Kristofer Huslid. Løytnant i H.M. Kongens Garde. 9.april og tiden deretter

Transkript

1 Kristofer Huslid Løytnant i H.M. Kongens Garde 9.april og tiden deretter 1

2 En Gardeoffisers beretning om sin 9.april 1940, i offentlig tjeneste 1940/41, flukten til England og den første tid etter hjemkomsten Innledning Vi nordmenn i hvert fall vi som har levd en stund - blir aldri helt ferdig med krigen. Den 9.april 1940 var jeg 10 år og min far - Kristofer Huslid - var 44 år. Han var løytnant og tjenestegjorde i H.M. Kongens Garden. Han hadde en uvanlig tjeneste under selve invasjonen og også i de påfølgende måneder i "Gardens vakttjeneste" og annen offentlig tjeneste. I 1941 kom han seg over til England og var der resten av krigen - i Hærens tjeneste. Under krigen tok han ofte ned notater om hva som hente, om rykter som gikk omkring og observasjoner han gjorde seg. I perioder i London skrev han dagbok. Etter krigen fortsatte han som kaptein og intendant i H.M.Kongens Garde til han gikk av som pensjonist. Etter tjenesten i Garden arbeidet han i flere år i Riksrevisjonen. Han døde i en alder av 85 år. I 1961/62 - etter påtrykk fra familie og venner - samlet han sammen sine notater og dagbøker og skrev ned det han husket om hendelser, rykter og observasjoner. Jeg har kopiert alt i hans språkdrakt, men har redigert materialet en del. Et lite sammendrag følger: Mine 9.april opplevelser og i offentlig tjeneste 1940/41 (side 6) I første avsnitt beskriver han hvorledes han opplevde Gardesjefens ordregiving på formiddagen den 9.april. Min fars nærmeste sjef- kaptein Winsnes - var nazist og ble også Quislings adjutant med kontor i Stortinget fra 10.april. Gardesjefen oberstløytnant Graff Wang - hadde satt ut gardister som vaktsoldater sammen med tyske vaktposter både i Stortinget og på Continental hotell der flere tyske offiserer hadde etablert seg. Kapittelet inkludere også min fars tjeneste i offentlig tjeneste under okkupasjons årene 1940/41 og noen Notater henvist til i teksten. Se side 15. Planlegging og overfarten til England (side 20) I 1941 planla han en rømning sammen med kollegaer. Han beskriver hvorledes dette ble gjort. Det ble en dramatisk avgang med båt fra Askvoll over Nordsjøen til Shetland. De kom av gårde 1.september, men på grunn av storm måtte de snu, ikke uten vanskeligheter for å komme på land igjen. De kom seg endelig av gårde 4.september og brukte ca 30 timer over Nordsjøen. Nordsjøfarten er beskrevet i boken Englandsfarten av Ragnar Ulstein. Mottakelsen (internering) og registreringen i England er beskrevet bl. a. møte med general Fleischer som hadde vært kompanisjef i Garden. I ventetiden på å få noe å gjøre (10. september 1.oktober) ble det mye sightseeing i London for en som aldri hadde vært der tidligere. Tiden i Skottland som rekrutt opplærer (side 32 ) I perioden 1.oktober 1941 til 15.februar 1943 tjenestegjorde han i Skottland og deltok i rekruttskoleopplæring av flyktninger som kom direkte fra Norge. Rekrutter var også 2

3 hvalfanger og gruvearbeidere fra Svalbard. Det var ikke lett å starte opp et nytt kompani. Den 3.august fylte Kong Håkon 70 år og han fikk permisjon til London for å delta i begivenheten. Avsnittet inneholder mange detaljer om omplassering av personer, etablering av Bergkompanier, hesteavdeling og kvinnekorps av norske jenter i U.K. Han omtaler det forhold som oppstod da det kom færre og færre menige over fra Norge. Det var stort sett bare offiserer som kom. Han sier: Det var i det hele tatt ikke så lite intriger, spørsmål og kamp om prestisje, grader og stillinger blant de høyere offiserer. Tjeneste ved det norske Vaktkompani i London (side 42) Fra 15.februar 1943 og til krigen var slutt tjenestegjorde han i London som sjef for Den norske Vaktavdeling. Dette var en periode med mye bombing med V1 og V2 og han gir en ganske detaljert beskrivelse om livet generelt på den tid i London. V-2 bombingen fortsatte utover i Det var nære på flere ganger! Mange omkom i bombeangrepene - også nordmenn. Det ble en meget aktiv bombing av London i de dager da invasjonen i Normandie pågikk. Dagboknotater fra maidagene 1945 gir et godt inntrykk av stemningen i London på den tid. Og så følger kampen om å komme hjem til Norge. Alle ville være først og min far kom tilbake til Norge i juni 1945 Hjemreisen og tiden etterpå (side 50) I dette avsnitt beskriver han hjemkomsten og litt om hvorledes de hjemvendte militære ble omtalt og behandlet. Det var nok en viss gnisning mellom de forskjellige befalsgrupper når det gjaldt besettelse av stillinger i det nye Forsvar; de som hadde vært hjemme i Norge under krigen, de som hadde vært krigsfanger og de som hadde vært i England. Han kom i tjeneste som kompanisjef i en vaktbataljon på Voss den 11. juli 1945 og hadde ikke mye å berette om sin vakttjeneste på tyske barakker og ammunisjonslager. Fra 1.april 1946 ble han ansatt som kaptein og intendant i Garden. Rykter under krigen (side 53) Under okkupasjonen gikk det alltid mange rykter og i dette avsnitt er det inkludert flere av disse rykter som folket delvis trodde på. Eks 1: Ca en uke etter invasjonen het det at kronprins Olav var på vei mot Oslo i spissen for en styrke på norske soldater mot tyskerne. Eks 2:Ved det engelske angrepet på Svolvær ble to tyske offiserer funnet i sine senger på hotellet. Med pistol ble de truet til å stå opp og kle på seg, men bare på overkroppen. De engelske undersøkte bagasjen deres og fant bl.a. sølvrevskinn. Med sølvrenskinn om halsen og i dette antrekk ble de truet gjennom gaten til skipet og ble truet til å synge: Wir gehen gegen Engeland. Tanker nå etterpå som kan være verd å nevne ( side 56) I dette avsnitt har min far skrevet om løst og fast og det inneholder nok en del subjektive tanker og meninger. Han var særlig kritisk til krigsoppgjøret og hvorledes offiserer ble plassert i det nye forsvaret. Men det er meget trolig at han ikke var alene med sine betraktninger på den tid. Vedlegg 1: Militære undersøkelseskommisjon av 1946 (side 64) Etter å ha lest min fars beretninger fant jeg det interessant å studere den offisielle redegjørelse om Gardens disposisjoner den 9.april Jeg har inkludert de relevante informasjoner om 3

4 Garden som kan leses i: Rapport fra den militære undersøkelseskommisjon av 1946 avgitt mai Vedlegg 2: Min fars kommentarer til boken Det utrolige døgnet (side 67) I 1977 utkom Bjørn Bjørnsens bok Det utrolige døgnet. Boken ble til dels slaktet av pressen da den inneholdt mye som kanskje ikke var god latin. Jeg ba min far om å lese boken og gi meg sine synspunkter på det som ble fortalt episoder som han selv hadde opplevd. Han sier bl.a. BB s bok må sees å være et motstykke til de tidligere bøker og rapporter fra krigshandlingene. Men han tar sitt utgangspunkt fra det lavere miljø fra sivilbefolkningen og de meniges oppfatning. Litt mye folkesnakk kanskje,men likevel berettiget. I motsetning til det som er skrevet tidligere blir hovedintrykket av BB s bok at det hersket uvisshet og virvar hvor ingen ordrer eller planer forelå. En parodi på ordnet krigføring og motstand! Alt skyldes på offiserene og den militære ledelse. Regjeringen og partifolk har den rette oppfatning! Norge var et splittet folk med to politiske fronter i strid mot hverandre. Når en leser dette i dag må en huske at dette ble skrevet under krigen og i årene like etter krigen. Det er observasjoner som ble gjort av en løytnant som var opplært til å være lojal mot øvrigheten og de høyere offiserer - som han ofte refererer til! Det ble skrevet etter sterk oppfordring av familien og de aller nærmeste venner og bekjente av min far. Vi er fremdeles flere i familien som kanskje har glemt mye av det okkupasjon betydde for en nær slektning. Kanskje også noen av mine venner og bekjente vil finne interesse i det som virkelig hente med hensyn til observasjoner, rykter, og meninger blant folk generelt i de dager. Oslo september 2012 Vennlig hilsen Kjell Huslid khusli@online.no Far og sønn 4

5 Krigserindringer Det er litt lenge siden nå og jeg hadde ikke tenkt å bry meg med det. Men da noen har bedt meg om det, vil jeg forsøke å samle alt som jeg skrev da og beskrive forholdene så som jeg opplevde de under krigen. Jeg skrev ikke direkte dagbok (unntatt en del under oppholdet i UK). Men jeg skrev det ned en tid etterpå og det tør være like pålitelig som om det hadde vært skrevet i dagbokstil. Enkelte ting og enkelte kommentarer er som det går frem av ordlyden og sammenhengen, skrevet nå i 1967/68 og må ansees der etter da det er så lett å bedømme og dømme når en kan være etterpåklok. Da det meste er nedskrevet på den tid, kan det være interessant å merke hvorledes folk tenkte og mente da. En kan si det var tre slags mennesker (meninger). De som var for det nye styret NS folk. De som var imot. De var vel den største gruppen. De som spilte på den vinnende hest (det var ikke få). Mon tro om ikke den siste gruppen hadde vist seg å være den største hvis tyskerne hadde vunnet krigen. Kristofer Huslid 5

6 Min 9.april opplevelse og i offentlig tjeneste i årene 1940/41 Jeg tjenestegjorde som troppssjef i Garden, Oslo fra I 1940 var jeg i tjeneste ved 2.Gardekompani og sjef for 2.tropp. Kompaniet hadde ligget i rekruttskole på Jørstadmoen i 1 1/2 måned og var flyttet inn i gardekasernen på Majorstuen i Oslo fra 15.mars Som vanlig ved slik innflytting til Oslo fra opphold på moen, var det svært mye sykdom og forkjølelse blant rekruttene i denne tid. Krigen mellom Tyskland og Vestmaktene hadde pågått i rolig tempo i over et halvt år. Krigsepisoder i Nordsjøen, Skagerrak og langs norskekysten inntraff til stadighet både til sjøs og i luften. Om kvelden den 8.april da jeg var på vei hjem etter et møte angående Sogn og Fjordanekvelden som var avholdt lørdagen forut ble det flyalarm og mørklegging av Oslo. Da jeg kom til Grensen for å ta trikken hjem fra Stortorget - uten å ane at dette var begynnelsen av krigen i Norge ble jeg stående ved Vår Frelses kirke i nesten to timer før jeg kom meg hjem til Sinsen. Jeg trodde ikke dette var noe alvorlig, men at det skrev seg fra luftkamper utenfor kysten og at fremmede fly ble drevet inn over norsk territorium. Det hadde vært meldinger tidligere på dagen om krigshandlinger mellom tyske og engelske styrker i Skagerrak og Nordsjøen. Om morgenen den 9.april begynte flyalarmen igjen ved 5-tiden. Jeg stod opp og begynte å gjøre meg i stand til å møte i Garden. Imidlertid kom Gardens bil for å hente meg samt løytnant Fritsvold som bodde like ved. Da jeg kom til kasernen ble jeg gjort kjent med at tyske stridskrefter hadde gått i land i Norge bl.a. på Fornebu. Kompaniet skulle rykke ut og vi tok til å levere ut de forskjellige ting for å gjøre kompaniet kampklart. Utleveringen gikk sent. Først utlevering av maskingeværer for skarp ammunisjon samt opplading av mg-magasiner. Deretter utlevering av vanlige skarpskytingsgevær med notering av geværnummer. Så 100 skarpe skudd per mann, videre gassmaske og reserveproviant. Istedenfor å sette ammunisjonsbrettene ut å la gardisten ta det de skulle ha likeså med de andre tingene ble det knuslet og tellet opp nøyaktig. Kompaniet var ikke fulltallig p.gr. av sykdom. Det ble oppsatt med tre tropper istedenfor 4 og det ble gitt ordre om å ta nummer fortegnelse over de gardister som var med ca 75 mann. Under utleveringen ble vi til stadighet forstyrret av fly som fløy over oss så vi måtte til stadighet gå i tilfluktsrommene i kjelleren hvor det var vanskelig å arbeide. Jeg tror ikke vi kom av gårde før kl ca 10: Det siste var oppstilling for Gardesjefen med presenter gevær og hvor han på sin vanlige langtrekkende måte ga oss noen ord med på veien. Vi ble kjørt ut i tre Schøienbusser. I den første - løytnant Løvhaug (Se Note 1 side 18 ) med 1.tropp. I den andre kom jeg med 2.tropp og med sersjant Førsund som nestkommanderende. I denne bussen fulgte dessuten kompanisjefen kaptein Winsnes, nestkommanderende ved kompaniet løytnant Stienessen samt Gardens lege kaptein dr.florelius. I buss 3. løytnant Lilleengen, nestkommanderende sersjant Paulsen med 3.tropp. Vi kjørte over Røa til Øvrevoll hvor vi på begge sider av veien i skogen gjorde klar for kamp. Kompanisjefens ordre var omtrent følgende: Det er landet en del fly tyske fly og et ukjent antall tropper ved Fornebu. Vi skal rykke sydover langs veien og om mulig helt frem til Fornebu og hindre at tyskerne brer seg videre. 6

7 Vi skal hindre at tyskerne går over broen ved Lysaker samt over Lysaker elven ved Jar stasjon. Forsiktig fremrykning på grunn av fly. Vi skal ikke søke kamp hvis det kan unngås. Skyting kun hvis det er helt nødvendig. 1.tropp spiss. Deretter troppene i nr. orden. Kompani sjefen følger mellom spissen og den øvrige styrke. Spissen skulle stanse og gi melding når de fikk føling med tyskerne. Vi var meget utsatt for fly under framrykningen. Vi søkte å skule oss, men det var ikke vanskelig for flyene å se oss, for de var helt nede tett over tretoppene. Ved Jar ble 3.tropp (løytnant Lilleengen) sendt over elva og frem på østsiden av denne. Like etter ble det gjort holdt og spissen og en mengde sivile meldte at tyskerne hadde besatt Lysaker med mitraljøse i alle retninger. Det ble også sagt at tyske tropper var på vei mot Oslo langs Drammensveien. 1.tropp (spissen) var da kommet nesten ned til Lysaker. På veien sydover mot Jar kom det en sportskledd sivil mann ut fra sin villa han hadde ryggsekk og sitt private gevær. Han meldte seg til tjeneste og ville være med. Jeg bad ham melde seg ved sin egen militære avdeling. Han tilhørte ingen bestemt avdeling, sa han. Jeg sendte ham så til kompanistaben og der ble han visst benyttet som ordonnans. Jeg fikk nå ordre om med 2.tropp å rykke ut til høyre og sikre på de tilstøtende veier og besette høydedraget der. Jeg skulle ikke rykke lengre frem enn til en kraftlinje som gikk østvest. Alle fire lag ble plassert i stillinger. Lagførerne og gardistene ellers var helt rolige og oppførte seg som om de var ute på en vanlig øvelse. De ville helst få rykke litt lengre frem for å få bedre oversikt og skuddfelt. Her ble vi så liggende. Det var også tett villastrøk og folk gikk frem og tilbake. De tyske flyene kretset frem og tilbake over oss og rettet sine mitraljøser mot oss. Smågutter og andre sivile spurte om vi ikke skulle gå på tyskerne. (Note 2 side 18) Et fly var styrtet ca.500 meter lengre vest, men vi kom ikke så langt ut. Noen gutter kom med en motorsykkel til kompanistaben - den hadde de stjålet fra de tyske styrker, sa de. Sammen med noen gardister gikk jeg frem til en høyde noen hundre meter lengre fremme foran våre stillinger. Her fra kunne jeg se hele flyplassen og kunne telle ca 40 fly på bakken og ca. 200 mann som stod oppstilt i nokså tett formasjon. Avstanden anslo jeg til ca 1000 m. Jeg tenkte å dra troppen frem dit. Dette kom ikke til utførelse, for da jeg kom tilbake til våre stillinger kom det ordre om at kompaniet skulle rykke inn og samles ved Jar stasjon og at krigssituasjonen var opphørt. Nestkommanderende løytnant Stinessen fikk nå ordre om å marsjere kompaniet tilbake til kasernen. På veien mot Smestad hørte vi kraftige drønn av bombing og vi så flere fly høyt oppe. Det var da tyskerne bombet omkring Frøensjordet og Gaustad. Løytnant Stinessen førte så kompaniet i nærmeste skogområde og ringte til kasernen om nærmere ordre, men fikk av kompanisjefen ordre om å marsjere direkte til kasernen. Ved tilbakekomsten roste kp.sjefen gardistene for å ha gått pent under fremrykningen. Ammunisjonen ble omhyggelig innsamlet og innlevert Men vi skulle jo ikke åpne ild før etter nærmere ordre fra vår kompanisjef. Det ville vel også ha vært temmelig uansvarlig for oss å åpne ild her i tette villastrøket, og hvor tyskerne øyeblikkelig ville ha svart med bombe og beskyte strøket. Det bodde fullt av sivile i alle hus og mange skuelystne var ute på veier og gater. De ante nok ikke rekkevidden av en slik handling. 7

8 Vi visste at kompanisjefen kaptein Winsnes - var NS. Men dette var jo ikke noe unormalt. NS var jo et lovlig politisk parti. Kompanisjefen fikk nok sin ordre fra sin sjef og han kan vel ikke nettopp kritiseres for sin adferd denne dagen. Det var nok verre senere. 3. Gardekopani skulle dimittere den 9.april og hadde innlevert sine militære effekter. De måtte begynne å levere ut igjen og kom således ennå senere av gårde enn vi. De kom til Smedstad og ble liggende i stilling der. Foruten denne styrke var det også et kompani (kapt.seim) som var sendt ned fra sin nøytralitetsvakt på Trandum (tilhørte I.R.5) Kompaniet stod litt sør for Røa. Dessuten var det et luftbatteri plassert i området et sted og det het seg at siktet var i ustand uten at jeg kan forklare det nærmere. (Batteriet hadde vel flere kanoner og det var vel ikke alle som var ubrukelig) Gardesjefen obersløytnant Graff Wang - hadde kommandoen over styrken. Ut over dagen møtte det opp en hel del soldater og befal i Gardekasernen som ikke kunne møte på den plass de skulle. Disse fikk utlevert uniform, utrustning og våpen. De lå i gymnastikksalen på gardekasernen i tillegg var ca 50 mann av 4.gardekopani på de forskjellige vakter i Oslo. I alt kan det vel sies at styrken som var på kasernen den ettermiddag var ca 350 mann. Gardesjefen hadde en gardeoppstilling noen dager etter hvor han redegjorde for sine disposisjoner den 9.april. Jeg og flere med meg stusset nok litt da vi kjørte ut av kasernen den morgenen og tok veien om Røa og Jar for å stoppe tyskernes marsj mot Oslo. Det var jo en omvei og tyskerne tok den direkte og korteste veg Drammensveien. Men vi reflekterte ikke over det den gangen og regnet vel med at andre styrker var sendt der. Senere da krigsdisposisjonene kom i søkelyset og nå i skrivende øyeblikk, er det umulig å forstå at det ble disponert slik. Det ble nå også reist sterk kritikk mot de militære befalingsmenn bl.a. gardesjefen som hadde ansvaret for styrkenes plassering. Det var nemlig en ubetydelig styrke av Luftforsvaret som befant seg ved Drammensveien da tyskerne kom og disse kunne ingen motstand gjøre da de ikke fikk noen støtte bakfra. Gardesjefen, som var så sterk i sin kritikk mot befal som foretok mindre heldige fremrykninger og disposisjoner under øvelser, han gjorde denne dagen en manøver som vel må sies å være under all kritikk. Han hadde da også de største vanskeligheter etter frigjøringen til å forklare sitt forhold. Det var bare så vidt det ikke gikk galt. Han var da falt for aldergrensen og var pensjonist. Alt befal og gardister lå på kasernen denne natten og de følgende dager og netter. Mann og mann imellom ble det snakket og diskutert om å dra av gårde og slutte seg til de styrker som vi hørte hadde dannet seg oppe i Nordmarka og andre steder. En av befalene var på kontoret til gardesjefen personlig (løytnant Løvhaug) og framla en plan om å dra ut av kasernen og byen litt etter litt. Men han ble pålagt å bli på sin plass. Kasernevakten ble så forsterket og alle fikk portforbud. Den 10.april ble den såkalte panikkdagen i Oslo. På en eller annen måte ble det spredt et rykte om at engelske fly ville bombe Oslo hvor nå tyskerne hadde etablert seg i løpet av dagen. Ryktet fløy som ild i tørt gress. Alle ville ut av byen. Lastebiler og alle slags befordringsmidler ble stormet av gråtende kvinner og barn - og menn. Andre stod igjen på 8

9 gaten og fikk ikke plass. Tunnelen for undergrunnsbanen var full av folk og likeså alle steder hvor det var provisoriske tilfluktsrom. Alle i Garden holdt seg på kasernen og det var ikke noen panikkstemning der. Det var jo heller ikke noe som tydet på at engelskmennene ville gjøre noe forsøk på å stoppe tyskerne her i Norge. Det kom intet varsel derfra om noe slikt og dertil var tyskerne alt for overlegne i luften. Tyske fly svermet overalt. Den 9.april om ettermiddagen ringte jeg til kaptein Per Skotte. Han var formann i Norges Befalslag og en mann som vi B-befal så opp til. Han tok en tur opp på gardekasernen og vi spurte om hans råd; enten å bli på kasernen eller søke å komme oss ut. Men Skotte var forsiktig og mente det var best å avvente begivenhetens gang. Han visste nå ikke mer enn andre og avholdt seg fra å gi noe bestemt råd. Planen var jo både blant oss B-befalet og de fleste K-offiserene å ta ski, våpen og ammunisjon og i små grupper liste oss ut bakporten og over Gaustad komme opp i Nordmarka. Det var ennå en god del snø og bra skiføre der oppe. Dette ble vanskeliggjort da det ble utsatt en ekstra vaktpost der med instruks om å hindre at noen passerte ut. Gardesjefen forklarte sine disposisjoner med at han hadde sine ordrer fra absolutt høyeste kompetente hold. Garden skulle fortsette som vaktavdeling i Oslo. Dette måtte jo anses som det rene landssvik å gå over til fienden. Men vi var oppdratt til å være lojale og det å bryte en ordre fra en foresatt så vi som en meget alvorlig ting. Senere etter å erfare okkupantenes harde fremferd, etter å merke så mye svik og svikt fra høyere offiserer, embets-og tjenestemenn og særlig da jeg i Storbritannia for alvor kom i krigssonen, ble mitt resonnement ganske annerledes. Den første innskytelse - tanken- er alltid den riktige sa gamle fanejunker A. Paulsrud når han spilte bridge i messen på gardekasernen og spilte feil. Det samme kunne jeg også si, men det er lett å være etterpåklok. Hjemme på Sinsen var min kone Astrid i heldags post i sin fars butikk. Barna, Anne Marie og Randi var 7 og 5 år. Min niese Hildur Bruland som gikk telegrafskolen i Oslo om ettermiddagene var barnepike mens Astrid var i butikken. Den 10.april spredte panikken seg også til Sinsen. Familien drog til Astrids far og søsken på Tåsen. Her kom de akkurat tidsnok til at Hildur og barna ble med på en stor lastebil som min svoger Alv Torstensen kjørte til Kolstad gård i Setskog hvor de oppholdt seg til krigshandlingene var over i Sør-Norge. De kom tilbake i pinsen. De følgende dager på kasernen gikk i uvisshetens og ubesluttsomhetens tegn. Alt ble holdt hemmelig og Gardesjefen holdt seg stadig til at alt var ordre fra høyeste kompetent hold samt at befalet måtte støtte ham og ikke bryte ut i en slik for Garden vanskelig tid. Det ble aldri opplyst om hvem dette høyeste kompetente hold var. (Se Note 3 side 18) På Akershus festning var det plassmajor oberst Schnitler som var sjef. (PS: Dette ble opplyst senere) General Hvinden Haug og alle garnisonens skoler, avdelinger og militærkontorer var evakuert tidlig på dagen den 9.april før tyskerne kom. Plassmajoren var pensjonert oberst og det var ikke krigsoppsatt stilling. Oberst Schnitler hadde imidlertid den høyeste offisersgrad i garnisonen da tyskerne rykket inn på festningen og han hadde ikke noen annen utvei enn å overgi Oslo og de der værende militæravdelinger bl.a. Garden i tyskernes hender. 9

10 Oberst Schnitler var NS, men han ville vel likevel ikke ha hatt noe valg om han ikke hadde vært NS da tyskerne marsjerte inn på festningsplassen. Jeg har skrevet om 2.og 3.gardekompani s forhold i disse dagene. 1.kompani hadde fått nye rekrutter den 16.mars og lå på Terningmoen ved Elverum i rekruttskole. Sjefen var kaptein Hagtvedt og min fetter løytnant Oskar Aasen var troppssjef der. Som kjent var det løytnant Aasens tropp m.fl. som stoppet tyskerne ved Midtskogen slik at tyskerne ikke lyktes i sitt forsøk på å ta Kongen og Kronprinsen til fange på Elverum. Kompaniet ble senere sendt ned til området ved Strandlykkja ved Mjøsa for sammen med flere andre avdelinger å stoppe tysk fremrykning. Oskar Aasen ble her såret av et skudd i skulderen og kom på sykehus. De norske styrker ble trengt tilbake og måtte kapitulere for overlegne tyske styrker. 4.gardekompani lå på kasernen i Kirkeveien 23. Kompaniet sin halve styrke var på de forskjellige vakter i garnisonen. Da krysser Blücher ble torpedert og sank i Drøbakk-sundet ble resten av kompaniet under kompanisjefen kaptein A. Petersson sendt der ut for å ta seg av og internere de som var kommet i land. Denne vesle styrken møtte snart store tyske styrker og måtte trekke seg tilbake. De trakk seg opp i Mjøstraktene og ble med i de videre kamper inn til de norske styrkers motstand i Sør- Norge var slutt. På Akershus festning falt et par bomber om morgenen den 9. april uten å gjøre noen videre skade. Vaktene ble så inndratt uten ny avløsning. Allerede den 10.april kom det ordre om at Garden skulle sette ut vakter igjen. Jeg var den første vaktkommandør på Akershus festning. (Se Note 4 side 18 ) Jeg gikk til Gardesjefen og bad om å slippe men forgjeves. På festningen var vi svært forsiktige og undersøkte nøye tilfluktsrommene, for vi ventet engelsk bombing. Tyskerne hadde jo sitt foreløpige hovedkvarter her. Alle på festningen var imidlertid evakuert unntagen landsfengslet med sine funksjonærer og oberst Schnitler. I tillegg til de tidligere vakter ble det nå også satt vakter i Stortinget og på hotell Continental. I Stortinget hadde Quisling sin residens og hans provisoriske regjering som var opprettet i hast var fordelt på disse to steder. Regjeringstiden varte som bekjent kun noen dager. Dette var en forsmedelig tjeneste. Tyskerne hadde sine vakter ute selv på eller i nærheten av de samme stedene. For sivile folk så det ut som vi gjorde vakt for tyskerne. Vi ble betraktet som landssvikere og fikk høre mange slengbemerkninger og vondord fra folk på gaten. Jeg var to ganger til Gardesjefen og bad om å bli fritatt for denne tjeneste, men ble møtt med de samme argumenter som før. Jeg spurte også oberst Schnitler. Men med samme resultat. Vi måtte gjøre vakter bl.a. for fangenes skyld på landsfengselet, sa han. Min kompanisjef kaptein Winsnes som førte kommandoen over kompaniet første dagen ble siden borte fra tjenesten. De som gjorde vakt i Stortinget kunne opplyse at han var der. Han hadde sitt eget kontor og på døren stod skilt Adjutant og han ble nevnt som Quislings adjutant. Han kom tilbake senere - da regjeringen var avgått og opplyste for kompaniet at han hadde vært beordret til særoppdrag noen dager. Som så mange andre nazister slapp Winsnes lett fra sine meritter da landssvikoppgjøret etter frigjøringen kom. Han ble først tatt av heimefronten og satt i arrest en tid, men da rettoppgjøret behandlet ham, fikk han et forelegg (en slags skriftlig refselse) og fikk så adgang til å søke avskjed med pensjon som kaptein. Men han var ikke den eneste som kom lett fra det etter en uverdig opptreden i okkupasjonstiden. Det var verre med slike som fikk fortsette i tjenesten og som ble forfremmet til høye offisers- stillinger. 10

11 Å gi noen detaljert framstilling av tjenesten de følgende dager og uker er ikke mulig og det skjedde heller ikke noe av interesse. Vi beholdt våre våpen og leverte ut ammunisjon til gardistene som lå helt klar med sitt utstyr på rommene og utførte vakttjeneste rundt i Oslo. Det var portforbud de første dagene, senere ble etter hvert noe friere og vi fikk permisjon til å reise hjem og besøke våre familier. Det var stadig flyalarm og en del bombing fra engelske fly over Fornebu og med derav følgende uro. Det var aldri en tysker innom kasernen og vi levde i en passivitet og hemmeligholdelse som rimeligvis satte befal og gardister i en misfornøyet situasjon. Gardens adjutant kaptein E.O.Hjelle var en hyggelig kar. Han fortalte at det føres nøyaktig dagbok over alt som foregår i disse dager og disse notater vil bli oppbevart så hemmelig at alt skal komme for en dag etter krigen. Jeg har ennå ikke greid å bli kjent med hva disse dagbøkene inneholdt. Men sannsynligvis ble de lagt frem ved landssvikoppgjøret etter frigjøringen. De krigshistoriske bøker som ble skrevet om denne tiden innholder kun korte beskrivelser om begivenhetenes gang i grove trekk. Under permisjon hjem til Sinsen ble jeg kjørt av en gardist som het Holtermann fra Oslo og tilhørte 3.kompani. Sammen med Astrid kjørte vi til Astrids familie på Tåsen, hvor vi ble traktert med god mat og det smakte godt å komme blant sivile og høre nytt utenifra. Holtermann som fikk bruke privatbil i tjenesten i Garden viste meg til en hemmelig plass i bagasjerommet hvor han hadde sitt gevær og litt ammunisjon. Han fortalte meg at han nå stod på farten til å dra nordover til de norske styrker i Nordmarka. Han fikk litt orientering om veier samt litt mer ammunisjon som jeg hadde hjemme. Jeg var imidlertid for pliktoppfyllende mot min avdeling eller for svak og tiltaksløs til å bli med. Dagen etter at gardisten var savnet måtte jeg i forhør hos kompani sjefen. Men jeg behøvde jo ikke vite eller si noe om hvor det var blitt av ham. Han kjørte meg tilbake til kasernen. Misnøyen blant befal og gardister tiltok etter hvert som det gikk opp for oss hvilken dårlig innsats og rolle Garden spilte for tiden. Mange snakket om å rømme ut av kasernen og komme seg nordover, men det ble med snakket og en hel del tapperhet og kjekking i munnen. Avdelingens moral sank samtidig og dovenskap og likegyldighet tiltok. Omkring den 23.april ble så avdelingen oppløst. Innlevering av våpnene demilitarisering! Distinksjoner og beiser ble tatt av uniformene. Avdelingen gikk over til å bli en politiavdeling underlagt politimester Welhaven i Oslo. De høyere offiserer ble permittert. Løytnant Bue ble sjef under politimesteren, men senere ble han avløst av politifullmektig Kolstad. Samtlige B- befal samt en krigsskoleutdannet offiser ved hvert kompani gikk over til politiet. Gardistene gjorde veiledende tjeneste for sivilfolk særlig ved tilfluktsrom og lignende. For så vidt en uskyldig og bra tjeneste og befalet inspiserte. På Akershus festning ble det norske flagg firt og det tyske kom opp etter den tysk innmarsjen der den 9.april. Da vakten ble satt igjen den 10.april fikk vi beskjed fra plassmajoren om å heise det norske flagg igjen. Dette fortsatte således i ca dager. Men så en søndag som jeg var vaktkommandør der igjen fikk jeg oppringing fra oberst Schnitler om at det norske flagg ifølge de tyske myndigheter skulle fires. Jeg sendte avløsningsfører gardist nr 269 opp på kongens batteri for å utføre ordren. Der var alt tyskerne møtt opp med musikk-korps og en tropp til parade. Avløsningsføreren firte flagget og ville ta det med som vanlig. Men da troppet tre tyskere frem og tok det det var siste gang at det flagget kom på den stangen, sa 11

12 de. Det var visst ment så at det norske flagg ikke mer kom til å bli heist på Akershus mente gardisten. Deretter ble det tyske flagg heist under stor høytidelighet. Jeg ringte obersten og fikk endelig lov til å inndra posten på Kongens batteri etter at det tyske flagg var heist der. Et par dager senere ble så vakten inndratt for godt. Plassmajoren, garnisons adjutant, festningsadjutant og festningskonstabelen fortsatte, men hadde selvsagt ingen ting å si. Det ble nå åpnere og naturligere forhold på gardekasernen etter at Gardesjefen og de høyere offiserer var permittert og vi var gått over i polititjenesten. Fra de tyske myndigheter kom nå følgende skriv for øvrig det første direktiv som var kommet ut siden den 9.april: OVERSETTELSE Spesiell befaling Den Kongelige Norske gardebataljon i Oslo gjelder ikke som krigsfanger, men blir benyttet for å hjelpe til med opprettholdelse av ro og orden i Oslo. For hvert kompani blir tilbake en offiser med løytnants rang hvis de skriftlig gir sitt æresord på at de ikke vil foreta eller understøtte noen forholdsregler som er rettet mot den tyske krigsmakt eller som er egnet til å forstyrre forståelsen med den norske befolkning. De har å melde seg på stadtkommandanturen på alle kalenderdage med like tall. Hvis denne forsikring ikke avgis blir de behandlet som krigsfanger. Underoffiserene og de menige står kompanivis under den nevnte tjenestegjørende offiser til disposisjon for politimesteren for utøvelse av vakttjeneste i det Kongelige Slott, i Storting og andre steder etter politimesterens direktiver. De beholder sine uniformer og gevær. Hele beholdningen av ammunisjon med untagelse av små mengder som behøves for utførelse av tjenesten skal avleveres etter Stadtkommandantens nærmere bestemmelse. Den offiser som er eldst av rang i bataljonen skal gi Stadtkommandanten forsikring om avlevering av all ammunisjon. Politimesteren i Oslo underretter Gruppe XXI (OQU) angående gjennomføringen av ovennevnte forholdsregler og anvendelse av gardebataljonen. For Gruppe XXI Rett avskrift: E.O.Hjelle Kaptein Misnøyen blant gardistene tiltok etter hvert. Særlig syntes de som var fra landsbygden at de måtte kunne gjøre noe mer nytte for seg hjemme på gården i slike tider. Endelig ble 3.kompani dimittert, deretter 4. og tilslutt 2.kompani. Det skulle nå tas inn nye politifolk som skulle gå inn i det som nå het Reservepolitiet. Politielevene skulle først gjennomgå et kurs i kasernen (nå politikasernen) og en del instruktører fra Oslo Politi ble tilbeordret kasernen. Det tidligere gardebefal skulle mest mulig plasseres i det nye politi ved kontorene og da det var vanskelig å få plassert alle ble noen også sendt på ferie fordi dette var i førstningen av juni. Det ble opptatt til å begynne med ca 100 mann i det første kurs. Det var folk av alle kategorier folk som var blitt ledige både i Staten og i privat tjeneste. Det var ennå ikke stillet noen betingelser eller øvet noe press om politisk oppfatning. Politifullmektig Kolstad var sjef 12

13 ( en meget grei kar). Jeg var av dem som foreløpig skulle begynne å avvikle min ferie. Men imidlertid ble jeg arkivar i Nemnda for industri og omsetning. Etter Quislings første provisoriske regjering bare noen få dager etter ble Administrasjonsrådet under ledelse av fylkesmann Christensen opprettet. Det var dette rådet som hadde ledelsen av landets styre og stell i saker som ikke tyskerne hadde trang til å blande seg opp i. Det kom også et skriv fra de norske myndigheter om at tjenestemenn som p.gr. av de endrede forhold var blitt ledige skulle gis annen passende tjeneste innen statsapparatet. De forskjellige avdelinger under Administrasjonsrådet skulle ikke hete departement, men nemnder. Nemnda for industri og omsetning skulle ha en arkivar og etter forespørsel gikk jeg over i tjeneste der den 11.juni Nemnda for industri og omsetning skulle være nøytralt og det var gode forhold i det hele tatt. Sjefen var høyesterettsadvokat Einar Sunde og en annen advokat Finn Arnesen, en kontordame frk Torp og en som var arkivar midlertidig før meg ved navn Tomten. Jeg ble her kun en måned. Stemningen på disse kontorer var høy d.v.s. den var helt nasjonal og antinazisisk. Arbeidet på lønningskontoret for sivilforvaltningen for Hær og Marine ble systematisk sabotert vesentlig i den hensikt å skaffe plass for flere av våre kolleger som ellers ville risikere å bli beordret til ikke nøytralt arbeide. Her var alle enige og jeg må si at enkelte var mestere i å sabotere å gjøre så lite som mulig.. Vi fikk også adgang til betalt overtidsgodtgjøring. Og selv om vi (Fritsvold og jeg) aldri hadde nevnt noe om våre planer ble det visst ganske tidlig klart blant de fleste på kontoret at vi aktet å stikke av. Derfor ble vi lengst mulig og først meldt som forsvunnet over 2 uker etter at vi var kommet av gårde. Dette fortalte noen av karene etter krigens slutt. Den politiske situasjon var uklar. Administrasjonsrådet som hadde styrt landet hittil hadde virket bra, men det ville være nøytralt. Tyskerne og de ytterliggående nazistene ville ha gjennomført en hel del forordninger bl.a. avsettelse av Kongen. Forholdene for Administrasjonsrådet ble derfor mer og mer uholdbare. Under disse forhold måtte denne nemnda hvor jeg arbeidet regne med å bli avskaffet, og da det kom forespørsel fra politikasernen om jeg ville begynne der igjen som politibetjent og gjøre regning med nokså nøytrale og stabile forhold slo jeg til og ble betjent ved politikasernen fra 1.juli Min sjef h.r.adv. E.Sunde gav meg også det råd p.gr.a de ustabile forhold. Etter tjeneste i 2 uker fikk jeg ferie. Jeg var først noen dager på Bjerkøya sammen med svigerfar m.fl. på hytta. Deretter besøkte onkel Ludvig i Skoger. Så drog jeg til Kamben seterhotell og tok derfra på en temmelig drøy marsj over heiene til Ulsnes og derfra landeveien til Fagernes. Jeg startet ikke før i 12 tiden, ble frarådet av folk på hotellet, fikk tordenvær på turen med striregn og kom til Fagernes i 10-tiden om kvelden - temmelig sårbent og sliten. Jeg fikk hotellplass og etter å ha pleiet mine ben og sovet ut drog jeg dagen etter til Bygdisheim og hadde 3 dagers fottur i Jotunheimen. Deretter gikk turen tilbake til Kamben resten av ferien. Enda var det sommer, men folk begynte å grue seg for den kommende vinter. Rasjoneringsbestemmelser kom etter hvert strengere og strengere. Man fikk snart heller ikke de varer som man skulle ha etter sitt rasjoneringskort. Folk flest hadde til å begynne med ikke reagert så sterkt mot invasjonen. Det var således ikke lenge før jenter begynte å dra seg med tyske soldater og offiserer. Det var til å begynne med ikke så meget, men etter hvert ble det mer og spredte seg til kvinner og fruer fra alle kretser. Folk ble sløve og falt nokså meget sammen de første ukene etter okkupasjonen. Svikten og etter hvert oppløsningen og 13

14 overgivelsen av det norske forsvar satt i første omgang en demper på forsvarsviljen. Den senere motstands- og heimefrontbevegelsen var ennå ikke kommet til utforming. I Oslo begynte folk å drikke og rangle. Alle restauranter var fulle og mange fulle folk på gatene til stadighet. Vinmonopolet måtte stenge utsalgene av og til enten det nå var for å bremse på utviklingen eller på grunn av mangel på varer, kanskje begge deler. (PS: Dette er jo kjente og gamle ting nå og er beskrevet titt og ofte etterpå kanskje til kjedelighet. Men jeg skriver det ned nøyaktig slik som jeg skrev mine notater da midt i perioden høsten og vinteren 1940/41) Det begynte så smått å gå opp for de fleste hvorledes dette ville bli i tiden fremover. Opposisjonstrangen ble sterkere og sterkere. Etter at Quisling har dannet det nye riksstyret, marionetteregjeringen, under tyskerne har motstanden mot de nye folk vokst stadig rundt om i landet. Særlig er hirdmennene upopulære for sin brutale fremferd ved forskjellige høve. På Handelsgymnasiet i Oslo banket de opp lærere og elever med sine køller. De gikk så vidt at de arresterte reservepoliti fordi disse hadde tatt i forsvar en vanfør som ble angrepet av hirden fordi han gikk med binders i jakkeoppslaget. Varerasjoneringen og den sikre overbevisning blant folk om at den beste maten og de beste varene for øvrig gikk til tyskerne satte mer og mer vondt blod. Flesk fikk man for eksempel ikke fra tidlig på høsten av, bare rent unntaksvis. Men det var kjent at tyskerne tok tusenvis av griseskrotter på kjøtthallen hver eneste dag og kjørte bort og saltet det til lagring. Hvor gikk det hen? Til Tyskland sa noen eller til troppene her i landet. For en anslo de tyske styrker her i landet til hen imot en halv million i den første tiden etter at de kom. Andre varer som egg, kjøtt og smør ble det alt tidlig rasjonering på. Folk stod i køer utenfor matbutikkene og likevel fikk ikke alle. Ut på høsten ble det så oppdaget munn og klovsyke som spredte seg så å si over hele landet. Mange budskaper særlig omkring Oslo, bl.a. på Kongsgården på Bygdøy ble det skutt ned og begravet. Det var også en kjent ting at syke dyr kom fra Tyskland sammen med fòr og hester. Det var tusental av hester fra Tyskland i landet. I førstningen fikk alle som hadde bruksbil litt bensin, men dette ble knappere og knappere. Politiet fikk den bensin de ville og det ble nå brukt mye mer bensin i Garden enn noen gang før. Vi brukte bil så snart vi skulle et ærend i byen. Brenselsituasjonen ble prekær p.gr. av manglende transportmidler - koks og lignende var ikke tale om. Gassgeneratorene kom litt etter litt til å avhjelpe bensinmangelen. Store Schøienbusser som var utrangsjerte etter kjøring i krigssonen i Norge ble ombygget til vedtransport. Jernbanemateriellet ble rekvirert av tyskerne og det ble snart meget vanskelig for sivil transport. Fra omkring årsskiftet 1940/41 tar tyskerne alt sitt jernbanemateriell tilbake til Tyskland da det antagelig foregår store forsendelser der. Resultatet blir at det gjenværende materiell ikke greier å dekke vedtransporten og brenselsbehovet her i byen hvor det daglig forbruk anslås til ca favner ved. Hittil har det allerede vært mange netter med ca 20 kuldegrader her i byen. NS prøver på alle mulige måter å skaffe seg tillit og nye medlemmer. På den ene siden ved å lokke og love forskjellige fordeler og med skryt over det nye styre - og nedrakking av det gamle styre. På den annen side ved å skape seg makt og herredømme i alle etater og offentlige sammenslutninger ved trusler og maktbruk. På den siste måten har de fått meget motbør. Høyere embetsmenn som ikke er blitt ansett for gode medarbeidere er avsatt. Fylkesmenn og ordførere i alle kommuner er blitt prøvet og utskiftet med NS-folk. Særlig stor motbør har de fått i idrettsforbundene. Idrettsgrupper har nedlagt sine verv og avholdt ingen 14

15 idrettskonkurranser. (Nye diktatorer her var Reichborn Kjennerud og Charles Hoff) Lærere, sakførere og flere organisasjoner og etater ble presset, men svarte med bestemt avslag. Innen politiet var nok pågangen fra nazihold størst. Her ville de sikre seg makten. En hel del mennesker i alle etater lot seg påvirke og meldte seg inn i NS. I reservepolitiet i Garden hvor det opprinnelig kun var noen få medlemmer, ble det etter hvert en hel del som skrev seg inn, men det var nok ikke fordi deres oppfatning var blitt endret. Jeg tror nesten ingen var oppriktige sympatiserende medlemmer. Fra omkring juletid 1940 heter det at det på politikaserne I på Majorstuen er ca 54 medlemmer og i politikaserne II ca 10 medlemmer. Mange av disse fikk bittert angre sin uforsiktighet. Noen meldte seg ut nokså tidlig igjen, men andre som prøvde dette seinere ble det verre for represalier og lignende. To av disse politireserve politifolka som hadde vært i Garden som sersjanter 9.april og som meldte seg inn og ut Dølerud og Godager - kom i motstandsbevegelsen, ble arrestert og skutt på Trandum senere jeg husker dem godt. Da påbudet om hilsing med oppløftet arm (Hitlerhilsen) kom, vakte det en veldig opposisjon. Mange politifolk søkte avskjed. Politimester Welhaven i Oslo var da gått av for lenge siden p.gr. av uoverensstemmelse med de tyske myndigheter. Politimester Asvik som avløste ham og som man trodde ble ansatt på grunnlag av sine NS-sympatier søkte seg også siden ut av tjenesten, samt en hel del andre. I Kristiansand søkte 59 av 63 politimenn avskjed. Utførelsen av den nye hilsemåte ble i høyeste grad miserabel. Det var så og si ikke en eneste mann på gaten som brukte den. Å hilse med hånden til lua som før, var samtidig blitt strengt forbudt. Da gikk politifolk over til å hilse ved vendt hodet mot hverandre (militært) eller bare hilse ved et nikk. Hirdmennene ble en tid noe spakere visstnok på oppfordring fra høyere hold. De viste seg heller ikke i hirduniform noen dager. En stund før jul ble det opptøyer i Tryvannsbakken p.gr. av hirdens provoserende opptreden og siden var det politipatrulje i Nordmarka hver søndag ut over vinteren. Blant hirdfolkene var det etter forlydende mange mindreverdige elementer. Det skulle til og med være en del straffende løsgjengere fra Oslogatene lasaroner som fikk dette høve til å komme seg opp. Hirdmennene skulle under ingen omstendigheter arresteres av politiet ved oppløp og lignende med mindre de begikk lovløse handlinger. Men hva var lovløse handlinger nå? Da politiordren om at det skulle kun hilses med oppstrakt arm og at den andre måten var forbudt ble vi seks politibetjentene i beredskapspolitiet som tidligere var løytnanter i Garden enige om å søke oss løst fra vår stilling. Skrivelsen verserte frem og tilbake mellom politikasernen og politimesteren og tilslutt ble søknadene innvilget og etter flere utsettelser ble denne politiavdeling oppløst. De resterende konstabler flyttet ut av byen til vanlig polititjeneste på gaten og vi ble dimittert fra tjenesten den 5.februar Vi fikk beskjed om å melde oss for politimester Asvik på Oslo politikammer, Møllergt 19 samme dag som vi sluttet. Dette var vi litt usikre på om det kanskje skulle bety at vi ville bli satt inn pga av vår uvillighet til å gjøre tjeneste lenger i politiet. Og sa til hverandre at det var best vi tok med toalettsaker og lignende og belaget oss på et lengre opphold på nr 19. Askvik regnet vi jo med som NS og en som gikk inn for det nye styret. Vi ble kalt inn til politimesteren personlig. Og vi har vel aldri fått så meget rosende uttalelser for tjeneste noen gang før som vi fikk her. Han ville takke oss for den solide og rolige måte vi hadde utført vår tjeneste på. Det var oss å takke for at det hadde holdt sammen på politikasernen så lenge som 15

16 det hadde gjort. Han beklaget å måtte miste oss og lovet all mulig hjelp hvis vi hadde bruk for det senere og kunne bare henvende oss til ham personlig. Etter dette fikk vi et ganske annet inntrykk av politimester Askvik enn tidligere. Det viste seg også han var en bra kar for han trakk seg ut av tjenesten, han også, etterpå. Vi fikk så beskjed om å melde oss på kontoret for sivilforvaltningen for Hær og Marine - personalkontoret hos major Bjerklund - som hadde med disponering av ledig befal. Vi ble lovet å komme over i noe annet ved leilighet og kunne foreløpig ta fri. Vi skulle beholde vår lønn foreløpig. På politikasernen skulle det nå opprettes en ny politiavdeling som skulle være etter samme mønster som det hvor vi hadde vært. Kaptein Ola Fritzner skulle være sjef, og sammen med ham en del ledig befal som sa seg villig til å føye seg etter de nye bestemmelser. De kom ikke i sving før en god stund etterpå. Motstanden mot NS har ikke avtatt, men agitasjonen for dem fortsetter like hardt. De første kontingenter av S.S.Nordland er avreist med fly til Tyskland fra Fornebu og det foreligger forskjellige anslag av kontingentenes størrelse fra 9 til 54 mann. Verving, legeundersøkelse pågår rundt om i landet. For tiden (9.februar 1941) svirre rykter om en forestående tysk invasjon i Sverige. 15.februar 1941 er notert: Det har vært en god del demonstrasjoner ved skolene i Oslo og Aker (De høyere skoler). Det ble til skolestreik. Alle ble borte fra skolene og en del av folkeskolene gikk til sympatistreik. Flere lektorer og rektorer er arrestert. Major Olav Helseth som var president for Norges Idrettsforbund er også arrestert. 21.februar 1941 er notert: Fritsvold og jeg fikk i dag brev om å melde oss på kontoret for sivilforvaltningen kassakontoret. Dette kontor hadde med avlønningen av alt militærpersonell på Østlandet. Oskar Aasen skal begynne på regnskapskontoret til Luftvernsjefen. Even Vestlund skal begynne hos Skattefogden og David Pedersen er alt begynt i Arbeidstjenesten.Arbeidstjenesten regnes ikke for nøytralt. ( Den siste av oss seks løytnanter fra Garden - Anders Granhagen- begynte senere på samme kontor som jeg) Matforsyningen er blitt ennå dårligere. Det finnes snart ikke lagre igjen og så godt som ingenting kommer inn, men folk tror det blir verre senere. Arbeidstjenesten driver for tiden med å organiserer forarbeider med de forskjellige arbeidsleire som skal settes i gang i førstningen av mai. Alle de vernepliktige mannskaper skal da inn i arbeidstjeneste, istedenfor som før til våpenøvelser (rekruttskoler) Jeg for min del har ikke noen tro på at dette blir noe alvor av og det samme tror de fleste man snakker med. Det vil ikke bli nok mat og forsyninger og vanskelig med innkvartering på de nye arbeidssteder. Det heter i den norske radio fra London at 2/3 av arbeidstjenestens kurs i Gausdal har gjort kort prosess og sluttet vesentlig pga av den nye hilsemåten. Sikkert er det, blant de som har trukket seg tilbake fra arbeidstjenestens høyeste ledelse er oberst David Thue, ob.lt. Ole Berg og kaptein Hagtvedt som var leder for kurset i Gausdal. Kaptein Gramm er blitt leder i Gausdal istedenfor Hagtvedt. (Han er kjent som en overlegen og vanskelig person og antagelig 100% NS) 16

17 I Garden hvor nu bare intendanten kaptein Hellesvik og hans stab er igjen, er det nå stille (dvs administrasjons-offiserene i de tidligere gardekompaniene kontorpersonell og nøytral tjeneste). Det skal ikke tas inn konstabler til det nye politi før ut i mars og i mellomtiden pågår oppussing av kasernen. Det fortelles: En arbeider er blitt henrettet på Herøya for mord på en tysk soldat i beruset tilstand. Tre bergensere er henrettet i Bergen for spionasje. De hadde en radiosender Sætre, Havnen og Hansen. 1.mars 1941 er notert: Det er atter etter ukelange forhandlinger foretatt en ugjerning i Bergen idet 10 mann er dømt til døden for spionasje bl.a.redaktør Oftedal i Stavanger Aftenblad. Hirden opptrer fremdeles temmelig utfordrende. Det siste er at de har gått inn på sporvogner og forlangt å få se i godtfolks mapper og vesker for å finne forbudte trykksaker, smugaviser og antitysk propaganda. De 10 nordmenn som ble dømt til døden i Bergen var åtte fra Haugesund og to fra Stavanger. Det feige engelske angrep på Svolvær hvor det var nokså meget norsk forarbeid ble en ubehagelig affære. Som straff for befolkningens medvirkning ble Øst-Vågsøy ilagt en bot på kr Men hva som er verre er at hjemmene til de som drog over til England etter angrepet skal brennes. Dette har vakt avsky ikke bare her i landet, men langt utenfor. Den frie norske kringkaster som skal oppholde seg et sted i Norge, opptrer nokså uvørent. Tyskerne forsøker stadig å peile den inn, men det har ikke lykkes. I den siste tid er det blitt en veldig forstyrrelse i radioen på den tid og på den bølgelengde som de engelske nyhetene kommer. En mener det er NS eller tyskerne som forstyrrer med spesielle apparater. Bemerkning nå etterpå: Den frie norske kringkaster opererte fra London, men lot som den var i Norge. 21. april 1941 er notert: Fritsvold og jeg fortsetter på kassakontoret hvor vi begynte. En dag ble jeg oppringt av en kaptein Hoel som spurte meg om jeg ville bli politimester i Egersund (han var NS). Jeg trodde først ikke mine egne ører, man fant jo ut at det var virkelig. Jeg avslo med begrunnelsen at jeg hverken var jurist eller hadde politiutdannelse og hadde familie i Oslo. Arbeidstjenesten fortsetter med sine forberedelser og det ser ut til at de vil komme i gang. Matsituasjonen har i det siste ikke forverret seg, men er knapp. Kafferasjonen er nedsatt til 20 gram pr uke. Brødet er blitt dårligere og det trues med melkerasjon. Tyskerne har utskrevet en hel del hester oppe i landet og det nå like før våronna. Det ser ut til å bli en sen vår, det ligger snø ennå mange steder oppe på bygdene. Det er kommet påbud om at kassakontoret skal abonnere på Fritt Folk som er det norske NS-organ. 17

18 Noter som far har tilført senere. Note 1. Ltn Løvhaug (senere Kiil) kom over til Storbritannia litt etter meg etter en reise rundt halve kloden sammen med en hel del andre norske over Sverige, Russland, Tyrkia, Pakistan, Egypt, Sør-Afrika. Han hadde en allsidig tjeneste skiinstruktør på Island, instruktør for norske styrker i Sverige, militær attasje i Ankara (en aktiv type). Han ble oberst i forskjellige tjeneste hjemme i Norge etter krigen. Note 2: Ja, småguttene i strøket lo av oss og spurte om vi var redde når vi stadig holdt på å gjemme oss (søke skjul) for de tyske flyene. Men dette var den måten som var oppøvet for den norske soldat og offiser før krigen. Senere i Skottland lærte jeg at vår gamle oppfatning av dette var forkastelig. Skyt på flyene! Så blir de ikke så nærgående og får ikke se så meget. Note 3: Kaptein Østerbø fortalte etter at vi var kommet over til Storbritannia følgende fra 3.gardekompani som stod klar til å dimittere gardistene den 9.april: Mens befalet drev på som best med innleveringen den 8.april og hadde det travelt med å få mest mulig unnagjort kom kompanisjef kaptein Heyerdahl-Larsen med følgende bemerkning: Ja, men jeg har hørt at vi skal møte opp på bryggene i Oslo i morgen. Jeg forstår ikke hva vi skal der å gjøre. Dette tyder på at det nok hadde vært planer allerede den 8.april om at noe skulle forgå dagen etterpå. (Jeg kom til å tenke at det var for å paradere for de tyske autoriteter som skulle komme med krysseren BLÜCHER ). Kaptein Heyerdahl Larsen var nok ikke innviet. Jeg meldte dette inn til Norges befalslagets oppnevnte mann i granskings komiteen for befal kaptein Bjarne Pettersen i Jeg har imidlertid ikke hørt noe om resultat og glemte dessverre å etterforske saken videre. Jeg gikk jo ut fra at alt ville bli tilstrekkelig undersøkt og oppklart av de oppnevnte organer etter krigen. Hvem gransket forresten dem som var i granskingskomiteen? Note 4: Da jeg ble beordret som vaktkommandør på festningen den 10.april gikk jeg til Gardesjefen og bad meg fritatt på grunn av at dette var å betrakte som å gå i fiendens tjeneste - å gjøre vakter samtidig som tyske vaktposter var plassert der. Gardesjefens svar var at han hadde ordre fra absolutt høyeste norsk militært hold og bad om at vi måtte støtte ham og ikke bryte ut fra vår lojale tjeneste i denne vanskelige tid. Det må anses å være utvilsomt at noen blant offiserene (kapteinene)var forhåndsunderrettet om den tyske invasjon. Særlig om at krysseren BLUCHER skulle legge til brygge i Oslo (jfr kapt. Heyherdahl-Larsen uttalelse til sitt befal (Østerbø). Den aller nærmeste må være kapt. Winsnes. Han var rettroende nazist og tyskvennlig i alle sine uttalelser både før og etter. At han allerede fra første dag av begynte som Quislings adjutant i Stortingsbygningen styrker dette inntrykk. Om han begynte som Quislings adjutant med eller mot Gardesjefen ob.ltn. Graf Wangs ordre (tillatelse) ja, se hvem vet det? Da jeg kom tilbake fra vakttjeneste på festningen den 11. april fikk jeg beskjed om å melde meg hos kapt Winsnes på kompanisjefens kontor i kasernen. Jeg ble spurt ut om forskjellige ting om tjenesten på vakt. Jeg ga rapport om dette og sa bl.a. at det hadde vært forsmedelig tjeneste å gå i vakttjeneste for tyskerne. Jasså løytnant Huslid De synes det har vært en vanskelig og forsmedelig tjeneste De har hatt sa kaptein Winsnes med et hånlig flir. Ja det synes jeg ikke er det minste rart sa kapt. Heyerdahl-Larsen som også var tilstede på kontoret. 18

19 Når en legger alt sammen: Kaptein Winsnes var sannsynlig medvitende om at tyskerne skulle angripe Norge den 9.april og hvor han innehadde en høyere offisersstilling (embedsmann) i H.M. Kongens vaktavdeling. At han allerede fra første dag begynte som adjutant hos Quisling så lenge som denne regjering varte. Begge disse meritter må anses som tydelig landsvik. Kaptein Winsnes virke senere under okkupasjon var visstnok ikke av ondartet natur så vidt jeg vet. Han tjenestegjorde som sekretær i Kirkedepartementet og blandet seg vist ikke opp i de store ting i de årene. Han var dog fremdeles nazist og tyskerlakei under hele okkupasjonen. Han fikk sitt forelegg etter rettsoppgjøret og var fri mann som om han skulle ha vært en god nordmann. Han ble pensjonert med pensjon etter sin grad som kaptein. Jeg kan ikke annet enn å sammenligne med min kollega fra Garden Anton Østerbø. Han var løytnant i Garden og drog sammen med meg over Nordsjøen til Storbritannia. Han ble i egenskap av kompanisjef ved de norske styrker utnevnt til kaptein. Etter krigen deltok han i den første Tysklandsbrigaden også som kaptein. Men etter bestemmelsene var han nå blitt for gammel til å få tilsetting i det nye norske forsvar. Han gikk av med pensjon, men vel å merke med pensjon etter løytnants grad den grad han hadde før krigen. Hans grad under krigen skulle være midlertidig! Men dette eksempel er bare ett av de mange urettferdigheter som kom etter krigen og det mislykte rettsoppgjør. Note 5: På en av våre mange fridager høsten 1940 i politiet, fant Oskar Aasen og jeg ut at vi skulle reise ut til Grini fangeleir og besøke general Ruge som vi visste satt som krigsfange der. General Ruge var jo kommanderende general under krigen, både i Sør-Norge og Nord Norge. Da all motstand var slutt i Nord-Norge ble Ruge igjen her sammen med den kapitulerte styrke mens general Fleischer sammen med Kong Håkon drog over til England. Det var ingen vanskeligheter å komme inn til generalen. Han bodde nokså bra i en villa for seg selv og led ingen nød således. Han var glad for at vi kom. Han fortalte at det var avtale at han som den ansvarlige øverste myndighet over de norske styrker skulle være igjen og at general Fleischer skulle reise over og prøve å bygge opp en ny norsk krigsstyrke i England med henblikk på i sin tid å kunne bli med på invasjon og frigjøring av landet senere. Han ga for øvrig ikke noe råd annet enn at vi skulle holde oss i god form og avvente en slik utvikling når tiden kom. Han var optimistisk og bad oss også å være det. John Lutenthun, Kristofer Huslid og Anton Østerbø 19

20 Planlegging og overfarten til England Etter den dårlige innsats som Garden gjorde under krigen (jeg unntar da de som kom med i krigshandlingene - 1. og halve 4. kompani) ble det blant oss befal og andre bekjente diskutert om hvorledes vi skulle komme oss ut av det besatte område og over til de norske styrker først til styrkene i Nord- Norge og seinere over til de norske styrker som holdt på å bygge seg opp i Storbritannia. Da jeg var på Setskog og hentet hjem familien etter krigsevakueringen, så jeg at det ikke var noe særlig vanskelig å ta seg over grensen til Sverige gjennom de store ubevoktede skogtrakten der. Men videre til England derfra syntes å være nokså umulig på den tid. Det ble etter hvert mange som forsvant. Ryktene fortalte at både den og den var kommet over til Sverige eller England. Visstnok hørte vi om Nordsjøbussen som stadig gikk med folk over Nordsjøen fra hele vår lange kyst, mest fra Vestlandet. Men det forekom litt vanskelig for oss som var fastlåst i offentlig tjeneste i Oslo til å få nødvendig kontakt i denne trafikken. Vi var tre stykker som ofte kom sammen og snakket om mulighetene: Løytnant Fritzvold, Johan Helgeland (militær, men i sivil tjeneste) og jeg. Det var således ikke ute av tankene da jeg med fire ukers ferie drog til Vestlandet hjem til Førde sommeren Jeg skulle prøve å få kontakt. Jeg hadde en enestående fin ferie og godt vær, men det hadde vært lurt å gjemme den ene uken ferie til seinere. Jeg kom straks i nær kontakt med min bror Olav Huslid som var lærer i Jølster om disse ting. Stemningen mot tyskerne og for frigjøring av landet var ennå sterkere på Vestlandet enn der jeg kom fra. Olav var fra første stund ivrig for tanken om å reise over. Han drog straks ut til Værlandet for å rekognosere og kom i kontakt med kjøpmann Brosvik. Brosvik hadde sendt av gårde den ene fiskeskøyta etter den andre med motstandsfolk. Avtalen var at omkring 25.august skulle det bli en sjanse igjen. Dette var i juli. Det skulle gå en båt over allerede om et par dager som vi kunne få være med. Men jeg fant at jeg ikke kunne reise så hodestups uten å varsle verken min familie eller mine kolleger i Oslo. Med den båten som drog da var sjefsredaktør i Tidens Tegn Schanke-Jonassen. Det ble ordnet således at Olav skulle kontakte Brosvik igjen når tiden nærmet seg og så sende meg et telegram om datoen. Telegrammet skulle lyde på en tur i Jotunheimen fremmøte Eidsbugarden en bestemt dato. I Oslo satte jeg mine kollegaer inn i planen. Fritsvold skulle begynne sin ferie da og drog sammen med to kjente fra Beredskapspolitiet Hegna og Olav Edland til Askvoll den 24.august for å orientere seg. Den 25.august kom telegrammet: Kom til Eidsbugarden snarest. Vi hadde allerede orientert våre familier d.v.s våre koner om planen. Min kone og fru Fritsvold tok det rolig og var for så vidt enig. Det gikk ikke så lett for Helgeland så han måtte utsette reisen. Jeg var om kvelden opp om løytnant Østerbø som bad om at vi måtte vente på ham et par dager i Askvold hvilket jeg jo ikke kunne si noe sikkert om. Jeg var så i avskjedslag hos min gode venn Falleth og hans nabo Mr. Jones (engelsk). Oskar Aasen hadde jeg snakket med tidligere, men han kunne ikke være med på denne tid. Hjemme stod ryggsekken og en liten koffert ferdigpakket fra før. På kontoret måtte jeg lage forsvinningsnummer da jeg ikke hadde mer ferie igjen. Den siste dagen hadde jeg forestilt meg litt forkjølet og utilpass og sa at hvis jeg ikke er bedre i morgen kommer jeg antagelig 20