OSLO TINGRETT DOM. Avsagt: TVI-OTIR/03. Dommer: Tingrettsdommer Hilde Foyn Bruun. Registrering av varemerke. Kravet om særpreg.

Transkript

1 OSLO TINGRETT DOM Avsagt: Saksnr.: TVI-OTIR/03 Dommer: Tingrettsdommer Hilde Foyn Bruun Saken gjelder: Registrering av varemerke. Kravet om særpreg. Tretorn Aktiebolag Advokat Jaime Moreno Espantaleón mot Staten v/klagenemnda for industrielle rettigheter Advokat Pål Erik Wennerås Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 DOM Saken gjelder gyldigheten av vedtak om å nekte registrering av varemerke. Spørsmålet er om merket har særpreg, jf varemerkeloven Framstilling av saken. Saksøker, Tretorn Aktiebolag, (heretter kalt Tretorn), er innehaver av internasjonal varemerkeregistrering nr for et bueformet figurmerke, som ser slik ut: Int. reg. nr ( ) Det internasjonale merket ble registrert den 28. november Den etterfølgende utpekningen av Norge av 21. mai 2008, omfatter følgende varer: Klasse 18: Klasse 25: Klasse 28: Leather and imitations of leather, and goods made of these materials and not included in other classes; animal skins, hides; trunks and travelling bags; umbrellas, parasols and walking sticks; whips, harness and saddlery. Clothing, footwear, including sports and leisure wear shoes, headgear. Games and playthings; gymnastic and sporting articles not included in other classes. Internasjonal registrering nr er basert på en EU-registrering, CTM , fra 30. april Det vil si at varemerket har vern og beskyttelse i alle EU-land. Den internasjonale registrering nr har blitt godkjent i andre land som er utpekt, Australia, Kina, Janpan, Sveits, Korea, Singapore, Russland og Tyrkia og Ukraina. Merket er godkjent i USA for varer i klasse 18 og 25. Det samme merket er også registrert nasjonalt for blant annet klær og sko i Sverige og Danmark, samt Benelux, Canada, Hong Kong, Sør Afrika, USA, Frankrike, Sveits, Sør- Korea, Japan, Filippinene, Libanon, Singapore og Argentina TVI-OTIR/03

3 Tretorn er innehaver av to registreringer i Norge av samme merke: Registrering nr Int. reg. nr Registrering nr er en nasjonal registrering som ble registrert i Patentstyret 8. august Registreringen gjelder klasse 25; støvler, sko og tøfler. Internasjonal registrering nr er registrert 15. februar Registreringen gjelder for en rekke varer i klassene 3, 9 og 14, blant annet kosmetikk, solbriller, beskyttelses sko, smykker og klokker. Norge er utpekt, og registeringen ble besluttet gjeldende i Norge 27. november Utpekingen av Norge av Int. reg. nr , innebærer en søknad om registrering av varemerket i Norge, jf varemerkeloven 70 første og annet ledd. Patentstyrets første avdeling behandlet søknaden og fattet vedtak 7. mars 2011 med slik slutning: Den internasjonale registreringen nektes vern i Norge for varene "goods made of [leather and imitations of leather] and not included in other classes" og "trunks and travelling bags" i klasse 18 og for alle varene i klassene 25 og 28. Den internasjonale registreringen gis vern i Norge for varene "Leather and imitations of leather; animal skins, hides; umbrellas, parasols and walking sticks; whips, harness and saddlery" i klasse 18. Første avdeling fant at gjennomsnittsforbrukeren ikke vil oppfatte merket "som et særskilt kjennetegn for de aktuelle varene". Første avdeling fant imidlertid at merket hadde særpreg for noen av varetypene i søknaden, se slutningen ovenfor i annet avsnitt. Første avdeling la til grunn at distinktivitetsnormen er skjerpet i løpet av tiden som er gått siden registrering nr i Tretorn påklaget vedtaket fra Første avdeling til (den gang) Patentstyret Annen avdeling, som fattet avgjørelse 21. mars 2013 hvor vedtaket til Første avdeling ble stadfestet TVI-OTIR/03

4 Annen avdeling uttalte blant annet: "- - - De varer i klasse 18, 25 og 28 som Første avdeling har nektet å gi den internasjonale registreringen vern for henvender seg til alminnelige forbrukere, og det må påregnes et vekslende oppmerksomhetsnivå. Den relevante omsetningskretsen er stor og uensartet, og man kan ikke regne med at den har særlig gode forutsetninger for å oppfatte det registrerte merket som et særlig kjennetegn for noens varer. Varemerket er et figurmerke som består av en skråstilt bueform. I registrering nummer er buen vist anbrakt på siden av en sko. For de vareslag som Første avdeling har nektet vern for må det tas i betraktning at det finnes et mangfold av figurutforminger brukt som dekor eller forsterkninger på denne typen varer. Dette får betydning for gjennomsnittsforbrukerens forutsetninger, og det må etter Annen avdelings oppfatning legges til grunn at med det mangfold av mønstre av denne typen som finnes i markedet, vil gjennomsnittsforbrukeren ikke så lett klare å gjenkalle et bestemt slikt mønster i erindringen, og knytte dette mønsteret til én næringsdrivende. Det gjør seg også gjeldende et visst friholdelsesbehov idet en lav terskel for registrering av denne typen designelementer kan føre til at det for nye produsenter etter hvert blir vanskelig å finne egnede designelementer som ikke er belagt med varemerkerettigheter. Annen avdeling er enig med Første avdeling i at det mønster som registreringen i nærværende sak gjelder verken er uvanlig eller iøynefallende. Det må legges til grunn at den skråstilte buen av gjennomsnittsforbrukeren vil bli oppfattet som en rent dekorativ applikasjon, eventuelt som et funksjonelt element. Det må følgelig legges til grunn at merket mangler særpreg og derfor ikke kan registreres for de varene i klasse 18, 25 og 28 som Første avdeling har nektet vern for, jf. varemerkeloven 14 første ledd annet punktum. Det skal tilføyes at også nokså ordinære designelementer etter omstendighetene vil kunne registreres på grunnlag av innarbeidelse, jf. varemerkeloven 14 tredje ledd, slik f.eks. de velkjente Adidas-stripene og Nike-buen, som registreringshaveren har vist til, er eksempel på. I nærværende sak er imidlertid Annen avdeling enig i Første avdelings vurdering for så vidt gjelder vurderingen etter varemerkeloven 14 tredje ledd opp mot den innleverte dokumentasjon for bruk av merket. Annen avdeling er oppmerksom på at merket er registrert i EU og i en rekke andre jurisdiksjoner, noe som kan tyde på anvendelse av en noe lempeligere distinktivitetsnorm enn den nærværende avgjørelse bygger på. Annen avdeling har imidlertid ikke funnet å kunne tillegge dette avgjørende vekt. Annen avdeling viser til at den distinktivitetsnorm nærværende avgjørelse bygger på er godt i samsvar med Annen avdelings praksis, jf. PS Når det gjelder de enkeltregistreringer det er vist til i klagen bemerkes at det kun er det registreringssøkte merkets særpreg som foreligger til Annen avdelings vurdering i herværende sak. Annen avdeling er enig med Første avdeling i at registrering nummer fra 1985 ikke kan anses TVI-OTIR/03

5 som representativ for dagens praktisering av distinktivitetsnormen " Patentstyret Annen avdeling er med virkning fra 1. april 2013 erstattet av Klagenemnda for industrielle rettigheter, (Klagenemnda), jf LOV Stevning fra Tretorn innkom tingretten 22. mai 2013 med krav om at vedtaket fra Annen avdeling er ugyldig. Staten v/klagenemnda innga tilsvar med påstand om at staten frifinnes. Hovedforhandling ble holdt 25. februar Det vises til rettsboken. 2. Saksøkerens påstandsgrunnlag og påstand. Saksøker, Tretorn, har i korthet anført: - Annen avdelings vedtak om å nekte registrering av varemerket i Norge er ugyldig. Annen avdeling har feilaktig lagt til grunn at merket mangler særpreg. - Det er et minimum av særpreg som kreves. Figuren trenger ikke å være uvanlig, original eller fantasifull. Det er nok at kjennetegnet av forbrukerne oppfattes som ett av produsentens identifikasjonsmerker. - Patentstyrets avgjørelse skaper usikkerhet om hvilken terskel eller grad av særpreg som skal legges til grunn som registreringsvilkår, og hvilket oppmerksomhetsnivå som tilskrives den konkrete omsetningskretsen i saken. Et moment er at kjennetegnet er registrert for blant annet lær og lærimitasjoner samt paraplyer og parasoller uten at særpregsspørsmålet stiller seg annerledes for slike varer enn for klær og sko. - Varemerket er enkelt å huske. Annen avdeling har feilaktig lagt til grunn at det vil bli oppfattet som en dekorasjon. Varemerket mangler det estetiske tilsnittet. Merket vil bli oppfattet som et varemerke. Merket har evne til å skille saksøkers sko og klær fra andres og det utgjør ikke annet enn et varemerke. Det utpeker kommersiell opprinnelse, fanger forbrukernes blikk, og er det eneste synlige elementet som vil erindres ved en senere anledning når forbrukerne skal gjenta kjøpet. Den økende omsetningen til saksøker dokumenterer det. - Omsetningskretsen for de aktuelle varene har ikke et vekslende oppmerksomhetsnivå. Tvert i mot, omsetningskretsen utviser mer forsiktighet enn i ordinære kjøpssituasjoner. Forbrukerne kjøper klær, sko og hodeplagg sjeldnere enn dagligdagse produkter TVI-OTIR/03

6 - Annen avdeling har lagt feilaktig lagt til grunn at det finnes et mangfold av mønstre innenfor den relevante varegruppen. - Varemerker som ligner hverandre forsterker hverandre som synlige identitetsmerker. - Merket tjener ikke som dekor og har heller ingen teknisk funksjon. Tretorn Aktiebolag har ikke valgt figuren fordi den skal være pen, men fordi den er deres merke. Figuren har heller ikke noen teknisk virkning, og er heller ikke funksjonelt nødvendig for at varene skal kunne brukes. - Annen avdeling har lagt til grunn en strengere særpregsnorm enn det som følger av gjeldende rett. Det vises til relevant rettspraksis knyttet til det samme merket, særlig praksis i Sverige og Danmark. - Konsekvensen av avgjørelsen til Annen avdeling er at Tretorns registrering nr , plasseringsmerke på fritidssko, er ugyldig. - Subsidiært anføres at merket har opparbeidet særpreg gjennom bruk, jf varemerkeloven 14 tredje ledd annet punktum. Når det gjelder bruk forut for søknaden, vises til at det er solgt over par sko for ca. 2 millioner korner. Det har vært salg i andre land i Europa, Asia og USA. Det vises til reklame i motemagasiner og i Tretorns kataloger distribuert gjennom kles- og sportsbutikker. Tretorn har brukt SEK i Norge i perioden Kravet til særpreg som er opparbeidet ved bruk var også oppfylt da saken ble behandlet Patentstyret. Saksøkerens påstand: Prinsipalt: Patentstyrets Annen avdelings avgjørelse nr av 21. mars 2013 kjennes ugyldig og oppheves når det gjelder den del av vedtaket som nekter den internasjonale registreringen vern i Norge. Subsidiært: Patentstyrets Annen avdelings avgjørelse nr av 21. mars 2013 kjennes ugyldig og oppheves delvis når det gjelder den del av vedtaket som nekter den internasjonale registreringen vern i Norge. I begge tilfelle: Tretorn Aktiebolag tilkjennes saksomkostninger TVI-OTIR/03

7 3. Saksøktes påstandsgrunnlag og påstand. Staten v/klagenemnda for industrielle rettigheter har i korthet anført: - Annen avdeling har korrekt lagt til grunn at merket ikke tilfredsstiller kravene til særpreg. Avgjørelsen er basert på korrekt rettsanvendelse. - EU-domstolens praksis må tillegges betydelig rettskildemessig vekt. I nyere rettspraksis fra Førsteinstansretten i EU og EU-domstolen er det stilt kvalifiserte vilkår når det gjelder kravet til særpreg for varer i klasse 18 og 25. Det vises til avgjørelse fra førsteinstansretten for EU av 29. september 2009, T-139/08, "Half- Smiley", hvor det foretas flere viktige presiseringer. Det vises videre til førsteinstansrettens dom av 28. september 2010 i sak T-388/09, "Rosenruist", og til EU-domstolens kjennelse 26. april 2012 i sak C-377/11 P, "Deichmann", som må tolkes i lys av klagevedtaket i OHIM og dommen i førsteinstansretten. - Nasjonale registreringer har mindre rettskildemessig vekt. Det er ingen mangel ved vedtaket at Annen avdeling ikke har vurdert registrering i andre EU-stater. Slike registreringer er ikke avgjørende for registrering i Norge. Noe av den dokumentasjon som saksøker har vist til, er dessuten av eldre dato, før nyere rettspraksis fra EU. Det fremgår heller ikke hva som er grunnlaget for disse registeringene, om de skyldes bruk eller iboende særpreg. - Registreringer av lignende merker i andre land er dessuten basert på søknader som er langt snevrere enn i denne saken. De gjelder bare sko, og noen ganger særskilte sko, og alle gjelder plasseringsmerker. Disse begrensningene gjør at det blir en lavere terskel for kjennetegnsfunksjonen. - Annen avdeling har korrekt lagt til grunn at gjennomsnittsbrukerens oppmerksomhet varierer, og at oppmerksomheten ikke er spesielt høy for varene i klasse 18 og Særpreget må vurderes i lys av at søknaden gjelder alle varetyper innen klasse 18, 25 og 28, bortsett fra juletrepynt i klasse 28. Søknaden er ikke begrenset til luksusprodukter eller på andre måter. - Annen avdeling har korrekt lagt til grunn at merket verken er uvanlig eller iøyenfallende, og at gjennomsnittsbrukeren vil oppfatte merket som en rent dekorativ applikasjon, eventuelt som et funksjonelt element. Spørsmålet er hvordan merket oppfattes av omsetningskretsen og ikke hva som rent faktisk er formålet med merket TVI-OTIR/03

8 - Det vises til rettspraksis fra EU og OHIM hvor det gjentatte ganger er lagt til grunn at tilsvarende merker kan oppfattes som dekor eller forsterkning. - Når det spesielt gjelder sports- og fritidssko har Annen avdeling korrekt lagt til at det er et mangfold av merker. Dette gjør det vanskeligere for gjennomsnittsbrukeren å gjenkjenne merket. - Selv om mangfoldet har medført at gjennomsnittsbrukeren er trent til å oppfatte merkene på sports- og fritidssko som varemerker, er det uansett ikke avgjørende fordi søknaden omfatter sko generelt, jf EU-domstolens kjennelse i "Deichmann", premiss Annen avdeling har korrekt lagt en viss vekt på friholdelsesbehovet, som også er relevant for figurmerker, selv om friholdelsesbehovet kan få større betydning når det gjelder beskrivende merker. - Annen avdeling har korrekt lagt til grunn at merket ikke har utviklet særpreg gjennom bruk. - Det er saksøker som har bevisbyrden for at merket har oppnådd særpreg gjennom bruk. Det er ikke tilstrekkelig dokumentert at merket er innarbeidet på en slik måte at det kan tillates registrert etter en helhetsvurdering i medhold av varemerkeloven 14 tredje ledd annet punktum. - Bruken i seg selv er ikke avgjørende, men virkningen i den relevante omsetningskretsen. Vurderingen skal skje for alle varer som det søkes registrering for. Dokumentasjon for bruk og virkninger av denne må knyttes til Norge, og da slik at den må gjelde hele landet. - Anførselen om utvikling av særpreg gjennom bruk svekkes ytterligere idet saksøker har brukt andre merker for de samme varetyper som er omfattet av søknaden. - Det er bare bruk som ble påberopt overfor Annen avdeling som kan tas i betraktning ved rettens overprøving. Det vises til at retten skal vurdere gyldigheten på grunnlag av det faktum som forelå på vedtakstidspunktet. - Saksøkers subsidiære påstand må avvises. Det er for sent å fremsette ny subsidiær påstand i hovedforhandlingen. Selv om den subsidiære påstanden ligger innenfor rammen av saksøkers prinsipale påstand, har ikke retten kompetanse til å avsi dom i tråd med saksøkers subsidiære påstand. Retten skal ta stilling til vedtakets gyldighet på samme som grunnlag som Annen avdeling. Det vil si at vilkårene for TVI-OTIR/03

9 registrering skal vurderes for alle varer som er omfattet av søknaden. Det er for sent å begrense søknaden når saken står for retten. Saksøktes påstand: 1. Staten v/klagenemnda for industrielle rettigheter frifinnes. 2. Staten v/klagenemnda for industrielle rettigheter tilkjennes sakskostnader. 4. Rettens vurdering Rettslige utgangspunkter. Rettskildene. Spørsmålet er om merket mangler særpreg for de varer som omfattes av Annen avdelings avgjørelse om å nekte den internasjonale registreringen vern i Norge. Dette er et rettsanvendelsesspørsmål som retten kan prøve fullt ut. Det foreligger ikke samme grunn for domstolene til å vise tilbakeholdenhet ved prøvingen, slik som ved Patentstyrets avgjørelse av patentsaker, jf Rt Varemerkeloven skal tolkes i samsvar med EU-retten. Varemerkeloven gjennomfører Norges forpliktelser etter direktiv 2008/95 "om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om varemerker", (kodifisert versjon), som viderefører det tidligere direktivet 89/104 uten materielle endringer. Direktivet ble vedtatt innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 146/2009 av 4. desember Varemerkeloven av tilsvarer direktiv 2008/95 artikkel 3.1 (b), som igjen er basert på forordning 207/2009 artikkel 7.1. Direktiv 2008/95 artikkel 3.1 (b) viderefører det tidligere direktiv 89/104/EF artikkel 3.1 (a) uten endringer. Etter EØS-avtalens artikkel 6, jf artikkel 2 a, skal de bestemmelsene i avtalen og vedleggene til den som er materielt identiske med bestemmelser i EU-retten, tolkes i samsvar med de avgjørelser av EU-domstolen som var truffet på det tidspunkt da avtalen ble undertegnet, det vil si 2. mai Praksis fra EU-domstolen yngre enn 2. mai 1992 er ikke formelt bindende for Norge etter EØS-avtalens artikkel 6, man skal likevel tillegges stor vekt ved tolkningen av norsk på direktivregulert område, jf jf Rt (GOD MORGON). Bestemmelsen i artikkel 6 skal i følge EØS-loven nr 109/ gjelde som norsk lov. Når man står overfor et rettsspørsmål som er regulert i Varmerkedirektivet, vil direktivteksten være utgangspunktet for tolkningen. Det er ikke direktivteksten, men praktiseringen av den som er avgjørende for realiseringen av de grunnleggende målsettinger som ligger til bak EØS-avtalen; like konkurransevilkår, frie varebevegelser TVI-OTIR/03

10 osv. Det vises for øvrig til Birger Stuevold Lassen og Are Stenvik, "Kjennetegnsrett", 3. utgave, 2010, hvor det står: " De lavere konvensjonsorganers praksis må benyttes med langt større varsomhet enn EU-domstolens avgjørelser. På den ene siden kan man si at avgjørelsene fra OHIM, og Retten ikke bør tillegges noen særlig vekt, så lenge det rettssyn som de bygger på, ikke er bekreftet av EU-domstolen. EU-domstolen kan nemlig meget vel velge en annen kurs (se f.eks. EU-domstolens avgjørelser i sak C-383/99 P, BABY-DRY, Sml s. I-6251 og sak C-299/99 PHILIPS, Sml s. I-5475). På den annen siden kan man si at der avklarende praksis fra EU-domstolen mangler, utgjør de lavere konvensjonsorganers avgjørelser det beste grunnlaget for en enhetlig praksis innenfor Fellesskapet la gå at det senere kan bli nødvendig å korrigere kursen, om EU-domstolen skulle slå inn på en annen linje. Dette taler for å legge en viss vekt på etablert praksis fra OHIM og Retten, jfr. Rt.2002 s. 391, [- - - ] GOD MORGON. Det kan imidlertid settes spørsmålstegn ved om det er grunn til å gå så langt som Høyesterett gjorde i Rt.2006 s. 1473, [- - - ] livbøye, hvor en tolkning som var fastslått i Rt.1988 s BUD, ble fraveket under henvisning til praksis fra OHIM " [Lassen, 2010, side 32.] Varemerkeloven av 14 tilsvarer varemerkeloven av Varemerkeloven 14 viderefører rettstilstanden fra 13 i 1961-loven. Søknadsdatoen i denne saken er 21. mai Varemerkeloven nr 8/2010 trådte i kraft 1. juli 2010 og får anvendelse her. Det vises til overgangsbestemmelsene. Kravet til særpreg er regulert i varemerkeloven 14 hvor det står: 14.Alminnelige registreringsvilkår Et varemerke som skal registreres må bestå av et tegn som kan beskyttes etter 2 og som kan gjengis grafisk. Det må ha særpreg som kjennetegn for slike varer eller tjenester som det gjelder. Et varemerke kan ikke registreres hvis det utelukkende, eller bare med uvesentlige endringer eller tillegg, består av tegn eller angivelser som: a) angir varens eller tjenestens art, beskaffenhet, mengde, formål, verdi eller geografiske opprinnelse, tiden for fremstillingen av varen eller prestasjonen av tjenesten, eller andre egenskaper ved varen eller tjenesten, eller b) i alminnelig språkbruk eller etter lojal og etablert forretningsskikk utgjør sedvanlige betegnelser for varen eller tjenesten. Vilkårene i første og annet ledd må være oppfylt både på søknadsdagen og registreringsdagen. Ved vurderingen etter første ledd annet punktum og annet ledd skal det tas hensyn til alle omstendigheter som forelå på søknadsdagen, og særlig til virkninger av bruk av varemerket før dette tidspunktet. Særpreget må knytte seg til bruk av merket som kjennetegn for varer som stammer fra innehaver av merket. Dette følger også av det alminnelige kravet til varemerker i 2 hvor TVI-OTIR/03

11 det står at "et varemerke kan bestå av alle slags tegn som er egnet til å skille en virksomhets varer eller tjenester fra andres, ". [Rettens kursiv.] I 14 presiseres det at kravet til særpreg må knytte seg til de varer og tjenester som søknaden gjelder. Kravene til særpreg må vurderes i lys av varemerkelovens hovedformål som er å markere produktenes kommersielle opprinnelse. Det vises til lovforarbeidene hvor det står: Det tredje vilkåret første ledd stiller opp, er at varemerket som må ha særpreg som kjennetegn for slike varer eller tjenester som det gjelder, jf. annet punktum. Denne bestemmelsen gjennomfører varemerkedirektivet artikkel 3 nr. 1 bokstav b og erstatter varemerkeloven 13 første ledd første punktum. Merket må være egnet til å skille de konkrete varer eller tjenester søknaden gjelder fra varer eller tjenester som stammer fra andre. Dette må vurderes ut fra hvordan den relevante omsetningskretsen her i riket ville oppfatte merket. For alminnelige forbruksvarer vil den relevante målestokken være gjennomsnittsforbrukeren, som etter EF-domstolens praksis skal anses for å være alminnelig opplyst, rimelig oppmerksom og velunderrettet. Det er helhetsinntrykket merket gir, som skal vurderes, jf. for eksempel EF-domstolens avgjørelser i sak C 329/02 P SAT september 2004 og sak C 37/03 P Bio ID 15. september 2005, jf. også sak C 273/05 P Celltech 19. april Merket kan som helhet ha tilstrekkelig særpreg selv om dets enkeltdeler isolert sett ikke oppfyller dette kravet. Vurderingen av særpreg vil kunne gli over i vurderingen av de to registreringshindrene i annet ledd bokstav a eller b. I utgangspunktet stiller imidlertid disse to bestemmelsene opp selvstendige registreringsvilkår. De utelukker fra registrering visse betegnelser som skal kunne brukes fritt av alle næringsdrivende. [Ot prp nr 98 ( ) s 49.] 4.2. Omsetningskretsen og oppmerksomhetsnivå. Spørsmålet om et merke har tilstrekkelig særpreg, vil bero på hvem som er den relevante omsetningskretsen for de varer eller tjenester som søknaden gjelder. Hvis varetypen retter seg mot en spesialisert omsetningskrets med særlig høy oppmerksomhet mot varens kommersielle opprinnelse, vil kravet til særpreg settes lavere. Det vises til Rt , God Morgon, hvor det står: Vurderingen må skje i forhold til den varen som det gjelder, i dette tilfellet appelsinjuice. Ett og samme uttrykk kan således være distinktivt i forhold til noen varer, men ikke i forhold til andre. Dette synspunkt er lagt til grunn av Høyesterett i blant annet Superlek-dommen i Rt og av Førsteinstansdomstolen i EF i flere av de sakene som jeg kommer tilbake til. Videre skal vurderingen ta utgangspunkt i hvorvidt en alminnelig opplyst, rimelig oppmerksom og velunderrettet gjennomsnittsforbruker vil oppfatte merket som distinktivt i den nevnte betydning. I EF-organenes praksis er det lagt til grunn at forbrukere av dagligvarer, som det er spørsmål om i vår sak, gjennomgående har et relativt lavt bevissthetsnivå mht. slike forhold. Dette innebærer at et merke må ha større særpreg for å ha distinktiv evne for forbruksvarer enn for varer som henvender seg til en mer spesialisert kundekrets TVI-OTIR/03

12 Særpreget må foreligge for alle varer som er aktuelle innenfor den enkelte varetype som er angitt i søknaden. Det vil si at selv om varetypen dekker luksusvarer, må det tas utgangspunkt i oppmerksomhetsnivået til omsetningskretsen for varer med et lavere prisnivå. Det vises til uttalelser fra Førsteinstans i "Half-Smiley", i sak T-139/08, premiss 20: 20 The distinctiveness of the mark at issue must therefore be assessed in respect of all the goods for which protection of that mark has been claimed, taking into account the presumed expectations of an average consumer who does not display a particularly high level of attention. Søknaden i denne saken omfatter alle varer i klasse 18, 25 og 28 med unntak for juletrepynt i klasse 28. Søknaden er ikke begrenset til særskilte varer innenfor de enkelte varetyper. Den er således ikke begrenset til moteklær for klær i klasse 25. Retten legger derfor til grunn at den relevante omsetningskretsen i denne saken er mer variert enn det som ble lagt til grunn for varemerket MANGO (for moteklær) i Borgarting lagmannsretts dom 4. oktober 2007, LB På den annen side omfatter ikke søknaden forbruksvarer som kjøpes daglig i selvbetjeningsbutikker. Dette innebærer at omsetningskretsen vil ha et høyere oppmerksomhetsnivå enn det som må legges til grunn for dagligvarer. Rettens konklusjon er etter dette at omsetningskretsen for de varer saken gjelder vil ha et vekslende oppmerksomhetsnivå. Det må tas utgangspunkt i det laveste oppmerksomhetsnivå innenfor hver varetype, og det kan da ikke legges til grunn noe særlig høyt oppmerksomhetsnivå Rettslige utgangspunkter. Kravet til særpreg. Distinktivitetsnormen. Før retten går over til en konkret vurdering av om merket har særpreg vurdert opp mot de enkelte varetyper, vil retten se nærmere på hva som ligger i kravet til særpreg. For at et tegn skal ha særpreg i varemerkelovens forstand, må det "ha evne til å tiltrekke seg en viss oppmerksomhet, og være av slik art at det er egnet til å feste seg i erindringen til dem som møter merket i handelen", jf Rt , GULE SIDER, avsnitt 42, med henvisning til Lassen og Stenvik, 2. utgave, (2003). Det er ikke noe krav om at merket skal være uvanlig, originalt eller fantasifullt for å ha særpreg som varemerke. Det er tilstrekkelig at merket oppfattes som identifikasjonsmerke til produsenten, og at merket er egnet til å skille varene og tjenester fra varene og tjenester TVI-OTIR/03

13 til andre produsenter. Det vises til dom 16. september 2004 fra EU-domstolen i sak C- 329/02 P, SAT.1 mot OHIM, hvor det står i premiss 41: 41 Registration of a sign as a trade mark is not subject to a finding of a specific level of linguistic or artistic creativity or imaginativeness on the part of the proprietor of the trade mark. It suffices that the trade mark should enable the relevant public to identify the origin of the goods or services protected thereby and to distinguish them from those of other undertakings. Det er et minimum av særpreg som kreves. Som illustrasjon vises til Førsteinstansens avgjørelse 29. september 2009 i sak T-139/08, "Half-Smiley", premiss 16: 16 A minimum degree of distinctive character is, however, sufficient to render the absolute ground for refusal set out in Article 7(1)(b) of Regulation No 40/94 inapplicable (Case T-337/99 Henkel v OHIM (Round red and white tablet) [2001] ECR II-2597, paragraph 44, and Joined Cases T-405/07 and T-406/07 CFCMCEE v OHIM (P@YWEB CARD and PAYWEB CARD) [2009] ECR II-0000, paragraph 57). Det vises videre til direktiv 2008/95 artikkel 2 og 3.1 (b) hvor det står: Article 2 Signs of which a trade mark may consist A trade mark may consist of any signs capable of being represented graphically, particularly words, including personal names, designs, letters, numerals, the shape of goods or of their packaging, provided that such signs are capable of distinguishing the goods or services of one undertaking form those of other undertakings. Article 3 Grounds for refusal or invalidity 1. The following shall not be registered or, if registered, shall be liable to be declared invalid: (a) (b) trade marks which are devoid of any distinctive character; [Rettens kursiv.] Det vises videre til Lassen, 2010, side 70 hvor det står: "Siden midten av 1990-tallet har praksis vært preget av en målsetting om tilpasning til den generelle distinktivitetsnormen som er trukket opp gjennom EU-domstolens praksis. I GOD MORGON-saken (Rt s. 391, - - -) konkluderte førstvoterende, etter å ha gått gjennom praksis fra EU-domstolen og Retten, med at "at det som kan utledes av det EF-rettslige materialet, indikerer at kravet til særpreg settes temmelig TVI-OTIR/03

14 lavt" (s. 4010, ). Senere har man imidlertid fått et par avgjørelser fra EUdomstolen, som kanskje kan oppfattes som uttrykk for en justering i retning av en noe mer restriktiv norm, jfr. avgjørelsene i forente saker C-53/01 til C-55/01 Linde, - - -, og sak C-104/01 Libertel, Ettersom rettstilstanden er i bevegelse, kan man ikke alltid gå ut fra at tidligere praksis selv ikke nokså unge avgjørelser gir et riktig bilde av den rådende rettstilstand. I nyere tid synes imidlertid distinktivitetskravet å ha ligge noenlunde stabilt, selv om det finnes eksempler på enkeltstående avgjørelser som det ikke er så lett å forstå at er basert på den samme normen. For visse typer varemerker har det nok også funnet sted en mer generell utvikling, og da i liberal retning. Man finner f.eks. avgjørelser som godtar slagord og bokstav- og tallkombinasjoner som neppe ville passert tidligere (- - -). " De rettskilder som er gjennomgått ovenfor trekker i retning av at kravet til distinktivitet settes lavt. Annen avdeling har imidlertid sluttet seg til uttalelsen fra Første avdeling som la til grunn at det for figurmerker har skjedd "en viss innstramming av distinktivitetsnormen i praksis i de senere årene". Første avdeling viser til dom 29. september 2009 fra Førsteinstansretten i "Half Smiley", sak T-139/08 og til tre avgjørelser fra Patentstyrets første avdeling. Retten kan ikke se Førsteinstansrettens dom i sak T-139/08, "Half Smiley", gir grunnlag for en "innstramming" av distinktivitetsnormen, slik Første avdeling har lagt til grunn. Det vises til premiss 16 som er inntatt ovenfor, hvor det vises til tidligere praksis. Det vises videre til premiss 27. For øvrig er dommen i "Half Smiley" basert på en konkret vurdering av det omtvistede merket. Det vises til premiss 31 og 32 hvor det står: 31 There is no aspect of the trade mark at issue which may be easily and instantly memorised by an even relatively attentive relevant public and which would make it possible for it to be perceived immediately as an indication of the commercial origin of the goods in question. As was correctly pointed out by the Board of Appeal, it will be perceived exclusively as a decorative element whether it relates to goods in Class 14 or to those in Classes 18 and 25. Thus, the mark at issue does not make it possible for any of the goods at issue to be distinguished from competing goods. 32 That finding cannot be called into question by the fact that the relevant public is used to perceiving figurative signs that are simply stripes as trade marks or that numerous manufacturers have registered such marks to designate goods in Class 25. Det vises videre til konklusjonen i premiss 37: 37 It follows that the Board of Appeal was right to find that the mark at issue is a very simple and banal design, which has an exclusively decorative function and would not be perceived as an indication of the commercial origin of the goods in question TVI-OTIR/03

15 Dommen i "Half Smiley" er for øvrig omtalt i juridisk teori som et eksempel på et ikke-beskrivende merke uten tilstrekkelig særpreg. Det vises til Lassen, 2010, side 73 til 74, hvor det samtidig fremgår at nektelse av registrering på grunn av manglende særpreg oftere vil ramme beskrivende merker Retten kan heller ikke se at dom 28. september 2010 i Førsteinstansretten i sak T-388/09, Rosenruist, gir grunnlag for en generell innstramming av distinktivitetsnormen. Førsteinstansretten i Rosenruist fant etter en konkret vurdering at merket i den saken ville bli oppfattet som ren dekor, og at det derfor ikke var egnet som kjennetegn for kommersiell opprinnelse. EU-domstolens kjennelse av 26. april 2012, i sak C-307/011 P, gjelder et figurmerke som ble søkt registrert i klasse 10: "Ortopediske sko" og i klasse 25: "Sko". Kjennelsen gjelder overprøving av dom fra Førsteinstansretten som igjen gjaldt overprøving av klagevedtak av 3. april 2009 fra OHIM, [Office for Harmonization in the Internal Market], i sak R 224/2007-4, hvor OHIM nektet registrering i EU av International registrering No W Innehaver av merket var et tysk selskap, ("Deichmann"). Vedtaket fra klageinstansen i OHIM ble opprettholdt av førsteinstansretten i sak T-202/09. Deichmann anket Førsteinstansens avgjørelse og EU-domstolen avsa kjennelse 26. april 2012 i sak C-307/011 P, hvor anken fra Deichmann ble avvist. Kjennelsen fra EU-domstolen i sak 307/11 P er fremlagt for retten i norsk oversettelse fra tysk. I første del av kjennelsen har Domstolen gjengitt begrunnelsen til Førsteinstansretten. I premiss 19 til 22 fremgår det at Førsteinstansretten etter en konkret vurdering fant at merket ikke har særpreg som kjennetegn, men at det vil bli oppfattet som dekor, og at merket "består i varens utseende". Dette berodde på en konkret vurdering som lå som et premiss for kjennelsen i EU-domstolen. Når det gjelder omsetningskretsens oppmerksomhetsnivå står det i premiss 25 i EU-domstolens kjennelse under gjengivelsen av førsteinstansrettens dom: 25. Retten har i avsnittsnr. 52 av den påankede dommen videre avvist den ankende parts argument at forbrukeren ved sports- og fritidssko tilnærmet utelukkende bestemte for dem etter merkene som kan ses på skoene. Argumentet avvises med den begrunnelse at varefortegnelsen av det angjeldende merket inneholder "ortopediske sko" og "sko" i den generelle ordbetydningen, og derfor er det som den ankende part fremfører spesielt vedrørende sports- og fritidssko i det foreliggende tilfelle ubetydelig. I Domstolens egen vurdering i "Deichmann" står det blant annet: 52. I avsnittsnumrene 33 og 34 av den påankede dommen har retten spesielt bekreftet ankeinstansens realitetsvurdering ved at den har avgjort at det angjeldende merket er en TVI-OTIR/03

16 enkel og banal form som ikke i betydelig grad avviker fra former normalt anvendt i skobransjen, at de stiplede linjene i formens indre ligner på sting til en søm som ville oppstå hvis dette merket sys på sko, og at merket utelukkende vil oppfattes som pynt eller forsterkning av de merkede varene. 53. Fordi retten på denne måten har konstatert at merket som er søkt registrert ikke avviker fra normen eller det som er vanlig i skobransjen, kunne retten rettslig uangripelig komme til den konklusjon at dette merket mangler adskillende evne Vedrørende den andre ankegrunnen har retten i avsnittsnr. 52 av den påankende dommen med rette avgjort at det forholdet, at forbrukeren ved sports- og fritidssko nærmeste utelukkende kunne bestemme seg for kjøp etter merkene som ses på skoene, er ubetydelig for godkjenning av den adskillende evnen til det angjeldende merket fordi merket har vært søkt registrert for "ortopediske sko" og "sko" i den generelle ordbetydningen. Denne ankegrunnen må derfor avvises. [Rettens kursiv.] "Deichmann" gjaldt både klasse 10: ortopediske sko; og klasse 25: "Sko". Denne saken gjelder ikke ortopediske sko. Det sentrale er imidlertid at uttalelsen om at merket "ikke i betydelig grad avviker fra former normalt anvendt i skobransjen", er basert på en forutgående konkret vurdering om at "merket i seg selv" mangler adskillende evne, jf premiss 19. Den konkrete vurderingen av om merket i Deichmann vil oppfattes som kjennetegn for kommersiell opprinnelse, gir ikke grunnlag for generelle slutninger om innholdet i distinktivitetsnormen. Basert på de rettskilder retten har gjennomgått ovenfor, kan ikke retten se at det har skjedd noen innstramming av distinktivitetsnormen for figurmerker i de senere år, slik Første avdeling, med tilslutning fra Annen avdeling, har uttalt. Dette trekker i retning av at Annen avdeling har tatt utgangspunkt i en strengere distinktivitetsnorm enn det er grunnlag for. Dette er imidlertid ikke avgjørende for gyldighetsspørsmålet idet retten har full prøvelsesadgang, jf punkt 4.5 nedenfor Kravet til særpreg for sports- og fritidssko og -klær. Søknaden fra Tretorn, og nektelsen om registrering, av varer i klasse 25 gjelder for "Clothing, footwear, including sports and leisure wear shoes, headgear". Det er presisert at søknaden omfatter sports- og fritidsklær, men søknaden er ikke begrenset til å gjelde denne gruppen. Idet søknaden ikke er begrenset til sports- og fritidsklær, kan ikke særpreget for varer i klasse 25 vurderes ut fra en særskilt norm for sports- og fritidsklær. Det vises til punkt 4.2 ovenfor TVI-OTIR/03

17 I lys av premissene til Annen avdeling, og prosedyren for tingretten, vil retten likevel se nærmere på om det gjelder en særskilt distinktivitetsnormen for sports- og fritidssko og eventuelt klær for sports- og fritidsformål. Premiss 60 i EU-domstolens kjennelse 26. april 2012, Deichmann, som er omtalt i punkt 4.3 ovenfor, bygger på en forutsetning om at det er en lempeligere distinktivitetsnorm for sports- og fritidssko enn for sko i sin alminnelighet og for ortopediske sko. Deichmann gjaldt bare særpreg for sko, og det står ikke noe særskilt i kjennelsen når det gjelder distinktivitetsnormen for andre varetyper. Etter EU-domstolens kjennelse 26. april 2012 i Deichmann er det kommet en avgjørelse fra klageinstansen i OHIM av 28. august 2013, Gamp Studio S.R.L., sak R 125/2013-2, hvor det står premiss 17: 17 It is common knowledge that devices like the IR holder s have for many years become increasingly common on clothing and particularly on footwear. The public have become accustomed to identifying a particular brand of running shoe or sports shirt based only on a distinctive pattern or design. The extensive use of advertising on television, Internet and in the printed media have, in the eyes of the relevant public, asserted the power of a design, even a relatively simple one, to be able to act as a distinguishing sign. [Rettens kursiv.] Premiss 17 ovenfor trekker i retning av en lempeligere norm for sports- og fritidssko, på samme måte som premiss 60 i Deichmann. I tillegg omfatter uttalelsen sportsskjorter. Det fremgår av uttalelsen at omsetningskretsen for sports- og fritidssko og skjorter er blitt vant til å oppfatte merker som kjennetegn for produsenten, og at denne omsetningskretsen er særlig trenet til å skille mellom de ulike merkene. Praksis fra OHIM forut for EU-domstolens kjennelse i Deichmann bygger også på at forbrukere av sports- og fritidssko er vant til å oppfatte merkene som kjennetegn for kommersiell opprinnelse, og at de vil la kjøpet bestemmes av slike merker. Det vises til klagevedtak 7. mai 2002 i sak R 938/ premiss 21, klagevedtak 3. juni 2003 i sak R 813/ premiss 17, klagevedtak 5. juli 2006 i sak R 0051/ premiss 14, klagevedtak 26. september 2007 i sak R- 306/ premiss 13 og klagevedtak 27. september 2007 i sak R 581/ premiss 16. De nevnte avgjørelsene gjelder alle plasseringsmerker på sko. Premiss 16 i sak R 581/2007-2, klagevedtak av 27. september 2007, IMAC, omfatter i tillegg sportsskjorter, på sammen måte som premiss 17 i klagevedtak 28. august 2013, Gamp Studio S.R.L., sak R 125/2013-2, som er sitert ovenfor. Under henvisning til den praksis som retten har gjennomgått ovenfor, legger retten til grunn at det stilles lempeligere krav til særpreg for varemerker for sports- og fritidssko og - klær. Det vil si at omsetningskretsen lettere vil oppfatte merker som kjennetegn for kommersiell opprinnelse, og at forbrukerne er trenet til å skille ulike merker fra hverandre TVI-OTIR/03

18 Retten legger for øvrig til grunn som en vitterlig kjensgjerning at omsetningskretsen i Norge har et like høyt oppmerksomhetsnivå i Norge som i EU. Retten går over til å se nærmere på om Annen avdeling har lagt til grunn en annen distinktivitetsnorm for sports- og fritidssko enn det retten har lagt til grunn ovenfor. Det vises til uttalelsen fra Annen avdeling hvor det står: " For de vareslag som Første avdeling har nektet vern for må det tas i betraktning at det finnes et mangfold av figurutforminger brukt som dekor eller forsterkninger på denne typen varer. Dette får betydning for gjennomsnittsforbrukerens forutsetninger, og det må etter Annen avdelings oppfatning legges til grunn at med det mangfold av mønstre av denne typen som finnes i markedet, vil gjennomsnittsforbrukeren ikke så lett klare å gjenkalle et bestemt slikt mønster i erindringen, og knytte dette mønsteret til én næringsdrivende." Uttalelsen fra Annen avdeling er basert på en faktisk forutsetning om at det for alle varer som Første avdeling har nektet registrering for, "finnes et mangfold av figurutforminger brukt som dekor eller forsterkninger". Retten kommer nærmere tilbake til om det, rent faktisk, er grunnlag for en slik påstand for alle varer som det er nektet registrering for, se punkt 4.5 nedenfor. Annen avdelings uttalelse om "mangfold av figurutforminger brukt som dekor eller forsterkninger" omfatter som nevnt alle varer som det er nektet registrering for. Det vil si at uttalelsen også omfatter sports- og fritidsklær. Det vises dessuten til at Annen avdeling henviser til Første avdeling, som uttrykkelig viser til joggesko i sin uttalelse. Det står i uttalelsen fra Første avdeling: " Til dette skal Patentstyret bemerke, at figurelementer, også dekorative, i utgangspunktet kan være særpregede nok til å tjene som et særskilt kjennetegn på de aktuelle varene. Ved vurderingen av om nærværende merke oppfyller garantifunksjonen, må det i dette tilfellet imidlertid legges vekt på at det finnes et mangfold av både heldekkende dekor og banale figurelementer som stiplete linjer, striper, vinger og buer på de aktuelle varene. Gjennomsnittsforbrukeren er derfor vant til at det finnes et stort mangfold av figurutforminger brukt som dekor eller forsterkninger av varene, på blant annet klær, vesker og fotballer. Som illustrasjon på dette mangfoldet viser vi til bilder av «trainers» (type joggesko) og «fotballer» etter søk på Google den 25. februar 2011 (vedlegg 1, 2 og 3 nederst i dokumentet). Selv om en figurutforming er et kjennetegn for innehaver av varene, vil gjennomsnittsforbrukeren derfor ikke nødvendigvis oppfatte det som et varemerke på slike varer. Det mangfoldet av blant annet linje- og stripemønstre som finnes innenfor dette varesegmentet, medfører at gjennomsnittsforbrukeren vil ha større vanskeligheter med å gjenkalle en bestemt dekor eller et mønster i erindringen, og knytte dette til én bestemt næringsdrivende. Dette uttales i Patentstyrets annen avdelings avgjørelse nr. 7658, (figurmerke) TVI-OTIR/03

19 " [Rettens kursiv.] Henvisningen til joggesko i uttalelsen fra Første avdeling, trekker i retning av at Første avdeling med begrepet "dette varesegmentet" sikter til et utvalg av de varer som det er nektet registrering for, herunder sports- og fritidssko. Dette tyder på at Annen avdeling har lagt til grunn en strengere distinktivitetsnorm for "dette varesegmentet", herunder joggesko, enn for varer hvor det ikke er vanlig med "blant annet linje- og stripemønstre". Basert på ovennevnte ser ikke retten bort fra at Annen avdeling har lagt til grunn en strengere norm for sports- og fritidssko, snarere enn å legge til grunn en lempeligere norm for slike varer. Annen avdelings rettsanvendelse er i så fall i motstrid med praksis fra OHIM, jf rettens gjennomgang ovenfor av praksis fra OHIM. Annen avdeling viser i sin til uttalelse til egne avgjørelser. I den grad det er motstrid mellom rettsanvendelsen til Patentstyret og praksis fra EU, legger retten avgjørende vekt på praksis fra OHIM og rettspraksis fra EU, jf punkt 4.1 ovenfor om rettskildebildet. Dersom Annen avdeling har lagt til grunn en strengere norm for sports- og fritidssko, enn den som gjelder for andre typer fottøy i klasse 25, er det blitt anvendt en for streng norm for alle typer fottøy i klasse 25. Dette er imidlertid ikke avgjørende for gyldigheten idet retten har full prøvelsesadgang, se punkt 4.5 nedenfor Særpreg: Konkret vurdering. Retten går over til å vurdere om merket har et "iboende særpreg" gitt de rettslige utgangspunkter som retten har lagt til grunn i punkt 4.1. til 4.4 ovenfor. Retten kan ikke se at det er grunnlag for å hevde at merket vil bli oppfattet som et "funksjonelt element" slik Annen avdeling har lagt til grunn. Annen avdeling har heller ikke angitt hva slags funksjon det siktes til. Uttalelsen er helt generell. Den er ikke knyttet opp mot én vare, eller et utvalg av varer, som er omfattet av nektelsen. Dette til forskjell fra Annen avdelings avgjørelse i PS hvor det konkret pekes på at perforeringen kan "gi en bedre ventilert sko". Samtidig fant Annen avdeling i PS at denne funksjonen ikke var relevant for andre varer enn sko. Da Annen avdeling i PS fant at merket heller ikke ville bli oppfattet som dekor for annet enn sko, ble registreringen gitt virkning i Norge for klær og hodeplagg i klasse 25 og for alle varer i klasse 28, se siste del av Annen avdelings uttalelse i PS Forutsetningen for drøftelsen nedenfor, herunder den konkrete vurdering opp mot de enkelte varetyper i søknaden, er at merket ikke vil bli oppfattet som et funksjonelt element TVI-OTIR/03

20 for noen varer, slik retten har lagt til grunn ovenfor. Drøftelsen nedenfor vil bare gjelde spørsmålet om merket vil bli oppfattet som rent dekor. Det springende punkt er om merket vil bli oppfattet som kjennetegn for kommersiell opprinnelse eller bare som dekor for de varer som Annen avdeling har nektet registrering for. Merket i denne saken er et figurmerke med en skråstilt bueform. Det dekker en viss flate og er tydelig i formen. Det er ikke beskrivende. Retten finner at merket er lett å oppfatte og enkelt å huske. Formen er ikke så enkel at registrering uten videre kan nektes fordi merket "i seg selv" mangler særpreg. Dette til forskjell fra det Førsteinstansretten kom til i "Half Smiley", se EU-domstolens kjennelse, sak C-307/11 P, premiss 19, jf punkt 4.3 ovenfor. Det forhold at merket i denne saken "i seg selv" har særpreg følger også av det faktum at Patentstyret har godkjent merket som varemerke for en rekke varer, jf punkt 1 ovenfor. Annen avdeling har uttalt på generelt grunnlag at det "mønster" som registreringen gjelder "verken er uvanlig eller iøyenfallende", og at gjennomsnittforbrukeren vil oppfatte merket som "rent dekorativ applikasjon". Retten legger imidlertid til grunn at det må foretas en konkret vurdering av særpreg opp mot de enkelte varetyper. Kravet til konkret begrunnelse for å nekte registrering gjør seg særlig gjeldende i lys av at Patentstyret allerede har godkjent det samme merket for en rekke ulike varetyper, jf punkt 1 ovenfor. Hensynet til forutsigbarhet tilsier at den samme distinktivitetsnormen skal anvendes for alle registreringer av det samme merket i Patentstyret. Når det gjelder nasjonal registrering , kan retten som nevnt ikke se at det er grunnlag for at distinktivitetsnormen er strammet inn siden dette merket ble registrert i 1985, se punkt 4.3 ovenfor. Retten legger også vekt på at den internasjonale registreringen er godkjent for hele EU, jf punkt 1 ovenfor. Hensynet til rettsenhet taler for at den internasjonale registreringen også gis virkning i Norge. Det er ingen særlige forhold som tilsier at merket vil bli oppfattet annerledes i Norge enn i EU. Registering i EU er imidlertid ikke i seg selv tilstrekkelig for å tillegge den internasjonale registreringen virkning i Norge. Det er ikke kjent om registreringen bygger på iboende særpreg og/eller særpreg opparbeidet gjennom bruk. Registreringer i land utenfor EU har imidlertid mindre vekt. I tillegg til at det faktiske grunnlaget for registreringen er ukjent, kommer at regelverket i disse landene kan være forskjellig fra det norske TVI-OTIR/03