Mitt innlegg under styreseminaret Gode forsamling. Innledning

Transkript

1 1 Mitt innlegg under styreseminaret Gode forsamling Innledning Jeg vil i denne innledningen til ordskifte gi dere en oversikt over noen av de viktige problemstillingene vi står overfor i strategisk sammenheng - både på det helsefaglige, strukturelle og økonomiske området. Det er naturlig innledningsvis å si noe om den aktuelle situasjonen i helse-norge, og relatere dette til vår strategi. Hvor står vi nå og hvor går vi? Hva er våre utfordringer på kort og lengre sikt? I denne sammenheng er det også nødvendig etter min mening å stille de vanskelige og ubehagelige spørsmåla. For ofte gjør man som Bøygen og svinger forbi vanskelighetene. Den uvanen håper jeg ikke skal feste seg i HMN. Men før jeg starter, vil jeg vise til at vi i morgen på styremøtet skal vedta årsmelding og regnskap. Vi har et meget godt økonomisk resultat for fjoråret, og jeg vil legge til og det betyr mer enn økonomien vi har aldri etter at reformen ble innført hatt et bedre år for pasientene i Midt-Norge. Kvaliteten i tjenesten har økt, og den vil fortsette å øke! Derfor vil jeg nå med styrene og topplederne foran meg, si takk for godt utført arbeid i året som gikk. Dette hadde aldri gått så bra uten godt arbeid gjennom hele styringsstrengen og ute på arbeidsplassene. Takken går også til de ansattes organisasjoner. De har opptrådt meget seriøst og skikkelig, og jeg ber dere alle hilse videre til de ansatte.

2 2 Det blåser friskt Jeg tror alle som observerer det som skjer innenfor helsesektoren, til enhver tid vil se at det blåser friskt nesten hver dag. Det ligger i sakens natur at folk flest er opptatt av hva som skjer i sykehusene våre. For tida er vindstyrken sterkest i Oslo. Her hos oss er det laber bris, men erfaringsmessig er det ikke langt etter stormkasta. Gjennom flere år har de hatt en tendens til å komme mot sommeren først og fremst fordi langtidsbudsjettet har vært til behandling og ikke alle har vært like fornøyd. Det er helt legitimt at de som bor i landet og i vår region forlanger optimale helsetilbud. Alle kan bli rammet av sykdom og få behov for hjelp. At de da ber om tjenester som er av god kvalitet og som de ikke behøver å vente på for lenge på, er helt naturlig og forståelig. Dette dreier seg om trygghet i hverdagen og ingen tviler på at sykehusene alltid vil spille en stor rolle i denne sammenheng. Jeg tror neppe noe velferdsgode er viktigere for folk flest enn gode sykehustilbud. Sykehusenes omdømme er ikke godt nok. Det er forskjeller mellom sykehusene. Dårligst kommer HNR ut. Generelt ser vi at det blir satt pris på at vi har kontroll over driftsøkonomien. Men det gjelder ikke folk flest, men de politiske myndighetene. Pasientene på sin side er opptatt av ventetid, strykninger, fristbrudd og kvalitet i tjenestetilbudet. De bryr seg lite om det er underskudd eller overskudd i drifta så lenge de får hjelp fort. Det er fremdeles slik at store deler av befolkningen mener at et velferdssamfunn som Norge hvor oljepengene flyter, må sørge for et bedre helsestell uavhengig av kostnad. Men slik er det naturligvis ikke spesialisthelsetjenesten må finne seg i å bli målt opp mot andre gode samfunnsformål, og det sier seg selv at vi ikke kan bruke ubegrenset med penger.

3 3 Og vi har blitt bedre når det gjelder gode løsninger og kostnadskontroll. Fra 2006 har vi kuttet kostnader i størrelsesorden 1.3 mrd kroner og i vårt LTB skal vi ta ned ytterligere en milliard. Det er sifre som kan gjøre oss nesten tallblinde men først og fremst illustrerer summene størrelsen på driftsrammene og endringer i drifta. La meg innledningsvis være så fri å trekke en konklusjon for HMN, som kan dokumenters: Vi leverer mer helsetjenester hvert år. I 2008 ble det utført rundt polikliniske konsultasjoner i våre helseforetak. Tallet øker hvert år og er på om lag en million nå. Veksten er størst innen psykisk helsevern, og særlig barn og unge. Vi øker aktiviteten kraftig innen rusbehandling, vi har gjennomført opptrappingsplanen innen psykiatrien og viderefører aktivitetsnivået etter at 10-årsopptrappingen var over i fjor. Vi har fått økt våre driftsinntekter fra 7.8 milliarder i 2002 til det dobbelte i 2011, og vi har økt behandlingstilbudet tilsvarende. Vi behandler flere pasienter enn noen gang tidligere. Stadig flere får hjelp. Gjennomsnittlig liggetid er blitt kortere. Det gir bedre pasientbehandling og mulighet til å behandle flere pasienter. Ventetida er betydelig redusert fra 2002, selv om vi i 2007 og en tid deretter hadde en viss økning, men som nå er på vei nedover igjen. Ved inngangen til 2008 var den 110 dager ventetid, og per utgangen av mars 2011 på 93 dager, og vi er på vei ned mot måltallet for året 65 dager. Og kort sagt de fleste kvalitetsindikatorene peker i riktig retning.

4 4 Vil aldri kunne innfri alle krav Men samtidig vil vi alltid komme til kort i forhold til etterspørselen som stadig stiger i lys av at vi må behandle nye sykdommer og at ny teknologi og medisinsk kunnskap gjør det mulig å gi behandlingstilbud til flere. De aller fleste menneskene i landet forstår dette, men i en tid hvor media til de grader hosser opp en negativ stemning knyttet til enkeltepisoder, er det klart at det er de få som har grunn til å klage som blir hørt. Dessuten det er pressens oppgave å grave fram negative opplevelser knyttet til enkeltmennesket særlig når dette skyldes offentlige instanser som forvalter skattebetalernes penger. Men mang en gang har jeg undret meg over at media ikke synes det ville ha vært interessant å beskrive utviklingstrekkene i sykehusbransjen selv om de kanskje måtte ta i bruk noen positive adjektiver. I denne sammenheng tenker jeg særlig på tabloidene. Jeg vil understreke at noen av de midt-norske avisene viste stor helsefaglig innsikt i sine reportasjer fra styrets arbeid med strategi Vi vet også at det vil bli gjort feil ved sykehusene vi har med mennesker å gjøre i arbeidssituasjonene der også men vi bestreber oss hver dag i å forbedre kvaliteten. Det er helt uakseptabelt at feilmedisinering er årsaken til mellom dødsfall hvert år i følge Helsetilsynet. Feil medisinering er anslått å være årsaken til så mye som ti prosent av alle sykehusinnleggelser i Norge. Prislappen for feil bruk av medisiner på landsbasis var i milliarder kroner hvert år. Men det er bra at tallene kommer fram slik at vi kan arbeide med å forbedre situasjonen. Forskningen vil stadig finne nye sykdommer som kan behandles, nye medisiner som er enormt dyre vil bli tilbudt i markedet og pasientene har rettighetslover og innsikt som gjør at de kan formulere sine krav på helsetjenester på en fremragende måte. Og dette er bra! Samlet sett vil vi stå framfor en stigende

5 5 etterspørsel som bare vil forsterke seg når de store etterkrigskullene vil ha behov for sykehustjenester når de blir gamle. Vi lever lenger og det betyr at flere vil oppleve å få kreft flere vil leve med sin sykdom og flere vil bli friske. Sukkersyke er en annen stor folkesykdom som har økt sterkt og vil fortsette å vokse i omfang. Vi må tenke nytt i forhold til forebygging, medisinering og behandling for å mestre omfanget av slike livsstilssykdommer. Økonomien ikke et mål, men et middel Økonomisk balanse er selvfølgelig ikke noe mål men jeg har sagt mange ganger at det sannsynligvis er det viktigste virkemidlet for å nå det som virkelig er målet nemlig gode helsetjenester til våre pasienter i Midt-Norge. Orden i økonomien er grunnleggende. Sånn er det i husholdningene, bedriftene og i offentlig forvaltning: økonomien er viktig for å nå mål. Og da kan ingen bruke mer penger enn de har det er det samme som å ta fra andre, vi må prioritere og vi må finne en god balanse mellom det vi bruker på kort sikt og de disposisjoner vi gjør i et lengre perseptiv. Men for alle i alle sammenhenger gjelder det at vi ikke kan bruke penger vi tror vi får, og vi kan i alle fall ikke bruke penger vi mener vi har rett på før vi har dem, og vi kan heller ikke drive kreativ kostnadsberegninger eller budsjettering, for vi får effekten av det tilbake som en bumerang. Helsereformen av 2002 legger som dere er kjent med opp til at vi skal ha ansvaret for både inntektene og utgiftene, og vi skal ha balanse i regnskapene. I så måte på like linje med en bedrift. Forskjellen er at vi ikke kan gå konkurs, men det vil være både kortsiktig og ufornuftig å spekulere i det.

6 6 La meg illustrere dette med Molde Nye sykehus som eksempel. Vi kan ikke bygge dette sykehuset uten sikkerhet for investerings- og driftsøkonomien. Da vi fikk beskjed fra statsråd Hanssen den om at vi kunne starte bygginga i Molde i 2012 og barneavdelingen i Ålesund i 2009, så var det en etterlengtet politisk avklaring. Statsrådens konklusjon ble dratt etter at HMN i samme møtet hadde lagt fram en bærekraftsanalyse som viste at vi ville mangle 762 millioner kroner hvis vi skulle ta investeringskostnadene på egen kjøl. For oss var det greit å starte opp arbeidet med barneavdelingen før sykehuset og til og med bygge den for egen regning uten lån. Det at vi la fram en oversikt som viste at vi ville mangle 762 mill kr, var tydeligvis ikke et overstigelig problem for departementets politiske ledelse. Det var tidligere sagt at HMN skulle settes i stand til å realisere både St. Olavs hospital, barneavdelingen og Nye Molde sykehus. Det som var nytt på møtet var at dette kunne skje i 2012, selv om vi ikke hadde finansiell dekning. Den underdekningen vi kunne vise til i vår fremstilling, viser seg å være riktig også i dag. Derfor kan jeg fastslå at vi kan starte bygging i Molde i 2014 hvis vi får mill til hjelp over 5 6 år. På den andre sida: Når det til nå er sagt nei til tilleggsbevilgninger, har vi vist til at vi kan starte bygging i Hvis vi imidlertid velger å ikke følge opp nødvendige investeringsrammer innenfor forskning, IKT og medisinsk- teknisk utstyr kan vi muligens komme i gang noe tidligere. Vi har i den sammenheng overfor HOD vist til mulighetene å starte i 2016, men også dette tidspunktet er etter min mening utenfor optimal planleggingshorisont. Og jeg legger ikke skjul på at det er kritisk for virksomheten å bygge ned de nevnte investeringsobjektene.

7 7 Derfor igjen vi kan ikke bruke penger vi ikke har. Vi kan heller ikke bruke penger vi håper å få selv om de er lovt. Jeg nevner dette nå etter at jeg har merket at flere utålmodige personer og instanser på Møre som er frustrert over HODs agering, nå peker mot HMN RHF med krav om at vi skal bygge selv om vi ikke får ekstra hjelp fra sentrale myndigheter. Da er det min og styrets oppgave å peke på noen økonomiske realiteter. Men for ordens skyld jeg har ikke gitt opp realisering av dette sykehuset. Det er ikke mange dagene til vi får se hva det trengs av midler for å oppruste Lundavang. Jeg har tidligere sagt at det for meg er ganske utenkelig å bruke sju åtte hundre mill på et riveprosjekt. Det tror jeg fortoner seg som gal manns handling for alle ansvarlige. Vi leverte Konseptrapporten om Molde Nye sykehus før ferien i Det er snart to år siden, og det må være lov til å be om et snarlig svar. Ingen er tjent med usikkerhet og spekulasjoner om dette temaet. Mangel på svar fra eieren hemmer oss i vår strategiske planlegging, og det vil være ganske ødeleggende for det nye styret i helse Møre & Romsdal hvis de må starte sitt arbeid uten en avklaring på dette viktige spørsmålet. Men jeg har tro på snarlig respons nå! Og jeg håper jeg slipper å si akkurat det flere ganger. Jeg føler det litt som filosofen Seneca: Når man ikke vet hvilken havn man seiler mot er ingen vind den rette. Jeg må være ærlig og si at Molde-saken har vært en kraftig mental belastning for meg som styreleder. Fra å være en sak man håpet å løse, til en sak som lot seg løse i 2008 har den utviklet seg stort sett negativt og uforutsigbart. Slik kan det ikke fortsette for en seriøs organisasjon.

8 8 Under forutsetning om at det er fornuftig, er jeg innstilt på å sette ned foten for en - i alle fall foreløpig konklusjon i sykehussaken under sluttbehandlingen av Langtidsbudsjettet i junimøtet. Samhandlingsreformen Denne reformen er nå i godt gjenge og et av de viktigste elementene i 2020 opplegget. Forslag til lovpropper og Helse og omsorgsmelding ligger i Stortinget og det er høringsrunde der på mandag. Jeg har god tro på Regjeringas opplegg for denne tjenesten, og kan med tilfredshet registrere at HMN har hatt innflytelse på utviklinga i denne saken. Det kan derfor være interessant å se noen år tilbake for å minne om hva som ble sagt om dette temaet allerede i et innlegg jeg hadde i Møre & Romsdal fylkesting i april 2008 altså et halvår før Bjarne Håkon Hanssen ble helseminister og lanserte sin samhandlingsreform. (sitat): Det sømløse helsetilbudet Vi er opptatt av å utvikle et sømløst behandlingsforløp fra åstedet gjennom primærhelsetjenesten til sykehuset og om nødvendig til en universitetsklinikk. Dette må det jobbes mye mer med, og vi kan ikke akseptere at det sitter noen med sine snevre lovparagrafer og stopper samhandlingen. Man kan heller ikke hegne så sterkt om eierskap og personlige revirer at man ikke evner å finne gode veier over forvaltningsgrensene uavhengig om det er stat eller kommune som forvalter nivåene. For pasientene er det gode helsetilbud og riktig behandling som teller. Jeg kan derfor opplyse om at et av satsingsområdene framover vil være å utvikle samhandlingsmønstrene, med intermediære tilbud mellom kommunen og staten. Og HMN har nettopp skrevet en avtale med KS i de tre midt-norske fylkene hvor vi går sammen om å utvikle sømløse helsetilbud.

9 9 Det gjelder at man evner å behandle pasienten på rett nivå verken før høyt oppe i spesialisthelsetjenesten, eller nede i 1.linjen hvis pasienten har behov for mer spesialisert behandling. Skal vi makte å møte de store pasientkullene som kommer mot 2020, må vi starte planleggingen nå, noe også myndighetene legger opp til når de stimulerer til kreativ samhandling. Like viktig er det at vi får rekruttert tilstrekkelig med leger som er villig til å ta seg av de økende utfordringene innen geriatri, kronikere, rehabilitering for å nevne noen av mengdebehovene. Sitat slutt. Dette skrev jeg altså i et innlegg som ble holdt for tre år siden. Men det er i 2012 samhandlinga skal rulles ut som reform, og store oppgaver ligger foran oss. La meg nevne noen av dem som jeg er bekymret for: Det gjelder personellmobiliteten som det vil bli stilt større krav til. Ansatte i spesialisthelsetjenesten skal gi råd og veiledning til personell i kommunene. Kommunene må bli satt i stand til handle på en måte som gir pasientene trygghet og sikkerhet for at de får den rette behandlingen på rett nivå til rett tid av personer med relevant kompetanse. Jeg forventer at kommunaldepartementets budsjett for 2012 stiller opp med penger. Tradisjonelt har sykehusene en betydelig høyere status blant pasientene enn kommunehelsetjenesten. Det er avgjørende for gjennomføringa av samhandlingsreformen at kommunene makter å bevise at de kan gjøre det som forventes - og sykehusa må hjelpe til med det. Da må alle bevege seg ut av de vante spora og inn i ny måte å tenke og samhandle på. Det andre er IKT og tilgangen på infrastruktur for god samhandling. Dette er for dårlig i dag. Dette må vi se på og vi må få hjelp av datatilsynet. Og dette vil kreve friske penger. Skal pasientforløpet være sømløst, må informasjonen gå mellom fastlegen og sykehuslegen på en måte som

10 10 hindrer at pasienten faller mellom stoler. Jeg tror at det dessverre at vi her ser en kronglete vei, som må rettes ut. Jeg har helt fra jeg ble med i Hanssens ekspertutvalg, advart mot at reformen fører til økt byråkrati. Det er viktig å passe på. MER OM 2020 Strategiplanen står seg godt i forhold til regjeringas forslag til Helse- og omsorgsmelding. En skulle nesten tro at departementet har kikket oss ekstra godt i korta da de skrev den. De understreker at det ikke skal legges ned lokalsykehus, men at det er naturlig at ikke alle sykehusa skal gjøre det samme. For folk flest er det den naturligste sak av verden. Kanskje må vi slutte å kalle naturlig fordeling av behandlingsopplegga mellom sykehus for funksjonsfordeling - da uttrykket har blitt sterkt belastet. Jeg har merket meg at Helse Nord har fått til mye av det de ønsker av fordeling mellom sykehusa uten særlig støy, som en konsekvens av sunn fornuft. Allerede for noen år siden bestemte Helse Nord-Trøndelag at døgnbasert ortopedisk akuttkirurgi ikke var nødvendig. De stenger avdelingen kl 22 på kvelden. De bør kunne stenge tidligere, uten at jeg skal blande meg bort i det. Men bør ikke flere foretak se på det samme som HNT? Styret i HMN har vist til dette og utfordringen innefor kirurgi og vakt er nedfelt i strategiplanen. Helse Sunnmøre bestemte at Volda skulle slutte med bløtdelskirurgi. Men vedtaket er ikke gjennomført, og nå har de ansatt enda en lege der. Hva er det som er nytt og som krever at styret skal gå tilbake på sitt tidligere vedtak? Det kom til enighet i regjeringa med hensyn til fødselsomsorgen, og de betrakter seg som ferdig med saken i alle fall på dette tidspunktet. Det ble bestemt at man skulle ta ut fødselsavdelingene i Odda, Lofoten og Nordfjoreid. Når disse

11 11 stedene ble spesielt nevnt ved navn, tolkes det slik at de andre fødselsavdelingene skal opprettholdes. Det vil i så fall ha betydning for HMN RHF, selv om det ikke vil kunne stoppe planene som er under utredning når det gjelder barsel ved Orkdal sykehus. De lette tiltakene Jeg har stor tillit til ADs opplegg for gjennomføring av strategi De forskjellige prosjektene er under arbeid på ulike nivå og vil etter hvert komme til beslutning. I den sammenhengen vil jeg minne om styrets krav til konsekvensvurdering før vedtak fattes. Jeg legger ikke skjul på at det har vært krevende å få dette kravet implementert, men jeg legger til grunn at det er på plass som en naturlig del av saksbehandlingen. Jeg stiller et spørsmål ved om ikke de mindre tingene i 2020 raskere kan gjennomføres. Jeg tenker for eksempel på desentralisering av poliklinikk. Hva med å desentralisere det vi kan? Vi har gjennom en lang periode endret psykiatrien fra institusjonsbehandling til behandling i mindre enheter. En omfattende innsats er gjort over hele landet. Nå står somatikken for tur og vi har flere lokalmedisinske sentra på gang samt intermediære tilbud. I tillegg er det en forutsetning at flere pasienter skal få sin behandling på nivå under sykehusa, noe som også representerer en desentralisering av tjenestetilbudet. Forutsetningen er naturligvis at vi må rekruttere tilstrekkelig og riktig bemanning, noe vi også må hjelpe til med. Jeg vil advare mot å undervurdere denne oppgaven som må løses innefor overskuelig framtid. Jeg er i tvil om hvor god mobiliteten blant de ansatte er. Det nye sykehustilbudet på Røros ble nettopp åpnet det samme gjelder rehabiliteringstilbudet på Hysnes helsefort. Innen vi tar ferie skal barneavdelinga i Ålesund og Innherred lokalmedisinske senter samt den nye psykiatriavdelinga i

12 12 Namsos åpnes. Et felles trekk ved alle bortsett fra barneavdelinga er at de har blitt realisert under protest ikke minst fra fagfolk som har vært bekymret for fagligheten og egne arbeidsplasser. Fordelen har vært at vi har fått ekstra gode utredninger som nettopp har gått tungt inn i det som har blitt pekt på som negativt ved planene. Vi skal lytte til protester, men først og fremst må vi finne ut hva som ligger bak av motiv. Ingen av disse investeringene hadde blitt realisert uten at HMN hadde utøvet sin overordnede rolle som styringsorgan og faglig og økonomisk bidragsyter. Sånn skal det være. Vi sitter med totalbildet og kontakten mot sentrale helsemyndigheter samt det overordnede økonomiske ansvaret. Noen ganger er det riktig å betrakte saker fra tårnet, men like viktig er det at man klatrer ned og drøfter saker med de aktuelle aktørene. Jeg tror vi har blitt enda bedre på begge nivåene de senere åra. Styrets mål er altså at noe skal sentraliseres og noe skal gå den andre veien ut fra sykehusa. Det avgjørende er at man tar vare både på de faglige krava og samtidig viser at vi er i stand til å forvalte en samfunnspolitisk klokskap i et pluralistisk samfunn hvor de gamle sektorene stadig blir mer avhengig av hverandre. Samhandlingsreformen blir den første store syretesten, og HMN med sine foretak må sette seg som mål å bli de beste i landet når det gjelder gjennomføring av reformen. Ro i helse-norge De som venter på at det skal bli ro i helsesektoren, blir nok skuffet. Tvert imot - det vil bli betydelig med støy framover. Og her vil jeg sitere Bjørnsons dikt Jeg velger meg April : Fred er ei det beste, men at man noget vil

13 Sammen skal vi gjøre 2011 til et enda bedre år for våre pasienter. Det er ikke bare en ambisjon, men en lovnad. Og lovnader skal man holde! 13