oktober årgang aktuelt om misjon og kirke Med blikk for andre

Transkript

1 oktober årgang aktuelt om misjon og kirke Med blikk for andre

2 Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Seehusensgt 41, 4024 Stavanger Telefon Telefax E-post: Redaksjonen: Generalsekretær: Kjetil Aano Redaktør: Eivind Hauglid Redaksjonssekretær: Marit Rødland (70 %) Redaksjonssekretær: Åsmund Johansen (40 %) Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (50 %) 3 faste spalter faste spalter Kjære lesar Fritt fram Utgangspunkt Nistepakken Misjonsarkivet Misjonærkontakten Rundturen Nytt Nettverk U-kid 4 Årets frøken Norge, Lene Egeli, ønsker å gjøre noe for de som har det vanskelig og faller utenfor i samfunnet. En tur til Thailand gjorde inntrykk. forsidefoto fra mali foto: stina m. aa. neergård Abonnement: Tlf infosenter@nms.no Årsabonnement kr 360,- Studenter kr 180,- Utlandet utenom Skandinavia kr 420,- (med fly kr 520,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 360,- Bankgironr.: Annonser: Halsne Reklame & Media tlf Dette bladet er trykt på svanemerket, klorfritt og 100 % resirkulert papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS i Stavanger i dette nummer i dette nummer norge/thailand: Med blikk for andre paris: På egne ben egypt: Forseglet budskap åpnes norge/egypt: Student i Kairo mali: Prosjektarbeider Oumou Bocoum mali: Fakta om tradisjonelle jordmødre madagaskar: Gassisk jubileum & norske kviger gf-08/kina: Større forståelse gf-08/mali: Nytt mot og inspirasjon gf-08/thailand: Sammen om misjon norge: Riksdekkende talerstol

3 6 I 1995 ble det vedtatt å selge lokalene til 8 NMS har kjøpt aksjer i kristne 10 Møt Oumou Bocoum i Mali, 18 Sandra Xi Ying fra Kina likte Noisy-le-sec menig- bokutsalg i Egypt. dama som er godt bildet av Kjetil heten i Paris. I 2007 fikk Her selges kristen ansvarlig for å følge Aano med forkle på de status som fullverdig litteratur, filmer og opp 30 tradisjonelle generalforsamlingen menighet i den bibeldeler, både jordmødre i elleve i Bergen. Møt igjen lutherske kirken. åpent og i skjul. landsbyer. noen av de internasjonale gjestene. kjære lesar helsing frå redaktøren Eit besøk til Lovsangshjemmet, som ligg under jordmødre kurs og hjelp til å utføre ein betre jobb den store motorvegen i Bangkoks største slumområde, gjer inntrykk. Ein er ikkje heilt den same Og i Paris satsar kyrkjelyden i Noisy-le-Sac på bar- slik at fleire barn får leve opp. etter eit slikt besøk. Butilhøva, lukta, varmen og na. Der ser dei ikkje på barna som morgondagens støyen er overveldande. Men det er kanskje likevel ikkje dei ytre tilhøva som gjer sterkast inn- eivind hauglid kyrkje, men fullverdige medlemer i Guds rike. trykk, men menneska du treff på turen. Folk Det er sagt mykje fint og godt om temaet Guds stoppar opp, smiler og gjev plass til utlendingane på den draum, som er årstema for NMS, og som var tema for generalforsamlinga i sommar. Personleg trur eg at Jesu ord i vaklande brua over kanalen, eller på den smale stien mellom husa. Markus kap. 10 er sentrale i Guds draum. Lat småborna Når ein kjem fram til Lovsangshjemmet, treff dei som arbeider der og ser alle barna, får Jesu ord om desse minste ke til. Sanneleg, eg seier dykk: Den som ikkje tek imot Guds koma til meg og hindra dei ikkje! For Guds rike høyrer sli- syskena mine ei ny tyding. rike slik som eit lite barn, skal ikkje koma inn i det. Så tok Frøken Noreg, Lene Egeli, vitja borna i sommar. Les om han dei inn til seg, la hendene på dei og velsigna dei. hennar engasjement for dei som fell utanfor i samfunnet! Her trur eg vi er ved kjernen i Guds draum. Det handlar om korleis du og eg kjem inn i Guds rike og det handlar om Også i Mali finn vi eit stort engasjement for dei minste. Der våre prioriteringar. sørgjer fødekonene for at kvinnene får hjelp under fødselen. Gjennom landsbyutviklingsprosjekt får tradisjonelle misjonstidende

4 Med andre blikk for Immanuelkirken i Bangkok driver daghjem både i Lovsangshjemmet og i sine egne kirkelokaler. Lovsangsshjemmet, som er et daghjem for små barn, ligger under den store motorveien som går over slumområdet Klong Toey. Årets Frøken Norge heter Lene Egeli (21), er fra Stavanger og er spesielt opptatt av problemet med prostitusjon og menneskehandel. I juli besøkte hun også Lovsangshjemmet midt i et av Bangkoks største slumområder. Det gjorde inntrykk. tekst: marit rødland foto: anne brit hatleskog norge/thailand: En dag fikk jeg være med å legge de små barna. De er så små at de må sove en del midt på dagen. Da jeg satt der ved siden av madrassene deres og strøk dem på kinnet, kom tankene: Hvordan skal det gå med disse små videre? Hvordan blir fremtiden? Nøden i Bangkok-slummen er så stor. Nytter det med den lille hjelpen vi kan gi? Ja! Hvis vi bidrar litt, alle sammen. Det er fortsatt sant at ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen, sier Lene. Det er godt at det finnes et hjem som Lovsangshjemmet, sier Lene. Ikke bare kropp Lene er glad for at det ikke bare er kropp og ansikt det fokuseres på i dagens misse-konkurranser. For henne er det nødvendig å vise at hun er opptatt av andre ting enn sitt eget ytre. Jeg ønsker å gjøre noe mer og vise folk hva jeg står for. Og så håper jeg at det jeg gjør kan være med å bidra litt. Jeg har jobbet som modell, også i utlandet, og rent ytre sett er modell-verdenen veldig overfladisk. Derfor er det fint å ha andre verdier som betyr noe for en, og det er godt å kunne være med å bidra litt til at noen skal få det bedre. Menneskehandel Menneskehandel er den moderne slavehandel. Da Lene Egeli begynte på videregående skole, så hun en kveld en mini-dokumentar som gjorde et sterkt inntrykk. Den hand- 4 misjonstidende

5 Lene Egeli sammen med elever på Immanuel elevinternat i Phibun i Nordøst-Thailand. Også her fikk Lene god kontakt. let om menneskehandel, og fortalte fem forskjellige historier der både småjenter og voksne kvinner ble lurt og utsatt for vold og prostitusjon. Lene ble veldig engasjert. Hun begynte å lese alt hun kom over om emnet, og hun bestemte seg for at dette ville hun jobbe aktivt mot. Jeg kunne ikke snakke om annet på en lang stund, så jeg tror nesten klassekameratene mine ble lei av å høre på meg til slutt. Men det var så viktig å få snakke om det, jeg ville gjøre noe med dette moderne slaveriet, sier hun, og fortsetter: Jeg var i Thailand nå i juli, og der ble jeg tatt med til barer som selger seksuelle tjenester. Det var sterkt. Jentene der var fratatt all identitet. De gikk rundt med et nummer på seg. En jente het f.eks.133. Så kunne mennene bare be om 133 hvis det var henne de ville ha. Fortsatt leser Lene det hun kommer over om menneskehandel. Jeg prøver å lære mer og mer, og jeg har tanker om eventuelt å jobbe med dette senere. Men det er et problem som ikke er lett å komme til livs, for det er mye som foregår i det skjulte, sier hun. Gode tiltak for unge På spørsmål om hva som gjorde mest inntrykk av det hun opplevde i Thailand, sier Lene: Home of Praise (Lovsangshjemmet) gjorde et sterkt inntrykk. Det ligger midt i slummen i Bangkok, forteller hun. Lovsangshjemmet ble startet av Det Norske Misjonsselskaps (NMS) misjonærer for snart 10 år siden. Nå er det Den evangelisk-lutherske kirken i Thailand som driver hjemmet, med støtte fra NMS. Det er et daghjem for småbarn i slummen. Her får de godt stell, god mat og skikkelig søvn. Det andre prosjektet vi besøkte i Phibun i Nordøst-Thailand gjorde også inntrykk. Det er så bra at flinke, unge jenter og gutter fra fattige kår, og som bor så langt fra skolen, får anledning til å gå på skole og få seg en utdanning! Det er jo ellers nettopp fattige barn og unge fra landsbygdene som står i ekstra stor fare for å komme inn i prostitusjon for å tjene til livets opphold. Internatet i Phibun er slik et veldig godt forebyggende tiltak! Vi fikk også være med to av jentene på internatet hjem, og kjørte i timesvis før vi kom fram. De hadde ingen mulighet til å komme seg til skole om de ikke kunne bo i nærheten av den. Noe annet som gjorde inntrykk var hvordan vi ble møtt av thaiene. Vi gikk f.eks. i slummen og fotograferte, både dem og deres private hjem. Som nordmann følte jeg virkelig at vi trengte oss på, men de var smilende og høflige, ja, helt fantastiske mennesker. Trygge rammer Lene har trått sine barne- og ungdomssko i Vardeneset menighet i Stavanger. Her har hun vært aktivt med i søndagsskole, kor og ungdomsarbeid. Hun synes dette var en fantastisk tid, og hun sier at kirken har vært med på å forme hennes verdier og standpunkt. Jeg hadde en ungdomstid med trygge rammer, og lederne i ungdomsarbeidet i Vardeneset var utrolig flinke. Miljøet der var fantastisk, og det har betydd veldig mye for meg senere. Det har vært med på å forme hvem jeg er i dag. Det er så mange fristelser for ungdommen, derfor er det så viktig å kunne være i et miljø med trygge rammer. Miss World Snart skal Lene Egeli til Sør-Afrika og Johannesburg. Det er der Miss Worldkonkurransen skal holdes den 13. desember. Alle missene fra deltakerlandene skal reise dit alt i midten av november, og det er en gjeng på til sammen 111 unge jenter. Miss World har samlet inn penger til veldedighet siden Fram til nå har de samlet inn 3,3 milliarder kroner. En av deltakerne kommer direkte blant de 15 beste på grunn av sitt veldedige engasjement. Gjengen skal ha et rikholdig program før konkurransen går av stabelen, der det blant annet settes fokus på afrikansk kultur. Lene gleder seg. Jeg gleder meg veldig! Jeg har aldri vært i Afrika før, så jeg håper jeg får se så mye som mulig, avslutter den engasjerte stavangerjenta. misjonstidende

6 På egne ben Våren 1995 vedtok Indremisjonen i Paris for tredje gang å selge Noisy-le-Sec menighetens lokaler. Kanskje ikke så rart siden det vanligvis bare kom tre-fire til gudstjeneste? tekst & foto: terje høyland frankrike: Forandringene fra vedtak om nedleggelse i 1995 og frem til å bli anerkjent som fullverdig menighet på kirkens synodemøte for ca. et år siden, har vært enorm. Før synodemøtet var flere nervøse og redde for debatten om at en så mangfoldig og annerledes menighet skulle få fullverdig status i den lutherske kirke i Frankrike. Forslaget fikk kun én reaksjon, forteller menighetsrådsformann Simon Disso-Basgué: Øredøvende applaus. Hva skjedde? NMS har helt klart spilt en viktig rolle gjennom sin satsning, sine misjonærer og misjonssekretærer. Gud har helt klart hatt en avgjørende rolle gjennom sine mange inngripener, sin nåde og sin kraft. Sist, men ikke minst, har endringen skjedd gjennom mennesker med lite materielle ressurser, men som fikk lov til å bruke de ressurser som Gud hadde gitt dem. Flere av de fem som i 2004 sa ja til å være i det frivillige lederskapet, hadde ikke oppholdstillatelse da Endringene har skjedd gjennom mennesker med lite materielle ressurser. de først begynte å komme til gudstjenestene i menigheten. En av dem hadde i flere år ingen fast bopel. Til sammen 15 ulike nasjoner var representert i menigheten som i utgangspunktet manglet det meste. Derfor er det overraskende at denne menigheten etter få år klarte å bli fullverdig menighet. En gledens dag For menigheten var dette en gledens dag. Fullverdig menighet i synoden er også et vern mot sektstemplet som alt ikke-katolsk så lett kan få i Frankrike. Basgué er likevel tydelig på hva som virkelig teller: Å bli akseptert som fullverdig menighet i synoden er ikke et mål i seg selv. Det som teller mest for oss er å fortsette misjonsarbeidet. Ved Den Hellige Ånds hjelp ønsker vi å forkynne de gode nyheter om Jesus Kristus. I et intervju i Indremisjonens nyhetsblad avslutter Basgué med et ønske til kirkens ledelse og medlemmer: Vi er avhengige av deres forbønn for å lykkes i vårt misjonsoppdrag, slik at vår himmelske Far blir æret. 6 misjonstidende

7 t Sprell levende søndagsskole. Barna er ikke morgendagens kirke, de er fullverdig kirke sammen med oss voksne. u Bønnekvinnen Marthe Yogue. En av de tre som aldri gav opp. Du kan støtte arbeidet i Paris gjennom disse to prosjektene: Menighetsarbeid i Noisy-le-Sec Innvandrerarbeid i Paris (Håpets senter) NMS-misjonærer Menigheten Noisy-le-Sec hadde i perioden norske misjonærer som menighetsledere. Familien Espen og Aud Gya fikk overbevist den lutherske indremisjonen i Paris om å gjøre et siste forsøk på å redde menigheten fra nedleggelse, på tross av tre vedtak om å selge lokalene. Situasjonen var prekær. Men innsatsen som NMS la til rette for og Guds mektige inngripen, gjorde at menigheten fram mot 2004 vokste og utviklet seg betydelig. Testen på om prosjekter lykkes måles ikke underveis i prosjektet, men etter at prosjektet er gitt over på lokale hender. I 2004 overgav NMS ansvaret til lokale medarbeidere. Hvordan gikk det? Stormfull ferd Våren 2004 ble det søkt etter fransk prest for menigheten. Det lyktes, og det som så ut som en dyktig og god prest ble ansatt fra sommeren Det ble ikke helt som man hadde håpet. Presten fungerte ikke godt i den flerkulturelle og svært levende menigheten. Det ble til slutt så prekært at kirkeledelsen grep inn og frigjorde presten fra sin stilling. Gjennom stormen stod det frivillige lederskapet frem og viste sin dyktighet. Før NMS-misjonærene trakk seg ut i 2004 ble fem ledere trent opp til å være ansvarlig for hvert sitt område. Én var ansvarlig for gudstjenestefeiringen. Én hadde ansvar for at fellesskapet i menigheten fungerte bl.a. ved å legge til rette for delemåltid etter gudstjenesten. En tredje hadde ansvar for åndelig vekst gjennom undervisning, grupper, søndagsskolen osv. En fjerde hadde ansvar for at menigheten tok diakonalt ansvar, og en femte hadde ansvar for evangeliseringsarbeidet. Denne ledergruppen klarte å holde menigheten borte fra konflikt, lærte å vende det andre kinn til og møte angrep med velsignelse. De navigerte i svært vanskelig farvann, og lyktes, med den følge at menigheten fortsatte å vokse i modenhet og i antall. Kirkeledelsen oppdaget i denne tiden stadig mer av de enorme ressursene som fantes i Markus-menigheten i Noisy-le-Sec. Lenge ble det sagt at menigheten kom til å kollapse idet de norske forsvant, og det ble hevdet at givertjenesten ble holdt kunstig oppe av norske midler. Det skulle vise seg å ikke stemme. Gang på gang ble man overrasket over hva den såkalt fattige menigheten på østkanten av Paris klarte å samle inn hvert år, og gang på gang satte menigheten seg høyere mål for sin egen givertjeneste. Vitnesbyrd Menigheten i drabantbyen Noisyle-Sec er et vitnesbyrd om at Guds drømmer alltid er større enn våre drømmer. Vil du være med å se stadig mer av Guds drøm bli realisert, så vil din forbønn og givertjeneste gi menigheten en økende mulighet til å nå stadig flere med evangeliet. t Alle i en stor ring for å feire nattverd misjonstidende

8 Forseglet budskap åpnes Egypt er for mange synonymt med pyramider, sfinksen og flotte feriesteder. Få av oss tenker på dette ørkenlandet som spesielt fiendtlig til kristendom. Realiteten er at for egyptere flest er Guds ord forseglet. Bøkene finnes, men er likevel ikke tilgjengelige. tekst: siv ane nerhus foto: nms-info egypt: I Egypt har man store utfordringer når det gjelder å spre det kristne budskap. Formidling av andre religioner enn islam er forbudt og kan ikke gjøres utenom de offisielt registrerte utsalgene det nasjonale bibelselskapet driver. I dag er prosent av 78 millioner egyptere offisielt kristne. De fleste kristne bokutsalg er små kiosker innenfor kirkemurene. De elleve bokutsalgene til bibelselskapet er imidlertid spredt rundt omkring i Egypt, slik at mennesker får mulighet til å bli kjent med Guds ord. Aksjesalg Fra 2008 har NMS engasjert seg i ett av de to lovlige bokutsalgene som Bibelselskapet i Egypt driver i Kairo. Det koster dollar i året å drive et bokutsalg. Bibelselskapet selger derfor årlig ti aksjer til en verdi av 4200 dollar pr. butikk. Butikkene har ingen fortjeneste på salget. Dersom Guds ord skal være tilgjengelig for alle menn, kvinner og barn i Egypt, er man nødt til å holde prisene nede. Salget er derfor subsidiert. NMS har nå forpliktet seg til å kjøpe ti aksjer i tre år og garanterer dermed økonomisk drift av en butikk i denne perioden. Samtidig er det svært viktig å engasjere givere som gjør det mulig å fortsette den økonomiske støtten i framtida. Sikret anonymitet Bokutsalget tilbyr forskjellig kristen litteratur, filmer og DVD-er. Litteratur og filmer blir også distribuert anonymt til private kunder. Kundene bestiller da varene som blir fraktet til kunden i skjul, slik at ingen bekjente finner ut at de leser kristen litteratur. En annen problemstilling for I butikkvinduet til en av bibelselskapets bokutsalg ligger en bibel oppslått på teksten Du skal ikke slå i hjel, fra Bergprekenen. En formiddag kommer en rasende mann inn i butikken. Opphisset spør han hva slags bok dette er og hvem som har skrevet teksten. Det viser seg at han er på vei for å hevne sin seks år gamle drepte sønn. Akkurat denne dagen har han tatt med seg en revolver under jakken for å drepe mannen som forårsaket en trafikkulykke hvor hans sønn omkom. De ansatte i butikken snakker med mannen, og han ender opp med å kjøpe en bibel. Han åpner øyeblikkelig sin nye bibel for å sjekke at Bergprekenen er oppført i hans utgave også. det kristne arbeidet i Egypt er at 50 prosent av befolkningen er analfabeter. Bibelselskapet formidler derfor Guds ord på dagligdagsarabisk ved hjelp av kassetter og videoer. Bli med på å spre Guds ord i Egypt. Send gaven til k.nr og merk med prosjektnr misjonstidende

9 t Ingjerd Ropeid Andreassen (t.h.) og en bachelor-student spiser sukkerrør. Student i Kairo Å studere kristendom i Kairo høres kanskje ikke ut som en god idé? Islams teologiske midtpunkt, mannsdominert og trafikkfarlig. Ingjerd Ropeid Andreassen, derimot, stortrivdes. tekst: åsmund johansen foto: privat egypt/norge: Ingjerd Ropeid Andreassen (25) er teologistudent på Misjonshøgskolen (MHS). Utflyttet østfolding med sterk dragning mot Egypt. Det begynte med noen studieturer til Egypt. Og fortsatte da Knut Holter (rektor på MHS) brøt inn i pugging av greske gloser med tilbud om utvekslingsstudier ved Det evangelisk teologiske seminaret i Kairo (ETSC). Det endte med et semester på masterstudier i Egypt. Forskjellene på å studere ved ETSC og MHS er mange, men kanskje var det medstudentene som fikk det største kultursjokket? Ingjerd var eneste kvinnelige student på internatet, og ivrig deltager på fotballbanen. Et par mål og noen juniortriks var nok til å sette seg i respekt. Forholdet mellom studenter og forelesere er også veldig forskjellig, og terskelen for å stille kritiske spørsmål til en professor er høy. MHS holder nok et høyere faglig nivå, og som leder i studentrådet på MHS opplevdes avstanden til ledel- sen på ETSC mye større enn hjemme. Men studenter er studenter over hele verden, noen er ivrige og noen er late, sier hun. Uten å kunne arabisk blir man litt stasjonær i en by som Kairo, og det sosiale livet utenfor skole og internat blir begrenset. Nevøen til en av foreleserne dirigerte orkesteret på Operaen, og dermed var billetter dit lett tilgjengelig, noe som passet Ingjerds smak for klassisk og kammermusikk godt. Men så fikk jeg en egyptisk bror, David. Selv er jeg enebarn, men nå har jeg en venn som er blitt som en bror for meg. David er prest og har sin tjeneste i en menighet i Egypt. Vi diskuterte ofte hva det var med Egypt som var så fantastisk. De kristne har det vanskelig, helsevesenet er ikke bra, utdanningstilbudet er dårlig, trafikken vanvittig og klimaet altfor varmt. Egentlig fant vi ikke svaret, men på tross av alt dette er vi glade i landet, forteller Ingjerd. Ingjerds studieopphold i Kairo er over, men det er ikke forholdet til landet og byen. MHS har en rekke tilbud om utveksling for studentene, både i Asia, Amerika og flere steder i Afrika. Nashat Megalaa, Ingjerd Ropeid Andreassen og Magdy Rida. q misjonstidende

10 Oumou Bocoum prosjektarbeider blant tradisjonelle jordmødre Vi er på oppdrag i fulanilandsbyen Serma. Vi har nettopp spist hirsegrøt til kvelds, og nå sendes teglassene rundt. Rett framfor oss stråler Orion sterkere enn jeg noen gang har sett, og Karlsvogna henger opp-ned på østhimmelen. Oumou (bildet til venstre) skjærer løk og steker fuglekjøtt. Hun er alt i gang med å forberede frokosten. For det er veldig viktig å spise godt når en skal være på farten på landsbygda hele dagen, sier hun. tekst & foto: stina m. aa. neergård mali: Oumou Bocoum har vært ansatt i landsbyutviklingsprosjektet i tolv år i ulike stillinger. Nå er hun ansvarlig for å følge opp 30 tradisjonelle jordmødre, eller fødekoner, som de også kalles. De har fått opplæring av landsbyutviklingsprosjektet. Til sammen må hun forholde seg til elleve ulike landsbyer. Hver måned er hun på farten tre uker i strekk rundt på landsbygda. Den siste uka brukes til rapportskriving, stabsmøter og planlegging i byen Boni, der prosjektet har base. I morgen skal jeg være med henne gjennom en vanlig arbeidsdag. Fullmånen stiger opp på himmelen og overstråler stjernene fullstendig, mens vi går til ro i myggnett-teltet på gårdsplassen. 10 misjonstidende

11 Helseprogram Dagen etter drar vi til Amadole. Der har Oumou avtalt å treffe de to tradisjonelle jordmødrene som hører til i landsbyen, og være med dem på et møte for landsbyens kvinner. Veien vi kjører er bare en sti som slynger seg mellom busker og kratt over de flate slettene. Oumou forteller at mor/barn-helse er et av hovedelementene i landsbyutviklingsprosjektet. En konsentrerer seg om to tiltak: bidra til at mødre og barn følger det offentlige vaksineprogrammet, og å utdanne tradisjonelle jordmødre eller fødekoner til å bli gode fødselshjelpere som sikrer tryggere fødsler i landsbyene. Oumous kontakt med de tradisjonelle jordmødrene består av å ha individuelle samtaler med hver fødekone hver måned og sørge for at fødsler og aktiviteter som ellers har foregått, blir registrert i landsbyutviklingsprosjektets rapporter. I tillegg til å assistere ved fødsler har fødekonene undervisning med kvinnene i landsbyen sin et par ganger i måneden. Oumou er med på en slik kvinnesamling i hver landsby hver måned, for å se hvordan det går med fødekonenes arbeid. Vel framme i Amadole setter vi oss på matter under et skyggetak som brukes til møter. Snart kommer den ene fødekona, som heter Aissata Tamboura, ruslende. Hun forteller at den andre fødekona er reist til Boni med en fødende kvinne som måtte evakueres. Å avgjøre når slike evakueringer bør finne sted, er en viktig del av fødekonenes arbeid. Landsbyen har allerede fått bud om at barnet døde, men mora overlevde. At den ene fødekona ikke er til stede, er en strek i regninga for Oumou, men hun kan jo vanskelig bebreides for å gjøre jobben sin. Kvinnemøtet kan likevel gå sin gang, og Aissata forteller at hun har valgt familieplanlegging som tema for dagens samling. De som deltar i undervisningen blir oppfordret til å fortelle videre det de har lært. p Fødekone Aissata Tamboura sammen med Oumou Boucoum. Fødselsregister Mens vi venter på at damene skal møte opp, ber Oumou om å få se på fødselsregisteret som landsbyen fører. Landsbyutviklingsprosjektet oppmuntrer befolkningen til å skaffe fødselsattester til barna som fødes, noe som er uvanlig på landsbygda. Det er viktig å registrere alle barn som fødes med fødselsdato og foreldrenes navn. Snart får Oumou en stor notatbok med solide permer plassert i fanget. Navn og datoer er ført inn med pen håndskrift i sirlige kolonner. Men heisann, her ser det ut som om det samme barnet er ført opp to ganger. Det er sekretæren i landsbyens egen utviklingskomité som er ansvarlig for dette registeret, nå blir det sendt bud etter ham. Når han kommer må han gi Oumou rett, her har det skjedd en feil som må rettes opp. Litt etter litt fylles mattene med blide damer, noen med store ma- misjonstidende

12 p Kvinne i landsbyen Amadole. ger, og noen med babyer i fanget. Til sammen kommer det ti stykker denne dagen. Aissata ønsker velkommen og presenterer gjestene som er til stede. Så begynner hun på dagens tema og starter med å forklare alle fordelene med å ha noen års mellomrom mellom hvert barn. Stemmen er lavmælt og forsiktig, men kvinnene følger med. Oumou sørger for at kvinnene gjenforteller det som blir sagt, og får anledning til å komme med det de allerede vet om familieplanlegging. Det er ikke første gang de hører om temaet, men hittil er det ingen av kvinnene i Amadole som har prøvd å bruke prevensjon. Oumou minner dem på hvordan de kan få tak i prevensjon, og hvor viktig det er å bruke den rett. Hun oppfordrer også de som er møtt fram til å snakke om det de lærer på kvinnemøtene med andre kvinner de møter. I samråd med Aissata bestemmer kvinnene at temaet for neste samling skal være kostholdsråd for gravide. Evaluering Når undervisningen er avsluttet, spør jeg kvinnene hva de synes om slike samlinger. De forteller at de setter veldig pris på å komme sammen, noe mye latter og mange smil også vitner om. Mange av tingene de har lært, opplever de som viktige, for eksempel at det er lurt å gå på svangerskapskontroller, selv om de må helt til Boni for å gjøre det, og at hvis en Familieliv Likevel er det mest slitsomme med jobben at den går utover familielivet. Oumous mann bor og arbeider i Douentza, og de sees bare en helg i måneden. Den lille jenta deres på to og et halvt år bor hos mormoren sin i landsbyen der Oumou kommer fra. Jeg skulle ønske det var organisert slik at vi ikke trengte å være på reise mellom landsbyene tre uker i strekk, sier Oumou, som også forteller at de har bestemt seg for at datteren skal flytte til faren etter ferien i august. Han savner henne så veldig og insisterer Nå får nesten alle de nyfødte barna utstedt fødselsattest. fødende kvinne får problemer, kan både hun og barnet reddes hvis de evakueres til sykestua i Boni. Damene vender tilbake til sine mange gjøremål, men Aissata og Oumou sitter igjen under skyggetaket. Moussa Djabate, som er leder for prosjektbasen i Boni, er også i Amadole denne dagen. Nå vil han gjerne være med på evalueringssamtalen med Aissata. Du gikk kanskje litt fort fram, kommenterer Oumou Det er viktig å forsikre seg om at damene skjønner hva du sier. Og pass på så du alltid er godt forberedt! Husk at det er du som vet mest, sier Djabate vennlig. I Amadole er programmet langt fra slutt denne dagen. Nå skal landsbyens utviklingskomité ha møte med prosjektarbeideren Allay Dicko under det samme skyggetaket. Men Oumou skal videre til Boni for å reparere mopeden sin. Det er den hun bruker når hun ferdes mellom landsbyene, men i det siste har den fusket. Nå står den fastbundet på lasteplanet på min Toyota Hilux. Vi kjører videre i den stekende sola, og er takknemlige for airconditioning i bilen som gjør turen behageligere. Vanligvis må Oumou tåle rikelig med både sol og støv i løpet av en arbeidsdag. p Samtale og undervisning. på at han vil klare å ta seg av henne. På sikt håper Oumou å få en stilling i prosjektet nærmere Douentza, så hun kan få mer samvær med mann og barn. Hva er det du liker best ved denne jobben da? Å være sammen med kvinnene og prate med dem om de utfordringene de har i hverdagen sin. Og så er det oppmuntrende å se at de aller fleste barna i landsbyene nå blir født med assistanse fra de tradisjonelle jordmødrene, og at nesten alle får utstedt fødselsattest, smiler Oumou Bocoum. 12 misjonstidende

13 fakta om tradisjonelle jordmødre : Når landsbyutviklingsprosjektet innleder samarbeid med en landsby, etableres det en utviklingskomité i landsbyen. tekst: stina m. aa. neergård Både menn og kvinner sitter i denne komitéen. Det holdes også folkemøter for å sikre at alles mening blir hørt. Så settes det i gang ulike typer prosjekter ut fra hvilke behov landsbyen har. Prosjektet som kalles Opplæring av tradisjonelle jordmødre, er et tiltak som settes i gang i stort sett alle landsbyene som omfattes av prosjektet. Landsbyen (utviklingskomitéen) velger ut to til fire kvinner, avhengig av størrelsen på landsbyen. Disse får to kurs som hvert går over fjorten dager. Kvinnene bør være godt voksne, og med erfaring i å hjelpe til under fødsler i landsbyen, derav navnet tradisjonelle jordmødre. Når de kommer tilbake til landsbyen etter kurset, arrangerer de et folkemøte for hele befolkningen, både kvinner og menn, og informerer om det de har lært. Fødselshjelpere og kunnskapsformidlere Den viktigste oppgaven de tradisjonelle jordmødrene har, er å være fødselshjelpere i landsbyen. På kurset får de en utstyrspakke som blant annet inneholder presenning til å føde på, barberblad slik at navlestrengen kan kuttes på en steril måte, og utstyr til å stelle navlesåret. De har også en balje som det nyfødte barnet bades i. Fulanifolket har egentlig en sterk tradisjon som sier at det ideelle for en kvinne er å føde alene. Ingen skal legge merke til fødselen før barnet er ute og barneskriket høres. Å vise smerte eller svakhet er å tape ansikt. Dette er i ferd med å endre seg, men når det er fulanikvinner som føder, skjer det ganske ofte at fødekona først tilkalles etter fødselen. Likevel er fødekonas assistanse et framskritt i forhold til tidligere, siden det da er hun som kutter navlestrengen og steller navlesåret. På kurset lærer fødekonene også hvordan de kan avgjøre når en fødsel er så vanskelig at den fødende bør evakueres til nærmeste sykestue. Den kunnskapen redder mange liv, for ellers skjer det ofte at familier drøyer så lenge med å dra til sykehus at både mor og barn mister livet. Hver måned sammenkaller fødekonene kvinner fra landsbyen sin til totre undervisningsseanser. De velger selv hvilket tema som skal tas opp for hver gang. Hvis den gravide ikke møter opp på disse møtene, går fødekona hjem til henne og snakker med henne der. Fødselsattester Fødekonene bidrar også til at det utstedes fødselsattest på barna. Dette er ellers noe de færreste på landsbygda tar bryet med, til tross for at en fødselsattest er nødvendig både for å kunne gå på skole, for å kunne få IDkort (noe som er påkrevd for å kunne reise, også innad i Mali) og for å registrere ekteskapet sitt hos myndighetene. Å få en fødselsattest koster bare kr. 2,50, og krever at en leverer inn opplysninger om barnets og foreldrenes navn, fødselsdato og foreldrenes yrker. Fødekonene kan oftest ikke skrive selv, men de får andre til å notere ned opplysningene om nye barn, og så fører sekretæren i utviklingskomitéen alle nødvendige opplysninger inn i en bok. Deretter tar en opplysningene med på helsestasjonen, der riktig skjema fylles ut og leveres på rådhuset i nærmeste by, som utsteder fødselsattest. Hvis en person ikke har fått fødselsattest som liten og ønsker å få dette papiret senere, må han/hun reise helt til fylkeshovedstaden sammen med to personer som kan bevitne hvem han/hun er, og legge saken fram for dommeren, som så kan utstede en attest. Men denne attesten koster til sammenlikning 100 kroner. Fødekonas medvirkning til at opplysninger om barna blir registrert, gjør at nesten alle barna som fødes der landsbyutviklingsprosjektet jobber nå får fødselsattest. Det er blitt mye større bevissthet om viktigheten av denne attesten. Fødekonene får ikke lønn, men de som får hjelp av fødekonene i forbindelse med fødselen, betaler en liten avgift for det materiellet som fødekona bruker fra utstyrspakka si. I tillegg hender det ofte at familien gir fødekona en liten gave, for eksempel et såpestykke, og når det arrangeres navnefest for barnet den 8. dagen, får fødekona lårstykket av dyret som slaktes. Bedre helse og mindre dødelighet Dødeligheten knyttet til fødsler blir mindre takket være fødekonenes arbeid. Flere går på svangerskapskontroller, og blir dermed friskere gjennom svangerskapet. Når fødselen blir vanskelig, evakueres den fødende, slik at hun kan få hjelp av utdannede jordmødre. Det tar tid å snu helsefarlige tradisjoner som forestillingen om at kvinner bør føde helt alene, så prosjektperioden på fem år er nødvendig for å oppnå gode resultater. Selv om fødekonene er eldre kvinner som sjelden klarer å lære seg å lese og skrive, er det imponerende hvordan de klarer å huske den kunnskapen de får med seg fra kursene de går på, og bruke det videre. misjonstidende

14 Gassisk jubileum & norske kviger Det var stor spenning knytta til forsendinga av ti kviger og ein okse frå Noreg til Madagaskar i Skulle misjonen engasjere seg i slikt? Og ville det gå bra med norsk rødt fe under afrikanske forhold? Kyrne har klart seg heilt fint! Melkeproduksjonen er auka kraftig, og det løner seg å satse på melkeproduksjon på Madagaskar. tekst & foto: arne dragsund madagaskar: Fihaonana landbruksskule feira i haust sitt 25-årsjubileum. Skulen, som har undervisning i mjølkeproduksjon, har ti månaders kurs i jord- og husdyrbruk. Den ligg i eit fruktbart og tett befolka område på austkysten, der hovudkulturen er ris. Her er både våtmarksris og ris på tørrland. Praksis og teori Heile veka forut for feiringa var tidlegare elevar inviterte til teorikurs og praktisk opplæring i ny dyrkingsteknikk for ymse vekster. Gjester frå Den gassisk lutherske kyrkja, statlege myndigheiter og representantar for Det Norske Misjonsselskap (NMS) var med i ei storslagen feiring. Fihaonana landbruksskule kom i gang i Vohipeno på Madagaskar i Den 22. august 2008 vart 25-årsjubileet markert. Skulen har satsa mykje på grønsakdyrking og gode sortar av maniok, søtpotet og ymse fruktsortar. I tillegg har dei mjølkeproduksjon, gris og høner. Opplæringa er delt inn i to, ein teoridel og ein praksisdel, med den praktiske delen som den viktigaste. Lærarane er for ein del utdanna på universitetet i hovudstaden Antananarivo, og nokre har anna landbruksutdanning. Norsk rødt fe (NRF) I 1966 vart det importert ti kviger og ein okse til den første landbruksskulen i Den gassisk lutherske kyrkja, Tombontsoa, som ligg i Antsirabe i innlandet. Dette var grunnlaget for den store utviklinga det har vore med å innføre mjølkefe til Madagaskar, mellom anna eit stort prosjekt i regi av NORAD, som tok til i 1973 med import av 120 kvigekalvar og 30 oksekalvar. Men starten var i 1966, og frå 1973 fekk Tombontsoa sæd frå NRF i Noreg. Nå er NRFdyra også komne til austkysten, der klimaet er mykje varmare og med høg luftfuktighet. Det ser ut til at dei greier seg bra, men det er nødvendig med opne og luftige hus. Og ikkje 14 misjonstidende

15 Tidlegare elevar ut på praksis på skulegarden. minst god foring heile året. Undervisning på jordbruksskulen er viktig for elevane med tanke på at dei kan starte opp med mjølkekyr når dei er ferdige på skulen. Mange stader ute på landet er det ikkje elektrisk straum, difor vert det satsa på handmjølking. Det meste av mjølka vert seld til konsum i ein by som ligg like ved. Prisen på mjølka er god, så lønsemda er brukbar i denne produksjonen. Startpakke og oppfølging På avslutningsdagen fekk dei 45 elevane med seg ein startpakke etter endt skulegang. I den var det ymse grønsakfrø som er aktuelle på kysten, og frø av den beste sorten ris som har gitt topp avling i forsøk den seinare tid. På denne måten kan dei starte opp litt for seg sjølv, eller arbeide saman med foreldra heime i landsbyen, og vise litt av det dei har lært på skulen. Ein av lærarane på Fihaonana har ansvar for å vitje tidlegare elevar heime i landsbyen. Han reiser rundt på besøk, og har også kurs ute blant bøndene. På denne måten blir det ei viktig oppfølging av elevane og mulighet til å fylle på med ny kunnskap etter endt skulegang. Tre landbruksskular Den gassiske lutherske kyrkja har tre landbruksskular i gong. Tombontsoa i Antsirabe kom i gong i 1965, Fihaonana på austkysten starta i 1983 og Tsarafototra på vestkysten vart etablert i Pengar til oppbygging og drift av desse har kome frå Det Lutherske Verdsforbund i Geneve, NORAD og i den seinare tid den norske ambassaden i Antananarivo. Også mange private har vore med og gitt dei seinare åra, blant anna ei stor innsamling som elevane ved Kristelig Gymnasium (KG) i Oslo og Borgestad kyrkjelyd i Skien sto for. Landbruksskulane i Den gassisk lutherske kyrkja er saman med ein skule i hovudstaden som er driven av Den katolske kyrkja, blant dei få landbruksskular som fins på Mada- Rektor Ramiharimanana Felicite har vore rektor heilt sidan starten. gaskar i dag. Staten har og ein skule i drift. Madagaskar har i dag ein befolkning på 17 millionar menneske, og heile 85 % er tilknytta landbruket. Behovet for utdanning og rettleiing i landbruk er stort, og søkinga til skulane er stor kvart år. Fihaonana landbruksskule i Vohipeno skal komande skuleår ta opp 60 elevar av begge kjønn. I mange område over heile øya er dei tidlegare elevane frå landbruksskulane viktige knutepunkt for landbruksutviklinga i eit land som på mange område vert kalla Solskinnsøya Madagaskar. Studieopphald i Norge To av lærarane på Fihaonana er nå i haust på eit to månaders opphald i Noreg. Den eine skal vere på Tomb jordbruksskole og den andre på Gjennestad gartnerskole. I tillegg skal dei besøke kyrkjelydar som støttar skulen økonomisk, og dei skal rundt på Jæren for å sjå noko av det jærske landbruket før dei skal innom KG i Oslo på slutten av opphaldet. fritt fram brev, sms & e-post fra våre lesere Misjonstidende får fra tid til annen tilbakemeldinger, hilsener og kommentarer. Gjennom denne spalten vil redaksjonen oppfordre dere til å kontakte oss med reaksjoner, kommentarer, ris og ros. Send bidrag til Misjonstidendes redaksjon, Postboks 226 Sentrum, 4001 Stavanger, e-post mtrespons@nms.no eller sms til Hjelp til jødene Jeg var i Israel påsken 2006, og husker godt at det på en av bussturene ble fortalt fra andre verdenskrig om hva som bl.a. ble gjort for å redde jøder i Skandinavia. Det ble poengtert at Danmark en natt hadde reddet jøder over til Sverige, og at vi i Norge hadde gjort så altfor lite. Flere av oss kjente oss skamfulle. Dette har levd i tankene mine siden da. Det ble derfor en stor overraskelse og glede å lese om Dr. Feng Shan Ho i Misjonstidende nr. 9. Tenk, han reddet østerrikske jøder fra Hitlers dødsleirer. Han var jo ikke norsk, men hadde fått sin utdannelse gjennom norsk misjon, Det Norske Misjonsselskaps legemisjonærer Anna og Volrath Vogt som virket i Kina da. Mange takk for denne gledelige artikkelen. vennlig hilsen aud sørbø Dr. Feng Shan Ho Eg ser at du og dei andre i redaksjonen får mykje takk for reportasjar frå GF. Det er vel unt. Det kan de få frå meg og! Men det eg særleg ville takka for i dag, er artikkelen i nr 9 om Feng Shan Ho. Eg er særleg interessert i jødedom, antisemittisme, Holocaust og tema i den gata, og er også aktivt engasjert i Israelsmisjonen, både lokalt og på landsplan. Og særleg bra var det at det også kom på trykk rett i framkant av at det snart er 70 år sidan Krystallnatta. For meg var dette aldeles nytt stoff; og svært spennande å lesa. Ein varm takk både til redaksjonen og til herr og fru Andersen for tekst og bilete. venleg helsing paul odland misjonstidende

16 utgangspunkt svein nybø, administrasjonssjef nms Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. Trofast utholdenhet Visjon: En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land. Arbeidsprogrammer: Evangelisering og menighetsbygging Diakoni og bistand Lederutvikling og organisasjonsbygging Felt: Brasil, England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/Hongkong, Kroatia, Laos, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør-Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca. 100, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av nesten for eninger/grupper og arbeider i ni regioner. Gavebudsjett 2008: ca. 87,3 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: utgangspunkt Jeg har bare vært med siden 1967, da vi flyttet hit. Bakgrunnen for utsagnet var intervju med noen av medlemmene i Moi misjonsforening som feiret 75 årsjubileum. Dette ble markert i forbindelse med områdemøte for Dalane/ Flekkefjord i region Stavanger. Den som ble intervjuet syntes nok at dette ikke var så mye når en sammenlignet med en annen som ble intervjuet som hadde vært med fra begynnelsen av 50-årene. (Da hukommelsen kanskje ikke er helt på topp kan tallene ikke være helt nøyaktige!) Trofast engasjement og giverglede fra menn og kvinner som i 75 år har hatt som hovedformål å være med i Det Norske Misjonsselskaps verdensvide misjon, er et viktig element å ta med for en administrasjonssjef når arbeidet med strategi for de neste tre årene skal iverksettes. Samtidig skal dette gjennomføres innenfor de økonomiske rammer som en ser for seg vil være tilstede og som skal fastsettes i et langtidsbudsjett for perioden Et budsjett i en organisasjon som NMS må både ha grunnlag i en nøktern realisme, samtidig som det må være rom for troens optimisme. Ved begynnelsen av hvert år må jeg konstatere at de millioner NMS har planlagt å bruke på ulike prosjekter dette året, er penger vi ikke har, men som vi må forutsette vil bli gitt i månedene som kommer. Og det er alltid like spennende å følge med på de månedlige inntektsrapportene. Vil vi også denne måneden ligge foran budsjettet, og kanskje til og med foran tilsvarende måned i fjor? For vi vet at vi ikke har disse midlene før noen har gitt dem. Av og til, på en kanskje litt forenklet måte, pleier jeg å si at på hovedkontoret i NMS har vi to typer ansatte. Det er de som har ansvar for å samle inn penger, og de som har ansvar for å bruke penger. Og begge gruppene jobber ivrig for å nå målene sine. De som har ansvar for å bruke penger skal sørge for at alle de prosjekter som er planlagt skal bli gjennomført i henhold til planen. Samtidig skal det rekrutteres misjonærer til ulike oppgaver. Og det er ikke alltid en kommer i mål med alle planlagte prosjekter og alle de misjonærer en ønsker å engasjere. Foreninger, frivillige medarbeidere, og ansatte i regionene og ved hovedadministrasjonen har hele året et klart ønske om å nå innsamlingsmålene. Ikke nødvendigvis for å kunne holde tritt med de som har ansvar for å bruke penger, men fordi vi er hel bevisst på at vi ønsker å være med å realisere vår visjon En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land! I dette perspektivet blir trofast utholdenhet gjennom 75 år i en misjonsforening viktig. Samtidig må vi hele tiden ha et konstant fokus på hvilke arbeidsmåter og hvilke kommunikasjonsformer som i dag er mest tjenlig for å nå våre mål. Komme Guds rike! 16 misjonstidende

17 nistepakken kristin fjelde tjelle, stipendiat ved misjonshøgskolen Gud ser & hører alt Jeg er søndagsskolelærer. Søndagsskolen er en viktig del av kirkens trosopplæring, og jeg synes det er spennende å være med på dette arbeidet. Men det er også et stort ansvar å være søndagsskolelærer. Når jeg står foran barna, merker hvor åpne og mottakelige de er for det jeg formidler, er det faktisk litt ubehagelig å tenke på at min versjon av fortellingene om Gud og Jesus kan feste seg hos dem for alltid. Og situasjonen i vår søndagsskole er den at vi møter mange barn som aldri har hørt disse fortellingene, verken på skolen eller i hjemmet. Selv glemmer jeg aldri da min frøken i første klasse fortalte om de barna som hadde gått på epleslang og som trodde de kunne skjule synden ved å nyte frukten i et godt skjult kjellerrom. Barna hadde glemt at selv om mor og far ikke ser, så ser Gud alt. Forestillingen om den strenge Gud som ser og hører alt og som gransker både hjerte og nyrer, var også sterkt til stede i sanger av typen Vær forsiktig lille øye hva du ser, sanger vi sang både titt og ofte i min søndagsskoletid. Forkynnelsen for barn er i stadig endring, heldigvis. Det har vært nødvendig å ta et oppgjør med en forkynnelse som først og fremst fremstiller Gud som en streng og straffende skolelærer. Likevel må vi formidle at Gud er en Gud som ser alt og hører alt, også det som finner sted i det skjulte. Men dette må formidles slik at barna forstår at all urett, både den de selv begår, men også den de selv utsettes for, er noe Gud ser. Gud ser barnas nød, han hører deres bønn! Gud bor i det høye og hellige, samtidig som han bor hos den knuste og nedbrutte, slik finner vi det skrevet hos profeten Jesaja. At Gud kan være over alt, hos alle, på en gang dette er noe jeg har slitt med å forstå helt fra jeg selv var barn. Og jeg forstår det ikke nå heller, selv om jeg er blitt voksen. Men jeg erfarer at det er slik. Den store og hellige Gud er der og bryr seg om lille meg. Han ser mine sorger og mine gleder, han hører mine takkebønner og mine klagebønner. Gud ser og hører alt! Så sier han som er høyt opphøyet, som troner evig og heter Den Hellige: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jesaja 57, 15 barn på gf foto: eivind hauglid Vi ber for: Det Norske Misjonsselskaps barne- og ungdomsorganisasjon - NMS U Mennesker som sliter og bærer tunge bører misjonstidende

18 sandra xi ying, kina: vi var Større forståelse Det var mye flott på generalforsamlingen, og jeg likte bildene på storskjerm veldig godt, spesielt det med generalsekretær Kjetil Aano med forkle. Det bildet gav meg en smak av en tjenende leder. Generalforsamlingen hadde ikke vært den samme uten internasjonale gjester. Det er både inspirerende og spennende å møte folk fra våre samarbeidskirker på fire kontinent. Misjonstidende har utfordret noen til å fortelle litt om hvordan det var å være i Bergen. på gf: tekst & foto: eivind hauglid gf/kina: Sandra Xi Ying arbeider i Amity Foundation i Kina og forteller at hun ikke hadde vært i Norge før. Under ett døgn bruker hun på å svare på e- posten og spørsmålene som Misjonstidende gjerne vil ha svar på. Hvordan var det å være med på generalforsamlingen i Bergen i sommer? Jeg var svært glad for å bli invitert. Det var en stor opplevelse å være til stede i Bergen og flott å møte så mange mennesker. Det var en ære å representere Amity Foundation, som en av NMS sine mange partnerorganisasjoner. Jeg er glad for muligheten til å dele vår historie med så mange mennesker, svarer hun. Inspirasjon Hva tar du med deg tilbake til arbeidet ditt? Jeg lærte mye om NMS og om omgivelsene i Norge, både sosiale omgivelser og de som har med naturen å gjøre. Så fikk jeg større forståelse for NMS sitt arbeid i andre land. Jeg satte pris på at vi ble bedre kjent med hverandre. Alt jeg lærte og opplevde fortalte jeg umiddelbart til mine kolleger da jeg kom tilbake. Dette er verdifullt for samarbeidet mellom våre organisasjoner. Det var også inspirerende og lærerikt å møte de andre internasjonale gjestene. Vi hadde gode muligheter til å prate og dele med hverandre. Dessuten møttes vi i ulike seminarer. Sløsing med energi Opplevde du noe spesielt eller noe som du syntes var annerledes? For det første ble jeg betatt av byens og landets skjønnhet, og så ble jeg forundret over at det var så få mennesker alle steder. Jeg undret meg imidlertid mest over folks energiforbruk. I huset hvor jeg bodde, sto f.eks. varmen på midt på sommeren. Og alle bilene hadde lysene på selv om solen skinte. Det var også utrolig at alle butikkene var stengt i weekenden, men de var likevel fullt opplyst. Det overrasket meg at nordmenn sløser så med energien. (Håper at det er ok at jeg sier dette!) Men på den andre siden var det et flott trekk at alle møtedeltakerne fikk utdelt en tomflaske til drikkevann. Det var mye flott på generalforsamlingen, og jeg likte bildene på storskjerm veldig godt, spesielt det med generalsekretær Kjetil Aano i et forkle. Det bildet gav meg en smak av en tjenende leder, avslutter Sandra. 18 misjonstidende

19 maryama og shaibu idris, mali: Nytt mot og ny inspirasjon Generalforsamlingen i Bergen var en flott opplevelse. Mennesker vi ikke kjente fra før kom og ville snakke med oss. Mange sa at de ba for oss, eller fortalte at menigheten deres støttet arbeidet i Mali. tekst & foto: stina m. aa. neergård gf/mali: Dette var virkelig det mest inspirerende med å være på generalforsamlingen, forteller ekteparet Maryama (44) og Shaibu Idris (50, oftest kalt bare Idris). De er fra henholdsvis Niger og Nigeria. De siste sju årene har de vært sør-sør-misjonærer i Mali. Der bor de i Douentza sammen med de tre barna sine og en gjeng med norske misjonærer (åtte voksne og åtte barn dette året). Barna deres er 21, 18 og 14 år, en gutt og to jenter. De to eldste var ferdige med videregående før sommerferien og er i ferd med å flytte hjemmefra for å ta videre utdanning. Maryama og Idris hovedoppgave er å følge opp den lille fulanimenigheten i Douentza og drive evangeliseringsarbeid i området. Første norgestur I sommer var Maryama og Idris på norgestur for første gang. De har tidligere vært på en tur til Danmark, så de var litt forberedt på hva som ville møte dem. Men fjell er det jo ikke så mye av i Danmark, så den norske naturen gjorde et sterkt inntrykk. Spesielt imponert ble de over alle tunnelene på Vestlandet. Erfaringsutveksling Idris forteller videre at han konstaterte at mange av misjonærene i de andre landene NMS arbeider i også strever med ulike utfordringer. Det var godt å høre at det ikke bare er vi som opplever at arbeidet kan være tungt iblant, sier han. De fikk også anledning til å utveksle erfaringer med de andre internasjonale gjestene. Maryama nevner de inviterte fra Madagaskar og Caroline fra Paris. Vi fant ut at mye er likt, sier hun. Idris snakket med utsendingen fra Egypt og syntes det kristne mediaarbeidet der var spennende å høre om. Jeg er interessert i den arabiske verden, sier Idris, og jeg tror virkelig Gud bruker de som jobber med disse TV-programmene. Høydepunkter Alt var bra, forteller Maryama når jeg spør om høydepunkter. Hun likte både sangene og forkynnelsen. Det fungerte også godt med oversettelsen. Vi følte oss aldri overlatt til oss selv. Idris forteller at han ble imponert av at det ble snakket så mange forskjellige språk, og at det fantes nordmenn som kunne tolke alt sammen. Maryama ble mest imponert over hvor velorganisert allting var, og en hadde tenkt masse på sikkerhet! Idris vil også ha med at han likte seminaret med Jan Opsal, der en tok opp forholdet mellom kristne og muslimer. Det temaet syntes jeg ble behandlet på en god måte, sier Idris. Mange tror at det er så mye lettere for meg å evangelisere her, siden jeg er fulani selv. Men slik er det faktisk ikke, og jeg var glad for at det kom fram i samtalen med Jan Opsal. Når jeg spør Maryama og Idris om det var noe de reagerte på, kommer det kontant fra Idris: Samlivsdokumentet. Jeg undret meg veldig over at det var nødvendig å gå så grundig inn på det temaet! Men det er nok en grunn til at en slik avklaring er nødvendig. Alt i alt slår både Maryama og Idris fast at turen til Norge har vært til inspirasjon og oppmuntring. Nå fortsetter dagliglivet i Douentza. Jeg følte at jeg fikk nytt mot til å fortsette arbeidet her i Mali når jeg fikk høre at så mange visste om oss og ba for oss, avslutter Maryama takknemlig. misjonstidende

20 sim sampachayanon, thailand: Sammen om misjon Menighetsleder Sim Sampachayanon sammen med biskop Ole D. Hagesæther. Foto: Eivind Hauglid støy fra barna. Men en ting var litt underlig. I Norge har dere togstasjoner i tykkeste skauen. Her i Thailand bygger vi togstasjonene der det bor mennesker, sier hun og smiler. Togstasjonen hun tenker på er Neslandsvatn. Etter et besøk i Bamble skulle hun reise med tog til Stavanger. Neslandsvatn lå i Sims øyne litt utenfor allfarvei! Det er flott at NMS sender misjonærer til Thailand. Jeg ønsker veldig at vi skal sende misjonærer til Norge som kan vitne for alle thaiene som bor der. tekst: espen tveten gf/thailand: Sim Sampachayanon ankommer thairestauranten vi skal spise lunsj på. Men hun er ikke så sulten, og drar heller fram en banan fra veska. Den måtte jeg vel betalt omtrent en dagslønn for i Norge, sier hun med et smil. Alt var jo så dyrt i Norge. Jeg bestiller min mat og sier at hun må fortelle litt om besøket til Norge i forbindelse med NMS sin generalforsamling. Jeg vil heller sette meg ned i fem dager og skrive det selv, responderer hun. Det var så utrolig mange flotte opplevelser og så mange ting jeg gjerne vil fortelle om. På reise Før Sim kom til Norge i sommer hadde hun kun vært en tur til Europa tidligere. Det var en tur den lutherske kirken i Thailand arrangerte til Tyskland for noen år siden. Da hun var i Norge, satt mannen og de to barna hjemme og ventet på henne. Det er ikke så ofte en thaidame reiser bort fra familien på denne måten. Men Sim lovpriser sin gode mann som har opplevd det samme før. Da Sim studerte teologi i Bangkok i voksen alder, bodde mannen hjemme med barna. Det er uvanlig i denne kulturen. Nå er Sim evangelist i byen Mukdahan og er gjenforent med familien. Hyggelige mennesker Sim prater og beretter om et fantastisk opphold i Norge. Folk var så hyggelige, og alle kom og spurte meg hele tiden hvordan jeg hadde det. En gang kom en dame mot meg. Jeg skjønte at hun ville meg noe, og hun pratet først med misjonæren ved siden av meg. Hun ville bare gi meg en klem som takk for det jeg hadde fortalt fra Thailand. Det var så rørende. I tillegg er menneskene i Norge så høflige, og på gudstjenestene var barna eksemplariske. Her i Thailand er det ofte mye Viktig med misjon Sim vil gjerne understreke at hun synes det er flott at NMS driver misjonsarbeid i Thailand. Hun ble selv kristen da hun var hushjelp hos en tidligere misjonærfamilie (Ruth og Peder Jørgensen) som lot henne lese Bibelen en time hver dag. Til tross for at mange forbinder Thailand med prostitusjon og annen elendighet, bruker NMS sine penger og misjonærer på at thaiene skal få et forvandlet liv sammen med Jesus. Det er bare så flott, sier hun. Og jeg ønsker veldig at vi skal sende misjonærer til Norge som kan vitne for alle thaiene som bor der. Sim tenker ofte på ni thaidamer hun ble kjent med i Bergen og Stavanger. Hvem skal følge dem opp og lede dem til Jesus? spør hun. Gode ledere Til slutt sier Sim at vi skal være takknemlige for at vi har kristne mennesker i ledende posisjoner i Norge. Det er sjelden kost i Thailand. Og selv om ikke alle norske ledere bekjenner den kristne tro, omtaler de kristendommen på en respektfull måte og ser gode verdier i den. Sim tenker på talen til Erik Solheim som et av høydepunktene på generalforsamlingen. Dermed var min thaimat og Sim sin banan oppspist, og vi gikk hver til vårt. Sim hastet hjem til to personer som nettopp hadde tatt imot Jesus. 20 misjonstidende