Morten Øen. Roman FORLAGET OKTOBER

Transkript

1

2 Morten Øen TELLEMARCK Roman FORLAGET OKTOBER

3

4 Det er underlig med Heiene, de drager og trækker. Har de først engang faaet Magt over en sliten Bymand, så gir de aldri tabt. I de lange Vinterkvelder, mens vi sidder ved det elektriske Lys i den koselige Stue, og koser os i Familiens skjød, stiger pludselig et Billede deroppefra frem for vor Sjæls Øye: Vi ser solefaldets dæmpede Afglans over Flyernes Mose og Lav i de forunderligste Farver vi ser Viddens Vand og Tjærn hylle sig i Kveldens lette Taager vi synes endog at fornemme Bjeldeklangen henne ved Støilsbua, hvor Jenternes kaade Latter klinger muntert ud i den stille Luft. Og vi ser Nattens lette Dunkelhed stige opp fra den store Verden ude i Syd, til den fanger Nordhimmelens sidste skjær og hyller alt i sin stille, trygge Søvn. O.T.

5 Det er i ferd med å bli en rytme av det. Det er kaldt i huset. Jeg våkner påkledd i sengen min. Jeg våkner til dagslys. Eller en dempet versjon av det, fordi det nærmer seg jul, fordi det er overskyet og snøvær. Og noe mangler. Det er alltid noe som mangler. Frank har tatt med seg kamerabag, utstyr, og toalettsakene sine, og ifølge arket på det rene, ryddige kjøkkenbordet har han gått ned til Heidis galleri, Galleri Fasteraune, for å innlosjere seg som beskrevet per brev. Jeg og Blondi rusler fra rom til rom for å se om han har glemt noe, selv om jeg vet det er ønsketenkning, å knipe Frank i slurv. Det lukter rent for første gang på måneder, og jeg kjenner hvor ydmykende det er, hvor umyndiggjort jeg føler meg fordi jeg ikke tok initiativet til dette selv. Også lydene er annerledes. Mer gjenklang. Som første gang, da Heidi og jeg var på visning for mer enn fem år siden, og hun holdt meg i hånden med votten på, fordi det var januar, tjuefem minus både inne og ute, nordatlantisk oscillasjon, en avgrenset istid, ifølge Hjalarhornet Radio Vi sjekker situasjonen i kjellerbodene, jeg med lommelykt, Blondi med snuten. Heidis atelier er hvitmørtlet, uten en eneste gjenstand, ikke så mye som en blindramme eller kullstift igjen etter henne. Som om hun aldri var her, som om hun aldri har eksistert, og kanskje hun aldri vil, tenker jeg, kvasifilosofisk, for å føle meg smart og viktig og hevngjerrig. Hun er sånn, går umerkelig gjennom livet, sporløst, til glede for meg som er motsatt og trenger slike som henne. Spiskammeret lukter muggent og malt, og er fylt opp fra gulv til tak med hermetikk, salt og søtt, sprit og øl, et hundretalls flasker vin fra forrige års frukthøst, og til og med et femti år gammelt hjemmebrentapparat som virker utmerket. Nok til Dommedag. For en som meg. Lageret var et ledd i researchen for å skrive en postapokalyptisk roman det aldri ble noe av. Jeg ville ha nok proviant

6 og alkohol til å overleve kosmiske dødsstråler, meteornedslag, tsunamier, jordskjelv, vulkanutbrudd, svartedauden, ebola, zombier og troll, alt sammen samtidig, eller en utenomjordisk invasjon, som kanskje er det jeg er aller mest redd for: Være offer for imperialisme, gå undergangen i møte, edru, fordi alt menneskeheten har gjort til nå har vært feil, fordi utslettelse da ville vært evolusjonært riktig, og miljøvernerne ville vunnet Jeg ønsket bare å se hvordan det så ut, nok mat til to ensomme, overvektige, ubrukelige mennesker i en verden, som ifølge Evangelietimen på Hjalarhornet alltid er på randen av alle kriser i Johannes åpenbaring. Det er den eneste form for nyheter jeg fremdeles klarer å høre på. Ett års overlevelse. Jeg lar blikket vandre fra hylle til hylle. Det Gamle. Det var det romanen om overlevelse skulle hete. Jeg burde forstått at jeg kom til å mislykkes. Jeg finner aldri tittelen først. Jeg forsikrer meg om at oljeradiatoren ved siden av vannrørene står på én, at stablene med bøker og kisten med Kjell H.s komplette livsverk (mitt kjæreste barndomsminne) er tørre. Jeg leste alle Morgan Kanebøkene før jeg fylte tolv, mens faren min var opptatt med å forfølge sovjetrussiske ubåter i Nord-Atlanteren. Da vi på skolen, i sjette klasse, lekte «kongen på haugen», angrep jeg alltid med et «toro, toro» fordi jeg leste bøkene om Diablito, Kanes sønn på det tidspunktet. Jeg hadde ingen problemer med å være Den Lille Djevelen. Alt som skjedde senere var blindspor, det at jeg begynte å lese «fin» litteratur; Bjørneboe, Sandemose, Mykle, Jensen, og senere Hamsun, Kafka, Bernard, og alle poetene; Palmer, Christensen, Ulven, Thomsen, Hocquard, de franske, de svenske franske, de amerikanske franske, language poetry, selvforherligere med Wittgensteins språkfilosofi som kvasialibi. Det tok meg lang tid å finne ut at jeg kom fra en annen samfunnsklasse, at jeg ikke hørte til, at jeg, helt fra barnsben av var oppdratt til å ha en annen, mer fundamental, en enklere smak, et resultat av min mors og min fars familiebakgrunn fra sigøynere, sørsamer, leilendinger, tømmerhuggere,

7 gjetere, gruvearbeidere, stålarbeidere og motstandsfolk Bret Easton Ellis var et friskt pust en gang på begynnelsen av nittitallet. Og etter å ha lest American Psycho, snakket med Stig S. om at, jepp, det er skitgod litteratur, og kjøpt meg hudpleieprodukter og klær for det nye stipendet, fordi jeg hadde misforstått, sverget jeg på at en sånn bok skulle jeg skrive en gang: Enkel, voldsom, fri for intellektuelt tullball. Veien inn i prosaen igjen, virkeligheten, husker jeg at jeg tenkte da jeg omsider satte meg ned og skrev Øyets trang til mykhet, fordi noen fødte meg en sønn Jeg putter lommelykten i munnen, biter tennene så forsiktig jeg kan mot metallet, får med meg tre nye enogenhalvlitersflasker med øl og en vinflaske opp på det nedslitte kjøkkenet. Jeg åpner skap og skuffer. Få ting er tatt eller flyttet på. Frank er billig i drift. Bare et par flasker hjemmelaget absint mangler, og det unner jeg ham. Den lille flasken med opium er heldigvis urørt. Sist sommer bugnet hagen over av selvsådd Papaver Somniferum; Snowball, Black Dragon og Flemish Antique med sine frynsete, rødlilla kronblader, men ikke med store nok frøkapsler, eller mange nok til å gjennomføre poesiprosjektet jeg planla i Byrons og Shellys ånd. Viltvoksende opiumsvalmuer trives en masse i dalføret. Kapsler, frø, blader og stengler, kan tørkes, knuses, kokes, filtreres og fordampes, og latexen kan blandes med sprit til tinktur. Kjekt å ha dersom man brått får hosteanfall, mageknip, mister et par fingre. Eller dersom apokalypsen faktisk inntreffer. Den der, tenker jeg, og stirrer på flasken, imponert over mine egne kunnskaper og tidligere driftighet, dreper en elefant. Jeg går opp i andre etasje med favnen full av drikkevarene. Blondi følger etter, vralter opp de knirkende trinnene med halen godt plassert mellom bakbeina. Hun liker ikke å være alene, selv om hun er redd for alt og alle. Jeg går gjennom det ryddige soverommet, der avtrykket av kroppen min fremdeles er tydelig i den gulflekkete dynen uten trekk. Jeg

8 fortsetter inn på kontoret. Jeg tenner ikke lys, men blir stående og se ut av vinduet noen minutter, på haugen som ennå ryker og gløder i hagen, på snøen som faller tettere. Jeg kan skimte de tre, fire gatelyktene på den andre siden av vannet, som fremdeles klarer å presse seg gjennom tiltakende uvær og mørke fra fjellbygda Fjone, med gravhaugene fra jernalderen. Tenker, som vanlig etter en utrenskning eller opprydding, at det er nå det begynner eller slutter, før jeg bestemmer meg for å la meg underholde av andres tragiske skjebner, mens jeg synker lenger ned i min egen. Jeg kler av meg. Tar på en lett kimono. Stenger døren, skrur den overdimensjonerte panelovnen under vinduet opp på tre. Jeg setter meg i Stokke Gravity-stolen foran Macen, starter Sm-pornoen der den stoppet natten i forveien. Nok en kveld med drukkenskap, en ironisk feiring av at Frank tror han har gitt meg insitament til å slutte å drikke, eller drikke mindre, at ting har kommet i orden for meg, at han har ryddet opp i livet mitt, fått ting på rett kjøl, at han har reddet meg fra avgrunnen. Jeg heller skummende maltøl i et skittent glass, tenner en Lucky Strike, og begynner langsomt å onanere. Men etter både to og tre glass, selv om Veronica Moser gjør det Veronica Moser gjør på skjermen foran meg, uteblir ereksjonen. Jeg har egentlig ikke så mye til overs for scat-filmer, men den ut-tatoverte damen på snart seksti, som har vært i gamet de siste tretti årene, har noe brutalt ærlig og samtidig moderlig over seg, eviglang erfaring og påfølgende viljeløs underkastelse for alt alle vil gjøre med og mot henne. Men denne gangen virker det ikke. Jeg gir opp. Drikker mer. Knepper igjen. Tenner nye sigaretter. Går løs på neste flaske. Merker, nær besvimelsen, hvordan lydene i rommet, fra filmen, forsterkes, hvordan synsfeltet snevres inn og fokuseres i et ørlite, krystallklart øyeblikk på bildene foran meg, på kjønn og rompe og sæd og urin og avføring. Jeg tvinger meg selv til å innse hva jeg er, hva jeg er blitt, min egen utilstrekkelighet og dysfunksjon, for speilbildet mitt

9 er der i dataskjermen, i de mørke partiene, før fokus endelig glipper helt. Jeg våkner av at jeg tygger i stykker øvre, venstre hjørnetann. Du vet, følelsen av å våkne av smertene som jager gjennom kjevene fordi du skjærer tenner av all makt, og maler en keramisk plombe eller biter av emalje til grus, fordi søvn aldri er lett, fordi du aldri klarer å slappe helt av. Det er tredje gang jeg mister en tann på den måten dette året. Men det er første gang det ikke fyller meg med panikk. Kanskje fordi det er så mørkt i rommet, kanskje fordi ingen er vitne til begivenheten, det er ingen her som kan bry seg om meg, det er ingen her som er avhengig av at alt ved meg virker og er i orden. Ingen krav til prestasjon, tenker jeg, og sukker. Jeg reiser meg fra stolen, føler meg frem, vakler ned på badet i første etasje, der det er varmekabler i gulvet. Jeg skrur på dusjen og setter meg naken på doskålen uten at noe skjer. Fast føde er en sjeldenhet. Jeg skrur på viften, skrur av taklyset, går inn i dusjkabinettet (en innflyttingsgave gave fra min far, under protester fra min mor) og blir sittende i skredderstilling i mørket, i bunnen av karet så lenge vannet som renner over meg er varmt. Jeg tenker at man gjør det man gjør fordi man er den man er. Jeg har tenkt det før. Mange ganger. Og jeg repeterer dette mantraet om og om igjen. Det var Frank som hjalp meg videre, med denne filosofisk overbygningen, i Berlin for fire år siden, da jeg sto fast i roman nummer to som handlet om oss. Jeg får ikke slike gnistrende visjoner. Ikke nå lenger. Og følelsen av at noe er i ferd med å stagnere, retardere, dø ut, akkurat som da, er overveldende. Jeg retter meg i ryggen. Senker skuldrene. Gaper opp mot vannet som faller over meg, skyller munnen, gurgler, spytter ut grums og emaljerester. Det er ingen å være sint på eller forarget over, ikke engang meg selv, fordi ingen står moralsk ansvarlig for sine handlinger. Ei heller gjør noen seg egentlig fortjent til ros, påminner jeg meg selv. Ingenting har egentlig mening. Mål og mening er religiøse konsepter, de også. Vissheten om at

10 tilværelsen er knirkete og feilbarlig og unndratt all konseptualitet, gjør at jeg faller til ro. Frank dukket opp fra ingensteds og tok kontroll for tre dager siden. Han insisterte. Han sto på trappen med et spakt beklager, men det var meningen jeg skulle være her, Øen, og jeg var semibedrukken som vanlig, og ute av stand til å nekte for det, kanskje til og med ørlite begeistret over selskap, noe som kunne fylle tomrommet etter Heidi. Og det var en glød i de mørke øynene hans jeg ikke hadde sett før. Den grå stripen dødt hår i tinningen var også ny. Et resultat av skuddskaden, eller advarselen, fra Trines onkel Rolf, på badet i leiligheten i Gjøvikgata i Oslo. Mansjetten over høyre hånds lang- og ringfinger var slitt, og knivarret på håndbaken, forårsaket av Trine selv, på et respatexbord i betongleiligheten i Berlin, var lysere, nesten usynlig. Alt dette, kombinert med eimen av bourbon, ga den ikke ennå tretti år gamle fotografen en aura av et hardtlevd liv, et glimt av styrke på tross av viljeløsheten han understrekte med et insisterende jeg er lovet plass av Heidi Fasteraune. Han sa navnet hennes så tydelig at jeg frøs på ryggen, men på en innstudert, sutrete måte. Heidi hadde lovet ham husvære over det lille, fuktskadde utstillingslokalet langs riksveien, men fordi jeg ikke visste hvor nøklene var, og fordi Frank, på sin sedvanlige måte allerede hadde skjøvet høyre snowjog over dørterskelen, åpnet jeg døren på vidt gap og rygget med et nikk med hodet. Det var jakten på nøklene som fikk snøballen til å rulle. Vi satt i stuen, ved spisebordet. Nøklene? sa Frank. Det skal være nøkler til galleriet her et sted. Det står på arket. Langsomt og passiv-aggressivt skjøv han et ark mot meg. Det hadde Heidis grønnblå logo øverst til høyre. Jeg ble sittende og stirre på den, fordi den var stjålet fra eller «inspirert» av det blå rektangelet Egil H.