Nr årgang

Transkript

1 Nr årgang

2 Magasin for kristen tro, tanke og liv 5 Innhold Misjonsleder Redaktør: Karl Anders Ellingsen Ekspedisjon og abonnement: Olav Helgesen 6 Ebola-epidemien Postadresse: P.B St. Hanshaugen, 0131 Oslo Besøksadresse: Akersbakken 37 Direktenummer: Ellingsen: Helgesen: Mange prosjekter i Liberia E-post: Redaksjonen: brobyggeren@metodistkirken.no Ellingsen: karla.ellingsen@metodistkirken.no Helgesen: olav.helgesen@metodistkirken.no Abonnementspriser 2015: 12 måneder 420,- 6 måneder 222,- Studentabon. 12 mnd. 180,- Bankgiro: Brobyggeren utgis syv ganger i året. Bladet betales forskuddsvis. Abonnement kan bestilles på internett, i menighetene eller i ekspedisjonen. Abonnementet gjelder til skriftlig oppsigelse skjer. Grafisk form: Karl Anders Ellingsen Trykk: Nr 1 Arktrykk as Mysen Utgiver: Metodistkirken i Norge Se også nettsiden: Dersom ikke annet er angitt, er bildene fra Brobyggerens arkiv Sierra Leone Sandnes brenner for misjonen Zimbabwe Nye medlemmer i Metodistkirken Flekkefjord Aslaug Vigmostad Tom Asbjørn Østrem Reidun Østrem Mette Jeanette Kroslid Hviledagen under angrep Så har det skjedd. Regjeringen har gjort alvor av sine funderinger. I en oppvisning av prinsippfast libertinisme fremmer de et lovforslag om å fjerne restriksjonene på åpningstidene på søndagene. Regjeringen har laget en underlig ordning der hver kommune skal avgjøre om de nye reglene skal gjelde for seg. I dag ser det ut til at få, om noen, kommuner vil si ja til regjeringens ordning. Men det skal ikke så mye til før en kommune drar med seg de andre. Åpner nabokommunen for søndagsåpent, skal det et sterkt kommunestyre til for å nekte sitt eget kjøpesenter å gjøre det samme. Det tragiske er jo at det er en endring som nesten ingen ønsker. Ingen fagforeninger eller andre institusjoner som kirker eller organisasjoner snakker for den. Tvert imot, de ønsker den ikke og taler klart mot. Det er ingen opinion som roper om søndagsåpne butikker. Ved undersøkelser er det et klart mindretall som synes det kan være positivt med søndagsåpne butikker. Det store flertallet av butikkeiere ønsker ikke endringen. Den vil bare øke kostnadene for eierne. De må lønne ansatte for en ekstra dag, men det er ingen som tror at vi vil begynne å kjøpe mer. Mer utgifter, samme inntekt. Men de fleste butikkene vil nok få mindre inntekt i virkeligheten. Det er én liten gruppe med et enormt PR-apparat som presser frem endringen. Det er eierne av kjøpesentrene. De vet at med søndagsåpne sentre kan de trekke til seg enda mer av omsetning fra butikkene i sentrum. Det er ikke pent å se åpningstidene bli endret etter påtrykk fra kun en håndfull av de rikeste personene i Norge. Søndagsstengte butikker er en velsignelse for samfunnet. Vi trenger en hviledag som i størst mulig grad er felles for oss som ikke jobber i skift i samfunnsvitale tjenester. Vi trenger én dag som er annerledes enn resten av uken. Det er en visdom som har vært med oss siden Gud ga oss budet om å holde hviledagen hellig. Som kirke og kristne må vi stå opp for hviledagen og si et klart NEI til søndagsåpne butikker. Dialog Kirkens ledelse satset mye på å få til den første helgen med interreligiøs trening og samtaler før jul. Hendelsene i Paris viser at det var både en riktig og klok prioritering. Vi trenger mer av dette. Mer samtale og mindre fiendebilder. Det er mange fallgruver og en lang vei fremover, men det betyr ikke at vi ikke skal gjøre det. Vi er en brobyggerkirke. Vi bygger broer mellom Gud og mennesker, mellom ulike kirker, og mellom mennesker med ulik tro. Det er den eneste veien mot en rettferdig fred i verden. Foto: Audun Westad ISSN Innlegg til Brobyggeren må være redaksjonen i hende innen mandag 9. mars. der metodister møtes på nettet

3 Refleksjoner over to møter For noen dager siden leste jeg igjen i Første Mosebok om slavekvinnen Hagar som fødte Abrahams sønn Ismael. Hun ble jaget ut i det ukjente og farlige, var redd og fortvilet. Men der møtte Gud henne Gud så henne og Hagar var den aller første som ga Gud et navn: Han som ser! Gud ser og bryr seg om alle! Han er den som ser og han er den som utfordrer oss til å se andre se hverandre. For noen år siden var jeg i Kiev for å møte Helen og Bill Lovelace som var misjonærer i Ukraina og Moldova, få bedre kjennskap til arbeidet og også møte metodister og ikke minst møte igjen gatebarna. Vi tok trikk til utkanten av byen og der ventet barna. Det var en stor dag, det var 8. mars og alle jenter og kvinner fikk blomster og sjokolade. Det var blomsterutsalg over alt! I tiden før murens fall, var det bare 8. mars og nyttårsaften som kunne feires helt uten militære parader og store politiske taler. Det var bare fest disse to dagene hvor alle bare kunne feire og glede seg og denne skikken holdt de fast ved. Vi var på kafé og barna tok mye ansvar for at alt fungerte, og en av guttene hadde vært på kafeen og reservert plass for oss tidlig om morgenen. Noen av dem sørget for at alle fikk det vi skulle ha, og de bestemte hva vi skulle spise. Vi både hadde det morsomt og snakket alvorlig sammen! De var i alderen 6-18 år. To små jenter, søstre på 6 og 8 år, var nylig blitt med i gruppen, og med dem var det litt spesielt. De er ikke rene gatebarn fordi de bor hos mor, men under elendige forhold og leiligheten kan bli tatt fra dem når som helst. De var seks søsken. Barna og ungdommen savnet veldig det stedet de hadde måttet flytte fra to år tidligere. I denne tiden møttes de i parker om sommeren og på kafeer om vinteren! heldigvis: ikke lenge etter den dagen jeg møtte dem, fikk de en god bygning, der hvor familiesenteret og kirken er nå. Det er vanskelig å glemme en slik dag der vi fikk høre om vanskeligheter som disse barna hadde, gleden over å spise sammen gleden deres over å få sjokolade og enda mer at de fikk gi sjokolade til Helen og meg! Jeg fikk også mulighet til å se noe av byen, og for annen gang tok Helen og Bill meg med til byens eldste og utrolig vakre Ortodokse kirke - Volodymyr Katedralen. Det var en sterk opplevelse å komme fra en grå og kald marsdag inn i denne vakre helligdommens. Det var en spesiell dag i kirken. Det var mange prester som messet og mange som deltok i messen og liturgiene, de sto midt inne i kirkerommet. Vi stanset og fikk med oss noe av det høytidelig og fine som skjedde. Det var fremmed på en måte, men jeg kjente Guds nærhet og at vi til tross for at vi tilber og har gudstjenester på ulike vis, har vi et rikt nådens fellesskap. Vi gikk rundt og så på de mange gamle og gode ikonene og alterene. Bildene, ikonene og lys og altere er sterk formidling av Guds budskap og hans kjærlighet. Da vi etter hvert var klare til å forlate katedralen, ville jeg gjerne få kjøpt med meg noen små ikoner og rosenkranser. Følgelig gikk vi til det lille utsalget helt bakerst i kirkerommet. Hun som jobbet der, var intenst opptatt i lavmælt samtale med noen eldre, beskjedne kvinner. De var kledd i mørke klær og hadde tette tørklær om hodet. Det var tydelig at de ikke ville gjøre seg bemerket. Vi sto og ventet en god stund, for hun seg tok god tid med kvinnene. Bill oversatte for meg hva som skjedde. Kvinnene kom med små lapper der de hadde skrevet ned problemer de hadde og ting de hadde behov for å snakke med noen om. De var for ydmyke til å våge å gå direkte til en prest. Kvinnen i utsalget studerte lappene deres, spurte noen spørsmål og ga noen råd der og da, andre ga hun informasjon om hvem de de burde gå til og snakke med. De viste en så stor glede og takknemlighet for rådene de fikk. Det var en som hadde god tid for dem, en som så dem og ville dem vel. Jeg var i Kiev noen grå og kalde marsdager! Og der fikk jeg minst ved to anledninger oppleve å være på hellig grunn: På en kafe med gatebarn og i et beskjedent hjørne i en katedral. Noen så dem og formidlet Guds kjærlighet. «Vår velkjente verdens og tidligere trygghets Gud der mye større enn vi trodde. Han er også de vanskelige overgangstiders Gud og vår usikre framtids Gud» - Henry Nouwen Tove Odland En samlingsdag med mat, underholdning og fellesskap for gatebarn og utsatte familier i Kiev i juli Foto: Helen B. Lovelace Jeg vil at dere skal ha liv og overflod (Joh ) Det nye sykehuset i Grand Bassa i Liberia er det største enkeltprosjektet i Partnership in Development. Nå er taket snart på plass. Sammen for et bedre liv Tekst: Aart Huurnink Metodistkirkens Misjonselskapet har de siste årene hatt fokus på Partnership in Development. Det begynte i Angola, deretter i Liberia. Nå er det både i Liberia, Sierra Leone og Zimbabwe med lokale tilpasninger. Men konseptet er likt: våre søstermenigheter i disse landene spiller en sentral rolle innenfor sine egne lokalsamfunn. Det er lokalsamfunnet som må bli enige om hva de vil og hva som skal til for å lykkes. Og det skjer i lokalsamfunn som har vært preget av borgerkrig i mange år. Her bygges det nye relasjoner, også på tvers av skillelinjer og prosjekter fullføres med god finansiell styring fra bunn til topp. For Metodistkirken både lokalt og nasjonalt er denne utviklingen et tegn på håp, og er et tegn på Guds kjærlighet i ord og handling. I Norge har vi sett et økt engasjement for misjon i menighetene. God og oppdatert informasjon over prosjektene har gitt positive resultater: den lokale kirken i Liberia, Sierra Leone og Zimbabwe gjør en stor innsats i sitt eget nærmiljø og vi får lov til å være med på det. Prosjektene er et samarbeid mellom lokalsamfunnet, Metodistkirken i Liberia, Sierra Leone og Zimbabwe, Metodistkirkens Misjonsselskap, og Norad. I Liberia er det også et samarbeid med Misjonsalliansen. Ebola epidemien i Vest Afrika i 2014 Sierra Leone og Liberia ble rammet av Ebola-epidemien. Aktiviteter i kirke og samfunn stoppet opp. Hele samfunnet er berørt, og grunnleggende menneskelige verdier ble satt på prøve: for å unngå smitte, kunne en ikke ta hånd om sine nærmeste som ble syke. Det er en umenneskelig belastning. Misjonsselskapet har vært i fortløpende kontakt med våre partnere og vi har støttet dem både med forbønn og penger. Mange har gitt ekstra for å hjelpe. Fordi pengene ble kanalisert gjennom våre vanlige kanaler, ble de brukt på en måte som kom lokalbefolkningen til gode. Det er et stort behov for mat og hygieneartikler. Det er helt utrolig at våre samarbeidspartnere har klart å fortsette med mye av prosjektarbeidet, i tillegg til at de har brukt mye tid for å gjøre forebyggende helsearbeid gjennom helseopplysning til menneskene i lokalsamfunnene. Fadderprogram Etter at Reidun Refsdal reiste hjem til Norge, ble fadderprogrammet i India gradvis avviklet. Alle involverte har fått brev om denne endringen. Det jobbes med å utvide fadderprogrammet i andre land. Vi fortsetter å støtte Metodistkirkens aktivitet i Angola gjennom POSOCA, et skoleprosjekt, og Metodistkirkens arbeid i Litauen, gjennom de prosjekter som Helen og Bill er involvert i. Misjon og evangelisering i et endret landskap Det er tittelen til et dokument som Kirkens Verdensråd har utarbeidet sammen med representanter fra mange kirker med ulike ståsted. Misjon i endret landskap er et sentralt tema. I 2014 ble dette diskutert i European Methodist Council, og i Norge på en misjonskonferanse i regi av Norges Kristlige Råd, hvor mange ulike kirkesamfunn var representert. Det er i dag mer fokus på vårt felles ståsted som kristne og mindre på det som skiller oss. Vi blir utfordret til å være en del av Guds misjon, både i vårt nærmiljø og på andre steder. Det er også en endring i retning i misjonsaktiviteten. Misjon er ikke fra oss til andre, men fra hvem som helst til hvem som helst. Og det er ofte mennesker i randsonen som er de som gir troen videre og gir en appell på oss. De lærer oss noe om gjestfrihet og håp. Hva betyr det for vårt syn på andre og vår forståelse av vårt oppdrag som kristne? BB 4 Brobyggeren Brobyggeren 5

4 Ebola-epidemien: Katastrofeåret 2014 for Liberia og Sierra Leone Tekst: Øyvind Aske «Det dødelige viruset kalt ebola finnes i landet vårt og det forårsaker usigelig kaos. Dets ødeleggende virkninger har feid bort hele hushold til en altfor tidlig død. I nesten hvert eneste lokalsamfunn over hele landet høres jamring og gråt og man kan se mennesker i dyp sorg. Barn som står ved siden av huset som roper uten håp etter mamma og pappa, søster, tante, onkel osv., rykket bort i en plastikk pose for å bli kremert; noe som er usmakelig og hjerteskjærende i en afrikansk kultur. Etter som barn og enker blir forlatt til en usikker framtid, er det dette spørsmålet som presser på i deres indre: «hvem blir den neste?» (Rektor Jerry Kulah ved GST Gbarnga, Liberia 19. oktober -14). Vi kommer ikke forbi at noe av det som har satt mest preg på høsten 2014 på misjonskontoret er ebola-epidemien i Vest-Afrika. For våre to samarbeidsland Liberia og Sierra Leone har dette vært en katastrofe som sammenlignes med borgerkrigen som sluttet for 11 år siden. Ebola virus disease (EVD) Det tar fra 2-21 dager fra man blir smittet til sykdommen bryter ut. Ebola smitter ikke i perioden før man har utviklet symptomer. Når startet epidemien? Jeg besøkte Liberia de første dagene i april måned Da var allerede ebola blødningsfeber på førstesidene i avisene. Den tidligste utviklingen var slik: En to år gammel gutt døde i landsbyen Meliandou sør i Guinea av en mystisk sykdom den 6. desember En uke seinere døde guttens mor, deretter lillesøsteren og til slutt guttens bestemor. Til bestemorens begravelse kom det folk fra landsbyer fjern og nær. Etter kort tid ble flere av disse syke. Flere forskere som har kartlagt ebolavirusets dødsreise mener at dette var starten på utbruddet som nå skaper frykt verden over. 1. april ble det rapportert 8 tilfeller av ebola og to døde i Liberia. 26. mai ble ebola 1. gang rapportert i Sierra Leone. Siden da har sykdommen fortsatt å spre seg i regionen. Utallige hygienetanker har blitt laget av Metodistkirken i Liberia og Sierra Leone og er fordelt i landsbyene for å begrense smittefaren. Mange av dem er laget med støtte fra Metodistkirken i Norge. Alle foto fra Metodistkirken i Liberia Hvordan er tilstanden i dag, ett år etter de første utbruddene? Verdens Helse Organisasjons (WHO) siste oversikt pr viser tilfeller av sykdommen med rapporterte dødsfall. Sykdommen har tatt tusenvis av liv i Guinea, Liberia og Sierra Leone. Av disse landene er Liberia det hardest rammede landet med 199 tilfeller og 85 døde pr mennesker. EVD er også påvist i Mali, Nigeria og Senegal med en håndfull dødsfall i de 2 første landene. Enkelttilfellene i Spania og USA har kommet opp pga at smittede personer har reist ut av Vest-Afrika. Norge har behandlet en norsk lege fra Leger Uten Grenser som ble smittet mens hun bekjempet sykdommen i Sierra Leone. Det har vært stor frykt for at ebola blødningsfeber skulle spres til storbyer som for eks Lagos i Nigeria. Tiltak har blitt iverksatt med karantene i smitteområdene samt ved grensene og flyplassene, og foreløpig har man unngått ytterligere spredning. Situasjonen akkurat nå er at sykdommen går litt opp og ned i Guinea og at den avtar i Liberia. I Sierra Leone har antall nye tilfeller gått ned og det er tegn på at det høyeste punktet er nådd. Dermed har heldigvis ikke skremselsprognosene fra høsten 2014 med hundretusenvis av smittede og døde slått til. Hvordan har ebolaepidemien påvirket våre medarbeidere og partnership-prosjektene? Vi får takke Gud at våre nærmeste venner og medarbeidere har kommet igjennom ebolautbruddet så langt uten å ha blitt smittet. Dette gjelder også deres familier. Den 4. november mottok vi følgende e-post fra Codevpro-kontoret: Hele staben er OK og prøver hardt ved hjelp av Gud å beskytte oss selv fra det dødelige viruset. Så langt er også bra med våre lokale medarbeidere ute i landsbyene. Pga. ebola krisen i tillegg til det vanlige kontorarbeidet, er vi litt overarbeidet. Men vi har det bra.» Etterpå skriver Sam: «Vi arbeider hardt og gjør alt vi kan ved Guds nåde slik at vi kan ha 6-7 prosjekter ferdigstilt og innviet». At partnerne våre er litt overarbeidet er en betydelig underdrivelse. Vi som kjenner dem og snakker med dem på telefon, kan høre dette på stemmen og tonefallet deres at de gjennomgår en kjempetøff tid og er både fysisk og psykisk kjørt. Dette gjelder medarbeiderne både i Liberia og i Sierra Leone. Daglig må de hanskes med den frykten og usikkerheten som sykdommen bringer med seg. I Sierra Leone har vår Metodistkirken i Liberia utstyrte biler med høyttalere og plakater. Herfra ble store omeråder informert om epedemien. partnere så stor tillit at de får tillatelse av myndighetene til å kjøre inn i avsperrede karanteneområder for å gjøre jobben sin. Nå holder de altså på med ebolakampanjer i tillegg til det vanlige prosjektarbeidet. Hva gjør medarbeiderne våre for å bekjempe ebola-viruset? Både Codevpro-kontoret og CELADkontoret har fått egne midler til å iverksette egne ebola-kampanjer i krigen mot ebola. For det første betyr det informasjonsarbeid, opplysning og en bevisstgjøring om at ebola-viruset er livsfarlig selv om det er usynlig. Folk samles og får luftet ut overtro, misforståelser, rykter og frykt for det ukjente. Saklig og god kunnskap om sykdommen blir gitt og det svares på spørsmål. For det andre blir det delt ut vanntanker med kloroppløsning og såpe og det undervises om hygiene. For det tredje blir det delt ut personlige beskyttelsesdrakter til de lokale klinikkene og behandlingssentrene for å beskytte helsepersonell. For det fjerde blir det foretatt intervjuer for å kartlegge epidemiens gang. Da blir det avdekket om det er enkeltskjebner i landsbyen som trenger spesiell oppfølging i form av samtaler og terapi. Ser vi nå slutten på ebola-epidemien? Vi er takknemlige for at de pessimistiske spådommene fra i høst ikke har slått til. Med den siste utviklingen er det nå lettere å se for seg slutten på epidemien. Likevel gir uttalelser fra helse-myndighetene oss ingen grunn til å slappe av. Det er sagt at ebola kanskje går over til å bli en endemisk tilstand slik som lassa-feber og malaria. Det betyr at ebola vil være til stede som en trussel, men som en sykdom man kan vaksinere seg mot. Dette vil bli en konstant utfordring for helse-myndighetene i årene som kommer. Vi husker at epidemien startet med ett, 1 menneske. Hvis vi nå er over toppen av smittefasen vil vi også se at oppmerksomheten vil gå over fra forebyggende og kurativ virksomhet til å ta seg av de overlevende. Myndighetene må nå sørge for at alle de foreldreløse barna blir tatt hånd om, matforsyningen må komme i gang igjen og skoler og arbeidsplasser må åpnes. Kort sagt, hele samfunnet må restartes og normaliseres. Fakta om ebola De vanligste symptomene på ebola er: Feber Sterk hodepine Muskelsmerter Slapphet Diaré Magesmerter Blødninger Ebola-viruset forstørret. Et team fra Metodistkirken leverer hygienetanker til en av "våre" landsbyer. Hele landsbyen møter frem for å lære hvordan de skal bruke dem og lære mer om ebola. Det er liten tvil om at dette ha reddet mange liv! Hva har Metodistkirkens rolle vært i epidemien? Metodistmenighetene i Norge har stått solidarisk med sine søstre og brødre i våre to samarbeidsland. Utallige bønner har blitt bedt og over NOK har blitt sendt nedover. Det er et fantastisk resultat og det har blitt lagt merke til! Metodistkirkene i Liberia og Sierra Leone har også denne gangen stått sitt folk bi. De har ikke trukket seg tilbake, men med egne og andres midler søkt å hjelpe på alle måter. I Sierra Leone har UMC biskop Yambasu vært leder for den religiøse innsatsgruppen (the religious leaders task force) mot ebola. Den har omfattet både kristne og muslimer. Flere av de lokale kirkene var tidlig ute med informasjonskampanjer og har fungert som sentraler for psykososialt arbeid og hygienestasjoner i sine lokalsamfunn. Framfor alt har de hatt en usedvanlig klar bekjennelse: «Ebola er virkelig! Ebola dreper og kan ikke kureres! Men, Jesus er også virkelig; Jesus helbreder alle våre sykdommer! (Jes )» MM/BB 6 Brobyggeren Brobyggeren 7

5 Store prosjekter på gang i Liberia Liberia er det landet der vi har drevet Partnership in Development lengst. Siden 2007 har mer enn 50 prosjekter blitt startet og fullført. I dag har vi mange prosjekter gående. Til tross for ebola-epedemien og alt ekstraarbeidet med det, har prosjektene fortsatt slik det har vært planlagt. Her skal vi få et glimt inn i to av dem. Tekst og foto: Anne Ng Forster Grand Bassa Clinic 3, sykehuset i Grand Bassa, er et prosjekt CODEVPRO har sammen med myndighetene i Liberia. På den første befaringen på den gjengrodde tomta i november 2011 skulle det god fantasi og optimisme til for å kunne se for seg et sykehus der! Men allerede i februar 2012 var det stor framgang. Lokalsamfunnet har hele veien vist stor interesse for prosjektet og bidratt med sand og murstein, som de har forpliktet seg til. I alle våre prosjekt må landsbyen forplikte seg til å bidra med lokale ressurser og arbeidskraft, noe som øker eierfølelsen til sykehuset, og ønsket om å bidra til vedlikehold. Myndighetene har dessverre vært trege med å overholde sine forpliktelser i forhold til byggingen av sykehuset, og prosjektet stoppet litt opp en periode. Under ebolakrisen bestemte CODEVPRO-kontoret at de skulle fortsette byggingen, og ved hjelp av innsamlede midler fra Høgskolen Betanien i Bergen begynte de på taket. De innbyggerne i områdene rundt ser på dette sykehuset som løsningen på alle helseproblemer; de har ikke tall på hvor mange som aldri rakk fram til nærmeste sykehus, men som døde underveis. Slike tall vil med sykehuset i Compound 3, heldigvis endres! Dementa For mange år siden reiste en av landsbyen Dementas sønner, Dolo, til USA. Da han hadde fått bra stilling og bedret økonomi ville han gjøre noe for landsbyen sin - han ønsket å bygge en skole. Det var langt til skole for barna der, nesten ingen hadde mulighet til å få skolegang. Det ble stor Over: Her vil landsbyer med omtrent 2000 innbyggere sende sine barn på skole i fremtiden. Drømmen om en bedre fremtid blir mulig gjennom samarbeidet med menigheten vår på Lillestrøm og misjonsmarkedet på Sommerfesten i glede i landsbyen Dementa og omkringliggende landsbyer - en befolkning på ca mennesker! Ivrig begynte de med byggingen. Så mistet Dolo jobben sin i USA; han hadde ikke råd til å fullføre byggingen av skolen. Veggene var klare, men ikke tak eller indre vegger - hele prosjektet stoppet opp! Gjennom Metodistkirken i landsbyen tok de kontakt med CODEV- PRO-kontoret, og det ble utarbeidet en Til høyre: Slik så det forlatte skolebygget ut da Partnership in Development kom på banen. Den uferdige bygningen lå overlatt til forfallet på grunn av manglende midler. Sammen for et bedre liv avtale hvor man ble enig om å samarbeide om ferdigstillelsen av skolen. Landsbyen forpliktet seg til å sørge for murstein og arbeidskraft, og CODEVPRO-kontoret stilte med fagfolk og annet materiale. Menigheten vår på Lillestrøm har støttet byggingen av skolen i Dementa som sitt misjonsprosjekt, og på Sommerfesten på Drottningborg ble det samlet inn til skolestoler og annet inventar! MM/BB De første spadetakene for det nye sykehuset i Grand Bassa. Det var et omfattende grunnarbeid for det store nye sykehuset. Under: Nå begynner bygningene å reise seg og en får et inntrykk av hvor stort sykehuset vil bli. 8 Brobyggeren Brobyggeren 9

6 Prosjektene i Sierra Leone Sierra Leone er fortsatt en nykommer i Partnership in Development. Men arbeidet er godt i gang! I Lungi blir arbeidet støttet av menighetene i Mysen, Kongsberg, Stavanger, Centralkirken i Bergen og av misjonsmessa i Centralkirken i Oslo. I Yonibana er det menighetene i Larvik og Stavanger som har vært støttespillere. Tekst og foto: Anne Ng Forster Lungi I Lungi i Sierra Leone har de fram til nå hatt en tradisjonell bygning med leirvegger hvor barna har gått på skole de tre første årene. Den nye skolen, som var et av CELADs første prosjekter står nå ferdig. Den nye skolen er en moderne betongbygning som rommer klassetrinn 1 til 6, i tre store klasserom. Dermed slipper de små fjerde-, femte- og sjetteklassingene å gå flere kilometer på smale og farlige veier. Neste fase i prosjektet er å bygge bolig for lærere slik at de kan være bofaste i landsbyen. Regjeringen i Sierra Leone har en god skolepolitikk: hvis landsbyen bygger skole vil de skaffe lærere. Prosjektet utløser også midler til å sikre rent vann og oppdaterte sanitærforhold. Lungi er en landsby med en befolkning på rundt 2000 mennesker, hvorav 300 barn. Skolebyggingen i Lungi har vært støttet av menighetene i Mysen, Kongsberg og Stavanger og misjonsmessa i Centralkirken i Oslo har sørget for inventar til den flotte skolen! Yonibana Larvik og Stavanger har støttet prosjektet i landsbyen Yonibana i Sierra Leone, hvor det har blitt bygget 4 latriner, begge med 4 toaletter i hvert bygg. Yonibana er en liten landsby i Tonkolli distriktet, i den nordlige provinsen i Sierra Leone. I denne landsbyen bor det mennesker; 1720 kvinner, 1400 menn og 2105 barn, fordelt på 255 hus. Det innbyggerne så på som det største problemet i landsbyen, var dårlig sanitærforhold. Det var få latriner, og de som var der, var veldig dårlig vedlikeholdt. En av de gamle latrinene kollap- Gammelt og nytt! Over ser vi den gamle skolebygningen i Lungi. Den var hverken trygg, hensiktsmessig eller særlig koslig. Til høyre står den første av flere bygninger klare for innflytning. Her kan lærere og elever ta i bruk et hensiktsmessig bygg som de er stolte av. En stor forandring for hele distriktet. set helt, og en ung kvinne unslapp såvidt. Manglende toaletter førte til at folk gikk på do i skogkanten, og andre steder som var lett tilgjengelige. Dette førte igjen til voldsomme og hyppige utbrudd av kolera og diaré. Det var stor dødelighet i Yonibana på grunn av dette, og høye utgifter til medisiner. Av de fire sanitæranleggene som ble bygget var landsbyen enig om at ett skulle være utenfor moskeen og ett utenfor metodistkirken. De to siste ble plassert på andre lett tilgjengelige steder. Innbyggerne i Yonibana er godt fornøyde med å ha avsluttet et prosjekt som har krevd stor egeninnsats fra innbyggerne, i form av murstein og arbeidsinnsats. Dette prosjektet har vært med på å øke kunnskapen om grunnleggende hygiene og sanitære forhold i lokalsamfunnet, og vil redusere omfanget av vannbårne og luftbårne sykdommer, som tidligere har ført til høy dødlighet i Yonibana. MM/BB En ny og hygienisk latrine kan forandre livene til alle som bruker den. Det reduserer utbrudd av smitsomme sykdommer og bedrer livskvaliteten til alle i landsbyen. Vi bygger mange latriner gjennom Partnership in Development. De gamle latrinene i Yonibana var hverken hygieniske eller spesielt fine. De som bor i Yonibana er stolte og glade for den nye latrinen. Misjonssekretær Øyvind Aske kunne innvie de nye latrine i Yonibana i Brobyggeren Brobyggeren 11

7 Halden en misjonsmenighet! Sammen for et bedre liv Tekst og foto: Øyvind Aske Året 2014 har gitt oss et inntrykk av at misjonsaktiviteten i Metodistkirken i Halden har hatt et høyt nivå. Dette har vi også merket oss på misjonskontoret. Jeg spør presten i Halden, Hilde Tveter, om dette. Er det nå slik at menigheten i Halden har fått en ny profil? - Det er moro at Misjonsselskapet vil profilere Halden som misjonsmenighet, men husk på at menigheten også har vært opptatt av misjon tidligere. Dette har vært tydelig særlig gjennom barnehjemsforeningen og frimerkeklubben. M-Kids, barnekoret vårt, har også hatt fadderbarn i India i mange år! Men hva slags nye signaler er det vi da oppfatter? - Det som er nytt er at hele menigheten nå er opptatt av misjon og vi synes det er fint at ungdommen har vist så stor interesse. Og det er nok slik at fordi vi har et spesielt prosjekt med en konkret sum, så gjør det at flere ønsker å engasjere seg. Hva slags misjonsprosjekt er det Halden har nå? - Vi har graving og muring av en brønn i Lavulema, en landsby i Sierra Leone. kollekter, samt inntekter fra kafeteria og middag på misjonsdagen. Til våren planlegger ungdommen bil-rebusløp. - En kreativ innsamlingsmetode står frimerkeklubben for. Til årets julemesse lagde de egne frimerker med bilde av brønnen vi støtter. Frimerkene ble solgt for kr Av disse går 10 kr direkte til brønnen. Føler dere at dere får tilstrekkelig hjelp fra misjonskontoret? - Vi er glade for oppdateringer fra misjonskontoret om vårt prosjekt. Det var sterkt å se bildene fra brønnen og de glade menneskene som hentet vann der! Ellers vet vi at vi kan ta kontakt dersom det er noe vi lurer på eller trenger hjelp til. Brønnprosjektet i Sierra Leone har vært med på å skape entusiasme og interesse for misjon i Halden. Er dere klar for et nytt Partnership in Development prosjekt når der er i mål med Lavulema? - Ja, selvsagt vil vi ha et nytt prosjekt. Anne nevnte at de skulle pusse opp skolen i samme landsby. Kanskje vi kan støtte det? Vi har bestemt oss for å ha offer til vårt prosjekt på julaften, så da kommer vi i alle fall i mål med brønnen - og det blir sikkert nok penger til en fin start på nytt prosjekt også. BB Barn og unge fra M-kids, Ten-Fourteen og Frimerkeklubben i Halden. Alle er klar over hvilket misjonsprosjekt menigheten har og er med på å samle inn penger på generasjonsgudstjenester og kafeteriaer. Halden har hatt vannpumpe i Lavulema i Sierra Leone som misjonsprosjekt i Misjonskontoret er opptatt av at det er menighetsrådene som skal være motoren i misjonsengasjementet. Hvordan er dette i Halden? - Misjonsprosjektet har vært og er et tema på nesten hvert eneste menighetsrådsmøte og følger opp misjonsengasjementet i menigheten. Betyr det at hele menigheten står bak misjonsprosjektet? - Ja, det gjør det, men i tillegg støtter «Misjon, bibel og omsorg» et barnehjem i Zimbabwe, og frimerkeklubben støtter Helen og Bills arbeid i Litauen. Et tema når det gjelder misjonsprosjekter er innsamling av penger. Det kunne vært interessant å høre litt om hvordan dette gjøres i Halden. -Det har vært vanskelig å få faste givere, men under særskilte arrangementer har folk gitt villig vekk. Vi har forsøkt å være kreative med både lotteri og kakesalg. I tillegg kommer naturligvis Representanter fra Ungdomsgruppa, Jørgen Konradsen, Morgan Buckholm Pettersen og Anders Buckholm Pettersen. De har samlet inn kr til misjonsprosjektet ved salg av kakebokser. Anne Cathrine Høvik, Kirsti Nordheim, Hilde Hannestad Tveter og Albert Andersen Gjøstøl er representanter for barne- og ungdomslederne i menigheten. Frimerkeklubben har samlet inn kr til misjonsprosjektet ved salg av frimerker og kort med bilde av brønnen i Sierra Leone! Frimerkeklubben ledes av Jan Erik Nordheim. 12 Brobyggeren Brobyggeren 13