Trond Buland. Ild fra ukjent sted. Roman

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Trond Buland. Ild fra ukjent sted. Roman"

Transkript

1 Trond Buland Ild fra ukjent sted Roman

2

3 Trond Buland Ild fra ukjent sted Roman

4 Takk til Kathrine, Ingunn og Tormod, for alt. Takk til Ingar for inspirasjon og støtte. Og til Hans Trygve, som gjorde det leselig for flere! Utgitt av Trond Buland, Omslagsillustrasjon: Kathrine Hårstad Førtrykksproduksjon: Hans Trygve Jensen, Trond Buland, forfatter av denne romanen, gir sitt samtykke til at romanen kan bli reprodusert i en hvilken som helst form til privat bruk, på betingelse av at dokumentet blir reprodusert i sin helhet og på en nøyaktig måte slik at stil, innhold og mening ikke på noen måte ødelegges. Opptrykk e.l. for kommersielle formål er ikke tillatt uten etter avtale med forfatteren og skal normalt følge de retningslinjer som gjelder for slik bruk i vanlig forlagssammenheng.

5 «Etter all sannsynlighet kan det tomme rom aldri fylles av oss, og det som vi kaller mening, blir aldri noe annet enn en flyktig kombinasjon av bilder som i et gitt øyeblikk så harmoniske ut, eller hvor forstanden i panikk prøvde å innføre fornuft, orden, sammenheng.» José Saramago: En flåte av stein

6

7 Tautra Fra Skaget, lengst sør på Tautra, kunne han se Trondheim brenne. Hvis han ikke ville se, fulgte han sandstranda langs landtungen over til den nordre delen av den lave øya. Sanden var behagelig myk under skosålene. Nordover var Trondheimsfjorden helt som før. Normal. Vanlig. Hvis vindretningen var riktig og røyken drev sørover, inn over land mot Melhus og Klæbu, kunne han late som om hele verden var som før. Når han hadde lyst til å se byen brenne, hendte det av og til at han tok med seg en gammel hagestol i plast og satte seg øverst på svabergene i sør. Der lå fjorden åpen og ingen ting hindret utsikten. Han kunne sitte i flere timer og se ut over den grå fjorden. Mot brannen. Ikke fordi det interesserte ham så veldig, men noe skulle han jo gjøre. Dagene ble lange og ensformige på øya. På fine dager syntes han at han kunne høre Charlie Parker blåse «Ornithology» eller kanskje enda bedre Miles Davis trompet dempet i bakgrunnen, som en beroligende bakgrunnsmusikk mens han så den svarte røyken velte opp fra byen. I solskinn var røyken veldig vakker. Når det brant på sitt mest hissige kunne han se flammer, røde og oransje ildtunger som slikket mot de grå skyene. Men vanligvis så han bare røyk. Svart røyk som veltet seg mot himmelen. Brannen hadde alltid vært der. Han kunne ikke huske annet enn at byen brant. Noen dager var det en nesten usynlig ulming, en svakt blålig røyk, som en lett tåkedis som la seg rundt Tyholt-tårnet. Andre dager raste et rødt inferno og sendte ugjennomtrengelig svart røyk mot himmelen. Når vinden blåste fra sør, la røyken seg som et teppe over fjorden mot nord, et teppe seigt som mørtel, la seg foran solen og drysset svarte flak av aske ned over øya, over strendene og de brungrå gressbakkene, mens lukten av brann rev ham i nesen. På slike dager kunne han nesten bli redd. Da pleide han å trekke opp til det hvite huset ved klosterruinen, der det før hadde vært en liten kafé, og der noen dessuten solgt grønnsaker til de som besøkte øyas store severdighet. Selv om han kunne se tårnet på Tyholt derfra også, og i alle fall så brannrøyken, var det lettere å late som om brannen ikke var, der oppe. Inne i huset lukket han alle vinduer, trakk for gardinene og prøvde å ignorere den sure brannlukta mens han leste gamle Billy-tegneserier som av en eller annen grunn hadde blitt liggende da beboerne ble borte. Særlig likte han bikkja til Sjanten. Om natta glødet byen rødt, som en veldig peis, et ildsted der ilden var i ferd med å dø ut seint på kvelden, men uten at det noen gang skjedde. Av en eller annen grunn brant det aldri særlig sterkt om natta. Av og til syntes han dette var litt trist. Synet av brølende flammer, lydløse på denne avstanden, mot en nattemørk himmel ville vært ganske flott.

8 Hele byen brant selvfølgelig ikke like sterkt hele tiden. Det var som om flammene vandret rundt i byen. En dag kunne hele Tyholt-området stå i flammer, mens ildtungene slikket tårnets betongvegger. Andre dager kunne det se ut som om brannens sentrum hadde flyttet seg til Ila og de nederste delene av Byåsen, mens Tyholt så ut nesten som bydelen hadde gjort før brannen begynte. Neste dag kunne det være trehusene på Møllenberg som brant, eller bankpalassene i Søndre gate, eller de høye kornsiloene i Ila. Kjent som han var i byen, og med en god kikkert han hadde funnet, kunne han nesten bestandig si hvor brannen var mest intens. Og alltid vendte den tilbake, ingen del av byen unnslapp flammene. Gang etter gang brant det, i en evig runddans der flammene hele tiden fikk ny næring. Han prøvde å ikke tenke på de brennende menneskene. Menneskene som brant, gang etter gang. Av og til kom det båter over fjorden. Fra byen. Små båter, av plast og av og til av tre. Svidd av flammene, med mennesker om bord. Han prøvde alltid å ta godt imot dem, ga dem vann å drikke, han visste etter hvert at de bestandig var svært tørste, og delte den maten han hadde med dem. Som oftest var det gammel hermetikk, og litt fersk fisk. De som kom sa lite eller ingen ting, og øynene deres var tomme. Ofte hadde de forferdelige brannsår, som merkelig nok ikke så ut til å plage dem noe særlig før etter en tid. Vanligvis ville de ikke ha maten han bød dem heller, men vannet drakk de villig, nesten panisk. Det samme skjedde hver gang. Etter noen få dager satte de ut på fjorden igjen, tilbake over fjorden, mot byen, til brannen. De som ikke gjorde det døde. Etter noen dager ble de vanligvis sittende i vannkanten, mens de stirret over fjorden, mot byen. Og etter en stund døde de bare. Stille og rolig. Det var som om de ikke kunne leve uten brannen. Som om de samme flammene som pinte dem hver dag, som drepte dem om og om igjen, også var det eneste som ga dem liv. Noen ganger gikk han ut på den ødelagte moloen og brua som fortsatt nesten forbandt øya med fastlandet. Når han følte seg sterk gikk han nesten så langt som forbi porten som var montert der for å stoppe rev, grevling og andre rovdyr, og dermed verne de forsvarsløse sjøfuglene som med ett ble truet av rovdyrtenner og utryddelse da moloen ble bygd. Han sto der og så inn mot land, på de som fortsatt dyrket jorda der inne, pløyde og sådde og høstet, mens de intenst fornektet, eller kanskje ikke en gang så, at verden nå var en helt annen. De som ikke kunne se at alt var forandret, annerledes. De gjorde det de alltid hadde gjort, som om det fortsatt hadde mening. Og det hadde det kanskje også? Kanskje ingen ting var forandret for dem? Kanskje øya, og byen, var det eneste om var forandret, som var anomalien i alt det normale. Kanskje hans del av verden ikke eksisterte lenger, for de som var utenfor. Men for ham var det de som pløyde og harvet og satte poteter som levde midt i en illusjon, i et underlig tablå. Etter å ha stått slik og stirret på den andre verdenen en stund, snudde han bestandig og gikk tilbake til øya. Redd for at det skulle være en mening han ikke rådde med der inne på

9 fastlandet. Tanken på at han kunne trenge gjennom det usynlig og gå helt inn til land, streifet ham visst aldri. Aldri. Kanskje han visste at han ikke kunne? Aldri kunne Enkelte ganger la han seg på ryggen, med armene rett ut til siden, i gresset midt inne i den gamle klosterruinen, og stirret opp i himmelen, eller opp i de grå skyene. Forsøkte å se om himmelen og skyene på noen måte var annerledes enn det himmelen og skyene hadde vært før. Som han husket dem i alle fall. Når han lå slik kunne han tydelig høre Tom Waits synge inne i hodet sitt. Av og til syntes han at han kunne se bilder der oppe på himmelen, flyktige bilder, former, av og til fabeldyr eller nakne menneskekropper, andre ganger amorfe eller fraktale former som på en underlig måte fortalte ham noe, ga ham mer mening enn de mer konkrete bildene han så. Samtidig følte han seg alltid merkelig oppkvikket etter å ha ligget slik, som om han ble tilført ny energi mellom restene av de solide murene. Noen dager falt det aske på ham når han lå slik. Da gikk han alltid inn. De grå og svarte flakene av aske som la seg på den bleke huden hans, huden som ikke lenger fikk farge av solen, fortonte seg på en måte litt obskøne, som om de forsøkte å trenge seg inn i hans innerste, som om de prøvde å voldta ham, som om brannen strakte seg ut og prøvde å involvere ham også. Da følte han seg skitten. Og skyldig. Han var bestandig veldig omhyggelig med å vaske vekk alle spor av aske fra huden hver gang dette hadde hendt. Samtidig som han på denne måten kjempet mot all fysisk kontakt med brannen, var ilden og flammene alltid der i tankene hans. Noen dager lot han tankene på flammene få rase fritt. Andre dager forviste han dem til underbevisstheten. Og av og til brøt de gjennom sperringene helt på egen hånd, brennte seg tvers gjennom alle mentale brannmurer han kunne bygge opp for å holde dem borte, brøt seg ut av det fengselet han hadde forvist dem til. Men stort sett kunne han kontrollere dem. Stort sett kunne han velge å nyte flammetankene når han selv ville, uten at de fikk fortære hele sinnet hans. Stort sett var det han som var sjef over flammene. Stort sett. Men av og til var det bare deilig når de tok makten fra ham, når de tok kontrollen og liksom fortærte alle andre taker. Andre ganger var det et helvete når dette skjedde. «Trondheim brenner!» ropte han av og til ut over den tomme fjorden, på dager da vannet lå dødt og blankt og stille. Som om det var en nyhet. Eller som om noen kunne høre ham. Eller bry seg om det han ropte. Likevel ropte han av og til, fordi han likte det, fordi han likte å høre sin egen stemme, fordi han likte å høre ordene. «Trondheim brenner!» Så kunne han etterpå med god samvittighet være taus i dager. I uker. Kanskje han skammet seg litt over ropene som ingen hørte? Over å forstyrre den blanke fjorden? En dag oppdaget han at han hadde fått små brannsår, med væskende blemmer, rundt det ene håndleddet. Som om brannen prøvde å dra ham til seg med ekstra kraft, grep ham om hånden og trakk. Etter det holdt han seg inne i det forlatte kafé-huset i flere dager, spiste litt hermetiske erter og bønner, og drakk vannet som fremdeles rant fra springen, uten en eneste gang å våge og trekke gardinene til side. I tankene hans raste flammene rett utenfor de tynne

10 vinduene. I virkeligheten lå selvsagt fjorden fortsatt der som ei brei branngate mellom ham og flammene. Han registrerte knapt at han nesten ikke spiste. Han var aldri egentlig sulten, det kunne gå flere dager, ja av og til uker, mellom hver gang han tok til seg fast føde. Og når han spiste var det mest fordi noe inni ham fortalte at det var naturlig å gjøre det, av gammel og nå døende vane, ikke fordi han trengte det. Likevel ble han ikke tynnere. Det var som om kroppen hans ikke trengte mat lenger, eller i alle fall kunne klare seg med mikroskopiske mengder i forhold til det som tidligere hadde vært vanlig. Men han ble ofte tørst. Av og til veldig tørst. Når han syntes at han hadde noe å feire, gravde han fram sitt hemmelige lager av ølbokser utenfor klostermurene. Han tok aldri mer enn en boks, lagerbeholdningen skulle tross alt vare et helt liv, en evighet, men den ene boksen var bestandig nok til å gi ham en behagelig følelse av rus, av varme. En boks øl var alltid nok til å legge et tynt slør over flammene. Han nøt den bitre smaken av malt og humle, og av og til følte han noe som minnet om kåthet når den lette rusen hilste på ham, følte noe som nesten var en ereksjon. Smaken av øl, og den lette rusen, minnet ham om kropp. Særlig om lukten, nei duften, av kropp. Av hud. Hud uten spor av aske, eller av brannsår.. Hel, myk, solbrun hud, som silke, med myke, små hår, duften av vanilje og svette og jordbær og sødme og syrlighet. Disse øyeblikkene kom raskt og ble like raskt borte. Like raskt som den lette rusen kom og forsvant. Så våget han ikke å nærme seg det hemmelige stedet utenfor klosterruinen der ølet lå gjemt på flere uker. Skremt av de følelsene, minnene, som ølet lokket fram. Men også tiltrukket av dem, av det. Og han våget aldri å drikke mer enn en boks, redd for de bildene ha visste da ville komme. Midt på natta hendte det at han våknet av at vinden hylte, selv om trærne sto urørlige mot himmelen. Kanskje det var flammene han hørte, inne i seg? Han prøvde av og til å forestille seg hvordan menneskene levde, og døde, i den brennende byen på den andre siden av fjorden. Siden han aldri greide å lage seg gode bilder, bilder han kunne forstå og tro på, av realitetene i Trondheim, ga han det bestandig opp. Men han prøvde også bestandig igjen, etter en tid, og alltid like nytteløst. Han drømte ikke ofte. Men av og til gjorde han det. På en måte var drømmen som de hemmelige ølboksene. De bar med seg minner, følelser, fra før. Dufter og lyder og ord, brokker av bilder, smak, setninger som en gang hadde hatt mening. Som med ølboksene var han litt redd for drømmene og det de hadde med seg. Og som med ølboksene ble han dratt mot dem. Av og til tenkte han at drømmene var som vinduer. uten virkelighetens rullegardiner, men med uknuselig glass? Han prøvde prøvde å rasjonere drømmene, som han gjorde med ølboksene. De skulle jo også vare et helt liv. En hel evighet. Og han visste at han ikke hadde gjemt et ubegrenset lager av dem. Ikke ølbokser. Ikke drømmer. En dag ville det være slutt på boksene og drømmene. At både øl på 10

11 boks og drømmer har begrenset holdbarhet, tenkte han aldri på. En dag fant han ei flaske cognac gjemt i kjelleren på det hvite huset. Etter å ha smakt på den fikk han panikk. Den sterke drikken fikk drømmer og minner og flammer og begjær og følelser og bilder til å bryte løs som en ukontrollerbar flodbølge, en brottsjø, en orkan, et veldig snøskred som rev alle sperrer med seg på sin vei mot dalbunnen. I noen evige timer trodde han at han skulle dø. I noen evige timer trodde han at han så hvordan det var å leve i den brennende byen. At han kunne forstå det. Kjenne det. Etterpå tømte han spriten ut over den gamle potetåkeren, og kastet den tomme flaska så langt ut på fjorden som han maktet. Der han tømte spriten på den svarte jorda, vokste det senere opp gule solsikker. Litt forundret registrerte han at de ikke var røde. Men han våget aldri mer å lete i de innerste kjellerrommene i det forlatte huset, redd for å finne mer. Den tomme cognac flaska drev i land i sundet ved moloen fire uker etterpå. Han lot som om han ikke så det grønne glasset i solskinnet. Han ønsket at han hadde hatt litt hasj i stedet... Etter episoden med cognacen, og den brottsjø av bilder den utløste, ble han mer urolig. Redd? Tankene hans kretsa mer og mer rundt byen, og uten at han helt var klar over det selv begynte han å planlegge hvordan han skulle komme seg over fjorden, inn til det brennende Trondheim. Noen båt hadde han ikke. De siste som kom nordover fra byen hadde satt fyr på båten sin da de kom i land. Selv døde de på vanlig vis bare noen dager etterpå. De utbrente restene av den gamle snekka lå på vestsida av Tautra. Det kunne aldri bli til en båt igjen. De ganske få kilometerene med fjord kunne like godt vært Nord-Atlanteren i storm for ham; uovervinnelig, utilgjengelig. Stengt. Og byen brant. Som før. Som alltid. Så, som om byen hadde hørt ham rope og bestemt seg for å hjelpe, kom en ny båt over fjorden. Han kunne se den i flere timer der den nærmet seg. Langsomt. En hvit og blå plastsjark på mørkt grått vann. Langsomt. Usikkert, på litt vinglende kurs, men uten tvil på vei mot Tautra. Omsider gikk sjarken langsomt inn på grunnene ute i sundet, nær sørspissen av øya. En mann og en kvinne, begge middelaldrende, klatret møysommelig ut over ripa og vasset mot land. Oppe på gressbakken segnet kvinnen om og ble liggende. Mannen fortsatte som om han ikke enset at hun hadde falt. Omsider forsvant han inn i småskogen. Ble borte. Kvinnen var død, med enorme brannskader over hele kroppen. Det var et under at hun i det hele tatt hadde kunnet overleve turen over fjorden. På en måte kunne det se ut som om skadene fra flammene ble større etter hvert som folk fjernet seg fra brannen. Mannen så han aldri igjen. Plastsjarken ble liggende. Høyvannet greide ikke å ta den med seg ut i fjorden igjen. På 11

12 lavvann veltet den litt over på siden, men ble liggende. Intakt, bortsett fra noen små svimerker i det blå taket på den lave overbygningen. Foran på det vesle styrehuset, i svarte lakk-bokstaver, navnet «Aud Mary». Båten trakk ham mot seg som en magnet. Den andre dagen den lå der ga han etter, klatret over ripa og undersøkte den nærmere. Sjarken var nesten helt uskadd. Dieseltanken var halvfull. Under dekk var det tomt, to skitne madrasser på de nakne benkene, et grått ullteppe på dørken, et par utslitte og skitne arbeidshansker, et gammelt sjøkart i en plastlomme. Det var alt. Han gikk tilbake til huset ved ruinen og prøvde å la være å tenke mer på den hvite plastbåten. På byen som brant. Han håpet at neste høyvann ville ta med seg båten, bort fra øya. Bort fra ham. Han ville ikke ha den muligheten båten ga ham, og han visste at han kom til å bruke den, dersom han fikk sjansen. Og ingen her ville hindre ham. Dagen etter lå båten fortsatt på samme sted, med baugen fast i gjørmebunnen. To dager til holdt han ut. To dager til lot tidevannet båten ligge. Den tredje dagen visste han det med det samme han våknet etter en natt forstyrret av mareritt. Visste at dette var dagen. Han hadde ingen ting å pakke, og han sov med klærne på, som alltid. Han snørte de slitte joggeskoene, og gikk ned mot stranden. Der så han med en gang at sjarken, Aud Mary, var i ferd med å gli av grunnen. Et øyeblikk fikk han nesten panikk, og la på sprang gjennom det grunne vannet. Så husket han at det var hans båt nå, at det var meningen at han skulle dra med denne båten, og at det ikke var nødvendig å løpe. Rolig vadet han utover, la hendene på båtripa og svingte seg over. Buksa var våt til skrittet, men han visste at den ville tørke. Snart. Eller så snart han var framme i byen som brant. Han ble ikke overrasket over at motoren startet på første forsøk. Det føltes liksom så naturlig, slik det skulle være. Med en gang husket han at han hadde vært i en båt, før. At en han kjente og nå hadde glemt, kanskje en venn, hadde eid en båt ikke ulik denne, og at han visste hvordan han skulle håndtere den. En flik av fortiden som dukket opp når han trengte den. Trerattet føltes varmt og trygt i nevene hans. Han fulgte tidevannet ut, mot skjæret Øksningen ytterst ute i sundet, der han dreide litt mer mot sør-vest. Mot Trondheim sentrum. En plutselig innskytelse fikk ham til å dreie rattet hardt over mot babord. Sjarken snudde baugen mot øst, innover fjorden, den gjorde god fart i flere, lange minutter. Med ett kjente han at roret begynte å riste, rattet slo i hendene hans. Han visste ikke om det var roret og båten som faktisk støtte mot noe, eller om det var hendene hans som skalv, som slo mot rattet og fikk det til å skjelve. Så kjente han er murrende hodepine, et press bak øynene som langsomt økte i styrke til en sviende smerte. Hver gang han prøvde å se innover fjorden, mot øst, mot Hell og 12

13 Stjørdal som skjulte seg i disen, ble smerten i og bak øynene sterkere. Hodet hans brant. Han greide ikke å tenke lenger, visste at han ville mot øst, ville fortsette, men kjente at han ikke lenger kunne kontrollere viljen, at viljen ikke kunne kontrollere kroppen. Uansett hvor hardt han kjempet imot, dreide hans egne hender rattet tilbake, mot styrbord, båten dreide, og rettet seg opp, nå med baugen mot sør, mot den brennende byen. Nederlaget var en udefinerbar klump av et minne som forbausende raskt ble borte, hvisket bort, og etterlot bare en stor tomhet i tankene hans. Tanken på å seile mot øst i stedet for mot byen i sør ble borte, ble umulig å tenke. Han festet blikket på sjøen foran seg, på horisonten, på byen, og så seg ikke tilbake. Været var bra. Sola glødet gjennom en lett dis, og fjorden lå rolig. En eim av røyk lå som vanlig i lufta. Foran seg så han byen langsomt vokse, så flammende gradvis bli tydelige, bli til distinkte enkeltflammer og ikke bare et rødt skjær. Han så hus som brant, ikke bare byen som kollektivt og anonymt ble fortært av flammer. Det gjorde ham redd, og fikk ham til å fortsette, med hendene knuget om båtrattet, mens han prøvde å ikke tenke på det mislykka forsøket på å seile mot øst.

14 Trondheim Han bestemte seg for at Ringve-bukta var et fint sted å legge til land. Han kjørte bare rett mot land, kjente steinene på bunnen skure mot kjølen, lot motoren gå for fullt for å skyve plastskroget inn mellom steinene i fjæra. Til slutt kom han ikke lenger, sjarken la seg litt over mot babord side. Han slo av tenninga og motorlyden ble borte. Stille. Han klatret over ripa og sank nok en gang ned i vann og gjørme. Våt og skitten kravlet han seg mot land, snublet flere ganger. Satte seg sliten på en stein, med ryggen mot fjorden. Foran ham lå rekkehus, lenger oppe i bakken blokker. Alle husene bar preg av å ha stått i brann. Det luktet sterkt og surt av røyk og aske. Akkurat nå så det ikke ut som om det brant akkurat her, men lenger oppe, bak husene, i retning Østmarka, bak det psykiatriske sykehuset, veltet tung, svart røyk opp mot skyene. Så begynte han å gå, gjennom et forlatt og brannherjet boligfelt. Han kom opp til plassen der trikken en gang i forrige århundre hadde snudd, før den ble lagt ned. Uten å bestemme seg for det begynte han å gå gata som gikk langs gjerdet til den botaniske hagen på Ringve. Trærne på den andre siden av det svartsvidde metallgjerdet var alle sammen merket av brannen. Noen av dem hadde likevel grønne blader og nåler. Som om de fortsatt levde, etter å ha blitt flammens rov. Flammens rov? Det var det man sa, var det ikke? Over alt så han spor etter flammenes herjinger. Alt så ut til å ha blitt brent. De første åpne flammene så han like etter at han hadde passert Ringve skole. Nede i bakken lå ei klynge ferdighus fra 1970-tallet, og de brant, alle sammen. Voldsomme flammer slo opp fra hustakene, ut gjennom knuste vinduer, maling rant og brant på veggene. Han ble stående og se. Som fjetret. Forhekset. Det var vanskelig å se direkte på de brennende husene. Etter en stund var det som om bildet begynte å flimre for øynene hans, som om de brennende boligene ble uklare, som en slags merkelig dobbelteksponering. Samtidig som han så flammene fortære trevegger og takbelegg, var det som om han også kunne se omrisset av hele huset, slik det hadde vært før flammene tok tak i det. Huset, husene som brant, ble på samme tid ødelagt av ilden, og ikke ødelagt. Som et dobbelt bilde. Som om det hele var en merkelig optisk illusjon. Men flammene var reelle nok, han kunne kjenne varmen, nesten uutholdelig mot huden, etter hvert som brannen spredte seg og kom nærmere der han sto. Han kunne høre flammene knitre, hørte glass som ble knust, vegger som raste sammen. Brannen var virkelig. Og samtidig ikke... 14

15 Det første mennesket så han i parken på Lademoen. Trærne i parken brant, som gigantiske fakler, og midt gjennom parken kom en mann løpende. Han var kledd i mørk dress, og en litt gammelmodig hatt. Både klærne og håret hans brant friskt. Mannen hadde åpenbart store smerter, han løp skrikende, og lot dermed flammene få ekstra oksygen og kraft. Omsider falt han skrikende sammen, ved siden av den tomme fontenen midt i parken. Desperat prøvde han å slukke flammene ved å rulle seg rundt, men uten hell. Brølene av smerte ble til et tynt, høyt hyl som gradvis avtok i styrke. Ble borte. Mannen ble liggende stille, med ansiktet ned i sanden. Han brant. Omsider døde flammene ut. Det røyk fra ryggen på mannen, fra håret, fra det som var igjen av hår etter flammene. Alt ble stille, bare knitringen fra de brennende trærne kunne høres. Så reiste mannen seg nølende, forsiktig opp fra grusen. Forvirret. Børstet sot og grus fra klærne, fant hatten som hadde falt av ham og rullet bort til fontenen. Det røyk ennå fra den svarte dressjakken da han gikk videre, lett sjanglende, mot kirka i enden av parken. Utenfor posthuset på Buran sto det en bil midt i gata. Grønn. En grønn Think2, deler av plastkarosseriet var skadet av flammer, delvis smeltet, men stort sett så bilen hel ut. Han husket med ett at han en gang hadde eid en slik bil, eller i alle fall kjørt en slik bil, en rød Think. Et plutselig innfall som han visste var fullstendig tåpelig fikk ham til å gå bort til bilen. Plasten i døra på førersiden var smeltet, ingen skulle noen gang greie å åpne den igjen. I stedet krøp han inn gjennom døra på høyre side, akte seg over midtkonsollet med kjørecomputeren og stereoanlegget, og sank tilbake i det høye førersetet. Det føltes med ett så kjent. Så trygt. Nøkkelen sto i tenningslåsen, han strakte nølende fram hånda, vrei rundt. Ikke en lyd. Akkurat slik det skulle være, tenkte han, el-motoren skulle ikke lage bråk. Men instrumentene foran ham var fortsatt like døde. Selvsagt. Batteriet var selvsagt flatt. Noe annet ville vært umulig. Men i denne verden, i denne byen, var jo alt like umulig. Han kravlet møysommelig over på høyre side igjen, og kom seg ut av bilen. Gikk midt i gata, videre mot sentrum, uten å snu seg og se på den forlatte bilen en eneste gang. Midt i gata lå det noen utrevne sider fra ei bok, kanskje brakt dit av vinden. Han bøyde seg og tok sidene opp. De var litt svidd i den ene kanten, men ellers uskadd. Dikt. Han leste på den ene siden. Merkelige ord som han først ikke forsto, men som gradvis vekket svake minner og begynte å gi mening: «Kvikksølvsøylen i termometeret skrumpet inn til nesten ingenting. Iherdig, utholdende polarkulde så hjertet rimer i brystet og sjelen fryser fast til ryggbeinet. Og snø, snø, en syndeflod av snø. Du må 15

16 dra deg fram på lovotter og vadmålsknær over de verste fonnene. Sporet står djupt og sidt som et bukspor etter oter innover tømmerteien hvor krokete skikkelser skimtes spøkelsesaktig flimrende i snørøyken fra fallende trær: usalige sjeler i Helheim...» 1 Det plutselige minnet om snø fikk resten av siden, resten av ordene, til å forsvinne i en grå tåredis. Han kjente at kinnene ble våte. Han kunne huske snø, snø som han ikke hadde sett på mange år, ikke på alle årene på Tautra. Uten at han noen gang hadde tenkt på det, hadde årstidene liksom blitt borte der på øya, været skiftet ikke lenger. Alt hadde vært den samme grå grøten av en ubestemmelig blandingsårstid, en slags sen høst eller tidlig, gråkald vår, av og til avbrutt av litt varmere dager med spor av sol, men hele tiden uten store variasjoner. Og snø hadde han ikke sett, hadde han ikke husket eller tenkt på, på de årene han hadde vært der. Han dro håndbaken over øynene. Den verste filmen av salt, varmt vann forsvant fra øynene, verden ble på nytt skarp, kom i fokus. Han snudde arket. Leste mer av de merkelige ordene. Jeg så en gang ei krikk-and som hamret vingene tilblods mot isen i elveoset, føttene var frosset fast. Slik som denne vesle villanda må du forsøke. Å løfte heile jorda med dine korte vinger. 2 Bildet av den stakkars fuglen, en fugl han visste at han ikke ante noe om, ikke visste hvordan så ut eller hvor levde, fikk et underlig raseri til å ulme i ham, et raseri mot dikteren som kunne 1 2 Utdrag fra diktene «Fimbulvinter» (s. 15 med forts. s.16) og «Du må forsøke» (midt på s. 16) er hentet fra Hans Børlis Samlede dikt, utgitt av Aschehoug Diktene er opprinnelig trykt i samlingen Brønnen utenfor Nachors stad, utgitt av Aschehoug

17 skrive noe slikt, som kunne plage et dyr på den måten. Samtidig kjente han at han var en slik fugl, hengende fast i noe han ikke kunne flytte, men dømt til å forsøke. Han krøllet sammen arket og kasta det bortover gata. Mens han gikk videre kjente han at han hadde knytta nevene. I rundkjøringa ved enden av Strandveien lå to mennesker og knullet på midtrabatten. Med klærne i laser på kroppen enset de ingen ting omkring seg, opptatt av en eneste ting. Han gikk i en stor bue rundt dem mens han prøvde ikke å se dem, redd for å se dem, ikke på grunn av bluferdighet, skrådde over mot venstre og fortsatte innover Innherredsveien. Fortsatt gikk han midt i gata, så langt borte fra husrekkene som mulig. Boligblokkene på Nedre elvehavn brant også. Noen av dem i alle fall. Svart røyk veltet ut av knuste panoramavinduer, og han kunne høre lyden av brann; knitringen av vill ild. Noen skrek et vanvittig skrik der inne et sted. Uten at han visste hvorfor, visste han at Kunstakademiet i Trondheim lå der nede, bak luksusblokkene. Et øyeblikk var han helt bestemt på å gå dit, men en uforklarlig redsel fikk han til å gå videre, utenom, forbi. Redd for noe han ikke helt greide å huske? Redd for å møte noe som fikk ham til å huske mer enn han ville, mer enn han våget. Det ble raskt mørkere mens han gikk innover Innherredsveien. Som om tiden gikk unormalt raskt. Eller han gikk ulidelig langsomt. Eller kanskje den før så velkjente gata hadde blitt mye lengre? Han så bare to andre mennesker på veien mot sentrum. En mann kom mot ham og fortsatt utover fra sentrum uten å se på ham, og ei gammel kvinne kom ned fra Møllenberg, stoppet da hun fikk se ham og begynte å skrike, høyt og skjærende. Da han tok et skritt mot henne, for å berolige, for å få henne til å slutte å skrike, for å snakke med henne, snudde hun og la på sprang tilbake opp bakken hun hadde kommet ned. Lenger oppe på Møllenberg kunne han se at klærne hennes plutselig tok fyr. Hun var det første mennesket han hadde sett som åpenbart også hadde sett ham. Midt på Bakke bru sto døra i det ene brutårnet åpen. Han gikk inn, satte seg på murgulvet, med ryggen mot veggen. Det var etter hvert blitt ganske mørkt. Etter en stund lot han seg gli helt ned på gulvet, krølla seg sammen i noe som så ut som en fosterstilling. Sovnet slik, med kinnet mot underarmen. Utenfor var natta stille. Knitringen fra brannen i bryggerekka på bysiden av Nidelva døde langsomt bort. Brannen ble til en rød glød som lyste opp det svarte vannet. Han drømte. Han våknet av lyden av noe som eksploderte. Spratt opp, øyeblikkelig helt våken, så ut gjennom de skitne vinduene men kunne ikke se noe i nærheten. På Bakklandet brant det friskt i den klare morgenluften. Den andre elvebredden var rolig. Himmelen var blå, men uten sol. Han satte seg forsiktig ned på gulvet igjen. Støttet hodet i hendene. Etterpå var han ikke sikker på om han virkelig hadde hørt en eksplosjon, eller om det hele hadde vært en drøm. 17

18 Etter en stund hadde han samlet nok styrke til å våge seg ut på de siste meterene over brua, inn i sentrum, Midt-by n. Han gikk fortsatt midt i gata, det føltes tryggere på en måte, lengst borte fra alle hus som plutselig kunne ta fyr, og når han gikk slik kunne han se det tidlig hvis det skulle dukke opp flere folk. Selv om han nå ikke hadde spist på tre, fire døgn, var han som vanlig ikke sulten. Himmelen som han mente å huske hadde vært blå da han våknet, var nå dekka av et tynt lag grå skyer. Kanskje røyk? Over alt så han spor etter brann. Ikke ett hus, ikke ett eneste, i hele byen var tydeligvis spart for flammene. En eller mange ganger hadde flammene herjet med dem. Noen av dem så ut til å ha stått i brann ganske nylig, ennå ulmet det i noen, røyk surt. Lukten av brann var på mange måter det værste. Og hver gang han kom forbi et hus i brann, så han det samme som da han så sitt første brennende hus dagen før. Den utydelige dobbelteksponeringen, som om han så to hus på en gang, ett helt og uberørt, ett brennende og herjet, en ruin og det som hadde vært før ruinen, på samme tid. Og hver gang måte han se bort etter en stund, han fikk vondt i hodet av å prøve å se begge de to bildene samtidig, øynene hans ville ikke, begynte å verke, hjernen hans ville ikke se eller forstå, ville bort. Som om det hele var en merkelig illusjon, en skinnvirkelighet, som om to virkeligheter kjempet om samme plass, noe som sanseapparatet hans ikke var konstruert for å oppfatte og forstå. Men flammene, brannen, var samtidig absolutt ingen illusjon. Det som brant, brant virkelig. Det oppdaga han da jakken hans plutselig tok fyr midt i Søndre gate. Lynraskt vrengte han den av seg og slo den mot bakken, trampet på den. Ilden døde ut. Men den hadde vært virkelig. Brannsårene på hendene hans beviste det. Og jakken var svidd i ryggen. Han gikk videre. Prøvde å forstå det han så. Lurte på hvor han skulle gå. Om han hadde et mål som han ikke viste om? Av og til så han mennesker. Noen av dem omgitt av flammer. Brannen spredte seg på en måte ikke slik en brann skal spre seg. Plutselig kunne et helt kvartal bryte ut i voldsom brann. Andre ganger kunne et trehus midt i en rekke av andre trehus begynne å brenne, uten at resten av husrekka tok fyr eller ble berørt av flammene i det hele tatt. Og noen ganger døde ilden like plutselig bort. Andre ganger kunne det ulme i glør lenge, lenge. Og plutselig kunne flammene flytte seg, hoppe på en måte, flere hundre meter bortover gata, krysse breie gater. Det var skremmende, slik brann alltid virker skremmende, alltid har skremt mennesker, men også på en annen måte, gjennom den naturstridige måten denne brannen oppførte seg på, det fullstendig uforutsigbare, det kaotiske i måten den spredte seg på, det plutselige og voldsomme, det ekstremt skiftende. Brann har alltid vært vanskelig å bekjempe, vanskelig å temme, vanskelig å forutse og beregne, men denne brannen var på en måte som styrt av en egen, forvirret vilje, rastløst hoppende, flyvende, på evig jakt etter noe som kunne brennes, på ny og på ny. Denne ilden, disse flammene, gikk visst aldri tom for næring. Men Olav Tryggvason-statuen på Torget sto fremdeles, og den brant ikke. Hvis han så opp mot 18

19 himmelen og prøvde å unngå å få noe av husene som omgav torget med i bildet, kunne statuen se ut nesten slik den ville ha gjort på en helt vanlig grå seinsommerdag, med jenter i ermløse t-skjorte som solgte jordbær på torget og tyske turister på vei mot domkirken og kurrende duer på evig jakt etter mat. Nesten obskønt vanlig, naturlig, uten flammer, uten brann. De øverste etasjene på Hotell Residens brant friskt. Stykker av brennende takbelegg løsnet og falt flammende mot glasstaket på serveringsstedet nede på gata. Et urørlig menneske lå halvveis oppe i fontenen med Fugl Føniks-statuen foran hotellet. Det var merkelig nok vann i fontenen. Menneskekroppen hadde hodet, ansiktet, under vann. Narvesenkiosken var svart av sot. Det slo ham at det var dette som var naturlig nå. Trondheim brenner. Det er naturtilstanden. Vikingkongen i stein mot en grå sensommerhimmel var det unaturlige, det perverse.

20 Fysikeren Han stoppet på hjørnet ved det som en gang, for lenge, lenge siden hadde hett Misjonshotellet, før det ble Hotell Augustin. Ute i det brede krysset mellom Prinsensgate og Kongensgate så han mange mennesker, kanskje ti, kanskje femten, noen av dem med klær som brant. Alle sammen myldret omkring, tilsynelatende uten mål og mening. Noen falt sammen, skrikende, på asfalten mens de prøvde å rive av seg brennende klær, andre støtte sammen og fortsatte på ny kurs, som to biljardkuler som støtte sammen og forandret retning. En ung kvinne satt i noe som liknet på lotus-stilling og sang, med høy og skjærende stemme mens det lange, lyse håret hennes brant. Det så ut som om huden i ansiktet hennes smeltet, rant bort fra kjøttet. «Fascinerende, ikke sant??» «Mannen som snakket var høy, nesten to meter, og svært tynn. En tung vinterfrakk, svidd i kantene var liksom alt for stor, unaturlig stor rundt den magre kroppen. Langt, uflidd og grått, nesten hvitt hår, et arr på det høyre kinnet. Alt var langt på mannen, en lang, mager nese, lange fingre, skitt under neglene. «De ser egentlig ikke hverandre, vet du... De er som svært små unger, som leker ved siden av hverandre, men aldri sammen. De eksisterer ikke for hverandre, betyr ingen ting for hverandre. Deres verden har bare plass for dem selv. Som løsrevne atomer, uten gjensidig tiltrekningskraft. Omsider har mennesket blitt til en øy, uten noe annet enn seg selv...» Torgeir tenkte på de to knullende kroppen i midtrabatten. Hadde de enset hverandre? Eller var de også bare løsrevne atomer? «Du kan snakke til dem, og noen ganger svarer de, andre ganger ikke. Men de ser deg egentlig aldri. Og de husker ikke. Tror at dette er den eneste måten verden kan være. Ingen av dem husker at Trondheim ikke alltid har vært slik som dette. Dette er naturlig for dem, dette er det som er. Den evige brannen er slik verden er. Ingen greier å se, eller forestille seg det som er utenfor. Og ingen husker noe fra før... Men du er annerledes, ikke sant?! Du ser?! Du husker?!» «Husker???» Jo, han gjorde det. Husket bilder, husket verden slik den var før... han visste ikke hva det var før? Men han husket noe annet enn det som var. 20

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger Birger Emanuelsen For riket er ditt Fortellinger Til Karoline I Kjenna på Tromøy gjemmer Nøkken seg. Jeg vet det, for jeg har sett ham. Han er vanskapt og heslig, men felespillet hans er vakkert. Og når

Detaljer

Liv Mossige. Tyskland

Liv Mossige. Tyskland Liv Mossige Tyskland Ha langmodighet, o Herre, Med oss arme syndens børn! Gi oss tid og far med tål Før du tender vredens bål, Og når hele verden brenner, Rekk imot oss begge hender! (Salme 647, Landstad,

Detaljer

Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman

Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman Jørgen Brekke Doktor Fredrikis kabinett Kriminalroman Til mamma, for det aller meste Djevelen ynder å skjule seg. Første dag 1 Sluttet det her? Det føltes som om det lille, bedervede hjertet hennes slo

Detaljer

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman Du glemmer ikke, men noe klangløst tar bolig i deg. Roland Barthes Jeg ville kaste nøklene om jeg kunne, men jeg kommer alltid tilbake til de låste dørene for å åpne rom etter

Detaljer

Karin Kinge Lindboe Illustrert av Sissel Horndal. leseserie Bokmål. DøDen i Døra. Norsk for barnetrinnet

Karin Kinge Lindboe Illustrert av Sissel Horndal. leseserie Bokmål. DøDen i Døra. Norsk for barnetrinnet Karin Kinge Lindboe Illustrert av Sissel Horndal leseserie Bokmål DøDen i Døra Norsk for barnetrinnet 15978_Dodenidora_BM.indd 1 05-12-07 10:45:52 Fuglen hans er død. Kim løper over jordet og griner. Tolv

Detaljer

Hennes ukjente historie

Hennes ukjente historie Hennes ukjente historie 19. oktober 1957 Der sto den. Den lille, svarte, rosemalte boksen. De rosa håndmalte rosene strakk seg over lokket, og dekket hele overflaten. Og i midten av den ene rosen foran,

Detaljer

Roald Dahl. Oversatt av Tor Edvin Dahl. Illustrert av Quentin Blake

Roald Dahl. Oversatt av Tor Edvin Dahl. Illustrert av Quentin Blake Roald Dahl SVK Oversatt av Tor Edvin Dahl Illustrert av Quentin Blake Hovedpersonene i denne boken er: MENNESKER: DRONNINGEN AV ENGLAND MARY, DRONNINGENS TJENESTEPIKE MR TIBBS, SLOTTETS HOVMESTER SJEFEN

Detaljer

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson Kristina Ohlsson Glassbarna Oversatt av Elisabeth Bjørnson Om forfatteren: Kristina Ohlsson (f. 1979) omtales som Sveriges nye barnebokforfatter, og sammenliknes med Maria Gripe. Glassbarna er hennes første

Detaljer

Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad. leseserie Bokmål. m j ø s o r m e n. Norsk for barnetrinnet

Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad. leseserie Bokmål. m j ø s o r m e n. Norsk for barnetrinnet Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad leseserie Bokmål m j ø s o r m e n og andre uhyrer Norsk for barnetrinnet 15790_Mjosormen_M_BM.indd 1 16-11-07 13:32:48 Mjøsa er Norges største innsjø. Den

Detaljer

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem.

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem. Int, kjøkken, morgen Vi ser et bilde av et kjøkken. Det står en kaffekopp på bordet. Ved siden av den er en tallerken med en brødskive med brunost. Vi hører en svak tikkelyd som fyller stillheten i rommet.

Detaljer

Tiger i hagen. Fortellinger

Tiger i hagen. Fortellinger ARI BEHN Tiger i hagen Fortellinger Til Nina Ryland, bokhandler i Oslo To godstog møtes Du har ikke noe hjerte Hun bærer det i kofferten Hva er det som sies? Hva er det som ikke sies? Hun tar av seg jakken

Detaljer

LÆR MEG ALT. vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té

LÆR MEG ALT. vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té LÆR MEG ALT vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té vekk meg opp før signalet kommer og legg en plan over kor vi ska gå fyll

Detaljer

Et lite svev av hjernens lek

Et lite svev av hjernens lek Et lite svev av hjernens lek Jeg fikk beskjed om at jeg var lavmål av deg. At jeg bare gjorde feil, ikke tenkte på ditt beste eller hva du ville sette pris på. Etter at du gikk din vei og ikke ville se

Detaljer

Kristin Ribe Natt, regn

Kristin Ribe Natt, regn Kristin Ribe Natt, regn Elektronisk utgave Forlaget Oktober AS 2012 Første gang utgitt i 2012 www.oktober.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-495-1049-8 Observer din bevissthet

Detaljer

Hanne Ørstavik 48 rue Defacqz

Hanne Ørstavik 48 rue Defacqz Hanne Ørstavik 48 rue Defacqz HVEM ER DET SOM SNAKKER? Jeg vet ikke. Jeg ser huset, noen av rommene. Fortauet, gaten utenfor. Figurene som kommer til syne. Det er alt. 48 rue Defacqz? Ja, det er huset.

Detaljer

Michelle Gagnon. Ingen er alene. Oversatt av Rune R. Moen. Gyldendal

Michelle Gagnon. Ingen er alene. Oversatt av Rune R. Moen. Gyldendal Michelle Gagnon Ingen er alene Oversatt av Rune R. Moen Gyldendal Til Esme og Taegan Himmelen ble vakrere, med stjernespekket krumning i et purpurfarget sentrum. Hun hadde funnet en gud, et fremtidig våpen.

Detaljer

/Lyte/ Roman KRISTIN RIBE FORLAGET OKTOBER 2015

/Lyte/ Roman KRISTIN RIBE FORLAGET OKTOBER 2015 /Lyte/ Roman KRISTIN RIBE FORLAGET OKTOBER 2015 Dette siste lange så lenge: /Men jeg vil jo ikke dette men jeg vil jo ikke dette men jeg vil jo ikke dette./ Åpner lyset. Åpner gardinene, lyset. Øynene

Detaljer

Trude Teige Mormor danset i regnet. Roman

Trude Teige Mormor danset i regnet. Roman Trude Teige Mormor danset i regnet Roman Om forfatteren: Trude Teige har jobbet som politisk reporter, nyhetsanker og programleder i TV2. Som forfatter har hun bl.a. skrevet fire kriminalromaner om TV-journalisten

Detaljer

Hanne Ørstavik Hakk. Entropi

Hanne Ørstavik Hakk. Entropi Hanne Ørstavik Hakk. Entropi 2012 Forlaget Oktober AS, Oslo Første gang utgitt i 1994/1995 www.oktober.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-495-1026-9 Hakk En sel kommer mot

Detaljer

BORGNY Flukten fra flammene

BORGNY Flukten fra flammene Borgny er ei lita jente som opplever mye rart. Hun tenker veldig mye og har ganske mange rare tanker. Hun kan også snakke med vinden, men det er det ingen som vet. Hun er snartenkt og finner ofte en løsning

Detaljer

Barry Lyga. Game. Oversatt av Fartein Døvle Jonassen. Gyldendal

Barry Lyga. Game. Oversatt av Fartein Døvle Jonassen. Gyldendal Barry Lyga Game Oversatt av Fartein Døvle Jonassen Gyldendal Til Kathy. Endelig. Del én 3 spillere, 2 lag Kapittel 1 Hun hadde skreket, men hun hadde ikke grått. Det var det han kom til å huske, tenkte

Detaljer

Widar Aspeli. Sort enke. Mustangen. Gyldendal

Widar Aspeli. Sort enke. Mustangen. Gyldendal Widar Aspeli Sort enke Mustangen Gyldendal Vi vet aldri når eventyret kommer til livet vårt, men den dagen det er der, må vi gripe det. Tormod Haugen Knipe Nora krøllet seg sammen i senga. Pakket seg inn

Detaljer

Helene Guåker. Juksemaker

Helene Guåker. Juksemaker Helene Guåker Juksemaker Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2015 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign og illustrasjon: Kord AS ISBN: 978-82-419-1204-7 ISBN: 978-82-419-1203-0 (trykt)

Detaljer

I meitemarkens verden

I meitemarkens verden I meitemarkens verden Kapittel 6 Flerspråklig naturfag Illustrasjon Svetlana Voronkova, Tekst, Jorun Gulbrandsen Kapittel 1. Samir får noe i hodet. Nå skal du få høre noe rart. Det er ei fortelling om

Detaljer

Runo Isaksen Noen har endelig funnet meg. Roman

Runo Isaksen Noen har endelig funnet meg. Roman Runo Isaksen Noen har endelig funnet meg Roman Om forfatteren: Runo Isaksen (f. 1968) er oppvokst i Lyngen (Troms) og Stavanger, nå bosatt ved Bergen. Han har tidligere utgitt fem romaner: Åpen bok (1997),

Detaljer

Anan Singh og Natalie Normann LOFTET

Anan Singh og Natalie Normann LOFTET Anan Singh og Natalie Normann LOFTET Om forfatterne: Natalie Normann og Anan Singh har skrevet flere krimbøker sammen. En faktahest om å skrive historier (2007) var deres første bok for barn og unge og

Detaljer

Anan Singh og Natalie Normann PARKEN

Anan Singh og Natalie Normann PARKEN Anan Singh og Natalie Normann PARKEN Om forfatterne: Natalie Normann og Anan Singh har skrevet flere krimbøker sammen. En faktahest om å skrive historier (2007) var deres første bok for barn og unge og

Detaljer

Den brune huden og det sorte håret er vakre mot den rosa fargen. Devna har mange flotte sarier, som har gått i arv i familien.

Den brune huden og det sorte håret er vakre mot den rosa fargen. Devna har mange flotte sarier, som har gått i arv i familien. Devna sitter på en stol, med kaffekoppen foran seg. Rosa Sari, med blomster, silke. Den brune huden og det sorte håret er vakre mot den rosa fargen. Devna har mange flotte sarier, som har gått i arv i

Detaljer

Bjørn Ingvaldsen. Far din

Bjørn Ingvaldsen. Far din Bjørn Ingvaldsen Far din Far din, sa han. Det sto en svart bil i veien. En helt vanlig bil. Stasjonsvogn. Men den sto midt i veien og sperret all trafikk. Jeg var på vei hjem fra skolen, var sein, hadde

Detaljer

Tre av disiplene fikk se litt mer av hvem Jesus er. Peter, Jakob og Johannes. Nå har de blitt med Jesus opp på et fjell.

Tre av disiplene fikk se litt mer av hvem Jesus er. Peter, Jakob og Johannes. Nå har de blitt med Jesus opp på et fjell. Preken 3. februar 2013 I Fjellhamar kirke Kristi forklarelsesdag Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Lukas I det 9. Kapittel: Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok

Detaljer

Av en født forbryters dagbok

Av en født forbryters dagbok Johan Borgen: Av en født forbryters dagbok Bestefar er en stokk. Han bor på loftet og banker i gulvet når jeg har sovet og er våt fordi jeg har tisset på meg, og når jeg skal sove og jeg er tørr fordi

Detaljer

S. J. BOLTON. Nå ser du meg. Oversatt av Pål F. Breivik

S. J. BOLTON. Nå ser du meg. Oversatt av Pål F. Breivik S. J. BOLTON Nå ser du meg Oversatt av Pål F. Breivik Til Andrew, som leser bøkene mine først; og til Hal, som ikke kan vente på å få komme i gang. Prolog For elleve år siden Blader, gjørme og gress virker

Detaljer

Rannveig Leite Molven. Der skyene begynner. Roman

Rannveig Leite Molven. Der skyene begynner. Roman Rannveig Leite Molven Der skyene begynner Roman Han er fremdeles der da jeg kommer tilbake, sovende akkurat som noen timer tidligere. I halvmørket er ansiktet hans utydelig, men måten han puster på gjør

Detaljer

Da fikk jeg en ide for så å si hva om vi fikk dem til å forandre seg, vil du slippe oss inn med tankene på at forbannelsen vil heves etter på?

Da fikk jeg en ide for så å si hva om vi fikk dem til å forandre seg, vil du slippe oss inn med tankene på at forbannelsen vil heves etter på? Hvor skal vi egentlig Selena? Jeg begynner å bli sliten her bak. jeg snakket til store søsteren min Selena hun snur lett på hodet sitt for så å si du sa til meg at du ville tegne noe storslagent Anora,

Detaljer

The agency for brain development

The agency for brain development The agency for brain development Hvor er jeg, hvem er jeg? Jeg hører pusten min som går fort. Jeg kan bare se mørke, og jeg har smerter i hele kroppen. Det er en ubeskrivelig smerte, som ikke vil slutte.

Detaljer

Kjempen Yme og kua Audhumla

Kjempen Yme og kua Audhumla Side 1 av 5 Om hvordan verden ble til Tekst/illustrasjoner: Anne Schjelderup/Clipart.com Filosofiske spørsmål: Anne Schjelderup og Øyvind Olsholt Sist oppdatert: 15. november 2003 I begynnelsen fantes

Detaljer

Historien om universets tilblivelse

Historien om universets tilblivelse Historien om universets tilblivelse i den første skoleuka fortalte vi historien om universets tilblivelse og for elevene i gruppe 1. Her er historien Verden ble skapt for lenge, lenge siden. Og det var

Detaljer

NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER

NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER Brenner broer, bryter opp, satser alt på et kort Satser alt på et kort. Lang reise ut igjen. Vil jeg komme hjem? Vil jeg komme hjem igjen? Melodi: Anders Eckeborn & Simon

Detaljer

VETERANEN. Alexander J. L. Olafsen. Kjellbergveien 16 3213 Sandefjord alexander_olafsen@live.no 406 01 138

VETERANEN. Alexander J. L. Olafsen. Kjellbergveien 16 3213 Sandefjord alexander_olafsen@live.no 406 01 138 VETERANEN By Alexander J. L. Olafsen Copyright (C) 2014 Alexander J. L. Olafsen Kjellbergveien 16 3213 Sandefjord alexander_olafsen@live.no 406 01 138 1 INT. I STUA - DAG (SKUDD AVFYRES) I en stor hvit

Detaljer

MAMMA MØ HUSKER. Sett opp tilhørende bilde på flanellograf tavlen når du leser et understreket ord.

MAMMA MØ HUSKER. Sett opp tilhørende bilde på flanellograf tavlen når du leser et understreket ord. MAMMA MØ HUSKER Bilde 1: Det var en varm sommerdag. Solen skinte, fuglene kvitret og fluene surret. I hagen gikk kuene og beitet. Utenom Mamma Mø. Mamma Mø sneik seg bort og hoppet over gjerdet. Hun tok

Detaljer

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Vibeke Tandberg Tempelhof Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Jeg ligger på ryggen i gresset. Det er sol. Jeg ligger under et tre. Jeg kjenner gresset mot armene og kinnene og jeg kjenner enkelte gresstrå mot

Detaljer

Håkon Øvreås. Brune. Illustrert av Øyvind Torseter

Håkon Øvreås. Brune. Illustrert av Øyvind Torseter Håkon Øvreås Brune Illustrert av Øyvind Torseter Den dagen bestefaren døde, måtte Rune være hos tante Ranveig hele dagen mens moren og faren var på sykehuset. Huset til tante Ranveig luktet leverpostei.

Detaljer

Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober

Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger Forlaget Oktober En morgen, rett etter frokost, ringte det på. Jeg gikk mot døren for å åpne, men så

Detaljer

Det er her jeg skal være

Det er her jeg skal være Hilde Hylleskaar Det er her jeg skal være Gyldendal 1 Jeg kaster et blikk tvers over rommet mot det store speilet, og ser at jeg ser utrolig glad ut. Jeg holder et champagneglass i hånden. Det bruser og

Detaljer

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål!

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål! Jesus som tolvåring i tempelet Lukas 2, 41-52 Alternativ 1: Rollespill/ dramatisering Sted: Nasaret (plakat) og Jerusalem (plakat) Roller: Forteller/ leder Jesus Josef Maria Familie Venner Lærer FORTELLER:

Detaljer

Krister ser på dette uten å røre seg. Lyden rundt ham blir uklar og dempet.

Krister ser på dette uten å røre seg. Lyden rundt ham blir uklar og dempet. Kråka av Knut Ørke EXT. SKOLEGÅRD. DAG Det er friminutt og flere elever står ute i skolegården i grupper. Bak dem, alene, ser vi (15), en rolig gutt i svarte klær. Han sitter på en benk ved enden av skolebygget

Detaljer

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA THE PRIDE av Alexi Kaye Campbell Scene for mann og kvinne Manus ligger på NSKI sine sider. 1958 I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag.

Detaljer

Et skrik etter lykke Et håp om forandring

Et skrik etter lykke Et håp om forandring Et skrik etter lykke Et håp om forandring Nei, du kjente han ikke.. Han var en som ingen.. så hørte husket Han var alene i denne verden Derfor skrev han Kan du føle hans tanker? 1 HAN TAKLET IKKE VERDEN

Detaljer

Stig Dagermann: Å DREPE ET BARN

Stig Dagermann: Å DREPE ET BARN Stig Dagermann: Å DREPE ET BARN Det er en lett dag og solen står på skrå over sletten. Snart vil klokkene ringe, for det er søndag. Mellom et par rugåkrer har to unge funnet en sti som de aldri før har

Detaljer

Med litt redigering av dette utdraget, kan man gjennomføre en utrolig morsom arbeidsscene.

Med litt redigering av dette utdraget, kan man gjennomføre en utrolig morsom arbeidsscene. AMATØRENE Av: Pål Sletaune (IVER) Med litt redigering av dette utdraget, kan man gjennomføre en utrolig morsom arbeidsscene. EXT. GATE UTENFOR/INT. GATEKJØKKEN ETTERMIDDAG En litt forhutlet skikkelse kommer

Detaljer

Geir Gulliksen Historie om et ekteskap. Roman

Geir Gulliksen Historie om et ekteskap. Roman Geir Gulliksen Historie om et ekteskap Roman Om forfatteren: Geir Gulliksen er forfatter og forlegger. Han har skrevet dikt, skuespill, essays og barnebøker. Blant de seneste bøkene hans er de kritikerroste

Detaljer

Den som er bak speilet. Knut Ørke

Den som er bak speilet. Knut Ørke Den som er bak speilet av Knut Ørke 1 INT. FESTHUS NETT Folk danser rundt i et rom fullt av lys og mumlende musikk. Alt er uklart og beveger seg sakte. Ut fra ingenting høres et SKRIK fra ei jente. TITTEL:

Detaljer

I hvilken klasse går Ole? Barnehagen 1. klasse 2. klasse Hvor gammel er Kristine? 5 år 7 år 8 år. Hvor gammel er Ole?

I hvilken klasse går Ole? Barnehagen 1. klasse 2. klasse Hvor gammel er Kristine? 5 år 7 år 8 år. Hvor gammel er Ole? Kristine og dragen. Kristine er en fem år gammel jente. Hun har en eldre bror som heter Ole. Ole er åtte år og går i andre klasse på Puseby Skole. Kristine og Ole er som regel gode venner. Men av og til

Detaljer

Den eneste måten å drepe en zombie på er å ødelegge hjernen dens. Det er først da den slutter å jakte. Martin visste alt om dette.

Den eneste måten å drepe en zombie på er å ødelegge hjernen dens. Det er først da den slutter å jakte. Martin visste alt om dette. 1. Den eneste måten å drepe en zombie på er å ødelegge hjernen dens. Det er først da den slutter å jakte. Martin visste alt om dette. Han huket seg ned bak det som en gang hadde vært en Toyota stasjonsvogn,

Detaljer

«Ja, når du blir litt større kan du hjelpe meg,» sa faren. «Men vær forsiktig, for knivene og sylene mine er svært skarpe. Du kunne komme til å

«Ja, når du blir litt større kan du hjelpe meg,» sa faren. «Men vær forsiktig, for knivene og sylene mine er svært skarpe. Du kunne komme til å Ulykken i verkstedet En liten fransk gutt som het Louis, fikk en lekehest til treårsdagen sin. Hesten var skåret ut i tykt lær og var en gave fra faren. Selv om den var liten og smal, kunne den stå. Ett

Detaljer

Karin Haugane. Oder til Fenn. Sonetter

Karin Haugane. Oder til Fenn. Sonetter Karin Haugane Oder til Fenn Sonetter 1 Slik rosen klamrer seg til tornekvisten Når snøen daler og fyller bladene Roper jeg blindt: Å gå ikke ifra meg Gyng til kvisten står naken og avblåst Synger deg inn,

Detaljer

Tove Nilsen NEDE I HIMMELEN. Roman

Tove Nilsen NEDE I HIMMELEN. Roman Tove Nilsen NEDE I HIMMELEN Roman forlaget oktober 2010 Det var den sommeren som var så varm at det virket som om den aldri skulle ta slutt. Jeg var på vei inn da Goggen kom ut av heisen med håndkle over

Detaljer

Thomas Enger. Den onde arven. Gyldendal

Thomas Enger. Den onde arven. Gyldendal Thomas Enger Den onde arven Gyldendal Til verdens beste barn Prolog I dag fant jeg ut at jeg er død. Det kom som et sjokk på meg, selv om jeg visste at det kunne skje etter så mange år. Min egen dødsannonse.

Detaljer

Mina kjenner et lite sug i magen nesten før hun åpner øynene. Hun har gledet seg så lenge til denne dagen!

Mina kjenner et lite sug i magen nesten før hun åpner øynene. Hun har gledet seg så lenge til denne dagen! Mina kjenner et lite sug i magen nesten før hun åpner øynene. Hun har gledet seg så lenge til denne dagen! 17. mai er annerledes enn alle andre dager. En stor bursdag der alle er invitert, tenker Mina,

Detaljer

KAPITTEL 1. Mannen på stranden

KAPITTEL 1. Mannen på stranden KAPITTEL 1 Mannen på stranden Cecilia Gaathe hadde aldri sett et dødt menneske. Ikke før nå. De hadde ikke villet la henne se moren da hun døde i fjor. Det var Gamle-Tim som hadde funnet henne i fjæresteinene

Detaljer

Mamma er et annet sted

Mamma er et annet sted Tanja Wibe-Lund Mamma er et annet sted En bok om mobbing Om forfatteren: Aasne Linnestå (f. 1963) er romanforfatter, lyriker og dramatiker. er hennes første roman for ungdom. Om boken: Mamma er død. Jeg

Detaljer

Blanca Busquets. Stillhetens hus. Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord

Blanca Busquets. Stillhetens hus. Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord Blanca Busquets Stillhetens hus Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord Til min far og til min onkel Francesc, som alltid har gitt alt for musikken Øvelsen Teresa Min første fiolin fant jeg på en søppelfylling.

Detaljer

Benedicte Meyer Kroneberg. Hvis noen ser meg nå

Benedicte Meyer Kroneberg. Hvis noen ser meg nå Benedicte Meyer Kroneberg Hvis noen ser meg nå I Etter treningen står de og grer håret og speiler seg i hvert sitt speil, grer med høyre hånd begge to, i takt som de pleier. Det er en lek. Hvis noen kommer

Detaljer

ret ned. Skjærene som skvatrer og skriker grytidlig om morgenen så vi ikke får sove, allerede i fire-femtiden, når lyset begynner å komme, starter de

ret ned. Skjærene som skvatrer og skriker grytidlig om morgenen så vi ikke får sove, allerede i fire-femtiden, når lyset begynner å komme, starter de SLIK VI SOVE SKAL Han setter den gamle trestigen mot stammen på asketreet, forsikrer seg flere ganger om at den står støtt, så begynner han å klatre. Trinn for trinn opp den malingflekkete stigen. Jeg

Detaljer

Charlie og sjokoladefabrikken

Charlie og sjokoladefabrikken Roald Dahl Charlie og sjokoladefabrikken Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Oddmund Ljone Det er fem barn i denne boken: AUGUSTUS GLOOP en grådig gutt VERUCA SALT en pike som forkjæles av sine foreldre

Detaljer

Tom Kristensen DYPET. Thriller

Tom Kristensen DYPET. Thriller Tom Kristensen DYPET Thriller 2010, 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2011 ISBN 978-82-03-19970-7 Bibliotekutgave - kun til utlån

Detaljer

SC1 INT KINO PÅL (29) og NILS (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to.

SC1 INT KINO PÅL (29) og NILS (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to. PÅ DIN SIDE AV TIDEN v5.0 SC1 INT KINO (29) og (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to. hvisker i øret til Pål Vil du gifte deg med meg? Hva? trekker

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil Anne-Cath. Vestly Åtte små, to store og en lastebil Åtte små, to store og en lastebil Det var en gang en stor familie. Det var mor og far og åtte unger, og de åtte ungene het Maren, Martin, Marte, Mads,

Detaljer

TIDEN VAR EN ENGEL MOT VEST

TIDEN VAR EN ENGEL MOT VEST TIDEN VAR EN ENGEL du hadde kraft og glødet du kunne se klart du hadde sett et bilde som hadde brent seg fast og en tanke gikk i pakt med hjertet ditt det var på tide å forandre forbedre verden litt og

Detaljer

Mari Lindbäck. Kom hjem

Mari Lindbäck. Kom hjem Mari Lindbäck Kom hjem DEL 1 Katten min er borte. Det er en sånn katt folk legger merke til. Den rødlige pelsen, trekantansiktet, den lyse snuta, de grønne smaragdøya. Den er nydelig. Silkemyk å ta på.

Detaljer

Hvem av de andre? To av ungene snorket, de lå stille på stolraden og sov. Den tredje lå lent utover tre stoler, med et

Hvem av de andre? To av ungene snorket, de lå stille på stolraden og sov. Den tredje lå lent utover tre stoler, med et Hvem av de andre? Hun hørte suset fra mennesker da hun gikk inn døren. Hørte det svake sukket fra dørene som lukket seg bak henne. Visste at hun måtte gå, gå bort til de andre menneskene, stille seg i

Detaljer

9c Sander R. Johansen. Tidsmaskinen

9c Sander R. Johansen. Tidsmaskinen Tidsmaskinen Utrolig hvordan ting kan gå seg til, eller hva? Det føles som om det kun er noen timer siden jeg satt hjemme i sofaen og åt potetgull. Om jeg aldri hadde sagt ja til å være testkanin for han

Detaljer

Harlan Coben. Beskytteren. Oversatt av Chris Hafstad

Harlan Coben. Beskytteren. Oversatt av Chris Hafstad Harlan Coben Beskytteren Oversatt av Chris Hafstad Om forfatteren: Krimbøkene til amerikaneren HARLAN COBEN ligger på bestselgerlisten i mange land. Han er den første forfatteren i verden som har vunnet

Detaljer

Mahmona Khan. Når du minst venter det

Mahmona Khan. Når du minst venter det Mahmona Khan Når du minst venter det Om boken: Et lys nærmet seg og lyste opp hele sidespeilet. Charlotte øynet et håp. Den som kom kjørende ville helt sikkert oppdage henne. Hun trengte hjelp! Charlotte

Detaljer

Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter

Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter Forfatteromtale: Torun Lian (født i 1956) er forfatter, dramatiker og filmregissør og har mottatt en lang rekke norske og utenlandske priser for

Detaljer

Vi og de andre. Oss og dem. Vi som vet og de andre som ikke skjønner noenting.

Vi og de andre. Oss og dem. Vi som vet og de andre som ikke skjønner noenting. 1 Vi og de andre Jeg heter Lene Jackson, jeg er frivillig i Angstringen Fredrikstad og i Angstringen Norge. Jeg begynte i Angstringen i 2000 og gikk i gruppe i 4,5 år, nå er jeg igangsetter og frivillig.

Detaljer

Karin Fossum. Jeg kan se i mørket. roman

Karin Fossum. Jeg kan se i mørket. roman Karin Fossum Jeg kan se i mørket roman CAPPELEN DAMM AS 2011 ISBN 978-82-02-34986-8 ISBN 978-82-525-7775-4 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Juve Design Sats: Type-it AS Trykk og innbinding:

Detaljer

Tulugaq synes det er kjedelig å pugge bokstavene på tavlen. han heller ut av vinduet og reiser hit og dit i tankene.

Tulugaq synes det er kjedelig å pugge bokstavene på tavlen. han heller ut av vinduet og reiser hit og dit i tankene. Reiselyst Tulugaq synes det er kjedelig å pugge bokstavene på tavlen. Det er ikke bare av og til. Det er faktisk hver dag! Derfor kikker han heller ut av vinduet og reiser hit og dit i tankene. På null-komma-niks

Detaljer

Mari Stokke-Bakken. Nesten for. Roman

Mari Stokke-Bakken. Nesten for. Roman Mari Stokke-Bakken Nesten for alvorlig Roman Jeg står halvsvimmel i skumringen, ved et middels stort fjellvann, det er ikke et menneske i nærheten. Jeg trekker inn den friske alpeluften, den er kald og

Detaljer

likte meg og respekterte meg. Gud? Vel, - jeg kan muligens sammenligne mitt forhold til Gud med et ekteskap uten sex, - hvis jeg skal være ærlig.

likte meg og respekterte meg. Gud? Vel, - jeg kan muligens sammenligne mitt forhold til Gud med et ekteskap uten sex, - hvis jeg skal være ærlig. 1 Vår kirke var en veldig bra kirke mente vi. Vi gjorde alle de tingene som kirker gjør og vi gjorde tingene så godt som de kunne bli gjort og vi snakket om vår grunnlegger med stor respekt og oppriktig

Detaljer

Historien om. John Wesley. av Bjørn Olav Hammerstad

Historien om. John Wesley. av Bjørn Olav Hammerstad Historien om John Wesley av Bjørn Olav Hammerstad Copyright 2012 IKO-Forlaget AS, Oslo Utgitt i samarbeid med Metodistkirken i Norge Omslag: Trygve Skogrand Illustrasjon s. 119: Wesley children silhouette

Detaljer

Amal Aden. Min drøm om frihet. En selvbiografisk fortelling

Amal Aden. Min drøm om frihet. En selvbiografisk fortelling Amal Aden Min drøm om frihet En selvbiografisk fortelling 2009, 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Book Partner Media, København 2011 ISBN 978-82-03-29246-0

Detaljer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Demonstrasjon av tre stiler i rådgivning - Målatferd er ikke definert. 1. Sykepleieren: Ja velkommen hit, fint å se at du kom. Berit: Takk. 2. Sykepleieren:

Detaljer

Kristina Ohlsson. Sølvgutten. Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Kristina Ohlsson. Sølvgutten. Oversatt av Elisabeth Bjørnson Kristina Ohlsson Sølvgutten Oversatt av Elisabeth Bjørnson Om forfatteren: er utdannet statsviter og har jobbet mye med terrortrusler i Europa. Hun har blant annet arbeidet for Rikspolisstyrelsen i Stockholm

Detaljer

misunnelig diskokuler innimellom

misunnelig diskokuler innimellom Kapittel 5 Trond og Trine hadde virkelig gjort en god jobb med å lage et stilig diskotek. De hadde fått tak i diskokuler til å ha i taket. Dansegulvet var passe stort med bord rundt hvor de kunne sitte

Detaljer

ALF VAN DER HAGEN KJELL ASKILDSEN. ET LIV FORLAGET OKTOBER 2014

ALF VAN DER HAGEN KJELL ASKILDSEN. ET LIV FORLAGET OKTOBER 2014 ALF VAN DER HAGEN KJELL ASKILDSEN. ET LIV FORLAGET OKTOBER 2014 «Man trenger noen ganger å være alene, så man slipper å gjøre seg mindre enn man er.» KJELL ASKILDSEN, notatbok, 24. februar 2007 INNHOLD

Detaljer

Åsa Larsson & Ingela Korsell. Utburden. Illustrert av Henrik Jonsson. Oversatt av Jørn Roeim MNO. Gyldendal

Åsa Larsson & Ingela Korsell. Utburden. Illustrert av Henrik Jonsson. Oversatt av Jørn Roeim MNO. Gyldendal Åsa Larsson & Ingela Korsell 3 Utburden Illustrert av Henrik Jonsson Oversatt av Jørn Roeim MNO Gyldendal KAPITTEL 1 Jeg blir farligere enn du skjønner Estrid legger øret mot ytterdøra og lytter. Løshunden

Detaljer

Tre Jo Nesbø og et båtsportkart

Tre Jo Nesbø og et båtsportkart Ellen Mari Thelle Tre Jo Nesbø og et båtsportkart Fortellinger Til mine halvbrødre Joakim og Lars Ulrik A STORM OF SWORDS Blikket var kjøttfylt, og fordi dette ga henne et sørgmodig uttrykk, lot jeg som

Detaljer

Barry Lyga. Blod av mitt blod. Oversatt av Fartein Døvle Jonassen. Gyldendal

Barry Lyga. Blod av mitt blod. Oversatt av Fartein Døvle Jonassen. Gyldendal Barry Lyga Blod av mitt blod Oversatt av Fartein Døvle Jonassen Gyldendal Til foreldrene mine. Ironisk nok. Del én Oppover klippeveggen Kapittel 1 Jazz åpnet øynene. Connie åpnet øynene. Howie åpnet øynene.

Detaljer

Siobhán Parkinson. Noe usynlig. Oversatt av Gry Wastvedt

Siobhán Parkinson. Noe usynlig. Oversatt av Gry Wastvedt Siobhán Parkinson Noe usynlig Oversatt av Gry Wastvedt En Tusenfryd følger Solen blidt Og når hans gyldne gang er slutt Sitter han sky ved hans føtter Han våkner og finner blomsten der Hvorfor Røver er

Detaljer

BLUE ROOM SCENE 3. STUDENTEN (Anton) AU PAIREN (Marie) INT. KJØKKENET TIL STUDENTENS FAMILIE. Varmt. Hun med brev, han med bok. ANTON Hva gjør du?

BLUE ROOM SCENE 3. STUDENTEN (Anton) AU PAIREN (Marie) INT. KJØKKENET TIL STUDENTENS FAMILIE. Varmt. Hun med brev, han med bok. ANTON Hva gjør du? BLUE ROOM SCENE 3 STUDENTEN (Anton) AU PAIREN (Marie) INT. KJØKKENET TIL STUDENTENS FAMILIE. Varmt. Hun med brev, han med bok. Hva gjør du? Skriver brev. Ok. Til hvem? Til en mann jeg møtte på dansen/

Detaljer

Om plager som kan komme fordi man har opplevd livstruende hendelser. Og hva som kan være til hjelp. Hvorfor drikker Jeppe? Kan Jeppe bli bedre?

Om plager som kan komme fordi man har opplevd livstruende hendelser. Og hva som kan være til hjelp. Hvorfor drikker Jeppe? Kan Jeppe bli bedre? Hvorfor drikker Jeppe? Kan Jeppe bli bedre? Om plager som kan komme fordi man har opplevd livstruende hendelser Og hva som kan være til hjelp Psykiater Per Jonas Øglænd Hvilke plager er det jeg har? Som

Detaljer

Harlan Coben. Jegeren. Oversatt av Ina Vassbotn Steinman

Harlan Coben. Jegeren. Oversatt av Ina Vassbotn Steinman Harlan Coben Jegeren Oversatt av Ina Vassbotn Steinman Om forfatteren: Krimbøkene til amerikaneren Harlan Coben ligger på bestselgerlistene i mange land. Han er den første som har vunnet de høythengende

Detaljer

Roald Dahl. Heksene. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl

Roald Dahl. Heksene. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl Roald Dahl Heksene Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Tor Edvin Dahl Kapittel 1 Et forord om hekser I eventyrene har heksene alltid tåpelige, svarte hatter og svarte kapper og rir på kosteskaft. Men

Detaljer

LiMBO (28.11.2015) Iver Jensen og Hanna Suni Johansen. (+47) 900 46 367 iver.gunvald@gmail.com www.iverjensen.com

LiMBO (28.11.2015) Iver Jensen og Hanna Suni Johansen. (+47) 900 46 367 iver.gunvald@gmail.com www.iverjensen.com LiMBO (28.11.2015) Av Iver Jensen og Hanna Suni Johansen (+47) 900 46 367 iver.gunvald@gmail.com www.iverjensen.com 1. INT. PASIENTROM, PSYKIATRISK SYKEHUS KVELD (23) står og ser ut av vinduet. I vinduet

Detaljer

Du vet ikke hvem jeg er

Du vet ikke hvem jeg er Line Nyborg Du vet ikke hvem jeg er Roman Takk til Karen og Gro Til mamma Ungen sitt hode er hardt, fremmed. Han kommer ut mellom lårene mine i et rom på Rikshospitalet. Han knytter hendene og drar til

Detaljer

Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund

Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund Den barmhjertig samaritan har igrunnen fått en slags kjendisstatus. Det er iallfall veldig mange som har hørt om ham.

Detaljer

Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Front Forlag AS www.frontforlag.no. Tilrettelagt for ebok av eboknorden as

Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Front Forlag AS www.frontforlag.no. Tilrettelagt for ebok av eboknorden as Front Forlag AS, 2013 Originaltittel: Ronin 4: Kloen Copyright tekst 2013 Jesper Christiansen og Forlaget Carlsen Copyright illustrasjoner 2013 Niels Bach og Forlaget Carlsen Lansert i 2013 av Forlaget

Detaljer

Kapittel 5 Lubenittenes historie

Kapittel 5 Lubenittenes historie Kapittel 5 Lubenittenes historie Lange dager og netter Lubenittene har levd på Månen like lenge som menneskene har levd på Jorden. Helt til for noen tusen år siden bodde de kun på den siden av Månen som

Detaljer

Hva er alle ting laget av?

Hva er alle ting laget av? Hva er alle ting laget av? Mange har lenge lurt på hva alle ting er laget av. I hele menneskets historie har man lurt på dette. Noen filosofer og forskere i gamle antikken trodde at alt var laget av vann.

Detaljer