Barnas Misjon. 1. Kvartal 2015, NORD-AMERIKANSKE DIVISJON

Transkript

1 Barnas Misjon 1. Kvartal 2015, NORD-AMERIKANSKE DIVISJON

2 Barnas misjon Nord-Amerikansk Divisjon Oversettelse: Crispen T.P. de Lange På framsiden: Ryleigh, 10 år, er elev ved Parkersburg Academy i delstaten West Virginia. Hun liker å lese høyt for alle vennene sine ved gamlehjemmet Eagle Pointe Senior Center. Innhold: GUAM/MIKRONESIA ALASKA Følg stjernen Penskoene Del 1 Penskoene Del 2 Å finne Jesus på leir Jesus forandrer livet «Leirdamen» og «leirmannen.» NAD (Nord-Amerikansk divisjon) Dukketeater Wyans tro WEST VIRGINIA Et stort hjerte Godhetseksperimentet Gløder for Jesus Som en familie Program for 13. sabbat Slik blir kollekten brukt Kollekten fra 13. sabbat i 1. kvartal 2013 gikk til Divisjonen for det sørlige Stillehavet (SPD). Et av prosjektene gikk ut på å dele ut solpaneldrevne lydavspillere, såkalte «Godpods». Bibelen og annen religiøs litteratur ble spilt inn på disse lydavspillerne slik at mennesker på Papua Ny Guinea, Salomonøyene, og Vanuatu kunne høre på dette. Her skal dere få lese et takkebrev: «Disse lydavspillerne har vært til enorm velsignelse for menigheten her ute. De har gjort oss i stand til å nå ut til mange mennesker i SPD. For svært mange er dette første gang de får høre budskapet fra Bibelen. Lydavspillerne blir delt ut gratis til de fattige, de som ikke kan lese eller skrive, og de som bor på svært isolerte steder. Vi arbeider iherdig med å dele ut 5750 «Godpods» og vi vil gjerne få lov til å uttrykke vår dype takknemlighet til Generalkonferensen og verdensmenigheten for støtten de har vist oss, slik at vi kan spre det evige budskapet til alle nasjoner, stammer, folkegrupper og språkgrupper gjennom kollekten som ble tatt opp på 13. sabbat for å kjøpe «Godpods». Geraldine Przybylko, Adventist Media Network, Wahroonga, N.S.W., Australia.

3 Kjære sabbatskoleleder, Velkommen til et nytt år, en ny kvartal, og en ny divisjon som skal motta våre bønner og tanker. Nord-Amerikansk Divisjon I Nord-Amerikansk Divisjon finner vi Canada, USA, USAs territorier Guam og Wake Island, Mikronesiaføderasjonen, øystaten Bermuda, og en del andre underordnede øyer. Syvendedags-adventistmenigheten ble startet i Nord-Amerika, og ble offisielt organisert i I dag har adventistmenigheten over 18 millioner medlemmer fordelt på 216 land verden over, og på mer enn 900 forskjellige språk. Men veksten i menigheten har begynt å gå saktere i Nord-Amerika, på samme måte som i mye av Europa og Australia. I dag er det litt over 1 million medlemmer i Nord-Amerikansk Divisjon (NAD), og det utgjør under 7 prosent av den totale medlemsmassen. Dette kvartalet skal vi få høre spennende historier fra noen av de mest fjerntliggende delene av denne divisjonen fra de varme tropiske øyene Guam og Mikronesia, til den kjøligere og vakre delstaten Alaska og elvene i Appalachia. Dere vil få se Guds hånd som beveger seg på mektig vis gjennom sitt folk i Nord- Amerikansk Divisjon. Kollektkurv Det spesielle barneprosjektet dette kvartalet går ut på å skaffe gode madrasser og senger til leirdeltakere ved Camp Polaris i Alaska. Skriv ut to kopier av flagget til delstaten Alaska (fra nettsiden vår) og lim det ene på en stor plakat. Ta den andre kopien og klipp ut stjernene. Be barna fargelegge flagget på plakaten, men la stjernene forbli hvite. Be dem så om å fargelegge de utklipte stjernene gule eller gullfarget. For hver uke som klassen når et delmål for kollekten, kan dere lime fast en ny stjerne i gult/gull på flagget. Når dere har oppnådd målet for hele kvartalet, limer dere fast den store Polarstjernen på flagget. Spesielt innslag Mission Spotlight DVD-en inneholder en del historier fra Nord-Amerika, også et som er spesielt laget med tanke på barna. Du kan laste ned et eller flere av disse episodene på Takk for alt dere gjør for å hjelpe barna til å forstå gleden ved å spre budskapet om Guds kjærlighet. Med ønske om Guds rikeste velsignelser, Gina Wahlen, redaktør

4 Alaska I 3. Januar Følg Stjernen Polaris For mange år siden bodde Herr og Fru Murray og de fire barna deres i den lille byen Humptulips i delstaten Washington. Herr Murray var fisker, men på 1930-tallet var det mange som ikke fikk seg arbeid på grunn av økonomiske nedgangstider. Så en dag bestemte familien Murray seg for å flytte til Alaska. Broren til Fru Murray bodde der fra før og han sa det var veldig mye godt fiske der i Alaska. Så familien Murray flyttet over km nordover, og kom til sist fram til Dillingham i Alaska. Derfra tok de båt opp Wood River, og kom endelig frem til breddene av innsjøen Lake Aleknagik. Livet i en tømmerhytte Familien Murray fant fram til et godt sted langs breddene av innsjøen, og der bygget de en tømmerhytte. Så reiste Herr Murray og den eldste sønnen hans sammen til Bristol Bay for å fiske. Alt gikk bra for familien Murray, helt til en dag da noe veldig trist skjedde. Herr Murray og sønnen hans var på vei hjem da det skjedde en ulykke og begge druknet. Men Fru Murray og de to sønnene og datteren hennes fortsatte å be til Gud hver dag. På sabbatene var de sammen med broren og familien hans. I løpet av uken fortsatte Fru Murray å drive familiens fiskeforretning, med hjelp av de to yngste sønnene, Lloyd på 14, og Roland på 13. De to guttene ble fort voksne, og i mange år kunne de ikke gå på skolen fordi de var nødt til å arbeide som fiskere. Tilbake til skolen Til sist fikk Lloyd og Roland endelig mulighet til å gå på skolen igjen. Men nå var Lloyd blitt 21 år gammel, og Roland var 20! Selv om de var mye eldre enn de andre elevene, hadde de likevel et sterkt ønske om å fullføre en utdannelse.

5 Hver morgen tente Roland opp ild i peisen i klasserommet. Mens han holdt på, pratet han sammen med læreren, Frøken Jackie, som var på omtrent samme alder som Roland. Da Roland var ferdig med skolegangen, giftet han seg med Frøken Jackie. Misjonsskolen Nå bygget den nye Herr og Fru Murray sitt eget lille hjem ved siden av Lake Aleknagik. En stund senere bygget de en menighetsskole der ved innsjøen, på eiendommen deres. De kalte skolen for «Misjonsskolen.» Det var så mange elever som ville gå på den skolen, at ganske snart bygget familien Murry to internatbygg til dem, der de kunne bo mens de gikk på skolen. Innen lenge bygget familien også den aller første Syvendedags adventistkirken der i Aleknagik. Etter hvert som skolen vokste, startet Herr og Fru Murray opp en sommerleir et sted der barn kunne komme for å ha det gøy og lære mer om Gud. De kalte det nye leirstedet «Camp Polaris» - etter navnet på Polarstjernen eller Nordstjernen. Camp Polaris I løpet av de siste 60 årene er det veldig mange barn som har hatt det gøy på Camp Polaris. Foreldrene, besteforeldrene, og til og med oldeforeldrene til dagens barn gikk på Camp Polaris som barn. Mange av dem liker fremdeles å reise til Camp Polaris på sabbaten der de hvert år har en kjempemessig potluck. Mange av de barna som kommer til Camp Polaris har det ikke så godt hjemme. Hele året gleder de seg til den ene uke med leir, for de vet at de kommer til å få spise god mat, ha det gøy, lære om Jesus, og føle at det er noen som bryr seg om dem og som elsker dem. Dessverre er det bare mulig å ha leirplassen åpen én uke hver sommer, for det er et veldig gammelt leirsted. Det finnes ingen toaletter der bare utedo som har vært der siden leirstedet åpnet for 60 år siden. Det finnes heller ikke dusj der leirdeltakerne kan vaske seg og få litt varme i seg etter at de har badet i den veldig kalde innsjøen. Og så er det mange av sengene som mangler madrasser det er bare planker av tre. De gode nyhetene er at dere som sitter her i dag kan hjelpe barna i Alaska ved at dere gir en spesielt god kollekt på 13. sabbat. Barn og voksne i hele verden skal bidra til dette spesielle misjonsprosjektet slik at Camp Polaris kan få et nytt bygg med dusj og toaletter, pluss madrasser i alle sengene. Når vi har fått til disse forbedringene blir det kanskje mulig å holde åpent flere uker i året slik at flere barn kan få lov til å ha det gøy på Camp Polaris. Takk for at dere ber for barna i Alaska og for at dere gir en god kollekt på 13. sabbat. Raske fakta Når vi snakker om urinnvånere i Alaska, mener vi folkegruppene aleutene, eskimoene og diverse grupper av indianere. Alaska ble offisielt den 49. delstaten i USA på 3. januar, Alaska er den største delstaten i USA og er mer enn dobbelt så stor som Texas. Når vi måler fra nord til sør er delstaten omtrent km lang, og fra øst til vest er den km bred. Nesten 1/3 av Alaska ligger nord for Polarsirkelen.

6 Alaska I 10. Januar Å Finne Jesus på Leir Barn på Camp Polaris 12 år gamle Logan* var tøffest på Camp Polaris. Hans mål var å ha kontroll over alt og alle. En natt bestemte Logan seg for at han ikke gadd å legge seg. De to lederne på hytta til Logan snakket stille sammen og kom fram til en plan. «Greit,» sa de til Logan, «du kan få være oppe så lenge du vil så lenge du leser i Bibelen.» Logan sa det var i orden. Men det var et problem han hadde ikke noen Bibel. Faktisk så hadde han aldri lest i Bibelen. «Her har du Bibelen min,» sa lederen og rakte Bibelen sin til Logan. «OK,» sa Logan. «Så jeg trenger altså ikke å legge meg nå, sant?» spurte han lederen. «Helt riktig,» sa lederne. «så lenge du leser i Bibelen.» Nye historier Logan tok Bibelen og en lommelykt med seg ut på trappen til hytta og satte seg ned. Han åpnet Bibelen og begynte å lese i 1. Mosebok: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1. Mosebok 1,1). Logan fortsatte å lese, og for aller første gang i sitt liv lærte han om skapelsen, og om Adam og Eva, om Noah, og om syndefloden. Han likte historiene så mye at han bare fortsatte å lese tvers gjennom hele 1. Mosebok. Neste morgen var Logan helt i hundre. «Jeg fant faktisk noen kule fortellinger der,» sa han til lederne. «Jeg likte historien om Josef ekstra godt. Hvordan klarte han å komme gjennom alt som skjedde med ham?» Logan stilte mange spørsmål, og lederne svarte tålmodig på alle sammen. De forklarte at Josef elsket og stolte på Gud, og at det var samme Gud som tok vare på Josef som også brydde seg om Logan. *Navnet er endret.

7 Jesus kan hjelpe Mange av de barna som kommer til Camp Polaris kjenner ikke fortellingene i Bibelen. De andre barna kjenner kanskje til fortellingene, men forstår ikke helt at Jesus ønsker å være venner med dem. En annen leirdeltaker, Heather, hadde det litt på den måten. Heather kom fra Delta Junction, en liten by langt oppe i nord, helt i enden av hovedveien gjennom Alaska: Alaskan Highway. Heather syntes det var helt fantastisk å dra på leir hver sommer, og hun skrev dagbok fra hver dag. En dag på leir skrev hun følgende i dagboken: «Og selvfølgelig måtte vi ha andakt, og det var jo teit.» Men etter hvert som Heather kom tilbake til leiren hvert år, begynte hun å sette pris på andaktene. Under en av andaktene som hun likte ekstra godt, brukte de et stearinlys og en ballong. Lederen plasserte et stearinlys på et bord og tente på. Så tok han en ballong opp av lommen, blåste den opp, og bant knute på den. Så holdt han ballongen rett over det tente stearinlyset, og PANG! Ballongen eksploderte med én gang. Så tok lederen opp en ny ballong og hadde noe vann oppi ballongen før han knytet igjen. Nok en gang holdt han den over det tente lyset, og den eksploderte ikke! Alle barna ble veldig imponert over dette. «Lederen forklarte at vi er som ballongen, og vannet er som Jesus,» sa Heather. «Hvis vi har Jesus i hjertet, gir han oss ro og fred og styrke han er en vi kan holde fast i og være trygge hos.» De fortsetter å komme Heather er nå blitt voksen, men hun fortsetter å komme på Camp Polaris hvert år, og er livvakt og leder på leiren. Hun forteller videre alle de gode andaktene hun hørte som ung. «Jeg har bodd i Alaska hele livet mitt,» sier Heather, «og Camp Polaris er det mest avsidesliggende stedet jeg noen gang har vært. Men det er definitivt et sted der du kan komme nærmere Gud. Jeg er veldig glad i stedet.» Og ikke glem: den store kollekten som vi skal ta opp på 13. sabbat går til Camp Polaris slik at leirstedet kan få bedre senger, og dusjer og toaletter. Tusen takk. Leirdeltakere bærer på «madrassene» sine. Misjonspost Syvendedags-Adventistsamfunnets Konferens for Alaska ble opprettet i Det er 58 år før Alaska ble delstat i USA. Konferensen for Alaska er et av de aller største konferensene når det gjelder areal. Store deler av konferensen er kun tilgjengelig ved hjelp av båt eller fly. I 2013 var det medlemmer i Adventistsamfunnet i Alaska, og 29 kirker.

8 Alaska I 17. Januar Chad Jesus Forandrer Livet Da jeg var 8 år gammel, fikk jeg ikke lov til å dra på sommerleiren på Camp Polaris fordi jeg var for ung. Jeg ble med opp for å levere søstrene og søskenbarnet mitt på leiren. Da jeg måtte om bord i båten igjen for å dra vekk, begynte jeg å grine. Jeg hadde så lyst til å bli igjen på leiren sammen med alle de andre barna! De skulle ha det kjempegøy, de hadde mye de skulle være med på, og alle virket så glade. Jeg hadde lyst til å være med på det, jeg også! Så ble jeg endelig 9 år gammel og fikk være med på sommerleir ved Camp Polaris for første gang. Jeg var helt i hundre og koste meg kjempemye! Jeg var med på leir hver sommer helt til jeg ble for stor til å være med. Jeg fikk mange morsomme og spennende opplevelser der, men spesielt én husker jeg ekstra godt, fra sommeren da jeg var 14 år. Spøkelseshistorier Vi satt alle sammen i hytta vår, og så var det noen av guttene som ville fortelle spøkelseshistorier. Det var rundt 00:30 på natten og jeg fortalte dem at jeg i grunnen bare hadde lyst til å legge meg. Men de begynte å fortelle spøkelseshistorier likevel. Lederen vår sov allerede, så han visste ikke hva som foregikk. Etter en stund begynte det å bli riktig uhyggelig stemning og jeg begynte å bli skremt. En av vennene mine satt i et hjørne og var helt stille. Etter at den siste fortellingen var blitt fortalt, spratt han opp fra hjørnet sitt og sprang tvers over gulvet bort til der jeg satt. Det eneste lyset i hytta var litt lys som kom fra sprekken under døra, og den var rett ved siden av sengen min. Han hadde lyst til å være der det var lysest. «Chad,» sa han. «Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg er skikkelig redd det var noe som skjedde med meg der borte!»

9 Jeg var også redd, og sa: «Vi henter en Bibel!» Jeg begynte å lese i Bibelen for ham, og en annen venn kom og satte seg på køyesengen sammen med oss fordi han også var redd. Jeg fortsatte å lese i Bibelen, men jeg kunne fremdeles se at vennene mine var redde, så jeg sa: «Kom, så går vi ut litt.» Engler oppe på fjellene Månen lyste opp hele natten og vi kunne se innsjøen og de enorme fjellene på alle kanter. Idet jeg kikket opp på de voldsomt høye fjellene, ble jeg minnet på historien fra Bibelen der tjeneren til Elisja var veldig redd på grunn av fienden som hadde slått leir rundt hele byen. Elisja ba om at Gud skulle åpne øynene til tjeneren, og Gud gjorde som han ba om. Plutselig kunne tjeneren se engler med flammende vogner som beskyttet dem på alle kanter. Da jeg kom på den historien, brast jeg plutselig ut med: «Hei! Dere! Se! Se på fjelltoppene! Fjellene er fulle av engler!» Jeg kunne se tydelig at vennene mine slappet helt av. Vi gikk inn i hytta igjen og sovnet alle sammen. Neste morgen følte jeg meg utrolig ydmyk over at Gud faktisk hadde brukt meg til å berolige vennene mine. Jeg sa til meg selv: «Jeg kan ikke tro at jeg fikk være en del av det der jeg er jo for ung til at Gud kan bruke meg.» Men nå vet jeg at Gud faktisk brukte meg til å hjelpe vennene mine. Du trenger ikke være «gammel nok» for at Gud kan bruke deg. Du trenger bare å være villig. Forandringer i livet Camp Polaris er et veldig gammelt leirsted og det er blitt skikkelig nedslitt. Men jeg vet at det er mange som jobber hardt for å få samlet inn penger nå slik at vi kan bygge leirplassen opp igjen. Gud har brukt det stedet til å hjelpe så mange mennesker som bor her. Mennesker i hele Alaska har hørt mye om hvor fantastisk stedet er. Jeg er sikker på at hvis vi får forbedret stedet og bygger det opp, så vil Gud fortsette å bruke det til å hjelpe mennesker slik han gjorde for meg. Vi er kjempeglade og takknemlige for at Camp Polaris ble valgt ut til å få en del av kollekten fra 13. sabbat dette kvartalet. Selv om barna elsker å komme hit på leir, vet jeg at de kommer til å like det enda bedre hvis de får gode senger å sove på, og ordentlige toaletter og dusjer. Chad Angasan er innfødt inuitt/aleut. Han er pastor under «Global Mission Pioneer»-programmet, og jobber som pastor i tettstedet Togiak i Alaska.

10 Alaska I 24. Januar Ken and Debbie Reiswig «Leirdamen» og «leirmannen.» Sammy hadde et problem han hadde utrolig lyst til å dra på sommerleir, men familien hans hadde ikke råd til å sende ham. Han hadde hørt mye om Camp Polaris av vennene sine om de kjekke sangene de hadde lært rundt bålet om kveldene, om den deilige maten de fikk spise hver dag, om å bade i innsjøen, og viktigst av alt: at lederne på leiren virkelig brydde seg om dem. Sammy hadde også hørt at det kanskje kunne være mulig for ham å være med til Camp Polaris selv om han ikke hadde penger nok. Da måtte han nok skrive et brev til «leirdamen» der han forklarte hvorfor han gjerne ville til Camp Polaris, og ba om hjelp. Selv om damen egentlig het Fru Reiswig, kalte alle henne bare for «leirdamen.» En dag tok Sammy motet til seg og tok fram en blokk med papir, og så begynte han å skrive. Brevet «Kjære leirdame, jeg heter Sammy. Jeg har veldig lyst til å være med på sommerleir i år, men familien min har ingen penger og kan ikke betale for det. Men jeg har likevel veldig lyst til å få være med likevel. Vennene mine har fortalt meg alt om hvor fantastisk det er der.» Sammy fortsatte å skrive og skrive. Da han endelig var ferdig hadde han skrevet fire sider til leirdamen. Han fortalte alt om hvor mye han hadde lyst til å være med på

11 leir, og ba henne om hjelp. Så tok han brevet sitt og brettet det sammen. Men så kom Sammy på at han hadde enda et problem: hvordan skulle han få levert brevet til leirdamen? Sammy var en veldig stille og forsiktig gutt, og han torde ikke gi brevet til henne. Hva skulle han gjøre? Gjemt i buskene Til sist bestemte han seg for å ta med brevet og gi det til leirdamen. Han la brevet forsiktig i lommen sin og begynte å gå. Men da han kom fram til kontoret til leirdamen, var han så redd for å gå inn at han gjemte seg i noen busker i nærheten. Der ble han sittende i to timer! Men selv om Sammy prøvde å gjemme seg for leirdamen, hadde leirdamen faktisk sett ham. Til sist gikk hun ut for å se hva han drev på med. Veldig forsiktig dro Sammy fram brevet fra lommen sin. Han rakte arkene over til Fru Reiswig og så snudde han og sprang vekk! Fru Reiswig åpnet arkene og fikk se det håndskrevne brevet til Sammy. Han hadde så inderlig lyst til å få være med på leiren, men han hadde altså ingen penger, og foreldrene hans hadde heller ingen penger. Da leirdamen hadde lest brevet, klarte hun å finne på en måte som han kunne komme seg til Camp Polaris, og Sammy fikk dra på leir den sommeren. En liten liste Så var det en annen gang, da en annen gutt hadde så forferdelig lyst til å bli med til leiren, men hadde ikke penger. Han gikk for å snakke med «leirdamen» og forklarte en plan for henne. Han ville gjøre så mye som mulig slik at han kunne betale selv for oppholdet på Camp Polaris. Fru Reiswig syntes dette hørtes ut som en veldig god plan, og hun skrev ned en liten liste for å holde oversikt over alt gutten tjente. Etter noen dager pleide han alltid å dukke opp og tømme lommene sine for henne kronestykker, tikroninger og tjuekroninger falt ut over bordet i alle retninger. Alle pengene kom fra alt arbeidet han holdt på med, som f.eks. bilvask, ærend, og andre småjobber. Hver gang det hadde gått noen dager, gav han pengene han hadde tjent til leirdamen, som førte dem nøye opp på listen sin. Så en dag, mange uker senere, kunne leirdamen fortelle gutten at han nå hadde tjent nok til å være med på leiren. Begge to var veldig glade! Herr og Fru Reiswig «leirdamen» og «leirmannen» - har tatt seg av Camp Polaris og leirdeltakerne i de siste 20 årene. Også gjennom resten av året, når det ikke er leir, vet barna at Herr og Fru Reiswig fremdeles er glad i dem og at de alltid er velkommen til å besøke dem hjemme. Både barna og foreldrene deres vet at leirdamen og leirmannen vil gjøre alt de kan for å hjelpe dem, uansett hva slags problem de opplever. Og det som er viktigst av alt er at Herr og Fru Reiswig lærer barna og foreldrene deres om Gud, at han elsker dem, og at han har en fantastisk plan for deres liv. Raske fakta Konferensen for Alaska driver tre sommerleirer Camp Lorraine (på Vank Island), Camp Tukuskoya, og Camp Polaris. Dere kan lese mer om leirene ved å gå til Der kan dere også se mange fine bilder fra leirene. Dere kan også se på et program fra Camp Polaris på Mission Spotlight DVD-en, som kan lastes ned fra

12 West Virginia I 31. Januar Et Stort Hjerte Payton «Hunden min er blitt skutt!» sa Brayden* med et snufs til vennen sin, Payton. «Kunne du si noen ord ved begravelsen hans?» Tolv år gamle Payton hadde aldri ledet ut i en begravelse, men han ville gjerne hjelpe vennen sin og sa ja. «Jeg satte i gang og planla hele begravelsen,» fortalte han. «Hunden ble begravet i hagen min Brayden og jeg gravde graven selv.» Etter at Payton hadde sagt noen ord og bedt en bønn, la guttene hundeskålen, halsbåndet og en leke ned i graven sammen med hunden, og så fylte de den igjen. Da Payton og familien hans først flyttet inn i nabolaget, ble han venner med Brayden og fikk høre en del om hvor vanskelig han hadde det hjemme. «Jeg fortalte ham at jeg var kristen, og jeg forklarte ham det jeg trodde om Gud,» sa Payton, «og så hann: «Det der kunne jeg tenke meg å prøve!»» Brayden begynte å tilbringe mer og mer tid hjemme hos Payton og ofte fikk han overnatte spesielt på fredagene. Da kunne han også bli med dem i kirken dagen etter. Det gikk ikke lenge før fetteren til Brayden, Hunter, også fikk lyst til å være med på dette. Så nå hadde altså Payton to gutter på besøk som delte rom med ham. En dag fortalte Brayden om hvor mye han satte pris på Payton og familien hans. Han sa: «For noen år siden, da Payton flyttet inn i nabolaget, spurte ste-farfaren min Herr Brown om jeg kunne få lov til å slå plenen hans. Han sa ja, og ganske snart ble vi venner og jeg oppdaget hvor snille de var. «En dag spurte jeg Payton hvorfor de alltid var vekke på lørdagene. Jeg syntes det var rart at de alltid reiste vekk på lørdagene. Da inviterte Payton meg til å bli med dem i kirken. * Navnet er endret

13 «Jeg ble også med i speideren, og begynte på adventistenes skole, Highland Adventist School, her i Elkins. Herr Brown klarte å finne noen som var villig til å sponse meg og Hunter slik at vi fikk betalt skolepengene. Jeg liker meg veldig godt på den skolen. Lærerne der er kjempesnille og elevene er vennlige. «En dag da vi kjørte til kirken, sa Payton at han hadde tenkt å bli døpt. Hunter og jeg sa at vi hadde lyst til å bli døpt sammen med ham. Derfor begynte vi alle å gå på bibelstudier sammen, og ble døpt den 2. november «De som går i kirken der er de snilleste menneskene jeg noen gang har møtt. De stiller alltid opp for deg. Og pastoren, Don det er bare noe veldig bra ved talene hans som sitter igjen hos meg. Jeg liker medlemmene her veldig godt de er som den andre familien min, som jeg alltid har ønsket meg. «Jeg har mottatt utrolig mye ved å komme hit og bli kjent med Syvendedags-adventistene. Ingen av de andre i familien min er adventister. De skjønner ikke hvorfor jeg har sluttet å gjøre mye av det jeg pleide å gjøre før. Stefaren min forstår ikke hvorfor jeg har sluttet å spise gris jeg har jo spist det hele livet mitt, og til å begynne med var det vanskelig for meg å slutte å spise det. Men jeg er glad for at jeg har sluttet. Jeg har sett at både kroppsvekten og personligheten min har endret seg. Alt har blitt bedre. Enda en ny venn Payton er venner med en annen gutt som heter Wyatt. Selv om Wyatt bare var 13 år, hadde han blitt sparket ut av flere skoler allerede. Payton inviterte kameraten sin, Wyatt, til å bli med til speideren og i kirken, men moren til Wyatt sa han ikke fikk lov. Payton fortsatte likevel å være vennlig mot Wyatt over de neste tre årene. Så en dag fikk Wyatt høre at det var mulig at Payton og familien hans skulle flytte vekk. Da overrakte Wyatt en lapp til Payton og søsteren hans, Stormy. I lappen stod det: «Kjære Payton og Stormy, før dere flytter vil jeg gjerne takke dere. Da dere først flyttet hit, var jeg helt ute og kjøre. Jeg hadde sluttet å gå i kirken og hadde ikke tenkt å gå dit mer. Da vi ble venner, oppførte jeg meg tøft, men inni meg ønsket jeg egentlig å være mer lik deg, Payton. Da de tøffe årene startet og faren min døde, var det en enorm trøst å få lov til å snakke med deg. Det var gjennom deg at jeg lærte om Gud. Du var, og er fremdeles, en helt, en inspirasjon, og en rollemodell for meg. Foreldrene dine bør være skikkelig stolte over dere, når de vet at det var dere som hjalp meg til å finne Jesus.» Misjonspost The Mountian View Conference (MVC) dekker nesten hele delstaten West Virginia, pluss to av fylkene vest i delstaten Maryland. MVC er den minste konferensen i Nord-Amerikansk Divisjon, med 33 kirker, 3 grupper, og 7 menighetskoler. I 2014 var det medlemmer i konferensen, hvor det er innbyggere.

14 West Virginia I 7. Februar Miranda Starr Godhetseksperimentet Miranda Starr er rektor og lærer ved Parkersburg Academy i delstaten West Virginia. Hun hadde et ønske om å gjennomføre et eksperiment med første- og andreklassingene. «I bibeltimene lærte vi om godhet og hvordan godhet ofte er smittsom,» sier hun. «Vi ville se om det faktisk stemte.» Miranda fikk en idé. Hva om de dro ut til Eagle Pointe, et sykehjem like i nærheten, og øvde seg i å vise godhet der? De kunne bli venner med de eldre som bodd der. Hun syntes det var fint å synge for de gamle, men hun og elevene ville gjerne gjøre noe mer enn det for dem de ville bli ordentlige venner med dem. Det var da hun fikk ideen om lesing. Miranda delte ideen sin med elevene, og alle barna ble kjempeglade og ville gjerne lære å lese så fort som mulig slik at de kunne lese for de nye vennene sine på Eagle Pointe. Innen januar var elevene blitt såpass flinke til å lese at de kunne starte med «godhetseksperimentet» sitt. Hyggelig å dele «Nå drar vi til Eagle Pointe annenhver fredag,» forklarer Ben, som er 8 år gammel. «Vi synger for hele gruppen, og så leser vi for hver vår person der.» «Det var ikke vanskelig å velge seg en av de eldre å lese for,» sa Reagan, som er 7. «Vi fikk se dem, vi kikket på ansiktene deres, og så valgte vi bare den vi likte best!» Hver gang de er på Eagle Pointe, får elevene velge boken eller bøkene de skal lese for de eldre. Noen ganger, hvis de leser ut boken de har tatt med, bytter de bøker med en annen elev og så leser de videre i den nye boken.

15 Etter hvert som elevene leser, utvikler de også gode vennskap. «Lesepartneren min her på sykehjemmet heter Miss Jane,» sier Sophia, som er 6 år gammel. «En dag leste jeg for henne om dyrespor, og jeg leste om rødreven. Hun fortalte meg at hun en gang hadde hatt en rødrev som kjæledyr!» De eldre på Eagle Pointe blir kjempeglade når barna kommer for å lese for dem, og elevene gleder seg veldig, de også. «Jeg synes det er kjempehyggelig å se at lesepartneren min smiler,» sier Ben. Godheten vender tilbake Elevene i 3. til 8. klasse reiser også jevnlig til Eagle Pointe og leser for de nye vennene sine. «Jeg liker veldig godt å dra dit,» sier Ryleigh, som er 9 år gammel. «Det er en gammel mann som jeg leser for Mister Mark. Han blir alltid kjempeblid når han får se meg, og han sier: «Gud elsker deg.» Jeg liker ham veldig godt og jeg skulle ønske at jeg kunne dra dit oftere.» Som takk for elevenes innsats på sykehjemmet, arrangerte Eagle Pointe en bankett til ære for dem. De overrakte en æresplakat i metal til rektor Miranda hvor det stod: «Årets unge frivillige Parkersburg Academy. Dere har varmet hjertene til mange mennesker gjennom godheten dere viser. Frivillige unge mennesker er som funklende stjerner.» Når rektor Miranda og barna tenker på «godhetseksperimentet» sitt, vet de at det var vellykket! «Godheten kom jammen i retur til oss. Vi prøvde å vise godhet til dem, men de gav jo mere tilbake til oss.» Har dere noen gang prøvd dere på et slikt godhetseksperiment? Kanskje kan dere og sabbatskolegruppen gjøre noe sammen som likner på det elevene og lærerne med Parkersburg gjorde. Kommer dere på noen andre gode ideer for «godhetseksperimenter»? Raske fakta Nesten 75% av West Virginia er dekket av skog. En av de aller første hengebroene i verden ble bygget i Wheeling, West Virginia, i November Verdens aller første elektriske toglinje gikk mellom Huntington og Gyandotte i West Virginia. Fru Minnie Buckingham Harper, som var medlem i delstatens delegatforsamling i 1928, var den første afrikansk-amerikanske kvinnen til å bli medlem i et lovgivende organ i USA.

16 Guam/Mikronesia I 14 Februar Becky Penskoene Del 1 Dette er en fortelling som handler om hvordan Gud brukte en ung dame og et par pensko til å hjelpe en skoselger til å lære noe meget viktig. Her har du historien hans: En dag kom det en ung dame inn på skobutikken der jeg jobbet. Det var noe annerledes ved henne hun hadde hverken sminke eller smykker på seg, men hun virket likevel veldig lykkelig. Hun het Becky. Jeg hentet fram noen sko til henne og hun fant et par som hun likte. Dessverre hadde vi ikke skoene i størrelsen hennes. «Det er egentlig ikke noe problem,» sa jeg til henne. «Vi kan bestille dem, så er de her innen 3 dager.» Becky bestilte skoene, og jeg sa jeg regnet med at de var i butikken innen onsdag ettermiddag. «Så flott,» sa hun. «Jeg trenger dem ikke før på lørdag.» Skoene som ble borte Becky kom tilbake til butikken på onsdag ettermiddag, men skoene hadde ennå ikke dukket opp. Jeg ba om unnskyldning, men sa jeg var helt sikker på at skoene ville komme neste dag. Men på torsdag var skoene fremdeles ikke kommet! Jeg ringte til selskapet og spurte hva som var på ferde. Sjefen der sa han var sikker på at skoene ville komme dagen etter. Da Becky kom tilbake til butikken for å hente skoene, forklarte jeg problemet, men hun ble ikke sint eller irritert. «Jeg bor ikke så langt unna,» sa hun. «Jeg kan godt komme innom igjen i morgen. Er du sikker på at skoene kommer i morgen?» spurte hun. «Jeg trenger dem virkelig på lørdags morgen.» Jeg fortalte henne at sjefen hadde forsikret meg om at skoene ville komme på fredagen. Da Becky kom til butikken på fredags ettermiddag, følte jeg meg utrolig flau. Leveringslastebilen var sent ute og hadde ikke kommet til butikken ennå.

17 «Kan ikke du vente her bare litt?» spurte jeg Becky. «Jeg er sikker på at lastebilen kommer når som helst.» «Jeg beklager,» sa Becky, «men jeg må være hjemme snart, så jeg kan ikke vente særlig lenge.» «Hvorfor trenger du skoene til i morgen?» spurte jeg, i håp om at skoene ville bli levert mens vi småsnakket. «Jeg skal spille orgel, og de gamle skoene mine er så godt som utslitt. Det var på tide å kjøpe et nytt par,» sa hun. Becky ventet noen få minutter til, så gikk hun uten de nye skoene. Selv om hun var veldig snill, visste jeg at hun var skuffet over at hun ikke fikk skoene. Bare et kvarter etter at Becky hadde gått ut av butikken, kom lastebilen med skoene hennes. Jeg ringte med én gang til Becky og sa at skoene hadde kommet. «Kan du ikke komme tilbake og hente dem?» spurte jeg. «Da få du bruke de nye skoene i morgen!» Merkelig nok sa Becky: «Det gjør ingenting. Jeg bruker bare de gamle skoene mine i morgen og henter de nye på lørdags kveld.» En stor overraskelse «Men hvorfor henter du dem ikke bare i kveld?» spurte jeg. «Skoene står her og venter på deg.» «Det gjør ingenting» sa Becky igjen. «Jeg henter dem bare i morgen kveld.» Til sist gav jeg opp og sa ha det. Noen få minutter senere ble jeg overrasket over å se Becky som kom inn i skobutikken! «Jeg ville bare komme hit og fortelle deg at jeg virkelig ikke er sint eller irritert fordi skoene ikke kom før nå. Jeg vet at du gjorde alt du kunne for å få dem hit tidligere,» sa hun. Så snudde hun og gikk mot døra. «Men vent!» sa jeg. «Hva med skoene?!» «Det er helt greit. Jeg kom ikke hit for å hente skoene nå. Jeg kommer tilbake i morgen kveld for å hente dem.» Kanskje har hun ikke nok penger til å kjøpe skoene i dag, tenkte jeg. «Hvis du vil, så kan jeg godt låne deg penger slik at du får skoene nå med en gang.» Becky smilte, men sa likevel nei. «Ikke tenkt på det,» sa hun. «Jeg kommer i morgen kveld og henter dem.» Så gikk hun ut av butikken. Raske fakta GMM, eller Guam-Mikronesiamisjonen, ble opprettet i 1948 og omorganisert i 2012, da den ble overført fra Divisjonen for Sør-Asia og det sørlige Stillehavet, til Nord-Amerikansk Divisjon. I GMM finner vi 20 kirker og et medlemstall på Befolkningen i områder ligger på (tall fra 2014). I GMM er det to helseklinikker en på Guam og en på Saipan. Misjonen driver også menighetskoler som ligger på øyene Chuuk, Majuro, Ebeye, Guam, Palau, Pohnpei, og Yap. Misjonen eier og driver to radiostasjoner, kjent som JOY FM (KSDA-FM og KORU-FM) som sender radioprogrammer fra Guam.

18 Guam/Mikronesia I 21 Februar Dwight Penskoene Del 2 Forrige uke leste vi om Becky, en ung dame som bestilte et par pensko. Hver dag da hun kom innom butikken for å hente dem, var de ennå ikke kommet. Til sist kom de til butikken på fredagen, men da ville ikke Becky ha dem før lørdags kveld. Jeg er utrolig glad for at Jeg var virkelig forvirret over dette! Jeg forstod ingenting. Hvorfor vil hun ikke ha skoene i dag? lurte jeg på. Plutselig kjente jeg at jeg bare måtte vite hvorfor. Jeg sprang ut av skobutikken og tok Becky igjen. «Vær så snill, fortell meg hvorfor du ikke vil ha skoene i dag,» spurte jeg. «Jeg vet at du så gjerne ville ha dem til i morgen, og nå som de har kommet, vil du ikke ha dem. Jeg skjønner ikke.» Hun tenkte et øyeblikk, og så sa hun: «Jeg er kristen.» «Men det er jeg også,» sa jeg. «Hvorfor vil du ikke ha skoene i dag?» Nå var jeg virkelig forvirret. «Hvis du er kristen, da vet du sikkert at det står i De ti bud at vi skal denne unge damen nektet å gjøre noe som hun visste ikke var rett. holde sabbaten hellig. Det betyr at vi ikke bør kjøpe eller selge ting på Guds hellige dag.» «Men det er jo bare fredag,» sa jeg. «Sabbaten er jo ikke før på søndag.» «Nei,» sa hun igjen med et smil. «Sabbaten er ukens syvende dag, ikke ukens første dag. Se på kalenderen din.» Jeg ba henne komme tilbake til butikken der jeg hadde en kalender på skranken. Vi gikk tilbake og jeg pekte på kalenderen. «Ser du?» sa jeg. Men så kikket jeg nærmere på kalenderen. Lørdag var faktisk ukens syvende dag. Ikke søndag! Hvordan kan det ha seg at jeg ikke har lagt merke til dette på 25 år? mumlet jeg for meg selv. Så sa jeg til henne: «Men det er jo uansett ikke lørdag ennå. Det er jo bare fredag. Du kan jo kjøpe skoene da vel?»

19 En invitasjon «Jeg venter likevel med å kjøpe skoene til i morgen ettermiddag,» sa hun. «Det er litt mer komplisert enn det, skjønner du, men det står veldig godt forklart i Bibelen. Kunne du tenke deg å lære mer om dette? Møtet hvor jeg skal spille orgel i morgen er faktisk et Åpenbaringsseminar med en besøkende pastor som taler. Han skal snakke om Bibelens profetier og om sabbaten og søndagen. Hvis du ikke er redd for å finne ut sannheten om Bibelen, vil jeg gjerne at du kommer.» «Nei, jeg er ikke redd,» sa jeg modig. «Åpenbaringens bok er jo helt forvirrende uansett, og jeg har aldri hørt noen som engang har prøvd å forklare alle symbolene og dyrene og kongedømmene og alt det andre. Ja, jeg vil gjerne bli med.» Så neste morgen kjørte jeg motorsykkelen min bort til Beckys hus og fulgte familiens bil til kirken. Mens jeg kjørte, begynte jeg å bekymre meg. «Hva er det du driver på med følger etter totalt fremmede til et religiøst møte i en kirke du aldri har hørt om?» spurte jeg meg selv. Dette kan jo ende opp med å bli kjempekjedelig og ordentlig bortkastet tid, eller det kan kanskje bli til noe enda verre!» Jeg fortsatte å tenke slik i noen minutter. Så tenkt jeg plutselig: Jeg kan jo bare svinge av hovedveien her framme og glemme alt dette tullet. Jeg ba Gud om hjelp til å bestemme hva jeg skulle gjøre, og plutselig følte jeg meg helt rolig og fredfull. Jeg bestemte meg for å bli med på Åpenbaringsseminaret. De sannhetene som jeg fikk høre på møtene, sjokkerte meg. Jeg brukte de neste 7 årene av mitt liv på å prøve å motbevise alt det jeg hadde hørt på møtene. Hvordan kan det ha seg at så mange kristne som holder søndagen hellig, kan ta feil? spurte jeg meg selv. Men jo mer jeg studerte, desto mer skjønte jeg at jeg ikke kunne argumentere mot sannheten som jeg hadde hørt i Adventkirken. Til sist var det ikke mulig for meg å benekte sannheten lenger. Jeg sluttet å kjempe, og ble adventist selv. Jeg er utrolig glad for at denne unge damen nektet å gjøre noe som hun visste ikke var rett å bryte sabbaten ved å betale for skoene som hun hadde så lyst på. Hennes tro ledet meg fram til Bibelens sannheter som jeg aldri hadde hørt. Jeg er så takknemlig for at jeg lærte om den sanne sabbat. Dwight McKeever borsammen med familien sin på Guam. Raske fakta Foruten Guam, består Mikronesia av mange øyer og land, som for eksempel samveldet Marianene, republikken Marshalløyene, Mikronesiaføderasjonen og Palau. Guam er et Amerikansk territorium, og er den største og mest folkerike øyen. Den regnes som «porten» til Mikronesia og er et viktig samferdselspunkt i området. Det finnes ikke sand på Guam! Det som ser ut som sand er egentlig bare koraller som er blitt malt til små biter. De malte korallene blir blandet med sement og brukt som veidekke på Guams veinett. Dette er mye billigere enn å importere sand fra tusenvis av kilometer unna. I over 300 år var Guam koloni under Spania, så spanjolene har etterlatt seg mye kultur i de lokale skikkene, spesielt når det gjelder religion.

20 Alaska I 24. Januar Barn som ser på dukketeater Dukketeater I Bibelen skriver apostelen Paulus til den unge vennen sin Timoteus, og forteller ham at ingen skal få lov til å si at han er for ung til å fortelle andre om Jesus (1. Timoteus 4,12). To unge barn i California har funnet en fantastisk måte å dele Guds kjærlighet med både barn og voksne. Dukketeater «Musikk klar opp med armene Alle klare nå? Én, to, tre så begynner vi!» Hver uke på øvelse med dukketeateret, hører Austin og Faith etter disse instruksene. De blir flinkere og flinkere til å få hånddukkene til å se ut som de lever når de presenterer budskapet sitt. Austin og Faith er med i hånddukketeateret i hjembyen sin i California. Austin pleide å bli med bestefaren sin til øvelsene med hånddukketeateret. «Da jeg så at det var en morsom måte å fortelle andre om Jesus, fikk jeg lyst til å være med jeg òg,» sa han. Faith, en av vennene til Austin, ville også bli med i hånddukketeateret etter at hun var med på en øvelse med faren og søsteren sin. Før Austin og Faith kunne være med i teateret, ble de med i Øvelsesgruppen. Der lærte de hvordan de skulle holde forskjellige gjenstander, som for eksempel sommerfugler og fisker i bakgrunnen mens selve hånddukkene presenterte fortellingen. Det ser kanskje lett ut å holde en fisk eller en fugl oppe på en pinne, men Austin og Faith lærte at det faktisk krever mye øvelse å få det helt rett. Og så krever det også muskelkraft! «Vi måtte trene for å bli sterke nok! Vi gjorde spesielle øvelser som heter dukketeater-aerobics for å styrke armene våre,» forklarte Austin. «Det kan være utrolig vanskelig å holde armene og hendene opp i luften lenge nok til at forsamlingen ser det du holder gjennom hele fore-

21 stillingen.» Opptak til hånddukkegruppen Austin og Faith var flinke og de ble overført til selve hånddukkegruppen. «Den første hånddukken min het «Dude»,» sier Austin. «Dude spiller gitar og synger sanger.» Hånddukkene er tyngre enn det andre utstyret, så barna må fortsette å trene styrke for å ha utholdenheten de trenger. «Noen ganger blir vi trøtte i armene, men hvis vi trener styrke på fritiden går det bra,» sa Faith. Men nå er det ikke bare munnene til hånddukkene som beveger seg; armene og beina skal også bevege seg, ved hjelp av spesielle stenger. Da ser hånddukkene enda mer realistiske ut, men det krever jo utrolig mye øvelse å vite når og hvordan stengene skal beveges for å få det til å se naturlig ut. Og hvis personen skal snakke mens de beveger munnen til hånddukken sin, må de lære seg å bruke mikrofon. Det er ikke noen enkel sak å være med i hånddukketeateret! Deler Guds kjærlighet Hånddukketeateret reiser rundt til skoler, kirker og til og med byparker for å fremføre. Noen ganger når barn kommer fram etter forestillingen for å snakke med dem, forteller Austin og Faith dem hvor mye Jesus elsker dem. Når de får anledning til det, ber de også med barna. Austin synes det er kjempekjekt å bruke hånddukker til å fortelle andre om hva Jesus betyr for ham. Faith legger til at selv om hånddukker kanskje ikke er noe alle har lyst til å drive med, så håper hun at alle barn klarer å finne en kjekk måte å fortelle andre om Jesus. «Det er mange måter å fortelle andre om Guds kjærlighet,» sier hun. «Finn noe som du synes er gøy å drive med, og bruk det til å fortelle andre om Jesus.» Alle kan klare å finne en måte å dele Jesu kjærlighet med andre. Og en kjempegod måte er jo at vi gir kollekt til misjonen når vi er i sabbatskolen. Spørsmål til klassen Hvordan kan vi si at hånddukketeater er en måte å dele sin tro med andre? Hvilke andre måter å fortelle folk om Jesus kommer dere på? [Lag en liste på tavlen eller på et stort papirark, med alle forslagene som kommer. Regn med å utføre minst et av forslagene i uken som kommer, enten som gruppe eller individuelt.]

22 Pensylvania I 7. Mars Wyan Wyans tro Wyan har vært glad i Gud hele livet sitt. Han ble kjempeglad da bestefaren hans fant frem til en menighetsskole drevet av Adventistene, like i nærheten av der han bodde i Pennsylvania. Moren til Wyan sørget for at han fikk starte på den skolen. Den nye skolen til Wyan Wyan stortrivdes på den nye skolen. Han likte bibeltimene ekstra godt, der læreren stilte spørsmål om Gud på en måte som han kunne forstå. Wyan og moren hans gikk på en møteserie som skolen holdt, og der lærte han at Sabbaten er Guds hellige dag. Wyan ville gjerne gå på sabbatskolen og ba moren hans om å ta ham med dit. Men hun drev egen butikk, og hun forklarte at lørdag var den aller travleste dagen i uken for henne. «Jeg tror ikke jeg har råd til å stenge butikken min på lørdagene og gå i kirken,» sa hun. Men Wyan ba, og med tiden bestemte mamma seg for at hun skulle prøve å stole på Gud. Hun stengte butikken sin og gikk i kirken sammen med Wyan. Misjonsturen Menigheten hadde planlagt en misjonstur til Belize, et land som ligger i Sentral-Amerika. [Vis Belize på et kart.] Wyan ville gjerne være med på misjonsturen, men han var for ung til å reise alene. Han ba moren sin om å bli med ham til Belize, men hun forklarte at hun slett ikke hadde penger nok til å dra på den 3 uker lange turen. «Hvis vi hadde reist,» forklarte hun, «måtte jeg stenge butikken min mens vi var borte. Og det har jeg ikke råd til.» «Gud finner nok en løsning, mamma,» sa Wyan. «Vi trenger bare å stole på ham.» Wyan ba til Gud om misjonsturen. Det gikk ikke lenge før mamma fikk en ny anledning til å stole på Gud. Noen av menighetsmedlemmene fikk høre om at Wyan hadde veldig lyst til å bli med på misjonsturen. De samlet faktisk

23 sammen de nødvendig pengene til at Wyan og moren hans kunne dra. Wyans mor bestemte seg for å stole på Jesus og stenge butikken sin i tre uker, slik at hun kunne bli med. Misjonsturen ble kjempespennende for Wyan. Medlemmene i menigheten holdt offentlige møter for voksne og barnemøter for barna. Wyan fikk tale på barnemøtene, og da møteserien var over var det hele 23 barn som sa de ønsket å følge Jesus. Guds overraskelse til mamma Men selv med alt det fantastiske som skjedde på misjonsturen, bekymret Wyans mor seg fremdeles for butikken sin. Da de kom hjem igjen, hadde Gud en overraskelse klar til mamma. Wyan forteller: «I løpet av den første uken etter at mamma hadde åpnet butikken igjen, tjente hun nok til å ta igjen alt hun hadde tapt på de tre ukene da butikken var stengt! Og butikken går bare bedre og bedre!» Wyans barnetro hjalp mamma til å tro på Gud, hun også. Wyan ville gjerne bli døpt og følge Jesus hele livet sitt. Moren hans bestemte seg for å følge Jesus og bli døpt, hun også. Og til deres store overraskelse, bestemte også Wyans bestemor seg for å bli døpt. Wyan synes det er veldig hyggelig å fortelle andre at Jesus elsker dem. Hans råd til andre er som følger: «Hvis du kjenner at Gud vil at du skal fortelle noen om Jesus, gjør det. Ikke vær redd; bare stol på Gud, så vil han hjelpe deg til å si de rette ordene.» Det klarer vi å få til. Og når vi gir kollekten vår i sabbatskolen, bidrar vi til å fortelle andre om Jesus uten å si et ord. Klassespørsmål Hva var det som hjalp Wyan og moren hans til å stole på Gud? [Den sterke troen til Wyan om at Gud virkelig ville svare på bønnene hans og sørge for dem etter hans vilje.] Hvordan kan vi påvirke våre foreldre og andre slektninger til å stole på Gud? Korte misjonsturer på 2-4 uker er en populær måte å dele Guds kjærlighet med andre, mens man får anledning til å oppleve hvordan menneskene i andre kulturer lever. Hvert år er det hundrevis av unge adventister som reiser på korte misjonsturer til forskjellige steder i verden. De bygger kirker, de driver bibelskoler for barn, de holder møteserier, og de hjelper mennesker til å lære mer om Jesus.

24 California I 14. Mars Lyser for Provi Jesus Ti år gamle Provi har et mål. Hver mandag kommer han tidlig til skolen for å hjelpe til med forberedelsene til klassens ukentlige misjonsprosjekt. Når resten av elevene kommer til skolen, ber de sammen, og så går de ut i nabolaget for å dele ut brosjyrer. Avgir lys «Å dele ut disse brosjyrene er en måte å dele Guds kjærlighet med andre. Jeg har gjort dette i tre år nå. Når vi drar ut for å fortelle andre om Jesus, lærer vi å bli hans vitner. Vi går to og to. Jeg lar som oftest vennen min bære brosjyrene og så er det jeg som snakker med folk.» Når det er noen som åpner døren for dem, smiler Provi bredt og introduserer seg selv og vennen sin. «Vi har en gave til deg,» sier han, og så overrekker vennen hans brosjyren. «Noen ganger møter vi mennesker som ikke vil ha brosjyren sier Provi. «Det er greit. Kanskje får de en dag lyst til å lese brosjyren likevel.» Brosjyrene. som Provi og vennen hans deler ut er fulle av oppmuntrende vers fra Bibelen og svar på spørsmål som folk måtte ha om forskjellige emner. «En av brosjyrene forteller at Jesus snart kommer igjen. Andre brosjyrer gir råd for problemer som folk kanskje opplever i livet sitt. Og andre brosjyrer tar opp vanskelige spørsmål. Alle sammen gir leseren håp for fremtiden,» sier han. Bønnetjeneste Bønn er en viktig del av det Provi og klassekameratene hans holder på med. «Vi spør alltid de vi snakker med om vi kan få lov til å be for dem,» sier Provi. «Hvis de sier ja, spør jeg om de har noe spesielt de ønsker at jeg skal be om. Så ber jeg Gud om å være sammen med dem og hjelpe dem med problemer de har. «Jeg synes det er veldig kjekt å treffe mennesker og fortelle dem om Jesus,» sier Provi. «Jeg liker spesielt godt å se at de smiler når jeg tilbyr dem en brosjyre som handler om noe som de faktisk sliter med i livet sitt her og nå.»

25 Belønningen Flere av de som Provi og klassekameratene har truffet, har tatt kontakt med menigheten og bedt om å få bibelstudier. «Det er kjempespennende å høre at mennesker som jeg har snakket med, virkelig ønsker å lære mer om Jesus,» sier Provi. «Noen av dem har til og med begynt å gå jevnlig i kirken. Det er helt fantastisk! Jeg kjenner til minst fem personer som går jevnlig i kirken på grunn av at jeg delte ut en brosjyre til dem.» Misjonærer for Jesus Provi og faren hans deler også ut brosjyreri helgene. Provi håper at andre barn også skal finne på gode måter å være misjonærer i lokalmiljøet der de bor. «Det er egentlig ikke så vanskelig,» sier Provi. «Vi er jo bare barn, men Jesus har bedt oss om å fortelle andre at han elsker dem. Og hvis han ber oss om å gjøre dette, vil han også gi oss motet og evnene vi trenger til å klare det.» La oss se hvem vi kan dele Guds kjærlighet med i uken som kommer. Og la oss ikke glemme at når vi har med kollekt til sabbatskolen, går pengene til å fortelle andre om Jesus. Misjonspost Provi går på en menighetsskole drevet av Adventsamfunnet. På den skolen er misjonsarbeid en del av elevenes hverdagsliv. Foreldrene hans deler også Guds kjærlighet med andre, så Provi har vokst opp med å fortelle andre om Jesus. Det er mange måter vi kan dele Guds kjærlighet med andre. Provi liker å dele ut litteratur og brosjyrer. Andre måter kan være å hjelpe de som har problemer, eller å få nye venner på skolen eller i nabolaget og fortelle dem om Jesus. Brosjyrene som Provi deler ut heter «GLOW tracts» der GLOW står for Giving Light to Our World. Brosjyrene er produsert av Adventistsamfunnet. For mer informasjon, kan du besøke Ressurssenteret på Norsk Bokforlag har også et utvalg av disse brosjyrene tilgjengelig på norsk og kan kontaktes for nærmere informasjon: eller ordre@norskbokforlag.no

26 Alaska I 24. Januar Som en Kaylea familie Det er mange måter vi kan lede andre til Jesus. Bare spør Kaylea. «Det er mange mennesker som sliter med tunge ting akkurat nå,» sier hun. «Noen mennesker har mistet jobben. Andre har kanskje så store legeregninger at de ikke har penger til mat. En spesielt god måte å vise andre at Jesus elsker dem, er å hjelpe dem med helt konkrete ting de trenger.» Kaylea har opplevd selv at det er lett å dele med andre når du virkelig bryr deg. Et måltid og en klem En dag var det en dame i menigheten til Kaylea som sa at hun ønsket å tilberede et måltid hver uke til mennesker som trengte mat og vennskap. Kaylea likte ideen og ville gjerne hjelpe til. «Foreldrene mine har lært meg at det å hjelpe andre er en viktig del av livet som kristen,» sier Kaylea. «Det hørtes ut som et morsomt prosjekt, å være med på å lage mat hver uke til de som trengte det. Vi kalte opplegget for «Suppekjøkkenet» og vi ville at måltidet skulle minne om et familiemåltid. Vi inviterer absolutt alle som trenger et varmt måltid.» Et godt samarbeid Altså, hver torsdag møtes Kaylea og moren hennes med andre menighetsmedlemmer for å tilberede og servere et enkelt suppemåltid med brød og grønnsaker. «Det er omtrent 35 personer som kommer hver gang,» sier Kaylea. «Søsteren min og jeg baker brødet,» legger hun til. «Det lukter utrolig godt mens det blir bakt i ovnen.» Mange av de som kommer for å få mat, sliter med helseproblemer. Derfor gir menighetsmedlemmene disse personene gode råd og tips om hvordan de kan leve sunnere. Kaylea liker godt å være sammen med de som kommer for å få mat. «Da blir det mer som et familiemåltid,» sier hun. «Jeg liker å gjøre folk glade.»