Vi skulle nok klart det, å gå nordpolen på tvers. Om vi så skulle gjort det barbeint.

Transkript

1 Hvordan går det meg deg i dag?, spurte mannen, som for øvrig var både blek og hvitkledd; ingen heldig kombinasjon der altså. Det er jeg ikke helt sikker på, svarte jeg. Nei vel, er det noe galt, fulgte han opp og rettet på skiltet sitt. Dr., leste jeg. Det var så typisk, å forkorte det til Dr., og ikke Dok., eller en hvilken som helst annen logisk sammensetning av bokstaver. I ren protest bestemte jeg meg for å kalle ham Droktor. Jeg undret meg over spørsmålet hans. Var det ikke derfor jeg var der, fordi de mente det var noe galt med meg? Naturligvis, svarte jeg omsider og skottet uforstående opp på denne Droktoren. Jaha, hva er galt?, fortsatte han. Han ga seg visst aldri. Alt og ingenting", svarte jeg uten å nøle, men samtidig ikke forhastet som om det var noe jeg hadde sagt uten å tenke meg om. Jeg hadde jo ikke tenkt på annet. Det var tenkt både over, igjennom og i stykker. Viktigst og tragisk av alt; det var sannheten. Uten overdrivelser eller underdrivelser, bare den nakne sannheten. Jeg sa det med en ærlighet rå nok til å skremme kattunger til døde. Og det var det han så ut som; en forfjamset kattunge. Jeg gransket det brune puse-skjegget hans. Det så mykt ut, som en tenårings. Man skulle aldri ha kunne gjettet at han var en dag over sytten, om man hadde konsentrert synet kun om skjegget og haken hans. Men så var det få som gjorde det. Kanskje var jeg den eneste i verden som først så på haken til folk da jeg møtte dem. Jeg lurte på om det var tilfeldig hva man først la merke til ved mennesker. Hva sa det egentlig om meg, at jeg bedømte folk etter spissheten på haken, etter skjeggveksten og mest avgjørende av alt, om de gikk med den hevet eller senket? Jeg tenkte på mormoren min, en svært underfundig gammel dame. Hun hadde ikke hatt hake og derfor hadde jeg aldri likt henne. Det skremte meg at jeg aldri ble klok på henne. Hun var en av de få menneskene jeg ikke klarte å lese. For hvordan kunne jeg forstå meg på et kvinnemenneske uten hake? Jeg ble raskt innhentet av virkeligheten da jeg så droktorens hake sakte synke inn i halsen hans. Dette viste seg å være en fremprovosert kroppslig aktivitet oppstått av det sjokkerende faktum at han satt der og lo av meg. Hvordan hadde dette skjedd? Jeg kunne da umulig ha gjort, eller sagt noe for å pirre hans sterile humoristiske sans, der jeg satt gravalvorlig og fortalte ham den knusende sannheten om mitt velbefinnende. Skulle han ikke sympatisere med meg kanskje? Var ikke det en del av jobben hans? Nei, her kunne jeg ikke bli. Jeg visste med en gang hva jeg måtte gjøre. Ja vel, om du ikke vil ta meg seriøst, tenkte jeg, men forble stum og fattet. Jeg reiste meg opp og skjøv samtidig stolen bak meg så det lagde gjenlyd i hele rehabiliteringssenteret, som forøvrig var for skammelig lite og sjuskete til å kunne kalles et senter. Et kontor derimot, det kunne man til nød kalle det om man var av den rause typen. Ettersom jeg aldri har, og heller aldri vil fornedre min individuelle smak og naturlige fordomsfulle holdning nok til å kunne kalles raus, valgte jeg å la vær å kalle det noe som helst. Det var dessuten for meg uviktig. Her skulle jeg aldri igjen sette mine ben. Med bestemte skritt forlot jeg droktor frekk og freidig og dette frastøtende bygningskomplekset, hvor han bedrev sin personkrenkende virksomhet han så uberettiget gav betegnelsen psykiatri. Jeg kikket meg kun tilbake i et kort sekund, først og fremst for å forsikre meg om at ikke den håpløse droktoren hadde labbet etter. Neida, han satt nok der, med halen mellom beina, som om det var en hund han var. Den kjøteren.

2 Jeg stilte meg bredbeint på parkeringsplassen og inhalerte essensen av seier. Det smakte friskt. Akk, hvor jeg beundret min egen handlekraftighet. Man kunne jo lure på hva en slik ressurssterk personlighet kunne ha å slite med, men så var det nettopp det som var problemet. Jeg var så lidelig klar over min egen anormale og over gjennomsnittlige gode fatteevne, at det gikk utover mine daglige rutiner. For øyeblikket var jeg arbeidsledig, eller hensiktsmessig uavhengig, som jeg selv kalte det. På den måten kunne jeg få utfoldet meg på mine titallige kompetanseområder på heltid. Før det hadde jeg vært fast ansatt ved byens forsikringsselskap. Det var ingen jobb for meg. Misforstå meg rett, jeg kan mestre alt om jeg bare legger litt innsats i det, men denne jobben var rett og slett uutholdelig lite utfordrende og krevende for et sjeldent geni som meg selv. Jeg ble gående å tegne forsikringer for gud og hver mann i denne fødebyen min som lot til å være utryddet for alt av intellektuelt sjeleliv, mens jeg innerst inne visste at jeg skulle vært president, eller et eller annet mektig overhode i et enevelde. Jeg hørte ikke hjemme der. Det var som om vi var fra to forskjellige verdener, eller i det minste fra hver våre poler på kloden. Jeg ble holdt tilbake av den hjernedøde lokalbefolkningen som av en eller annen uforståelig grunn var av den oppfatning at de var smartere enn meg. Jeg måtte le. Stakkars, enkle mennesker. Noe hadde de imidlertid forstått. En dag hørte jeg nemlig en av mine kolleger spørre sjefen hva som feilte meg. Hvor lamslående krenkende og fornærmende jeg enn fant denne kollegaens spørsmål, holdt jeg kjeft i vente på hva sjefen ville svare. Han er ikke helt som oss andre, hadde sjefen informert ham om. Der fikk han, hadde jeg tenkt og deretter strenet tilfreds ut fra mitt lille gjemmested bak dokumentmappehyllene. Noen hadde skjønt det; at jeg var noe ekstraordinært. Det var vel omtrent to uker etter dette, jeg hadde bestemt meg for å endelig utnytte mitt potensial og sa opp jobben for å livnære meg som kunstner. Ja, jeg hadde nemlig en gave også på det området. Jeg hadde begynt i det små, med oljemaling på små lerret. Jeg spesialiserte meg på å male isbjørner. Det var ikke bare den vakre, hvite pelsen og den sterke kroppen som fikk meg til å ville male akkurat dem, nei det var noe spesielt ved dem som inspirerte meg; hvordan de trosset kulda og levde et ubekymret og fryktløst liv i de åpne bre-landskapene. Der levde de året rundt, helt alene og uavhengige. Jeg kunne identifisere meg med dem. Etter å ha ransaket byens hobbybutikk for alt de hadde av lerret, i alle mulige størrelser, fikk jeg en lys idé om å male isbjørner i original størrelse. Jeg forflyttet dermed virksomheten min til et av byens nedlagte varehus. De store flatene i varehuset var helt ypperlige som lerret. Jeg malte i ukevis, fra morgen til kveld. Jeg var i en slags kreativ transe, jeg trengte verken mat eller søvn, jeg levde kun av og for fargene og figurene jeg selv skapte. Jeg malte isbjørn etter isbjørn, men fikk aldri til å skape den korrekte hvitfargen en isbjørnpels hadde. En morgen våknet jeg midt oppi en av mine egne malerier. Jeg resonerte meg senere frem til at jeg måtte ha kollapset av utmattelse midt under en kunstnerisk seanse, jeg kunne nemlig ikke huske å ha tillatt meg selv en blund. Nåvel, det spilte ingen rolle, for som alt annet ved meg, hadde også dette ført til et oppsiktsvekkende og unikt produkt. Der jeg hadde tilbrakt natten, hadde det oppstått et fantastisk fargespill. Endelig hadde jeg klart å gi isbjørnen den rette hvit fargen. Ikke for gul, ikke for blå, men isbjørnhvit. Jeg måtte

3 sette meg ned. Noen ganger ble jeg rett og slett for mye for meg selv. Hva var det med meg som gjorde at absolutt alt jeg tok meg til viste seg å bli en suksess? Jeg måtte være det største verden hadde sett siden Jean-Baptiste Chardin, Siden Pablo Picasso, ja siden Gud den allmektige! Jeg ble med ett overveldet over hva som nettopp hadde åpenbart seg for meg og jeg satte i å gråte. Det var umulig å stoppe, tårene presset seg opp i ukontrollerte hulk. Med ett fikk jeg en ny åpenbaring. Hvorfor skulle jeg dele kunsten min med resten av verden? Hvorfor skulle jeg gi verden den gaven, når jeg hatet nittini prosent av menneskene i den så inderlig mye? Jeg bestemte meg i det øyeblikket for å destruere maleriene mine. Aldri skulle jeg gi menneskeheten gleden av å se dette. De neste døgnene brukte jeg på mitt nye prosjekt. Jeg må ha sovnet igjen på et eller annet tidspunkt mellom det tredje og det fjerne døgnet, for igjen våknet jeg uten noe minne om å ha gått til sengs. Denne gangen var det en helt annen følelse som dukket opp i meg. En slags uforklarlig meningsløshet. Den var ikke ukjent, nei jeg hadde vært borte i den mange ganger før og den hadde nesten utslettet meg ved flere anledninger. Jeg følte meg like fortapt hver gang det hendte. Det var som om jeg hadde blitt snurret rundt og rundt i en time, for så ha blitt satt av midt på en bre uten å ane hvor jeg befant meg i verden. Jeg kunne være på Nordpolen, eller jeg kunne være på Sørpolen, for alt jeg visste kunne jeg befinne meg på Jostedalsbreen. Dessutten er det alltid umulig å skille mellom natt og dag disse stedene, alle døgnets tider er identiske. Det eneste som betød noe i disse periodene var at jeg var etterlatt alene, uten noen anelse om hvilken retning jeg skulle begynne å vandre for å komme meg på trygg jord igjen. Ofte skled jeg bare ned i en tilfeldig bresprekk og gjemte meg der i håp om at noen skulle komme å fire meg opp. Det kom aldri noen. Jeg hadde alltid måttet karre meg opp selv. Det var ren og skjær flaks at jeg aldri hadde kjørt meg skikkelig fast, eller hoppet ned i en bunnløs sprekk og ikke kommet meg opp igjen. Det kom også like uventet hver gang. Ofte kom det etter en svært kreativ og hektisk periode og det kunne vare i ukevis, gjerne månedsvis. Med ett var all selvtilliten og tiltroen jeg tidligere hadde hatt til meg selv forsvunnet. Jeg var verdiløs, akkurat som kunsten min. Jeg ble liggende der, midt på det kalde gulvet i varehuset. Ikke før da hadde jeg lagt merke til hvor høyt det var under taket. Jeg hadde heller ikke lagt merke til hvor grå og uinspirerende hele bygningen var. Jeg ville gråte, men det var for anstrengende. Jeg var uansett dehydrert, så jeg ville ikke ha noen særlig store mengder med tårer å rutte med. Jeg lå langstrakt på betonggulvet, ja, jeg vet ikke hvor lenge, mens jeg hørte noen merkelige lyder i bakgrunnen. Var det barn? Lette skritt, først nysgjerrige, så skremte. Så ble de borte igjen. Jeg ble liggende, urørlig. Hva skulle jeg bevege meg for? Jeg måtte ha sovnet igjen, for da jeg våknet neste gang, befant jeg meg i et rom som luktet mistenksomt av ingen verdens ting. Det var nå godt og vel to måneder siden jeg hadde våknet opp i dette usmaklige rommet. Den gyselige gul fargen var det som hadde plaget meg mest. Den minte meg om nedurinert snø. Jeg skal innrømme at jeg var litt.. sliten. Det var faktisk litt godt å være der i begynnelsen. Om jeg skulle være helt ærlig kunne jeg ikke huske mye fra de første ukene. De hadde på en eller annen måte fløtet inn i hverandre, på samme måte som maleriene mine.

4 Nå var jeg derimot ved mine fulle fem, jeg var i fyr og flamme, jeg var ustoppelig! Jeg måtte stampe i bakken av opphisselse. Jeg tenkte på alt jeg skulle gjøre. Jeg måtte rope det ut, for at det ikke skulle bli helt fullt oppi hodet mitt; jeg skal skrive en bok, jeg skal dra til Frankrike, jeg skal klatre opp Mount Everest!". Nå som jeg først var på gli kom jeg på noe en av beboerne på rehabiliteringssenteret hadde fortalt meg. Hun tilhørte den ene prosenten av befolkningen jeg ikke avskydde. Hun stilte ingen spørsmål da jeg fortalte om mine fremtidsplaner, og hun var sta og egen, - egenskaper jeg satt høyt. Gang på gang hadde hun forsøkt å flykte fra dette livet vi begge var malplassert i. Jeg klandret henne ikke, nei tvert imot, jeg beundret henne for hennes pågangsmot. Til tross for utallige innleggelser hadde hun aldri gitt opp håpet. Hun hadde også alltid haken hevet, som meg selv. For noen uker siden hadde hun fortalt meg at hun hadde krysset sørpolen på tvers og når hun kom seg på beina igjen skulle hun krysse nordpolen. Kanskje var hun på vei allerede, hun hadde nemlig pakket sammen sekken sin tidligere på dagen og reist av gårde. Jeg ønsket henne i mitt stille sinn til lykke på reisen. Så slo det meg i ansiktet som en kald snøball. Hvorfor hadde ikke jeg tenkt på det før! Jeg skal bli polfarer!, erklærte jeg skrikende utover parkeringsplassen, mens jeg lo over alle mulighetene som med ett hadde åpnet seg for meg. Det var jo åpenbart, jeg var vant med å håndtere isfronter, ikke minst var jeg på god fot med isbjørnene. Ja, dette skulle gå strålende! Jeg så for meg hvordan jeg hånlo inn i kameraet på norsk rikskringkastings sendinger etter å ha gått nordpolen på tvers. Til alle dere som ikke trodde på meg, og ja, jeg sikter spesielt til deg Droktor; in your face!. Jeg lo med all den kraft stemmen min rommet, høyt og lenge og lot tankene spinne, fort og lenge, til jeg ble svimmel og holdt på å falle bakover. Plutselig kjente jeg noen ta tak i meg. De var to, og de kom fra hver sin side. Før jeg visste ordet av det hadde de brukt et av sine lenge innøvde grep på meg, slik at jeg ikke kunne rikke meg av flekken. Jeg, jeg, jeg er ustoppelig, hvisket jeg prøvende. Nei, det er du ikke, og godt er det, irettesatte en rolig stemme meg. Det var droktoren som nå hadde kommet ut, hvitskjegget og latterlig ikledd i en gigantisk pelskåpe. Jeg lurte på om det var isbjørnskinn, men etter få sekunder skled tankene mine over til noe mer kuriøst, nemlig droktorens lynraske farging av hårveksten. Han hadde jo nettopp hatt brunt skjegg. Hadde han virkelig rukket å la skjegget gjennomgå en skikkelig glansvask siden jeg så ham for få minutter siden? I det samme jeg hadde tenkt ferdig den tanken og humret litt av det morsomme bildet jeg hadde sett for meg, oppdaget jeg at det var vinter. Det forklarte det hvite skjegget; det var rim. Jeg kikket ned i bakken, noe skuffet over den simple forklaringen på fenomenet. Jeg la merke til at jeg sto i en snøfonn. Tærne mine var blå, noe som hadde sin naturlige forklaring i at jeg sto der barbeint, men jeg frøs ikke. Jeg kikket meg fra høyre og så til venstre, på de røde hakene til mennene som holdt meg. Dette skulle jeg fikse. Med en ninja-bevegelse jeg hadde rappet fra Kill Bill forsøkte jeg desperat å sno meg unna, til ingen nytte. Det overrasket meg at jeg ikke hadde kommet meg løs, ja, jeg var saktens sjokkert. I et siste tappert forsøk, samlet jeg alle mine krefter og aktiverte alle mine lemmer i en febrilsk sprelleaksjon.

5 Til min store fortvilelse hendte ingenting større enn at jeg dannet enn slags fontene av snø og slam idet jeg sparket fra meg. Det var i grunn ganske fascinerende. Min fascinasjon gikk like etter over i skrekk, for så å gå over i fascinasjon igjen. Jeg hadde fått øye på et norsk flagg som var plantet i snøen bare noen centimeter ifra meg, og under all snøen kom min ene, kjære befolkningsprosent til syne. Hun hadde klart det. Endelig slapp de rød-hakede grepet, og droktorens hake sank inn i halsen hans, på samme måte som når han lo. Jeg lurte på om det fantes noen annen i verden som frastøtet meg mer enn droktoren. Neppe. Jeg kastet opp foran en bildør noen meter bortenfor. Det kan ha vært droktorens bil. Deretter tok jeg en håndfull snø for å skylle vekk den verste spysmaken og kikket bort på min sjelevenn. Jeg måtte smile; vi kunne få til alt. Vi skulle nok klart det, å gå nordpolen på tvers. Om vi så skulle gjort det barbeint.