Samfunnsviter n. N 3 / 2013 / årgang 20 Norges største fakultetsavis

Transkript

1 N 3 / 2013 / årgang 20 Norges største fakultetsavis Ekstremvær herjer men diskusjonen pågår. Om klimagåten Side Engasjement på begge sider av lysarket Årets professor 2013 om faglig entusiasme Side 2-3 Det er forskjell på folk flest også i FrP Side 21 Når livet spytter snørrkladder et tankekors om stress Side FRA VERV TIL KARRIERE? Tidligere redaktør i Lars Schwed Nygårds erfaringer Side 6-7 Could social democracy have saved Detroit? Side 14-15

2 T Tema Engasjement Leder Denne utgaven av er viet engasjementet i alle de former det måtte ta. Engasjement hos forelesere, studenter, medmennesker og aktivister. Enkelte opplever kravene om engasjement i dagens samfunn som belastende, andre finner livsglede og mening i noe å legge energien i utover studier og jobb. Noen ganger er det kanskje ikke så viktig hva man gjør med entusiasme men at man faktisk gjør noe. En hjertesak for undertegnede er nettopp det Øivind Bratberg snakker om i sin kronikk engasjement på begge sider av lysarket. Åpenbart må vi som studenter vise begeistring for faget, men en entusiastisk foreleser kan være et friskt pust for slitne studenter. Det finnes ikke noe bedre enn å møte til en fengslende forelesning en tidlig mandag morgen og det står i skarp kontrast til professorer som stiller opp fordi de må. En instinktiv forståelse av at foreleser helst skulle vært et annet sted kan ofte ødelegge entusiasmen man i utgangspunktet hadde for faget. I så måte bør de som lykkes hylles Universitetet i Oslo er fylt av interessante karakterer og ildsjeler som fyrer opp under studentenes sans for faget. Engasjement smitter! Det er ikke alltid så viktig hva som undervises i utgangspunktet kan temaet være grusomt tungt og kan man si det? kjedelig. Pasjonen foreleser presenterer for sine studenter vil direkte påvirke deres interesse. Engasjementet kjenner heller ingen aldersgrenser. Erfaring er ikke relevant. Poenget er hvor spennende foreleser synes det er. Hvor viktig det er for foreleser at de blåøyde disipler i salen skal gå ut igjen med et nytt perspektiv og kanskje en ny hjertesak. Vi er heldige på SV. Vi har Bernt Hagtvet. Vi har Øivind Bratberg. Vi har til og med engasjerte stipendiater som Andreas Hvidsten, som på første undervisningssemester blir hyllet blant studentene for å gi oss interessante forklaringer på kompliserte (og kjedelige) prinsipper. Vi har Jon Hovi hvis dør alltid er åpen for interessante samtaler og hjelp. Heldigvis er disse i godt selskap, for det finnes mange fler. Likevel er det ikke til å komme bort fra at enkelte ikke har evnen til å fyre opp under studentene. Man kan ikke skylde på tema for når logistisk regresjon kan gjøres bra, da kan alt gjøres bra. Mitt råd til forelesere som måtte føle seg truffet er å gå en runde med seg selv. Ta et oppgjør med forelesningsformen. Gjør stoffet tilgjengelig og gjør deg selv tilgjengelig. Vi studenter er en takknemlig gruppe, om vi føler oss ivaretatt. Når vi føler oss som en oppgave; et ork på lik linje med å vaske badet (det må gjøres, men er ikke spesielt moro) blir vi passive, uinteresserte og avventende. Kanskje møter vi ikke opp en gang. Alle foreleseres mål må være at det oppstår debatt mellom studenter i pausen ikke om hvor kjedelig eller uforståelig faget er men om faget i seg selv fordi professor (eller post-doktor eller stipendiat) klarte å tenne en flamme. Så kjære forelesere vi er engasjerte i utgangspunktet vis oss deres engasjement! Tonje Jelstad Sandanger Ansvarlig redaktør Faglig engasjement på begge sider av lysarkene Undervisning ved universitetet forutsetter engasjement. Ja, undervisning er engasjement, på en plattform av forskningsbasert kunnskap og med foreleser og studenter i felles stevnemøte med de store spørsmålene. Slik er det hver gang eller, mer presist, slik bør det være. Øivind Bratberg Postdoktor ved Institutt for statsvitenskap, UiO Hva som skaper engasjement ikke bare i form av magiske øyeblikk men som en skinnende rød tråd gjennom et semesterlangt emne er noe de fleste av oss lurer på. Mye av tiden, faktisk, for en hverdag med løfterike undervisningsopplevelser er en hverdag som er verdt å strebe etter. Åpenbart kan man vanskelig vedta seg frem til godt engasjement gjennom antall forelesninger eller valg av pensumlitteratur. Men det er ofte noen kjennetegn som går igjen der det blomstrer. Tankene gjengitt under er bygget på undervisningserfaring i statsvitenskap på Blindern, et institutt som er velsignet med god undervisning og flotte studenter men som (i likhet med alle undervisningsmiljøer) har forbedringsmuligheter når det gjelder engasjementets vekstvilkår. Der folk er samlet Å være ung foreleser på Blindern er en skremmende affære de første anledningene man kastes ut i det. Om seminarledelse Nummer Årgang 20 Opplag 2000 Ansvarlige redaktør Tonje Jelstad Sandanger redaktor@samfunnsvitern.com Assisterende redaktør Emilie Johanna Teige Skrattegård Redaksjonssekretær Eva-Marie Høyheim Feten Økonomiansvarlig Thomas Øverland Webredaktør Linn Marie Ulvestad er et voldsomt løft for en masterstudent, er forelesningssjangeren hakket verre for en stipendiat. Et helt rom og en hel forsamling til din disposisjon over to ganger femogførti minutter. Det er et drøyt stykke «en hverdag med løfterike undervisningsopplevelser er en hverdag som er verdt å strebe etter» arbeid, men også mye mer enn det; en kilde til uhåndterlig sceneskrekk, frykten for ville digresjoner og tanker som forsvinner inn et stort, svart hull. Men de to timene er jo også en enestående mulighet flokken er samlet og arenaen etablert hvor det som finnes av engasjement bør få blomstre. Fungerer det slik? En del av de store bacheloremnene har tilsynelatende store skavanker rent pedagogisk. På statsvitenskap har fraværet av seminarundervisning fått mye kritikk gjennom de siste årene. Hva slags fellesskap lar seg egentlig etablere i en Skribenter Nº Agnes Maria Østengen Alexander Eriksen Andrea Sofie Nilssen Charis Anne Chong Elin Bang Langballe Helene Kvam Sigmond Helge Skivenes Julia Seifert Kjersti Dalfest Kristina Klakegg Lars Petlund Breiby Martin Arstad Isungset Matthew Sandler Sunniva Marie Hustoft Vilde Wetteland Stoa Øyvind Skår Fischer Eksterne bidragsytere Øyvind Bratberg Julie Lervik Irvung Fotografer/illustratører Remi Aure Reksten Åsne D. Grøgaard Grafisk Design Martin Asbjørnsen Adresse Boks 1084 Blindern, 0317 Oslo Besøksadresse Rom 112 Harriet Holters Hus Moltke Moes Vei 31 Trykk NR1 trykk forsamling på tre hundre studenter som møtes ukentlig til forelesning og ikke har verken faglige krav eller andre opplagte møteplasser underveis? Hva er egentlig rammene for å gjøre noe som helst på et slikt kurs utover den ukentlige monologen av en forelesning? Forelesningssjangeren kan på sitt verste innebære endeløse punktlister fra pensum, uten aktualisering, uten dialog. Men det står ikke skrevet noe sted at det er slik de må være. Heller ikke er det slik i de fleste tilfeller. Tematikken vi behandler i statsvitenskap er sjelden så tørr som enkelte vil ha det til. Hvis glødende fellesskap er et mål med undervisningen, har vi på mange måter en flying start. Å undervise bachelorstudenter om det norske partisystemet, valgordningens merkelige utslag og bruken av folkeavstemninger er en svært takknemlig oppgave. Er man interessert i politikk, er man saktens interessert i disse temaene især hvis vi tar kjøkkenbordtematikk opp på et høyere nivå i form av systematiske begreper, teorier og kriterier for sammenligning. Den dagen studenten kan plassere Høyres partihistorie i et bredere, sammenlignende perspektiv og Kontakt redaksjonen@samfunnsvitern.com facebook.com/samfunnsvitern twitter.com/samfunnsvitern utgis med støtte fra SV-fakultetet og SiO studentliv (Kulturstyret). 2

3 Tema Engasjement T forklare sin bestemor hvorfor akkurat dette partiet fremstår som det gjør organisatorisk og ideologisk er en lykkelig dag, for studenten og for statsvitenskapen som fag. Populær: Øivind Bratberg ble tildelt prisen for Årets foreleser av Studentparlamentet mai Foto: Lars Petlund Breiby Å grave nye kanaler Får man dyrket frem noe i fellesskap i en kjempeforsamling hvor spørsmål fra salen må begrenses og studentene er en stor, uformelig masse? Dyrkes ikke både kunnskap og engasjement gjennom tette dialoger snarere enn forkynnelse i storsalen? Det er det jo mye sant i, men samtidig bør man merke seg at fraværet av konvensjonelle seminarer ikke er ensbetydende med idétørke og stillstand. Mulighetene for å slå hodene sammen over faglige spørsmål er mange. I flere av emnene på statsvitenskap har Facebookgrupper blitt et svært løfterikt og levende forum. Kommentarer til forelesingen, oppfølging av sentrale poenger, nye problemstillinger som melder seg som foreleser er det så mange tanker som danser rundt i hodet og som aller helst skulle nå ut i en effektiv kanal til studentene. Og den kanalen har toveistrafikk; en gedigen haug med spørsmål og aktualisering fra studentene bidrar til å holde forumet oppe som diskusjonsgruppe kurset gjennom. Et lavterskeltilbud, utvilsomt, og svært effektivt er det også. Det én student vil ha svar på, er det alltid andre som også har nytte av, og sammenlignet med epostdialoger med den enkelte har Facebook et langt bredere nedslagsfelt. Og det er en type utveksling som er umiddelbar og som treffer den enkeltes liv før frokost eller etter kveldsmaten, i en grad som frontersidene til sammenligning neppe kan klare. I innføringsemnet i komparativ politikk der jeg selv underviser har også alternativer til de vanlige oppgaveskrivende seminarene blitt prøvd ut. Det har først og fremst blitt gjort gjennom en slags intensivbehandling to ganger i løpet av semesteret. Rammen har vært en-times seminarer med diskusjon rundt to langsvarsoppgaver av typen man får på eksamen. Her har vært frivillig oppmøte, nokså store seminargrupper og ingen administrative krav. De som har ønsket det har kunnet arbeide videre med oppgavene hjemme (gjerne gjennom kollokvier) for deretter å få besvarelsen vurdert. Som flertrinnstilbud har det fungert fint. Noen sesam-sesam-løsning er det åpenbart ikke, men et godt eksempel på at mulighetene for faglig utveksling ikke er definert og begrenset av formelle minimumskrav. Her kan vises film og holdes debatter, diskuteres og studeres innenfor en rekke forskjellige rammer. Og det gjøres jo! Er det noe som er virkelig vesentlig for bachelorstudier på Blindern, er det et levende fagmiljø, med masser av aktivitet og ulike supplerende tilbud hvor studentene tas på alvor. Og hvor grunnpilaren er vel, felles engasjement. «Man kunne ønske seg et mye bedre hode, flere timer i døgnet, studenter som går på hendene klokken åtte på vei inn til lesesal og kollokvier» Det muliges kunst Den britiske sosialdemokraten Roy Jenkins lanserte i sin tid et treffende slagord, for politikken i eget parti så vel som for livet for øvrig. Den riktige strategien, ifølge Jenkins, var å være radikal innenfor rammen av det mulige; å definere hvilken retning man vil gå og så sette av sted, snarere enn å ta frem fluktstolen og spekulere over hvordan idealsituasjonen ville se ut. Slik er det definitivt å undervise ved Universitetet i Oslo. Man kunne ønske seg et mye bedre hode, flere timer i døgnet, studenter som går på hendene klokken åtte på vei inn til lesesal og kollokvier. Og mer konkret og nærliggende: man kunne ønsket seg langt mer undervisningsressurser. Et eksempel ville være storseminarer etter hver forelesning med dyktige masterstudenter som kunne styre diskusjon rundt sentrale pensumtema, bygge bro til bachelorstudentene og få verdifull arbeidserfaring selv. Men livet byr sjelden på ideelle omstendigheter. Snarere enn å være en kilde til depresjon bør det egge til innsats. Hva er den aktuelle infrastrukturen som kan benyttes, hvor er studentene og hva slags faglige spørsmål er det man skal samles om? Så snart det er avklart, er det bare å marsjere i den retningen hvor økt læringsinnsats og derigjennom mye moro står oppført på veiskiltet. Ved neste korsvei får man kanskje en hest og kjerre til disposisjon, året etter en matbillett til vertshuset vi passerer underveis. Men ressursene fra år til år er ikke hovedsaken, det er bevegelsen i flokken som betyr noe. Den bevegelsen står man selv for. Å stå stille er ikke noe alternativ for folk med engasjement. 3

4 T Tema Engasjement Engasjement og karriere Studenter møter høye forventninger fra samfunnet, og for de fleste er det nesten umulig å oppfylle alle krav. Skal dagens studenter ha friheten til å engasjere seg der de vil, eller skal de bruke tiden sin med tanke på hva fremtidige arbeidsgivere setter pris på? Elin Bang Langballe Hverdagen er hektisk for mange, ikke minst for studenter, som bruker mange av døgnets timer på studiene. Selv om mange tror at dagens studenter er late og studerer utelukkende fordi det er gøy å være student, er dette langt fra sannheten. Mange studenter har et verv ved siden av studiene. Om det er av personlig interesse eller med tanke på det fremtidige arbeislivet varierer. Uansett er det viktig med engasjement, enten det er innen idrett eller verv i studentorganisasjoner. Leder ved Karrieresenteret, Gisle Hellsten, kan bekrefte dette. Hellsten har det inntrykket at de fleste arbeidsgivere vil sette pris på et engasjement hvor en viser til tilleggskompentense ved siden av studier. Arbeidsgivere er opptatt av akkurat denne breddekompetansen. Men er det virkelig realistisk å tro at studenter har nok timer i døgnet til både fulltidsstudier, en deltidsjobb, et verv, og i tillegg har et sosialt liv hvor en skal knytte kontakter? Kanskje må en velge mellom engasjement innen idrett og engasjement i verv, og hva er da mest verdifullt senere i arbeidslivet? Arbeidslivets krav For studenter som hører til det humanistiske- og samfunnsvitenskapelige fakultet er det et mangfold av fremtidige arbeidsgivere å velge mellom. Det kan diskuteres om dette er positivt eller negativt, for mangfoldet kan forvirre. I denne sammenheng er det viktig at studenter selv gjør det de kan for å få den jobben de drømmer om. Fordi arbeidslivet stiller krav, og mange arbeidsgivere er opptatt av mer enn fagvalg og karakterer. De ser også etter entusiasme og verv som viser at en har allsidighet og kan oppnå mer enn å studere. Selv om det ikke finnes noe særlig statistikk på området, har Hellsten opparbeidet seg dette inntrykket gjennom å være i kontakt med arbeidsgivere. Så engasjement er viktig, men burde ikke alle studenter ha frihet til å velge selv hvor de vil bruke sin tid? Over en kopp kaffe møter jeg Mette Leipart, som er student ved SV- fakultet, og har en brennende entusiasme for håndball. Hun satser profesjonellt på håndball ved siden av studier, men et slikt engasjement tar opp tiden for eventuelle andre sysselsettinger, som for eksempel frivillige verv. Er det slik at for å hevde seg i arbeidslivet må man ha fartstid i styreverv? Engasjement og toppidrett Vi lever i dag i et samfunn hvor normene krever at vi holder oss i form. Trening og et sunt kosthold koster både tid og penger. For studenter er hverken tid eller penger goder i overflod. Holder man på med toppidrett ved siden av studiene merkes dette godt, noe Mette Leipart kan bekrefte. Hun spiller for Nordstrand i Postenligaen, Norges øverste nivå i håndball. Dette tar mye tid. Så mye tid at å studere på heltid blir vanskelig. Med et minimum på 15 timers trening i uken, deltidsstudier og deltidsjobb i perioder, er det ikke mye tid igjen av døgnet. Optimalt bør toppidrettsutøvere sove et par timer midt på dagen for tilstrekkelig restitusjon, men for en travel student som Mette er det som oftest vanskelig å få tid til. Selv om Mette er dedikert til sin bachelorgrad i kultur og kommunikasjon, er hun klar på at håndball blir prioritert. Naturlig nok er det ikke tid til sysselsetting i form av studentverv eller studentpolitikk, som Hellsten påpeker er veldig viktig. Trøsten er imidlertid nær; Hellsten mener også at de fleste arbeidsgivere vil stille seg positive til de som velger å kombinere toppidrett og studier. Vi i Norge er opptatt av idrettsheltene våre, og det er også næringslivet. Mange bedrifter inviterer gjerne idrettsheltene til å holde inspirasjonsforedrag for å lære mer om hva som skal til for å lage et vinnerlag. Ved å drive med toppidrett lærer en mye om det som er viktig for bedrifter, for eksempel teamarbeid, vinnervilje, målsetting, det å møte motgang og deretter reise seg. For Mette og andre som driver med idrett er dette positivt. Mette har tidligere trent et jentelag, hvor en lærer å ha lederansvar en verdifull erfaring som også arbeidslivet verdsetter høyt. Det virker ikke som Mettes satsing på håndball vil få nevneverdige negative utslag senere i arbeidslivet. Men hva med andre studenter som bruker mange timer på trening, men som ikke er toppidrettsutøvere på papiret? Vil det få konsekvenser i senere ansettelsesprosesser fordi de valgte å bruke tiden på idrett og trening istedenfor å ha et verv? En aktiv generasjon vs. verv og politikk En landsomfattende Studmag-undersøkelse fra 2007 viste at hele ni av ti studenter trener jevnlig. Ved den samme undersøkelsen viste det seg at bare 8,5 prosent deltar i studentpolitikken, og en fjerdel er med i studentorganisasjoner. Tallene bekrefter at dagens studenter er en aktiv generasjon, mens deltakelse i studentorganisasjoner er langt mindre synlig. Er norske studenters engasjement på feil sted? Burde flere studenter deltatt i politikken og for eksempel kjempet for en høyere studiestøtte? Det er ikke en hemmelighet at studenter i dag har slunkne lommebøker og at studielånet ikke en gang holder de faste utgiftene hver måned. Er tidsklemma grunnen for at ikke flere studenter protesterer gjennom politikken? Er det rett og slett ikke tid til å være kontrær? Med fulltidsstudier, deltidsjobb og trening er det ikke mange timer igjen, og i følge kandidatundersøkelsen har ni av ti studenter en jobb ved siden av studiene. Selv om det ser positivt ut på CV-en at en har kompetanse fra andre områder enn lesesalen, er det først og fremst en økonomisk nødvendighet å ha en deltidsjobb. Derfor sitter en igjen med lite tid til verv etter et par treningsøkter i uken. Hva skjer hvis studiestøtten stiger, blir studenter med i flere «Mange har nok med sitt eget liv hvor en skal ha tid til alt annet enn å protestere, og blir urettferdig den sosiale 'taper' i samfunnet» 4

5 Tema Engasjement T I tidsklemma: Mette Leipart, student ved UiO, og profesjonell håndballspiller. Foto: Lars Petlund Breiby foreninger, eller vil de bare bli «slappere» og bli mindre dislipinerte? Mette mener at den stramme tidplanen gjør at hun blir mer disiplinert. Har hun først tre timer på dagen, må hun utnytte tiden til lesing. Er det derfor så forferdelig at samfunnet krever at studenter har en deltidsjobb? Og at arbeidsgivere forventer høye karakterer og tilleggskompentanse gjennom verv? Hellsten sier at kompetanse er mer enn kunnskap. Karakterer og fagvalg spiller nok en stor rolle i første siling til en jobb, men fag og karakterer gjør en søkergruppe relativt homogen. Her komme tilleggskompetanse inn, som for eksempel frivillighet, resultatoppnåelse, erfaring og personlig egenhet. I følge Hellsten kan man bygge seg en kompetanseprofil gjennom å være aktiv i foreninger, og ikke minst ta på seg verv. Viktigheten av verv er noe alle studenter burde være mer opptatt av. Undersøkelsen viser at studenter ikke er så opptatt av en slik deltakelse, men konsentrerer seg heller mer om egen kropp og helse. Er dette feil? Kan det være deltidsjobben tar for mye krefter og tid til at en orker å ha et frivillig verv? Samfunnets krav og forventninger Det kan virke som at studenter er passiviserte, og kanskje blir de holdt nede av alle forventninger og krav samfunnet stiller? Å ha et effektivt talerør opp mot de styrende makter krever både tid og krefter. Mange har nok med sitt eget liv hvor en skal ha tid til alt annet enn å protestere, og blir urettferdig den sosiale «taper» i samfunnet. Kanskje er dagens studenter navlebeskuende individer med lite interesse utenfor seg og sitt. Eller er det slik det bare må bli? Det er balansegang mellom alle disse kravene. For noen er det greit å aldri sitte stille, å være en såkalt superstudent og til slutt kanskje bli utbrent. Men for de fleste er det greit å kunne sitte stille og ha tid til en middagsbit, om ikke annet. Studiestøtten er lav, og derfor tar en nødvendig deltidsjobb for mange store deler av ukens timer. De rødgrønne politikerne lovet før sine to sistvunnede valgperioder at de skulle innføre heltidsstudenten, men hittil er det en rosenrød utopi. Derfor må studenter tjene penger ved siden av. Det gjelder også for Mette; det er ikke alltid at pengene strekker til. Som spiller for Nordstrand følger det med en lønn, men som ung spiller er ikke dette all verden. Det kommer derfor godt med at hun bor hjemme hos foreldrene og slipper unna den største utgiften studenter har, boligleien. Å ha støttende foreldre er helt nødvendig for Mette, og dette er hun ikke alene om. Mange studenter får hjelp hjemmefra, og ser det kanskje som et nødvendig onde eller kanskje som et utelukkende gode. Problemet med dette er at det skaper et klasseskille. De som får hjelp av foreldre kan konsentrere seg mer om studier og eventuelt trening og idrett. Andre må slite seg gjennom studier med en tidkrevende deltidsjobb ved siden av. Uansett hvor mager lommeboka til den jevne student i Norge er, bor vi like fullt i et av verdens rikeste land. I det minste får vi et studielån, og utdannelsen er gratis. Kanskje er det ikke så mye å klage over. Deltidsjobber kan ses på som tilleggskompentanse i jakten på en jobb, og ikke minst blir nok studenter mer disiplinerte av det å ha en tidsklemme i blant. Vi burde kanskje ikke syte, men studiestøtten er lav og tidsklemma presser på, det er sikkert og visst. Når alt er sagt om viktigheten av engasjement, påpeker Hellsten, at selv om samfunnet og arbeidslivet har visse forventninger bør en ikke bli med i en forening bare for å bygge en god CV. Foreningsaktivitet er så mye mer enn det, for eksempel hygge og vennskap, skape seg et nettverk, og ikke minst utføre noe man selv synes er meningsfullt. Denne typen aktiviteter påvirker hele læringsmiljøet som er så viktig for å prestere godt i studiene. 5

6 T Tema Engasjement Med engasjement for livet I løpet av studietiden blir vi oppfordret til å engasjere oss i studentforeninger. De bekjentskapene og erfaringene vi får kan få stor betydning for hvor vi ender opp senere i livet. Linn Marie Ulvestad Lars Schwed Nygård er en av dem som har bygget seg en karriere på sitt engasjement fra studietiden. Han var en del av fra 1997 til 2000, et år som skribent og to år som redaktør. I dag er han senior kommunikasjonsrådgiver for Leger Uten Grenser, og mener selv at de erfaringene han gjorde seg i avisen har vært sentrale for hvor han har endt opp. Som praktikant i kommunikasjonsavdelingen har jeg hatt anledning til å spørre ham ut om veien fra til Leger Uten Grenser. Da han studerte på Blindern tok han en cand. mag. (tilsvarer dagens bachelorgrad) sydd sammen av pyskologi, sosiologi og sosialantroplogi, men etter at han ble med i avisen tok det helt overhånd. Jeg var en relativt seriøs student da jeg tok mellomfag i psykologi, som det het på den tiden, men så ble det bare etter det. Så da var det mest at jeg studerte for å kunne fortsette å jobbe med avis, forteller Lars. Gjenoppliving En kamerat spurte ham om å skrive en liten sak siden de trengte å fylle avisen med stoff, det ble starten på det hele. Lars ble en del av en avis som skulle vekkes til live igjen. Det var et tafatt forsøk på få den i gang. Etter det var det jeg og et par andre som ville starte med ny giv. Vi fikk inn en redaktør, Trond Gabrielsen, og han var mannen som fikk skikk på alt sammen. Da fikk vi også inn noen folk som hadde litt peiling på layout og sånt, før hadde det vært litt enkelt sammensnekret. Ikke en del av planen Som så mange ferske studenter var han usikker på hvor han ville med utdannelsen sin, og ble på mange måter et vendepunkt. Jeg har alltid likt å skrive, og da måtte jeg bare prøve meg på det når jeg fikk tilbudet, og så bare fortsatte jeg med det. Det er jeg veldig glad for, for det er den erfaringen jeg fikk min første jobb på. Den første relevante jobben fikk han i en organisasjon som heter Forum for utvikling og miljø (ForUM). Det er en slags paraplyorganisasjon for miljø og utviklingsorganisasjoner som jobber med internasjonale spørsmål. Der ble han i omtrent et år før han begynte i Dagbladet på nett. «Det er noe med det å lære seg til å jobbe sammen med andre folk på en måte som krever initiativ, på en annen måte en det du får gjennom studiene» Kjendiser og undergrunns journalistikk I Dagbladet var det flere tidligere skribenter fra, noe som neppe var en ulempe for å komme seg inn. Jeg var det som kalles morgenprodusent, som var mer en redigeringsstilling. Og når du sier morgen, så var det morgen med gigantisk stor M. Hoveddelen med jobben var å stå opp klokken fire eller fem og legge ut papiravisartiklene på nett. For sånn var det på den tida, da tok man bare alt fra papiravisa og smalt det ut på nett. En stor del av jobben var å vinkle det, å redigere de sakene for nett og sånt. Også ble det litt sånn journalistiske ting også, sier Lars. I løpet av sin tid i Dagbladet fikk han også gleden av å skrive litt kjendisstoff, og blant de mest minneverdige var kanskje Pamela Anderson. Det sto i slående kontrast til et underground magasin han startet opp med noen gamle kollegaer fra ForUM. - Parallelt jobbet jeg også med et lite prosjekt med mine gamle kollegaer fra ForUM, et blad som het Outreach. Vi reiste rundt på miljø- og utviklingskonferanser og ga ut et underground magasin for disse radikale bevegelsene som var med der. Det var jævlig gøy, og jeg fikk jo skrevet litt der, forteller han smilende. Leger Uten Grenser Etter hvert ønsket han seg tilbake til organisasjonslivet, og ville jobbe med ting han brant for. Da det åpnet seg en stilling hos Leger Uten Grenser, og en tidligere kollega fra ForUM satt som infosjef, endte han opp der. Også der var kjennskap fra studietiden en døråpner. Jeg tror aldri jeg har fått en eneste jobb i hele mitt liv fra jeg var sånn fjorten frem til i dag hvor jeg ikke har kjent noen fra før av, forteller han. Men jeg håper jo at det ikke bare er det, men at jeg også har bevist at jeg kan jobbe litt, sier han med et smil. Lars har jobbet for Leger Uten Grenser i elleve år, og rukket å gjøre mye forskjellig på den tiden. Jeg starta opp i en slags assistentstilling. Vi hadde en kommunikasjonsavdeling som besto av to mennesker, eller en og en halv, og jeg var den halve. På den tiden jobba vi på en veldig annen måte enn vi gjør i dag. Det var mye mer Natur og Ungdomfølelsen, og det har vokst veldig siden den gang. Da drev alt på godvilje, ungdom, og det faktum at man ikke hadde familie, og folk jobba døgnet rundt. I dag er strukturen en ganske annen, og kommunikasjonsavdelingen har nå seks fast ansatte og tre praktikanter. Det har også blitt enklere å kombinere jobben med familieliv. Det bor mye idealisme i de som jobber her, men jeg tror vi har blitt flinkere til å legge til rette for at folk kan ha en familie. Sånn var det ikke i starten, da var det umulig å jobbe i Leger Uten Grenser og ha en familie. Det var døgnet rundt, og hele livet ditt var bare det. Og det er begrensa hvor lenge du greier å holde det gående. Vendepunkt I 2006 fikk Leger Uten Grenser TV-aksjonen, det mener Lars var et vendepunkt for organisasjonen. Det var på en måte det som transformerte hele Leger Uten Grenser, og gjorde at vi ble mye, mye større og mer kjent i Norge. Vi måtte bygge ut apparatet for å håndtere det som skjedde da. Og det har jo vært kjempebra, og har betydd at vi har vært i stand til å sende ut masse flere folk i felt enn før, og vi har vært i stand til å samle inn mye mer penger. De som velger å jobbe i organisasjoner som Leger Uten Grenser drives neppe av drømmen om penger og rikdom, men gjør det fordi de virkelig ønsker å gjøre verden litt bedre. Dette mener Lars skaper et helt eget arbeidsmiljø. Jeg tror de folka du møter her, de går ikke bare på jobb når de går på jobb. De går på jobb med hele hjertet. I Leger Uten Grenser er det et tett sam- 6

7 Tema Engasjement T Engasjert: Lars Schwed Nygård er ikke i tvil om at hans engasjement i studentorganisasjoner under studietiden har hatt stor betydning for livet hans senere. Her i kontorene til Leger Uten Grenser. Foto: Remi Aure Reksten «Jeg tror aldri jeg har fått en eneste jobb i hele mitt liv fra jeg var sånn fjorten frem til i dag hvor jeg ikke har kjent noen fra før av» arbeid mellom dem på kontoret i Norge og feltarbeiderne. De som reiser ut i felt er stort sett borte i minst seks måneder, og setter livet i Norge på vent. Ofte jobber de i områder rammet av konflikt og kriminalitet til lønninger som ligger langt under det norske nivået. For å velge et slikt liv er man nødt til å bry seg. Jeg tror det er umulig å ikke begynne å bry seg når man jobber med noe sånt. Det at du bryr deg er det som motiverer deg til å gjøre hele greia. Det merkes også på alle de feltarbeiderne vi har, de har et brennende sterkt engasjement. Vi er veldig close med feltarbeiderne som reiser ut, og da er det klart at vi hører om det de opplever og kjenner på det engasjementet de kjenner på, forteller Lars. Han har selv reist ut på kortere oppdrag som en del av jobben, og mener det er det som passer ham best. Etter hvert som årene har gått har han også bestemt seg for at jobben ikke kan være alt lenger. Det er andre sider ved livet som jeg også føler et behov for å dyrke, det var veldig mange år der det ikke var noe annet enn Leger Uten Grenser døgnet rundt, og det er litt å ta igjen der. Betydning av studentforeninger Lars er ikke i tvil om at det å delta i en studentforening har vært avgjørende for at han har endt opp der han er i dag. Det er noe med det å lære seg til å jobbe sammen med andre folk på en måte som krever initiativ, på en annen måte en det du får gjennom studiene. Der det ikke i like stor grad er oppgaver du blir pålagt å gjøre, men ting som du bygger selv. Det tror jeg er verdifullt for alle uansett hva de holder på med, forteller han. Dessuten legger han ikke skjul på at det var mye gøy involvert i å være en del av avisen, både med kule intervjuer og legendariske fester. Det kuleste jeg fikk gjøre for var å intervjue Tor Åge Bringsværd, helt klart. Han har alltid vært en stor helt, så det var veldig stas. Han er en av Norges beste science fiction forfattere og er en super fyr. Det var noe av det morsomste. Også var det jo noen fantastiske fester. 7

8 T Tema Engasjement Studentpolitikaren: Amanda Schei framfor Villa Eika på Blindern, arbeidsplassen hennar dette undervisningsåret. Foto: Remi Aure Reksten. Blinderns eigne politikarar Eg oppfordrar alle til å engasjere seg i studentpolitikk. Bli med i program -eller fagutvalg, eller bli med i ei liste! seier Amanda Schei, Studie- og Forskingsansvarleg i UiO sitt Studentparlament. Korleis ho sjølv blei studentpolitikar og kvifor nett du skal prøve på det same gir ho klar beskjed om. Sunniva Marie Hustoft Nett som i lokal- og fylkestingsvala kan ein kumulere folk når ein stemmer ved parlamentsvalet hjå UiO. Dette betyr at ein gir «ekstra» stemmer til dei ein gir eit kryss til på listene, som i sin tur kan endre kven som får koma inn frå lista. Og sjølv om Schei teknisk sett sto på fjerdeplass på Liberal Liste ved parlamentsvalet i 2012, vart ho vald inn som toppkandidaten til lista på grunn av kumuleringa. Trass i ei nedgong på over to prosentpoeng for Liberal Liste samt éin mindre plass i parlamentet, vart det semje innad i Studentparlamentet om å la Amanda Schei få ta vervet som Studie- og Forskingsansvarleg etter vårens val. Det er kult å vere med og påverke her på UiO, seier ho om det å ha fulltidsog honorert verv for Studentparlamentet. Ilag med henne arbeidar leiar Gabrielle Legrand Gjerdset, nestleiar Eva Holthe Enoksen, universitetsstyrerepresentant Ådne Hindenes og internasjonalt ansvarleg Martin Uleberg. Såg ikkje poenget Sjølv om Schei gjorde eit brakval då ho kom inn i Studentparlamentet, hadde ho eigentleg ikkje tenkt til å driva med studentpolitikk i det heile. Etter fleire år i ungdomspolitikken gjennom Unge Venstre hadde Schei fått ei god innføring i ulike politiske område. Det virka litt meiningslaust, og eg såg ikkje poenget med å berre drive med studentpolitikk, seier ho. Ho blei likevel overtalt av venn og partifelle Øyvind Bjørgo til å bli med på Liberal Liste i parlamentsvalet, og etter å ha vorte vald inn, og fått ei innføring i arbeidet, skifta ho fort meining. No er det interessant å jobba så spesifikt med det. Likevel er det jo eit stort ansvar! Det betyr veldig mykje at studentar kan påverke det som skjer på UiO. Møter, utval og eit ansikt utad Og påverke får dei. Mykje av verksemda til dei som arbeidar heiltid med studentpolitikk, slik som Schei, er å gå på ulike møte kor dei representerer studentane. Ifølge Universitets- og Høgskulelova skal alle organ som arbeidar med noko som påverkar studentar ha 20% studentrepresentasjon, fortel Schei. Ho sjølv er som oftast representert i ulike utval som har med forsking, studiekvalitet og liknande å gjere. Dessutan nemner studentpolitikaren at det er viktig å verke som eit ansikt utad gjennom å vere delaktig på ulike arrangement for studentar som skjer både på Blindern og kringom i byen, til dømes debattar om studentpolitikk. Alle kan koma og snakka med oss! seier Schei, og oppfordrar alle til å vitja Villa Eika om det er noko dei har på hjartet. Det er trass alt Studentparlamentet som er det viktegaste talerøyret for studentar på Blindern. «Eg får påverke noko som er større enn meg sjølv som individ, og bidra til fellesskapet» Pedagogisk opplæring og rettleiingstilbod Studiekvalitet skal vere like viktig som forsking, seier Schei, og nemner at pedagogisk opplæring av professorar og andre førelesarar på UiO bør gjerast meir hyppig slik at det sterke forskingsmiljøet blir underbygga av kvalitativ undervisning av studentane. Dette er ei sak som er viktig både for Schei og dei andre i Studentparlamentet, og difor er ho ein del av handlingsplanen for 2013/2014. Dette dokumentet vart vedteke for litt sidan, og er å finne på Studentparlamentets nettstad. Og elles, om du hadde hatt all makt på UiO? Då vil eg betre rettleiingstilbodet, slik at forskjellane mellom til dømes MatNat og SV- fakultetet blir mindre. Meiningsfylt arbeid Som mange av dei aktive i Studentparlamentet hadde Amanda Schei ei bakgrunn frå politikken før ho byrja å arbeide på Villa Eika. Ho kunne òg godt tenkje seg å arbeide med kunnskapspolitikk seinare. Det er spanande, og eg trivs godt. Kva er det beste med å vere engasjert? Ein gjer noko meiningsfullt, nemner ho fort. Eg får påverke noko som er større enn meg sjølv som individ, og bidra til fellesskapet. Schei nemner òg at det er mykje sosialt i vervet, og at ho har lært særs mykje. Ein utvidar eigen horisont! seier ho. Og som politisk engasjert kan dette kanskje vere hennar springbrett inn i det kunnskapspolitiske liv. Personar som Nikolai Astrup (H) og Knut Arild Hareide (KrF) har begge vore medlemar i studentparlament ved høvesvis UiO og UiB, og er i dag etablerte politikarar. Bli engasjert! Avsluttingsvis vil Schei oppmode alle som er interessert i å betre forholda for studentar til å engasjere seg i studentpolitikken. Ein kan bli med i program- og fagutval på kvar sine respektive studiar, eller melde seg til ei liste i Studentparlamentet. Då er det mykje ein kan få til. Kanskje vil ein til og med vie eit heilt år til studentpolitikk slik som Amanda Schei og hennar kollegaer har gjort. Gjer noko meiningsfylt, bli engasjert! 8

9 Tema Engasjement T Det bugner av epler i nabohagen, vil du bli med å plukke? «Vi kan jo kjøpe økologiske epler på Kiwi, men hvorfor ikke bare bruke naboen sin hage?» Dette tenkte Anne Dubrau da hun bestemte seg for å dele sin idé for en ny sosial bedrift. Epler, mennesker med spesielle behov og utnyttelse av glemte ressurser. Kristina Klakegg Jeg får mange inntrykk når jeg sykler gjennom Oslos gater. Jeg er både deltaker og observatør. Jeg er liminal som syklist, mellom bilist og fotgjenger. På en måte passer jeg ikke inn, fyker fort forbi, blir ikke like godt lagt merke til som en fotgjenger. Samtidig får jeg et helhetsinntrykk av Oslo. Jeg sykler gjennom flere bydeler på en dag og ser forskjellene mellom dem. På Vålerenga florerer små, fargerike byhus. Arbeiderklasserøttene henger igjen. På Nordstrand går det mindre folk i gatene. Store, edle hus med velstelte hager. På Grønland er det alltid liv. Folk snakker høyt på telefonen og roper på tvers av gater. «Hei, lenge siden sist!»; de ler og slår hverandre på ryggen. Oslo er en smeltedigel av folk fra forskjellige kulturer, bakgrunner, klasser og historier. Forskjellene ser ut til å være store, men den fysiske distansen mellom folk er liten. Hver bydel har sine folk og sin nisje i hovedstaden. Men egentlig så befinner vi oss ikke langt fra hverandre. «Hva hvis vi prøver å jobbe sammen for å nå et mål som tilfredsstiller behovene til alle Osloborgere?» I løpet av sykkelturen gjennom Tigerstaden funderer jeg over potensialet i å binde folk med ulik kompetanse sammen. Folk med ulik bakgrunn og fra forskjellige bydeler. Hva med å inkludere også de menneskene som til tider blir glemt? Det var lignende tanker Anne Dubrau fikk når hennes datter kom hjem fra epleslang. «Mamma, det er ingen som bryr seg om disse eplene, det er bare meg.» Anne reagerte ikke på annen måte enn å nikke fortvilt. Hun innså sannheten i det datteren sa og skrev i notatboka: «Gjør noe med eplene...». Om Prosjektet Sammen med andre studenter i regi av Gründerskolen ved Senter for Entreprenørskap, bestemte Anne og Eva seg for å starte Epleslang. Bedriften samler epler fra ulike hager i Oslo og ansetter mennesker med nedsatt funksjonsevne, spesielle behov og folk som trenger arbeidspraksis til å plukke epler. Deretter lages det naturlig, ufiltrert eplemost som selges i småbutikker over Oslo. Overskuddet går til å lønne disse menneskene. Epleslang er en sosial bedrift. Bedriftens hovedformål er ikke profitt men å løse et samfunnsproblem. Anne og gründerteamet la merke til to problemer: epler råtner i Oslos hager på grunn av tidsklemme for travle byborgere, samtidig som vanskeligstilte mennesker ikke kommer inn på arbeidsmarkedet. Epleslang forsøker å gjøre noe med disse problemene. Binder det mangfoldige samfunnet sammen Teamet til Epleslang består av gründere, frivillige, praktikanter og andre Oslofolk som vil engasjere seg. De snakker sammen, deler historier, ler og plukker epler. Både innad i teamet og utad med andre naboer og forbipasserende i nabolagene. Det er en gjeng med forskjellig bakgrunn, utdannelse og nasjonaliteter. I byen tenker folk som oftest på seg og sitt. Hva hvis vi prøver å jobbe sammen for å nå et mål som tilfredsstiller behovene til alle Osloborgere? Vi har alle behov for nettverk, venner, å føle at noen trenger oss, sosialisering og kjærlighet. Kanskje det er bedre å ha et godt forhold til naboen enn ikke å ha et forhold i det hele tatt? Å dele opplevelser og erfaringer i stedet for ikke å bli hørt. Epleslang jobber med ulike arbeidsmarkedsbedrifter slik som Nordpolen Industrier As, Fretex og J34. De bytter på de ulike deltakerne som jobber i Epleslang. Det er viktig å bli kjent med hverandre; å snakke sammen for å klare å jobbe sammen. Det blir motiverende å engasjere seg for jobben når det er sosialt og hyggelig. Ofte opplever deltakerne som jobber i Epleslang at det er vanskelig å få innpass i arbeidsmarkedet. I Epleslang blir deres innsats og arbeidskraft sett på som verdifull humankapital. Medmenneskelige verdier ligger til grunn Epleslang bygger på medmenneskelige verdier. Ofte oppstår konflikter i dagliglivet fordi vi ikke forstår hvorfor folk tenker og oppfører seg som de gjør. Men hva om vi tar tiden til å bli kjent med hverandre, lytter, og snakker, før vi anklager den andre? Hva hvis Oslofolk hadde vist mer empati for hverandre? Vi bryr oss om forskjellige ting. Men hva om vi lytter til andre før vi bestemmer oss for vår mening? Engasjement: Epleslang er sosialt entreprenørskap og binder Oslos borgere sammen. Foto: Kristina Klakegg Ved at folk med forskjellig bakgrunn og livshistorie samarbeider, forsøker Epleslang å skape medfølelse for andres situasjon. Målet er ikke bare å skape engasjement for å plukke epler men også engasjement i andres liv. Vi jobber for å hjelpe hverandre og dermed bryr vi oss om hverandre. «Men hvis vi ikke tenker utenfor boksen, hvordan skal vi ellers skape betydningsfull forandring?» Å tenke nytt Ved å ta del i Epleslang har jeg lært verdien av å engasjere meg i saker som vekker min interesse. Det har også inspirert meg til å tenke nytt om hvordan man kan løse samfunnsproblemer ved å starte et innovativt prosjekt og skape entusiasme rundt det. Anne, daglig leder i Epleslang, tok pause fra mastergraden i Statsvitenskap på UiO for å jobbe med Epleslang. Når jeg spør Anne hvorfor hun tok det valget sier hun: «Dette er livet og jeg kan gjøre en forskjell. Jeg tenkte ikke åh min stakkars mastergrad. Men i stedet: jeg kan skape arbeidsplasser, jeg kan bruke ressurser som er der. Når man sitter med det tilbudet, den idéen og det engasjementet hvorfor skal man da vente?» På lik linje mener jeg at som samfunnsvitere er vi ikke bundet av yrker i departementer, velkjente selskap og konserner. Det er mulig å skape sin egen karriere og sitt eget livsløp. Kanskje vi er redde for konsekvensen av å jobbe med noe som utfordrer etablerte praksiser og som er utenfor etablerte rammer. Men hvis vi ikke tenker utenfor boksen, hvordan skal vi ellers skape betydningsfull forandring? Det viktigste som kreves av deg er selvtillit og tro på at du vil lykkes. Du må tørre å ta en sjanse. Et kall til handling Epleslang har inspirert meg til å tenke annerledes. Jeg håper dette utfordrer alle samfunnsvitere (og alle studenter for den saks skyld) til å handle. På universitetet lærer vi å analysere tekster, skrive akademisk, tenke kritisk og drøfte ulike problemstillinger. Men hvordan kan vi utnytte kunnskapen vi har på et praktisk vis? Vi må bruke våre analytiske ferdigheter og samfunnsvitenskapelige briller til noe utøvende. Vi lærer om samfunnsprosesser, samfunnsmessige utviklinger, psykologiske og sosiologiske prosesser, politiske og økonomiske systemer. Vi som samfunnsvitere kan mye om hva som trengs for å forbedre samfunnet. Ditt engasjement i den virkelige verden er viktig for å kunne finne ut hvor forbedring trengs og hvor du trengs. Etter mange sykkelturer i Oslo, samtaler med mennesker som ikke lignet på meg, og mitt engasjement i Epleslang, lærte jeg dette. 9

10 T Tema Engasjement Kronikk Why are Norwegians so slow? From my experience, the Norwegian way of life is more laid back than what I m used to, and that s probably reflected in their school life as well. Different: Culture shock is perhaps inevitable when a fast paced Singaporean is faced with the relaxed ways of student life at the University of Oslo. Photo: Kjetil Ree/Wikimedia Commons Charis Chong the process of writing up a resume seems to be about the same around the world. You fill up a piece of paper with your information, listing your most impressive achievements and experiences that show cases your talents, skills and whatnot, all in an effort to get the job you want. Where do you acquire these achievements and experiences? Why, in university, of course, where you can try a hundred and one things, and be as active and engaged in campus life and activities as possible. Right? well, that s what I envisioned and experienced in my own country, Singapore. In a country where the education system is rigorous to say the least, and where people are our only resource (as said by many government ministers over the years), the desire to excel and do as much as you can has resulted in a busy university and campus life for the average Singaporean university student (and here I say average because not everyone is enthusiastic about taking up so many activities). norway, or at least life at the University of Oslo, in comparison doesn t seem to be all that busy. In my interactions with the students here, several commented that it was perfectly understandable that most undergraduates would prefer not to join many activities or clubs that require commitment. It wasn t that understandable to me. Sure, as an undergraduate myself, I would want to be able to have free time to keep up with my studies, TV shows and friends. However, where I come from, commitment and participation in as many committees, clubs or sports is such an important aspect of undergraduate life that I couldn t understand the lack of it here. Even if you weren t the type of person who gets all excited over school activities, the importance of filling up your resume with extra-curricular activities (ECAs)* would be enough motivation to take up a sport or two to prove your wellroundedness and ability to multi-task and manage your time. since the beginning of primary school (at 7 years old), the participation in at least one ECA (or CCA, as the Ministry of Education likes to call it co-curricular activities) is mandatory for every student. From a young age, we are taught that excelling in other areas besides your studies will give you a competitive edge over your peers. Being good in a particular CCA or having several can help you get into a better secondary school. This logic and knowledge is then carried forward into our teenage years where points are given out according to our commitment and excellence in our particular CCA. Leadership is also greatly recognized, to the point where the government gives monetary awards for students that have showed leadership and/ or represented their schools in their respective CCAs. In addition to these CCAs, we are also expected to carry out around 100 hours of the Community Involvement Programme (CIP), where we volunteer with local charities, or do some sort of work to give back to the community. The logic behind this, the Ministry of Education explains, is to encourage a holistic education for Singaporean students. More practically speaking, it fills up our resumes and gives us experiences beyond just our studies. Mind you, these requirements are just the bare minimum and many Singaporeans also take up music lessons, sports or some sort of dance lessons outside of these activities. We also have extra tuition after school to keep up with our studies, and some even try for special programmes for the academically gifted. Every bit helps in filling up our resumes. i do want to acknowledge that it is unfair to say that every student in Singapore takes part in so many activities for the sole purpose of adding it to their resume. University is a time where you get to try new things and many people do participate to such a large extent because they are following their passions. That being said, these activities are carried out with a certain understanding that, while you are in university to get your degree and get the best education and experience possible, having only a degree, and nothing else, will not put you above the rest in getting your desired job. Getting good grades will obviously improve your chances at securing a job with a good salary, but in this day and age where degree and double degree holders are fairly common, activities that showcase other qualities besides your academic abilities are required. With an education system so focused on keeping you as busy as possible, it is no surprise that even without the mandatory hours, the idea that we need to have more than our degree is deeply etched into our consciousness. No one graduates with just his or her degree. It s almost unheard of, unless you happen to have the greatest connections or come from a very rich family, and even then, you probably would have done a few internships by the time you graduated. i was surprised, to say the least, when I heard that it is difficult to get a job in Norway with just a bachelor s degree. Apparently, a Masters is the minimum level expected. At first, I thought it was ridiculous, because doing ones Masters anywhere should be expensive. The usual route for Singaporeans is to get a job after graduating, and then, if you wish to further your education, make your employer fund your Masters as an investment on their end. Applying for a job with a Masters in Singapore would actually lower your chances of getting a job as you would be over qualified, thus requiring a higher pay, but not have enough experience. however, education in Norway is free, a Singaporean friend was quick to point out. You could do your Ph.D. and not go broke. I also quickly realized that a majority of the Norwegians were probably applying for jobs with just their bachelors to recommend them, and nothing else. The combination of these two factors did make sense of the lack of employment of bachelor degree holders. Yet, I couldn t help but wonder, why hasn t any one passed on or acquired this knowledge of ECAs that Singapore has so rigorously and relentlessly ingrained into our lives? given that I ve only been in Norway for slightly over a month, I might be judging the system here too quickly. For all I know, the employers here are more demanding than in Singapore. However, whilst walking through the activities fair at the beginning of the semester, I couldn t help realize how few activities and clubs the school offered. The school has its fair share of clubs and sports, but nowhere near the extent that Singaporean universities offer. Coming from a country where ECAs are given as much importance as one s academic life, to the extent that the government calls ECAs CCAs to place them within the curriculum, the lack of engagement and activity was confusing. Perhaps, I thought, it s just Singapore that s crazy and caught up with the urge to do as many things as possible. From my experience, the Norwegian way of life is more laid back than what I m used to, and that s probably reflected in their school life as well, I reasoned. i wasn t wrong, but when I heard a Norwegian masters student comment on how she wished someone told [her] that you had to do more than just get a degree to get a job, I had to wonder why there was this gap in knowledge about the extracurriculars. Surely these students haven t been living under a rock. Why hasn t anyone said anything?! (I was a bit frustrated and very confused at this point, I mean, it s practically common knowledge. Even the American television shows mention doing more). at the end of the day, it probably comes down to the cultural differences between the two countries. Norway s abundance of natural resources does give Norwegians somewhat of a safety net, giving them less pressure to do more, and more time to take things slow. The strong emphasis on having a work-like balance also allows them to take more time to stop and smell the roses. 10

11 Tema Engasjement T Misfornøyd: Fredrik Myhren Heby er student ved UiO, og mener at politikerne må prioritere heltidsstudenter. Foto: Lars Petlund Breiby. Heltidsstudentens hverdag Granted, we can t grow roses in Singapore due to the climate, but the pace of life is fast, and you have to keep up. You work hard and you play hard, and sometimes you just don t get to take a rest. in my freshman year alone, I joined two events planning and leadership committees, took up two sports, and even went on a trip to India to do some charity work in the summer. In my second year, I did cut down that number by half, but took up an internship. Of course, that s just my own experience, and I know many friends that did not take part in any school related activities. However, each student seems to be busy with their own thing, starting their own projects or mastering their sport of choice. However, in Norway, in terms of organized events and groups that require at least a semester s worth of commitment, the lack of participation seems apparent, surprising and quite illogical. but that s just my point of view. Having experienced a bit of the Norwegian way of life so far, the two cultures seem completely at opposite ends. Coming from a country where teachers, parents and even the government point out the importance of a holistic education, it s hard not to feel the need to always do more, and take part in ECAs. They urge us to start while young, making it a compulsory thing to have an ECA, and by the time we reach university, the love and momentum of that activity continues to spur us to keep on pursuing our interests. Yet, at the same time, I can appreciate the way Norwegians seem to take things slow with more room to breathe. I am a Singaporean girl at heart, so I must confess that I am still not used to the slow pace, and am still having trouble understanding how Oslo works. As my professors at UiO have constantly pointed out, Norway is unique in many aspects, and I look forward to discovering just how different it can be. * When I say ECAs, I do refer to anything sort of activity outside of studying, be it the several clubs, sports or committees in that are organized by the school or students. Aldri før har studiestøtten vært lavere enn for året 2013/14, sammenlignet med folketrygdens grunnbeløp. I dag er heltidsstudenter blant de sjeldne, men Fredrik Myhren Heby er foreløpig en av dem. Det byr på utfordringer. Agnes Østengen Studiestøtten for studieåret 2013 har økt med 1900 kroner, fra til kroner i lån og stipend. Derimot har grunnbeløpet i folketrygden økt med over 3000 kroner, fra til kroner. Samlet utgjør dette den største nedgangen for støtte til studenter siden Lånekassen for første gang startet sine registreringer i Det viste Dine Pengers tallgjennomgang for dette årets studiestøtte. Da den rødgrønne regjeringen gikk til valg for åtte år siden, lovet SV både å øke studiestøtten i takt med grunnbeløpet, innføre 11 måneders studiestøtte og bygge flere studentboliger. Dette har ikke skjedd. SVs begrunnelse er at de har prioritert bygging av studentboliger. I løpet av deres åtte års lange regjeringsperiode har det blitt bevilget penger til 975 studentboliger. Vi har valgt å bygge studentboliger fremfor å øke studiestøtten, svarte kunnskapsminister Kristin Halvorsens statssekretær Ragnhild Setsaas, da Dine Penger spurte om hvorfor studiestøtten ikke er høyere. Fredrik Myhren Heby bor i en av SiOs studentboliger, men til tross for at det er billigere enn mange andre private boalternativer i byen, sliter han fremdeles med å få ting til å gå opp med den lave studiestøtten. Fredrik er 19 år gammel, og har denne høsten startet sine studier i hebraisk og gresk, ved Universitetet i Oslo. Han har flyttet til Oslo fra Lillehammer, og har enda ikke skaffet seg noen deltidsjobb. Jeg har en del oppsparte midler fra en tidligere jobb, så jeg har passet på å spare dette til studietiden. Men det holder jo ikke evig, så jeg blir nødt til å se etter en deltidsjobb etter hvert, det merker jeg. Jeg synes det er litt dumt at det skal være sånn. Lavt budsjett til nødvendigheter Fredrik har et samlet lån og stipend på 7080 kroner, og en husleie på rundt 4300 kroner, ekskludert strøm, varmtvann og internett. Det innebærer litt i overkant av 2000 kroner å leve på per måned. Mesteparten av disse pengene går til mat. Som vegetarianer møter han på noen utfordringer knyttet til det stramme matbudsjettet. Det er vanskelig å få i seg nok proteiner, for vegetariske proteinprodukter, som soya-protein og tofu, er dyre. Jeg spiser mye linser og bønner, men det er vanskelig å ha et variert kosthold. Det blir dessverre også mye nudler, fordi det er billig. Samtidig er grønnsaker også billig, så jeg prøver å spise mye av det. Lite engasjement Studentene har ikke hatt lavere studiestøtte på 38 år. Til tross for dette har man, sett bort i fra et par kronikker, og uttalelser fra medlemmer i Norsk studentorganisasjon (NSO), sett lite engasjement rundt saken fra studentene selv. Da Kristin Halvorsen ble konfrontert med spørsmålet om hvorfor ikke studiestøtten økes i et intervju med Dine Penger i fjor, da støtten var den nest laveste noensinne, svarte hun at studentene måtte ta tak i problemet selv. Studentene fikk beskjed om å drive lobbyvirksomhet overfor politikerne, for å sette problemet på dagsordenen. Ett år er gått, og enda en gang settes en ny rekord over den laveste studiestøtten. Hva er grunnen til at studentene ikke synliggjør problemet i større grad? For Fredrik sin del handler det om at han i høst studerer for første gang, og at det har derfor ikke angått ham før. Nå føler han derimot et ansvar for å delta i debatten. Vi er heldige som i det hele tatt har en ordning som gjør at vi får statlig utdanningsstøtte, det er det langt fra alle som får. Men når vi har et slikt samfunn, så burde det være lagt opp til at man kan gjennomføre studier uten å måtte havne i en økonomisk krise. Det er viktig at studentene bringer dette opp, og det er rart at det ikke har blitt gjort dersom det har vært bedre før. Fra oktober av tar de nye, borgerlige partiene over regjeringsmakten, og i følge partiprogrammene lover flere av dem å øke studiestøtten. I Høyres partiprogram heter det at de skal heve inntektstaket for studenter og regulere studiestøtten i tråd med pris- og kostnadsveksten. Fremskrittspartiets, Venstres og KrFs partiprogram hevder å ville utvide studiestøtteordningen til 11 måneder, og vil også knytte studiestøtten opp til folketrygdens grunnbeløp. Høyere stipend og lavere lån i nabolandet I nabolandet Danmark, er støtteordningen for studenter en helt annen enn her til lands. Der får de ca kroner i månedlig stipend, noe som er knappe en tusenlapp mindre enn norske studenter får utbetalt som både stipend og lån. Det er så opp til studentene om de ønsker å ta opp lån i tillegg til dette. I tillegg er det slik at dersom studentene i løpet av 10 år ikke har klart å nedbetale studielånet sitt, blir resten av gjelden slettet. Dette forhindrer at studentene ender opp som gjeldsslaver. Fredrik mener at dette er en god løsning, som den norske staten bør inspireres av. Jeg ser ingen grunn til at ikke også Norge kan følge denne ordningen. Det bør fokuseres mer på studenter. Vi ser at en høy prosentandel velger å studere etter videregående skole, og da må man legge til rette for at det skal gå an å være heltidsstudent, og at man skal slippe å slite med nedbetaling av lån i flere tiår etterpå. 11

12 T Tema Engasjement Ungdommens skjulte prosjekt I kronikken «Hva skal de unge bruke stemmeretten til?», publisert i Aftenposten 1. september 2013, skriver Gunnar C. Askvaag at dagens unge mangler «et uttalt prosjekt». Han viser til velferdsstaten som generasjon Gerhardsens prosjekt, og trekker frem 68-erne som en reaksjon på et autoritært samfunn. De som ble født på og 70-tallet krediteres med å ha frembrakt en uhørt stor toleranse for at mennesker får «gjøre sin egen greie». Øyvind Skår Fischer Til Askvaag vil jeg gjerne si: det finnes nok av engasjerte unge i dag de er bare ikke så lett å få øye på. Noen har opplevd og flere har sett, at det å stå foran Stortinget og rope slagord fører til fint lite. Det er skremmende å se hvor lett de få som våger å stå i bresjen, slik både Brandley Manning og Edward Snowden har gjort, blir spikret til korset. Våre idealer bygger nok ikke på en bevisst teleologisk forståelse av vår «fordømte plikt til å utfordre det bestående», men de finnes. Antageligvis har det aldri vært et større nettverk mellom unge engasjerte enn i dag, men på massiv skala har de enda ikke klart å organisere seg. Kanskje er årsaken apati og «mangelen på intellektuell nytenkning» slik Askvaag hevder i kronikken sin, men få ting skjer uten en bakenforliggende årsak. På flere plan har psyken til barn av og 1990-tallet blitt systematisk angrepet igjennom oppveksten, noe som selvfølgelig har gitt utslag i deres væremåte. Mote og kroppsfiksering Gjennom TV, aviser, ukeblader, reklamer og et utall andre medier kan en gjennomsnittlig person få flere sanseinntrykk på en uke, enn hva en kunne få i løpet av et helt liv hundre år tilbake. Det meste av ukeblader og kommersiell presse har desverre blitt et forum hvor en får se inn i det fantastiske livet en kjendis lever, istedenfor en kilde til «nyttig» informasjon. Mange vil nok si at de finner det underholdende å se hva Tom Hanks eller Megan Fox spiste til middag, og det er det i og for seg ikke noe galt i det. Problemet slik jeg ser det oppstår når en kun interesserer seg for dette. Når hva jeg ser som ordentlige nyheter blir for slitsomt å lese. På TV blir en overlesset med reklame ettersom de aller fleste kanaler er reklamefinansiert. Gjennom reklamen har unge konstant blitt fortalt at de ikke er gode nok og at de har mangler for det meste ubetydelige mangler - men likefullt mangler som må rettes opp. Til tross for at foreldre forteller barna sine at de er fantastiske som de er, kan det være hardt å tro på når det virker som at hele verden skriker at «Du må fikses!». Sosialt press og 1990-generasjonen har vokst opp i en verden hvor alle må selvrealisere seg. Mange vil sikkert påstå at dette er et luksusproblem, og jeg kan forsåvidt si meg enig i det. Dessverre er det slik at også et luksusproblem kan, under rette omstendigheter, bli et svært reelt problem. Jeg vil hevde at dette er en av de gangene hvor det er tilfellet. Påtvungen selvrealisering kan høres rimelig paradoksalt ut, men det blir stadig mer vanlig at foreldre presser sitt avkom til å gjøre ting de nødvendigvis ikke egentlig ønsker. Dette gjelder alt fra idretter som små barn, til utdannelse og jobb. Det kan være krevende å skulle leve opp til visse mål foreldrene har planlagt før en blir født, særlig når en vokser opp og får høre at «de unge har det enkelt i dag». Er dette selvrealisering eller realisering «by proxy» for foreldregenerasjonen? I tillegg til krav fra hjemmet er det et stadig økende press på å fremstå som vellykket på alle sosiale arenaer. Facebook tillater en å vise omverden hvor vellykket man er og det er ålreit med litt selvskryt(!). Facebook uttrykker også en viss form for sosial status, og det handler om å ha flest «likes» på bilder, og å få ros hvis en har gjort noe bra. Men medaljen har også en bakside. En konstant påminnelse om hva alle andre gjør, fører rimelig nok til en sammenligning med egen tilværelse. For de som går på universitetet er situasjonen litt annerledes. Som resten av generasjonen skal man trene og følge de eksisterende normer for utseende, men forventningspresset stopper ikke der. En skal selvfølgelig prestere godt siden man skal kunne leve på studielån og være heltidsstudent, og foreleserne har en forventning om at en skal bruke en normal arbeidsdag på å lese. Det hadde i og for seg vært helt greit, hvis det fungerte i praksis. Dessverre har det vist seg at for svært mange er det ikke mulig å leve på det en får fra lånekassen, så flere er nødt til å ta en jobb ved siden av. I studietiden er det også meningen at en skal knytte nye sosiale bånd, og skaffe seg venner for livet. Av åpenbare grunner krever det litt mer enn noen få ord utvekslet på lesesalen for å oppnå dette. Det blir og stadig viktigere å ha hatt verv i løpet av studietiden. Medlemskap i organisasjoner og studentforeninger er lærerikt og gøy, men også noe som krever dedikasjon, tid og arbeid. Kanskje har ikke dagens generasjon mer krefter til å være i så voldsom opposisjon, når ukas gjøremål er gjort? «Er dette selvrealisering eller realisering 'by proxy' for foreldregenerasjonen?» Brød og sirkus Da jeg var liten fikk jeg høre at det var sunt å kjede seg. På daværende tidspunkt satte jeg spørsmålstegn ved påstanden, men med tiden har jeg begynt å føle at det har noe for seg. Kanskje det at man evner å kjede seg har en verdi i seg selv? Romerne hadde et konsept om hvordan de skulle holde befolkningen fornøyd, så de ikke skulle blande seg i det politiske liv. Prinsippet gikk ut på brød og sirkus. Så lenge folket hadde fulle mager og underholdning til å adspre dem, ville de forholde seg passivt til de styrende makter. Et problem er at majoriteten av inntrykkene en blir eksponert for i løpet av en dag ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Når man bruker tid på meningsløs underholdning blir det lett for hjernen å gå i snooze modus. Det kan nesten virke som generasjonen har blitt allergisk mot å kjede seg. Det spiller ingen rolle hvilken arena en skulle befinne seg i per dags dato. Har en tilgang til en smartphone med internett har en underholdning nok til å kunne vare livet ut, eller så lenge batteriet holder. Greit nok at etter en lang dag er det mange som ganske enkelt ikke ønsker å bruke hodet mer. Det kan være godt bare å slappe av, og bli matet med enkle inntrykk som ikke krever hjerneaktivitet. En annen ting er når alle ledige øyeblikk går med til dette. For mange er det slik at det konstant må skje noe utenfra som kan gi en form for stimuli, som eksempel «Candy Crush» og «Angry Birds». Er det mulig at det påvirker deres evne til å sette seg selv i mental bevegelse? Det er liten tvil om at de fleste i Norge har fulle mager og i dagens samfunn har vi i alle fall nok til å avlede tankene. Frykt Denne generasjonen har vokst opp med et samfunn som siden 9/11 har spilt på frykt for terror for å legitimere overvåkning. De fleste generasjoner har hatt sin «fiende» å forholde seg til, og denne er ikke et unntak. Forskjellen er kanskje at nåtidens fiende er et begrep, noe abstrakt. Det er ikke Nazi-Tyskland som seiler opp Oslofjorden. Det er heller ikke Sovjet som skal velte i horder innover nordområdene. Denne generasjons fiende er den usynlige fienden. Hvem som helst kan være en terrorist, så man må vokte seg vel. I frykt for terroristene har en godtatt overvåkning og frivillig gitt fra oss personvern, samt stått mer samlet mot en ytre fiende. Tidligere var det snakk om venstresiden som ble utsatt for overvåkning av staten, grunnet sine politiske ståsteder. I dag er det slik at alle i prinsippet blir overvåket i tilfelle de skulle gjøre noe galt. Vi lever i en hverdag hvor vi konstant legger igjen elektroniske spor, og denne informasjonen blir lagret. Aldri før har noen vært i bedre stand til å følge med på hva sin befolkning gjør. Det blir stadig vanskeligere å være anonym ettersom vi (ofte frivillig) lar 12

13 Tema Engasjement T Apati: Kanskje er det vanskelig med et felles prosjekt for ungdommen i dag? Foto: Chris Devers/ Flickr Creative Commons «Kanskje har ikke dagens generasjon mer krefter til å være i så voldsom opposisjon, når ukas gjøremål er gjort?» oss registrere, og kartlegger våre daglige rutiner, enten via Twitter og Instagram, eller igjennom en oppsummering av dagens hendelser på bloggen. Anonymitet er en av grunnsteinene i det demokratiske samfunn, som ikke lengre blir verdsatt på samme måte. Kanskje bidrar dette til manglende politisk aktivisme blant dagens unge. Det er ikke for ingenting at vi har anonymt valg. Dagens aktivister står ovenfor enkelte utfordringer som tidligere generasjoner ikke har måttet forholde seg til. Det skal ikke mer til enn én person med kameramobil, og et uheldig utspill. Plutselig er du et internasjonalt fenomen via internett på godt og vondt. Selv om ikke alle som står frem i offentligheten er av samme kaliber som for eksempel Snowden, kan det fort koste mye å være idealist. Å være mislikt i allmennheten betyr ikke lenger å få et negativt innlegg (eller fem) i den lokale avisa. I dag kan en kontroversiell uttalelse i offentligheten føre til hatefulle meldinger på mail, sms og telefonsvarer. Navnet ditt vil bli linket til et utall nettsider, hvor mange diskuterer og har gjort seg opp en mening om deg gjerne i negative termer, avhengig av mediavinklingen. En generasjon som lider av kronisk «snill-pike»-syndrom og som har selvtillitskomplekser, er muligens ikke i stand til å stå opp og tale sin sak. Hvis man hver dag står opp og ser en person full av lyter stirre imot en i speilet under tannpussen, vil ikke dette øke selvfølelsen og egenverdien. Hvis man er sykelig opptatt av sitt eget utseende, sin populæritet på sosiale arenaer og sliter med å strekke til for å dekke forventningene til familie og venner, vil en rett og slett ha mindre kapasitet til å tenke på å endre verden. Den usette aktivist Alt dette har logisk nok ført til at flertallet av de «aktive» aktivistene har reorganisert seg. Etter flere tiår med nytteløs roping foran Stortinget, har sit-down-prinsippet beveget seg over til den digitale verden. Såkalte DDOS-angrep har vært en svært populær metode benyttet av grupper som Anonymous for å stenge ned internettsider. Andre aktivister hacker for å få tilgang til sensitiv informasjon som er av allmenn interesse, for så å spre disse gjennom torrent-sider som The Pirate Bay. Sant å si er det vanskelig å kunne si noe sikkert om antallet engasjerte aktivister i Norge i dag. Aktivisten kan være en tretten år gammel gutt som har lært seg bruken av proxie og LOIC, eller en jente på tolv som har lært seg IRC og TOR. I motsetning til de tidligere generasjonene er dette «ungdomsopprøret» ikke utformet som akademiske uttrykk, eller utelukkende for folk med langt hår og fredspipe. Opprøret foregår foran dataskjermer ved tastaturer, festningene er krypterte harddisker og våpnene er Twitter og Facebook. Når alt dette er sagt må jeg likevel gi Askvaag rett i at det er vanskelig å se noe klart uttalt prosjekt. Jeg har prøvd å komme med noen forklaringer på en økende apati blant de unge, som jeg vil være tilbøyelig til å si er på fremmarsj, men jeg mener samtidig at det er en bevegelse. Til tross for å være både TV-generasjonen, generasjon lydig, curling-generasjonen, og den så kalte «generasjon-bekymringsfri» finnes det noen skarpe hoder, og å avfeie hele generasjonen er å selge skinnet før bjørnen er skutt. Enn så lenge er det hele som et spindelvev, hvor mange tråder blir knyttet sammen til et større bilde. Trådene strekker seg fra Occupy i USA, til Den Arabiske våren, over til Piratpartiene og flere ulike aktører som enda har tid gode å tre frem i det offentlige rom. Det gjenstår å se hvordan det endelige bildet blir seende ut. 13

14 S Samfunn USA Could social democracy have saved Detroit? Different politicians and policies could possibly have avoided Detroit s bankruptcy and multi billion-dollar debt. Now other American cities face Detroit s fate. The future: The fall of Motown might be a glimpse of the future for other American cities, if nothing is learnt. Foto: Ann Millspaugh/Flickr Creative Commons Matthew Sandler As the factories stand empty and buildings tower in decay, an outsider would almost assume they had been abducted and brought to a post-apocalyptic city. Long gone are the kitsch of Motown, and the production of the Motor City. On the 18th of July, Detroit, Michigan filed for the largest municipal bankruptcy a debt of $18 billion in the history of the United States. The apocalypse was recognized. The filing came as somewhat of a cosmic joke, confirming what everyone in the city had known for a long time: Detroit had been lying cold on the table for years. The bankruptcy was merely the identification of a body. The city is an emblem of what once made the United States an innovating country in both manufacturing and social mobility. Journalist and Detroit native Charlie LeDuff writes in his eulogy for the city, Detroit: An American Autopsy, [ ] I believe that Detroit is America s city. It was the vanguard of our way up, just as it is the vanguard of our way down. As the home of the American auto industry, the city crafted the concept and aspirations of the American Dream. Henry Fords Social Policies In 1914, Henry Ford summoned reporters to his Highland Park, Michigan factory to introduce the Ford motor company s new employment policies. His statement was that of social democratic enchantment. Ford announced that the employee workday would be reduced from nine hour to eight hours, while expanding operations from two shifts per day to three in order to create more jobs. His third announcement left the state of big business enterprise aghast: Ford would double the rate of pay to $5 per day. This meant that assembly line employees could afford to purchase the cars they produced. Ford said of the decision, We believe in making 20,000 men prosperous and contented rather than follow the plan of making a few slave drivers in our establishment millionaires. Ford s vision is now a vapid reminder of what Detroit has lost. According to LeDuff, A newly hired autoworker will earn $14 an hour. This, adjusted for inflation, is three cents less than what Henry Ford was paying in 1914 when he announced the $5 day. The cataclysmic fall from glory begs the question, if principles of social democracy helped build this once prosperous city, could it have saved it from itself? Change in demographics At its peak in 1950, Detroit was the fourth largest city in the United States, home to nearly 1.9 million people. Today, the fledgling city is home to 700,000 residents, making it the first city to fall below one million residents after once eclipsing the mark. In 1950, the city was 80% Caucasian while today it is 80% African American. The city s population began to shrink in the 1950 s as the decade witnessed the beginning of white flight. The African American uprising, the Detroit Riot in the summer of 1967, catalyzed this movement, as affluent white families, fled the city in droves. According to a Rutgers University database of the many causes of the Detroit Riot, 67Riots, one in particular was economic disparity. Automakers Ford, Chrysler, and General Motors began automating their assembly lines while simultaneously outsourcing the production of parts. Job discrimination barred African Americans from positions of seniority, and subjugated others to disposable labor. A diminished tax base, now made up of a demographic with statistically less earning and spending power, is now charged with maintaining a 139-square-mile city. This coupled with the exodus of the auto industry and outsourcing of jobs debilitated the city s private sector. Act II for Detroit was the tragedy of the public sector. «Detroit had been lying cold on the table for years. The bankruptcy was merely the identification of a body» Corrupt Politicians Municipal mismanagement and corrupt politicians bled the city of millions of taxpayer dollars. Ex-Detroit Mayor Kwame K. Kilpatrick currently awaits a bed in Federal Prison following a conviction on charges of extortion, racketeering and bribery. During his trial, disclosures had been made suggesting Kilpatrick used nonprofit and state grant funds to finance his personal expenses. As the politicians exhausted the city of its dignity, Detroit accumulated a debt far surpassing that of the next closest municipality by nearly $14 billion. According to a recent New York Times article, of Detroit s $18 billion debt, nearly $7 billion is secured by collateral such as utility taxes and casino revenues. Of the remaining $11 billion in unsecured debt, $9 billion is owed to retirees and current municipal workers. The $3.5 billion shortfall in the city pension fund has become a source of contention for unions and Kevin D. Orr, the state appointed money manager for the duration of the bankruptcy proceeding. Orr has proposed significant cuts to the city pension program, however this is legally murky territory. The various public unions argue that pensions are protected under the Michigan State Constitution as contractual obligations, which shall not be diminished or impaired. So now what? In a city where two thirds of the ambulance fleet is broken on the average day, 40% of the traffic lights do not work, more than half of the parks have closed, and firefighters and police officers use equipment that has long passed date of expiration, the only thing that distinguishes Detroit from Baghdad is a lakefront location. Irresponsibility and greed in the private and public sector cannibalized one another until all that was left was a carcass of an American city. The issues of Detroit speak to a larger structural issue in the United States. Income inequality has been institutionalized to a degree by which wealth is a birthright and poverty is an unrepentant affliction. According to Stephen Richter, publisher of the online magazine The Globalist, the average compensation of an American C.E.O. is now 250 times the average compensation of a production worker. This is an issue of citizenship and civic duty. Henry Ford s vision for his company was an existential mission statement to the private and public sector. His policy expressed collaboration between citizen and municipality. To Ford, the cost of doing business was giving employees the power to earn and then produce revenues for their communities. In return, the communities would provide services for its citizens. Saved by Social Democracy? Although social democracy is unfeasible in the United States, it is a system that could have prevented Detroit from becoming the emotive story that it is today. Social democracy cannot fully account for racial tensions and civic corruption, but it could 14

15 Annonse A Ønsker du å bli med i Samfunnsviter'n? Send oss en mail: regulate the practices of the auto industry to promote the tripartite system of enterprise by which employee, employer and government work cooperatively to advance the interests of all parties involved. According to the Brookings Institute, a Washington, D.C. based think tank, Detroit owes $6.4 billion in other post-employment benefits (OPEB), which is comprised of unfunded obligations to pay healthcare costs. Detroit s large private automakers have a similar problem. The institution of a state run healthcare system would relieve the municipality and the businesses that reside within the city limits of billions of dollars of debt. Detroit s narrative speaks to the fiber of the United States at the moment. Nobel Prize winning economist Joseph E. Stiglitz wrote in an opinion letter to the New York Times, Detroit s bankruptcy is a reminder of how divided our society has become and how much has to be done to heal the wounds. And it provides an important warning to those living in today s boomtowns: it could happen to you. It is a stark proposition. According to the credit rating agency, Moody s, the unfunded liabilities for Illinois s three largest state-run pension plans to be $133 billion. That is a Detroit bankruptcy six times over. So for now, Detroit is an American experiment. With other U.S. cities in debt, the studying eyes of mayors and governors watch what can be done with a clean balance sheet. How Detroit responds may have reverberations throughout the country. Municipal managers ask plainly: what policies can save the great American city? It is a prudent question. Without radical shift in social and political debate, Detroit s nightmare could become another city s reality. Redaksjonen@samfunnsvitern.com S Finn ut mer om oss på samfunnsvitern.com 15

16 S Samfunn Klima Klimasamarbeid? Prognosene fra FNs klimapanel (IPCC) er ikke hyggelig lesning. Vil verden enes om en avtale som både er bindende og ambisiøs nok til å nå målet om å begrense global oppvarming til to grader? Kjersti Dalfest I slutten av september kommer første delrapport av FNs klimapanel (IPPC), der det naturvitenskapelige grunnlaget for klimaendringene fremlegges. Dette er den femte rapporten i rekken. Ifølge lekkasjer i Aftenposten sies det at forskerne nå er mer sikre på hva global oppvarming vil medføre av klimaendringer enn de var i 2007 da den forrige rapporten kom. De anslår nå at det er svært sannsynlig at minst halvparten av oppvarmingen skyldes menneskelig aktivitet. De mener også at konsekvensene kan komme raskere og ved lavere temperaturer enn de tidligere trodde. Havstigning og økt ekstremvær kan resultere i klimaflyktninger og matmangel. Det kreves store utslippskutt globalt for at vi skal nå målet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader, og da vil en internasjonal avtale som er mer ambisiøs enn Kyotoprotokollen, og der flere land deltar, være nødvendig. Samfunnsviter`n har snakket med Jon Hovi, professor i statsvitenskap ved UiO og ved CI- CERO Senter for klimaforskning, for å få svar på hvordan det står til på klimafronten og hvilken betydning IPCCs rapporter har. Varierende innflytelse Jon Hovi kaller IPCC for den vitenskapelige delen av klimaregimet. IPCC bidrar til å forme både politikeres og vanlige menneskers oppfatning av klimaproblemet. Han peker på at det ikke er et én til én forhold mellom vitenskapelige funn fremlagt i IPPCs rapporter og folk flests oppfatninger. Blant annet sier han at det i USA er en utbredt skepsis, mye større enn det er i Europa, om hvorvidt klimaproblemet er reelt, og om hvorvidt det er menneskeskapt. Denne skepsisen går langt inn i Kongressen, noe som delvis kan forklare hvorfor USA har vært vanskelig å få med på laget når det gjelder internasjonale avtaler. Men også i Norge finnes det skeptikere på Stortinget, på tross av at et overveldende antall forskere er enige. Fremskrittspartiet (FrP) har representert en skeptisk holdning til menneskeskapte klimaendringer og FrP-leder, Siv Jensen, uttalte til NRK 24.mai 2013: «Poenget er at det er veldig mange forskere rundt om i verden som er uenige i disse påstandene, og som mener at klimaendringene kan skyldes en rekke andre faktorer». Det er likevel vedtatt i partiprogrammet deres at «fornuftige» tiltak for å redusere globale klimautslipp må gjennomføres, og at det skal gjennomføres der det får størst effekt. Hovi mener en må en ty til psykologiske forklaringer for å forstå årsakene til klimaskepsisen, men han fremhever at det er et langt steg fra slike rapporter og ned til det som former folks oppfatninger, og her spiller media en viktig rolle. Han mener en viss skepsis er et sunnhetstegn og sier det er viktig at forskere er kritiske til hverandres resultater. Men også folk flest bør (innen rimelighetens grenser) møte forskningsresultater med et kritisk blikk. Dette gjelder ikke bare klimaforskning, men forskning generelt. «Det er ikke et én til én forhold mellom vitenskapelige funn fremlagt i IPPCs rapporter og folk flests oppfatninger» Psykolog Espen Stoknes uttalte til Dagsavisen at en forklaring på at klimaproblemet ikke blir møtt med tilstrekkelig alvor, er at mennesker er irrasjonelle og ikke innretter livene sine etter rasjonell kunnskap. Han sier videre at det ikke nytter å spille på frykt og overdrysse folk med fakta og kurver, da det kan oppleves belærende og fjernt fra folks dagligliv. Motstand mot endring er en grunnleggende del av menneskenaturen, og Stoknes sier at man setter opp et forsvar når noe skurrer, og begynner å lete etter alternative forklaringer for å komme i balanse. Noe som hadde nyttet mer for å overbevise folk om å ta klimavennlige valg, mener han, er å bruke kraften i sosiale nettverk og gi folk enkle handlingsmuligheter. Dette er fordi mennesker er sosiale dyr som søker anerkjennelse fra andre, og der det spiller en viktigere rolle hva naboen gjør enn hva en forsker sier. Fakta Ikke spesielt optimistisk Det eksisterer en lang rekke internasjonale avtaler som bygger på Klimakonvensjonen fra Her ble det stadfestet at det eksisterte et klimaproblem, og målsetningen var å stabilisere klimagassutslipp til et nivå som ville forhindre farlige endringer i klimasystemet. Den er et rammeverk for videre avtaler og vektlegger at industriland skal lede an, da de har vært kilde til de største utslippene gjennom historien. På det tidspunkt konvensjonen ble inngått var det også tilfelle. Klimakonvensjonen inneholdt ingen bindende utslippsforpliktelser. Disse kom først med Kyotoprotokollen, som spesifiserte forpliktelser til å redusere eller begrense utslippene til industriland, eller Anneks 1 land som de kalles under protokollen. Kyotoprotokollens forpliktelsesperiode utløp i Avtalen har imidlertid blitt forlenget til 2020 (Kyoto 2), og det er et håp om at det vil bli enighet om en ny mer ambisiøs avtale før denne utløper. Det er bare EU-landene og noen få andre land som har forpliktelser under Kyoto 2 og disse landene står for omtrent prosent av de globale utslippene, hvilket gjør at den har begrenset betydning for det globale klimaet. Noe som har gjort det vanskelig å bli enige er ifølge Hovi at klimaproblemet er forbundet med mange asymmetrier. I-landene har historisk hatt den største mengden av utslipp, og dermed kan sies å ha det historiske ansvaret. I dag står imidlertid u-landene for bortimot 60 prosent av utslippene, og tallet bare øker. Samtidig ønsker land som Kina og India å komme seg ut av fattigdommen før de kan begynne å tenke på å redusere klimautslippene. Land som er betegnet som u- land under Kyoto har så langt ikke hatt utslippsforpliktelser. Hovi mener betegnelsen u-land på enkelte av statene i dag kan diskuteres, men at inndelingen i Anneks 1-land og ikke-anneks 1-land er veldig fastlåst i FN-systemet. Guri Bang, forsker på konflikt og samarbeid i de internasjonale klimaforhandlingene, sier til forskning.no at det å sette et så skarpt skille mellom i-land og u- land i forhandlingene var uheldig, og utgjør en stor barriere for å få forhandlet frem en effektiv klimaavtale. Hovi peker på fire betingelser som må være oppfylt for at en skal få en effektiv klimaavtale. For det første må alle de store utslippslandene være med. For det andre må landene ta på seg det en kaller dype forpliktelser, altså love å redusere 16

17 Samfunn Klima S Problem: Hvis klimaendringene er et vitenskapelig faktum hva må til for global handling? Illustrasjon: Åsne D. Grøgaard «De (USA og Kina) har brukt hverandre som unnskyldninger for ikke å ta grep, og Hovi mener at dersom de to landene kunne bli enige om et skikkelig grep for å redusere de globale utslippene så ville veldig mye være løst» utslippene betydelig. For det tredje må det være en høy grad av etterlevelse, de må faktisk redusere utslippene og ikke bare love det. Og for at man skal få til det må en fjerde betingelse være på plass, nemlig at avtalen oppfattes som rimelig og rettferdig av alle de viktige aktørene. Nøkkelen er Kina og USA President Obama har vist vilje og initiativ i klimasaken, men Hovi mener Obama har en tung jobb foran seg. Obama la i juni frem en tiltaksplan for å kutte klimagassutslipp i USA, der han benytter seg av luftforurensningsloven (Clean Air Act) for å omgå Kongressen, slik at Environmental Protection Agency (EPA) får myndighet til å utarbeide nye standarder for utslipp fra kraftverk. Klimaplanen setter også ambisjoner om at USA skal ta en lederrolle i internasjonalt klimasamarbeid. Et av ankepunktene til USA for ikke å ratifisere Kyoto var at u-landene ikke fikk noen forpliktelser, noe de fryktet kunne svekke USAs konkurransekraft i internasjonal handel og skade amerikansk økonomi. Senatet hadde i forkant av konferansen vedtatt at USA ikke skulle slutte opp om noen protokoll som ikke også la forpliktelser på de store u-landene. Hovi mener at det derfor ikke var spesielt overraskende at USA ikke ratifiserte Kyoto-protokollen. Noe som var mer overraskende var at Clintonadministrasjonen valgte å signere protokollen selv om de må ha visst at muligheten for å få den gjennom i Senatet var så godt som null. Den ble ikke en gang oversendt til Senatet for godkjenning, noe som tyder på at Clinton visste at det ville være håpløst å oppnå Senatets godkjenning. Både Kina og USA har stått utenfor Kyoto på hver sin måte, da Kina ratifiserte avtalen men ikke har noen forpliktelser og USA valgte ikke å være med. Kina er nå det landet som slipper ut mest klimagasser i verden, og USA kommer som en god nummer to. De har brukt hverandre som unnskyldninger for ikke å ta tak i det kollektive problemet, og Hovi mener at dersom de to statene kunne bli enige om et skikkelig grep for å redusere de globale utslippene så ville veldig mye være løst. Dette fordi de to landene til sammen har så mye midler, både til å lokke og presse andre land til å bli med, at det skal veldig mye til at ikke de aller fleste land i verden ville bli med på laget hvis de to gikk sammen om å ta et krafttak. «Vi må se på klimasaken som en global dugnad der alle må gjøre sitt, og der Norge som et rikt land har et særlig moralsk ansvar og en spesiell plikt til å gjøre noe med egne utslipp» Ingen valgkampsak Klima var ikke av de største sakene i årets valgkamp, selv om noen har prøvd å sette det på agendaen og gjøre det til en stor valgkampsak. Hovi synes ikke dette er overraskende, i og med at Norge har svært liten grad av kontroll over det globale klimaet. Selv om norske politikere har betydelig grad av kontroll over norske utslipp må en huske på at Norge er ansvarlig for bare omtrent 0,15 prosent av de globale utslippene. Derfor tror han de fleste norske velgerne heller velger å fokusere på saker som helse, skole og infrastruktur, som norske politikere faktisk kan gjøre noe med. Det globale klimaet kan norske politikere derimot gjøre fint lite med, og derfor kommer ikke klima høyt opp på dagsordenen når det er valg, sier Hovi. Klimadugnad Hovi mener engasjement i klimasaken er viktig, fordi uten engasjement får en ikke til noe. Han mener at vi må se på klimasaken som en global dugnad der alle må gjøre sitt, og der Norge som et rikt land har et særlig moralsk ansvar og en spesiell plikt til å gjøre noe med egne utslipp. Hovi hadde gjerne sett at grønne politikere var flinkere til å uttale et engasjement for det synspunktet eksplisitt. Han sier det ofte høres ut som om norske grønne politikere er av den oppfatning at dersom bare Norge gjør noe, så vil hele klimaproblemet være løst, noe som er helt urealistisk. Han tror de kunne fått flere med seg dersom de fokuserte på at Norge har en moralsk plikt til å gjøre sitt i en global dugnad. Han fremhever dessuten at hvis alle tenker sånn, at de skal gjøre sitt, ja da vil det faktisk være mulig å gjøre noe med problemet. Kanskje vil en til og med kunne få til en global avtale som virkelig betyr noe. 17

18 S Samfunn Valg

19 Samfunn Valg 2013 S (Uten)rikspolitisk valgkamp Valgkampen er over. Snart får vi statsbudsjettet i fanget, og den rødgrønne regjering tar hatten og går. Innen den tid skal det ordnes en blågrønngul bukett som skal styre de neste fire årene. Lars Petlund Breiby I etterkant av en travel valgkamp er det interessant å skue litt tilbake. Hva står igjen fra årets politiske hanekamper utenom litt småflaue valgkampstunt, noe feilplassert fuglekvitring på nettet og en kjole som bokstavelig talt endte på alles lepper? Gassangrep i en borgerkrig som er spunnet i et diplomatisk rankespill som får den europeiske storkonsert til å se ut som barneskolens blokkfløyteundervisning. Samtidig har vi et Europa rett utenfor døra som er i ferd med å riste av seg den verste økonomiske krisen siden depresjonen. Dette ble forbigått i stillhet i årets debatt til fordel for kjekling om sykehuskøer og bompenger. Det er tydeligvis slik at i en valgkamp til et lands nasjonalforsamling, her Norge og Stortinget, står de umiddelbare motsetninger nærmest. Navlebeskuende: Er Norge så alene i verden som årets valgkamp kan illudere? Foto: Lars Petlund Breiby Et umiddelbart problem? Hvorvidt dette er problematisk kan diskuteres, men det er likevel en tankevekker at en undersøkelse NUPI hadde før valget viser at for 30 prosent av respondentene er utenrikspolitikk avgjørende for deres partivalg. Hva kan så være årsaken til at utenrikspolitikken har glimret med sitt fravær i årets valgkamp? Selv om både norske og internasjonale nyhetsbyrå har skrevet side opp og side ned om tilstanden i Damaskus har dette uteblitt fra valgdebattene. Med et regjeringsskifte må man forvente visse endringer i alle deler av den politiske dagsorden, men hvor stor vil denne endringen være på det utenrikspolitiske feltet? EUdebatten kan muligens blusse opp igjen ettersom de to største partiene på Stortinget begge har klare EU-sympatier. Likevel har et av regjeringspartiene landsmøtevedtak om å holde Norge utenfor. Samtidig har det vært ytret at vi muligens vil se en mer direkte utenrikstjeneste, mindre dialog og mer handling. Men er dette troverdig? Selv om Høyre klart vil sette strengere grenser på hvor bistandspenger går, er en av hjertesakene til Kristelig folkeparti verdens fattige. NATO-medlemskapet stod aldri i fare selv med NATO-motstandere i regjering, og Norge bidro like mye i utenlandsoperasjoner som man kan vente av en mer handlingsvillig regjering. Det som har kjennetegnet årets valgkamp er en gjennomgang av et knippe kjernesaker fra hvert parti, og i store deler av valgkampen har debattene blitt styrt av TVkanalene. Dette har igjen ført til at partiene ikke har kunne sette dagsorden selv, men har måttet respektere temavalgene allerede gjort for dem. Samtidig har den øvrige mediedekningen kun fokusert på enten få saker, eller tematikk som lå bortenfor den faktiske politikken. De har heller lagt vekt på hvem som eventuelt skulle løse regjeringskabalen etter avsluttet valgdag. Konsensusdrevet kompetansestyring Over en kopp kaffe legger Øivind Bratberg, postdoktor i statsvitenskap ved UiO, vekt på at SVs åtte år i regjering kan ha vært en årsak til en uvanlig bruk av innestemme i valgkampsdebatten. Etter åtte sammenhengende år er NATO-spørsmålet heller dødt. Under deres regjeringsperiode har det vært en opprustning i norsk forsvar. Norge har vært et av de få europeiske landene, om ikke det eneste, som har hatt en prosentvis økning i forsvarsbevilgningene sine de siste år. Samtidig har vi gått til innkjøp av amerikanske jagerfly og videreført vårt alliansearbeid i Afghanistan. Dette er alle saker som står i strid med de verdier og tanker partiet SV (SF) ble dannet på. På denne måten har man samtidig normalisert et av de mest høylytte partiene på Stortinget under utenrikspolitiske debatter. EU-spørsmålet har ligget dødt under de rød-grønne, godt holdt nede av Senterpartiet. Det skal bli spennende å se om denne debatten vekkes til live under den nye regjeringen selv om et av fire partier har landsmøtevedtak mot EU. Ellers retter Bratberg oppmerksomheten mot at man skal lete lenge for å finne en ideologisk politisk rettet utenriksminister. De lange linjene i utenrikspolitikken er ikke å komme fra. Det er lite, om noen, direkte uenighet om de realpolitiske forutsetningene til Norge som et mindre land i verdenssammenheng. Derfor har heller ikke utenriksministerposten vært karakterisert av politiske broilere som ønsker å endre mest på kortest mulig tid, men heller eldre og erfarne politikere som vet hva forhandlinger dreier seg om. Dette har muligens konsolidert tanken og virksomheten av å ha en bevisst langsom utenrikstjeneste som beveger seg i en bestemt retning. Mens han setter ned kaffekoppen kommer Bratberg med et paradoks Jonas Gahr Støre kan ha skapt mens han satt som utenriksminister. Støres styring av UD hadde et erklært mål om å skape økt engasjement rundt utenrikspolitiske spørsmål. Samtidig var Støres egen hånd på rattet så preget av konsensus og kompetansestyring at det til tider var vanskelig å finne konkret materie for debatt. Slik ble Støres kampanje for engasjement i samme stund en strategi som til tider la lokk på debatten rundt utenrikspolitikken. Folkeopplysning fungerer ofte bedre som monolog enn dialog, og det forutsetter ord som samler snarere enn ord som markerer politiske skiller. For å drive ideologisk ordskifte og ta del i genuin debatt måtte Støre flyttes til en annen ministerpost. Erfaringer fra valgkampen Elisabeth Løland, leder for Kristelig Folkepartis Ungdom, har tid til en liten prat om hvordan valgkampen har vært fra innsiden. Hun bekrefter at utenrikspolitikken, til tross for jobb for det motsatte, har blitt nedprioritert i debattene i forhold til andre mer nærliggende saker. Knut Arild Hareide forsøkte å sette utenrikspolitikk på dagsordenen gjennom de dyrebare minuttene som utgjør en sluttappell. Disse sluttappellene er dannet uten medias innblanding og dette viser at politikerne selv muligens kunne ønsket en større dekning av feltet. Løland bekrefter at det til tider kan føles som å «jobbe i motbakke» når man forsøker å sette fokus på utenrikspolitikk. Under hele valgkampen har det vært en pågående gjensidig prosess mellom debattantenes apparat og medienes journalister. Media setter tema, og apparatet rundt politikerne velger sine kampsaker innenfor denne tematikken. Dermed kan ikke politikerne endre tematikk fra helse til utenrikspolitikk, men må velge saker fremfor hovedtema. Andre temaer har rett og slett blitt sett på som bedre underholdning fra en side, og med bedre sannsynlighet for stemmesanking fra den andre. Et problem Løland også retter oppmerksomheten mot er at utenriksdebatten er ledet av mennesker som trolig har et håp om å få sitte i styrersetet i Viktoria Terrasse etter endt valgkamp. Derfor er det vanskelig å kunne gå hardt ut, uten å bli konfrontert med det i etterkant. Et annet punkt Løland trekker frem er hvordan de utenrikspolitiske debattene hun deltok i under valgkampen var mot de samme debattanter og foran det samme publikum. På denne måten ble utenriksdebatten marginalisert til et allerede interessert publikum istedenfor å bli vinklet mot de mange. Dette er et vedvarende problem i utenrikspolitisk debatt, da det er stor forskjell på de som nøyer seg med overskrifter og de som faktisk leser finskriften. Samtidig er mye av engasjementet rundt utenrikspolitikken forbeholdt interessegrupper som for eksempel Changemaker. Noe av problemet med dette kan være det vanlige problemet når man driver med politikk, eller alt annet for den saks skyld: på seg selv kjenner man andre, og går ut i fra at alle andre må være like interesserte i de pågående debattene som en selv. Utenrikskomiteens sammensetning og videre tanker Utenrikskomiteen på Stortinget er en av de komiteene hvor det sitter flest partiledere og eller andre viktige politikere. Dette gjør at komiteen ikke alltid får den sammensetningen av folk som kan prioritere all sin tid til sitt fagpolitiske arbeid. De andre komiteenes sammensetning er heldigere i dette henseende. Dermed ender man opp med et lite paradoks når det kommer til utenrikskomiteen: Formelt setter man komiteen høyt på prioriteringslisten ved å sette sine fremste representanter der, uformelt blir den nedprioritert da dette også er partienes travleste mennesker. Likevel er det to forskjellige former for fravær i denne komiteen. Når det er avtalte reiser eller fravær i embetet, eller det er snakk om sykdom, har representantene varaer som kan steppe inn. Representanter kan dog ikke hente inn varaer på egenhånd om de eventuelt må unnvære et møte. Om det faktisk er høyere fravær fra utenrikskomiteen enn i andre komiteer er også bare spekulasjon da fraværsregistrering ikke er lett tilgjengelig. Om dette er tilfellet kommer man ikke unna at den ideologiske debatten mest trolig lider av at de travleste menn og kvinner på Stortinget sitter i nettopp denne komiteen. Dette er grunnet i at man kan anse debatten bak lukkede dører som den debatten som fører til mest, da representantene ikke er begrenset av tanken om at media skriver om sleivete uttalelser dagen etter. Men er dette egentlig et problem? De fleste store utenrikspolitiske saker ender ofte opp som innenrikspolitiske saker i et land i størrelsesordenen til Norge. Vi er det mest lydige EU-landet selv om vi ikke er medlem. Tollspørsmål om hardnede meieriprodukter ligger egentlig innenfor utenrikspolitikken, men blir behandlet som et innrikspolitisk spørsmål. Ingen vil slutte med bistand, det er kun grad av gjennomsiktighet og krav til de som mottar hjelp som er forskjellig hos partiene på Stortinget. Det er heller ingen som jobber for nedlegging eller utfasing av norsk våpenproduksjon. Derfor vil det bli spennende å se hvorvidt vi får en endring av utenrikspolitikken fremover, eller om den forblir uforandret. Samtidig blir det spennende å se om folkeopplysningsprosjektet til Støre blir ivaretatt og om folket blir flinkere til å lese seg opp på utenrikspolitiske spørsmål. Likefullt er det også interessant å se om paradokset ved prosjektet vedvarer, eller om den økte innsikten også kan føre til økt debatt rundt spørsmålet. 19

20 S Samfunn Matsikkerhet Uten mat og drikke, duger helten ikke! Hva gjør vi i Norge når vi ikke kan forsyne oss selv? Vi importerer den maten vi trenger. Import er en del av den nasjonale beredskapen for å sikre Norges matforsyning. Det er ingen plan B. I dag er det for få som stiller seg kritisk til en slik nasjonal beredskapsplan. Matsikkerhet: Hva gjør lille Norge når kjøleskapet er tomt og jordene er en parkeringsplass? Foto: Masahiro Ihara/Flickr Creative Commons Helene Sigmond Når man tenker på Norges sikkerhet tenker man på ofte i første rekke på Forsvaret og NATO som har i oppgave å sikre Norges suverenitet. Det brukes milliarder av kroner på Norges militære beredskap, men til syvende og sist er det mat, som er et av menneskets grunnleggende behov, som må sikres. Hvis man ikke har mat, blir forsvaret av Norges suverenitet vanskelig. Norges forsvarsjef har tatt til orde for å opprette en beredskapskapasitet for korn, men hvorfor gjøre det når våre butikker bugner over av matvarer som aldri før? Dette kommer på bakgrunn av en matvarekrise som har herjet i verden de siste årene, uten at vi nordmenn egentlig har merket noe. Her er en oppdatering: Høsten 2007 ble det en tredobling av matvarepriser på verdensmarkedet og prisene har ennå ikke stabilisert seg på det tidligere nivået - eksperter tror heller ikke de vil det. Dette betyr en dobling i matvarepriser. Samtidig har det vært flom og tørke blant noen av verdens største kornprodusenter som har gitt ustabilitet av tilbudet på verdensmarkedet. Utfordringer Alle vet at Norge ikke har et spesielt gunstig klima for dyrking av mat. Bare 1 % av Norges jordbruksareal egner seg til dyrking av matkorn. Det er 1/10 av vårt jordbruksareal, resten er fordelt til produksjon av gress og forkorn. Myndighetene hevder at vi har en selvforsyningsgrad på 48 %. Derimot opererer Felleskjøpet med en selvforsyningsgrad på 39 %, altså en del mindre. Årsaken til at forskjellen er på ti prosent ligger i at myndighetene regner med fisk som en del av forsyningsgraden. Likevel utgjør fisk kun 1 % av selvforsyningsgraden, når man regner med importert fôr til fisken. USAs National Intelligence Center (NIC) har i sin rapport om «global trends» forutsatt at mat og vann i fremtiden vil være en stor kilde til konflikt. Årsaken til dette er de mangfoldige utfordringene verden står ovenfor. Befolkningsvekst, klima, økt etterspørsel etter kjøtt og mindre areal til matkorn, er noen av utfordringene når det gjelder matforsyning. De siste årene har det vært en enorm befolkningsvekst, og det er spådd at vi vil bli 9 milliarder mennesker i overskuelig fremtid. Men det er ikke befolkningsveksten alene som skaper utfordringer for matforsyning. Med en enorm økonomisk vekst i BRIC-landene har velstanden økt for over 3 milliarder mennesker. Ved økt velstand konsumeres det mer kjøtt, og det er svin og kylling som har økt mest i produksjon - nettopp de dyrene som er avhengig av korn. Dermed blir en økende mengde korn anvendt bare til å produsere kjøttet man konsumerer. På tross av økt forbruk i verden, er produktivt jordbruksareal fallende. På verdensbasis går million dekar jordbruksareal tapt hvert år. For å gi et bedre bilde det er tretti ganger så stort som Norges landoverflate. I USA blir enorme kornåkrer anvendt i produksjonen av bioetanol for å gjøre seg mindre avhengig av olje fra Midtøsten. Samtidig skaper flom og tørke ustabil kornproduksjon. Hva betyr dette for Norge? Å være kritisk til importavhengighet av mat er berettiget fordi vi gjør oss sårbare for ustabile produksjonsforhold i utlandet. En meget begrenset del av forbruket av korn handles over landegrensene. Globalt sett er det kun 14 % av verdens kornproduksjon som selges over landegrensene, og den lave prosenten av handel kan ikke uproblematisk løses med å forhandle frem friere handelsavtaler. Dette har man sett klare eksempler på i den siste tiden: I 2008 og 2010 oppstod det en krisesituasjon i noen av verdens største korn- og risprodusenter på grunn av ugunstige vekstvilkår. Som konsekvens ble det innført en rekke eksportrestriksjoner og eksportforbud i blant annet Argentina, Kina, India, Russland og Ukraina med flere. Selv om WTO ser på slike restriksjoner som «ulovlige» settes WTO-avtalen glatt til side i krisesituasjoner hvor det står mellom handel og det å kunne fø sin egen befolkning. Hva skal Norge gjøre i en slik situasjon, når importmulighetene begrenses? Heldigvis kom USA på den tiden til unnsetning ved å selge unna sine egne lagre for å dekke etterspørselen på verdensmarkedet. Et flott eksempel på en selvoppofrende stormakt. For å sikre matforsyningen i Norge ønsker som nevnt Norges forsvarssjef å opprette et beredskapslager for korn. De siste årene har Norge nemlig ikke hatt kornlagre, derimot hadde vi det i 1935 til Hvorfor har vi ikke det i dag når vi har en mye bedre økonomi? Det er politikken som bestemmer om vi skal ha kornlager eller ikke, men er vi i det hele tatt i stand til å bygge opp et kornlager? I Norge øker forbruket av matkorn med 1,3 million tonn samtidig som produksjon faller 1 million tonn. Årsaken til dette er at økonomien i norsk landbruk er dårlig, og det vil også gjøre det vanskelig å ha kapasitet til å bygge opp et kornlager. Prisen på korn er i dag lavere enn på begynnelsen av 90-tallet og vi er på et så rekordlavt nivå av anvendt areal at vi må gå helt til matproduksjon siden 70-tallet for å finne lignende tall. Det betyr at Norge har hatt en nedgang på dekar i år. Vi utnytter ikke potensialet til jordbruksareal fordi færre er villig til å satse på et yrke med dårlige rammebetingelser som fører til lav inntekt og høy gjeldsgrad. Istedenfor vurderes det å bygge IKEA på prima jordbruksareal. Det er et jordbruksareal vi ikke kan erstatte. Norge har derfor ikke evne per dags dato til å være selvforsynt. Resultatet er at vi blir mer avhengig av import og det er, som nevnt ovenfor, ikke uproblematisk. Løsning? På verdensbasis har mangel på jordbruksareal til å dekke matetterspørselen ført til «Landgrabbing», eller «landran». Dette er et fenomen som i økende grad har blitt satt på dagsorden av FN, G8 og NGO er. «Landgrabbing» innebærer at rike land kjøper jordbruksareal i fattige land for deretter å produsere og frakte mat hjem til egen befolkning. 70% av «landgrab» foregår i Afrika sør for Sahara. Gulfstatslandene og Kina er de mest aktive «landgrabbers»; Kina har en enorm befolkning å fø, og ørkenlandene i Gulfen har en ekstrem velstand som sliter med ugunstige vekstvilkår av mat. Hva skjer med befolkningen i produksjonslandet? Mange setter sin lit til ny teknologi for å sikre matforsyning. GMO har ofte blitt fremstilt som en løsning for fremtidig matforsyning. Genmodifisert mat er ofte modifisert slik at den tåler visse sprøytemidler, slik at ugress drepes men matplanten består. Problemet med GMO er at GMO er kontrollert av et par store firmaer, blant annet Monsanto. Monsanto har nærmest monopol på verdensmarkedet, og det er bekymringsfullt at et firma skal ha monopol på frø som er essensielt i matproduksjon. I tillegg tar Monsanto patentrettigheter på gen. Dessuten er det liten forskning på GMO og konsekvenser av det. 95 % prosent av forskning innen GMO er utført av selskapene selv. Problemet med kryssbefruktning av GMO korn og naturlig korn er allerede et problem, hvor bønder blir saksøkt for å ha GMO-korn på sin åker, fordi Monsanto har patenterte rettigheter på genet i kornet. Det er ingen fare for at GMO vil bli introdusert i Norge i nærmeste fremtid. EU har forbud mot GMO, men firmaer som Monsanto driver stor lobbyvirksomhet og EU vurderer, og har allerede til dels gjort det, å lette litt på regelverket. Skal Norge bli en «landgrabber?» Noen vil påstå at vi allerede bidrar til «landran» indirekte gjennom investeringer gjort av oljefondet i selskaper som driver med «landran». Det er derimot liten offentlig debatt om utfordringene vi kan møte i fremtiden. Vi må innse at det å være så avhengig av import av mat resulterer i en sårbar beredskapsplan for matforsyning. Det avgjørende for matproduksjonen i Norge er å beholde kompetansen innen næringen og jordbruksvirksomhet, da det er fare for at dette forsvinner ved økt nedbygging. Ved en matvarekrise kan man ikke skru på en bryter for å øke produksjonen hvis landarealet er nedbygd og kompetansen er vekk. Det er nemlig kompetanse som tar mange år å bygge opp. Kilde: FAO, Felleskjøpet. 20