TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE SAMFUNNSVITEREN. Norsk. utdanningspolitikk. - quo vadis? TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE Side 1

Transkript

1 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE SAMFUNNSVITEREN Norsk utdanningspolitikk - quo vadis? TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE Side 1

2 REDAKTØR: GUNN KVALSVIK Gunn Kvalsvik UTDANNINGSPOLITIKK - QUO VADIS? Den store mannen slår knytteneven i bordet slik at vinglaset held på å velte. - Reform-94 har skapa eit utdanningssamfunn der berre teoretisk kunnskap gjeld og der breidda i det som faktisk er blant menneska, ikkje får plass, seier han. - Kva med dei som ikkje meistrar, kva med dei som er mest opptekne av maskiner og skruing eller er ein god omsorgsperson, men ikkje så god i matte, nærast ropar han engasjert. Det er tidlig sumar og vi sit ved eit bord på ein av byens kafear. Den engasjerte mannen er ein ven av ein ven og samtala starta då eg i ei bisetning fortalte kva eg syslar med. Tidlegare forska han på slikt, fortel han, og legg til at han slutta fordi han ikkje klarte å halde seg objektiv. - Politikken som styrer utdanninga gjev klare føringar på kva samfunn vi vil ha. Er det verkeleg Reform-94, som skal vere kursen? Kva med alle dei tusen som fell utanfor, spør han. Når eg syklar heimover eit par timar seinare, tenker eg gjennom utspelet til den tidlegare forskaren og sosiologen. Eg er litt overraska over at nokon har slike sterke kjensler om utdanningspolitikken. Eit par månadar seinare held eg på å avslutte dette temamagasinet. Eg har snakka med kunnskapsministeren, med forskarar og med direktøren for NOKUT. Og eg har lese statistikkar og meldingar om temaet. Kunnskapssamfunnet har vorte eit omgrep vi nikkar godkjennande til. Som været. Noko vi ikkje kan styre og som lever sitt eige liv. Og vi tilskriv det eit kvalitetsstempel. Som Pierre Bourdieu gjorde oss merksame på, gjev det makt å ha kunnskap. Det gjev og høgare løn, meir tyngde. Vi veit også at det gjev betre helse og lengre livslengde. Men kva skjer med alle dei som ikkje klarer å fullføre? Det er ikkje tvil om at utanforskapet skulesystemet skapar, er ei nøtt. Vi må byrje å inkludere. Frå barnehagenivået, meiner kunnskapsministeren. Ei anna utfordring er kvaliteten på utdanninga. Vi ligg langt nede på alt frå nasjonale prøver til ranking mellom verdens universiteter. UiO toppar med ein 69. plass, noko som mange hevdar ikkje er bra nok. Også her er det kjensler. Professor Bjørn Stensaker er klar i sitt standpunkt; vi ligg ikkje så dårlig an til å vere eit så lite land. Han stiller også spørsmål til validiteten av målinga. Uansett, strukturmeldinga som skal styrke høgskule- og universitetssektoren er i prosess, og til våren skal den leggast fram. I følgje professor Gunnar Öquist har vi grunn til å vere optimistiske når det gjelder norsk forskning. I eit intervju her i Samfunnsviteren seier han at med rett politisk styring vil norsk forsking ligge i verdseliten i God haust, og god lesing! Samfunnsviteren er organ for Samfunnsviterne Redaktør: Gunn Kvalsvik Redaksjonsråd: Gunn Kvalsvik, Adelheid Mortensen Huuse, Anna Solvoll Rognmo, Per Jarl Elle, Hasan Tufan, Knut Aarbakke og Torun Høgvold Enstad Grafisk utforming: Gunn Kvalsvik Opplag: Ansvarlig utgiver: Samfunnsviterne Trykk: 07-gruppen Forsidefoto: Illustrasjon Utgave - materiellfrist - distribusjon 01/ mars - ca. uke 12 (mars) 02/ jun - ca. uke 25 (juni) 03/ september - ca. uke 38 (september) 04/ november - ca. uke 48 (desember) Forbehold om endringer MILJØMERKET 07 AURSKOG Annonseformat og priser: Format - Pris (farger/sort-hvitt) 1/1 side kr (kr 5000) h 240 mm x br 180 mm 1/2 side kr 6000 (kr 5000) h 180 mm x br 120 mm 1/4 side kr 3500 (kr 2500) h 60 mm x br 180 mm 1/1 bakside kr NB! Kun farger h 180 mm x br 200 mm Henvendelser om annonsering og Samfunnsviteren for øvrig rettes til sekretariatet, tlf / post@samfunnsviterne.no Samfunnsviterne, Kr. Augusts gate 9, 0164 OSLO Telefon: Telefaks: www. samfunnsviterne.no Side 2 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE

3 INNHOLD TEMA: UTANNINGSPOLITIKK Hallo samfunnsviter 04 Knuts hjørne 05 Status utdanning Samfunnsviternes kunnskapspolitikk 09 Hva skal vi med humaniora? 09 Kvalitet, kvalitet og kvalitet 10 Samfunnsviterne på Arendalsuka 12 Kvalitet eller kvantitet? 14 Årsaker til at elever dropper ut 17 Jakten på det banebrytende 18 Rom for økte ambisjoner? 21 Samfunnsviterne 20 år Det samfunnsvitenskapelige manifest 22 Nytten og gleden ved statsvitenskapen 24 Annet Bøker 13 Studentmedlem fått med deg vårt nye medlemstilbud? 25 Fagkonferansen TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE Side 3

4 HALLO SAMFUNNSVITER Mette B. Helleve jobber som høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun måtte overvinne angsten for å snakke i store forsamlinger før hun kunne starte drømmejobben som lærer. Hva er din faglige bakgrunn? Jeg er i første omgang utdannet folkeskolelærer fra Danmark. I etterkant av det har jeg en profesjonsutdanning i pedagogikk fra PFI på Universitetet i Oslo og er altså Cand.paed. med fordypning i pedagogisk/psykologisk rådgivning. Hvor jobber du nå? Jeg jobber på HiOA ved Institutt for grunnskolelærerutdanningen. Jeg er ansatt som høgskolelektor i pedagogikkseksjonen. Er du enig i retningen i utdanningspolitikken? Det kommer an på hvilken utdanningspolitikk du mener. Tenker du nasjonalt eller kommunalt? Men hvis vi skal forholde oss til det vesentligste utdanningspolitiske dokumentet som gjelder for dagens lærere, Læreplanverket for Kunnskapsløftet LK06, så synes jeg det er et fint og meningsfylt styringsdokument som bygger på et lærings-, elev- og kunnskapssyn som jeg føler jeg kan skrive under på. Hvorfor valgte du å undervise? Det er der flere grunner til. For det første fordi den gangen jeg selv gikk på lærerutdanningen og fikk undervisning i pedagogikk, didaktikk og psykologi, så tenkte jeg at min lærer måtte ha en drømmejobb. For det annet kan man si at det var min angst for å stå frem i store forsamlinger som drev meg. Jeg ville overvinne den angsten og måtte derfor utfordre meg selv til å påta meg nettopp den arbeidsoppgaven. Til sist vil jeg si at hvis man ønsker å gjøre en forskjell og bidra til utviklingen av en berikende og inkluderende skole med plass til alle barn i vårt samfunn, så føler jeg det å være med på å utdanne morgendagens lærere er en relevant vei å gå. Hva er det beste og det verste med å ha en jobb som du har? Det beste er å få anledning til å forberede, gjennomføre og evaluere undervisningen i pedagogikk. Det oppleves som en faglig kreativ prosess hvor jeg hele tiden føler jeg blir utfordret på mine danningsteoretiske perspektiver samtidig som jeg må være sikker på at det jeg formidler og viser i praksis med studentene, oppleves som meningsfylt for dem i deres kommende jobb og underveis i deres generelle utvikling. Det er møtet med studentene før, under og etter undervisningen som er det absolutt beste ved jobben. Det verste er å takle forventningen om å ta doktorgrad og publisere. På tross av den utfordringen, opplever jeg å ha en drømmejobb. Hvor finner vi deg om ti år? Det er ikke utenkelig at jeg fremdeles er på HiOA, med noen andre ansvarsområder enn i dag. Men det kunne også være at jeg plutselig tenkte at nå var tiden inne for en miljøforandring, og da kunne jeg kanskje søke meg til en folkehøgskole eller tilbake til første- eller andrelinjetjeneste. Hvilken teoretiker ville du tilbringe en ukes tid med på en øde øy? Jeg kunne gjerne tilbringe en uke med Gert Biestad og diskutertere «Utdanningens vidunderlige risiko». Jeg håper vi ikke trenger å snakke hele tiden. Vi må også få tid til å bade. Side 4 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE

5 Knuts hjørne Alt henger sammen med alt En meget dyktig kvinne sa en gang at alt henger sammen med alt. At Gro Harlem Brundtland har rett i det, er ikke vanskelig å se, og i få sammenhenger stemmer utsagnet bedre enn i utdanningspolitikken. Forutsetningen for en god utdanningspolitikk er at vi evner å se hele utdanningsløpet i sammenheng. Og da begynner det på stellebordet og slutter ikke før personnummeret slettes. Så kan man selvsagt hevde at visse steg på veien er viktigere enn andre og at utdanningspolitikken derfor særlig må bry seg med disse. Jeg er langt fra sikker på det. Før vi virkelig evner å se alt i sammenheng, klarer vi ikke å utvikle en god utdanningspolitikk for hele livet. Hvor starter for eksempel frafallsproblematikken, særlig blant gutta i videregående skole? Og hvor starter nedtrappingen mot passiv pensjonisttilværelse og følelsen av ikke å bli satset på? For å starte med begynnelsen. Den massive utbyggingen av barnehager har gitt alle barn en reell rett til barnehageplass. Full barnehagedekning har etter min mening vært det viktigste utdanningspolitiske løftet på 2000-tallet. Små barn har godt av å utvikle seg sammen med andre barn, under kyndig og omsorgsfull voksenkontakt. Ingen andre steder kan dette oppnås like bra som i barnehagen. At det kan kjennes riktig sårt å sende ettåringen i barnehagen vet jeg mye om. Jeg har hatt tre sånne. Likevel, jeg er overbevist om at det har vært og er bra for dem å være i det sosiale læringsmiljøet som en god barnehage representerer. Når vi kommer litt lengre er jeg en varm tilhenger av fellesskolen. De aller fleste barn har godt av å gå i samme skoletype, med de samme ramme- og læreplaner. Dette tror jeg best bidrar til å opprettholde et samfunn der likeverd, like rettigheter og demokratiske prinsipper utgjør grunnlaget. Så er det selvsagt mye skolen bør gjøre bedre. Ferdighetsnivået må opp, særlig for dem som sliter mest faglig. Dette forutsetter mye mer tilrettelegging av undervisningen, noe som koster både mer tid og mer penger. Støttefunksjoner som PPT, skolehelsetjeneste og skolematordninger bør styrkes, og lærernes faglige grunnlag må heves gjennom bedre lærerutdanninger og mer etter- og videreutdanning. På ungdomstrinnet og i videregående opplæring må flere lektorer inn. De faglige kravene som stilles til elevene øker. Da må lærernes faglige forutsetninger økes tilsvarende. Samtidig, og dette er viktig, må det utvikles alternativer til teoretisk skolegang for unge som av ulike årsaker ikke makter eller ønsker mer tradisjonell undervisning. Yrkesfagene må legges om i mer praktisk retning, og det må gis mer adgang til å gå i lære kombinert med at man tar grunnkurs og videregående kurs. Debatten om høyere utdanning har i det siste, dessverre, handlet mest om hvorvidt vi utdanner feil og hvorvidt for mange tar mastergrad. Mange har bedt om større styring av utdanningstilbudene, særlig fordi vi mangler ingeniører og teknologer. Jeg er glad for at søkningen til ingeniørog mat.nat-fag øker, men å tro at politisk styring av unges utdanningsvalg er veien å gå, er i beste fall kunnskapsløst. Jeg har, med NIFU-statistikk i bakhånd, flere ganger vist at sosialantropologer hadde bedre tilpasning til arbeidslivet enn ingeniører for bare ti år siden. Og en annen ting: Hvis du interesserer deg for humaniora og samfunnsfag, skal du selvsagt studere humaniora og samfunnsfag! Ingeniører er sannsynligvis også lettere å importere; det er ikke like lett å importere spesialister på norsk velferdspolitikk, norsk folkekultur eller norske valg. Når det gjelder debatten om mastersyke, har jeg strengt tatt bare ett spørsmål: Har man noensinne hatt, eller kan man i det hele tatt forestille seg, en for godt utdannet befolkning? Når, som en annen meget dyktig kvinne har sagt det, det er kunnskap, ikke olje, vi skal leve av i fremtiden? Endelig, og dessverre ofte minst diskutert, så har formuleringene om livslang læring stort sett forblitt formuleringer. Næringslivet, med NHO i spissen, har fortjenstfullt satt spørsmålet på dagsorden, men uheldigvis først og fremst for å ta mye av æren for at det tross alt går så bra her til lands. Logikken er enkel: Når utdanningssystemet vårt definitivt ikke er i verdensklasse, mens mye av industrien vår er det, må det være arbeidslivet, læringslivet, som er forklaringen. Sannheten er, også her basert på omfattende studier av NIFU, at læringen i arbeidslivet er desidert størst blant dem som allerede har høy utdanning og kompetanse, og at læringslivet i stor grad hviler på en forutsetning om en høyt utdannet befolkning. Livslang læring må derfor bli et tredelt ansvar der arbeidslivet, utdanningsinstitusjonene og den enkelte av oss treffer gode valg til beste for arbeidsliv, samfunn og oss selv. Knut Aarbakke, leder i Samfunnsviterne Illustrasjon: Hanne Stenli TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE Side 5

6 Norsk utdanningspolitikk - quo vadis? Status utdanning Norske høgskoleinstitusjoner er langt bedre enn det som kommer frem i rankinger og det journalister velger å vektlegge, mener pedagogikkprofessor. Av Gunn Kvalsvik Professor i pedagogikk ved UiO, Bjørn Stensaker, vipper stolen bakover og ser nesten sint ut når han blir stilt spørsmålet om hvorfor det går så dårlig med norske universiteter og høgskoler. - Dårlig i forhold til hva? Er UiOs plassering på 69. eller 70. plass i Shanghairankingen i konkurranse med utdanningsinstitusjoner noe å gremmes over, spør han og gestikulerer med armene. Mange usikre variabler Stensaker har en lang merittliste med forskningsprosjekter knyttet til høyere utdanning. For tiden jobber han sammen med en rekke NIFU-forskere med en rapport som ser kritisk på det slike rangeringer, for eksempel Shanghairankingen, pretenderer å måle. - Det som måles er veldig subjektivt og tilfeldig, mye er basert på synlighet, rykte, samt indikasjoner på forskingsinnflytelse. Av dette sluttes det at kvalitet på universitetet eller høgskolen uomtvistelig har god kvalitet, noe det ikke finnes empirisk belegg for, fastslår han. Han legger til: lands som ellers i verden? - Ja, jevnt over. Variasjoner forekommer. Men mobilitet og internasjonalisering er bra og viktig, både for den enkelte elev og nasjonen. Så reis gjerne ut, det har jeg selv gjort, sier han med et smil. Historie Norges første universitetet ble etablert i 1811, altså for to hundre år siden. Da hadde våre naboland Sverige, Danmark og Finland hatt sine universiteter et par hundre år. - Selv om vi kom sent i gang, noe som blant annet kan tilskrives vår historie som underlagt Sverige og Danmark, har vi hatt en sterk utbygging, særlig etter andre verdenskrig. Særlig på slutten av 1960-tallet og fremover har etterspørselen etter utdanning styrt en stadig økning i antall studieplasser, forklarer Stensaker. Bjørn Stensaker Pedagogikkprofessoren sier at det i stor grad er etterspørselen som har styrt utviklingen av antall utdanningsinstitusjoner i Norge. Samtidig har ethvert system for høyere utdanning alltid en utfordring når det gjelder å balansere mangfold, kvalitet og effektivitet. - Mangfold, kvalitet og effektivitet er de viktigste dimensjonene som influerer på politikken for høyere utdanning. Forskjellen fra noen tiår tilbake i tid er at utdanning og kunnskap har blitt en stadig større del av vår produksjon og at den politiske interessen dermed har blitt større, sier han. - Hvordan samarbeider Norge med andre europeiske land, og ligger vi etter fordi vi står utenfor EU? - I Europa har vi to arenaer som influerer sterkt på aktiviteten på dette området. Det ene er Bolognaprosessen, som er en avtale mellom ulike europeiske land og som i grove trekk handler om samarbeid om utdanning. Målet er å styrke mobilitet og å styrke europeisk utdanning, forklarer professoren. - Det andre forumet er EUs forsknings- - I tillegg er enkelte rankinger delvis basert på spørreundersøkelser, der vi vet lite om svarprosenter og utvalg og da er det kanskje ingen overraskelse at nettopp universiteter i USA ligger godt an, da disse er kjent fra før. Et universitet som er stort og har eksistert i flere hundre år, blir selvsagt nevnt før et mindre kjent. Bjørn Stensaker er professor ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Hans akademiske interesser er høyere utdanning, styring og organisering av utdanningsinstitusjoner, utdanningsreformer, organisasjon og ledelse, komparative og internasjonale studier, rådgiving og innovasjon, samt IKT og læring. Stensaker jobber tett med flere europeiske utdanningsprosjekter og har også verv for å rådgi politisk styring av utdanning. - Betyr det at norske studenter får like høy utdanningskvalitet her til Side 6 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE

7 Norsk utdanningspolitikk - quo vadis? satsing Horizon, også omtalt som verdens største satsing på forskning. Her betaler Norge inn penger for å delta og har fulle rettigheter gjennom EØS-medlemskapet. Så altså, svaret på ditt spørsmål om vi henger etter, er altså nei. Vi har alle rettigheter og forutsetninger for å henge med på kunnskapsproduksjonen som skjer i andre europeiske land. At vi kanskje er litt lite flinke til å benytte oss av disse mulighetene og midlene, er et annet spørsmål, sier Stensaker. Mest mulig for pengene Kompetanse, kunnskap og læring er tre begreper som ofte blir brukt når en skal snakke om utdanning. Læring fører til kunnskap som igjen gir kompetanse. Hva som er og gir god læring er forskerne derfor svært opptatt av å finne ut. - I dag vet vi svært mye av hva som gir god læring. For eksempel vet vi at Augue, det å viverra er augue nært knyttet opp til studenters motivasjon. augue Er jobbønsker eller interesse for et ha høye forventninger, stille krav Augue, og gi viverra noe å strekke seg etter virker læringsfremmende, forklarer Bjørn Stensaker og enn dersom det er mer tilfeldig at en fagfelt tilstede, er læringsviljen høyere legger til at effekten krever at studentene ender på et studium, sier han. forstår kravene som stilles til dem. Et annet element pedagogen trekker frem, er å skape gode overgangsfaser, altså å få til gode overganger mellom grunnskole-, videregående skole og høgskole. - Vi ser jo at overgangsfasene skaper problemer, ikke minst når det gjelder frafall. Vi ser også at læringsmotivasjon Et annet viktig og effektfullt læringsmiddel er studentaktive læringsformer og at studentene får tilbakemeldinger på arbeidet de gjør. Dette fordrer hyppig TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE Side 7

8 Norsk utdanningspolitikk - quo vadis? kontakt mellom student og lærer. Selv om norske studentundersøkelser forteller om fornøyde elever, melder mange at de ønsker tettere tilbakemeldinger og mer og tettere kontakt med foreleser. Her mener Stensaker at innlevering av skriftlige arbeider, der studentene tvinges til å formulere egne forståelser, øker læringsutbyttet. - Akademikerne peker mot Oxford University som en interessant institusjon for læring. Hva synes du om dette? - Oxford har en helt annen universitetstradisjon enn det vi har. De har for eksempel svært få forelesninger i store saler, og studenter og professorer jobber ofte tett sammen i mindre grupper. Her til lands, og da spesielt ved universitetene, følger vi tysk tradisjon, der volum og store forelesninger er malen. Inn i dette ligger også vår sosialdemokratiske tro på at alle har rett til utdanning. Oxfordmodellen ville nok krevd at i vi øker budsjettet kraftig eller går bort fra masseutdanningsmålet, alternativt selekterer studentene sterkere, noe jeg tror svært få politikere ønsker seg, fastslår Stensaker. - Kan vi ikke både ha volum og kvalitet? modeller. Snakker vi forsiktig press, eller skal det foregå med hardere virkemiddel? Seigpining eller reformer, spør han og slår ut med armene. - Er du optimistisk med tanke på den nye regjeringen og ministerens melding? - Flere har jo tatt til orde for regionale universiteter altså i vest, nord, midt og øst. Dette løser imidlertid ikke arbeidsdelingsvisjonen for landet som sådan, og store læresteder kan jo skape nye problemer. Samtidig virker den nye ministeren klar og uredd, så langt. Så ja, litt spent er jeg, innrømmer professoren. IKT og utdanning Det skrives mye om IKT og utdanning, og kritiske røster mener at universiteter og høgskoler i for liten grad benytter seg av disse virkemidlene. Det refereres til blant annet MOOC, som regjeringen har satt ned et eget utvalg for å utrede, - Jeg ser at det i dialog mellom foreleser og student, eller mellom teknologi kan føre til nye former for læring. For eksempel ser vi at studentene i mindre grad noterer når de er på forelesninger hvis stoffet blir podcastet i ettertid. Dette kan gi bedre konsentrasjon og tilstedeværelse. Jeg håper og tror vi i fremtiden vil finne en god balanse for å utnytte teknologien i høyere utdanning. Kvalitet og mangfold Etter hvert som høyere utdanning er bygd ut, har nye utfordringer kommet til. Er det for mange like tilbud? Er kvaliteten like god overalt? Hvordan sikrer vi relevans? Bjørn Stenssaker mener at vi til nå har vært for opptatt av effektivitet og at dagens finansieringssystem på mange måter et produkt av dette. - Jeg deltar for tiden i en ekspertgruppe nedsatt av departementet som skal komme med forslag om alternative finansieringsordninger. Og selv om man kan være enige i om at dagens finansieringssystem er for fokusert på effektivitet, er det ikke lett å finne gode virkemidler for å støtte opp under mangfold og kvalitet. Det ikke så lett å ivareta alle krav, mener han. - Selv om det er bred politisk enighet om at høyere utdanning må endre strukturen, går det sakte. - Absolutt. Vi har mye kvalitet, og mange institusjoner jobber for å ivareta både de svært gode og de som gjør det middelmådig. Heterogenitet i studentgruppen er kanskje institusjonenes største utfordring fremover, sier han. Færre institusjoner, mer arbeidsdeling Til våren kommer kunnskapsministeren med en strukturmelding som skal organisere våre universiteter og høgskoler. I korridorene snakkes det om arbeidsdeling og større enheter for å styrke institusjonen. Dette er ikke noe nytt og har vært toneangivende i norsk politikk de siste 30 årene. - Selv om det er bred politisk enighet om at høyere utdanning må endre strukturen, går det sakte. Det diskuteres hvordan og hva som er ideelle størrelser og dataoverføring og deling av kunnskap. Professor Stensaker mener det blir noe hypet opp, som om virkemiddelet er målet. - Jeg opplever at det i enkelte fora er en så stor entusiasme for teknologi at de minster gangsynet på hvilken nytte det skal ha. Det betyr imidlertid ikke at jeg er negativ. Det handler om utvikling, prøving og feiling, fastslår han. - Når tenker du IKT kan være nyttig? - Har vi andre som har bedre systemer, og som vi kan låne av? - Utvalget er åpne for impulser, og vi titter litt både på Sverige, Danmark, Nederland og England. Når det gjelder finansiering er det viktig med erfaringsutveksling, og vi ser at mange land sliter med lignende utfordringer. Her vil jeg gjerne understreke at dagens finansieringssystem også har hatt positive sider. Det som mange med negativt fortegn kaller tellekantsystemet, mener faktisk andre er interessant og spennende for å øke forskningsproduksjonen, avslutter professoren. Side 8 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE

9 Norsk utdanningspolitikk - quo vadis? Samfunnsviternes kunnskapspolitikk Samfunnsviternes kunnskapspolitikk ble vedtatt av landsmøtet Her punkt for punkt. Universitets- og høgskolesektoren Samfunnsviterne mener at: utdannings- og forskningsinstitusjonene har et samfunnsansvar for å bevare et helhetlig utdanningstilbud innen human- og samfunnsvitenskapene basert på samfunnets langsiktige behov for kunnskap det må være en hensiktsmessig arbeidsdeling mellom universitetene og høgskolene som sikrer sterke fag- og forskningsmiljøer innen samfunnsfag og humaniora internasjonalt samarbeid innen utdanning og forskning må styrkes høyere utdanning og forskning må organiseres slik at det frigjøres mer ressurser til forskning, utdanning og formidling Utdanning Samfunnsviterne mener at: gratisprinsippet må være et grunnleggende prinsipp for norsk høyere utdanning studieprogrammene må samarbeide med arbeidslivet for å lette overgangen fra utdanning til arbeidsliv for nyutdannede samfunnsvitere og humanister på både master- og ph.d. -nivå det må være en tettere og tidligere kobling mellom forskning og undervisning studiefinansieringen må styrkes Forskning Samfunnsviterne mener at: det må sikres stabile rammevilkår med tilstrekkelige ressurser til humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning forskningspolitikken i større grad må samordnes med utdannings- og næringspolitikken formidlingen av humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning må styrkes Hva skal vi med humaniora? På oppdrag fra Fritt Ord har en arbeidsgruppe ledet av Helge Jordheim og Tore Rem utredet humanioras rolle, situasjon og fremtid. Her er resultatet i form av 17 argumenter. 1. Humaniora utvikler evnen til kritisk tenkning, bidrar til etisk refleksjon og kan gjøre oss i stand til å stille nye spørsmål. 2. Humaniora gir tilganger til og kunnskap om andre mentaliteter og kulturer, og øker evnen til innlevelse og til å forestille seg andre virkeligheter. 3. Humaniora identifiserer hvilke verdier som er felles, og hvilke som er ulike, og hjelper oss til å håndtere verdikonflikter og skape forbindelser og fellesskap. 4. Humaniora kan, i samspill med andre fagområder, bidra til å belyse de store samfunnsutfordringene. 5. Humanioras tanketradisjoner er forutsetninger for moderne demokrati og en velfungerende offentlighet, og det utruster individet til å utøve demokratisk medborgerskap. 6. Humaniora gir en særlig tilgang til forståelsen av det menneskelige. 7. Humaniora forvalter kulturell og språklig kompetanse og kunnskap, og tilbyr estetiske og eksistensielle opplevelser. 8. Humaniora undersøker hvordan betydning skapes, materielt og medialt. 9. Humaniora bidrar til forståelse av kulturens funksjon som legitimering grunnlag, for individer, nasjoner og ulike interessegrupper. 10. Humaniora leverer grunnleggende tanker om mennesker og samfunn. 11. Det kan gi oss svar på hva som skaper fullverdige liv og gjør oss til et godt samfunn. 12. Humaniora studerer og utvikler ideene vi lever på, og produserer ulike former for avansert virkelighetstolkning. 13. Humaniora bidrar til samfunnets selvrefleksjon og holder øye med «det norske», med hvem vi er. 14. Humaniora søker å forstå en verden i rask endring og kan også vise oss at en annen verden er mulig. 15. Humaniora bidrar med helt uunnværlig kunnskap, tenkning og forskning om språk, nasjonalitet, historiske betingelser og kulturell endring. 16. Humaniora overrisler oss i hverdagen, uten at vi nødvendigvis definerer det som forskning. 17. Humaniora er, i likhet med mange av universitetets aktiviteter, virksomheter og kompetanser, et kollektivt gode. Kilde: Fritt ord. TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE Side 9

10 Norsk utdanningspolitikk - quo vadis? Kunnskapsministeren har tre fokus: Kvalitet, kvalitet og kvalitet Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen forvalter fremtidens viktigste produksjonsmiddel, menneskelig kunnskap. Her forteller han hvordan. Tekst og foto: Gunn Kvalsvik - Det jeg først og fremst er opptatt av, er kvalitet. Kvalitet i forskning og utdanning krever kvalitet i grunnskolen, som igjen krever kvalitet i barnehagen, forklarer ministeren på spørsmål om hans viktigste fokus som minister. Sekunder etter at han har satt fra seg skulderveska, og hilst pent, er han i gang. Ikke mye formell ministerstivhet i denne mannen minutter, og så må han videre, forklarer rådgiveren, som følger to skritt etter. Ti spørsmål Programmet under Arendalsuka er tett, og hvert minutt er booket opp. Her er det bare å fyre løs. - NHO har tidligere i sommer vært opptatt av noe de kaller mastersyken. Særlig har de vært kritiske til generalistutdannelser. Hva synes du om dette? - Jeg synes debatten er en avsporing. Det som er relevant, er hvilken kompetanse samfunnet vårt trenger. Både i privat og offentlig næringsliv. Menneskelige ressurser er alfa omega. Det gjelder å ruste opp kompetanse og innhold. En master har selvsagt mindre verdi dersom den ikke er god. - Du er selv statsviter. Gjør det at du har større forståelse for behovet for slik kompetanse enn for eksempel Kristin Skogen Lund? - Jeg tror nok ikke det er så relevant. Mitt og regjeringens fokus er uansett å både ha et instrumentalt forhold til utdanning, men også et ideelt. Vi trenger generalistutdannelsen av flere grunner, blant annet for å skape et godt samfunn og et bærekraftig demokrati. - Bør utdanningsvalg i større grad enn i dag styres? - Styring må til. Ikke detaljstyring, men indirekte styring. Med det mener jeg å legge til rette for å tilby mer av den kompetansen vi trenger mer av og motivere høgskoler og universiteter til å prioritere. Jeg tror også vi får god hjelp av den rådende kulturen blant dagens studenter. De har heldigvis mer fokus på fremtidige jobber, altså hva som etterspørres, enn vi var for et par tiår siden. - Til høsten skal regjeringen legge frem en langtidsplan og forslag til endringer i universitets- og høgskolestrukturen. Akademikerne oppfordrer regjeringen til å se på universitet i Oxford og bruke det som modell. Stikkord er mer tillit og tett oppfølging. Skaper dette resonans hos deg? - Vi behøver ikke å måle oss med verdens fremste universitet. Vi er et mye mindre land som har helt andre strukturelle forhold. Jeg ønsker å forbedre våre skoler innenfor rammene vi har. Et viktig grep er å se på kultur, prioritering av ressurser og å gi mer ansvar til utdanningsinstitusjonene. Her mener jeg NTNU er et godt eksempel på et sted de har gjort gode grep. - Det er mange spørsmål rundt strukturbehov på fremtidens læresteder, for eksempel hva skal vi lære, hva er kunnskap og hva er kompetanse. Klarer vi å holde tritt? Styring må til. Ikke detaljstyring, men indirekte styring. Med det mener jeg å legge til rette for å tilby mer av den kompetansen vi trenger mer av og motivere høgskoler og universiteter til å prioritere. - Vi klarer dette ved flere steder, men ikke alle. Derfor har vi for kort tid siden bedt alle som tilbyr høyere utdanning å se igjennom blant annet samarbeid og prioriteringer. Et eksempel på dette er regjeringens omgjøring av lærerutdanningen til masternivå. Målet er at lærere i større grad behøver mer analysekompetanse og å lære oversettelse mellom teori og praksis. Dette er nødvendig i fremtidens kunnskapssamfunn. - Kunnskap er et av våre viktigste produksjonsmidler. Likevel tillater vi store frafall både fra videregående og universitet. Er det noe den nye meldingen er opptatt av? Side 10 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE

11 Norsk utdanningspolitikk - quo vadis? - I aller høyeste grad. Siden reform -94 ble iverksatt har dette vært et problem der tallene har stått stille på et altfor høyt nivå. Den viktigste grunnen til dropouts er dårlig grunnlag fra grunnskole og barnehage. En endring må altså begynne på barnehagetrinnet og bygges oppover. - Det er kostbart å være student, og mange må jobbe ved siden av utdanningen. Noen hevder dette forringer kvaliteten på kunnskapen. Hva tenker ministeren om dette? - Å jobbe ved siden av utdanning er ikke noe problem i seg selv. Det blir først et problem dersom det begynner å gå utover studiene. En gjennomsnittlig student i landet vårt bruker rundt 30 timer på studier per uke. Dette er lavt sammenlignet med resten av Europa. Jeg ser selvsagt at studiefinansieringen relativt sett er dårlig, noe som blant annet henger sammen med at den tidligere regjeringen kun indeksjusterte lån og stipend. Dette lover vi å endre på de neste fire årene. - Det skjer en rivende utvikling innen IKT, blant annet MOOC. Vil vi se nyvinninger på dette området? - Ja, vi må henge med. Utfordringen er å ikke la seg forføre. IKT er et virkemiddel, og en må ha et analytisk forhold til hvordan det skal brukes. I mange klasserom er internett og teknologi en stor tidstyv og går på bekostning av læring. - For medlemmene i Samfunnsviterne Premisser for strukturmeldingen Tilgangen til høyere utdanning skal ikke svekkes, men tenke nytt og bruke mulighetene den teknologiske utviklingen gir Utdanning og forskning av god kvalitet i robuste fagmiljøer som ufravikelig krav Administrasjon med kapasitet og kompetanse til å støtte opp under utdanning og forskning Styrer med ansvar for kjerneoppgavene og samfunnsoppdraget i regionen, i tillegg til den strategiske rollen og kontrollfunksjonen. Ikke en diskusjon om studiesteder, men om institusjoner Kilde: Kunnskapsdepartementet TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE Side 11

12 Norsk utdanningspolitikk - quo vadis? er det viktig at utdanningsprofesjoner innen samfunnsvitenskap og humaniora blir ivaretatt også fremover. Kan du love dette, eller vil satsingen heller skje på omsorg og ingeniørfag? - Jeg er overbevist om at vi trenger samfunnsvitere og humanister også fremover. Vi må ha språkfolk og folk med gode analytiske verktøy som kan lese for eksempel samfunnsstrukturer og gi mening til det uforståelige. Mennesker har til alle tider undret seg, reflektert over det å være menneske og å definere det vakre. Utfordringer ligger eventuelt i å omsette kompetansen og gjøre den arbeidsrelevant. - Som minister må du se langt fremover. Hvordan tror du studieverden vil se ut i 2050? - Jeg er dypt prinsipielt uenig i forsøket på å se så langt fremover og lage politikk basert på det en ser i glasskuler. Det er ikke bare dumt, det kan være direkte skadelig. Det vi vet, er at fremtidens samfunn krever kunnskap, at Vestens posisjon høyst sannsynlig vil bli mindre og at det vil bli tøffere vilkår i norsk økonomi. Det høres kanskje litt konservativt ut, men her må vi gå varsomt for ikke å risikere at vi går oss helt vill. Samfunnsviterne på Arendalsuka Deltar i debatten om læring: Under Arendalsuka, som hvert år går av stabelen andre uka i august, arrangerte Samfunnsviterne sammen med Norsk lektorlag en skolepolitisk debatt om barns helse og vilkår for læring i den norske skolen. Tekst og foto: Gunn Kvaslvik Debatten var motivert av samfunnets fokus på både helseforebygging og skoleresultater, og ett av spørsmålene som ble stilt var om organiseringen av norsk skole skaper uhelse og stress blant barn og dårlige vilkår for læring. Et annet spørsmål som ble stilt var hva som faktisk fremmer og hva som hemmer mestring og læring, og om vi kan forebygge frafall og psykisk uhelse hos skoleelever ved å organisere undervisningen på en måte som fremmer mestring og læring. Debatten ble ledet av Kristin Hoff, og deltakere i panelet var kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H,) Anders Bakken, forskningsleder ved seksjon for ungdomsforskning i NOVA, Catharina Næss, spes. i klinisk pedagogikk og styremedlem i Forening for klinisk pedagogikk, Merete Nilsson Kleveland, enhetsleder i PPT i Melhus kommune og nestleder i Samfunnsviterne, samt Gro Elisabeth Paulsen, lektor og leder i Norsk lektorlag. Side 12 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE

13 BØKER Kunnskapssamfunnet Hva vil vi med voksnes kvalifisering? Det hevdes at den menneskelige ressursen utgjør 80 prosent av vår nasjonalformue. Kunnskapssamfunnet forutsetter at denne ressursen vedlikeholdes og utvikles. Det skjer først og fremst ved kontinuerlig kvalifisering gjennom hele livsløpet. Slik kvalifisering er satt i system for barn og unge, mens voksne langt fra har vært viet samme oppmerksomhet. På slutten av 1990-tallet så man for seg et gjennombrudd for voksnes læring, ved den vedtatte Kompetansereformen. Forfatterne peker på at noe gjennombrudd ikke har skjedd, og de trekker fram viktige årsaker til dette. Med bakgrunn i disse erfaringene og sitt eget arbeid på området fremmer forfatterne forslag til hvordan Norge kan fremstå som et foregangsland for voksnes kvalifisering. Gyldendal.no INTELLEKTUELLE OG DET TOTALITÆRE pervertert idealisme? Denne boka handler om intellektuelle som på ulike måter har omfavnet, legitimert, unnskyldt eller bortforklart noen av de verste og inhumane politiske regimer menneskeheten har opplevd. Vi møter både mennesker som har levd under totalitære regimer og mennesker som har levd og virket i frie, demokratiske samfunn. Hvordan kunne så mange intellektuelle ta så feil, og til tider monumentalt, grotesk og arrogant feil? Dette er på mange måter en trist historie, en historie om fascinasjon og følelsesmessig dragning, om mennesker som blir fanget inn av sine egne ideer. Til sammen fanger artiklene inn viktige sider ved det 20. århundre og temmelig sikkert det 21. også. Dreyers Forlag Sinte unge men Boken setter søkelys på kunnskapssamfunnets bakside. På de sinte taperne. I et samfunn som hyller vinnere og selve konkurransen som noe naturlig, er omtanken for taperne mindre. Dette kan forstås som uønskede resultater av en ønsket politikk. Vi ser den sosiale tyngdeloven som slår inn i kampen for de beste karakterene og de beste jobbene. Sinte unge menn som fenomen knytter seg til de store og hastige endringene i samfunnet. Unges og voksnes psykiske helse er under et konstant prestasjonspress og i kamp om anerkjennelse. Familiene blir mindre og travlere, og de varer kortere. Folioforlag.no TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE Side 13

14 Norsk utdanningspolitikk - quo vadis? Står vi ved et veiskille? Kvalitet eller kvantitet I media ropes det om mastersyke, dårlig plassering på internasjonale målingsbarometre og studenter som aldri kommer i mål. Alle blinker tilsynelatende med varskolampene om at norsk utdanning ikke holder mål. Av Gunn Kvalsvik På Lysaker rett utenfor Oslo sitter 80 personer som mer enn andre må forholde seg til kritikken. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) er nemlig det forvaltningsleddet som skal holde tilsyn med alle norske utdanninger etter endt videregående skole og godkjenne tilsvarende utdanninger tatt i utlandet. Terje Mørland, direktør i NOKUT, mener mediebildet overdriver noe. Kvalitet eller kvantitet? For 11 år siden valgte norske myndigheter å slutte seg til Bolognaprosessen ved å signere en felleserklæring om høyere utdanning i Europa. Målet med reformen var å samkjøre utdanningsstrukturene i Europa slik at det skulle være lettere for studenter å studere på tvers av land. Her til lands ble det også satt nasjonale mål fra regjeringen og kunnskapsdepartementet; kvaliteten på utdanning og forskning skulle bli bedre, intensiteten på utdanningen skulle økes og internasjonaliseringen styrkes. - Kvalitetsreformen har fått mye kritikk opp gjennom årene. Noen mener den heller burde kalles kvantitetsreformen og referer til at den setter kvantitet fremfor kvalitet. Noe av kritikken er berettiget, og vi har fremdeles langt igjen før alle intensjonene i kvalitetsreformen er oppnådd, sier Mørland. imidlertid igjen. - Vi har fulgt reformen tett med flere evalueringer i perioden fra 2006 og frem til i dag. Det vi vet, er at det finnes en del sviktende kvalitet for eksempel innen lærer-, barnehage- og sykepleierutdanningene, forklarer tilsynsdirektøren. Tilsyn og vaktmester NOKUT både godkjenner nye og fører tilsyn med eksisterende utdanninger. Det er egne sakkyndigkomiteer som evaluerer utdanninger på oppdrag av NOKUT. I tillegg til å konkludere om kvaliteten ved et gitt studium er god nok eller ikke, kommer NOKUT med forslag til forbedringer. - Det skal være litt høye skuldre når vi kommer på besøk, forklarer Terje Mørland, og legger til at målet selvsagt ikke er å legge ned, men å bidra til å forbedre utdanningene i samspill med institusjonene. - Husk, målet vårt er ikke at utdanningene bare skal tilfredstille nasjonale minimumskrav, men at de blir best mulig. Ikke best i klassen - Det er ingen hemmelighet at norske universiteter rangerer lavt på de store internasjonale rangeringer. Hva skal til for at vi skal kunne klatre oppover stigen? - Igjen mener jeg media overdriver. Det stemmer at vi ikke har de beste universitetene, men i kategorien små land er vi blant de beste. Jeg tror likevel vi har store muligheter for å komme høyere ved å i tillegg til å fortsette å satse på masseutdanning også ivaretar de virkelig flinke. NOKUTs analyser og tilsyn viser at reformen har bidratt til et løft når det gjelder større fokus på utdanningskvalitet Vi trenger rett og slett å skape mer rom Deltakere under valgvake i Bodø. Foto: Lars Røed Hansen. og læringsutbytte i sektoren. Mye står for og stimulans til de aller flinkeste. - Kan det være at vi er for rike? Altså at vår velferd gjør oss mindre sultne? - Ja, det er nok en sammenheng. Vi er bortskjemt på den måten at det stort sett alltid ordner seg. Men jeg tror likevel det bare er delvis forklaringen. Det handler også om å utvikle gode og inspirerende miljøer. Vi bør derfor satse mer målrettet på de beste fagmiljøene, bl.a. gjennom sentre for fremragende utdanning. Et annet kritikkverdig fenomen er at så mange ikke fullfører utdannelsen sin. Altså frafall. En nyere statistikk fra SSB forteller at av de som startet i 1999, så hadde kun 37 prosent fullført graden sin ti år senere. NOKUTs direktør mener det finnes flere forklaringer på dette: - Ett av kvalitetsreformens mål var at flere skulle kunne skifte til en annen utdannelse dersom en så at en havnet feil. Mange av de i SSB-statistikken har rett og slett byttet beite, og tallene er derfor ikke helt representative. Men frafallet kan også skyldes at studentene får for dårlig oppfølging. Tettere oppfølging var en av hovedintensjonene i kvalitetsreformen, men den nasjonale studentundersøkelsen Studiebarometeret.no viser at studentene fortsatt er kritiske til oppfølgingen de får. - Er studiestedene villig til å gjøre noe med dette? - Ja, det er de. Og det jobbes med forbedringer. Men studentenes tilbakemeldinger viser tydelig at lærestedene må intensivere arbeidet med oppfølging Side 14 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE

15 Norsk utdanningspolitikk - quo vadis? NOKUT har fulgt kvalitetsreformen tett med flere evalueringer i perioden fra 2006 og frem til i dag. NOKUT er et faglig organ som skal ivareta mål om kvalitet og kvantitet i norsk utdanning. TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE Side 15

16 Norsk utdanningspolitikk - quo vadis? og studiekvalitet generelt. Likevel, i vårt velferdssamfunn er det umulig å oppnå full gjennomstrømning, da måtte vi gjort drastiske ting med opptakskravene, studiefinansiering og droppet intensjonene om mulighet for utdanning for alle. Mastersyken, eller? I juni og agurktid fikk temaet mastersyken mye spalteplass. Det var NHO og Kristin Skogen Lund som først var ute med begrepet, i et innslag der hun pekte på at altfor mange tar mastergrader her til lands. Direktør Mørland liker ikke begrepet. - Jeg liker rett og slett ikke begrepet! Som om det skulle være en sykdom eller samfunnsfiendtlig å ta en master, sier han indignert. - Det er faktisk ingenting som tyder på at samfunnet vårt ikke trenger masterutdannede. Snarere tvert imot. De siste tallene fra NIFU tyder på at alle får jobb. På noen områder er det i dessuten mangel på folk med master og doktorgrader. Dersom jeg prøver å tolke NHO-direktøren litt bredere kan jeg si meg delvis enig. En del utdanningsinstitusjoner etablerer masterutdanninger langt utenfor sine kjerneområder, og i det suget kan de tradisjonelle fagutdanningene på bachelornivå bli stemoderlig behandlet. Dette er tydeligvis en av hans kjernesaker og han fortsetter med trykk på hvert ord: - Vi må sørge for at all utdanning i Norge er gjev og holder god kvalitet. Og da mener jeg alle typer utdanning. - Mener du det er på sin plass å i større grad styre folks utdanningsvalg? - Jeg tror ikke på sterk styring av utdanningsvalg. For det første vet vi ikke hvordan fremtiden vil bli, og for det andre tror jeg folk blir mest kompetente ved å få velge selv. Jeg heller nok mot en svak styring. Ny regjering og styringsdokumenter For første gang i sitt tiårige liv er NOKUT spesielt nevnt i en regjeringsplattform. Den sittende regjeringen ønsker å styrke NOKUT, står det. Terje Mørland mener det peker mot at regjeringen ønsker å ta løftene sitt om å løfte kvaliteten på utdanningen. - I løpet av høsten og våren kommer to viktige dokument fra kunnskapsministeren og regjeringen. Den første er Langtidsplan for forskning og utdanning, og den andre er Strukturmeldingen. Langtidsplanen kommer i forbindelse med statsbudsjettet, og den siste skal ut til våren. Begge er viktige styringsdokumenter for oss, men jeg gleder meg spesielt til den siste. - Fordi? - Fordi den handler om struktur og kvalitet, og jeg tror den ønsker å løfte kvalitet i utdanningen opp og frem, avslutter NOKUT-direktøren. MOOC MOOC er et massivt åpent nettkurs (på engelsk for massive open online course forkortet MOOC), gratis fjernundervisningskurs som følges på nett hvor studieplasser ikke er begrenset av antall lærere, slik at antallet studenter kan kan være tusenvis. Studenter deltar gjennom strømming av forelesninger, aktivitet i gruppediskusjoner, lese pensum, skrive oppgaver og løse flervalgsoppgaver på nett. At kurset er massivt vil si at antall kursdeltakere kan skalere til svært stort uten samtidig å være begrenset av tilgangen på lærekrefter. Åpent vil si at det kan tas gratis og uten formelle opptakskrav, selv om mange læresteder tar betalt for å gi studiepoeng eller kursbevis for fullføring. Fremtidens arbeidsmarked Ufaglærte: De med kun grunnskoleutdanning eller ikke fullført videregående skole. Statistisk sentralbyrå har sett på behovet for arbeidskraft målt etter utdanningsnivå frem mot 2030: Mens antallet ufaglærte var i 2010, forventes antallet å synke til i Av totalen utgjorde andelen ufaglærte ca. 22 prosent av total arbeidsstokk i 2010, mot forventet 16 prosent i Behovet for yrkesfaglig utdannelse vi øke markant i samme periode, opp personer frem mot Hovedforklaringen til dette er et økende behov for faglært arbeidskraft i en voksende ingeniørbransje. Kilde: SSB Side 16 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE

17 Norsk utdanningspolitikk - quo vadis? Ensomhet og mobbing er årsak til at elever dropper ut Stadig flere unge faller utenfor på grunn av psykiske problemer. Dette kommer frem i en rapport fra Nordlandsforskning. Ensomhet og mobbing er to hovedårsaker til at ungdom dropper ut av skolen, sier seniorforsker Cecilie Høj Anvik ved Nordlandsforskning til NRK Nordland. Sammen med Annelin Gustavsen har hun utarbeidet en rapport der hun intervjuet ungdom i sårbare livssituasjoner. Tre av fire elever forteller at de føler seg ensomme. Forskerne er selv overrasket over svarene og resultatet: Vi trodde at dette handlet om forhold i den videregående skolen eller møtet med NAV. Men de ungdommene vi snakket med, tok oss veldig raskt tilbake til barndom og oppvekst. Noen forteller at de ble holdt utenfor helt fra barnehagen. Det er sterke fortellinger. De viser at det er ikke bare den videregående skolen eller NAV som har utfordringer. Forebyggingen må begynne mye tidligere, sier Anvik. 75 prosent følte ensomhet I undersøkelsen svarte nesten 75 prosent av ungdommene at de følte seg ensomme, mens halvparten sa at de hadde opplevd å bli mobbet. Det er langt flere enn de som oppgir å ha lærevansker. Forskerne dybdeintervjuet 150 ungdommer. Rapporten er finansiert av Mental Helse og Arbeids- og velferdsdirektoratet. Kilde: NRK Nordland. Sterk etterspørsel etter universitets- og høgskoleutdannete fram til 2025 De neste årene vil etterspørselen etter arbeidstakere med universitets- og høgskoleutdanning øke kraftig, særlig på lavere nivå. Det er spesielt stor økning i behovet for økonomi- og administrasjonsutdannete, men etterspørselen øker også klart for blant annet lærere, helsearbeidere og realfagutdannete. Illustrasjonsjon: SSB Det viser rapporten Tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft etter utdanning , som Roger Bjørnstad har skrevet sammen med Dennis Fredriksen, Marit L. Gjelsvik og Nils Martin Stølen i forskningsavdelingen til Statistisk sentralbyrå. Ved hjelp av demografiske og økonomiske modeller oppdaterer rapporten bildet av etterspørselen etter arbeidskraft fram til 2025, fordelt på nær 30 studieretninger innen fire utdanningsnivåer. Dessuten er tilgangen på arbeidskraft innenfor de samme fire utdanningsnivåene framskrevet. Framskrivningene kan kaste lys over hvorvidt kompetansebehovet i framtiden står i forhold til kompetansetilbudet. Kilde: SSB TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE Side 17

18 Norsk utdanningspolitikk - quo vadis? Jakten på det banebrytende - Om tjue år er norsk forskning på nivå med Sveits. Tekst og foto: Per Jarl Elle Det sier professor Gunnar Öquist. - Om den politiske kraften fins, legger han til. Gunnar Öquist forteller om utredningene av norsk og svensk forskning som Mats Benner og han har gjennomført: - Selv om det er farlig å sammenligne tallene direkte over emne- og fakultetsgrenser, mener vi at det relative publiseringsmønsteret i Sverige, Norge, Danmark, Finland, Sveits og Nederland er temmelig likeartet. Da vi presenterte den svenske utredningen i Uppsala, sa en ledende humanist: «Vi tror jo ikke på bibliometrien, men jeg tror på konklusjonen i analysen». Samfunnsvitere og humanister er enig i problembeskrivelsen og hva som må gjøres. Men det vi snakker om i denne utredningen, er hvordan et universitet skal «rigges» for å ha et stort internasjonalt gjennomslag. Det handler om hvordan en aktør skaper en synlig rolle, og ikke bare den enkelte forsker, men hvordan hele universitetet som miljø skaper forskning av verdensklasse. Det er det som er spørsmålet, sier professor Gunnar Öquist. Öquist har kontakt med norske universiteter, først i fremst med Universitetet i Bergen, hvor han for noen år siden satt i universitetsstyret. - For meg er det åpenbart at frihetsgradene hos de norske universitetene er begrensede, omtrent på samme måte som universitetene i Sverige: du må kunne skaffe ekstern finansiering for å kunne drive forskning av større viktighet. Slik er det bare. Norske universiteter har bundet finansene på en slik måte at om man trenger penger til forskning, så må man få dem fra Norges forskningsråd. Men, til forskjell fra svenske universiteter, har norske universiteter fortsatt penger til å finansiere sine forskertjenester fullt ut. Det er ikke tilfellet i Sverige, hvor man ofte må skaffe penger til forskertjenester via eksterne midler, alt fra 10 til 100 prosent. Noen svenske universiteter, som for eksempel ved universitetene i Stockholm og Umeå, klarer dette bra. Norge kan sammenlignes med Sveits og Nederland i balansen mellom ekstern finansiering og direkte finansiering av (de store) universitetene. Nederlandske, og særlig sveitsiske, universiteter har et stort internasjonalt gjennomslag i forskningen, sammenlignet med Norge. Så det er årsaken til at Mats Benner og jeg stiller spørsmålet: er det ikke et problem for Norge at man ikke bruker direkte bevilgninger til universitetene på en bedre måte, nettopp for å fremme forskning på dette internasjonale Professor emeritus Gunnar Öquist, Universitetet i Umeå nivået? Spørsmålet er om det er mulig å «rigge om» det norske systemet? Vi mener at det er basisfinansieringen som forskere på universitetet kan få, som skal sørge for den risikofylte forskningen som kan bryte forskningsfronten. For, når man tenker etter, er det universitetene som tar risikoen med å ansette folk. Da burde man også la universitetene ta risikoen også når det gjelder innholdet i forskningen, sier Öquist. Gunnar Öquist og Mats Benner påpeker i rapporten at en ambisjon for Norges forskningsråd er å knytte sammen vitenskapelig eksellenses med relevans. - Det er en spennende målsetting, men vitenskapen pålegges en begrensning. Relevansen blir «taket», og så blir vitenskapen bra og tilstrekkelig for å løse problemet. Forskere som anser seg som sentrale for problemstillingen, gjør hva de kan for at pengene skal bli værende Gunnar Öquist er professor i plantefysiologi. Han er en av Sveriges fremste forskere innen plantefysiologi med innretning mot forskning på fotosyntesen. Han er født i Piteå i 1941, og han tok sin doktorgrad ved Umeå universitet i Öquist har vært en sentral forsker for å utvikle det internasjonale forskningsmiljøet for plantefysiologi og vekstmolekylær biologi ved Universitetet i Umeå. Umeå Plant Science Center omfatter forskere fra Umeå universitet och Sveriges lantbruksuniversitet og er ett av Europas fremste. Umeå Plant Science Center har omkring 200 medarbeidere, hvorav 40 selvstendige forskare, herav mange professorer, 70 doktorander og post Docs i alt 40 nasjonaliteter. Professoren er medlem av Kungliga Vetenskapsakademiet, som han var sekretær for fra 2003 til Gunnar Öquist har en rekke verv og oppgaver i internasjonal forskning og akademia. Side 18 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE