Notkast med dragstang. Notvarpene østmannøra og Grunnøra er i utstrekning de største notørene i hele sjøen. Varpene er så store at høstfi skenota

Transkript

1 251 på hovedgrunnen Viodden er det bygget opp en mur på notvarpet Hekla. Denne var i bruk frem til 1920-årene. Notfisket på Hekla ga forholdsvis dårlig utbytte, og muren gikk derfor ut av bruk. I regi av 'lotteierforeningen er denne muren nå bygget opp igjen. HØstfiskesesongen var første gang på år at det ble fisket med not fra muren på Hekla. (IM5). på notvarpet Grunnøra, som ti lhører hovedgrunnen med samme navn, foregår fi sket fra mur. Både denne muren og muren på Hekla ble bygget så vidt langt ti lbake i tiden at imgen av informantene har kjennskap til tidspunktet. Den siste muren finner en på notvarpet BrattØra inne på Skjærgrunnens område. Dette er den yngste av de tre murene og den ble bygget omkring De to som tok initiativet og påbegynte arbeidet med denne muren, var Sigvald Undseth og Ole Nordset tlnygardsen". Sigvald Undseth kunne fortelle at de benyttet en spellflåte for å frakte sten fra øya Bratten og ut ti l fi ske";' plassen på BrattØra. Stenene som ble anvendt ~ skulle være så store som mulig, for de+ved å unngå at muren ble skjøvet utover under isløsningen. BrattØra er et lite, men meget godt notvarp som kan gi stort utbytte. Den største fangsten som er tatt der, er røyer på et enkelt notkast. Selv om murene er by~get opp av stor og tung sten, forekommer det nesten årlig at den øverste delen skyves. utover av isen. Vedlikehold av murene inngår derfor som en del av forberedelsene før fisket. Dette arbeidet består i å hente sten inne ved land, ro den ut og legge den på muren. Helt øverst legges det flate stener som danner en forholdsvis plan flate, slik at fiskerne har et stødig underlag å stå på. ita kaste opp igjen muren" som dette arbeidet kalles, kan ta fra en hal.v til en hel dag, avhengig av hvor mye sten som må legges på. Vedlikeholdet av murene utføres av det laget som skal benytte varpet. Notkast med dragstang. r.""e.. Notvarpene østmannøra og Grunnøra er i utstrekning de største notørene i hele sjøen. Varpene er så store at høstfi skenota

2 252 ikke har tilstrekkelig lengde til å rekke over dem, hvis den settes på ordinær måte. For å sikre et godt utbytte fra notfisket på disse Ørene, er det en betingelse at nota dekker hele varpet. Dette problemet e~ l~t ved at det er satt ut et forankringspunkt for en båt, dragstanga, som gjør det mulig å dra inn nota i to etapper. Ved dragstanga ligger "dragbåten". (IM6). Herfra dras nota halvveis inn. Deretter ror dragbåten inn ti l land (ØstmannØra) eller muren (GrunnØra) hvor nota landes. Ut ifra sin funksjon kan dragstanga karakteriseres som et forankringsredskap. Med utgangspunkt i den nota som anvendes i SØlensjØen, er dragstanga en nødvendig forutsetning for notfi sket på østmannøra og Grunnøra. Den har direkte innvirkning på den fiskemetoden som benyttes. Dragstanga kan derfor karakteriseres som et hjelperedskap under nobfisket. Tidligere besto dragstanga aven trestokk med hull i ender. Lengden p~ begge stokken var noe større enn vanndybden på stedet der dragstanga sto, slik at den stakk ca. en halv meter opp over vannflaten. I den nedre enden var det festet en stor sten. Denne fungerte som søkke og forankringspunkt for dragstanga. Stenen ble festet til stokken ve~ hjelp aven kraftig vidjespenning. Gjennom hullet i den enden av stokken som stakk opp av vannet, var det festet en løkke aven vidjespenning. LØkka ble. benyttet som feste for dragbåten, hektet over ene årekeipa. Tillaging og utsetting av dragstanga inngikk tidligere som en del av forberedelsene før høstfi sket. Vanligvis var det notbasen som lokaliserte den korrekte posisjonen for dragstanga. Stedet der denne skulle stå, ble først markert med en merkestang. Dragstanga ble plassert på sammme sted hver sesong. Fiskerne laget til dragstanga inne på land. Selve trestokken ble funnet i skogen i nærheten av,buene. Stenen som skulle'benyttes burde beist være avlang i formen, slik at det var enklere å feste vidjespenningene på den. Stenen måtte være så tung at den kunne holde dragbåten på plass under inndragningen av nota. En forsøkte,å finne stenene så nær sjøkanten som mulig,

3 253 for derved å unngå og slepe dem for langt. FØrst ble vidjespenningene som festet stokken,slått rundt,stenen. Deretter ble det satt på enda en vidjespenning som ble benyttet under transporten ut til notøra. Når dragstanga var festet~ ble stenen slept ned til båten på to trestokker. Ved hjelp av den ene vidjespenningen ble stenen hektet fast på "stavnkakken" bak på båten. Mens dragstanga ble rodd ut til notøra, måtte det sitte en mann på båtens forstevn som motvekt til stenen. (1M2). Når båten var i riktig posisjon, ble vidjespenningen som,holdt stenen hogget over så den sank til bunns. Etter at fisket var avsluttet ble stokken på dragstanga tatt opp igjen,' dersom det var mulig å vri av vidjespenningen. Hvis ikke ble den bare stående og ville da bli revet vekk under isløsningen. De dragstengene som benyttes idag, består aven sementblokk hvor det er støpt fast en stålkjetting. For å holde kjettingen oppe i sjøen, er det festet en trekubbe i den Øvre enden. Til trekubben er det montert en løkke av vidjespenning,' hvor dragbåt'en fortøyes. Denne type dragstang ble tatt i bruk for år siden. (1M9). Dragstanga står nå vanligvis ute i rundt ( 1M2) sjøen,året på Ører hvor det benyttes dragstang under notfi sket, bør det helst være fem deltakere. Videre er det påkrevd med to båter, notbåt og dragbåt. Hvis det er full bemanning, skal det være to personer i hver båt. Notbåten har samme besetning som under et ordinært notkast. I dragbaten skal det være en som drar nota, samt en roer. Inne på land/muren står personen som holder utrenningstauet på nota. Når notkastet begynner, er dragbåten plassert på dragstanga'. Notbåten setter nota på vanlig måte. I stedet for å ro nota inn til land igjen, er det den personen f dragbåten som drar nota, som overtar innrenningstauet fra notbasen. Notbåten plasserer seg deretter midt, bak notringen, og notbasen dirigerer inndragningen og står for løsingen av nota på vanlig måte. Når hele innrenningstauet er dratt opp i dragbåten, blir denne løsnet fra dragstanga og rodd inn til '''i'

4 FIGUR NOT FISKE' FRA MUR MED DRAGSTANG, FULLT LAG. PRINSIPPSKISSE AV INNDRAGNINGEN TIL DRAGSTANGA. \ 1"' (./ "'" ( I - '\, \.... (DMur (D Noter CD Dragstang o Merkestenger CD Not ø Dragbåt CD Notbåt, / CD ' \ \... /' \. " ' ,...,./ I ø

5 255 Foto SD. "Notblir" benyttes tit bæ:ring av vlit not. Foto Sl. Nota tegges tit tørk pli notzoossen. "østfisket 1964.

6 256 land/muren samtidig med at innrenningstauet kastes ut igjen. så fort dragbåten er inne, må den som drar nota gå. i land. Det videre arbeidet med landingen,.,. av nota forløper som et ordinært notkast. Hvis det kun er fire personer som deltar under notfiske med dragstang, vil det bare være en person i dragbåten. Dette representerer ikke noe problem, før dragbåten skal ro fra dragstanga og inn ti l land/muren. Med bare en person, må denne kaste ut innrenningstauet mens han ror. Av den grunn bør det primært være to personer i denne båten. Det er ikke mulig å drive notfiske med dragstang dersom det er mindre enn fire deltakere. Foto 52. Bøting av not. Kalven hengep til tøpk pa egen stang. Høstfisket 1984.

7 257 Figur 22. Fiskelagets døgnrytme under høstfisket. Klokken Gjøremål Fiskerne står opp. Garnfisket begynner, Unordbåt" og sørbåt" drar ut til garnfeltene for å etterse ga~. "Bumannen" bøter nota, rydder i bua Båtlagene kommer inn etter garnfisket. Rensing av fisk, fordeling av fangst Middag, hvilepause. KlargjØring før notfisket. Fiskelagene drar ut til notørene. Notfiske~ ganger. Hvert notvarp dras en eller to ca Fiskelagene kommer inn igjen etter notfisket. Fangsten mages og legges ned i kasser. Fiskelaget går til ro. Kilde: Informantmaterialet. Sl1Ilens/øfisket ,

8 258 Det er grunn til å stille spørsmål om hvorfor en ikke har nøyd seg med garnfi ske på Ører hvor notfi ske forutsetter arbeidskrevende tiltak med å.bygg,~ mur eller sette ut dragstang. Informantene understreker at dette skyldes at not regnes som et mer effektivt redskap som gir langt større fangster enn garn. Av den grunn fiskes det alltid med not der dette er mulig. Selv om det er arbeidskrevende å 'ti lrettelegge en fi skeplass for bruk av not, vil ekstraarbeidet forrente seg i form av Økt avkastning Garnfisket drives på Ører hvor forholdene i kke kan legges til rette for notfiske. Transport.,Fangstene fra høstfiske-c ble vanligvis fraktet nordover til Fiskevollen så snart en hadde en båtlast. FØr båtmotorene kom i vanlig bruk, var det vanlig at 'to personer gikk sammen om å ro fangsten nordove~. Avstanden fra Fi skevollen og ned ti l de to nordre buene er ca. '7 km, 'mens' den ti l de to søndre er omkring 9 km. Det maksimale som ble lesset i Em båt, var to ti l to og en halv tønne. Fiskerne regner 120 kg fisk pr. heltønne. En båtlast skulle derfor ligge mellom 240 og 300 kg. I løpet aven sesong med ordinær avkastning, var det tidligere vanlig at hver deltaker fikk et utbytte på to til to 'og en halv tønne med fisk. (IMS). Dette innebar at hvert lag til sammen hadde fire til fem turer opp til Fiskevollen med fangst. Vanligvis ble fangsten transportert om kvelden eller natten, etter at laget hadde kommet inn igjen etter notfisket. Da det forekom at lagene tok seg fri fra fi sket første Økt om søndagene på slut.ten av sesongen, kunne fangsten fraktes nordover en slik fri Økt. (1M3). Enkelte ventet også helt til høstfisket var avsluttet, før de transporterte fisken opp til Fiskevollen. (IM7) Tiden det tok å ro nordover til Fiskevollen var i stor grad avhengig av været. Under normale forhold regnet en ca. to timer fra de to søndre buene, og omkring en og en halv time fra de. nordligste. Var det kraftig motvind, tok turen atskillig lengre

9 259 Foto 53. Fangsten ev lagt ned pa tønnev ved Skjærbua. uøstfisket Foto 54. Fisketønnev pa Fiskevollen~ klavgjovt fov tvanspovt til bygda

10 AråsJøen 260 FIGUR 23 MED SOM ANGIR SKIFTE AV RORSKAR, (RONINGSSKIFT). (., "'... o CD mnesbuvi ka Langneset Bratten Skjerbua (j) Rødbuodden Ronningen Storharrbekken N II S0LENSJØEN D 2 3KM ~I======= !~======I Midthåen

11 261 tid. I dårlig vær når sjøen står på, blir det en liten sone helt inne ved land hvor vannet er forholdsvis rolig. Når en rodde nordover under slike forhold, var det om å gjøre og holde seg i denne sonen. Dette omtales som "å ro landvalen" s.(im7). Under transport av fangst var det et innarbeidet system at de to i båten byttet på å ro med jevne mellomrom. Strekningen mellom Fiskevollen og buene sør i sjøen, var tidligere inndelt i såkalte "roningsskift". Langs vestsiden av SØlensjØen var det fast~ med som anga skifte av rorskar. Disse er avmerket på kart figur 23. Fra Fiskevoll~n til Skjærbua og Veslebua var det fem roningsskift. Ned til de to søndre buene, Ronningsbua og Nybua kom ytterligere tre roningsskift i tillegg. Den gjennomsnittlige lengden på hvert roningsskift var ca. l km. I tid utgjorde dette omkring ett kvarters roing. (1M3). Denne inndelingen med faste rodistanser var felles for samtlige fire fiskelag. Ordningen med roningsskift-opphørte etter at båtmotorene kom i vanlig bruk rundt Nå tar turen frem og ti~bake høstfiskebuene og Fiskevollen under en time. I mellom dag er det vanlig å benytte hvilepausene midt på dagen til å transportere fangsten nordover. Fiskerne er da tilbake før laget drar ut med nota. ( IM3 ) Kostholdet under høstfisket. Den enkelte fisker må selv medbringe det han trenger av matvarer under høstfiskeoppholdet. på grunn av bedrede kommunikas joner er det i dag mulig å få etterforsyninger av mat mens fisket pågår. Tidligere var det derimot helt nødvendig at deltakerne hadde med seg proviant for hele høstfiskesesongen. Hvis de skulle delta i bade røyefisket og det påfølgende sikfisket kunne oppholdet strekke seg over fem, seks uker. Informantmaterialet viser at fisk.~rnes utrustning hva mat angikk, var forholdsvis ensartet. Provianten besto av flatbrød, smør, myssmør, mel, havregryn, kaffe, sukker og saltflesk til en middag eller to. Maten ble oppbevart i matkister. Dette var

12 .~. 262 enkle trekasser med lokk. Melk og ost ble kjøpt på setrebs rundt Fiskevollen før fiskerne dro sørover til høstfiskebuene. Av melka ble det laget tjukkmelk, slik at den skulle holde seg...,". gjennom hele sesongen. Vanligvis hadde hver fisker med seg en lagget treflaske som rommet ca tjukkmelk. (1Ml). Hovedingrediensene i kostholdet har alltid vært.fisk. Hovedsakelfg er det harr og sik som spises, da dette i hvert fall tidligere ikke ble regnet som salgsfisk. RØye benyttes derimot svært sjelden i kostholdet under høstfisket. Hvis noen vil ha røye til middag, m~ de ta denne fra sin egen del av fangsten. Den fisken som laget konsumerer i fellesskap, blir alltid tatt av før resten av fangsten fordeles. Vanligvis inngår fisk i kosten tre ganger daglig. Til middag er det nykokt fisk som spises med flatbrød og myssmør. I tillegg benyttes fiskekraft fra kokingen som drikke. Dette kalles "sø". Morgen og kveld spises det kald fisk ved siden av tørrmaten. Koking av fisk tilhører bumannens gjøremål. Middagen er som regel et fellesmåltid, mens den enkelte selv har ansvaret for tørrmaten. For å variere kostholdet, ble det tidligere laget noe som ble kalt "rognklubb". Dette var fersk rogn hovedsakelig fra røye som ble eltet sammen med mel til runde kaker og siden kokt. eim6). Videre forekom det at laget i fellesskap kokte grøt. Hver person bidro da med sin del av mel eller havregryn. SØndagsmiddagen besto vanligvis av "kål" som er betegnelse på kjøttsuppe. (Aasen 1918:347). Denne besto vanligvis av erter, kjøtt og flesk. Hver enkelt la da i sin del av ingrediensene. Hvis bumannen hadde lite å gjøre mens de andre var ute på garnfeltene, hendte det at han benyttet tiden til å jakte på småvilt. Det han da fikk, ble det kokt kål av. (1Ml).

13 SIKFISKET pa SENHØSTEN. Få år etter at sik ble satt ut i SØlna-vassdraget, hadde den dannet en forholdsvis stor bestand i SØlensjØen. I de første årene foregikk det mest konsentrerte sikfisket om høsten. Under gytetiden samler siken seg i'store stimer i nordenden av sjøen i det den er på vei opp til gyteplassene i elva SØlna. Derfor var det hovedsakelig under gytevandringen at siken ble beskattet den første tiden. FØrste året det ble fi sket sik i SØlensjØen om høsten,var i (IM3). Under dette fisket har det aldri vært benytte,t andre redskapstyper enn garn. Reodor Vardenær og Erik Jonsen "Enkjegardsen" var de første som satte i gang med sikfisket på senhøsten. (IM5). Dette skjedde flere år før siken for alvor begynte å gjøre seg gjeldende under sommerfisket. Den første tiden dette fisket ble drevet, ga det meget godt utbytte da sikbestanden hadde stått urørt i flere år. (IM6). ildet var' bare å ta I n opp", som en informant uttrykte det. Det gikk ikke mange årene, før rendølene ble oppme~ksomme på at siken også hadde gyteplasser i sørenden av SØlensjØen. Her foregår gytingen på,sandgrunner helt ~Ør ved Håene. Med unntak av de aller første årene, har sikfisket om høsten vært drevet både i nord- og sørenden av sjøen. Selv om det bestandig har vært flest deltakere i nord, regnes det for å være like godt fiske i sørenden når først siken begynner å gå. (IM4). Både Fi skevollen og høstfi skebuene benyttes som ti lholdssted under dette fi sket Sikfisket om høsten begynner vanligvis onikring 7-10 oktober, rett etter at røyefisket er avsluttet. (IM5). Det varer gjerne frem ti l slutten av oktober eller begynnelsen av november, avhengig av når snøen kommer. (IM6). Sikfisket om høsten reguleres i dag gjennom de samme bestemmelsene som gjelder for garnfisket 'om sommeren. I og med "1.. at samtlige lotteiere har anledning til å delta, ligger deltakerantallet forholdsvi s høyt. Vanligvi s er det flere som deltar i sikfi sket enn i høstfi sket etter røye. (IM5). FØr,'Y'

14 264 garnfisket i 1968 ble regulert i garnmengder, fulgte også deltakelsen i sikfisket på senhøsten det tradisjonelle lottsystemet. Av den grunn var det tidligere stort sett de. "'. samme som deltok både i røyefisket og sikfisket. (IM6). Under sikfisket står garna ute i sjøen døgnet rundt, på samme måte som under garnfisket etter røye. Fiskerne reiser ut for å etterse -garna så fort det lysner om morgenen. I midten av oktober er ikke dette før ved 7-tiden. Garna settes ut igjen sa fort fangsten er tatt ut. Hvis det er sterk vind, er det ikke alltid mulig å få satt ut igjen garna med en gang. Da blir de tatt med inn i påve~te av at vinden skal løye. Erfaringer viser at sjøen pleier å være roligere igjen mot kvelden, slik at det er mulig å få satt ut garna på nytt. Ettersyn av garn pleier å ta fra to til fire timer, avhengig av været og garnmengden til den enkelte lotteier. Rensing og konservering av fisken finner vanligvis sted på formiddagen, umiddelbart etter at fiskerne har kommet inn igjen. FØr ble det meste av siken saltet ned, mens den i dag for det meste legges ned som rakfisk. (IM4). Sikfisket på senhøsten må anses som et eget sesongfiske. Selv om det i tid følger umiddelbart etter det tradisjonelle røyefisket, har disse to ikke noe med hverandre å gjøre. Hva organisering angår, utøves sikfisket i dag etter de samme bestemmelsene som gjelder under sommerfisket. 7.4 KONSERVERING AV FISK. Etnologen Astri Riddervold definerer konservering som betegnelse for det sterkt differensierte kompleks av teknikker som menneskene har 'utviklet for å hindre at matemner ved oppbevaring brytes ned på en slik måte at de blir sunnhetsfarlige. (Riddervold 1985:32). Det vesentlige av fisket i SØlensjØen var tidligere avgrenset til to forholdsvis korte sesonger. I løpet av disse sesongene sikret en seg et overskudd som ga grunnlag for både salg av

15 265 fi sk og vinterforsyning ti l egen husholdning. Lagrings- eller konserveringsteknikker er en av hovedmetodene som mennesker benytter for å løse periodisitetsproblemer. (Rudie 1981:317). IfØlge informantmateri alet har raking og nedsalting vært enerådende når det gjelder konservering av røye og sik i Øvre Rendal. Det meste av røyefangstene fra SØlensjØen har vært rettet mot salg. Frem til 1930-årene ble all salgsfisk saltet ned. Raking ble kun benyttet i forbindelse med fi sk S,om gikk ti l eget konsum. Dette forholdet endret seg mellom 1930 og Rakfi sken fikk etter hvert status som festmat, noe som førte til en gradvis Økning]: etterspørselen. (IM7). Den første som begynte å legge ned rakfisk for salg, var Haagen Hangaard. Økningen i etterspørsel etter rakfisk, førte ti l at en fikk bedre betalt for denne enn for saltfisk. Dette resulterte i at fiskerne i SØlensjØen gradvis la om produksjonen fra saltet til raket fisk. I dag blir' så godt som all fangst fra både røye- og sikfisket om høsten lagt ned som rakfisk. Ti l nedsalting av fi sk ble det kun benyttet tre~ønner. Både åttinger, kvartiller, halvtønner og heltønner ble anvendt. IfØlge informantene ble tønnene kjøpt hos handelsmenn i Øvre Rendal. TØnnene hadde vært brukt til oppbevaring av sild. Gamle si ldetønner ble regnet som det beste en kunne legge ned fi sk på, da de var inntrukket med fett slik at de var tette. TØnnene ble skikkelig rengjort før de ble benyttet til røye og sik. (IM6) Ved nedsalting ble det først lagt et lag med salt i bunnen av tønna. Deretter ble fisken lagt ned lagvis. Fiskene ble lagt tett side ved side. De ble liggende på skrå med buken oppå ryggen til neste. Denne måten er vanlig benyttet i forbindelse med nedsalting av sild, og omtales da som floiegging. (Norsk fiskeri og fangsthåndbok bn. l, 1949:246). I buken på hver fisk og mellom hvert lag, ble det strødd salt. Det dannet seg lake i tønna som etter hvert dekket fi sken. I Rendalen omta'les denne.~'&.. " konserveringsteknikken som hardsalting. En annen betegnelse er

16 .I.~ 266 tørrsalting, da laken dannes i tønna i motsetning til lakesalting hvor en oppløsning av salt og vann helles over matemnene. (Mathiesen 1985:49). Ved nedlegging av rakfisk presiserer informantene at en må være pinlig nøye med rensligheten. Fiskekassene som benyttes er alltid renvasket. For hver arbeidsprosess fisken gjennomgår, blir den. lagt over i rene kasser. Fisken må ikke under noen omstendighet komme i kontakt med jord. Bakterien Clostridium botulinium finnes naturlig i jord og mudder. (AKL \bn. 3, 1974:158). For at også fiskerne i minst mulig gra~ skal komme i kontakt med åpenj'ord, er det gressvoll rundt høstfiskebuene. (IMl) Den fisken som går til raking, skal håndteres mest mulig skånsomt. Det understrekes at hinnen i buk.en ikke må rives i stykker. (IM5). Blodrand og gjeller fjernes, men hodet blir sittende på. Når dette er gjort, blir fisken vasket og alt blod fjernes. Laken skal ikke inneholde blod, men være så ren som mulig. Under nedleggingen tilsettes salt og sukker. Rakfisk ble tidligere lagt ned på tretønner, men utover i 1960-årene ble disse erstattet av plastbøtter. (IM4). Det er en fast regel at fisken skal stå fra høstfisket. og henimot juletider før den er ferdig. Hvis en skal få førsteklasses kvalitet på rakfisken, må den stå kjølig.. Det skal ikke være sa kaldt at fisken fryser, men temperaturen bør he1st ikke være over +5 0 C. (IM5 ) I dette ligger det også en forsikring mot botulisme, da bakterien Clostridium. botulinium ikke vokser og produserer gift ved temperaturer under +6 0 C. (Riddervold 1985:40). I motsetning til fullsalting hvor saltkonsentrasjonen er så høy at veksten av mikroorganismer stopper, brukes det ved raking vanligvis 8-10 % salt. Dette er ikke tilstrekkelig for å stoppe all bakterievekst. Derfor må temperaturen tas med som en bremsende faktor. Sukkeret tilsettes for at melkesyrebakteriene som naturlig er til stede i fisken, skal få så gode vekstvilkår at de formerer seg lynraskt og omdanner sukkeret til syre. på den

17 261 måten senkes fiskens' ph til en så lav surhetsgrad at.clostridium botulinium ikke kan vokse, selv om temperaturen er forholdsvis høy. (Riddervold 1985:39-40)~ 7.5 INSTITUSJONALISERINGSGRADEN I FISKET. SØlensjØfisket er inndelt i tre forskjellige sesonger, sommerfisket, 'høstfisket etter røye og sikfisket på senhøsten. UtØvelsen av alt fiske i SØlensjØen har sin basis i lottsystemet. Likevel fremgår det av den foregående beskrivelsen at fisket er organisert på tildels svært ulike måter i de tre sesongene. Sammenlignet med sommerfisket og høstfisket etter røye, er sikfisket på senhøsten et fenomen som har oppstått på et langt senere tidspunkt. så.lenge lottsystemet i sin tradis jonelie form omfattet alt fiske i SØlensjØen, var det en selvfølge at sikfisket falt inn i det samme mønsteret. Ved omorganiseringen av sommerfisket i 1968 var det naturlig at sikfisket kom inn under dette regelverket, da det er den samme ressurs som beskattes i begge' sesongene. Av den grunn vil sikfisket på senhøsten falle inn under sommerfisket i.denne sammenligningen. Et overordnet prinsipp for organiseringen av sølensjøfisket, er. at det skal ytes størst mulig rettferdighet overfor samtlige lotteiere Derfor kan en si qt den Økonomiske betydningen av fisket gjenspeiles i organiseringsformen. Når alle aktiviteter i forbindelse med fisket er strengt normert, skulle en kunne slutte at det er tillagt høy verdi. Der det motsatte er tilfellet, hvor det er en løsere organisering og hver.deltaker står friere under utøvelsen, skulle det tyde på at v~rdien av fisket er mindre. Ulik verdsetting kan skyldes flere faktorer. Vesentlig i denne sammenheng er forventet størrelse på utbyttet, samt hvilken fiskeart som beskattes. Fisk som er lett å omsette og ~ir god betaling, sq~ for eksempel røye, vil Øke verdien av fisket....

18 268 Samtlige sider av høstfisket er underlagt reguleringer. Det er faste bestemmelser for antall deltakere, redskapsmengde, fordeling av fi skeplasser og utlodning av fangst. Fi skerne er organisert i permanente sa~andlingsenheter, fiskelagene. Det er kun gjennom disse at deltakerne har anledning til å utøve høstfisket. Enkeltindividenes interesser er underordnet fellesskapets. på denne måten har en sikret at samtlige lotteiere har like rettigheter og forpliktelser. Brudd på reglene kan føre ti l sanksjoner. Hvi s en fi sker har møtt frem med for dårlige redskaper, har det forekommet at vedkommende er blitt utestengt fra fisket. Organiseringen av høstfisket viser stor grad av stabilitet. Ut ifra tilgjengelig kildemateriale er det ikke mulig å påvise endringer som har hatt direkte innvirkning på den grunnleggende organiseringsformen. En vesentlig årsak til dette er at det ved tinglysningen av kontrakten for røyefisket i 1872, ble opprettet en juridisk bindende overenskomst mellom lotteierne. Det er klart at dette ti l en vi ss grad har virket konserverende. Men like viktig for opprettholdelsen av systemet er at 10tteierne gjennom den nitide organiseringen er sikret sin rett :messige del av avkastningen fra høstfisket, slik at ingen blir forfordelt. Siden 1920-årene har sommerfisket gjennomgått flere endringer. Den vesentligste er forandringen i selve ressursgrunnlaget i og med at siken fortrengte røya. Videre er det tatt i bruk en ny redskapstype, garn. Den si ste endringen er innføring av nye regler for deltakelse og utøvelse. Sommerfisket har aldri vært underkastet de samme strenge reguleringene. som en finner i røyefi sket om høsten. Lotteierne kan fri tt benytte de forskjellige fi skeplassene, såfremt de er ledige. Dette gjelder både ved bruk av not og garn. Et unntak er Langvika som regnes som den beste av de fiskeplassene, som benyttes under sommerfisket. Fordelingen av fi sket på dette st~det skjer i henhold til egne regler. Under sommerfisket har det aldri eksistert noen fast lagsordning. Fisket blir enten utøvet individuelt eller i form av uformelle samhandlingsenheter.

19 269 Sommerfisket var før av klart underordnet betydning sammenligne~ med høstfisket. Dette understrekes blant annet av at en vesentlig funksjon ved sommeroppholdet på Fiskevollen tidligere var å sette i stand redskap og utrustning ti l røyefi sket om høsten. En annen faktor som er med på å underbygge inntrykket av sommerfiskets underordnede betydning, er betalingsformen som før ble benyttet ved lei e av lo~t. Under høstfi sket var det vanlig at fisker og lotteier delte utbyttet likt. I motsetning til dette ble leien under sommerfisket betalt med en "fiskkoke" en gang iblant. Den tiden da det hovedsakelig var røye som ble beskattet om sommeren, ga fi sket et forholdsvi s begrenset utbytte i antall kilo. Dette endret seg etter at det kom sik i sjøen. Den Økte avkastningen representerte ti l å begynne med likevel ingen vesentlig endring for betydningen av sommerfisket. Tidligere var det vanskelig å få omsatt sik. Derfor ble fangstene for det meste konsumert i lotteiernes hushold. Etter at sik ble salgsvare, fikk sommerfisket Økt betydning. Mennesker som inngår i gjentatt samhandling, vil gjerne utvikle standardiserte måter å gjøre ting på. Denne standardiseringen ~r basert på tre hovedkomponenter, normer som fungerer som mål eller retningslinjer for atferd, roller grunnlagt på normer og atferdsmønstre knyttet ti l normer og roller. Atferd som er standardisert på denne måten, benevnes som institusjonalisert atferd. Hele systemet av standardiserte atferdsmønstre ka,lles en institusjon. (Bunter, Whitten 1976:217). Med bakgrunn i denne defini s jonen kan både sommer- og høstfisket betegnes som institusjoner. Begge utøves i henhold til normer som er felles fpr samtlige utøvere. Normeringen i høstfisket er likevel langt sterkere enn i sommerfisket. Dette har resultert i en større grad av standardise~ing av atferdsmønst~e.. og samhandling. En kan derfor konkludere med at institusjona1i seringsgraden i høstfisket er stør;rre"enn i sommerfisket. A.rsaken til dette finner en i høstfiskets overordnede Økonomiske betydning. Den sterke institusjonaliseringen har.virket konserverende for organiseringen av høstfisket. ~'i"

20 270 8 SØlENSJØFISKETS ØKONOMISKE BETYDNING.. "" Ved matrikuleringsarbeidene på og 1800-ta11et ble de store.fiskevannene i Øvre Rendal sett på som henimot verdiløse. I matrikkelen fra 1723 er fisket i SØ1ensjØe~ omtalt som "RØye og ørret Fiskerj af ej SØnder1ig Verdj", med skyld på ett skinn. Det samme gjelder også for Isteren og Øvre del av Trysilelva. Kola fikk derimot en skyld på to skinn. I protokollen for jordeavgiften for Rendalens prestegjeld, i henhold til forordning av 1. oktober 1802, er bru'l\.erne av samtlige matrikulerte fiskevann fritatt fra å betale skyid.~for Kola og SØlensjØens vedkommende er dette begrunnet på følgende måte: Ansees saa lide indbringende at samme ej kan give noget overskudd fra bekostningerne af fiske-redskaber samt Arbeide og de ordinære skatters udrede1se. Ansettes derfor ikke til nogen verd. Ved Isterenog Øvre del av Trysilelva er dette avmerket:' Ansees at kunde neppe lønne Redskaber og Arbeide ved fiskeriet. AnfØres derfor ikke i Taxt. I forbindelse med matrikkelforarbeidene i årene , ble det foretatt en samlet vurdering av ressursgrunnlaget i hvert enkelt tinglag. Forhandlingene vedrørende Rend~len tinglag fant sted i I forhandlingsprotokollen til "Districts Matrieulerings Commissionen i Østerdalen FogderiIl ble 'det innført følgende bemerkning om verdien av fiskevannene: For Thinglauget haver adskillige SØer og Vanddrage, hvorudi fiskes, undertiden med fordel men ikke sjelden treffer det, at naar for Fiskeredskabene og Arbeydet derved giøres Ber~gning, saa overstiger Bekostningerne den hele Gevinst, hvoroverogså at Fiskerierne maa ansees for en ikkun lidet fordee1aktig Hjelpe-Næring i det hele. De refererte bemerkningene om verdien 'av fisket i Rendalen.inpeholder troiig en kjerne av sannhet, dersom en kun legger rent Økonomiske forhold til grunn for vurderingen. Betydningen

21 271 av innlandsfisket kan imidlertid ikke utelukkende vurderes i forhold til den pengeverdi det hadde. Det er opplagt at fiskehus, båter og redskap i seg selv har representert store verdier. I mange tilfeller ville trolig disse investeringene langt overskride den konkrete verdien av det årlige utbyttet av fisket. En faktor, som her må tas i betraktning, er at binding av fiskeredskaper og bygging av fiskehus og båter svært ofte ble utført av den fiskeberettigede selv. Dette arbeidet ble vanligvis lagt til perioder av året hvor det var lite annet i~ntektsgivende arbeid. Videre ble også materialene for en stor del skaffet tilveie fra gårdens egne ressurser. En kan i denne sammenheng ikke snakke om investering av kapital, men derimot om investering av arbeidsinnsats. Verdiene som fiskeut~ rustningen representerer er derfor akkumulert gjennom det arbeidet som er nedlagt, og kan vanskelig måles i kroner og øre. En annen side er at både fiskehus, båter og redskap kan brukes forholdsvis lenge før de må skiftes ut. Selv om det årlig må utføres vedlikehold, er det likevel ikke behov for A nedlegge like stor arbeidsinnsats hvert år. Når en skal vurdere innlandsfiskets betydning, er det flere faktorer som må komme i betraktning. Et vesent1ig'aspekt er at utøvelsen avgrenser seg til forholdsvis korte sesonger. Det er vanligvis i forbindelse med gytetiden at fisken lettest kan, fanges på en lønnsom måte. Store mengder fisk konsentreres på avgrensede områder enten inne på selve gyteplassene eller på veien dit. I løpet av den korte tiden gytingen pågår, kan produks jonen fra store områder fiskes opp på et meget begrenset felt. Dette gjelder både sik og røye. (Norsk fiskeri og fangsthåndbok bn ~ 1,,1949: 657). Typiske eksempler på dette er høstfisket etter røye og sikfisket på senhøsten i SØlensjØen. Det er også gytevandringene som danner grunnlag for notfisket i Rena-elva. Derimot er forholdene noe annerledes under sommerfisket i SØlensjØen. Tidligere ble dette drevet i den korte perioden rundt sankthans, da røya trakk inn på de strandnære områdene. I dag kan en fiske gjenilqm hele sommerperi'oden som et resultat av at det kom sik i sjøen og kunstfibergarn ble tatt i bruk. Selv om det eksisterer unntak, kan en si at inn1ands