Årsmelding 2011 Østfold

Transkript

1 Årsmelding 2011 Østfold 1

2

3 I NNHOLDSFORTEGNELSE FORORD...2 GJESTESKRIBENT INNLEDNING ARBEIDSOMRÅDE, PLASSERING OG DRIFT Arbeidsområde 2.2 Om fylket 2.3 Driftsforhold 3.0 ÅRET SOM GIKK SÆRSKILTE ERFARINGER Innledning 3.2 Saker med aktuelle temaer 4.0 PASIENT- OG BRUKEROMBUDETS ANBEFALINGER...23 PASIENT- OG BRUKERRETTIGHETSLOVENS KAPITTEL

4 FORORD I lov om pasientrettigheter Kapittel 8 er det lovfestet at det skal være et Pasient-og brukerombud i hvert fylke. Arbeidsområdet omfatter den statlige spesialisthelsetjenesten samt kommunale helse-og omsorgstjenester. I 2011 mottok vi 893 nye henvendelser mot 1073 i Det er en nedgang på 180 -saker (16,8%) fra forrige år. Vi har registrert at vi i motsetning til tidligere år har fått færre henvendelser som gjelder generell informasjon, opplysninger om innsyn i journal og fritt sykehusvalg. Vår oppfatning er at Sykehuset Østfold HF har blitt flinkerer til å skolere sine medarbeidere om pasientrettigheter. Dette mener vi har ført til færre henvendelser til vårt kontor. Vi registrer imidlertid at vi har fått mange alvorlige og mer komplekse saker som er mer tidkrevende å arbeide med. I tillegg til statistikk, opplysninger om arbeidsforhold og arbeidsmetoder, omfatter årsmeldingen erfaringer og problemstillinger som Pasient- og brukerombudet har møtt i sin kontakt med pasienter, pårørende og helsepersonell i løpet året som har gått. Den 5. september var jeg invitert til å delta på festlighetene da det første spadetaket ble tatt i forbindelse med bygging av det nye Østfoldsykehuset. Det var en gledens dag for alle innbyggere i Østfold. Vi gleder oss til det nye sykehuset står klart i Også i år har vi invitert en gjesteskribent. Årets gjesteskribent er advokat Espen Seeberg. Hans bidrag er en fremstilling av reglene om pasientskadeerstatning. En vesentlig del av våre saker gjelder bistand og informasjon til pasienter som søker om erstatning for pasientskader. Pasient- og brukerombudet håper at årsmeldingen, i tillegg til å gi informasjon om virksomheten, kan være et bidrag til en positiv utvikling av helsetjenesten. Vi ønsker tilbakemeldinger, også kritiske bemerkninger, til det som tas opp i denne meldingen. Moss Hilde Bråthner Johansen Pasient- og brukerombud i Østfold 2

5 Gjesteskribent: Espen Seeberg Ordningen med Norsk Pasientskadeerstatning(NPE) trådte i kraft den 1. januar Dette er en statlig erstatningsordning for pasienter som blir skadet i det offentlige helsevesenet. Fra og med 1. januar 2009 er pasientskader som oppstår i den private helsetjenesten også omfattet av ordningen. Pasientskadenemnda (PSN) er klageorgan for enkeltvedtak fattet av NPE. Antallet rapporterte pasientskader i Norge viser en sterkt økende tendens, fra et par hundre saker i 1988 til 4333 saker i I 2011 ble det utbetalt hele kr 830 millioner i erstatning, hvilket er ny rekord. Det kan være flere årsaker til at det meldes stadig flere skader til NPE. En årsak kan være at erstatningsordningen er blitt bedre kjent i samfunnet. En annen årsak kan være at sykehusene er blitt flinkere til selv å melde fra om uheldige hendelser. For at man skal kunne kreve erstatning av NPE, må noen hovedvilkår være oppfylt: Pasienten må ha fått en skade som skyldes behandling, undersøkelse, diagnostisering eller oppfølging. En skade kan være både forbigående og varig. Dersom skaden skyldes den sykdommen pasienten ble behandlet for, har pasienten ikke krav på erstatning. Skaden kan være fysisk eller psykisk. Skaden som hovedregel skyldes behandlingssvikt. I tilfeller der det oppstår en skade uten at det skyldes svikt i behandlingen, har pasienten normalt ikke krav på erstatning. I noen helt spesielle tilfeller kan pasienter få erstatning selv om det ikke har skjedd en svikt. Dette gjelder dersom skaden er spesielt stor eller uventet. Denne sikkerhetsventilen i lovverket brukes i sjeldne tilfeller. Skaden må ha ført til et økonomisk tap på minimum kr Hvis det økonomiske tapet er under 5000 kroner, kan pasienten ikke kreve erstatning fra NPE. Pasienten kan i stedet henvende seg direkte til det behandlingsstedet der skaden skjedde. Dersom pasienten har hatt forbigående smerter eller en dårlig opplevelse, men ikke et økonomisk tap, vil pasienten ikke få erstatning. Pasienten kan heller ikke få erstatning som «plaster på såret», for tort og svie eller lignende. I noen tilfeller kan pasienten få erstatning selv om det ikke foreligger noe økonomisk tap, f.eks. hvis pasienten er påført en varig og betydelig skade. Dette kalles menerstatning. 3

6 Skaden må ikke være for gammel. Man kan søke om pasientskadeerstatning senest tre år etter at man burde ha forstått at det er behandlingen eller mangel på behandling som har ført til skaden. Behandling i utlandet Om nordmenn på reise i utlandet får en skade ved behandling av sykdom, kan det ikke søkes om erstatning hos NPE. Hadde behandlingen derimot blitt utført i et av de nordiske landene, kunne pasienten søkt erstatning gjennom de nasjonale ordningene for pasientskadeerstatning. Pasientskadeloven dekker kun utenlandske sykehus og leger, dersom det offentlige på forhånd har inngått avtale med behandlingsstedet gjennom avtale om kjøp av tjenester. Et eksempel vil være når pasienter sendes til behandling i utlandet som et resultat av ventelistegaranti. Det samme er tilfelle dersom behandlingen i utlandet er dekket gjennom regionalt helseforetak med begrunnelse manglende kompetanse i Norge, eller ved brudd på frist for å få nødvendig helsehjelp. Saken vil bli behandlet av NPE hvis den faller innenfor ordningen. Hvis ikke, vil NPE gi veiledning om hvordan man skal gå frem i forhold til krav som faller utenfor ordningen med pasientskadeerstatning. Når nordmenn på eget initiativ drar på helsereiser til private klinikker i utlandet for behandling, er en altså ikke dekket av NPE-ordningen. Hvor mange pasienter får medhold i sitt erstatningskrav? Statistikken viser at det ble fattet 4036 vedtak i NPE i Av disse fikk 2725 avslag på sitt erstatningskrav, mens 1311 fikk medhold. Antall medholdsvedtak var altså i underkant av 33 %. Hva kan man kreve erstattet? Pasienter som skades under behandling, vil kunne fremme krav om erstatning med hjemmel i lov om skadeserstatning (skl.) 4

7 Menerstatning En pasient som har fått en varig og betydelig skade av medisinsk art, som medfører et varig men på minst 15 %, kan kreve menerstatning. Dette er en erstatning som skal kompensere for redusert livsutfoldelse. Utmålingen av menerstatning er langt på vei standardisert, og bygger på reglene om menerstatning ved yrkesskader. Ved alvorlige skader på yngre mennesker, kan menerstatningen utgjøre et betydelig beløp. Erstatning for inntektstap Dersom man lider inntektstap som følge av behandlingsskaden, har man krav på å et fremtidig inntektstap vil bli erstattet, dersom pasienten for eksempel blir helt eller delvis ufør som følge av skaden. Erstatning for merutgifter I Norge har vi et godt utbygd velferdssystem, og det offentlige vil i mange tilfeller dekke betydelige deler av de merutgiftene som kan påløpe i forbindelse med en behandlingsskade. Erstatningen fra NPE vil da komme som et supplement. Typiske utgifter som kan dekkes av NPE vil være egenandeler, medisiner, transport og utgifter til hjelp i hjemmet. I mer alvorlige skadetilfeller kan det bli snakk om dekning av utgifter til ombygging/tilpasning av bolig og utgifter til pleie og omsorg. Erstatning for tap av forsørger I de tilfeller der pasienten dør av behandlingsskaden, vil de etterlatte ha krav på erstatning for tap av forsørger. Erstatningen skal bidra til å opprettholde tilvant levestandard. I tilfeller hvor det er etterlatte barn, utmåles erstatning som hovedregel frem til barna er ferdige med videregående skole, dvs. frem til fylte 19 år. Standarderstatning for barn I saker der barn under 16 år skades, ytes standardisert menerstatning og erstatning for fremtidig inntektstap. 5

8 Oppreisning I saker der sykehuset/legen har utvist forsett eller grov uaktsomhet, kan det ytes oppreisning til pasienten. Dette er strenge vilkår som ikke er oppfylt i det store flertall pasientskadesaker, men noen unntak finnes. Vil pasienter få dekket utgifter til advokatbistand av NPE? Advokatbistand under utredning av ansvar (spørsmål om man har krav på erstatning). Hovedregelen er at utgifter til advokat ikke tilkjennes under utredningen av ansvarsgrunnlaget. Bakgrunnen for dette er at NPE er et uavhengig, nøytralt og objektivt organ som ikke har egeninteresse i sakenes utfall. Unntak fra denne hovedregelen vil kunne være de tilfeller hvor det er vanskelig å kommunisere med pasienten, f. eks. fordi pasienten ikke kan lese, skrive eller snakke, der pasienten eller de pårørende ikke snakker norsk, eller hvor pasienten har reduserte mentale evner, og dermed ikke kan ivareta sine interesser i tilstrekkelig grad. Der det er tvil om slike vilkår foreligger, vil det være riktig å legge frem legeattest eller annen dokumentasjon for å få bekreftet den tilstanden som påberopes. I tillegg vil NPE dekke advokatutgifter i mer kompliserte og alvorlige saker, der det anses nødvendig og riktig å ha juridisk bistand. Advokatbistand under erstatningsutmålingen (vurdering av størrelsen på erstatningen). I utmålingssaker dekkes i utgangspunktet nødvendige og rimelige utgifter til juridisk bistand, fordi slike utgifter regnes som en del av "lidt skade" som skal erstattes etter 3-1, første ledd i skadeserstatningsloven. Bør pasienter bruke advokat i pasientskadesaker? Erfaringen er at pasienter oppnår til dels betydelig høyere erstatning fra NPE når de får profesjonell bistand av en advokat som er spesialisert innenfor erstatningsrett. Det vil derfor ofte være i pasientens interesse å engasjere advokat. I utmålingssaker dekkes som nevnt nødvendige og rimelige utgifter til juridisk bistand, så den økonomiske risikoen for pasienten er i praksis svært begrenset. Espen Seeberg advokat 6

9 1.0 INNLEDNING Pasient- og brukerombudet i Østfold (i denne meldingen er navnet i den videre fremstilling forkortet til POBO) skal arbeide for å ivareta pasientenes og brukernes behov, interesser og rettssikkerhet overfor den statlige spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og sosialtjenesten, og for å bedre kvaliteten i disse tjenestene. POBO s arbeid er hjemlet i Lov om pasientrettigheter av 2. juli 1999 kapittel 8 (nytt navn fra ). Pasient- og brukerombudene er administrativt tilknyttet Helsedirektoratet, men utøver sitt faglige virke på uavhengig grunnlag. Helsedirektoratet har kun det formelle arbeidsgiveransvaret for pasient- og brukerombudsordningen 2.0 ARBEIDSOMRÅDE, PLASSERING OG DRIFT 2.1 Arbeidsområde Pasient- og brukerombudets (heretter kalt POBO) arbeidsområde omfatter statlige spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og omsorgstjenester. Med kommunale helse- og omsorgstjenester menes tjenester etter den nye loven av (et resultat av samhandlingsreformenomen). Tjenester etter NAV-loven (herunder økonomisk bistand) faller utenfor POBO s ansvarsområde. 2.2 Om fylket Østfold fylke har 18 kommuner, dekker et areal på km2, og har ca innbyggere. Dette tilsvarer ca, 5,6% av Norges befolkning. 2.3 Driftsforhold POBO har kontorer i Welhavensgt. 2 C i Moss. Vi disponerer også et kontor i Sykehuset Østfold HF s lokaler i Fredrikstad. Kontoret har i rapportåret hatt fire årsverk til disposisjon: Pasient- og brukerombud Hilde Bråthner Johansen Rådgiver Arnstein Kristvåg Rådgiver Frøydis Lehne Førstekonsulent Bente Bergli 7

10 2.3.1 Aktivitet I 2011 mottok vi 894 nye henvendelser. I tillegg ble det arbeidet med oppfølging av henvendelser fra tidligere år. Antall henvendelser (registrerte nye saker) totalt i 2011: Henvendelser om spesialisthelsetjenesten ,2 % Henvendelser om kommunale tjenester ,4 % Private helsetjenester 63 7,0 % Andre henvendelser 1) 22 2,5 % Ukjent/annet 44 4,9 % 1)NAV, tannhelse Henvendelser angående Sykehuset Østfold HF, somatikk og psykisk helsevern Avdelinger Antall Akuttmottak 19 AMK og ambulanse Anestesi og intensiv Barn 5 Gynekologi/føde 19 Kirurgi 64 Laboratorier/blodbank Medisin 66 Nevrologi 55 Onkologi 13 Ortopedi 113 Plastisk kirurgi Radiologi 9 Rehabilitering Revmatologi Urologi 8 Øre-nese-hals 13 Øye 8 Ukjent/annet 10 Psykisk helsevern 67 Avdelinger merket har det vært mindre enn fem henvendelser på Sakstilgang: * *489 av henvendelsene gjaldt virksomheter underlagt Sykehuset Østfold HF 8

11 Det ble journalført inn- og utgående brev. Det ble registrert inngående telefonhenvendelser Budsjett og regnskap Budsjett Regnskap Merforbruket skyldes økte driftsutgifter utover lønnsutgifter Problemstillinger Hva gjelder henvendelsene Henvendelsesgrunn Behandling under tvang Sen/feil diagnose/behandling Egenandel Helhetlig, omsorgsfull behandling Individuell plan Infeksjon/hygiene Info/medvirkning/samarbeid/samtykke Journalproblematikk Medisinering Oppfølging/utskrivning Oppførsel Pasientansvarlig lege Pasientskade/komplikasjon Rett til nødvendig helsehjelp Syketransport Taushetsplikt Valg av sykehus Vurdering/ behandlingsfrist Mangelfulle rutiner/systemsvikt Ventetid Henvisning Saksbehandling Annet Tabellen omfatter alle typer henvendelser (også kommunale helse- og sosialtjenester). Det kan registreres flere henvendelsesgrunner i samme sak. 9

12 Hvilken henvendelsesgrunn som registreres er basert på en skjønnsmessig vurdering, men har sitt utgangspunkt i pasientens subjektive oppfatning av saksforholdet. Det har vært en feilaktig oppfatning at samtlige henvendelser til Pasient- og brukerombudet er å betrakte som en klage på tjenesten. Dette er ikke riktig. Henvendelsene kan grovt sett deles i to hovedgrupper: Det rettes en form for misnøye/kritikk mot tjenesten/personellet. Det etterspørres råd/veiledning/informasjon av generell art eller konkret råd/veiledning/informasjon knyttet til egen eller pårørendes sak. Det er verd å merke seg at det ikke er store endringer i fordelingen av henvendelsesgrunner fra år til år Hovedkategorier av henvendelser Somatikk Psykiatri Rus/avhengighet Annet/ukjent 753 saker 83 saker 14 saker 44 saker POBO får forholdsvis svært få henvendelser knyttet til rusbehandling Hva gjorde POBO med henvendelsene Tiltak Antall Råd og veiledning 359 Råd og veiledning om NPE 62 Bistått overfor NPE/PSN 80 Oversendt fylkesmann/helsetilsyn 42 Muntlig dialog med behandlingsstad 110 Skriftlig dialog med behandlingssted 200 Møte med behandlingssted 12 Mottatt informasjon 26 Annet 13 Det kan være verd å merke seg at POBO har en eller annen form for kontakt med behandlingsstedet i over 1/3 av alle henvendelser/saker som mottas. POBO bistår ikke pasienter i selve erstatningsutmålingsprosessen etter at ansvarsgrunnlaget er avgjort. 10

13 2.3.6 Utadrettet virksomhet POBO driver også utstrakt utadrettet virksomhet som bl a: Foredrag og undervisning for interesseforeninger/pasientforeninger Mediakontakt Møter med tilsynsmyndighetene Møter med sykehusledelsen Deltagelse i sykehuset pasientsikkerhetsutvalg (PSU) 3.0 ÅRET SOM GIKK SÆRSKILTE ERFARINGER 3.1 Innledning Nedenfor gjengis noen eksempler/problemstillinger som POBO har vært involvert i det siste året. De temaene som tas opp er ikke nødvendigvis de som går igjen i henvendelsene, men er mer et uttrykk for hendelser som POBO har vært opptatt av og som antas å ha interesse. 3.2 Saker med aktuelle temaer Søknad om plass i sykehjem Pasient- og brukerombudet blir kontaktet av pårørende i forbindelse med at deres foreldre (eller andre slektninger) er i behov for et heldøgns omsorgstilbud i sykehjem. Ofte starter slike saker ved at pasienten tilbys en korttidsplass, gjerne i forbindelse med utskrivning fra sykehus. Pasienten får et økt omsorgsbehov etter sykehusoppholdet. Foruten rehabiliteringstilbud vil det ofte være aktuelt med heldøgns pleie og omsorg i hvert fall for en kortere periode. Behandlende avdeling ved sykehuset orienterer så kommunen om pasientens pleie- og oppfølgingsbehov etter utskrivningen. Mange pårørende melder om problemer i denne sammenheng. Særlig meldes det om problemer knyttet til pasienter som lett blir en svingdørspasient mellom korttidsopphold i sykehjem og pleie i eget hjem. En pårørende tok kontakt med POBO og oppplyste at pasienten til sammen hadde fire påfølgende vedtak om korttidsopphold etter å ha blitt behandlet for lårhalsbrudd på sykehuset (sak 2011/0400). Det ble klaget til POBO over at kommunen verken var villig til å innvilge eller behandle søknad om fast sykehjemplass. Ved henvendelse til kommunens avdeling for hjemmebaserte tjenester hadde man fått opplyst at: 11

14 det ikke var nødvendig å søke om fast plass i institusjon fordi man ikke ville innvilge dette. En av grunnene var at det ikke var ledige plasser å oppdrive. På vegne av pårørende tok så POBO kontakt med ansvarlig leder i kommunen som lovte å bistå med å søke om fast sykehjemplass. Kort tid etterpå tok pårørende kontakt med POBO. Man hadde blitt møtt med samme forklaring - nemlig at det ikke var nødvendig å søke, bl a fordi det ikke var plasser tilgjengelig. Det hadde igjen endt opp med en ny søknad om korttidsplass. POBO tok da opp saken skriftlig med kommunen og ba om en snarlig behandling av søknad om fast sykehjemplass. Avslutningsvis ble det bedt om en forklaring på hvorfor kommunen til stadighet ikke imøtekom pasient og pårørendes ønske om å søke om fast sykehjemplass. I kommunens svar til POBO het det bl a: Vi plikter å gi veiledning til pasienent og dennes nærmeste pårørende ved spørsmål om hjelp til f eks utfylling av søknader. Vi kan ikke avvise å gi slik hjelp med begrunnelse som fremkommer i brevet fra pasientombudet - at det ikke finnes plasser. POBO har hatt flere lignende henvendelser i rapport-året. Kommuner løser ofte plassproblemer med å innvilge korttidsplass for å vinne tid. Dette fører også til vegring i forhold til å bistå pasient og pårørende med å søke om fast plass, selv om dette er et uttrykt ønske. På denne måten reduseres samtidig pasientens rettssikkerhet ved at klagemuligheten over manglende tilbud i form av fast sykehjemplass svekkes. POBO har sett det som viktig å råde pasient og pårørende til om snarest mulig å søke om fast plass i de tilfeller der dette er ønskelig, og på denne måten ha rett til et vedtak som eventuelt kan påklages. POBOs inntrykk er at det i saker som er nevnt ovenfor som regel er meget gode grunner tilstede for å søke om fast sykehjemplass. POBO tok også opp lignende forhold i sin årsmeldingen for 2010, pkt Problemstillingen er altså fortsatt i høy grad aktuell Feil i pasientjournaler konsekvenser POBO erfarer at pasienter i større grad enn tidligere er opptatt av at pasientjournalen inneholder riktige faktiske opplysninger. De ønsker bistand til å få rettet og slettet opplysninger de mener er feilaktige, misvisende, mangelfulle, belastende eller unødvendige, se helsepersonelloven 42 og 43. Faktiske feil i en pasientjournal kan i visse tilfeller få uønskede og unødvendige konsekvenser for pasienten. En mann ble innlagt på psykiatrisk avdeling med diagnosene tilpasningsforstyrrelser og adferdsforstyrrelser. Ved utskrivelsen tre dager senere ble det sendt bekymringsmelding til fylkesmannen om at vedrørende ikke oppfylte kravet til førerkort. Begrunnelsen for meldingen var i hovedsak vurdert på faktiske opplysninger i epikrisen om mannens 12

15 alkoholproblemer. I brevet til fylkesmannen ble dette til følgende formulering: Vedkommende misbruker alkohol. Bl a var det i epikrisen opplyst at han hadde kjent alkohol-avhengighet over mange år, at han nå var alkohol-avhengig, og at han hadde drukket tett før innleggelsen. Mannen benektet disse opplysningene og formuleringene og krevde dem rettet og slettet. Etter å ha klaget til sykehuset og senere til helsetilsynet, fikk mannen fullt medhold i sine krav om retting og sletting i pasientjournalen/epikrisen. Hans forhold til alkohol fremsto etter rettelsene som moderate og nærmest normale. Han ba om POBO s bistand til å ta opp saken vedrørende inndragningen av førerkortet. I et brev til fylkesmannen uttalte POBO følgende: X hadde flere innsigelser mot de journalførte opplysningene om hans forhold til alkohol. Den rettede epikrisen gir nå et helt annet bilde av dette. X mener nå at det må fastslås og godtas at hans misbruk av alkohol ligger mange år tilbake i tid. Faktagrunnlaget for fylkesmannens vurdering til politiet er altså vesentlig endret. X mener derfor at grunnlaget for å konkludere med at han ikke oppfyller kravene i førerkortforskriften nå har falt bort. X ber om at fylkesmannen revurderer saken snarest slik at han får tilbake retten til å inneha førerkort. Etter at mannen fremla en fersk legeattest, bestemte fylkesmannen at han kunne få tilbake førerkortet. (Sak 2010/0335). Sykehuset Østfold HF har i 2011 trykket en revidert informasjonsbrosjyre om retten til innsyn, retting og sletting i pasientjournalen Retten til sykehusbehandling i utlandet I pasientrettighetslovens 2-1, 5.ledd heter det: Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, fordi det ikke finnes et adekvat tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er fastsatt etter annet ledd. Det er en kjensgjerning at listen for å få tilkjent behandling i utlandet ligger meget høyt. Dette har også blitt kritisert fra flere hold. I årsmeldingen for 2010 tok POBO opp en sak vedrørende en pasient som på eget initiativ og for egen regning lot seg operere på en klinikk i Sverige (sak 10/0009). Pasienten hadde fått avslag fra så vel helseforetakets kontor for sykehusbehandling i utlandet, samt fra klageinstansen. Saken gjaldt spesialisert håndkirurgi. Hovedproblemet i denne saken var at eksperter på denne type skader ikke kunne enes i kompetansespørsmålet. De spesialister pasienten hadde kontakt med var klare på at de 13

16 ikke var kompetente til å utføre det ønskede inngrepet. Imidlertid fremsto en spesialist på området med et noe annerledes syn på dette. I litt diffuse vendinger uttalte han at forsvarlig behandling/inngrep i Norge var mulig stikk i strid med det flere andre spesialister hadde uttalt. Pasienten ble operert i 2008 med godt resultat på klinikken i Sverige. POBO tok på vegne av pasienten saken opp på nytt med utenlandskontoret og begjærte gjenopptakelse på det grunnlag at tidligere avgjørelser var basert på feil fakta. Klage ble fremmet for Sivilombudsmannen. Etter dette besluttet kontoret for sykehusbehandling i utlandet å ta saken opp til ny behandling, men avslo søknaden i vedtak fattet i april På vegne av pasienten klaget POBO over avslaget. Avslaget var i hovedsak begrunnet med at det på angjeldende tidspunkt i hvert fall fantes et adekvat behandlingstilbud på en avdeling ved Haukeland sykehus. I klagen ble det vist til at dette tilbudet ikke på noe tidspunkt ble bekjentgjort for pasienten, og også fremsto som totalt ukjent ved Oslo universitetssykehus som pasienten tidligere hadde forholdt seg til. Det ble videre hevdet at en konsekvens av vedtaket var at det er opp til pasienten selv på egen hånd å spore opp medisinsk spisskompetanse, og at det å stille slike krav til pasienten var hårreisende siden behandlingstilbudet kun var kjent innenfor en snever krets på et sykehus i en annen helseregion enn den pasienten hadde forholdt seg til. Utenlandskontoret ga deretter pasienten etter en helhetsvurdering - medhold i klagen slik at han fikk refundert utgifter til operasjon i Sverige, samt reiseutgifter i denne forbindelse (til sammen ca. kr ,-). Det tok ca. fire år fra første søknad om dekning av utgifter til utenlandsbehandling ble sendt inn og frem til endelig medholdsvedtaket forelå Pårørendes rett til å gi og få opplysninger fra helsevesenet Pårørende har i utgangspunktet ingen automatisk rett til å få opplysninger fra hjelpeapparatet om pasienter/brukere. Ofte ønsker pårørende å komme i dialog med hjelpeapparatet for å kunne bidra til gode og hensiktsmessigeløsninger/tiltak. I denne sammenhengen ønsker de derfor også å kunne komme i dialog med implisert/behandlende helsepersonell. Pasientrettighetsloven har for øvrig egne regler for pårørendes rett til informasjon (se lovens 3-3). Pasient- og brukerombudet blir kontaktet av pårørende som melder om store problemer med å komme i kontakt med helsepersonellet og med å få ønsket informasjon. Det er i første rekke helsepersonellets taushetsplikt som er til hinder for dette. Så lenge pasienten ikke har gitt fullmakt til den pårørende eller på annen måte har samtykket i at det gis informasjon, vil helsepersonellet i utgangspunktet være bundet av taushetsplikten. Dette betyr imidlertid ikke at all form for kommunikasjon mellom pårørende og helsepersonell er avskåret: En kvinne (A) henvendte seg til POBO med en sterk bekymring for helsetilstanden til to nære familiemedlemmer (B og C). Hun hadde ved flere anledninger forsøkt å komme i 14

17 dialog med kommunens helsepersonell uten hell. Hun mente at hun hadde viktige opplysninger å komme med, opplysninger som hun mente var vesentlige for forståelse av pasientenes helsetilstand, og for vurderingen av egnede behandlingstiltak. I sin fortvilelse sendte hun et brev til helseansvarlig i angjeldende kommune med kopi til POBO. POBO tilskrev den helseansvarlige og uttalte: Pasient- og brukerombudet er av den oppfatning at de opplysninger som fremkommer i brevet fra A er egnet til å vekke bekymring for helsetilstanden til B og C. Vi anmoder derfor om at ansvarlige i kommunen tar opplysningene i brevet til etterretning, og at man foretar nødvendige skritt i forhold til å yte hjelp i form av nødvendige helse- og sosialtjenester til de omtalte personer. Særlig synes koordineringen av tjenester å fremstå som sentrale i denne saken. POBO mottok kopi av svarbrevet som helseansvarlig sendte til A der det bl a ble uttalt følgende: Det er positivt når du som pårørende henvender deg når du opplever kritikkverdige forhold i helsetjenesten. Slike henvendelser tar vi alltid alvorlig og bruker det i vårt forbedringsarbeid, og jeg forstår din frustrasjon i forhold til oppfølgingen av B og C....Det arbeides nå for å få til et bedre samarbeid mellom de ulike instanser, og det skal avholdes et samarbeidsmøte Jeg opplever at våre hjelpeinstanser nå samarbeider bedre slik at B og C kan få en bedre og mer samordnet tjeneste. Undertegnede skal følge opp dette videre. Skulle du ha behov, er du velkommen til å ta kontakt med meg. (sak 2011/0751) En slik håndtering av en bekymringshenvendelse fra en pårørende karakteriserer POBO som ryddig og profesjonell Søknad om kommunale helse- og omsorgstjenester - kommunens behandling og klage til fylkesmannen Enhver som mener å ha behov har rett til å søke om helse- og omsorgstjenester fra kommunen. En av disse tjenestene er brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Her oppsummeres en sak som viser at veien fram til vedtak i slike saker kan bli lang og kronglete: En kvinne henvendte seg til POBO for bistand i forbindelse med en søknad om BPA. Hun hadde fra tidligere et vedtak på støttekontakt på inntil fem timer pr uke. Hun ønsket nå en bedre og utvidet ordning og søkte derfor kommunen om brukerstyrt personlig assistent. Søknaden var godt begrunnet, bl a med medisinske opplysninger som underbygget behovet for et slikt tiltak. I kommunens vedtak het det bl a: Søker ser behov for mer hjelp i hverdagen, både hjelp til praktiske oppgaver og følge til sosiale aktiviteter. Hun søker nå brukerstyrt personlig assistent. 15

18 Behovet var altså både praktisk og sosialt relatert, og ville etter kvinnens mening best la seg løse ved opprettelse av en BPA-ordning. Kommunens behandling av søknaden resulterte så i et nytt vedtak der støttekontaktordningen ble utvidet fra 5 til 7,5 timer pr uke, uten at hennes behov for BPA ble drøftet nærmere. Hun klaget på vedtaket og viste i denne forbindelse til at det var en BPA-ordning hun faktisk hadde søkt om. Kommunen behandlet klagen og fattet vedtak om 10 støttekontakttimer pr uke. I vedtaket var kvinnens behov for BPA fortsatt ikke tatt opp til nærmere vurdering. Kvinnen ba om bistand fra POBO til å påklage avslaget på søknad om BPA til fylkesmannen. POBO avsluttet klageskrivet til fylkesmannen slik: A har søkt om BPA. Søknaden er avslått gjennom vedtak av.hun har påklaget avslagsvedtaket til kommunen som i sitt vedtak av har foretatt en utvidelse av gjeldende støttekontaktordning. A ber nå om fylkesmannens behandling av klagen. I et brev til kommunen uttalte så fylkesmannen: Fylkesmannen oppfatter situasjonen slik at det er søkt om støttekontakt, og at dette ble innvilget med 7,5 timer i uka Etter klage har kommunen behandlet saken på nytt og har økt tjenesten til 10 timer i uka. Dette innebærer at søker har fått et nytt vedtak som kan påklages. Klagen på det nye vedtaket oversendes med dette til kommunen som rette instans.(!). Etter det POBO forstår innfører her fylkesmannen en ny og uhjemlet praksis som tilsier at dersom en bruker klager på et vedtak, får et annet vedtak med et annet (utvidet) innhold, er dette å anse som et nytt vedtak som igjen må påklages til kommunen - selv om det siste vedtaket ikke er det brukeren opprinnelig har søkt om. POBO tilskrev så kommunen og uttalte bl a at: Uten nærmere å gå inn på fylkesmannens håndtering av saken.., presiseres det igjen at det er brukerstyrt personlig assistent (BPA) hun har søkt om og fortsatt søker. Jeg ber om at kommunen tar søknaden om BPA opp til behandling og at det snarest mulig fattes vedtak i saken. En drøy måned senere fattet endelig kommunen vedtak om BPA. Kvinnen ble da innvilget BPA med inntil 10 timer pr uke og var tilfreds med det. Det tok i overkant av fire måneder fra søknad ble sendt inn til kommunen til endelig vedtak om BPA forelå. (Sak 2011/0638) 16

19 3.2.6 Fastlegeordningen Enhver kommune er forpliktet til å opprette et nødvendig antall fastlegehjemler for å kunne dekke befolkningens behov for kommunale legetjenester. Høsten 2011 fikk POBO noen henvendelser fra pasienter i Halden kommune som opplyste at det ikke var ledige fastleger i kommunen. NAV s oversikt over fastleger og tilgjengelighet bekreftet det samme. POBO henvendte seg til NAV s fastlegetelefon og fikk der opplyst at de også hadde henvendelser om dette. På spørsmål om hvilke råd pasientene da fikk fra NAV, ble det opplyst at sånn var det. Man fikk henvende seg til kommunen sentralt. I eget brev til kommunen forela POBO problemstillingen. I et pasientrettighetsperspektiv anså POBO at retten til fastlege og retten til å bytte fastlege var et viktig prinsipp som pasientene i dette tilfelle var avskåret fra å benytte seg av. Dette er også et prinsipp som foreslås ytterligere presisert i forslag til ny fastlegeforskrift i I svaret fra kommunens helsesjef ble mangelen på fastlegehjemler bekreftet. I flg kommunens helse- og omsorgsplan var det bestemt at når antall ledige fastlegeplasser falt til under 500 skal det igangsettes en prosess for å opprette ny fastlegehjemmel. Dette arbeidet ble forsinket samtidig som antall ledige fastlegeplasser fortsatte å minke, en tendens som bare fortsatte utover i året. Ny fastlegeavtale antas å være på plass i løpet av første kvartal For å unngå at samme problem oppstår igjen har kommunen nå fremmet sak til politisk nivå med forslag om opprettelse av enda en ny fastlegehjemmel, (Sak 11/0711) Denne saken viser hvor viktig det er å være proaktiv i planlegging og forvaltning av fastlegetilbudet til befolkningen Lange ventetider på Oslo universitetssykehus selv for rettighetspasientene Lange ventetider på Oslo universitetssykehus selv for rettighetspasientene. POBO fikk i løpet av årets første måneder urovekkende mange henvendelser fra alvorlig syke pasienter som ventet i uvisshet på operasjon eller annen nødvendig behandling ved Oslo universitetssykehus. Henvendelsene gjaldt spesielt Nevrokirurgisk avdeling. I løpet av året mottok POBO i alt 12 henvendelser vedrørende Nevrokirurgisk avdeling. I tillegg kom det også flere henvendelser fra andre avdelinger ved Oslo universitetssykehus, som Urologisk, Onkologisk, Øre-Nese-Hals, Plastisk-kirurgisk, Barnerevmatologisk, Nevrologisk og Ortopedisk avdeling. To pasienter som uavhengig av hverandre kontaktet POBO hadde begge ventet i

20 måneder på kirurgisk behandling av nervesmerter i ansiktet (trigenimus-nevralgi). Pasientene kunne fortelle om ulidelige smerter og redusert funksjonsnivå. Begge var muntlig blitt lovet operasjon innen 3 måneder. På POBO s anmodning til sykehuset fikk pasientene innkalling til innleggelse og behandling kort tid etter (sak 11/0070 og Sak 11/0335). En pasient ventet på time til en spesiell undersøkelse av hodet, som han ble forespeilet da han var til poliklinisk vurdering tre måneder tidligere. Han følte seg dårlig og kontaktet POBO da han ikke visste når han ville få undersøkelsen, samtidig som han følte seg ute av stand til å vente mer. POBO bisto pasienten og fikk avklart dato for undersøkelse (sak 11/0253). Tre pasienter som alle ventet på ulike operasjoner i nakke og rygg tok hver for seg kontakt med POBO. Alle var fortvilet fordi de ikke hadde fått dato for operasjon selv mange måneder etter den polikliniske vurderingen. Den ene hadde ventet i over ett år. Alle hadde ventet i mer enn fem måneder. Også disse pasientene fikk snarlig dato for behandling etter bistand fra POBO. (Sak 11/0153, sak 11/250 og sak 11/0258). I svarene som etter hvert kom fra Nevrokirurgisk avdeling fremkom at avdelingen hadde svært mangelfulle rutiner for vurdering og prioritering av pasienter. Avdelingen erkjente en rekke formelle feil i håndteringen av pasienten fra mottatt henvisning frem til avklaring og planlagt gjennomføring av behandling. I de fem ovennevnte sakene var alle pasientene rettighetspasienter, som i utgangspunktet hadde krav på en behandlingsfrist, men som i stedet ble overlatt til å vente i uvisshet. POBO opplevde situasjonen så urovekkende at sakene samlet ble oversendt til Helsetilsynet i Oslo og Akershus. POBO fikk også henvendelser fra fortvilte pasienter som ventet i uvisshet på behandling ved andre avdelinger på Oslo universitetssykehus. Det gjaldt avdelinger ved både Rikshospitalet, Ullevål og Radiumhospitalet. POBO ble kontaktet av en pasient med prostatakreft som ventet på operasjon på Radiumhospitalet. Han hadde fått påvist økt aggressivitet i kreftsykdommen, men foreløpig ingen spredning. Pasienten fikk ved poliklinisk kontroll inntrykk av at det hastet med operasjon, men hadde etter to måneder ennå ikke fått dato for operasjon. Pasienten fryktet at han ikke skulle få behandling før det var for sent. POBO tok i denne saken direkte kontakt med sykehuset for å avklare situasjonen raskest mulig. Pasienten fikk operasjonsdato samme måned. (Sak 11/0512). En pasient ble henvist til øre-nese-hals-avdelingen ved Rikshospitalet for vurdering av en øreoperasjon. Pasienten fikk aldri noe skriftlig svar på denne henvisningen, men begynte selv å ringe for å undersøke hvor saken sto. Pasienten fikk da beskjed om at hun måtte undersøkes i god tid før eventuell operasjon, og at det kunne ta lang tid før 18