Etterspørsel, investering og konsum 1

Transkript

1 Forelesningsnotat 4, januar 2015 Etterspørsel, investering og konsum 1 Innhold Etterspørsel, investering og konsum...1 Investering og rente...2 Nominell rente og nåverdi...2 Realrenten...4 Investeringene...5 Boliginvesteringer og boligpriser...9 Lagerhold og konjunkturer Konsum og sparing Konsumfunksjonen Sparing Offentlig bruk av varer og tjenester Ulike teorier for konjunktursvingninger Litteratur Hva har du lært? Vedlegg 1 Realrenten Vedlegg 2 Investeringer og brukerprisen på kapital Vedlegg 3 Akseleratoreffekten I dette kapitlet vil vi studere etterspørselssiden i økonomien, og også her vil vi for enkelthets skyld se på en lukket økonomi, uten handel med utlandet. I en lukket økonomi kan den samlede tilgangen på varer og tjenester, gitt ved BNP, brukes til konsum og investering. Når vi skal forklare hva som bestemmer konsum og investering, er det hensiktsmessig å skjelne mellom privat og offentlig sektor, fordi atferden er svært forskjellig. Hovedkomponenter vi ser på er privat konsum, private investeringer, og offentlig bruk av varer og tjenester, dvs. at vi ser på offentlig konsum og offentlig investering samlet. Vi tar dermed utgangspunkt i generalbudsjettligningen for en lukket økonomi, gitt ved 1 Takk til Anders Grøn Kjelsrud, Jon Reiersen, Asbjørn Rødseth og Fredrik Wulfsberg for nyttige kommentarer. Notatet er under bearbeidelse, og kommentarer er velkomne til Steinar.holden@econ.uio.no 1

2 BNP = privat konsum + private investeringer + offentlig bruk av varer og tjenester eller med symboler Y = C + I + G der G = C G + I G er offentlig bruk av varer og tjenester. Vi vil drøfte de tre hovedkomponenter hver for seg, og starte med å se på realinvesteringene. Til sist i kapitlet drøfter vi sammenhengen mellom etterspørselssiden og tilbudssiden så vi så på i forrige kapittel. I neste kapittel vil vi se på samspillet mellom de tre hovedkomponentene, og hvordan de til sammen bestemmer størrelsen på BNP. Investering og rente I samfunnsøkonomi bruker vi begrepet investering eller realinvestering om kjøp av ny realkapital, som en fabrikk eller en maskin. 99F2 Når en bedrift skal bestemme seg om den vil gjennomføre et investeringsprosjekt, vil den først beregne om investeringen er lønnsom, dvs. om bedriften vil tjene penger på investeringen. En investering vil typisk innebærer utgifter i begynnelsen, for deretter å gi inntekter. Kanskje må bedriften låne penger for å kunne kjøpe en ny maskin, for deretter å få økte salgsinntekter fra den produksjonsøkning som maskinen gir. Slike lønnsomhetsberegninger avhenger bl.a. av hvilken rente bedriften må betale på lånet. I neste avsnitt vil vi se på hvordan man kan beregne lønnsomheten til en investering, og hvilken rolle renten spiller. Nominell rente og nåverdi Den nominelle renten er den avtalte renten man får på innskudd i banken, eller må gi til banken som betaling for å låne penger. Tenk deg at du står overfor et mulig investeringsprosjekt som innebærer en utgift på 1000 kr nå, men som vil gi en inntekt på kr 1100 om et år. Du har ikke penger selv, men du vet at du kan låne 1000 kr i banken til 5 prosent årlig rente spørsmålet er om du bør låne dette beløpet i banken og gjennomføre investeringsprosjektet. Regnestykket er ikke så veldig vanskelig. Dersom du låner 1000 kr i banken til 5 prosent rente, må du betale tilbake 1050 kr om et år. Siden investeringsprosjektet gir en inntekt på 1100 kr, vil du dermed tjene 50 kr om et år, slik at investeringsprosjektet er lønnsomt. Men la oss se litt mer ordentlig på dette valget, slik at vi kan bruke samme metode også på mer kompliserte investeringsprosjekter. Vi ser at for å vurdere om investeringsprosjektet er lønnsomt, må vi sammenligne pengebeløp på ulike tidspunkt, en utgift på 1000 kr nå mot en inntekt på 1100 kr om et år. 2 Kjøp av aksjer, obligasjoner eller andre verdipapirer omtaler vi gjerne som finansinvestering eller finansiell investering. 2

3 Til slike sammenligninger bruker vi den nominelle renten. I eksemplet over har vi sammenlignet pengebeløpene på sluttidspunktet, om et år.10f10f3 Det er imidlertid vanligere å sammenligne hva pengebeløpene er verdt nå. For å kunne gjøre dette, må vi finne ut hva det å motta 1100 kr om et år er verdt for deg nå. Igjen bruker vi den nominelle renten på lån i bank til hjelp i sammenligningen. Hvis du trengte penger nå, kunne du lånt 1100/1, ,60 kr nå, og brukt dem. Om et år kunne du betalt tilbake lånet, som med renter ville være lik 1047,60 kr 1, kr, dvs. det samme som du ville motta fra investeringsprosjektet. Å motta kr 1100 om et år er dermed verdt like mye som å motta 1100kr/1, ,60 kr nå. Vi kaller faktoren 1/1,05 for en diskonteringsfaktor, og vi kan tenke på det som prisen på penger om et år, målt i dagens penger. Vi bruker diskonteringsfaktoren når vi skal sammenligne pengebeløp på ulike tidspunkt med en felles målestokk. Verdien av investeringsprosjektet målt i dagens pengeverdi, som vi vil kalle nåverdien av investeringsprosjektet, er dermed ,60, Vi ser at når vi skal sammenligne inntekten om et år med utgiften nå, må vi diskontere inntekten om et år med diskonteringsfaktoren 1/1,05, dvs. inntekten multipliseres med diskonteringsfaktoren. Tilsvarende formler gjelder for mer kompliserte investeringsprosjekter. Betrakt et prosjekt som har en utgift K = 100 i periode t, og som gir årlig inntekt Y = 60 i to perioder, t+1 og t+2. Vi lar i t betegne den nominelle renten fra periode t til periode t+1 med rente på 5 prosent, har vi at i t = 0,05. Nåverdien til prosjektet er = , ,05 60 = ,1+54,4 = 11,5 Prosjektet har dermed en positiv nåverdi, dvs. at prosjektet er lønnsomt. I dette tilfelle ville du dermed kunne lånt 111,5 i banken i perioden t, brukt 100 til å dekke utgiften K til prosjektet, og hatt 11,5 til overs. Lånet ville akkurat kunne nedbetales ved å bruke inntekten fra prosjektet på Y i de to neste periodene. Vi ser at størrelsen på renten er avgjørende for om nåverdien av prosjektet er positiv eller negativ. Jo høyere rente i t, desto mindre blir diskonteringsfaktoren 1/(1+i t ). Dermed teller 3 Den samme metoden kunne vi brukt for et mer omfattende investeringsprosjekt, med både utgifter og inntekter over flere år. Vi kunne tenkt oss at alle utgiftene ble finansiert med lån i banken, og at det påløp renter på lånene gjennom hele prosjektets levetid. Tilsvarende kunne vi plassert alle inntektene som innskudd i banken, og mottatt renter på dette. Når investeringsprosjektet var over, kunne vi summert alle lån og innskudd, inklusiv renter. Hvis summen var større enn null, betyr det at prosjektet var lønnsomt og vi ville tjent penger på å gjennomføre det, slik som i det enkle eksemplet over. En slik sum kaller vi sluttverdien til investeringsprosjektet, fordi den viser hva alle utgifter og inntekter til sammen ville vært verdt på slutten av investeringsprosjektet. 3

4 fremtidig inntekter mindre sammenlignet med utgiftene som kommer først. En høy rente vil dermed kunne føre til at et investeringsprosjekt ikke blir lønnsomt, selv om det var lønnsomt med en lavere rente. Det er f.eks. lett å regne ut at investeringsprosjektet ovenfor, med utgift på 100 og deretter årlig inntekt på 60 i to år, første gang om et år, ikke vil være lønnsomt hvis renten var 6 prosent, dvs. i t = 0,06. I praksis er det mange ulike rentenivåer i økonomien. Vanligvis er renten som husholdninger og bedrifter må betale på lån i banken høyere enn den renten man kan få på innskudd i banken Differansen mellom bankens utlånsrente og bankenes innskuddsrente kalles rentemarginen, og det er en viktig inntektskilde til bankene. Det er også gjerne gebyrer og andre kostnader ved et lån, slik at det den effektive renten, som inkluderer gebyrer o.l. som viser den samlede kostnaden ved lånet. I tillegg er det ulike renter på ulike typer lån, og på ulike typer innskudd. Årsakene til dette skal vi ser mer på i kapittel x. Foreløpig vil vi for enkelhets skyld anta at det bare er ett rentenivå i økonomien, i t, som gjelder både for innskudd og lån. I så fall er det klart at spørsmålet om investeringsprosjektet er lønnsomt, ikke er avhengig av om du må låne penger i banken. I det første investeringsprosjektet over ville valget blitt akkurat det samme dersom du hadde 1000 kr i lommeboken, og skulle velge mellom investeringsprosjektet eller å sette dette beløpet i banken til 5 prosent rente. Realrenten Ovenfor har vi sett på investeringsbeslutninger der sammenligningen sto mellom pengebeløp i ulike perioder. Men hva om sammenligningen gjelder produkter eller goder på ulike tidspunkter. Skal du kjøpe sofa nå eller vente til neste år? Da må vi også ta hensyn til hva som skjer med prisen på sofa, om den stiger eller synker. Hvis du f.eks. har plassert penger i banken til 3 prosent rente, og prisen på sofaer stiger med 3 prosent, er du akkurat like langt, fordi prisøkningen har fullstendig oppveiet gevinsten ved renteinntekten. For å sammenligne prisen på produkter på ulike tidspunkter, må man derfor bruke realrenten, som vi definerer som prisen på å kjøpe et gode i dag, sammenlignet med å kjøpe godet neste år. La P t være prisen på en enhet konsum i år t, og P t+1 prisen i år t+1. Den relative veksten i prisen, som vi kaller inflasjonen og bruker symbolet π t+1, (den greske bokstaven pi) blir da (4.1) = I vedlegg 1 viser vi at realrenten er tilnærmet lik nominell rente minus inflasjonen. Vi bruker r t som symbol på realrenten, og realrenten er dermed tilnærmet lik (4.2) Hvis prisen er uendret, slik at π t = 0, er realrenten lik nominell rente. Hvis f.eks. nominell rente er 5 prosent og inflasjonen er 2 prosent i året, er realrenten tilnærmet lik r t = 0,05-0,02 = 0,03 dvs. realrenten blir omtrent 3 prosent. I så fall koster det reelt sett omtrent 3 prosent mer å kjøpe godet i år enn dersom man venter til neste år. Noe av gevinsten i renteinntekt ved å utsette kjøpet til neste år blir «spist opp» av prisstigningen. 4

5 Også når man ser på bedriftenes realinvesteringer vil det vanligvis være mer hensiktsmessig å bruke realrenten enn nominell rente i beregninger av lønnsomhet. Da må man se på fremtidige inntekter og utgifter i faste priser, dvs. korrigert for prisstigning, og bruke en diskonteringsfaktor basert på realrenten istedenfor nominell rente. Investeringene Bruttoinvesteringene består av tre hoveddeler, som er bedriftenes investeringer, boliginvesteringer, og endring i lagerhold. Vi vil se på disse delene i den rekkefølgen, og dermed starte med bedriftenes investeringer. De fleste bedrifter står overfor en rekke mulige investeringsprosjekter. Skal bedriften kjøpe en ny maskin, bygge en nytt lager, eller kanskje kjøpe en helt ny fabrikk? Som nevnt ovenfor vil bedriften bare gjennomføre de investeringsprosjekter som er lønnsomme. Lønnsomheten avhenger av en rekke faktorer. Her er noen av de viktigste (i et vedlegg til kapitlet gis en grundigere fremstilling.) Teknologisk utvikling. Det kan være lønnsomt å kjøpe nye maskiner, utstyr eller metoder som kan føre til nye eller bedre produkter, eller lavere produksjonskostnader. Forventet salg. Dersom bedriftene regner med å selge mer enn før, kan det bli nødvendig å investere i mer realkapital for å kunne øke produksjonskapasiteten. Rentenivået. Investeringer innebærer gjerne utgifter på kort sikt, og inntekter i årene fremover. Dermed blir det mindre lønnsomt å investere jo høyere renten er. Dersom bedriften må låne for å finansiere investeringene, må den betale høye renter. Dersom bedriften kan bruke av sine egne finansielle midler, kunne den alternativt fått høye renteinntekter ved å la være å bruke midlene til å investere. Finansieringsmuligheter. I mange tilfeller kan det være vanskelig for bedriften å få tilstrekkelig lån til å kunne finansiere de ønskede investeringene. Det skyldes at bedriftsinvesteringer vanligvis er nokså risikable, dvs. at det er en betydelig risiko for at inntektene blir mindre enn forventet og at investeringen blir ulønnsom. Derfor vil investeringene bli større jo lettere det er å finansiere dem. Dette avhenger av tilgangen på kapital i kapitalmarkedene, som vi vil komme tilbake til i kapittel x. Det avhenger imidlertid også av bedriftens salgsinntekter. Jo større salgsinntekter bedriften har, desto mindre må bedriften låne, og desto lettere er det å få lånt det som trengs. Derfor vil økte salgsinntekter også kunne føre til økte investeringer. Andre faktorer som skatt, konkurransesituasjon, osv. kan også påvirke lønnsomheten i investeringene, For bruk senere i boka vil vi oppsummere disse faktorene i en investeringsfunksjon, der investeringene antas å være en funksjon av BNP, med symbol Y, som fanger opp både nåværende salgsinntekter og fremtidig salg for bedriftene, realrenten r, og et felles ledd z I som fanger opp andre faktorer som teknologiske utvikling, finansieringsmuligheter, skattemessige forhold, konkurransesituasjonen mv. Vi vil også bruke z I til å fange opp forventninger og 5

6 optimisme om fremtiden som bidrar til økte investeringer. Forventninger om fremtiden er viktige, fordi det er utviklingen fremover som avgjør om bedriftene vil få tilstrekkelige økte inntekter til at investeringen blir lønnsom. I (4.3) I = I (Y, r,z ) + + Investeringene er større, desto høyere BNP, Y, er, og desto lavere realrenten r er. Vi måler andre faktorer slik at økt z I gir økte investeringer. Investeringsfunksjonen er et eksempel på en atferdsfunksjon, fordi den viser hvordan atferden til de som foretar investeringene avhenger av andre variable. Som vist i figur 4.1, er veksten i investeringene gjerne høy i år der BNP-veksten er høy, som i perioden , mens lav BNP-vekst gjerne går sammen med lav eller negativ vekst i investeringene, som i Dette er i tråd med argumentene over, om at økt BNP fører til økte investeringer, fordi bedriftene ønsker økt produksjonskapasitet og fordi økte salgsinntekter gjør det lettere å finansiere investeringene. Som vi skal se i et senere kapittel blir samvariasjonen forsterket ved at økte investeringer også fører til økt etterspørsel, som bidrar til økt BNP. Investeringene varierer imidlertid betydelig mer enn andre deler av BNP. Det skyldes at aktørene ønsker en jevn utvikling i privat og offentlig konsum, mens det er mye lettere å kutte ned på nyinvesteringer i dårlige tider, og så ta igjen det forsømte i gode tider. Figur 4.1 Fastlands-BNP og private fastlands-investeringer, årlig prosentvis vekst i faste priser Private investeringer, Fastlands-Norge BNP Fastlands-Norge BNP Fastlands-Norge Private investeringer, Fastlands-Norge Source: 6

7 I noen sammenhenger vil vi bruke en lineær funksjonsform, slik at investeringene er gitt ved (4.4) I = z I + b1y b2r 0 < b 1 < 1, b 2 > 0 Koeffisienten b 1 fanger opp virkningen økt forventet salg, ved at BNP øker. Vi antar at investeringene og BNP måles i samme målestokk, slik at hvis f.eks. b 1 =0,2, betyr det at hvis BNP øker med 10 millioner kroner, vil investeringene øke med 2 millioner kroner. b 2 viser virkningen av en endring i realrenten på investeringene. Hvis investeringene måles i millioner kroner og realrenten i prosentpoeng, viser b 2 reduksjonen i investeringene målt i millioner kroner dersom realrenten øker med ett prosentpoeng. z I fanger opp fortsatt opp den samlede virkningen av andre faktorer som kan påvirke investeringene. Figur 4.2 Lineær tilnærming. I I 3 I 3 Y 1 Y 2 Y 3 Y Figurtekst: Den «sanne» sammenhengen mellom Y og I antas å være ikke-lineær, vist ved den krumme funksjonen I(.). Vi bruker en lineær funksjon i stedet. Vi ser de to funksjonsformene gir omtrent samme verdi for I når Y er i intervallet fra Y 1 til Y 2, mens forskjellen er større utenfor dette intervallet, som illustrert ved Y 3, der den sanne investeringsfunksjonen gir I 3, mens den lineære investeringsfunksjonen gir I 3. Vi bruker en lineær funksjonsform fordi det gir mulighet til å regne ut eksplisitte løsninger for modellen. Parameteren b 1 viser helningen på linjen, ved at den viser hvor mye I øker når Y øker med en enhet. 7

8 Figur 4.3 Positivt skifte i investeringsfunksjonen. I z I I 2 I 1 Y 1 Y Figurtekst. Teknologisk utvikling eller bedre finansieringsmuligheter kan føre til et positivt skifte i investeringsfunksjonen, som vi fanger opp ved at konstantleddet z I øker med z I, fra z I 1 til z I 2. Dermed blir investeringene høyere enn før skiftet, uansett størrelsen på Y. 8

9 Boliginvesteringer og boligpriser En annen viktig type realkapital er boliger. Som vist i kapittel 2, inngår boligkonsum i BNP dels ved at inntekter fra husleie direkte kommer med, og dels at man beregner en verdi av boligeieres nytte ved å bo egen bolig, som tilsvarer det som det ville kostet å leie boligen. Boligbyggingen skjer dels gjennom utbyggere som selger ferdige boliger, og dels ved at boligeieren organiserer byggingen selv. Boliginvesteringene utgjør en mindre del av de private investeringene, gjerne prosent, men de kan variere mye, og er derfor en viktig faktor bak konjunktursvingningene. Boliginvesteringene kan forklares på tilsvarende måte som for bedriftenes investeringer. Gevinsten ved investeringen er knyttet til fordelen ved å bo i boligen, bl.a. spart husleie, evt. inntektene ved å leie ut boligen, Disse faktorene, som betalingsviljen for å bo i en bolig, enten ved å leie eller egen bolig, vil i stor grad følge utviklingen i disponibel inntekt. Jo større inntekt man har, desto mer kan man bruke på å bo. Kostnaden ved boliginvesteringen avhenger av prisen på å kjøpe ny bolig, samt rentenivået på et boliglån - høy rente gjør det dyrt å låne, og det gir lavere boligetterspørsel. Finansieringsmuligheter, dvs. hvor lett det er å få lån til bolig, og skattemessig behandling av bolig, vil også ha betydning. Forventninger om fremtiden er også svært viktige for boligetterspørselen. Boligeieren skal betale renter og avdrag av boliglånet i mange år, og dermed har det stor betydning hva man forventer om fremtidig inntektsvekst og forventet fremtidig rentenivå. Forventet utvikling i boligprisene er vel så viktige hvis boligen stiger i pris, vil det kunne være svært lønnsomt å kjøpe ny bolig. Boliginvesteringene kan være preget av kraftige selvforsterkende mekanismer. Erfaringene fra Spania og Irland etter årtusenskiftet er illustrerende. Det var høy vekst i økonomien, og sysselsettingen og reallønningene økte. Samtidig var rentenivået lavt, fordi begge landene er med i eurosonen, og dermed følger det rentenivået som Den europeiske sentralbanken setter. God inntektsvekst og lavt rentenivå førte til kraftig vekst i boligetterspørselen. Begge land hadde også betydelig arbeidsinnvandring, som ytterligere forsterket boligetterspørselen. Men siden den årlige boligbyggingen er liten sammenlignet med den eksisterende boligmassen, er det samlede boligtilbudet, inklusiv eksisterende boligmasse, i stor grad gitt på kort sikt. Den økte etterspørselen førte dermed til en kraftig vekst i boligprisene, som illustrert i figur

10 Figur 4.4 Økt boligetterspørsel gir høyere boligpris Boligpris P B 2 P B 1 Boligetterspørsel Boligtilbud Boliger På kort sikt er boligtilbudet er lite elastisk, siden boligbyggingen er liten sammenlignet med eksisterende boligmasse. Økt boligetterspørsel gir dermed kraftig økning i boligprisen, og mindre økning i økt boligtilbudet Økningen i boligpriser førte til forventninger om at boligprisene ville fortsette å stige. Det førte til et fall i forventet brukerpris på bolig, ved at boligkjøperne forventet å tjene penger på ytterligere boligprisvekst. Dermed økte boligetterspørselen ytterligere. Den høye etterspørselen etter boliger og de høye boligprisene førte etter hvert til en kraftig økning i boligbyggingen. Mens nye boliger i året regnes som et nokså høyt tall i Norge, ble det bygget nesten boliger i Irland i 2006, til tross for at Irland har lavere befolkning enn Norge. I 2007 utgjorde sysselsettingen innen bygg- og anleggsbransjen over 13 prosent av samlet sysselsetting, mens rundt 6-7 prosent er vanlig i andre land. Men veksten i boligmarkedet gikk for langt. Det ble vanskeligere å selge de nye boligene, og i markedet fryktet man at boligprisene var blitt for høye. Frykt for fallende boligpriser førte til et kraftig fall i boligetterspørselen, og boligmarkedet stupte. Den internasjonale finanskrisen inntraff omtrent samtidig, og det forsterket nedgangen i boligmarkedet og økonomien for øvrig. Figur 4.5 viser reelle boligpriser (dvs. justert for endring i konsumprisindeksen) i Spania, Norge, Danmark og USA. Norge er et av de få land som har hatt sterk prisvekst i boligmarkedet over lengre tid, uten at det har inntruffet et kraftig prisfall. (Derimot var det et kraftig prisfall i det norske boligmarkedet rundt 1990, dvs. fram til starten av tidsperioden i figur 4.5.) 10

11 Figur 4.5 Kilde: Revidert nasjonalbudsjett 2014 En nedgang i boligmarkedet har to hovedvirkninger på økonomien. For det første fører lavere boligpriser til en reduksjon i husholdningenes formue, som igjen kan føre til at privat konsum faller. For det andre kan boligbyggingen bli kraftig redusert, noe som innebærer en sterk nedgang i sysselsettingen i bygg- og anleggsbransjen. Den siste faktoren var en viktig årsak til at nedgangen i økonomien var så mye sterkere i Irland og Spania enn de fleste andre land med boligprisfall i Irland og Spania var boligbyggingen som nevnt svært høy, og den falt også tilsvarende mye, med negative virkninger for økonomien for øvrig. 11

12 Lagerhold og konjunkturer Bedriftens lagerbeholdning regnes også som en del av bedriftens realkapital, slik at en endring i lagerbeholdningen regnes som investering. Dette utgjør vanligvis bare en liten del av de samlede investeringene, men siden lagerendringer varierer mye og er mindre enn null når lagerbeholdningen reduseres, har de også betydning for konjunkturutviklingen. I statistikk fra Statistisk sentralbyrå skiller man mellom to typer lagerbeholdning, ferdigvarer, som er produkter som er klare for videre salg til kunder, og varer i arbeid, dvs. verdien av varer som er under produksjon. I tillegg vil mange bedrifter ha lagerbeholdning av råvarer som olje og materialer. På kort sikt vil en reduksjon i etterspørselen normalt kunne føre til en økning i lagerbeholdningen av ferdigvarer, hvis produksjonen ikke reduseres i takt med etterspørselen. Men det er dyrt å ha varer på lager, fordi bedriften da allerede har pådratt seg utgiftene til produksjonen, men uten å ha fått inntektene fra salget. Bedriften ønsker derfor å begrense størrelsen på lagerbeholdningen. Etter noe tid vil derfor lavere etterspørsel og redusert produksjon også føre til at lager av ferdigvarer reduseres. Varer i arbeid kan i stor grad sees på som en del av produksjonsprosessen, som er viktig for produkter der produksjonsprosessen tar en del tid, som skip og oljeplattformer. Derfor vil perioder med høy etterspørsel og høy produksjon også vanligvis innebære høy beholdning av varer i arbeid, mens redusert etterspørsel normalt også innebærer en reduksjon i beholdningen av varer i arbeid. Samlet vil det normalt være en tendens til at endringer i lagerbeholdningen av ferdige varer og varer under arbeid forsterker endringer i etterspørselen, snarere enn å dempe dem. For råvarer er bildet mer blandet. Etterspørselen etter råvarer følger i stor grad konjunkturene, og øker når den økonomiske aktiviteten øker. Variasjonen i lagerbeholdningen vil dermed avhenge av i hvilken grad produsentene greier å redusere tilbudet i nedgangskonjunkturer, for å unngå økte lagre og fallende råvarepriser. 12

13 Konsum og sparing Husholdningenes konsum er hoveddelen av BNP i de aller fleste land, og derfor av stor betydning for samlet etterspørsel og produksjon i økonomien. Konsumet er også avgjørende for vår velferd det er jo konsumet, som mat, klær, bolig osv. vi lever av. Her skal vi se på hvilke faktorer som bestemmer husholdningenes konsumbeslutning. En sentral faktor bak husholdningenes valg av konsum er åpenbart den disponible inntekten, dvs. inntekt etter at skatt er betalt. Jo høyere inntekten er, desto mer kan husholdningene bruke til konsumformål. Den viktigste inntektstypen for husholdningene er lønnsinntekt, dvs. betaling fra arbeidsgiver. I 2013 utgjorde lønnsinntektene snaut 60 prosent av husholdningenes samlede inntekter. Pensjoner og andre overføringer fra det offentlige, som sosialhjelp og arbeidsledighetstrygd utgjorde 22 prosent, mens formuesinntekter (aksjeutbytte, renteinntekter o.l) utgjorde 6 prosent, som var noe mindre enn husholdningenes samlede formueutgifter, som tilsvarte 6,5 prosent av disponibel inntekt. Blandete inntekter, som inkluderer husholdningenes næringsinntekter, dvs. arbeidsinntekter for selvstendig næringsdrivende som bønder, advokater og tannleger, utgjorde 7 prosent av disponibel inntekt. Men konsumet avhenger naturligvis ikke bare av den disponible inntekten. Personer med høy formue i form av bankinnskudd, aksjer eller annet kan bruke av formuen til å betale for sitt forbruk. Konsumet blir derfor gjerne høyere, desto høyere formuen er. Det er også mulig å låne penger for å kjøpe konsumgoder som TV eller sydenreiser. Hvor attraktivt det er å låne penger, avhenger av renten som man må betale på lånet. Jo høyere rente man må betale på lånet, desto dyrere er det å låne. Høyere rente innebærer også at konsumenten får høyere rente på sin sparing. Som vist ovenfor, er det realrenten som har betydning for konsumbeslutningen jo høyere realrenten er, jo dyrere er det å kjøpe konsumgoder i dag, sammenlignet med å utsette kjøpet til neste år eller senere. Denne effekten kalles substitusjonseffekten, og den taler for at høyere realrente fører til lavere konsum, fordi konsumentene utsetter sitt forbruk. Men renten har også en annen effekt på konsumet, som henger sammen med at konsumentene kan ha formue eller gjeld. For konsumenter med høy formue, f.eks. i form av en fet bankkonto, vil høy rente også innebære at konsumenten får høye renteinntekter, som kan brukes til økt konsum. Denne effekten kalles inntektseffekten, og for konsumenter med formue, går dermed inntektseffekten i motsatt retning av substitusjonseffekten. Den samlede virkningen av en renteøkning på konsumet for konsumenter med formue blir dermed usikker, og avhenger av om det er substitusjons- eller inntektseffekten som er sterkest. For konsumenter med gjeld er det annerledes. Høyere rente innebærer at konsumenten må betale mer i gjeldsrenter, slik at disponibel inntekt der gjeldsrenter trekkes fra, blir mindre. Lavere disponibel inntekt taler for lavere konsum, slik at både substitusjons- og inntektseffekten trekker i samme retning, dvs. at høyere rente gir lavere konsum. For husholdningene samlet sett antar vi at substitusjonseffekten er sterkest, slik at høyere realrente innebærer lavere konsum. 13

14 Økonomer antar gjerne at husholdningene i utgangspunktet ønsker et jevnt konsum over livsløpet. Siden inntektene kan variere mye fra livsfase til livsfase, og for noen også fra år til år, vil husholdningene i så fall spare i perioder med høy inntekt, og låne eller bruke av oppsparte midler i perioder med lav inntekt. En husholdning med lav inntekt nå kan dermed likevel ha et relativt høyt konsum hvis formuen er stor, eller hvis man forventer høy inntekt i årene fremover, slik at forbruket nå kan lånefinansieres. Konsumfunksjonen Vi vil representere disse sammenhengene i en konsumfunksjon, der vi spesifiserer to av variablene, den disponible inntekten, Y-T, og realrenten r, mens vi lar alle andre faktorer representeres ved et felles symbol z C. C (4.4) C = C( Y T, r,z ) + + Som drøftet over antar vi at konsumet blir større, jo høyere disponibel inntekt er, og jo lavere realrenten er. Andre faktorer inkluderer aldersfordelingen i befolkningen fordi eldre personer gjerne sparer mer enn yngre personer og inntektsfordelingen fordi personer med høy inntekt gjerne har en høyere sparerate enn personer med lav inntekt, slik at jevnere inntektsfordeling vil kunne gi lavere sparing og dermed økt konsum. Akkurat som for investeringene, har mulighetene til å få lån også betydning for konsumet. Hvis det blir det blir vanskeligere å få lån, vil konsumet dempes. Forventningene om fremtiden er også viktig for konsumet. Hvis husholdningene blir mer optimistiske om sine økonomiske framtidsutsikter, f.eks. at de regner med god lønnsøkning og liten risiko for å miste jobben, vil konsumet gjerne øke. Andre faktorer måles slik at høyere z C gir økt konsum. Konsumfunksjonen er en atferdsfunksjon, som viser hvordan konsumentenes atferd avhenger av andre variabler. Hva er husholdningenes disponible inntekt? I likhet med de aller fleste andre lærebøker bruker vi Y T, dvs. BNP minus nettoskatter, som mål på husholdningenes disponible inntekt, selv om det er en sterk forenkling sammenlignet med nasjonalregnskapsdefinisjonene. Som nevnt i kapittel 2, går en betydelig del av inntektene fra BNP til bedriftene i form av driftsresultat. I nasjonalregnskapet blir disse inntektene ikke inkludert i husholdningenes disponible inntekt, bortsett fra i den grad de utbetales til husholdningene i form av utbytte eller renteinntekter. Når vi her bruker Y-T, dvs. BNP minus nettoskatter, som disponibel inntekt for husholdningene, inkluderer dette dermed også betydelige inntekter som forblir i bedriftene. Et argument for å inkludere disse inntektene i det mål på husholdningenes disponible inntekt som inngår i konsumfunksjonen, er at husholdningen jo i stor grad eier bedriftene, og overskudd for bedriftene dermed gjør husholdningene rikere som eiere. Men samtidig er det grunn til å tro at konsumtilbøyligheten av driftsresultat til bedriftene er mye lavere enn konsumtilbøyligheten av inntekter som utbetales til husholdningene, som lønnsinntekt og utbytte. Hvis inntektsfordelingen endres i favør av lønnstakerne, ved at økte lønnsinntekter gir en økning i lønnsandelen, vil dette vanligvis føre til økt etterspørsel. I vår formulering vil dette derimot ikke bli fanget opp. Vi vil istedenfor bruke parameteren z C til å fange opp virkningen av endringer i 14 inntektsfordelingen, uten å spesifisere ulik konsumtilbøylighet av ulike typer inntekter.

15 Også her vil vi i noen sammenhenger bruke en lineær funksjonsform, på formen C (4.5) C = z + c1( Y T ) c2r, der 0 < c 1 < 1 og c 2 > 0. c 1 kalles den marginale konsumtilbøyligheten, og den viser økningen i konsumet dersom disponibel inntekt øker med en enhet (en marginal, dvs. liten økning). Hvis c 1 = 0,5, betyr det at en økning i disponibel inntekt på 10 millioner fører til at konsumet øker med 5 millioner. c 1 forutsettes å være mindre enn 1, noe som innebærer at ved en økning i inntekten, øker forbruket mindre, slik at konsumentene også sparer en viss del, en 1-c 1 -del, av inntektsøkningen. c 2 er reduksjonen i konsumet ved en økning i realrenten på ett prosentpoeng (antar renten måles i prosentpoeng). Den første parameteren, konstantleddet z C, fanger opp virkningen av andre faktorer som kan påvirke konsumet. z C øker slik at konsumet blir høyere hvis f.eks. husholdningene blir mer optimistiske om sine fremtidige inntekter, og dermed ikke ønsker å spare så mye nå, eller hvis økte boligpriser innebærer at formuen deres øker. Som vist i figur 4.6, er det betydelig samvariasjon mellom veksten i BNP og veksten privat konsum, i tråd med våre antakelser om at økt BNP fører til økt privat konsum fordi husholdningenes disponible inntekt øker. Figur 4.6 Fastlands-BNP og privat konsum, årlig prosentvis vekst i faste priser Privat konsum BNP Fastlands-Norge BNP Fastlands-Norge Privat konsum Source: 15

16 Størrelsen på den marginale konsumtilbøyligheten c 1 er viktig for hvordan konsumet varierer over konjunkturene. Hvis c 1 er «stor», f.eks. 0,6 eller større, vil en økning i inntekten føre til en relativt sterk økning i privat konsum, mens en liten verdi på c 1 fører til mer stabilt konsum. Teoretiske betraktninger om at husholdningene ønsker en jevn konsumbane i over livsløpet, taler for at c 1 vil være nokså liten. Hvis husholdningene ønsker jevnt konsum fra år til år, vil de jo spare mye i år med høy inntekt, og låne i år med lav inntekt, slik at inntektsvariasjonen får liten betydning på konsumet, dvs at c 1 blir liten. Derimot ville man anta at konsumet i større grad avhenger av størrelsen på formuen og av forventet fremtidig disponibel inntekt. Empiriske studier for husholdningers konsum og disponible inntekt finner imidlertid en sterk sammenheng mellom disponibel inntekt og konsum, som taler for at c 1 er et nokså høyt tall, nærmere 1. Misforholdet mellom den sterke empiriske sammenhengen mellom disponibel inntekt og konsumet i samme år, og de teoretiske betraktningene om at husholdningene ønsker et jevnt konsum fra år til år er blitt gjenstand for mye økonomisk forskning, og litteraturen peker på tre hovedhypoteser. Mange husholdninger er myopiske eller nærsynte (fra det greske ordet myopia, som fritt oversatt betyr å myse), og er mest opptatt av dagens behov. Har de penger, bruker de dem. Hvis de ikke har penger, må forbruket justeres tilsvarende. Husholdningene er lånebeskranket, dvs. at de ville ønsket å låne for å kunne øke sitt konsum, men de får ikke lånt. Dette kan gjelde husholdninger som midlertidig har større utgiftsbehov eller lavere inntekter enn de regner med i fremtiden, slik at høyere konsum nå ville gi en jevnere tilpasning over tid. Hvis en slik husholdning får økte inntekter, er det naturlig at det meste eller alt blir brukt til økt konsum Økt disponibel inntekt nå innebærer at man også tror at fremtidig inntekt blir høyere enn det man trodde før. Hvis du nettopp har fått en fast jobb med god lønn, får du høyere inntekt nå, i tillegg til å regne med høy inntekt i fremtiden. I data vil individer med høy disponibel inntekt også ha høyt konsum i det samme året, og dermed fremstå som en sterk sammenheng mellom disponibel inntekt og konsum i samme år (høy c 1 ), selv om det høye konsumet i vel så stor grad skyldes høy forventet fremtidig inntekt. Sparing Sparingen er speilbildet av husholdningenes konsumbeslutning, fordi sparingen er definert som disponibel inntekt minus konsumet. Når konsumet er mindre enn inntekten, kan husholdningen spare i finansielle aktiva som bankinnskudd eller aksjer, nedbetale gjeld, eller skaffe seg realaktiva som bolig eller fritidseiendom. Dette fremkommer fra budsjettbetingelsen for husholdningene, som kan skrives som (4.5) Sparing = Disponibel inntekt konsum = netto anskaffelse av finansielle eiendeler netto låneopptak + nettoinvesteringer i realkapital. 16

17 Summen av de to første leddene på høyresiden, netto anskaffelse av finansielle eiendeler minus netto låneopptak, kalles husholdningenes nettofinansinvesteringer. Spareraten er definert som sparingen delt på den disponible inntekten. Figur 4.7 viser utviklingen i husholdningenes sparerate og nettofinansinvesteringer fra 1993 til 2017, der de siste årene er anslag. Spareraten er beregnet med og uten at aksjeutbytte er inkludert i den disponible inntekten, fordi aksjeutbytte er betydelig størrelse som kan variere mye fra år til år. Vi ser at spareraten utenom aksjeutbytte var lav i , dvs. at konsumet var høyt i forhold til inntekten, men at sparingen steg kraftig under og etter finanskrisen i Nettofinansinvesteringene er interessante, fordi det er de som gir uttrykk for den samlede etterspørselen fra husholdningene til konsum og investeringer. Etterspørselen fra husholdningene er dermed særlig høy når nettofinansinvesteringene er lave, som i perioden Figur 4.7 Spareraten (husholdningenes sparing som andel av disponibel inntekt) Kilde: Gudmundson og Reiakvam (2013) Hvis en privatperson sparer, innebærer det vanligvis at hans eller hennes formue øker. En kompliserende faktor er likevel at formuen også avhenger av prisen (verdien) på formuesobjektene. Hvis boligprisene stiger mye, vil boligeiere vanligvis få økt formue, selv om sparingen slik vi har definert den over, som disponibel inntekt minus konsum, er mindre enn null. Men så lenge formuesøkningen ikke blir realisert, dvs. at boligen blir solgt til en høyere verdi, blir den vanligvis ikke inkludert i tall for sparingen. Det skyldes bl.a. at det er 17

18 kan være vanskelig å beregne endring i verdi av formuesobjekter som ikke blir solgt, slik at tall for disponibel inntekt i nasjonalregnskapet ikke inkluderer urealisert gevinst eller tap på formuesobjekter. Figur 4.8a-c nedenfor viser sparingen til ulike befolkningsgrupper, både sparing i kroner og spareraten, som er definert som sparing delt på disponibel inntekt. Vi ser en klar tendens til at spareraten øker med alderen, bortsett fra aldersgruppen som har klart lavere sparerate enn den yngre aldersgruppen. Barnefamilier har lavere sparerate enn andre husholdninger, og husholdninger med lav inntekt har lavere sparerate enn høyinntektsgrupper. Gjennomsnittlig sparerate for norske husholdninger er rundt 10 prosent. Figur 4.8a-c. Sparing etter alder, familietype og inntekt, per person Figurene er hentet fra Halvorsen (2011), og er basert på data fra selvangivelser. Sparing er her beregnet som økning i formuen, men inkluderer ikke en eventuell beregnet økning i boligverdien. 18

19 SSB: Hushalda sine inntekter og formue, Figur 4.9 viser husholdningenes balanse, dvs. hvilke fordringer og gjeld de har. Vi ser at en gjennomsnittlig husholdning har en brutto formue på om lag 3 millioner, og en gjeld på 1 million. Egenkapitalen er husholdningenes netto formue, dvs. summen av alle fordringer minus gjelden, er på om lag 2 millioner i gjennomsnitt. Boligformuen er i gjennomsnitt omtrent dobbelt så stor som husholdningenes gjeld. Figur 4.9 Husholdningenes balanse basert på ligningsverdier Kilde: Pengepolitisk rapport 2/14. Er det forskjell på sparing for privat personer og sparing for et land? Definisjonen av sparing er den samme, i begge tilfeller er sparing lik disponibel inntekt minus konsumet. I praksis er det likevel noen viktige forskjeller. Som nevnt i kapittel 2 regnes kjøp av varige konsumgoder av praktiske årsaker som bil og båt som konsum i nasjonalregnskapet, selv om det for den 19

20 enkelte privatperson naturligvis ville bli feil å betrakte f.eks. kjøp av en ny bil som forbruk på tilsvarende måte som om det samme beløpet var blitt brukt på en meget dyr feriereise. Et viktigere poeng er at svært mye av sparingen for den enkelte innebærer økte fordringer eller redusert gjeld i forhold til andre personer eller foretak i samme land, uten at dette nødvendigvis innebærer sparing for landet som helhet. Som vist i kapittel 2, blir det bare sparing for landet i den grad det fører til enten økt realkapital eller økte netto fordringer på utlandet. Hvis Per Hansen bruker kr ekstra på en feriereise i Thailand med et utenlandsk reiseselskap, blir virkningen for Hansen og for Norge den samme: Hansens sparing reduseres med kr, og Norges import øker med kr, slik at Norges nettofinansinvestering, og dermed samlet sparing, reduseres med Hvis Hansen derimot bruker kr ekstra i Norge, ville dette gi økte inntekter til andre i Norge. Dette vil kunne påvirke deres sparing, slik at den samlede virkningen for Norge blir en helt annen enn den reduksjon i sparingen på kr som Hansen gjør. For å finne virkningen på landets sparing trenger vi en antakelse eller teori om hva andre gjør når de får økte inntekter. Vi kommer tilbake til dette i neste kapittel. Offentlig bruk av varer og tjenester Offentlig sektor er også en viktig del av økonomien. Det offentlige står for styring og administrasjon av landet, bl.a. gjennom departementer, direktorater og kommunale myndigheter. Det utfører viktige fellesoppgaver som forsvar, politi, brannvesen og forskning, og viktige velferdstjenester innen helse og utdanning. Offentlig sektor består av tre deler: Statsforvaltningen omfatter blant annet sykehus, departementer, direktorater og tilsyn, utenrikstjenesten, rettsvesenet, og universiteter og høyskoler. Kommuneforvaltningen omfatter blant annet fylkeskommunal og kommunal administrasjon, grunnskolen, barnehager, sykehjem, vannforsyning og kloakk- og renovasjonsvirksomhet. Offentlige foretak omfatter blant annet statlig forretningsdrift (som Statens kartverk), kommunale busselskaper og låneinstitusjoner som Statens lånekasse for utdanning. Statsforvaltningen og kommuneforvaltningen utgjør til sammen den offentlige forvaltningen. Figur 4.8 viser inntekter og utgifter i offentlig forvaltning i 2013, som andel av BNP. Statlig og kommunalt konsum er omtrent like store, og utgjør til sammen 23 prosent av BNP. Omtrent 2/3 av offentlig konsum er lønninger til ansatte i det offentlige, og det resterende er kjøp av varer og tjenester fra privat sektor. Offentlig sysselsetting er særlig innen helse og sosialtjenester som utgjør i underkant av 2/3 av totalen, og undervisning, som er om lag ¼ av total offentlig sysselsetting. 20