Reisebrev DEL 2 - Cuba

Transkript

1 Side 1 av 11 Reisebrev DEL 2 - Cuba JANUAR FEBRUAR MARS utskrivbar versjon min reise til latin-amerika og cuba er over - jeg kom hjem 21. mars 03. etter reisen har jeg føyd til litt stoff fra min papirdagbok til reisebrevet mitt. dette har jeg lagt inn i slike fargede rammer som dette, slik at hvis du har lest hele sulamitten fra før, så skal du slippe å måtte gjøre det om igjen bare for å få med deg det nye stoffet. og så har jeg snudd om på rekkefølgen slik at det nå starter fra begynnelsen. INTRO januar 2003 / mexico jeg har lest litt, og snakket med folk, men prøver fremdeles å forstå cuba. det som er så vanskelig å forstå for meg er hvorfor mannen holder så stramt grep, og hvordan han kan forsvare frarøving av såpass grunnleggende friheter som ytring og presse, og samtidig sove godt om natten. slik jeg forstår historien bak dette landet: det var mye klabb og babb frem til usa var selvsagt involvert i mye av dette - nabolandet som ligger så nært at de trenger nesten ikke å bevege seg en gang for å komme seg til cuba. havanna ligger bare 17 mil fra key west, florida. i 52 kom den korrupte batista til makten ved militærkupp, men flyktet til den dominikanske republikk med halen mellom beina og 40 millioner us$ av statens penger i bagen sin (og endte siden opp i eksil der hvor carl ivar har sett seg ut sin pensjonstilværelse) da fidel og che kom og ville avløse ham - med en gjeng som var lei fattigdom og korrupt, udugelig lederskap. "revolusjonen" var i gang, og de lagde nye lover og greier. er litt usikker på akkurat dette, men jeg har hørt at før revolusjonen så stod det i den cubanske grunnloven at usa kunne erstatte den sittende cubanske regjering når de måtte ønske. ganske suverent? noe av det som ser ut å bli veldig avgjørende for den videre striden, er at cuba nasjonaliserer landområder. det vil si at de knabber dem, eller rett og slett bare sier at nå er det den cubanske stat som eier dem. eller kanskje litt mer rimelig - tar tilbake noe av det amerikanere har skaffet seg, trolig med mer eller mindre tvilsomme midler, slik at en større del av cubansk land faktisk tilhører cuba og ikke usa. amerikanerne liker jo ikke frarøving av frihet (bortsett fra når de selv bruker det til å vinne støtte for sin egen lyssky virksomhet), og reagerte på dette med handelsboikott. så måtte cubanerne finne andre å handle med, og så ble de kompis med den russiske bjørnen. og så kalte usa dem kommunister, fikk fullstendig hetta, og det oppstod full paranoia for alt som var rødt. så tok cubanerne mer eiendom og selskaper. og så strammet amerikanerne inn handelsboikotten. og så tok cuba resten. og så kom helms-burton loven, som bill clinton - av alle - godkjente i 1996, som er så streng at den krever noe sånn som at all eiendom skal leveres tilbake til sine rettmessige eiere før det kommer på tale med forhandlinger med cuba igjen. og at amerikanere som reiser til cuba risikerer å bli bøtlagt med 5.000,- us$ (ca kr). det er ikke akkurat lite problematisk å begynne på denne floken nå etter noen-og-førti år, siden enkelte av eiendommene nå huser så mange som cubanere. castro mente selv at amerikanerne (under eisenhower og nixon) var mye mer opptatt av potensielle kommunister enn hva de faktiske reform-planene på cuba gikk ut på. fidel klarte faktisk nærmest å bli kvitt analfabetismen over natten, og å lage et helse- og utdanningssystem som overgikk det de fleste latinamerikanske land kunne skilte med. fidel skal selv etter sigende skal ha spøkt med dette: hva er de tre positive resultatene av revolusjonen? - helse, utdanning og sport. hva er de tre negative resultatene? - frokost, lusj og middag. i dag har altså amerikanerne stort sett gitt opp fidel, og de bruker sykelig mye energi på tvinge alle andre som handler med usa til å drive på med handelsblokkade av cuba. og mitt inntrykk er at det er de mektige eksilcubanerne, spesielt i florida, som styrer mye av den amerikansk politikken på dette området. de er sure fordi fidel tok husene og eiendommene deres. i tillegg til at det helt sikkert var mye urettferdighet, drap og urimelighet i denne prosessen. det kan umulig ha gått helt

2 Side 2 av 11 smertefritt for seg å kaste ut hele mafiaen. dette er tross alt folk med skikkelig utstyr, fete konti og strøkne damer. i tillegg har visst cia prøvd å knerte sjefen sjøl flere dusin ganger uten hell. akkurat det er vel også en kraftig ripe i den amerikanske dominans-selvtilliten. men også på cuba er det slik jeg forstår det stor motstad mot fidel, revolusjonen, og dette suverene statssystemet. det skulle bare mangle. det skal selvsagt mye til at folk uten videre skal aksepterer sin frihet frarøvet, selv om man har mange velferdstilbud fra staten. det kan umulig være i et helt folks interesse å ikke ha fri presse, fri ytring, fritt internett. og en stund var det vel også direkte ulovlig å snakke med utlendinger, såvidt jeg vet. vet ikke hvordan det er med det for tiden. jeg får jo se. inntrykket mitt er i alle fall at de har så mange regler som detaljstyrer livet på cuba, at selv misjonssambandet og lekmannsmisjonen har rimelig grunnlag for beundring og misunnelse. i utgangspunktet har jeg inntrykk av at fidel vil sitt folk vel, men samtidig vil han ikke gi etter for den amerikanske korrupte kapitalismen og imperialismen. nå til dags, som det ser ut som at alle andre land i verden godtar å diskutere på usa's premisser er det vanskelig å ikke respektere mannen for utholdende motstand mot dette. slik jeg ser det nå, er cubas system like mye et resultat av å ikke godta usa's premisser som det er et implementert kommunistisk eller knallsosialistisk system. men en ting er at de ikke har varer på cuba, en annen ting er total kontroll over informasjonen. jeg tror nok jeg er litt naiv, men er denne strengheten nødvendig for å klare å stå imot usa, eller har de bare uflaks som ligger så nær? nå var jeg ganske dårlig i historie på skolen, og husker derfor stort sett bare det siste jeg leste. hvis det er faktiske feil i det jeg har skrevet her, får du lov å gi beskjed. når det gjelder dansing på cuba, så har jeg store forventninger til å se mye bra dansing, men regner ikke med at dette er noe man som utlending uten videre deltar så aktivt i. etter hva jeg forstår er danseaktiviteten for utenlandske menn i stor grad basert på utveksling av tjenester, som begynner med å spandere en drink, og deretter kan du velge mellom betalingssex, månedlige pengegaver eller å stille som ektefelle - inkludert emigrasjon. og damer som ikke er i denne gledespike-bransjen, ser fort ut som de er hvis de uten videre danser med disse vestens menn, og det tar seg ikke ut. så med mindre man kjenner en som har en søster, eller noe i den duren, så blir det nok begrenset med dansing. men cuba blir nok bra uansett, skal du se, når rutinen i å slippe unna det verste pengemaset er i boks. JANUAR 28. januar 2003 / på flyet mellom cancún og havanna selv om pakking og oppspilthet til langt utover natten i går ødela skjønnhetssøvnen, så sitrer spenning i kroppen i dag. dette er den beste følelsen: forventningen om noe stort, og ingen smerte som minner deg på noe annet. kapteinen har allerede røpet rutine ved å snakke noncharlant på elendig engelsk, og flyet bråker noe vanvittig. det er sykt trangt i dette gamle russiske flyet, men det er underholdende å se på småsure halv-gamliser som tror de er så viktige at burde få slippe å føye seg etter flyvertinnenes anmodning om å flytte seg lenger bak for å utjevne vekten. det er slike folk som sikkert irriterer seg vanvittig over at det ikke er mulig å klage formelt til en eller annen instans på sin egen død. det var 8 grader på cuba forrige uke, og 14 grader denne uken. hva skjer? måtte til og med kjøpe paraply i går. 30. januar 2003 / la habana, cuba nå er jeg ferdig med overnattingspakketilbudet på hotell med frokostbuffét. så jeg tok inn i et privat hus i dag - i gamle havanna. det virket hyggelig, billig nok, sentralt, og de lager gjerne mat hvis jeg vil - god mat. det er to søstre som bor der - hun ene er profesjonell danseinstruktør. det virket svært lovende. været er for tiden behagelig, om enn noe kaldere enn vanlig. et-par-og-tyve grader vil jeg tippe - passer for både singlet og langermet.

3 Side 3 av 11 salsa det blir nok noen salsa-spalter i mine reisebrev fra cuba. så lær deg å bruke skrollbaren hvis du er allergisk. jeg dro til det berømte casa de la musica i miramar i går. (for dere som driver og anbefaler meg dette stedet, det er ikke alltid så lett for meg å forstå om dere snakker om det i miramar, eller det nye i centro habana.) jeg dro til det gamle i miramar, fordi en type som virket både hyggelig og oppdatert - uten å være ute etter penger - mente å ha hørt på radioen at pupy y los que son son skulle spille der - den tidligere pianisten i los van van. der tok han feil, men det var bra uansett. to band spilte opp, med en konferansier som garantert var ansatt i staten og får dress som frynsegode - fra et restlager etter handelssamarbeidet med sovjet. det er faktisk litt kult med 60-åringer som holder koken til uti de små timene - i motsetning til de slæske 60-åringene som har kjøpt seg ungt selskap for kvelden. jeg fikk ikke med meg navnet på det første bandet, men hovedattraksjonen var adalberto alvarez y su son - "el caballero del son". jeg dro sammen med to israelske damer som bor på samme hotell som meg. de var hyggelige, men jeg sliter litt med folk som går på et overtydelig lav-budsjett, og er de eneste personene med kamera inne på selve konserten. selve lokalet så ut slik som kulturhuset på randaberg kommer til å se ut når kommunepolitikerne en gang har kranglet ferdig, og stemningen var upåklagelig. de slapp inn et par hundre personer. resten stod ute og ventet i en lang kø. vi var nok litt spesielt heldige med timingen - ankom ca halv elleve, og fikk det eneste ledige bordet. the main act startet ca halv tolv. mitt inntrykket var at de cubanerne som hadde råd til å gå her (15 US$ cover) enten var helt spesielt velstående, eller så hadde vestlendinger betalt for dem. og de var vanvittig stylet - spesielt damene. når det gjelder dansing, så overrasket det meg at det var nesten ingenting bra casino (salsa) å se. de var f.eks. mye mer ivrige på å danse til latino-popen i pausen. lurer på om dette er fordi det ikke er så veldig mange som er flinke til å danse salsa? det ser ikke akkurat sånn ut, for når bandet begynner å gasse på, reiser alle damene seg - og det er ikke akkurat bare for å se bedre. alt som minner om hofter roterer, og damene konkurrerer heftig i å vifte mest innbydende med halefjærene sine. selv er jeg nok litt forsiktig her borte - i alle fall før jeg kjenner kodene, og man blir jo litt ekstra påpasselig når halvslæske damer bare åler hendene sine nedover magen og tar balletak. men jeg danset nå med en cubansk dame. hun var flink til å danse casino, og det at jeg så henne føre en annen dame på dansegulvet tok jeg som et tegn på at hun er blant de som faktisk interesserer seg for selve dansen. ikke det at det var spesielt vanskelig å by opp, men du må jo tåle å se inn i et ansiktet formet som et stort spørsmålstegn - du? salsa? FEBRUAR

4 Side 4 av februar 2003 / la habana, cuba dette vil ta litt tid, bare så du vet det. vår mann i havana melder: HABANA, CUBA (BIR): pass og visum snappet ut av bukselomme på gigantisk utendørskonsert på malecón, fidel iverksetter operasjon mot privat innkvartering av utlendinger, og aktive og til dels aggressive jineteros holder stramt grep om utlendinger. har du hatt en døll helg? i så fall har jeg sjelden misunt deg akkurat det så mye som jeg gjorde søndag morgen - i en unødvendig sterk fylleangst på kun en liten boks lokalt øl, om enn 5,4%. for å gjøre en kort historie lang, så begynte helgen dødstamt, med et regnvær som ville glidd inn på randaberg uten at en eneste bonde hadde tenkt seg om to ganger. alex, min sveitsiske samleier her på taket av en bygård i søndre habana centro - en ray liotta klonet jens pikenes med et litt vel gjennomskuelig smil, som påstår han arbeider for en saudisk prins, noe som sikkert har vært med på å forme ham som den litt vel suverene verdensvante forståsegpåer han fremtrer som, kom hjem fra morgenboksetreningen sin med både boksetreneren og en nonne, som han skulle ha to timer språkundervisning med. mens jeg satt og lurte på hvorfor i all verden boksetreneren skulle sitte i stua og sture i et par timer mens alex lærte nye gloser, intervjuet jeg og denne muskelmannen hverandre litt forsiktig. det at han hadde peiling på salsa var et bra utgangspunkt. han gav meg det stykket vital informasjon at paulo FG aka paulito skulle ha konsert på piragua, en stor åpen plass nedenfor hotel nacional, ved malecón - gaten som strekker seg langs sjøen nord for hele den sentrale delen av byen, og som du, hvis du har sett minst tre posters fra havana, har sett minst en gang. konserten var gratis, utendørs, startet kl 21:00, og den ville nok trekke flere tusen kubanere. hvis været holdt. da oppholdsværet dukket opp litt utpå ettermiddagen, tok jeg meg en liten spasertur i gamlebyen. og mens jeg stod og hang over en kopp espresso med oppmerksomheten rettet mot den endelig anbrakte om dog overvurderte underholdningsavisen cartelera, fikk jeg ikke helt overraskende besøk av et par lokale jineteros (hustlers). de presenterte seg selv som en musiker og en band-manager. han ene virket veldig ok, rolig og hyggelig, og han fylte selvsagt året denne dagen (27). han andre var 46 år, og på dette tidspunkt hyggelig, om enn noe intens og taktløs. han gikk for eksempel rundt med et skryteark med bilder av en baby og en tysk dame som han viste til alle han traff. dette skulle være hans kone og barn i tyskland. de er tydeligvis ikke helt vant med å bli trodd (av en eller annen merkelig grunn) så dette hadde han minst 3 offisielle bevis på, som han presset inn på netthinnen til enhver potensiell skeptiker. junior på sin side hadde i tillegg en søster som bodde i norge - så klart. jeg må innrømme at de er flinke til å fremstille dette troverdig, og det er imponerende at de ikke går lei. på et senere tidspunkt spurte jeg junior om senior hadde dame på cuba, i tillegg til sin tyske kone, for han gikk rundt og kladdet sånn på damene han traff. - joda, men det var slutt når han dro til tyskland - om fem dager. de gav meg noen bra tips om steder, musikk, og jeg spanderte "bursdags-mojitos" på oss. og avtalte å møte dem på samme sted tre timer senere for å dra på konserten. det skulle vise seg å bli tre og en halv time, for i mellomtiden hadde ryktene om at fidel hadde begynt å iverksette sin operasjon (dvs. razzia) nådd et fryktinngytende nivå. det påstås at cuba har et narkotikaproblem for tiden. derfor stenger f.eks. diskotekene nå klokken 02 i stedet for 04 eller 05. el commandante mener visstnok at det er utlendingene som bringer styggeskapen til landet, og derfor vil han se nærmere på de husene som har kontakt med turister. siden mitt hus for tiden er litt "imellom lisenser", ble jeg derfor evakuert til et annet hus - ikke spesielt mer lovlig, men i et noe mindre utsatt strøk. arkitekturen minner lit om øst-berlin - inn en altfor liten dør, gjennom trange og halvmystiske falleferdige ganger og trapper, og plutselig står du på en veranda i en bygård med kjempeutsikt. vi kom derfor en halv time for sent til konserten, men likevel en halv time før oppvarmingsbandet startet. alkoholinntaket the cuban way er at en person med dollar (for eksempel meg) kjøper en flaske rom og hver sin cola. en naiv og urutinert person med dollar (for eksempel meg) går gjerne med på å kjøpe en litt ekstra god rom, og forstår endatil logikken i at det er billigere hvis en kubaner kjøper flasken, selv om det betyr delegering av dollarsedler. da kan du banne på at "tips" er inkludert. deretter kan det som skjer med disse drikkevarene matematisk uttrykkes slik at når klokken går mot midnatt, er grenseverdien av alkoholprosenten i colaboksen 40%. paulito er en av cubas topp salsa(/timba)-artister, ifølge flere her. bra konsert, men med sikkert over seks tusen kubanere til stede, avhenger lyden og opplevelsen mye av hvor du står. vi flyttet oss litt rundt, for senior liker å danse, og han var også svært opptatt av å fikse en å danse med for meg. ser ikke helt bort fra at det var mest på grunn av provisjonen for alt som "følger med" dansen. så vi hilste på noen, danset med noen, fikk fulgte med på konserten, så på andre som danset, og hadde det veldig all right - helt til en suppegjøk prøvde å presse seg mellom meg og sidemannen. han brukte så unaturlig lang tid på denne relativt intime manøveren, at jeg ble regelrett mistenksom, og altfor

5 Side 5 av 11 sent stakk jeg hånden i bukselommen, for å finne ut at jeg var blitt avløst for pass, visum og en 100 US$ reisesjekk. det var jo ikke direkte smart å la være å legge dette igjen hjemme etter at jeg hadde brukt det for å få ut penger i banken, men jeg trodde jeg var trygg når jeg hadde puttet alt i dette i framlommene - på oppfordring fra junior og senior, for her *ville* det bli stjeling - fra slike som meg. de kan jo gamet. min lykke var at falkeblikket til senior oppdaget fingerkunstneren, og samtidig som jeg snudde meg rundt etter å ha funnet lommen ubehagelig tom stoppet senior denne traven, og da jeg så ned på bakken, så jeg at fyrens fot dekket over noe som lignet på et pass av typen som utstedes av kongeriket norge. jeg plukket det raskt opp, og var sjelden glad for å se et så kjent bilde, selv med så tynt hår. romen var veldig god, og det kuleste på konserten var å se kubanske menn som kappdanset etter tur med samme dame. det gikk unna, gitt. det ekleste var en fin dame som begynte å legge an på meg, for så å komme med spørsmålet "liker du søstera mi?" etter konserten stoppet vi på en billig nattmatcafé av typen som garantert ikke er nevnt i lonely planet, før jeg på vei hjem for sikkerhets skyld tok en del omveier, siden jeg var noe usikker på konsekvensen av å ikke være veldig diskret idet jeg låste meg inn i et hus uten lisensklistermerke klokken 02:30. hvis en av de tusenvise politikonstablene som patruljerer gatene spør hva du skal, kan du ikke akkurat på gebrokkent spansk melde at du bare stikker innom i døren for å slå av en prat med et eldre ektepar som ligger og sover heller. og denne helgen har ennå bare så vidt begynt. lørdagen var det strålende vær, så jeg spaserte gjennom gamlebyen, malecón, vedado og ned til plaza de la revolución. jeg stoppet på coppelia for å spise is - en klassisk begivenhet i havana. coppelia er en diger iskrembar med like mye folk som i dyreparken i kristiansand, og like lange køer. jeg traff på et par hyggelige tyskere som jeg hang på en kafé med etterpå, hvor vi ble utsatt for en opplagt rip-off som var helt ny for meg. da vi skulle betale, var prisene plutselig høyere enn de var da vi bestilte. men dette visste ikke de som tok imot betalingen noe om. han som hadde levert oss varene var forsvunnet - han jobbet visstnok egentlig ikke der engang, men på et hotell borti der. i tillegg klarte de selvsagt også å "bomme" litt på en tast på kalkulatoren. for en gjeng. om kvelden skulle jeg være med min husvert på danseshow med hennes profesjonelle dansegruppe, men det ble avlyst en time før start. visstnok helt vanlig her. dette fikk jeg vite litt sent, så etter å ha lett lenge etter taxi tilbake, og med stadig synkende blodsukker, kom jeg meg endelig til den eneste matserveringsstedet jeg vet om når de vanlige restaurantene har stengt. men det er tydelivis stamstedet til junior og senior, og etter en liten stund dukket de selvsagt opp der. jeg var for trøtt til å være bestemt og sette grenser, så det endte opp med allslags galskap; senior henter en venninne som han prøver å pushe på meg, og går rundt og tar luftbilder og synger brudemarsjen resten av kvelden. hun er veldig hyggelig, flott og nokså forsiktig, men ikke spesielt beskjeden. hun oppfører seg som om vi er gamle kjærester i de par timene dette kjøret varer - gjennom noen barer og diskoteker. selv synes jeg historien min om samboer i norge og ikke på utkikk etter dame på cuba er helt streit, men da begynner de bare å telle på fingrene hvor mange uker jeg skal være på cuba. senior begynner å bli småfrekk med servitriser, og når jeg sier at jeg ikke har mer penger på meg, utbryter han i halvsinne: "arrgh! planificación!" men når han begynner å organisere et hus for natten for "kjærestene" er det på overtid å melde hør-nå-her-min-gode-mann. jeg tror jeg klarte såvidt å la være å terge dem på meg, selv om det kriblet litt. problemet var at allerede neste dag hadde jeg egentlig avtalt med dem å være med dem på casa de la musica i miramar, for salsa-bandet deres skulle spille. nå fristet dette svært lite. og enda mindre da jeg kom hjem til en utkastet alex - som hadde slåss med et par lokale typer på gaten. de hadde funnet ut hvor han bodde, og kom for å prøve å trenge seg inn og ta ham. fulle og galne. mye bråk og scener. da var jeg veldig glad for at jeg instinktivt hadde svart unnvikende på gjentatte spørsmål om hvor jeg bodde til junior og senior. for sikkerhets skyld fikk jeg noe magetrøbbel, og sov kanskje 3 timer denne natten. derfor var det med direkte ulyst jeg gikk for å treffe dem igjen, kun for å melde pass på grunn av mage og soving, og utelukkende fordi jeg tenkte at dette var det minst ubehagelige, siden jeg helt sikkert ville komme til å treffe på dem tilfeldig igjen - så langt har jeg nemlig støtt på dem ikke mindre enn fire ganger tilfeldig på to dager. jeg kom et kvarter for sent, og da jeg ikke så dem det kvarteret jeg ventet, spaserte jeg lettet til roligere områder for å få meg noe å spise. jeg fant en rolig restaurant ved havnen, som så ut omtrent som det ser ut på hornindal hotell oppi sogn - ingenting er byttet ut siden jeg tror dette er den første gang jeg har vært utenfor rekkevidde for "where are you from?" - ganske all right følelse. tuslende hjemover hadde jeg en av de største oppleveksene mine her så langt. jeg dumpet inn i noe som minnet om en salsa-babtistkirke. voksne og gamlinger tok det helt ut på dansegulvet, med noe de kalte tipico, tradisjonell cubansk dans, som kan minne om en krysning av son, street-salsa, trim-for-eldre og vekkelsesmøte. jeg tror jeg var den yngste i hele lokalet. stemningen stod i taket,

6 Side 6 av 11 rom-flaskene på bordene, og det var en fryd å se gamlingene leke seg som barn på dansegulvet. jeg satt og smilte hele den halvtimen jeg fikk med meg før de rundet av denne ukentlige søndagsdansen med live tipico/son musikk i en teatersal som så ut som den hadde vært kjørt hardt helt siden 20-tallet - i et skabbete nabolag nesten uten gatebelysning nede ved jernbanestasjonen. jeg spurte en eldre mann om dette var son-musikk, og han fortalte ivrig om forskjellen på rytmen i son og tipico. han sa også at han hadde vært ingeniør, men ikke med data sånn som meg. og så ramset han opp på excel og powerpoint så jeg ble riktig så imponert. jeg tror ikke noen av mine egne bestefedre fikk med seg at datamaskinen var oppfunnet, i alle fall ikke som noe annet enn en litt avansert skrivemaskin. han mente at jeg burde høre mye på jazz - god trening i å utvikle øre for rytme og musikk. tviler ikke på at dette er et gammelt jungelord; jeg for min del var mest fornøyd med at jeg forstod det aller meste av det han sa. det ble en tidlig søndagskveld, med forsetter om å ligge litt lavt de neste dagene. det store samtaleemnet mandag morgen ved frokosten, var at alex viste seg å være homse. de har tydeligvis god tilgang på informasjon, for noen hadde sett ham naken sammen med en annen mann. salsa mitt store høydepunkt denne dagen, var da jeg gikk forbi casa de la musica habana, og leste at ikke mindre enn 5 av de 15 beste salsa-bandene fra cuba skal spille denne uken. dag matiné: kveld: man azucar negra pedrito calvo (- tidl. van van) tir marta duarte dan den ons fiebre latina manolito tor angel bonne la barriada fre sello LA pupy y los que son son (- tidl. van van) lør son candela los van van søn eternum reve 15. februar 2003 / la habana, cuba hvorfor stoler jeg ikke på kubanske menn? det finnes nok noen unntak, men bare noen vanvittig få. det er noe med kulturen her - det er ikke noe ideal å ha integritet - at det er sammenheng mellom det man sier og gjør. det er liksom ikke noe å vinne på det, når mye annet er viktigere - for eksempel å ta seg bra ut. alt som har med kjærester å gjøre er helt fucked up. det er enda mer primitivt enn jeg hadde forestilt meg. når en mann som har tre kjærester samtidig unnskylder seg med at det er så mange fine damer på cuba, er det på tide å foreta visse modenhetstester. det er et sterkt samhold mellom mennen her - et miljø som er helt utilgjengelig for damene. som når jeg for eksempel er i et selskap, mennene står og henger i ytterdøra, og når det er fritt for damer tar vi oss en tur rundt kvartalet, banker på en to-tre plasser for å få tak i noe wheed. lojaliteten mellom venner virker kanskje enda sterkere enn lojaliteten mellom kjærester. når det er sagt, så er folka skikkelig likandes. men det er umulig å ikke bli selvbevisst på at man er utlending, med lite språk og mye penger. og litt av problemet mitt er at jeg faktisk har ganske mye

7 Side 7 av 11 penger. men jeg er for så vidt ikke så naiv at jeg ikke tror de ser det februar 2003 / santiago de cuba har hatt tre danseleksjoner nå. lærerikt, men også slitsomt. har hatt to forskjellige instruktører - ganske forskjellige, men komplementære. det ble nesten litt travelt å ha flere timeplan-ting. jeg er visst kommet i gjenge i mañana-kulturen. sa jeg slitsomt? men jeg er overrasket over at det har vært lettere å finne bra dansesteder her. traff for eksempel på en jente i går som ikke var ute etter pengene mine. det aller morsomste var da jeg danset med henne til en låt som varte lenge og som gikk ganske raskt etter hvert, og etterpå kom det en type rett bort og håndhilste på meg. må innrømme at jeg trives godt på casa de la trova - en slags kultur-scene med mye mosegrodd son-musikk. det musikalske høydepunkt var i går da syvende-far-i-huset satt langt bak i salen med trompeten sin i fanget, og begynte plutselig å blåse en solo mens bandet spilte - fordi han ikke klarte å la være. generelt er det bra stemning i byen, men litt mye jineteros i sentrum. er du litt trett er du nesten solgt. - can i help you? - señor? - where are you from? - mister? de que pais? hvordan reagerer man på en dame som kommer med de største superlativer av lykkeønskninger for meg og hele familien og alle våre venner og bekjente for all fremtid, med ubegrensede mengder av kjærlighet og glede. har ikke hørt sånne mengder pisspreik for 25 siden jeg og stony the pony tok utgangspenger på tensing-konsert midt på 80-tallet, med svoveldryppende besvergelser om dårlig samvittighet til de som var unødvendig sparsommelige med almissene. det er ikke fritt for at sex-turismen er påfallende. en ting er at alle de ekleste mennene sitter og klår på unge flotte jenter, på en sånn klønete det-er-pengene-mine-som-bestemmer-her måte, og dette ser ut til å gjelde det store flertall av menn som ikke reiser i en stor gruppe. men jentene er ikke direkte passive heller. hvis jeg for eksempel er ute alene, går det aldri så mye som et kvarter før noen kommer bort og er påfallende vennlige og interesserte i å bli kjent. til og med i går da jeg stod og snakket med en flott dame på en utendørs dansebar, kommer det en type bort og avbryter oss for å spørre om jeg er interessert i at han skal skaffe meg en dame. bra timing. 24. februar 2003 / santiago de cuba jeg var på den legendariske tropicana i går. den mest kjente av dansekabaréene - som har holdt koken helt siden krigen, og vel så det. tropicana i santiago er visstnok en kopi av den i havana, men jeg tror faktisk den er enda større, selv om det nok er i unntakstilfeller at de klarer å fylle opp hele ute-amfiet. det var et slags must å få med seg, men ganske skuffende. mye flotte karnevalskostymer - det virket nesten viktigere med kostymene enn dansingen. for så vidt mange flinke dansere, men også noen dårlige, og sangerne var nå for det meste litt under middels. både musikken og koreografien var regelrett kjedelig. jeg er litt ambivalent i forhold til å dra fra santiago nå. jeg trives godt, og bor greit, selv om jeg måtte bytte hus ved ankomst på tross av at jeg hadde bestilt over en uke i forveien. det må være fordi han andre betaler mer? - eller er fast kunde? ikke vet jeg. men maten der jeg bor nå er super. den beste jeg har fått på cuba. dansingen er også bra her. men jeg ble litt satt ut av den der lommetyverigreia, og har tenkt å bli i trinidad også i en uke + litt i cienfuegos. 25. februar 2003 / santiago de cuba enda en dag i et offentlig kontorhelvete - to stive timer å anmelde et simpelt lommetyveri. førstebetjenten tok imot 5-6 telefonsamtaler i løpet av de ti setningene han utvekslet med meg. så ble det en del venting, før jeg ble guidet til et lite kontor innerst inne i steinalderen. der satt andrebetjenten og først skrev ferdig en eller annen rapport han holdt på med - på baksiden av et brukt ark. i minst 15 minutter før han så opp på meg. så begynte han på min sak. jeg forklarte 4 eller 5 ganger hva som skjedde da lommeboken ble tatt. men de var mest opphengt i hvordan jeg hadde kommet meg til cuba, og hvor jeg bodde i santiago. de skulle vite klokkeslettet flyet mitt landet på cuba - for en måned siden. jeg husket ikke datoen en gang. to hjelpebetjenter kom og gikk litt. han ene drev og sydde sammen noen ark til et hefte - et slags alternativ til stifting eller ringperm. han andre lot til å ha en del erfaring, som han brukte til å diktere detaljert hvordan andrebetjenten skulle gå frem. etter en mengde grundig tenking, og en hel a4-side med maskinskrevet informasjon om far og mor, stoffet lommeboken min var laget av, hvor lommene var

8 Side 8 av 11 plassert på buksen min, og andre sentrale detaljer i denne alvorlige kriminalsaken, nærmet vi oss slutten av første fase. neste spørsmål var om jeg trengte noe. jo, jeg ville jo ha en kopi av anmeldelsen til mitt forsikringsselskap, eller i det minste en bekreftelse på at forholdet var anmeldt - med et offisielt stempel på. kopimaskin var rene science fiction i dette miljøet, så dette tok et nytt kvarter, for tredjebetjenten skulle nå absolutt diktere for andrebetjenten hva han skulle skrive. etter alt dette ble det noe mer venting på underskrift fra førstebetjenten ute i vestibylen. jeg bivånet utallige spaserturer mellom diverse kontorer, og plutselig hadde jeg et vaskeekte offisielt kubansk dokument i hånden. det er neimen ikke rart fidel ikke kan betale mer enn 14 $ i måneden for dette tegneseriebyråkratiet. og nå sitter jeg altså igjen på et offentlig kontor med kun en saksbehandler, og et venteværelse som får en populær norsk privatpraktiserende lege til å virke arbeidsledig. dette er immigrasjonskontoret, med akkurat null forståelig informasjon om rutinene her. jeg vet ikke en gang om jeg er på riktig kontor - for å få utvidet mitt visum. det står extranjeros (utlendinger) på et skilt utenfor, men alle andre her er av en eller annen syk grunn kubanere. gjennomløpshastigheten har jeg talt til å være ca 6 personer på 45 minutter. nå er det 4-5 igjen før meg, og etter meg. kontoret stenger mellom 12 og 13:30. lurer på hva som skjer med de som sitter i kø da..? 26. februar 2003 / santiago de cuba der er utrolig mange kubanske menn som går og klør seg på kuken her. hele tiden. 27. februar 2003 / trinidad, cuba jeg drar videre allerede i morgen. for en gjeng! i denne byen er det nesten flere turistbusser enn kubanske biler. det er umulig å ta et bilde uten å få kameraet fullt av linselus, og den i utgangspunktet fine stranden er overfylt av canadiske damer i overgangsalderen som har sett kubansk dans for første gang og føler seg veldig eksotiske. det er ikke et vakkert syn. om kvelden er omtrent hele byen på utebaren utenfor casa de la musica i gamlebyen, og står og ser på det samme danseshowet hver kveld -helt uten energi. det er som en slags festival alle bare skal innom for å se hva som skjer. det jeg angrer på er at jeg forlot santiago. der likte jeg meg jammen bra. nå blir det litt langt å dra tilbake dit, og så til havanna etterpå, for så å dra litt vestover den siste uken. jeg syntes det var altfor mye med 20$ for å bo i det huset jeg hadde reservert her i trinidad via min husvert i santiago, men da jeg truet med å flytte til et billigere sted fikk pifta en annen lyd. så jeg ble værende til redusert pris. jeg strekker meg normalt lang for å slippe å flytte. det er omtrent like kjipt for meg å flytte som å mistrives. og her var middagen et gjestebud uten like. huset er også flott. men for en gjeng! moren er en slags kloning av joe pesci (dødelig våpen, mafiabrødre) med permanent passgang og pipestemme, og når hun kommer inn i rommet er det bare å slutte samtalen med den du snakket med, for hun overdøver deg uansett - og snakker deg i senk. hun har til og med reservert et hus for meg i havanna nå, selv om jeg har sagt ifra at jeg har reservert et annet selv. og den 35 år gamle sønnen i huset stod på badet og runket med døren vid åpen da jeg kom hjem i går kveld. og hushjelpen prøvde å selge meg en stabel broderte brikker - midt under middagen i går. det er summen av dette som blir litt mye. det er såpass mange turister her, at selv om det også her selvsagt er gledespiketrafikk, blir det ikke så mange jenter per sekund per turist. men i går hadde jeg en ganske typisk "samtale" med en av de lokale damene, mens jeg satt og prøvde å få med meg hvilke turer de brukte i ruedaoppvisningen her. den samtalen gikk omtrent sånn: -de que pais? -noruega -como te llamas, noruego? -bernardo (pause) - fra hvilket land? - norge - hva heter du, nordmann? - bernt

9 Side 9 av 11 - cuanto tiempo mas aqui? - hvor lenge skal du være her? - en trinidad? - i trinidad? -si? - ja? - dos dias mas - to dager til (pause) - te gusta trinidad? - liker du trinidad? - para mi es demasiado - det er for mye turisme for meg - pero te gusta? - men liker du byen? - es linda, pero... - den er fin, men... (pause - hun snur seg bort for å se på noen andre) - tengo sed - jeg er tørst -eh.. (- what's new?) jeg var for uopplagt til å diskutere dette temaet, så jeg forlot åstedet - til en sytring om jeg ikke kunne spandere en mojito før jeg dro i det minste. dette er hverdagskost, så jeg er blitt vant med det, men jeg er ikke lenger alltid like opplagt til å svare på det første spørsmålet. det som er vanskelig er å slippe å svare de du ikke har lyst å snakke med, uten at du selv føler deg som en sur kjerring. det passer f.eks. ikke for meg å svare nei takk på spørsmål om hvor jeg kommer fra heller. MARS 2. mars 2003 / la habana heidy, den 7 år gamle dattera i huset til de jeg har hunget mest med her, er noe av det flotteste jeg har sett. en gløgg, myndig og flott jente, som danser helt enestående. det er umulig å ikke bli sjarmert av slik levende latter. jeg satt i en stylet bici-taxi (sykkeltaxi) i dag - to par speil, polstrete skinnseter og bilstereo. for en randaberg-nostalgi. og plutselig så kjører en egg-taxi forbi, og tuter på en babe - med en bærte som imiterer sånn man lærer å plystre etter jenter når man er ca 14 år. 4. mars 2003 / la habana, cuba i dag satte jeg nerva litt i spenn. jeg har prøvd å forstå litt av dette systemet med de strenge politimennene - om det gjelder bare cubanere, eller om utlendinger også kan få problemer. det er en kjent sak at narkotika er generelt upopulært blant politiet. det snakkes mye om en dom i går, hvor to colombianere og tre kubanere ble tatt for kokain-smugling, der kubanerne fikk henholdsvis 30, 27 og 26 år. colombianerne hørte jeg ikke noe spesifikt om. det er også en kjent sak at man finner mye organisert irritasjon på flyplassen, som barnslig konfiskering av sigarer uten kvittering fra en statsautorisert butikk, kunstmalerier som er av nasjonal verdi, osv, selv om dette er en bagatell i straff-sammenheng om det er noe i ryktene om at turister kan få bøter i dollar tilsvarende det kubanere kan få i pesos (f.eks. 100, 500, eller 1000) hvis de for eksempel blir tatt i en pirattaxi, er det delte meninger om. derfor ble jeg faktisk litt nervøs da jeg tok en bicitaxi i dag, og onkel politi kom målrettet bort og tok ID kort fra sjåføren - som urutinert begynte å småkrangle med politiet, noe selv jeg kunne se var usmart. fra meg ville onkel se passet, før han gikk bort til bilen sin for å notere og ringe litt. relativt sikre kilder vil ha det til at dette er sjåførens problem, siden han bør se, eller eventuelt spørre om jeg er utlending. sykkeltaksiene har ikke lisens til å ta betaling i dollar, og derfor får de ikke frakte turister - hvis jeg har forstått det riktig. jeg tror han fikk halvannen statlig månedslønn i bot eller noe. og han var ikke mye blid. men det er flere som mener at de kun tar passinformasjon fra utlendinger for å ha bevis for at passasjeren faktisk var en utlending. jeg tror vi sier det slik. hvordan kan jeg vite det? - spurte jeg en kubansk politimann som jeg kjenner, angående hva man har lov til og ikke - når du ikke vet det selv en gang? han kunne ikke akkurat svare på dette, annet enn at hvis jeg traff på feil politimann, så kunne han bare komme til å vise meg selve lovteksten, og kreve penger av meg uansett. slik de gjør på grensestasjonen mellom mexico og guatemala.

10 Side 10 av 11 det jeg kanskje liker aller aller best i havanna, er å dra i de gamle chevy 57 taxiene nedover de store avenyene, spesielt la rampa, på ettermiddagen. det at det ikke er helt lovlig er bare en utfordring for kleskoden og snakkingen. men jeg er også svært positiv til å henge på coppelia og spise 8-12 kuler med is til 28 øre pr stk, å henge på malecon - promenaden som strekker seg langs sjøen på nordsiden av omtrent hele byen, og å høre god son eller salsa på gatehjørnet eller i et større konsertlokale. 7. mars 2003 / viñales, cuba omtrent halvdelen så stor som randaberg, har denne lille bygda 3 timer vest for havanna et rykte som er så frynsete at de som tenker som jeg planlegger å ikke være der mer enn en natt. men jeg likte meg faktisk, og det er mulig at jeg til-og-med pensjonerer meg her den siste halve uken, for å lese min siste bok om narsis og gullmunn av herman hesse, som jeg har dratt på i 4 måneder uten å åpne. jeg føler at jeg har sett nok nå, og hatt mange nok dager fulle av avtaler om å treffe folk. det er visst en slags kulturminnelandsby, dette her, hvor det for eksempel er helt bestemte regler for hvordan nye hus skal se ut. for meg var det fint og rolig her. og naturen rundt bygda her var så lovende at jeg leide meg en sykkel for å se meg omkring. jeg ser ikke bort fra at det i et leksikon er listet opp under barnslig, men for meg er det litt stas når jentene haiker med trøsykler - for å sitte på stanga fremme på sykkelen, siden den ikke har bagasjebrett. jeg tar opp haikere. i tillegg var det her jeg så den aller beste salsa-danseren - både i casino og rueda. og med denne størrelsen på bygda vil jeg ikke bli overrasket om jeg ser igjen noen av de samme cubanerne på ett av byens to utesteder hvis jeg kommer tilbake om en uke. kanskje jeg faktisk kan lære et par triks også; jeg ser ikke vekk fra at det er interessant med litt salsainstruksjon, når månedslønna på tobakksfabrikken her er identisk med en utepils på dasslokket. klart det er turisme her også. det er faktisk 200 hus hvor du kan leie rom, men alle gruppeturistene fra varadero kjører stort sett gjennom byen i bussene sine, for å se på grotter og malte fjell og sånn. 19.mars 2003 / habana, cuba det finnes noen mennesker som tror at man kan velge om man skal angre eller ikke. "jeg synes ikke det er verd å bruke tiden på å angre"- gjengen. my ass. du kan også mene hva du vil om hvorvidt du er interessert i å like jazzrock, men hvis du liker det så liker du det jo, selv om det ikke passer deg. om du sitter inni skapet ditt og hører på det er en annen sak. det er mange ting i livet du er like prisgitt som været - de bare skjer med deg. bekymringer, sjalusi, smak, lyst og redsel er noen og altså - anger. når det er sagt så går det jo an å takle regnet på ulike måter. bla - bla - ukebla tenker du da - og se å komme til saken. jo, nå skal du høre. jeg sitter bare her, på min aller siste dag på reisen, og prøver å kjenne etter på behovet for å trykke på den legendariske angreknappen for mine valg underveis. det er faktisk lite jeg angrer på - heldigvis. men et par ganger valgte jeg feil - ved å treffe på svært hyggelige folk som jeg gikk spesielt godt overens med, og reise fra dem allerede neste morgen - KUN fordi jeg hadde planlagt å gjøre det, eller fordi jeg til og med hadde kjøpt billett. når jeg tenker meg om etter slike valg føler jeg nesten at jeg svikter det kanskje aller viktigste målet med turen - den gode opplevelsen. ellers ville jeg ha valgt å bruke mindre tid i antigua og mer tid i santiago de cuba. hadde jeg ikke hatt en prinsippiell holdning om å begrense antall land, og sånn sett vært litt mer åpen for å finne litt ut av reisemål etter hvert, ser jeg heller ikke ut fra at en tur innom el salvador og / eller honduras kunne vært aktuelt. mest for å få et lite inntrykk. det er ikke direkte ny informasjon at kubanere har lite penger. det har jo bl.a. lenge vært vanlig å ha med småting som små gaver / tips til folk du treffer på, rett og slett fordi det har vært så vanskelig å få tak i der - enkle dagligdagse ting som penner, sigaretter, sprit, t-skjorter, osv. nå var mitt inntrykk nesten det motsatte - nemlig at det hadde vært ganske idiotisk å ta med penner og sigaretter til cuba. aller mest fordi du finner det i butikkene der også - enda billigere, men også fordi de er kommet litt videre etter noen år med massiv turisme. som marianne påpekte i en mail til meg: de takker ikke lenger uten videre ja til et par joggesko - nå skal det være nike. det jeg slet mest med å klare å beholde av mine egne ting på cuba var min helt streite svarte

11 Side 11 av 11 finskjorte fra H&M (jeg tror det var minst 7 stk. som hintet om å få den i gave når jeg skulle reise hjem), et par av t-skjortene mine, de italienske finskoene, samt de relativt billige varene jeg kjøpte på markedene i guatemala - solbriller, klokke og caps. hadde jeg reist sammen med noen på cuba, ville jeg trolig ha leid en bil noen dager for å komme litt bort fra de mest oppgåtte løypene. og jeg ville definitivt ha betalt han dansekongen jeg så i viñales for en daglig leksjon i rueda de casino - i en uke. 31. mars 2003 / oslo, norge når man ikke gjør noen endringer på de mest omfattende av tingene en omgir seg med, som jobb, hus, venner og kjæreste, tar det nesten deprimerende kort tid å finne frem det gamle vanemønsteret igjen. nå virker plutselig fem måneder ikke så lenge likevel. de aller vanligste spørsmålene jeg får nå like i etterkant, er om det var farlig å reise, og hvor mye det kostet. da sier jeg at jeg tror jeg brukte ca ,- kroner på 4½ måned (inkludert fly mellom mexico og cuba til ca ,-, og diverse innkjøp som sigarer / humidor for ca ,- og 15 CD-er + 30 LPer) pluss flyreise og forsikring til ca ,-. altså mellom ,- og ,- tilsammen. men da levde jeg ikke spesielt sparsommelig de to siste månedene. en viss fare er det nok å reise i disse områdene - spesielt på bussen om natten i guatemala, på turistbusser i mexico, og som jente litt i utkanten av turistbyer i guatemala. jeg selv opplevde ikke voldelig, kun et par innslag av lommetyveri, men det har jeg opplevd tilsvarende av selv i oslo. men jeg traff to andre reisende som hadde opplevd den fryktede kobinasjonen pistol og buss: da jeg hadde krysset grensen mellom guatemala og mexico for å dra på juleferie til den mexicanske stillehavskysten, stod jeg i billettkø sammen med en amerikaner, som også kom med buss fra guatemala den dagen. rett etter at de hadde krysset grensen fra el salvador, en av passasjerene på seg en hette, og gikk frem til sjåføren med en pistol i hånda. sjåføren ville ikke ofre tinningen, så han stoppet bussen, og slapp motvillig på 7-8 av vennene til denne kapreren, og de kroppsvisiterte alle for verdisaker. passasjerene måtte til og med se gjennom de andre sine bager etter verdisaker. amerikaneren røykte svært tett da jeg traff ham, for han hadde prøvd å stikke unna kreditt-kortet sitt, men så ble han oppdaget, og en av ranerne ble visst høylytt sint. i belize møtte jeg en franskmann, som innrømmet at det var lite smart å trosse advarslene om å kjøre buss om natten i guatemala. han hadde sittet og sovet på bussen, og våknet av at han fikk noe i ansiktet. det viste seg å være splinter fra ett av de fem geværskuddene som ble avfyrt gjennom bussen fra utsiden, av ranere som hadde prøvd å stoppe bussen med en veisperring som sjåføren med bånn gass hadde styrt utenom. franskmannen fortalte at en dame på setet foran ham ble truffet av en kule i foten, og måtte kjøres på sykehus. i tillegg har jeg snakket med flere jenter som ble ranet med kniv i antigua i guatemala, eller området rundt. enten kniv på strupen, eller at jakkelommene bare ble skåret av i farten. turer opp til vulkanene kunne visst også lett by på uventet besøk hvis man ikke hadde alliert seg med en guide. en liten stund senere / oslo, norge helt til slutt - et par lister som oppsummerer det morra di ville fortalt deg etter en slik tur - hvis hun hadde kunnet data: mine reiseråd og min guide til Havanna. god tur. tilbake til toppen besøkende etter 23/1-03 (iflg. webcounter):