O M UNDERVISNINGMATERIELL GAV YNGVE SUNDVOR

Transkript

1 O M UNDERVISNINGMATERIELL GAV YNGVE SUNDVOR 1

2 OM MOTIVER OG TEMAER I FORESTILLINGEN OH MY GOD. 1) Les reportasjen «Skjulte skatter fra misjonsarkivene» av Njål Helge Mjøs, Teatermagasinet, Rogaland Teater, Diskuter i plenum: - Hva er forskjellen på en regissør og en dramatiker? - Yngve Sundvor er både regissør og dramatiker for Oh my God! Innenfor film er det mer vanlig at regissøren skriver sitt eget manus enn hva vi er kjent med innenfor teater kjenner dere noen eksempler på dette; navn på regissører og filmer? - Hva er fordelene og ulempene ved at regissøren selv i scenesetter sitt manuskript? Diskuter i plenum: - Stavanger er et hovedsete for norsk, luthersk misjonsvirksomhet og har vært det siden Misjonsskolen ble etablert i byen for 150 år siden, slik det fremgår av reportasjen. Svært mange i Stavanger har slekt og venner med bakgrunn i misjonen hvilke historier har elevene selv om dette? hvordan har denne virksomheten påvirket byen? - Til grunn for å sendes ut som misjonær er det nødvendig å motta et misjonskall. Hva vil det si å motta et kall eller å følge et kall? Er et kall interesseløst for den som følger det? - Regissør Yngve Sundvor spør i reportasjen: «-Hva betyr et kall for oss i vår sekulariserte tid? Hva er vi villig til å ofre for det?» Drøft hvordan et «kall» fortsatt betyr noe for mange mennesker i dag på godt og vondt. MISJONS- BEVEGELSEN SOM HISTORISK OG POLITISK FENOMEN 2) Les artikkelen «Radikale kvinner og ville negre» av Ingeborg Marie Jensen, Stavanger Aftenblad, Oppgaver med utgangspunkt i artikkelen: - Hvem var haugianerne og herrnhuterne? Hvilken betydning har disse kristne lekmannsbevegelsene hatt i norsk historie? - Når ble Det norske misjonsselskap (NMS) opprettet? - På hvilke måter foregikk arbeidet i misjonskvinneforeningene som bidro økonomisk til driften av Det norske misjonsselskap (NMS)? - Hvor mange kvinnelige ledere hadde haugianerne i 1802? - Hvor mange kvinner regner en med deltok i misjonskvinneforeninger i Norge rundt 1950? - Hvordan hadde misjonskvinnene kontakt med kvinner i andre deler av verden? Diskuter i grupper eller oppgi som drøftingsoppgaver: - Hvordan har den norske misjonsbevegelsen historisk påvirket norsk utenriks-, utviklings- og bistandspolitikk? Hvordan har denne påvirket vårt syn på norske verdier i et globalt perspektiv? - Søk informasjon og drøft hvilken plass kristen, luthersk misjonsvirksomhet har i norsk bistandspolitikk i dag? 2

3 FILM SOM PROPAGANDA: OM REPRESENTA- SJON OG FORTOLKNING. 3) Les kronikken «Propaganda for Kristus» av Marianne Gullestad og artikkelen «Misjonsfilm» av Hallgeir Skretting. Oppgaver med utgangspunkt i disse to tekstene: - Misjonsfilm var en suksess på 50- og 60-tallet. Hvilke kriterier avgjorde suksessen? - Hva var hovedmålet for Det norske misjonsselskap (NMS) når de produserte misjonsfilmer? - I oppstarten av filmperioden til NMS ble ordet propaganda brukt, senere gikk en over til å bruke ordet informasjon. Er det mulig å skille mellom propaganda og informasjon? 4) Vis filmen «Koto som ikke fikk gå på skole» for klassen. (Artikkelen i Ekfrase, «Ville hedninger i norske misjonsfilmer 1936 til 1968», av Hallgeir Skretting inneholder en analyse av «Koto». «Wild Heathens in Norwegian Missionary Film», s65-90, inneholder en grundigere analyse av filmen.) Oppgaver knyttet til filmfremvisningen: - Misjonærene sa selv at filmene var «hvite» i sin fremstilling. Finn scener i denne filmen som viser denne «hvite» fremstillingen, og diskuter hvorfor de «innfødte» og misjonærene blir fremstilt som de gjør i denne filmen. - «Bilder og film blir redefinert når de blir flyttet fra en kontekst til en annen. Bilder fra et kulturområde gis en annen mening når de blir flyttet til et helt annet» (Sosialantropolog Sara Pink). Hva menes med dette utsagnet? Gi eksempler fra «Koto» som underbygger Pink sin påstand. SCAN KODE FOR OG KOMME TIL FILMEN OM KOTO: - I klassisk fortellerteknikk bruker en betegnelser som protagonist og antagonist. Forklar hva som menes med de betegnelsene, og finn ut hvem som er protagonist og antagonist i filmen Koto. - Det er en gassisk prest og en norsk misjonær med i filmen. Diskuter hvilke roller de har. - Filmen «Koto som ikke fikk gå på skole» var den første fiksjonsfilmen som Det norske misjonsselskap (NMS) produserte. I filmen er det en scene som er dokumentarisk. Hvilken scene er dette? Hvorfor ble det brukt et dokumentarisk grep i en fiksjonsfilm? 3

4 SKJULTE SKATTER FRA MISJONS- ARKIVENE I VERKSGATEN, I HJERTET AV STAVANGER, LÅ HOVED- KONTORET TIL DET NORSKE MISJONSSELSKAP. FRA EN LITEN VESTLANDSBY VAL- FARTET HEDNINGEMISJONEN TIL EKSOTISKE MADAGASKAR, KAMERUN OG SØR-AFRIKA. TEKST: NJÅL HELGE MJØS FOTO: NJÅL HELGE MJØS / NMS ARKIVER Misjonsselskapet er i dag flyttet ut av sentrum. Butikker og kaffebarer har tatt over. Kun duften av nybrente kaffebønner fra de samme fjerntliggende himmelstrøk vekker minner om misjonsmarkens eventyr den gang da. NYSKREVET DRAMATIKK Regissør og dramatiker Yngve Sundvor har drukket mange krus med kaffe det siste halvåret. Han har grublet og fantasert seg inn i en norsk misjonærvirkelighet på 1950-tallet, og resultatet er OH MY GOD, høstens storsatsning på Hovedscenen. Prøvene er godt i gang, men i dag er han på skattejakt sammen med skuespillerne. De er på leting etter mer historisk materiale å underbygge forestillingen med. «GÅ DERFOR UT» I et Stavanger badet i solskinn finner de veien til Misjonshøgskolen på Kampen, hvor høgskoledirektør Kristin Fjelde Tjelle tar imot delegasjonen: Her i Stavanger har vi holdt til i 150 år, og vi er således den tredje eldste institusjonen for høyere utdanning i Norge, etter Krigsskolen fra 1750 og Universitetet i Oslo fra Herfra har generasjoner av norske misjonærer blitt sendt ut i verden. Skuespillerne noterer og studerer plansjene og fotografiene som henger til utstilling. Direktør Fjelde Tjelle fortsetter: Ikke bare var det norske studenter fra alle klasser og lag som søkte seg hit. Allerede på 1860-tallet ble afrikanske studenter immatrikulert. Misjonsskolen i Stavanger var faktisk den første norske høgskolen hvor dette var tilfellet. En av skuespillerne brenner inne med et spørsmål: Var det sånn at alle som ble uteksaminert ble sendt ut på misjonsmarkene? Nei, ikke nødvendigvis. Det var styret ved Det Norske Misjonsselskap som bestemte hvem som skulle virke hvor. Det kunne være helsemessige årsaker til at misjonsprester ble forhindret fra å bli sendt ut. Eller det kunne være mer spesielle tilfeller hvor man anså vedkommende misjonsprest sin karakter som upassende. Kunne man som nyutdannet komme med ønsker om hvor i verden man ville arbeide? Nei, også dette var det opp til styret å bestemme. For sterke føringer i hvor man ønsket å dra virket nok heller mot sin hensikt. Skuespilleren parerer spøkefullt: Så dersom man virkelig ønsket seg til Sør-Afrika, burde man innpåslitent mase om å «pliiis» få dra til Kina? LATTER OG GJENKJENNELSE Det humres i rekkene. Kodekser og regler for hvordan man oppførte seg i en ikke alt for fjern fortid er det lett å slå humoristisk mynt på. Regissør Yngve Sundvor ønsker at OH MY GOD skal by på varm latter og gjenkjennelse. For ham er det viktig å vise hvor sterkt kallet sto blant misjonærene. Hvor eksistensielt maktpåliggende det var for dem å motta og følge et livskall. Kallet er en personlig åpenbaring, en Gud i direkte kontakt med mennesket som peker mot høyre eller venstre i lyskrysset, så og si. Men om jeg forstår det riktig kan kallet også komme fra andre, som en ytre styrelse. Så kallet kan være både innvendig og utvendig. Det kan være tvetydig, og i siste instans ganske utydelig, opp til hver enkelt å fortolke? Det er vel omlag som en forelskelse, tenker jeg. Er jeg forelska eller vil jeg bare være det? Hva betyr et kall for oss i vår sekulariserte tid? Hva er vi villig til å ofre for det, undrer Sundvor. MISJONSFILMER Regissøren og dramatikeren har brukt misjonsfilmene fra midten av 1900-tallet som utgangspunkt for historien sin. Bak filmene står glemte, norske filmpionerer, mener Sundvor. Da jeg begynte å leke med ideen om å skrive et stykke om den kristne misjonen, kom jeg over misjonsfilmene ved en tilfeldighet. Filmsentralen, denne merkverdigheten fra tidlig etterkrigstid, ble etablert av Det Norske Misjonsselskap for å spre beretningene om misjonærenes arbeid blant hedningene. Ønsket var større oppslutning og styrket økonomi. Her lå det en skattkiste av muligheter og paradokser. Med denne hendelsen som utgangspunkt har jeg fritt fabulert og fantasert. Resultatet er en historie som står helt fritt, løselig basert på historiske fakta. Høgskoledirektøren har noe ekstra spennende å vise frem for skuespillerne. Et eget rom i kjelleren på Misjonshøgskolen er viet filmplakater, fotografier og arkiverte dokumenter fra Filmsentralens tid. Fjelde Tjelle forklarer, mens skuespillerne med stor nysgjerrighet begynner å bla i papirer og fotoalbum: Misjonsselskapets omvandrende utstillinger var svært populære i sin tid, blant annet strømmet folk til for å se den etnografiske misjonsutstillingen Til jordens ender. Mellom 1948 og 1960 ble denne sett av nærmere en million mennesker over hele landet. Her ble misjonens arbeid presentert gjennom lysbilder og plansjer. Interaktive kart var innsatt med lyspærer som fremhevet misjonsstasjonene rundt omkring i verden. Når så teknologien åpnet for «levende bilder», var en del misjonærer svært tidlig ute med å skaffe til veie det nødvendige utstyret. DER HAR VI GUTTA BOYS! På veggene henger filmplakatene side om side. Skuespillerne leser titlene høyt. «Koto som ville på skole». «Tam-tam gjør storfangst». «Så hard en jord. Lyd- og fargefilm fra Madagaskar». Var det stor motstand mot bruken av film i begynnelsen? Både ja og nei. Stort sett tror jeg man så på dette som enda en måte å få spredd budskapet om misjonens resultater på, selv om aktiviteten nok helst ble holdt oppe av engasjerte enkeltpersoner. Men en utbredt skepsis mot at «levende bilder» skulle sette Guds ord i skyggen fantes nok rundt omkring. Direktøren smiler megetsigende, før hun går videre og retter oppmerksomheten mot et fotografi av Misjonsskolens avgangskull fra En flokk unge herrer avbildet i svart/hvitt kikker alvorlig i kameraet. De har unnagjort fem års misjonsprest-utdanning. Men bakom alvoret kan man skimte deres eventyrlyst og utferdstrang. Sundvor kjenner med ett igjen typene fra sitt eget manus: Oh my God! Der har vi gutta-boys. Der har vi Filmkontoret vårt! 4

5 FRA SOLENS OPPGANG TIL DENS NEDGANG SKAL MITT NAVN BLI STORT BLANT HEDNINGEFOLKENE. PÅ HVERT STED SKAL DET BRENNES RØKELSE OG BÆRES FRAM OFFERGAVER FOR MITT NAVN, RENE OFFERGAVER. FOR MITT NAVN SKAL BLI STORT BLANT FOLKESLAGENE, SIER HERREN, HÆRSKARENES GUD. (MAL 1:11) 5

6 STAVANGER AFTENBLAD MANDAG 11. JUNI Matpakkehysteriet i Norge Forstå i morgen FORSTÅ De var væpnet til tennene. Med Misjonstidende og strikkepinner som våpen skulle misjonskvinnene få evangeliet ut til «de ville negrene». At det også gjorde noe med dem selv og deres rolle i det konservative mannssamfunnet, var de nok mindre bevisst på. 6 BEDEHUS-NORGE I sofaen vår i Øvre Strandgate i Stavanger har vi ei brodert pute som jeg vant på en basar på bedehuset i mi hjembygd Vatnebu på 1970-tallet. I tusenvis av andre norske hjem er det liknende troféer som er hentet hjem etter lange ettermiddager med kruttsterk kaffe og lysbilder fra misjonsmarken. Det ble servert hjemmelaget søsterkake og kaffe i store kjeler. Det ble loddet ut kjøkkensett, juleduker og mariusgensre. Om du var heldig, kunne du vinne en pose kaffe under åresalget. Bevegelsen nådde toppen på 1950-tallet da hver skolekrets i Norge hadde sin egen forening og over kvinner var engasjert. Men de første misjonskvinnene samlet seg over håndarbeidene allerede før midten av 1800-tallet, og ble sett på som radikale rebeller av samfunnet rundt dem.. Samfunnet for øvrig ble styrt etter Viktoriatidens idealer. Denne perioden var høydepunktet i klassisk kjønnsrollemønster, og det var ennå over 70 år før kvinnene fikk stemmerett i Norge, påpeker professor Torstein Jørgensen ved Misjonshøgskolen. Jørgensen forteller at misjonsforeningene flere steder i landet rapporterte om at kvinner ble nektet av ektemennene sine å delta. Det ble ropt etter dem og kastet stein på dem når de gikk av gårde til møtene. Kvinnene som deltok på misjonsmøtene ble hånet, spyttet på og sett på som løsslupne fordi de gikk alene langs veien, sier han. Kvinnene gikk fra å være definert bare i forhold til menn, enten det var ektemenn, fedre eller brødre, ikke bare å få full stemmerett i organisasjonen, men også få et fast grep om økonomien der. Brødrevenner og haugianere I min barndom hadde misjonskvinnene blomstrete forklekjole og stålgrått permanenthår over usminkete, rynkete fjes. De la middagsrester ut til kråkene og hadde saftsuppe og stekt sei til middag. Denne salige, bokstavelig talt, blandingen av nøktern haugianisme og personlig hernhuttisme er restene etter det som ble en boltreplass for kvinner landet rundt allerede i 1830-årene. Folk var ikke lenger tilfreds med en tørr og fornuftig gudsdyrkelse. De hadde fått nok av geistlige herrer som foredro sine liturgiske bønner i den foreskrevne messetone. Nå ville de ha personlig stillingtagen og opplevelse. Haugianerne, dannet av den omreisende lekpredikanten Hans Nielsen Hauge, var den første religiøse bevegelsen som ikke har sitt opphav i høyere sosiale lag, presteskap eller fra utlandet, forklarer Jørgensen. Mange av predikantene var under 20 år. Det ble dannet en sprudlende, uorganisert bevegelse drevet av ungdommelig glød. Mange av dem var dyktige forretningsfolk som slo seg opp på sild og sildeeksport. Haugianerne godtok tidlig kvinner som talere og åndelige veiledere. På en liste Hans Nielsen Hauge satte opp så tidlig som i 1802, var seks av 30 åndelige ledere i bevegelsen kvinner. Også hos Brødrevennene, herrnhuterne, var den kvinnelige deltakelsen tydelig, forteller Jørgensen. Noen svært selvstendige kvinner fra velstående familier fikk en aktiv rolle i disse gruppene, selv om de alltid, i alle fall formelt, var under veiledning av en mann. Ut fra disse to dels ulovlige og i alle fall svært radikale, kristne lekmannsbevegelsene, var det misjonsarbeidet startet tidlig på 1800-tallet. Stavanger Misjonsforening ble startet i 1826, og Det norske misjonsselskap (NMS) kom til i Håndarbeid for misjonen Det første styret i selskapet henvendte seg direkte til kvinnene og oppfordret dem til å danne grupper som kunne jobbe spesielt for å utdanne kvinner i den hedenske verden. Det ble også presisert at dette skulle være arbeidsgrupper der bidraget til misjonen skulle skje i form av håndarbeid. Prestefruene Gustava Kielland og Henriette Gislesen startet kvinneforninger i sine egne hjem. Disse foreningene ble modeller når andre ble startet rundt om i landet. Mens Gustava Kielland la vekt på arbeidsfellesskapet kvinnene kardet, spant og sydde mens det ble lest høyt fra Norsk Missionstidende, la Henriette Gislesen større vekt på lesing og bønn. Torstein Jørgensen velger kvinneforeningen i Årdal som eksempel på hvordan det ble dannet et helt lite samfunn rundt misjonsforeningsvirksomheten. Der var 20 vanlige kvinner med. De drev med ulike virksomheter innen fiske og jordbruk, og hver av dem øremerket en viss del av det de drev med til misjonen. For eksempel kunne ett eller to lam bli satt til side som misjonslam hver vår under lemmingen. Inntekten av ull og kjøtt fra dette lammet skulle gå til misjonen. Det samme var tilfelle med åkre og fiskegarn, en teig eller ett garn ble plukket ut for å tilhøre misjonen. Produktene ble tatt med til haustmarken i Stavanger og solgt der, gjerne til byens egne misjonskvinner, som kardet, spant og strikket av ullen fra Årdal, og solgte varene videre eller loddet dem ut på julebasaren i desember. Eller på høstbasaren i Stavanger eldre misjonsforening kvinner Kvinneforeningene ble en fasong som slo an, ivrer Jørgensen, og ramser opp: I 1865 var det 600 foreninger for begge kjønn, mens det var 300 kvinneforeninger. I 1882 var forholdet snudd på hodet, med 1650 kvinneforeninger og 830 andre foreninger. Toppen kom rundt 1950 da det var mer enn 5000 foreninger og en anslår at rundt kvinner deltok. Dette er den første og største kvinnebevegelsen i Norge. På 1950-tallet var det ingen skolekretser i Norge som ikke hadde en misjonsforening, en kvinneforening for NMS, sier Jørgensen. Stemmerett for kvinner i 1904 På begynnelsen av 1900-tallet sto kvinneforeningene for cirka tre fjer- dedeler av misjonens inntekter, forteller NMS på sine hjemmesider. Ledelsen i Det Norske Misjonsselskap fant det derfor nødvendig å slippe kvinnene til også i styre og stell. Det skjedde i Da fikk kvinnene stemmerett i organisasjonen, ni år før de fikk den samme retten ved politiske valg i Norge. Nabokjerringer i Afrika Det knyttes for første gang direkte bånd mellom enkeltmennesker der ute og enkeltmennesker eller små grupper i Norge. De tidligste misjonærene giftet seg også med afrikanere. Gjennom hele 1800-tallet ser en ellers omtrent ikke eksempler på giftermål på tvers av rasene. Ifølge samtidens rådende darwinistisk-inspirerte lære, befant afrikanske folk seg på lavere utviklingsstadium enn europeere og var som rase underlegen og tilbakestående. Misjonsbevegelsen avviste de nye vitenskapsteoriene og målbar et annet syn. For misjonen var afrikanerne ikke en folkegruppe på et lavere utviklingsstadium, men prinsipielt likeverdige medmennesker skapt i Guds bilde, selv om det generelle synet riktig nok var at den europeiske kultur var den ypperste. Informasjon fra misjonsmarken var viktig i foreningene. Det ble lest høyt fra forskjellige misjonsblader, og det ble sendt personlige brev mellom kvinnene i Norge og kvinnene i Afrika, der de fortalte hverandre om sine hverdagslige sorger og gleder. Dermed fikk disse kvinnene et helt annet innblikk i denne verdenen enn andre nordmenn, ikke minst andre norske kvinner. De fikk et nært og personlig forhold til disse menneskene og deres gleder og bekymringer. Nye horisonter åpnet seg for tusener av norske kvinner uten formell utdanning, konkluderer Jørgensen. Og for første gang i Norges-historien fortelles det om at noen hadde slått seg ned blant «de ville negre». De står for første gang fram som enkeltmennesker. Kilder: T. Jørgensen: Women s Mission Groups as Religious Entrepreneurs in International Network Building Forelesninger med Torstein Jørgensen, kveldskurs Kristendom på rogalandsk. I tro og tjeneste. Det norske Misjonsselskap , B.I, redaktør Torstein Jørgensen E. Baasland: Korsfylket: Rogalands røtter inn i vår tid John Nome, Demringstid i Norge. NMS sine hjemmesider INGEBORG MARIE JENSEN ingeborg.marie.jensen@aftenbladet.no Hvor mange 1 kvinnelige ledere hadde haugianerne i 1802? Hvor mange kvinner 2 regner en med deltok i misjonskvinneforeninger i Norge rundt 1950? 3 Hvordan hadde misjonskvinnene kontakt med kvinner i andre deler av verden? Svarene finner du i dagens Forstå-artikkel.

7 PROPA- GANDA FOR KRISTUS MISJONSORGANISASJONENES HISTORISKE ROLLE ER STØRRE OG VIKTIGERE ENN MANGE TROR. IKKE MINST HAR DE VÆRT MED Å FORME NORSKE FORESTILLINGER OM AFRIKA. TEKST: MARIANNE GULLESTAD SOSIALANTROPOLOG MISJONEN HAR PUBLISERT MANGE BILDER AV ANONYME, VAKRE UNGE KVINNER. DE REPRESENTERTE DET GODE JORDSMONNET DER DET VAR VERDT Å SÅ ORDET. BILDET ER BLANT ANNET PUBLISERT I EN BOK AV ERIK LARSEN FRA FOTO: LARS GAUSTAD Jeg har analysert publikasjonenes meningsinnhold og spurt hva misjonen ønsket at de skulle gjøre. I kortversjon er svaret på dette spørsmålet at de skulle overbevise og engasjere. Misjonærenes mål har vært å bidra med kunnskap om andre deler av verden som et redskap for å «vinne kvinner og menn, gamle og unge og barn for Evangeliet og for Jesus» og å oppmuntre dem til å bidra med forbønn og økonomisk støtte til misjonen. Ved å fortelle om sitt arbeid med evangelisering, utdannelse og diakoni «der ute» håpet misjonen «å tenne en ild i hjertene» for misjonsvirksomheten, og dermed å få flere mennesker til å se behovet for å spre Guds ord til de deler av verden som ikke nevnes i Bibelen. Publikasjonene til publikum i Norge skulle bidra til at de beholdt de misjonsvennene de allerede hadde, og til å rekruttere nye støttespillere og nye misjonærer. Over mange år har de møysommelig skapt en spesiell form for engasjement i Norge for mennesker som bor langt borte. Ikke minst har de bidratt til å forme norske forestillinger om Afrika. Alle aktiviteter, inkludert lønnen til misjonærene i felten og ledelsen i Norge, har vært avhengig av støtten fra hjemlandet, og verken ledelsen eller forfatterne av de ulike publikasjonene har ønsket å presentere informasjon som de trodde kunne støte misjonsvennene. Behovet for støtte måtte nesten uunngåelig få en viss innflytelse på valget av bilder og fortellinger, ofte i retning av det optimistiske og det inspirerende. Formidlingen av kunnskap skulle helst være opplysende, underholdende, fromhetsskapende og engasjerende alt på samme tid. Men i motsetning til annen populærkultur så en på salg og underholdning som et middel, ikke som selve målet. De mange bøkene, tidsskriftene, filmene, talene og lysbildeshowene utgjør derfor en del av en vedvarende kampanje, rettet mot den norske befolkningen. For å få frem det spesielle ved misjonens kampanjevirksomhet kan en velge mellom å bruke markedsorienterte eller politiske begreper. I et økonomisk orientert språk kan en si at misjonærene ønsker å «selge» sine prosjekter, og at konkurransen om publikums oppmerksomhet er stor. I samfunn med religiøs pluralisme og mange gode saker må også religiøse aktører «markedsføre» sine budskap. Ord som «reklame», «PR», «merkevare-bygging» og «omdømmebygging» hører også med til dette vokabularet. Økonomiske begreper gjennomsyrer nå de fleste institusjoner, og misjonsorganisasjonene er ikke noe unntak. Misjonsvirksomhet innebærer dessuten et markant kjøpmannsaspekt. Organisasjonene trenger penger for å utføre sine gode gjerninger, og de vet godt hvordan de skal samle inn midler, fordele dem og få dem til å resultere i synlige resultater. Innenfor en politisk orientert språk står begrepet propaganda sentralt. Et element av propaganda er nesten uvegerlig innebygd i enhver dokumentasjon, ettersom det å dokumentere noe vanligvis handler om årepresentere et saksforhold for noen andre enn de som representeres og da gjerne med et spesielt formål for øye. Selve ordet propaganda er relativt nytt. Den første dokumenterte bruken inntraff i 1622, da pave Gregor XV etablerte en stående komité av kardinaler som hadde ansvaret for Den romerskkatolske kirkes misjon. Denne gikk under navnet Sacra Congregatio de Propaganda Fide (Den hellige kongregasjonen for troens utbredelse). På det tidspunkt innså pave Gregor at religionskrigene ikke kunne føre til seier, og etablerte Propaganda Fide som et middel for å koordinere innsatsen for å få kirkens doktriner godtatt uten bruk av tvang. Det er derfor en interessant forbindelse mellom propagandabegrepet og kristen misjon. Dette ser en også i det faktum at ordet propaganda er avledet av det latinske ordet propagare, som betyr «å plante stiklinger», et sentralt bibelsk bilde i misjonslitteraturen. Ordet «propaganda» ble også anvendt i protestantisk teologi av Martin Kähler i andre halvdel av det 19. århundre. Men det er også argumenter som taler mot å bruke propagandabegrepet om misjonens formidling. I våre dager brukes ordet ofte med negativt fortegn, og da helst om noen andre enn en selv. Årsaken er at det for mange mennesker er blitt sterkt knyttet til kommunistenes og nazistenes aggressivitet. Det negative synet er også til en viss grad til stede i vitenskapelige arbeider. For eksempel definerer Pratkanis og Aronson i boken «Age of Propaganda» begrepet på denne måten: «å kommunisere et synspunkt med det endelige mål å få mottakeren av budskapet til frivillig å akseptere denne posisjonen som om 7

8 den var hans eller hennes egen». Slike definisjoner passer ikke helt til misjonens publikasjoner. Evangeliserende misjonærer ønsker som kjent å overbevise folk, ikke å få dem til å akseptere budskapet «som om» det var hans eller hennes eget. De vil at hvert enkelt menneske skal gå gjennom sin egen omvendelsesprosess, og ønsker ikke å hjernevaske folk til å omvende seg og støtte misjonen. En omvendelse skal være dypt følt for å bli regnet som gyldig og autentisk. Følelsesaspektet verdsettes positivt, enten den omvendte er svart eller hvit. På grunn de negative assosiasjoner ordet propaganda kan gi, behøves det derfor en ny definisjon hvis det skal kunne brukes på misjonsorganisasjonenes informasjonsformidling. Jeg har lansert begrepet misjonspropaganda som et redskap til å tolke disse publikasjonene. Jeg definerer da misjonspropaganda mer nøytralt som kommunikasjon av informasjon fra de regionene der misjonærene arbeider, arrangert på måtersom har til hensikt å berøre mottakerne følelsesmessig og åndelig og dermed få dem til å engasjere seg ved å støtte misjonen. Misjonens fortellinger og bilder har hatt som mål å vekke engasjement for å lindre åndelig og materiell nød, inspirere til fromhet, samt skape tillit til misjonens religiøse virksomhet og dens evne til å handle på Guds vegne. Denne bruken av propagandabegrepet støttes av at enkelte protestantiske misjonærer har brukt ordet på en nøytral måte for å beskrive misjonens egne publikasjoner. I en intern publikasjon i Det Norske Misjonsselskap om strategier for bruk av film og fotografier, rettet til andre misjonærer, står det for eksempel at de fleste misjonsinstitusjoner har en eller flere filmer i sitt propagandaarsenal og ønsker å videreutvikle bruken av dette mediet. Forfatteren oppfordret på det sterkeste sine kolleger til å bruke reklame som inspirasjon i filmarbeidet, samt å tenke igjennom mediets underliggende idé og hvor de ønsket å lede publikum. I kontrast til dagligtalen ser jeg ikke begrepene propaganda og informasjon som gjensidig ekskluderende. Det ville ha betydd at misjonens formidling entenble sett som (sann) informasjon eller som (usann) propaganda. Tvert imot ser jeg misjonspropaganda som informasjon fra misjonens spesielle ståsted. Den informerer om sosiale og religiøse møter på tvers av kulturelle grenser for bestemte lesere med bestemte formål for øyet. Denne innfallsvinkelen gjør det mulig å se noen forbindelseslinjer og likhetstrekk mellom misjonspropaganda på den ene siden, og propaganda for bistand, nødhjelp og fredsarbeid, på den andre. Misjonspropagandaen har skapt typiske former for billedbruk og ledsagende fortellinger som nå videreføres av mange sekulære organisasjoner og aktører. Konvensjonelle definisjoner av propaganda har i stor grad fokusert på tvang og manipulasjon. I motsetning til dette inviterer misjonspropagandaen heller til å se den som en form for forførelse. Når den lykkes, inspirerer den mottakeren til å gjøre budskapet til sitt eget. På denne måten peker misjonspublikasjonene frem mot mer komplekse former for propaganda som virker gjennom inspirasjon snarere enn kollektiv manipulering. Å ha innflytelse over andre mennesker er å få dem til frivillig å adoptere bestemte ideer, og dette avhenger på avgjørende måter av deres eget bidrag. «MISJONSBILDER» I sin ferske bok «Misjonsbilder» reflekterer sosialantropolog Marianne Gullestad over misjonens informasjonsvirksomhet. Eksempelet hun har valgt er formidlingen fra arbeidet i Nord - Kamerun, der Det Norske Misjonsselskap (NMS) har vært aktive. De regionale variasjonene i Afrika er store, og Kamerun er ikke representativ for andre regioner. Hun har blant annet analysert bilde-materiale i bøker fra Kamerun og i bladet som nå heter Misjonstidende. Hun har også hatt tilgang til mange album og lysbildeshow hjemme hos tidligere misjonærer, og har studert filmen «Sinda en virkelighetsskildring fra Kamerun» fra Mye av dette stoffet befinner seg i nms arkiv i Stavanger. 8

9 MISJONS- FILM EN AV DE STØRSTE MISJONSORGANISASJONENE I NORGE HOLDER TIL I STAVANGER. DET NORSKE MISJONSSELSKAP (NMS) ER DEN MISJONS- ORGANISASJONEN SOM HAR PRODUSERT FLEST FILMER FRA MISJONSMARKEN. TEKST: HALLGEIR SKRETTING FØRSTEAMANUENSIS, UNIVERSITET I STAVANGER I 1957 var det nordmenn som så filmer distribuert av NMS, i flere år fremover var det over som årlig var innom bedehus og kirker for å se eksotiske filmer fra ukjente kulturer. Svært mange av dagens norske spillefilmer er ikke i nærheten av de seertallene en del av disse misjonsfilmene kunne vise til. Skulle vi drevet samme form for propaganda i dag, ville NMS hatt en egen satellitt, uttaler en av de som jobbet på Film- og lysbilledsentralen i mange år. Hvor stor innflytelse filmene hadde, viser en uttalelse fra Berge Furre (tidligere politiker og professor fra Finnøy): På bedehuset i min barndom kom negrane i Afrika oss mykje nærmare enn folk i Oslo. Hvorfor laget NMS filmer fra misjonsmarken? Det var to hovedgrunner;rekruttere nye misjonærer og samle inn penger for å drive misjonsvirksomheten videre. Madagaskar er suksesshistorien til NMS, de hadde over 100 misjonærer i flere tiår plassert på solskinnsøya Det var egen norsk skole i Antsirabe i over 125 år, skolen ble nedlagt i Propaganda i form av film ble en suksess, og vi finner en mengde brev i Misjonsarkivet som beskriver hvor viktig filmene fra misjonsmarken var for å samle inn kollekt. Like viktig som penger, var det å rekruttere nye misjonærer. Og bildene fra misjonsmarken var kraftfulle. En ung jente fra Sandnes fikk kallet på 50-tallet da hun på søndagsskolen så bilder fra Mangarano. Mangarano var verdens største spedalskesykehus, drevet av misjonsselskapet med hovedbase i Stavanger. For å hjelpe de spedalske på Madagaskar utdannet hun seg til sykepleier, og ble misjonær. Koto som ikke fikk gå på skole, en fiksjonsfilm som ble lydlagt i 1963 har mange interessante scener. Gjetergutten Koto, kledd i jordfargede klær får ikke gå på skolen fordi han må gjete dyrene til faren. I filmen drømmer han om å få gå på skole å lære om Jesus Kristus (kommentar fra filmen). I drømmescenen er han oppdresset i hvit skjorte og gul strikkevest, sittende bak et bord dekket med hvit duk og Bibel, en gul mursteinsvegg med bilder fra bibelhistorien er bakgrunnen i bildet. GJETERGUTTEN KOTO BILDER HENTET FRA FILMEN: KOTO GJETERGUTTEN SOM IKKE FIKK GÅ PÅ SKOLE (1963). KOTO DRØMMER OM Å LÆRE Å LESE OG FÅ FINE KLÆR (KOMMENTAR FRA FILMEN) Nordmenn som så filmen kunne lett identifisere seg med drømmescenen, han kunne vært sønnen deres, om han ikke var mørk i huden. Faren dør, misjonæren kommer og redder Koto. Misjonæren og Koto går mot elva med orgelmusikk ( Alltid freidig hvor du går ) i bakgrunnen, og kommentaren lyder : men hva med alle de andre barna på misjonsmarken, når skal de få komme på skole og høre om Jesus Kristus. Så gikk kollektkurva rundt i salen på bedehusene alltid freidig hvor du går fortsetter og Koto og misjonæren padler videre mot misjonsstasjonen. En annen scene fra samme film, misjonæren blir båret i bærestol. Vi finner flere bilder i Misjonsarkivet fra tidlig 1900 som viser misjonærene på bærestol. Men en film fra 1963 med den norske misjonæren som blir båret av fire gassere, var uventet. Kommentaren lyder: fordi det ikke er veier og klimaet er såpass hardt er det ikke er rådelig for de hvite å gå lange strekninger til fots. For mye sol og strev resulterer gjerne i malariafeber. Dette er medisinsk feil, men brukes for å legitimere at misjonæren ikke går selv. Selv om filmmisjonærene selv uttrykker at filmene er hvite i sin fremstilling, ble denne filmen vist på en ungdomssamling på Madagaskar på 70 tallet. Bærescenen resulterte i opprør i salen. Filmen måtte stoppes og det måtte forklares at dette var helt vanlig på Madagaskar til frem til 60 tallet. En student fra Madagaskar forklarer til meg i 2008 at han husker godt at bestefaren ble båret på bærestol; han var offiser i militæret. Bærestol var en del av det å ha en posisjon i samfunnet, uavhengig av hudfarge. Koto ble en kollektsamler. Filmene har gitt mangt et vått øye og åpnet mang en lukket lommebok (fra brev fra Trøndelag krets av NMS). En sterk film vil alltid virke inn på kollekten og gjøre at en får mer i hatten en ved vanlige møter (brev fra Møre og Romsdal krets av NMS). Koto som ikke fikk gå på skole er en film som fokuserer på enkeltskjebne for å samle inn penger til misjonsarbeidet. Generalsekretær i NMS, Kjetil Aano, uttaler til Stavanger Aftenblad i 2010 i forbindelse med økonomiske problemer i NMS: Vi taper i kampen mot organisasjoner som Plan Norge som selger seg gjennom ansiktet til enkeltpersoner. Vi må forenkle budskapet vårt, bli mer tabloide. Det er produsert to filmer fra en døveskole som NMS hadde på Madagaskar. Den eldste filmen fra 50 tallet viser norske misjonærer og gassiske elever. I filmen fra 60 tallet er de norske misjonærene byttet ut med gassiske lærere. Dette i tråd med hvordan NMS etter hvert ønsket å fremstå som mer moderne og tidsriktige. Men dette skapte en godt skjult debatt i organisasjonen, både blant misjonærene og de hjemme; hvorfor sender vi misjonærer når de klarer seg så godt alene? Denne debatten ble aldri ført i det offentlige rom eller i misjonsblader. Bare de som var sentralt plassert i misjonsorganisasjonen fikk høre om denne problemstillingen. Fenomenet misjonsfilm forsvant på slutten av 1960 tallet. En av de siste filmene NMS produserte var fra Japan. Det ble ingen suksess, det å vise film fra et velutviklet samfunn ga ikke samme respons som fattigdom fra Afrika. 9

10