ffisersbladet Stor artikkel: UTFORDRINGER i KØ FOR LUFTFORSVARET Ett yrke en organisasjon! Materiell anskaffelser del III

Transkript

1 ffisersbladet Tidsskrift for Befalets Fellesorganisasjon nr. 2 mars 2010 årgang 63 Materiell anskaffelser del III Side Vedlegg 8 sider: Kvinner i Forsvaret mangfoldet? Fornebu 9. april 1940 Side Stor artikkel: UTFORDRINGER i KØ FOR LUFTFORSVARET BFO på øvelse COLD RESPONSE Side Ett yrke en organisasjon!

2

3 Fokus på Luftforsvaret Offisersbladet BFO: Postboks 501 Sentrum, 0105 Oslo Telefon Telefax E-post: Internett: Besøksadresse: Karl Johans gate 12 j (inngang fra Kirkegata) Ansvarlig utgiver: Eivind Røvde Solberg Redaktør: Einar Holst Clausen Redaksjon og abonnementsavdeling: Se adresse for BFO E-post: Offisersbladet@bfo.no Tlf. abonnementsavdeling: E-post: mona.eriksen@bfo.no Tilsluttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund-Stat Annonseansvarlig: PUKI Consult v/arne Hagtvedt Mobil: E-post: ahagtvedt@yahoo.no (Bekreftet opplag 2009: ) Signerte artikler representerer ikke nødvendigvis BFOs mening. Forfattere er selv ansvarlig for innholdet og de meninger som fremholdes. Usignert innhold er redaksjonelt. Utgivelsesplan 2010: Nummer Nr. 3 mai Nr. 4 juni Nr. 5 september Nr. 6 oktober Nr. 7 desember Matr.frist Utgivelse Grafisk produksjon: Design: punkt&prikke punktprikke@me.com Trykk: Prinfo Unique Bilder: Hvis ikke annet er oppgitt, er bildene tatt av Forsvarets Mediesenter. Forside: P-3B Orion Foto: Forsvarets Mediesenter Redaksjonen avsluttet: 12. mars 2010 Luftforsvaret under lupen I forrige utgave av Offisersbladet, sto breddeartikkelen om status i Hæren. I denne utgaven er det Luftforsvaret som skal under lupen, og som får prege store deler av bladet. Takhøyden er stor, og Forsvarets politiske- og militære ledelse og generalinspektøren for Luftforsvaret, er gitt anledning til å svare på Offisersbladets spørsmål og kommentere tilstanden til denne høyt spesialiserte forsvarsgrenen. Men også tjenestegjørende offiserer innen flere fagfelt i Luftforsvaret, står frem med sine meninger om temaer og problemstillinger som de brenner for. Det er faktisk både lærerikt og spennende når offiserer som vet hvor skoen trykker, står frem og gir sine ærlige tilbakemeldinger, sett fra deres ståsted. Mye av det som fremkommer i artikkelen av nåværende og fremtidige utfordringer, er nok vel kjent for Luftforsvarets ledelse. Men det er ikke desto mindre viktig å løfte debatten ut i det offentlige rom, slik at Stortingsrepresentanter og samfunnet for øvrig, kan få bedre innsikt om Luftforsvarets drift og indre liv. Øvelse Cold Response 2010 CR 10 er avviklet med et etter sigende meget godt utbytte, og uten større ulykker. Med over mannskaper i øvingsteigen i temperaturer ned mot 30 kuldegrader, og mengder av materiell på veier, på sjøen og i lufta, så må det sies å være meget tilfredsstillende. BFO hadde som vanlig flere av sine ansatte/tillitsvalgte ute på øvelsen, for å treffe medlemmer. Artikkelen i denne utgave er vinklet mot BFOs aktiviteter under øvelsen, men har også en bildekavalkade med bilder tatt av øvelsens fotografer. Til sammen skulle dette gi et godt bilde av årets storøvelse. 70 år siden tyskernes invasjon av Norge Det er snart 70 siden Norge ble invadert. I den anledning har jeg tatt med to artikler som handler om Per Waale er eneste gjenlevende pilot som fløy Gloster Gladiator og deltok i luftkampene over Oslofjorden, når hundrevis av Tyske transportog jagerfly nærmet seg Oslo på morgenen den 9. april. Waales beretning er spennende og lærerik. Den andre artikkelen er faktisk beretningen fra den Tyske Focke-Wulf 190 piloten Orlowski, som var stasjonert på Herdla utenfor Bergen fra Med flere originale private bilder fra tjenesten på Herdla, blir også denne artikkelen interessant å lese. Orlowski døde for øvrig ikke så lenge etter intervjuet. I neste utgave kommer en artikkel fra slaget ved Narvik, samt en beretning fra en Polsk krigsveteran som deltok i kampene. Kvinner i Forsvaret Offisersbladet og Befalets Fellesorganisasjon har det siste året satt fokus på noen viktige satsningsområder, ved å trykke 8-siders innstikk i bladet med temaer som Avdelingsbefalsordningen, Utdanning og lederskap. I denne utgaven presenterer vi et 8-siders innstikk om Mangfoldet kvinner i Forsvaret, der det debatteres om kvinner har funnet sin plass i Forsvaret, og om Forsvaret har lykkes å øke kvinneandelen. I tillegg står flere kvinnelige offiserer frem med sine erfaringer, etter flere års utdanning og tjeneste. Håper mange tar med seg Offisersbladet på påskeferie, og får anledning til å lese grundig igjennom artikler og annen nyttig informasjon. God påske! Einar Holst Clausen Redaktør Offisersbladet OPPLAGSKONTROLLERT redaktøren Nr Årgang Organ for Befalets Fellesorganisasjon

4 NFF grunnlagt år år NORSK FLYTTEFORBUND NORSK FLYTTEFORBUND NFF Norsk NorskFlytteforbund Flytteforbund NFF NFF Norsk Flytteforbund A-B Flyttebyrå Bjørghaug, 7750 Namdalseid AS Express, TelAdams ASBoks Adams Express, Faks Skøyen, 0213 Oslo Boks 206 Skøyen, 0213 Oslo Tel TelFaks Faks Hasselberg Transport AS Håndverkervn 8, 9018 Tromsø Tel Bergen Flytningsbyrå AS, Bergen AS, Ervik FaksFlytningsbyrå Storbotn 108, 5083 Øvre Storbotn 108, 5083 Øvre Ervik Tel TelFaks Faks Håkull AS Stokkamyrveien 22, 4313 Sandnes Tel Cargo Partner AS, Faks Cargo Partner AS, 0101 Oslo Boks 43 Sentrum, Boks 43 Sentrum, 0101 Oslo Tel TelFaks Faks Kongstein & Sønn AS Thranesgt 2, 3187 Horten Tel Christiania Transport-Bureau AS, Faks Christiania Transport-Bureau AS, Ensjøvn 12, 0655 Oslo Ensjøvn 12, 0655 Oslo Tel TelFaks Faks Kristiania Visergutkontor AS Verkseier Furulundsv 21, 0668 Oslo Hasselberg Transport AS, Tel Hasselberg Transport AS, Håndverkervn 8, 9018 Tromsø Faks Håndverkervn 8,Faks Tromsø Tel Faks Håkull AS, Håkull AS, Stokkamyrveien 22, 4313 Sandnes Stokkamyrveien 4313 Sandnes Tel , Faks Faks Svenn s Transport AS Bodøterminalen, 8001 Bodø Lauritz M Olsen Flyttebyrå, Tel Lauritz M Olsen Skibåsen 16 D, Flyttebyrå, 4636 Kr.sand Faks Skibåsen 16 D, 4636 Kr.sand info@svenn.no Tel TelFaks post@lmo.no Faks post@lmo.no Vinjes Transport AS Tel Kristiania Visergutkontor AS, Østre Rosten 98 B, 7075 Tiller Faks Kristiania Rekdal Transport AS, VerkseierVisergutkontor Furulundsv 21, AS, 0668Oslo Tel post@rekdal-transport.no Rekdal Transport AS,41, 6018 Ålesund Verkseier Furulundsv 21, 0668Oslo Faks Breivika Industriv. Tel Breivika Industriv. 41, 6018 Ålesund TelFaks flytting@vinjes.no Tel visergut@kvk.no TelFaks Faks Faks visergut@kvk.no rekdal@c2i.net rekdal-transport.no rekdal@c2i.net Skullerud Flyttebyrå AS rekdal-transport.no Hannestadvn 7, 1617 Fredrikstad Wergeland AS Tel Lønningshaugen 15, Majortrans Flytteservice AS, Faks Majortrans Flytteservice 5258Skullerud Blomsterdalen Flyttebyrå AS, Boks 39 Røa, 0701 Oslo AS, Firmapost@skflytte.no Flyttebyrå Boks Røa, 0701 Oslo TelSkullerud Hannestadvn 7, 1617AS, Fredrikstad Tel Hannestadvn 7, 1617 Fredrikstad Faks TelFaks Tel ornulf.jenssen@majortrans-frogner.no flytting@wergeland.biz TelFaks Faks Faks ornulf.jenssen@majortrans-frogner.no firmapost@skflytte.no oslo@majortrans.no H K Solberg AS Transport firmapost@skflytte.no oslo@majortrans.no Boks 4033, 4689 Kristiansand Zachariassen Tel Transport&Flytteservice as -avd Bergen: Faks -avd Bergen: Straumsfjellsvn 5353 Straume H K Solberg9,AS Transport, Boks 197 Nesttun, 5853 Bergen post@hk-solberg.no K Solberg Transport, TelH Boks Nesttun, 5853 Bergen Boks 4033,AS 4606 Kristiansand, Tel Faks Boks 4033, 4606 Kristiansand, TelFax Tel bergen@majortrans.no info@zachariassen-transport.no TelFaks Fax Faks bergen@majortrans.no post@hk-solberg.no Stavanger Flyttebyrå AS post@hk-solberg.no Dusavikveien 21, 4007 Stavanger -avd Stavanger: Tel avd Stavanger: Boks 244, 4066 Stavanger Faks Boks 4066 Stavanger Vinjes Transport AS, Tel 244, post@stavangerflyttebyra.no Vinjes Tel ØstreTransport Rosten 98AS, B, 7075 Tiller, Faks Østre Rosten 98 B, 7075 Tiller, Faks Tel stavanger@majortrans-frogner.no stavanger@majortrans.no TelFaks stavanger@majortrans-frogner.no Faks stavanger@majortrans.no flytting@vinjes.no flytting@vinjes.no NFB Transport Systems AS, NFB Transport AS, Wergeland AS, Boks 52, 1401Systems Ski Wergeland Boks 1401 Ski Boks 243AS, Nyborg, 5871 Bergen Tel 52, Boks Nyborg, 5871 Bergen TelFaks Tel TelFaks Faks nfb@nfbtransport.no Faks nfb@nfbtransport.no wergeland@wergeland.biz wergeland@wergeland.biz Kaarvands Transport Brøttemv Heimdal Kongstein Tel & Sønn AS, Kongstein & 2, Sønn AS, Faks Thranesgt 3187 Horten Thranesgt 2, 3187 Horten o-kaarv@online.no Tel TelFaks Faks Hkongste@online.no Rekdal Transport AS Hkongste@online.no Breivika Industriv. 41, 6018 Ålesund Flytting er en tillitssak se etter NFF logoen Jakobsen Transport AS, Jakobsen Transport AS, Boks 1012, 4294 Kopervik Boks 4294 Kopervik Tel 1012, TelFaks Faks post@jakobsen-transport.no post@jakobsen-transport.no NFF Norsk Flytteforbund Når kvalitet og service teller Vi takkernff@flytteforbund.no Forsvarets tjenestemenn for Oslo godt i 2003 Boks 13 Hovseter, 0705 Telsamarbeid Vi takker Forsvarets tjenestemenn for godt samarbeid i 2003 og ønsker godt nytt år og fortsatt godt samarbeid i 2004 og ønsker godt nytt år og fortsatt godt samarbeid i NFF Norsk Flytteforbund - Når kvalitet og service teller NFF Norsk Flytteforbund - Når kvalitet og service teller nff@flytteforbund.no Boks 13 Hovseter, 0705 Oslo Telefonnr : nff@flytteforbund.no Boks 13 Hovseter, 0705 Oslo Telefonnr :

5 3 Luftforsvaret under lupen Kjekt å ha Litt av hvert Leserbrev Tilbakeblikk Materiellanskaffelser Del III Redaktøren: Fokus på Luftforsvaret innhold BFO leder: Internasjonale operasjoner; 22 Gule sider KAFO & BESO leder BFO på øvelse Cold Response «Sveitserhangarer» Våre festningsverker del Hæren trenger et spesialistkops! Sveitsiske F-18 Hornets på Ørland Tid for selvangivelse Vi angriper alle mann for seg! Internasjonale nyheter noe å være stolt av

6 Luftforsvaret står overfor ma Den minste forsvarsgrenen (personellmessig) er også den mest spesialiserte og kostbare å drifte. Med sine F-16, C-130J Hercules, P-3C Orion, Sea King, Bell 412, Lynx, DA-20 Jet Falcon, SAAB skolefly, samt luftvern(nasams) og avanserte radarstasjoner i et kontroll & varslingssystem, forvalter Luftforsvaret høyteknologisk materiell til hundretalls milliarder kroner. Luftforsvaret har da også mange utfordringer som må løses. For Luftforsvaret utdanner blant annet ikke nok flygere, og de er i desperat mangel på teknikere til å vedlikeholde flyene. Mangelen på teknikere skyldes pålagte begrensninger i antall årsverk og interne prioriteringer i FLO. At flere av Luftforsvarets flytyper for lengst har nådd anbefalt levetid, og utgiftene til vedlikehold stadig tar større del av driftsbudsjettet, representerer også et meget stort problem. Det truer faktisk den luftoperative beredskapen. For selv om Luftforsvaret utvilsomt har svært mange dyktige og tjenestevillige soldater og offiserer, kan selv den mest motiverte medarbeider bli frustrert, når pengesekken er for liten, materiellet er overmodent for utskiftning, og arbeidsoppgavene for mange i forhold til personellressursene. Det er et faktum at flere av Luftforsvarets flystasjoner/avdelinger har manglende personellressurser i forhold til de pålagte oppdrag. Likevel klarer de å løse sine oppdrag, rett og slett fordi de ansatte har høy arbeidsmoral, er glade i jobben sin, og driver ren dugnadsjobbing for å løse pålagte oppgaver. Her er det to faremomenter. For det første, så sliter de ansatte seg helt ut, noe som igjen får konsekvenser for deres familier. Enkelte jobber nesten 1, 5 årsverk, og det kan stilles spørsmål om dette på mange måter en misforstått lojalitet, som til slutt slår tilbake på både den ansatte og Luftforsvaret. For det andre, kan forsvarets politiske- og militære ledelse bli forledet til å tro at alt er i skjønneste orden, og således lar det bli en sovepute. Her bør GIL tydeliggjøre den faktiske situasjonen. Helikopterbidraget Norwegian Aeromedical Detatchment(NAD) i Afghanistan med 3 Bell 412, er et typisk eksempel. Oppdraget legger beslag på materiell- og personellressurser, noe som går ut over nødvendig øving og oppdrag her hjemme. (Her ligger det selvfølgelig en klar prioritering fra Luftforsvaret, at sikkerheten til soldatene i Afghanistan skal ha høyeste prioritet). Uansett er det en ekstrabelastning for de teknikerne som gjør tjeneste i Afghanistan. Men arbeidsmengden for de som er igjen ved skvadronene her hjemme, nødvendigvis blir større. Våre F-16 kampfly har gjort en fantastisk tjeneste i 30 år, og er nå blant verdens mest avanserte på grunn av oppdateringene etter MLU (Mid Life Update). Men alderen tynger våre F-16 kampfly, og Luftforsvaret har i realiteten bare operative F-16 til enhver tid. De andre står på bakken med feil og mangler, er inne til oppdatering, eller får et sårt tiltrengt vedlikehold (som øker i omfang i takt med flyets alder). Det er ikke forsvarlig å strekke levetiden så mye lengre enn det som allerede er gjort. Samtidig ryktes det nå at Norge har blitt forespurt om å sende et nytt F-16 bidrag til Afghanistan. Et nytt oppdrag i Afghanistan, som eventuelt vil legge beslag på 3-4 F-16 maskiner med piloter, teknisk personell, samt andre støttefunksjoner. Slike oppdrag gir riktig nok verdifulle erfaringer, men kan også gå ytterligere ut over den nasjonale 6 ffisersbladet beredskapen. Men i følge kilder Offisersbladet har vært i kontakt med i det operative miljøet i Luftforsvaret, vil et slikt oppdrag også gi et sårt tiltrengt løft for hele kampflymiljøet. Den høyteknologiske og unge forsvarsgrenen sliter dessverre også med følgende: - Luftforsvarets/fregattvåpenets nye helikopter NH-90 skulle vært på plass for over 3 år siden, men lar fortsatt vente på seg. Koordinering og utdanning av teknikere på NH-90, har blitt en utfordring. Dessuten kan det bli problematisk at seks NH-90 helikoptre skal være på fregatter som opererer ut ifra Haakonsvern i Bergen, når hovedbasen for NH-90 skal være på Bardufoss. Skal fregattenes NH-90er fly til Bardufoss for vedlikehold? - Den medievante 330 skvadron flyr fortsatt med sine veteran Sea King helikoptre, fordi byråkratiet i Justisdepartementet (som har ansvaret for anskaffelsen) ikke klarer å bestemme seg hva hvilket redningshelikopter vi skal ha i fremtiden. Planlegging og utdanning av teknisk personell, samt kursing av flygere til de nye redningshelikoptrene, er selvfølgelig umulig, når Luftforsvaret ikke får vite hvilket helikopter som blir valgt. - Våre maritime overvåkingsfly P-3C Orion, har selv etter flere modifikasjoner og oppdateringer, også nådd tiden for utskifting. Vår Orion må imidlertid operere helt frem til , men da må det påregnes betydelige vedlikeholdskostnader. Vil forsvarsbudsjettet tåle enda en stor nyinvestering i 2022? - Sett i forhold til budsjettet, så har Luftforsvaret for mange baser, men klarer ikke å redusere sin basestruktur. I stedet opplever ansatte en opprivende og til dels splittende debatt om valg av Hovedflystasjon(er), der ingrediensene er to spiseskjeer distriktspolitikk, én spiseskje ordførerkrig, én spiseskje med føringer fra Luftforsvarets ledelse, samt noen dryss med lemfeldig omgang av fakta. La oss håpe at Forsvarsdepartementet klarer å skille mellom fakta, og det mange hevder at FS-07 var, nemlig en fagmilitær bløff. - Flere av flystasjonene i Luftforsvaret er mer eller mindre betalt og bygget opp ved hjelp av NATO-midler. Flere hangarer og sheltere er imidlertid nå i så dårlig stand at det bør bygges nytt. I tillegg er tankanleggene for flydrivstoff (fra 50-tallet) ved flere flystasjoner, i så dårlig forfatning(rustskader/lekkasjer), at de av sikkerhetsmessige og miljømessige grunner, snart må stenges. Dette er Forsvarsbyggs ansvarsområde, et ansvar de har forsømt! - Debatten rundt Luftforsvarets lederutvelgelse til toppstillinger debatteres livlig. Er det kun flygere som kan inneha toppstillinger? Har Luftforsvaret en lederutvelgelse som henger igjen fra årene, der alt handlet om Spitfirepiloten og hans fly, og alt annet var å regne som støttefunksjoner? Dette var min lille innledning. Jeg håper artikkelen kan bidra til å belyse ulike sider av dagens Luftforsvar, og kanskje stimulere til en åpen debatt, som forhåpentligvis fører til noe positivt for dyktige ansatte i en forsvarsgren som absolutt fortjener det beste. Einar Holst Clausen Redaktør Offisersbladet Barth Eide svarer på Offisersbladets spørsmål om Luftforsvaret: Luftforsvaret er blitt vesentlig styrket de siste årene: Forsvarsgrenen har fått nye transportfly, og nye helikoptre til fregattene og kystvakten er på vei. Orion overvåkningsfly er oppgradert. Kampflyene skal etter planen skiftes ut innen ca ti år. Når de nye flyene og helikoptrene er på plass, vil Norge ha et meget sterkt luftforsvar kampfly nok til å opprette luftmakt i fremtiden? Det er gjennomført analyser for å komme frem til hvilket antall kampfly som er nødvendig for å erstatte dagens F-16. Utgangspunktet er ambisjonsnivået og oppgavene som er beskrevet i Langtidsplanen for Forsvaret. Kampflyprosjektet har, for planleggingsformål, tatt utgangspunkt i et anslått behov på 48 nye fly. Basert på ambisjonsnivået langtidsplanen og leverandørenes svar på forespørselen om bindende informasjon, Luftforsvaret leverer Når fokus rettes mot Hæren og temaer som antall vervede, årsverksøkning, materiellinvesteringer, og kritisk masse tas opp må jeg som forsvarssjef se disse spørsmålene i sammenheng med forsvarets totale utvikling. Jeg har beskrevet at dagens forsvar befinner seg i et vekslingsfelt der omstilling etter hvert går over i fornyelse. Omstillingen har etter

7 nge utfordringer! viser analysen at det er behov for en 52 F-35. I tillegg forventes det at Norge vil måtte stille med fire utdanningsfly. Etter kampflyprosjektets vurdering blir da totalbehovet inntil 56 fly. Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om endelig antall fly etter en samlet vurdering. Vi må huske på at det flyet vi har valgt, F-35, er et meget avansert femtegenerasjons multi-rolle-fly som vil kunne bidra ikke bare til å sikre luftromskontroll men også til støtte til sjø- og bakkestyrker. Sammen med undervannsbåter og fregatter blir F-35 ett av våre viktigste strategiske våpensystemer og en viktig ressurs for hele Forsvaret. 2. Tilleggsbevilgninger? Vi kan ikke investere i nye kampfly med dette ambisjonsnivået uten tilleggsbevilgninger fra Stortinget. I kampflyproposisjonen og i langtidsplanen er det lagt til grunn at det kan avsettes 24 mrd. kroner innenfor forsvarsrammen, så lenge forutsetningene i langtidsplanen holder. Full erstatning av kampflyvåpnet vil kreve betydelige investeringer utover dette. Regjeringen vil komme til Stortinget med forslag til kontrakt på et endelig antall fly og finansieringsplan for kostnadene knyttet til anskaffelsen. Dette er en viktig og langsiktig prosess som Regjeringen jobber løpende med, ikke minst i Statssekretærutvalget for kampflyanskaffelsen. 3. Status innkjøp av redningshelikoptre til 330-skvadronen? Det er Justis- og politidepartementet har ansvaret for denne anskaffelsen. Forsvaret opererer dagens redningshelikoptre og støtter anskaffelsesprosjektet med sin kompetanse. Prosjektet er meget omfattende, og det er vanskelig å gi et eksakt tidspunkt for når de nye helikoptrene er på plass. Prosjektet tar sikte på at min mening vært helt avgjørende. Forsvaret som for 20 år siden bidro til å vinne den kalde krigen var etter murens fall ikke lenger tilpasset sikkerhetssituasjonen man så utvikle seg. Dermed kunne det heller ikke løse de oppgavene våre politiske myndigheter påla oss. Nå har transformasjonen fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar gjort forsvaret til et relevant verktøy for å løse Norges forsvarsoppgaver. Den samme transformasjonen har for øvrig gått så raskt, at omverdenen rundt oss ikke helt har fått med seg at det er politisk besluttet at Norge skal ha et innsatsforsvar. Så skal vi ikke underslå at dette har kostet. Omstillingen i seg selv har vært krevende for personellet og organisasjonen. I tillegg har forsvaret gjennomført operasjoner hjemme og ute, samt fornyet seg gjennom store materiellanskaffelser. Det å håndtere disse tre prosessene samtidig er svært krevende for hele organisasjonen. Samtidig er det disse prosessene som gjør at vi nå er i ferd med å realisere det moderne forsvaret som dagens Sea King skal erstattes før Anskaffelsesprosessen er for tiden i en konseptuell fase. En konseptstudie er utarbeidet og er til ekstern kvalitetssikring. Når konseptstudien er godkjent er neste milepæl å få godkjent beslutningsunderlaget for den endelige investeringsbeslutningen, før saken fremmes for Stortinget med anmodning om godkjennelse av rammene og iverksettelse av anskaffelsesprosessen. 4. NASAMS fremtid i Luftforsvaret Det er planlagt at NASAMS videreføres i Forsvaret som et operativt relevant Medium Range SAM system. En videre utvikling av systemet skal ses i sammenheng med Hærens behov for kampluftvern. Flere nasjoner har de senere årene anskaffet NASAMS, og vi vil undersøke mulighetene for å etablere et flernasjonalt samarbeid for å drive en kosteffektiv understøttelse og videreutvikling av systemet i fellesskap. FD bidrar også aktivt til så støtte opp om videre eksport av NASAMS da mange brukere av systemet er gunstig for oss på lang sikt. I langtidsplanen ble det signalisert at man vil vurdere fremtidig lokalisering for kampfly, luftvern og basesett i lys av prosessen med nye kampfly. Målet er å redusere driftskostnadene, skape mer robuste fag- og kompetansemiljøer og maksimere samvirkeeffekter. Langtidsplanen ga føringer om en organisatorisk sammenslåing til èn basesettkapasitet og èn luftvernenhet. Forsvarsdepartementet arbeider nå med å vurdere fremtidig lokalisering av kampflyvåpenet, luftvern og basesett. Alternativene er Ørland, Bodø og Evenes, i ulike kombinasjoner av én- og tobaseløsninger. Antallet nye kampfly er dimensjonerende for hvilken struktur vi trenger. Luftvern og basesett vurderes kvalitetsmessig vil være i toppklasse. En viktig del av dette arbeidet er å ta i mot nye operative kapasiteter så som transportfly og fregatter for å nevne noen. Dette mottaket innebærer utvikling av ny kompetanse, endring av organisasjonen og utforming av nye måter å operere og samvirke på. Samtidig utvikles og effektiviseres støtteapparatet. Dette vil på sikt gjøre det mulig å forskyve tyngdepunktet mellom den del av organisasjonen som opererer og den som understøtter operasjoner. Et viktigere spørsmål enn størrelse i dag er etter min mening om vi lykkes i å koble ny teknologi med ny kompetanse i organisasjonen. Vi står nå foran en videreutvikling av Hæren. Sjøforsvaret har mottatt og er i ferd med å innfase nye kapasiteter. Det er besluttet innkjøp av nye kampfly til Luftforsvaret. Hæren er ikke glemt i denne prosessen og det har skjedd mye innenfor utrustningen av våre soldater. I tillegg er oppdatering av CV 90 stormpanservogn og anskaffelse av Archer artillerisystem viktige prosjekt for videre utvikling av våre landkapasiteter. Samtidig vil Under lupen samlet på én base uavhengig av om nye kampfly blir lokalisert til en eller to baser. 5. Personell styrkebrønn Det er viktig at Forsvaret får bedre utholdenhet i den operative strukturen, og FD har bedt forsvarssjefen se på tiltak for å oppnå dette. Et av målene er å fordele belastningen mot utenlandsoperasjoner bedre. Forsvaret arbeider fortsatt med ulike tiltak for øke både kvantiteten og kvaliteten på reservestyrker/ styrkebrønn. Det vurderes om man kan bruke ulike kategorier personell som tidligere har tjenestegjort i Forsvaret. Mange har deltatt i operasjoner både nasjonalt og i utlandet, og har opparbeidet seg verdifull kompetanse som Forsvaret kan benytte seg av dersom forholdene legges til rette. Spesielt er dette personellet verdifullt dersom de har en militær eller sivil kompetanse som kan forsterke små nisjekapasiteter. FD forventer at forsvarssjefen fremmer en helhetlig anbefaling om dette som en del av sin årsrapport FD vil deretter gå i dialog med Forsvaret for å se på konkrete tiltak på kort og lang sikt. 6. Kampfly til utenlandsoperasjoner Luftforsvaret har de siste årene bidratt tungt til utenlandsoperasjoner, spesielt i Afghanistan. Siden 2008 har helikoptre stått i Meymaneh for medisinsk evakuering, og dette bidraget ble nylig foreslått forlenget slik at helikoptrene skal stå ut Det er ikke konkrete planer om andre bidrag fra Luftforsvaret til utenlandsoppdrag nå, men situasjonen vurderes selvfølgelig fortløpende. Ikke minst vil fremtidig deployering av våre nyanskaffede C-130J stå sentralt i denne vurderingen. Espen Barth Eide det bli nødvendig å fokusere særlig på Hæren i årene som kommer. På enkelte områder er operative kapasiteter på et kritisk lavt nivå og må forsterkes. Det vil være sentralt at vi klarer å opprettholde og utvikle kompetansen innenfor bredden av landkapasiteter slik at en forsterkning av enkelte kapasiteter er mulig. Over flere år har jeg sett hvordan disse landkapasitetene har utviklet seg, hjemme som i Afghanistan. Innsatsen vårt personell legger ned i forbindelse med alle aspekter av operasjoner er formidabel. Dette gjenspeiles i den gode tilbakemeldingen jeg får av våre allierte og våre partnere. Når vi i årene som ligger foran oss skal fortsette med krevende operasjoner, omstilling og fornyelse er nøkkelen til suksess ivaretakelse av dette personellet. Godt militært lederskap på alle nivåer vil i så måte være en like viktig innsatsfaktor som kroner over statsbudsjettet. Forsvarssjef general Harald Sunde ffisersbladet 7

8 GIL svarer på Offisersbladets spørsmål om Luftforsvaret: Derfor er svaret på spørsmålet et utvetydig ja; luftvernet har prioritet også fremover, men med behov for omstrukturering. Luftvernet er foreslått organisert i fire mindre stridsgrupper, og en modernisering av materiellparken er nødvendig for å opprettholde systemets kapasitet. Det er for tidlig å si noe om antall steder som luftvernet vil være lokalisert, ettersom dette sees i sammenheng med fremtidig kampflybasestruktur. Uansett vil systemet bli styrket ved å innføre et høyere innslag av grenaderer for å bedre reaksjonsevne og utholdenhet. Generalinspektøren for Luftforsvaret (GIL) Generalmajor Stein Erik Nodeland Q: Luftvernmiljøet (NASAMS) blir stadig mindre, da personellet slutter og verdifull kompetanse forsvinner. Vil luftvern igjen få prioritet, og er det aktuelt å samle det på en base? La meg først fastslå følgende: de siste årene har det vokst frem en stadig større erkjennelse av luftvernets betydning både for å forsvare våre flystasjoner, men også til forsvar av luft- og landmilitære enheter samt det sivile samfunn det være seg havneanlegg, kommunikasjonsknutepunkt, viktig infrastruktur, befolkningssentra og andre vitale objekter som trenger beskyttelse. Denne forståelsen skyldes først og fremst kombinasjonen av dyktige medarbeidere og godt materiell, herunder systemets fleksibilitet og mobilitet skreddersydd så å si for enhver type omgivelse og operasjon! Sistnevnte fikk jo Norge til fulle demonstrert under fjorårets fredsprisutdeling, med NASAMS utgruppert rundt hovedstaden. Stikkordet er relevans og troverdighet. Hva skal Luftforsvaret gjøre uten teknikere? Kadett Morten Prøis Guldal, 1. Avdeling ved Luftkrigsskolen Trondheim Uttrykket skomaker bli ved din lest, er ikke like aktuelt i dag som det var før. Folk skifter oftere jobb og det har blitt større konkurranse mellom bedriftene om å få de beste hodene. Luftforsvaret får stadig mer avansert teknisk utstyr og trenger noen til å vedlikeholde dette. Til dette er det viktig å kunne beholde de eldre ringrevene med kunnskap og erfaring, for effektivitet, for å lære opp de yngre og ikke minst for sikkerheten. Jeg har selv vært tekniker og sett mange kollegaer forsvinne ut døra fordi de har funnet seg et bedre alternativ i det sivile markedet. I tillegg blir det stadig 8 ffisersbladet Q: Er det godt å ha teknisk personell tilbake under egne vinger i Luftforsvaret, og hvilke utfordringer representerer dette? Luftforsvaret gleder seg til å motta teknikere og RSF-personell. Dette er jo en ønsket fusjon som både FLO/P og den enkelte forsvarsgren hilser velkommen. Fusjonen skaper både utfordringer og muligheter for å lykkes med å videreutvikle Luftforsvaret til en troverdig innsatsorganisasjon. Målsettingen er å opprettholde operasjonene i 2010, men på sikt øke leveransene gjennom kontinuerlig forbedring. Derfor må FRIFLO også handle om noe langt mer enn kun praktiske og tekniske håndgrep, det vil si en «flat overføring» av personell. Vel så viktig er det kulturelle aspektet med mennesket i sentrum. For å lykkes med å motta FLO-personellet og utvikle Luftforsvarets innsatsorganisasjon videre, er vi avhengige av flere forhold. Faktorer som godt militært lederskap på alle nivå, godt samhold og samarbeid og sist, men ikke minst å utvikle et effektivt og funksjonelt luftforsvar. Om noen altså skulle være i tvil: organisasjonsutviklingen stopper ikke etter 1. mai! land og om bord. Fregattene er utstyrt med hangarer med kapasitet til å utføre ettersyn ved behov, eksempelvis ved langtids deployering. Dog vil hovedinspeksjonene primært gjennomføres på land, enten der detasjementet besluttes lokalisert, eller på Bardufoss som blir fremtidig hovedbase for Luftforsvarets helikopter. Q: LF har for få flygere. Hva er planen for å få utdannet flere? Ja, vi har behov for flere, blant annet innen flermotor, helikopter og kampfly. Luftforsvaret utdanner derfor ca. 20 nye flygere årlig. Den største økningen skjer innen helikoptermiljøet for å kunne skape mer robusthet, blant annet i NAD, samt ivareta NH90innfasingen. At det oppstår vakanser på skvadronene kommer blant annet av at flygere gjennomfører videre utdannelse i Forsvaret. Dette er et naturlig steg i karriereutviklingen for å kunne konkurrere seg til stillinger også i fellesmiljøene. Enkelte søker seg også til skoler eller stab for faglig påfyll. Felles for de fleste er at de i etterkant av stabs- eller skoletjenesten returnerer og styrker skvadronene. Et minimalt antall flygere har i den senere tid sluttet i Forsvaret til fordel for sivil luftfart. Q: Hva er dine tanker rundt teknisk vedlikehold på NH-90 når de skal operere på fregatter på Haakonsvern? Må de flyes opp til Bardufoss? Teknisk vedlikehold på NH90 skal utføres både på Q: Nesten uten unntak har alle toppledere i LF vært flygere. Har utvelgelsen av toppledere i LF gått ut på dato? Lederutvelgelsen har i stor grad vært preget av organisasjonens arv og historie. Etterkrigstidens luftforsvar ble dominert av jagerflygere. Dette var naturlig som en følge av at den unge forsvarsgrenen hovedsakelig bestod av jagerflyskvadroner og at mange av pilotene hadde en kombinasjon av krigserfaring og nærmest legendariske resultater fra luftkampene de deltok i. Det er selvsagt helt naturlig at det finnes flygere blant topplederne i en virksomhet som Luftforsvaret. Slik vil det alltid være. Det er likevel viktig at verken vanskeligere å rekruttere til de tekniske bransjene på befalsskolen. Hvert år må befalsskolen konkurrere med sivile bedrifter om å få flest og best egnede lærlinger. Ofte må de gi tapt fordi de sivile som kommer med et bedre tilbud mye tidligere enn hva Forsvaret kan tilby. Hvorfor har det blitt sånn? Da kan vi starte med det som opptar flest, nemlig lønn. Forsvaret skal ikke konkurrere på lønn, men på arbeidsmiljø, sa sjef PØS, generalmajor Espen Amundsen, en gang jeg snakket med han. Jeg kan forstå hvorfor han sier dette, vi har budsjett som vi helst skal holde oss innenfor. Slik jeg har opplevd det synes jeg arbeidsmiljøet er bra og å jobbe i Forsvaret er spennende, men dessverre kan man ikke kjøpe hus, mat eller en bil med godt arbeidsmiljø. Har folk et alternativ med bedre lønn, så velger de ofte det. En sivil jobb, enten det er i en sivil bedrift, eller som sivilt ansatt i FLO, har ca kroner mer i grunnlønn enn en militær tekniker. Det verste her er at FLO utkonkurrerer seg selv med å tilby høyere lønn til de sivile teknikerne som i praksis gjør så godt som den samme jobben som en militær tekniker. Det er faktisk de sivile teknikerne Forsvaret klarer å beholde, selv om de ikke alltid er like ønsket fordi de ikke er like gripbare som de militære teknikerne. Så kommer det til lønnstilleggene. En god del, spesielt de innenfor flyteknisk har lite øvelsesdøgn og tillegg. Selv tillegg for å inneha fagbrev har ikke militære teknikere. En personelloffiser sa til meg en gang at jøss, du har jo ganske høy grunnlønn, man må jobbe lenge som fenrik i Hæren for å få like høyt. Jeg mener det fins to grunner til at teknikere bør ha høyere grunnlønn: De innehar en kompetanse som er ettertraktet i det sivile og mange av dem har lite ekstra i tillegg til grunnlønna. Ta for eksempel en infanterist. Han har langt dårligere grunnlønn enn en tekniker, men tjener mer enn de fleste av dem i løpet av et år, grunnet øvelsestillegg og slikt. Sammenligner man kompetansen en tekniker og en infanterist innehar, så er det viktig for begge to å inneha høy kompetanse innenfor sitt fagområde, men jeg vil påstå at det er langt flere sivile bedrifter som har bruk for en teknikers kompetanse enn en infanterists. Så er det avdelingsbefalsordningen. Avdelingsbefal skal bekle stillinger i gradssjiktet sersjant-løytnant, hvor det er meningen at man skal være løytnant i siste del av karrieren som avdelingsbefal. Lønnsmessig begynner man først å nærme seg sivilt nivå når man blir kaptein. Avdelingsbefalsordningen passer teknikere svært dårlig. Ikke bare på grunn av lønn,

9 Under lupen La meg fastslå følgende: Luftforsvaret produserer og presterer svært bra, det være seg hjemme i våre nærområder eller ute i internasjonale operasjoner. 24/7 hele året i gjennom overvåker vårt Kontroll og Varslingssystem luftrommet over eget territorium, mens våre F16 står klar til å rykke ut skulle en situa-sjon oppstå. Våre Orion patruljerer Nordområdene for å gi våre militære og sivile beslutningstakere en sanntids situasjonsoversikt og dermed en situa-sjonsforståelse for sine beslutninger i et område preget av sikkerhetspolitiske, økonomiske og forvaltningsmessige utfordringer. Helikopterne i Afghanistan NAD gir bakkestyrkene den nødvendige trygghet for rask evakuering skulle en kritisk situasjon oppstå. La meg også vise til våre flyelever i USA som nesten uten unntak oppnår topp resultater, eller flygere og teknikere som under øvelse Red Flag 2009 ble mye heder til del. Dette er noen eksempler på de gode resultatene som Luftforsvarets ansatte sammen bidrar til å skape hver eneste dag. Motivasjon og kompetanse preger de menneskene som utgjør Luftforsvaret. Det er ingen liten glede å få lov til å lede en organisasjon med så mange dyktige mennesker. Etter personell kommer utstyr. Betydningen av luftmakt kom klart frem i Langtidsplanen og den skisserer en omfattende modernisering. I år mottar vi de to siste taktiske transportflyene C130J Hercules-, og til høsten starter den operative testingen og evalueringen av nyenh-90 helikoptere til Kystvakt og fregatt. Våre radarer til overvåking av luftrommet må erstattes og et prosjekt som tar sikte på det er i full gang. Et nytt Luftkommando og kontrollsystem NATO ACCS vil om noen år modernisere våre CRCer. Så må vi naturligvis ikke glemme nye kampfly, et enormt prosjekt som vil gi Norge en slagkraft i luften som vil heve terskelen for enhver motstander som vurderer å gjøre noe militært mot vårt land. I tillegg har vi en rekke prosjekter som tar sikte på å opprettholde et høyt teknologisk nivå på våre systemer i årene som kommer. En svært spennende utfordring er FRIFLO, hvor vi mottar over 1000 personell fra FLO, hovedsakelig teknikere og RSF-personell. Vårt mål er å gjøre denne fusjonen til en positiv opplevelse for alle, med økte operative leveranser som langsiktig målsetting. I den samme prosessen skal vi også jobbe med kontinu-erlig forbedring av hele Luftforsvarets organisasjon, hvor vi setter mennesket i sentrum gjennom forbedring av ledelsesprosessene på alle nivå. Men alt er selvsagt ikke rosenrødt. Utfordringen ligger fortsatt i å balansere mellom ressurser og oppgaver. De økonomiske rammene er krevende, det merker vi hver dag. Vi skulle gjerne ha levert mer, med flere mennesker og mer aktivitet. Mer produksjon av luftmakt, mer operativ støtte til Hæren og Sjøforsvaret, høyere treningsnivå på våre soldater og befal gjennom komplekse øvelser osv. Dette er forhold vi gjør oppmerksom på i budsjettprosessen. Samtidig må vi ikke se oss blind på de midlene vi ikke får eller det vi ikke får gjort. Vi aksepterer at Luftforsvaret er underlagt de samme økonomiske lover som samfunnet for øvrig og vi forholder oss selvsagt til tildelte rammer. Da gjenstår det å utnytte de midlene vi tildeles på en god og effektiv måte. Derfor må vi hele tiden spørre oss selv om vi jobber smart nok i Luftforsvaret? Å være effektiv handler selvsagt ikke kun om operative forhold, men i like stor grad om økonomi om måten vi bruker de midler fellesskapet tildeler oss. Luftforsvaret har en tradisjon for kontinuerlig forbedring. Enhver aktivitet på en operativ avdeling i Luftforsvaret inneholder brief gjennomføring debrief. Hensikten er selvsagt best mulig gjennomføring av aktiviteten, for deretter å lære av det som er gjort. Denne tankegangen må gjennomsyre hele vår virksomhet også det som har med bruk av penger å gjøre. Mye av dette handler om kreativitet. Og er det noe som kjennetegner våre militært og sivilt ansatte som jeg møter i det ganske land, så er det nettopp høy kompetanse, kreativitet og positivitet! Medarbeidere som kort og godt driver organisasjonen fremover til gagn for det samfunn vi er satt til å tjene! For å oppsummere så leverer Luftforsvaret meget godt hver dag. Organisasjonen preges av dyktige og motiverte medarbeidere, og mye godt materiell som gradvis vil gjennomgå en betydelig moderni-sering. Dette innebærer mange utfordringer, de fleste positive. Så forventer vi stramme økonomiske rammer i årene som kommer, men vi skal gjør vårt beste for å utnytte de midlene som tildeles. Fremtidens Luftforsvar vil fremdeles, og kanskje mer enn noensinne, være en høyteknologisk, moderne og spennende arbeidsplass. men også fordi man må gå av når man er 35 år. En tekniker begynner virkelig å nå høyden i forhold til kunnskap og erfaring rundt denne alderen. Teknikerbestanden kan ikke bestå av bare unge teknikere med lite erfaring. De eldre ringrevene er viktige når det gjelder effektivitet, opplæring og ikke minst sikkerhet. Det er snakk om at teknikere skal få jobbe videre i Forsvaret etter fylte 35 år, men fra hva jeg vet, så har det ennå ikke kommet noe konkret ut av dette. Usikkerheten rundt at man må gå ved fylte 35 år tror jeg også kan påvirke rekrutteringen negativt. I tillegg prøves det med å innføre omfordelt arbeid på teknisk ved noen stasjoner fordi pilotene har behov for å trene både om dagen og om natten. Dette kan i praksis kalles skift. En skiftordning ved en sivil bedrift, for eksempel SAS blir kompensert med et ekstra skifttillegg. Tillegget militære teknikere får, er bare småtteri i forhold. Fritiden til folk er hellig og jobbing som går ut over normal fritid bør kompenseres deretter. Noen vil veldig gjerne fortsette i Forsvaret når plikttjenesten er over eller de som vil komme tilbake igjen etter å ha vært ute i det sivile. Det er heller ikke så enkelt. Jeg har personlig opplevd hvor tungrodd personellpolitikken kan være i Forsvaret. Jeg ville fortsette etter endt plikttjeneste, og meldte tidlig i fra om dette, men selv under en måned før endt plikttjeneste var jeg ikke hundre prosent sikker på alt rundt ansettelsesforhold og slikt. Jeg hadde blitt fortalt at jeg skulle få jobb videre, men ikke under hvilke betingelser. Det endte med at jeg fortsatte som midlertidig fenrik på kontrakt fordi gradsnivået skulle holdes nede. Laveste grad på stilling på verkstedet mitt var fenrik og dette kunne jeg ikke få fast. Dette førte til at jeg ikke fikk de samme rettighetene som avdelingsbefal, blant annet mulighet til å søke forsvarsbolig og uniformsgodtgjørelse. Så har vi de som er tilbake igjen. Slik jeg har opplevd det må de vente en god stund på et tilbud, som ofte ikke er så bra, etter de har meldt sin interesse. Mange har vært interessert i en trygg jobb i Forsvaret i disse finanskrisetider, men jeg tror mange av disse vil returnere til en bedre betalt sivil jobb så fort pila i økonomien peker oppover igjen. Alt er ikke bare negativt med å være tekniker i Luftforsvaret. Selve jobben synes jeg er spennende, variert og utfordrende. Når det kommer til rekruttering, så syns jeg det er veldig positivt at de har det gjort slik at de som vil gå læring befal i Forsvaret kan ta opptaket året i forveien før de begynner på befalsskolen. Dette fordi de sivile bedriftene ofte er tidlig ute på vårparten siste skoleår med å tilby elevene lærlingeplass. De fleste vil mest sannsynlig takke ja til dette, selv om de har tenkt på Forsvaret fordi opptaket er først i juni. Hvem vil vente på noe det ikke er sikkert de kommer inn på når de allerede har fått tilbud om lærlingeplass? Med den nye ordningen er Luftforsvaret igjen med i kampen om å rekruttere de beste hodene og ikke bare de få restene som ikke har fått lærlingeplass andre steder. Personlig mener jeg at dette er det beste alternativet som lærling. Det er ingen andre steder man står igjen med lederutdannelse, almenfaglig påbygning og like mye personlig utvikling i tillegg til fagbrevet, når man er ferdig med lærlingetiden. Nå går teknikerne en ny fremtid i møte med FRIFLO og tilbakeføring av teknisk personell fra FLO til Luftforsvaret. Jeg har ikke troen på at det kommer noe stort og revolusjonerende ut av dette, men det er lov å håpe på at de gjør forbedrende tiltak som fører til at teknikerflukten fra Luftforsvaret reduseres. flygere eller andre får topplederjobber utelukkende fordi de tilhører et spesielt tjenestefelt eller bransje. Luftforsvaret må alltid forsøke å finne den topplederkandidaten som er best egnet til å gjøre den aktuelle jobben. I inneværende år skal Luftforsvarsstaben gjennomføre en pilot på en ny lederutvelgelsesprosess. Hensikten er å finne ut hvordan vi framover skal velge ut ledere slik at vi tilsetter riktig kandidat. Det skal gjennomføres en såkalt utvidet utvelgelsesprosess på flere lederstillinger i Luftforsvaret. Blant annet brukes intervjuer og ulike tester. Dette mener vi vil bidra til å gjøre prosessen meget profesjonell, og på høyde med det som er vanlig på topplederstillinger i staten og i næringslivet. Vi vil også se på hvilke bør-/må-krav vi setter til de forskjellige lederstillingenes innhold også flere av de stillingene som vi i dag har satt må-krav til flygerbakgrunn. Håpet er at vi framover vil få en modernisering av utvelgelsesprosessen som både ledere og medarbeidere vil sette pris på og dermed gavner Luftforsvaret. Derfor, med tanke på den satsningen som når gjøres på lederutvelgelse i Luftforsvaret, kan man muligens si at utvelgelsen av toppledere er i ferd med å gå ut på dato. Dagens og fremtidens LF og utfordringer? ffisersbladet 9

10 Luftvern en bransje i vekst eller forfall? Luftvernet har fått senket ambisjonsnivået de siste årene. I Stortingsprop. nr. 48 skal ambisjonsnivået igjen styrkes. I skrivende stund vurderes ansettelse av 10 grenaderer til luftvernet fra inneværende kull. Er luftvernet i vekst eller forfall med et slikt tiltak? Artikkelforfatteren Tom Christiansen er NK ved Luftvernartilleribataljon Ørland (LVAbn) og har vært i avdelingen siden Han har KS 2 fra 1997 til 1999 og Captain Career Course Air Defense Artillery i 2003 i US Army. Luftvernet benytter i dag det norskutviklede systemet NASAMS II (Norvegian Advanced Medium Surface to Air Missile System). NASAMS I ble innfaset i Et våpensystem med egenskaper som tillot at vi kunne benytte luftvern mer fleksibelt enn bare å beskytte våre faste flystasjoner. I perioden ble konsepter utviklet for bruk av luftvern mht taktisk mobilitet og deployeringer innenlands samt andre type forsvarsobjekter. Erfaringer fra øvelser som NATO Air Meet, Battle Griffin, Strong Resolve og Joint Winter la grunnlaget for dette. I årene 2002 til 2007 var internasjonale operasjoner i fokus for Kontroll & Varsling Introduksjonen av luftfartøyer resulterte i en ny utfordring behovet for kontroll og varsling av aktiviteten i luften. Denne kapasiteten som fikk navnet Kontroll og Varslings (K&V)-systemet utviklet seg for alvor under begynnelsen av den kalde krigen for at man på en så effektiv måte som mulig skulle være i stand til å kunne varsle sivilbefolkningen og forsvare Norge mot flyangrep. Det hele startet med luftvakthytter hvor man manuelt rapporterte inn flybevegelser til et senter som på best mulig måte prøvde å lage en oversikt over hvor en eventuell fiende befant seg. Deretter ble det på 50, 60 tallet, ved hjelp av NATO infrastrukturmidler, bygd opp et nettverk av radarstasjoner (8 stk). Fra Vardø i nord til Mågerø i sør ble det bundet sammen i et kommunikasjonssystem, og på begynnelsen av 70-tallet i et datanettverk. Prinsippet den gangen var at man kun kunne løse oppdraget tilsvarende rekkevidden på radarene og radioene som var 10 ffisersbladet luftvernet. Luftvern ble meldt operativ som FIST-L kapasitet i 2004 og 1. juli 2007 gikk luftvern på beredskap med NRF 9. I 2007 tok man også i bruk videreutviklingen av NASAMS med NASAMS II. Med de kapasitetene man hadde og verdenssituasjonen var det ikke aktuelt å bruke NASAMS internasjonalt. Med økt fokus utenlands og uten relevante oppdrag var det derfor lett å sette luftvern under lupen i omstillingsprosessen Føniks 2. Før Føniks hadde luftvernet en kvalitativt god oppsetning. Alle taktiske ildledere hadde krigsskole, mange hadde også KS-2. Luftverntaktisk skole på Rygge ga en solid ett-årig bransjeutdanning. Skolen var et attraktivt tjenestested og skolens instruktører var meget erfarne samtidig som mange av de var anerkjent som de beste innenfor sine nisjer på våpensystemet. Ute på avdeling var effekten av et godt utdanningssystem at vi hadde tilnærmet 100 % dekning på taktiske ildledere i oppsetningen. En dyktig taktisk ildleder trenger to år med praktisk trening og en Tactical Director som leder et luftvernnettverk bør ha fire års erfaring for å være en god ressurs. I 2008 slo effekten av Føniks 2 prosessen fra 2005 for fullt inn i luftvernet. Redusert ambisjonsnivå og stadig trussel om nedlegging førte til uroligheter i rekkene. Ny utdanningsordning fra KS førte til at tilflyten av KS befal stoppet opp for en periode. Andre faktorer som mangel på tydelige langsiktige mål, manglende økonomi til å skrive kontrakter med mannskaper og følgelig avmelding av HRF status førte til at mange ville bort fra luftvernet. Bare i LVAbn Ørland sluttet sju yrkesbefal med KS-1/ KS-2 på like mange måneder. To forlot bransjen, mens fem gikk til det sivile. I dag er luftvernbransjen organisert med et luftvernkontor på fem hoder på Rygge. Luftvernbataljonen i Bodø styrkeproduserer ett batteri og driver luftverntaktisk skole med fagskole for kadetter og befalselever samt videregående kurs. Luftvernbataljon Ørland består av en operativ stab (S1-S7), oppsetningsansvar for den operative delen og styrkeproduksjon av to batterier. Luftvernet utvikler i dag flere nisjekapasiteter innenfor blant annet overvåkning og bekjempelse av alle trusler i den tredje dimensjon som Counter Rocket, Ammunition and Mortar (C-RAM). Dette for å være mer anvendbar også i internasjonale operasjoner. De to siste årene har rammevilkårene for luftvernet blitt stadig verre. Jeg har tenkt at nå er vi på bunnen, nå kan det ikke bli verre. Men stadig nye spikere bankes inn i kista. Til tross for deltagelse på operasjon NOBEL, vår første skarpe luftvernoperasjon siden Kongo i 1963, er stemningen i bataljonen alt annet enn lys og optimistisk. Situasjonen i avdelingen må heller beskrives som helrød. Vi er langt fra det antall taktiske ildledere vi skal ha, og utdanningsnivået på dem vi har er kraftig redusert. Antall øvingsdøgn er nå på 12 døgn til grunnleggende luftverntrening. Dette er 17 døgn færre enn hva Bestemmelse for Luftforsvaret (BFL 200-1) beskriver. I tillegg styres noen av de tildelte midlene til for eksempel ekstern utdanningskontroll. Penger til skarpskyting med våpensystemet er ikke bevilget for 2010 per nå, til tross for at dette også skal være en årlig aktivitet. Vi har heller ikke deltatt på Cold Response 2010 eller 2008 selv om vi har et oppdrag om å støtte Hæren med luftvern. Den nasjonale vinterøvelsen er den desidert viktigste treningsarenaen for luftvern i dagens situasjon. Bortfallet av trening på CR 2008 åpnet våre øyne for hva vi mistet ved å ikke delta på disse øvelsene. Med mye ungt befal i avdelingen, gir det plassert like i nærheten av operasjonsrommet. Det vil si ca 40 norske mil i radius. Etter hvert som teknologien utviklet seg og ved hjelp av smarte tekniske løsninger utviklet av vårt nasjonale programmeringssenter på Mågerø ble man i begynnelsen av 90-årene i stand til å fjernstyre både radarene og radioer uavhengig av hvor man var plassert. Derfor står vi i dag igjen med et Kontroll og Varslingssystemet (K&V) består av 2 Control And Reporting Center (CRC) på Sørreisa og Mågerø. Disse stasjonene (+ QRAen) som er de eneste kapasitetene i Norge som kontinuerlig er direkte underlagt NATO kommando er gjensidig avhengig av hverandre for å klare å løse oppdraget og er vel kanskje et av de beste eksemplene på en nettverksbasert kapasitet som Forsvaret har stor fokus på. K&V er en av de viktigste kjernekapasitetene til Forsvaret for at man i fred, krise og krig kan utøve overvåkning og suverenitetshevdelse av norsk luftrom og tilstøtende områder. Er vi kanskje den mest underkjente essensielle kapasiteten for å kunne utøve luftmakt og vet resten av Luftforsvaret, Hæren og Sjøforsvaret egentlig hvor avhengig de er av oss for å kunne drive sine operasjoner? lufta og så raskt som mulig å finne ut hva det er. Er det et sivilt fly, militært fly, helikopter, venn eller fiende UFO osv? All informasjon sammenstilles så til et gjenkjent luftbilde som videreformidles til nasjonale eller allierte militære avdelinger. (NATO/ nasjonale hovedkvarter, Sjøforsvaret, Hæren og andre avdelinger i Luftforsvaret) Det andre hovedoppdraget (Kontroll) er å kontrollere luftstridsmidler dvs å kommunisere med kampflypilotene på radio (snart også via Link-16) for å lede dem mot en fiende og hjelpe dem med å vinne luftkampen. Det samme gjelder luftvernet hvor det er vi som varsler dem om fiendtlig aktivitet og basert på ordrer fra NATO/nasjonale hovedkvarter eller ved delegert myndighet beordrer engasjement. Det tredje oppdraget som det vanligvis etter min mening blir fokusert alt for lite på er den utøvende delen av K2 dvs koordineringen på taktisk nivå av all Force Multipliers (AWACS, Tankfly, ESMfly, Maritime patruljefly osv) som må til for å få alle aktører til å spille synkront i samme symfoniorkester. Her er det også behov for dirigenter på strategisk og operasjonelt nivå, men det er CRC-ene som stemmer instrumentene for å bidra til å få effekten på rett plass, til riktig tid med rett effekt. Hva er så oppdraget? Den ene hovedoppdraget (Varsling) er at man ved hjelp av data fra radarer, strategisk utplassert over hele landet, registrere alt som beveger seg i Hva er så de største utfordringene for dagens K&V-system: RADARPARKEN: Den største utfordringen med negativt fortegn er uten tvil vår radarpark

11 Under lupen å operere i en fellesoperative ramme læring innenfor deployering, integrere, koordinering, lederskap, trene i ukjente omgivelser, operasjoner under vinterforhold, prosedyrer for å være ute i felt over tid. Dette driller basisferdigheter fra enkeltmanns nivå og opp til trening av bataljonssjefen. Mangel på deltakelse hemmer også læringen til Brigade Nord sin stab når det gjelder operasjoner med Combined Arms. Alt for kort planhorisont på nivåene over den spisse ende, økt administrasjon, mangel på støtte til avdelingen som faktisk eier problemet samt økte krav til sertifisering av befal og økte krav til faglig innhold i førstegangstjenesten gir avdelingen store problemer. Dette, sammen med utilstrekkelige ressurser, har ført til alt for store utfordringer med å få til luftverntrening innenfor normal arbeidstid. Jeg vil spesielt trekke frem to faktorer som har vanskeliggjort vår luftvernhverdag de siste årene. Først er det økte krav til sertifisering av befal. Kombinert med mange unge befal og en del gjennomtrekk, så har dette ført til at vi bruker vel så mye tid på sertifisering av den enkelte instruktør som på luftverntrening. Det er ikke det at kravene fra det enkelte kompetansesenter er ufornuftige eller urimelige, ei heller at de er uoverkommelige. Men uten tilførsel av ressurser i form av stillinger, så blir kravene i sum fra alle kompetansemiljøene vanskelig å etterkomme. For det andre er det økt krav til faglig innhold i førstegangstjenesten. Innføring av fagene kropp, bevegelse og energi, samt jus og militærmakt og religion og etikk har også vært smertefull. Her blir vi som avdeling styrt av et kompetansesenter på hva vi skal gjøre og hva vi skal bruke tid på uten at ressurser i form av penger eller antall instruktører blir økt. Dette fører også til at antall timer til luftverntrening går ned. Hadde det vært nok penger til å dra inn hvor store deler er moden for utskiftning eller avansert/kostbar oppgradering. Selv om enkelte av radarene tilsynelatende har høy operativitet begynner synet å svikte for mange av dem på lik linje med mange andre 50-åringer. De nyeste systemene har også en del innkjøringsproblemer ift avansert teknologi og etter min mening alt for lav teknisk bemanning. Uten radardekning faller grunnlaget for hele K&V-systemet bort så her må tiltak/prosjekter forseres for å unngå at vi kommer i en situasjon som vil få alvorlige følger for hele det norske Forsvaret. At K&V-systemet som andre enheter periodevis sliter på bemanningssiden og har lave øvingsbudsjett er noe vi må lære oss å leve med. I stort kan vi si at vi klarer å løse fred/ krise-oppdraget, men sliter med evnen til å stille med full kapasitet. I forhold til fornying og hvordan systemet skal utvikle seg inn i fremtiden er det mange positive ting å ta tak i og videreutvikle til felles beste for alle. SJØFORSVARET: For det første vil det nye fregattvåpenet som generelt sett er en formidabel kapasitetsøkning for det norske Forsvaret også være et svært viktig mobilt supplement ift ivaretakelse av varsling og kontroll. Fregatter plassert ut riktig strategisk vil blant annet kunne gi oss overvåkings- og kontrollkapasitet i interesseområder som tidligere ikke var mulig å dekke med vår radarkjede. Her er det viktig å utvikle et konsept som gir maksimal eksterne eller flere hjemler til instruktører, kunne disse to faktorene ha gitt oss rom til intern befalstrening parallelt med at eksterne holdt leksjoner med soldatene, men slik er det dessverre ikke. Stortingsproposisjon nr. 48 ( ) fastslår at den bemanningsmessige situasjonen til luftvernet skal økes. Min bekymring er at dette vil skje for sent. Selv om Luftforsvaret i dag saksbehandler tilsetting av grenaderer til luftvernet, er jeg oppriktig bekymret for at vi ikke klarer å handle fort nok til å avverge krisen. Ansettelse av grenaderer som tiltak vil være et fruktbart bidrag til å heve våpenets operativitet og senke ressursbruken på styrkeproduksjon av vernepliktige, men er dette tiltaket nok? Min bekymring dreier seg også om hvilken effekt et utfall av basevalget vil få for luftvernet. Miljøet er i dag fordelt på de to tjenestestedene Ørland og Bodø. Dette vil bety at en eventuell sammenslåing vil føre til en betydelig personellflukt fra en av avdelingene. Per i dag er ledelse og staber ved de to luftvernavdelingene i det minste godt oppsatt med kompetent personell med mye luftvernerfaring. I fremtiden er jeg redd det ikke blir slik og at kompetanse derfor ikke regenereres innenfor luftvernet. Vi må derfor kunne holde på kompetansen, og da særlig på de taktiske ildledernes nisjekompetanse. For å kunne klare dette, tror jeg at vi på lang sikt må legge om utdanningsordningen igjen. Tjenestemønsteret i dag er at en troppsjef luftvern drar direkte fra graduasjon og til kurs som taktisk ildleder på NASAMS. Februar året etter graduasjon kommer han tilbake til avdeling. I hans fravær driver NK tropp med produksjon av yngre befal og soldatene. Dette er ingen god utdanningsmodell og luftvernet bør derfor kunne benytte samme utdanningsmodell som flyverne benytter. Her drar utnyttelse av systemet både nasjonalt og i alliansesammenheng. HÆREN: Hæren har manglet en organisk kapasitet til å koordinere luftaktiviteten de tildeles innenfor sitt ansvarsområde, noe som har medført en prosedyremessig og mindre effektiv utnyttelse av ildkraften luftmakten stiller med. De siste årene har K&V, sammen med operativ kompetanse fra flere fagfelt i Luftforsvaret, stilt en ACU tilgjengelig for Brigaden under vinterøvelsene. Enheten, som har blitt kalt både ASCC og AOCC, har koordinert all aktivitet i luften. Dette for en sikker og effektiv utnyttelse for alle brukere av luftrommet, noe som har vært svært vellykket. AOCC og ALO er viktige funksjoner i en nasjonal kontekst; alt går raskere, koordineringen går lettere, informasjonen flyter bedre. Brigader Arild Thobiassen, Brigadesjef Brig N gav på HOT Wash Up etter CR-10 udelt positiv tilbakemeling på hvordan LF i samarbeid med Hæren hadde løst oppdraget og uttalte at denne kapasiteten må videreutvikles. Arbeidet med å formalisere konseptet for AOCC starter opp i nær fremtid. Afghanistan neste? den kommende piloten på fagutdanning etter et år på KS. Andre og tredje år gjøres unna etter en periode på avdeling. Til forveksling lik er dette lik den gamle modellen KS. Det bør også innføres statushevende tiltak for taktiske ildledere som gir de mer identitet og anerkjenner det spesielle ansvaret de har innenfor luftvernet. Dette kan være alt fra spesiell seleksjon til egen badge og til et eget B-trinn etter min mening. For å oppsummere dette og svare på overskriften vil jeg konkludere med at bunnen for luftvernet i Norge ikke er nådd. Vi er nok fortsatt på tur ned til tross for verdens mest moderne luftvernsystem i sin klasse. Stortingsproposisjon nr 48 sier at luftvernvåpenet skal styrkes igjen bemanningsmessig. Det er derfor viktig at Luftforsvaret, Forsvarets ledelse og politikerne tar grep og øker takten i satsningen mens det ennå er noe kompetanse igjen. Endringen på utdanningsordningen var et feilgrep og ny (eller gammel) modell bør innføres, og flere statushevende tiltak bør innføres for taktiske ildledere. Avdelingene må få flere ressurser som øvingsdøgn og hjemler. Sist, men ikke minst, så mener jeg at Bataljonssjefens ord må tillegges mer vekt av de høyere nivå. Det er han som har skoene på og vet hvordan de passer. Jeg vil til slutt presisere at jeg synes Forsvaret og Luftforsvaret er en utrolig god arbeidsplass. Jeg føler til tross for alt jeg har beskrevet her, at personellet er i fokus. Vi får stadig nytt materiell, vi har mulighet til å påvirke og vi blir lyttet til. I det hele tatt er Luftforsvaret og Forsvaret et spennende og motiverende yrkesvalg. Det er bare det at utfordringene i hverdagen er i ferd med å bli for store på grasrotnivå her i den spisse ende. Major Tom Christiansen bli en stor positiv utfordring for hele Forsvaret og her tror jeg også at K&V-systemet med sitt nettverksbaserte system kan bidra sterkt til også å få utnyttet denne kapasiteten maksimalt. NATOs nye felles Air Command and Controlsystem (ACCS) systemet som alle har hørt om de siste 20 årene, men som enda ikke har kommet er nå like om hjørnet (har dere hørt det før?). Planen er at installasjonen på Sørreisa som er den eneste enheten NATO betaler for i Norge (300 millioner kr) starter i Bønn: Selv om det bare har 50 % av kapasiteten til dagens system så la oss få det og så skal vi i fellesskap med resten av NATO i løpet av kort tid videreutvikle det til et tidsriktig og effektivt K2-system. Oberstløytnant Vidar Gunnberg LUFTFORSVARET: Innføringen av Link-16 hvor voice-delen av kontroll vil bli redusert betydelig vil medføre en helt ny måte å operere på for våre kontrollører og her må nye prosedyrer utvikles i samarbeid med våre kampflypiloter. Innføringen av JSF-en vil også ffisersbladet 11

12 Evenes uegnet som kampflybase! Asbjørn Olav Karlsvik er kadett på Luftkrigsskolen, og har 16 års operativ erfaring som F-16 flyger. Karlsvik har videre saksbehandlererfaring med koordinering av Luftromsspørsmål for Luftforsvaret, både på Luftving og LOI nivå. I sin kronikk argumenterer han med faglig tyngde for sine synspunkter, og vil sikkert klare å provosere frem noen meningsmotstandere. I løpet av året forventes det en politisk beslutning om hvilken base som skal huse vårt fremtidige kampflyvåpen. Av økonomiske grunner er det tidligere anbefalt å legge alle kampfly til en base. I tillegg til de to eksisterende kampflybasene, Ørland og Bodø, ble en tredje kandidat presentert av tidligere forsvarssjef Sverre Diesen: Evenes. Argumentene for Evenes kan sikkert være mange Begge beina solid plantet i løse lufta MEDEVAC oppdraget Norwegian Aeromedical Detachment (NAD) ble offisielt gitt til Luftforsvaret og 139 Luftving medio desember En helt ny avdeling ble etablert og klargjort for oppdrag i en annen verdensdel, Luftforsvarets skarpeste oppdrag siden 2. verdenskrig. I tillegg ble et nytt konsept innført; MEDEVAC er noe Bell 412 miljøet er godt trent for, men for første gang ble konseptet utvidet til å inkludere eskortehelikopter bevæpnet med 2 stk M-134 Miniguns, operert av nyutdannede skyttere (Door Gunners). NADprosessen gikk på høygir, usikkerhetsmomentene underveis var mange, tidspresset stort, og noen ganger kunne man få følelsen av å ha begge beina solid plantet i løse lufta. Men, 1. april 2008, i overkant av 3 måneder etter at oppdraget ble gitt, var kontingent I (NAD I) på plass, operativ og klar til innsats i Meymaneh, Afghanistan. NAD gir det riktige bilde på den profesjonaliteten som preger Bell 412 miljøet. Fra første dag og første oppdrag har NAD s 12 ffisersbladet sett med Hærens øyne. Imidlertid er basen uegnet som kampflybase. Det er rett og slett ikke plass til våre nye fly på basen. Kanskje på bakken, men ikke der de skal benyttes i luften. Det kan vel diskuteres om hærgeneralens luftmaktskompetanse strekker seg særlig over tretopphøyde i dette spørsmålet. En eventuell enebase for våre nye kampfly må kunne dekke alle aspekter av kampflyoperasjoner. Et hovedargument for å legge kampfly til Evenes er basens nærhet til de strategiske nordområdene. Imidlertid gjennomføres knappe 2% av den totale flytimeproduksjonen hos dagens F-16 til operativ flyging, dvs. suverenitetshevdelse ikke bare i nordområdene men i hele vårt nasjonale interesseområde. De resterende 98% utføres som treningsflyging for å styrkeprodusere og vedlikeholde vår kompetanse. Størsteparten av denne flygingen må av økonomiske og praktiske årsaker gjennomføres ut fra vår fremtidige enebase. Kampflyoperasjoner kan grovt deles i to hovedområder: Luft til luft operasjoner og luft til bakke operasjoner. Førstnevnte medfører operasjoner hvor flyene overvåker luftrom og eventuelt bruker maktmidler mot luftfartøy og missiler. Under luft til bakke operasjoner blir flyene benyttet til overvåkning, rekognosering og eventuelt maktbruk mot bakkemål. Sistnevnte operasjoner krever, selvfølgelig, at flyene opererer over landområder. Militære øvingsområder over land er i dag en begrenset ressurs i Europa. Områdene må ha tilstrekkelig utstrekning i dybde og bredde, samt i høyde. I tillegg må de være adskilt fra de områder som benyttes til innog utflygingskontroll fra våre flyplasser samt luftledene mellom disse. Militær trening vil da kun være mulig utenom disse områdene. Militære treningsområder reguleres i dag gjennom en sivil-militær avtale. Der er militære områder segregert fra sivil trafikk. Områdene er geografisk plassert som en konsekvens av sivile flyplasser, og flyplassenes behov for luftrom. Ved å se på oversiktskart for slike områder oppdager en raskt at det nærmest ikke er plass til fullverdige militære treningsområder over land i Nord Norge. Dette skyldes både at Norge er et smalt land, og at tettheten av flyplasser er meget høy i denne landsdelen. Landets utforming er det vanskelig å gjøre noe med uten seriøse konsekvenser, og flytting eller nedleggelse av sivile flyplasser for å gi Forsvaret bedre treningsmuligheter er vel ikke særlig populært hos den sivile befolkningen. Kampfly er kostbare å drifte. Dagens F-16 er av Forsvarets Forskningsinstitutt tidligere beregnet til å koste opp mot kroner per time i drift. Nye kampfly vil trolig ikke være rimeligere. Med så store kostnader vil det være et krav at treningseffekten per flytime er så høy som mulig. Transportflyging mellom base og treningsområde operative leveranser innfridd over forventningene. En stor utfordring var/er Bell 412SP `s ytelser i operasjonsområdet. Ytelsesdiagrammene viste mange røde tall, noe som tilsa store begrensninger i mulighetene. Heldigvis viser det seg at helikoptrenes ytelser er bedre enn det tabellene tilsier. Men, når det er sagt; NAD operasjonene utføres i yttergrensene (ytelser og begrensninger) som en del av daglige normale operasjoner, enten det er i den varme årstid, opp mot 50C, eller i store høyder. Enkelte operasjoner i operasjonsområdet, og særlig på sommerstid, går i helt grenseland med tanke på fuel og vekt. Denne vinteren har i tillegg gitt flere værrelaterte utfordringer. På toppen av dette kommer trusselbildet; mange pasienter evakueres som følge av skader oppstått under kamphandlinger, de fleste hentes ved fronten. Effektive luftoperasjoner med lavest mulig risiko krever totalsummen av disiplin, ferdigheter, profesjonalitet, kunnskaper og situational awareness NAD operasjonene krever det optimale Airmanship. NAD operasjonene krever at den enkelte henter ut det beste av seg selv. Og for ordens skyld; NAD er de ca 45 kvinner og menn som samlet løser oppdraget. Når alarmen (scramble) går, er det alle mann på dekk.., samtlige bidrar på sin måte til at MEDEVAC og eskortehelikopter kan rykke ut for å berge liv. Viktigheten av NAD s tilstedeværelse i Meymaneh er godt forankret. I dag er det utenkelig for PRT Meymaneh å ikke ha den tryggheten og sikkerheten i bakhånda som NAD representerer. Dette er også avgjørende for PRT styrkens muligheter innen sitt operasjonsområde. Alt personell i NAD skjønner dette. I løpet av de snart to årene NAD har vært i Afghanistan er ca 100 personer evakuert og for mange av disse har dette vært livreddende. Årsaken til at NAD har levert på et så høyt nivå som de har, tilskrives i stor grad meget profesjonelt og løsningsorientert personell i alle ledd. På tross av belastningen for et lite norsk helikoptermiljø, er den jobben som gjøres av den enkelte i NAD helt på høyde med, og i mange sammenhenger, langt over det som andre nasjoner leverer i samme rolle. Søndag 28 feb passerte for øvrig NAD 1000 flytimer i Afghanistan. Det er ikke mulig å sette opp en helt ny avdeling, innføre et nytt konsept på rekordtid og levere av høy kvalitet fra første stund uten at man har med profesjonelle medarbeidere å gjøre. Det er også godt kjent at det har vært mye støy og uro i miljøet av forskjellige årsaker. Dette til tross; personellet reiser ut, opprettholder et riktig fokus og løser oppdraget på en profesjonell måte. Utfordringene har vært mange, og ser man inn i fremtiden står mange gamle og nye utfordringer i kø. Bell 412 miljøet er i utgangspunktet dimensjonert for å kunne stå ute i internasjonale oppdrag i 6-9 mnd. NAD-oppdraget ble gitt med en varighet på 18 mnd (NAD I, II og III), etterfulgt av to forlengelser og et forhåndsvarsel om en tredje forlengelse ut Miljøets oppfattelse er at oppdraget blir langvarig, også utover NAD III ble forfulgt av uforutsette situasjoner som oppstod i de mest ugunstige periodene. Det oppstod en kritisk personellmangel, særlig på flygersiden. NAD kunne ikke gå non-stop uten at dette ville få betydelige konsekvenser i en

13 Under lupen er ikke effektiv bruk av disse midlene, og flygerne selv omtaler ofte slik flyging som å borre hull i lufta. Ved å studere Air Information Publication ser man at det i praksis eksisterer kun to områder som kan benyttes med flyging fra Evenes. Det nærmeste ligger rett sør av basen. Imidlertid har dette området en utstrekning på knappe 60 x 60 km. For kampfly er dette ikke tilstrekkelig annet enn for de enkleste øvelsene. Det andre området ligger på Finnmarksvidda og er i utstrekning adekvat, men har etterretningsmessige konsekvenser. Å øve på avanserte scenarier like utenfor stuedøra til Russland er ikke særlig smart. Man kan da like gjerne overlevere våre NATO taktikkmanualer til naboen. I tillegg ligger dette området drøye 240 kilometer fra Evenes, noe som medfører ca minutters transittflyging hver vei. Når et treningsoppdrag normalt har en varighet på underkant av halvannen time vil 40 minutter transittid for hvert fly, hver flytur, medføre en anselig mengde borring av hull. Det kan også bemerkes at nærmeste tilgjengelige område for luft til luft trening ligger vest av Andøya, noe som medfører en transittid på ca 10 minutter hver vei. Våre kampfly trener på alle mulige operasjonstyper. Dette medfører at behovet for luftrom til enhver tid er høyt. Dersom 48 fly plasseres på samme base må flere treningsområder benyttes parallelt. Legger vi større sammenheng, og strakstiltak måtte og ble iverksatt. Dette skapte uheldige konsekvenser for enkelt personer og deres familier. Ut av dette kom den endelige bekreftelsen på at Bell 412 miljøet pr i dag faktisk er dimensjonert for oppdragsløsing i int ops i 6-9 måneder. NAD III omtales i dag som et Mission Impossible. Imidlertid iverksettes nå en rekke tiltak for å gjøre Bell miljøet bærekraftig nok til å videreføre oppdraget i Afghanistan. NAD organisasjonen er i stor grad et spisskompetansemiljø og det er i den delen av miljøet hvor tiltak er påkrevd. Tiltak som iverksettes i dag vil først ha en effekt et godt stykke inn i fremtiden. Flygere, systemoperatører og teknikere er mangelvare i forhold til rotasjonsordninger som sikrer effektiv drift av NAD, men også drift av avdelingene her hjemme. Nye flygere, systemoperatører og teknikere er under utdanning og utsjekk, men det vil ta tid før disse er klare og gripbare for tjeneste i NAD. Når dette skjer vil Bell 412 miljøet, og i særlig grad NAD, oppleve et generasjonsskifte og driften vil bli preget av et lavere kompetanse- og erfaringsnivå blant personellet. Vi kjenner til flere suksessfaktorer som danner grunnlaget for kvaliteten i de operative leveransene i NAD. En av de viktigste er den allsidige oppdragsporteføljen som miljøet har hatt gjennom mange år. Etter en periode med et mer snevert fokus ser vi nå helt klart viktigheten av å kunne gjenerobre deler av allsidigheten i den daglige nasjonale drift. Med allsidighet forstås trening og samvirke med relevante avdelinger i Forsvaret og annen aktivitet som var en del av hverdagen før NAD. Utfordringene her blir optimal dagens operasjonsmønster og trening til grunn, benyttes mellom seks og elleve områder samtidig. Slike områder eksisterer ikke i Evenes sitt nærområde. Skal den nye flyparken benyttes effektivt med trening fra Evenes, må operasjonene basere seg på lange transittetapper, eventuelt deployering og utstasjonering til mer egnede baser. Dette er kostbart, og undergraver den egentlige argumentasjonen for å legge kampfly til Evenes; en reduksjon av driftskostnadene. Faktiske driftskostnader hos våre nye kampfly er vanskelig å beregne i dag, men dersom vi legger dagens kostnadsnivå til grunn, kan vi få et interessant regnestykke: Totalt planlegger og utfører Forsvaret ca flytimer med F-16. Halvparten av treningsoppdragene planlegges over land. Det nærmeste brukbare området ved Evenes (dersom vi aksepterer å utleverer sensitiv informasjon til Russland) forbruker nær halvparten av tilgjengelig flytid i transitttid. Dette utgjør årlig ca flytimer. I tillegg utgjør transittid til de nærmeste tilgjengelige områdene over hav nær timer. Da er det ikke tatt høyde for at mange fly må planlegge på adskillig lengre flyturer. Total transittid kan vi da sannsynliggjøre til mer enn timer, til en kostnad på 350 millioner kroner årlig. Dette blir dyre hull i luften, og ikke en fornuftig bruk av knappe ressurser. I praksis betyr dette tapt operativitet. Mange argumenter kan benyttes mot Evenes som kampflybase. Kostnader til utbygging av infrastruktur, manglende parallell rullebane (dagens parallell egner seg ikke til kampfly), rekrutteringsutfordringer osv. Disse utfordringene kan langt på vei løses med økonomiske midler. Det vi ikke kan gjøre noe med er basens beliggenhet, midt inne i det mest sivilkontrollerte luftrommet i Norge, der Norge er på sitt smaleste. Fra et fagperspektiv ønsker jeg å stille spørsmålet: Hva skal vi gjøre med 48 kampfly på Evenes? De kan være fine å se på mens de taxer rundt på bakken. Sågar stilige å observere under avgang og landing, til tross for flystøy. Men hva kan de gjøre i luften når de ikke har områder å trene i? Lite. Evenes som flybase har sikkert mange kvaliteter, men luftrommet i nærområdet egner seg best til helikopteraktiviteter i tretopphøyde. Ikke kampflyoperasjoner som strekker seg mye høyere og lengre. Forhåpentligvis vil våre besluttende myndigheter se over tretopphøyde før de bestemmer seg for fremtidens nye kampflybase(r). Av Asbjørn Olav Karlsvik Kadett, Luftkrigsskolen utnyttelse av ressursene, kreative løsninger må til. Tempoet har vært høyt i miljøet helt siden oppdraget ble gitt. Effekten av dette er helt tydelig. Det sliter på personellet å være på konstant beredskap i NAD. Etter hjemkomst og avvikling av leave&recreation er det rett tilbake til avdelingen hvor tempoet og arbeidsbelastningen er høy, enten for å gjøre seg selv klar for ny utreise, for å sjekke ut nytt personell, for generell drift av avdelingen, eller i verste fall som en kombinasjon av alt. Det vil ta tid før nytt personell kan benyttes i NAD og når de etter hvert blir klare må det fokuseres på erfaringsoverføring. I NAD sammenheng betyr dette overlapping, som igjen betyr at mange gjengangere fra NAD I, II, III og IV også blir å se i NAD i tiden fremover. Det er i økende grad en stor utfordring å ivareta personellet og deres familier. Oberstløytnant (m) Esben Melby/sjef 339 skvadron ffisersbladet 13

14 Under lupen Fokus på kompetanse Krigsskolene (KS) er blant Forsvarets viktigste utdannings-institusjoner. Etter at Forsvarets utdanningssystem ble endret i 2005 har Luftkrigsskolen (LKSK) og de andre KSene utviklet seg betydelig. For eksempel er LKSK blitt en premissleverandør ikke bare for Luftforsvaret. I hele Forsvaret, og i mange miljøer utenfor Forsvaret som er opptatt av luftmakt, ledelse, forsvars- og sikkerhetspolitikk, er LKSK en viktig aktør som det legges merke til. For LKSK er de overordnede målsettingene relativt enkle å formulere: Vårt oppdrag, og vårt operative fokus, er og skal være kompetanseutvikling. Kompetanseutvikling hos elever og kadetter som gjennomfører kortere eller lengre utdanning ved Skolen, og samtidig kompetanseutvikling for og blant Skolens ansatte. I noen grad er mål for kompetanseutviklingen formulert ovenfra, men slett ikke fullt ut. Også her skal LKSK fortsatt være premissleverandør, og vår kompetanseutvikling skal rettes mot hva vi og Luftforsvaret mener er Forsvarets behov i fremtiden. Men siden vi ikke kjenner fremtiden, og siden vår oppfatning av hva fremtiden vil kreve endres underveis, må vi hele tiden være kritiske og konstruktive når vi utvikler utdanningen i Forsvaret. Det trenger LKSK som institusjon, det trenger Luftforsvaret, og det trenger Forsvaret. Det er gledelig at det er et stort fokus på kompetanse fra Forsvarets øverste politiske og militære ledelse. Det vitner om god forståelse for at det er mennesker med kompetanse som er Forsvarets viktigste aktivum. Fremfor alt vitner det om nødvendig forståelse for at det er mennesker med kompetanse til å bemanne og operere våpensystemer, lede operasjoner og utvikle effektive ledelses- og styringssystemer, som er selve forutsetningen for at Forsvaret skal løse sine oppgaver. Men overordnet forståelse er ikke nok. Dessverre har det i Luftforsvaret og i Forsvaret for øvrig fått lov til å utvikle seg et gap mellom hva organisasjonen trenger av kompetanse og det som de ulike utdanningsordningene greier å levere. I prosessen med å endre dagens utdanningsordning, var å legge ned Forsvarets 14 ffisersbladet Stabsskole I (FSTS I) noe av det første som ble gjort. Det elevene lærte på FSTS I, skulle nå formidles på Krigsskole II (KS II). Og som vi vet tok det ikke lang tid før også KS II ble lagt ned til fordel for den nye treårige utdanningsordningen som vi har i dag. Den treårige KS har mye bra i seg. Spesielt er det bra at omleggingen og samordningen med sivile høgskoler og universiteter har ført til et akademisk løft for skolene både blant ansatte og elever. Men der vi før hadde muligheten til et stadig påfyll av kompetanse på ulike nivåer gjennom hele karrieren, mangler nå de to nivåer KS II og FSTS I. Spesielt merkbart er det at stabsoffisersutdanningen som ble gitt på FSTS I er borte. Hæren har kompensert for bortfall av FSTS I med å etablere en egen stabsutdanning for deler av sitt personell, og Sjøforsvaret ivaretar noe av det samme gjennom sin utdanning ved Nasjonalt Logistikkurs og Nasjonalt Langkurs. Men i Luftforsvaret har vi ikke kompensert på samme måte. Nå har Forsvarets Høgskole fått i oppdrag å etablere stabsutdanning á la FSTS I på nytt, og det hilses svært velkommen. Men det bekymrer at man ser for seg en nettbasert utdanning der elevene skal kombinere skolearbeidet med sine daglige gjøremål. Og det er to hovedgrunner til at dette bekymrer: For det første er stillingsrammen i Luftforsvaret lavere, og underfinansiert, i forhold til målsettingene i Langtidsplanen (LTP) for inneværende periode. Det betyr at avdelinger og personell har store utfordringer med å løse pålagte oppdrag, og arbeidsbelastningen er betydelig for svært mange. Personell i Luftforsvaret har et utpreget fokus på å løse pålagte oppgaver på best mulig måte, og det er vanskelig å forestille seg at det vil bli enkelt å prioritere mellom oppgaver på arbeidsplassen og oppgaver gjennom det nettbaserte stabsstudiet. Men den viktigste grunnen til bekymring er at dersom det velges en slik løsning, så går en glipp av den betydelige effekten det er å samle mennesker med ulik bakgrunn; fra ulike bransjer og forsvarsgrener; med ulik erfaring og ulik operativ/annen kompetanse. Fra min egen tid på FSTS I opplevde jeg at å få arbeide i grupper med sammensetning av ulike personellkategorier, var nettopp noe av det som gav det aller beste utbyttet. En av våre største utfordringer i Forsvaret er at vi har latt utdanning bli sett på som en kostnad en driftsutgift og en virksomhet som stjeler årsverk fra den operative delen av Forsvaret. Dette er så galt som det bare kan få blitt. Det er INGEN investering vi gjør som er viktigere enn å sikre at Forsvaret har riktig og tilstrekkelig kompetanse tilgjengelig. Og for å kunne skaffe kompetansen til veie, trenger vi robuste miljøer som kan drive kontinuerlig forskning, utvikling, fordyping etc for å være i stand til å utvikle utdanningsinstitusjonene våre videre. Det er absolutt ingen som med hånden på hjertet kan påstå at det var en kompetansemessig fordel for Forsvaret å legge ned FSTS I og deretter KS II. Årsakene var kun å finne i de røde og blå tall i noens excel-ark. Det er kanskje på tide å ta til orde for at utdanningsvirksomheten i Forsvaret nå må finansieres over Investeringsbudsjettet. For det hører ingensteds hjemme at enkelte generalinspektører tilsynelatende vurderer å redusere en allerede presset utdanningsorganisasjon for å bemanne våpensystemer. At et slikt grep ville være ødeleggende både på kort og lang sikt er lett å forestille seg. Utdanningen ved Krigsskolene representerer som vi vet ett av flere utdanningsnivåer i Forsvaret. Siden 2005 har vi fått gode erfaringer med den nye utdanningsordningen, og nå er tiden moden for å se på om vi kan utvikle den videre. Etter mitt syn er det ikke nødvendig med en omfattende endring av dagens utdanningsordning, forutsatt at vi får på plass en velfungerende stabsutdanning i tillegg. Vi har betydelige muligheter innenfor eksisterende rammer dersom vi velger å se mer fleksibelt på hvordan vi driver kompetanseutvikling. Dersom vi for eksempel ikke ser på befalsskole, krigsskole og stabsskole som separate utdanningsinstitusjoner med separate målsettinger, men heller ser på den samlede tiden og innholdet ved disse institusjonene, kan vi fleksibelt utnytte hva vi får ut av skolene våre betydelig bedre enn vi gjør i dag. Med andre ord: Etablere og utvikle den røde tråd gjennom all kompetanseutvikling. Eksempel: Befalsskole og krigsskole har for de fleste elever en samlet utdanning som strekker seg over fem år. På disse fem årene oppnår elevene våre den akademiske graden bachelor. I det sivile høgskolesystemet oppnår man vanligvis bachelor etter tre år og master etter fem. Det er selvsagt ingen grunn til at Forsvaret ikke skal kunne tilby det samme. Det åpner også muligheten for, i hvert fall i Luftforsvaret, å ha en grundigere gjennomgang av hvilke personellkategorier som trenger treårig krigsskole. I dag er det enkelte personellkategorier som automatisk skal ha utdanningen, mens behovet blir langt fra dekket i andre bransjer. Vi må altså sikre at kompetanseutvikling i Forsvaret har tilstrekkelige rammer, og blir sett på som Forsvarets viktigste investeringsvirksomhet, og at vi sikrer de riktige personellkategoriene nødvendig kompetanse, og at vi har robuste miljøer som kan drive kontinuerlig forskning og utvikling for å være i stand til å utvikle utdanningsinstitusjonene våre videre. Er det noen som synes at kompetanse er dyrt? Prøv inkompetanse. Oberst Ole Asbjørn Fauske Sjef Luftkrigsskolen

15 Mobiltelefon med to SIM-kort Silva Trail Runner plus Ultralett toppmodell fra Silva. Silva har nylig lansert en helt ny produktserie, der Silva Trailer Runner plus står i manges søkelys. Hodelykten har LED pærer som yter maks 80 lumens med en rekkevidde på 45 meter. Enheten drives av fire AA batterier, der selve batteripakken kan legges på innsiden av jakken for å unngå effekttap ved lav temperatur. Hodelykten veier totalt magre 70 gram. Silva Trail Runner plus koster kr 799 og kan kjøpes på nettsiden bfo.milrab.no eller telefon Under Armour Under Armour er nok verdens mest kjente merke når det kommer til baselayers og blir mye brukt av det amerikanske forsvaret. eker kjekt a ha vito a I kt Mobiltelefon med to SIM-kort kan være kjekt på reise eller i jobbsammenheng. Her er løsningen! Hvor mange løper ikke rundt med to mobiltelefoner en tjenestemobil og en privat? Nå kan BFOs samarbeidspartner Milrab, tilby den nye Samsung C5212, som har 2 sim-kort! Man kan bruke begge to samtidig! Gå inn på no og les mer om denne problemløseren, og du kan også få en meget fordelaktig pris hos Milrab. Milrab skriver: Samsungs C5212 har plass til to SIM-kort, noe som gjør at du kan bruke den som kombinert jobbtelefon og privattelefon, når du er på reise ha ditt standardnummer samtidig som du ringer med lokalt kontantkort eller andre bruksområder hvor to SIM-kort kommer til nytte. Begge abonnementene kan være aktive samtidig, eller du kan velge å sette ett inaktivt. En knapp lar deg enkelt bytte mellom kortene. C5212 er ellers en grei GSM-telefon med GPRS, 2,2 tommer LCD-skjerm, mediespiller, FM-radio og kamera, og ikke noen smarttelefon. Det hele startet i 1996 da Kevin Plank, amerikansk fotballspiller, ble lei av gjennomsvette t-skjorter og annet treningstøy. Han bestemte seg derfor for å forsøke å lage en t-skjorte som kunne hold han tørr, og transportere svette vekk fra kroppen. Coldgear brukes når det er kaldt og er et tosidig stoff som trekker fuktigheten fra huden og sirkulerer kroppsvarme. Dette holder idrettsutøveren varm og tørr. Heatgear brukes når det er varmt og er det opprinnelige second skin, holder idrettsutøveren kjølig, tørr og lett. Fuktighet trekkes vekk fra huden til det ytre lag av plagget, slik at det fordamper raskt. Under armor kan trygt anbefales til dem som ønsker det absolutt ytterste innen baselayers, både til bruk om sommer og vinter. Under Armour koster fra kr 399 per del og kan kjøpes på nettsiden bfo.milrab.no eller telefon kje o o B Pop-up telt Len deg tilbake med en kald en. Teltet slår seg opp selv! Nå trenger du ikke lenger bruke verdifull festivaltid på å fomle rundt etter teltstenger- og plugger. Teltet slår seg selv opp når teltposen åpnes - det hele tar bare 2 sekunder! Teltet veier bare 1,3 kilo og når det er pakket ned i posen tar det nesten ikke noe plass. Teltet er romslig for én person, koselig intimt med tre, og perfekt for 2 personer. Pop-up telt koster kr 449 og kan kjøpes på nettsiden bfo.milrab.no eller telefon ffisersbladet 15

16 Litt av hvert Fra pressemelding: Iskald velkomst for ny sjef Russernes nye stealth fly Det nyutviklede 5. generasjons kampflyet Sukhoi T-50 PAK-FA, har allerede foretatt en rekke prøveflygninger. SU T-50 er tenkt innført til det Russiske flyvåpnet fra Russernes kopi av det amerikanske F-22 Raptor, kan bli en verdig motstander for våre fremtidige F-35 Lightning, men enkelte kilder hevder at Russerne ikke har den samme avanserte teknologien som man finner i F-22 og F-35. Men så er også SU T-50 PAK-FA tre ganger så billig å produsere i forhold til det Amerikanske F-22. Da gjenstår det å se om Sukhoi-sjefen Mikhail Pogosian og den Russiske stat kun bygger mest for eget bruk, eller om de også kommer til å satse på storeksport av SU T-50 til andre land enn eksempelvis India, som allerede er på listen. Mandag overtok brigader Yngve Odlo stafettpinnen som ny sjef for Forsvarets kompetansesenter KKIS og som plasskommandant for Lillehammer forsvarsområde. Det ble ingen rolig start i jobben for den nyutnevnte brigaderen. Mandag 8. Februar var det tid for formelt sjefsskifte og oppstilling på Jørstadmoen. De ansatte sto i stram giv akt for den nye sjefen som har fått en actionfylt start i sin nye jobb. Allerede fredag før det formelle sjefskiftet ble det klart at FK KKIS får en sjef som er opptatt av å gå foran med et godt eksempel. Da hoppet den nyutnevnte brigaderen i isvannet foran måpende elever ved Forsvarets ingeniørhøgskole. Men hvorfor? - Fordi det å gå foran med et godt eksempel er noe alle sjefer bør gjøre, svarer Odlo. Fredag var det altså gjennomgang av is som stod på timeplanen for de unge ingeniørelevene på Jørstadmoen og dermed ble det en iskald velkomst for den nye FK KKIS-sjefen. Må være til stede sammen med de operative Fra besøk på vinterøvelse med FIH før helga, drar han snart videre til øvelse Cold Response i Indre Troms. Det er, i følge sjefen sjøl, helt på sin plass. Vi er til for å understøtte de operative kapasitetene. Da må vi være til stede der det skjer. Vår jobb er å bruke teknologien og kompetansen vår til å gjøre hverdagen enklere og sikrere for dem som står i fremste linje. Klarer vi ikke det, er vi ikke relevante, hevder Odlo. Kompetent avdeling Odlo er imidlertid sikker på at FK KKIS, med sine fagavdelinger over hele landet og miljøene på Jørstadmoen, er relevante. - Så langt har jeg sett mye positivt og er ikke i tvil om at her har vi mange dyktige mennesker som hver dag yter viktige bidrag for at Forsvaret skal få løst sine oppdrag ute og hjemme. Vi har selv personell som deltar i internasjonale operasjoner. Det er viktig for å vite hvor skoen trykker og hvordan vi, som hovedsakelig jobber med informasjon og teknologi, kan bidra til å gjøre ting enklere og mer effektivt for dem vi skal støtte, konkluderer Odlo. Fakta om brigader Yngve Odlo Brigader Yngve Odlo er 47 år og kommer fra Ringebu. Han har bred erfaring fra Forsvaret, blant annet fra tjeneste som bataljonssjef og brigadesjef i Nord Norge, samt sjef for ISAF Battle Group 3 i Kabul, Afghanistan. Han har i tillegg til Krigsskolen gjennomført Hærens stabsskole I, Forsvarets stabsskole II og US Army War College. 16 ffisersbladet Estimerte ytelser SU T-50 PAK-FA: - Vingespenn: 14,2 m - Lengde: 22 m - Vekt: maks 37 tonn(norm 26 tonn) - Maks våpenlast: 7500 kg - Maks hastighet: 2600km/t - Maks climb: 350 m/s - Maks operasjonshøyde: m - Rekkevidde: 5500km m/ekstratanker - Kan ta av på 350 m rullebane - Maks G-belastning G Motor: AL-41F - Thrust: 2x Maks levetid: 4000 timer - Nozzle: vridning 16 grader i alle retninger, +/- 20 grader horisontalt - Vridningshastighet: 60 grader i sekundet

17 Offisersbladet beklager I forrige utgave av Offisersbladet kom vi i fare for å skrive feil bildetekst, samt glemt å kreditere fotografen. Bildet er ikke tatt over Nord-Norge, men når F-16 passerer Galdhøpiggen. Foto: Kaptein Helge Hopen. F år i Norge! F-16 i hangaren på Rygge under 30-års markeringen/arrangementet i januar. Av Stein Erik Nodeland Generalinspektør for Luftforsvaret 15. januar 1980 landet det første F-16 i norske farger på Rygge flystasjon. Dermed var en ny æra for det norske kampflyvåpenet innledet. I 1980 var F-16 et imponerende skue ny og banebrytende teknologi ytelser på et nivå som lå langt over det materiellet Luftforsvaret hadde disponert så langt. I dag 30 år senere kan vi slå fast at F-16 har vært en suksess også i det norske Forsvaret. Vårt kampflyvåpen har ved deltakelse på store øvelser og i internasjonale operasjoner vist at det er i verdensklasse. F-16 med dets egenskaper og ikke minst det internasjonale samarbeidet som har fulgt med har vært avgjørende for et slikt prestasjonsnivå. På midten av 70-tallet besluttet den norske regjering å anskaffe 72 jagerfly. Samtidig ble Norge del av F-16 Multinational Fighter 16 Nå er bokverket Sjøkrig endelig på markedet. Dette er den tredje i en serie av tre bokverk. De to første tok for seg henholdsvis Soldater og Slag. Boken SJØKRIG utviklingen av marinestyrker gjennom 3000 år, er et fantastisk bokverk, som med sine over illustrasjoner; bilder, kart og grafikk, gir et spennende og meget lærerikt innblikk i utviklingen av maritime styrker helt fra oldtiden og frem til dagens atomubåter. Boken formidler også personlige skildringer og hvordan sjømilitær taktikk har forandret seg gjennom 3000 år. Boken er skrevet av historiken R.G Grant, og Pegasus Forlag har fått kontreadmiral Arne Røksund til å skrive forordet i boken. Jeg må også denne gang gi mine lesere rådet Løp og kjøp! Boken/ bøkene fåes kjøpt i bokhandel, eller ved å kontakte post@pegasus-forlag.no Offisersbladets lesere vil imidlertid i nærmeste fremtid motta et spesialtilbud på kjøp av alle tre bokverkene i denne serien. Tilbudet vil bli sendt ut pr mail. Einar Holst Clausen Redaktør Offisersbladet Program, der USA, Nederland, Danmark og Belgia deltok. Senere har Portugal sluttet seg til. Tilnærmet identiske fly ble anskaffet, basert på et felles sett av kravspesifikasjoner. Dette samarbeidet har vart frem til i dag og det har hatt enormt mye å si for kampflyvåpenets stridsevne, i tillegg til sikkerhetspolitiske og industrielle konsekvenser. Flyene har blitt utviklet i fellesskap og blitt regelmessig oppdatert og tilført nytt utstyr. Vi har fått tilgang til teknologi og utstyr som gjennom 30 år har vært internasjonalt helt på topp, og dette til en brøkdel av kostnadene som hadde påløpt hvis vi skulle gjøre det alene. Med samme flytype har norske flyskvadroner lett kunnet integreres i NATO-øvelser og operasjoner. Samme flytype har gjort det mulig å etablere en felles europeisk flystyrke som kan settes inn der behovet oppstår. I denne flystyrken har samarbeidslandene kunnet delta som èn styrke både på øvelser og i operasjoner. Med USA som storebror har vi kunnet ta del i en stormakts luftmakts-kultur og kontinuerlige utvikling både når det gjelder teknologi og doktriner for deretter å tilpasse dette til våre forhold. Innenfor samarbeidsprosjektet har det blitt etablert en felles skole for utdannelse av våpeninstruktører. Deres kompetanse er i verdenstoppen og har hatt en helt uvurderlig betydning for å bringe egen flygeres kompetanse opp til dagens høye nivå. Vi må heller ikke glemme samarbeidsprosjektets betydning for våre teknikeres kompetanse.. Gjennom den kalde krigen og frem til i dag har våre behov endret seg. I invasjonsforsvaret ble det lagt stor vekt på luftstrid og bekjempelse av sjømål - i våre nærområder. I dag er scenariene mer uforutsigbare og F-16 er utviklet for enda større fleksibilitet i oppgaveløsningen hjemme og ute. Dagens oppgraderte kampfly kan bekjempe mål i luften og på overflaten med stor presisjon i all slags vær og i mørke. Sensorene gjør det F-16 over et vinterkledt Nord-Norge. bedre egnet til å samle inn informasjon, informasjon som kan deles med andre via forskjellige typer nettverk. Altså som en fullverdig deltaker i et nettverksbasert forsvar. Hele tiden har denne utviklingen og tilpasningen funnet sted innenfor det internasjonale samarbeidet. Det er vanskelig å tallfeste nøyaktig hvor mye vi har spart på å dele utviklingskostnadene med andre, men vi vet det i sum blir store beløp. Etter 30 år nærmer våre F-16 seg det tidspunktet hvor flyene skal pensjoneres. På slutten av et flys levetid koster det mer og mer å holde det i operativ stand og hvis vi ikke bytter ut flyet vil vi om noen år kunne bli stående igjen alene med de konsekvensene det vil kunne få for operative ytelser, internasjonalt samarbeid og ikke minst kostnader. Gledelig er det derfor at Stortinget besluttet at Norge skal fornye sitt kampflyvåpen og at F-35 er valgt ut som F-16s fremtidige erstatter. F-35 vil få et teknologisk nivå som ytterligere flytter grenser for et moderne kampfly. Studiene som ligger til grunn for valget viste at F-35s egenskaper er helt nødvendige hvis vi skal kunne møte fremtidens utfordringer. Det vil kort og godt få en slagkraft som vil få en motstander til å tenke seg om flere ganger før den utfordrer oss i luftrommet. Så vil vi gjennom det internasjonale samarbeidet kunne oppnå svært mange av de fordelene vi har fått med F-16. Det store antallet fly vil bringe enhetskostnadene både for anskaffelse, oppgradering og drift betydelig ned og vi vil være i en utmerket posisjon til å samarbeide både operativt og logistisk med en rekke land. Men et våpensystem hadde ikke fungert hvis vi ikke hadde kompetent personell. I 1943 deltok våre to jagerskvadroner 331 og 332 i luftkampene over Europa, fra baser i England. I skarp konkurranse med et stort antall skvadroner i Royal Air Force var de helt i toppen både når det gjaldt nedskutte fly og teknisk standard. Denne arven, med flygere og teknikere i verdensklasse, har Luftforsvaret klart å ta vare på frem til i dag. Nye flygere fra flyskolen i USA når toppresultater i hvert kull. Når vi deltar på store øvelser som Red Flag i USA leder norske flygere store internasjonale formasjoner og får topp tilbakemeldinger. Nylig deltok 338 skvadron på øvelse Tiger Meet i Belgia, hvor skvadronen ble kåret til den beste av 16 skvadroner. Alt i alt betyr dette at kombinasjonen av moderne materiell og meget kompetent personell, i luften og på bakken, gir oss avdelinger med de beste forutsetninger for å forsvare landet vårt, enten innsatsen er nødvendig i våre nærområder eller ute internasjonalt. F-16 har gitt oss dette materiellet i 30 år, etter hvert vil arven føres videre gjennom F-35. Det sikrer oss at den som vurderer å utrette en fiendtlig handling mot Norge den vil måtte regne med et kampflyvåpen som kvalitetsmessig er i verdensklasse. Litt av hvert Nå er den her! ffisersbladet 17 ffisersbladet I artikkelen på side om Sveitsiske F-18 under øvelse på Ørland, gikk det enda verre. Offisersbladet fikk tilsendt feil bilder, og brukte de uten å dobbeltsjekke. Bildene var nemlig fra et tidligere skvadronbesøk på Ørland, SveitSiSke F-18 HornetS på Ørland der den Amerikanske 494 sqn Lakenheath, var på besøk med sine F-15! Kaptein Helge Hopen har tatt disse bildene også, og påpeker at det kanskje er på tide med et flykjenningskurs? Flykjenning er imidlertid noe redaktøren behersker relativt godt, men dessverre ble det denne gangen en kombinasjon av feilsendte bilder fra Ørland, og litt stress ifm deadline, som førte til den beklagelige feilen. Vi har imidlertid tatt poenget, og skal unngå slike feil for ettertiden. Artikkelen trykkes på nytt i denne utgave, nå med riktige bilder. F-18 klargjøres på line. Sveitserne ankom Ørland hovedflystasjon 9. november med tolv F-18C/D Hornet. I to uker deltok over 162 mennesker, hvorav det var 42 piloter, fordelt på to perioder. Hensikten med øvelsen var primært øving på nattflyging, noe som ga god samtrening med norske F-16 fly og jagerfly-kontrollører. Hele den Sveitsiske F-18 skvadronen samlet. Sveitsiske F-18 Hornets og F-16 fra 338 skvadron Ørland over Brekstad og Ørland Hovedflystasjon. Av Kenneth Jørgensen, P&I Ørland Hovedflystasjon Foto: Kaptein Helge Hopen Luftfoto: 338 skvadron Årets Swiss Nightway gjennomførte alle planlagte flyperioder, med totalt 418 avganger. Samtrening med 338 skvadron ble gjennomført i to av ukene, i tillegg til at NATO E-3A AWACS-fly, opererte sammen med norske F-16 og sveitsiske F-18 ut fra Ørland. Den Sveitsiske detasjementssjefen Jan Frasa kunne fortelle at 18 gjennomføringen av øvelsen har gått over all forventning. over til mer avanserte øvelser, forklarer Frasa. Overvåkningsstasjon i Mågerø involvert Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole på Mågerø benyttet øvelsen til å trene sine kontrollører sammen med de besøkende sveitserne. - Øvelsen er blitt gjennomført på en veldig god måte. Vi unngikk kanselleringer og har fløyet mye mer enn forventet. Når vi først ankom øvde vi på det grunnleggende ved nattflygning, og senere gikk vi Takker for godt samarbeid Frasa er meget takknemlig for samarbeidet og mottakelsen sveitserne fikk fra flystasjonen, og mener det var nøkkelen til det suksessfulle oppholdet. - Samarbeidet mellom oss og nordmennene har vært veldig bra, og har ført til en utmerket gjennomførelse av øvelsen i år. Samarbeidet har virkelig fått jobben som DETCO til å gå lekende lett, og jeg håper at jeg får komme tilbake neste år i samme stilling. Jeg vil rette en stor takk til flystasjonen for den mottakelsen vi fikk og det samarbeidet vi har hatt med dere, det har vært en stor fornøyelse, sier Frasa avslutningsvis. Også luftvingsjefen, brigader Tom Guttormsen, synes øvelsen har gått smertefritt for seg og er imponert over sveitserne. Han utdyper også viktigheten med å ha internasjonalt besøk på flystasjonen. - Det er viktig for Norge å få nærvær av annen internasjonalt militær aktivitet, det gir oss god samtrening og gir oss samtidig gjensidig erfaring med ulike prosedyrer. Vi får muligheten til å øve i lag og lære av hverandre. Det er viktig for norske F-16 å få anledning til å fly mot andre kampfly med andre egenskaper. I tillegg var det mulighet for baksetetur i F-18, slik at våre norske piloter fikk lære mer om dette flyet, forklarer Guttormsen. - Hever seg hvert år Brigaderen er imponert og skryter over sveitsernes profesjonalitet. - Det er det tiende året sveitserne er på øvelse hos oss, og kompetansen deres hever seg hvert år. De er veldig profesjonelle og vi har aldri hatt noen problemer med dem, de har virkelig imponert meg. Det blir hyggelig å møte dem igjen til neste år, skryter brigaderen. Planleggingen til neste års Swiss Nightway er allerede i gang, og det er planlagt at sveitserne besøker stasjonen igjen i uke 45 til 48 neste år. ffisersbladet 19 ffisersbladet I forbindelse med markeringen av F-16s 30-års markering på Rygge, skrev Offisersbladet på side 20, at det var Hans Magnus Lie som var den første til å lande en F-16 på Rygge. Men den æren skal hans daværende kollega Steinar Berg ha. Offisersbladet takker Hans Magnus Lie for korrigeringen. Einar Holst Clausen Redaktør Offisersbladet ffisersbladet 17

18 leserbrev Militært lederskap Viser til artikkel i Offisersbladet nr. 1 i år hvor lederskapsdebatten igjen er i fokus. Skikkelig fokus ble satt allerede i slutten av 70-årene da en modig løytnant på rep fortalte om hvilken tilbakemelding han fikk av overordnede. Hans oppgave dengang var å grave solide skyttervernstillinger. Det gjorde han til gangs. Ved inspeksjonen og evalueringen av ditto sjefer ble dette ikke nevnt, for det var for perfekt. I stedet kommenterte «sjefen» at støvelpussen ikke var tilfredsstillende. Da startet debatten husker jeg og mange nye ledelsesprogrammer og kurs ble igangsatt, for dette ble slått stort opp i media. Siden den gang har ledelse vært en rød tråd i Forsvarets opplæring på alle nivåer. Forsvaret utdanner ledere, men alle kan ikke bli ledere. Noen må gjøre grasrotarbeid. Som f.eks teknisk personell i Luftforsvaret. Flyet er ikke stridsdyktig uten en forsvarlig teknisk sjekk. Mange mennesker er flinke ledere og mentorer uten å selv være klar over det. Folk som jobber sammen med slike personer føler en dragning mot slike kvaliteter fordi det føles trygt, faglige og sosiale elementer er på plass, motivasjonen øker og man trives og presterer. Det er egenskaper som ikke raskt læres på befalsskolen, men er en arv fra erfaring og miljø. Mange av våre krigsflyvere kan fortelle nettopp dette. Selv hadde jeg solid erfaring som idrettsoffiser i Luftforsvaret i mange år. I en slik situasjon kom jeg skikkelig under skjorta på mange og bokstavelig talt fikk føle pulsen på den enkelte. Tilbakemeldingene lot ikke vente på seg. De så på meg som en kamerat, uten at min integritet ble svekket. Faglig og sosial kunnskap var nøkkelordene, pluss det å være et godt forbilde. Avgjørende elementer. Et mikroperspektiv kanskje, men mange mikroer skaper et makro. Stramme budsjetter og internasjonale operasjoner er sentralt nå. Penger og politikk er styrende. Da glemmer man ressursen mennesket som er avhengig av grunnleggende elementer. Dusj, dass og rent sengetøy er det generelle krav når vi bestiller et hotellrom, såkalte basale behov. Ledelse i krigsoperasjoner er derfor ganske annerledes. Så merkevaren militært lederskap må være i endring. Det må det være i forhold til tidens krav. Derfor tror jeg at Forsvarets til nå gode omdømme til sivile jobber blir svekket, forståelig nok. Forsvaret skal være i pakt med tiden. Som foregangsformidlere innen lederskap for samfunnet generelt lar dette seg vanskelig kombinere. Man kan ikke fravike Arbeidsmiljøloven, unntatt i Forsvaret, Politiet og noen andre spesialjobber hvis man jobber i Norge. Derfor må lederstilen være i pakt med våre samarbeidspartnere, hverfall når det gjelder internasjonale operasjoner, og her er det stor sprik tror jeg (les USA og Storbritania). Og derfor er jeg vel til dels både enig og uening i BFO s ytring (Lars Omberg). Ledelse er og må være situasjonsbetinget. Du skal og jeg vil, blir vel mer framtredende, fordi anledning til drøfting og forhandling er lite egnet i konkret strid. Ikke desto mindre settes det overmåtelige krav til den enkelte å ta seg av sine kvinner og menn. Det menneskelige aspekt må allikevel fortsatt være i fokus, og det er der utfordringen ligger. Trygve Baanrud Forsvaret er omstilt til et for lite forsvar Forsvarsminister Grete Faremo har bl.a. på Aftenpostens debattside forfektet at omstillingen av Forsvaret har vært vellykket. I mange sammenhenger har forsvarsministeren rett i dette utsagnet, men vi må ikke bli så fornøyd med omstillingsprosessen i Forsvaret at vi tilslører det faktum at det også er negative erfaringer vi kan lære av. Jeg mener for eksempel det har vært negativt for Forsvaret at omstillingsprosessen i så stor grad har vært styrt i forhold til årsverksrammer. Det medførte at det i nedbemanningsprosessene i for liten grad ble stilt spørsmål ved hvilken kritisk kompetanse Forsvaret trengte. At Forsvaret i denne prosessen mistet mange ansatte med viktig kompetanse kan det ikke være tvil om. Faktisk var det vel i stor grad slik at ansatte med kritisk kompetanse var de som først benyttet seg av de sluttpakkene Forsvaret tilbød. Den viktigste erfaringen, som forsvarsministeren ikke sier noe om er imidlertid at vi har omstilt Forsvaret til et for lite Forsvar. Det er riktig at det Forsvaret vi nå har fått er mer relevant sett opp mot de sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringene vi står overfor så vel hjemme som ute, men sett i forhold til de samme utfordringene er det også 18 ffisersbladet riktig og meget betenkelig at Forsvaret er blitt for lite. Etter min oppfatning er årsaken til det at Regjeringen og Stortingsflertallet ikke er villig til å prioritere Forsvaret slik at vi får det Forsvaret vi burde ha hatt. Forsvarets størrelse, utholdenhet og robusthet er med andre ord tilpasset den økonomien Stortingsflertallet har blitt enig om er tilstrekkelig. At SV har fått stort gjennomslag for sine ønsker om ikke å prioritere Forsvaret er i denne sammenheng åpenbart. Det alvorlige i dette er at vi ikke har et Forsvar som er robust nok til å møte utfordringene verken hjemme eller ute. Spesielt i forhold til Hæren er det grunnlag for alvorlig bekymring med hensyn til utholdenhet og robusthet i internasjonale operasjoner. Er ikke størrelsen på styrkene hjemme og ute tilpasset Forsvarets pålagte oppgaver hjemme og ute kan det i verste fall gå utover sikkerheten til personellet. Hovedflystasjon for jagerfly Det er selvfølgelig både forståelig og forventet at det oppstår en lokaliseringsdebatt når det skal bestemmes hvor Forsvarets jagerfly skal ha sin hovedbase i fremtiden. Det er imidlertid grunn til å minne om at lokaliseringsdebatten først og fremst har sin bakgrunn i en forutsetning om at Forsvaret bare trenger en hovedflystasjon for jagerfly. Etter min oppfatning har denne forutsetningen først og fremst med tilpassning til en antatt økonomisk ramme å gjøre. Dersom man legger til grunn hvilket Forsvar vi faktisk trenger og tilpasser basestrukturen til det, mener jeg vi også i fortsettelsen bør ha to hovedflystasjoner for jagerfly. Det betyr at Forsvarets jagerfly også i fremtiden bør være lokalisert på Ørlandet hovedflystasjon og Bodø hovedflystasjon. Forutsetningen for denne løsningen er selvfølgelig at Stortingsflertallet sørger for å finansiere denne strukturen. Dersom konklusjonen blir at man ikke ønsker mer enn en hovedflystasjon for jagerfly må det først og fremst være Forsvarets operative behov, som avgjør lokaliseringsspørsmålet. Krav om best mulig bruk av Forsvarets fremtidige driftsressurser må også ha stor betydning. Hensynet til et rett dimensjonert, sterkt og relevant Forsvar må ikke prioriteres bort av distriktspolitiske hensyn. Andenes 16 februar 2010 Jonni Helge Solsvik Ordfører i Andøy

19 tilbakeblikk Enduring Freedom Nesten umiddelbart etter terrorangrepet den 11. september 2001 var det klart at USA måtte foreta seg noe militært som en respons. Men hvordan skulle de gjøre det, når angrepet ikke kom fra noe bestemt land? Av Trond Sætre Deltakerne i terrorangrepet var fra araberstatene, de fleste fra Saudi-Arabia, og de hadde til dels fått opplæringen sin i USA. Men da terrornettverket Al-Qaida ble utpekt som ansvarlig for angrepet, vendte amerikansk militær etterretning blikket lenger østover - Til Afghanistan, der Al-Qaida og nettverkets leder, Osama Bin Laden, hadde fristed. Taliban-regimet i Afghanistan nektet å utlevere Bin Laden, og begrunnet det med manglende bevis. Da det gikk opp for dem at USA ville gripe inn militært, tilbød Taliban seg å prøve Bin Ladens sak for en afghansk domstol. Forslaget ble avvist av USA på den samme dagen som de begynte å bombe mål i Afghanistan, den 7. oktober Amerikanerne erklærte ikke krig, og de unngikk i det hele tatt å bruke tradisjonell krigsretorikk. Taliban-soldatene ble omtalt som terrorister heller enn som soldater, og dermed hadde de ikke krav på beskyttelse av Genève-konvensjonen. Den uttalte hensikten med angrepet var i første rekke å gjøre slutt på terrorbasene i Afghanistan og å arrestere Bin Laden. Forut for angrepet iverksatte NATO for først gang artikkel 5, som slår fast at et angrep på ett medlemsland er å betrakte som et angrep på alle. NATOlandene var enige om at artikkelen var gyldig for hendelsen den 11. september, og som et direkte resultat igangsatte forsvarsalliansen Operasjon Active Endeavour den 4. oktober Operasjonen hadde til hensikt å overvåke skipstrafikken i Middelhavet. De innledende angrepene på Taliban ble imidlertid igangsatt uten NATO-avgjørelse. Bombeflyene var amerikanske og britiske, og baserte seg på bakkestøtte fra Nordalliansen, Taliban største samlede opposisjonsgruppe. Amerikanerne (og britene) var suverene i lufta: De opererte for høyt oppe til at Talibans anti-luftskyts kunne nå dem, og brukte de første dagene på å bombe Al-Qaidas treningsleirer og Talibans luftforsvar. Angrepene var for det meste rettet mot byene Kabul, Jalalabad og Kandahar. Etter få dager var Talibans luftforsvar ødelagt, og treningsleirene var stort sett lagt i grus. Amerikanerne begynte da å konsentrere seg om angrep på Talibans kommunikasjons-og kontrollsentra i stedet. Men mens bombingen fortsatte, uteble framgangen på bakkenivå. Taliban fikk forsterkninger fra stammefolk i Pakistan, og Nordalliansen klaget på manglende luftstøtte langs frontlinjene. Per av 11. september kontrollerte Nordalliansen bare fem prosent av Afghanistans landområde, og framgangen gikk tregt. Amerikanerne utførte regelmessige bombetokt mot Tora Borafjellene, der de håpet å finne Bin Ladens skjulested, mens Nordalliansen naturlig nok var mest interessert i å ta makten fra Taliban. Som en respons på dette gikk amerikanerne over i en ny fase av krigen der de bombet mer spesifikk Taliban-mål. I begynnelsen av november var Talibans frontlinje så ødelagt at det var mulig for Nordalliansen å rykke fram. Målet var i første rekke byen Mazar-e Sharif, der det fantes to flyplasser og en viktig hovedvei til Usbekistan. Den 9.november ble Talibanstyrkene i Chesmay-e-Safa-kløften utenfor byen bombet. Nordalliansen skal visstnok ikke ha vært fornøyd med innsatsen de ville øke antallet bomber - men de gikk likevel inn i byen tidlig samme ettermiddag. Der erobret de raskt en flyplass, samt den viktigste militærbasen. Taliban og deres forbundsfeller var dårlig organisert: Samtidig som Talibans egne forsvarsstyrker begynte å evakuere byen, rykket hundrevis av frivillige inn, mange av dem rekruttert av islamister i Pakistan. Disse forskanset seg på Sultan Razia jenteskole, hvorfra de gjorde innbitt motstand mot invasjonsstyrken, og en regner med at 150 av de frivillige pakistanerne ble drept der. Hva som visstnok skjedde i kampens klimaks var at de frivillige prøvde å overgi seg da skolen ble truffet av en amerikansk bombe. I tumultene prøvde de da å rømme i stedet, og mange av dem ble meid ned av Nordalliansens soldater. Amerikansk kommando var forbauset over hvor raskt Mazar-e Sharif hadde blitt erobret. Vi trodde dette skulle bli et langsomt avansement uttalte den amerikanske admiralen Mark Fitzgerald. Med tilgang på flybaser og veiforbindelse til Usbekistan kunne amerikanerne mye lettere bringe inn militære forsyninger, samt nødhjelp til sivile afghanere. Riktignok hadde Taliban plantet eksplosiver på flybanen, som i tillegg hadde fått omfattende skader fra amerikanernes egen bombing. Først den 11. desember kunne flybasen tas i full bruk. Dagen etterpå, (eller mer nøyaktig natten til 12. desember) oppga Taliban også Afghanistans hovedstad Kabul. De flyktet østover til Kunduz og sørover til Kandahar. Da Nordalliansen gikk inn i byen støtte de bare på en nærmest symbolsk motstand i form av tjue frivillige arabere, som ble drept etter femten minutters kamp. Nordalliansen beveget seg snart videre mot Kandahar, der Talibans beryktede krigsherre Mulla Omar hadde base. Mens amerikanske fly bombarderte byen der Taliban hadde sitt opphav, forsøkte Nordalliansen å omringe den. Omar, som fra før av hadde valgt å bo i Kandahar heller enn i Kabul, ga Talibanstyrkene ordre om å kjempe til døden ; Kandahar var deres siste bastion. Men etter uker med bombardement lyktes det for den nyutnevnte statsministeren (og senere presidenten) Hamid Karzai å forhandle fram fred med bystyret. Den 7. desember rømte Omar og hans nærmeste støttespillere byen, og Talibans styrker i byen overga seg. Hvis noe er endret så er det at vi leter etter Al-Qaida i stedet for Taliban, uttalte marinejegerkaptein Stewart Upton. Nå som Talibans styre var brakt til ende kunne amerikanske og britiske spesialstyrker konsentrere seg om å gjennomsøke Tora Bora-fjellene, der Al-Qaida skulle ha hemmelige baser i huler og bunkere. Innen 18. desember var alle Al-Qaidas provisoriske baser i Tora Bora gjennomsøkt, men som kjent var verken Bin Laden eller Mulla Omar å finne noe sted. Symbolsk nok ble den siste av brannene i Word Trade Center slokket dagen etterpå. ffisersbladet 19

20 Kampflyregningen maks 42 milliarder kroner Hvis Norge bestiller 56 F-35 kampfly til Luftforsvaret anslås hele anskaffelsesprogrammet å koste 42 milliarder 2008-kroner. Beløpet inkluderer våpen, vedlikehold og logistikk. Men nota bene: Hverken antall fly eller finansieringsform er endelig bestemt før Stortinget har sagt sitt i Tekst og foto: Tor Husby Kampflykjøpet blir Norges største forsvarsprosjekt noen sinne. I mange år har vi allerede deltatt i det flernasjonale utviklingsprosjekt ledet av USA der vi i alt skal betale 125 millioner dollar innen Til sammen vil det bli litt under 1 mrd. kroner, avhengig av dollarkursen ved hver overføring. Mesteparten av de 125 millioner dollar er allerede overført. I tillegg har Forsvaret betalt ca. 200 mill. kroner til Eurofighter og 150 mill. til Gripen for å realisere norske industriprosjekter hos de to tidligere kampflykandidatene. Selv dette blir for smårusk å regne i den store sammenhengen. Full fart Tempoet i F-35 forberedelsene er gradvis blitt større. Prosjektorganisasjonen ble etablert i 2007 under ledelse av Pål Bjørseth i Forsvarsdepartementet og i juni ffisersbladet godkjente Stortinget kampflyprosjektet. Ved årsskiftet leder Bjørseth en organisasjon på ca. 50 personer som vil bli ytterligere forsterket gjennom året. Hektisk jobbing foregår bak murene på Akershus og millionene renner raskt ut. -Utgiftene øker gradvis og i takt med Norges engasjement i det flernasjonale programmet og i tråd med våre forpliktelser i de inngåtte avtaler. Vi bruker mer og mer av de 42 milliardene anskaffelsen vil koste, men vi lurer oss ikke til mer penger ut over dette, smiler Bjørseth. F-35 programmet er det første som integrerer ressurser fra både Forsvarsdepartementet, FLO, FFI og Luftforsvaret i EN prosjektorganisasjon. I tillegg er et eget styre etablert. I Washington sitter oberst Sigve Bollestad og oberstløytnant Christoffer Eriksen i den flernasjonale prosjektorganisasjon for å ivareta de norske interesser. Fordelene er at denne organisasjonsformen hindrer dobbeltarbeid, koordinerer all ekspertise i prosjektorganisasjonen og skaper korte beslutningsveier. Veien er ikke lang fra løytnanten til prosjektdirektøren. Pål Bjørseth har for lengst tatt kampflyet i øyesyn på fabrikken i Texas og kan forsikre at det er et imponerende skue Bjørseth fremhever at hvis Luftforsvaret skal kunne motta sine første F-35 fra 2016 etter nåværende leveranseplan - må det treffes anskaffelsesbeslutninger i slutten av Fra 2013 må vi betale for deler og komponenter med lang leveringstid, såkalt Long Lead Items. Den formelle kontraktsunderskrivningen for hele kampflykjøpet skal imidlertid ikke skje før i Prosjektorganisasjonen har også kommet et stykke på vei med å planlegge utdanning og trening av flygere og bakkepersonell, logistikkorganisering, vedlikeholdssystemer, våpen og motor. Alt må være lagt til rette før Luftforsvaret kan ta i mot de første flyene. Først fra 2016 innledes treningen av de norske