Craig Brown På tomannshånd 101 merkverdige møter Oversatt av Knut Johansen Forlaget Press GRMAT På tomannshånd indd

Transkript

1

2 Craig Brown På tomannshånd 101 merkverdige møter Oversatt av Knut Johansen Forlaget Press GRMAT På tomannshånd indd :32

3 På tomannshånd Copyright 2011 by Craig Brown Originaltittel: One on one Norsk utgave: Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: HarperCollinsPublishers Ltd 2011 Norsk omslag tilrettelagt av: Johanne Hjorthol Sats: Laboremus Oslo AS Boken er satt med Adobe Caslon Pro Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland ISBN Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo Hamlet-sitatet på s. 65 er gjengitt i André Bjerkes oversettelse (Hamlet, Aschehoug 1996, s. 187). m å Sitatet fra J.D. Salingers The Catcher in the Rye på s. 260 er gjengitt i Torleif Sjøgren-Erichsens oversettelse (Redderen i rugen, Cappelen 2013, s ). Verset fra T.S. Eliots «The Waste Land» på s. 411 er gjengitt i Paal Brekkes oversettelse (Det golde landet og andre dikt, Den norske lyrikklubben 2003, s. 45) GRMAT På tomannshånd indd :32

4 Etter Kjø ~h Er me og INNHOLD VE STOR Adolf Hitler + John Scott-Ellis 15 John Scott-Ellis + Rudyard Kipling 19 Rudyard Kipling + Mark Twain 23 Mark Twain + Helen Keller 27 Helen Keller + Martha Graham 31 Martha Graham + Madonna 35 Madonna + Michael Jackson 39 Michael Jackson + Nancy Reagan 43 Nancy Reagan + Andy Warhol 47 Andy Warhol + Jackie Kennedy 51 Jackie Kennedy + H.M. Dronning Elizabeth II 55 H.M. Dronning Elizabeth II + Hertugen av Windsor 59 Hertugen av Windsor + Elizabeth Taylor 63 Elizabeth Taylor + James Dean 67 James Dean + Alec Guinness 71 Alec Guinness + Evelyn Waugh 75 Evelyn Waugh + Igor Stravinskij 79 Igor Stravinskij + Walt Disney 83 Walt Disney + P.L. Travers 87 P.L. Travers + Georges Ivanovitch Gurdjieff 91 Georges Ivanovitch Gurdjieff + Frank Lloyd Wright 95 Frank Lloyd Wright + Marilyn Monroe 99 Marilyn Monroe + Nikita Khrusjtsjov 103 Nikita Khrusjtsjov + George Brown 107 George Brown + Eli Wallach GRMAT På tomannshånd indd :32

5 Eli Wallach + Frank Sinatra 115 Frank Sinatra + Dominick Dunne 119 Dominick Dunne + Phil Spector 123 Phil Spector + Leonard Cohen 127 Leonard Cohen + Janis Joplin 131 Janis Joplin + Patti Smith 135 Patti Smith + Allen Ginsberg 139 Allen Ginsberg + Francis Bacon 143 Francis Bacon + H.K.H. Prinsesse Margaret 147 H.K.H. Prinsesse Margaret + Kenneth Tynan 151 Kenneth Tynan + Truman Capote 155 Truman Capote + Peggy Lee 159 Peggy Lee + Richard Nixon 163 President Richard M. Nixon + Elvis Presley 167 Elvis Presley + Paul Mccartney 171 Paul Mccartney + Noël Coward 175 Noël Coward + Fyrst Felix Youssoupoff 179 Fyrst Felix Youssoupoff + Grigorij Rasputin 183 Grigorij Rasputin + Tsar Nikolai II 187 Tsar Nikolai II + Harry Houdini 191 Harry Houdini + Theodore Roosevelt 195 Theodore Roosevelt + H.G. Wells 199 H.G. Wells + Josef Stalin 203 Josef Stalin + Maksim Gorkij 207 Maksim Gorkij + Leo Tolstoj 211 Leo Tolstoj + Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij 215 Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij + Sergej Rachmaninov 219 Sergej Rachmaninov + Harpo Marx 223 Harpo Marx + George Bernard Shaw 227 George Bernard Shaw + Bertrand Russell GRMAT På tomannshånd indd :32

6 Bertrand Russell + Sarah Miles 235 Sarah Miles + Terence Stamp 239 Terence Stamp + Edward Heath 243 Edward Heath + Walter Sickert 247 Walter Sickert + Winston Churchill 252 Winston Churchill + Laurence Olivier 256 Laurence Olivier + J.D. Salinger 260 J.D. Salinger + Ernest Hemingway 264 Ernest Hemingway + Ford Madox Ford 268 Ford Madox Ford + Oscar Wilde 272 Oscar Wilde + Marcel Proust 276 Marcel Proust + James Joyce 280 James Joyce + Harold Nicolson 285 Harold Nicolson + Cecil Beaton 289 Cecil Beaton + Mick Jagger 293 Mick Jagger + Tom Driberg 297 Tom Driberg + Christopher Hitchens 301 Christopher Hitchens + George Galloway 306 George Galloway + Michael Barrymoore 310 Michael Barrymoore + Diana, prinsessen av Wales 314 Diana, prinsessen av Wales + Fyrstinne Grace 318 Fyrstinne Grace + Alfred Hitchcock 322 Alfred Hitchcock + Raymond Chandler 326 Raymond Chandler + Howard Hawks 330 Howard Hawks + Howard Hughes 334 Howard Hughes + Cubby Broccoli 338 Cubby Broccoli + George Lazenby 342 George Lazenby + Simon Dee 346 Simon Dee + Michael Ramsey 350 Michael Ramsey + Geoffrey Fisher GRMAT På tomannshånd indd :32

7 Geoffrey Fisher + Roald Dahl 359 Roald Dahl + Kingsley Amis 362 Kingsley Amis + Anthony Armstrong-Jones 366 Lord Snowdon + Barry Humphries 370 Barry Humphries + Salvador Dalí 374 Salvador Dalí + Sigmund Freud 378 Sigmund Freud + Gustav Mahler 382 Gustav Mahler + Auguste Rodin 386 Auguste Rodin + Isadora Duncan 390 Isadora Duncan + Jean Cocteau 394 Jean Cocteau + Charlie Chaplin 398 Charlie Chaplin + Groucho Marx 402 Groucho Marx + T.S. Eliot 406 T.S. Eliot + Dronning Elizabeth Dronningmoren 410 Dronning Elizabeth Dronningmoren + Hertuginnen av Windsor 415 Hertuginnen av Windsor + Adolf Hitler 419 Forfatterens Anmerkning 424 Takk 425 Bibliografi GRMAT På tomannshånd indd :32

8 Adolf Hitler + John Scott-Ellis ADOLF HITLER blir påkjørt av JOHN SCOTT-ELLIS Briennerstrasse, München 22. august 1931 Tidligere dette året flyttet Die Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei det nest største politiske partiet i Tyskland inn i nye kontorer i Briennerstrasse 45, i nærheten av Königsplatz. Idet han nærmer seg sin førtitredje fødselsdag, kan dets leder, Adolf Hitler, glede seg over sin suksess som bestselgerforfatter: Mein Kampf har allerede solgt eksemplarer. Han har nå alt det som følger med rikdom og makt: sjåfør, sekretærer, livvakter, en ni roms leilighet i Prinzregentenplatz 16. * Han blir rankere for hver dag som går. Når fremmede får øye på ham på gaten eller på kafé, går de ofte bort og ber ham om en autograf. Hans nyvunne selvtillit har gjort ham mindre sjenert overfor kvinner. En pen nittenårig ekspeditrise som heter Eva Braun, har fanget blikket hans; hun arbeider i forretningen til hans personlige fotograf, Heinrich Hoffmann. Han har begynt å gå ut med henne. Hva i all verden kan gå galt når man er ute og spaserer på Ludwigstrasse denne klare solskinnsdagen i München? Noen hundre meter borte er unge John Scott-Ellis ute og kjører med den nye bilen sin. Det lyktes ham ikke å utmerke seg som elev * «Leiligheten var helt i brunt og hvitt, egentlig temmelig stygg og ganske kjedelig,» skrev Deborah Mitford i sin dagbok 7. juni 1937, etter å ha vært til te hos herr Hitler sammen med sin søster Unity og moren deres GRMAT På tomannshånd indd :32

9 Adolf Hitler + John Scott-Ellis på Eton College. «Jeg var så heldig at jeg ikke var dum, og var ganske flink i de fleste idretter,» minnes han, «men jeg skuslet bort alt dette på grunn av inngrodd latskap eller manglende viljestyrke Jeg var håpløs Jeg jukset og angret aldri, og når jeg ble truet med å bli kastet ut Nå er grensen nådd, sa rektor Allington til meg en gang klarte jeg alltid å ty til tårene og sno meg ut av det.» Han har ikke prestert noe særlig i livet. Et brev fra faren til moren, skrevet da John gikk i sitt annet år på Eton, lyder: Kjære Margot, Jeg vedlegger Johns karakterer. Som du vil se, er de jevnt over begredelige fra ende til annen Jeg er redd for at han har alle sin fars svakheter og ingen av hans meget få dyder. Vi kan selvfølgelig ha overvurdert ham, og han er virkelig bare en temmelig dum og uordentlig gutt, men det kan hende at han er plaget av begynnelsen på puberteten. Men jeg må si at mangelen på ambisjoner og generell karaktersvikt er dypt skuffende. Prøv å ruske litt opp i den lille rakkeren. Hilsen T. Etter å ha blitt ferdig på Eton året før dro John for å bo på en av familiens farmer i Kenya (de eier mange farmer der, så vel som førti hektar i London sentrum mellom Oxford Street og Marylebone Road, godt og vel 3000 hektar i Ayrshire, Shona-øya og et godt stykke av Nord-Amerika også). Det ble da bestemt at han skulle oppholde seg en stund i Tyskland for å lære språket. I 1931, atten år gammel, har han kommet til München for å bo hos en familie som heter Pappenheim. Han har vært i byen i knapt en uke før han bestemmer seg for å kjøpe en liten bil. Han faller pladask for en rød Fiat, som vennene hans («svært ubehøvlet») omtaler som «den handelsreisende». På sin første dag bak rattet tilbyr GRMAT På tomannshånd indd :32

10 Adolf Hitler + John Scott-Ellis han Haupt. Pappenheim, en elskverdig sekstiåring, å bli med. Dermed håper han å finne veien i München og å unngå trafikkforseelser. De kjører av sted. John kjører uten uhell opp Luitpoldstrasse, forbi Siegestor. Fiaten oppfører seg fint. Prøveturen går som en drøm. Hva i all verden kan gå galt denne klare solskinnsdagen i München? Mens Adolf Hitler skrider bortover fortauet, kjører John Fiaten sin oppover Ludwigstrasse. Han svinger til høyre inn i Briennerstrasse. Da han skal til å gå over gaten, glemmer Hitler å se til venstre. Det lyder plutselig et kræsj. «Selv om jeg kjørte veldig sakte, gikk en mann ut fra fortauet og mer eller mindre rett inn i bilen min,» minnes John. Mange bilførere har før og siden brukt akkurat de samme ordene, ofte i forhørsretten. Fotgjengeren tidlig i førtiårene, med en liten firkantet bart har falt ned på kne. John blir forskrekket, men mannen kommer seg på føttene på egenhånd. «Han kom seg fort opp, og jeg skjønte at han ikke var kommet til skade. Jeg åpnet vinduet, og siden jeg ikke kunne et ord tysk, lot jeg selvfølgelig Haupt. Pappenheim ta seg av snakkingen. Jeg var mer bekymret for om en politimann som dirigerte trafikken, hadde sett episoden.» Alt går godt. Politimannen har ikke lagt merke til noe, eller i motsatt fall bryr han seg ikke om det. Mannen med den lille barten børster av seg og håndhilser på John og Haupt. Pappenheim, som begge ønsker ham alt godt. «Jeg antar at du ikke vet hvem det var?» sier Haupt. Pappenheim idet de kjører videre. «Selvfølgelig gjør jeg ikke det, hvem er han?» «Jo, han er en politiker med et parti, og han snakker en hel del. Han heter Adolf Hitler.» Tre år senere, i 1934, sitter Adolf Hitler i en losje i det lille rokokkoteateret Residenztheater * og venter på at operaen skal begynne. Nå * Nå Cuvilliés-Theater GRMAT På tomannshånd indd :32

11 Adolf Hitler + John Scott-Ellis er han den tyske kansler, på alles lepper. I losjen ved siden av sitter den tjueen år gamle John Scott-Ellis og feirer den første aftenen av hvetebrødsdagene sine ved å ta sin unge tyske brud med i operaen. John kikker til venstre. Er det ikke akkurat den samme fyren som han kjørte på for tre år siden? Den unge mannen strekker seg bort mot ham. Det ser ut som han vil si noe. Hitlers livvakter blir forfjamset. Hvem er han, og hva pokker er det han vil? John Scott-Ellis presenterer seg. Han griper anledningen og spør Føreren om han husker at han ble påkjørt på gaten for tre år siden. Til hans forbauselse husker Hitler det godt. «Han var ganske hyggelig mot meg en liten stund.» Så setter orkesteret i å spille, og ouverturen begynner. De to mennene treffer hverandre aldri mer. I årenes løp * forteller John ofte sin beretning om det uventede møtet med Adolf Hitler. «Et par sekunder, kanskje, holdt jeg Europas historie i mine temmelig klønete hender. Han fikk seg bare en liten forskrekkelse, men hadde jeg drept ham, ville det ha forandret verdenshistorien,» sier han avslutningsvis om sin egen spesielle tête-à-tête. * I 1946 arver han tittelen baron Howard de Walden. Han dør i 1999, i en alder av åttiseks. Hitler dør i 1945, i en alder av femtiseks GRMAT På tomannshånd indd :32

12 Leonard Cohen + Janis Joplin LEONARD COHEN kjører heis med JANIS JOPLIN Chelsea Hotel, 222 West 23rd Street, New York Vinteren 1967 I en alder av trettitre år har den kanadiske singer-songwriteren Leonard Cohen nettopp lansert sitt første album. Han er i New York og bor på Chelsea Hotel, som er stedet for ham. «Jeg liker hoteller hvor man klokken fire om natten kan dra med seg en dverg, en øl og fire damer og ta dem med deg på rommet uten at noen bryr seg om det i det hele tatt.» Klokken tre om natten kommer Cohen tilbake til Chelsea. Så langt har det vært en bedrøvelig aften. Han spiste en cheeseburger på Bronco Burger, men oppdaget at «det hjalp ikke i det hele tatt». Så kastet han bort tiden i White Horse Tavern. Han trykker på knappen for å hente den uvanlig lille heisen og går inn. Men før han rekker å dra igjen døren, har en ung dame med vilt hår kommet inn. Det er Janis Joplin, som bor i suite 411. Hun er tjuefire og har også nettopp lansert sitt første album, og karrieren hennes holder på å ta av. «Jeg hadde aldri trodd at livet kunne være så vidunderlig!» skrev hun til moren sin for to måneder siden og tilføyde: «Gjett hvem som var i byen i forrige uke Paul McCartney (han er en Beatle). Og han kom for å høre på oss!!!! SUKK Fillern, som jeg grøsset jeg grøsser ennå! Tenk deg Paul!!!! Å, hvis jeg hadde visst at han var i salen, så ville jeg ha hoppet rett ned fra scenen og dummet meg ut.» GRMAT På tomannshånd indd :32

13 Leonard Cohen + Janis Joplin I virkeligheten gir den naive tonen hun presenterer overfor moren, et falskt inntrykk av hennes livsstil: Så langt denne høsten har hun ordnet seg en hel rekke tilfeldige numre, noen med stjerner som Jimi Hendrix og Jim Morrison (som hun slo i hodet med en whiskyflaske), men andre med mindre kjente typer. «Før hun ble berømt, syntes ikke folk at Janis var tiltrekkende,» bemerker Peggy Caserta, en av dem hun var kjæreste med lenge. «Det var nesten ingen som ville ligge med henne, og nå hadde hun alle disse beundrerne.» Mens han kjører opp heisen med Janis Joplin, spør Leonard Cohen om det er noen hun ser etter. «Ja,» svarer hun, «jeg ser etter Kris Kristofferson.» «Lille dame,» sier Cohen og gjør seg grovere i målet, «du er heldig. Jeg er Kris Kristofferson.» «Jeg trodde han var større.» «Jeg var større før, men jeg har vært syk.» Da heisen når fjerde etasje, er det klart for begge to at de kommer til å tilbringe natten sammen. Det er faktisk ikke uvanlig at damer byr seg frem for Cohen når han kjører heis: Dette er tross alt Chelsea Hotel, * og, som han bemerker noen tiår senere: «Dette var generøse tider.» Tre år senere hører Cohen at Janis Joplin har dødd av en heroinoverdose i Landmark Hotel i Los Angeles. Året etter sitter han i en bar i en polynesisk restaurant i Miami Beach og nipper til en «spesielt dødelig og skummel» kokosnøttdrink og tenker på møtet deres. Han * Chelsea Hotel er setting for mange sanger, deriblant «Chelsea Girl» av Nico, «Chelsea Morning» av Joni Mitchell (som i sin tur ga Chelsea Clinton hennes navn), «Third Week in Chelsea» av Jefferson Airplane, «Hotel Chelsea Nights» av Ryan Adams og «Sara» av Bob Dylan, som inneholder linjen «Staying up for days in the Chelsea Hotel, writing Sad Eyed Lady of the Lowlands for you». «Jeg håpet at Janis ville ha kommet til å få en lang karriere slik Bob Dylan eller Joni Mitchell har fått, men man skjønte på en måte at lyset ble brent i begge ender, og at hun antagelig ikke ville greie det. Bare av den måten hun sang på og levde på. Men på det tidspunktet visste vi ikke at man ikke kunne gjøre det for bestandig. Det er akkurat som de nå sier at sigaretter og sukker og selv loff kan ta livet av en. Men vi visste ikke engang at heroin kunne ta livet av en,» sier Leonard Cohen i et intervju med Q Magazine i GRMAT På tomannshånd indd :32

14 Leonard Cohen + Janis Joplin føler seg inspirert, derfor tar han en serviett og skriver ned ordene: «I remember you well in the Chelsea Hotel»; de kommer til å bli den første linjen i en av de mest berømte sangene hans. «Vi tilbrakte litt tid sammen,» minnes Cohen skjelmsk, nesten tretti år senere, til en fullsatt konsertsal i Praha. Så synger han «Chelsea Hotel» for ørtende gang. I remember you well in the Chelsea Hotel, you were talking so brave and so sweet; giving me head on the unmade bed, while the limousines wait in the street. [ ] I noen år nå har sangen hatt et nytt vers, som Cohen tilføyde rett før han kom for å spille den inn: I remember you well in the Chelsea Hotel, you were famous, your heart was a legend. You told me again you preferred handsome men, but for me you could make an exception. And clenching your fist for the one like us who are oppressed by the figures of beauty, you fixed yourself, you said: «Well, never mind, we are ugly, but we have the music!» [ ] Hans introduksjon av sangen varierer litt fra konsert til konsert, ifølge ham selv. I Tel Aviv i 1972 sier han bare at «Den er til en modig ung kvinne som gjorde slutt på det hele». Men som tiden går, blir han mer åpenhjertig, mer snakkesalig. «En kveld omkring klokken tre om morgenen møtte jeg en ung kvinne i det hotellet. Jeg visste ikke hvem hun var. Det viste seg at hun var en veldig stor sangerinne. Det var en veldig bedrøvelig kveld i New York City. Jeg hadde vært på Bronco Burger; jeg hadde spist en cheeseburger; det hjalp ikke i det hele tatt GRMAT På tomannshånd indd :32

15 Leonard Cohen + Janis Joplin Gikk til White House Tavern, så etter Dylan Thomas, men Dylan Thomas var død Jeg gikk inn i heisen igjen, og der var hun. Hun så ikke etter meg. Hun så etter Kris Kristofferson. Lay your head upon the pillow. Jeg så ikke etter henne, jeg så etter Lili Marlene. Tilgi meg dette utenomsnakket. Jeg fant senere ut at hun var Janis Joplin, og så falt vi i hverandres armer gjennom en slags guddommelig eliminasjonsprosess som gjør likegyldighet om til medfølelse, og etter at hun døde, skrev jeg denne sangen til henne. Den heter Chelsea Hotel.» På baksiden av omslaget til sin Greatest Hits fra 1975 er han mer diskret og skriver bare at «Jeg skrev denne til en amerikansk sangerinne som døde for en stund siden. Hun pleide å bo på Chelsea, hun også». Men i 1976 innrømmer han offentlig, eller skryter av, at sangerinnen det gjelder, var Janis Joplin. «Det var veldig indiskré av meg å gå ut med det. Jeg vet ikke når jeg gjorde det. Når jeg ser tilbake på det, er jeg lei for at jeg gjorde det, for det er noen linjer i den som er ekstremt intime.» Han gjentar unnskyldningen til den døde sangerinnen nesten like ofte som han fremsier introduksjonen til sangen. «Jeg er veldig lei meg, og hvis det er noen måte man kan si unnskyld til et spøkelse på, så vil jeg be om unnskyldning nå, for å ha begått den indiskresjonen,» forteller han BBC-seerne i GRMAT På tomannshånd indd :32

16 Janis Joplin + Patti Smith JANIS JOPLIN blir venn med PATTI SMITH Chelsea Hotel, 222 West 23rd Street, New York August 1970 Tre år senere sitter Janis Joplin og hygger seg sammen med bandet sitt i El Quijote, baren ved siden av Chelsea Hotel. Hun er den som hippie-amerika skåler for. Det virker ikke som hun legger merke til den unge jenta som nettopp har kommet ruslende inn. Patti og hennes venn Robert Mapplethorpe har nylig flyttet inn i rom 1017, det minste værelset i hotellet. Den tjuetre år gamle Patti er en bokhandelmedarbeider som lengter etter å bli artist av et eller annet slag. Chelsea representerer hennes drømmer. Hun går inn der som en novise i et nonnekloster. Hun er kledt i en lang polkadotmønstret rayonkjole og stråhatt og stikker hodet innenfor døren inn til baren. Scenen som møter henne, er nesten komisk karakteristisk for sin tidsalder, bestrødd med musikere og flasker med tequila i omtrent like proporsjoner. Jimi Hendrix er der med den store hatten sin, liggende over et bord innerst inne; til høyre for ham sitter Grace Slick og Jefferson Airplane rundt et bord sammen med Country Joe and the Fish; og til venstre sitter Janis Joplin og hygger seg sammen med bandet sitt. Alle sammen er her i anledning Woodstock-festivalen. Grace Slick stryker forbi henne. «Hei,» sier Patti. «Hei selv,» svarer Grace Slick. Men Patti fortsetter iherdig å føle seg GRMAT På tomannshånd indd :32

17 Janis Joplin + Patti Smith hjemme. Da hun er oppe på rommet sitt igjen, føler hun «en uforklarlig følelse av slektskap med disse menneskene». De neste månedene går hun rundt i hotellet i dyp ærefrykt, som en autografjeger som er for cool til å jakte på autografer. «Jeg gikk gjennom gangene og lette etter dets ånder, døde eller levende.» Hun står og henger utenfor Arthur C. Clarkes værelser, men får ikke så mye som et glimt av ham; hun åpner Virgil Thompsons dør på klem og får øye på flygelet hans. Komponisten George Kleinsinger inviterer henne inn i suiten sin; den er full av bregner, palmer, nattergaler i bur og en fire meter lang pyton. Noen peker ut rommet hvor Edie Sedgwick satte fyr på seg selv mens hun limte på falske øyevipper i skjæret fra levende lys. En kveld kommer beatpoeten Gregory Corso innom og sovner mens han leser Pattis dikt. Sigaretten hans lager et svimerke på stolen hennes, og hun grøsser av fryd. Da han går sin vei, lar hun fingrene gli over svimerket, «et friskt arr etterlatt av en av våre største poeter». Smith er usikker på hva som er hennes spesielle kall: Er hun poet eller sangerinne eller låtskriver eller dramatiker? Hun klarer ikke helt å plassere seg selv, og det klarer ingen andre heller. «Du setter ikke skudd, og du er ikke lesbisk. Hva er det egentlig du gjør?» spurte en av de andre gjestene. Men hun fortsetter å gjøre utfall mot bohemlivet. Det er påhengernes gylne tidsalder: Selv påhengernes påheng har påhengere. Nylig ble Bobby Neuwirth kongen etter at han dukket opp som en venn av Bob Dylan i Dont Look Back. * Nå tar Neuwirth Patti under sine vinger og presenterer henne for Tom Paxton, Kris Kristofferson og Roger McGuinn. En dag presenterer han henne for Janis Joplin med ordene: «Dette er poeten Patti Smith.» Fra det øyeblikket kaller Joplin henne alltid «poeten». I året som kommer, får Patti Smith lov til å være med blant dem som driver ut og inn av Joplins suite. Joplin sitter i en lenestol i midten, * Han skriver Joplins sang «Mercedes Benz» sammen med henne GRMAT På tomannshånd indd :32

18 Janis Joplin + Patti Smith «dronningen i hjulnavet», og svinger en flaske Southern Comfort, selv om ettermiddagen. En dag sitter Patti ved føttene til Kris Kristofferson og Janis Joplin mens Kristofferson synger sin nye sang, «Me and Bobby McGee». * Med sin skurrende, hylende stemme synger Janis Joplin med på refrenget. Dette blir senere regnet som et stort øyeblikk i rockens historie, men Pattis tanker er andre steder, opptatt med et dikt hun prøver å skrive. Slik er det med disse øyeblikkene: Tjuetre år gammel er Patti «så ung og opptatt av mine egne tanker at jeg knapt nok oppfattet dem som øyeblikk». I august 1970, da Janis Joplin spiller i Central Park, finner Neuwirth en plass til Patti på siden av scenen. Patti er hypnotisert av Joplin, men plutselig kommer det en skur, så begynner det å lyne og tordne, og Joplin blir nødt til å forlate scenen. Mens roadiene rydder utstyret unna, buer publikum. Joplin blir fortvilet. «De buer på meg, mann,» sier hun til Neuwirth. «Nei, de buer på regnet,» forsikrer han henne. Etter en annen konsert drar Janis store følge på nachspiel i Remington, i nærheten av Lower Broadway. Blant gjestene er jenta i rød kjole fra omslaget på Dylans Bringing it All Back Home og skuespillerinnen Tuesday Weld. Patti legger merke til at Janis i magenta og hvitt, med en lilla fjærboa tilbringer mesteparten av kvelden sammen med en kjekk mann som hun åpenbart er tiltrukket av. Men like før stengetid drar mannen sin vei med en annen, en litt penere. Joplin brister i gråt. «Dette skjer hele tiden. Enda en natt alene.» Neuwirth ber Patti ta med seg Janis tilbake til Chelsea Hotel og holde øye med henne. Patti sitter sammen med Janis og hører på mens hun snakker om hvor ulykkelig hun er. Patti har skrevet en sang til henne, og siden hun ikke er den som kvier seg for å stå frem med noe, griper hun anledningen til å synge den. Den handler, ikke særlig * Janis Joplin låner sangen og tar den med på sitt Pearl-album noen få dager før sin død i oktober Kristofferson finner ikke ut at hun har lånt sangen før etter hennes død (den første gangen han hører den, er dagen etter at hun dør) GRMAT På tomannshånd indd :32

19 Janis Joplin + Patti Smith originalt, om stjernen som blir forgudet av publikum, men som er ensom når hun ikke opptrer. «Det er meg! Det er min sang,» sier Joplin. Før Patti går til sitt eget rom, stiller Joplin seg foran speilet og arrangerer boaen sin. «Hvordan ser jeg ut, mann?» spør hun. «Som en perle. En perle av en jente,» svarer Patti. Noen uker senere, 4. oktober 1970, er Patti ute og hygger seg med gitaristen Johnny Winter da de får høre på nyhetene at Janis Joplin har dødd av en heroinoverdose på Landmark Hotel i Los Angeles, tjuesju år gammel. Winter, som er veldig overtroisk, tenker på to andre musikere som har dødd i det siste, Brian Jones og Jimi Hendrix, og blir urolig fordi han også har en j i navnet sitt. * Patti Smith tilbyr seg å lese tarotkortene hans og forutsier helt korrekt, viser det seg at han ikke er i noen umiddelbar fare. * Det som kanskje er mer besynderlig enn den felles j-en, er det faktum at alle tre døde i en alder av tjuesju år GRMAT På tomannshånd indd :32

20 Salvador Dalí + Sigmund Freud SALVADOR DALÍ tegner en skisse av SIGMUND FREUD 39 Elsworthy Road, London NW3 19. juli 1938 Den trettifire år gamle maleren Salvador Dalí har gjennom årene gjort tre forsøk på å møte Sigmund Freud, men hver gang forgjeves. Hver gang han avlegger hans hjem i Wien en visitt, får han beskjed om at Freud er ute av byen av helsemessige grunner. Da spaserer han rundt i byen og spiser sjokoladeterter. «Om kvelden hadde jeg lange og imaginære samtaler med Freud. Han kom hjem til meg en gang og ble hele natten mens han klynget seg til gardinene i rommet mitt i Hotel Sacher.» Da Drømmetydning første gang blir oversatt til spansk i 1922, blir Dalí fanatisk freudianer: «Den sto for meg som en av de viktigste oppdagelsene i mitt liv, og det ble den rene uvane for meg å tyde meg selv, ikke bare drømmene mine, men alt som skjedde meg, uansett hvor tilfeldig det kunne se ut ved første blikk.» Fra da av ble maleriene hans åpenlyst og bevisst freudianske, med seksuelle symboler flettet inn i hverandre på bakgrunn av besynderlige drømmelandskaper. I juni 1938 sitter Dalí på en restaurant i Paris og spiser snegler. Tilfeldigvis kaster han et blikk på en annen middagsgjest og legger merke til et fotografi av Sigmund Freud på forsiden av avisene han holder i hendene: Den verdensberømte * grunnleggeren av psyko- * Freuds nylige åttiårsdag brakte ham hilsener fra blant andre Thomas Mann, H.G. Wells, Albert Schweitzer og Albert Einstein GRMAT På tomannshånd indd :32

21 Salvador Dalí + Sigmund Freud analysen har nettopp kommet til byen, underveis til London, etter en flukt i siste øyeblikk fra det naziokkuperte Wien, hvor han har bodd i syttini år. Dalí flytter blikket fra avisen tilbake til tallerkenen og gir fra seg et høyt skrik. «Jeg hadde akkurat oppdaget Freuds morfologiske hemmelighet! Freuds kranium er en snegle! Hjernen hans er formet som en spiral og må trekkes ut med en nål!» Denne usannsynlige åpenbaringen får Dalí til å gjenoppfriske sin kampanje for å møte sin helt. Gjennom surrealistmesenen Edward James kontakter han forfatteren Stefan Zweig, som han vet både er en beundrer av hans egne verker og en nær venn av Freud. Zweig skriver tre brev til Freud på Dalís vegne og foreslår at Dalí skal få tegne et raskt portrett av ham. Han forklarer at Dalí er «den eneste geniale maler i vår tidsalder», og at «han er den mest trofaste og mest takknemlige disippel av dine ideer blant kunstnerne». I det tredje og siste brevet, skrevet én dag før de møtes, skriver Zweig: «I mange år har det vært dette virkelige genis ønske å møte deg. Han sier at han skylder deg mer i sin kunst enn noen annen Han er kommet fra Paris og blir her i to dager, (han er katalaner) og han kommer ikke til å forstyrre samtalen oss imellom Salvador Dalí ville selvfølgelig ha likt å vise deg bildene sine på en utstilling. Vi vet imidlertid at du kvier deg for å gå ut, om du i det hele tatt gjør det, og han vil derfor ta med seg sitt siste og etter min mening vakreste bilde hjem til deg.» Møtet finner sted i Freuds første London-hjem, i nærheten av Primrose Hill, den 19. juli. Idet Dalí nærmer seg huset sammen med Stefan Zweig og Edward James, legger han tilfeldigvis merke til noe usedvanlig betydningsfullt, som han så ofte gjør. «Jeg så en sykkel som sto lent mot veggen, og på setet, festet med hyssing, var det en rød varmeflaske av gummi som så ut som den var full av vann, og bak på denne varmeflasken gikk det en snegl.» Sigmund Freud er åttito år gammel og i ferd med å dø av en kjeve GRMAT På tomannshånd indd :32

22 Salvador Dalí + Sigmund Freud kreft som har plaget ham de siste seksten årene. Han er nylig blitt døv, så han sier svært lite til Dalí, som uansett hverken kan snakke tysk eller engelsk. Men Dalí lar seg ikke avskrekke av Freuds taushet. «Vi fortærte hverandre med øynene,» sier han. Som avtalt viser Dalí Freud sitt siste bilde, Narcissus metamorfose. Det viser Narcissus naken i et goldt landskap, stirrende på sitt eget speilbilde i en dam, med en steinhånd ved siden av seg, som gjentar hans konturer og holder et egg som det blir klekket en narsiss ut av. Det er diverse nakne figurer i bakgrunnen og en krabbe i forgrunnen. Freud studerer det med sin sedvanlige intensitet. «Inntil nå,» kommenterer han til Zweig neste dag, «var jeg tilbøyelig til å betrakte surrealistene som later til å ha valgt meg som sin skytshelgen som 100 prosent tåper (eller la oss heller si, som med alkohol, 95 prosent). Denne unge spanjolen, med sine utilslørt fanatiske øyne, og sitt utvilsomt teknisk perfekte mesterskap, har fått meg til å gjøre et annet anslag. Det ville faktisk være interessant å undersøke fremveksten av et bilde som dette analytisk» Mens Zweig og James snakker med Freud, tegner Dalí et portrett av hodet hans i en skissebok og får det til samtidig å ligne både Freud og en snegl. Av frykt for at Freud kunne bli sjokkert over hvor rar det får ham til å se ut, lykkes det Zweig å hindre at han ser den for sine øyne. Dalí skal komme til å huske sitt møte med Freud som en av de viktigste opplevelsene i sitt liv. Så ofte han kan, skryter han av at han tvang grunnleggeren av psykoanalysen til å ta opp sitt syn på surrealismen til fornyet overveielse. I et brev til en annen surrealist, André Breton, skriver han: «Han bemerket (jeg viste ham et av bildene mine) at i maleriene til de gamle mesterne er man straks tilbøyelig til å se etter det ubevisste, mens når man ser på et surrealistisk maleri, føler man straks en trang til å se etter det bevisste.» Dalí tilføyer at han mener denne erklæringen er en «dødsdom over surrealismen som doktrine, GRMAT På tomannshånd indd :32

23 Salvador Dalí + Sigmund Freud som sekt, som isme, mens den samtidig bekrefter bevegelsens gyldighet som en åndelig tilstand». * Og hva mener Freud om Salvador Dalí? Mens Dalí tegner skissen av den store psykoanalytikeren og øynene hans brenner av sinnsbevegelse, lener Freud seg mot Edward James og hvisker på tysk: «Den gutten ser ut som en fanatiker. Intet under at de har borgerkrig i Spania når de ser ut slik.» * Ti år senere, i et intervju med Malcolm Muggeridge på Panorama-programmet på BBC Television, later Dalí til å ha gått et skritt videre. «Alle de vidunderlige vitsene som vi kjenner til drosjer med regn inni og så videre,» sier Muggeridge, «kommer De til å fortsette med de vitsene?» «Eh, diise svarer til den første periode av mitt liv,» svarer Dalí. «Jeg var på den tid meget interessert i psykoanalyse og dro til London for å møte le docteur Freud. Men nå min eneste interesse er om de enoorm fremskritter i kjernerecherche og kjernefysikk.» «Og da representerer de egentlig en fase i Deres karriere, de vitsene som vi alle kjenner, og nå går De et skritt videre, og hele Deres liv vil bli levd til rytmen av atomeksplosjoner?» «Akkurat, en ny form for, eh, atom- og kjernemystikk.» «Vel, tusen takk, det er et fascinerende uttrykk, kjernemystikk.» Lucian Freud husker sin bestefar som en som «alltid så ut til å være i godt humør. Han hadde det mange mennesker som virkelig er intelligente, har, som er å ikke være alvorlig eller høytidelig, som om de er så sikre på at de vet hva de snakker om at de ikke behøver å snakke alvorlig om det» GRMAT På tomannshånd indd :32

24 Dronning Elizabeth Dronningmoren + Dronning Elizabeth Dronningmoren DRONNING ELIZABETH DRONNINGMOREN prater om kjøkken med HERTUGINNEN AV WINDSOR Windsor Castle 5. juni 1972 De har møtt hverandre kanskje en fem seks ganger de siste trettifem årene og har aldri kommet ut av det med hverandre. Enkelte tror at den dårlige stemningen dem imellom har utviklet seg til noe nærmere hat. De små prinsessenes guvernante Marion Crawford er i Royal Lodge i april 1936 da den nye kongen og hans amerikanske venninne Mrs. Simpson kommer innom på visitt. Hun synes Mrs. Simpson er dominerende og taktløs: «Jeg husker at hun trakk ham [kongen] bort til vinduet og slo frempå om hvordan visse trær kunne bli flyttet på og en del av en bakke fjernet for å gjøre utsikten bedre.» Dette blir dårlig mottatt av daværende hertug og hertuginne av York, siden hertugen har hatt en hånd med i planleggingen av hagen. «Atmosfæren var ikke god,» konkluderer frøken Crawford. * * Det er delte meninger om henne blant de ansatte. «Hun er stillferdig og lett å gjøre tilfreds,» siteres en navnløs kvinnelig ansatt i Raymonds frisørsalong for å ha sagt i Men i 2002 minnes en tidligere lakei på Buckingham Palace, Guy Hunting, hvor sterkt hertugens tidligere kammertjener, Walter Fry, mislikte hertuginnen av Windsor. «Det var ikke det at hun var utenlandsk eller fraskilt eller ubetitlet som plaget ham, det var ganske enkelt det at hun så ut til å ikke vite hvordan de [tjenerne] skulle behandles. Det verste eksempelet på dette var hennes oppførsel ved bordet. Til lunsj eller middag reagerer de fleste umiddelbart når de blir oppmerksom på at noen står ved siden av dem og holder et fat med kjøtt eller grønnsaker. De veloppdragne snur seg litt til siden, uten å avbryte samtalen, og forsyner seg av det som blir budt. Wallis Simpson hadde for vane å overse arme bøyde lakeier så lenge som GRMAT På tomannshånd indd :33

25 Dronningmoren + Hertuginnen av Windsor Senere på året, da Yorkene er på middag på Balmoral, rekker Mrs. Simpson frem hånden, men Elizabeth feier forbi henne og erklærer bryskt: «Jeg kom for å spise middag med kongen.» Middagen blir stiv, og Yorkene er de første til å dra. I løpet av de neste tiårene blir forholdet mellom de to verre og verre. I 1938, da hertugen og hertuginnen av Windsor, som de nå er, planlegger en Amerika-reise, er kong Georg VI fast bestemt på at de ikke skal få bo på Den britiske ambassaden, og den nye dronningen er enda mer ubøyelig. «Mens mennene snakket om indignasjon, snakket hun om sviende smerte og fortvilelse, og dypt følt Hun ble fryktelig opprevet over det hun og kongen ble tvunget til å gjennomgå,» minnes den britiske ambassadøren. Den foreslåtte reisen finner aldri sted. Et år senere blir hertugen av Windsor ikke invitert til innvielsen av gravstedet for sin avdøde far, enda han selv betaler halvparten for det. Da han leser om seremonien i avisene, og det ingen steder står nevnt at han dekker halvdelen av omkostningene, koker han over av raseri. «Jeg beklager sterkt at en så hellig anledning som dette skulle bringe så mye som er ubehagelig for dagen, og ødelegge den siste rest av følelser jeg hadde bevart for dere alle som familie,» skriver han til sin mor. Og dermed bobler feiden videre: Senere det året besøker Windsorene England, men de blir ikke invitert til slottet. «Jeg hadde tatt den forholdsregel å sende henne en beskjed før de kom om at vi dessverre ikke kunne motta henne,» sier dronning Elizabeth. «Jeg syntes det var ærligst å gjøre tingene helt klare. Dermed holdt hun seg borte, og ingen så henne. For en forbannelse sorte får er for en familie!» I 1940 forsøker hun å hindre at hertugen av Windsor blir utnevnt til guvermulig. Da Walter skjønte at dette var en lek hun likte å leke ved enhver anledning, bestemte han seg for at hun trengte en lærepenge. Under en middag en aften ventet han tålmodig ved siden av henne for å se om hun pønsket på noe som vanlig. Da hun nok en gang lot være å ense at han sto der med det store brettet med stekt fasan som ble tyngre og tyngre, beveget han det litt til venstre inntil det streifet den bare huden på overarmen hennes. Varmen fra sølvet frembrakte en umiddelbar respons og et drepende blikk fra damen fra Baltimore. Etter den lille episoden holdt hun seg til reglene, og Walter ble en helt.» GRMAT På tomannshånd indd :33

26 Dronningmoren + Hertuginnen av Windsor nør for Bahamas, idet hun hevder at hertuginnen «blir ansett for den simpleste av de simple». * De to kvinnene møter hverandre ikke igjen på et kvart århundre. Fraværet gjør ikke at hjertet vokste på noen av dem. Hertuginnen pleier å kalle Elizabeth for «den fete skotske kokka», «den tjukke hertuginnen» eller ganske enkelt «kokka». James Pope-Hennessy legger merke til «grimasen som bare kommer frem når hun snakket om dronningmoren, som er et veldig ubehagelig syn, og som jeg syntes var beslektet med vanvidd». Dronningmoren er mer ordknapp i sin motvilje, men ikke mindre heftig. Hvis det forbudte temaet noensinne blir brakt på bane, henviser hun til hertuginnen av Windsor som «den damen». De møter hverandre så vidt det er under innvielsen av en minnetavle for dronning Mary i juni Først nekter dronningmoren å være til stede hvis hertuginnen av Windsor også skal være der, men hun lar seg formilde. Hertuginnen lar være å neie dypt for henne; de to kvinnene håndhilser, men kysser ikke hverandre. «Så hyggelig å se deg,» sier dronningmoren og skynder seg videre. Etter seremonien sier dronningmoren: «Jeg håper vi møtes igjen.» «Når?» spør hertuginnen, men det kommer ikke noe svar. Fem år senere, i 1972, dør hertugen av Windsor av strupekreft. Gjennom hele slutten av sykdomsforløpet lar dronningmoren være å ta kontakt, men da hertuginnen ankommer til Heathrow flyplass i anledning begravelsen, blir hun møtt av Lord Mountbatten, som bringer henne følgende budskap: «Deres svigerinne vil motta Dem med åpne armer. * Hertugen av Windsor tar hardere i når han beskriver sin mor og svigerinne som «kjerringer med is i årene». Akkurat som en revyfigur fortsetter hertuginnen av Windsor å vekke sterke reaksjoner, både for og imot. Nicky Haslam skriver i 2009: «Den dagen hertuginnen døde, spiste jeg middag med David Westmorland, dronningens hoffstallmester, og hans kone, Jane. Middagen var for prinsesse Margaret. Jeg tok mot til meg og spurte hva hun følte om hertuginnen. Prinsessen svarte ganske enkelt: Det var ikke henne vi hatet, det var ham.» GRMAT På tomannshånd indd :33

27 Dronningmoren + Hertuginnen av Windsor Hun føler med Dem i Deres sorg og husker hvordan det var da hennes egen ektemann døde.» Ifølge Mountbatten «fant hun stor trøst» i dette. Etter begravelsen er det mottagelse på Windsor Castle. «Det er så vanskelig, for hun kjenner knapt nok noen,» sier dronning Elizabeth II da alle strømmer på. Før lunsj sitter de to gamle fiendene, begge i syttiårene, side om side i en sofa. Hertuginnen viser tegn til at hun holder på å gå fra forstanden. Prinsesse Margaret tyvlytter til samtalen. «Har dere kjøkkenet ovenpå eller nedenunder?» spør hertuginnen dronningmoren. Dronningmoren blir helt paff; prinsesse Margaret tror hun kanskje er usikker på akkurat hvor kjøkkenet befinner seg. Men hertuginnen fyller taktfullt avbrekket i samtalen ved å svare på sitt eget spørsmål. «Vi prøvde begge deler,» sier hun, «og jeg foretrekker å ha det ovenpå, da det blir så mye mindre tråkk. Det avhenger selvfølgelig av hvor mange gjester man beverter.» Under lunsjen sitter hertuginnen mellom prins Philip og Lord Mountbatten. «Vel, hva er dine planer?» spør prins Philip. «Reiser du tilbake til Amerika da?» Hertuginnen har lyst til å si: «Hvorfor skulle jeg det?» Isteden sier hun: «Jeg akter ikke å komme tilbake til England hvis det er det du er redd for, bare for å besøke graven.» Hun er fast bestemt på at den kongelige familie ikke skal se henne sørge, og morer seg over det velbehag alle kaster seg over desserten med. Da lunsjen er over, sitter de to kvinnene ved siden av hverandre igjen. Etter noen drinker blir dronningmoren mer snakkesalig og gir uttrykk for sin medfølelse. Hertuginnen venter litt og ser ut som hun leter etter et passende tema. Til sist finner hun et. «Har du kjøkkenet ovenpå eller nedenunder?» spør hun GRMAT På tomannshånd indd :33

28 Hertuginnen av Windsor + Adolf Hitler HERTUGINNEN AV WINDSOR drikker te med ADOLF HITLER Berchtesgaden, De bayerske alpene 22. oktober 1937 «De to menneskene som har voldt meg mest bry i mitt liv,» minnes dronningmoren på sine gamle dager, «er Wallis Simpson og Hitler.» Hennes to verste plageånder møter hverandre bare én gang. Adolf Hitler føler at hertugen og hertuginnen av Windsor er blitt dårlig behandlet av britene, og inviterer dem til Tyskland. «Den virkelige grunnen til hertugen av Windsors fall var utvilsomt hans tale på stevnet for de gamle veteranene i Berlin, hvor han erklærte at det ville bli hans livsoppgave å bevirke en forsoning mellom Storbritannia og Tyskland,» forklarer Føreren middagsgjestene; «den påfølgende behandlingen av hertugen av Windsor var et ondt varsel, å velte en slik fin hjørnesten var både tåpelig og ondsinnet.» Sammen tar Windsorene imot Hitlers invitasjon. «Hans kongelige høyhet ønsket å se den kvinnen han forgudet, bli vist heder og ære,» forklarer hans hoffstallmester, Sir Dudley Forwood, flere år senere. Windsorenes tog kjører inn på Berlins Friedrichstrasse stasjon om morgenen den 11. oktober. Ingen anstrengelser er blitt spart for å få dem til å føle seg hjemme. Stasjonen er pyntet med snorer med Union Jack-flagg vekslende med hakekors. Idet hertugen og hertuginnen stiger av, setter et musikkorps i gang med en frisk fremføring av «God Save the King», og folkemengden roper «Heil Edward!» og «Hoch Windsors!» GRMAT På tomannshånd indd :33

29 Hertuginnen av Windsor + Adolf Hitler Dr. Robert Ley, lederen for Tysk arbeidsfront, gir hertuginnen en eske konfekt sammen med et kort hvor det står «KÖNIGLICHE HOCHHEIT», eller «Kongelig Høyhet». * En liten stund senere rekker tredjesekretæren ved Den britiske ambassaden hertugen et brev som forklarer at ambassadøren er blitt kalt bort uventet, og at ambassaden ikke tar noen offisiell notis av deres besøk. Windsorene tolker med rette dette som uttrykk for ringeakt. «Både hertugen og hertuginnen ble svært, svært såret,» bemerker Sir Dudley. De kjører fra stasjonen i en svart Mercedes, med fire SS-offiserer hengende på stigbrettene. En spesielt invitert forsamling hilser dem velkommen til Kaiserhof Hotel med en sang skrevet for anledningen av propagandaministeriet, under ledelse av dr. Goebbels. De neste dagene går med til omvisninger på rekke og rad. Hertuginnen blir vist rundt på en bedrift drevet av Den nasjonalsosialistiske velferdsorganisasjon, hvor hun ser kvinner sy klær til de fattige; hertugen er hedersgjest ved en konsert med Berlins Arbeidsfronts orkester, som ender med livlige fremførelser av «Deutschland über alles», «Horst Wessel-sangen» og «God Save the King». Nazistiske filmavisfotografer foreviger hertugen idet han løfter armen i nazihilsen. Han skal komme til å utføre den samme hilsenen adskillige ganger før han reiser sin vei. «Ikke noe mer enn gode manerer,» forklarer Sir Dudley. * Kretsen rundt Windsorene kaller henne alltid «Deres Kongelige Høyhet», selv om det strengt tatt ikke er korrekt. Til å begynne med forårsaker dette et dilemma for dem som er splittet mellom lojaliteten til den fortidige og den nåværende kongen. Når de snakket til hertuginnen, skulle de tiltale henne som Deres Kongelige Høyhet eller ikke? Dagbokskriveren og sosietetsmannen Harold Nicolson registrerer bekymringen blant dem som bor som gjester hos W. Somerset Maugham i Villa Mauresque i Sør-Frankrike i august 1938 idet de forbereder seg på at Windsorene skal ønskes velkommen. «Vi sto forlegne i salongen. Inn kom de Cocktails ble båret rundt og vi sto omkring kaminen. Det ble en pause. Jeg beklager at vi kom litt sent, sa hertugen, men Hennes Kongelige Høyhet klarte ikke å rive seg løs. Han hadde sagt det. De tre ordene falt inn i kretsen som steiner i en vanndam. Hennes (gisp) kongelige (grøss) høyhet (og ikke ett øye turde møte et annet)» GRMAT På tomannshånd indd :33

30 Hertuginnen av Windsor + Adolf Hitler Den første aftenen tilbringes med et selskap på dr. Leys landsted. Gjestene omfatter SS-leder Heinrich Himmler, Hitlers stedfortreder Rudolf Hess og hans frue Ilse, og Josef og Magda Goebbels, som hertuginnen beskriver som «den vakreste kvinnen vi så i Tyskland». Ilse Hess husker hertuginnen som «en pen, sjarmerende, varm og intelligent kvinne med et hjerte av gull». Omvisningene fortsetter: Her et besøk til rekruttskolen for SS elitestyrker, der en utflukt til Görings landsted, hvor de beundrer den overdådige modelljernbanen han har anlagt i låven. Hertuginnen blir imponert over «den dyktighet feltmarskalken la for dagen når han styrte togene oppover og nedover sporene, åpnet og lukket sporvekslene, blåste i fløytene og unngikk kollisjoner». Til gjengjeld ble Emmy Göring imponert av hertuginnen. «Jeg kunne ikke la være å tenke at denne kvinnen helt sikkert ville ha gjort en strålende figur på Englands trone.» * Den 22. oktober blir hertugen og hertuginnen ønsket velkommen av Føreren selv. Hitlers private tog fører dem raskt av sted til Berch- * Hertuginnens utseende slo mange av dem som møtte henne, som spesielt. «Dette er en av de besynderligste kvinnene jeg noen gang har sett,» bemerker hennes svigermors biograf, James Pope-Hennessy, etter et opphold hos hertugen og hertuginnen i «Hun er et fenomen å se på. Hun er flat og kantet og kunne passende ha vært avbildet på et spillkort fra middelalderen. Skuldrene er små og høye; hodet svært, svært stort, nesten monumentalt Kjevebenet hennes er skremmende, og bakfra kan man tydelig se det stikke ut fra halsen på begge sider.» Nicholas Haslam husker at han møtte henne på en restaurant i New York tidlig på 1960-tallet: «Gjennom restauranten mens hun kysser folk på kinnet, sender slengkyss ut i luften, blunker, vinker kommer denne vesle skikkelsen, med det flate kubistiske hodet gjort høyere og bredere av svart fyldig hår som er skilt i midten fra pannen til den svarte grosgrainsløyfen i nakkegropen, kledt i en usannsynlig åpenvevet rosa Chanel-drakt i angoratweed, hvite hansker med trekkspillfolder, veske og sko i svart krokodilleskinn Å, The Beatles. Elsker De dem ikke bare? I give her all my love, that s all i doo-oo, synger hun. Forguder dem. Kjenner De dem? Å, så heldig De er.» Margaret, hertuginne av Argyll, husker at hun møter den daværende fru Ernest Simpson under et lunsjselskap på midten av 1930-tallet: «Hun skilte seg ikke ut på noen måte, var ikke velkledt. Håret var skilt i midten og arrangert i øretelefoner, og stemmen hennes var skjærende. Mitt inntrykk var en temmelig uskjønn kvinne med en påfallende kraftig markert hake, og ikke særlig morsom. Men hun var et hyggelig menneske, og vi skulle komme til å forbli venner.» GRMAT På tomannshånd indd :33

31 Hertuginnen av Windsor + Adolf Hitler tesgaden; derfra kjører de i en åpen Mercedes opp fjellet ved Obersalzberg til Hitlers Berghof. Mens de beundrer utsikten over De bayerske alpene fra den store salongen, dukker det opp en sekretær som drar av gårde med hertugen og leder ham til Føreren. Hertuginnen blir irritert over å bli holdt utenfor. Hun må ta til takke med Rudolf Hess, som forgjeves forsøker å bryte isen med småprat om musikk. Etter en time eller vel så det vender Hitler og hertugen tilbake, og alle sammen drikker te foran peisen. * «Jeg klarte ikke å ta øynene fra Hitler På nært hold ga han deg en fornemmelse av stor indre styrke,» minnes hertuginnen tretti år senere. «Hendene var lange og slanke, en musikers hender, og øynene hans var virkelig spesielle intense, ublunkende, magnetiske, brennende med den samme spesielle ilden jeg tidligere hadde sett i øynene til Kemal Atatürk. Jeg merket at øynene snudde seg i min retning. Men da jeg forsøkte å møte blikket, senket øyelokkene seg, og jeg satt der med en maske midt imot meg. Jeg trakk den slutning at Hitler ikke brydde seg om kvinner.» Men på ett tidspunkt kommer han med en minneverdig bemerkning. Hertuginnen har nettopp komplimentert ham med den strålende arkitekturen hun har sett de siste ti dagene. «Våre bygninger vil komme til å utgjøre mer storslagne ruiner enn grekernes,» svarer han nifst. På veien tilbake til München venter hertuginnen til de er alene før hun spør sin ektemann om han hadde en interessant samtale med Hitler. «Ja, veldig,» svarer han og blar gjennom sidene i et magasin. * Deborah Mitford, senere hertuginne av Devonshire, drikker også te med Hitler i Han er en venn av hennes søster Unity. «Han ligner ikke meget på bildene av seg, han har ikke et så stirrende blikk,» skriver hun i dagboken sin. Da hun er en tur innom badet hans, legger hun merke til at han har «noen børster der, med AH på». Gjennom sin søster Diana Mosley møter hertuginnen også hertuginnen av Windsor: «Jeg klarte ikke å like henne, hun virket så skjør, ansiktet var så knoklet, skarpt og sminket, kroppen så skremmende tynn at hun kunne knekke i to.» I sine memoarer bekjenner Sir Alec Douglas-Home at han fikk et annet inntrykk av Føreren. «Jeg la merke til at armene hans hang så langt ned, nesten til knærne. Det ga ham et merkelig dyrisk utseende.» GRMAT På tomannshånd indd :33