0. Innledning, mandat og oppsummering 1. Behov for tannleger med dobbeltkompetanse

Transkript

1 0. Innledning, mandat og oppsummering 1. Behov for tannleger med dobbeltkompetanse 2. Alternative utdanningsløp Lengden på utdanningen Alternativer: a. Parallelle løp b. Start forskning c. Start spesialistutdanning d. Andre alternativer Arbeidsgruppens anbefalinger (venter med dette) 3. Oppfølging og veiledning av kandidatene 4. Utlysing, søknad og opptak 4.1 Koordinering og dimensjonering 4.2 Utlysing 4.3 Søknad 4.4 Opptak 5 Juridiske, faglige og praktiske sider 6 Budsjett og finansiering 7 Evaluering og rapportering (venter med dette) 8 Overgangsordning Sammendrag og konklusjon 0. Innledning, mandat og oppsummering 1. Behov for tannleger med dobbeltkompetanse Tidligere beregninger Rapport nr 5/99 fra NIFU: Forskerrekruttering til medisin og helsefag Det er beregnet et erstatningsbehov i vitenskapelige stillinger i odontologi med 6 pr år i perioden , og deretter 7 pr år. Det er i rapporten ikke skilt mellom stillinger som krever dobbelkompetanse og andre vitenskapelige stillinger. Brev fra OD, UiO til Shdir Dokumentet gir en oversikt over antall ansatte over 60 år i fast vitenskapelig stilling. I kliniske disipliner er dette til sammen 10 stillinger fordelt på 2 stillingsinnehavere: periodonti, patologi 1 stillingsinnehaver: endodonti, kariologi, kjeveortopedi, kirurgi, gerodontologi, pedodonti Brev fra OD, UiB til Shdir Oversikten angir følgende behov for nye tannleger med dobbelkompetanse i kommende 5-10 årsperiode (ikke knyttet til faste vitenskapelige stillinger): Gerodontologi: 1 stilling Kariologi: har tre stillinger, behov for en ekstra stilling Kjeveortopedi: tre vitenskapelig ansatte må erstattes i løpet av 10 år Kirurgi: en professor og en f.amanuensis må erstattes i løpet av 3-5 år Pedodonti: en stilling i løpet av 10-årsperiode Protetikk: to stillinger Radiologi: to stillinger i løpet av 3-5 år Periodonti: en stilling 1

2 Dette utgjør til sammen 13 stillinger i løpet av en 10-årsperiode Prosjektbeskrivelse 2004: Etablering av et løp for dobbelkompetanse i odontologi (utarbeidet av fakultetsdirektør A.E.Wedø, OD, UiO) I tabell over rekrutteringsbehovet er det ikke skilt mellom basalfag og kliniske fag. Samlet behov for perioden for universiteter og kompetansesentra er angitt til 72 vitenskapelige stillinger, hvorav 30 representerer mobilitet. Arbeidsgruppens vurderinger Arbeidsgruppen har basert sine vurderinger av behovet for tannleger med dobbelkompetanse på opplysninger som er innhentet fra de 3 universitetene som utdanner tannleger (Oslo, Bergen, Tromsø) og fra de regionale odontologiske kompetansesentrene i Midt-Norge (Trondheim) og Sør-Norge (Arendal). Man antar da at kompetansesentrene i Øst-Norge og Vest-Norge samarbeider med og er lokalisert sammen med de odontologiske klinikkene på universitetene i Oslo og Bergen, slik som nå er tilfelle i Tromsø. Selv om det kan tenkes at andre institusjoner i Norge kan ha behov for denne type helsepersonell, er det etter arbeidsgruppens oppfatning de nevnte 5 institusjonene sine primære behov for tannleger med dobbelkompetanse som dette prosjektet skal tilfredsstille. Det er i dag 7 odontologiske spesialiteter i Norge: Oral kirurgi og oral medisin, kjeveortopedi, periodonti, pedodonti, protetikk, endodonti, kjeve- og ansiktsradiologi. Ved universitetene i Oslo og Bergen er det dessuten etablert spesialiseringsprogram i ytterligere 3 fagområder der ansatte har dobbelkompetanse: Kariologi som primært tar sikte på rekruttering av personell til undervisnings- og forskningsoppgaver på lærestedene. Oral patologi/rettsodontologi som i tillegg til undervisnings- og forskningsoppgaver tar sikte på å kvalifisere for diagnostiske oppgaver (biopsier mm) i helsevesenet. Samfunnsodontologi som har vært rekrutteringsgrunnlag for lederstillinger i tannhelsetjenesten i tillegg til fakultetene. Noen generell problemer knyttet til rekruttering av tannleger med dobbelkompetanse Når en ser landet under ett er arbeidsmarkedet for allmennpraksis meget godt i Norge i dag, både i privat og offentlig sektor. Søkningen til tannlegeutdanningen er derfor god og studiekvaliteten på studentene som tas opp er også god. Når det gjelder søkningen til spesialistutdanning er den svært varierende. Noen fag, spesielt kjeveortopedi og oral kirurg/medisin, har størst søkermasse, mens pedodonti og kjeve- og ansiktsradiologi har minst. Ettersom det ikke gis lønn under utdanning, henger dette trolig sammen med de varierende karriere- og lønnsmessige utsikter som kandidatene får etter endt utdanning. Når det gjelder søkningen til forskerutdanningen, er også den relativt svak blant norske tannleger selv om det gis lønn under utdanning (universitetsstipend). Også her er antagelig hovedårsaken misforholdet mellom lønnsforholdene i privat og offentlig tannhelsetjeneste i forhold til de aktuelle karrieremulighetene som en forskerutdanning åpner opp for. Det er stort sett bare på universitetene man i dag etterspør tannleger med doktorgrad. Årsakene til rekrutteringssvikt til dobbelkompetanse, som er basert på at man både tar forskerutdanning og spesialistutdanning, må forstås på denne bakgrunn. Når det hittil bare er universitetene som har etterspurt slik kompetanse, og utdanningen tar fra 7-9 år etter 2

3 tannlegeutdanning samt at store deler utdanningstiden er uten lønn, er insentivene for å ta slik utdanning for svake i forhold til kostnadene. Både etableringen av tannlegeutdanning ved Universitetet i Tromsø og de regionale odontologiske kompetansesentrene kommer nå til å øke behovet for tannleger med dobbelkompetanse. Kombinert med en stor naturlig avgang ved fakultetene i Oslo og Bergen, kan situasjonen lett bli kritisk med mindre man tar grep som stimulerer til økt interesse for dobbelutdanning blant unge tannleger og legger forholdene til rette for effektiv gjennomføring av utdanningen. Universitetet i Oslo Ved fakultetet er det 36 tilsatte i faste stillinger som krever odontologisk dobbelkompetanse samt 4 professor II-stillinger som har sin dobbelkompetanse innen odontologi. Gjennomsnittsalder er 56 år. For de ulike fagområdene er gjennomsnittsalder og tidsintervall for oppnåelse av pensjonsalder (kumulative frekvenser) som følger: Fagområde Antall årsverk dobbelkompetanse pr Naturlig avgang Naturlig avgang Naturlig avgang Sum naturlig avgang og behov frem til 2025 Oral kirurgi, oral 4,2 1 1,2 1 3,2 medisin Kjeveortopedi 5,4 1,4 3 4,4 Periodonti Pedodonti Kjeve- og ansiktsradiologi Protetikk Endodonti Kariologi inkl. 5,2 2,2 2 4,2 gerodontologi Samfunnsodontologi Patologi og rettsodontologi SUM 36,8 8,4 15,4 9 32,8 I prosent av de faste vitenskapelige stillingene med dobbelkompetanse vil 19,5 % av personene ha nådd pensjonsalder i løpet av 5 år, 36 % innen 10 år og 78 % innen 15 år. Dersom professor II-stillingene tas med i regnestykket er tilsvarende tall henholdsvis 23, 43 og 80 %. Universitetet i Bergen Klinisk undervisning og forskning foregår primært på Institutt for klinisk odontologi ved Det medisinsk-odontologiske, og det er derfor dette instituttet som har behov for tannleger med 3

4 dobbelkompetanse. Tabellen viser bemanningssituasjonen på de aktuelle fagområdene i dag, og prognosen er for naturlig avgang (= behov) basert på en pensjonsalder på 67 år. Fagområde Antall årsverk dobbelkompetanse pr Naturlig avgang Naturlig avgang Naturlig avgang Sum naturlig avgang og behov frem til 2025 Oral kirurgi, oral 3,2 1, ,2 medisin Kjeveortopedi Periodonti 2,5 1 0,5 1 2,5 Pedodonti Kjeve- og ansiktsradiologi Protetikk Endodonti Kariologi Gerodontologi Samfunnsodontologi Patologi og rettsodontologi SUM 24,7 7,2 5,5 6 18,7 Fagområdet gerodontologi har ikke etablert et eget klinisk program for spesialisering, men vedkommende som nå innehar stillingen har dobbelkompetanse med klinisk fordypning i flere fagområder (pedodonti, protetikk, kariologi). Universitetet i Tromsø og TkNN Man har anslått et behov for 25 tannleger med dobbelkompetanse ved Institutt for klinisk odontologi, Det medisinske fakultet, når virksomheten er fullt utbygget. Instituttet samarbeider nært med Den offentlige tannhelsetjenesten og kompetansesenteret i Nord-Norge (TkNN) når det gjelder den kliniske virksomheten, og man anser derfor at det ikke er behov for ytterligere stillinger på TkNN. På instituttet er det i dag ubesatte stillinger for personer i flere fag, og i tabellen nedenfor er de tatt med i behovet for perioden Fagområde Antall årsverk dobbelkompetanse pr Ubesatte stillinger pr Naturlig avgang Behov Oral kirurgi, oral medisin Kjeveortopedi Periodonti Naturlig avgang Sum naturlig avgang behov frem til

5 Pedodonti Kjeve- og ansiktsradiologi Protetikk Endodonti Kariologi 3 2,5-2,5 Gerodontologi Samfunnsodontologi Patologi og rettsodontologi SUM 20 11,5 1 11,5 Kompetansesenteret i Helseregion Øst-Norge Kompetansesenteret er under planlegging i nært samarbeid med universitetsklinikken på Det odontologiske fakultet. Det er foreløpig antydet et behov på å styrke bemanningen med 1 person i hver klinisk disiplin. Fagområde Behov frem mot 2025 Oral kirurgi, oral medisin 1 Kjeveortopedi 1 Periodonti 1 Pedodonti 1 Kjeve- og ansiktsradiologi 1 Protetikk 1 Endodonti 1 SUM 7 Kompetansesenteret i Helseregion Sør-Norge Kompetansesenteret i Arendal melder om at de ønsker å ansette tannleger med dobbeltkompetanse, og i utgangspunktet er det ønskelig med tannleger med dobbeltkompetanse i alle spesialiteter. Kjeveortopedi og oral kirurgi har høyest prioritet. Dette er spesialiteter som vil inngå i "kjernebemanningen" for senteret, og man ser gjerne at det er 2 med dobbeltkompetanse i hver av disse spesialitetene. For øvrig har man ikke tallfestet noe eksakt behov for dobbelkompetanse. Fagområde Behov frem mot 2025 Oral kirurgi, oral medisin 2 Kjeveortopedi 2 5

6 Periodonti 1 Pedodonti 1 Kjeve- og ansiktsradiologi 1 Protetikk 1 Endodonti 1 SUM 9 Kompetansesenteret i Helseregion Vest-Norge Dette kompetansesenteret er foreløpig ikke etablert. Det er planlagt samlokalisert med universitetsklinikken i det nye odontologibygget som er prosjektert, men ikke igangsatt. Bygget kan tidligst stå ferdig i Samlokaliseringen med den odontologiske universitetsklinikken, og den mulige utskilling av denne til Den offentlige tannhelsetjenesten, tilsier en sterk integrert drift mellom universitetsfunksjonen (undervisning og forskning) og kompetansesenterets funksjon som henvisningsinstans og klinisk utdanning av spesialistkandidater. Det innebærer at det samlede behovet for tannleger med dobbelkompetanse på hhv Institutt for klinisk odontologi (IKO) og kompetansesenteret vil være redusert i forhold til om de hadde vært adskilt. Tabellen nedenfor, om behovet for dobbelkompetanse på kompetansesenteret i tillegg til stillingene på universitetet, er basert på en antagelse om at det på IKO og kompetansesenteret vil være behov for til sammen 3 stillinger i hvert av fagområdene med klinisk spesialitet. Fagområde Behov frem mot 2025 Oral kirurgi, oral medisin 0 Kjeveortopedi 0 Periodonti 0,5 Pedodonti 1 Kjeve- og ansiktsradiologi 1 Protetikk 0 Endodonti 1 SUM 3,5 Kompetansesenteret i Helseregion Midt-Norge Fagområde Behov Oral kirurgi og oral medisin 0 Kjeveortopedi 1 Periodonti 0 Pedodonti 0 6

7 Kjeve- og ansiktsradiologi 0 Protetikk 0 Endodonti 0 SUM 1 Kompetansesenteret i Helseregion Nord-Norge Institutt for klinisk odontologi ved UiT samarbeider nært med Den offentlige tannhelsetjenesten og kompetansesenteret i Nord-Norge (TkNN) når det gjelder den kliniske virksomheten, og man anser derfor at det ikke er behov for ytterligere dobbelkompetansestillinger på TkNN utover behovet på UiT. Estimert nasjonalt behov for tannleger med dobbelkompetanse i perioden Tabellen er basert på summen av behovene ved de 3 universitetene og de 5 regional odontologiske kompetansesentrene. Fagområde Oral kirurgi, oral medisin Kjeveortopedi Periodonti Pedodonti Kjeve- og ansiktsradiologi Protetikk Endodonti Kariologi Gerodontologi SUM Behov Behov Behov SUM Antall tannleger under utdanning for dobbelkompetanse ved universitetene i Oslo og Bergen Tabellen viser antall tannleger med doktorgrad eller under doktorgradsutdanning som har påbegynt sin spesialistutdanning eller som er tatt opp som spesialistkandidat fra høsten 2008 (dobbelkompetansekandidater), og som således vil være ferdig i løpet av perioden *. Fagområde Universitetet i Oslo Universitetet i Bergen SUM Oral kirurgi, oral medisin 1 3 Kjeveortopedi 2 Periodonti 1 7

8 Pedodonti 2 Kjeve- og ansiktsradiologi Protetikk 1 Endodonti 1 Kariologi 3 SUM 11 * Ettersom man ikke kan anslå hvor mange av dem som for tiden er under enten spesialistutdanning eller forskerutdanning, og som tar sikte på dobbelkompetanse, kan man ikke estimere antallet som vil være ferdig i perioden Samlet vurdering av tilgang av tannleger med dobbelkompetanse i forhold til behovet Tabellen er basert på det samlede nasjonale behovet for perioden frem til 2020 i forhold til antallet som for tiden er under utdanning, under følgende forutsetninger: Samtlige tannleger som for tiden er under utdanning tar stillinger på enten universitetene eller i kompetansesentrene Utdanningskapasiteten opprettholdes på nåværende nivå Fagområde Underskudd i perioden Underskudd i perioden Underskudd i perioden SUM* Oral kirurgi, oral medisin Kjeveortopedi Periodonti Pedodonti Kjeve- og ansiktsradiologi Protetikk Endodonti Kariologi SUM * Underskuddet er identisk med behovet ettersom man ikke kan estimere hvor mange av dem som i dag enten er PhD-kandidater eller spesialistkandidater som kommer til å velge dobbelkompetanse. 2. Alternative utdanningsløp 2.1 Lengden på utdanningen (5 eller 6 år) Arbeidsgruppen fikk i oppdrag å utrede og konkretisere et dobbelkompetanseløp innenfor en ramme på 5 årsverk (7 år for oralkirurgi) pluss eventuelt pliktarbeid tillagt stillingene. I utredningen fra prosjektgruppen som i 2005 foreslo å etablere et slikt program, foreslo man 6 år basert på at normen for doktorgradsutdanningen er 4 år (inkl. pliktarbeid) og spesialistutdanningen 3 år, og med en innsparingsgevinst på 1 år. Regjeringens vurdering i 8

9 St.m. 35 er at man for å effektivisere det lange studieløpet for dobbelkompetanse etableres et forkortet løp på 6 år. Erfaringene fra UiO og UiB er at det i odontologiske fag er vanskelig å gjennomføre en PhDutdanning i løpet av 3 år uten pliktarbeid fordi den obligatoriske teoriutdanningen tar tid, det tar tid å komme i gang med og gjennomføre forskningen, samt at publiseringsprosessen tar lang tid. I fag som baserer seg på 2-årig bachelor- og 3-årig mastergrad, og der mastergradsarbeidet er forløperen til doktorgradsarbeidet, er det lettere å gjennomføre på 3 år. Som en konsekvens av dette er PhD-utdanningene i odontologi ved UiO og UiB basert på 4- årige universitetsstipend med 25% pliktarbeid. Pliktarbeidet, som vanligvis er undervisning, integreres tidsmessig i utdanningsløpet slik det passer med forskningen og ikke er til hinder for denne. Til tross for dette er det ikke uvanlig at kandidatene ved fakultetene i Oslo og Bergen trenger mer enn 4 år. Tabellen viser tiden doktorgradskandidatene ved UiO og UiB i 5-års perioden har brukt fra de ble tatt opp som stipendiat til hhv. innlevering av avhandling og disputas. Antall avlagte doktorgrader basert på universitetsstipend Tid fra opptak til innlevering Gj.sn. antall mndr Tid fra opptak til disputas Gj.sn. antall mndr UiO UiB Reglene for spesialistutdanning tilsier 3 år (5 for oral kirurgi) fulltidsutdanning, og for noen av disiplinene er dette krav i EU-direktiv. For alle spesialitetene fins det internasjonale curriculum guidelines som anbefaler minst 3-års fulltids utdanning. Selv om det fins innsparingsmuligheter mht. tid i et dobbelkompetanseløp ved at deler av den teoretiske utdanningen og det skriftlige arbeidet er felles, vil det kunne føre til en ikke ønskelig kvalitetsreduksjon dersom man reduserer den kliniske delen av utdanningen for sterkt. I Sverige starter man nå en nasjonal forskerskole i odontologi med formål å øke forskerutdanningen og odontologisk forskning. Forskerskolen blir 5-årig der kandidatene gis anledning til å undervise eller arbeide klinisk en dag i uken. De kandidatene som er interessert i dobbelkompetanse blir garantert opptak til spesialistutdanning når de er ferdig med forskerutdanningen. I tillegg til den rene forskerutdanningen tar således ordningen sikte på å utdanne til dobbelkompetanse, og utdanningstiden blir i så fall 8-årig. Det er arbeidsgruppens oppfatning at et 5-årig dobbelkompetanseløp er forbundet med stor risiko for en reduksjon av kvaliteten på utdanningen, både i forhold til dagens ordning her i Norge, til den svenske modellen og andre lands utdanninger. Den er dessuten forbundet med stor risiko for at kandidater gir opp eller må forlenge studieløpet uten finansiering. I så fall vil utdanningen kunne komme i miskreditt. Ettersom undervisningserfaring er en viktig målsetning for den aktuelle målgruppen, som vitenskapelig personell på universiteter og kompetansesentre, og dette er en del av studieprogrammene, er det arbeidsgruppens oppfatning at utdanningsløpet for dobbelkompetanse skal være 6-årig (8 år for oral kirurgi) med pliktarbeid tilsvarende 25% i 4 år. Pliktarbeidet skal fortrinnsvis være teoretisk eller klinisk undervisning. 9

10 Nedenfor skisseres prinsipielt ulike modeller for gjennomføring av et dobbelkompetanseløp. Utgangspunktet for presentasjon og diskusjon av modellene er en tilpasning av utdanningsløpet som ivaretar overordnet regelverk og vedtatte program for forsker- og spesialistutdanning. Uavhengig av modell skal kandidaten gjennomføre både teoretisk og klinisk undervisning idet slik trening anses som nødvendig erfaring for kandidater som tar sikte på å gå inn i rollen som lærer. 2.2 Alternativer: a. Parallelle løp En slik modell innebærer en integrering av forsker- og spesialistutdanning, og at det utarbeides et individuelt tilpasset opplegg for kandidaten. Forskerutdanningen: I første del av utdanningsløpet legges hovedvekten på forskerutdanningen etter som innsamling av forskningsmateriale vanligvis må gå over en viss tid, og for å gi anledning til vitenskapelig fordypning og refleksjon. Spesialistutdanningen: Etter en introduksjon og begrenset teoretisk og klinisk opplæring i første del av studiet, utvides tidsrammen for spesialistutdanningen særlig i tredje til femte studieår. I siste del av utdanningen vil ferdiggjøring av avhandling, innlevering og disputasforberedelser innebære at ca halve tiden settes av til forskningsdelen samtidig som spesialistutdanningen fullføres og eksamen avlegges. Pliktarbeid: I løpet av et seksårig løp skal ett årsverk benyttes til undervisning og formidling. Dette skjer hovedsakelig i form av teoretisk undervisning (seminarer, kurs, PBL) i de første tre årene, mens det i siste del hovedsakelig foregår som klinisk veiledning. Organisering: Kandidaten er knyttet til institusjonens forskerskole eller tilsvarende, og utdanningsløpet tilpasses de kurs og samlinger som skjer i dennes regi. Øvrig forskeropplæring og prosjektarbeid tilrettelegges av kandidatens forskningsveileder. Spesialistutdanningen organiseres av fagleder eller den som er ansvarlig for spesialistutdanning ved den aktuelle fagdisiplin slik at kravene i programplanen er oppfylt ved avsluttet utdanning. 10

11 Ansvarsforhold: Fagleder for den aktuelle disiplin har et overordnet ansvar for det samlede utdanningsopplegget, også når hovedveileder for forskning tilhører annen fagavdeling eller institutt. Etablering av samlet opplegg for kandidatens dobbelkompetanseløp skjer i nært samarbeid med forskerveileder og leder for forskerskolen. Institusjonens tilsynsorganer for forsker- og spesialistutdanning følger vanlige rutiner for oppfølging av progresjon og gjennomføring for den enkelte kandidat. Ansvar for gjennomføring av pliktarbeid ligger hos fagleder ved disiplinen. Kommentarer: Hovedutfordringene ved denne modellen vil være logistiske samt å legge til rette for et godt læringsmiljø. Individuelle utdanningsplaner krever i langt høyere grad langsiktig planlegging sammenlignet med separate løp der kandidaten følger et fastlagt, strukturert opplegg. For enkelte spesialistutdanningsprogram som for eksempel kjeveortopedi er den tematiske oppbyggingen av teoretisk undervisning organisert med sikte på at de ulike tema kommer i en logisk og prioritert rekkefølge, og kurs, seminarer med mer gis bare en gang i løpet av en treårsperiode. Det vil også være en utfordring å gi kandidaten gruppetilhørighet under spesialistutdanningen slik at vedkommende blir del av et bredere læringsmiljø. b. Separate løp der forskningsdelen gjennomføres først Denne modellen innebærer at kandidaten følger de etablerte, programfestede planer for forsker- og spesialistutdanning. Forskerutdanning og spesialistutdanning: Kandidater som er ansatt som stipendiater og har meldt sin interesse for dobbelkompetanse i en klinisk disiplin introduseres i løpet av det første året for den aktuelle disiplin ved å gis anledning til noe deltagelse i faglig aktivitet ved avdelingen. I hovedsak forholder stipendiaten seg dette året til forskerveileder og forskerskolen. Etter opptak til dobbelkompetanse benyttes de neste to årene i det vesentlige til videreføring av forskningsprosjektet mens kontakten med den kliniske fagavdelingen gradvis bygges ut. De tre siste årene er generelt viet spesialistutdanningen, mens den tiden som er avsatt til kjernepensumkurs og prosjektarbeid for ordinære spesialistkandidater (ca 700 timer) benyttes til fullføring av avhandling og disputas. 11

12 Pliktarbeid: De tre første årene deltar kandidaten i undervisning i hovedsak på et allmennodontologisk og teoretisk nivå (studentundervisning). Etter hvert som den kliniske spesialistkompetansen bygges opp deltar kandidaten i klinisk formidling og veiledning. Organisering: Etter tilsetting som stipendiat er kandidaten opptatt på doktorgradsprogrammet og følger forskerskolens program og veileders opplegg for prosjektarbeidet. Etter opptak til dobbelkompetanse legger fagleder i den aktuelle kliniske disiplinen til rette for hospitering i samråd med forskningsveileder. Ansvarsforhold: Stipendiaten er det første året formelt knyttet til den avdeling hovedveileder tilhører. Etter at stipendiaten er tatt opp på dobbelkompetanseprosjektet fortsetter veileder som forskningsansvarlig, mens stipendiaten knyttes til den aktuelle fagavdeling med fagleder som ansvarlig for den samlede utdanning. Institusjonens tilsynsorganer for forsker- og spesialistutdanning følger vanlige rutiner for oppfølging av progresjon og gjennomføring for den enkelte kandidat. Ansvar for gjennomføring av pliktarbeid de siste fem år av utdanningen ligger hos fagleder ved disiplinen. Kommentarer: Denne modellen vil være relativt enkel å organisere og administrere da den er delt i to hoveddeler som har en relativt fast struktur. En utfordring vil bli å utforme et opplegg for hvordan kandidaten skal knyttes til den kliniske disiplinen i stipendiatperioden, og dette vil kreve god kontakt mellom forskerveileder og fagleder. c. Separate løp der spesialistutdanningen gjennomføres først Denne modellen innebærer at kandidaten i hovedsak følger de etablerte, programfestede planer for spesialist- og forskerutdanning. Spesialistutdanningen: Kandidaten påbegynner et forskningsprosjekt som er en del av det ordinære opplegget ved utdanningene med veileder blant fagavdelingens lærere eller med ekstern veileder. Prosjektet skal kunne tjene som spesialistarbeid, men må ha potensial til å utvides til en avhandling. Forøvrig følger kandidaten det ordinære spesialistprogrammet de tre første årene. 12

13 Forskerutdanningen: Progresjonen i forskningsprosjektet i løpet av det første året utgjør en viktig del av grunnlaget for å ble tatt opp til dobbelkompetanseløp. De neste fem årene viderefører og bygger kandidaten ut prosjektet slik at det tilfredsstiller kravene i doktorgradsreglementet med samme veileder. Pliktarbeid: Det legges opp en plan for avvikling av pliktarbeid der både formidling, teoretisk undervisning og klinisk veiledning inngår. Organisering: Spesialistutdanningen organiseres og følges opp av fagleder eller den som er ansvarlig for spesialistutdanning ved fagavdelingen. Ved opptak til dobbelkompetanseløp legges det til rette for at kandidaten følger doktorgradsprogrammet ved institusjonen. Spesialisteksamen avlegges ved avslutning av det tredje året (for oral kirurgi og oral medisin ) Ansvarsforhold: Kandidaten er fra starten som spesialistkandidat formelt knyttet til den aktuelle kliniske fagavdeling, og vil også fortsatt være det gjennom hele dobbelkompetanseløpet selv om forskningsveileder tilhører et annet fagområde. Fagleder er ansvarlig for tilrettelegging av det totale løpet, og også for gjennomføring av pliktarbeidet. Institusjonens tilsynsorganer for forsker- og spesialistutdanning følger vanlige rutiner for oppfølging av progresjon og gjennomføring for den enkelte kandidat. Kommentarer: Denne modellen vil være relativt enkel å organisere og administrere da den er delt i to hoveddeler som har en relativt fast struktur. En utfordring vil bli å legge til rette for at kandidaten skal få anledning til å utvide prosjektarbeidet til en avhandling mens vedkommende fortsatt følger spesialistprogrammet. Dette vil kreve god kontakt mellom forskerveileder og fagleder, og dette vil være særlig viktig dersom disse tilhører ulike fagmiljøer. Samlet vurdering Som kommentert ovenfor vil utfordringene ved modell a. Parallelle løp være knyttet til logistikk og læringsmiljø. Erfaringer fra tidligere der stipendiater ble gitt anledning til å påbegynne spesialistutdanning mens de var i en tidlig fase av forskningsprosjektet har i hovedsak vært vurdert som negative både av veiledere og det kliniske fagmiljøet. 13

14 Modell b. Separate løp der forskningsdelen gjennomføres først bygger i hovedsak på etablerte programmer, men vil kreve noe fleksibilitet og tilpasning avhengig av forskningsprosjektets karakter. Modellen vil sikre at doktorgradsarbeidet blir fullført: erfaringer fra andre land har vist at kandidater noen ganger avbryter utdanningen når spesialistutdanning er gjennomført for å etablere praksis. Dette gjelder spesielt for fagområder der det er stor konkurranse om studieplassene. En annen fordel med denne modellen vil være at den gir kontinuitet i den kliniske spesialistvirksomheten etter avsluttet utdanning i og med at spesialistutdanningen kommer til slutt utdanningsløpet. Det vil være uheldig dersom arbeidet med en avhandling fører til at den nyutdannede spesialisten ikke får praktisert spesialiteten. Modell c. Separate løp der spesialistutdanningen gjennomføres først vil ha som mulig negativ konsekvens et avbrudd i klinisk spesialistvirksomhet når forskningsarbeidet følger etter spesialistutdanningen. Fordelene med denne modellen vil være en større mulighet for at forskningsprosjektet knyttes opp mot fagdisiplinen vedkommende skal spesialisere seg innenfor. Uten en viss faglig bakgrunn vil det være begrenset hvilke forskningstema innen disiplinen kandidaten har forutsetninger for å ta fatt på. Det er en erfaring i kliniske fagmiljøer at de som har oppnådd dobbelkompetanse ofte har en klar faglig prioritering i utgangspunktet og gjennomfører spesialistutdanningen først. Arbeidsgruppens anbefalinger 3. Veiledning og oppfølging av kandidatene Det er universitetene som har det faglige ansvaret for utdanningen og derved oppfølging av kandidatene når det gjelder kontroll av fremdriften, uansett av hvorvidt de befinner seg på universitetet eller i en samarbeidende spesialistklinikk. Man forutsetter at et utdanningsløp for dobbelkompetanse skal bygge på eksisterende regelverk både for forskerutdanning og spesialistutdanning. PhD-utdanningen Forskerutdanningen er regulert av generelle regler for universitetene og utfyllende regler for det enkelte fakultet. Den har en normert tidsramme på tre år og omfatter et selvstendig 14

15 vitenskapelig arbeid som dokumenteres gjennom en avhandling som skal forsvares offentlig i disputas. I tillegg omfatter den organiserte forskerutdanningen en opplæringsdel av (minst) ett semesters varighet. Ved opptak blir kandidaten knyttet til en hovedveileder, gjerne i en relevant forskergruppe og/eller et veilederteam. De som knyttes til en forskerskole har sine veiledere som del av denne tilknytningen. Det er en forutsetning for opptak at forskergruppen har dokumentert kompetanse og kapasitet til å veilede kandidaten, samt at forskergruppen har en aktiv deltakelse i forskerutdanningen. Forskergruppen i form av aktuelle veiledere skal delta aktivt i utformingen av prosjektbeskrivelsen og i opplegget av selve forskerutdanningen. Det enkelte universitet har veiledende regler for innholdet i opplæringsdelen som vanligvis består av obligatoriske og valgfrie kurser. Kandidatene velger kurs eller andre faglige aktiviteter i samarbeid med hovedveileder, og fortrinnsvis skal dette gjøres i begynnelsen av utdanningstiden slik at kandidaten får nytte av det i prosjektet. Opplæringsdelen skal til slutt godkjennes av fakultetet. Hovedveileder og veilederteam deltar vanligvis i forskningsprosjektet i flere roller; som veileder, medforsker og medforfatter. Dette er basert på gjensidige avtaler om rettigheter og forpliktelser. Kandidatene oppfordres dessuten til å oppholde seg ved utenlandsk forskningsinstitusjon som en del av forskerutdanningen såfremt dette er en integrert og tjenlig del av forskningsprosjektet. Kandidatene følges opp ved at de fremlegger årlige skriftlige rapporter til fakultetet om progresjonen i utdanningen, og ved at disse følges opp med progresjonssamtaler. Arbeidet med avhandlingen utgjør hoveddelen av forskerutdanningen, og utgjør normalt 2,5 års arbeidsinnsats av den normerte studietiden på 3 år. Avhandlingen skal vise kandidatens selvstendige vitenskapelige arbeid på høyt faglig nivå og det totale forskningsbidraget kandidatens arbeid er en del av. Dette innebærer at avhandlingen skal kunne bidra til å utvikle ny faglig kunnskap, at den tilfredsstiller internasjonal standard på fagområdet, og at den vil kunne publiseres som en del av fagets vitenskapelige litteratur. Avhandlingen kan være et frittstående arbeid eller en videreføring av faglig arbeid som er utført tidligere i studiet. Avhandlingen skrives på et språk som kommuniserer godt med det internasjonale forskermiljøet i feltet. I de fleste tilfeller vil det være engelsk. Omfanget av arbeidet skal være slik at graden kan oppnås ved forskningsinnsats tilsvarende 3 årsverk, og en vanlig norm er at den består av 3 vitenskapelige artikler utarbeidet for internasjonale tidsskrift med uavhengig fagbedømming. I tillegg skal 15

16 det lages en samlet presentasjon av de vitenskapelige resultatene med en inngående og oppdatert sammenstillende vitenskapelig diskusjon. Avhandlingen bedømmes av en sakkyndig komité oppnevnt av fakultetet før kandidaten kan fremstille seg for disputas. Komiteen bestemmer også emne for prøveforelesningen. Spesialistutdanningen Det er Helse- og omsorgsdepartementet som fastsetter regler for gjennomføringen av spesialistutdanningen. I Midlertidige regler for spesialistutdanning av tannleger (gjeldende fra 1. januar 2007) har departementet fastsatt både generelle regler om omfang og innhold, og spesielle regler for hver spesialitet. Utdanningen anses å være fulltids utdanning i 3 år (5 år for oral kirurgi/medisin) bestående av teoretisk undervisning, klinisk undervisning og et prosjektarbeid. I definisjonen av fulltids utdanning inngår også et visst omfang av selvstudier og pedagogisk trening. Den teoretiske utdanningen består av en generell kurspakke (core curriculum) som er felles for alle spesialitetene, støttefag i andre kliniske disipliner samt seminarer og litteraturstudier i den aktuelle disiplin. Den kliniske virksomheten skal være spesialitetsrettet og foregå under veiledning av en spesialist i den aktuelle kliniske spesialdisiplin. Kandidaten skal også legge frem et skriftlig arbeid (spesialistarbeid) som fortrinnsvis skal være relatert til den aktuelle spesialitet. Arbeidet kan være basert på egen forskning eller kompilatorisk basert på vitenskapelig litteratur. Utdanningen avsluttes med en muntlig eksamen i sentrale emner fra den teoretiske og praktisk-kliniske utdanningen for en eksamenskommisjon oppnevnt av fakultetet. Den kliniske utdanningen evalueres ved fremlegging av lærings- og vurderingsmapper av egne behandlede kliniske kasus. Det er faglederne (vitenskapelige ledere) i de aktuelle fagområdene som har hovedansvaret for veiledning og oppfølging av kandidatene. Vedkommende legger forholdene til rette for at kandidaten følger studieplanen, samt vurderer progresjonen i studiet. Vanligvis er fagleder også veileder for spesialistarbeidet og utarbeidelse av mappene. Dobbelkompetanse 16

17 Med tanke på å opprettholde kvaliteten både for forsker- og spesialistutdanningen må et utdanningsløp for dobbelkompetanse basere seg på det eksisterende regelverk for begge utdanningene. Den tidsmessige innsparingsgevinsten vil være at deler av opplæringsdelen på PhD-utdanningen og den teoretiske delen av spesialistutdanningen kan være den samme. Videre vil doktorgradsavhandlingen erstatte det skriftlige spesialistarbeidet. Et utdanningsløp på 6 år blir meget stramt rent tidsmessig, noe som krever god veiledning og tett oppfølging av kandidatene. Man foreslår at hovedprinsippene som anvendes i doktorgradsutdanningen legges til grunn i den forstand at det tas sikte på årlige rapporter og progresjonssamtaler med ansvarlig instans for utdanningen på fakultetet. Ved opptak bør det utnevnes en koordinator for hver kandidat med hovedoppgave å veilede i praktiske og faglige spørsmål, samt å kontrollere fremdriften. Dessuten må kandidaten ha en hovedveileder (PhD), og evt. et veilederteam, for doktorgradsprosjektet i tråd med PhDreglementet på det enkelte universitetet, samt en klinisk hovedveileder med faglig ansvar for den kliniske utdanningen. Der det er mulig bør minst to av disse funksjonene være ivaretatt av en og samme person. Ettersom det er universitetet som har det faglige ansvaret for utdanningen, må koordinator, PhD-hovedveileder og klinisk hovedveileder være ansatt der. Mest ønskelig er det at det er en og samme person med dobbelkompetanse og i fast vitenskapelig stilling som fyller disse rollene, men rollene kan også deles mellom flere personer dersom det er mest praktisk. I så fall må det være koordinator som har det overordnede ansvaret for den praktiske organiseringen av utdanningen, mens det faglige ansvaret ligger hos hhv PhD-hovedveileder og klinisk hovedveileder. Ettersom den kliniske delen av utdanningen kan foregå utenfor universitetet, på kompetansesenter eller i annen spesialistklinikk, er det nødvendig at den kliniske hovedveileder delegerer deler av veiledning til en spesialist på den aktuelle klinikken. Dette vil måte bero på samarbeid og tillit, samt kommunikasjon og dokumentasjon av gjennomført arbeid, blant annet i form av fremlegging og diskusjon av læringsmappen. 4 Utlysning, søknad og opptak 17

18 4.1 Koordinering og dimensjonering av opptak til dobbeltkompetanseprogrammet (DKP) Hvilken instans bør koordinere og dimensjonere opptak til det nye Dobbeltkompetanseprogrammet i odontologi som tar sikte på en avkortet løp? Det kan skisseres flere ulike modeller, hvorav arbeidsgruppen har valgt å beskrive følgende tre: a) Universitetene koordinerer eget opptak selv b) En oppnevnt prosjektorganisasjon koordinerer c) En opptakskomite forankret ved ett av universitetene koordinerer Modell a) Universitetene koordinerer eget opptak selv Dette kan sies å være eksisterende modell slik opptaket fungerer for dobbeltkompetansekandidatene i dag. Hittil har dette opptaket kun skjedd ved de to universitetene i Oslo og Bergen. På sikt vil trolig også Universitetet i Tromsø være i en posisjon til å ta opp dobbeltkompetansekandidater. En kan argumentere for at slik organisering også kunne vært hensiktmessig i forhold til et komprimert dobbeltkompetanseløp, det som heretter blir referert til som Dobbeltkompetanseprogrammet (DKP). Universitetene kjenner selv best hvilke behov som ligger til grunn, og har god kjennskap til aktuelle kandidater. Eventuelle ulemper ved en slik organisering er at dette kan forsterke rekrutteringen av kandidater i sentrale strøk rundt universitetsbyene, og at et desentralisert perspektiv kanskje ikke ivaretas i tilstrekkelig grad. Det vil også gjøre det vanskelig for sentrale myndigheter å kunne påvirke opptaksprosessen i noen særlig grad, jf det å ivareta distriktshensyn. En annen ulempe kan være at en slik modell ikke borger for koordinering universitetene i mellom, og eventuelle stordriftsfordeler ved en felles opptaksinstans faller bort. Modell b) En oppnevnt prosjektorganisasjon koordinerer Dette er modellen som ble brukt når Prosjekt dobbeltkompetanse i psykologi ble etablert. Fordelene er at alle de aktuelle universitetene har en felles koordinerende instans, med lokale koordinatorer på hvert lærested i tillegg til en nasjonal koordinator. Prosjekt dobbeltkompetanse psykologi ble ledet av et prosjektstyre som består av de ovennevnte koordinatorene, i tillegg til en representant fra Norsk Psykologforening og en representant for helseforetakene. Videre ble sentrale myndigheter gitt mulighet til å gi aktuelle føringer gjennom mandat gitt av daværende Kirke- og undervisningsdepartementet. Med unntak av representasjon fra helseforetakene, kunne også DKP i odontologi vært organisert etter samme modell, hvor representasjon fra profesjonsforening ville blitt ivaretatt av NTF i dette tilfelle. På samme måte som prosjektansvaret og ledelsen av Prosjekt dobbeltkompetanse i psykologi ble lagt til Det psykologiske fakultet ved Universitetet i Bergen, kunne en tenke seg at Det Medisinsk-odontologiske fakultet ved UiB fikk samme ansvar når det gjaldt DKP i odontologi. Dette vil kunne åpne for nyttig erfaringsoverføring mellom de to fakultetene ved ett og samme universitet. Eventuelt kan et slikt prosjektstyre 18

19 legges til et av de andre universitetene. Fordelene ved et slikt prosjektstyre er de naturlige stordriftsfordelene som oppstår gjennom nasjonal koordinering, og muligheten til å ivareta de nasjonale behovsvurderingene ved å sentralisere opptaksprosessen. Det vil antakelig også bli enklere å dimensjonere utifra nasjonale behov ved å se opptaksprosessen samlet. Det vil også være en fordel å ha en nasjonal koordinator i en innledende fase i forhold til det å være pådriver, etablere rutiner og løse problemer når ny modeller skal realiseres. Sentrale myndigheter vil videre få en styringskanal gjennom oppnevning av aktuelt mandat, og kanskje også representasjon i et programstyre. Ulemper med en slik modell kan være den merbelastning det kan sies å være for aktuelt universitet å inneha prosjektansvar og ledelse av prosjektet. Det vil trolig utgjøre merkostnader for det aktuelle fakultet, og vil antakelig også utgjøre et ikke ubetydelig merarbeid for den som blir oppnevnt som nasjonal koordinator. Antakelig må det ansettes en person i full stilling i en innledende fase. Det bør nevnes at Prosjekt dobbeltkompetanse i psykologi sammenfalt med Opptrappingsplanen for psykisk helse, hvor det ble satt av midler til en rekke tiltak for å nå målene i Opptrappingsplanen. Når det gjelder Dobbeltkompetanseprogrammet i odontologi er de øremerkede midlene over statsbudsjettet for budsjettåret fortrinnsvis tenkt brukt til det innledende utredningsarbeidet, og det er høyst usikkert om det settes av øremerkede midler til fremtidig drift av programmet. Dette kan sies å være et argument for å ikke organisere Dobbeltkompetanseprogrammet i odontologi som et eget prosjekt hvor det bindes opp midler til drift av prosjektstyret og nasjonale og lokale koordinatorer. Modell c) En opptakskomite forankret ved ett av universitetene koordinerer Dette kan sies å være den modellen som brukes ved universitetene i dag når det gjelder opptak til spesialistutdanningen ved universitetene i Oslo og Bergen. De senere årene har Universitetet i Oslo hatt et koordineringsansvar med hensyn til å invitere til møter i opptakskomiteen, samt fasilitere og lede møtene. Det er imidlertid en samlet opptakskomite som står bak innstillingen som blir endelig fremmet, og Universitetet i Bergen har sammen med de andre medlemmene i opptakskomiteen en sentral rolle med hensyn til endelig innstilling 1. I tillegg til de aktuelle universitetene er fylkestannlegene, de odontologiske kompetansesentrene og Tannlegeforeningen representert. Sentrale myndigheter er representert gjennom Helsedirektoratet, som per dags dato har observatørstatus i denne komiteen. Opptakskomiteen for spesialistutdanning kan sies å nærmest ha oppstått etter eget initiativ fra universitetene, og som nevnt ovenfor har det vært Universitetet i Oslo som har vært pådriver de senere år for et fortsatt koordinert opptak til spesialistutdanningen gjennom en sentral opptakskomite. Det har vært etterlyst et mandat for denne opptakskomiteen fra sentrale myndigheter, men dette foreligger ikke i skriftlig format. Slik det foregår i dag kan det hevdes at praksis er etablert nærmest etter prinsippet om sedvane. Når det gjelder opptak for dobbeltkompetansekandidater har dette ikke vært formalisert på samme måte. Men hvis de aktuelle kandidatene har en spesialistutdanning i bunn vil selvsagt opptaket av disse kandidatene ha vært gjenstand for opptaksprosedyrene til opptakskomiteen. 1 Det hender imidlertid at enkelte av medlemmene tar dissens med hensyn til innstillingen. 19

20 Når det gjelder opptak til det nye dobbeltkompetanseprogrammet i odontologi (DKP) er det mye som taler for at en modell som skissert ovenfor også her vil være hensiktsmessig. Prinsippet om en opptakskomite er vel etablert ved både universitetene og ute i det aktuelle fagmiljøet. Man oppnår stordriftsfordelene ved å se opptaksprosessen samlet, og med bred representasjon fra både fylkestannlegene, profesjonsforening, kompetansesentra, samt sentrale myndigheter, skal det sørges for at både nasjonale og regionale behov blir ivaretatt. Det er en modell som ikke krever et permanent prosjekt- eller programstyre, men kan fasiliteres av fakultetet ved det aktuelle universitet. Noe merarbeid må påregnes for koordinerende instans, men trolig ikke mer enn at dette kan innarbeides som del av den fortløpende portefølje for de vitenskapelig og/eller de administrativt ansatte. Det blir imidlertid svært viktig å ha et mandat for en slik opptakskomite for dobbeltkompetanseprogrammet i odontologi. Mangelen på et slikt formelt mandat har kanskje vært det største ankepunktet mot opptakskomiteen til spesialistutdanningen, og er trolig det motargumentet som har vært tydeligst formulert når en har sett på en modell med en sentral opptakskomite. Med et klart mandat til grunn for opptak til det nye dobbeltkompetanseprogrammet vil en kunne unngå den kritikk som har vært reist i forhold til opptakskomiteen for spesialistutdanning. I et slikt mandat kan det også gis føringer på hva en anser som hensiktsmessig dimensjonering i årene som kommer i forhold til de ulike spesialitetene. Med et formelt mandat til grunn vil sentrale myndigheter kunne gi føringer i forhold til det en anser som nasjonale behov, for slik å kunne oppnå styring på et område hvor de akademiske institusjonene tidligere har hatt stor grad av frihet til å peke på hva de har ansett som behovet, blant annet ved fakultetene. Dette har ikke alltid vært i samsvar med hva de fylkeskommunale og de statlige instanser har ansett som behovet for odontologisk spesialistkompetanse i et regionalt og nasjonalt perspektiv. Hvilke elementer bør inngå i et mandat for opptakskomiteen for dobbeltkompetanseprosjektet i odontologi? Hvem skal sitte i opptakskomiteen Hvor ofte skal opptak skje Hvordan skal det lyses ut Hvor ofte skal komiteen ha møte Hvordan skal avgjørelser om opptak fattes Hvem innstiller til opptak/går gjennom søknadene Klagemuligheter og klageinstans Hvem bør utforme et slikt mandat? Helsedirektoratet? Helse- og omsorgsdepartementet? Arbeidsgruppen? Universitetene? 20

21 4.2 Utlysning Denne delen er utarbeidet av Erik og deretter sendt til Ola Johan og Sissel for kommentarer. Det ble for kort tid fra kommentarene kom til at jeg har fått sett på dem i sammenheng med egen tekst så kommentarene er med (under) Kommentarene til Sissel på det overordnede plan: Jeg returnerer dokumentet med noen kommentarer (uthevet i gult sek.kom). Føler at det spriker litt. Det er meget uklart om gruppen egentlig går inn for opptak til dobbeltkompetanseløp ved studiestart, eller om man ønsker at opptaket til stipendiatstilling skal skje først og opptaket til dobbeltkompetanse programmet først etter ett år. Her må vi bestemme oss eller i hvert fall tydelig vise hvilken løsning vi prioriterer. Ola Johan sine generelle kommentarer Jeg har sett på utdrag fra Forskrift om ansettelsesvilkår for stillinger som postdoktor, stipendiat, vitenskapelig assistent og spesialistkandidat. Der er det noen presiseringer som vi vel må ta hensyn til? Jeg har uthevet med lilla stikkord fra forskriften. Deretter har jag tatt utgangspunkt i referatet fra 24. april og kommentert de gjeldende punktene i referatet. Erik sendte oss jo en utvidet versjon 20. mai, men punktene er de samme. (Dette ligger med som eget vedlegg til disposisjonen og jeg har lagt til ytterligere en utheving som jeg mente var relevant i gult. sek. kom.) I forkant av utlysningene ligger diskusjonen om dimensjonering (se 4 a) og vedtak om hvilke føringer som skal ligge på de utlyste prosjektene som f. eks hvilke spesialiteter som lyses ut i dobbeltkompetanseprosjekter, hvor og eventuelle preferanser til bakgrunn for søkere. Dagens praksis i spesialistutdanningen er at man viser til institusjonenes hjemmesider for ytterligere kontaktinformasjon for søkerne. Ansvar for utlysningen vil følge av hvor stillingene blir lagt og hvem som skal være involvert i den videre prosessen etter utlysning som behandling av søknad, opptak og fremdriftsansvar. Arbeidsgruppen har tidligere diskutert administrativt ansvarsnivå for dobbeltkompetanseprogrammet og på bakgrunn av denne diskusjonen er det naturlig å foreslå at ansvaret for utlysningen legges til de odontologiske fakultetene ved Universitetene i Bergen og Oslo. Det er naturlig å henvise til at utlysningen gjøres på vegne av oppdragsgiver, i dette tilfelle KD og HOD (er dette riktig og viktig?).universitet blir arbeidsgiver. Utlysning skjer ikke på vegne av andre Ulysningene må nødvendigvis henvise til institusjonenes hjemmesider der et gis ytterligere informasjon om dobbeltkompetanseprogrammet i sin helhet og eventuelt konkrete prosjekter. Dette vil kunne veilede kandidater til å enklere kunne søke seg til et ønsket prosjekt og institusjon. Ved å ta opp kandidater i pågående prosjekter ligger det også erfaringsmessig en effektivitetsgevinst, spesielt knyttet til forskerutdanningen. (Dette bør muligens komme et annet sted). Så lenge utlysningene er til såkalte rekrutteringsstillinger må de lyses ut som midlertidige stillinger der det gjøres rede for hvor lang tilstetningen er og hvordan stillingen avlønnes. 21

22 Utlysningene anbefales formidlet gjennom institusjonenes vanlige kanaler samt Den norske tannlegeforenings Tidende Arbeidsgruppen anbefaler at man bygger utlysningene av dobbeltkompetansestillingene på dagens utlysning av universitetsstipendiatstillinger. Kunne det vært gitt eksempel på utlysningstekst? 4.3 søknad Hva skal søknaden inneholde og hvor skal den sendes og behandles? Når det gjelder opptaket til spesialistdelen må det fremgå av søknaden at det gjelder dobbelkompetanse i f eks kjeveortopedi. Samtidig må det fremgå hvorvidt en søker et PhDprosjekt knyttet til den aktuelle utlysingen, eller om det er åpent (dvs man kan selv foreslå prosjekt). Søknadene må således inneholde opplysninger som er relevante for både klinisk og vitenskapelig vurdering av kandidat og prosjekt. Søknadene må stilles til institusjonene som er saksbehandler for den videre prosessen. Med dette menes administrering av lokale bedømmelseskomiteer, nasjonale opptakskomiteer slik som man i dag har i spesialistutdanningen og deretter iverksetting av vedtak med tilsetning og informasjonsvirksomhet til søkere underveis i denne prosessen. 4.4 opptak/ tilsetning Det er i dag ulike rutiner for spesialistkandidater og stipendiater på fakultetene. Spesialistene søker om opptak til institusjonene etter utlysning i Tidende. Søknadene behandles eksempelvis fra Bergen først av fagseksjonene og deretter i programutvalget for odontologiske fag. Dette danner grunnlaget for en samlet behandling i det sentrale opptaksmøte hver høst før institusjonene igjen effektuerer vedtak gjennom opptaksbrev til søkerne. Søkerne til universitetsstipend søker en utlyst stilling og blir deretter vurdert av en sakkyndig bedømmelseskomite som, igjen gjennom eksempel fra Bergen, innstiller søkerne basert på søkers kvalifikasjoner, veiledende miljøs kompetanse samt prosjektets relevans i forhold til institusjonens forskningsstrategi. Etter tilsetning søker kandidaten om opptakt til forskerutdanningen innen 3 måneder der det er en forutsetning for opptak at instituttleder har vurdert og signert søknaden. Det anbefales at man i opptaket til dobbeltkompetanse finner en løsning som kan fungere sammen med dagens ordning uten at man mister kvalitetssikringen som ligger i denne men heller ikke gjøres unødvendig byråkratisk. Dersom man ikke umiddelbart ønsker å tilsette kandidatene for hele perioden 6 (8) (Det blir bare igjen 5 ((7) år hvis opptaket til dobbeltkompetanse skal skje etter et år som stipendiat) år og dermed ta opp kandidatene til et helt dobbeltkompetanseløp i en omgang, har arbeidsgruppen diskutert et to trinns opptak. Kandidaten søker på en stipendiatstilling på 4 år, men er kjent med at denne kan omgjøres til en dobbeltkompetanse stilling, noe som vil utløse lønnsmidler i 6 (8) studieår. (Jfr. Disposisjonen pr punkt 2.2 og 2.3 (se også under)) 22