1. IDENTITETSVILKÅRET I STATSBORGERLOVEN 7

Transkript

1 HØRING forslag til endringer i lov 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap (statsborgerloven) og forskrift 30. juni 2006 nr. 756 om erverv og tap av norsk statsborgerskap (statsborgerforskriften)... 1 liste over Høringsinstanser Identitetsvilkåret i statsborgerloven Bakgrunn og gjeldende rett Utenlandsk rett Departementets forslag INNFØRING AV SÆRREGLER KNYTTET TIL IDENTITETSVILKÅRET FOR BARN Bakgrunn og gjeldende rett Utenlandsk rett Departementets forslag INNFØRING AV SÆRREGLER KNYTTET TIL IDENTITETSVILKÅRET FOR PERSONER OVER 18 ÅR Bakgrunn og gjeldende rett Utenlandsk rett Departementets forslag SØKERENS OPPLYSNINGSPLIKT Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag KRAVET TIL OPPHOLDStid Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag BARN UNDER TO ÅR SOM SØKER OM STATSBORGERSKAP SOM BIPERSONER Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag BARN SOM SØKER STATSBORGERSKAP SOM BIPERSON OG SOM BLIR 18 ÅR MELLOM SØKNADSTIDSPUNKTET OG VEDTAKSTIDSPUNKTET Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag OVERGANGSREGLER FOR ADOPTERTE BARN Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag FORSLAG OM NYE REGLER FOR BEREGNING AV KARENSTID Innledning Tidspunktet for den straffbare handlingen som utgangspunkt for Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag Felles tabell for utregning av all karenstid Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag Side 6

2 9.4. Karenstidsberegning ved dom bestående av forskjellige reaksjonsformer (deldom) Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag Beregning av karenstid ved gjentatte dommer og forelegg for straffbart forhold Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag Øvrige endringer i statsborgerforskriften kapittel KRAVET TIL SAMMENHENGENDE OPPHOLD I STATSBORGERLOVEN 15 TIL Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag UNNTAKSREGLER FOR SØKERE MED SPERRET ADRESSE I FOLKEREGISTERET Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag HUSSTANDSMEDLEMMER TIL MILITÆRT PERSONELL SOM ER BEORDRET TIL TJENESTE I UTLANDET Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag EKTEFELLER TIL KOLA-NORDMENN Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag SÆRREGLER FOR PERSONER SOM HAR FÅTT UTSTEDT NORSK PASS SELV OM DE IKKE ER ELLER HAR VÆRT NORSKE STATSBORGERE Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag VURDERING AV LØSNINGSKRAVET NÅR UTLENDINGSNEMNDA ER BEHANDLENDE INSTANS Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag SØKNAD OM STATSBORGERSKAP PÅ FASTSATT SKJEMA Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag RUTINER FOR Å STILLE BEHANDLINGEN AV SØKNADER I BERO JF. STATSBORGERLOVEN 30 ANNET LEDD Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag GJENERVERV AV NORSK STATSBORGERSKAP FOR BARN AV NORSKE BORGERE Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag SAKER SOM BERØRER GRUNNLEGENDE NASJONALE INTERESSER Side 7

3 19.1. Bakgrunn og gjeldende rett Departementets forslag FORSLAGENES ØKONOMISKE OG ADMINISTRATIVE KONSEKVENSER.. 35 VEDLEGG 1 - FORSLAG TIL ENDRINGER I STATSBORGERLOVEN Side 8

4 1. IDENTITETSVILKÅRET I STATSBORGERLOVEN Bakgrunn og gjeldende rett Statsborgerloven 7 første ledd bokstav a fastsetter at det gjelder et identitetsvilkår for erverv av norsk statsborgerskap. Identitetsvilkåret innebærer at søkeren må ha dokumentert eller på annen måte klarlagt sin identitet når forvaltningen treffer vedtak om innvilgelse av norsk statsborgerskap. Statsborgerforskriften 1-1 fastsetter at kravet til dokumentert identitet som hovedregel anses oppfylt dersom søkeren framlegger et originalt, gyldig pass. Enkelte søkere har ikke mulighet til å framlegge gyldig nasjonalitetspass. Det kan gjøres unntak fra kravet i forskriften 1-1 om originalt gyldig pass dersom søkeren omfatte av følgende tilfeller: 1. Søkerens tidligere hjemland mangler en fungerende sentraladministrasjon, eller det av andre grunner er umulig å framskaffe originalt, gyldig pass. 2. Søkeren hadde berettiget grunn til å forlate hjemlandet uten originalt, gyldig pass, og hensynet til søkerens sikkerhet tilsier at vedkommende ikke kontakter tidligere hjemlands myndigheter. Statsborgerforskriften 1-2 annet ledd fastsetter at identiteten anses for klarlagt etter en konkret vurdering, dersom opplysningene om søkeren ikke gir grunn til tvil. Dette gjelder selv om søkeren har framstått med forskjellige identiteter. Bestemmelsen er et pålegg til forvaltningen om å foreta en helhetsvurdering av de framlagte opplysningene om identitet, jf. også Arbeids- og inkluderingsdepartementets ikrafttredelsesrundskriv til statsborgerloven A-8/2006 som utdyper hvordan bestemmelsene i statsborgerforskriften skal forstås. Ordlyden i gjeldende statsborgerlov 7 første ledd bokstav a, jf. statsborgerforskriften 1-1 og 1-2, kan forstås både som en anvisning på søkerens opplysningsplikt og på hvilke beviskrav som gjelder ved vurderingen av om opplysningene om søkerens identitet er korrekte. Både Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE)viser til at det ikke framgår klart hvilke beviskrav som gjelder ved vurderingen av identitetsvilkåret i statsborgerloven. Departementet har på den bakgrunn og etter vurdering av en praksisforeleggelse utstedt rundskriv AI 80/09 om vurdering av identitet etter statsborgerloven. Det framgår av instruksen at det alltid skal foretas en ny selvstendig vurdering av identiteten til søkeren etter statsborgerloven, før det kan fattes vedtak om innvilgelse av norsk statsborgerskap. Tidligere identitetsvurderinger foretatt etter utlendingsloven skal inngå som et sentralt moment i identitetsvurderingen etter statsborgerloven. Side 9

5 Videre framgår det av rundskrivet at det gjelder to beviskrav ved identitetsvurderingen etter statsborgerregelverket. Hovedregelen er at det må være åpenbart at det framlagte passet viser søkerens rette identitet for at identitetsvilkåret i statsborgerloven 7 første ledd bokstav a, jf. statsborgerforskriften 1-1, skal anses som oppfylt. Med åpenbart menes her kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Dette betyr at sannsynlighetsgraden ligger et sted mellom alminnelig sannsynlighetsovervekt og det som regnes som sikkert. Unntaket fra dokumentasjonskravet i statsborgerforskriften 1-1 gjelder i de tilfellene som nevnt i statsborgerforskrift 1-2. Beviskravet er da at det må foreligge alminnelig sannsynlighetsovervekt for at den opplyste identiteten er riktig. Dette forstås som at det må være mer enn 50 prosent sannsynlig at den opplyste identiteten er riktig Utenlandsk rett Etter dansk og islandsk rett foretas det ikke noen ny identitetsvurdering i forbindelse med en søknad om statsborgerskap. Identiteten anses som klarlagt ved innvilgelse av førstegangs oppholdstillatelse. Den finske statsborgerloven 6 inneholder en bestemmelse om at identiteten har utretts tillförligt. Bestemmelsen inneholder en opplisting av hvilke opplysninger som kan bidra til å utrede identiteten. Den svenske statsborgerloven 11 nr. 1 inneholder en bestemmelse om at søkeren må ha styrkt sin identitet. Videre følger det av samme bestemmelse at søkere som ikke klarer å styrka sin identitet, likevel kan erverve svensk statsborgerskap dersom søker har hatt oppholdstillatelse i Sverige i 8 år med den samme identiteten og gør sannolikt at den opplyste identiteten er riktig. Etter svensk rett kan et statsborgerskap ikke tilbakekalles, selv om det i ettertid kommer fram at statsborgerskapet er gitt på grunnlag av uriktige opplysninger, herunder at søker har oppgitt feil identitet Departementets forslag Departementet finner at gjeldende regler i statsborgerloven og - forskriften ikke er tilstrekkelig klare på hvilket beviskrav som gjelder ved identitetsvurderingen. Departementet har derfor sendt ut rundskriv AI 80/09 om vurdering av identitet etter statsborgerloven. Departementets vurdering er at reglene knyttet identitetsvurderingen i statsborgerloven bør framgå direkte av enten statsborgerloven eller forskriften. Departementet foreslår at identitetsvilkåret i statsborgerloven 7 første ledd bokstav a endres slik at søkeren på vedtakstidspunktet må ha klarlagt sin identitet. Videre foreslår departementet å presisere statsborgerforskriften 1-1 og 1-2 slik at det framgår at det gjelder to beviskrav ved vurderingen av identitetsvilkåret i statsborgerssaker. Beviskravene vil være likelydende med de beviskrav som framgår av rundskriv AI -80/09. Side 10

6 Departementet foreslår at hovedregelen skal følge av statsborgerforskriften 1-1 og innebære at alle som søker om norsk statsborgerskap i utgangspunktet skal oppfylle det strengeste beviskravet. Beviskravet innebærer at det må være åpenbart at de framlagte opplysningene viser søkerens rette identitet. Med åpenbart menes her kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Dette betyr at sannsynlighetsgraden ligger et sted mellom alminnelig sannsynlighetsovervekt og det som regnes som sikkert. Dersom søkeren ikke kan klarlegge sin identitet jf. hovedregelen i forskriftens 1-1 foreslår departementet at det skal kunne gjøres unntak, jf. forslag til statsborgerforskriften 1-2 i følgende tilfeller: 1. Søkerens tidligere hjemland mangler en fungerende sentraladministrasjon, eller det av andre grunner er umulig å framskaffe originalt, gyldig pass. 2. Søkeren hadde berettiget grunn til å forlate hjemlandet uten originalt, gyldig pass, og hensynet til søkerens sikkerhet tilsier at vedkommende ikke kontakter tidligere hjemlands myndigheter. For disse tilfellene foreslår departementet at beviskravet skal være at det må foreligge alminnelig sannsynlighetsovervekt for at de framlagte opplysningene viser søkerens rette identitet. Med alminnelig sannsynlighetsovervekt menes her at det må være mer enn 50 prosent sannsynlig at den opplyste identitet er riktig. Vurderingen av om identitetsvilkåret er oppfylt vil inneholde flere momenter. Utgangspunktet er at søkeren ved søknad om norsk statsborgerskap skal legge fram et originalt, gyldig pass utstedt av hjemlandets myndigheter. Det skal imidlertid være mulig å oppfylle vilkåret gjennom annen dokumentasjon, som for eksempel et EU IDkort som oppfyller kriterier for utstedelse av et nasjonalitetspass. Departementet mener videre at identitetsvilkåret vil kunne anses som oppfylt selv om søkerens pass ikke var gyldig på vedtakstidspunktet. Det avgjørende er at det er åpenbart eller alminnelig sannsynlighetsovervekt for at de framlagte opplysningene viser søkerens rette identitet. Dersom utlendingsmyndighetene finner det nødvendig kan de likevel be om at passet fornyes eller at søkeren framlegger andre opplysninger som bevis på sin identitet. Departementet foreslår endringer i statsborgerloven 7 første ledd bokstav a og endringer statsborgerforskriften 1-1 og 1-2, se vedlegg. 2. INNFØRING AV SÆRREGLER KNYTTET TIL IDENTITETSVILKÅRET FOR BARN 2.1. Bakgrunn og gjeldende rett Det vil ofte hefte identitetstvil ved barn av en forelder med ikke klarlagt identitet. Dette gjelder først og fremst barn som har samme etternavn som denne forelderen. Disse barna er svært ofte barn av tidligere asylsøkere som er innvilget ordinær oppholdstillatelse i Norge. Barna vil i de fleste tilfeller få avslag på en søknad om norsk statsborgerskap, med den begrunnelse at identiteten deres ikke anses som klarlagt. En Side 11

7 mulig konsekvens av denne praksisen er at også barnebarn av person med ikke klarlagt identitet vurderes på samme måte og får avslag på sin søknad om statsborgerskap. Det at foreldrene tidligere har tilbakeholdt opplysninger om egen identitet eller ikke har maktet å klarlegge sin identiet, slik at barn ikke får norsk statsborgerskap, påvirker barnas nåværende og framtidige situasjon. Statsborgerskapet er avgjørende for en rekke rettigheter og plikter i det norske samfunnet. Som noen av de sentrale rettighetene kan nevnes retten til å stemme ved valg til Stortinget, ubetinget rett til opphold i Norge og muligheten til å inneha embeter og enkelte stillinger i den norske stat. Statsborgerskap gir også rett til norsk pass og har betydning for den enkeltes muligheter til å forflytte seg over landegrenser. UDI har tatt opp problemstillingen med identitetsvurderingen av barn. Direktoratet anbefaler at barn undergis en annen identitetsvurdering enn voksne, og at barn kan innvilges statsborgerskap til tross for at det hefter tvil ved en av foreldrenes identitet. UDI har derfor bedt departementet vurdere å endre regelverket slik at det ivaretar situasjonen for barn. Utgangspunktet er at identitetsvilkåret i statsborgerloven gjelder for barn på lik linje med voksne. Loven inneholder ingen unntak fra identitetsvilkåret for barn. Barn kan søke på selvstendig grunnlag, dersom de er fylt 12 år eller søke som biperson, men det stilles alltid krav om at identiteten skal være dokumentert eller klarlagt, jf. statsborgerloven 7 første ledd bokstav a. Ved søknad om norsk statsborgerskap som biperson fremmes søknaden som regel samtidig med en av foreldrene og det stilles ikke noe alderskrav til barnet, jf. statsborgerloven 17. Dersom hovedpersonen (forelderen) får avslag på sin søknad grunnet tvil om identitet, vil barnet også få avslag på sin søknad. Dette fordi innvilgelse av norsk statsborgerskap etter statsborgerloven 17 forutsetter at hovedpersonens søknad innvilges. For det tilfellet at den andre forelderen allerede er norsk statsborger, vil søknaden fra barnet likevel måtte vurderes etter bestemmelsen i 17. I disse tilfellene vil utlendingsmyndighetene vurdere barnets identitet. Identitetstvil hos den ene av foreldrene vil da kunne ha avgjørende betydningen for utfallet av barnets søknad om statsborgerskap. Barn som har fylt 12 år kan fremme en selvstendig søknad om statsborgerskap dersom foreldrene samtykker til dette. I disse sakene vil det foretas en selvstendig vurdering av barnets identitet, men også i disse tilfellene vil eventuell identitetstvil hos foreldrene ha avgjørende betydning for utfallet av barnets søknad om statsborgerskap Utenlandsk rett Den svenske statsborgerloven inneholder regler om at barn som er født i Sverige og som er statsløse kan bli svenske statsborgere ved melding. Videre framgår det at utenlandske barn kan erverve svensk statsborgerskap ved melding, dersom melding Side 12

8 leveres av den eller de som har foreldreansvaret, barnet har permanent oppholdstillatelse i Sverige og har vært bosatt i Sverige i fem år. Dette gjelder uavhengig av om foreldrene eller de som har foreldreansvaret er svenske statsborgere. Det gjelder imidlertid et vilkår om at melding må være levert innen barnet har fylt 18 år. Meldingsadgangen stiller ikke opp et identitetsvilkår, slik det gjelder for de som søker om svensk statsborgerskap. Den finske statsborgerloven 9 nr. 4 inneholder en særbestemmelse om erverv av finsk statsborgerskap for barn som er født i Finland. Den fastsetter at barn født i Finland erverver finsk statsborgerskap på grunnlag av fødselssted, dersom barnets foreldre har flyktningstatus i Finland, eller er gitt opphold av andre beskyttelsesgrunner. Dersom bare en av foreldrene har opphold av beskyttelsesgrunner, forutsettes det at barnet ikke erverver den andre av foreldrenes statsborgerskap ved fødsel Departementets forslag Departementet vurderer det som uheldig at et stort antall barn som er fast bosatt i landet med sterk tilknytning til landet, og som skal fortsette å bo her med ordinære tillatelser, ikke har utsikter til å kunne erverve norsk statsborgerskap. Staten har et legitimt behov for å kjenne identiteten til de personene som innvilges norsk statsborgerskap. Barn som ikke har klarlagt sin identitet vil kunne være registrert med en (ikke klarlagt) identitet i Norge og registrert med en annen identitet i sitt opprinnelige hjemland, med det resultat at barnet har mulighet til å operere med to identiteter. Dersom norske myndigheter skulle innvilge norsk statsborgerskap til disse barna ville det innebære at barnet ville ha både statsborgerskap og pass knyttet til den norske identiteten. Barnet vil i teorien også kunne få utstedt pass fra sitt opprinnelige hjemland med sin andre identitet. Dette kan bidra til økt risiko for misbruk av identiteter. Disse forholdene illustrerer hvorfor det er nødvendig å ha et strengt identitetskrav både i utlendingsloven og statsborgerloven. Hensynet til barnets beste tilsier imidlertid at barn ikke bør være avskåret fra muligheten til å erverve norsk statsborgerskap på grunn av at foreldrene ikke har klarlagt sin identitet. Barn er selvstendige rettssubjekter som bør få klarlagt sin identitet uavhengig av foreldrenes tidligere handlinger. Barna har ingen skyld i at foreldrene har unndratt opplysninger om egen identitet, og bør derfor ikke lastes for foreldrenes handlinger. Barn som er bosatt i Norge og som betrakter Norge som sitt hjemland bør ha muligheter til å erverve norsk statsborgerskap. Dette gjelder særlig barn som er født i riket eller som har tilbrakt store deler av sitt liv her. Disse barna vil ofte ha en langt større tilknytning til Norge enn til foreldrenes hjemland. Departementet viser til at både Finland og Sverige har løsninger for barn i en tilsvarende situasjon i sin statsborgerlovgivning. Departementets vurdering er at Norge også bør ha særregler i statsborgerlovgivningen som ivaretar situasjonen for barn. Side 13

9 Det bør etter departementets syn skilles mellom barn som er født i Norge og barn som har innvandret til Norge. Departementet foreslår derfor at barn som er født i Norge og som har fått registrert sin identitet i Det sentrale folkeregisteret (folkeregisteret) skal anses for å ha klarlagt sin identitet, jf. statsborgerloven 7 første ledd bokstav a. Departementet foreslår videre at barn som har innvandret til Norge, som oppfyller vilkårene for bosettingstillatelse, og som har vært registrert med den samme identitet i folkeregisteret i minst fem år, anses for å ha klarlagt sin identitet, jf. statsborgerloven 7 første ledd bokstav a. Dette bør bare gjelde dersom det ikke har framkommet nye opplysninger om søkerens identitet i ettertid som gir grunn til å tvile på tidligere oppgitte opplysninger om identitet. Dersom søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger, eller har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, kan statsborgerskapet tilbakekalles der omgjøringsadgang følger av forvaltningsloven 35 eller alminnelige forvaltningsrettslige regler, jf. statsborgerloven 26. I tillegg foreslår departementet at barn som søker om statsborgerskap som bipersoner, sammen med eller i etterkant av sine foreldre, i medhold av statsborgerloven 17, skal gis rett til statsborgerskap selv om foreldrene får avslag på sin søknad, dersom avslaget skyldes at identitetsvilkåret ikke er oppfylt. Betingelsen er at foreldrene oppfyller øvrige vilkårene og at barna oppfyller samtlige vilkår for erverv av norsk statsborgerskap. Departementet foreslår et nytt tredje ledd i statsborgerloven 7og et nytt tredje ledd i statsborgerloven 17, se vedlegg. 3. INNFØRING AV SÆRREGLER KNYTTET TIL IDENTITETSVILKÅRET FOR PERSONER OVER 18 ÅR 3.1. Bakgrunn og gjeldende rett Den kunnskapen departementet har viser at 95 prosent av alle som søker asyl i Norge ankommer uten identitetsdokumenter. Det kan være flere grunner til dette. Asylsøkere kan komme fra land som ikke kan utstede offisielle identitetsdokumenter eller fra land hvor de offisielle identitetsdokumentene mangler tilstrekkelig notoritet til at norske myndigheter kan legge de til grunn, som for eksempel Somalia og Irak. De kan ha blitt forfulgt av myndighetene i landet de kommer fra og kvittet seg med dokumentene for ikke å bli identifisert om de blir tatt underveis i flukten. De kan ha blitt rådet av menneskesmuglere til å skjule identitetsdokumentene sine. En grunn kan være at asylsøkere utgir seg for å være en annen enn den de er for å styrke asylsøknaden sin. En annen grunn kan være at vedkommende vil undra seg straffeskyld. Enkelte grupper tidligere asylsøkere som er innvilget ordinære oppholdstillatelser i Norge klarer ikke å framskaffe tilstrekkelig opplysninger til å dokumentere eller klarlegge sin identitet, jf. kravene i statsborgerloven 7 første ledd bokstav a. Det er Side 14

10 som nevnt ovenfor flere årsaker til dette. I slike tilfeller vil søkeren få avslag på sin søknad om norsk statsborgerskap. Enkelte personer, som har unndratt opplysninger om egen identitet i tilknytning til tidligere utlendingssaker, og som har søkt om og fått avslag på norsk statsborgerskap, anfører at de bør ha muligheten til å gjøre opp for seg. Det har ikke vært mulig å framskaffe en oversikt over antallet personer som er fast bosatt i Norge med ordinære oppholdstillatelser, men uten å ha klarlagt sin identitet. Det framgår imidlertid av UDI sitt rundskriv at identitetsopplysninger, -undersøkelser og -vurderinger i saker etter utlendingsloven skal synliggjøres ved at de skal gå fram av både vedtak og registreringer i Datasystemet for utlendings - og flyktningsaker (DUF). Direktoratets tall for 1. tertial 2009 viser at i alt 252 statsborgerskapssøknader ble avslått fordi søkerne ikke oppfylte identitetsvilkåret. Av disse 252 avslagene gjelder 113 søknader fra barn. Antall søknader om statsborgerskap som er blitt behandlet i samme periode er saker Utenlandsk rett Den svenske statsborgerloven regulerer de tilfellene hvor søker har endret sin identitet i løpet av oppholdet i Sverige. I disse tilfellene åpnes det for at søker likevel kan få svensk statsborgerskap. Botidskravet er da 8 år (i stedet for 5 år), og den regnes fra det tidspunktet ny identitet ble oppgitt. I tillegg kreves det at søkeren gør sannolikt at den opplyste identiteten er rett. Den finske statsborgerloven 6 inneholder en særbestemmelse om at når en utlending har hatt den samme identiteten registrert i det finske folkeregisteret i minst 10 år, anses identiteten som tilstrekkelig utredet Departementets forslag Departementet mener at det er uheldig at et stort antall mennesker blir boende i landet over lang tid med ordinære tillatelser, men uten utsikter eller muligheter til å få klarlagt sin identitet. Disse vil ikke kunne erverve norsk statsborgerskap. Dette har uheldige konsekvenser både for den enkelte og for samfunnet. Det kan tenkes som en mulig løsning på dette problemet at det innføres en særregel som gjør det mulig også for denne gruppen å oppfylle identitetsvilkåret i statsborgerloven. Det er imidlertid en rekke argumenter som taler mot innføring av en slik særregel. Staten må ha systemer for sikker identifisering fordi staten har et legitimt behov for å kjenne identiteten til de personene som innvilges norsk statsborgerskap. Kunnskap om personers rette identitet er en forutsetning for å ivareta viktige samfunnsinteresser, så som et velfungerende næringsliv og offentlige myndigheters virksomhet. Hensynet til rikets sikkerhet, statens mulighet til å avsløre internasjonal kriminalitet og krigsforbrytelser, og utenrikspolitiske hensyn begrunner dette behovet, og er bakgrunnen for identitetsvilkåret i statsborgerloven. Side 15

11 Et endret trusselbilde med en økt terrortrussel gjør at staten må ha effektive systemer for en sikker identifisering av personer som er bosatt i landet. Økt mobilitet over landegrenser medfører økt risiko for misbruk av identiteter. I teorien vil en person kunne operere med to identiteter, dersom vedkommende er registrert med en (ikke klarlagt) identitet i Norge og med en annen identitet i sitt opprinnelige hjemland. Dersom norske myndigheter skulle innvilge norsk statsborgerskap til slike personer, vil det innebære at de får rett til et norsk pass. De samme personene vil i teorien også kunne få utstedt et nasjonalitetspass fra sitt opprinnelige hjemland under en annen identitet. Krigsforbrytere vil kunne skjule seg bak en falsk identitet. Personer som er involvert i terrorvirksomhet eller annen internasjonal kriminalitet vil kunne unndra seg straffeforfølgning ved å ta i bruk en falsk identitet. Disse forholdene illustrerer hvorfor det er nødvendig å ha et strengt identitetskrav både i utlendingsloven og statsborgerloven. På den annen side er det en rekke argumenter som taler for å innføre en slik særregel. Ikke klarlagt identitet kan utvikle seg til å bli et samfunnsproblem når det er mange personer med lovlig opphold i riket med en slik uavklart status. Departementet mener at det er uheldig at et stort antall mennesker blir boende i landet over lang tid med ordinære tillatelser, men uten utsikter eller muligheter til å få avklart sin identitet. Disse vil ikke kunne erverve norsk statsborgerskap. Det er ønskelig at personer som bor permanent i Norge blir norske statsborgere. Det å ha statsborgerskapet i det landet man bor og har til intensjon å bli boende i, vurderes av mange som et viktig skritt for å bli et fullverdig medlem av samfunnet. Det kan være til hinder for den enkeltes integrering og samfunnsdeltakelse at de utelukkes fra å erverve norsk statsborgerskap. Staten har også en interesse i at personer som er fast bosatt i landet føler en tilknytning til Norge og føler seg inkludert i storsamfunnet. Gjeldende statsborgerlov inneholder allerede regler som bidrar til å redusere risikoen for misbruk av identitet. Et eksempel på dette er statsborgerlovens krav om at det skal foretas en ny og selvstendig identitetsvurdering ved en søknad om norsk statsborgerskap, selv om identiteten har blitt vurdert i forbindelse med tidligere saker etter utlendingsloven. Et annet eksempel er statsborgerlovens bestemmelser om tilbakekall av norsk statsborgerskap, jf. statsborgerloven 26. Et vedtak om norsk statsborgerskap kan tilbakekalles etter lovens 26 annet ledd der omgjøringsadgang følger av forvaltningsloven 35 eller alminnelige forvaltningsrettslige regler. Tilbakekall av statsborgerskap som er bygget på uriktige eller ufullstendige opplysninger, kan likevel bare foretas hvis søkeren mot bedre vitende har gitt de uriktige opplysningene, eller har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket. Departementet vurderer at en hensiktmessig løsning kan være å innføre en særregel i statsborgerloven for søkere med lang botid i landet som oppfyller vilkårene for bosettingstillatelse, men som ikke klarer å oppfylle identitetsvilkåret i gjeldende statsborgerlov 7 første ledd bokstav a. En løsning kan være at identiteten skal anses Side 16

12 som klarlagt, dersom søkeren har vært registrert i folkeregisteret med den samme identiteten for eksempel i minst 10 år og det ikke framkommer nye opplysninger som gir grunn til å tvile på søkerens oppgitte identitet. Dette kan gjøres ved å innføre et nytt fjerde ledd i statsborgerloven 7, slik det framgår at det vedlagt utkastet til lov- og forskriftstekst. Vi ber høringsinstansene om å gi innspill på om det bør innføres en særregel for personer over 18 år med lang botid og ikke klarlagt identitet, hensyn for og i mot og hvordan en slik bestemmelse eventuelt bør utformes. 4. SØKERENS OPPLYSNINGSPLIKT 4.1. Bakgrunn og gjeldende rett Statsborgerloven 29 første ledd fastsetter at utlendingsmyndighetene kan gi søkeren pålegg om å gi opplysninger som kan ha betydning for vedtak om statsborgerskap, og framskaffe nødvendig dokumentasjon og møte personlig. En presisering av søkerens opplysningsplikt i statsborgerskapssaker når det gjelder identitetsvilkåret, følger i dag av statsborgerloven 7 første ledd bokstav a om at søkeren skal dokumentere eller på annen måte klargjøre sin identitet. Det følger av gjeldende statsborgerforskrift 1-1 at søkeren skal framlegge originalt gyldig pass. I tillegg til reglene om søkerens opplyningsplikt i statsborgerloven, følger det av ulovfestet rett i den alminnelige forvaltningsretten at den som søker om et gode også skal føre bevis for at det rettsendrende faktum er tilstede. Dette betyr at den som søker om norsk statsborgerskap i utgangspunktet allerede har en generell plikt til å legge fram alle opplysninger som er nødvendig for at utlendingsmyndighetene skal kunne ta stilling til om de rettslige vilkårene for statsborgerskap er oppfylt Departementets forslag Etter departementets syn vil en tydeliggjøring av søkerens opplysningsplikt kunne bidra til å effektivisere saksbehandlingen. Departementet forslår derfor at det innføres en ny regel i statsborgerloven 29, som fastsetter at søkeren har generell plikt til å legge fram alle opplysninger som er av betydning for statsborgerskapssøknaden. Departementet foreslår et nytt første ledd i statsborgerloven 29 og endringer i tidligere første ledd som blir til nytt annet ledd, se vedlegg. Side 17

13 5. KRAVET TIL OPPHOLDSTID 5.1. Bakgrunn og gjeldende rett Statsborgerloven 7 første ledd bokstav e stiller krav om at søkeren til sammen har syv års opphold i riket i løpet av de siste ti årene med oppholds- eller arbeidstillatelser av minst ett års varighet. Hvis ikke annet er bestemt, gis førstegangstillatelse for ett år, jf. utlendingsforskriften 15 fjerde ledd. Varigheten av en tillatelse gitt etter utlendingsforskriften 22 eller 24 (om arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse til familiemedlem o.l.) skal imidlertid ikke overstige utløpet av hovedpersonens tillatelse, jf. utlendingsforskriften 15 sjette ledd, som gjelder tilsvarende ved fornyelse, jf. utlendingsforskriften 37 jf. 38 fjerde ledd. Dersom søker med tillatelser gitt etter utlendingsforskriften 22, 24 eller 37 ikke får tillatelse samtidig med hovedpersonen, medfører begrensningen i 15 sjette ledd og 38 fjerde ledd at vedkommende vil få en tillatelse av mindre enn ett års varighet. Opphold med slik tillatelse vil dermed ikke regnes med i botiden ved søknad om statsborgerskap, jf. statsborgerloven 7, 11, 12, 15 til 17 og statsborgerforskriften 8-1 og 8-3. Den samme problemstillingen vil oppstå når ny utlendingslov trer i kraft. Etter ny utlendingslov 60 første ledd vil førstegangs oppholdstillatelse gis som midlertidig oppholdstillatelse for inntil tre år. Med mindre annet er fastsatt i eller i medhold av loven, skal tillatelse gis for minst ett år. Varigheten av en tillatelse gitt etter bestemmelsene i kapittel 6 om familieinnvandring skal imidlertid ikke overstige utløpet av tillatelsen til referansepersonen, jf. ny utlendingslov 60 første ledd tredje punktum. Dette vil også gjelde ved fornyet tillatelse, jf. forslag til i ny utlendingsforskrift Departementets forslag Begrunnelsen for avgrensning til tillatelser gitt for minimum ett år i statsborgerloven var at tillatelser med kortere varighet sjelden vil gi forventning om varig opphold. I forarbeidene til statsborgerloven nevnes en rekke eksempler på slike tillatelser, slik som visum, sesongarbeidstillatelse og tillatelse til foreldre på maksimum ni måneder. Spørsmålet om hvordan tillatelser etter utlendingsforskriften 22, 24 og 37 skal vurderes ble ikke drøftet. Departementet mener at de hensyn som begrunner et krav til ettårige tillatelser ikke gjør seg gjeldende i forhold til personer som gis tillatelser etter utlendingsforskriften 22, 24 og 37. Departementet foreslår derfor at det gjøres en regelverksendring slik at nevnte tillatelser medregnes i oppholdstiden. Departementet foreslår et nytt femte ledd i statsborgerloven 7, se vedlegg. Side 18

14 6. BARN UNDER TO ÅR SOM SØKER OM STATSBORGERSKAP SOM BIPERSONER 6.1. Bakgrunn og gjeldende rett Barn av den som erverver eller har ervervet norsk statsborgerskap kan erverve norsk statsborgerskap som biperson, jf. statsborgerloven 17. Det er da et vilkår at barnet har oppholdt seg i riket de siste to årene med oppholds- eller arbeidstillatelser av minst ett års varighet. Dette fører til at barn som blir født rett før foreldrene erverver norsk statsborgerskap ikke vil fylle vilkåret om opphold i statsborgerloven 17 før barnet fyller to år Departementets forslag Departementet vurderer det slik at vilkåret om opphold i statsborgerloven 17 slår urimelig ut for barn som blir født rett før foreldrene erverver norsk statsborgerskap. Man kan da komme i den situasjonen at både foreldrene og barnets eldre søsken erverver norsk statsborgerskap, mens barnet selv må vente på å erverve norsk statsborgerskap til det fyller to år. Minst en av barnets foreldre må ha norsk statsborgerskap dersom barnet skal kunne søke som biperson. Det er i tillegg et krav at barnet er og vil forbli bosatt i riket. Dette sikrer etter departementets vurdering at barnet har en tilstrekkelig tilknytning til riket. Departementet foreslår derfor at det ikke skal stilles krav om oppholdstid i riket for barn under to år som søker om statsborgerskap etter statsborgerloven 17. Departementet foreslår endringer i statsborgerloven 17 annet ledd, se vedlegg. 7. BARN SOM SØKER STATSBORGERSKAP SOM BIPERSON OG SOM BLIR 18 ÅR MELLOM SØKNADSTIDSPUNKTET OG VEDTAKSTIDSPUNKTET 7.1. Bakgrunn og gjeldende rett For å erverve norsk statsborgerskap må søkeren fylle vilkårene for erverv av statsborgerskap på vedtakstidspunktet, jf. statsborgerloven 7 første ledd. Dette innebærer at barn som søker om statsborgerskap som bipersoner, sammen med eller i etterkant av en eller begge av sine foreldre jf. statsborgerloven 17, må være under 18 år på vedtakstidspunktet for å omfattes av bestemmelsen. Andre bestemmelser i statsborgerloven der søkerens alder på vedtakstidspunktet har betydning for hvilke vilkår som må oppfylles, er kravet til oppholdstid for statsløse søkere over 18 år, jf. statsborgerloven 16 og kravet til norskopplæring for søkere mellom 18 år 55 år, jf. statsborgerloven 7 første ledd bokstav f. Når det er avgjørende for om det skal gis tillatelse etter kapitlet om familiegjenforening i ny utlendingslov om søkeren er eller har barn under 18 år, anses barnet å være under Side 19

15 18 år når søknaden med alle opplysninger og vedlegg som er nødvendig for å avgjøre den, er innkommet til utlendingsmyndighetene innen 18-årsdagen Departementets forslag Departementet anser det som uheldig at personer som søker om statsborgerskap som bipersoner etter statsborgerloven 17, vil kunne få avslag fordi de fyller 18 år mellom søknadstidspunktet og vedtakstidspunktet. Hensynet til sammenhengen med utlendingsloven tilsier at man da bør legge søknadstidspunktet til grunn. Departementet vil derfor foreslå at det er søkerens alder på søknadstidspunktet som skal legges til grunn. Departementet foreslår at alderskravet på vedtakstidspunktet opprettholdes i statsborgerloven 8 om norskopplæring og statsborgerloven 16 om statsløse. Departementet foreslår et nytt femte ledd i statsborgerloven 17, se vedlegg. 8. OVERGANGSREGLER FOR ADOPTERTE BARN 8.1. Bakgrunn og gjeldende rett Erverv av statsborgerskap for barn som ble adoptert av norsk statsborger før gjeldende lov trådte i kraft, ble regulert i 1a i lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett (1950-loven). Bestemmelsen omhandlet barn som ble adoptert ved bevilling eller forutgående samtykke fra norske myndigheter. For at erverv av statsborgerskap skulle skje automatisk var det et vilkår at barnet var under 12 år og adoptert ved bevilling fra norske myndigheter, jf. lov av 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon (adopsjonsloven) 1, eller at barnet ble adoptert ved utenlandsk adopsjon og norske myndigheter hadde samtykket til adopsjon på forhånd, jf. adopsjonsloven 16e. Barn mellom 12 og 18 år som ble adoptert ved bevilling eller forutgående samtykke fra norske myndigheter kunne erverve statsborgerskap ved melding, jf loven 1a annet ledd. For disse barna ble det laget en overgangsbestemmelse i gjeldende statsborgerlov 37 første ledd. For de adopsjonstilfellene som ikke ble omfattet av 1a i 1950-loven var adoptivbarnet henvist til å søke om statsborgerskap etter 6 i 1950-loven. Det var dispensasjonspraksis for disse tilfellene, som er beskrevet i Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt VII. Dispensasjonspraksisen er nærmere beskrevet i Ot.prp. nr. 41 ( ) Om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven) punkt Gjeldende statsborgerlov har ikke overgangsbestemmelser for disse barna. Departementet har mottatt rapport fra UDI om at UNE i en sak har gjort unntak etter dispensasjonsbestemmelsen i statsborgerloven 19 i et slikt tilfelle. Side 20

16 8.2. Departementets forslag Departementet foreslår at det tas inn en overgangsbestemmelse for barn som ble adoptert av norsk statsborger før gjeldende lovs ikrafttredelse og som ikke ble omfattet av 1950-lovens 1a, slik at ingen barn kommer dårligere ut etter gjeldende regelverk enn de ville ha gjort etter 1950-loven. Forslaget innebærer at det ikke stilles ytterligere vilkår enn at adoptivbarnet er under 18 år på meldingstidspunktet og at adopsjonen skal gjelde i Norge etter bestemmelsene i adopsjonsloven. Den foreslåtte bestemmelsen vil også omfatte de som i dag kan sende melding etter statsborgerloven 37 første ledd. Departementet foreslår endringer i statsborgerloven 37 første ledd, se vedlegg. 9. FORSLAG OM NYE REGLER FOR BEREGNING AV KARENSTID 9.1. Innledning En person som søker om norsk statsborgerskap må ha utholdt en karenstid dersom vedkommende er ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon, jf. statsborgerloven 9. Med karenstid menes her en form for sperretid der søknad om statsborgerskap ikke kan innvilges. Karenstidens lengde er avhengig av den ilagte reaksjonen. Reglene om beregning av karenstid framgår av statsborgerloven 9 og statsborgerforskriften kapittel 5. Praksis har vist at reglene om karenstid på enkelte punkter er uklare og at reglene i noen tilfeller gir et utilsiktet utfall, som ikke er i tråd med lovens intensjon. I tillegg har Sivilombudsmannen i forbindelse med en klagesak påpekt at det kan være grunn for å se nærmere på reglene for beregning av karenstid ved deldommer. Departementet foreslår på bakgrunn av dette at det foretas en bred revisjon av karenssystemet etter statsborgerloven 9 og statsborgerforskriften kap. 5. Departementet har ved utarbeidelse av forslaget lagt til grunn de generelle hensyn som framkommer i Ot.prp. nr. 41 ( ) pkt Det framkommer der at man ønsker klare regler som sikrer forutsigbarhet for søkeren. Videre ønsket man en rettighetslov, der mest mulig er regulert i lov- eller forskriftsform, med mindre rom for forvaltningsskjønn. Videre har departementet lagt til grunn ønsket om et samsvar mellom nåværende karenssystem og tidligere system med tilleggstid etter den nå opphevede riksborgerloven, slik at lik kriminalitet gir lik reaksjon så langt det er mulig. Endelig ønsker man at handlingens grovhet skal være et sentralt element ved fastsettelsen av karenstid, jf. Ot.prp. nr. 41 ( ) pkt Tidspunktet for den straffbare handlingen som utgangspunkt for karenstid Side 21

17 Bakgrunn og gjeldende rett Etter gjeldende rett er utgangspunktet for beregning av karenstid lagt til tre ulike tidspunkt, avhengig av hva slags straff som er idømt. Ved idømt frihetsstraff eller strafferettslig særreaksjon regnes karenstiden fra straffens eller reaksjonens opphør, dvs. fra løslatelse. Ved betinget fengselsstraff regnes karenstiden fra prøvetidens utløp. For øvrig regnes karenstiden fra tidspunktet for den straffbare handlingen. Det er flere problemstillinger som knytter seg til utgangspunktet for beregning av karenstiden. Tidsforløpet mellom gjerningstidspunktet og endt reaksjon eller rettskraftig dom varierer fra sak til sak. Konsekvensen av denne variasjonen er at det blir tilfeldig hvordan karenstiden slår ut i den enkelte sak. Forhold som politiets etterforskning, påtalemyndighetens saksbehandling og behandlingen i førsteinstans domstol virker inn på tiden som går mellom gjerningstidspunktet og tidspunktet karenstiden begynner å løpe. Videre kommer en eventuell ankebehandling i lagmannsrett og i Høyesterett. Til sist kan soningskøen variere. En annen problemstilling som knytter seg til utgangspunktet for beregning av karenstid er forholdet mellom karenstid på grunnlag av henholdsvis ubetinget og betinget fengsel. I dagens karenssystem er det to ulike tabeller for betinget og ubetinget fengsel, jf. statsborgerforskriften 5-1 og 5-2. Ut fra tabellene kan det se ut som om karenstiden for betinget fengsel er kortere enn for ubetinget. Dette er ikke riktig i alle tilfeller fordi karenstiden for betinget fengsel begynner å løpe etter at prøvetiden er utløpt. I og med at prøvetiden, i en stor del av sakene er vesentlig lenger en soningstiden, blir den faktiske situasjonen at karenstiden ved en betinget fengselsstraff i dag ofte vil utløpe senere enn karenstiden ved en tilsvarende ubetinget fengselsstraff Departementets forslag Departementet foreslår at all karenstid skal beregnes fra gjerningstidspunktet. Karenstiden skal regnes fra tidspunktet for den straffbare handlingen, eller fra den straffbare handlingens opphør dersom gjerningstidspunktet er angitt som en periode. Dersom flere forhold pådømmes samtidig, skal karenstiden regnes fra tidspunktet for det forhold som ligger sist i tid. Forslaget innebærer en forenkling av regelverket slik at det vil være lettere for søkere å forutberegne sin situasjon. Man vil unngå at betingede fengselsstraffer fører til karenstider som løper lenger enn ved ubetingede fengselsstraffer. Man vil videre unngå at anke av en straffesak, soningskø etc. fører til at karenstiden løper ut på et senere tidspunkt. Forslaget innebærer at søker vil få lik karenstid uansett hvor langt tidsrommet er mellom gjerning og ferdig soning. I enkelte tilfeller kan dette ha den uheldige konsekvens at karenstiden utløper før soning er gjennomført. Departementet foreslår derfor ett tilleggsvilkår som angir at ingen kan få innvilget statsborgerskap før all soning er gjennomført. Likeledes foreslås det tilleggsvilkåret at all prøvetid ved betingede reaksjoner må være utholdt. Side 22

18 Departementet foreslår endringer i statsborgerloven 9 annet og tredje ledd, se vedlegg Felles tabell for utregning av all karenstid Bakgrunn og gjeldende rett Etter gjeldende rett beregnes karenstiden for ubetinget fengsel, forvaring, tvungent psykisk helsevern og idømt tvungen omsorg etter en egen tabell som framgår av statsborgerforskriften 5-1. Karenstidsberegningen ved betinget fengsel gjøres etter en annen tabell som framgår av statsborgerforskriften 5-2. Ved forelegg eller idømte bøter fra kr 5000 beregnes en karenstid på 2 år, jf. statsborgerforskriften 5-3. For samfunnsstraff beregnes karenstid etter en egen tabell som framgår av statsborgerforskriften 5-4. Forslaget om at karenstiden skal beregnes ut fra tidspunktet for den straffbare handlingen gjør det nødvendig å justere tabellene for beregning av karenstid i statsborgerforskriften kapittel Departementets forslag Departementet foreslår at all karenstid beregnes ut fra en og samme tabell. Begrunnelsen for dette forslaget er først og fremst hensynet til likebehandling og forholdsmessighet. Endringen begrunnes videre med at systemet vil bli lettere å forstå og dermed gi en bedre forutberegnelighet. Forslaget tar utgangspunkt i den tabellen som gjelder for ubetinget fengsel og innebærer at karenstiden skal beregnes ut i fra antall dager utmålt fengselsstraff. Dette skal gjelde uavhengig av om fengselsstraffen er gjort betinget eller ubetinget, eller om fengselsstraffen er subsidiær, slik som ved samfunnsstraff eller bot Karenstidsberegning ved betinget fengsel, samfunnsstraff og bot Forslaget innebærer at man vil få samme karenstid uavhengig av om fengselsstraffen er betinget eller ubetinget. Ved betingede fengselsstraffer utmåler domstolene en fengselsstraff, men fullbyrdingen av straffen utsettes i en prøvetid. Det har vært diskutert i juridisk teori om straffen bør settes høyere når den gjøres betinget enn når den er ubetinget. Av forarbeidene til ny straffelov framgår det at straffen i prinsippet bør være lik uavhengig av om dommen gjøres betinget eller ubetinget. I dom på samfunnsstraff skal retten fastsette en subsidiær fengselsstraff, som skal svare til den fengselsstraff som ville ha blitt idømt uten samfunnsstraff, jf. lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig straffelov (straffeloven) 28a tredje ledd bokstav b. Bestemmelsen videreføres i lov 29. mai 2005 nr. 28 om straff (ny straffelov) 49 første ledd. Side 23

19 Når det gjelder bot så berører Ot.prp. nr.90 ( ) om ny straffelov forholdet mellom den subsidiære fengselsstraffen for bot og ubetingede fengselsstraffer på side 452, under merknader til 55 i ny straffelov. For de lavere bøtene skal utgangspunktet for vurderingen av lengden på den subsidiære fengselsstraffen basert på dagens pengeverdi, være én dag i subsidiær fengselstraff per NOK 500 i bot. I forhold til de høyere bøtene sies det at det må ses hen til hva som er en rimelig reaksjon hvis den botlagte må sone. Videre sies det at det ikke kan være slik at den botlagte må sone en subsidiær fengselsstraff som er strengere enn fengselsstraffen for et mer alvorlig straffbart forhold. Det er veldig vanskelig, om ikke umulig å skape et system som rangerer ulike straffereaksjoner etter hvor strenge eller milde de er i forhold til hverandre. Departementet mener at antall dager fengsel som idømmes ved betinget fengselsstraff gir et rimelig godt uttrykk for handlingens grovhet, og at det derfor vil være et bra utgangspunkt for beregning av karenstid. Det samme gjelder antall dager som idømmes som subsidiær fengselsstraff ved samfunnsstraff og bot Karenstidsberegning ved forvaring I forhold til forvaring videreføres i utgangspunktet dagens ordning, der forvaringen likestilles med ubetinget fengsel. Ved en forlengelse av en forvaring er det hensynet til beskyttelse av samfunnet som begrunner et eventuelt videre fengselsopphold, og departementet finner ikke at det er rimelig at domfelte da ilegges en ny karenstid. Utgangspunktet i gjerningstidspunktet for beregningen av karenstiden kunne ha ført til at man ervervet statsborgerskap mens man satt på forvaring. For å forhindre dette foreslås det at statsborgerskap ikke kan innvilges før strafferettslig særreaksjon er gjennomført, dvs. ved løslatelse. Det vises til forslaget til nytt 9 tredje ledd i statsborgerloven, se vedlegg Forslag til ny tabell I forslag til ny tabell for beregning av karenstid i statsborgerforskriften 5-1 er karenstidens lengde lagt på et nivå som tilsvarer dagens nivå så langt det har latt seg gjøre. Når karenstidene i tabellen nå likevel er lenger, er dette for å kompensere for tidsrommet mellom det gjeldende utgangspunktet og det foreslåtte utgangspunktet for beregning av karenstid. Med den nye tabellen vil noen lovbrytere komme bedre ut av det enn etter gjeldende rett og andre vil komme dårligere ut av det. Når det gjelder forholdet mellom beregning av karenstid ved ulike straffereaksjoner, vil imidlertid det foreslåtte systemet gi et innbyrdes mer rimelig resultat. Side 24

20 Departementets forslag framgår av forslag til statsborgerforskrift 5-1, 5-2 og 5-4, se vedlegg Karenstidsberegning ved dom bestående av forskjellige reaksjonsformer (deldom) Bakgrunn og gjeldende rett Et problem ved gjeldende regelverk knytter seg til beregningen av karenstid ved deldommer. Med deldom menes dommer der den ilagte straffen er en kombinasjon av ulike straffetyper. Et eksempel på dette kan være en dom på fengsel i 90 dager hvorav 60 dager gjøres betinget med en prøvetid på to år. Ved deldom skal karenstiden for den reaksjonen som gir lengst karenstid gi utgangspunktet for beregning av karenstidens lengde, jf. statsborgerforskriften 5-8. Karenstiden for de øvrige reaksjonene legges til med en halvpart av den karenstid reaksjonen isolert sett ville gitt. Gjeldende regelverk for beregning av karenstid ved deldommer kan gi det utslag at en person som er dømt til en delvis betinget fengselsstraff kan få en lengre karenstid enn om personen hadde vært dømt til en ren ubetinget fengselsstraff. Sivilombudsmannen har i sin uttalelse oversendt departementet i brev av 29. november 2006, påpekt at det kan være grunn for å se nærmere på reglene for beregning av karenstid ved deldommer Departementets forslag Det er uheldig at karenstiden for deldommer kan bli uforholdsmessig lang sammenlignet med karenstiden for dommer som kun består av en type straffereaksjon. Departementet foreslår derfor et nytt system for å beregne karenstiden ved deldommer. Forslaget innebærer at man først summerer ilagt felles frihetsstraff og de subsidiære fengselsstraffene gitt i den samme dommen og deretter benytter tabellen i forslaget til ny statsborgerforskrift 5-1. På denne måten vil utregningen bli tilnærmet lik utregning ved kun en straff. Dersom en person for eksempel er dømt til fengsel i 10 måneder, hvorav 6 måneder betinget med en prøvetid på 2 år, er det 10 måneder som er fengselsstraffen som karenstiden skal bergenes ut i fra. Har personen i tillegg i samme dommen fått en bot på kroner 3000, subsidiært 6 dagers fengsel, skal disse 6 dagene legges til de 10 månedene. Departementets forslag framgår av forslag til statsborgerforskrift 5-3, se vedlegg Beregning av karenstid ved gjentatte dommer og forelegg for straffbart forhold Bakgrunn og gjeldende rett Ved gjentatte reaksjoner for straffbare forhold tas det i dag utgangspunkt i den karenstid som isolert sett løper lengst. Deretter gis det skjematisk ett års tillegg i Side 25

21 karenstiden, uansett grovhet og straff, for hver dom og/eller forelegg, jf. statsborgerforskriften Departementets forslag Departementet mener det er uheldig at tillegget i karenstid for gjentatte reaksjoner ikke avhenger av den straffbare handlingens grovhet. Departementet anser det ikke rimelig at en bot på 5000 kroner og f.eks. fengselsstraff på ett år behandles likt. Departementet foreslår at man fortsetter å ta utgangspunkt i den karenstiden som isolert sett løper ut sist. Forslaget innebærer videre at det skjematiske tillegget på ett år omgjøres til et tillegg på halvparten av den karenstid det nye forholdet alene ville gitt. På denne måten vil grovheten i tilleggskriminaliteten også avspeiles i karenstidens lengde. Når karenstidene ikke bare slås sammen er dette av hensyn til at det skal være mulig å legge forhold som ligger tilbake i tid bak seg. Det foreslås derfor også å innføre en maksimal grense for karenstiden til det dobbelte av den karenstiden som isolert sett løper ut sist. Departementets forslag er tatt inn i statsborgerforskriften 5-6, se vedlegg Øvrige endringer i statsborgerforskriften kapittel 5 Departementets forslag innebærer at gjeldende statsborgerforskrift 5-6 om idømt tvungent psykisk helsevern og idømt tvungen omsorg, videreføres som ny statsborgerforskrift 5-4. Videre at gjeldende statsborgerforskrift 5-7 videreføres i ny 5-5. Gjeldende 5-7 omhandler kun påtaleunnlatelse og behandling i konfliktråd. I ny 5-5 nevnes også straffeutmålingsutsettelse og straffutmålingsfrafall. I forslaget til ny 5-7 i statsborgerforskriften videreføres regelen i gjeldende 5-10 om at straff idømt i utlandet skal gi karenstid. De foreslåtte endringene er gjort for å tilpasse reglene til det nye systemet. 10. KRAVET TIL SAMMENHENGENDE OPPHOLD I STATSBORGERLOVEN 15 TIL Bakgrunn og gjeldende rett Personer som søker om norsk statsborgerskap må som hovedregel ha til sammen syv års opphold i riket i løpet av de siste 10 årene, med arbeids- eller oppholdstillatelser av minst ett års varighet, jf. statsborgerloven 7 første ledd bokstav e. Det er imidlertid gjort unntak fra dette kravet for noen grupper. Tidligere norske borgere må ha oppholdt seg i riket de to siste årene med arbeids- eller oppholdstillatelser av minst ett års varighet, jf. statsborgerloven 15. Statsløse søkere som har fylt 18 år må ha oppholdt seg i riket de tre siste årene med arbeids- eller oppholdstillatelser av minst ett års varighet, jf. statsborgerloven 16. Barn som søker om statsborgerskap som Side 26