FYLKESELDRERÅDETS ROLLE OG HENSIKTEN MED.. 2 ELDREPOLITISK HANDLINGSPROGRAM SAMMENDRAG AV DE FORSKJELLIG FORESLÅTTE TILTAK. 5

Transkript

1 Foto: Ola Røe

2 1 INNHOLD SIDE FYLKESELDRERÅDETS ROLLE OG HENSIKTEN MED.. 2 ELDREPOLITISK HANDLINGSPROGRAM SAMMENDRAG AV DE FORSKJELLIG FORESLÅTTE TILTAK. 5 SAMHANDLING OM HELSETJENESTER 11 ELDRESENTER. 13 REKRUTTERING AV PERSONELL TIL HELSESEKTOREN.. 14 SKADEFOREBYGGENDE TILTAK FOR ELDRE.. 16 FOREBYGGENDE HELSEARBEID FRIVILLIGHETSSENTRALER 22 VAKTMESTERTJENESTER 24 STRØMPRISER OG KRAFTLEVERINGSAVTALER. 24 SYKEHJEM OG BOLIGER TILPASSET FOR ELDRE 25 ANDRE TILTAK: SENIORPOLITIKK I ARBEIDSLIVET.. 27 FORHOLDET TIL ELDRE I URFOLKS- OG MINORITETSGRUPPENE.. 28 SMARTHUSTEKNOLOGIEN I PLEIE OG OMSORGSSEKTOREN 29 TANNHELSETJENESTER 30 TT-ORDNINGEN 32 KOLLEKTIVTRAFIKK 32 ANDRE AKTUELLE EMNER FOR ARBEID I ELDRERÅDENE.. 33 (opplisting uten foreslåtte tiltak) - Nettverksbygging blant eldre 33 - Dataopplæring 34 - Opplæring i bruk av mobiltelefon 34 - Kjøreopplæring for eldre 34 - Kurs i forberedelse til pensjonsalderen 35 - Avslutning hvordan komme i gang med aktiviteter 35 VEDLEGG 1. Oversikt over sykehjem, omsorgsboliger og aldershjem i Troms. 2. Tabell som viser vekst i antall eldre pr. kommune Tabell som viser total befolkningsutvikling pr. kommune Sosial- og helsedirektoratets framskrivning av forholdet mellom tilgang og etterspørsel for pleiegruppene fram til år 2025.

3 2 Fylkeseldrerådets rolle og hensikten med eldrepolitisk handlingsplan Generelt om eldrerådenes funksjon og oppgaver Etter lov om eldreråd er kommuner og fylkeskommuner forpliktet til å opprette eldreråd, og rådene skal være et rådgivende organ for kommunestyrer og fylkesting i saker som gjelder eldre i vid forstand. Eldrerådene har uttalerett og skal være rådgivere i alle saker som angår eller har betydning for eldre i fylket og kommunen. Ved at svært mange av de saker som behandles av kommunestyrer og fylkesting på en eller annen måte berører hele befolkningen, mao. også de eldre, har eldrerådet uttalerett ikke bare i saker som eksplisitt dreier seg om de eldre. Rådene er frie organer som sjøl avgjør om de vil uttale seg til de forskjellige saker som er til behandling i kommunen/fylkeskommunen. Vanligvis er det slik at saker oversendes rådet for uttalelse, enten fra administrasjonen eller fra politiske organer i kommunen/ fylkeskommunen, eller andre organ, f.eks. statlige. Dessverre blir eldrerådenes uttalerett ofte glømt. Rådene kan også på selvstendig grunnlag ta opp andre saker etter eget valg. På statlig hold er Statens Eldreråd gitt ny betegnelse Statens Seniorråd og en begrunnelse for det er at rådet også skal ta opp saker som angår seniorer i arbeidslivet. Loven om eldreråd er imidlertid ikke endret, og de fleste kommunale og fylkeskommunale rådene har beholdt betegnelsen eldreråd. Deri ligger det at rådene først og fremst behandler saker som angår eldre, i denne sammenheng vil det i hovedsak gjelde den som er pensjonert. Men rådet har også anledning til å uttale seg om saker som angår seniorene. Begrepet eldre er ikke entydig mht. alder. I forskjellige sammenhenger opererer en både med 45 +, 55 + og 60 år som grense for senior -betegnelsen. At rådene, i likhet med Statens seniorråd, engasjerer seg i saker som vedrører den som om ikke alt for lang tid vil tre inn i pensjonistenes rekker, anses som en naturlig del av rådenes oppgaver, men hovedoppgaven er å ivareta alderspensjonistenes tarv. Statens Eldreråd, nå Statens Seniorråd, har gitt ut veiledning for eldrerådenes virksomhet. Disse retningslinjene antas å være kjent og gjentas ikke her. Det vises ellers til Statens Seniorråds hjemmeside på Internett Fylkeseldrerådets rolle i forhold til de kommunale rådene Etter loven har fylkeseldrerådene ingen koordinerende eller overordnet funksjon for de kommunale eldrerådene. Men både fra kommunalt og statlig hold har det vært gitt uttrykk for at det fylkeskommunale rådet burde påta seg være et samordnende og veiledende organ i sitt fylke overfor de kommunale eldrerådene for å lette deres arbeid. Dette har på lokalt hold kommet fram i flere sammenhenger, både i de fylkesvise konferansene som fylkeseldrerådet har arrangert om problemer av felles interesse, og på andre måter. På en konferanse i Bodø for samtlige fylkeskommunale eldreråd i 2001, oppfordret daværende statsråd Magnhild Meltveit Kleppa fylkeseldrerådene til å påta seg en koordinerende og veiledende rolle overfor de kommunale rådene, selv om de etter loven ikke var pålagt dette. En lignende oppfordring kom lederen av Statens Seniorråd, Astrid Nøkleby Heiberg, med på en tilsvarende konferanse i Oslo i Fylkeseldrerådet ser det også som en naturlig oppgave å være initiativtaker og pådriver for oppgaver som er kommunegrenseoverskridende.

4 3 Når fylkeseldrerådet i Troms har tatt initiativ til å lage en eldrepolitisk plan, er det derfor både en oppfølging av nevnte anbefalinger fra Regjeringshold og fra ledelsen av Statens Seniorråd om å være en motivator/inspirator for kommunale eldreråd i deres arbeid og et ønske om at Troms fylkesting skal forplikte seg på de områder som fylkeskommunen fortsatt har ansvar for, så som kultur, utdanning og samferdsel. Videre er fylkeseldrerådet kjent med at noen andre fylkeskommuner, bl.a. Nord-Trøndelag, Vest-Agder og Akershus, har laget eldrepolitiske planer for sine fylker. Om begrunnelsen for å utarbeide en slik plan uttaler Akershus eldreråd: Akershus eldreråd har ikke tatt mål av seg til å lage en kokebok for eldrerådsarbeid, men håper at dette dokumentet kan være til hjelp i det eldrepolitiske arbeidet i eldrerådene. Et felles eldrepolitisk handlingsprogram forutsettes å uttrykke hva eldre i Akershus mener skal være retningsgivende for utvikling og tjeneste- og servicetilbud mv for eldre. Det eldrepolitiske handlingsprogrammet forutsettes derfor både å dokumentere behov, formidle svakheter og styrker ved eldres livssituasjon slik eldre selv ser det, og formulere strategier for eldrerådenes arbeid og ønskede kommunale, fylkeskommunale og statlige tiltak. Fylkeseldrerådet i Troms slutter seg til den begrunnelse som en i Akershus har gitt for å lage et slikt program, og håper at denne planen kan være til nytte for det eldrepolitiske arbeidet på mange områder i fylket vårt. Mobilitet og endret bosettingsmønster har dramatisk endret behovet for offentlig omsorg. En villet mobilitet både fra samfunnet og næringslivet har splittet generasjonene geografisk, og dermed umuliggjort den familieomsorgen som var tilnærmet enerådende for en generasjon siden. Dette har gjort ensomhet og menneskelig kontaktbehov til nøkkelord i eldre- og omsorgsproblematikken I tillegg vil vi peke på den utfordring og nytenkning som vil tvinge seg fram som følge av nye generasjoner eldre med andre behov og krav enn det som er tradisjon blant dagens eldregenerasjon. I NOVA-Rapport 11/05 pekes det på at morgendagens pleie-og omsorgstjenester vil møte brukere som er mindre beskjedne, stiller større krav og vil bestemme mer sjøl enn tilfellet er med dagens omsorgstrengende. I tillegg er det klart at mange flere av morgendagens eldre vil være skilte eller enslige uten barn. Dette og flere andre forhold som for eksempel at det blir flere gamle eldre og eldre med depressive lidelser, gjør at omsorgstjenestene må tenke nytt og være forberedt på større oppgaver i framtiden. Eldrerådene må legge disse endra forholdene inn i arbeidet sitt og søke å påvirke kommuneadministrasjon og politisk ledelse til å ta hensyn til disse nye behova både i planlegging av boligbygging og behov for eldresentra. Oppfølging av planen De enkelte eldreråd er selvstendige organer som fatter sine vedtak på fritt grunnlag. Men for at arbeidet i rådene skal bli så godt som mulig, er det av betydning å hente ideer, løsninger og meninger fra forskjellig hold. Det har da også vært hensikten med de fylkesvise eldrerådskonferansene som fylkeseldrerådet i Troms tidligere har avviklet ved flere anledninger. Denne handlingsplanen kan forhåpentligvis kunne være en kilde for de kommunale eldrerådene til ideer, oppgaver og løsninger som kan være aktuelle å arbeide videre med enkeltvis eller i et samarbeid med andre kommunale eldreråd.

5 4 Fylkeseldrerådets regner med at denne planen skal bli en kilde til inspirasjon, og at den blir aktivt benyttet både av statlige organer, kommunene og fylkeskommunen når det skal fattes avgjørelser som berører de eldres situasjon. De kommunale eldrerådene står fritt til å bruke momenter fra denne planen helt eller delvis i sitt arbeid og til evt. å lage en lignende lokal plan for sin kommune. Fylkeseldrerådet i Troms, som har tatt initiativet til utarbeidelsen av dette dokumentet består av: Bjørnar Østgård, leder Aud Overå Fyhn, nestleder Anne Vik Karin Næsvold Karin Hauglid Zakariassen Harald Jensen Harald Johs. Hansen Varamedlem Vidkunn Eidnes har deltatt i de fleste møtene om denne saken Utredningen er ført i pennen av tidligere, nå pensjonert, sekretær for fylkeseldrerådet, Asbjørn Vassnes. Tromsø, februar 2006.

6 5 SAMMENDRAG AV DE FORSKJELLIG FORESLÅTTE TILTAK SAMHANDLING AV HELSETJENESTER 1. Når den bebudede Stortingsmeldingen Omsorg for framtida og de lovendringene som bebudes, foreligger, forutsettes det at de kommunale eldrerådene blir trukket aktivt inn i arbeidet med å utarbeide retningslinjer for hvordan dette skal implementeres og praktiseres i den enkelte kommune. 2. Ei sykestueavdeling med spesialutstyr og personell med spesialutdanning vil kunne gi pasienter som anses ferdigbehandlet på sykehus et nødvendig tilbud. Dette bør være en målsetting i alle kommuner. 3. Målsettingen om sykehjemsplass eller heldøgnspleie for 25 % av alle over 80 år må være en ledesnor for alle kommuner. 4. Departementet må i den bebudede oppfølgingen av NOU 2005:3, og i tråd med det som er uttalt i utredningens pkt om intermediære poster eller andre spesialenheter, utarbeide nasjonale rammer for slike enheter, inkludert sykestuedrift i kommunene. ELDRESENTER 1. Utbygging/etablering av eldresenter er et viktig tiltak for å integrere eldre mennesker i samfunnet og som et forebyggende tiltak. De enkelte kommunale eldreråd må arbeide for at spørsmålet om etablering av eldresenter eller lignende blir satt på sakskartet i egen kommune. Likeså at det etableres en tilfredsstillende transportordning for å kunne nytte seg av sentrene. REKRUTTERING AV PERSONELL TIL HELSESEKTOREN 1. Fylkeskommunen, er ansvarlig for den videregående skolen og fagopplæringen og må drive en aktiv og målrettet rekruttering av elever til helse-og sosialfagene og sørge for at søkere til denne type utdanning alltid får plass. Fylkeskommunen må også arbeide aktivt for at en til en hver tid har pålitelige prognoser for etterspørselen etter slik arbeidskraft. 2. Kommunene må på sin side ha en aktiv holdning og sterkt motivere sine ungdommer til å søke helsefaglig utdanning. Ikke minst må kommunene på en helt annen måte enn det som synes å ha vært holdningen til nå blant flere kommuner, sørge for at en har praksisplasser/lærlingeplasser til dem som velger å ta helsefaglig utdanning. For den kommune som i tillegg kan gi en form for jobbgaranti eller fortrinnsrett til jobb, vil dette på sikt være hjelp til selvhjelp. Kommunalt stipend mot bindingstid er også en mulighet som har vist seg effektiv. Kommunen må oppmuntre innvandrerungdom fra fremmede kulturer til å ta helsefaglig utdanning. Dette vil være et godt bidrag til å styrke og berike helsetilbudet.

7 6 3. Med bakgrunn i de alarmerende beregningene om underdekningen av pleie- og omsorgspersonell i relativ nær framtid, jfr. Sosial-og helsedirektoratets framskrivning av forholdet mellom tilgang og etterspørsel for pleiergruppene , oppfordres fylkeskommunen til å ta dette problemet opp på bred politisk basis. Dette gjelder både i forhold til rekruttering til og utdanning av slikt personell i den videregående skolen og gjennom fagopplæring. Men fylkeskommunen må også fortsatt ta initiativ til at saken blir holdt oppe på nasjonalt plan som et viktig satsningsområde. Den enkelte kommune må bidra til at kommunens egen ungdom i større grad enn i dag velger en pleie-og omsorgsfaglig utdanning. Dette kan for eksempel gjøres ved å markedsføre arbeidsmulighetene, opprette praksisplasser/lærlingeplasser og legge forholdene til rette for ansettelse i kommunen etter endt utdanning. SKADEFOREBYGGENDE TILTAK FOR ELDRE 1. Troms fylkeskommune melder seg inn som medlem av organisasjonen Skadeforebyggende forum og dets underavdeling Eldresikkerhetsrådet. Troms fylkeskommune setter i gang et arbeid etter mønster fra Sogn-og Fjordane fylkeskommune for å følge opp tilrådningen og målsettingen i Eldresikkerhetsaksjonen Fylkeseldrerådet i Troms rår til å innføre en ordning med forebyggende hjemmebesøk hos eldre av trenet helsepersonell minst 1 gang pr år. Ordningen gjennomføres obligatorisk for personer over 80 år, men kan også tas i bruk for andre etter personlig søknad fra den aktuelle person eller nære pårørende, eller etter vurdering av den kommunale helse-og sosialtjenesten. 3. Kommunale eldreråd bes ta opp spørsmålet om og etablering av rutiner for avdekking av vold mot eldre og hva som skal gjøres når vold mot eldre avdekkes. 4. Fylkeseldrerådet anbefaler de kommunale eldrerådene å gå inn for å opprette en ordning med trygghets-telefoner etter mønster fra ordningen i Danmark, gjerne i et samarbeid med private lag og organisasjoner. 5. Eldrerådene må ta opp spørsmålet om utarbeiding av en helhetlig plan for brannsikkerheten, eller et lokalt handlingsprogram for etablering av en forsvarlig brannsikkerhet for eldre personer og personer med pleie- og omsorgsbehov. FOREBYGGENDE HELSEARBEID 1. Troms fylkeskommune oppfordres til å sette i gang et lignende prosjekt om forholdet Eldre og kultur på samme måte som Nordland fylkeskommune har gjort. 2. Kommunenes eldreråd må arbeide for å få i gang flest mulig kulturaktiviteter for eldre.

8 7 3. Troms fylkeskommune oppfordres til i enda sterkere grad enn hittil til å arbeide for økt fysisk aktivitet blant eldre gjennom FYSAK-programmet, i handlingsprogrammet for idrett og friluftsliv i Troms og i egenskap av Fyrtårnsfylke for folkehelse. I den utstrekning det er behov for ekstra midler i tillegg til de midler som er stilt til disposisjon av Staten, ber fylkeseldrerådet fylkestinget stille til disposisjon de økonomiske midler som er nødvendig for en god gjennomføring av programmene. 4. Eldrerådene i kommunene oppfordres til å ta opp forslag om hva som kan gjøres for å bedre de eldres fysiske helse gjennom tiltak, enten gjennom FYSAK-programmet eller på annen måte. 5. De kommuner som ikke har sluttet seg til FYSAK-programmet, oppfordres til å gjøre dette snarest. 6. Kommunenes eldreråd må arbeide for at eldre blir gitt informasjon og opplæring om betydningen av riktig kosthold som et viktig moment i forebyggende helsearbeid. 7. Det oppfordres til initiativ til partnerskapsavtaler/-ordninger i Troms fylkeskommune og i alle kommuner i fylket på hele feltet forebyggende helsearbeid. Dette oppnår en best med et tett samarbeid mellom det offentlige og lag, og organisasjoner, for eksempel pensjonistforeninger og fagorganisasjoner. FRIVILLIGHETSSENTRALER 1. Fylkeseldrerådet mener at ordningen med frivillighetssentaler kan være et viktig bidrag for å lette situasjonen for eldre mennesker og samtidig kunne være en samfunnsnyttig innsats fra mennesker som kan tenke seg å gjøre en innsats på frivillig basis. Fylkeseldrerådet mener at ordningen er alt for lite benyttet i fylket og vil oppfordre de kommunale eldrerådene til å ta spørsmålet om oppretting av slike sentraler opp med sin kommune. 2. De kommunale eldrerådene må arbeide for å få en stilling, eller del av stilling, som organisator for frivillighetsarbeidet både innen institusjonene, for dem som er underlagt hjemmesykepleiens/hjemmehjelptjenestens ansvar og for eldre hjemmeboende generelt. VAKTMESTERTJENESTER 1. Kommunale eldreråd anmodes om å ta opp spørsmålet om etablering/videreutvikling av et system for vaktmestertjeneste for eldre i sin kommune. STRØMPRISER OG KRAFTLEVERINGSAVTALER 1. Fylkestinget i Troms anmodes om i en temadag om kraftforsyningsproblematikken å ta en prinsippdiskusjon om kraftpolitikken generelt, herunder eierforhold, prispolitikk og den ekstraskattlegging som skjer gjennom eiernes uttak av overskudd.

9 8 2. Fylkeskommunen anmodes om å ta opp med kraftlagene om å etablere en veiledningsordning overfor eldre abonnenter om abonnement, pris og leveringsvilkår. 3. Fylkeseldrerådet støtter opp om det initiativ som er tatt av Norsk Pensjonistforbund, Troms om særskilt rabattordning på strøm for pensjonister. SYKEHJEM OG BOLIGER TILPASSET FOR ELDRE 1. De kommunale eldrerådene bør skaffe seg oversikt over behovet for sykehjemsplasser, omsorgsboliger og tilpassede boliger for eldre. Eldrerådene må være aktive pådrivere for å være i forkant mht. utbygging av sykehjem, omsorgsboliger og tilpassede boliger for eldre. Eldrerådene må sørge for å bli representert i eventuelle utredninger om dette, delta i brukerutvalg osv. 2. Fylkeseldrerådet viser til de utredninger som er gjort av NOVA, NIBR og Statens Seniorråd, om de eldres ønsker mht. boliger. Det er store fordeler, både for den enkelte eldre, men også økonomisk for samfunnet, at eldre mennesker kan bo i boliger som er bedre tilpasset enn det som er vanlig for boligmassen ellers. På den bakgrunn anbefaler fylkeseldrerådet at de kommunale eldrerådene tar opp dette som tema i sin kommune i den hensikt å få kommunen til å engasjere seg og for å legge forholdene til rette for kommunale og/eller privat bygging av boliger tilrettelagt for eldre ANDRE TILTAK: SENIORPOLITIKK I ARBEIDSLIVET 1. Fylkeskommunen må sørge for å etablere rutiner slik at de midlene som spares inn som følge av redusert arbeidsgiveravgift, blir disponert til det tiltak de er tiltenkt og slik at muligheten for å gjennomføre tiltak blir lik for alle, uansett hvor arbeidstakeren har sin arbeidsplass. 2. Det anbefales at de kommunale eldrerådene tar opp seniorpolitikk i arbeidslivet som tema. Både for å arbeide for innføring av seniorpolitiske retningslinjer og for å få avklart hvordan innsparingen som følge av redusert arbeidsgiveravgift i egen kommune skal disponeres.

10 9 Foto: Ola Røe FORHOLDET TIL ELDRE I URFOLKS- OG MINORITETSGRUPPENE 1. I sitt arbeid i den enkelte kommune må eldrerådene være oppmerksom på urfolks- og minoritetsgruppene av eldre, uansett hvilke grupper det gjelder, og vurdere om det er tiltak som kan/bør gjennomføres lokalt for å bedre slike eldres situasjon. SMARTHUSTEKNOLOGIEN I PLEIE OG OMSORGSSEKTOREN 1. Fylkeseldrerådet viser til betydningen av Smarthusteknologi som del-løsning for fremtidens arbeidskraftbehov innen eldreomsorgen. Det må arbeides aktivt for at de problemer som slik teknologi reiser på det menneskelige plan, løses på en god måte. 2. Fylkeseldrerådet rår til fylkeskommunalt samarbeid og støtte til forsøksordninger som kan gi mulig fremdrift i utviklingen av ny og bedre teknologi. 3. Fylkeseldrerådet vil sterkt understreke at teknologi ikke må erstatte den menneskelige faktor. Ensomhet er antagelig et like stort problem for mange som det sviktende fysisk helse representerer.

11 10 TANNHELSETJENESTER 1. Det må legges til rette for at pleie-og omsorgstrengende eldre får daglig tann- og munnstell ved at det etableres et systematisk samarbeid mellom den fylkeskommunale tannhelsetjenesten og pleie- og omsorgstjenesten i hver kommune. Den offentlige tannhelsetjenesten forutsettes å medvirke til opplæring av pleie- og omsorgspersonell. Fylkeseldrerådet ber om at de rutiner og retningslinjer som er utprøvd og funnet hensiktsmessig i Løvetannprosjektet, videreføres som en permanent ordning i Troms. 2. Fylkeseldrerådet ber om at Troms fylkeskommune følger opp sin tilrådning i høringsuttalelsen til NOU 2005:11 om reduserte priser for pensjonister. 3. Fylkeseldrerådet ber om at de svakheter mht. utdanning av helsepersonell som er påpekt på tannhelsetjenestens område, blir søkt bedret for den helsefagutdanningen som fylkeskommunen har ansvar for. 4. Fylkestannlegen må sørge for at det etableres rutiner som sikrer at alle pasienter får korrekt informasjon om mulighetene for refusjon fra trygden. TT-ORDNINGEN 1. Fylkeskommunen anmodes om å øke budsjettet og om å legge om tilskottsordningen slik at det ikke oppstår et tradisjonelt underforbruk i forhold til budsjettet. KOLLEKTIVTRAFIKK 1. Fylkeskommunen anmodes om aktivt å arbeid for å forbedre kollektivtrafikken i fylket. Som et alternativ til ordinære bussruter, oppfordres fylkeskommunen til å få vurdert andre alternativ der det ikke er kollektive busstilbud som kan brukes. ANDRE AKTUELLE EMNER FOR ARBEID I ELDRERÅDENE (opplisting uten foreslåtte tiltak) - Nettverksbygging blant eldre - Dataopplæring - Opplæring i bruk av mobiltelefon - Kjøreopplæring for eldre - Kurs i forberedelse til pensjonsalderen

12 11 De enkelte tiltak i handlingsplanen Samhandling om helsetjenester A. Mellom sykehusene og kommunehelsetjenesten om syke eldre Akuttmedisinsk behandling er i dag på et nivå som aldri før, og mulighetene for helbredelse forbedres kontinuerlig. Dette gjelder også for eldre som legges inn på sykehus. Men når behandlingen av den akutte sykdommen er ferdig, skrives pasienten ut Den kommunale helsetjenesten som skal overta utskrivningsklare pasienter, har imidlertid ofte ikke gode nok forutsetninger til å følge opp pasienter som skrives ut fra sykehus på en god nok måte. Det er eksempler på at sykehjemmene gjør en utmerket jobb med viderebehandling/rehabilitering av eldre som har vært innlagt på sykehus, men dessverre er dette ikke tilfelle i alle kommuner. Det kan være mange årsaker til det. Det som er sikkert, er at samhandlingen mellom sykehusene og den kommunale helsetjenesten kan bli vesentlig bedre. I NOU 2005:3 er det reist en rekke forslag som tar sikte på forbedringer nettopp på dette område: NOU 2005:3 - Fra stykkevis til helt Vi har et godt helsestell i Norge, men enkelte ting, og da spesielt samhandlingen mellom de forskjellige aktører, kan gjøres bedre og er under kontinuerlig vurdering. I 2003 satte regjeringen ned et utvalg med oppgave å vurdere forskjellige sider av helsevesenet. Rapport med tilrådninger fra dette utvalget forelå i 2005 gjennom NOU 2005:3. Utredningen, med flere forslag til forandringer i dagens system, er til behandling i statsapparatet. Den nye regjeringen har bebudet at en våren 2006 vil legge fram ei Stortingsmelding der hovedtemaet blir framtidas former for omsorg og assistanse til eldre, mennesker med funksjonshemming og andre med behov for bistand. NOU 2005:3 konkluderer med at samhandlingen mellom kommunehelsetjenesten og sykehusene er for dårlig på flere områder, og at dette bl.a. kan føre til at utskrivende instans ikke har forsikret seg om at pasienten får forsvarlig behandling i kommunehelsetjenesten. Det foreslås flere tiltak om endringer for å bedre samhandlingen innen helsetjenesten og andre forhold: Kommuner og helseforetak pålegges en gjensidig plikt til å inngå samarbeidsavaler med sikte på å oppnå helhetlig pasientbehandling. I denne sammenheng påpekes særlig pasientrettighetslovens 2-5 som gir pasienter med behov for langvarig og koordinerte tjenester rett til å få utarbeidet en individuell plan. Dagens ordning med pasientombud utvides til å omfatte tjenester etter kommunehelsetjenesteloven og tjenester etter sosialtjenesteloven. Det anbefales at kommunene utnytter det potensialet som ligger i de individuelle fastlegeavtalene, for å sikre en styrking av det offentlige legearbeidet (inntil 7,5 t. pr. uke til allmennmedisinsk offentlig legearbeid.) I avtalene for annet privatpraktiserende personell enn leger, inkluderes klare funksjons- og kvalifikasjonskrav som sikrer bedre tjenester til personer med store og sammensatte behov.

13 12 Det vises til at det ikke finnes klare kriterier for oppgavefordelingen mellom kommune- og spesialisttjenesten om rehabiliteringstjenestene. Det foreslås flere endringer for å rydde opp i uklarhetene. Det innføres likelydende lovbestemmelser i spesialisttjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven, med gjensidig plikt til veiledning mellom tjenestenivåene. Veiledningsplikten foreslås å gjelde både for enkeltpasienter og generelt for grupper av pasienter. Alt i alt vil mange av de forslag som foreligger fra utvalget, etter fylkeseldrerådets mening, føre til en vesentlig bedre situasjon mht. samhandling og ansvarsavklaring innen helsevesenet, spesiell med tanke på de eldre pasientene. I skrivende stund er det uklart om og i tilfelle hvilke av de foreslåtte tiltak som blir gjennomført. Selv om fylkeseldrerådet ikke her finner grunnlag for å fremme noen konkrete forslag om hvordan de nye reglene/lovbestemmelsene skal følges opp og praktiseres på lokalt nivå, vil rådet likevel peke på de to første tiltakspunktene ovenfor som viktige strakstiltak. At dette er spørsmål som må bli gjenstand for diskusjon og vurderinger i den enkelte kommune, anses for selvsagt. I dette arbeidet er det like selvsagt at de kommunale eldrerådene må bringes inn. B. Samhandling internt i kommunen Både i Regjeringens handlingsplan for eldreomsorgen og ikke minst i forslagene som fremmes gjennom NOU 2005:3 om en sammenhengende helsetjeneste, er det trukket opp målsettinger og gitt forslag om retningslinjer som utvilsomt vil føre til en bedre situasjon for de syke eldre, dersom dette blir fulgt opp. Dessverre er dette ikke tilfelle overalt i dag. Årsakene til det kan være flere, men i hovedsak er det enten mangel på penger eller fagfolk som påberopes. Men en del ting kan gjøres uten de store kostnadene. I NOU 2005:3 er det vist til at det ikke bare er behov for bedre samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Også samhandlingen mellom de forskjellige ansvarsområdene i kommunene kan bli bedre. Eksempelvis vises til at sandstrøing ikke koster all verden å få utført, mens en fallulykke forårsaket av glatt fortau kan føre til svært store kostnader for helsesektoren og samfunnet, ikke minst for kommunehelsetjenesten. Utviklingen fra særomsorg til dagens sektorinndelte ansvarsform organiserer virksomheten etter tjenester og ikke etter brukergrupper. Dette fører til at den enkelte bruker må forholde seg til flere ledd enn tidligere, noe som skaper store utfordringer i samhandlingen mellom enhetene. Samhandlingen mellom fastlege og den kommunale eldreomsorg med sykehjem, hjemmesykepleie, hjemmehjelp, sykehjem og omsorgsboliger kan utvilsomt bli bedre uten at det nødvendigvis fører til økte kostnader, snarere tvert i mot. Dette er et område som eldrerådene, som kjenner problemene fra brukersiden, kan/bør ta opp som tema. Det er også viktig at kommunen har et så godt avlastningstilbud som mulig, slik at familie og andre med pleieansvar for syke eldre får den avlastning som er nødvendig for at de som påtar seg ansvar, ikke skal slite seg ut både psykisk og fysisk. 1. Når den bebudede Stortingsmeldingen Omsorg for framtida og de lovendringene som bebudes foreligger, forutsettes det at de kommunale eldrerådene blir trukket aktivt inn i arbeidet med å utarbeide retningslinjer for hvordan dette skal implementeres og praktiseres i den enkelte kommune.

14 13 2. Ei sykestueavdeling med spesialutstyr og personell med spesialutdanning vil kunne gi pasienter som anses ferdigbehandlet på sykehus et nødvendig tilbud. Dette bør være en målsetting i alle kommuner. 3. Målsettingen om sykehjemsplass eller heldøgnspleie for 25 % alle over 80 år må være en ledesnor for alle kommuner. 4. Departementet må i den bebudede oppfølgingen av NOU 2005:3, og i tråd med det som er uttalt i utredningens pkt om intermediære poster eller andre spesialenheter, utarbeide nasjonale rammer for slike enheter, inkludert sykesestuedrift i kommunene. Eldresenter Eldresentrene er tiltenkt flere roller og funksjoner; som et sted å være, som et aktivitetstilbud, en kilde til service og tjenester og en arena for sosial kontakt og deltakelse. Eldresenteret skal også fungere som et forebyggende tiltak. Det skal både avhjelpe sosial isolasjon og ensomhet, og det skal være et helsefremmende tiltak gjennom aktivisering, trening og deltakelse. Det er mer enn 50 år siden det første eldresenter ble opprettet i Norge. På landsbasis har mer enn hver 3. kommune opprettet eldresenter, og alt i alt hadde omtrent 7 av 10 alderspensjonister tilgang til eldresenter i sin kommune i (NOVA Rapport 17/2000). I Troms er eldresenter ikke like vanlig. Det har sammenheng med at vi har mange små kommuner og spredt bebyggelse. Men det kan også være andre grunner til at eldresenter ikke er opprettet. I nevnte NOVA-rapport antydes det at mange kommuner har vært tilbakeholdende med å opprette slike sentra fordi dette ble sett på som et velferdsekstra snarere enn et omsorgstilbud med forebyggende effekt. En mer systematisk satsing på forebyggende virksomhet vil imidlertid kunne gi økonomisk gevinst på sikt ved at behovet for mer kostbare omsorgs- og pleietiltak kan forskyves i tid og kanskje helt unngås. Her kan eldresentrene spille en viktig rolle. Det er beregnet at hvis et eldresenter i gjennomsnitt kan føre til et par dagers utsatt sykehjemsinnleggelse pr. bruker, vil hele utgiften være spart inn. En viktig del av tanken med eldresentrene var å integrere eldre mennesker i samfunnet, for bl.a. å motvirke de faktorer som lett fører til passivitet og sosial isolasjon i eldre år. På mange måter har en lykkes i dette forsettet fordi mange eldre som har adgang til et slikt senter på en rimelig lett måte, også bruker senteret jevnlig. Et eldresenter kan etableres og organiseres på mange forskjellige måter. Det kan tenkes helt individuelle og forskjellige løsninger for det enkelte lokalsamfunn, enten det nå kalles dagsenter, eldresenter eller aktivitetssenter. Det er ikke en stor og flott bygning som er avgjørende. Det som er en avgjørende suksessfaktor, er at en har et opplegg som bidrar til at en oppnår de fordelene for folkehelsen som etableringen av eldresenter var tenkt å ha. Og som det faktisk også viser seg at en har oppnådd. For at eldre skal benytte seg av slike sentre, må det være en lav terskel. Erfaring tilsier at det er nødvendig med en særlig innsats for å aktivisere eldre menn. Også til å bruke eldresentre. For å få dette til må det gis aktivitetstilbud/kulturtilbud rettet særlig mot menn, og tilbudene må markedsføres slik for eksempel Harstad kommune har gjort på en utmerket måte. Det er heller ikke sikkert at eldresentra skal legges inn under kommunens helsetjeneste. Det er kjent at Bodø kommune har lagt eldresenter inn under kulturetaten. Fra eldrerådshold i Nordland karakteriseres denne organiseringen som en lykke for eldresenteraktiviteten

15 14 Det er kjent at det har vært arbeidet med lovfesting av eldresenter, men det er usikkert om og i tilfelle når, dette evt. vil skje. Det er imidlertid ingen grunn til å vente med å opprette eldresenter til det blir lovpålagt. For nærmere opplysninger og ideer: NOVA Rapport 17/ Utbygging/etablering av eldresenter er et viktig tiltak for å integrere eldre mennesker i samfunnet og som et forebyggende tiltak. De enkelte kommunale eldreråd må arbeide for at spørsmålet om etablering av eldresenter eller lignende blir satt på sakskartet i egen kommune. Likeså at det etableres en tilfredsstillende transportordning for å kunne nytte seg av sentrene. Rekruttering av personell til helsesektoren Det har aldri arbeidet så mange mennesker innen helse-og sosialsektoren som i dag. Men likevel sliter mange kommuner med å rekruttere personell. Årsaken til dette er at etterspørselen - dvs. nye stillinger + avgang, er større enn tilgangen for enkelte stillingskategoriers vedkommende. Universitetsutdannede: Tidligere var det særlig gruppene med universitets- og høgskoleutdanning som var hovedproblemet, men dette har endret seg vesentlig til det bedre i de senere år. Særlig er tilgangen på leger økt vesentlig. Fra 1990 til 2003 har antallet leger i Norge økt med 5700, eller 53 %. Mens Norge i 1990 hadde færrest leger pr. innbygger av de nordiske landene (390 innbyggere pr. lege), er dette snudd, slik at vi dag er ledende med 275 innbyggere pr. lege. I rapport nr 5/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet er det oppgitt at det i løpet av få år vil bli balanse mellom tilgang og etterspørsel etter leger. Dette er positivt og vil forhåpentligvis også få betydning for tilgangen til leger i distriktene, som fortsatt henger noe etter både når det gjelder å få tilsatt leger og problemet med stor gjennomtrekk. Det er også en kjensgjerning at geriatri og arbeid med eldre generelt har lav status i legekretser. Og selv om det blir nok leger, vil det fortsatt være stor mangel på enkelte spesialister, som psykiatere og geriatere. Selv om det rent statistisk kan synes som om en vil oppnå full legedekning i nær framtid, er det imidlertid ingen grunn til å redusere utdanningskapasiteten. Det er en kjensgjerning at leger som utdannes i dag, generelt sett, har et annet krav til privatliv og fritid enn det som har vært vanlig hittil. I tillegg er det slik at stadig flere av de leger som utdannes er kvinner, noe som naturlig vil forsterke behovet for mer fritid til familie og barn. Også for de fleste andre grupper helsepersonell hvor det kreves universitetsutdanning er situasjonen bedret. Unntaket er særlig tannleger. Når den nye tannlegeutdanningen i Tromsø begynner å uteksaminere tannleger, vil situasjonen forhåpentligvis bli bedre. Høgskoleutdannet helsepersonell I en rapport fra helse-og sosialdirektoratet i mai 2004 er det gjort rede for at den sterke utbyggingen av høgre utdanning i Norge på 1990-tallet bl.a. har kommet helse-og sosialfagene til gode i den grad at det på landsbasis vil bli balanse mellom tilgang og etterspørsel for de fleste høgskolegruppene. Den desentraliserte utdanningen har virket meget

16 15 positivt og bør fortsette og styrkes. Men fortsatt sliter mange kommuner med å få sykepleierstillinger besatt. Hjelpepleiere og omsorgsfagarbeidere Her er gjeldende stillingsbetegnelse benyttet. Fra 2006 vil hjelpepleierutdanninga og omsorgsfagarbeiderutdanninga bli erstattet av en ny fagutdanning; Helsefagarbeiderutdanning. Utdanninga vil bestå av 2 år i videregående skole og 2 års læretid i sykehus og kommunal pleie- og omsorgstjeneste. I den samme rapporten som det er vist til foran, er det beregnet at situasjonen vil bli mye dårligere når det gjelder hjelpepleiere og omsorgsarbeidere, enn for personell med universitets- og høgskoleutdanning. Helse- og sosialdirektoratet har så sent som i oktober 2005 anskueliggjort dette ved å foreta en framskrivning av forholdet mellom tilgang og etterspørsel for pleiergruppene. Det vises til vedlegg 4. Tabellen viser at dersom det ikke gjøres noe for å endre på situasjonen, så vil det bli en dramatisk underdekning innen denne yrkesgruppen. Det framgår av framskrivningen at det i 2020, altså 15 år framover i tid, vil være en underdekning på hjelpepleiere/ helsefagarbeidere. Fem år senere vil dette være økt med ytterligere Dette er en svært alvorlig utvikling, spesielt for distriktene. I konkurransen om arbeidskraft blir distriktene ofte tapere. Det er åpenbart at noe bør gjøres for å snu den utviklingen som er dokumentert. Det er en for stor oppgave i en handlingsplan som denne å analysere og å komme med forslag til hvordan problemet med den varslede underdekningen skal løses, men noe kan gjøres med forholdsvis enkle midler: Det er opplyst at Kommunenes Sentralforbund i perioden vil gjennomføre et landsomfattende prosjekt for å sikre lærlingeplasser til det nye faget. Dette er positivt, men at det vil bli behov for et sterkt lokalt engasjement er åpenbart. 1. Fylkeskommunen er ansvarlig for den videregående skolen og fagopplæringen og må drive en aktiv og målrettet rekruttering av elever til helse-og sosialfagene og sørge for at søkere til denne type utdanning alltid får plass. Fylkeskommunen må også arbeide aktivt for at en til en hver tid har pålitelige prognoser for etterspørselen etter slik arbeidskraft. 2. Kommunene må på sin side ha en aktiv holdning og sterkt motivere sine ungdommer til å søke helsefaglig utdanning. Ikke minst må kommunene på en helt annen måte enn det som synes å ha vært holdningen til nå blant flere kommuner, sørge for at en har praksisplasser/lærlingeplasser til dem som velger å ta helsefaglig utdanning. For den kommune som i tillegg kan gi en form for jobbgaranti eller fortrinnsrett til jobb, vil dette på sikt være hjelp til selvhjelp. Kommunalt stipend mot bindingstid er også en mulighet som har vist seg effektiv. Kommunen må oppmuntre innvandrerungdom fra fremmede kulturer til å ta helsefaglig utdanning. Dette vil være et godt bidrag til å styrke og berike helsetilbudet. Ufaglærte Ufaglært arbeidskraft har vært, er og vil utvilsomt også i framtiden være et viktig supplement innen helse-og sosialtjenesten. Troms ligger på landsgjennomsnittet når det gjelder forholdet

17 16 mellom faglærte og ufaglærte inne pleie-og omsorgstjenesten. Ifl statusrapport pr fra Fylkesmannen i Troms er det 64,7 % av de årsverkene innen denne tjenesten som har helsefaglig utdanning. Altså er det ca 1/3 som ikke har den foreskrevne formelle helsefaglige utdanningen. Forskjellene er store fra kommune til kommune. Dette stiller store krav til nødvendig basiskursing av denne typen personell både når det gjelder fysisk og etisk kompetanse. Stortinget vedtok i 2002 å gjennomføre planen Rekruttering for betre kvalitet. I regi av denne planen har det vært gjennomført en rekke tiltak også i Troms. Innen utløpet av 2006 vil nærmere 1600 personer i Troms ha fått tilleggsopplæring i en eller annen form. Den statlige planen og de økonomiske midlene som ble stilt til disposisjon gjennom fylkesmannen, har vært et viktig insitament for den kompetanseøkning som har funnet sted. Det er viktig at dette arbeidet ikke stopper opp ved utløp av planperioden! 3. Med bakgrunn i de alarmerende beregningene om underdekningen av pleie- og omsorgspersonell i relativ nær framtid, jfr. Sosial-og helsedirektoratets framskrivning av forholdet mellom tilgang og etterspørsel for pleiergruppene , oppfordres fylkeskommunen til å ta dette problemet opp på bred politisk basis. Dette gjelder både i forhold til rekruttering til og utdanning av slikt personell i den videregående skolen og gjennom fagopplæring. Men fylkeskommunen må også fortsatt ta initiativ til at saken blir holdt oppe på nasjonalt plan som et viktig satsningsområde. Den enkelte kommune må bidra til at kommunens egen ungdom i større grad enn i dag velger en pleie-og omsorgsfaglig utdanning. Dette kan for eksempel gjøres ved å markedsføre arbeidsmulighetene, opprette praksisplasser/lærlingeplasser og legge forholdene til rette for ansettelse i kommunen etter endt utdanning. Skadeforebyggende tiltak for eldre 1. Eldresikkerhetsaksjonen Etter initiativ fra Eldresikkerhetsrådet i Skadeforebyggende forum er det satt i gang en Nasjonal aksjon for eldresikkerhet Mottoet for aksjonen er Å legge år til livet og liv til årene et tryggere og bedre liv i eldre år. Målet for aksjonen er: Å redusere antall eldreulykker som medfører innleggelse i sykehus med 10 % i 5-års perioden At minst 100 kommuner/bydeler skal ha igangsatt et målrettet forebyggende arbeid for eldresikkerhet innen Eldresikkerhet skal være varig forankret i nasjonal institusjon/etat innen På sentralt, regionalt og lokalt plan skal aksjonen fremme samarbeid mellom aktører innen det offentlige, frivillige organisasjoner og næringsliv om skadeforebyggende tiltak for eldre. Sogn- og Fjordane, som i likhet med Troms, er fyrtårnfylke for utvikling av aktivt folkehelsearbeid, har valgt eldresikkerhet som ett av sine satsingsområder. Fylket har fått status som SAFE community formalisert gjennom utnevnelse av World Health

18 17 Organisation (WHO) og er utnevnt av WHO som det første trygge fylket i landet. Denne utnevnelsen er først og fremst av symbolsk karakter, men det forplikter også til å videreføre arbeidet og være rådgivere i spørsmål som angår sikkerhet. Ett av målene er å stimulere kommunene til å gjøre en aktiv innsats for å forebygge ulykker i sine nærmiljø, gjennom å etablere rutiner som er i samsvar med de viktigste kriteriene som er satt av WHO. De tiltak for å redusere ulykker blant eldre som er igangsatt av Skadeforebyggende forum og som er fulgt opp av bl.a. Sogn-og Fjordane fylkeskommune, må være et veldig aktuelt tiltak å gjennomføre som en del av den eldrepolitiske handlingsplanen for Troms fylkeskommune. En slik plan burde som en selvfølge være koblet opp mot handlingsplanen for folkehelse som allerede er vedtatt av Troms fylkeskommune. Eldres helse er en del av folkehelsa i sin alminnelighet, ikke noe på siden av. 1. Troms fylkeskommune melder seg inn som medlem av organisasjonen Skadeforebyggende forum og dets underavdeling Eldresikkerhetsrådet. Troms fylkeskommune setter i gang et arbeid etter mønster fra Sogn-og Fjordane fylkeskommune for å følge opp tilrådningen og målsettingen i Eldresikkerhetsaksjonen Hjemmebesøk Det er en kjensgjerning at mange eldre har et langt mindre kontakt- og omsorgsnett på sine eldre dager enn det som var vanlig i tidligere tider. Dette gjelder både i forhold til familie og til omgangskrets ellers. I en del tilfeller kan dette utgjøre et problem fordi enkelte eldre ikke innser, eller ikke lenger er i stand til å vurdere behovet for assistanse fra det offentlige helseog sosialstell. Dette har en i Danmark tatt konsekvensen av. Danmark vedtok i 1995 en lov om forebyggende hjemmebesøk. Loven pålegger kommunene å tilby alle personer over 75 år minst 2 hjemmebesøk pr. år. Det er utarbeidet retningslinjer for hvordan besøkene skal gjennomføres. Besøkene skal utføres av trenet helsepersonell. Den danske stat bevilger ca 100 mill.kr pr år til formålet. Norsk Pensjonistforbund (NPF) mener at det bør settes i gang systematiske forsøk med slike forebyggende hjemmebesøk i Norge, og i Eldrepolitisk handlingsplan for Akershus har en støttet opp dette forslaget. Her antyder en 80 år som grense for hvem som har rett til slike besøk. Et alternativ, eller supplement, til hjemmebesøk er den ordningen som Harstad kommune har etablert for sine eldre. Her er det opprettet en egen helsestasjon for eldre som et forebyggende tiltak. Alle pensjonister kan bestille time for råd og veiledning, enten på stasjonen eller ved hjemmebesøk. (Kilde Harstad kommune, helsestasjonen for eldre) Fylkeseldrerådet i Troms mener at en systematisk ordning med hjemmebesøk vil være nyttig og fange opp behov for eller gi rettledning om forhold som ellers kunne utvikle seg til et mer alvorlig problem enn nødvendig, både for den enkelte og for helsetjenesten Fylkeseldrerådet i Troms mener at systematiske forsøk i Norge, slik NPF har foreslått, må være unødvendig. Forholdene i Danmark og Norge er så vidt like at når en i Danmark i 10 år

19 18 har praktisert en ordning som en er tilfreds med og mener har vært hensiktsmessig, så må en uten videre kunne overføre lærdom av de erfaringer en har vunnet der. Tiltaket som foreslås nedenfor, er ment som en rettesnor. Flere løsninger kan tenkes for å oppnå hensikten med forebyggende helsekontroller. Dette er noe som må avklares i den enkelte kommune. Med obligatorisk menes at alle skal ha tilbud om hjemmebesøk, men det er opp til den enkelte sjøl å ta i mot tilbudet eller ikke. 2. Fylkeseldrerådet i Troms rår til å innføre en ordning med forebyggende hjemmebesøk hos eldre av trenet helsepersonell minst 1 gang pr år. Ordningen gjennomføres obligatorisk for personer over 80 år, men kan også tas i bruk for andre etter personlig søknad fra den aktuelle person eller nære pårørende, eller etter vurdering av den kommunale helse-og sosialtjenesten. 3. Vold mot eldre Det er dessverre et faktum at enkelte eldre blir utsatt for både fysisk og psykisk vold. Overgrepene skjer gjerne fra den eldres nærmeste omgangskrets eller familie. Men avisoppslag har vist at både fysisk og psykisk vold også kan forekomme på offentlige institusjoner. Problemstillingen må i stor grad sies å være tabubelagt, men er like fullt et reelt problem som det i liten grad finnes retningslinjer for hvordan og hva en kan gjøre for å hjelpe dem som rammes. Hensikten med å ta dette opp i en eldrepolitisk handlingsplan som dette, er å fokusere på at det kan være en oppgave for de kommunale eldrerådene å vurdere om det kan være aktuelt å lage interne kommunale rutiner for hvordan en skal gå fram når slike forhold oppdages. Det er bedre å være føre var enn etter snar! Helsepersonellets taushetsplikt kan være et problem for å få slike forhold brakt fram for rette instans. Eldrerådene bør ta opp dette som tema i møte med ledelsen i kommunens helseetat. Litteratur: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress 2004: Overgrep mot eldre. Hva kan jeg gjøre? Hvem kan jeg kontakte? ( 3. Kommunale eldreråd bes ta opp spørsmålet om og etablering av rutiner for avdekking av vold mot eldre, og hva som skal gjøres når vold mot eldre avdekkes. 4. Trygghetstelefoner I Danmark er det i regi av ÆLDRESAGEN etablert en ordning med at frivillige foretar et daglig tryghetsopkald til eldre som er alene eller av andre grunner har meldt seg på ordningen. Også enkelte kommuner i Troms har lignende ordninger. Begrunnelsen for denne ordningen er at mange eldre er alene og det oppleves som en trygghet at en vet at en daglig blir kontaktet av en frivillig fra Ældresagen. Dersom en ikke får svar i telefonen på det avtalte tidspunktet, har en ordninger som innebærer at noen oppsøker vedkommende personlig for å undersøke om alt er i orden. For nærmere informasjon;

20 19 Fylkeseldrerådet mener at dette er en god ordning som bør kunne gjennomføres i alle kommuner i Troms. I Danmark er som sagt alt dette bygget på frivillighetsinnsats gjennom foreningen. ÆLDRESAGEN, som er en frivillig organisasjon med nærmere ½ million medlemmer. De som foretar oppringningen, får dekket sine telefonkostnader, men ikke noe for arbeidet. I Norge er det naturlig at en slik ordning administreres enten gjennom frivillighetssentraler, pensjonistforeninger eller helse-og sosialtjenesten i kommunen. Tiltak. 4. Fylkeseldrerådet anbefaler de kommunale eldrerådene å gå inn for å opprette en ordning med trygghets-telefoner etter mønster fra ordningen i Danmark, gjerne i et samarbeid med private lag og organisasjoner. 5. Brannvernberedskap Brann i en bolig er uansett en alvorlig situasjon, og spesielt for eldre og pleietrengende vil en brann lett kunne bli katastrofal. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DSB) utarbeidet i 2003 en rapport om brannsikkerhet som spesielt gjelder eldre Rapport om brannvern for hjemmeboende pleieog omsorgstrengende (HR-2004) I rapporten ble det konkludert med at 79 % av de kontrollerte boligene som ble benyttet til pleie-og omsorgsformål, ikke hadde tilfredsstillende brannsikkerhet. Dette ble ansett for å være så alvorlig at samtlige kommuner ble oppfordret til å innlede et samarbeid mellom kommunale etater på en slik måte at pleie- og omsorgstrengende oppnår en nødvendig og tilfredsstillende brannsikkerhet. I 2005 foretok DSB en spørreundersøkelse blant kommunene om hvordan dette var fulgt opp. Det viser seg at situasjonen er bedre, men fortsatt er det over halvparten av kommunene som ikke har tilfredsstillende brannsikkerhet. På bakgrunn av denne undersøkelsen har DSB påpekt at det er behov for en sterkere innsats på flere områder som gjelder brannsikkerhet, bl.a. opplæring i brannvern for ansatte i sosialog helsetjenesten og samarbeid og ansvarsavklaring mellom kommunale etater. 5. Eldrerådene må ta opp spørsmålet om utarbeiding av en helhetlig plan for brannsikkerheten, eller et lokalt handlingsprogam for etablering av en forsvarlig brannsikkerhet for eldre personer og personer med pleie- og omsorgsbehov.