Jovan hjemme. Hjemme i Norge spiller han blant annet i Verdens beste band. Hjemme i Serbia knytter han hele Europa sammen i musikken.

Transkript

1 MUSIKK FOR VERDEN EN UNION AV TONER Jovan hjemme Hjemme i Norge spiller han blant annet i Verdens beste band. Hjemme i Serbia knytter han hele Europa sammen i musikken. 8 UKEADRESSA 2. NOVEMBER 2013

2 UKEADRESSA 2. NOVEMBER

3 MUSIKK FOR VERDEN EN UNION AV TONER For rundt to millioner tv-seere spiller Tutti Serbia- bandet en forrykende låt, en grytidlig morgen i Beograd. Dette er en liten flik av prosjektet. Tekst: AUDUN HOEM MUSINOI HAGEN Foto: RUNE PETTER NESS Den serbiske byen Stara Pazova, med innbyggere, tre mil nordvest for Beograd. I en kultursal med 400 stoler, til forveksling lik de som stadig spretter opp i Norge: Listen! Listen! Det er trønderske, men også serbiske, Jovan Pavlovic, trekkspiller, orkesterleder og prosjektleder, som prøver å roe musikerne på scenen. Pavlovic vises til vanlig godt og overalt i trøndersk musikkverden, både som bakmann og frontfigur. Alltid med trekkspillet. Her og nå er han leder for Tutti Serbia, et prosjekt som skal gi unge musikere fra Balkan og omegn mulighet til å løfte seg musikalsk, samtidig som de integreres med musikere fra andre land, uten hensyn til politisk betenthet mellom nasjoner. Jeg tror vi må slappe av litt, folk begynner åbli ukonsentrerte, sier Osama Abu Arafeh fra Palestina. Det er tre timer til konsert, og en lydprøve med streit popband, trommer, bass, gitar, vokal, kan være ille nok. Her har vi strengevariantene arabisk oud og tyrkisk saz, tre trekkspill, trombone, trompet, klarinett, fele, perkusjon, keyboard, el-bass, to trommiser hvorav én på ti år, en håndfull vokalister, en kveder og én på rytmeinstrumentet cajun alt traktert av folk fra hver sin del av verden, med hver sin tradisjonelle folkemusikk i ryggmargen, og som akkurat nå tralter av gårde i hver sin takt. Okei, resignerer Jovan Pavlovic, mens den lokale lydmannen Jan Sas går ut døra for å tenne en røyk og kommer inn med den så fort han har fyr. EU-medlemsskap og røykelov er fortsatt på armlengdes avstand i Serbia. Det er kaos både her og der, men når bandet senere kommer på scenen og tas i mot av en nær fullsatt sal, er samspillet forbløffende. Miksen av musikk fra hele verden gir publikum bakoversveis. Og berører. De fikk meg til å gråte, sier publikummer Helena Lazic. Helt fantastisk! For en energi, sier Lusinka Vuckovic. Absolutt fenomentalt. For en blanding av kulturer! Dette prosjektet må utvikles videre, sier direktør for kultursalen, Vladimir Kerkez. Musikerne er like fornøyde: Folk fikk den beskjeden vi ville gi, sier vokalist Bajram Kafu Kinoli, kanskje den mest kontroversielle musikeren på scenen. Betent område Ikke fordi Kafu er rom, men fordi han kommer fra Kosovo, som fremdeles har et så vanskelig forhold til Serbia etter Kosovokrigen seint 90-tall at en kosovoalbansk avis lagde en kritisk artikkel om Kafu, kun fordi han skulle opptre i Serbia. På bussen tilbake til Beograd går allsangen i baksetene. «We are the world» går over til balkanske folketoner, en trompet hiver seg på. Det er bulgarske Miroslav Petkov, som i dag spiller i et profesjonelt tysk orkester. Klassisk musikk er fantastisk, men også begrenset. Her kan jeg fortelle min egen historie, i et orkester får du en ferdig historie du skal videreformidle. Dette vil jeg gjøre mer av. Hvorfor er Tutti Serbia viktig? Alle som er med kan ikke snakke serbisk, men vi snakker gjennom musikken. Jeg ser forskjellige følelser i deres linjer og musikalitet, og viser også hva jeg tenker gjennom musikken. Det bringer oss sammen, og gjør meg rik som musiker. Kafu fra Kosovo er enig og roser prosjektet som er finansiert med kroner gjennom den norske ambassaden. I musikken anerkjenner vi ikke grenser. Jeg prøver å bryte isen mellom Kosovo og Serbia med musikk. I starten ville jeg ikke si hvor jeg kom fra når jeg var her, dette er kontroversielt. Men hvilken betydning har det egentlig for storpolitikken at dere reiser rundt og spiller? Åknuse et bygg tar to dager, men å bygge ett tar tid. Dette er en god start, og det er slik vi bør gjøre det. Det vil ikke endres på én dag, men vi må fortsette, og bygge prosjektet større. Finn Guttormsen fra Farmers Market er med på bass og har fått flere åpenbaringer på turen. Jeg snakket med Kafu om det i går. Det i verden som virker, gjør det fordi vi er enige om det. En pluss en er lik to fordi vi er enige om det. Men om vi ikke er enige, fungerer ingenting. I dette prosjektet lærer vi å bli enige. Og så er det rart, sier Finn, å kjøre gjennom en by med utbombede hus. Han husker han så det på tv. Her var det. Serbere han spiller med nå, var tenåringer da NATO sendte bombene. Jeg har kjent Jovan lenge. Da han begynte på konservatoriet i Trondheim, det var vel i 1994, kastet vi oss over ham. Vi hadde begynt å spille balkanmusikk med Farmers og fikk høre at det hadde begynt en serbisk trekkspiller. For meg er Jovan trønder. Men han er jo også serber. På tv Hva er egentlig Tutti Serbia? En ung, kvinnelig programleder sitter i tvstudio, direktesending, frokost-tv på RTS1, serbias svar på NRK 1. Jovan Pavlovic er i den andre enden av sofaen. Den ene veggen på utsiden av det store mediesenteret er fremdeles et vrak etter at NATO sprengte Beograd i stykker våren år etter at Beograd sist ble bombet, av Luftwaffe under andre verdenskrig. Om kraterne i bygget står som symbol, eller om det er pengemangel som forsinker utbedringer, det får vi forskjellige svar på, alt etter hvem vi spør. Tutti Serbia er en organisasjon som har som mål å gi unge talenter mulighet til å spille sammen. Vi gjør all logistikk, vi har øvingsrom, ordner transport, overnatting og har kontakt med alle kulturorganisasjonene her, svarer Jovan Pavlovic. For rundt to millioner tv-seere spiller Tutti Serbia-bandet en forrykende låt, en grytidlig morgen i Beograd. Dette er en liten flik av prosjektet. Øvingssamlinger og seminarer for ungdom og kulturarbeidere foregår året rundt. De har nå en heltidsansatt i det ny 10 UKEADRESSA 2. NOVEMBER 2013

4 Pågående kjørestil: - Det tar litt tid å venne seg til den norske kjørestilen når jeg kommer hjem, sier Jovan Pavlovic. TV til frokost: - Jovan har alltid bra musikere med seg. Vi er ikke en kommersiell tv-kanal, vi ønsker å oppdra litt og ser etter kvalitet, sier Nikoleta Dojkinovic, musikkredaktør i tv-stasjonen RTS. UKEADRESSA 2. NOVEMBER

5 MUSIKK FOR VERDEN EN UNION AV TONER Jovan bestemmer ikke noe. Han lytter på det som blir spilt. Det er det som er styrken. Helge Nordbakken, trommis Jovan Pavlovic Sør-Trøndelags fylkeskunstner fra Medlem i bandene Bengalo, Urban Tunells Klezmerband, spellemannsvinnerne Rasmus & verdens beste band, Trondheim Jazzorkester og sin egen trio, det kritikerroste bandet Das Kriegsensemble som spiller coverlåter av Kaizers Orchestra. Musikalsk ansvarlig for Fargespill i Trondheim. Skriver musikk for Trøndelag Teater og jobber nå med et bestillingsverk for Trondheim Jazzfestival til våren. Slovakia Slovenia Østerrike Kroatia Ungarn Romania Italia Bosnia Beograd Serbia Montenegro Kosovo Albania Hellas Bulgaria Serbia etter andre verdenskrig Fra1946 til1992: I den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia, sammen med Bosnia- Hercegovina, Kroatia, Makedonia, Montenegro og Slovenia. Fra1992 til 2003: I den føderale republikken Jugoslavia1992 til 2003 med Montenegro. Fra 2003 til 2006: Iunionen Serbia og Montenegro med Montenegro. 2006: Erklærte uavhengighet som Republikken Serbia i : Kosovo erklærte seg som egen stat, løsrevet fra Serbia. Hovedstaden Beograd er der elvene Donau og Sava møtes, og har vært et kronisk konfliktområde. Sover på dagen: På vei til Stara Pazova dormes det. På vei tilbake på natta, er det full baluba med trompet og trommer. Musikere er musikere. Krigens spor: - Vi har den beste maten, beste drikken, beste utelivet, men arkitekturen lider av at vi bombes hvert 50. år, sier Tutti Serbia-deltaker Bojan Dragicevic spøkefullt. Utradisjonell instrumentering: Helge Norbakken (f.v.), Natasa Hadzimanov og Finn Guttormsen har den krevende jobben å holde rytmen i Tutti-orkesteret. 12 UKEADRESSA 2. NOVEMBER 2013

6 renoverte kultursenteret sentralt i byen. Det er tre år siden Jovan Pavlovic begynte med Tutti Serbia, sakte har han bygd opp en stabil organisasjon med stort nettverk, som får massiv oppmerksomhet. I løpet av turen ser vi flere tv-stasjoner intervjue ham. Når ble opptredenen på frokost-tv avtalt? For flere måneder siden. Toppen av kransekaka denne gang er en serbisknorsk duell. Matmannen Mats Paulsen fra bandet 22, sjokoladefabrikken Cielo og Adresseavisens Smakspoliti skal konkurrere mot den serbiske kokken Bojan Bocvarov, et friskt pust i en ellers tradisjonell restaurantby der mye handler om kjøtt og lite om fisk. Det hele skal skje på den beryktede sigøynerrestauranten Black Panthers på Donau, der husmusikantene også skal konkurrere mot Jovan med hjelpere fra Tuttiprosjektet, og med en rekke ambassadører og andre prominente gjester ringside. Det blir galskap, lover Jovan. Styrken til Tutti Å samle et multietnisk orkester som Tutti Serbia er ikke unikt. Men det er visst noe som fungerer med dette prosjektet. Hva da? Det handler om Jovan, sier trommis Helge Norbakken. Jeg har gjort veldig mange interkulturelle prosjekter. Det er så mange fallgruver. Folk misforstår hverandre, trekker i hver sin vei. Ofte har folk bestemt seg på forhånd for hva det skal bli. Jovan bestemmer ikke noe. Han lytter på det som blir spilt. Det er det som er styrken. Helge har spilt med Jovan mye før, i forskjellige konstellasjoner. For meg har han en enestående blanding av lekenhet og seriøsitet som smitter over på de andre. Han har en voldsom erfaring og en fintfølenhet som må til. Ringvirkningene av prosjektet er mange. Musikere som har reist over grenser for å besøke hverandre, flere turer til Palestina, bånd knyttes, is knuses, grenser brytes blant annet har palestinske Daniel Lazar nettopp fått plass på musikkhøyskolen i Oslo. Jan i farta: Vaktmester og lydmann Jan Sas er som en propell i kulturhuset i Stara Pazova, som oftest er røyken med. Kontroversiell: Bajram Kafu Kinoli er en kjent musiker i Kosovo, men ikke alle liker at han opptrer i Serbia. Siste finpuss: Miroslav Petkov er profesjonell orkestermusiker, men trives best med folkemusikk. På landeveien Hvis du har sett filmen Die Hard i New York, husker du kanskje en scene der Bruce Willis og Samuel L. Jackson kaprer en bil og setter klampen i bånn. Uten respons. Replikkveksling: «Kjør fortere!». «Det går ikke!». «Hva slags bil er egentlig dette!?» En Yugo, gliser Jovan og setter seg inn i kjerra, en Yugo Zastava Skala 55. Vi kjøpte den for fire år siden, den kostet UKEADRESSA 2. NOVEMBER

7 MUSIKK FOR VERDEN EN UNION AV TONER Anne hadde allerede kjæreste, men ikke så lenge etter det, hæ hæ euro og kom med plast på setene. Men Anne begynner å bli litt lei av den. Anne er Anne Fossen, kona til Jovan. Sammen har de barna Alexandra (8) og Luka (6) og bor i et hus på Bakklandet. Bilen er ute av produksjon nå. Dere skal se hvorfor, gliser han og gir gass. En skjærende lyd drønner, som ville gitt bilmekanikere dollartegn i øynene. Jeg kjøpte den ikke for å støtte serbisk økonomi. Men når jeg kommer fra Norge og leder et prosjekt her, så forventer noen mye penger. Når de ser denne bila, blir de helt skutt. Jeg passer på å ikke vaske den for ofte. Det er en kjærkommen pause mellom Tutti-slagene, en fin anledning for Jovan til å ta oss med til hjemstedet, et kvarters kjøretur nord for Beograd. Eller for å være ærlig, Jovan glemte igjen to flasker akevitt der, som skal brukes til kokkekonkurransen på The Black Panthers, og vi slang oss med. Hvordan begynte du med musikk? Da jeg var fem år kjøpte foreldrene mine et leketrekkspill. Vi bygde hus på den tida, de hadde en sånn maskin med sement og vann som går rundt og rundt. Jeg spilte etter den. Seks år gammel begynner han på musikkskolen, blir med i en serbisk konkurranse for klassisk trekkspill - og vinner. Dermed kvalifiserer han seg for jugoslavisk mesterskap for aldersbestemte trekkspillere og vinner. To år seinere vinner han igjen og så en gang til. Jeg ble tre ganger jugoslavisk mester i trekkspill, i klassisk musikk. Da skjønte jeg at jeg ville leve av å spille. Skarp tutelyd fra Yugo-en, når en bil uten sikt prøver å rygge ut i vår veibane, ti meter foran oss. Å bremse er ikke noe alternativ, spør fotografen i forsetet. Hvis du kjører norsk stil her, kommer du deg ikke ut på veien en gang. Det tar noen kjøreturer før jeg kommer inn i det. Og motsatt, jeg får noen reaksjoner på bilkjøringa i Norge når jeg kommer fra Serbia. Gamle rumenske hus passerer langs veikanten. Noen mennesker sitter på trestoler. Men vi må ikke stoppe, sier Jovan, da blir det timer med prat, alle kjenner alle her. Far og mor, Stanko og Nada Pavlovic, venter i huset. Jeg savner dem, men det er bra for barnebarna mine at de bor i et sunt land, sier Jovans far når vi ankommer og etter hvert klarer å takke nei til et glass raki. Den lages når vi er der, i bakgården damper det fra ei tønne med plommer, tanta til Jovan heller væsken over i en trillebår og ruller forbi. Dette er SÅ ulovlig i Norge, humrer Jovan som sammen med Anne har bygd et sommerhus på tomta til foreldrene. Vi er her så ofte som mulig, i underetasjen har vi et gjesterom for venner. Der bor et søs- 14 UKEADRESSA 2. NOVEMBER 2013

8 Holder kontroll: Jovan Pavlovic er ikke en mann som mister kontrollen, tross mye lyd å styre. Sist jeg ble skikkelig sint var da en lydmann laget konstant feeding for noen år siden. Da kastet jeg ham ut og fikk inn en ny. Men jeg snakket med ham dagen etterpå, sier Jovan. Noe i gjære: Første dag i Beograd fikk vi servert plommesprit fra tanta til Jovan. Dagen etter fant vi kilden, i bakgården ved Jovans hjemsted. Tante Desanka Pavlovic rører rutinert, mens Jovans far Stanko Pavlovic venter. kenbarn, sier Jovan og peker på et hus mindre enn et steinkast unna. Og der bor et søskenbarn og der bor et søskenbarn, peker og preker han videre. Visne maisåkre ligger rundt, Jovan demonstrerer plukke- og skrelleferdigheter fra da han var barn. Hva husker du best? Det var veldig fint å leve trygt i en stor familie, adskilt fra byen. Da jeg begynte på skole i Beograd, ble det mer tydelig at vi bodde på landet. Griser, høner og geiter frekventerte hagene før. Det kommer mer og mer fram at Jovan ikke er spesielt begeistret for EUs påvirkning. Nå er det ikke lov til å slakte med egne hender. Til Norge Det var i 1994 Jovan entret Norge for første gang. Et tilfeldig møte med en norsk, serbisktalende kvinne ga ham nyss om universitetsbyen Trondheim og musikkkonservatoriet, et sted å utvikle seg videre som trekkspiller. Mens kompisene dro til Russland, satte Jovan kursen mot Norge, via buss til Budapest. Flyplassen i Beograd var stengt, dette var under blokaden mot Serbia, der Slobodan Milosevic var president, han som døde i krigsforbryterfengselet i Haag 2006, tiltalt for etnisk rensning, folkemord og massevoldtekt. Derfor fikk Jovan heller ikke studielån i Norge det første året. Det var tøft å komme til Norge. Det var en del fordommer. Serbia hadde virkelig et dårlig bilde ute i verden. Jeg var opptatt av å lære norsk så fort som mulig og ba folk rette meg hver gang jeg sa noe feil. Så kom mobiltelefonene og jeg lærte meg å skrive rett med ordbøkene. Nå skriver jeg alle søknader selv på norsk. Så møtte han Anne. Hvordan? Ja, hvordan møttes vi, spør Jovan og ser mot Anne, uten å få hjelp. Det var via en venn da, fortsetter han. Anne hadde allerede kjæreste, men ikke så lenge etter det, hæ hæ. Men først var vi veldig gode venner, understreker Jovan. Og så gifta vi oss etter seks måneder, men ingen visste om det, skyter Anne inn. Jovan fortsetter: Så dro vi på polet og så ut til Munkholmen. Det var fredag 25. juni. Jeg gikk med avisa og Anne vaska på den tiden. Et annet aspekt ved historien er at Jovan var kvotestudent, og kvoten på fire år var brukt opp. Ja, han måtte dra hvis vi ikke giftet oss. Det er den eneste grunnen noen gang til at vi giftet oss. Det var en løsning på et problem. Men jeg var jo kjær. Folk spør: dere er jo glade i hverandre? Ja, vi var og er det. UKEADRESSA 2. NOVEMBER

9 MUSIKK FOR VERDEN EN UNION AV TONER Det er for lite spontanitet i Norge. Neste år er det 15 år siden. Herlighet, ler Anne. Tilbake på fastlandet ble det en ringerunde og storfest i kollektivet på Bakklandet. En bosnier fra Byåsen kom med en diger lammegryte. Det er for lite spontanitet i Norge, mener Jovan. -Og så er det det med EU-reglene. De fleste store, flotte byene i Europa ligner mer og mer på hverandre. Samme type mat, drikke og stengetider. Det er veldig mange fellesregler, alt skal ligne. Mens Serbia fortsatt er skakkere, på godt og vondt. Jeg vet det ikke er sunt å røyke, selv er jeg ikke-røyker, men det er litt sånn... Det er ikke så sinnsykt nøye med alle detaljene her. Målet med Tutti Serbia er at det skal gå av seg selv, uten offentlig finansiering. Flere grupper har allerede vært på tur her, i regi av Tutti Serbia som tar prosenter. Jovan jobber også med å få til en kunstnerbolig i Beograd, slik Trondheim allerede har i Berlin. Hvorfor Beograd? I tillegg til å ikke være med i EU, mener Jovan at: Beograd er en by som lever 24 timer i døgnet. Serbia er en nasjon med mye kultur, mye teater, masse jazzklubber på en kveld er det spennende konserter, mange flinke kunstnere fra Vest-Europa kommer for å oppleve dette. Serbia, med sin mørke fortid, fremstilles på en sånn måte at folk ikke har lyst til å komme hit. Folk har for lite kjennskap, men jeg synes det er i endring. Grande Finale Det er siste kveld Ukeadressa er med Tutti-gjengen. Den notoriske restauranten Black Panthers på Donau er åsted for mat- og musikkslaget mellom Serbia og Norge. Noen sa vi måtte klatre over en gjørmete dike for å entre restaurantbåten. Og at vi så måtte forsere en hullete hengebru, at stedet rett og slett var et høl. Men her er det lagt ut duker over gresset på diken, vi går tørrskodd over solide planker på brua og stedet er mer et restauranthus enn båt. Inne er gaffateip festet strategisk på gulvet slik at det fremstår helhetlig for anledningen. Konkurranseaspektet er også tonet ned. Det snakkes om en jam med Tutti-musikerne og båtmusikerne, og der kommer Mats Paulsen sammen med den serbiske kokken Bojan Bocvarov. De to «konkurrentene» har hengt sammen hele dagen på markedet, og deretter på Bojans restaurant El Toro, der de har lekt seg med flytende nitrogen og 16 UKEADRESSA 2. NOVEMBER 2013 andre moderne kjøkkenfiksfakserier. De har også bestemt seg for å slå sammen desserten til en serbisk-norsk rett. Når de lokale musikerne tar opp fele og trekkspill går det unna så det suser. Restauranten drives av en romfamilie, tredje generasjon nå. Toma Jovanovic er overhodet, en slags maskot som suser rundt i lokalet, byr opp til dans, griper mikrofonen og synger noen strofer før han setter seg ned og hamrer med bestikket i bordet. Han snakker ikke engelsk, vi prøver å få til et intervju via sønnen Slobodan, men: Toma kommer ut, styrter et ukjent innhold av en gjenstående flaske velkomst-cava, slenger den i elvebredden og går for å late vannet. Toma og restauranten har blitt en snakkis i Beograd. Folk elsker ham, han er vår maskot, sier sønnen Slobodan. Hele familien jobber sammen her, folk kommer fra hele verden for å se musikerne. Du har ikke vært i Beograd før du har vært her, fortsetter han. Toma starter arbeidsdagen åtte på kvelden, og den varer til åtte, ti eller kanskje tolv neste morgen. Du er ikke bekymret for helsa til Toma? Jo, og jeg håper han kan pensjonere seg om fem år. Han sier nå at han vil pensjonere seg, men han kan ikke. Alle kan se hans energi, han elsker å gjøre dette. Men en dag tar jeg over, jeg er klar til å gå videre med tradisjonen. En hardtarbeidene romfamilie på hjemmebane, vi forteller om den hatske debatten romfolk på besøk i Norge har utløst. Ah, the beggar-gipsys, sier Slobodan. Alle grupper har noen slike. Den eneste forskjellen er at vi ikke har noe eget land. Vi jobber hardt, og hadde jeg vært i Norge ville jeg lært meg språket og jobbet. Man ser 2000 romfolk og sier vi er late? Nei, vi er ikke late. Jeg har sett en del fulle nordmenn her, men jeg sier ikke at det er norskt. Om konkurransen på båten, så ender også den på fornuftig, om enn litt kjedelig vis. Vinnerne er de som spiste maten, erklærer den norske ambassadøren, Nils Ragnar Kamsvåg, etter å ha spist blant annet norsk rakfisk i potetlefse, gravlaks med eggesaus, lammegryte, multer, langstekt svin med sous-vide-teknikk og pannacotta. Den multietniske samarbeids-desserten slo an. Der gikk smakene opp i en høyere enhet. ukeadressa@adresseavisen.no Toma Jovanovic: Sjefen på Black Panthers (f.v.) hamrer så hardt og vilt at dessertfatet til undertegnede går i knas. Kokken Bojan Bocvarov (t.h.) hiver seg med i trommefesten. Sjøslag: Tutti Serbia-gjengen spiller mot restaurantens eget sigøynerorkester, det ender i jam ved Donaus elvebredd. Ambassadører på fest: Nils Ragnar Kamsvåg (Norge) og Helen Studdart (Australia) er husvarme på Black Panthers. Topp stemning: Ambassadør Kamsvåg fordeler ca. 25 millioner kroner til prosjekter i Serbia, Montenegro og Makedonia, omlag 55 av 600 søknader innvilges, Tutti Serbia fikk i år. Fra venstre Jovan Pavlovic og Josephine og Nils Ragnar Kamsvåg.

10 UKEADRESSA 2. NOVEMBER