Hvem får disse pengene? Politi nr.3 // sept./okt «Jeg tror folk flest har godt av litt mer klemming.» Norsk

Transkript

1 Norsk Politi nr.3 // sept./okt Jan Egil Presthus, Spesialenheten: Politiets maktbruk hvem setter stan d arden? To år etter skuddene på Aker Brygge: Kunnskap stopper gjengene Bemanning: Slik vil vi styrke innsatsen Hvem får disse pengene? Portrettet: «Jeg tror folk flest har godt av litt mer klemming.» kirsten lindeberg politimester i Agder politidistrikt De nye tiggerne kommer i grupper fra utlandet, og tigger lovlig i Norge så lenge de ikke styres av bakmenn og organisert virksomhet. Politiet sliter med håndteringen, og debatten raser: Skal vi godta dette? Noen av Europas fattige er mer synlig til stede i Norge. Men hva er nød? Side 4 5 og 8 21

2 Norsk Politi Magasinet Norsk Politi Politidirektoratet Pb Dep., 0031 Oslo Intern e-post: Postmottak POD Ekstern e-post: Fagblad for politi- og lensmannsetaten. Magasinet kan også leses på Ansvarlig utgiver: Politidirektør Ingelin Killengreen Redaktør: Runar Kvernen Desk: Eirik Norderud Medarbeidere i denne utgave: Jan P. Solberg, Torunn Dillan Pedersen (frilansjournalister), Hans Fredrik Asbjørnsen (fotograf), Karoline Johnsrud, Marianne Østensen, Wemunn Aabø, Runar Kvernen, Helene Mack (Politidirektoratet), Torgny Alstad, (Vestfold pd.), Beate Ingebrigtsen Midtre Hålogand pd.), Unni Grøndal (Oslo pd.), Nils Hontvedt (PST) Øvrige bidragsytere: Skribent Jan E. Hansen, Politiråd Odd Berner Malme (FN), politidirektør Ingelin Killengreen Førstesidefoto: Hans Fredrik Asbjørnsen Design/produksjon/rådgivning: Teft Design Trykk og distribusjon: Stens Trykkeri Opplag: Neste utgave: november/desember 2008 All gjengivelse fra magasinet skal krediteres Magasinet Norsk Politi. ISSN «DNA er ikke løsningen på alle utfordringer, derfor må forventningene dempes» Forventninger til DNA Fra 1. september i år er det nye tider. Økt bruk av DNA under etterforskning iverksettes, og nye registre skal bygges opp. Adgangen til å sikre og spore DNA utvides betraktelig. Alle som er mistenkt for forhold som kan gi fengselsstraff, og personer som er dømt til 60 dagers fengsel eller mer, havner i registrene. Dette gir selvsagt nye muligheter, det er jo hensikten. Tidligere var det alvorlige forbrytelser som ble sjekket opp mot DNA-profiler, nå skal dette brukes i en videre skala og med lavere terskel. Det er et mål å øke oppklaringsprosenten på flere kriminalitetsområder, og at dette også skal virke forebyggende. Risikoen for å bli tatt øker, også for mindre forhold. Ikke minst gjelder det den store mengden kriminalitet som rammer mange i hverdagen, og som politiet i dag sliter med å oppklare, til publikums store irritasjon. Det er altså store forventninger til DNAsatsingen, i det politiske miljøet, hos politiog påtalemyndighet og hos publikum. Det er en etterlengtet reform som nå kommer, den er offensiv og målrettet i sin tankegang og har bred støtte. Selvfølgelig inngår utvidelse av registre og terskelverdier knyttet til dette alltid i den mer grunnleggende debatten om personvern og «overvåkingssamfunnet». Leder Runar kvernen redaktør Men DNA-registrene blir neppe brennpunktet i denne debatten. Publikum vil ha flere stilt til ansvar for kriminell adferd. Med den offensiven som nå kommer, er det gode muligheter for det, men det vil ta tid. DNA er ikke løsningen på alle utfordringer, derfor må forventningene dempes. Den økte satsingen på DNA skal fortsatt kombineres med alle øvrige etterforskningsmetoder og tradisjonelt politiarbeid. DNA blir nå et utvidet og viktigere verktøy, men krever nitidig og sikker håndtering. Dessuten trenger ikke DNA alene være godt nok, politiet må ofte ha mer enn det. Og da er spørsmålet om politiet fremover vil få nødvendige ressurser og den nødvendige bemanning for å løse de fremtidige oppgavene på en helhetlig og god måte. Det legges opp til en sentral finansiering og en økonomisk startpakke på DNA, og det er bra. Dette må videreføres. Men politiet har for kort tid siden oversendt en rapport som påpeker behovet for økt bemanning: 2700 flere politiansatte og 1000 flere sivile frem mot år 2020, dersom politiet skal makte å forebygge og bekjempe kriminalitet målt opp mot den samfunnsutviklingen vi ser. Det hjelper lite med nye muligheter dersom politiet totalt sett svekkes. Innhold Tema tigging Dilemmaene står i kø for politiet når det gjelder hvordan det skal forholde seg til økningen av utenlandske tiggere. Det er lovlig å tigge i Norge, men ikke dersom virksomheten er organisert. Spørsmålet flere stiller er om dette faktisk er tilfelle. side tigging som levevei Tigging er et tidløst fenomen, men dens karakter kan forandre seg fra samfunn til samfunn, fra periode til periode, fra tigger til tigger, skriver skribenten Jan E. Hansen i en kronikk i denne utgaven. POrtrettet: kirsten lindeberg Det vakte oppsikt da Kirsten Lindeberg på forsommeren ble utnevnt til ny politimester i Agder. Litt fordi hun er kvinne, men mest fordi hun var uten politierfaring. kampen mot gjengene fortsetter To år etter at Operasjon Gjengbekjempelse ble blåst i gang, har det falt 40 dommer. Flere sentrale gjengmedlemmer sitter i fengsel. Trefningene mellom de rivaliserende gjengene er redusert, men opphørt har de ikke. bemanning i politiet Rapporten «Politiet mot 2020» konkluderer med behovet for en kraftig bemanningsøkning i politiet. Norsk Politi har invitert to politidistrikt til å redegjøre for hvordan de kunne forbedret polititjenesten i sitt distrikt dersom de hadde fått økt bemanningen. 2 NORSK POLITI NORSK POLITI

3 Tigging som levevei I sommer passerte jeg jevnlig en ung kvinne i Oslo. Hun var tilreisende tigger, en ny kategori på Solli plass, men for meg høyst gjenkjennelig fra sørlige breddegrader. Stadig satt hun utenfor kiosken, på knærne, nærmest i bønnepositur, med hendene foldet om pappkruset. Hun så mistrøstig ut. Men ikke utsultet. «Please», mumlet hun til dem som hastet forbi. sett UTenfra Jan E. Hansen skribent Oslo/Roma: Det kan være farlig å gradere menneskers nød, men måten hun tigget på, i denne halvsakralt innstuderte appellen til min medlidenhet, er levebrødtiggingens modus. Den ligner verken det desperate jag etter et daglig brød i verdens slumområder eller bommingen fra gatenarkomane i en velferdsstat. Denne typen tiggere forflytter seg fra land til land, og er avhengig av et visst nettverk, ikke en avansert mafia, dessuten av en turistmasse som gir av feriebudsjettet fordi de tar tiggerne for en del av lokalbefolkningen som har falt utenfor systemet. Denne typen tigging, pragmatisk organisert på linje med mye gatesalg, er et utslag av globale misforhold. Mot verdens urettmessige fordeling av ressurser og levekår nytter det lite å anlegge et lokalt synspunkt på enkeltmennesker som selvsagt! gjør alt de kan for å livnære seg. Problemet er at de også livnærer en del kyniske tilretteleggere. Tigging er et tidløst fenomen, men dens karakter kan forandre seg fra samfunn til samfunn, fra periode til periode, fra tigger til tigger. To hovedårsaker til økt utbredelse av åpenlys tigging i store europeiske byer gjenspeiles i to typer tiggere: Rusmisbrukere i en skala hinsides arbeidsmarked og støttetiltak. Og folkegrupper med høy mobilitet og organiseringsevne på vandring i Schengenområdet. Da jeg vokste opp i Oslo på 1960-tallet, var tiggere sjelden å se. De som tigget, var boms. De gikk på bommen. Når de bommet til øl eller tobakk, var det jevngodt med tigging, men i mindre åpenlys form. De satt ikke på fortauet, til nød på en benk i parken, og aldri på knærne med pengekopp og papplakat. Noen vil si det skyldtes løsgjengerloven, som senere ble opphevet, men jeg tror nok også det skyldtes at denne måten å tigge på ennå var fremmed habitus for norsk sosiologi. De første tiggere jeg så, som åpenbart opprettholdt livsgrunnlaget ved systematisk tigging, var smågutter og enkelte kvinner i London tidlig på 1970-tallet, dårlig kledd og med ikke-europeisk opphav. Synet av guttene gjorde inntrykk på meg, de var på min alder, år gamle, og opptrådte gjerne to og to, særlig ved togstasjoner og undergrunnsnedganger. Siden så jeg tiggere av typen sortkledd kone på kirketrapp i Italia, senere tiggere av ethvert slag i USA, mange av dem svarte Vietnamveteraner på ett ben. Ennå var jeg knapt 25, og det var vel da, midt i jappetiden, de første narkomane tiggerne begynte å vise seg på faste hjørner i Oslo sentrum. Noen av dem ble «våre» tiggere, kan jeg huske fra mine arbeidsår i Akersgaten. De var ikke mange, de beveget seg i en snever radius, fra Aftenposten til «Dasslokket», fra Stortorget til Bristol. De fikk en skare givere blant oss som hadde daglige strekninger å gå i disse gatene. Ingen ga en skjerv hver gang, men alle ga to-tre ganger i måneden. Det ble penger av det, om ikke overlevelse i lengden. Pengene gikk til dop, minimalt til mat og klær. Aftenposten lagde en reportasje om tre av dem, de var søsken. En av disse var den første tiggeren i Oslo sentrum, tror jeg, som satte seg ned på post. Men ikke i positur, hverken katolsk, ortodoks eller muslimsk. Han orket ikke stå oppreist mer. Vi fortsatte å gi mynter i koppen hans. Veksle noen ord. Ofte satt han og sov. Ingen tvil om at disse tigget av nød, ren nød. Det syntes å være noe uopprettelig ved denne nøden, noe skjebnebestemt, som også bestemte giverens rolle i klassisk sosial setting: Om nøden var aldri så dyp, befant giverne seg i en slags uskyldstilstand. Uten håp om å hjelpe, reelt sett, ga vi fordi vi ikke kunne gå forbi denne nøden, dag ut og dag inn, år etter år, som om vi ikke så den. Vi så den jo bare her, den var overkommelig i sitt lille antall ofre, det kostet ikke noe å gi, det hadde kostet mer å la det være. Annerledes da i Roma hvor jeg har bodd de senere år, og sett en variasjon av tigging som virker langt mer profesjonalisert, selv om nød av ulik grad selvsagt danner en bakgrunn for alle typer tigging. De nye tiggerne som Oslo ikke har sett før, men som nå er kommet utenlandsfra, mer eller mindre gruppevis, er bare overflatekrusninger i forhold til de klanene av tiggere og gateselgere som for lengst har etablert seg i en by som Roma. I et sammensatt bilde trer to trekk tydelig frem: Praktisk talt ingen tigger i det historiske sentrum er italiener. Og praktisk talt ingen tigger opererer på egen hånd. Dermed blir også giverens rolle en annen. Tiggingens utgangspunkt kan ikke virke så uavvendelig, tiggerne ser nesten ut til å ha det bra, de er så mange. Ergo går vi forbi. Bakmennene er ofte innvandrere selv, men de behøver ikke stå i ledtog med intrikate organisasjoner. De kan være fedre, onkler, brødre. Tigging og andre leveveier på gaten henger gjerne sammen. Oppgavene blir fordelt. Overskuddet også. Noen gutter spiller trekkspill, men har umusikalske fettere som blir tyver. Noen selger roser, andre selger solbriller i solen, paraplyer i regnet. De etniske gruppene har sine revirer. Det er konkurranse mellom regimene, gjensidig oppsyn etter uskrevne regler, men også en beskyttelsesmoral gruppene imellom overfor felles fiender. De som selger, står høyere i hierarkiet enn de som bare tigger. De som selger, stjeler sjelden. Tvert om er de nøye med ikke å begå andre lovbrudd enn det åpenbare: at de ikke betaler skatt. Og at de eventuelt lever på en tynnslitt oppholdstillatelse. Skal du beskytte deg mot tyver, allier deg med en selger eller musikant. Jeg kjenner flere. En gutt fra Bangladesh har spesialisert seg på å ta polaroidbilder. Han går i sine strøk hver kveld og oppfører seg plettfritt. Han er på tiggerstien, han også, men indirekte. Han tigger om å få selge sin tjeneste. Sender penger hjem til kone og sønn. Men må også betale for et rom han deler med fire andre. Alle betaler en sum til ham som fikser rommet og trikser med papirene. Vår venn tyster ikke på ham. Av hensyn til konen og sønnen i Bangladesh. Han kunne heller ikke tenke seg å gjøre sønnen til tigger. Her slår kulturforskjellene inn. Grupper av omreisende familier, sigøynere og andre fra Balkan, oppdrar sine unge kvinner ja, småjenter til å brødfø familien ved tigging. De går og bærer på de minste. De lever av å mishandle sine barn, så lenge turister lar seg bedåre. Markedets lov gjelder også her: Tiggingens og gatesalgets levevei opprettholdes av turistene, 24 millioner av dem hvert år bare i Roma. Under noen dagers besøk gjennomskuer de ikke den organiserte tiggingens uvesen, som fører mange stakkarer ut av umiddelbar nød, men aldri inn på alternativ vei til skolegang og arbeid. Se også side 8-21 Foto: Scanpix Spansketrappen i Roma: De nye tiggerne som Oslo ikke har sett før, men som nå er kommet utenlandsfra, mer eller mindre gruppevis, er bare overflatekrusninger i forhold til de klanene av tiggere og gateselgere som for lengst har etablert seg i en by som Roma, skriver Jan E. Hansen. «De nye tiggerne som Oslo ikke har sett før nå ( ) er bare overflatekrusninger i forhold til de klanene av tiggere og gateselgere som for lengst har etablert seg i en by som Roma.» 4 NORSK POLITI NORSK POLITI

4 Politi en viktig brikke i FN kronikk Odd Berner Malme Politiråd, FN Det er mange som mener mye om FN. Det er for byråkratisk. Det koster for mye penger. Det er for lite effektivt. Noen har sagt at hvis vi ikke hadde FN, ville vi antagelig ha vært i gang med å etablere noe lignende. New york: Men for mange av FNs 192 medlemsland er denne organisasjonen et viktig instrument for å bli hørt, på lik linje med andre, og de kan bruke organisasjonen til å fremme tiltak som forhåpentlig kommer flest mulig til gode i en verden med fattigdom og konflikter. FN har mange viktige oppgaver, men fredsbevarende operasjoner er blitt FNs flaggskip. Antall konflikter i verden er redusert takket være bl.a. FNs innsats. Dagens konflikter er imidlertid mer komplekse enn tidligere og krever betydelig planlegging og bredt engasjement fra hele FN familien for å få til varige fredsløsninger. FNs fredsbevarende operasjoner er et unikt og dynamisk instrument hvor politidelen spiller en stadig større rolle. Den første operasjonen ble etablert i 1948, og FN kan oppsummere 60 år i totalt 63 fredsoperasjoner rundt hele verden. Etter den kalde krigen har konseptet for fredsbevarende operasjoner endret seg drastisk fra tradisjonelle militæroperasjoner til komplekse operasjoner som involverer politi, fengsel, domstoler, menneskerettigheter, humanitære tiltak m.m, for å sikre etableringen av holdbare fredsavtaler og legge fundament for varig fred. Jeg kom til New York som politirådgiver ved vår FN-delegasjon i februar 2007, og har siden fått dypere innsikt i kompleksiteten i fredsbevarende operasjoner og viktigheten av politikomponenten, og etter hvert også andre elementer i justissektoren som fengsel og domstoler. Politi er en kompetanse som er svært ettertraktet, men med begrenset mulighet for omfattende deltagelse i operasjoner da de må tas ut fra viktige oppgaver i hjemlandet. I løpet av de siste år har det vært en dobling av bruken av politi i fredsoperasjoner. I dag tjenestegjør det over politifolk i 18 operasjoner. Svein Wærenskjold fra Agder politidistrikt har tjenestegjort i Darfur siden januar Han holder til i El Geneina vest i Darfur mot grensen til Tchad. Foto: DPI/FN Den største økningen har organiserte politienheter (Formed Police Units) stått for. Det er ikke mange årene siden FN-politi kun hadde som oppgave å overvåke (monitorere) situasjonen. I dag er rollen betydelig utvidet, hvor FN-politi er aktivt med i trening, utdanning og tilrettelegging av hele politivirksomheten. Tidligere klarte politigeneralisten seg bra, men i dag etterspørres spesialister med kunnskap om etterforskning, forebyggende politiarbeid, massetjeneste, patruljering, ledelse og administrasjon og en rekke andre områder. Norge er en liten nasjon, og kan ikke levere et stort antall politifolk, men de få som reiser ut og representerer Norge, har høy kompetanse og er meget verdsatt i FN. I dag er det norske politifolk i FN-tjeneste i Kosovo, Liberia, Sudan og Darfur. Alle operasjonene er vanskelige og utfordrende, og jeg har stor respekt for dem som den siste tiden har reist til Sudan og Darfur for å gjøre fredsbevarende innsats i et område hvor logistiske og sikkerhetsmessige forhold er spesielt krevende. For få kvinner Politiet hjemme og i fredsbevarende operasjoner bør reflektere samfunnet vi lever i. Men kvinneandelen i fredsbevarende operasjoner er for dårlig, og gjør at FN ikke alltid er i stand til å løse oppgavene slik de burde. Til norske politikvinner på alle nivåer vil jeg si; FN trenger deg! Gi ditt bidrag til FN og fredsbevarende arbeid ved én gang i løpet av ditt yrkesaktive liv å melde deg til tjeneste. Og norske politisjefer dere bør oppmuntre politikvinner og menn til å søke FN tjeneste. Dere sender ut gode folk som kommer tilbake enda bedre. De tar med seg hjem et bredt perspektiv og verdifull erfaring i arbeid med kriser og multikulturelle miljøer. Etabler målrettede programmer for hvordan hele politidistriktet kan ta del i den unike kompetansen de har tilegnet seg. Trenden med «ute av syne, ute av sinn» bør være en saga blott i politidistrikter med kyndig ledelse. Jeg skal garantere at dere aldri vil angre på å aktivt forholde dere til å bidra til en fredligere verden enten som engasjert leder i eget distrikt eller som aktiv deltager i FNs fredsbevarende arbeid. Vi trenger engasjement fra alle dersom Norge skal kunne yte sitt når krisene er der. FN samarbeider med flere regionale organisasjoner, bl.a Den Afrikanske Union (AU) for å involvere afrikanske land i konfliktløsning på eget kontinent. UNAMID-operasjo- nen i Darfur er en fellesoperasjon med FN og AU. Afrikanske land mangler ofte både trening og utstyr til å delta i komplekse operasjoner. Norge har imidlertid vært fremsynt, og startet for ti år siden et treningsprogram (Training for Peace) for å hjelpe afrikanerne til å utvikle fredskapasiteter herunder politiinnsats. Det siste året har norske politifolk trent afrikanske kolleger for tjeneste i Darfur, med treningsopplegg i Nigeria, ved Kofi Annan Peacekeeping Training Center (KAI- PTC) i Ghana og bilaterale prosjekter med enkeltland som Malawi og Botswana. Bjørn Hareides sekondering til Nairobi og Eastern African Standby Force er også et verdifullt bidrag til at Norge anses som en «stormakt» når det gjelder utvikling av politirollen i fredsbevarende aktiviteter i Afrika. Dette hører også med i bildet av FN som fredsbevarer. Sikkerhetsmessig problem FN har i dag med alle sine operasjoner tøyd ressursene til det ytterste med over personer ute i felt. FNs avdeling for fredsbevarende virksomhet DPKO i hovedkvarteret her i New York har verken personellmessig eller faglig klart å henge med i den voldsomme utviklingen av de mange og komplekse operasjoner de senere år. Det er både et faglig og sikkerhetsmessig problem som må løses så snart som mulig. Medlemsland med politirådgivere ved delegasjonene i New York forsøker sammen med DPKO og politiavdelingen (Police Division) å finne veier ut av uføret, og bistand fra medlemslandene er nødvendig. I tillegg er det store utfordringer for FN og de fredsbevarende operasjoner. Når denne artikkelen skrives, er Russland og Georgia i krigshandlinger. Somalia har fortsatt store problemer med å finne fredsløsninger. Kravene til å levere kompetent politi- og justispersonell til rett tid vil bare øke. Viktigheten av lov og orden blir mer og mer tydelig jfr. Irak og Afghanistan. Diskusjonene er i full gang i FN om å finne ordninger for utsending av personell som er rekruttert og forhåndstrent til fredsoperasjoner. Vi må også fortløpende revidere våre egne ordninger for å se om de fullt ut tilfredsstiller morgendagens utfordringer. FN er den globale organisasjonen millioner av mennesker setter sin lit til, enten det gjelder fattigdom eller å skape fred. FN blir ikke bedre enn medlemslandene gjør den til. Norge er en stor økonomisk bidragsyter til organisasjonen. La oss fortsette å bidra med politi og annet justispersonell i fredens tjeneste. Det er et privilegium å være politirådgiver ved Den Norske FN-delegasjonen og delta i det daglige arbeidet med FN. Kontakt meg gjerne om mer informasjon. Politiansatte fortjener en god lønnsutvikling faglig sett Ingelin Killengreen Politidirekør Lønn: Det var god mat for fagforeningene da et medieoppslag i august kunne leses slik at politidirektøren var glad for at ansatte i politiet har hatt lavere lønnsvekst enn staten for øvrig. Det er forståelig at slikt skaper reaksjoner. Godt er det derfor at sannheten er annerledes. For først å rydde unna det viktigste: Jeg ønsker at ansatte i politiet skal ha en god lønnsutvikling. Jeg mener også at lønnsnivået i politiet er for lavt. Dette er og blir en utfordring for oss. Vi ser at flere av etatens ansatte søker seg over i andre yrker. Polititjenestemenn er attraktive både for andre offentlige etater og for det private næringslivet. Politiet har i mange år kunnet leve på et godt rykte som en interessant og utfordrende organisasjon. Dette er fortsatt vårt viktigste kort. Men når våre høyt utdannede og erfarne tjenestemenn fristes med mye høyere lønn og mer skjermet fritid enn det vi kan tilby, må vi være forberedt på større lekkasje til andre yrker. Men det er lov å ha to tanker i hodet på én gang: Over en tid er Politidirektoratet blitt møtt med en holdning om at budsjettøkninger til etaten kun har gått til økt husleie og til økt lønn, og ikke til mer polititjenester. For å dokumentere at dette ikke er riktig besluttet direktoratet at et eksternt selskap skulle gjennomgå våre regnskaper fra 2001 til Konklusjonen var i store trekk som vi forventet. Den omtalte Agenda-rapporten, utarbeidet av AGENDA Utredning og Utvikling AS, konkluderer blant annet med at: Lønn og personalkostnader i politi- og lensmannsetaten har økt mindre per årsverk enn i statlig sektor generelt. Lønn og personalkostnader tar en noe mindre andel av etatens budsjetter i 2007 enn i Vi mener Agenda-rapporten er god, fordi den slår fast at vi bruker våre knappe tildelinger på en nøktern og god måte. Politiet lever ikke et liv i luksus. Vi tror bestemt det er den beste måten å vise samfunnet og de bevilgende myndigheter at en krone investert i politiet gir økt kapasitet til gode for publikum. Kort sagt: Det lønner seg å satse på politiet. Som kjent fastsettes de årlige sentrale lønnsoppgjørene gjennom forhandlinger mellom hovedorganisasjonene og Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Der gis også rammene for de lokale lønnsoppgjørene. Vi ser at politidistriktene og særorganene i forståelse med Politidirektoratet har lagt inn ikke uvesentlige beløp i tillegg til «potten» på de lokale oppgjørene. I 2006 utgjorde dette 19 mill. kr., mens det i 2007 utgjorde 11 mill. kr. Dette mener vi er riktig og viktig. Imidlertid ser vi at den gjennomsnittlige lønnsglidingen i staten er høyere enn i politiet. Vi har derfor invitert organisasjonene til å delta i en hurtigarbeidende arbeidsgruppe som skal se nærmere på hvorfor det er slik, og hva som kan gjøres for å oppnå en mer differensiert og målrettet lønnsutvikling i etaten. Det er fremsatt noen teorier om hvorfor lønnsglidningen i politiet er lavere enn gjennomsnittet for staten for øvrig. Det er fortsatt slik at de fleste polititjenestemenn blir værende i politiet til pensjonsalder, og de erstattes gjennomgående av nytilsatte på et lavt lønnsnivå. Politiet har gjennom de siste årene har hatt en sterk vekst av sivilt ansatte (overtakelse av namsfogdene, endringer i den sivile rettspleie på grunnplanet og tilførsel av et større antall arrestforvarere), og disse har gjennomsnittlig lavere lønn enn politiutdannede.. Videre har vi nok en utfordring i at etaten har tradisjon for likhetstankegang, slik at det ikke uten videre er enkelt å plukke ut enkeltstående dyktige ansatte og lønne dem høyere enn gjennomsnittet. Manglende lønnsglidning kan skyldes stramme budsjetter og for liten vilje til å benytte de muligheter statens lønnssystem gir. Vi ønsker å få nærmere oversikt over hva som er hva, og vi håper at arbeidsgruppen både skal gi oss forklaringer og forslag til en mer dynamisk lønnspolitikk. Men først og fremst: Budskapet i Agendarapporten står ikke i motsetning til noe av dette. Den viser at vi ikke har «misbrukt» bevilgningene, men benyttet dem til politiarbeid. Frem mot 2020 har vi behov for en økning på 2700 polititjenestemenn og 1000 sivilt ansatte, vi må ha en god lønnsutvikling for å hindre uønsket avgang til andre yrker og sist, men ikke minst: Det lønner seg å satse på politiet. 6 NORSK POLITI NORSK POLITI

5 T Tema Tekst: Torunn Dillan Pedersen Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen Tiggingens mange ansikter Tigging er lov i Norge, med mindre det er organisert virksomhet. Dette kan være vanskelig å dokumentere. Står vi overfor individuelle trengende, eller er det, som det regjerings oppnevnte KOM- prosjektet antyder, at tiggermiljøene i Norge også skjuler menneskehandel? 8 NORSK POLITI NORSK POLITI

6 tigging Delt i synet på tigging I politiet rundt om i landet ser det ut til at inntrykket hovedsakelig er at tigging blant utlendinger er organisert, men at det ikke dreier seg om menneskehandel, slik den defineres i loven. Det synet deles ikke av KOM-prosjektet. Løsgjengerloven I mai 1900 ble lov nr. 5 om løsgjengeri, betleri (tigging) og drukkenskap innført. Gjennom årene er loven blitt endret flere ganger, i takt med utviklingen av samfunnet. Blant annet ble beruselse på offentlig sted avkriminalisert i I 2003 fremmet SVs stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen et forslag om at forbudet mot tigging skulle oppheves, fordi de fleste tiggerne var rusavhengige, og alternativene var prostitusjon og kriminalitet. Forslaget ble positivt mottatt. I 2005 ber Regjeringen ved justisminister Odd Einar Dørum om at stortinget gjør vedtak om å oppheve hele løsgjengerloven. Den 21. desember 2005 ble hele løsgjengerloven avskaffet, mens 11, som omhandler tigging, ble opphevet 1. juli Straffeloven kapittel 35, Forseelser mod den almindelige Orden og Fred, 350 ble samtidig utvidet til å omfatte «den som i selvforskyldt rus forulemper eller volder fare for andre». 31. mars 2006 ble det vedtatt å utvide straffeloven 224, slik at det å forlede eller utnytte noen til tigging er straffbart. Dette rammer eventuelle bakmenn for organisert tigging. oslo: Tiggerdebatten har, ikke uventet, rast i sommer. Selv om det i mange år har vært rusavhengige tiggere i gatebildet, har innslaget av spesielt rumenske sigøynere skapt bølger. Hvem er de, og er de her av fri vilje? Spiller de skuespill, eller er de utnyttet i en sårbar situasjon av kyniske bakmenn? De i politiet som ikke oppfatter at tiggermiljøene skjuler menneskehandel, får støtte fra forsker Ada Engebrigtsen, som kjenner sigøynerne, deres folk og historie. Heller ikke Kirkens Bymisjon har gjennom rapporten «Rett i koppen», som er basert på samtaler med utenlandske tiggere i hovedstaden, funnet grunn til å tro at det er snakk om menneskehandel. Hvem har rett? Samtidig mener KOM-prosjektet, som er en del av regjeringens handlingsplan mot menneskehandel, at politiet må høyne fokus på mulig menneskehandel innenfor tigging, og ikke bare konsentrere innsatsen rundt prostitusjon. Samarbeidspartner IOM, som arbeider for å sende ofre for menneskehandel tilbake til en trygg hverdag i hjemlandet, forteller om fortvilte mennesker som har stor gjeld etter å ha betalt for å komme til Norge. Flere politikere, deriblant Erling Lae og Odd Einar Dørum, er overbevist om at tigging blant sigøynere i Oslo kan være knyttet til organisert kriminalitet. De legger andres observasjoner og egne inntrykk til grunn. Er det mulig å si hva som er riktig, eller er tiggerlandskapet en gråsone der loven ikke strekker til? Europeisk perspektiv Snart tre år er gått siden løsgjengerloven ble fjernet i desember Paragraf 11 som forbød tigging, ble opphevet 1. juli i Fra den dagen ble tigging lovlig aktivitet i Norge. Kort tid etter kom de første tiggere med sigøynerbakgrunn, hovedsakelig fra Romania og Bulgaria. Fra januar 2007 ble de EU-borgere da unionen utvidet grensene mot øst. Ingen av disse landene er deltakere i Schengen-samarbeidet, men borgere fra alle EU-land som har gyldig pass, kan komme til Norge på turistvisum for tre måneder. Turister har ikke arbeidstillatelse i Norge, men tigging faller ikke inn under kategorien lønnet arbeid eller økonomisk virksomhet. Derfor kan utlendinger tigge fritt i Norge i tre måneder. Dette faller mange tungt for brystet. Omstreifere, fanter, landstrykere og lediggjengere/ørkesløse ble løsgjengerne omtalt som da løsgjengerloven ble innført for over hundre år siden. I juni i år svarte seks av ti i Oslo at tigging bør forbys, ifølge en undersøkelse som ble gjennomført av Respons. Storbyundersøkelsen, som ble utført av Sentio Norsk Statistikk for Aftenposten, viser at drøye 80 prosent mener at tigging og prostitusjon er et problem for Oslo. To viktige grep Selv om mange etterlyser lovhjemler for å håndtere tiggerproblematikken, etterlot ikke løsgjengerloven et lovtomt rom. Spesielt to viktige grep ble gjort. Straffelovens 350 ble utvidet slik at det finnes hjemmel til å pågripe eller bortvise tiggere med aggressiv eller pågående adferd. Det endrer ikke det faktum at selve tiggingen, så lenge den som tigger ikke plager andre, er tillatt. Det som tidligere ble anmeldt som brudd på løsgjengerloven, anmeldes nå som brudd mot den alminnelige orden og fred. Statistikk viser at straffeloven har fanget opp anmeldelsene fra løsgjengerloven. Likevel etterlyser byrådet i Oslo egne politivedtekter for byen. I mars 2006 ble det også vedtatt å utvide straffelovens 224, slik at det å forlede eller utnytte noen til tigging er straffbart. Dette rammer eventuelle bakmenn for organisert tigging. Foreløpig er ingen saker med mistanke om menneskehandel knyttet til tigging, blitt ført i rettsapparatet, men fire barn som har tigget på gatene er blitt returnert til hjemlandet etter mistanke om menneskehandel. Et politiproblem? Det er lett å fokusere på tigging som et ordensproblem, men for den rusavhengige er kanskje tiggingen i første rekke et resultat av et sosial- og helseproblem. Seksjonssjef Erling Børstad i Politidirektoratet, som er ansvarlig for analyse og forebygging, etterlyser en helhetlig plan hvis aktiviteten overfor tiggerne skal øke. Politiet kan flytte folk fra ett sted til et annet, men hvem tar over der? Odd Einar Dørum mener at politiet i praksis er et døgnåpent sosialkontor. Kirkens Bymisjon ser at de som hjelper og de som trenger hjelp, ofte ikke når hverandre. Hva med andre land? I vårt naboland Danmark er ikke tigging lovlig, men utvidelsen av EU har gitt flere tiggere. Dermed kan det være naturlig å spørre om et lovforbud i seg selv er effektivt. Et annet eksempel på det er at gateprostitusjonen i Stockholm nå igjen øker i forhold til hva den var før forbudet kom, ifølge svenske medier. I Sverige er tigging tillatt, og antallet tiggere har økt med utvidelsen av EU. Svensk politi har i tillegg opplysninger som tyder på at det forekommer menneskehandel knyttet til mindreårige og tigging. Det er dog ikke mye informasjon, kanskje fordi politi, andre myndigheter og organisasjoner har variert kunnskap på området, heter det i Rikskriminalpolisens rapport om menneskehandel for seksuelle og andre formål (2007:6). Det kan også skyldes at menneskehandel i forbindelse med tigging er et relativt nytt fenomen. Kanskje er det derfor motstanden i Norge er så stor. Vi er ikke vant til å se så mange tiggere og vil helst fjerne dem for å slippe ubehaget. Men er det mulig å være annerledeslandet og samtidig være en del av verden? Se også kronikk side NORSK POLITI NORSK POLITI

7 tigging Naivt å tro at det ikke er menneskehandel Det er avdekket menneskehandel i tiggermiljøer i andre europeiske land, hvor mindre årige er involvert, sier Birgitte Ellefsen som er leder for KOM-prosjektet. oslo: Norge har forpliktelser i forhold til internasjonale konvensjoner. Også ifølge straffeloven er menneskehandel forbudt. Vi har rett og slett ikke lov til å snu ryggen til at folk ikke får basale rettigheter oppfylt, sier seniorrådgiver Birgitte Ellefsen. Hun leder Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM), som koordinerer arbeidet med bistand og beskyttelse til ofre for menneskehandel på landsbasis. Prosjektet er et ledd i regjeringens handlingsplan mot menneskehandel, og inkluderer alle ansvarlige direktorater og etater. KOM er en arena for arbeidsfordeling mellom etatene. Vi avdekker behov for bistand, og det skal ikke være mulig å havne mellom to stoler fordi ingen har ansvaret, understreker hun. Må utvide horisonten Det tar tid, men arbeidet går fremover, mener Ellefsen. I 2005 hadde vi bare én sak på menneskehandel i Norge, vi måtte tenke oss scenarier fordi vi ikke visste hvem ofrene var. Nå etterforsker politiet flere saker om menneskehandel, men stort sett innen utnytting i prostitusjon. Nå må vi utvide horisonten. I dag er det ingen i politiet som jobber intensivt med menneskehandel når det gjelder tvangsarbeid og tigging, sier hun, og mener det er naturlig å starte med mindreårige ofre. Mens det i voksnes tilfelle kan være tvil om de er blitt utnyttet og er utsatt for menneskehandel, kan vi ikke overse at mindreårige tigger på gata uten å få sine rettigheter til omsorg, skole og fritid ivaretatt. Barnevernsloven gjelder for alle barn, uavhengig av om barnet bare er på et kortere besøk i Norge eller på gjennomreise. Flere barn som tigger, er blitt hentet fra gata og fulgt til barnevernsvakta. Utfordringen er at barnevernet ikke har et sentralt register i Norge. Derfor er det spesielt viktig at politiet undersøker identitet og registrerer sakene med fingeravtrykk og indicia slik at det er mulig å følge dem som flytter på seg, sier Ellefsen. Ekstremt sårbare Tvang er ikke et kriterium for å avgjøre om et barn er utsatt for menneskehandel. Det betyr at voksne som organiserer og får utbytte fra barns tigging, er medskyldige i menneskehandel også foreldre eller andre slektninger. Etter det Ellefsen kjenner til, er det ingen saker under etterforskning på dette området i Norge akkurat nå. Dermed er det ikke sagt at problemet ikke eksisterer. Vi vet at det er avdekket menneskehandel i tiggermiljøer i Italia, hvor mindreårige rom-barn er involvert. Vi har også rapporter om flere dommer om menneskehandel der rom-jenter i Bulgaria er gjort gravide for illegal adopsjon. Dessuten viser en rekke undersøkelser i utlandet at barn som lever på gata, er ekstremt utsatt for utnytting på flere områder, seksuelt og kriminelt, sier hun og påpeker at norske myndigheter ennå bare har løftet på en flik av problemstillingen. Fire barn i år KOM-prosjektet samarbeider med IOM, International Organisation for Migration, i Oslo. IOM Oslo driver et program for frivillig retur og reetablering i hjemlandet for ofre for menneskehandel. Prosjektet startet 1. januar 2007, og er også en del av regjeringens handlingsplan mot menneskehandel. I 2007 bisto IOM Oslo tre ofre med retur til hjemlandet. Én av disse sakene gjaldt en mindreårig som var utnyttet i prostitusjon i Norge. Med økende kunnskap har flere former for utnytting i menneskehandel fått fokus, og hittil i 2008 er til sammen fire barn returnert til hjemlandet med IOM. Vi samarbeider med IOM i hjemlandet som gjør en barnevernsfaglig vurdering av situasjonen i barnets hjem. Er ikke forholdene gode nok, plasseres barnet på institusjon. Ellers følges det opp i minst seks måneder for å minske sjansene for retrafficking, sier leder av IOMs returprogram for ofre for menneskehandel, Guri Iochev. Hun savner et mer nyansert bilde av hvordan tiggerne i Norge lever. Vi får historier om at folk betaler for reise og får løfter om bosted når de kommer til Norge. I stedet blir de dumpet på gata og må betale for å bli tildelt et sted hvor de kan tigge. Selv om de kom frivillig, er det ikke tvil om at mange er i en svært vanskelig situasjon, påpeker hun. KOM-prosjektet KOM, Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel, er et prosjekt for landsdekkende koordinering av arbeidet med bistand og beskyttelse til ofre for menneskehandel. Prosjektet er et ledd i regjeringens handlingsplan mot menneskehandel (2006 til 2009). Prosjektgruppen består av representanter fra alle ansvarlige direktorater og etater, Politi, Påtale, UDI, IMDI, AVDir, Helsedirektoratet, Bufdir. Informasjonsmateriell om identifisering av ofre for menneskehandel, om utnyttelse av barn, utnyttelse i tvangsarbeid, tigging, og prostitusjon, kan bestilles hos prosjektet. Prosjektleder besvarer spørsmål og veileder per telefon: / Menneskehandel Menneskehandel forekommer når en person ved hjelp av vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd utnytter en person til prostitusjon eller andre seksuelle formål, tvangsarbeid og tvangstjenester, herunder tigging, krigstjeneste i fremmed land eller fjerning av vedkommendes organer, med det formål å oppnå økonomisk vinning eller andre fordeler. Den som begår en slik handling mot en person som er under 18 år, straffes uavhengig av om vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd er anvendt. Kilde: Straffeloven 224 Birgitte Ellefsen er leder av KOM-prosjektet (Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel). 12 NORSK POLITI NORSK POLITI

8 tigging tigging Ikke ofre for trafficking Om tiggervirksomheten er organisert, kommer an på hva man mener, sier sosial antropolog og forsker Ada Engebrigtsen. oslo: Det er en stor emigrasjon av sigøynere fra Romania, og få har egne biler eller penger til flyreise. Det har nok utviklet seg en viss infrastruktur hvor noen tjener på å transportere sigøynere og andre migranter med buss eller lastebil. Veldig ofte reiser en hel slekt, familie eller gruppe sammen. Det er vanlig at slektninger samler sammen penger for å sende folk av gårde, og at de deler overskuddet når folk kommer tilbake, forteller Engebrigtsen, som er forsker ved NOVA, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Blant hennes kompetanseområder finner vi sigøynere, internasjonal migrasjon og mobilitet. Hun avviser at sigøynerne er utsatt for menneskehandel. Disse menneskene lar seg ikke trafficke. Jeg kan selvfølgelig ikke utelukke at det kan forekomme, men det er ikke bildet. Det ville forbause meg veldig hvis sigøynere kommer hit mot sin vilje. Og realistisk sett, hvilket overskudd er det å hente? Og hvem skulle det være som sies å vokte tiggerne fra fete Mercedeser? Når myndighetene kaller det trafficking, er det snarere en måte å legitimere utvisning på, sier hun. Men selvfølgelig må denne virksomheten organiseres som alle andre, og tiggerne fordeler sannsynligvis områder mellom seg. Nomader Noen mener at sigøynerne vil slutte å komme hvis vi ikke lenger gir penger. Kanskje kommer de likevel, sier hun. Sigøynerne har en lang historie som nomader. Å reise er både en mulighet til å forbedre livssituasjonen og verdifullt i seg selv, forteller hun, og beskriver en mulig utvikling. Tigging kan være det første nivået av næringsvirksomhet. Når de kjenner samfunnene bedre etter hvert, etablerer de sannsynligvis en annen form for næringsvirksomhet. Men så lenge de ikke har arbeidstillatelse i Norge, er det som tiggere vi ser dem. Dessuten kan de ikke noe som er etterspurt i Norge, og de kan heller ikke språket, utdyper forskeren, som blant annet har hentet kunnskap fra feltarbeid i Transylvania og utallige samtaler med sigøynere gjennom mange år. Ingen skam å tigge Mens mange i Norge mener at det er uverdig å tigge, ser ikke sigøynerne det på samme måte. Selv om de alltid blir dårlig mottatt, ser de på seg selv som moralske, og de avviser vår vurdering av dem. Slik har de et kulturelt vern, og den skammen vi knytter til tiggingen blir ikke en del av deres selvbilde. Den ytterste skam for dem er å være så fattige at de ikke kan opprettholde verdigheten. For dem betyr det å ha nok mat til familien, et anstendig hjem, vakre klær og å være gavmild, å kunne holde gjestebud. Det er å være et respektabelt menneske etter deres normer. I Romania er det svært få muligheter for dem, og da er tigging i Europa én vei å gå for å tjene penger og opprettholde verdigheten, forteller Engebrigtsen. Hun legger til at tigging har en annen status innen den katolske og ortodokse kirke, og at dette gjelder i Romania hvor de fleste tiggerne som reiser til Norge, kommer fra. Det er en religiøs plikt å gi til tiggere, som en form for avlat. Dermed er de fattige med på å hjelpe de mer velstående til paradis. Fattige EU-borgere Sigøynerne er ikke en enhetlig gruppe. De har ingen politisk ledelse, og lever i ulike former for nettverksstruktur hvor de forholder seg til familien, slekten og sin lokale gruppe. Det er et brokete sosialt bilde, som ikke Ada Engebrigtsen, sosialantropolog og forsker ved NOVA. ligner på et statssamfunn, sier Engebrigtsen. Samtidig er de EU-borgere på lik linje med alle andre innbyggere i EU-land. Romania er et av de fattigste landene i EU, og sigøynerne er blant de fattigste innbyggerne i Romania. Sigøynerne kommer til Norge og andre land for å tjene penger, og for å se om det gir muligheter til et bedre liv. De kan trenge penger til en operasjon og til medisiner, eller de trenger penger til å bygge hus, kjøpe ei ku eller en komfyr, sier hun og tegner et europeisk bilde. EU er et integrasjonsprosjekt. Det innebærer at folk flytter på seg og skal leve med fremmede da oppstår det uro. Tiggerne finnes over hele Europa, det er ikke et norsk fenomen. Å argumentere med at turistene ikke skal se det, blir søkt. De ser det samme i hjemlandet, understreker hun. Vil ikke høre Engebrigtsen ønsker å forske på tiggerfenomenet blant sigøynerne, men det er vanskelig å finne finansiering til slik forskning. Hun blir heller ikke nedringt av verken politi eller andre instanser med spørsmål om hun kan bidra til å forstå sigøyner-problematikken. Hun opplever at budskapet ikke når fram, selv om hun har skrevet artikler om sigøynerne og er blitt intervjuet mange ganger. Erling Lae og co. vil ikke høre når jeg og andre sier at det ikke ligger organisert kriminalitet bak. Jeg synes også det er helt utrolig at politiske dyr som Lie, Gerhardsen, Bøler og Lae ikke ser det europeiske perspektivet, men kun tar nasjonale hensyn. Jeg mener det er utrolig banalt at de ikke har større vyer enn å fjerne det de ikke liker, avslutter hun. 14 NORSK POLITI NORSK POLITI

9 tigging Vil ha mer politi i gatene Når politiet viser seg, blir det orden i rekkene, sier tidligere justisminister Odd Einar Dørum. Nå ønsker han en sak som berører den organiserte tiggingen. oslo: Politiaksjonen mot det nigerianske prostitusjonsmiljøet i Oslo i juni, hvor et titalls personer ble siktet for menneskehandel, viser at det nytter. Et tilsvarende case knyttet til tiggingens organiserte bakland, vil ha en viktig effekt, sier Dørum. Hans egne observasjoner og tilbakemelding fra andre har overbevist ham om at strømmen av tiggere fra blant annet Romania, og metodene de bruker, handler om mer enn familietradisjoner eller kollektiv bussturer. Det er klart at det krever mye å ta bakmennene, men det er viktig å vise at det ikke er et lovtomt rom, understreker han. Øyeblikkelig effekt Dørum har klokkertro på at flere politifolk i gatene har effekt. Han viser til en lignende debatt om tigging for to år siden. Da politiet begynte å vise seg systematisk på Karl Johan, så vi effekten øyeblikkelig, enten det var selgere, meningsmålere eller tiggere det var snakk om, sier han og mener ikke at gatene skal teppebombes av uniformert politi. Han er heller ikke tilhenger av å nekte tiggerne å være på steder som Karl Johan, men politiet må være synlig. Som oftest er ikke politiet der, jeg klapper når jeg møter dem på gata, sier han. Loven måtte bort Som en av forkjemperne for at Løsgjengerloven skulle avskaffes, mener Dørum fortsatt at det var riktig at loven forsvant. Det skal ikke være straffbart å være fattig eller å måtte tigge, sier han, og viser som en sammenligning til at gateprostitusjonen i Stockholm er oppe i 70 prosent av hva den var før forbudet kom. Forslaget om å fjerne løsgjengerloven fikk bred støtte på Stortinget, og har det fortsatt med noen få unntak. Samtidig måtte vi sørge for andre virkemidler for å kunne slå ned på ordensproblematikken, og å kriminalisere den organiserte aktiviteten. Vedtektene for Oslo ble verken godkjent av direktoratet eller departementet, men ordensdelen av dette løses langt på vei hvis politiet er synlig i det offentlige rom, sier han og påpeker at lovendringen ville ha kommet uansett, med utvidelsen av EU og en full Schengen-utvidelse. Globaliseringen gir oss rettigheter og skaper mobilitet som også åpner dører for andre, inkludert den organiserte kriminaliteten, sier han. Må ta flere grep Dørum understreker at tigging er en sammensatt problemstilling. Det er klart at tigging kan være et ordensproblem. Men det er først og fremst et sosialpolitisk problem i tillegg til at det handler om organisert kriminalitet og minoritetsproblematikk. Vi må følge alle retningene på forskjellige måter, påpeker han og etterlyser møteplasser som virkelig fungerer. Samarbeidet mellom politi, brannvesen og ambulansetjeneste er sømløst når noe alvorlig hender. Dette burde flere trekke lærdom av, understreker han. Politiet i New York har en tøff nulltoleranse-politikk. På Manhattan ser man bortimot ingen tiggere. Men de er i Philadelfia, ikke langt unna. Det er kun en forflytning fra A til B. Du kan ikke avskaffe noe som har sosiale røtter og som hviler i samfunnets organisering ved å gjøre ett grep, fastslår han. Odd Einar Dørum, stortings representant og tidligere justisminister Mangler bevis I juli ble en rumener pågrepet mistenkt for å ha tvunget en mindreårig til å selge roser og tigge i Oslos gater. Snart henlegges saken av mangel på bevis. Den 15 år gamle rumenske jenta ble fulgt til barnevernsvakta av Uteseksjonen i Oslo, som er bekymret for at det er stadig flere mindreårige utenlandske som tigger, selger roser eller stjeler. I avhør fortalte hun at hun reiste med faren sin, og at broren satt i fengsel i Oslo. Hun var fortvilet, gråt, og ville ikke være i Norge mer, opplyser politiadvokat Knut Jostein Sætnan. Etter hvert kom en mann og spurte etter jenta. Han fortalte samme historie, som også ble bekreftet av jentas bror som satt i fengsel. Den rumenske ambassaden kunne ikke bevise at de ikke var i slekt. Og så lenge det er snakk om et slikt nært slektskap som i denne saken, er det ikke å anse som menneskehandel, sier Sætnan. Han bekrefter at saken er i ferd med å bli henlagt som straffesak, og at politiet ikke har bevis mot mannen. Barnevernet tok over, og jenta ble sendt hjem til Romania med assistanse fra IOM, et program for frivillig retur og reetab lering i hjemlandet. Når vitner ikke vil fortelle, og politiet ikke finner beviser, kan det fortsatt være langt frem til en fellende dom som omfatter menneskehandel og tigging. Denne saken er en av de første som kobler tigging og menneskehandel, sier politiførstebetjent Harald Bøhler. Han leder STOP-prosjektet som springer ut av regjeringens handlingsplan mot menneskehandel. Det er naturlig at Oslo politidistrikt har økt innsatsen mot menneskehandel og hallikvirksomhet. Vi har ikke begynt å se aktivt på tiggermiljøet ennå, men vi mener det er et potensial for menneskehandel også der. 16 NORSK POLITI NORSK POLITI

10 tigging tigging Kan ikke bruke mye tid Tigging er lovlig og medfører ingen aktivitet fra oss i utgangspunktet, sier stasjonssjef Bjørn Åge Hansen ved Sentrum politistasjon i Oslo. oslo: Politiet mottar mange klager på tiggerne, enten på stasjonen eller ute på patrulje i Oslos gater. Utfordringen er at sigøynerne har tilført tiggingen en ny dimensjon. De oppsøker folk aktivt og har en mer aggressiv væremåte enn folk er vant til fra før. Tiggerne kommer for tett innpå folk, og det medfører ubehag, sier han og mener samtidig det er et paradoks at folk klager mest på det som er lovlig. Bøter og bortvisning Er tiggerne aggressive, kan de bortvises med hjemmel i straffelovens paragraf 350. Det er forbudt å sjikanere folk på gata. Vi bortviser en del folk, men gjør ingen formelle bortvisningsvedtak. I sommer har vi også bøtelagt en håndfull personer for aggressiv atferd. Bøtene ligger på rundt kroner, sier han, men han er i tvil om de kan gjøre opp for seg. Senest i august gikk politiet til aksjon mot et tyvetalls rumenere som i flere netter hadde søkt tilhold på Youngstorget i Oslo. En 12-åring ble overlevert til barnevernsvakta, og gruppen fikk beskjed om å flytte seg. De sov på gulvet og gjorde sine toalettbesøk der det passet. Sentrum politistasjon fikk oversatt et skriv til rumensk der det ble varslet om at vi ønsket å gjøre en kontroll. Vi ba om ID-papirer, og de fikk også beskjed om at det ikke er lov til å campe der. Politivedtektene og politilovens paragraf 14 om forsøpling ble brukt som grunnlag for å vise dem bort. Vi kommer forsatt til å følge denne linjen, fastslår Hansen. Generelt opplever ikke Hansen at situasjonen er endret i sommer sammenlignet med tidligere. Han er enig med Odd Einar Dørum og andre som sier at jo mer politi i gatene, desto mindre ordensforstyrrelser. Det er en korrekt analyse. Samtidig må vi forholde oss til de ressursene vi har. I Oslo skal vi ivareta statsbesøk, kongefamilien, demonstrasjoner, etterforskning og fremstilling på tinghuset, for å nevne noe. Da er ikke tigging det vi kan bruke mest tid på, sier han. Han har ikke tro på at tiggingen er organisert kriminalitet. Jeg vil heller kalle det styrt virksomhet. Vi snakker nok om store familiegrupper som opererer sammen, ikke mafiabander, sier han. Stasjonssjefen kommer med følgende oppfordring: Ikke gi penger. Kjøp heller =Oslo, eller gi et beløp til Frelsesarmeen eller til Kirkens Bymisjon. Jo færre som gir, desto mindre blir markedet, konkluderer han. Har ikke mottatt klager Pågår til alle tider Ikke prioritert område Vi snakker nok om store familiegrupper som opererer sammen, ikke mafiabander, sier stasjonssjef Bjørn Åge Hansen ved Sentrum politistasjon i Oslo. Foto: Unni Grøndal Hva er omfanget av tiggingen? Tigging er et relativt nytt fenomen i Tromsø. Sist vinter kom sigøynere til byen, og har vært her til og fra siden. Hva er de største utfordringene? Noen spiller trekkspill uten å kunne det. Det har Truls Fyhn, politimester i Troms politidistrikt vært til sjenanse for borgere og næringsliv, og vi har mottatt atskillige klager på dette. Hva gjør dere for å håndtere tiggerne? Det finnes hjemler i byvedtektene som gjør det mulig å bortvise musikantene. Tiggerne er ikke plagsomme eller aggressive, tvert imot har de vært ganske ydmyke i sin tilnærming. Politiet har ikke mottatt noen klager på dem. Er virksomheten organisert? Det er lett å registrere en samhørighet mellom gruppene, men vi tror det faller utenfor definisjonen av organisert kriminalitet. Hva er omfanget av tiggingen? Omfanget av rumenske tiggere er relativt stort, primært i Trondheim, men de er også på festivaler andre steder. Det tok seg opp mot jul i 2006, og pågår nå også hele vinterhalvåret. Nils Kristian Moe, politi mester i Sør- Trøndelag politidistr. Hva er de største utfordringene? Omfanget og framgangsmåten/aggressiv tigging, samt mange klager fra publikum i gata og næringsdrivende. Hva gjør dere for å håndtere tiggerne? Sentrum politistasjon startet et kartleggingsprosjekt i februar 2007 med oppsøkende virksomhet, synlighet, sporadiske kontroller og nødvendige operative tiltak ved klager og kritikkverdige observasjoner. Vi følger med, men det er begrenset hvor mye ressurser vi bruker på det, siden tigging ikke er straffbart. Er virksomheten organisert? Vi har foreløpig ikke mistanke om menneskehandel. Virksomheten synes å være organisert, de kjenner hverandre, fordeler steder, bor og transporteres sammen m.m. Hva er omfanget av tiggingen? Det synes å være en økning av antall tiggere, selv om det går litt i bølgedaler. De er hovedsakelig aktive i Stavanger, men dukker også opp i Sandnes og Egersund. Tiggerne er hovedsakelig fra Øst-Europa. Geir Gudmundsen, politimester i Rogaland politidistrikt Hva er de største utfordringene? Den største utfordringen er å få publikum og politikere til å forstå at tigging i seg selv ikke er straffbart. Det har vært en del diskusjoner i mediene knyttet til hvordan øst-europeiske tiggere bør håndteres. Hva gjør dere for å håndtere tiggerne? Tigging er ikke et prioritert område. Så lenge tiggerne ikke opptrer pågående eller truende, får de tigge i fred for oss. Er virksomheten organisert? Vi mistenker at noen er en del av et organisert miljø. Men vi har ikke grunnlag for å påstå at det er omfattet av lovverket mot menneskehandel. 18 NORSK POLITI NORSK POLITI