her ligger trolig litt av årsaken til en manglende innbyrdes diskusjon omkring stilens sett av kvalitative deviasjoner. Det har seg nemlig slik at betegnelsen progressiv rock markerer en form hvis enhetlige konsistens er problematisk å bedømme uten henvisning til subgenre, til de forskjellige retninger den stilistiske basisholdningen har inspirert; skiller man den kommersielt mest vellykkede progressive formen - symfonisk rock (eks. Genesis, Camel) - fra Canterburybandene, RIO-skolen, Zeuhltradisjonen og den mer outrerte Krautmusikken, finner man at de vesentligste divergensene ligger på komposisjonssiden, på tyngden av de formale innslagene. Tendensen er at det musikalske uttrykket antar akademisk preg parallelt med oppgraderingen av metodiske variabler som f.eks. orkestrering og manipulering av stemmene; den ekspressive avstanden mellom Yes og Gentle Giants musikk, samt spriket i disse gruppenes markedsgjennomslag på 70-tallet, er i denne forstand høyst rimelig. Blant de symfoniske progbandene i England var det jevnt over få som på inngående vis anvendte notemediet; Keith Emerson skrev bruddstykker av Tarkus, Fugue (på Trilogy-albumet), hele Karn Evil 9 og utvalgte andre stykker; Francis Monkman utnyttet sine kvoter i Curved Air til å skape eventyrlige orkesterverker som Peace of Mind og Over and Above, og hadde dessuten for vane å skrive selv de korteste utspillene sine etter alle kunstens regler, hvilket kontrasterte med Darryl Ways mer ordinære jazzpop/rock-modus; Tony Banks, Michael Rutherford og Steve Hackett brukte til dels noteapparater, men sjelden som partitur (et unntak skal visstnok være Banks praktfulle One for the Vine fra 1977); Dave Greenslade og Dave Lawson lagde notebaserte skisser av materialet sitt, men arbeidet iblant også med ferdigs- 15% på alle prog-titler (CD og vinyl) for Tarkus-abonnenter Adresse: Fredensborgveien 17, Oslo Telefon Åpningstider (12-16) Side 12 Tarkus nr. 20

13 krevne ark (An English Western fra Greenslades debutalbum er angivelig et døme); Peter Hammill fik assistanse fra Hugh Banton for å skrive sine mest intrikate strofer (Lemmings, Scorched Earth, åpningssekvensen i Still Life), særlig passende fordi mesteparten ble til ved pianoet; Vincent McCusker i Fruupp skal ha gjennomgått tidkrevende noteleksjoner før han ilag med keyboardisten Stephen Houston arrangerte Prince of Heaven s Eyes-LPen. Uteblivelsen av en grundig skrivepraksis innebar dog ikke at samtlige utøvere i disse miljøene var musikkspråklige analfabeter; i mange tilfeller ble metoden ansett som uforenlig med bandkontekstens kollektivistiske ideal, andre ganger fremsto notemediet som en upraktisk arbeidsplattform, endelig samsvarte ikke alltid de teoretiske ferdighetene med den kompositoriske målsetningen. Robert Fripp hadde således seriøse kunstneriske ambisjoner for KCrimson, men påpekte senere at den musikalske progresjonen alltid hadde fulgt utskiftningene i bandbesetningen. Dette var ikke fordi han skrev tilpasninger for de aktuelle instrumentalistene - som Zappa gjorde i det opprinnelige Mothers ( ) - men da KC syslet med innfall heller enn med skrevne forløp, og slik underkastet musikken et plenum av individuelle påvirkninger. Fripp skrev midtseksjonen av Pictures of a City, The Battle of Glass Tears (fra Lizard) og utkast til magnumopuset Fracture, men ellers var KCs musikk i hovedsak tuftet på muntlig idéformidling, akkordanvisninger, bearbeiding og visse typer tegnsetting. Omkalfatringen av ensemblet var dermed en betingelse for at KC-uttrykket King Crrimsons musikk var i hovedsak tuftet på muntlig idéformidling endret seg over kort tid, noe som ble anskueliggjort ved musikkens mer konstante form etter kjernebesetningens kontinuitet Den fete kremen Beveger vi oss bort fra denne mest iøynefallende bølgen, skorter det ikke på bruk av formale virkemidler innen progressiv rock. I Canterbury opererte Soft Machine med partiturer allerede på andreskiven Volume Two (1969), hvilket er særlig opplagt på Hugh Hoppers underfundige gitar/vokalmelodi Dedicated to You, But You Weren t Listening, en av perlene innen tidlig britisk avantgarderock. Notemediet sto fra da av sentralt i gruppens arbeid, men betegnende nok avtok musikkens friskhet desto mer selvsikker organisten Mike Ratledge ble i komponistrollen. Samtidig utviklet en annen Dave Greenslade og Dave Lawson lagde notebaserte skisser av materialet sitt tangentspiller, Dave Stewart, en tilnærmet matematisk formalisme på andrealbumet til Egg, The Polite Force (1970). Stykket Long Piece no. 3 som dekker hele side II i fire deler, er skrevet etter atskilte rytmiske og tonale direktiver med nesten maskinelle krav til eksekutørene; utfallet er en fascinerende testing av trioformatets ytterste kapasitet. Da Stewart med tiden inntrådte i Hatfield & the North og senere ledet National Health, drev han en komposisjonspraksis nøye innordnet de enkelte bandmedlemmenes ulike styrker; sånn sett hadde verken Richard Sinclair eller Pip Pyle i H&tN nevneverdig erfaring med notesetting før Stewart introduserte dette. Av de britiske ensemblene var det imidlertid ett navn som utmerket seg med særlig trykk på formal metodikk, nemlig Henry Cow. Dét som primært isolerte Cow fra den øvrige progressive musikkbevegelsen, var ambisjonen om å applisere terminologi og ren teori direkte fra inspirasjonskildene, og mer spesifikt fra de musikkvitenskapelige rammebetingelsene som lå til grunn for så vidt forskjellige kunstnere som Anton Webern, Arnold Schönberg, Albert Ayler, Ornette Coleman, Sun Ra, AMM, Frank Zappa, Pink Floyd, Soft Machine og Faust. Heller enn et forsøk på å skape klassisk-liknende eller symfonisk-lydende rock n roll, bar Henry Cow bud om en fullstendig ny tenkemåte innen moderne lydestetikk; debutalbumet Legend (1973) inkorporerte således flere sorter komposisjon og improvisasjon, med dét formål å forene basiselementer fra kunstmusikk, frijazz og rock i en løsrevet eksperimenterende orden - uten at det hele Soft Machine: Volume Two Peter Hammill fikk assistanse fra Hugh Banton for å skrive sine mest intrikate strofer dermed skulle ende som en stilisert hybrid. Tim Hodgkinsons uhyggelig innfløkte stykke Amygdala fra denne platen, er et note-for-note nedskrevet, partiturspilt verk for elektroakustisk avantgardekvintett, og slett ikke en symfonisats arrangert for innbilt orkester. Likeledes er Teenbeat Introduction og The Tenth Chaffinch kollektive improvisasjoner etter henholdsvis jazz- og kontemporære premisser, tolket etter grunnfigurene og ikke etter overfladiske observasjoner av ekstremismen i det frie uttrykket. Henry Cows debut var i det store og hele minst like vital for rockens videreutvikling som In the Court of the Crimson King hadde vært fire år i forveien - i motsetning til sistnevnte har da også Legend langt på vei beholdt en tidløs karakter. Gruppen lot heller aldri til å gjennomgå noen stillstand, slik tilfellet derimot er med de fleste artister; det radikale politiske ståstedet Cow arbeidet ut ifra, yppet til en prinsipiell avansering av tonespråket og en uopphørlig søken etter nybrott på det teknologiske og produksjonsmessige, improvisatoriske og kompositoriske feltet. Idét andreskiven Unrest (1974) videreførte den uhørt detaljrike skriveformen fra Legend, inneholdt den også nesten en hel side med såkalt prosessert improvisasjon, dvs. fritt tilvirkede fremlegg som endelig ble snittet, overdubbet og behandlet etter eksakt tilpassede retningslinjer i studio. Dette har i ettertid vært lest som en egen type komposisjon, eller som en markering av berøringspunktet komponert/improvisert lyd; når friform underlegges manipulasjoner og bevisst orientert generering, kan det vitterlig ikke lenger være tale om improvisering!? Det vedvarende spørsmålet Problemstillingen man bestandig vender tilbake til, omhandler selvsagt grensene for det kompositoriske fundamentet. I grunnskolen lærer Tarkus nr. 20 Side 13

14 gende annerledes fra nærliggende sammenlikninger som Yes, Genesis o.l., var ikke improvisasjonstilløpene som sådan, men grunntanken bak disse. Dersom Grateful Dead drev forsøk med korrelasjonen kropp-sjel-kunst, var det en avgrenset kulturforståelse som opptok KCs eksperimentelle agenda; den tjenesten Keith Moon hadde gjort for slagverket, Tim Buckley for sangstemmen og Jimi Hendrix for el-gitaren, overførte Fripp og co. like godt til hele rockgenren. Etter programmet skulle låste formdannelser skys som pesten og ensemblet uavlatelig oppsøke nytt territorium, hvilket tidsånden muligens var i ferd med å umuliggjøre for KC anno 1974/75... da det kom til stykket, var og er gruppen et umiskjennelig progressivt fenomen med eneste naturlige tilhørighet i rocken. Grateful Dead var blant de første rockegruppene som for alvor ordinerte kollektiv improvisasjon man eksempelvis at en tegning improviseres frem i skaperakten, dersom man ikke forut har gjort opp en mening om hvilket motiv en ønsker; samtidig defineres et ferdig bilde alltid som en komposisjon. I tråd med dette eksisterer der teoretikere som er av den oppfatning, at improviserte forløp uansett mister enhver fri formegenskap i samme øyeblikk selve presentasjonen medieres, m.a.o. idét musikken innspilles eller for den saks skyld tar konvensjonelle uttrykksvendinger (fast rytmikk, skalering etc.). Dette utgangspunktet står i vagt slektskap med den hermeneutiske vitenskapsfilosofi, som enkelt sagt ser individets kognitive aktivum i kjernen av all tolkning; dette medfører et forbehold om kunstverket som tendens, som utgått fra bevissthet og ergo tradisjon på det ene eller andre planet. Dermed kan et individ som sådan aldri ytre 100% fritt, dvs. blottet for en erkjennelse av momentet i skaperakten. Kollektiv improvisasjon er derfor et enestående fenomen i musikken, da den innebærer en interaktiv modus underordnet kognisjon - nettopp grunnet tolkningsprosessens inndeling i flere individuelle stemmer. Grateful Dead var blant de første rockgruppene som for alvor ordinerte kollektiv improvisasjon. Såpass tidlig som i 1965 bedrev dette SanFrancisco-bandet utstrakte friformøvelser, gjerne som akkompagnement til forfatteren og fritenkeren Ken Keseys legendariske syreprøver. På Deads debutskive fra 1967 eksponeres denne tilnærmingen i Viola Lee Blues, som i løpet av et par minutter transformeres til en infernalsk lydkonstruksjon. Oppfølgeren, Anthem of the Sun fra 1968, består av dels gjennomkomponerte, dels improviserte forløp som ilag danner en prosessert helhet. Dette er en av de mest konsekvente avantgarderock-innspillingene fra perioden, ikke minst beriket av bassisten Phil Lesh og samtidskomponisten/tangentisten Tom Constantens teoretiske innsikt. På dobbeltalbumet Live/Dead fra 1970 finner man stykket Dark Star, et forsøk på å knytte komponerte rammer rundt optimalt fristilte improvisasjonsspor; denne ene sangen kunne vare i opptil fem timer i konsertsammenheng! Det er for øvrig lett å lese Deads spesifikke improvisasjonsslag i forlengelse av de psykedeliske aspirasjonene som bevirket kulten omkring bandet. Dette betyr ikke at de musikalske resultatene var illegitime rent estetisk, slik mange har hatt for vane å konkludere; stimulibruk har vid presedens i kunstens verden, og dens produktive potensiale kan neppe avfeies som inspirasjon for rockens del mer enn for andre artsuttrykk. Særegent for Dead var imidlertid det åpenbare samvirket mellom musikalsk produkt og utøvernes (påvirkede) sjeleliv; narkotiske stoffer hadde sirkulert i rockemiljøene siden 50-tallet, men ga seg først nå til kjenne for alvor i selve tonespråket, som en konstituent i det bakenforliggende musikalske idémønsteret. Etter hvert antok Deads improvisasjoner nærmest organisk lydende, bevegelige fasonger, med tittelkuttet på den sterkt proginfluerte LPen Blues for Allah (1975) som kjerneeksempel. Tilbake til England, hvor trioen Giles, Giles & Fripp i var publikumsgjengangere ved friformtruppen Spontaneous Music Ensembles tilstelninger. Disse kunne skilte med personligheter som saksofonisten Evan Parker, gitaristen Derek Bailey og perkusjonistene Han Bennink og Jamie Muir, og betraktes i dag som kanskje det viktigste improvisasjonslaget innen britisk avantgardejazz noensinne. Da G,G & F skulle utgi sin første plate, var det naturlig å inkludere en friimprovisasjonssnutt, hvilket altså er å finne helt på tampen av albumet, i Erudite Eyes. Fripp og Michael Giles ble også pådriverne bak den ti minutter lange frisekvensen i Moonchild, det desidert mest vågale innspillet på KCs debut-lp fra Slik integrerte bandet improvisasjon blant hovedingrediensene fra første stund, med oppsiktsvekkende følger i titler som The Devil s Triangle, Formentera Lady og The Letters, dog med langt mindre tilfredsstillende utfall på livealbumet Earthbound (1972). Disse eksemplene var i realiteten fullendte låtstrukturer tvinnet om elementære jazzprinsipper, men med den klassiske 73/74-besetningen fulgte en desto mer impulsiv form, ikke minst under inntrykk av Jamie Muirs midlertidige deltakelse. Starless & Bible Black og Providence (begge 1974) vitner om enhetens bestrebelser Henry Cow et avantgardeensemble oppsatt i et rockrelatert format for å fristille seg sin egen og andres skikker i spontan musikkutøvelse; i førstnevnte presses der frem en tiltagende puls i rytmeseksjonen, mens melodistemmene gitar/fiolin/tangenter vever et disharmonisk nett av fresende lyd øverst - åpningen av denne seige, drivende bevegelsen er blant de mest minneverdige punktene på Fripps og Brufords respektive merittlister. Dét som gjorde KCrimson grunnleg- Henry Cow: Unrest Noe tilsvarende kan ikke sies om Henry Cow. Innledningsvis var det her tale om et avantgardeensemble oppsatt i et rockrelatert format, snarere enn et reellt progrockband. Hodgkinson (orgel, piano, alt/tenorsaks, klarinett, bassklarinett), Fred Frith (gitar, fiolin/bratsj, piano) og især Geoff Leigh (tenor/barytonsaks, fløyter) hadde alle solid musikkskolering som ballast, mens trommeslageren Chris Cutler og bassisten/pianisten John Greaves kom fra henholdsvis undergrunnsrock- og bigband-miljøer. Fellesnevneren var en dominant interesse for radikalisme og nytenkning som prinsipiell drivkraft i kunstlivet, noe som med tiden (ultimo 1969) ledet Cow fra blues til Dada-blues, fra jazzharmonisk ekspresjonisme til elektrisk og volumøs kammerrock. I sluttanalysen - mesterverket Western Culture fra var selv improvisasjonen nærmest forduftet fra lydbildene deres, til fordel for en rendyrket, autoritær formalisme som hadde ligget latent like fra starten. Grateful Dead forsøkte med dop, KCrimson med kultur og uttrykk, Cow med politisk-estetisk ideologi. Den ytterste konsekvens RIO-bevegelsen besto av Cow og avleggeren Art Bears, av Univers Zero, Samla Mammas Manna, Stormy Six og Etron Fou Leloublan, med tiden også av Art Zoyd og Aksak Maboul. Når disse artistene komponerte var det med strengt teoretiske rettesnorer, så også når det dreide seg om improvisasjon. Jeg vil våge å påstå at elektrisk musikk aldri har sett liknende formaliserte høyder som hos disse navnene, samt hos vellet av aspiranter bevegelsen avstedkom; fremdeles byr det på store problemer å skulle innpasse typiske RIO-navn en dekkende beskrivelse som på noe vis samsvarer med typiske progrock-idiomer. Taktskifter, tett tekstur, stemmedeling, dynamisk kretsing, filosofisk lyrikk, utvidet instrumentering, polyrytmikk, konseptorienteringer - man finner alle uttrykkskomponentene i den tradisjonelle progressive stilen, men hos RIO-artistene forblir motivasjonen bak, utførelsen av og teoribasen for komponentene en annen. Det paradoksale ved formalismen - som prioriterer figur og positur over substans, hvilket selvfølgelig bestemmer innholdsstandarden - er nemlig hvordan hensynet til rasjonell funksjonalitet utraderes synkront med intensiveringen av et detaljfokus. Dette innebærer en immanent løsrivelse fra modellbegrepene som ellers dikterer lovmessigheten i de ulike genre; sånn sett utgår de kvalitative fellestrekkene Side 14 Tarkus nr. 20

15 Fred Frith solid musikkskolering hos RIO-relaterte navn fra et gjensidig kunstsyn, heller enn fra pretensjonsnivået i musikken eller det stilistiske selvbildet. Innen den såkalte Zeuhl-skolen er på den annen side teknisk-kompositoriske slektskap et ledd i den kunstneriske identiteten; stilretningen vil for alltid være knyttet til Christian Vanders estetiske visjoner om en helhetsform og et åndelig tonalt univers, uavhengig eventuelle utadvendte pretensjoner og motiver hos artistene. Da Vander og Magma i 1973 omsider fikk introdusert Zeuhl-filosofien til større mottakergrupper (via Mekanïk Destruktïw Kommandöhalbumet og den påfølgende opptredenen ved Readingfestivalen), forårsaket dette et aldri så lite jordskjelv i den progressive musikkbølgen, også internasjonalt. (I artikkelens tredje og siste del skal Zeuhl- og Krautrockbevegelsen behandles med sikte på en viss problematisering av progbegrepet, før resonneringslinjene overføres på utvalgte navn og retninger fra nåtiden.) Prog-pludder The Enid er igjen i aktivitet. Robert John Godfrey har tydeligvis gått lei av å selge pølser og boller (bandets hjemmestudio ble gjort om til kafé, og Godfrey drev denne i flere år). Med seg har han blant annet Duncan Rayson på keyboards og Steve Hughes på trommer. Rayson er ny i Enid-sammenheng, mens Hughes var med på bandets plater på 90-tallet, blant annet Sundialer og Tripping The Light Fantastic. I Vi følger opp Kjøp prog på internett forrige nummer av Tarkus presenterte vi et knippe nettbutikker hvor det i større eller mindre grad var mulig å kjøpe progressiv rock. Vi kommer til å fortsette å både finne ut og teste nettbutikkene. Oppdateringer Record Heaven fortsetter å imponere med stort utvalg og rask levering. Compact-Huset ser ut til å ha forsvunnet helt, webadressen deres er iallefall ikke lenger operativ, og siden de nå har blitt en del av Hysj-Hysj-kjeden, så er det jo forsåvidt ikke annet å vente. CDplanet, nytt firma drevet av Arnstein Heggen som var med på å starte Compact-Huset, åpner 18. mars. Foreløpig er dette den eneste informasjonen som står å lese på deres hjemmeside: De kommer til å satse på CD, DVD og VHS og skriver i info-skrivet at utvalget blir allerede ved oppstart langt større enn hos noen annen leverandør i Norden. Oddity Music har fått sving på nettbutikken, de har etter eget utsagn kastet ut katalogheltene, og sier de nå kan levere det de har i katalogen med de reservasjoner som de tar på websidene. Merk at du kan forhåndsbestille ennå ikke utgitte titler og få dem levert når de blir tilgjengelige. Et bra tilbud til de utålmodige av oss. Til høyre finner du tre nye nettbutikker. To av dem har blitt testet av Tarkus, og vi minner for ordens skyld om kriteriene for sammenligningene: Vi har sjekket basene deres for hvor mange titler de har av respektive Gentle Giant, Flower Kings og Magma, samt prisene på GGs In A Glass House, FKs Stardust We Are og Magmas Köhntarkösz. Platekompaniet Gentle Giant 9 Flower Kings 1 Magma - In A Glass House - Stardust We Are - Köhntarkösz - Konklusjon Enkelt og problemfritt alternativ. Kan skjerpe seg på service. Musea/MusicDirect Gentle Giant 23 Flower Kings 8 Magma 13 In A Glass House - Stardust We Are Euro 34,20 Köhntarkösz Euro 18,60 Konklusjon Absolutt verd å prøve, de har titler i katalogen som du skal slite for å finne andre steder. Zailor Gentle Giant 13 Flower Kings 5 Magma 0 In A Glass House 209,00 Stardust We Are 209,00 Köhntarkösz - Konklusjon Strengt tatt ikke særlig attraktivt for andre enn dem som er ute etter mainstream og knapt nok dem. Land Norge Utvalg Selvsagt ingen spesialist på prog, men de har mange bra plater i katalogen innenfor mange sjangere. Service Brukbar service. I vårt testkjøp fikk vi levert feil plate, og denne ble byttet uten problem. (Den lovede erstatning for tort og svie samt refundering av utlagt returporto så vi derimot aldri noe til). Priser Hyggelige. Normalpris er rundt 169,-, men de har mange bra tilbud, spesielt på eldre titler. Bestilling Handlekurv. Betaling VISA eller oppkrav. Visa koster 30,- i frakt, bruker du oppkrav tilkommer det kr. 75,-. Annet Oversiktlig og fin webside. Korte omtaler av mange av platene. Land Frankrike Utvalg Spesialist innen progressiv rock, veldig bra utvalg, mange obskure titler. Service Bestilt vare tok litt i overkant av to uker. Priser Gjennomsnittlige. Vurdert opp mot utvalget er det slett ikke så galt. Bestilling Handlekurv på websidene. Platene er sortert alfabetisk på artist. Betaling VISA Annet Sidene deres er tidvis belemret med en del tekniske problemer, som kan gjøre navigasjon og bestilling unødvendig tidkrevende og vanskelig. Land Norge Utvalg Regulær nettbutikk uten spesielt øye for prog. Service Ikke testet. Ordning med VIP-kunde som får rabatter, billigere frakt etc. VIP-medlemskap kan kjøpes. Priser Varierende priser, men ofte ligger de skremmende høyt. Bestilling Handlekurv. Fraktkostnader på kr. 30,- uansett antall plater. Betaling VISA eller faktura med leveransen. Bruker du faktura tilkommer det et gebyr på kr. 25,-. Annet Grei info om platene, rubrikker for label, utgivelsesdato, produsent, spilletid og korte omtaler, men disse er svært ofte uten informasjon. Tarkus nr. 20 Side 15

16 Tarkus skriver for nybegynnere Viktige progband - del 12 I vår evig fortsettende serie skal vi denne gang ta for oss to band som har mange likheter. Begge hentet inspirasjon fra middelalderen og renessansen i sine komposisjoner, de inkorporerte akustiske instrumenter i sine innspillinger, og de hadde blant seg virtuose musikere. Ingen av bandene fikk den suksessen de hadde fortjent og som ble spådd dem, selv om de begge idag huskes med glede. Gentle Giant entle Giant sprang ut fra gruppa Simon Dupree And The Big Sound, som hørte Ghjemme i Portsmouth i Sør-England, inneholdt tre brødre Shulman, og hadde hatt en hit i 1967 med låta Kites, før verden begynte å gå imot dem, og de fant det riktigst å nullstille for å starte en helt ny musikalsk karriere. De fant en fattig musikkstudent som desillusjonert hadde returnert med sitt band fra Tyskland (Kerry Minnear), en trommeslager (Martin Smith) og tilslutt en gitarist (Gary Green fikk jobben fordi han var den eneste som tok seg til til å stemme gitaren før audition), og oppsto under sitt nye navn Gentle Giant i Debutalbumet som kom på Vertigo-labelen samme år inneholdt en blanding av blues, klassiske toner, psykedelia, rock og prog. Et forsåvidt interessant debutalbum, men ganske forvirrende og uferdig i formen. Et år senere var oppfølgeren klar, og bandet hadde brukt tiden godt. De hadde jobbet knallhardt med komposisjoner og arrangementer og hadde et genuint ønske om å skape musikk som skulle bringe dem selv og progressiv Acquiring The Taste rock opp i en høyere dimensjon. Og etter manges mening lyktes de også med det. Acquiring The Taste viser gruppa på sitt mest hemningsløse, plata er full av musikalske eksperimenter og originale instrumenteringer. Her er slagverkseksjoner, strykekvartetter, hocketing (å la flere instrumenter dele en melodilinje), Mellotroner og Mooger, saxer og klarinetter, cembaloer og blokkfløyter, vibrafoner og xylofoner, og mye mer. Kerry Minnears musikalske utdannelse (slagverk og komposisjon) kom virkelig til sin rett, og selv den dag i dag framstår komposisjonene på denne plata som noe av det mest komplekse og sofistikerte som er skapt innen sjangeren progressiv rock. Plata vakte berettiget oppsikt, men noen stor salgssuksess ble den ikke. Bandets tredje album kom året etter (dette var på den tiden da bandene trofast ga ut et album hvert år). Sammenlignet med forgjengeren var Three Friends adskillig enklere og mykere i kanten, litt skuende tilbake til debutalbumet, men mer elegant utført. Borte var de pretensiøse utskeielsene fra året før, instrumenteringen var skåret kraftig ned, ja, bandet høres nærmest Octopus minimalistisk ut i perioder. I tillegg hadde et par ganske enkle rockelåter fått plass, og det som kom nærmest de musikalske saltomortalene fra året før var avslutningen med Mister Class And Quality og tittelkuttet Three Friends. Før Three Friends hadde bandet hatt sin første personellendring, trommeslager Martin Smith hadde blitt erstattet med Malcolm Mortimore, og før neste album, Octopus i 1973, hadde Mortimore vært utsatt for en stygg motorsykkelulykke og hadde blitt erstattet av det som skulle bli den definitive GG-trommisen, John Weathers. Octopus fører bandet nærmere den lekenheten de hadde på Acquiring The Taste. Plata inneholder to av de mest komplekse komposisjonene de noensinne laget, Knots (vokalgymnastikk basert på skriveriene til R D Laing) og The Boys In The Band, en instrumental i rasende fart og med mange vanskelige toner. Herfra kommer også bandets mest populære låt (ifølge en avstemning blant bandets fans en gang), The Advent Of Panurge, som viderefører historien om kjempene Gargantua og Pantagruel hentet fra den franske 1500-tallsforfatteren Francois Rabelais, og som ble introdusert i låta Pantagruel s Nativity på albumet Acquiring The Taste. Det var eldstebror Phil som skrev disse tekstene med inspirasjon fra kultur og historie, når han forsvant fra bandet etter Octopus, ble tekstene adskillig mer dagligdagse og uinteressante. På Octopus kommer også bandets interesse for middelalder- og renessansemusikk til syne, en inspirasjon de skulle forfølge og viderebearbeide gjennom nesten alle de påfølgende platene. Gjennom Octopus styrket Gentle Giant sin posisjon som et av Englands beste progband, men til tross for fine kritikker uteble den kommersielle suksessen som hadde blitt likesinnede band som Yes, Genesis og ELP til del. På denne tiden trakk Phil Shulman seg fra bandet. Han var neste ti år eldre enn sine brødre og de øvrige bandmedlemmene, han nærmet seg de førti og fant nok sin rolle i bandet noe vanskelig. Uten ham ble bandet på mange måter mindre kreativt, men i prosessen fant de en mer klart definert musikkstil, mindre sjarmerende og uberegnelig, men fremdeles med kompleksiteten, de fullendte komposisjonene og de gjennomførte arrangementene i behold. In A Glass House, som var det første albumet uten Phil, står da også som et av bandets musikalske høydepunkt. Stikkordet for bandet er kontraster. Bandmedlemmene har meislet ut sine ulike roller tydelig, og kontrastene dem imellom fremheves på en førsteklasses måte. Gary Greens rå, bluesinfluerte gitar i kontrast til Ray Shulmans detaljerte og finslepne bass-spill. John Weathers harde 4/4 tromming i kontrast til Kerry Minnears komplekse og synkoperte keyboards. Derek Shulmans kraftfulle vokalframføringer mot Kerrys forsiktige madrigaler. Voldsomme trommepartier brått avbrutt av knapt hørbar glockenspiel. Blokkfløyter mot skjærende elgitarer, fioliner mot frådende Hammond. Bandet var nå i ferd med å etablere seg i USA, men opplevde det forsmedelige at In A Glass House ikke fikk noen amerikansk utgivelse. Det gikk heller ikke stort bedre med oppfølgeren The Power And The Glory, da plateselskapet fikk økonomiske vanskeligheter, og platen var omtrent utilgjengelig i en periode. Musikalsk fortsatte bandet der de hadde sluppet med In A Glass House, men lydbildet var tyngre og noe av elegansen var erstattet med energi. In A Glass House I 1975 kom plata som bragte bandet så nær et kommersielt gjennombrudd som de noen gang var. Free Hand både viderefører utviklingen de hadde hatt, samtidig som den henter opp elementer fra tidligere plater som Octopus. Denne kombinasjonen viste seg å være særdeles vellykket, og med publikumstreffere som On Reflection, Just The Same og Free Hand hadde bandet en prima basis for konsertrepertoaret. Gjennom årene hadde Gentle Giant utviklet seg til et live-band helt i toppsjiktet. Her viste de seg fra en litt annen side enn på plater, konsertene var preget av humor og selvironi (hvilket annet progband hadde våget å ha et skilt som blinket pretentious når de var på sitt mest høytidelige?). Lynkjappe instrumentbytter og ganske så annerledes versjoner av låtene preget konsertutgaven av Gentle Giant. Men noe live-album var de ikke interessert i å utgi. Side 16 Tarkus nr. 20

17 Istedet tok de noen uker fri fra turnelivet og lagde Interview, en plate snekret mye over samme lest som Free Hand, men også en plate som altfor tydelig bærer preg av at den er laget under tidspress av et band som kreativt begynner å gå tom. Kompleksiteten fra de tidligere platene er tilstede i fullt monn, men musikaliteten, de gode melodiene, de interessante vendingene, de er langt på vei borte. Selvom bandet fremdeles trakk fulle hus både i Nord-Amerika og Europa, hadde den kommersielle suksessen uteblitt. I tillegg var progressiv rock en døende musikkform. Noe måtte gjøres. Først lot de seg overtale til å utgi et livealbum. Det fikk navnet Playing The Fool, var spilt inn under 1976-turneen i Europa, og knep Gentle Giant på høyden som konsertband. Deretter spilte de inn en ny LP hvor den ene siden var Gentle Giant som vi husket dem, mens de på den andre siden gjorde forsøk på å lage musikk i tidens ånd. Med titler som Who Do Free Hand You Think You Are? og Betcha Thought We Couldn t Do It begikk de begynnelsen til et av progrockens største kunstneriske selvmord. Akten ble fullført da Giant For A Day kom i Det er vanskelig for selv den mest fanatiske tilhenger av bandet å finne noe som helst formildende i denne plata. Selvfølgelig ble de skjøvet ut i kulden av sine tidligere fans, og selvfølgelig fikk de ingen nye tilhengere gjennom denne musikalske prostitusjonen. Bandet klarte simpelthen ikke å spille så enkel musikk med noe snev av troverdighet. Det ble like hjelpeløst som om Sex Pistols skulle prøvd seg på The Runaway. Den siste spikeren i kista kom i 1980 med Civilian. De gjør fremdeles ikke forsøk på å lage kompleks musikk, men gjennom en bedre håndtering av de tunge, enkle rockelåtene, avslutter de karrieren på en måte med æren i behold. Civilian fikk tildels fine anmeldelser, og hvis man ikke tar den for mer enn det den er, kan man faktisk lære seg til å synes at det er en rett så brukbar rockeplate. Det siste glimtet av det som en gang var får man gjennom Kerry Minnears vakre Shadows On The Street. Anbefalte album Acquiring The Taste (Vertigo, 1971) Et eventyrlig album, et oppkomme av ideer, musikalitet og spilleglede. Octopus (Vertigo, 1973) Bandet har utviklet seg, blitt sikrere i formen uten å gi slipp på nysgjerrigheten In A Glass House (WWA, 1973) Gjennomført og stilsikkert, kompleksitet og melodiøsitet går perfekt hånd i hånd Free Hand (Chrysalis 1975) Det kanskje mest helstøpte albumet, tungt og voldsomt, samtidig elegant og sofistikert I tilegg er enkelte av bandets live-plater å anbefale, spesielt Playing The Fool (1977) og King Biscuit (1998). Vær obs på at en del tidligere bootlegs etterhvert har fått offisiell utgivelse, uten at lyden har blitt noe bedre av den grunn. Gryphon D et 13. århundrets Slade var en av mange betegnelser på Gryphon da de lanserte sitt første album i Albumet deres var da også en ganske forvirrende blanding av middelalder-ballader, engelsk folkemusikk, Beatlesinspirert pop og sofistikert akustisk ensemblespill. Richard Harvey og Brian Gulland hadde begge eksamen fra The Royal College of Music og hadde egentlig staket ut en karriere i symfoniorkestre. Harvey var en virtuos på blokkfløyte og andre gamle blåseinstrumenter, mens Gulland trakterte fagott. Sammen med gitarist Graeme Taylor, bassist og slagverker/vokalist David Oberle produserte de debutalbumet som vakte en viss interesse i prog-miljøer, ikke fordi musikken lignet så mye på progressiv rock, men fordi det progressive publikumet var det publikumet som var mest åpne for alternative musikkformer. Gryphon spilte autentisk 1500-talls musikk omtrent slik den ble spilt på sin tid, komplett med krumhorn, blokkfløyter, lutt og gamle slagverkinstrumenter. I tillegg introduserte de enkelte egne komposisjoner, og spesielt den nesten seks minutter lange Juniper Suite viste et band som evnet å kombinere gamle toneganger med et mer moderne tilsnitt. Det var da også denne delen av bandets musikk som ble videreført på album nr. 2, Midnight Mushrumps. De hadde nå fått med en bassist, Philip Nestor, samt at David Oberle hadde skaffet seg et vanlig trommesett i tillegg til sine mange middelalder-slagverk. Platas ene side inneholder fremdeles både engelske folkesanger (The Ploughboy s Dream) og middelaldermusikk (Ethelion), mens den andre side inneholder tittelkuttet, som er et langt, originalskrevet verk, faktisk et bestillingsverk for The National Theatres oppsetning av The Tempest. En gjennomført, spennende og stilsikker komposisjon hvor elbass og elektriske keyboards blandes med pipeorgel, akustiske gitarer, krumhorn, fagotter og blokkfløyter. Denne låta hadde store fellestrekk med Midnight Mushrumps Gentle Giants renessanse-inspirerte komposisjoner, og bandet dro på turne med Yes. I 1974 kom albumet som av de fleste regnes for Gryphons mesterverk, Red Queen To Gryphon Three. Plata består av fire lange instrumentale låter, hver på rundt 10 minutter, og her har de klart på en perfekt måte å kombinere sine middelalder-røtter med avansert og kompleks progressiv rock. Harveys keyboards og Nestors harde, Chris Squire-lignende bass-lyd gir visse assosiasjoner til Yes, mens fagott, blokkfløyter og krumhorn sørger for at middelaldermusikken er til stede i stort monn. Resultatet er en meget original musikalsk blanding med stadige skiftninger og store kontraster. Komposisjons- og arrangementsmessig er plata det ypperste bandet noensinne presterte, i det hele tatt er Red Queen To Gryphon Three en fullendt plate som vanskelig kan forbedres på noe område. Høydepunktet må sies å være Lament, som fra sin klagende åpning med fagott og blokkfløyte bygger seg sakte opp gjennom ulike musikalske temaer og stemninger og returnerer til åpningstemaet i et veritabelt fyrverkeri av keyboards og slagverk. På bandets neste plate hadde de gitt slipp på mye av sitt særpreg. Harvey brukte mesteparten av tiden sin bak et stadig voksende arsenal av keyboards, åpningskuttet var langt på vei et straight rockenummer, de inkluderte en Beatles-cover (Mother Nature s Son), flørtet med minimalisme (Raindance), prøvde seg på humor (Le Cambrioleur Est Dans Le Mouchoir, som betyr noe så idiotisk som Innbruddstyven er i lommetørklet ) og pop (Fontinental Version og Don t Say Go), og det som i størst grad bar spor av genialiteten fra det forrige albumet var den 16 minutter lange Ein Klein Heldenleben. Ikke lenge etter sluttet gitarist Graeme Taylor for å begynne i The Albion Band, et Red Queen To Gryphon Three kjent engelsk folkrock-band. Han uttalte noe i retning av at endelig kunne han spille ordentlig musikk, det Gryphon holdt på med var komplekst tøv. Og kanskje hadde han rett. To år etter Raindance kom bandets siste album Treason. På fem år hadde Gryphon endret seg fra et sjarmerende akustisk middelalder-ensemble til et overdimensjonert rockeband, komplett med to trommeslagere og et keyboardsett som Rick Wakeman kunne misunt dem. Treason er ikke noe dårlig album, og selv om Gryphon i likhet med Gentle Giant nådde sitt høydepunkt midtveis i karrieren, falt de ikke like dypt mot slutten. Riktignok består mesteparten av albumet av relativt intetsigende liksomprogressive låter med litt fagott og blokkfløyte for syns skyld, men de kommer ut av det med æren i behold gjennom den ti minutter lange Spring Song, som med sin enorme dynamikk og elegante melodilinjer er en av de beste innspillinger bandet gjorde. Anbefalte album Midnight Mushrumps (Transatlantic, 1974) Tittelkuttet er alene verd prisen for plata. Red Queen To Gryphon Three (Transatlantic, 1975) En fantastisk skive som oser kreativitet og virtuositet. Tarkus nr. 20 Side 17

18 Richard Sinclair: Canterburys stemme gjennom tre tiår I anledning Richard Sinclairs besøk 16.mars, synes vi at det var på sin plass med en liten gjennomgang av mannens karriere så langt. Caravan: Waterloo Lily Caravan Ut av bandet The Wilde Flowers oppsto det bandet kanskje flest forbinder med det erketypiske Canterburysoundet, og sentralt i Caravans sound sto Richard Sinclairs mørke, hverdagslige stemme og hans markante basspill. Sinclairs karakteristiske vokalstil kom som et resultat av å prøve å finne en annen måte å synge på enn det som var vanlig enn den mer amerikanskdominerte måten å synge rock på. Dessuten taklet han heller ikke å synge de krevende, lyse harmoniene (som f.eks Jon Anderson mestret til fulle), så han måtte bare finne seg en annen måte å synge på. Basspillet trekker tydelige veksler på det mer sofistikerte basspillet hos Tamla Motown, men det er heller ikke tvil om at Hugh Hoppers potente basstraktering i Soft Machine har satt sitt preg på Sinclair. Typisk for basspillet hans er det at han hele tiden spiller veldig melodisk og støttende oppunder det som foregår i de melodibærende instrumentene. Særlig på albumet In the land of grey and pink fullendes det hele, og til tross for sterke prestasjoner på Caravanalbum både før og etter, er det ikke tvil om at det er på dette albumet du hører det som folk flest forbinder med Richard Sinclair på sitt mest typiske. er mulig å høre på en Sinclair-konsert. På debutalbumet med samme navn, er det lite å høre av Sinclairs vokal, men hans typiske basspill er av høy klasse og glir fint inn i bandets sound. Hatfields lydbilde var preget av Stewarts overstyrte orgel og Millers vrengte gitar som trillet ut melodier over Pyles snatrende trommer og Sinclairs flytende bass. Elementer av jazz og psykedelia gikk hånd i hånd med enkel pop og komplekse, progressive elementer, og resulterte i et sound som står fram som unikt og friskt nesten 30 år etter. På oppfølgeren The Rotter s Club, får Sinclair også bidra mer med sin karakteristiske vokal, noe som Hatfield: The Rotters Club gjør at denne skiva så absolutt får et stort anbefaltstempel. Camel Man blir ikke rik av å spille musikk, og i hvert fall ikke hvis du spiller progressiv rock i en eller annen avskygning. Sinclair forlot Hatfield for å kunne finne en jobb som kunne brødfø hans lille familie, og han tok opp sitt virke som snekker. Men Camels gitarist Andy Latimer, hadde bitt seg merke i Sinclairs evner bak mikrofonen og bassgitaren, og tilbød han derfor en plass i Camel etter at bandets opprinnelige bassist, Doug Ferguson, takket for seg etter skiva Moonmadness. Camel var inne i en fase der keyboardist Pete Bardens tok mer og mer bakseteplass i forhold til Latimer, og Latimers påvirkning på komposisjonene på Rain Dances, den første skiva med Sinclair, gir Sinclairs rett så mye plass til å boltre seg. På det neste Camelalbumet Breathless, fikk faktisk Sinclair med seg den høyst spesielle låta Down on the Farm, som best kan beskrives som en krysning mellom Caravans poplåter, Hatfields tyngde og Camels luftighet. Åttitallet Etter å ha turnert med Camel i en lang periode, sluttet han i bandet og trakk seg tilbake til Canterbury. Han deltok tidlig på åttitallet i en innspilling sammen med keyboardist Alan Gowen (Gilgamesh, National Health) og trommeslager Trevor Tomkins. Prosjektet fikk navnet Before a word is said, og er en samling av melankolske, mørke instrumentaler skrevet i all hovedsak av en kreftsyk Gowen. I 1983 kom den sjarmerende Somewhere In France i samarbeid med Hugh Hopper, og (som tittelen indikerer) ble spilt inn i Frankrike. Resten av åttitallet ble en stille periode for Sinclairs musikalske utfoldelse, og bortsett fra noen mindre, lokale prosjekter, gjorde han ikke noe som påkalte seg et større publikums oppmerksomhet. Nittitallet I 1992 kom Sinclair så tilbake på banen med et band kalt Caravan of Dreams, som inkluderte fetter Dave Sinclair (keyboards i Caravan) og samt den forhenværende Camel-kollegaen Hatfield and the North Etter at Sinclair forlot Caravan I 1974, startet han sammen med Dave Stewart ( ex- Egg, keyboards), Phil Miller (ex- Matching Mole, gitar) og Pip Pyle (ex- Gong, trommer) Hatfield and the North, et band som fikk sitt navn etter et veiskilt utenfor London. Hatfield and the North spilte mye mer kompleks musikk enn Caravan og i dette bandet fikk Sinclair virkelig brynet basstrakteringen sin. Men det var også plass til de gode melodiene i Hatfield også, og låter som balladen It didn t matter anyway og gladlåta Share It (som handler om å dele sigaretter man IKKE kjøper på RIMI...) er musikk som fortsatt Hatfield and the North i Fra venstre; Richard Sinclair, Pip Pyle og Phil Miller Side 18 Tarkus nr. 20

19 Richard Sinclair og Hugh Hopper: Somewhere In France Andy Ward på trommer. Låtene var i all hovedsak Sinclair-komposisjoner og bar preg av å være skrevet av en artist som hadde mye på hjertet og ville formidle dette gjennom et knippe låter som best kan beskrives som en mer poppete utgave av Hatfield and the North. Produksjonen er så som så, men det er helt klart et bra stykke låtskriverhåndverk vi har får presentert. Popmusikken står utvilsomt Sinclairs hjerte nær, men de små pussighetene han trekker inn på den rytmiske og melodiske siden, skiller han helt klart positivt ut fra mengden av middelaldrende proggere som prøver å overbevise verden at de fortsatt har noe å melde. Etter en lengre pause som inkluderte en rekke konserter med Caravan of Dreams, kom oppfølgeren R.S.V.P i Produksjon er klart av mye høyere klasse, og blant gjestespillerne denne Richard Sinclair: RSVP gangen er bl.a Pip Pyle og Kit Watkins (kjent fra en rekke soloutgivelser og det smått legendariske progbandet Happy the Man). Musikken har fått et litt mer jazzete preg som kler Sinclairs spille- og vokalstil. Richard Sinclair Diskografi i utvalg Caravan Caravan Verve 1968 If I Could Do It All Over Again I d Do It All Over You Decca 1970 In The Land Of Grey And Pink Decca 1971 Waterloo Lily Decca 1972 Back To Front Kingdom 1982 Hatfield and the North Hatfield and the North Virgin 1973 The Rotters Club Virgin 1975 Camel Rain Dances Decca 1977 A Live Record Decca 1978 Breathless Decca 1978 Annet Before A Word Is Said Europe 1981 Somewhere In France Voiceprint 1983 Caravan Of Dreams HTD 1992 RSVP Sinclair Songs 1994 Om øde øyer Det er med stor undring jeg har fulgt rubrikken "Min øde øy-plate" i Tarkus. De som startet dette konseptet kan umulig ha tenkt gjennom settingen særlig nøye. Det vil oppstå en rekke praktiske problemer og farlige situasjoner. Hvis man skulle havne opp i en virkelig øde øy-situasjon, er det helt urealistisk, til og med ufornuftig å drive og høre på plater, selv prog. Uansett hvor paradisisk en slik situasjon kan fortone seg her hjemmefra, vil de fleste normale mennesker - som for øvrig ikke har noe med progelskere å gjøre - kun være opptatt av to ting: hvordan komme seg vekk derfra og hvordan overleve så lenge man venter på at det første skal inntreffe. Forutsatt at det ikke er noen strømforsyning på øde øyer, har du kun glede av "platen jeg ikke kan greie meg uten" så lenge batteriene i ditt avspillingsutstyr er med deg. Din eneste sjanse er å ha med deg discman med solcellepanel. Er den øde øya av en viss størrelse, kan det være en fare for at det finnes ville dyr der. Hvis du da i tide og utide driver og hører på den gamle plata di, setter du jo en av de viktigste sansene dine, som kunne ha varslet deg om rovdyrangrep, ut av spill! Nei, den beste øde øy-platen vil nok være Hakkespettboken eller liknende på CD, en overlevelsesguide som kanskje kan hjelpe deg ut av den prekære situasjonen du har havnet i og få deg hjem igjen til HELE platesamlingen din! PS. Sjangeren "Min øde øy-plate" er en god metafor, og det er spennende å lese hva og hvorfor om andres utvalgte skatter. Jeg prøver ikke med dette å kritisere eller avlive sjangeren, bare sette sakene i sitt rette perspektiv. Christian Fog Hjemme hos? Hva med en Min platesamling består av -serie. Eller en Hjemme hos -serie? Dette hadde vært spennende å se hva andre lesere har av plater i sin samling. Takk for et kjempebra magazin Frank Myklebust ODDITY MUSIC Bergly, 6487 Harøy Tlf: Mobil: Odd@oddity.no WEB Adresse: Man - Fre Lør-Søn I forbindelse med den dårlige kritikken vi fikk i forrige utgave av Tarkus, så har vi nå bare cd'er vi har på lager liggendes i nettbutikken! Det kan alikevel være varer vi ikke har, men da er de merket "Kommer til lager". Derfor, leveringstiden vår er betraktelig forbedret, varene blir sendt samme dag som de blir bestilt så leveringstiden i dag blir 2-5 dager. Nettbutikken oppdateres hver dag!! Vel, nok om det. Vi lister opp med litt nyheter og noe annet snadder som vi har på lager: Anderson, Jon -The more you know 75,00 Anekdoten -Official bootleg (2cd japse) 295,00 Barka Vall -Skogsflot (Folk) 150,00 Brand X -The X files (2cd) 225,00 Camel -Camel (Remastered) 110,00 Camel -Mirage (Remastered) 110,00 Camel -Moonmadness (Remastered) 110,00 Camel -Snow Goose (Remastered) 110,00 Caravan -Caravan (Remastered) 120,00 Caravan -Live (Remastered) 120,00 Catley, Bob -Legends (Magnum vokalisten) 175,00 Catley, Bob -Middle earth 175,00 Clepsydra -Alone (Anbefales) 175,00 Clepsydra -Fears 175,00 Collage -Basnie 175,00 Collage -Moonshine 175,00 Deep Purple -A singles anthology (11xcds) 350,00 Diverse -Tribute to Jason Brecker (2cd) 195,00 Dixie Dregs -Night of the living 125,00 Enevoldsen, Torben -Heavy persuasion 150,00 Fezza Ellingsen's Dandelion -One day(2lp) 350,00 Flower Kings -Flower power (2cd) 210,00 Flower Kings -The rainmaker (Ltd 2cd) 250,00 French TV -The case against art 175,00 Hensley, Ken -Running blind 175,00 Høst -Live & unreleased 150,00 John Paul John -The thunderthief 175,00 Masi, Alex -Eternal struggle 150,00 Mastermind -Until eternity 175,00 Mattsson -Another dimension 150,00 Mostly Autumn -Music inspired of the lord. 180,00 Mostly Autumn -The story so far (DVD) 225,00 Mostly Autumn -The story so far (CD) 180,00 Samla Mammas Manna -Same 175,00 Sinkadus -Aurum nostrum 175,00 Terrana, Mike -Shadows in the past 150,00 Univers Zero -The hard quest 175,00 Von Zamla ,00 Sjekk ellers nettbutikken vår for flere skiver. Vi oppdaterer beholdningen/nettbutikken hver dag!! Som Tarkus-abonnent får du 10% rabatt! Tarkus nr. 20 Side 19

20 Svens mimrehjørne: Cressida Cressida Vertigo-prog har blitt et begrep i vår tid. Det beskriver en tidlig, relativt enkel, men ofte litt tung form for progressiv rock, og har fått sitt navn fordi mange av gruppene som spilte slik musikk fikk platene sine utgitt på det engelske plateselskapet Vertigo. Et band som i stor grad har vært med på å definere begrepet er Cressida. Det er ikke mye vi vet om bandet Cressida utover at de kom fra Skottland/Nord-England og laget to album for Vertigo, i 1970 og Ingen av medlemmene hadde noe tidligere musikalsk rulleblad, og med unntak av at trommeslager Iain Clark hadde en kort periode i Uriah Heep og gitarist John Culley (som ikke spilte på dette albumet) havnet i den aller siste konstellasjonen av Black Widow, var det tynt med videre karrierer. Kanskje ikke så rart, ingen av bandets fem medlemmer utmerker seg som ekstremt dyktige musikere (solide nok - bevares), det er som låtskivere og en samarbeidende enhet de har sin styrke. Fra orgelet og vokalist Angus Cullen drar igang To Play Our Little Game fyller de plata med den ene lille godbiten etter den andre. Ja, for Cressida er ikke noe band som bruker de store virkemidlene. Deres stil er den forsiktige, subtile, ulastelige og udramatiske. Der hvor andre progband bruker bombastiske, dynamiske og komplekse musikalske virkemidler snekrer Cressida lekre melodiske snutter. Instrumenteringen deres er like enkel som den er tradisjonell; sang, gitar, orgel, bass og trommer. Spillestilen deres er ikke stort mer avansert. Trommeslager Iain Clark trives best på skarptromma og gitarist John Heyworth har i hovedsak to lyder, med og uten fuzz. De største musikalske likhetene finner man med band fra samme tiden; Spring, Indian Summer, Still Life, Fantasy, Beggars Opera. Winter Is Coming Again er platas andre låt. Den samme såre melankolien, den same elegante, forsiktige spillestilen. Etter en famlende start klarer gitarist John Heyworth å dra i land en ganske fin gitarsolo etterfulgt av Jennings tilsvarende på orgel. Time For Bed starter med akustisk gitar og utvikler seg til en jazzete liten låt, og viser bandets forkjærlighet for å trekke jazz-elementer inn i musikken. Peter Jennings avslører seg som en dyktig pianist med en kort solo halvveis. Tittelkuttet Cressida følger deretter. Rytmene veksler mellom 5/8 og 6/8. Her kombinerer de sitt noe naive utgangspunkt med en sofistikert komposisjon. Midtveis finner en klagende Mellotron veien inn og gir en ekstra dimensjon til den fra før ganske så melankolske stemningen i låta. Så følger den ene lavmælte og velkomponerte låta etter den andre. Angus Cullen har en trist stemme, men den har en tidløs kvalitet som kanskje er den største enkeltgrunnen til at disse over tretti år gamle innspillingene fremdeles kan røre ved noe spesielt hos lytteren. I 1969/70 da dette albumet ble laget var Cressida et av mange relativt anonyme band som spilte som oppvarming for mer kjente grupper på Londons klubber. Sammen med andre tredjedivisjonsband som Grail, Leviathan, Jasper, Samson, The Mooche, Gracious!, Babylon og Arcadium, for å nevne noen. Ingen ble stjerner, selv om de aller fleste etterhvert fikk gjort plateinnspillinger. Et av Cressidas beste livenummer var Down Down, som fikk sin selvfølgelige plass på debutplata. En nydelig ballade, med en atmosfære og et uttrykk som få andre gjør etter dem. Men også en låt som tydelig forklarer hvorfor Cressida aldri ble et stort navn. Dette er beskjeden musikk for de små intime anledninger, og denne beskjedenheten som gjennomsyrer bandets musikk ble for pinglete når man ser på hva slags band de varmet opp for; King Crimson, Yes, Family, Caravan og The Nice. Dessuten var sceneopptrednene deres innadvendte og uspennende. De var med andre ord et veldig u-hipt progband. Debutplata Cressida gjorde ikke særlig stort inntrykk selv i et musikkmiljø som var positive til denne musikkstilen, og det enda den var gitt ut på den spennende, nye labelen Vertigo. Plata var produsert av Ossie Byrne (som tidligere hadde produsert bl.a. Bee Gees og Eclection). Ikke desto mindre fikk de muligheten igjen året etter da de ga ut oppfølgeren Asylum. Asylum er Cressidas forsøk på å framstå med mer baller, men bortsett fra de to første kuttene, Asylum og den lange, flotte Munich, komplett med orkester og det hele, synes jeg materialet faller litt mellom to stoler. De prøver seg på litt for ambisiøse løsninger, som i den nesten 12 minutter lange Let Them Come When They Will, den blir i mine ører en salig smørje av jamming, trommesoloer og retningsløse temaer. Det er nok likevel en gjengs oppfatning at Asylum er bandets beste plate, men etter min mening har de mistet mye av den spontaniteten og uskylden som de legger for dagen både i komposisjonene og framføringene på debutplata (den var forresten spilt inn live i studio), og som gjør den til en diamant blant gråstein. Cressida Cressida LP Vertigo VO CD Repertoire REP 4299 WP 1992 Mastret fra vinyl Akarma AK Remaster/Pappcover Svens mimrehjørne tar for seg klassiske progplater fra svunne tider Side 20 Tarkus nr. 20

Kapittel 11 Setninger

Kapittel 11 Setninger Kapittel 11 Setninger 11.1 Før var det annerledes. For noen år siden jobbet han her. Til høsten skal vi nok flytte herfra. Om noen dager kommer de jo tilbake. I det siste har hun ikke følt seg frisk. Om

Detaljer

Et lite svev av hjernens lek

Et lite svev av hjernens lek Et lite svev av hjernens lek Jeg fikk beskjed om at jeg var lavmål av deg. At jeg bare gjorde feil, ikke tenkte på ditt beste eller hva du ville sette pris på. Etter at du gikk din vei og ikke ville se

Detaljer

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone Tor Fretheim Kjære Miss Nina Simone FAMILIEN De trodde det ikke. De klarte ikke å forstå at det var sant. Ingen hadde noen gang kunnet tenke seg at noe slikt skulle skje. Sånt hender andre steder. Det

Detaljer

Velkommen til minikurs om selvfølelse

Velkommen til minikurs om selvfølelse Velkommen til minikurs om selvfølelse Finn dine evner og talenter og si Ja! til deg selv Minikurs online Del 1 Skap grunnmuren for din livsoppgave Meningen med livet drømmen livsoppgaven Hvorfor god selvfølelse

Detaljer

Fest&følelser Del 1 Innledning. Om seksualitet. http://suntogsant.no/kursdeler/innledning-om-seksualitet/

Fest&følelser Del 1 Innledning. Om seksualitet. http://suntogsant.no/kursdeler/innledning-om-seksualitet/ Fest&følelser Del 1 Innledning Om seksualitet http:///kursdeler/innledning-om-seksualitet/ Dette er manuset til innledningen og powerpoint-presentasjonen om seksualitet. Teksten til hvert bilde er samlet

Detaljer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Demonstrasjon av tre stiler i rådgivning - Målatferd er ikke definert. 1. Sykepleieren: Ja velkommen hit, fint å se at du kom. Berit: Takk. 2. Sykepleieren:

Detaljer

Atle Næss. I Grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai. Illustrert av Lene Ask

Atle Næss. I Grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai. Illustrert av Lene Ask Atle Næss I Grunnlovens hus En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai Illustrert av Lene Ask To gutter og en kongekrone VED VINDUET I DEN SVENSKE KONGENS slott sto en gutt på nesten

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 7. kapittel:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 7. kapittel: Preken 5. s i treenighet 28. juni 2015 i Fjellhamar kirke Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 7. kapittel: Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn

Detaljer

Hvorfor blir det færre og færre elever på noen skoler enn på andre?

Hvorfor blir det færre og færre elever på noen skoler enn på andre? Konsvik skole 8752 Konsvikosen v/ 1.-4. klasse Hei alle 1.-4.klassinger ved Konsvik skole! Så spennende at dere er med i prosjektet Nysgjerrigper og for et spennende tema dere har valgt å forske på! Takk

Detaljer

Livet til det lykkelige paret Howie og Becca blir snudd på hodet når deres fire år gamle sønn dør i en ulykke.

Livet til det lykkelige paret Howie og Becca blir snudd på hodet når deres fire år gamle sønn dør i en ulykke. RABBIT HOLE av David Lyndsay-Abaire Scene for mann og kvinne. Rabbit hole er skrevet både for scenen og senere for film, manuset til filmen ligger på nettsidene til NSKI. Det andre manuset kan du få kjøpt

Detaljer

SEX, LIES AND VIDEOTAPE av Steven Soderbergh

SEX, LIES AND VIDEOTAPE av Steven Soderbergh SEX, LIES AND VIDEOTAPE av Steven Soderbergh Scene for mann og kvinne. Manuset ligger på NSKI sine sider. INT. S LEILIGHET. SEN ETTERMIDDAG. Det er åpent. Hei. Hallo kan jeg hjelpe deg? Jeg heter Cynthia

Detaljer

Vinden hvisker... Hva er styrke? Hvordan løser vi konflikter uten vold? 3 skuespillere. 3 reisekofferter. 3 fabler av Æsop

Vinden hvisker... Hva er styrke? Hvordan løser vi konflikter uten vold? 3 skuespillere. 3 reisekofferter. 3 fabler av Æsop Vinden hvisker... 3 skuespillere 3 reisekofferter 3 fabler av Æsop Nordavindens oppblåste kinn mot solens hete Kronhjortens arroganse mot pinnsvinets ydmykhet Ekens majestet mot gressets bøyelighet Spennende

Detaljer

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA THE PRIDE av Alexi Kaye Campbell Scene for mann og kvinne Manus ligger på NSKI sine sider. 1958 I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag.

Detaljer

Fortelling 3 ER DU MIN VENN?

Fortelling 3 ER DU MIN VENN? Fortelling 3 ER DU MIN VENN? En dag sa Sam til klassen at de skulle gå en tur ned til elva neste dag. Det var vår, det var blitt varmere i været, og mange av blomstene var begynt å springe ut. Det er mye

Detaljer

NORDEN I BIO 2008/09 Film: Kjære gjester (Island 2006) Norsk tekst

NORDEN I BIO 2008/09 Film: Kjære gjester (Island 2006) Norsk tekst 1 -Har du kjøpt nok? -Vel, jeg vet ikke. 2 Hva synes du? Bør jeg kjøpe mer? 3 -Er det noen på øya som ikke får? -Ja, én. 4 -Én? -Ja...deg. 5 Jeg er ikke på øya. Du er min øy. 6 Unnskyld! 7 Å, skitt. Vent.

Detaljer

lærte var at kirken kan være et hjem for oss, vi har en familie her også, og hjemmet vårt kan være en liten kirke.

lærte var at kirken kan være et hjem for oss, vi har en familie her også, og hjemmet vårt kan være en liten kirke. GUDSTJENESTE MED DÅP OG LYSVÅKEN 1. søndag i advent PREKEN Fjellhamar kirke 29. november 2015 Matteus 21,12 17 TO HUS På Lysvåken har vi hørt om to hus. Det første var der vi bor, og alt vi gjør der. Spise,

Detaljer

BLUE ROOM SCENE 3. STUDENTEN (Anton) AU PAIREN (Marie) INT. KJØKKENET TIL STUDENTENS FAMILIE. Varmt. Hun med brev, han med bok. ANTON Hva gjør du?

BLUE ROOM SCENE 3. STUDENTEN (Anton) AU PAIREN (Marie) INT. KJØKKENET TIL STUDENTENS FAMILIE. Varmt. Hun med brev, han med bok. ANTON Hva gjør du? BLUE ROOM SCENE 3 STUDENTEN (Anton) AU PAIREN (Marie) INT. KJØKKENET TIL STUDENTENS FAMILIE. Varmt. Hun med brev, han med bok. Hva gjør du? Skriver brev. Ok. Til hvem? Til en mann jeg møtte på dansen/

Detaljer

Hva kan bidra til å styrke vår emosjonelle utvikling, psykiske helse og positive identitet?

Hva kan bidra til å styrke vår emosjonelle utvikling, psykiske helse og positive identitet? Hva kan bidra til å styrke vår emosjonelle utvikling, psykiske helse og positive identitet? Hva trenger vi alle? Hva trenger barn spesielt? Hva trenger barn som har synsnedsettelse spesielt? Viktigste

Detaljer

Forslag til for- og etterarbeid i forbindelse med skolekonserten

Forslag til for- og etterarbeid i forbindelse med skolekonserten Forslag til for- og etterarbeid i forbindelse med skolekonserten Mister Etienne in concert Her er lærerveiledningen til konserten Mister Etienne in Concert, skrevet av Etienne Borgers for barn mellom 6

Detaljer

Undervisningsopplegg til txt 2015 Tidsinnstilt

Undervisningsopplegg til txt 2015 Tidsinnstilt Undervisningsopplegg til txt 2015 Tidsinnstilt A. Innledende opplegg om litterær smak og kvalitet Dette opplegget kan med fordel gjennomføres som en forberedelse til arbeidet med årets txt-aksjon. Hvis

Detaljer

DEN GODE VILJE av Ingmar Bergman

DEN GODE VILJE av Ingmar Bergman DEN GODE VILJE av Ingmar Bergman Scene for mann og kvinne. Manus ligger på NSKI sine hjemmesider. Dette er historien om foreldrene til Ingmar Bergman. Henrik er en fattig, nyutdannet prest som har forelsket

Detaljer

Gjennom lydmuren. Jeg har alltid folt meg litt i min egen lille boble. Om a leve med nedsatt horsel. Forsiden

Gjennom lydmuren. Jeg har alltid folt meg litt i min egen lille boble. Om a leve med nedsatt horsel. Forsiden Om a leve med nedsatt horsel Forsiden Mangler forsidebildet Må ikke ha det. Snakker vi om på tlf. Jeg har alltid folt meg litt i min egen lille boble Innledning Moren Vi blir også kjent med Joakims mor

Detaljer

MIN SKAL I BARNEHAGEN

MIN SKAL I BARNEHAGEN MIN SKAL I BARNEHAGEN Bilde 1: Hei! Jeg heter Min. Jeg akkurat fylt fire år. Forrige uke hadde jeg bursdag! Jeg bor i Nord-Korea. Har du hørt om det landet før? Der bor jeg sammen med mamma, pappa, storebroren

Detaljer

Proof ble skrevet som et teaterstykke og satt opp på Manhatten i 2001. Senere ble det laget film av Proof.

Proof ble skrevet som et teaterstykke og satt opp på Manhatten i 2001. Senere ble det laget film av Proof. PROOF av David Auburn Proof ble skrevet som et teaterstykke og satt opp på Manhatten i 2001. Senere ble det laget film av Proof. Forhistorie: Cathrine og Line er søstre, svært ulike av natur. Deres far,

Detaljer

PEDAGOGISK TILBAKEBLIKK. Sverdet - Februar 2014

PEDAGOGISK TILBAKEBLIKK. Sverdet - Februar 2014 PEDAGOGISK TILBAKEBLIKK Sverdet - Februar 2014 Hei, så kjekt at du leser dette! Februar har vært en spennende og morsom måned. Vi fortsatte vårt fokus på fysisk aktivitet ved å gå på masse kjekke turer,

Detaljer

Lisa besøker pappa i fengsel

Lisa besøker pappa i fengsel Lisa besøker pappa i fengsel Historien om Lisa er skrevet av Foreningen for Fangers Pårørende og illustrert av Brit Mari Glomnes. Det er fint om barnet leser historien sammen med en voksen. Hei, jeg heter

Detaljer

Arven fra Grasdalen. Stilinnlevering i norsk sidemål 01.03.2005. Julie Vårdal Heggøy. Oppgave 1. Kjære jenta mi!

Arven fra Grasdalen. Stilinnlevering i norsk sidemål 01.03.2005. Julie Vårdal Heggøy. Oppgave 1. Kjære jenta mi! Stilinnlevering i norsk sidemål 01.03.2005. Julie Vårdal Heggøy Oppgave 1 Arven fra Grasdalen Kjære jenta mi! Hei! Hvordan går det med deg? Alt vel i Australia? Jeg har noe veldig spennende å fortelle

Detaljer

Om å delta i forskningen etter 22. juli

Om å delta i forskningen etter 22. juli Kapittel 2 Om å delta i forskningen etter 22. juli Ragnar Eikeland 1 Tema for dette kapittelet er spørreundersøkelse versus intervju etter den tragiske hendelsen på Utøya 22. juli 2011. Min kompetanse

Detaljer

Grammatikk Adverb. Forteller oss noe nytt om ord eller setninger

Grammatikk Adverb. Forteller oss noe nytt om ord eller setninger Side 1 av 10 Tekst og filosofiske spørsmål: Øyvind Olsholt Sist oppdatert: 20. november 2003 Forteller oss noe nytt om ord eller setninger er navnet på en rekke småord i språket som forteller oss noe om

Detaljer

Ordenes makt. Første kapittel

Ordenes makt. Første kapittel Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier,

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Mormor og de åtte ungene i skogen

Anne-Cath. Vestly. Mormor og de åtte ungene i skogen Anne-Cath. Vestly Mormor og de åtte ungene i skogen Morten oppdager litt for mye, han Hvis du kommer gjennom skogen en gang litt ovenfor den store byen og får øye på et grått hus som ligger på et lite

Detaljer

An unemployed actor with a reputation for being difficult disguises himself as a woman to get a role in a soap opera. MIKAEL

An unemployed actor with a reputation for being difficult disguises himself as a woman to get a role in a soap opera. MIKAEL TOOTSIE av Larry Gelbart SCENE FOR TO MENN Manus finner du her: http://www.screenwrite.in/screenplays/tootsie.pdf An unemployed actor with a reputation for being difficult disguises himself as a woman

Detaljer

Brev til en psykopat

Brev til en psykopat Brev til en psykopat Det er ikke ofte jeg tenker på deg nå. Eller egentlig, det er riktigere å si at det ikke er ofte jeg tenker på deg helt bevisst. Jeg vet jo at du ligger i underbevisstheten min, alltid.

Detaljer

Terry og Sammy har satt seg ved bordet. Terry leser i menyen mens Sammy bare stråler mot ham. TERRY... Jeg beklager det der i går.

Terry og Sammy har satt seg ved bordet. Terry leser i menyen mens Sammy bare stråler mot ham. TERRY... Jeg beklager det der i går. DU KAN STOLE PÅ MEG Av Kenneth Lonergan Terry og Sammy er søsken. Terry har vært borte uten å gi lyd fra seg, og nå møtes de igjen, til Sammys glede. Men Terry har noe på hjertet angående hans fraværenhet,

Detaljer

EIGENGRAU av Penelope Skinner

EIGENGRAU av Penelope Skinner EIGENGRAU av Penelope Skinner Scene for en mann og en kvinne Manuset ligger ute på NSKI sine sider, men kan også kjøpes på www.adlibris.com Cassie er en feminist som driver parlamentarisk lobbyvirksomhet.

Detaljer

Talen er blitt redigert og kalt Bergprekenen, og mannen heter Jesus. Det som er prekenteksten i dag er avslutningen på den talen han holdt.

Talen er blitt redigert og kalt Bergprekenen, og mannen heter Jesus. Det som er prekenteksten i dag er avslutningen på den talen han holdt. Preken 25. juli i Skårer kirke 9. s e pinse Kapellan Elisabeth Lund En gang gikk en mann opp på et fjell. Han holdt en tale. En lang tale som mange tusen mennesker lyttet til. Han talte mot egoismen og

Detaljer

Karen og Gabe holder på å rydde bort etter middagen.

Karen og Gabe holder på å rydde bort etter middagen. DINNER WITH FRIENDS DEL 1:,, DEL 2:, 1. INT. KJØKKEN KVELD Karen og Gabe holder på å rydde bort etter middagen. 1 Hvorfor var du så stille i kveld? 2 Hva mener du? 3 Når Beth fortalte oss så var du så

Detaljer

Øystein Wiik. Best når det virkelig gjelder

Øystein Wiik. Best når det virkelig gjelder Øystein Wiik Best når det virkelig gjelder Om forfatteren: Med utgangspunkt i sin karriere som sanger og skuespiller har Øystein Wiik jobbet som motivator og foredragsholder, nasjonalt og internasjonalt,

Detaljer

MANN Jeg snakker om den gangen ved elva. MANN Den første gangen. På brua. Det begynte på brua.

MANN Jeg snakker om den gangen ved elva. MANN Den første gangen. På brua. Det begynte på brua. NATT En enakter av Harold Pinter INT. KJØKKEN. NATT Jeg snakker om den gangen ved elva. Hva for en gang? Den første gangen. På brua. Det begynte på brua. Jeg husker ikke. På brua. Vi stansa og så på vannet.

Detaljer

Til et barn. - Du er en jente som kan virke stille, men jeg tror at det er et fyrverkeri der inne

Til et barn. - Du er en jente som kan virke stille, men jeg tror at det er et fyrverkeri der inne Hedringsstund På den siste samlingen med 4 mødre og 6 barn som har opplevd vold, skulle alle hedre hverandre. Her er noe av det som ble sagt. Samlingen ble noe av det sterkeste terapeutene hadde opplevd.

Detaljer

Barn som pårørende fra lov til praksis

Barn som pårørende fra lov til praksis Barn som pårørende fra lov til praksis Samtaler med barn og foreldre Av Gunnar Eide, familieterapeut ved Sørlandet sykehus HF Gunnar Eide er familieterapeut og har lang erfaring fra å snakke med barn og

Detaljer

Harlan Coben. Jegeren. Oversatt av Ina Vassbotn Steinman

Harlan Coben. Jegeren. Oversatt av Ina Vassbotn Steinman Harlan Coben Jegeren Oversatt av Ina Vassbotn Steinman Om forfatteren: Krimbøkene til amerikaneren Harlan Coben ligger på bestselgerlistene i mange land. Han er den første som har vunnet de høythengende

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel: Preken 26. april 2009 I Fjellhamar kirke. 2.s e påske og samtalegudstjeneste for konfirmanter Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel: Jeg er den gode gjeteren.

Detaljer

En eksplosjon av følelser Del 3 Av Ole Johannes Ferkingstad

En eksplosjon av følelser Del 3 Av Ole Johannes Ferkingstad En eksplosjon av følelser Del 3 Av Ole Johannes Ferkingstad MAIL: ole_johannes123@hotmail.com TLF: 90695609 INT. SOVEROM EVEN MORGEN Even sitter å gråter. Han har mye på tankene sine. Han har mye å tenke

Detaljer

STEPH. GREG Hei, hva skjer? STEPH Kan jeg komme inn, eller? GREG Ja, faen, kom inn 'a Vil du ha en pils, eller? STEPH Pils nå? Nei takk.

STEPH. GREG Hei, hva skjer? STEPH Kan jeg komme inn, eller? GREG Ja, faen, kom inn 'a Vil du ha en pils, eller? STEPH Pils nå? Nei takk. REASONS TO BE PRETTY Forkortet versjon ANIE Hei. Hei, hva skjer? Kan jeg komme inn, eller? Ja, faen, kom inn 'a Vil du ha en pils, eller? Pils nå? Nei takk. Nei eh juice, da? Ja. Det kan jeg ta. Vær så

Detaljer

En liten valp satt ved utkanten av en stor skog. Den hadde. blitt forlatt der etter at dens eiere ikke hadde klart å gi den

En liten valp satt ved utkanten av en stor skog. Den hadde. blitt forlatt der etter at dens eiere ikke hadde klart å gi den Bok 1 To fremmende møtes En liten valp satt ved utkanten av en stor skog. Den hadde blitt forlatt der etter at dens eiere ikke hadde klart å gi den bort til noen andre. Valpen som var svært ung hadde aldri

Detaljer

Den internasjonale sommerskole Universitetet i Oslo

Den internasjonale sommerskole Universitetet i Oslo NB: Husk å skrive kandidatnummer og sidetall på hver side av besvarelsen! (Remember to write your candidate number and page number on every page of the exam.) 2010 Den internasjonale sommerskole ISSN 0120

Detaljer

Ingen vet hvem jeg egentlig er. Hjelperens møte med skammens kjerne - ensomheten

Ingen vet hvem jeg egentlig er. Hjelperens møte med skammens kjerne - ensomheten Ingen vet hvem jeg egentlig er Hjelperens møte med skammens kjerne - ensomheten Oslo, 21. oktober 2013 Trine Anstorp, spesialrådgiver RVTS Øst og psykologspesialist Om skam En klient sier: Fra når jeg

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil Anne-Cath. Vestly Åtte små, to store og en lastebil Åtte små, to store og en lastebil Det var en gang en stor familie. Det var mor og far og åtte unger, og de åtte ungene het Maren, Martin, Marte, Mads,

Detaljer

I hvilken klasse går Ole? Barnehagen 1. klasse 2. klasse Hvor gammel er Kristine? 5 år 7 år 8 år. Hvor gammel er Ole?

I hvilken klasse går Ole? Barnehagen 1. klasse 2. klasse Hvor gammel er Kristine? 5 år 7 år 8 år. Hvor gammel er Ole? Kristine og dragen. Kristine er en fem år gammel jente. Hun har en eldre bror som heter Ole. Ole er åtte år og går i andre klasse på Puseby Skole. Kristine og Ole er som regel gode venner. Men av og til

Detaljer

PROSJEKT: «Det flyvende teppe» Våren 2015.

PROSJEKT: «Det flyvende teppe» Våren 2015. PROSJEKT: «Det flyvende teppe» Våren 2015. Hver avdeling har valgt sitt land og laget et fabeldyr som barna har funnet navn til og laget en fabel om. «En vennskapsreise, - fra Norge til Kina og Libanon

Detaljer

Cellegruppeopplegg. IMI Kirken høsten 2014

Cellegruppeopplegg. IMI Kirken høsten 2014 Cellegruppeopplegg IMI Kirken høsten 2014 OKTOBER - NOVEMBER Godhet - neste steg Samtaleopplegg oktober - november 2014 Kjære deg, Denne høsten vil vi igjen sette et sterkt fokus på Guds godhet i IMI

Detaljer

DA MIRJAM MÅTTE FLYTTE TIL KAIRO

DA MIRJAM MÅTTE FLYTTE TIL KAIRO DA MIRJAM MÅTTE FLYTTE TIL KAIRO Bilde 1 Hei! Jeg heter Mirjam. Jeg er seks år og bor i Kairo. Bilde 2 Kairo er en by i Egypt. Hvis du skal til Egypt, må du reise med fly i syv timer. Bilde 3 Det er et

Detaljer

KULTURTANKEN. PR-kurs for elever som arrangører

KULTURTANKEN. PR-kurs for elever som arrangører KULTURTANKEN PR-kurs for elever som arrangører HVA ER Markedsføring / PR/ Kommunikasjon / Reklame Dette er alle begreper som brukes litt om hverandre. Hva betyr de egentlig? Markedsføring er ofte brukt

Detaljer

Guatemala 2009. A trip to remember

Guatemala 2009. A trip to remember Guatemala 2009 A trip to remember Andreas Viggen Denne boken har jeg laget for at jeg skal kunne se tilbake på denne fantastiske reisen som virkelig gjorde inntrykk på meg. Håper du som leser av denne

Detaljer

Nytt fra volontørene. Media og jungeltelegrafen

Nytt fra volontørene. Media og jungeltelegrafen NUMMER 3 Nytt fra volontørene Nytt fra april 2011 I dette nummeret 1 Media og jungeltelegrafen 2 Hundvåg bydelshus 3 Metropolis 4 Tasta bydelshus 5 Bekkefaret bydelshus 5 Neste måned Media og jungeltelegrafen

Detaljer

Enklest når det er nært

Enklest når det er nært Forfattertreff med Tove Nilsen 1 Enklest når det er nært Elevtekst 26. januar 2018 Når Tove Nilsen skriver bøker starter hun alltid med å skrive ned masse notater. Hun henter inspirasjon fra overalt i

Detaljer

Forvandling til hva?

Forvandling til hva? Innledning Hei! Velkommen til boka. Den er skrevet til deg fordi jeg ønsker at du skal forstå at du er skapt av Gud på en helt fantastisk måte med en spennende og nydelig seksualitet. Jeg håper, og har

Detaljer

Oversatt: Sverre Breian. SNOWBOUND Scene 11

Oversatt: Sverre Breian. SNOWBOUND Scene 11 Oversatt: Sverre Breian SNOWBOUND Scene 11 AKT II, DEL II Scene 11 Toms hus, desember 2007 Tom og Marie ligger i sofaen. Tom er rastløs. Hva er det? Ingenting. Så ikke gjør det, da. Hva da? Ikke gjør de

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel Preken 2. s i åpenbaringstiden Fjellhamar kirke 11. jan 15 Kapellan Elisbeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier

Detaljer

PALE Jeg er her. Ikke vær redd. PALE Ikke vær redd. Jeg er klin edru. ANNA Jeg er litt full. Hvordan kom du deg inn?

PALE Jeg er her. Ikke vær redd. PALE Ikke vær redd. Jeg er klin edru. ANNA Jeg er litt full. Hvordan kom du deg inn? BURN THIS Anna og Pale har vært i et forhold tidligere. Hun har laget en danseforestilling basert på forholdet hun hadde med Pale. Dette er deres første møte etter premieren, som de begge har sett. INT.

Detaljer

Vi har laget noen tema som vi ønsker å diskutere med dere, men det er viktig for oss at du får sagt din mening og fortalt om dine opplevelser.

Vi har laget noen tema som vi ønsker å diskutere med dere, men det er viktig for oss at du får sagt din mening og fortalt om dine opplevelser. Fokusintervju Deltakere tilfeldig utvalg Boligeiere fra prosjektet Leie til eie Innledning Hensikt: Leie til eie er et prosjektarbeid som startet sommeren 2011. Målet har vært at flere skal kunne eie sin

Detaljer

EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER.

EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER. EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER. MANUSET LIGGER UTE PÅ NSKI SINE HJEMMESIDER, MEN KAN OGSÅ FÅES KJØPT PÅ ADLIBRIS.COM Cassie er en feminist som driver parlamentarisk lobbyvirksomhet. Hun kjenner knapt Rose

Detaljer

Du er nok på tur, Snurr!!

Du er nok på tur, Snurr!! Du er nok på tur, Snurr!! (av Baard Olav Aasan) Det var en gang, og innenfor der var en bridgeklubb. Denne klubben var veldig aktiv og hadde mange medlemmer som holdt seg oppdatert på litt av hvert når

Detaljer

I tidligere har jeg skrevet om hvor stor betydning undervisning om ekteskap for shanfolket er. Og jeg har igjen sett hvor viktig dette er.

I tidligere har jeg skrevet om hvor stor betydning undervisning om ekteskap for shanfolket er. Og jeg har igjen sett hvor viktig dette er. Nyheter fra arbeidet i Fang I tidligere har jeg skrevet om hvor stor betydning undervisning om ekteskap for shanfolket er. Og jeg har igjen sett hvor viktig dette er. Jeg spurte en norsk familie, som er

Detaljer

Kunne du velge land da du fikk tilbudet om gjenbosetting? Hvorfor valgte du Norge? Nei, jeg hadde ingen valg.

Kunne du velge land da du fikk tilbudet om gjenbosetting? Hvorfor valgte du Norge? Nei, jeg hadde ingen valg. Intervju med Thaer Presentasjon Thaer er 28 år og kommer fra Bagdad, hovedstaden i Irak. Han kom til Norge for tre år siden som overføringsflyktning. Før han kom til Norge var han bosatt ca. ett år i Ron

Detaljer

OPPLEGG FOR CELLEGRUPPER. følg Ham! Våren 2011. gunnar warebergsgt. 15, 4021 stavanger, tlf.: 51 84 21 60, www.imikirken.no

OPPLEGG FOR CELLEGRUPPER. følg Ham! Våren 2011. gunnar warebergsgt. 15, 4021 stavanger, tlf.: 51 84 21 60, www.imikirken.no OPPLEGG FOR CELLEGRUPPER følg Ham! Våren 2011 gunnar warebergsgt. 15, 4021 stavanger, tlf.: 51 84 21 60, www.imikirken.no følg Ham! MARTIN CAVE pastor EGIL ELLING ELLINGSEN nestpastor egilelling@imikirken.no

Detaljer

Frankie vs. Gladiator FK

Frankie vs. Gladiator FK Frank Lampard Frankie vs. Gladiator FK Oversatt av Aleksander Melli Til moren min, Pat, som oppmuntret meg til å gjøre lekser innimellom fotballslagene rundt om i hele huset, og som fremdeles er med meg

Detaljer

Omslagsdesign: Trygve Skogrand Passion & Prose Layout/ebok: Dag Brekke akzidenz as

Omslagsdesign: Trygve Skogrand Passion & Prose Layout/ebok: Dag Brekke akzidenz as 2013 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trygve Skogrand Passion & Prose Layout/ebok: Dag Brekke akzidenz as ISBN: 978-82-489-1470-9 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no Det er grytidlig morgen

Detaljer

(Ruth, meg, Soazic og Mike)

(Ruth, meg, Soazic og Mike) USA 2014 Endelig var dagen jeg hadde ventet så lenge på endelig kommet. Endelig var jeg landet i Oslo og nå var de bare for meg å finne hotellet mitt hvor jeg skulle tilbringe den siste natta jeg hadde

Detaljer

UTSAGNSTYPER TILGANGSGIVENDE UTSAGN FRA TERAPEUT INTRODUKSJON

UTSAGNSTYPER TILGANGSGIVENDE UTSAGN FRA TERAPEUT INTRODUKSJON INTRODUKSJON Hensikten med de tilgangsgivende utsagn fra terapeut er å gi klienten tilgang til det psykiske materialet som skal endre eller anvendes i endringsarbeidet De tilgangsgivende utsagn er en av

Detaljer

Pedagogisk arbeid med tema tristhet og depresjon i småskolen

Pedagogisk arbeid med tema tristhet og depresjon i småskolen Pedagogisk arbeid med tema tristhet og depresjon i småskolen (basert på «Rettleiingshefte for bruk i klasser og grupper») Undersøkelser har vist at for å skape gode vilkår for åpenhet og gode samtaler

Detaljer

Proof ble skrevet som et teaterstykke og satt opp på Manhatten i 2001. Senere ble det laget film av Proof.

Proof ble skrevet som et teaterstykke og satt opp på Manhatten i 2001. Senere ble det laget film av Proof. PROOF Proof ble skrevet som et teaterstykke og satt opp på Manhatten i 2001. Senere ble det laget film av Proof. Forhistorie: Cathrine og Line er søstre, svært ulike av natur. Deres far, Robert har gått

Detaljer

Årets nysgjerrigper 2009

Årets nysgjerrigper 2009 Årets nysgjerrigper 2009 Prosjekttittel: Hvorfor kommer det støv? Klasse: 6. trinn Skole: Gjerpen Barneskole (Skien, Telemark) Antall deltagere (elever): 2 Dato: 29.04.2009 Side 1 Vi er to jenter fra 6a

Detaljer

JOE Kathleen Kelly. Hei. For et sammentreff. Har du noe imot at jeq setter meg? KATHLEEN Ja det har jeg faktisk. Jeg venter på noen.

JOE Kathleen Kelly. Hei. For et sammentreff. Har du noe imot at jeq setter meg? KATHLEEN Ja det har jeg faktisk. Jeg venter på noen. DU HAR MAIL KATHELEEN FORHISTORIE: Joe og Kathleen er bitre fiender i arbeidslivet, etter at Joe har åpnet en konkurrerende, kommersiell bokhandel like ved Kathleens tradisjonelle bokhandel som hun har

Detaljer

TENK SOM EN MILLIONÆ ÆR http://pengeblogg.bloggnorge.com/

TENK SOM EN MILLIONÆ ÆR http://pengeblogg.bloggnorge.com/ TENK SOM EN MILLIO ONÆR http://pengeblogg.bloggnorge.com/ Innledning Hva kjennetegner millionærer, og hva skiller dem fra andre mennesker? Har millionærer et medfødt talent for tall og penger? Er millionærer

Detaljer

JERRY Hva vil du gjøre da? EMMA Jeg vet faktisk ikke hva vi gjør lenger, det er bare det. EMMA Jeg mener, denne leiligheten her...

JERRY Hva vil du gjøre da? EMMA Jeg vet faktisk ikke hva vi gjør lenger, det er bare det. EMMA Jeg mener, denne leiligheten her... BEDRAG Av Harold Pinter Jerry og Emma er gift, men ikke med hverandre. De har i flere år hatt et forhold med hverandre, og møtes i leiligheten de har leid. Robert er Emmas mann og Jerrys beste venn. Jerry

Detaljer

FORHISTORIE: Libby er tenåring, og har lenge ønsket å møte sin biologiske far, Herb. Hun oppsøker han etter å ha spart penger for få råd til reisen.

FORHISTORIE: Libby er tenåring, og har lenge ønsket å møte sin biologiske far, Herb. Hun oppsøker han etter å ha spart penger for få råd til reisen. I OUGHT TO BE IN PICTURES FORHISTORIE: Libby er tenåring, og har lenge ønsket å møte sin biologiske far, Herb. Hun oppsøker han etter å ha spart penger for få råd til reisen. INT. LEILIGHET. DAG. Libby

Detaljer

Hvorfor kontakt trening?

Hvorfor kontakt trening? 1 Hva menes med kontakt? Med kontakt mener jeg at hunden skal ta blikkontakt med deg og at den er oppmerksom og konsentrert på deg. Hvorfor kontakt trening? Kontakt trening tørr jeg påstå er den viktigste

Detaljer

HENRIK Å tenke seg at dette en gang har vært et veksthus. ANNA Orgelet må visst også repareres. HENRIK Anna? Jeg vil at vi

HENRIK Å tenke seg at dette en gang har vært et veksthus. ANNA Orgelet må visst også repareres. HENRIK Anna? Jeg vil at vi DEN GODE VILJEN Skrevet av Ingmar Bergman. Regi: Bille August. FORHISTORIE: Dette er historien om foreldrene til Ingmar Bergman. Henrik er en fattig, nyutdannet prest som har forelsket seg i overklassekvinnen

Detaljer

Tekst: Eirik Svenke Solum, Foto: Fredrik Blom/ Joacim Jørgensen, one people. 1 2013 visjon 17

Tekst: Eirik Svenke Solum, Foto: Fredrik Blom/ Joacim Jørgensen, one people. 1 2013 visjon 17 16 Prayer One En musikalsk verdensbønn for fred. Det var dét Åsmund Gylder ønsket å skape da han samlet artister og bidragsytere fra hele verden i One Prayer-prosjektet. Det har blitt til en 40 minutter

Detaljer

MARIETTA Melody! Å, det er deg! Å, min Gud! Det er barnet mitt! Endelig fant jeg deg! MARIETTA Lovet være Jesus! Å, mine bønner er endelig besvart!

MARIETTA Melody! Å, det er deg! Å, min Gud! Det er barnet mitt! Endelig fant jeg deg! MARIETTA Lovet være Jesus! Å, mine bønner er endelig besvart! WHATEVER WORKS Melody har flyttet uten forvarsel fra sine foreldre, og bor nå med sin mann Boris. Moren til Melody, Marietta, er blitt forlatt av sin mann, og er kommet til leiligheten deres. Det er første

Detaljer

(Advarsel: Mennesker som allerede er i reell konflikt med hverandre, bør muligens ikke spille dette spillet.)

(Advarsel: Mennesker som allerede er i reell konflikt med hverandre, bør muligens ikke spille dette spillet.) Scener fra en arbeidsplass et spill om konflikt og forsoning for tre spillere av Martin Bull Gudmundsen (Advarsel: Mennesker som allerede er i reell konflikt med hverandre, bør muligens ikke spille dette

Detaljer

Glenn Ringtved Dreamteam 1

Glenn Ringtved Dreamteam 1 Glenn Ringtved Dreamteam 1 Mot nye mål Oversatt av Nina Aspen Forfatteromtale: Glenn Ringtved er dansk og har skrevet mer enn 30 bøker for barn og unge. For Mot nye mål den første boken i Dreamteam-serien

Detaljer

STUP Magasin i New York 2014. 1. Samlet utbytte av hele turen: STUP Magasin i New York 2014 14.11.2014 12:21

STUP Magasin i New York 2014. 1. Samlet utbytte av hele turen: STUP Magasin i New York 2014 14.11.2014 12:21 STUP Magasin i New York 2014 1. Samlet utbytte av hele turen: 6 5 5 4 Antall 3 2 2 1 0 0 0 1 Antall 1 = Uakseptabelt dårlig 0 2 = Ganske dårlig 0 3 = Middels 1 4 = Bra 2 5 = Meget bra 5 2. Hvorfor ga du

Detaljer

PEDAGOGISK TILBAKEBLIKK

PEDAGOGISK TILBAKEBLIKK PEDAGOGISK TILBAKEBLIKK SVERDET AUGUST 2012 Hei alle sammen Nå er et nytt barnehage - år i gang igjen, og vi ønsker alle barn og foreldre velkommen til et spennende og kjekt år! Vi gleder oss veldig til

Detaljer

Periodeevaluering 2014

Periodeevaluering 2014 Periodeevaluering 2014 Prosjekt denne perioden: Bokstaver. Periode: uke3-11. Hvordan startet det, bakgrunn for prosjektet. Vi brukte de første ukene etter jul til samtaler og observasjoner, for å finne

Detaljer

1. januar Anne Franks visdom

1. januar Anne Franks visdom 1. januar Anne Franks visdom Den jødiske jenta Anne Frank bodde i Holland under siste verdenskrig. Vennlige mennesker gjemte henne unna så hun ikke skulle bli tatt. Hun havnet likevel i en av Hitlers dødsleirer

Detaljer

Hvorfor skriver jenter ofte penere enn gutter?

Hvorfor skriver jenter ofte penere enn gutter? Hvorfor skriver jenter ofte penere enn gutter? Innlevert av 7D ved Bekkelaget skole (Oslo, Oslo) Årets nysgjerrigper 2013 Vi har brukt lang tid, og vi har jobbet beinhardt med dette prosjektet. Vi har

Detaljer

Leker gutter mest med gutter og jenter mest med jenter? Et nysgjerrigpersprosjekt av 2. klasse, Hedemarken Friskole 2016

Leker gutter mest med gutter og jenter mest med jenter? Et nysgjerrigpersprosjekt av 2. klasse, Hedemarken Friskole 2016 Leker gutter mest med gutter og jenter mest med jenter? Et nysgjerrigpersprosjekt av 2. klasse, Hedemarken Friskole 2016 1 Forord 2. klasse ved Hedemarken friskole har hatt mange spennende og morsomme

Detaljer

DIANA Vil du hjelpe meg med matvarene? DAVID Okay. DIANA Tomatene ser fine ut... Har du sett dem? David? DAVID Hva er Gryphon?

DIANA Vil du hjelpe meg med matvarene? DAVID Okay. DIANA Tomatene ser fine ut... Har du sett dem? David? DAVID Hva er Gryphon? INDECENT PROPOSAL FORHISTORIE: Diana og David har gått langt for å ordne opp i økonomien sin. De har fått et tilbud: Diana har sex med en annen mann, mot en stor sum penger. I etterkant av dette er paret

Detaljer

Preken 6. april 2015. 2. påskedag I Fjellhamar Kirke. Kapellan Elisabeth Lund

Preken 6. april 2015. 2. påskedag I Fjellhamar Kirke. Kapellan Elisabeth Lund Preken 6. april 2015 2. påskedag I Fjellhamar Kirke Kapellan Elisabeth Lund I påska hører vi om både død og liv. Vi møter mange sterke historier her i kirka. Og sterke følelser hos Jesus og hos de som

Detaljer

PEDAGOGISK TILBAKEBLIKK

PEDAGOGISK TILBAKEBLIKK PEDAGOGISK TILBAKEBLIKK SVERDET OKTOBER 2012 Hei alle sammen Takk for enda en kjekk måned sammen med barna deres! Det har skjedd mye denne måneden også, mange fine turer, god lek og spennende samtaler.

Detaljer

Kurskveld 8: Hvorfor må tte Jesus dø?

Kurskveld 8: Hvorfor må tte Jesus dø? Kurskveld 8: Hvorfor må tte Jesus dø? Introduksjonsaktivitet (20 minutter) Alternativer Beskrivelse Hva jeg sier Hva jeg trenger Synd og Godhet Husker dere sist gang? Vi stilte spørsmålet om hvorfor det

Detaljer

Kalle, Mattis og Søndagsskole-Villy

Kalle, Mattis og Søndagsskole-Villy 1 Kalle, Mattis og Søndagsskole-Villy Det er ikke så lett å forklare hvordan Kalle og Mattis så ut. Du må bare ikke tro det er lett! For ingen av dem stod stille særlig lenge av gangen. Og da er det jo

Detaljer

FRAM-prosjektet. Brukerundersøkelse høst 2012

FRAM-prosjektet. Brukerundersøkelse høst 2012 FRAM-prosjektet Brukerundersøkelse høst 2012 Hvor lenge har du vært/var du deltaker i FRAM? Under 1 mnd 25,00 % 2 1-3 mnd 3-6 mnd 25,00 % 2 6-12 mnd 50,00 % 4 Hva var det som gjorde at du tok kontakt med

Detaljer

Kristina Ohlsson. Mios blues. Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen

Kristina Ohlsson. Mios blues. Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen Kristina Ohlsson Mios blues Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen «Det gjør vondt å lese Lotus blues. Jeg mener, jeg husker jo så fordømt godt hvordan det var. Lucy eksperimenterte med solkremer

Detaljer

Einar Gerhardsen i russiske arkiv en metoderapport for SKUP 2014

Einar Gerhardsen i russiske arkiv en metoderapport for SKUP 2014 Einar Gerhardsen i russiske arkiv en metoderapport for SKUP 2014 Av Morten Jentoft, journalist i utenriksredaksjonen, NRK, tel 23048210/99267524 Redaksjonens adresse: NRK - utenriks 0342 Oslo Følgende

Detaljer

Glenn Ringtved Dreamteam 3

Glenn Ringtved Dreamteam 3 Glenn Ringtved Dreamteam 3 Hola Manolo Oversatt av Nina Aspen Forfatteromtale: Glenn Ringtved er dansk og har skrevet mer enn 30 bøker for barn og unge. For Mot nye mål den første boken i Dreamteam-serien

Detaljer