Preken 9. søndag i treenighetstiden Hvorfor dømme?

Transkript

1 Preken 9. søndag i treenighetstiden 2016 Hvorfor dømme? Jeg har filosofert litt over det den siste uken. Som dere kanskje vet, så døde en av menighetens eldste lørdag for en uke siden. Anne Sofie Tobro, 96 år gammel og trofast kirkegjengere i alle år, ble gravlagt på torsdag og noen av dere var med og fulgte henne til graven. I minneordene som døtrene hennes holdt, fortalte de at moren hadde vært det de ville kalle «en sann kristen.» Hun var åpen og tolerant overfor andres livsvalg og følte ingen trang til å kritisere. Man kan iblant komme til å gjøre den feilen å tro at gamle mennesker er trangsynte og skeptiske til alt nytt. Min erfaring er at det ofte er de gamle som er mest vidsynte og bejaende til det nye. Kanskje ser de som har levd en stund, at alt var ikke bedre før, mens enkelte unge mennesker iblant kan se verden veldig sort hvitt og har lite rom for kompromisser. Det er lett å dømme andre mennesker, lett å kritisere og lett å ta avstand. I møte med Anne Sofies livsholdning, har jeg stilt meg selv spørsmålet: Hvorfor dømme? Hvorfor bruker jeg så mye tid og energi på å kritisere andres valg og livsførsel? I dagens tekst

2 2 møter vi bibelens klare ord gjennom Jesu munn når han omtaler nettopp dette temaet. Og hva er det han sier? La oss reise oss og ta imot evangeliet. Dette hellige evangeliet står skrevet hos evangelisten Lukas i det 6. kapitlet. Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. 37 Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal også dere få ettergitt. 38 Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker. 39 Han fortalte dem også en lignelse: Kan vel en blind lede en blind? Vil da ikke begge falle i grøften? 40 En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester. 41 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? 42 Og hvordan kan du si til din bror: «Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!» du som ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye. Slik lyder det hellige evangeliet.

3 3 Det er egentlig nokså utrolig hvordan kristne og kirkesamfunn gjennom århundrene har viet så mye tid og krefter på å forkynne hva som er rett og hva som er galt, og ikke minst; hvordan det går med dem som gjør galt, når Jesus er så klinkende klar: «Døm ikke! Vær i stedet barmhjertige slik Gud er barmhjertig.» Disse sommersøndagene er tiden for vekst og modning i kristenlivet. Flere søndager på rad presenteres vi for temaer som er aktuelle for dem som vil leve det kristne livet. Sist søndag handlet det om budenes rolle, og vi kunne slå fast at det dobbelte kjærlighetsbudet gjør kjærlighet til øverste norm for rett og galt. Dagens tekster setter fokus på vår tendens til å ville dømme, kritisere og se ned på andre. I 1 Mosebok (kap 4,8-15) møter vi de to brødrene Kain og Abel, hvor Kain etter å ha slått i hjel broren sin, - stiller det legendariske spørsmålet: «Er jeg min brors vokter?» Det er et godt spørsmål, og på en måte har jeg lyst til å si: Nei, vi skal ikke vokte på vår bror, noen av oss! La andre mennesker få leve sitt eget liv i fred for vår kritikk. Hva har vel vi med å bry oss om hva andre gjør? Men som kristne skal vi faktisk bry oss! Vi skal også spørre etter rett og galt. Men vi skal fremfor alt ikke slå noen i hjel, slik Kain gjorde. Denne urhistorien sier oss noe vesentlig om hvor

4 4 galt det kan gå oss mennesker imellom: Først blir vi misunnelige og sjalu fordi vi skuler for mye til hva andre gjør eller oppnår. Så, i stedet for å glede oss over det andre får til, baktaler vi, motarbeider, eller i verste fall går til fysisk angrep på vår neste. Deretter avskriver vi oss vårt ansvar med henvisning til at vi ikke angår hverandre. «Hva har vel jeg med deg å gjøre?» Dette er typisk destruktiv adferd. Man distanserer seg og mister evnen til å vise empati. En sann kristen opptrer helt annerledes: Som kristne har vi fått god veiledning gjennom de ti bud og ikke minst gjennom det dobbelte kjærlighetsbud. Vår plikt er først og fremst å leve etter budene for egen del. Dernest å oppdra våre egne barn etter dem ved å være et forbilde. Jeg tror derimot ikke det er en kristenplikt å få alle andre til å leve etter bibelens bud, og slett ikke dømme andre mennesker hvis de lever annerledes enn vi ville gjort. Som Paulus sier det: Men du, hvorfor dømmer du din bror, eller hvorfor ser du ned på din bror? Vi skal alle fram for Guds domstol, 11 for det står skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg,

5 5 og hver tunge skal love Gud. 12 Så skal altså hver enkelt av oss avlegge regnskap for seg selv. 13 La oss altså ikke dømme hverandre! Fell heller den dom at ingen må få sin bror til å snuble og falle.(rom 14,10-13). Første gang jeg vikarierte som prest, var jeg 22 år og tilbrakte seks sommeruker på Vega utenfor Brønnøysund. Det ble i grunnen mye tid til å tenke gjennom hva prestetjeneste og presterollen skulle innebære. Jeg husker jeg leste Bo Giertz berømte bok «Steingrunnen». Her møter vi en ung, nidkjær prest som fortviler over all synden som stadig dukker opp blant soknebarna; som steiner som år for år arbeider seg opp fra grunnfjellet og til overflaten av åkeren. Man blir jo aldri ferdig med å plukke stein! Hva skal jeg gjøre med disse syndige menneskene, spør han en gammel sokneprest. Svaret lød: «Du skal elske dem.» Elske dem? Er det nok? Skal vi virkelig ikke prøve å få andre til å leve etter kristen moral? Jo, det skal vi, men ikke ved å dømme, men ved å følge Jesu ord: «Vær barmhjertige, slik deres himmelske Far er

6 6 barmhjertig.» Eller slik den gamle presten i «Steingrunnen» sier det: «Elsk dem.» For dommen hører Gud til, ikke sant? Vår jobb er å passe på oss selv og eventuelt gi vennlig veiledning til dem som er i vår nære omkrets og som vi ønsker alt vel. Men først og fremst skal vi vise barmhjertighet. Det innebærer å bry seg om vår neste, ta hans sorger og vanskeligheter inn over oss og vise hjertelag. Og spørre: Hva kan jeg gjøre for å hjelpe, når jeg ser noen streve med livet sitt. Bare da kan vi håpe på å påvirke noen i positiv retning, hvis det er målet. Men først og fremst kan vi håpe å være en sann kristen overfor vår neste. For det viktigste målet for en kristen, må alltid være å la Kristi kjærlighet virke gjennom oss, slik Gud lot sin kjærlighet virke gjennom Kristus. Slik blir vi, som Anne Sofie Tobros døtre sa det, til «sanne kristne». Er det ikke det vi vil? Som et skritt på veien; la oss minne hverandre om hvem vi tror på når vi nå reiser oss og bekjenner vår hellige tro.