Hvordan ivareta seg selv som hjelper. Fagdag i Lindrende omsorg Høgskolen i Gjøvik

Transkript

1 Hvordan ivareta seg selv som hjelper Fagdag i Lindrende omsorg Høgskolen i Gjøvik

2 I møte med alvorlig syke, døende og mennesker i krise, skjer det noe alvorlig med oss

3 - Hva betyr det? Det betyr at når jeg et står ansikt til ansikt med den Andre, blir det kritisk i forhold til seg selv. Det vender det sig innover - ikke for å trekke seg unna for så å slå seg til ro med seg selv - men som en fremmed, som forfølges like til sitt hjem, anklaget for sin identitet for å sitere Emmanuel Lévinas ( ) - Hva betyr det? Peter Kemp. Lévinas s.

4 Hjelperens identitet -står på spill i møte med den Andre Familie Jeg Kollegaer Arb. giver Brukere av tjenesten min Venner Lokalmiljø Alenetid Hva vil jeg gjøre? Hvem vil jeg være?

5 Selvrefleksjonen gir oss ansvaret for hvorledes vi skaper den personen vi blir, for våre avgjørelser, handlinger og etiske valg. Anne-Lise Løvlie Schibbye: Livsbevissthet, 2007, s. 28

6 Sidan tilværet for mennesket vesentleg er eit spørsmål, så gjer mennesket seg til det det vert ved å svara på dette spørsmålet. Det definerer seg sjølv. Denne stadig framskridande prosessen, der mennesket definerer seg sjølv og omdefinerer seg sjølv, er soga. Mennesket er like mykje ein historisk idé som ei biologisk art. Hans Skjervheim ( ): Oppleving og eksistens i Mennesket, 2002 s. 43f.

7 Jeg må alltid svare for responsen som kommer fra den unike plassen jeg har i eksistensen. Mine svar begynner å følge et mønster; dialogen jeg har med eksistensen begynner å anta formen av en tekst, en slags bok Bakhtin forstår eksistensen som den slags bok vi kaller en roman, eller mer presist som mange romaner, for alle skriver vi vår egen slik tekst, en tekst som så blir kalt vårt liv. Michael Holquist (2005). Dialogism. Bakhtin and his World, s. 30 ( )

8 Språk er redskapet foreldre bruker til å organisere sine tanker om verden, og når de lærer barna sine å snakke, overfører de disse organiserende mønstrene: prosessen vi vanligvis omtaler som `å lære å snakke er i virkeligheten å lære å tenke. Michael Holquist (2005). Dialogism, s 80 (Min oversettelse)

9 Jeg er et menneske som har fått min identitet, blitt til et menneske med verdier og tanker ved å hatt kontakt med andre. Jeg er født dialogisk, født sosial, og fra første stund fått mitt jeg i samvær med andre. Jeg bærer en kulturarv - et språk - som representerer et fortolkningsfellesskap Jeg er de stemmene som har tatt bolig i meg.

10 I de fleste følelsesmessig ladede situasjoner, kan denne kampen få dyptgripende følger. Det kan ofte være en sammensatt blanding av stemmer ettersom en tillegger opplevelsen mening... En fintfølende forhandling mellom disse stemmene er sannsynlig mens jeg vurderer hva hver av dem sier opp imot hvordan jeg allerede forstår meg selv. Philip Lewin. The Ethical Self in the Play of Affect and Voice. (Min oversettelse)

11 Ingenting er kulturfritt Betydningen av enhver kjensgjerning, dom eller motsetning avhenger av det perspektiv eller referanserammen, som leverer begrepene til fortolkningen. Livet i kulturen er altså et samspill mellom de versjoner av verden, som individene danner sig under dens herskende institusjoner, og de versjoner av verden, som er produkter av deres individuelle historier. Jerome Bruner: Uddannelseskulturen, 2006, s.62 f (Min oversettelse)

12 Demensomsorgen f.eks. preges av tre ulike kulturer: En resignert somatiserende kultur En økonomisk-administrativ kultur En relasjonell (re)habiliterende kultur

13 Lite eller ingenting medisinen kan tilby Lindre/dempe enkelte symptomer, informere og støtte, men ikke innflytelse på sykdommen og sykdomsforløpet Demens gjort til et pleie og omsorgsanliggende, utdefinert fra medisin Pleie og omsorg tilnærmet ikke noe vi kan gjøre annet enn trøste, være empatiske og holde hender Personen overtatt av sykdommen og pleiepersonalet

14 Bygger på - er avhengig av - den somatiserende tilnærmingen. Plasserer demens-sykdomen i individuelle kropper og hjerner, skilt fra hverdag og praksis Skiller medisinfaget fra pleie og omsorg. Ikke noe vi kan gjøre utover berolige, trøste og yte nødvendig pleie. All aktivitet utover dette er underholdning, ekstra og kan ikke begrunnes helsefaglig, for eksempel musikkterapi, vask av rullestoler, aktiviteter Senker ambisjonene tilpasset virksomheten og dens økonomiske rammebetingelser

15 Personen med demens i sentrum, ikke den demente pasienten Personen som aktør i eget liv. Dvs. skaper posisjoner i aktiviteter og utvekslinger hvor personen med demens kan praktisere å være subjekt i sitt eget liv. Relativt symmetriske relasjoner Forstår at mange adferdsproblemer mer har sammenheng med kvaliteten på samspill og kommunikasjon mellom beboer, leiere og omgivelser enn med tilstander i hjernen og beboerens bevissthet Mye bredere sett av relasjoner og prosesser

16 Under press fra den økonomisk-administrative og den resignert somatiserende kulturen som finner hverandre i at ingen behandling finnes, og det ikke er noe å gjøre Må ta oppgjør med medisinske behandlingsformer på linje med kirurgiske disse to kulturene gjennom dokumentasjon, kompetanseutvikling og forskning. Derigjennom vise de relasjonelle tilnærmingene og miljøbehandlingene som medisinske behandlingsformer på linje med kirurgiske og farmakologiske. Forutsetter rom for faglighet og refleksjon så behandlingen ikke preges av individuelle strategier, men av felles forståelse, som er formulert og diskutert i og av teamet. Veiledning! Ingunn Moser, dekan v/ avd. for sykepleie og helsefag v/ Diakonhjemmet Høgskole. Omsorg 1/2008; 13-18

17 Naturvitenskaplig som konstruerer ulike områder av et vitenskaplig univers av naturlover, strukturer og programmer f.eks. medisin, fysikk, kjemi Juridisk univers skapt med lover og regler for vår adferd Økonomisk univers der Markedet og markedskreftene får nærmest religiøse undertoner Mytisk-poetisk og religiøst språk som åpner for en betydning hinsides den daglige materielle verdens betydninger og bokstavlige mening. Med dette språket tolker vi våre liv og tillegger det mening

18 Vi er fanget i en språklig gitt virkelighet. Et bilde holder oss fanget. Og vi slipper ikke ut av det, for det ligger i språket vårt som tilsynelatende gjentar det for oss ubønnhørlig. Vår forstand er forhekset ved hjelp av midlene i språket vårt, sier Wittgenstein. Ordene styrer vår måte å erfare verden på. Språket er virkelighetens grense. Wittgenstein: Filosofiske undersøkelser (1953), 115 og 109

19 Som et frihetens redskap utgjør språket en kraft det grekerne kalte - som muliggjør å betrakte velkjente ting og begivenheter som om de var ukjente og nye. For å klare dette trengs en lidenskaplig interesse og en så stor naivitet at en prøver å få andre i tale som er i lignende situasjoner, har tilsvarende anliggender eller strever med lignende problemer.

20 Konteksten er der først Vi vokser så å si inn i kulturens etablerte måter å tenke og handle på. Wittgenstein betrakter kulturfellesskapet som et definisjonsfellesskap og et handlingsfellesskap. Fagutvikling kan slik forstås som å lære å handle gjennom et språk som ikke er ens eget, men anvendes innen en sosial størrelse kalt fag. Et språk som utvikles i, og av, et fagmiljø et kulturfellesskap som jeg etter hvert blir en del av og behersker språket til.

21 Er en person med fag- og profesjonsspesifikk kunnskap og kompetanse, som har en rolle innen en organisasjon som gjennom arbeidsavtale og instruks nærmere har definert hvilke oppgaver som tilligger rolleinnehaveren å løse, og hvilke faglige og yrkesetiske standarder som forventes innfridd. I tillegg til kompetanse til å løse bestemte oppgaver, må profesjonsutøveren forstå sin egen rolle som del av et større system og utvikle sin yrkesidentitet i tråd med det, samt utvikle sin evne til å bruke kompetansen sin i samspill med andre yrkesgrupper for å løse de oppgavene organisasjonen som en helhet har. Siden identitet er noe som kontinuerlig skapes og vedlikeholdes i samhandling med andre, og utviklingen av profesjonsfaglig kunnskap og kompetanse pågår kontinuerlig, forutsetter profesjonalitet i dagens tverrfaglige og flerprofesjonelle organisasjoner at yrkesutøvere ikke bare er faglig trygge på hva de har å bidra med i det tverrfaglige fellesskapet, men de må også være i stand til å reflektere over sin egen utøvelse av rollen sin og over sin egen fungering i samhandling med andre.

22 - Den verden av vilkår som ikke har blitt valgt, og det handlingsrommet som er åpent for målsettinger, beregninger og beslutninger, er skilt fra hverandre og vil alltid forbli adskilte. - Selv om interaksjonen mellom rammevilkårene og handlingsrommet utgjør et problem, så er grensen som skiller dem fra hverandre uproblematisk objektiv og dermed ikke forhandlingsbar. Cf. Zygmunt Bauman: Det individualiserade samhället, 2002, s.16

23 Hvordan plasserer vi idealene våre når vi samtidig må forholde oss til en verden som ikke styres av disse idealene alene, for eksempel organisasjonen styrt av budsjetter eller preget av stillinger besatt av folk tilsynelatende mer opptatt av å sikre seg lønn og pensjon enn av faglighet?

24 I ethvert menneskes sinn er noen ideer adekvate, og andre forkrøplede og forvirrede., i samme grad sinnet har ikke-adekvate ideer, vil det nødvendigvis til tider lide. Av dette følger at sinnet er underlagt lidelser tilsvarende antallet ikke-adekvate ideer som det har, og at det handler i overensstemmelse med antall adekvate ideer som det har. Benedict De Spinoza (1675/2001). Ethics s 99 f ( Min oversettelse)

25 Får ikke orden på livet vårt før det settes inn i en fortelling. Vi gjør livene våre om til fortellinger, og fortellingene våre om livet, blir livet vårt. Vi snakker ting sant. Håpet ligger i at det er en god fortelling.

26 Hvad jeg i ensom besindelse når, er hvis det står alene ufuldbyrdet. Det, der ikke virkeliggjøres i kommunikation, er endu ikke; det, der ikke i sidste instans bygger på den, er uden fast grund. Sandheden begynder først, hvor to er sammen. Karl Jasper: Hvad er filosofi, 1965, s. 93 (Min oversettelse)

27 Vi må imidlertid ikke glemme at overgangen fra ikke-adekvate ideer, som vi har dannet oss om oss selv og ting, til adekvate ideer, synliggjør for oss muligheten til å være virkelig aktive. På denne måten kan handlekraften sies å øke ved at passiviteten knyttet til inadekvate ideer reduseres. Paul Ricoeur (1994) Oneself as Another, s. 316 (Min oversettelse)

28 Veiledningsgruppe med psyk.team Jeg så plutselig alle påminningene ved døren

29 Etter møtet med den andre er kunsten å ikke gjøre til mitt det som er den andres

30 Å erkjenne mine muligheters begrensning, er forutsetningen for at jeg hver dag kan være fornøyd. Da lider jeg ikke som resultat av å ha forledet andre, eller meg selv, til å tro at jeg burde/skulle/kunne gjort mer enn det mulige Da skuffer jeg verken meg selv eller andre!

31 I møte med hverandre kan vi ikke unngå å bli hverandres skjebne. Ut ifra dette springer den etiske fordring om at vi bestreber oss på å handle uselvisk ut fra hva den andre er best tjent med. Ivaretakelsen av en andens liv betyder aldrig at ændre det andet menneske eller at overtage dets ansvar. Varetagelsen af den andens liv bør ske på den måde, som den andre er bedst tjent med. Løgstrup: Den Etiske Fordring. 1995, s. 3 ( )

32 1)... at den enkelte ikke er ansvarlig for, hvordan det andet menneske reagerer på varetagelsen af dets liv. Thi det ville være ensbetydende med at fratage den andre hans eget ansvar for hans liv. 2)... at den enkelte ikke er ansvarlig for, om hans varetagelse av den andres liv nu også bliver til gavn og glæde for det andet menneske eller ej. Thi det beror på livets gang, som man siger, og det er den enkelte nu engang ikke herre over. Selvsagt tilsigter den enkelte noget med de handlinger, hvori hans vilje til varetagelse af det andet menneske tager sig skikkelse. Til handlingen hører et mål. Men om målet nås eller ej, beror på begivenhedsløb, som den enkelte ikke kan styre. 1) og 2) kan sammenfattes i, at den enkelte ikke er ansvarlig for udfaldetaf sin handling (jfr. Den barmhjertige samaritan) K.E. Løgstrup. Den etiske fordring. 1995, s

33 Hvert menneske utgjør en egen sfære. Dette kommer til uttrykk for eksempel når vi hører om folk som tar stor plass ; andre som ikke gjør mye av seg ; atter andre som du ikke legger merke til er der ; noen går i ett med tapeten ; mens andre fyller hele rommet ; mens andre igjen ikke er til å være i hus med osv. Når to mennesker opplever hverandre, oppstår noe mellom dem som strekker seg utover den enkeltes personlige sfære. Dette noe blir igjen etter møtet, og utgjør et overskudd, en avgjørende rest. Dette som blir til mellom dem, og som blir igjen etter dem, er den grunnleggende virkeligheten som Buber kaller the sphere of the between eller Das Zwischenmenschliche. Begge parters deltakelse er absolutt nødvendig for at denne sfæren skal kunne oppstå, og for at den skal kunne forbli en avgjørende virkelighet for dem.

34 Du kan oppleve meg som en som har vondt Men du kan aldri oppleve min smerte slik jeg opplever den Skulle du kunnet det, måtte du ha min kropp, min historie, mine erindringer. Det som til sammen utgjør min forståelseshorisont. Den livshistorien jeg bruker til å tolke det jeg opplever ut fra.

35 Til slutt ble min mor ikke annet enn smerte. Når menneskets livsrom reduseres slik til utelukkende kroppslighet, får det som konsekvens at de objektiverer seg selv og opphører derved å være et jeg som lar seg møte av et du. De har sluttet å leve lenge før de dør. Radikalt frakoplet seg og sin eksistens fra alle andres eksistens i verden.

36 Den menneskelige frihet til å være subjekt i eget liv, er ikke et foreliggende faktum. fordi fridomen ikkje er eit faktum, er han heller ikkje automatisk tilstades, han er berre mogleg, og fordi han berre er mogleg, kan han og vera fråverande eller somlast bort. Hans Skjervheim. Deltakar og Tilskodar i Essays, 1976, s.55

37 Kunsten er at en evner å forbli subjekt i eget liv. Ikke et offer for andres.

38 Takk for oppmerksomheten!