Forelesningsnotat 2, Januar 2015

Transkript

1 Forelesningsnotat 2, Januar 2015 Innhold Nasjonalregnskapet og økonomisk statistikk... 2 Bruttonasjonalproduktet... 3 Hvilken produksjon kommer med i BNP?... 5 Kapitalslit og nettonasjonalprodukt... 6 Hva produserer vi i Norge?... 7 Hva bruker vi BNP til?... 9 BNP som inntektsbegrep Utenriksregnskapet Inntekt og sparing Inntekt og sparing noen nyttige formler Nasjonalformue Prisindekser hvordan måle og justere for prisstigning BNP som mål på verdiskaping Sammenlignbare priser og kjøpekraftskorrigering Ubetalt og uregistrert arbeid Dobbelttelling? Kunnskap og humankapital Miljø og naturressurser BNP som mål på inntekt og velstand Konsum og fritid Inntektsfordeling og bruk av godene Andre forhold Annen økonomisk statistikk Konsumprisindeksen Sysselsetting og arbeidsmarked Annen korttidsstatistikk Nasjonalregnskap og foretaksregnskap Hva har du lært? Vedlegg Beregning av prisindekser Kryssløp

2 Nasjonalregnskapet og økonomisk statistikk 1 Økonomisk statistikk får stadig større betydning for viktige beslutninger, både for politiske myndigheter og private bedrifter. Når myndighetene skal bestemme hvor mye penger staten skal bruke neste år, eller hvis en bilfabrikk skal beslutte hvor mange biler som skal produseres, er det lurt å ha best mulig informasjon om hvilken tilstand økonomien er i. Har husholdningenes inntekter økt, og er det sannsynlig at de vil øke neste år også? Mye av den viktigste økonomiske statistikken finner vi i nasjonalregnskapet. Nasjonalregnskapet er et regnskap for økonomien som helhet. Hensikten er å gi en overordnet oversikt over produksjonsvirksomheten i et land, og dermed gi gir svar på fundamentale økonomiske spørsmål som hvor stor er produksjonen i et land? hvilke sektorer produserer hva, og hva brukes produksjonen til? hvem mottar inntektene, og hvordan endres dette over tid? For å kunne gi svar på slike spørsmål, inneholder nasjonalregnskapet definisjoner av sentrale begreper som produksjon, verdiskaping og inntekt. I nasjonalregnskapet deles økonomien i ulike sektorer, som husholdninger, bedrifter og offentlig sektor, og regnskapet gir dermed tallfestet informasjon om samspillet mellom disse sektorene. Ragnar Frisch, som var professor i økonomi ved Universitetet i Oslo og nobelprisvinner i økonomi i 1969, var sentral i utarbeidelsen av metodene for oppstilling av nasjonalregnskapet på 1930-tallet. I årene etter Den andre verdenskrigen ble det internasjonal enighet gjennom FN om en felles standard, med felles definisjoner, for hvordan de viktigste størrelsene skulle beregnes. Disse definisjonene er blitt revidert flere ganger. De nåværende definisjonene er basert på Standard of National Accounts 2008, og European System of National and Regional Accounts, På og 60-tallet drev myndighetene i Norge og mange andre land med detaljert økonomisk planlegging, og da var nasjonalregnskapet et sentralt redskap. Selv om denne typen politikk nå er forlatt, er nasjonalregnskapet likevel det viktigste faktagrunnlaget for overvåking og analyse av økonomien. Nasjonalregnskapets begrepsapparat og tall gir mulighet til å forstå og beskrive utviklingstrekk og sentrale sammenhenger. Det kvartalsvise nasjonalregnskapet, KNR, (et kvartal er en firedel av året, dvs. perioden januar mars, osv.) har fått en viktigere rolle, fordi det gir raskere og bedre informasjon om konjunkturutviklingen. Det er også blitt utviklet fylkesfordelte regnskaper, samt satellittregnskaper som gir utdypende informasjon på bestemte områder som miljø og turisme. 1 Takk til Anders Kjelsrud, Jon Reiersen og Asbjørn Rødseth for nyttige kommentarer til et tidligere utkast. Notatet er under bearbeidelse, og kommentarer er velkomne, til steinar.holden@econ.uio.no. 2

3 Et av de første forsøkene på å beregne den samlede inntekten i et land ble gjennomført av den engelske økonomen William Petty, som i 1665 laget et anslag på nasjonalinntekten i England. Pettys hensikt var å vise at staten kunne ta inn mer penger i skatter for bl.a. å kunne dekke sine krigsutgifter. Bruttonasjonalproduktet Det viktigste begrepet i nasjonalregnskapet er bruttonasjonalproduktet, med forkortelsen BNP. Bruttoprodukt er et annet ord for verdiskaping, og BNP er verdien av alt som skapes eller produseres i et land i løpet av en periode, vanligvis et år, eller et kvartal. Når man skal beregne verdiskapingen i et land, må man ta stilling til flere viktige spørsmål. Et av de viktigste er hvordan vi skal summere ulike typer produkter. Hvor stor er produksjonen totalt dersom man har produsert 10 kg epler og gjennomført en blindtarmsoperasjon? For å summere ulike produkter må man ha en felles målestokk, og man må kunne verdsette de ulike produktene i forhold til hverandre. I nasjonalregnskapet måler man i kroner, og for produkter som lages for å selges til kunder, kalt markedsrettet produksjon, måles verdien ved å bruke markedsprisen, dvs. den prisen kunden betaler. Det betyr for eksempel at en sykkel som er produsert i Norge, og som selges til en kunde for 4000 kroner, teller med i BNP til 4000 kroner. Siden kjøperen har betalt 4000 kroner for sykkelen, vet man jo at kjøperen synes sykkelen er verdt minst dette. Markedsrettet produksjon omfatter det private næringslivet, som jordbruk, industri, varehandel, restauranter o.l., samt offentlig virksomhet som selger på markedet, f.eks. et offentlig eid transportselskap. Verdsetting til markedspris kan naturligvis ikke anvendes på produksjon som ikke omsettes i noe marked. Det meste i denne kategorien er offentlig virksomhet som helsevesen, skoler, politi og statlig og kommunal administrasjon, i tillegg til noen private organisasjoner, for eksempel ideelle organisasjoner som Røde Kors. Her verdsettes produksjonen til produksjonskostnadene. Et offentlig sykehus regnes altså med i BNP med det beløpet som det koster å drive sykehuset, dvs. de utgiftene sykehuset har til lønninger og andre kostnader. Det faktum at det offentlig er villig til å betale kostnadene for å drive sykehuset, tyder på at det offentlige verdsetter sykehuset til minst dette. 3

4 Et annet sentralt spørsmål er hvordan man bør summere verdiskapingen i bedriftene. Dersom man summerer produksjonen i alle landets bedrifter, målt i kroner, blir det et problem ved at bedriftene kjøper produkter fra hverandre. En sykkelfabrikk vil bl.a. bruke råvarer, deler og elektrisk kraft kjøpt av andre bedrifter. Dersom man la sammen verdien av sykkelen og de varer og tjenester som sykkelfabrikanten kjøper fra andre bedrifter, som med en fellesbetegnelse kalles for produktinnsats, ville dette innebære en dobbelttelling ved at verdien av sykkelen også bygger på produktinnsatsen. For å unngå slik dobbelttelling, måler man derfor verdiskapingen i bedriften ved å trekke produktinnsatsen fra salgsverdien til produksjonen. Verdiskapingen i bedriften kalles bedriftens bruttoprodukt, eller value added på engelsk. Produksjon (salgsverdi av produksjonen) - produktinnsats (utgifter til varer og tjenester som brukes opp i produksjonen) = Bruttoprodukt (verdiskaping) Vi kan nå definere bruttonasjonalproduktet BNP som summen av bruttoproduktet (verdiskapingen) i alle landets bedrifter, i en gitt periode (år eller kvartal). BNP tilsvarer gross domestic product GDP på engelsk. BNP blir ofte definert som verdien av den samlede innenlandske produksjonen av ferdige varer og tjenester, verdsatt til markedspriser, i en gitt periode, minus verdien av importen, dvs. varer og tjenester som kjøpes fra utlandet. Med ferdige varer og tjenester menes at BNP bare innbefatter varer og tjenester som går til de endelige brukerne av varene, såkalte sluttleveringer, inklusiv det som selges til andre land (eksport). En trekker derfor fra den produksjonen som går som produktinnsats til andre bedrifter. Denne definisjonen vil derfor svare til den definisjon som er gitt over. Merk at når vi trekker fra produktinnsatsen, trekker vi bare fra de varer og tjenester som brukes opp i produksjonen i det samme året, som råvarer, deler og elektrisk kraft. Maskiner, fabrikkbygninger, transportmidler, EDB-software, osv, som kan brukes i produksjonen i flere år, regnes som realkapital, og ikke produktinnsats. Realkapitalen og arbeidskraften i bedriften betegnes som de primære produksjonsfaktorer, og det er disse som står for bedriftens verdiskaping. Derfor trekker man ikke fra utgiftene til lønn til de ansatte eller kjøp av realkapital når man skal beregne bedriftens verdiskaping. Merk også at salgsverdi av produksjonen ikke er det samme som bedriftens salgsinntekter. Dersom bedriften produserer flere produkter enn den får solgt, slik at beholdningen av ferdige produkter (lagerbeholdningen) øker, vil også de usolgte produktene tas med i beregningen av 4

5 bedriftens bruttoprodukt. Lagerbeholdning regnes som en del av bedriftens realkapital, og økningen i lagerbeholdningen blir derfor en økning i bedriftens realkapital. Hvilken produksjon kommer med i BNP? I utgangspunktet er målet at BNP skal dekke all økonomisk verdiskaping i landet. Markedsrettet produksjon, som omfatter privat næringsvirksomhet og offentlig virksomhet der produktet selges på markedet, er som sagt inkludert. Men ifølge internasjonale standarder for nasjonalregnskap skal man inkludere alle aktiviteter hvor det foregår kjøp og salg av varer og tjenester, også dersom virksomheten er ulovlig. Eurostat har derfor utviklet retningslinjer for beregning av illegale aktiviteter, og i Norge har Statistisk sentralbyrå de siste årene innarbeidet anslag for illegal og uregistrert økonomi. Det illegale forbruket, i stor grad knyttet til narkotika, er blitt beregnet til 0,2 prosent av husholdningenes forbruk, og i bygg- og anleggsvirksomhet anslås den uregistrerte produksjonen til nærmere 6 prosent av bruttoproduktet i næringen (Gimming m.fl., 2011). Som du vil få se nedenfor, viser andre beregninger betydelig høyere beløp. BNP inkluderer som nevnt over også mye produksjon som ikke omsettes på markedet. Dette gjelder offentlig forvaltning, som politi, undervisning, forskning, osv, men det inkluderer også private bedrifter eller institusjoner som tilbyr sin produksjon gratis eller til veldige lave priser (som ideelle organisasjoner). Ikke- markedsrettet produksjon verdsettes som nevnt over til produksjonskostnadene. Dette innebærer at ubetalt arbeid, f.eks. i lokale idrettslag, ikke kommer med, fordi det ikke koster noe. BNP inkluderer i tillegg verdien av produksjon for egen bruk, blant annet innen jordbruk, jakt og fiske. Mesteparten av konsumet av boligtjenester er også med her - for boligeiere er dette et beregnet beløp, som skal tilsvare hvor mye man måtte betalt for å leie en tilsvarende bolig. Tanken bak dette er at BNP-tallet ikke skal bli påvirket av om beboerne eier boligen selv, eller om de leier den av en annen person. BNP inkluderer ikke ulønnet arbeid i hjemmet. I prinsippet kunne en ha beregnet verdien av slikt arbeid, ved f.eks. fastsette timesatser for ulike typer arbeid. En slik beregning innebærer imidlertid noen viktige prinsipielle og praktiske problemer, både mht. fastsetting av timesatser og måling av antall timer. F.eks. kan det være vanskelig å skille mellom fritidsaktivitet og arbeid, kanskje særlig for aktiviteter som barnepass, men også for arbeid i hus og hage, eller i omsorg for andre. BNP inkluderer ikke 2. hånds kjøp og salg av formuesgjenstander. Når nye boliger blir ferdige, inngår de i BNP som produksjon i bygg- og anleggssektoren. Videre salg av boligene inngår derimot ikke, bortsett fra at honorar til meglere, f.eks. eiendomsmeglere, naturligvis inngår som deres produksjon. BNP i Norge inkluderer også produksjon ved utenlandske bedrifter som er lokalisert i Norge det er altså lokalisering av produksjonsenheten, og ikke eierskapet som er avgjørende. Tilsvarende vil produksjonen ved en norsk bedrift i Sverige inngå i BNP der. Utenlandsk 5

6 produksjonsvirksomhet som midlertidig oppholder seg i Norge (mindre enn ett år), f.eks. er i Norge i noen uker for å bygge et hus, regnes derimot som import fra det landet der produksjonsvirksomheten har sin faste lokalisering. Kapitalslit og nettonasjonalprodukt Selv om man ikke trekker fra utgiftene til ny realkapital i beregning av bedriftens bruttoprodukt, må man likevel ta hensyn til at realkapitalen over tid blir mindre verdt på grunn av slitasje, skader og foreldelse. I nasjonalregnskapet betegnes dette som kapitalslit. Dersom man trekker kapitalslitet fra bruttoproduktet, får man et mål på netto verdiskaping i bedriften, som betegnes som bedriftens nettoprodukt. Summen av nettoproduktet i alle bedriftene i landet betegnes som nettonasjonalproduktet. Nettonasjonalproduktet er dermed bruttonasjonalproduktet minus det samlede kapitalslitet i alle landets bedrifter I beregningen av kapitalslitet antar man at verdien av realkapitalen reduseres med en fast prosentsats hvert år, der prosentsatsen varierer mellom ulike typer realkapital, f.eks. er den lavere for bygninger enn for maskiner. Selv om nettonasjonalproduktet teoretisk sett er et riktigere mål på verdiskapingen i landet, er det mer vanlig å bruke BNP ved sammenligninger mellom land og over tid. En årsak er at BNP gir et riktigere mål på den økonomiske aktiviteten, fordi det jo er dette beløpet som viser omfanget av varer og tjenester som lages. En annen årsak er at den faktiske beregningen av kapitalslitet kan variere mellom land, og at kapitalslitet vanligvis er relativt stabilt over tid som andel av BNP, og derfor har liten betydning for utviklingen i BNP. Noen nyttige lenker (så lenge de varer): Årlig nasjonalregnskap Nasjonalregnskap og konjunkturer Nytt BNP Hovedrevisjonen av nasjonalregnskapet 2014 Nasjonalregnskapets historie i Norge:

7 Hva produserer vi i Norge? Figur 2.1 viser sysselsetting, produksjon og verdiskaping (bruttoprodukt) i Norge fordelt på næringer. Vi ser at målt ved bruttoprodukt er olje- og gassutvinning klart størst, med hele 25 prosent av totalen, mens forretningsmessig tjenesteyting (dvs. tjenester som kjøpes av andre bedrifter, for eksempel utleie av arbeidskraft og konsulenttjenester), finansiell tjenesteyting (som bankvirksomhet) og eiendomsdrift til sammen utgjør 20 prosent. Disse hovednæringene er også størst målt ved produksjon, men her er også industrien viktig, med 16 prosent av totalen. Produksjonen i industrien er faktisk nesten like høy som i olje- og gassutvinning, med 800 milliarder i Men siden industrien bruker så mye produktinnsats fra andre næringer, blir bruttoproduktet bare 200 milliarder, dvs. 25 prosent av produksjonen. Siden industrien kjøper så mye produktinnsats fra andre næringer, vil utviklingen i industrien være svært viktig for etterspørselen etter produkter fra andre næringer. I oljesektoren fører fordelen av en verdifull naturressurs til at bruttoproduktet er hele 75 prosent av verdien av produksjonen. Viktige industrigrener i Norge er verkstedindustri (blant annet skipsbygging og leveranser til petroleumssektoren), næringsmiddelindustri, kjemisk industri (blant annet oljeraffinering) og metallindustri (som produksjon av aluminium). Noen av disse grenene, som metallindustrien og deler av den kjemiske industrien, har i stor grad basert seg på god tilgang på billig elektrisk kraft. Andre deler av den kjemiske industrien, samt deler av verkstedindustrien, har i større grad vært knyttet til olje- og gassindustrien. Sammenligningen mellom næringene blir en helt annen hvis vi ser på sysselsettingen. Sysselsettingen er svært lav innen olje- og gassutvinning, med bare 2,5 prosent av samlet sysselsetting. Den lave sysselsettingen i forhold til verdiskapingen skyldes naturligvis bruken av den verdifulle naturressursen olje, men også at produksjonen er svært kapitalintensiv (dvs. høy bruk av realkapital som plattformer mv.). Det lave sysselsettingstallet er likevel misvisende for hvor mange jobber som avhenger av petroleumsvirksomheten. Dersom vi også tar med arbeidstakere i andre bransjer som produserer produktinnsats som går til petroleumsvirksomheten, viser beregninger i Statistisk sentralbyrå at det samlede tallet er om lag 9 prosent av sysselsettingen. Målt i sysselsetting er det helse- og sosialtjenester som er den største næringen, med 19 prosent av totalen, mens 15 prosent av sysselsettingen er innen varehandel, og hotell- og restaurantvirksomhet. I disse næringene er imidlertid både produksjon og bruttoprodukt lave i forhold til sysselsettingen, noe som henger sammen med at man bruker relativt lite realkapital og produktinnsats, slik at virksomhetenes utgifter først og fremst går til lønn til egne arbeidstakere. Offentlig administrasjon og forsvar utgjør en relativt liten del uansett hvordan vi måler, fra 5 prosent av samlet produksjon til 7 prosent av samlet sysselsetting. Men her må vi huske på at flesteparten innen helse- og sosialtjenester og undervisning, som her er gruppert under andre næringer, likevel er ansatt i offentlig forvaltning. Offentlig forvaltning utgjør til sammen 29 prosent av alle årsverk. Primærnæringene, dvs. jordbruk, skogbruk og fiske, inklusiv fiskeoppdrett, utgjør en svært liten del av økonomien, med 1,5 prosent av BNP og drøyt 2 prosent av samlet sysselsetting. 7

8 Figur 2.1 Sysselsetting, produksjon og bruttoprodukt fordelt på næring Sysselsetting, årsverk Produksjon Bruttoprodukt Prosent Figurtekst: Sysselsetting måles i årsverk, dvs. at f.eks. to 50-prosentstillinger omregnes til ett årsverk. Ved sammenligning av næringer er det vanlig å måle produksjon og bruttoprodukt i basisverdi, dvs. den prisen selger mottar. Man trekker dermed produktskatter som merverdiavgift fra markedsprisene, og legger til eventuelle subsidier. Totaltall for hele landet i 2013 var 2,4 millioner årsverk, produksjonen var 5070 milliarder kroner, og bruttoproduktet var 2690 milliarder kroner dvs. drøyt halvparten av verdien av produksjonen. Det betyr at nesten halvparten av varene og tjenestene som produseres i Norge er produktinnsats som brukes opp i produksjonen av andre varer og tjenester. 8

9 Hva bruker vi BNP til? De varene og tjenestene vi kan bruke, samlet sett, er summen av det vi produserer her i landet, dvs. BNP, og de varene og tjenestene vi kjøper fra andre land, dvs. importen. Vi kaller summen av BNP og importen for den samlede tilgangen av varer og tjenester i landet. Hvordan bruker vi disse varene og tjenestene? Vi skjelner mellom tre hovedformer for bruk, som er konsum (forbruk), for å dekke de behov vi har nå, som mat, klær, helsetjenester, transport, undervisning o.l. bruttoinvestering, dvs. anskaffelse av fast realkapital, pluss lagerendring eksport, dvs. det som selges til utlandet Konsum og bruttoinvestering kan vi igjen dele inn etter hvem som konsumerer eller investerer. I nasjonalregnskapet skjelnes det mellom seks hovedsektorer, som er ikke-finansielle foretak, (der de aller fleste bedrifter inngår), finansielle foretak (banker o.l.), offentlig forvaltning, husholdningene, ideelle organisasjoner og utlandet. Man regner imidlertid ikke med at det skjer noe konsum i foretakene, og man tar ikke hensyn til hva eksporten brukes til. Konsum i husholdningene er husholdningenes samlede utgifter til kjøp av varer og tjenester til konsumformål, som mat, elektriske artikler, restaurantbesøk eller annet, pluss et beregnet beløp for boligkonsumet for personer som bor i egen bolig, basert på hva de måtte betalt i husleie for tilsvarende boliger. I nasjonalregnskapet regner en av praktiske grunner inn kjøp av såkalte varige konsumgoder som møbler og biler som konsum i det året da de kjøpes, selv om godene brukes i mange år. Kjøp av ny bolig regnes derimot som bruttorealinvestering. Konsum i ideelle organisasjoner måles ved de totale produksjonskostnadene i disse organisasjonene, både til lønn og kjøp av varer og tjenester, minus eventuelt salg til andre sektorer. Konsum i husholdninger og i ideelle organisasjoner omtales ofte med en fellesbetegnelse som privat konsum. Konsum i offentlig forvaltning, offentlig konsum, er utgifter til konsumformål i kommuneog statsforvaltningen. Dette omfatter lønninger til de ansatte i staten og kommunene, innenfor helsevesen, skoler, departementer osv. utgifter til kjøp av varer og tjenester, for eksempel utstyr til skoler og sykehus, elektrisk strøm, kontormateriell, konsulenttjenester osv., et beregnet kapitalslit på egen realkapital, som offentlig bygninger osv. produktkjøp til husholdningene, der det offentlige finansierer varer og tjenester som husholdningene forbruker. Dette omfatter f.eks. kommunenes tilskudd til private barnehager og refusjoner ved kjøp av legemidler eller ved egenbetalinger hos leger. I noen sammenhenger deles offentlig konsum i kollektivt konsum og individuelt konsum, der kollektivt viser til konsum som ikke kan knyttes til den enkelte konsument, blant annet 9

10 alminnelig offentlig tjenesteyting, forsvar, politi og rettsvesen, og næringsformål, mens individuelt konsum omfatter undervisningstjenester, helsetjenester og sosial- og omsorgstjenester. Offentlige utgifter til trygder og subsidier er derimot ikke offentlig konsum. Dette er penger som kommer som inntekter i husholdningene, og som kan brukes til konsum eller investering av dem. Bruttoinvestering er anskaffelse av fast realkapital, pluss lagerendring. Fast realkapital består både av materiell realkapital som boliger og andre bygninger, transportmidler, maskiner o.l., og immateriell realkapital som letekostnader etter mineraler og råolje, utgifter til forskning og utvikling, dataprogramvare, originalverk innen kunst, mv. Bruttoinvestering omtales også ofte som bruttorealinvestering, eller bare realinvestering. Også for bruttoinvesteringer skjelnes det gjerne mellom privat og offentlig. Konsum, bruttoinvestering og eksport er de eneste måtene vi kan bruke den samlede tilgangen av produkter på. Derfor må summen av dem være lik den samlede tilgangen. Denne sammenhengen er så viktig at den har fått en egen betegnelse, generalbudsjettligningen eller realligningen. BNP + Import = Privat konsum + Offentlig konsum + Bruttoinvestering + Eksport Realligningen er en definisjonsmessig sammenheng som alltid må gjelde, fordi begrepene er definert, og tallene beregnet, slik at likhetstegnet stemmer. Variablene over brukes så ofte at en gjerne bruker symboler istedenfor, der Y er BNP, C er privat konsum, C G er offentlig konsum (G står for government), I er privat bruttoinvestering, I G er offentlig bruttoinvestering, X er eksport og Q er import. Generalbudsjettligningen blir da Y + Q = C + C G + I + I G + X Figur 2.2 viser generalbudsjettligningen for Norge i Vi kan omskrive ligningen ovenfor ved å trekke fra importen på begge sider, slik at vi får Y = C + C G + I + I G + NX der NX = X Q er nettoeksporten, som også ofte omtales som handelsbalansen. Denne omskrivingen er nyttig og viser at hvis vår verdiskaping, BNP, er større enn det vi selv bruker innenlands, dvs. privat konsum + offentlig konsum + bruttoinvestering, vil landet få nettoeksport som er større enn null, dvs. at eksporten er større enn importen. Vi ser av figur 10

11 2.2 at i 2013 var bruken innenlands betydelig mindre enn BNP, slik at vi hadde en stor nettoeksport, på over 320 milliarder, dvs. mer enn 10 prosent av BNP. Figur 2.2 Milliarder kroner (løpende priser) Generalbudsjettligningen Norge Import Eksport Bruttoinvestering, offentlig Bruttoinvestering, privat BNP Offentlig konsum Privat konsum Kilde: SSB 0 <Den samlede tilgangen på produkter i Norge var i 2013 på 3859 milliarder kroner. Nesten fire femtedeler av dette, et BNP på 3011 milliarder kroner, ble produsert i Norge. Den innenlandske bruken av varer og tjenester, dvs. summen av privat og offentlig konsum og privat og offentlig bruttoinvestering, var til sammenligning 2689 milliarder. Når BNP er mye større enn den innenlandske bruken av produkter, blir vår eksport mye større enn vår import. Kilde: SSB> Norge, 2013 Milliarder kroner Andel av BNP Konsum i husholdninger og ideelle organisasjoner ,41 Konsum i offentlig forvaltning 658 0,22 Privat bruttoinvestering ,22 Offentlig bruttoinvestering 108 0,036 Eksport i alt ,39 Import i alt 847 0,28 Bruttonasjonalprodukt, markedsverdi Bruttonasjonalprodukt, fastlands-norge ,77 11

12 Private invest. eks. boliginv. Investeringer totalt Boliginvesteringer Offentlige investeringer Privat Offentlig Statistisk konsum konsum Eksport Import avvik Sum Australia Belgia Canada Chile Danmark Estland Finland Frankrike Hellas Irland Island Israel Italia Japan Korea Luxembourg Mexico Nederland New Zealand Norge Polen Portugal Slovakia Slovenia Spania Storbritannia Sveits Sverige Tsjekkia Tyrkia Tyskland Ungarn USA Østerrike OECD samlet Tabell 2.1 Bruk av BNP i OECD-landene. Det er betydelige forskjeller mellom ulike land når det gjelder hvordan verdiskapingen brukes. Privat konsum varierer fra 44 prosent i Norge og Nederland til 68 prosent i USA og Hellas. Disse forskjellene skyldes dels ulik fordeling mellom privat og offentlig sektor (som bl.a. henger sammen med skattenivået), og dels ulikt valg mellom forbruk eller sparing. Det er også store forskjeller i størrelsen på offentlig sektor, der land som Mexico, Sveits og Tyrkia har lavt offentlig konsum, alle med 11 prosent av BNP, mens de nordiske land ligger høyt med 27 prosent i Sverige og 28 prosent i Danmark. For Norges tall må vi huske på at vi har et stort eksportoverskudd, slik både private og offentlig konsum utgjør en større andel av innenlandsk anvendelse enn av BNP. En tredje forskjell er omfanget av utenrikshandel, der store land som USA og Japan (i økonomisk forstand) har liten eksport og import, rundt 15 prosent av BNP, mens tilsvarende tall i europeiske land 12

13 typisk ligger mellom 30 og 60 prosent. Men i tolkningen av eksport og import-tall, må en huske på at dette er salgsinntekter og ikke verdiskaping, dvs. at man ikke trekker fra produktinnsatsen. I mange tilfeller består en stor del av eksporten av bearbeiding eller videresalg av varer som er importert, så det er f.eks. ikke slik at Estland selger hele sitt BNP til utlandet, selv om eksporten er like stor som BNP. Kilde: OECD Economic Outlook No 94. BNP som inntektsbegrep Ovenfor har vi definert BNP som den samlede verdiskapingen i et land. Men det er klart at denne verdiskaping også må tilfalle noen som inntekt. Bedriftene har inntekter fra salget av det de produserer. De har utgifter til produktinnsats som strøm og råvarer, men disse utgiftene er til gjengjeld inntekter for de bedriftene som selger produktinnsatsen. Bedriftene har også utgifter til lønn, men lønnen er jo inntekt for arbeidstakerne. Bedriftene har i tillegg utgifter til skatter og avgifter, men det er inntekter for det offentlige. Hele BNP vil derfor være inntekter for en eller annen. Dermed er BNP også et mål på den inntekten i landet som stammer fra vår egen produksjon. Den primære inntektsfordelingen, av og til også kalt den funksjonelle inntektsfordelingen, er hvordan inntekten fordeles mellom de primære produksjonsfaktorene, arbeidskraft og realkapital, samt til produktskatter BNP = Lønnskostnader (lønn + arbeidsgiveravgift) + brutto driftsresultat + netto produktskatter Brutto driftsresultat går til renter på gjeld og til overskudd, dvs til avkastning på realkapitalen. Netto produktskatter er skatter og avgifter knyttet til produksjonen, som merverdiavgift og bilavgift, minus evt. subsidier. Dersom det er en avgift på et produkt, vil produksjonen som måles til markedspriser være større enn produsentens inntekt, og differansen vil være avgiften som tilfaller det offentlige. Den pris som produsenten mottar, dvs markedspris minus produktskatter, kalles basispris. 13

14 En økonomi med bare to bedrifter, uten produktskatter De tre sentrale sammenhengene som BNP inngår i, kan illustreres i en stilisert økonomi som bare består av to bedrifter. Bedrift 1 er en gård som produserer mel, og melet brukes som produktinnsats i bedrift 2, som er et bakeri. Alle tall måles i kroner. Bedrift 1: Gård Bedrift 2: Bakeri Økonomien totalt Mel produsert 600 = bruttoprodukt lønnskostnader 400 = Driftsresultat 200 Brød produsert mel brukt opp 600 = bruttoprodukt lønnskostnader 300 = Driftsresultat 100 Produksjon 1600 Produktinnsats 600 Bruttonasjonalprodukt 1000 Lønnskostnader 700 Driftsresultat 300 BNP i økonomien kan nå beregnes ved å legge sammen bruttoproduktet i de to bedriftene, og vi får at bruttonasjonalproduktet er = 1000 kroner. Vi kan også beregne BNP ved summen av de ferdige varer (sluttleveringer), som går til de endelige brukerne, dvs. brød produsert = 1000 kroner. I tillegg kan vi se hvordan inntektene fordeles på produksjonsfaktorene. Her går = 700 kroner til lønnstakerne, og = 300 til driftsresultat, til sammen kr 1000, som er lik BNP. Lønnsandelen, som er den del av inntekten til produksjonsfaktorene som tilfaller lønnstakerne, er i dette eksemplet 70 prosent (700 /1000=0,7). Utenriksregnskapet Utenriksregnskapet er en del av nasjonalregnskapet som omfatter økonomiske transaksjoner med andre land. Det består av to hoveddeler, driftsregnskapet og finansregnskapet. Driftsregnskapet viser Norges eksport og import av varer, lønn og avkastning på investeringer og overføring (gaver, økonomisk bistand mv). Hvis driftsregnskapet viser et overskudd (positiv driftsbalanse) betyr det at Norges inntekter på handel og investeringer har vært større enn utgiftene, herunder inkludert det vi har gitt bort i gaver. Vare og tjenestebalansen + Rente- og stønadsbalansen = Driftsbalansen Dersom vi legger til kapitaloverføringer og kjøp og salg av patenter, lisenser mv. overfor utlandet, som samles i Kapitalregnskapet, får vi nettofinansinvestering for Norge. Vanligvis er kapitaloverføringer og anskaffelse av patenter relativt små størrelser, slik at grovt sett er 14

15 Driftsbalansen mot utlandet = nettofinansinvestering Tabell 2.2. Utenriksregnskapet 2013, Norge, milliarder kroner Utenriksregnskapet 2013 Vare- og tjenestebalansen 322,9 Rente- og stønadsbalansen 10,8 Driftsbalansen overfor utlandet 333,6 Kapitaloverføringer til utlandet, netto 1,4 Netto finansinvestering 332,2 Direkteinvesteringer, netto 83 Porteføljeinvesteringer, netto 293,6 Finansinvesteringer ellers, netto -101,2 Omvurderinger, netto 829,8 Endring i Norges nettofordringer 1162 Finansregnskapet viser transaksjoner i form av kjøp og salg av finansobjekter. Vi får dermed en oversikt over hvilke type utenlandske fordringer vi kjøper. Det skjelnes mellom: direkte investeringer (norske direkte investeringer er investeringer i utenlandske bedrifter som kontrolleres fra Norge), porteføljeinvesteringer (utenlandske aksjer der eierandelen er for liten til å ha kontroll fra Norge, og utenlandske obligasjoner) andre finansinvesteringer (lån, innskudd og handelskreditter). De siste årene har Norge hatt et stort overskudd på driftsbalansen overfor utlandet, noe som innebærer at vi øker våre fordringer på utlandet. Finansregnskapet viser hvordan endringen i fordringer fordeles. Vi ser at i 2013 ble den langt største delen av de nye fordringene plassert som porteføljeinvesteringer, som i all hovedsak skjer gjennom Statens pensjonsfond, og bare en liten del som direkte investeringer, dvs. investeringer som innebærer norsk kontroll over utenlandske bedrifter. Den viktigste kilden til økning i våre nettofordringer på utlandet var imidlertid verdistigning på våre fordringer i utlandet, som skyldes økte aksje- og obligasjonskurser på Pensjonsfondets portefølje. I utenriksregnskapet fremkommer dette som Omvurderinger, og verdistigningen der på rundt 830 milliarder kroner utgjorde hele 70 prosent av økningen i Norges nettofordringer på utlandet

16 Inntekt og sparing Mesteparten av inntekten i landet stammer fra vår egen verdiskaping, og måles med bruttonasjonalproduktet. Men dersom vi skal finne den samlede inntekten for landet, må vi også ta hensyn til inntektsstrømmer til og fra utlandet. Noen av inntektene som er inkludert i BNP, tilfaller utlandet, fordi det er personer bosatt i andre land som jobber her, eller fordi noen norske bedrifter er eid av folk som bor i andre land, og overskuddet fra bedriften går til dem. Tilsvarende mottar innbyggerne i Norge inntekter fra utlandet knyttet til formue og lønn. Dersom en legger differansen mellom disse størrelsene, hva vi mottar minus hva vi betaler, til BNP, får en bruttonasjonalinntekten (BNI). BNI brukes gjerne som mål på et lands inntekt i internasjonale sammenhenger, for eksempel regnes kontingent til EU og FN gjerne som andel av BNI. Som vi ser i tabell 2.3, mottok innbyggere i Norge i 2013 nesten 50 milliarder kroner mer i inntekter fra sin formue og lønn fra utlandet enn det vi betalte til utlandet. En stor del av formuesinntektene fra utlandet kommer fra avkastningen på Statens Pensjonsfond-utland, ofte kalt oljefondet. BNI er vist ved første søyle i figur 2.3. Som vi ser er forskjellen på BNP og BNI svært liten, og det gjelder nesten alle andre industriland også. En del av BNI gis bort eller overføres til andre land i form av u-hjelp, gaver, arv, pensjoner til privatpersoner o.l. Differansen mellom det Norge mottar på denne måten, og det vi gir, kalles netto løpende overføringer fra utlandet. I tillegg må vi ta hensyn til at det hvert år skjer en slitasje på realkapitalen, dvs. at fabrikker og maskiner blir mindre verdt på grunn av slitasje og foreldelse (kapitalslit). Den disponible inntekten for et land, som vi vil betegne med bokstaven R, finner vi ved å trekke kapitalslitet fra BNI, og så legge til netto overføringer fra utlandet. Søyle 2 i figur 2.3 viser at BNI er lik disponibel inntekt pluss kapitalslit minus netto overføringer fra utlandet. (Men siden netto overføringer fra utlandet for Norges del er et negativt tall vi gir mer enn vi får bidrar også dette tallet til at disponibel inntekt er mindre enn BNI.) <Margtekster: BNP viser den inntekten som stammer fra produksjonen i landet. BNI er summen av BNP og netto formuesinntekter og lønn fra utlandet. BNI er derfor den inntekten som stammer fra produksjonen i landet, samt fra formue og arbeid i andre land, fratrukket den inntekt som utlendingene mottar fra formue og arbeid i Norge. Et land kan spare på to måter, gjennom økt realkapital (nettoinvestering) eller økt finanskapital (nettofinansinvestering, dvs. økt formue i utlandet).> 16

17 Tabell 2.3 Bruttonasjonalprodukt formuesinntekt og lønn fra utlandet (netto) løpende overføringer fra utlandet (netto) Kapitalslit = Disponibel inntekt for Norge Konsum i alt = Sparing for Norge Nettorealinvestering = Nettofinansinvestering for Norge (driftsbalansen overfor utlandet) Mill. kr. For å finne den disponible inntekten for Norge må vi ta med alle typer inntekter og stønader, og vi må trekke ifra kapitalslitet. I tabellen ovenfor er enkelte mindre poster utelatt. Figuren nedenfor viser sammenhengen mellom noen sentrale nasjonalregnskapsbegreper, hvordan den disponible inntekten anvendes, og hvem som mottar inntekten. Bruttonasjonalinntekten (BNI) består av BNP pluss nettoformuesinntekt og lønn fra utlandet. Disponibel inntekt for landet er BNI minus kapitalslit og pluss netto løpende overføringer fra utlandet. Den disponible inntekten kan brukes til å dekke våre behov nå, dvs. konsum, eller til sparing. Sparing kan gjøres på to måter: gjennom økt realkapital i Norge (nettoinvestering) eller økt finansiell formue i utlandet (nettofinansinvestering). Over halvdelen av den disponible inntekten, 53 prosent, går til avlønning av arbeidskraften. Normal kapitalavkastning er 23 prosent, petroleumsrenten, definert som meravkastning i petroleumssektoren utover vanlig kapitalavkastning er 12 prosent, og netto produkt- og næringsskatter er 11 prosent. 17

18 milliarder kroner Inntektsbegrep og anvendelse av inntekt Norge Netto formuesinntekt og lønn fra utlandet Kapitalslit Nettofinansinvest ering Overskudd på rente- og stønadsbalansen Netto produkt- og næringsskatter Nettoinvestering Petroleumsrente BNP Disponibel inntekt for Norge Offentlig konsum Normal kapitalavkastning Privat konsum Avlønning av arbeidskraft Netto løpende overføringer fra utlandet Kilde: Figur

19 Inntekt og sparing noen nyttige formler For senere bruk er det hensiktsmessig å oppsummere de viktigste sammenhengene mellom sparing, investering og ulike inntektsbegrep i formler. I formlene nedenfor vil vi slå sammen summen av netto formuesinntekt og lønn fra utlandet og netto løpende overføringer fra utlandet og bruke symbolet F. Disponibel inntekt R blir da (2.1) R = BNP kapitalslit + F Den disponible inntekten er den inntekten som landet kan bruke uten å bli fattigere. Hvis vi trekker privat og offentlig konsum, C og C G, fra landets disponible inntekt, finner vi landets sparing (2.2) S = R C - C G Sparing = Disponibel inntekt privat konsum offentlig konsum Vi ser i figur 2.3 at i 2013 sparte vi hele 691 milliarder kroner, dvs. hele 27 prosent av vår disponible inntekt på 2590 milliarder. Litt under halvparten av denne sparingen, 47 prosent, skjedde som nettofinansinvestering, ved at staten kjøper utenlandske aksjer og obligasjoner gjennom Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) og dermed bygger opp en stor finansiell formue i utlandet. Nettofinansinvesteringen kalles også for driftsbalansen overfor utlandet, og den består av nettoeksporten pluss netto formuesinntekt og lønn fra utlandet, samt netto løpende overføringer fra utlandet. Vi bruker betegnelsen CA på driftsbalansen for utlandet (fra det engelske navnet current account), og vi har da (2.3) CA = NX + F Driftsbalansen = nettoeksporten + netto formuesinntekt, lønn og overføringer fra utlandet Driftsbalansen = Nettofinansinvestering Det store overskuddet på driftsbalansen betyr at vi mottar utenlandsk valuta som euro og dollar. Utenlandsk valuta er en fordring på utlandet, som vi kan bruke til å importere varer og tjenester fra utlandet i fremtiden. For å få høy avkastning på denne fordringen, blir mesteparten plassert i utenlandske aksjer og obligasjoner gjennom Pensjonsfondet. Resten av sparingen kom ved anskaffelse av mer realkapital som bygninger, veier, fabrikker, maskiner osv. i Norge. Økningen i realkapitalen kaller vi nettoinvestering eller nettorealinvestering, som er bruttoinvesteringen minus kapitalslitet. Den samlede sparingen i landet blir dermed lik økningen i realkapitalen pluss nettofinansinvesteringen, som på ligningsform blir (2.4) S = I + I G kapitalslit +NX +F Sparing = nettorealinvestering + nettofinansinvestering Vi har nå to ligninger for den samlede sparingen S, og det kan være verdt å sjekke om de er konsistente. Vi setter inn for R fra ligning (2.3) i (2.4), og deretter for BNP fra (1), og får (2.5) S = C + C G + I + I G + NX kapitalslit + F C - C G S = I + I G + NX kapitalslit + F 19

20 De to konsumtermene C og C G står både positivt og negativt og kan derfor forkortes. Vi får da samme uttrykk som i ligning (2.4). Det betyr at de to ulike måtene å uttrykke samlet sparing på, som disponibel inntekt minus konsum (ligning (2.2)), og som summen av nettorealinvestering og nettofinansinvestering (ligning (2.4)), er konsistente. Det er naturligvis ikke tilfeldig, fordi nasjonalregnskapet er konstruert slik at dette skal gjelde. Vi kan også skjelne mellom privat og offentlig sektor. Vi antar her for enkelhets skyld at privat sektor står for all netto formuesinntekt, lønn og overføringer fra utlandet, F, slik at R-T er privat disponibel inntekt, der T er netto skatter betalt til det offentlige, definert som skatter og avgifter betalt til det offentlige, minus trygder og subsidier mottatt fra det offentlige. Privat sparing S P er privat disponibel inntekt minus privat konsum: (2.6) S P = R T C Siden T er offentlige inntekter minus utgifter til trygder og subsidier, blir offentlig sparing (2.7) S G = T - C G Samlet sparing i landet er lik summen av privat og offentlig sparing, (2.8) S = S P + S G = R T C + T C G = R C - C G dvs, at vi kommer tilbake til sammenhengen vi fant i ligning (2.2). 20

21 Usikkerhet og revisjon av data Fire ganger i året presenterer Statistisk sentralbyrå (SSB) kvartalsvise nasjonalregnskapstall, som omfatter foreløpige tall for de viktigste størrelsene i nasjonalregnskapet for det foregående kvartalet. Det beregnes også sesongjusterte tall, der en f.eks. tar hensyn til at varekjøpene gjerne er høyere i desember, eller at produksjonen blir lavere i første kvartal (januar-mars) dersom påsken kommer i mars. Det kvartalsvise nasjonalregnskapet bygger på en rekke ulike typer såkalt korttidsstatistikk, som produksjonsindekser for industri og bygg- og anlegg, omsetningsindeks for samferdsel og reiseliv, og registerbasert sysselsettingsstatistikk (se nærmere omtale nedenfor). Men det er også noen størrelser der det ikke finnes oppdatert statistisk materiale. For å beregne de foreløpige nasjonalregnskapstallene må en derfor se ulike typer informasjon i sammenheng, og en må sørge for at tallene samlet sett er konsistente. I påfølgende kvartaler vil en ha mer informasjon tilgjengelig, noe som fører til de foreløpige tallene blir revidert. De endelige nasjonalregnskapstallene publiseres nesten to år etter årets utgang. Med lengre mellomrom gjennomføres det hovedrevisjoner av nasjonalregnskapet. I 2014 innebar hovedrevisjonen bl.a. en endring i definisjoner, ved at utgifter til forskning og utvikling nå skulle betraktes som bruttoinvestering, og dermed inngå i beholdningen av realkapital. Tidligere var utgifter til forskning og investering regnet som produktinnsats, og dermed blitt trukket fra i beregningen av verdiskapingen til bedriften. Dette innebar dermed en oppjustering av BNP-tallene. Det vil også være knyttet feil og usikkerhet knyttet til de endelige nasjonalregnskapstallene. Regnskapet bygger på mange ulike kilder, ofte basert på innsamlede data fra bedrifter og husholdninger, eller på data fra ulike registre. Feil i disse dataene vil kunne føre til feil i nasjonalregnskapstallene, selv om dette i noen grad kan motvirkes ved hjelp av beregningsmetoder som innebærer rutiner for avstemming og kontroll av om tallene er konsistente. Det er også områder der grunnlagsstatistikken er mangelfull, og tallene må avledes ved residualberegninger, dvs. som restpost når andre størrelser er trukket fra. Dette gjelder for eksempel beregningene av lagerendring og driftsresultat etter næring, og slike tall er derfor særlig usikre. Samlet sett må tallene i nasjonalregnskapet betraktes som statistiske estimater, og ikke som presise tall man kjenner med stor nøyaktighet. 21

22 Nasjonalformue Den høye sparingen innebærer at Norges samlede formue, dvs. nasjonalformuen, øker. Nasjonalformuen, slik den tradisjonelt måles i nasjonalregnskapet, består av to deler: realkapitalen, som ved utgangen av 2013 var på 8731 milliarder kroner, dvs. nesten tre ganger så stort som BNP. Boliger utgjør en drøy tredel, 3058 milliarder kroner. Det betyr altså at verdien av veier, boliger, fabrikker, maskiner osv. som vi har i Norge er nesten tre ganger så mye som verdien av det vi produserer i Norge i løpet av et år. nettofordringene på utlandet, dvs. netto finanskapital eller netto formue, som ved utgangen av 2012 var på 2905 milliarder kroner, dvs. like stort som BNP i samme år. Hva med finansielle fordringer som bankinnskudd og gjeld i Norge hvorfor er ikke det med i nasjonalformuen? Hvis du har 5000 kroner i banken, er det formue for deg, men for banken er det akkurat like mye i gjeld. Dermed vil de to postene «nulles ut», og de har ikke betydning for Norges nasjonalformue. Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet har nå også en annen definisjon av nasjonalformuen, som er basert på alle inntektene som man regner med at Norge vil ha i årene fremover. Beregningene bygger på anslag for den fremtidige utviklingen i nettonasjonalinntekten (NNI), der man dekomponerer de fremtidige inntektene fra fire typer kapital, henholdsvis human- og sosialkapital (dvs. arbeidskraft), produsert kapital (realkapital), finanskapital, og natur- og miljøkapital. Begrepet formue blir dermed brukt på en annen måte enn vi vanligvis ellers bruker det, ved at det også inkluderer forventede fremtidige arbeidsinntekter, som vanligvis ikke inkluderes når vi f.eks. snakker om formuen til en person. I disse beregningene er det humankapital som den viktigste kapitaltypen, som står for i underkant av ¾ av de fremtidige inntekter. Dette bør ikke være noen overraskelse selv om vi har verdifulle petroleumsressurser i Nordsjøen og betydelige summer i form av aksjer og obligasjoner i Pensjonsfondet, er det naturligvis først og fremst vårt eget arbeid som vi skal leve av i årene fremover. Realkapital og gjenværende olje- og gass i Nordsjøen sto for 12 prosent hver, mens nettofordringene på utlandet utgjorde bare 4 prosent. BEHOLDNINGSSTØRRELSER OG STRØMNINGSSTØRRELSER Størrelser som BNP og produktinnsats måles per tidsenhet. BNP sier derfor hvor mye som skapes i løpet av ett år eller ett kvartal. Slike størrelser kaller vi strømningsstørrelser. Beholdningsstørrelser er størrelser måles på et tidspunkt, f.eks. 31. desember Realkapital og formue er eksempler på beholdningsstørrelser. Endringen i en beholdningsstørrelse er en strømningsstørrelse. For eksempel er nettoinvesteringene (strømningsstørrelse) lik endringen i realkapitalen (beholdningsstørrelse). For huske og forstå forskjellen, kan du tenke på vannstanden i et badekar som en beholdningsstørrelse, mens hvor mye vann som kommer fra kranen i løpet av f.eks. ett minutt, og tilsvarende det som går ut i sluket, er strømningsstørrelser. 22

23 Prisindekser hvordan måle og justere for prisstigning Tallene i nasjonalregnskapet er i utgangspunktet målt i verdi, dvs. i kroner. Når BNP øker, vil dette normalt skyldes både økt produksjon og økt pris. Men vi er vanligvis mest interessert i hvor mye av økningen som skyldes økt produksjon, dvs. at man fjerner virkningen av at mange produkter øker i pris. I praksis er dette en vanskelig øvelse, dels fordi det er store forskjeller i prisutviklingen på ulike produkter, og dels fordi det ofte er vanskelig å måle prisutviklingen på produktene. Her vil vi først se på hvordan man håndterer forskjeller i prisutvikling på ulike produkter. For enkelthets skyld ser vi på en økonomi der det bare produseres to varer, epler og sykler. BNP i økonomien er lik totalverdien for de to varene, og vi er interessert i å finne ut hvor stor del av økningen i BNP som skyldes økt produksjon, og hvor mye som skyldes økt pris. Tabell 2.4 Produksjon og priser i en stilisert økonomi År 1 (basisår) År 2 Epler Sykler BNP Epler Sykler BNP pris per enhet antall enheter Verdi Verdi, basisårpriser I år 1 er BNP lik 5000, og i år 2 har BNP steget til 5800, dvs en økning 16 pst. Vi omtaler dette som økningen i nominelt BNP (engelsk nominal GDP), eller økningen målt i løpende priser. BNP BNP BNP 2 1 Nominell BNP vekst = = = 0, Økningen i BNP skyldes dels at produksjonen av epler har økt, og dels at prisen på sykler har økt. Men hvor viktig er hver av komponentene? Vi måler økningen i produksjonen ved å se hvor stor økningen i BNP ville vært dersom prisene var konstante fra år 1, også kalt basisåret. I siste linje i tabell 2.4 ser vi at verdien av epleproduksjonen i år 2, målt i prisene fra basisåret (år 1), er =3000, og BNP i basisårpriser blir Økningen i BNP fra år 1 til år 2, målt i år 1-priser, skyldes dermed bare økt produksjon, og vi kaller den gjerne for økningen i BNP i faste priser, eller økningen i BNP i volum, evt. økningen i reelt BNP (det siste fra engelsk, real GDP). År1 priser BNP2 BNP BNP vekst i faste priser = = = 0,10 BNP

24 Økningen som skyldes økte priser beregnes som resten av økningen, dvs. at vi beregner hvor mye større BNP i år 2 er i løpende priser, i forhold til målt i faste priser. Denne forskjellen skyldes dermed bare at prisene har økt fra år 1 til år 1. BNP BNP Prisvekst = = 0,055 BNP 5500 År1 priser 2 2 År1 priser 2 Vi får dermed at nominell vekst er tilnærmet lik summen av reell vekst og prisstigning, og der tilnærmingen vil stemme bedre jo mindre veksten er. Nominell BNP-vekst BNP-vekst i faste priser + Prisvekst 16 prosent 10 prosent + 5,5 prosent I et vedlegg til dette kapitlet ser vi mer formelt på hvordan vekstratene beregnes. Merk at i dette eksemplet har vi gjort det enkelt for oss selv, ved å se på produkter der vi kan telle antall enheter og har veldefinerte priser. Vanligvis er dette lite realistisk, fordi statistikken i de fleste tilfeller ikke er så detaljert at den måler produksjonen av hvert enkelt produkt. Når produksjonstallet omfatter mange ulike typer produkter eller varianter, f.eks. ulike typer ski eller sportsutstyr, med ulik pris, blir det lite meningsfylt å se på økningen i antall enheter. I tillegg vil det gjerne være forbedringer i kvaliteten fra ett år til neste, som gjør at økningen i produksjonen reelt sett er større enn økningen i antall produserte enheter. Hvis det er vanskelig eller umulig å beregne endringen i volum direkte, er det vanlig å starte med å beregne prisveksten, basert på prisendring på produkter med rimelig konstant kvalitet. Når man så har prisendringen på en produkttype, kan man finne endringen i volum av produkttypen ved å dele endringen i produktkjøp i verdi på endringen i prisene. Dersom man skal måle volumvekst over flere år, er det vanlig å bruke «kjeding» av den årlige vekstraten. Hvis vi f.eks. skal beregne veksten i BNP målt i faste priser fra 2012 til 2014, beregner vi først volumveksten fra 2012 til 2013 med faste 2012-priser, og deretter volumveksten fra 2013 til 2014 med faste 2013-priser. Hensikten er å ta hensyn til at priser og verdiandeler kan variere kraftig over tid. Dersom man bruker priser fra basisåret som vekter ved beregninger over lengre perioder, kan resultatet bli svært misvisende når vi ser på produkter der prisen har endret seg kraftig. Vanligvis vil det være betydelige forskjeller i prisveksten på ulike produktgrupper. Figur 2.4 nedenfor viser gjennomsnittlig årlig vekst for noen viktige prisindekser i perioden 2000 til De fire første indeksene er ikke med i nasjonalregnskapet, men er likevel viktige for å beskrive prisutviklingen på spesifikke områder. Konsumprisindeksen og produsentprisindeksen blir nærmere omtalt senere i boka. Blant annet på grunn av at vi har kjøpt stadig mer av vår import fra lavkostland som Kina, har konsumprisene gjennomsnittlig steget med under 2 prosent i året i denne perioden. Sterk vekst i oljeprisen har derimot ført til at produsentprisindeksen har steget med over 7 prosent i året. Boligprisene har steget nesten like mye, med 6,5 prosent i året, mens byggekostnadene har steget med i underkant av 4 prosent i året. For konsum i offentlig forvaltning har prisveksten vært i overkant av 4 prosent i 24