Tillit som betingelse for samarbeid og utvikling i Nord

Transkript

1 Tillit som betingelse for samarbeid og utvikling i Nord Strategisk instituttprogram for Norut Samfunnsforskning AS Tromsø, juni 2005 Den økende internasjonale interessen for Nordområdene har fått norske myndigheter til å se behovet for å styrke og bygge opp kompetansen på Nordområderelaterte tema i norske forskningsmiljøer. Slik kompetanseoppbygging skal dels serve myndighetens kunnskapsbehov, dels markere norske interesser og suverenitet i Nord, og dels skape grunnlag for internasjonalt forskningssamarbeid om Nordområdespørsmål i Arktis (St.meld. nr ). Med basis i enkeltprosjekter har Norut Samfunnsforskning over lengre tid forsøkt å spisse sin kompetanse mot Nordområderelaterte tema. En slik strategi er imidlertid sårbar, preget av tilfeldigheter og fungerer ikke kompetansemessig som en reell, samlet satsing for instituttet. Vi ser derfor et strategisk instituttprogram som den muligheten vi har til å bygge opp nødvendig basis- og spisskompetanse for å bli en ettertraktet samarbeidspartner for forskningsmiljøer og myndigheter lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Mens myndighetene gjennom Nordområdemeldingen (St.meld. nr ) primært etterspør naturvitenskapelig kompetanse, vil Norut Samfunnsforskning rette fokus mot kunnskapsbehov knyttet til det kulturelle og relasjonelle grunnlaget for samarbeid og utvikling i Nordområdene. Det er uten tvil viktig å utvikle den naturvitenskapelige kompetansen, men det er helt nødvendig også å ha forskningsmessig fokus på forhold som hemmer og fremmer bygging av langsiktige samarbeidsrelasjoner på tvers av regioner og landegrenser, kulturelle og etniske grenser, faglige grenser, samt mellom offentlige og private aktører. Å utnytte mulighetene og møte de utfordringene Nordområdene representerer for Norge forutsetter at slike samarbeidskonstellasjoner på tvers fungerer, fordi det dreier seg om komplekse, sosiale prosesser som innebærer ulike former for risiko både av sosial og økonomisk art. En grunnleggende betingelse for samarbeid og utvikling er tillit. Oppbygging av tillitsrelasjoner er en strategi for å redusere risiko og mestre sosial kompleksitet. Utvikling og fornyelse, det være seg økonomisk, vitenskapelig eller sosial, innebærer risiko for tilbakeslag og fiasko. Det kreves derfor tillit for å prøve noe nytt og for å overvinne tilbakeslag. Tillit gir handlingsrom og danner fundamentet for langsiktig relasjonsbygging. Kunnskap om og forståelse av vilkår for tillitsbygging innenfor et vidt spekter av samfunnsmessige og institusjonelle kontekster er dermed helt avgjørende for bygging av samarbeidsrelasjoner og utviklingsprosesser. Det strategiske instituttprogrammet skal bidra til individuell og institusjonell kompetanseoppbygging på dette feltet og danne grunnlag for Norut Samfunnsforsknings bidrag til utviklingen i Nord. Programmets tematiske innhold Hensikten med programmet er å dreie utviklingen av kompetansen ved Norut Samfunnsforskning mot Nordområdeproblematikk. Det betyr at vi vil ta utgangspunkt i de foreliggende forskerressursene og videreutvikle satsingsområdet Mobilisering og utvikling av menneskelige ressurser. Forskere relatert til dette satsingsområdet har opparbeidet forskningsbasert kunnskap på aktuelle felter som tillit, sosial kapital, etnisitet, makt, urfolksproblematikk og demokrati, men denne kunnskapen må videreutvikles i forhold til å 1

2 forstå prosesser i Nordområdne. Når det gjelder utviklingen i Nordvest Russland og Norges forhold til denne, er dette et empirisk felt i rask endring som krever kontinuerlig kunnskapsmessig oppdatering. I en politisk og økonomisk situasjon i stadig endring, slik vi ser i Nordområdene, med økt internasjonal konkurranse, samarbeid og mobilitet, er et gjennomtenkt og vel fundert forhold til utvikling, mobilisering og forvaltning av menneskelige ressurser avgjørende. 1 Sosial kapital og tillit er fundamentale ressurser for å skape levedyktige og velfungerende samfunn. Begrepet sosial kapital brukes i dag innenfor en rekke fagområder. Begrepet unndrar seg en presis definisjon og synes å omfatte et vidt spekter av sosialt liv; nettverk, demokrati, deltakelse og fellesskap. 2 Sosial kapital brukes for å beskrive felles ressurser og for å karakterisere kvaliteter ved samfunn, enten disse er positive som demokratisk deltakelse, eller negative som reproduksjon av ulikhet. Sosial kapital er ikke en individuell ressurs, men en relasjonell kvalitet ved et samfunn. Sosial kapital skapes av mennesker i et felleskap, er en kvalitet ved fellesskapet og bidrar til å konstruere fellesskapet. Å bidra til bygging av sosial infrastruktur, det vil si å stimulere og legge til rette for tillitsbygging og utvikling av sosial kapital vil være en viktig rolle for myndighetene. Slik får offentlig initierte utviklingsprosesser nytt innhold. Mer enn å bygge fysisk infrastruktur, handler offentlig tilrettelegging om å utvikle holdninger, bevisstgjøre mennesker og etablere nye nettverk, koplinger og relasjoner, og derigjennom stimulere til nye handle- og tenkemåter. Vår forskningsinteresse er rettet inn mot utvikling av samarbeidsrelasjoner, tillit og sosial kapital, samt forholdet mellom disse elementene som drivkrefter og rammebetingelser for positiv utvikling i Nordområdene. Sosial kapital er tuftet på tillit og er ikke synlig på samme måte som utbygging av industri- og næringsområder, kaier eller annen fysisk infrastruktur som har vært de tradisjonelle formene for offentlig tilrettelegging for regional utvikling. Å satse på utvikling av sosial kapital kan fortone seg risikofylt. Det handler om å initiere langsiktige og lite synlige prosesser hvor resultatene kan være vanskelig å gripe direkte. Forskning kan imidlertid bidra i regionale utviklingsprosesser, ikke bare som tradisjonelle kunnskapsleverandører, men også ved å synliggjøre og dokumentere prosesser for nyskaping og innovasjon gjennom interaktiv forskning og følgeforskning. 3 Slik kan dialogen mellom forsker og bruker fremme innovative løsninger. NORUT Samfunnsforskning har gode erfaringer med dialogbaserte arbeidsformer og som medspiller i prosesser for utvikling av nyskapende sosial infrastruktur. Vi ser likevel behov for å styrke vår kompetanse på dette feltet, ikke minst for å kunne møte utviklingen i den nordlige regionen. Det er behov for å utvikle metodikk for samarbeid i Nordområdet som både ivaretar komparative elementer og som samtidig ivaretar de etiske utfordringer forskning på urfolk og minoriteter reiser (Hvinden 2002). Målet med det instituttbaserte strategiske programmet er teoretisk, metodisk og empirisk kompetanseoppbygging knyttet til vilkår for tillitsbygging i ulike institusjonelle kontekster i Nordområdene. Vi kan skille mellom tre former for tillit, prekontraktuell, strukturell og relasjonell, som ikke er gjensidig utelukkende, men opererer ved siden av hverandre og til 1 I følge Statistisk sentralbyrå består to tredeler av den norske nasjonalformuen av menneskelige ressurser. 2 Bordieu (habitus og kulturell kapital), Coleman (utdanning og ulikhet) og Putnam (demokrati og deltakelse) regnes for å være sentrale teorileverandører på feltet, om enn med noe ulike tilnærminger til sosial kapital (Baron, Field and Sculler 2000). 3 Norut-rapportene fra følgeforskningprosjektet Kunnskap og Næring i Kyst-Finnmark samarbeid om kompetanseutvikling i små kommuner er et eksempel på dette. 2

3 dels er avhengig av hverandre. Den første formen, prekontraktuell tillit, er den tatt-for-gitte, implisitte tilliten som er en forutsetning for å kunne samhandle med andre, som etableres over tid gjennom sosialisering. Det er umulig å regulere alt gjennom kontrakter, å forberede seg på alle eventuelle valg og muligheter på forhånd. Kontrakter, transaksjoner, samhandling, ja alle former for sosialt liv er dypt forankret i en rekke tatt-for-gitte og vanemessige forutsetninger om felles normer og handlingsregler (Luhman 1990, Misztal 1996, Stzompka 1999). Kommunikasjon og deltakelse i sosialt liv og det å være en del av et større fellesskap av noe slag forutsetter underforstått kunnskap som definerer den sosiale settingen. Alle må ha en viss tillit til at de andre i den samme settingen til en viss grad deler denne kunnskapen og vil opptre rimelig i tråd med den. Dette er prekontraktuell tillit; en tillit til at de andre holder seg til det sosiale manuskriptet. Denne formen for tillit utfordres i Nordområdene. Det sosiale landskapet er i endring, vante handlingsmønster brytes opp og etablerte sannheter står for fall. På grunn av raske sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske endringer kan ikke lenger tilliten i samfunnet tas for gitt, den må reforhandles og gjenoppbygges. Forskningsmessig kunnskap kan sette oss på sporet av disse prosessene og bidra til å styrke dem. Den andre tillitsformen, strukturell tillit, er basert på formelle strukturer og posisjoner, som gradvis institusjonaliseres ved hjelp av legitim makt. Strukturell tillit forankres i formelle sosiale strukturer (Gambetta 1990, Giddens 1993, Misztal 1996, Stzompka 1999) og er gyldig utover det individuelle. Det dreier seg om tillit som sosial koordineringsmekanisme på samfunnsnivå. Strukturell tillit institusjonaliseres i formelle organisasjoner, lover, kontrakter, profesjoner og liknende forordninger uavhengig av personer. Strukturelt basert tillit inngir forutsigbarhet ved at den bidrar til å klargjøre rettigheter og plikter. Tillitsbrudd behandles gjennom legitime sanksjoner. Ved å forankre tillit i legitime formelle strukturer, kan relasjoner basert på nærhet, generaliseres til å kunne etableres mellom fremmede. Strukturell tillit bidrar til å redusere risiko i transaksjoner som går over tid, distanse og mellom fremmede. Strukturen skal inngi den sikkerheten som nærheten ga og gjøre det mulig å kunne stole på at transaksjoner mellom fremmede skal forløpe som avtalt. Generalisering av tillit fra nære til fremmede relasjoner hviler på to forutsetninger; 1) et legitimt maktapparat som kan iverksette sanksjoner for å sikre at plikter, kontrakter og lover overholdes og 2) at aktørene kjenner til og aksepterer lover og sertifiseringer. Indirekte er det den legitime makten, i de fleste tilfeller statsmakten, som gis tillit. Et av kjennetegnene på modernisering er framveksten av nasjonalstaten som legitim styringsstruktur. Denne prosessen er også en institusjonalisering av et legitimt maktapparat som basis for strukturell tillit. Mangler legitime maktstrukturer, er det vanskelig å etablere strukturell tillit, både nasjonalt og internasjonalt og veien ligger åpen for maktbruk fra grupper som råder over maktmidler og et minimum av sosial organisasjon. Institusjonalisering og sikring av strukturell tillit er en av utfordringene for samfunn preget av økende kompleksitet og samhandling på tvers av tradisjonelle skillelinjer, slik vi ser i Nordområdene. Den tredje formen for tillit, er relasjonell tillit. Formell struktur skal inngi tillit til alle, mens relasjonell tillit er basert på nærhet og kjennskap. Relasjonell tillit utvikles i sosiale prosesser, gjennom fortolkning, kommunikasjon og samhandling. Denne formen for tillit har tradisjonelt vært knyttet til ansikt til ansikt relasjoner i små og oversiktlige grupper hvor aktørene kjenner hverandre og har trygghet for at de deler felles regler og normer (Giddens 1993, Luhman 1979, Misztal 1996, Sztompka 1999). Tilliten er forankret i tidligere relasjoner og kan knyttes til resiprositet (Zucker 1983). Nærheten kan ha forskjellig karakter, enten være prosessuell; dvs. basert på samhandling i en eller annen form, den kan være tilskrevet; for eksempel knyttet til familie eller stammetilhørighet, eller formidlet; via media eller mellommenn. Relasjonell tillit utvikles gjennom samarbeid og forhandlinger og er en forutsetning for 3

4 nettverksbygging. Det er derfor viktig også å forstå mekanismer for distribusjon av mistillit og re/produksjon av prosesser som snarere hemmer enn fremmer samarbeid og utvikling. Det kulturelle feltet, som har i seg større treghet for endring enn det sosiale, etablerer diskurser som reproduserer forskjeller mellom oss og de andre. Selv om nasjonale grenser åpnes, kan forestillinger om de på andre siden av grensen som de andre, urene, fiender, umoralske etc videreføres. Slike forestillinger gjør bygging av tillitsrelasjoner vanskelig. De tre formene for tillit kan brukes som grep for å analysere sosial endring, både på mikro- og makronivå. Forholdet mellom tillitsformene er dynamisk og kontekstuelt. Med det menes at de ulike formene for tillit kan variere over tid og i ulike situasjoner. Endret sosial organisering henger nært sammen med endringer i samfunnets tillitsformer og tillitsgrunnlag. Overgang til markedsrelasjoner har, kanskje noe paradoksalt, medført at relasjonell tillit har fått økende betydning for sosial koordinering og organisering utover primærgruppenes domene. Strukturelt basert tillit er ikke tilstrekkelig, personkontakt og nettverksbygging er viktige strategier for å etablere tillit til kunder, samarbeidspartnere og velgere. Det personlige elementet formidles på ulike måter, for eksempel via den utstrakte bruken av fornavn i politikk og samfunnsliv og personfokusering i media. Effektive organisasjoner har flat struktur, er prosjektorganisert og har høyt faglig spesialisert personale som arbeider gjennom faglige nettverk. Skillet mellom yrkesrolle og person er i ferd med å viskes ut, nettverkssamarbeid forankres i relasjoner knyttet til fag og person, ikke så mye til organisasjon. Relasjonell tillit er personforankret, og den synes å få økende betydning i det seinmoderne, refleksive samfunnet. Den relasjonelle tillitens økende betydning for samhandling skjer ikke på bekostning av strukturell tillit. Tvert imot, strukturell tillit viser seg å bli stadig viktigere for sosial organisering, fordi aktørene i akselererende grad møter det fremmede. Dagliglivets organisering er avhengig av fremmede i vid forstand; de produserer maten, passer barna, besørger transport, i alle fall over større avstander, og leverer infrastruktur på en rekke felt. Tillit til fremmede må forankres i formelle strukturer. Internasjonale standarder, fagutdanning og ulike regelverk kan sikre et minimum av tillit til de fremmede. Prekontraktuell tillit derimot er under press, i den forstand at stadig mindre kan tas for gitt i det sosiale rom. Det prekontraktuelle tillitsgrunnlaget er gjenstand for refleksjon og reformulering. En prosess som på den ene siden kan bidra til å klargjøre og styrke svake sosiale bånd, gjennom at det en skal ha felles ikke tas for gitt, men må løftes fram, drøftes og oppnå tilslutning. Denne prosessen kan på den annen side virke utstøtende og bidra til økende sosial usikkerhet, noe som igjen kan bidra til utvikling av mindre subkulturer og nye fellesskap hvor deltakerne kan utvikle egne prekontraktuelle sosiale forutsetninger. Gjennom å bruke tillit som inntak til å fokusere på sosial organisering og sosiale relasjoner mener vi å kunne bidra med ny kunnskap om ulike sider ved endrings- og utviklingsprosesser i Nordområdene. Gjennom det strategiske instituttprogrammet vil vi, på bakgrunn av fire utvalgte tematiske felt relevante for Nordområdene, analysere de tre formene for tillit på ulike måter. Ved hjelp av det første tematiske feltet, som vi har kalt Tillitsbygging gjennom demokratisk deltakelse i multikulturelle/etniske samfunn, vil vi analysere den prekontraktuelle tillitens grunnlag i Nordområdene, de utfordringene den står overfor, samt mulighetene for å reetablere tillit via legitime demokratiske institusjoner. Forholdet mellom makt (politisk og økonomisk) og tillit vil bli problematisert. Det andre temaet, Ungdom, utdanning og tillitsbygging, har et eksplisitt fokus på reetablering av tillit i og til regionen gjennom sosialisering i utdanningssystemet. Det handler om etablering av en form for prekontraktuell tillit som anses som et vesentlig grunnlag for utvikling av et framtidig godt samarbeidsklima i Nord. Dette skjer gjennom formelle utdanningsstrukturer som partene har (strukturell) tillit til. 4

5 Partnerskap, som er det tredje temaet i programmet, har samhandling mellom offentlige og private aktører som fokus og analyserer vekselvirkningen mellom utvikling av relasjonell og strukturell tillit. Dette gjøres ved å undersøke om/hvordan etableringen av nye formelle strukturer institusjonaliserer strukturell tillit gjennom ulike partnerskapsmodeller og hvilke betydninger relasjonell tillit har i slike prosesser. Via det siste tematiske feltet, Telemedisin som tillitsbygger, analyseres den gjensidige avhengigheten mellom de tre formene for tillit. Vår hypotese om sammenhengene er at helsepersonell, særlig leger, etablerer en form for prekontraktuell tillit til hverandre gjennom utdanningssystemet. Denne tilliten muliggjør etablering av formelle telemedisinske strukturer som institusjonaliserer den strukturelle tilliten. Med basis i den etablerte strukturelle tilliten utvikles relasjonell tillit mellom partene i samarbeidet. Slik blir utvikling av helsetjenester på tvers av landegrensene mulig, samtidig som den tilliten som etableres rundt befolkningens helse og offentlige helsetjenester kan virke tillitsfremmende også for andre samarbeidsrelasjoner i regionen. Til sammen vil arbeidet med de fire tematiske feltene bety vesentlig kompetanseoppbygging når det gjelder sosiale/menneskelige vilkår for samarbeid og utvikling i Nordområdene. I: Tillitsbygging gjennom demokratisk deltakelse i multkulturelle/etniske samfunn Globalisering er en mektig geografisk forestilling som vekker assosiasjoner til en ubegrenset mobilitet (Massey 1996). I motsetning til dette står en like mektig forestilling om steder som noe klart avgrenset som skal forsvares: Det handler om lokalbefolkningens rett til sine egne lokale steder, og om en verden atskilt av forskjeller og grenser. Beslutninger om hvilke typer mobilitet vi skal tillate og hvor åpne eller lukkede våre steder skal være, er både uttrykk for, og utøvelse av, sosial makt. De grensene vi trekker i rom er imidlertid ikke basert på noen evige prinsipper. De endrer seg og vi har ansvar for dem. De stadig åpnere grensene mot øst utfordrer tradisjonelle forståelser av medborgerskap, politisk deltakelse og demokrati. Å være medborger i et samfunn innebærer visse rettigheter og forpliktelser. Det er et uttrykk for en persons medlemskap eller tilhørighet til et politisk fellesskap/samfunn. Med åpnere nasjonale grenser og økt migrasjon og transmigrasjon reises spørsmål om hvem som inkluderes/ekskluderes og hvilke mekanismer som settes i verk. Hvordan nye borgere innrømmes fullverdig medborgerskap med rett til å være med på å konstituere fellesskapet, vil ha betydning for tillitsbygging lokalt og regionalt, samt i forhold til det internasjonale samarbeidet i regionen. Samtidig utfordres tradisjonelle levemåter og rettigheter av ny aktivitet og nye medborgere. Etablering av demokratiske institusjoner som oppfattes av partene som legitime kan sikre partenes tillit til at det skapes balanse mellom åpenhet for det nye og bevaring av det eksisterende. Tillitsbygging gjennom demokratisk deltakelse handler om bygging av strukturell tillit gjennom etablering av legitime demokratiske institusjoner, men også prekontraktuell tillit ved at de demokratiske prosessene i seg selv og utfallet av dem danner en nødvendig felles plattform for samhandling. Med dette fokuset ønsker vi å analysere betingelser for samarbeid og utvikling i en multikulturell kontekst. Nordområdene har alltid vært multi-etniske med ulik grad av aksept for urfolks særegenheter og rettigheter i de forskjellige landene. Prosesser av global karakter, som petroleumsaktiviteten i Barentshavet er et viktig eksempel på, utfordrer tradisjonelle relasjoner og levemåter. Det er derfor viktig å analysere slike betydelige prosesser i samfunnet i forhold til deres virkninger på relasjoner innenfor og mellom ulike etniske grupper, samt ha en kritisk tilnærming til den tillitsbyggingen som skjer mellom de store, økonomiske aktørene og mindre mektige, dels avmektige lokalsamfunn, politikere og medborgere. Forholdet mellom makt og tillit står sentralt her (Gulbrandsen 2000). Vi må spørre hvordan nye aktører, som de store oljeselskapene, kan bruke sin økonomiske makt til å kjøpe den nødvendige tilliten til å operere i Nordområdene og hvordan slik tillit virker til 5

6 forskjell fra tillit mellom ulike parter i et samfunn basert på kunnskap om og anerkjennelse av hverandres forskjellighet. En sentral problemstilling er hvordan etablering av relasjonell tillit inkluderer og ekskluderer aktører. Målet er med andre ord å problematisere forholdet mellom makt og tillit og analysere ulike typer aktørers muligheter for innflytelse på utviklingen i Nord. Relevante prosjekter å bygge videre på: 1) Når kvinner krysser grenser. Russisk kvinneinnvandring til Nord Norge. Prosjektet er finansiert av Norges Forskningsråd og er et samarbeidsprosjekt mellom Norut Samfunnsforskning og Universitetet i Tromsø. 2) SIIDA. Spillet om fortiden kampen om fremtiden. Prosjektet er finansiert av ITU og Norsk kulturråd og er et samarbeidsprosjekt med Høgskolen i Finnmark. 3) Kvinner reiser menn blir. Prosjektet var finansiert av Nordisk Ministerråd og var et samarbeid med Norut NIBR Finnmark; Universitetet i Tromsø; Uppsala Universitet, Sverige; Sködalsinstitutet, Stockholm, Sverige; Hartola Kommune, Finland; Jämställdhetscentret, Akureyri, Island; University of Akureyri Research Institute, Island, og Høgskolen i Molde. 4) Finnmarksbilder (doktoravhandling under arbeid, B Kramvig). II: Ungdom, utdanning og tillitsbygging Utdanningsinstitusjonene har et betydelig ansvar i forhold til å bygge opp ungdoms tillit til regionen, til næringslivet og ikke minst til hverandre. Med tanke på økt mobilitet over landegrensene øker dette ansvaret. Utdanningstilbud som ivaretar hensynet til den nordlige regionens behov for framtidig kompetanse og arbeidskraft betyr mye for mulighetene for lokal rekruttering til arbeidslivet, ungdoms valg av utdanning og for bosetting. Samtidig som det er stigende arbeidsledighet, er det et udekket behov for arbeidskraft, særlig innen tradisjonelle håndverkspregede yrker. Norske elever velger i stor grad bort de fagene og utdanningsretningene som det regionale arbeidsmarkedet etterspør, spesielt gjelder dette realfag og visse yrkesfag. Hvilken kunnskap har elevene om det regionale arbeidsmarkedet og i hvilken grad etterspørres denne formen for kunnskap? Hvordan kan utdanningsinstitusjonene bidra til at ungdoms tillit til det regionale arbeidsmarkedet økes? I forlengelsen av dette aktualiseres behovet for tettere samarbeid mellom lokalt næringsliv og utdanningssystemet. Satsing på arbeid med ungt entreprenørskap er eksempel på en type samarbeid som kan oppmuntre til regional innovasjon gjennom å aktivisere unge mennesker og bidra til utviklingen av en innovativ kultur. Studentutveksling på tvers av landegrenser er en klar politisk målsetting, uttrykt blant annet i Mjøsutvalgets innstilling og i stortingsmeldingen om kvalitetsreformen (St.meld. nr. 27, ). På europeisk plan er disse målsettingene aktualisert gjennom den såkalte Bolognaprossesen. 40 land er i dag med i dette arbeidet der målet er å skape et europeisk utdanningsrom med et to-trinns gradssystem (Bachelor- og Mastergrad), med overgangsmuligheter mellom landene. Dette skal fremme mobilitet, kvalitetssikring og institusjonssamarbeid. Det handler ikke om felles utdanningspolitikk, men et system der et mangfold av nasjonale utdanningssystemer spiller sammen. Vi er interessert i hvordan mulighetene som åpner seg i forlengelsen av Bolognaprosessen utnyttes og tilpasses behovene i Nordområdene, blant annet på hvilke måter problemene med gjensidig godkjenning av utdanning løses, samt hvordan ulike former for utveksling og institusjonssamarbeid på universitetsnivå kan skape grunnlag for tillitsbygging i regionen. 6

7 Relevante prosjekter å bygge videre på: 1) Learning environment and cultural encounters in school. A study of parental involvement in lower secondary school. Prosjektet er finansiert av Norges Forskningsråd og er et samarbeid med Universitetet i Tromsø, Johns Hopkins University, USA, Temple University, USA, og Danmarks Pædagogiske Universitet. 2) Minoritetsspråklige foreldre en ressurs for elevenes opplæring i skolen. Prosjektet er finansiert av Utdanningsdirektoratet. 3) Ung i Barents. Prosjektet er finansiert av Norges Forskningsråd og er et samarbeid med Universitetet i Tromsø; Høgskolen i Bodø; Universitetet i Oulo, Finland; Karelian State Pedagogical University, Russland, og Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning, NIKK. III: Partnerskap som tillitsbygging Det er behov for nye samarbeidsformer i Nordområdene, samarbeidsformer som kan bygge tillit på tvers av grenser mellom privat næringsliv og offentlig sektor, mellom regioner og land. Arbeidet med videreutviklingen av Barentssekretariatet og etableringen av et Nordområdesenter i Kirkenes som er tenkt som en koordinerende drivkraft for kunnskapsutvikling og samarbeid i Nord, kan ses på som ett svar på dette. Fylkeskommunens nye utviklingsrolle kan stå som et mulig annet svar. Den nye rollen beskrives som et radikalt brudd med tradisjonell myndighetsutøvelse og er karakterisert av initiativ, samarbeid, dialog og prosesstenkning omkring regional nærings- og innovasjonspolitikk i samarbeid med andre aktører. De nye samarbeidsformene betegnes ofte som partnerskap, utviklingskoalisjoner eller allianser hvis formål vil være å løse oppgaver som hver av partene selv ikke er i stand til å handtere. Fellesskapet, gjennom mobilisering av ressurser, skal imidlertid kunne utløse ny aktivitet eller skape grobunn for nytenkning og kreativitet. Østhol og Svensson (2002) hevder at partnerskapsarbeidet i Norge til nå har vært mer preget av ritualer enn realiteter. For å lykkes med samarbeidet i Nordområdene må partnerskapsarbeidet bevege seg til realitetsplanet. Vi må derfor spørre hvordan dette kan skje og hvordan ulike typer, vel fungerende partnerskap kan utvikles. Gjennom å studere noen etablerte og nye partnerskapsprosesser over tid vil en kunne avdekke betingelser for partnerdskapsutvikling og bidra til å forstå forholdet mellom retorikk og realiteter. Momenter som tillitsbygging, forpliktelse, ansvar, felles forståelse, nettverk og samarbeid vil stå i fokus. Gjennom å avdekke hvordan ulike aktører bygger tillit, utvikler felles forståelse og driver samordning vil vi kunne få fram faser og arbeidsprosesser i utvikling av partnerskap.vi vil også avdekke relasjoner innad i ulike aktørkonstellasjoner og mellom ulike interesser på tvers av fysiske og kulturelle grenser. Dette er kunnskap som også kan vurderes i et komparativt perspektiv. Forskningen vil fokusere på dynamikker og sentrale prosesser i partnerskapsutvikling og gjennom dokumentasjon synliggjøre framdrift og betingelser for tillitsbygging i partnerskap. Relevante prosjekter å bygge videre på: 1) Bindende avtale mellom kommuner, fylke og stat et instrument i regional utvikling. Prosjektet er finansiert av Kommunenes Sentralforbund og er et samarbeid med konsulentselskapet Asle Farner Strategi og Samspill og Rolf Jensen. 2) Fra forankring til utdanning og forskning VS2010. Prosjektet er finansiert av Norges Forskningsråd og er et samarbeid med Universitetet i Tromsø. 7

8 3) Følgeevaluering av arbeidet med felles fylkesplan i Trøndelags-regioner. Prosjektet er finansiert av Kommunenes Sentralforbund og gjennomføres i samarbeid med Norut NIBR Finnmark. 4) Kunnskap og Næring i Kyst-Finnmark samarbeid om kompetanseutvikling i små kommuner. En relativt nylig avsluttet følgeevaluering finansiert av Finnmark Fylkeskommune og KRD 5) Trust and Change in five different social settings (draft PhD thesis M-B Ellingsen 2005) IV: Telemedisin som tillitsbygger Veksten i bruk av telemedisin, eller e-health som vanligvis brukes i internasjonal sammenheng, har i løpet av år vært raskt økende i hele verden. Det handler om å overføre helseressurser og helseomsorg via elektroniske medier for å kunne bruke knappe ressurser på mer effektive måter, slik at flere kan få nødvendig pleie og omsorg. Potensialene for videre utvikling er store, for det er langt igjen til telemedisin blir del av daglige rutiner innenfor hele helsevesenet i alle land. I dag er noen områder velutbygd, andre under utprøving, mens atter andre områder overhodet ikke har tatt det i bruk. Dette gjelder også i Norge selv om Norge er ledende på utvikling og bruk av teknologien. Telemedisin muliggjør samhandling og kommunikasjon over distanse, som kan bety alt fra forskjellige rom i samme bygning, til samhandling på tvers av kontinenter. 4 Det brukes til å lagre og spre informasjon, til direkte medisinske inngrep, til utdanning og opplæring av helsepersonell, samt til ledelse, styring og drift av helseinstitusjoner. Det muliggjør effektiv interaksjon mellom institusjoner og profesjoner lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Dette har vi blant annet sett flere vellykkede eksempler på i telemedisinske samarbeidsprosjekter mellom Norge og Nordvest Russland. Bruk av telemedisin forutsetter tillit på tvers av profesjons-, institusjons- og landegrenser. Det må være/utvikles relasjonell og medisinfaglig tillit og det må herske tillit til den teknologiske strukturen. Kunnskap om telemedisin er økende, men fortsatt lav når det gjelder koplingen til ulike former for tillit. Vi ser behov for å utvikle denne kunnskapen relatert til utviklingen av Nordområdene, både fordi det er viktig i seg selv og fordi vi har en hypotese om at den tilliten som utvikles via telemedisinsk samhandling på tvers av grenser har betydning for generell tillitsbygging i regionen. Relevante prosjekter å bygge videre på: 1) Space, Power and Communication: The Dynamics of Convergent ICT in Norwegian Heath Care. Prosjektet finansieres av Norges Forskningsråd og er et samarbeid med Nasjonalt senter for Telemedisin (NST) og University of Southampton. 2) Følgeforskning knyttet til Ses@m Tromsø: Innføring av telemedisin i pleie- og omsorgsektoren i Tromsø Kommune. Prosjektet er finansiert av SHdir og er et samarbeid med NST. 4 Enkelte amerikanske sykehus bruker for eksempel indiske kirurger til nattoperasjoner. De indiske kirurgene opererer pasienter i USA via telemedisinske apparater. Slik sparer de amerikanske sykehusene natt-tillegg til sine leger. 8

9 Programmets aktiviteter Poenget med det strategiske instituttprogrammet er ikke å finansiere ny forskning, men å ha mulighet til å sette i verk tiltak/aktiviteter som skal spisse forskernes kompetanse inn mot Nordområdetematikk. Denne kompetansen skal anvendes til kritisk forskning rettet inn mot utvikling og samarbeid i Nordområdene. I: Utvikle og videreutvikle samarbeidsrelasjoner Med det strategiske instituttprogrammet vil Norut Samfunnsforskning AS skrive seg inn i en større regional satsing på Nordområdeforskning og kunne bidra aktivt til landsdelens samfunnsvitenskapelige kompetanseutvikling på feltet. Innenfor Norut-systemet driver både Norut NIBR Finnmark og Norut IT Nordområderelevant forskning. IT-forskningen er ikke samfunnsvitenskapelig i utgangspunktet, men høyst relevant som ledd i den samfunnsvitenskapelige kompetanseutviklingen. Vi ønsker å bidra til å koordinere denne virksomheten. Ved Universitetet i Tromsø er deler av den ordinære forskningen og undervisningen ved enkelte institutt rettet inn mot Nordområdekunnskap, mens det på fakultetsnivå arbeides aktivt med gjennomføring og utvikling av tverrinstitusjonelle forskningsprogrammer av relevans (f eks programmet Globalisering nedenfra ). Sentrene, særlig Samisk senter, Amundsensenteret, Senter for fredsstudier og Kvinnforsk, spiller også viktige roller i universitetets kunnskapsutvikling om Nordområdespørsmål. Nasjonalt senter for telemedisin ved Universitetssykehuset Nord Norge har et utstrakt samarbeid med Nordvest Russland om utbygging av telemedisinske tjenester og forskning knyttet til helse og telemedisin. De samiske kompetansemiljøene i Kautokeino, Sámi allaskuvla/samisk høgskole, Sámi Instituhtta/Nordisk samisk Institutt og Álgoálbmotvuoigatvuodaid gelbboasvuodaguovddás/ Kompetansesenter for Urfolks rettigheter er også viktige kunnskapsutviklere på feltet som vi ønsker et nærmere samarbeid med. Som ledd i oppfølgingen av NOU 2003:32 Mot nord! og St.meld. nr. 30 ( ) Muligheter og utfordringer i nord, er det satt i gang et arbeid med å utrede muligheten for opprettelse av et Nordområdesenter i Kirkenes. Det er tenkt som en koordinerende drivkraft for kunnskapsutvikling og samarbeid i Nord. Forskningsmiljøene i Tromsø er engasjert i dette arbeidet. I tillegg ønsker vi å systematisere og videreutvikle vårt kontaktnett til forskningsmiljøer som driver Nordområderelevant samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning. Vi har allerede gode relasjoner til flere enheter og institutter ved University of Washington, Seattle. I denne sammenhengen er det særlig Jackson School of International Studies som er en relevant samarbeidspartner. Samarbeidet med de ulike miljøene skal også styrkes gjennom ansettelse av en professor II med strategisk viktig kompetanse og et godt nettverk til relevante fagmiljøer, vil vi dels styrke vår Nordområdeprofil, dels få bistand til videre nettverksbygging og dels få en fagressurs som kan bistå i vår egen kompetanseoppbygging. Stillingen skal lyses ut i hele det arktiske området. 9

10 Norutseminar med nordområdefokus og workshops med inviterte eksperter vil også være et ledd i styrkingen av våre samarbeidsrelasjoner. Norutseminar med nordområdefokus vil være en viktig arena både for utvikling av samarbeiderelasjoner og to-veis kunnskapsbygging. Seminarrekken skal være møtested mellom forskning, politikk, næringsliv og media. En del av ansvaret til en professor II vil være, i samarbeid med Norut-staben, å arrangere workshops på relevante tema der ekstern fagekspertise spiller en aktiv rolle i forhold til papers og framlegg fra Norut-ansatte. Fagekspertene vil i tillegg selv innlede på bakgrunn av sin spesialkompetanse. Dette arbeidet vil være kompetansehevende for Noruts stab og virke nettverksbyggende i forhold til fagekspertenes hjemmemiljøer og nettverk. Det tenkes en til to workshops per år. II: Metodeutvikling Gjennom flere prosjekter har Norut Samfunnsforskning i løpet av de siste fire-fem årene utviklet kompetanse på følgeforskning eller formativ evaluering. Mens summativ evaluering er konsentrert om å avdekke slutteffekter, fokuserer formativ evaluering på utviklingsprosessene som fører til effektene. Følgeforskning innebærer å arbeide systematisk med å kople erfaringsbasert kunnskap og teoretisk forankret refleksjon knyttet til problemstillinger i det aktuelle feltet. Følgeforskeren/evaluatoren samarbeider med dem som gjennomfører innsatsen (prosjektet/tiltaket) som skal evalueres. Forskeren er involvert i feltet i langt større grad enn innenfor den tradisjonelle forskningsmodellen og de sentrale problemstillingene som belyses formuleres normalt ikke av forskeren selv, men av politikkutformere, praktikere og brukere. Forskeren skal ved hjelp av vitenskapsbaserte arbeidsmetoder initiere refleksjon, utvikling av kompetanse og egen problemløsningskapasitet hos oppdragsgiver. Intensjonen med evalueringen er at resultatene som framskaffes skal brukes til å forbedre konkrete iverksatte tiltak eller program i prosessens løp. Vi har erfart at følgeforskning er en god arbeidsform som etterspørres av stadig flere oppdragsgivere. Følgeforskningen bidrar til å systematisere underveiserfaringer og se disse i et bredere teoretisk perspektiv. Dette fremmer læring i utviklingsprosjekter og åpner opp for å korrigere prosjektforløpet underveis, noe som bidrar til å redusere usikkerhet og skape tillit til arbeidet som evalueres. Vi ønsker å systematisere og videreutvikle følgeforskerkompetansen gjennom et månedlig seminar der vi primært bruker egne krefter og baserer oss på erfaringer fra tidligere og løpende prosjekter. Vi vil likevel invitere innledere et par ganger i året, slik at vi kan vurdere egen kunnskap og erfaring i forhold til en ekstern kilde. III: Teoriutvikling -Tillitsparadokset Vårt spesifikke teoretiske bidrag til Nordområdeforskningen er relatert til tillit som grunnlag for samarbeid og utvikling i samfunn under endring. De teoretiske spørsmålene vi skal arbeide med er betydningen av tillit, samt bygging og vedlikehold av tillit. Giddens (1993) analyse av tillit og modernitet er kanskje den best kjente analysen av tillit og samfunnsmessig endring. Denne flernivåanalysen kopler tillit, globalisering og risiko, ser tillit og endring som nært sammenknyttet og framhever omforming av tillit som et kjennetegn på modernisering. Vårt teoribidrag dreier seg om å analysere forholdet mellom tillit og samfunnsmessig endring i Nordområdene. De sentrale spørsmålene er hvordan samfunnsmessig endring bidrar til å endre basis for tillit, det vil si grunnlaget for hvem og hva vi har tillit til og hva vi kan ta for gitt i samarbeid, og hvordan tillit kan reetableres under nye samfunnsmessige betingelser. Med utgangspunkt i Polens overgang fra kommunistregime til demokratisk markedsbasert styringssystem, hevder Sztompka (1999) at det finnes kulturelle mønstre for tillit eller mistillit 10

11 i sosiale settinger, at en har å gjøre med gode eller dårlige tillitssirkler i samfunnet. Omdanningsprosesser handler dermed om å snu dårlige tillitssirkler til gode. Denne typen analyser vil også være relevante i Nordområdene hvor vi vil finne eksempler på både gode og dårlige tillitssirkler. Forhold som svak prekontraktuell tillit og svake eller manglende strukturelle tillitsmekanismer vil kunne bidra til dårlige sirkler, mens sosial kapital og nettverk vil styrke gode sirkler. Vår forskning vil kunne bidra til innsikt i generelle trekk ved tillitssirkler, hvordan enkelttilfeller kan ha egen sosial dynamikk, samt synliggjøring av prosesser som skaper gode sirkler. Endring, omstilling og utvikling er sosiale prosesser som krever tillit og som foregår både på organisatorisk og samfunnsmessig nivå. Rent allment bidrar transformasjonsprosesser til ustabilitet, ugjennomtrengelighet og manglende forutsigbarhet. På personnivå følges endinger ofte av usikkerhet og engstelse. Endring øker sosial kompleksitet og skaper sosial risiko. Tillit er en strategi for å håndtere risiko og redusere sosial kompleksitet. 5 Tillit bygger bro over risikoen forbundet med å bevege seg fra det kjente og over i det ukjente og er nødvendig for å ta sjansen på å handle annerledes, tørre å forsøke noe nytt, tillate andre å være innovative og for å bekjempe tilbakeslag. Tillit kreves både for personer og institusjoner som er nyskapende og våger å feile. Et kjennetegn på det seinmoderne samfunnet er hurtige, omfattende og vedvarende endringsprosesser. Vi lever i risikosamfunnet, i følge Ulrich Beck (1993), og vi trenger tillit mer enn noensinne. Samtidig ser det ut til at grunnlaget for tillit smuldrer opp og en kultur av mistenksomhet og mistillit er på fremmarsj. Det synes som om vi har å gjøre med et tillitsparadoks: Behovet for tillit øker samtidig som grunnlaget for tillit smuldres opp. På basis av innsikt generert gjennom syntetiserende studier av de fire temaområdene vil vi problematisere spørsmål relatert til hvordan man lever med dette paradokset i Nordområdene. Dette vil representere det teoretiske kunnskapsbidrag fra det strategiske instituttprogrammet. IV: Bokproduksjon I samarbeid med Pomor State University, Arkhangelsk, og Universitet i Tromsø, har Norut Samfunnsforskning utviklet et bokprosjekt om endringsprosesser i Barentsregionen. Det har direkte relevans for det strategiske instituttprogrammet gjennom tematikkene som problematiseres: - En analyse av endringer i betingelser for demokratisk utvikling og medborgerskap i regionen er overordnet og representerer introduksjonen til de øvrige temaene; - Endring av (unge) kvinners og menns rettigheter og muligheter, krav og forventninger, samt relasjoner til hverandre, står sentralt i analysene; - Endring av ungdoms utdanningsmuligheter på tvers av landegrensene fokuseres (Bolognaprosessen). En langsiktig effekt av bokprosjektet er videreutvikling av forskningssamarbeidet mellom de deltakende institusjonene med tanke på forskerutveksling og nye, felles forskningsprosjekter. 5 Luhman 1979 og 1988 er basis for eller er diskutert i en hel rekke nyere studier av tillit og og forholdet mellom kompleksitet, risiko og tillit. Se for eksempel Nordnes 1993, Earle and Cvetkovich 1995, Fukyama 1995, Misztal 1996, Seligman 1997, Sztompka 1999, Hardin 2002, Nooteboom 2002, Uhlin 2002 og flre kapitler I Cvetkovich og Løfstedt 1999 og i Bordum og Wenneberg