KURSOPPGAVER EØS-RETT VÅR 2013

Transkript

1 KURSOPPGAVER EØS-RETT VÅR 2013 Kursene i EØS-rett går over tre dobbelttimer, til sammen 6 timer. Nedenfor er gitt 6 oppgaver, som vil bli drøftet og gjennomgått i løper av kurset. Det forutsettes at de to første oppgavene er forberedt til første kursdag. Til de neste kursdagene forutsettes det at studentene selv skriver ut og tar med de relevante dommene som skal drøftes. Oppgave 1 Finanger I Les Høyesteretts dom i Rt s (Finanger I). Dommen er inntatt i materialsamlingen for 2. avdeling. 1. Forklar Høyesteretts bruk av praksis fra EF- og EFTA-domstolen 2. Hvorfor er ikke EØS-loven 2 anvendelig? 3. Hva sier dommen om direktivkonform tolkning hva er forholdet til presumsjonsprinsippet i norsk rett, og gir EØS-avtalen grunnlag for et tilsvarende prinsipp som det vi finner i fellesskapsretten? 4. Hvilke hensyn tror du er utslagsgivende for Høyesterett når Storebrand frifinnes? 5. Motorvognforsikringsdirektivene stiller krav til reguleringen av forholdet mellom forsikringsselskap og forsikringstaker. Gir dommen indikasjoner på at gjennomslagsspørsmålet kan stille seg annerledes ved direktiver som stiller krav til forholdet mellom det offentlige og private? 6. Er du enig med Høyesteretts flertall? Grunngi standpunktet. Oppgave 2, Finanger II, statlig erstatningsansvar Les Høyesteretts dom inntatt i Rt s. 1365, Finanger II. Dommen er inntatt i materialsamlingen for 2. avdeling. 1. Hva sier dommen om statlig erstatningsansvar ved brudd på EØS-avtalen som folkerettslig forpliktelse? 2. Hva kan vi lese ut av dommen om betydningen av EF- og EFTA-domstolens avgjørelser for norske domstolers rettsanvendelse? 3. Hvilke feil finner Høyesterett at er begått, og hvordan vurderes de? 4. Hva skyldes dissensen? 5. Hvordan vurderer du feilene er du enig med flertallet, mindretallet eller har du et eget standpunkt? 6. Finnes det situasjoner der det vil ble erstatningsansvar ved brudd på EØS-avtalen, men hvor det ikke ville blitt det om vurderingen skulle skje på grunnlag av fellesskapsretten? 7. Stusser du over at EØS-avtalen og EFTA-domstolen siteres på dansk? 1

2 Oppgave 3, malerikjøp, eksportrestriksjon, gebyr På et loppemarked fant Peder Ås et maleri han antok var malt av August Cappelen ( ), det var i det minste gammelt nok. Ås kjente til 23 i lov om kulturminner 9. juni 1978 nr. 50 og den relevante forskriften (FOR nr 01), og søkte Riksantikvaren om tillatelse til å ta med maleriet til London, hvor han bodde. Ås måtte betale et behandlingsgebyr på kr. 2000, som var ment å dekke utgiftene forbundet med undersøkelse og vurdering av bildet. Det ble konstatert at bildet virkelig var malt av Cappelen, og siden Cappelens produksjon var liten, ga departementet ikke samtykke til at bildet ble ført ut av Norge. Peder Ås syntes dette var urimelig. Ikke bare ble han nektet å ta bildet sitt med seg hjem, han må til og med betale for nektelsen. Hans faste advokatforbindelse Lars Holm mente at både behandlingsgebyret og vedtaket måtte være i strid med EØS-avtalen. Riksantikvaren på sin side erkjente at malerier var omfattet av EØS-avtalens virkeområde, men avviste likevel Holms påstand. (1) Er nektelsen av eksport av bildet forenlig med EØS art 12? (2) Er gebyret Ås må betale forenlig med EØS art 10? Oppgave 4 Nillesaken vareflyt videokassetter Les EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i Nille-saken, av 14. mai Uttalelsen finner du her: (1) Hva var Nilles argument for at det kommunale forbudet mot salg av videokassetter andre steder enn i spesialforretninger var en restriksjon i strid med EØS art 11 om fru flyt av varer? (2) Hvorfor kom EFTA-domstolen til at dette antagelig likevel ikke var en restriksjon etter EØS art 11? (3) Hvilken betydning får det for den EØS-rettslige vurderingen dersom det viser seg at det kommunale forbudet rettslig eller faktisk virker direkte eller indirekte diskriminerende? Oppgave 5, Lillevik fotball, alkoholreklameforbudet Lillevik fotballklubb nøt stor popularitet i byen, men økonomien var dårlig. Gleden var derfor stor da det danske bryggeriet Faxe, som nettopp hadde lansert sine produkter i Lillevikområdet, tilbød seg å kjøpe nesten all reklameplass på Lillevik stadion og på fotballklubbens drakter. Faxe brygger øl som inneholder over fire volumprosent alkohol, og 2

3 mineralvann. Både på øl- og mineralvannetikettene står ordet «Faxe» sentralt. Den reklamen Faxe ville ha plass til lød slik: «Når tørsten er størst Faxe først» Dette var det samme reklamebudskapet Faxe brukte i Norden for øvrig. Alle var ikke like glade for tilbudet. Avholdslaget i byen mente eksempelvis at reklamen var i strid med reklameforbudet i lov om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. 2. juni 1989 nr. 27 (alkoholloven) 9 2, jfr. alkoholforskriften Alkoholforskriften 14 1 lyder slik: Reklame for alkoholholdig drikk er forbudt. Forbudet gjelder også bruk av vare- eller firmamerke eller kjennetegn for alkoholholdig drikk, forutsatt at en ikke uvesentlig del av dem reklamen henvender seg til må antas å ville oppfatte den som reklame for alkoholholdig drikk. Forbudet gjelder også reklame for andre varer med samme vare- eller firmamerke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk, med mindre varen har et eget distinkt varemerke/-kjennetegn. Når varen har et eget distinkt varemerke/-kjennetegn, kan det i reklame i tillegg gis opplysninger om vare- eller firmamerke eller kjennetegn, med mindre en ikke uvesentlig del av dem reklamen henvender seg til må antas å ville oppfatte den som alkoholreklame. Avholdslaget mente at reklamen var straffbar, jfr. alkoholloven 10 1, og at idrettslaget ikke burde takke ja til tilbudet. Idrettslaget var uenig og påpekte at riktignok ble navnet Faxe først og fremst forbundet med øl av folk flest, men dette kunne ikke være avgjørende når bryggeriet også produserte mineralvann. Idrettslaget hevdet videre at dersom reklamen var i strid med alkoholloven, var alkoholloven i strid med EØS-avtalen art. 11. Dette fordi reklameforbudet gjør det vanskelig for nye som regel utenlandske bryggerier å komme inn på det norske markedet. Avholdslaget var uenig i at forbudet var et tiltak med tilsvarende virkning som en kvantitativ importrestriksjon, og subsidiært mente det at forbudet kunne begrunnes i hensynet til folkehelsen, jfr. EØS art. 13. Idrettslaget hevdet også at reklameforbudet, om det rammet reklamen for Faxe, var i strid med reglene om fri bevegelighet for tjenesteytelser, EØS-avtalen art. 36 flg., fordi det hindrer idrettslaget i å tilby reklameplass, blant annet til annonsører hjemmehørende i andre land enn Norge. Drøft og avgjør: om reklamen rammes av reklameforbudet, om reklameforbudet rammes av EØS-avtalen artikkel 11, om reklameforbudet, dersom det rammes av EØS-avtalen art. 11, likevel kan opprettholdes, om reklameforbudet i alkoholloven, dersom det er i strid med EØS-avtalen, må stå tilbake for EØS-avtalens regler. Du kan forsøke å løse oppgaven ut fra hva du har lært av alminnelig EØS-rett. Dersom du ønsker å se på rettspraksis er følgende dommer særlig sentrale: 3

4 (1) EF-domstolens avgjørelse i sak C-405/98, Gourmet International, som du finner ved å gå til og så fylle ut rubrikken for saksnummer (velg språk øverst i høyre hjørne). (2) Den norske Pedicel-saken (Vinforum). De to sentrale avgjørelsene her er EFTAdomstolens tolkningsuttalelse i sak E-4/04, Pedicel: og Høyesteretts dom av 24. juni 2009 (Rt s. 839) i samme sak. Oppgave 6, forbudet mot bruk av vannscootere Lov om fritids- og småbåter av 26. juni 1998 nr. 47 har siden 2000 hatt et generelt forbud i 40 tredje ledd mot bruk av «vannscootere og liknende motordrevne mindre fartøy som er konstruert for å føre personer, og som etter alminnelig språkbruk ikke kan betegnes som båter». Etter 40 fjerde ledd kan kommunene gjøre unntak og på nærmere bestemte vilkår tillate kjøring i nærmere bestemte områder. I perioden var denne adgangen så begrenset at det i praksis var et totalforbud. Våren 2012 vedtok regjeringen etter press fra EFTAs Overvåkningsorgan (ESA) en forskrift som regulerer kommunenes bruk av unntakshjemmelen (FOR nr. 567), og som åpner for noe større adgang til kjøring med vannscooter, men fortsatt innenfor meget begrensete rammer. Peder Ås driver et firma som importerer småbåter. Inntil 2000 var en betydelig del av virksomheten hans knyttet til import av vannscootere, og han var også selv en ivrig vannscooterkjører på fritiden. Da bruksforbudet ble innført, ble det bråstopp i dette. Ingen ville kjøpe scootere når det ikke var noe sted i Norge der de kunne kjøre med dem, og etter 2000 fikk ikke Peder solgt en eneste en. Peder (som også var en ivrig hobbyjurist) fulgte derfor nøye med i de mange EU/EØSrettssakene om vannscooterforbud som verserte på 2000-tallet, og stor var hans glede da EUdomstolen i en dom fra 2009 slo fast at det noenlunde tilsvarende bruksforbudet i Sverige var i strid med EU-retten. Etter dette ventet Peder utålmodig på at det norske forbudet også ville bli opphevet eller i hvert fall vesentlig modifisert, og ble stadig mer frustrert da saken trakk i langdrag. Da regjeringen i juni 2012 omsider ga en ny forskrift var Peder først begeistret. Men da han leste forskriften så han at bruksbegrensningene fortsatt var svært omfattende. Peder tok likevel sjansen på å importere et større parti scootere, halvparten fra Italia og halvparten fra Japan. Da sesongen var over i midten av september hadde han imidlertid bare solgt et par stykker. Mange kunder var innom og så på de fine nye scooterne, men nesten alle ga uttrykk for at det fortsatt var så strenge bruksbegrensninger at de ikke ønsket å kjøpe. I frustrasjon over dette fant Peder ut at han ville utfordre begrensningene i den nye forskriften, for å få avklart om de var forenlige med EØS-avtalen. Han fikk med seg sin gode venn Lars Holm, tok ut to scootere fra lageret, og dro 1. oktober med dem ned til kystkommunen Lillevik, som har en flott skjærgård, med både fastboende, hyttebebyggelse og store naturområder. Lillevik kommune hadde i juli 2012 vedtatt en kommunal forskrift 4

5 som lettet noe på totalforbudet mot vannscooterkjøring, men begrenset det så langt som overhodet mulig innenfor rammene av forskriften, slik at de eneste områdene som var åpne for scooterkjøring lå 500 meter ut til havs utenfor de ytterste holmene, med en smal korridor ut, og i et område der det var mye bølger og strøm. Videre hadde kommunen fastslått at den selv i dette området bare ville tillate kjøring fra 1.7 til Peder og Lars mente at dette måtte være altfor strengt. De sjøsatte derfor scooterne i Lillevik havn, og dro ut på en rundtur i skjærgården. Peder kjørte en italiensk scooter, og Lars en japansk. De passet på å holde seg godt ut fra land, og lot være å kjøre gjennom trange sund og nær steder der det var bebyggelse. De holdt seg også unna områder der det så ut til å være hekkeplasser for sjøfugl, og forsøkte generelt å kjøre varsomt. Peder hadde på forhånd fortalt om turen til en journalist fra Lillevik Tidende, og mange møtte opp for å se på de to som med forsett brøt loven. Da Peder og Lars kom til kai var politiet på pletten, og Peder og Lars ble hver ilagt en bot på ,- kr etter 40a. De nektet å godta boten, og da saken kom opp for retten, hevdet de at de måtte frifinnes fordi fritids- og småbåtloven 40, så vel som regjeringens forskrift av og Lillevik kommunes lokale forskrift fra juli 2012, var i strid med EØS-avtalen art. 11. Overfor Lars hevdet påtalemyndigheten at han ikke under noen omstendighet kunne påberope seg EØS-avtalen, ettersom vannscooteren som han hadde brukt ikke var produsert innenfor EU/EØS-området, men i Japan. Overfor Peder og subsidiært overfor Lars hevdet påtalemyndigheten at bruksforbudet overhodet ikke var noe tiltak med tilsvarende virkning som en kvantitativ importrestriksjon, ettersom de norske reglene direkte bare rammet bruken det var ikke forbudt å importere eller selge vannscootere. Om retten skulle være uenig i det, mente påtalemyndigheten at forbudet uansett måtte anses som lovlig fordi det utgjorde en fullt ut rimelig og nødvendig ivaretakelse av miljøhensyn. Det ble vist til forarbeidene til den opprinnelige lovendringen, der det stod følgende (Ot.prp. nr. 38 ( )): «Hensikten med de nye reglene er å ivareta miljøhensyn. Bruk av vannscootere og liknende er et nytt eksempel på en trussel mot miljøet i de nære sjø- og vannområdene. Antall slike fartøy øker, og stadig flere mennesker plages av støy fra disse. Allmennhetens bruk av vannscootere og liknende er begrenset til lystkjøring og sport, og har ingen nyttefunksjon utover dette. Bruken av slike fartøy er forurensende og kan skade dyrelivet og plantelivet. Dette er et problem som det bør gripes fatt i tidlig, før bruken blir for utbredt.» Videre viste påtalemyndigheten til at myndighetene våren 2012 hadde lettet på det tidligere totalforbudet, og etter en konkret forholdsmessighetsvurdering åpnet for at kommunene kunne tillate kjøring på nærmere bestemte områder, der miljøhensyn ikke kunne trues. Peder og Lars fastholdt at forbudet fortsatt var i strid med EØS-avtalen, selv om det var noe lempet. Fortsatt var det etter deres mening en ulovlig og uforholdsmessig restriksjon etter EØS artikkel 11. Herunder hevdet de at miljøhensyn ikke kunne påberopes fordi det ikke var nevnt i EØS artikkel 13. Videre anførte de at miljøhensyn uansett ikke kunne komme til anvendelse, fordi deres scootere ikke var mer bråkete eller på andre måter noe mer miljøskadelige enn småbåter flest. Dertil anførte de at begrensingene i lov og forskrift fortsatt 5

6 var så strenge at de har helt uforholdsmessige, og verken egnet eller nødvendige for å oppnå hensynet til beskyttelse av miljøet. I den forbindelse viste de også til at kjøring fortsatt var avhengig av kommunal tillatelse, med betydelig rom for skjønn, og at det både fremsto som vilkårlig og uforutsigbart i hvilken grad en enkelte kommune ville tillate kjøring. Hva gjaldt Lillevik kommunes lokale forskrift var den under enhver omstendighet altfor streng. Endelig viste de til at den turen de var ilagt bot for var foretatt på en varsom og forsvarlig måte, som ikke på noe vis hadde skadet miljøet. Identifiser og drøft de EØS-rettslige spørsmålene som oppgaven reiser. (Du kan løse oppgaven ut fra hva du har lært av alminnelig EØS-rett. Dersom du ønsker å se på relevant rettspraksis er det bl.a. kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt s. 834, og EU-domstolens avgjørelse av 4. juni 2009 i sak C-142/05, Mickelsen og Roos, som du finner ved å gå til og så fylle ut rubrikken for saksnummer (velg språk øverst i høyre hjørne). Videre kan du gjennom Lovdata se på forarbeidene til FOR nr. 567: Forskrift om bruk av vannscootere og lignende.) 6