TREKKHUNDEN. Organ for Oslomarka Trekkhundklubb NR 1/2014 Årgang 56 Utgitt første gang i 1958

Transkript

1 TREKKHUNDEN Organ for Oslomarka Trekkhundklubb NR 1/2014 Årgang 56 Utgitt første gang i

2 INNHOLDSFORTEGNELSE TILLITSVALGTE... 3 LEDER/INFO FRA STYRET... 4 REDAKTØREN... 6 RØKTERENS HJØRNE... 7 NORDISKGRUPPA... 9 JUNIORGRUPPA LØPSRAPPORT FRA HAKASLEPPET STJERNER OG NORDLYS ET INTERVJU MED OLA MARTINSEN JUNIORSAMLING JANUAR TRENING, TUR OG KAFETERIAVAKT PÅSKEGJESTENE JUNIOR SAMLING FEBRUAR KAFETERIAVAKT OG HAKASLEPPET MITT SEPPALA RESULTATER SEPPALALØPET LIVREDD I ALASKA ET INTERVJU MED ROBERT SØRLI INNKALLING TIL ÅRSMØTE I OSLOMARKA TREKKHUNDKLUBB OMTK 75 ÅR FELLESVAKSINERING TEGNEKONKURRANSE ETTERLYSNING: HVOR ER HVERDAGSLYKKEN? KOMMENDE AKTIVITETER MEDLEMSREGISTER STØTT DIN KLUBB! FOR ANNONSØRER Årsberetning Styrets beretning Rapporter fra de ulike gruppene Nordisk Slede Junior Trekkhunden Materialforvalter Plassjef/teknisk ansvarlig Økonomi (resultatregnskap med balanse) Neste Trekkhunden kommer plutselig i postkassen din Forsidefoto: Grete Waltoft Foto: Elise Arnesen 2

3 Oslomarka Trekkhundklubb Postboks 28, Oppsal 0619 Oslo TILLITSVALGTE Leder Even Skau Tlf: Sekretær Aleksandra Torgersen Tlf: Oppmann Nordisk Grete Waltoft Tlf: Materialforvalter Thomas Thoresen Tlf: Oppmann Junior Fredrik Westlie Tlf: Representanter, NHF 2012 Rune Lie Grete Waltoft Thomas Thoresen Nestleder Tor Arne Bernhardsen Tlf: Kasserer Ivar Hordnes Tlf: Oppmann Slede Rune Lie Tlf: Plassjef / teknisk ansvarlig Thorbjørn Sagsveen Tlf: thorbjornsagsveen@yahoo.no Redaktør??? Representanter, Stiftelsen Sjustua Tom Olaussen Didrik Sand Kjersti Andersen Foto: Marianne Merli 3

4 LEDER/INFO FRA STYRET Av: Even Skau En sesong er over, og det nærmer seg årsmøte. Det er vel omtrent på denne tiden vi pleier å gjøre opp status, hver for oss, og som klubb. Det skjer mye fint i klubben, og det kommer stadig nye krefter til. Det er morsomt å se det spire å gro, og med fare for å gjenta meg selv, det er storveis at det skjer så mye bra for de yngre medlemmene. Hundekjøring er en erfaringssport er det blitt meg fortalt, så da er det godt noen begynner å høste erfaring før de første alderdomstegnene setter inn Dette er min siste anledning til å ha æren av å skrive litt om rikets tilstand, og jeg vil benytte anledningen til å se litt tilbake på året som er gått. En vinter av verste sorten har minnet oss på at de seneste års praktvintre ikke er noen selvfølge. Like fullt er det høy aktivitet, men desto mer bilkjøring på jakt etter snø. Jeg har noen ganger tenkt at det er et paradoks at vi hundekjørere som er så glad friluftsliv kanskje ikke er de mest miljøvennlige der vi tilbakelegger mil etter mil med store biler. Må si jeg da beundrer torsdagsklubben som trener i nærområdet, og spente på seg ski på det rimlaget som var av snø i år. Håper dere alle har tegnet lisens gjennom forbundet da det innebærer en forsikring hvis uhellet er ute. Vi er en privilegert klubb, med god økonomi, og mange fine fasiliteter. Ingenting av det hadde vært mulig om ikke noen frivillige kastet seg rundt, og gjorde en durabelig innsats. De er til stor inspirasjon for oss alle, skjønt noen ikke er så lette å inspirere. For det er slik, at skal en klubb som dette blomstre, må det jobbes. Hardt, og av mange, men det er nok dessverre slik at det er mange av de samme ansiktene som går igjen. Det er kanskje slik det er i Man hører jo om dugnadsånden som forsvant, men vi er bare ikke like moteriktige som alle andre og holder på litt til. Når vi skal se tilbake på siste året må jeg også nevne noe jeg personlig har mislikt sterkt. Noen i klubben finner det betimelig å foreta skittentøysvask på sosiale medier, dette på tross av at det aldri har vært noen anerkjent kanal for å ta kontakt med styret. Kontaktinfo på hvert enkelt styremedlem ligger tilgjengelig både på nett og i slike trykksaker som du nå holder i hånden. Slik offentlig klaging på sosiale medier skader klubben og dens omdømme, og jeg velger å tro at det ikke kan være hensikten. Har du noe på hjertet, enten det er positivt eller negativt, så er det bare å kontakte styret. Som fersk formann for en del år tilbake, gikk det sjelden en uke uten at meningsbærere som Frode Galaaen og Torbjørn Sagsveen tok kontakt og lot meg vite hva de mente var rett og galt. Dette var friske pust i hverdagen og avstedkom mange engasjerende diskusjoner. Noen ganger fikk de medhold, andre ganger ikke. Like hyggelig var det å treffes etterpå uansett. Det vil alltid være uenighet i en så stor klubb som vår, og det er fritt fram å si sin mening. Det vil jeg på det sterkeste oppfordre til. Derimot er det ikke det som har vært tilfellet, og når snøballen først har begynt å rulle er det en del som har falt for fristelsen og kastet 4

5 seg på. Vær så snill, ikke skad klubben deres, og bruk egnede kanaler i tiden som kommer. Årsmøtet velger om litt nytt styre, sikkert med både nye og gamle medlemmer. Hjelp de å gjøre jobben så meningsfylt og inspirerende som mulig. Ikke klag, men bidra selv. Med det vil jeg takke for året som har gått, håper dere alle får en fantastisk sommer med de firbente. Tilgi meg om jeg var for streng i de siste avsnitt, men jeg kan love at det blir en lang stund til neste gang. Hundekjørerhilsen Even Styret vil gjerne takke Unni og Anne for jobben med å skaffe folk til å stå på Skjelbreia de helgene hvor vi har hatt åpent for servering. Vil også takke alle kafeteriavaktene som har stått for salget der på lørdager og søndager. Sesongen i år har ikke vært den beste, men det har vært viktig at vi har holdt åpent. 5

6 REDAKTØREN Bor det en liten redaktør i deg? Synes du det er morsomt å følge med på trekkhundmiljøet, og formidle siste nytt til de rundt deg? Da er kanskje du klubbens perfekte redaktør? Ta kontakt med styret hvis du synes dette høres interessant ut. Foto: Elise Arnesen 6

7 RØKTERENS HJØRNE Av: Line Løw Det er vår! Foto: Hilde S. Løken Først og fremst må jeg takke alle som har vært med på å holde Skjelbreia ryddig og pent i vinter! Jeg har vært borte store deler av vinteren og har satt pris på hjelpen. Det betyr at mens de fleste slet seg igjennom mørketid og regnvær her på østlandet nøt jeg en fantastisk snørik vinter spesielt i Alpene. Der var det bare fantastisk! Et landskap som gjør deg målløs med sine takkete tinder det er ikke bare Norge som er vakkert vinterstid Når du i tillegg kan spise 3-retters middag med nydelig italiensk vin til en hundrings er jo ikke livet så aller verst. Ellers har Lenningen vært tilfluktstedet hvor det har snødd og blåst hver dag siden rett før jul. Faktisk har det snødd og blåst så mye at når jeg nå var der på Norway Trail så jeg hytter langs løypa som jeg ikke visste eksisterte. He he he, med andre ord har sikten vært så som så. 7

8 Morgenstund i Grub, Syd-Tyrol. Foto: Line Løw Nå våres det på Skjelbreia. Jeg har ruslet noen turer i marka med mine gamle hunder; Strinde og Apache. Østmarka er en virkelig perle. Utrolig hvor mange turer man kan gå i skaugen her uten å møte på folk. Siste tur støkket vi tre hegrer, møtte på to Canadagjess, og hørte orrhanene spille et sted ikke langt unna. Rugda har begynt på sin vårlige rugdetrekk for å tiltrekke seg damer. Knatringen og plystringen fra rugdehannen når han flyr over tretoppene er en av mine yndlinger. Det er mye svarttrost i år den melankolske sangen kan man høre hele dagen. Når det i tillegg ligger litt tåke over Skjelbreiavann er det til å undres at noe kan være så vakkert. Det er disse små tingene som gjør hverdagen til gull, og livet vært å leve! Nyt våren og sommeren. Kom dere ut i marka! Line Skjelbreia,

9 NORDISKGRUPPA Av: Turid Næss Hvor ble det av vinteren? Vi har forsøkt så godt vi kan å gå på ski i Østmarka i vinter. Det har blitt noe knall og fall i røtter, sørpe og overvann, men det har også vært noen fine turer på silkeføre. Vi har gått fra Bysetermåsan når det har vært bra føre, og fra Sandbakken hvor løypetrassen er litt breiere og snøen har blitt liggende litt lenger. Treningsamlingen på St.Olav har vi gjennomført, men den som var planlagt på Skjelbreia regnet dessverre bort. Nå har vi kapitulert og funnet frem syklene for å holde formen på slutten av sesongen. Etter påske blir turskoene tatt frem igjen, nye og gamle topper skal bestiges. Foto: Grete Waltoft Seppalaløpet har vært målet for flere i år, men da treningsforholdene ikke var de beste er det flere som trakk seg. Allikevel stilte åtte stykker til start, fire i nordisk og fire i slede. Litt artig at flertallet er med i Torsdagsklubben. Løpet gikk i Folldal, fra Grimsbu. Vi leide to hytter og det ble sosial samling fredagskveld. Lørdag kom varmen og snøen forsvant etter som vi ventet på starten. De som hadde lagt løypetraseen hadde nok ikke gått på ski på noen år, for løypa var veldig utfordrende for de som gikk på langrennsski og kjørte pulk uten brems. Rutinerte Widar Bråten stilte til start i enspann med lånt hund, da hans egen var blitt syk. I hovedklassen flerspann nordisk stil, hvor Leonard Seppalas evigvandrende pokal er satt opp, stilte 13 til start, hvorav tre fra klubben. Gunnar Solberg lånte en hund av Sigurd og Bente Syr, og kjørte trespann. Han hadde som mål å komme i mål før premieutdelingen og det greide han med glans. 61- åringen kløyv liene som en fjellgeit. Turid Næss hadde fått låne fire hunder av Robert Sørlie for å kunne gjennomføre sitt 30. Seppalaløp. Hun er den kvinnen med flest kjørte løp, 29 for Bærum Hundekjørerklubb. Ettersom hun trener med Torsdagsklubben og har hunder fra Robert, var det naturlig å kjøre for OMTK i år. 9

10 Foto: Morten Rønseth Fredrik Westli og Aleksandra Torgersen samarbeider med Øyvind Halset. De har trent i dårlige og kuperte løyper i Østmarka og det bar frukter. Fredrik plukket de beste hundene og med skiferdighetene inne og vinnerskalle kjørte han inn på dagens beste tid og tok med seg Seppalapokalen hjem. Aleksandra tok resten av hundene og stilte i 8- spann sammen med Knut Helge Reiersgård og Thomas Thoresen. Alle fullførte med glans. Leela Guenin stilte i 4-spannklassen, hun kjørte kjempebra med sine godt pelsete hunder og kom inn på andre plass. Foto: Grete Waltoft 10

11 Hundekjørermiljøet er ikke så stort, men veldig hyggelig og sosialt. Alle hjelper hverandre på tvers av grener og klubber. Hunder blir lånt bort, selv til konkurrenter. På Grimsbu var det allikevel en fra klubben som utmerket seg. Thomas Thoresen stilte i 8- spannklassen og hadde mer enn nok å gjøre før start han også, men likevel var han hjelpsomheten selv. Med ledige hundekasser, slipptau og sokking, gode tips til uerfarne huskykjørere, varmt vann til teen til frokost, en god historie på kvelden, holding av ivrige hunder til start, sindig og rolig, så enhver nervøsitet forsvinner. Dette går fint! Det gikk fint. Takk Thomas! Og takk til Grete som holder Torsdagsklubben i øra, som sender innbydelser og kommer med treningstips, baker kaker og skaffer utstyr som vogner og sleder og kicksparker og sparkesykler, og ikke minst dokumenterer aktiviteten med kameraet: hadde det vært i gamle dager hadde hun fylt rull på rull på rull med knallgode actionbilder, nå lagres blinkskuddene digitalt! Uten Grete, ingen Torsdagsklubb. På vegne av mange, voff! Foto: Morten Rønseth 11

12 JUNIORGRUPPA Av: Elise Arnesen Juniorgruppa er en gruppe for unge mellom 12 og 18 år. Den ble startet for å gi unge i klubben et godt tilpasset tilbud. Vi ønsker å inspirere unge til å være ute med hunder og drive med mange ulike aktiviteter. Her får alle en mulighet, uansett om de har hund eller ei, og skal få en mulighet til å drive med hundekjøring. Dette skal være ungdommens møteplass. Vi er fortsatt få og ønsker å få med enda flere. Her er alle velkommen. Alle samlinger er helt gratis for medlemmer. På samlingene er hundekjøring og tur i sentrum. I sommerhalvåret vil vi dra på kanoturer, teltturer, kennelbesøk og mye mer moro. Foto: Tilde Waltoft Kontakt: elise.arnesen@gmail.com om du ønsker å være med! Foto: Tilde Waltoft 12

13 LØPSRAPPORT FRA HAKASLEPPET Av: Caroline Thørn Før løpet: Fredag morgen stod jeg opp klokken 06:30. Jeg hadde tatt fri fra skolen så jeg skulle rekke å pakke før avreise. Jeg rakk også en liten treningstur med de hundene som ikke skulle være med. Etter en god stund med pakking var det klart for avreise. Jeg hadde tenk å kanskje få meg en time på øyet mens jeg satt i bilen, men jeg var for oppspilt og hadde litt for mye nerver til å slappe av. Hjalp litt med å spise et skikkelig McDonalds måltid, men like etter var jeg Foto: Anki/sjekkpunktet.no like urolig. Og stakkars mamma måtte høre på alle bekymringene mine; Hva hvis jeg mister spannet, hvis de blir skadet og lignende. Så var det jo alle spørsmålene mine da. Og etter en stund så var vi fremme. Vi ble vist til startplassen vår og det første jeg tenkte var at jeg kom til å sneie borti noen biler på vei til mål. Etter å ha fått sleden ned fra bilen så fikk vi pakket den nesten helt ferdig. Den ble nok ganske full og stappet ja. Mer rakk vi egentlig ikke før kjørermøtet. Jeg satt der og prøvde å få med meg så mye som mulig mens en tanke hang fast i hodet mitt: Hva hvis jeg glemmer alt dette? Jaja, det er bra de sa det skulle være godt merket da, så jeg fikk roet meg ned litt. Litt senere fikk vi delt ut start-nummere og Huskybanden fikk start nummer 24 og skulle starte ut 00:24. For å få litt mer mat i kroppen kjøpte jeg meg litt lapskaus så jeg ikke skulle bli sulten på en stund. En cola ble også kjøpt som jeg kunne kose meg med mens jeg stod på meiene. Litt mer pakking og fikk på meg løpsklærne før det var i gang. Løpet: Vi luftet hundene og fikk selet dem på før vi satte dem inn i spannet. Vi valgte å ha Bazzo og Saxo i led, Mikke og Argus i point, deretter Gonzo og Pluto, og så hadde vi Samson og Pelle i wheel. Jeg hadde vært veldig nervøs for starten og var redd jeg skulle dulte borti alle bilene der. Heldigvis fikk vi hjelp bort og det var så vidt jeg fikk stoppet på startstreken. «Startskuddet» gikk og bikkjene la i vei. Jeg følte meg så innmari slem der jeg kjørte nedover løypen. Flere rakte frem hånden for en high five, men jeg hadde nok med å holde meg fast på sleden. Ble vell egentlig passert av de fleste ganske tidlig i løpet, men det gikk helt greit. Ved Lygna Skisenter var det like før jeg kjørte feil, men noen stod og hoiet lenger opp i bakken og fikk meg på riktig vei. Det snødde en del så snøbrillene satt på hodet. Vi kom oss vekk fra Lygna og startet på Hadelandsrunden som vi har kjørt flere ganger før. Hundene kjente seg igjen og dro på litt ekstra. Jeg begynte å bli sånn passe trøtt så jeg prøvde å gjøre småting som skulle holde meg våken. Jeg lagde en rar dans og begynte å synge. Når jeg gikk tom for barnesanger å synge, ble det 13

14 mye annet rart. Når jeg ikke hadde flere sanger å synge på byttet jeg melodi på sangene jeg allerede hadde sunget. Bæ bæ lille lam hørtes ikke bra ut i opera stil. Var vell her vi kom frem til veipasseringen ved parkeringsplassen i Jeppedalen. Hundene hadde tenkt å stoppe der litt og ville nok ta bilveien nedover mot Hurdal, men heldigvis ble de stoppet og vi ble hjulpet på riktig vei. Fikk kjørt litt til før mareritt bakkene begynte. Ble nok mye sparking og dytting der. Og når jeg var overlykkelig å komme opp den ene bakken så rundet jeg svingen og der var det jammen enda en bakke. På toppen av det hele var det noen som hadde snacket i bakken og ikke plukket opp restene, så der fikk jeg bråstopp. Sleden begynte å skli bakover og det samme gjorde jeg. Heldigvis rykket hundene til og sørget for at jeg ikke kjørte hele bakken ned baklengs. Vell ferdig med bakkene måtte vi ha colapause. Vi kjørte en stund til i noe som føltes som en evighet, men var vell fordi jeg var sliten. Vi kom oss i alle fall frem til sjekkpunkt Langen. Siden jeg aldri har vært på et løp med sjekkpunkt var jeg litt nervøs og usikker på hva jeg skulle gjøre, men mamma hadde prøvd å drille det inn i hodet mitt mens vi satt i bilen. Jeg fikk sikret hundene og stelte dem ferdig før jeg gikk i varmeteltet og varmet meg litt. Hadde egentlig planlagt å sove, men det greide jeg ikke for jeg var for opplagt. Så jeg hadde en stund på å stelle meg selv og gi mamma et referat på hvordan det gikk. Etter å ha varmet meg litt, fått i meg litt drikke og spiste så var det og begynne med hundene og kjøre ut igjen. Denne gangen var det et sted jeg aldri hadde vært, så jeg var litt nervøs og var usikker, men det gikk bra. Jeg kjørte ut og merket med en gang at dette kom til å bli litt tøft. Den veien vi kom fra (mot Lygna) var løya på vannet snødd igjen og det var så vidt jeg så brøytestikkene. Det var også snødd igjen på toppen av fjellene der hvor det var åpent, så jeg var evig takknemlig for at Bazzo går etter stikker. På denne etappen ble jeg mye nervøs. Det var ikke like mye merket som første etappe som fikk meg til å tvile. Men vi tenkte vi skulle prøve litt til å kjørte på. Når vi hadde kjørt en stund så kom vi til et sted med flere gule skilt. Det var der det var en kraftig nedover bakke som krysset en skiløype før det ble mer nedover og endte over en bro over en bekk. Der fikk jeg vite senere at det skulle stå folk, men det gjorde det ikke. Kanskje fordi jeg lå et godt stykke bak. Her ble jeg veldig usikker på om jeg hadde kjørt feil, for når jeg snudde meg så var skiltene for begge retninger, men jeg viste jo ikke at vi skulle tilbake dit senere. Var faktisk et sted som jeg ikke ante hvor jeg var og trodde jeg hadde kjørt feil. Jeg snudde og kjørte litt før jeg fant ut at jeg faktisk hadde vært på riktig vei og kjørte tilbake. Vi kom også til et sted med overvann som lå i en liten grop. Men etter at alle spannene hadde kjørt igjennom hadde gropen blitt litt dyp og fult av vann. Bazzo vegret litt der, men det var bare å leie forsiktig over. Jeg greide såklart å tråkke uti og fikk vann opp til knærne, men vannet var ikke så veldig kaldt. Ull varmer godt. Etter dette var det jo flere steder hvor det lå overvann over snøen når vi kjørte på vann, men disse gikk det bra å kjøre over. Fikk bare litt problemer den ene gangen når jeg hadde scootermatta nede og den satt deg fast i overvannet, men det gikk fint. Vi kjørte lenge og en god stund til. Snøen var ganske kram og samlet seg noen ganger under sleden min noe som gjorde at det ble mye tyngre og noen ganger 14

15 gjorde at jeg måtte stoppe og få vekk snøen som hopet seg sammen under. Ble så mye at den stoppet helt flere ganger, så det var tungt for dem. Jaja, vi kom oss frem til sjekkpunkt to etter hvert hvor vi ble vist til riktig plass. Etter jeg hadde stelt hundene ferdig, så gikk jeg til bålet for å spise mine frosne brødskiver og drikke resten av colaen min. Jeg byttet også lue og fikk ristet snø av resten av klærne. Etter dette gikk jeg tilbake til hundene og fant frem jærven duken min. Jeg la meg nedi og fikk sovet i kanskje 45 minutter, før jeg våknet. Jeg fant ut at det var bedre å ha litt god tid på meg. Det viste seg også at både jeg og noe av de på sjekkpunkt hadde blingset på klokken så jeg hadde plutselig en time ekstra. Jeg viste at jeg ikke fikk sove igjen så jeg gikk til bålet. På dette tidspunktet var jakken klissbløt så det var deilig å sitte så nær flammene. Flere av de som jobbet der kom og fortalte om et spann som satt fast i et tre. Etter en liten stund ble det bestemt at det var best jeg ikke kjørte ut siden skogen ikke var trygg grunnet de fallende trærne. Hadde jeg ikke fått dem i hodet så kunne de sperret løypen så det var umulig å kjøre forbi. Så de bestemte at jeg måtte bryte på Oberstputt, men hadde det ikke vært for det er jeg sikker på at både jeg og bikkjene hadde komme ttil mål. Jeg er fornøyd med hundene og ekstremt solt av dem. Etter løpet: Vi prøvde å få tak i mamma, men siden det er litt ymse med dekning i Hadeland, så var det litt vanskelig. Så det hele endte med at jeg kjørte spannet bak Snorre på en snøscooter hele veien til Monsrud Gård hvor jeg fikk lagt hundene på en ledig hundekasse med tørr halm. Jeg fikk så kommet inn og fikk litt te og ble tilbudt «sen middag» men jeg var for sliten til å spise. Omsider fikk vi tak i mamma som skulle komme å hente meg, men siden hun var på sjekkpunkt Langen, så tok det en stund før hun kunne komme. Jeg fikk kledd av meg ytterklærne og byttet til tørre sokker. Vi satt litt i stuen og så litt på tv, men øynene mine bare gled igjen. Det endte med at jeg fikk sove litt på sofaen der, så sov kanskje en time eller to. Deilig å få litt søvn i varmen i alle fall. Grunnet mye snø kom mamma gående, så vi gikk med 3 hunder hver i bånd mens 2 gikk løse ned til der bilen stod. Så var det bare å sette seg i bilen og kjøre hjem. Var vel hjemme søndag morgen klokken 6 så jeg vrengte av meg alt det bløte og sovnet før hodet traff puten. Ble ikke skremt av løpet og synes heller det var gøy og utfordrende. Jeg blir kanskje å se på startstreken en annen gang også. 15

16 STJERNER OG NORDLYS ET INTERVJU MED OLA MARTINSEN Av: Marianne Merli Ola Martinsen (24) er født og oppvokst på Langhus, og kan ikke huske livet uten hund og hundekjøring. Da han ble voksen, valgte han å bli brannmann, og jobber nå ved Gardermoen. For å få kort reisevei til jobben, og gode treningsmuligheter for hundekjøring, valgte han å bosette seg i Jeppedalen. På tunet har han 19 alaskahuskyer. Ti av dem er ungunder fra Robert Sørli. De resterende ni er hans egne, i et samarbeid mellom Ola selv, hans far Gunnar Martinsen og Marit Stratton. Ola Martinsen under Femundløpet i fjor. Foto: Privat Ola har med sine 24 unge år utallige løp bak seg, og antakelig enda flere foran seg. Fire ganger tidligere har han deltatt på Femundløpet, både F400 og F600. Hans beste plassering før årets løp, var 5. plass i F400 i Tre av de fire foregående deltakelser har unggutten vært på topp ti lista, noe som er imponerende i seg selv, i tillegg tatt i betraktning hans unge alder. I år satset han på å delta både i Femundløpet, F400, og Finnmarksløpet! Og skulle han først kjøre så langt som til Finnmark for å kjøre hundespann, skulle han selvfølgelig kjøre langt med hund også, så han meldte seg likeså godt på FL1000! Først stod Femundløpet og F400 for døra, hans største satsningsområde i Målet hans var å gjøre det best mulig. Med seg på turen hadde han åtte av sine egne hunder. Åtte hunder i sin beste alder (3-4 år gamle), men som alle var uerfarne i en slik løpssammenheng. Det var deres første langdistanseløp. Med Ola bak på sleden gikk det aldeles utmerket. Hundene gikk fint. Ola løp og dytta slede etter alle kunstens regler i det kuperte terrenget. Hans store mål denne sesongen var Femundløpet, og han gav alt. Ut i løypa ble det kniving mellom ham og barndomskompisen, Kristoffer Halvorsen. Kristoffer 16

17 hadde vært med Ola som handler på et tidligere Femundløp, og var blitt bitt av hundekjørerbasillen. I år er han handler for Robert Sørli, og stilte i Femundløpet i samme klasse som Ola. Kun minutter skilte de to nesten hele løpet. Ola klatret på listene. Hakk i hel fulgte Kristoffer. Det var ikke mer enn to minutter mellom de to på sjekkpunkt Tynset, nest siste sjekkpunkt før mål. «Jeg kunne ikke se meg slått av Kristoffer, det ville nesten være for flaut», forteller Ola. De to minuttene ble til ni ved ankomst sjekkpunkt Tolga. Ola klarte å holde de ni minuttene helt inn til mål. Med seks hunder krysset han mållinja, og kjørte inn til sin beste plassering noensinne, en 4.plass. Det er bare å «bøye seg i hatten», som Heidi Weng ville ha sagt. En måneds tid senere stod Finnmarksløpet for tur. Med seg på den lange turen til Finnmark hadde han 10 hunder fra Bjørnar Andersen sitt A-spann, og fire egne hunder. Oppladningen til Finnmarksløpet var ikke optimal, da han hadde en del sykdom blant hundene. «Det var et sjansespill å dra oppover, men jeg dro», sier Ola. En uke før start var han på plass i Finnmark. Han var så heldig å få bo hos Vidar Uglebakken. Der fikk han og hundene ro, og hadde gode treningsmuligheter. «Det var behagelig for meg og hundene, så slapp vi å bo på campingplassen med mange andre», forteller Ola. Ola stilte på startstreken med 14 hunder, hvorav to unghunder på ett år. De to unghundene imponerte stort, og var blant de seks hundene som kom inn til Levajok 2. Her kastet Ola inn håndkledet, og brøt. «Hundene var fornøyde. Det er på deres premisser det skal foregå, så da var det bare å gi seg». Han forteller at de to unghundene imponerte stort, og er blant neste års stjerner. Apropos stjerner, Ola så nordlyset. Han hadde sett for nordlyset som noe som bare lyste opp himmelen i korte glimt, men han kan fortelle at nordlyset danset over hele vidda. «Det kastet seg over både himmelen og landskapet, det så gøy ut! Det var artig å se!», avslutter Ola. Helt til slutt spør jeg Ola om forskjellen mellom Femundløpet og Finnmarksløpet. «Femundløpet er NM i slededytting, mens i Finnmarksløpet får man virkelig kjørt slede. Jeg kommer garantert til å delta i Finnmarksløpet igjen». Når det blir, vet han ikke. Kan hende allerede til neste år. 17

18 JUNIORSAMLING JANUAR TRENING, TUR OG KAFETERIAVAKT Av: Elise Arnesen Foto: Tilde Waltoft Vår første samling ble avholdt på Skjelbreia med kafeteriavakt. Vi var 6 unge og 3 ledere. Vi gikk sammen inn på bena da det ikke var snø på bakken. Selv om forholdene ikke var som vi håpet, gjorde vi det beste ut av det og dro frem vogner, sykler og kickbiker. Noen hunder hadde aldri gått i spann og fikk prøve det. Etter at vi hadde stengt kafeteriaen gikk vi tur og fyra bål med pølser, marshmallows og kakao. Søndagen ble startet med egg og bacon. Det var en god start på dagen før vi dro ut for å trene hunder og brenne bål med marshmallowkonkurranse! Foto: Tilde Waltoft 18

19 PÅSKEGJESTENE Novelle av: Marianne Merli Himmelen var blå, og varmen fra solens stråler kjærtegnet ansiktet til Eline. Hun satt på verandaen med en bok hvilende i fanget. På bordet ved siden av henne stod det en termos med varm sjokolade. Ved siden av stod koppen fra Freia med bildet av den blide sjokoladegutten med lua på snei. På bordet stod også et fat med hjemmelaget marmorkake og en kvikklunsj. Eline helte kakao i koppen, og så utover de snødekte fjellene som omkranset hytta. Det var et vakkert skue, og gav henne fred i sjelen. Samme hvor travelt hun hadde det i hverdagen, gav fjellet henne ro. Eline lot tankene vandre. Det var i dag han skulle komme. Marius. De hadde truffet hverandre på nyttårsaften, hos felles kjente. Blikket hennes hadde uvilkårlig blitt trukket mot den kjekke karen i grønn skjorte. Ansiktet hans var solbrunt og friskt under den blonde luggen. De brune øynene hans var omkranset av smilerynker, og han hadde et smilehull på kinnet. Eline hadde blitt så fascinert av kombinasjonen blondt hår og brune øyne, at hun hadde stirret på ham. Jo lenger ned i vinflaska hun kom, jo mer hadde hun stirret. Ved midnatt hadde han kommet bort til henne og gitt henne et langt stjerneskudd. Han hadde tent det opp, og sammen hadde de viftet med stjerneskuddene og skrevet «godt nyttår» i luften. Han hadde spurt om hun hadde noen ønsker for det nye året, og full av rødvin og champagne hadde hun ærlig svart at hun ønsket seg en kjæreste. Marius hadde smilt. Eline lukket øynene og nøt solen, mens hun tenkte på situasjonen som hadde oppstått. Har du lagt inn en detaljert bestilling hos han der oppe? spurte Marius, mens han hevet champagneglasset og utbragte en skål. De brune øynene hans glimtet skøyeraktig. Detaljert? fniste Eline. Hun hevet glasset mot ham, og så ut som fjorten spørsmålstegn. Ja! Sånn at du får det du vil ha? Jeg regner med at du har hatt noen kjærester før, men at de har vært feilbestillinger. Du må være litt detaljert i bestillingen, så den ikke kan misforstås! Aha! Er det sånn du tenker? Ja, da skal jeg jammen sørge for å være tydelig og detaljert i bestillingen denne gangen, sa hun, og blunket med det ene øyet. Kanskje det er meg du leter etter? parerte Marius. Hun lo, og kastet det brune håret bakover. Samtidig mistet hun fotfestet og hyla mens hun skled. Hun rakk å oppfatte at Marius sine brune øyne sluttet å gnistre. Med champagneglasset høyt hevet i høyrehanden, grep hun tak i ham med venstrehanden. Han hadde glatte pensko på seg, og hadde ingen muligheter til å holde seg på bena. Sammen deiset de baklengs og landa mykt langt nede i en snøfonn. Bare bena og to champagneglass stakk opp over kanten, og vertskapet kom løpende til for å hjelpe dem opp. Vertskapet konstaterte at begge to var like hele, før de undret hva som hadde skjedd. 19

20 Denne kvinne, hvis navn jeg ikke vet, falt pladask for meg, svarte Marius lattermildt, mens han og ristet snø ut av håret sitt. Han rakte fram handen mot henne. Marius, sa han. -Eline, svarte hun. Med ett ble stillheten avbrutt av et skingrende skrik. Det akselererte i styrke og nærhet. Elines pupiller utvidet seg og hun strakte hals. Hun rakk ikke å reise seg fra stolen, før pulsen hennes gikk amok og det snørte seg sammen i brystet hennes. Opp på verandaen hoppet et digert beist som liknet på en ulv. Beistet var gråbrunt, og hadde et brunt og et blått øye. Hadde det ikke vært for den røde selen beistet hadde på, hadde hun dødd av skrekk. Hun forstod det var Topp som stod foran henne. Hunden til Marius. Topp stoppet en halvmeter fra henne akkompagnert av et banneord og en sky av løssnø. Først da så hun at det var koblet et tau til selen. Det måtte bety at Marius var i andre enden av tauet. Hallo? sa hun. Hun hørte selv hvor spinkel og redd stemmen hennes hørte ut. Det irriterte henne. Aller helst ville hun storme opp av stolen og ut i snøen til Marius. Isteden satt hun som fastfrosset i sin frykt for Topp. Marius sitt hode tittet rundt hushjørnet. Eline! sa han. Han smilte til henne. De brune øynene lyste av glede, før han oppfattet situasjonen. Han trakk Topp til seg, og bandt ham i et tre. Du trenger ikke være redd, han er snill, sa han. Det sier alle om hunden sin, tenkte Eline, og lurte på hva hun hadde rotet seg opp i nå. At hun sa ja til å la ham ta med Topp på påsketur, kunne ikke karakteriseres som noe annet enn dumskap. Hun kjente tårene presse på bak øyelokkene, og så for seg en begredelig påskehelg hvor hun kom til være livredd for å bevege seg rundt i sin egen hytte. Alt sammen på grunn av en idiotisk hund. Foto: Elise Arnesen Marius satt skiene inntil hytteveggen, og kom opp på verandaen. Han var ikledd en svart bukse og en rød anorakk. På hodet hadde han en svart lue. For en fantastisk utsikt! sa han, og tok av seg lua. Eline konstaterte at han til og med kledde luesveis. Nå er jeg spent på å se hvordan du har det inne, sa han, og satt fra seg skistøvlene ved verandadøren. Eline lukket opp døren, og Marius fylte stua med sitt nærvær. Det virket som en evighet før han vendte seg mot henne. 20

21 Kjære Eline, jenta mi. Hvorfor har du ikke fortalt at hytta di er den koseligste hytta i hele verden? Rødrutete gardiner, rosemalte skaper og «Elg i solnedgang». Hytta er jo som tatt ut av et eventyr! Men du kunne fortalt meg at du hadde nylakkert gulv. Jeg kommer til å være ganske stresset over å ha Topp gående her. I lykkerusen over at Marius likte hytta, hadde Eline glemt Topp en liten stund. Hun bestemte seg for å spille med åpne kort. Hun satt opp et unnskyldende ansikt enhver komiker ville misunt henne. Du, Marius? Om det blir riper i gulvene betyr ingenting så lenge du trives her. Hytta er til for å brukes. Det er noe annet jeg er mer bekymret for. Jeg har fortalt deg at jeg er litt redd for hunder. Det er en stor underdrivelse. Jeg er faktisk livredd. Marius så på henne med et uutgrunnende blikk. Hun kunne lese i de brune øynene hans at hjernen hans gikk på høygir. Hm Du er en raring, du, Eline. Du er livredd for hunder, og enda inviterer du en hund til hytta di i påsken! sa han. Han smilte, og gav henne et kyss. Jeg tar det som et komplement, for det må bety at jeg er en høyt ønsket gjest. Jeg lover deg å passe godt på Topp, og jeg skal passe godt på deg. Ok? Eline nikket, og var glad for måten han tok det på. Han hadde helt rett. Ingen gjest hadde noen gang vært mer ønsket enn ham. Med tiden til hjelp, skulle nok hun og Topp bli venner. Illustrasjon: Mathilde Clementz (7) Kvelden gikk unna i en fei. De inntok en bedre middag bestående av kyllinggryte med ris og salat, og drakk rødvin til. Topp kom inn, og Eline sin hals snurpet seg sammen da han kom mot henne for å snuse. Den svarte snuten virket avskrekkende stor, og Eline kom til å tenke på «Rødhette og ulven». For sikkerhets skyld tok hun bena opp i sofaen. Marius holdt henne i handen mens Topp snuste på henne i noe hun synes liknet en evighet. Da han var ferdig med å snuse på henne, tok han seg en runde og undersøkte alt fra vannkanner til stoler, før han la seg på teppet sitt. Marius og Eline hygget seg med rødvin og yatzy. I løpet av kvelden var Topp bortom Eline flere ganger, og hun ble litt tryggere på ham for hver gang. 21

22 Dagen etter la de ut på skitur i strålende solskinn. De skulle opp på den høyeste fjelltoppen for å nyte utsikten mot Jotunheimen. Marius gikk foran, med Topp i hælene. Eline slet med å holde følge, for skiene hennes var bakglatte. Da de stoppet for å ta en kvikklunsj, var hun utslitt. Hun forstod ikke hvordan hun skulle klare den siste kilometeren opp til toppen, men Marius kom henne til unnsetning. Da de skulle gå, tok han av seg beltet han hadde i livet, og gav det til Eline. Her. Fest dette i livet. Så får du drahjelp av Topp. Jeg skal gå foran, og Topp følger etter meg på kommando. Være så snill? sa han, med bedende øyne. Eline tok imot beltet i taushet, og spente det på seg med skrekkblandet fryd. Hadde venninnene hennes sett henne nå, hadde de trodd det hadde klikka for henne. Eline på ski etter en hund, var like surrealistisk som vaniljeis med brun saus. Med et lite rykk satt de i gang. Topp dro, og Eline staket noen ustøe tak. Det var unektelig en underlig følelse å bli trukket på ski av en hund. Skiene gled fram i skiløypa som en lek, og det minnet henne om da hun hadde tatt skiheis for første gang. Det var både skummelt og morsomt på en gang, og det tok ikke lang tid før de var på fjelltoppen. Flink hund, sa Eline, og klappet Topp på hodet. Vi skal nok bli venner, du og jeg, Topp Marius smilte til henne. I de brune øynene hans så hun et uttrykk hun hadde sett kvelden før, da han og Topp hadde kosestund foran peisen. Det var en dyp kjærlighet hun så i blikket hans. Marius rotet i kløven Topp hadde på ryggen, og fant fram to appelsiner og en termos med kakao. Og en liten blå eske. Med Jotunheimen som de vakreste kulisser, gikk han ned på kne. Kjære Eline. Dette blir trippel-topp: Jeg har aldri møtt en jente som er så topp som deg. På denne fjelltopp, med Topp som vitne, spør jeg deg om du vil gifte deg med meg. Det svimlet for Eline. De hadde knapt kjent hverandre i tre måneder. Det var galskap å fri. Enda større galskap var det å svare ja. Hun var sikker i sin sak. Hun så på ham, og trakk pusten. Marius la hodet litt på skakke, akkurat likt Topp som satt ved siden av ham. Ja, kjære Marius, svarte hun, mens gledes-tårene rant nedover kinnet hennes. Blendet av tårer, diamanter og sol kastet hun seg om halsen hans. Han hvisket henne i øret at han elsket henne, før han satt ringen på fingeren hennes Kan vi gjøre dette til en tradisjon, Eline? Hver langfredag legger vi skituren til denne fjelltoppen! sa han. Hvis jeg får ha Topp, svarte hun, mens hun beundret ringen. Avtale, svarte Marius. Lykken boblet i kroppen hennes. Hun så for seg skiturer i fjellheimen. Hun med Topp som drahjelp. Marius trekkene på en pulk med barnet deres i. At Marius hadde akkurat det samme bildet i hodet sitt, ante hun ingenting om. Det var bare en forskjell. I hans bilde var de fem. Han hadde også hund. 22

23 JUNIOR SAMLING FEBRUAR KAFETERIAVAKT OG HAKASLEPPET Av: Elise Arnesen Vi møttes på Bysetermåsan, der juniorene ble kjørt inn til Skjelbreia med bagasjen for å rekke Hakasleppet. Vi spiste en god middag før vi satt oss i bilene igjen og rettet nesen mot Åstjernet, der starten til Hakasleppet gikk. Her fikk vi god hjelp av løpsarrangørene, de ga oss et rom for natten slik at vi kunne sove varmt og godt. Men før vi skulle ta kvelden måtte vi få med oss starten. Vi stilte oss på en rekke Foto: Tilde Waltoft like ved startskiltet. Her fikk vi god utsikt til kjørerne. Det ble fort konkurranse om å få flest high fives. Når alle kjørerne var på sporet, var klokken godt over leggetid. Tidlig lørdag morgen måtte vi hoppe i bilene igjen. Det ble en rask frokost og en yoghurt hver i bilen. Pølser og ski var pakket. Vi skulle nemlig gå på ski inn til villmarkskjekkpunktet Oberstputten. Her bidro vi med å lage spor til kjørerne når de skulle hvile. Været var utrolig vått og kaldt. Heldigvis hadde vi med oss skift, men som ikke lenge etter, var like vått som det vi hadde gått i. En sliten gjeng samlet seg rundt bålet og grillet pølser. Når alle kjørerne hadde kommet inn, var vi slitne og kalde hele gjengen, og bestemte oss får sette fart på skiene. Utslitte er et godt ord for juniorene som la seg sent, våknet tidlig og gikk en god distanse på ski. Det var tid for middag og film, før alle sovnet godt tilbake på Skjelbreia. Søndag var vi utvilte og klare for å kjøre hund. Vi fikk lånt nok hunder til et 6 spann, og vi var klare for trene hunder igjen. Selv om været ikke var på vår side denne helgen hadde vi en fin helg med masse utfordringer og moro. Foto: Tilde Waltoft 23

24 MITT SEPPALA Av: Turid Næss Det er ikke hver dag du får en mygg (en mikrofon) påmontert under startnummeret mens du jobber med å få på seksten sokker på hundene like før start, med beskjed om å se inn i kameraet og fortelle om hvorfor en middelaldrende dame har kjørt 29 Seppalaløp og fremdeles ligger ute i telt? Hva skal jeg svare på det da? Jeg tar turen tilbake til start, i 1979: Jeg hadde tilbrakt mange timer ute i løypene under konkurranser for å få det beste hundekjørerbildet til Budstikka. Selv kjørte jeg tur, ambulanse og hc-turer, og var ikke Foto: Morten Rønseth spesielt opptatt av konkurranse, men det så jo så moro ut, fartsfylt og tøft, så hvorfor skulle ikke jeg prøve? Som tenkt, så gjort: Jeg startet i mitt første Seppala i enspann tur med den kvikke, blide grønlandshunden Kosack, i tungt slafseføre med våte snøfiller, akkurat som været kan være på sitt beste i Østmarka. Arrangør var klubben i mitt hjerte: OMTK. Kosack gjorde en kjempeinnsats og fikk selvfølgelig ligge inne i teltet, kliss våt som han var. Vi gjennomførte med stil, og jeg var i gang: Det ble bronsemerket, sølvmerket, gullmerket og så endelig bronsegrisen etter ti løp! Jeg kunne jo ikke slutte da: målet var å få alle tre valører på peishylla. I 1996 fikk jeg peis, og i 2008 kjørte jeg de fem kule grønlandshundene Qannibal, Rasqa, Skurk, Røver og Kompis og gjennomførte mitt 25. Seppalaløp. Bak sleden, uten ski. Det skulle jeg ikke gjort, for da hadde jeg bare 24 løp på ski, så jeg måtte jo kjøre et løp til, og neste delmål som det så fint heter, ble tredve Vel, tilbake til start, i 2014, på overnattingsmyra ved Frankmotunets hytte. Jeg hadde i grunnen grudd meg hele natta til starten, men fikk god hjelp av Thomas. Ti sekunder igjen, og vi satte avgårde: gjennom hyttetunet, forbi de solide utebordene i tre, rundt portstolpen og den store gråsteinen, det gikk bra, jeg sto på bremsen, stiv i blikket, suste ned bakken, Bris og Barbara tok riktig spor rett fram, over måsadottene og hoppet ned mot vannet, for så å sladde rundt nittigraders-svingen til høyre på isen. Vi greide det! Høy puls var bare forbokstavene, men den roet seg litt utover den islagt elva. Greide vi starten, så skulle vi greie resten også! Hundene var kjempepigge, de likte at det var litt kjøligere, i og med at vi startet før sola virkelig begynte å varme. Vel, da var det bare å tenke ut hvordan vi skulle komme oss forbi grusveien på grei måte. Litt dårlig erfaring fra dagen før, da Bris og jeg var uenige om løypevalget: hun foretrakk grusveien, jeg ville gjerne ut i skiløypa, men Bris vant, og fikk med seg både Barbara og BSA og Norton: jeg lett joggende på de nyslipte skøyteskiene bortover grusen, og sleden fikk litt ekstra 24

25 rubbing. Hører hun på meg i dag? Tenk, det gjorde hun! Venstre, høyre, venstre, høyre, det gikk som smurt! Foto: Grete Waltoft Opp på fjellet ble det nesten bare kos: sola skinte, føret var upåklagelig, hundene virket fornøyde og oppoverbakkene var ikke så bratte som jeg hadde forestilt meg. Nedoverbakkene derimot der fikk unge Næss kjørt seg, og det var godt å ha noen ekstra kilo å legge på bremsen. Siste utfordringen var inn til mål. Før start hadde Grete innprentet at jeg godt kunne ta hundeløypa opp, men for all del ikke kjør den ned! Vel, det ble jo til at jeg tok den opp, for Bris og Barbara foretrakk hundeløypa framfor skiløypa, og BSA og Norton fulgte på, og da strikken min løsnet, var det ikke noe poeng å snu når jeg endelig nådde igjen spannet. Så jeg var ved friskt mot og veldig oppmerksom da vi nærmet oss nedkjøringen fra fjellet, ga rolig beskjed om å holde høyre, høyre, høyre og der skvatt de til venstre! Og i den farta nedover var det helt uaktuelt å snu, så det var bare å stå løpet ut, bokstavelig talt. Ned kom vi, over den harde isen og slushen, og inn til mål! Og der var han igjen, han med myggen og kameraet og hva føler du nå? Trodde aldri jeg skulle få det spørsmålet, og jeg var nok ikke helt meg selv mens superlativene rant ut av meg, glemt var grus og mose og plump og is og skare og brøytekanter og brukne merkestikker: fantastisk, gnistrende, utfordrene, kjempebra! Alle de firbeinte fortjener ros og kos og godt stell for den innsatsen de gjør i løp etter løp, mil etter mil. 25

26 Takk til alle som har hjulpet meg med å nå målet om å kjøre 25 Seppalaløp, og ikke minst mitt 30., og kanskje er det heller ikke mitt siste Takk til grønlandshunden Kosack, som startet det hele, vorsteherne Knorr, Peggy, Pan, Caro, Hector, Hera, Dennis, Frøy og Gorkij, gordonsetteren Odyssevs, jämthunden Bruse, grønlandshundene Qannibal, Rasqa, Skurk, Røver og Kompis, vorsteherne Desmo og Odin, huskyene Ole og Maiken, Fenris, Vortek og Farkas, og Bris, Barbara, BSA og Norton Tusen takk! De fantastiske fire: Bris, Barbara, BSA og Norton i Turids jubileumsløp. Foto: Grete Waltoft 26

27 RESULTATER SEPPALALØPET 2014 Plasseringen til OMTK-deltakerne. Fullstendig resultatliste finner du på Enspann menn 4. Widar Bråten Flerspann begge kjønn 1. Fredrik Westlie 7. Turid Næss 12. Gunnar Solberg 4-spann begge kjønn 2. Leela Guenin 6-spann begge kjønn 4. Knut Helge Reiersgård 8-spann begge kjønn 8. Aleksandra Torgersen 12. Thomas Eilert Thoresen Foto: Grete Waltoft 27

28 LIVREDD I ALASKA ET INTERVJU MED ROBERT SØRLI Av: Marianne Merli I mars 2014 deltok Robert Sørli for femte gang i Iditarod, verdens lengste og tøffeste hundeløp. På startstreken stod han med et hundespann som bestod av fire hunder fra Hans Petter Haugen, fem fra Thomas Wærner, samt syv fra egen kennel. Et meget sterkt hundespann. I sleden hadde han serum. Et symbol på serumet som opprinnelig ble fraktet med hundespann til Nome i Et kappløp mot tiden og naturkreftene, på liv og død, som reddet store deler av befolkningen etter et difteriutbrudd. Løpet Iditarod kjøres til minne om hendelsen i 1925, for å hylle hundekjørerne som satte livet på spill for å få fram det livreddende serumet til innbyggerne i Nome. «Det var en stor ære å få oppdraget», forteller Robert. Serumet skulle Robert overrekke til sykehuset i Nome. En lang og vanskelig ferd ventet han og hundene gjennom Alaska sin villmark, fra Anchorange til Nome. «På kjøremøtet ble vi vist bilder fra løypa tatt fem dager i forveien. Det viste snø, og greie kjøreforhold. Mildværet i dagene før start gjorde imidlertid kjøreforholdene svært vanskelig. Det var for sent å legge om løypene, og å avlyse Iditarod er ikke aktuelt. Vi får beskjed om at vi kjører på eget ansvar. Været gjorde løypa meget Foto: Anki/sjekkpunktet.no krevende i år. I seks- sju mil var det bare barmark, og i store deler av løpet var det ren is. Det var skøyteis langs hele kysten.» «Hvordan var det å kjøre på barmark», spør jeg. «For bikkjene var det greit. Det var lett for dem, men vanskelig for meg. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv som da jeg kjørte ved Burns, mellom Rhone og Nikolay. Det er et goldt naturlandskap hvor det vært skogbrann, derav navnet Burns. Det var stein og røtter som stakk opp overalt, og jeg turte ikke å bruke bremsen. Hadde jeg brukt den, og den hadde hekta i en rot, kunne jeg ødelagt bremsen, eller stupt over sleden og ødelagt meg. Skutermatta røyk hele tiden. Jeg brukte mye tid på å reparere den. Lage nye hull, og henge den opp på nytt. Der mista jeg utrolig mye tid. På toppen av det hele, hadde jeg tisper med løpetid i spannet. Det ble tjuvparringer og mye klabb og babb.» Etter å ha mista så mye tid, bestemte Robert seg for å kjøre på for å ta igjen den tapte tiden. Etter barmarkskjøringen, kom etapper på is. Som å kjøre på skøytebane. Robert kjørte alt han maktet, det gikk unna. Fort. Han kjørte raskest av alle i dette midtpartiet av løypa. 28

29 «Jeg kjørte det beste hundespannet jeg noen gang har hatt, men jeg forvaltet det litt dårlig. Det kan jeg si i etterpåklokskap. Det er alltid fart som tar knekken på et godt spann. Det gikk for fort. Bikkjene fikk det. Da jeg skjønte at jeg ikke ville ha sjans på noen topp 5 plassering, hvilte jeg ut. Jeg kan si at jeg fulgte kjøreplanen min til Shatolik. Derfra og ut kjørte jeg for å fullføre. På slutten av løpet ble det fryktelig dårlig vær. I 17 timer lå jeg på isen og ventet på bedre forhold. Det var tøft i år. Tøft for mennesker, men ikke så tøft for hundene. Hundene hadde det gøy. Jeg hadde fullt spann halvveis ut i løpet. Det var mange store spann med lenge, nettopp fordi det var lett for hundene. Det ble satt ny rekord i år, så fort gikk det. Det var rein skøyteis store deler av løypa. Det var glatt. Både jeg og bikkjene hadde problemer med å holde oss på beina. Vi seila og blåste rundt. Bikkjene skjønner at jeg ikke har kontroll. Jeg tok av baklinene på alle, unntatt lederne og en til. Det er første gang jeg har gjort. Men jeg merket ingen forskjell på farten. Det gikk nøyaktig like fort videre, over is og tundra, med stein og røtter stikkende opp. Det var skummelt. Jeg var livredd». «Du sier du var livredd. Vurderte du noen gang å bryte?» undrer jeg. «Nei, når jeg har reist så langt for å kjøre Iditarod, skulle jeg fullføre. Men det var mange som brøyt i år. Det var veldig tøft løp. Jeg mista spannet mitt tre ganger. Med vilje, for ikke å bli slått i hjel. Jeg kunne ha blitt drept. Det var ingen vits i å kjøre med sikkerhetsline. Det var viktigere å kunne slippe sleden.» «Du klarer ikke å stoppe et spann på kommando når du slipper sleden? Hvor langt dro bikkjene uten deg?» spør jeg. «Nei, det er umulig å stoppe dem på kommando. Men jeg slapp sleden for ikke å bli drept. Jeg måtte, jeg hadde ikke noe valg. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Når jeg først slapp, så kom ikke bikkjene så langt. Ikke mer enn par hundre meter. De løp til sleden kræsja i et tre, og hang fast kratt og trær.» «Hvordan gikk det egentlig med sleden din. Knakk den?» «Nei, den knakk ikke. Det som skjedde var at ved Happy Vally Steps, ned mot Rainy Pass, var det et hælvete. Sleden vælva. Jeg hadde mer enn nok med å komme meg ned. Det gikk fort nedover bakkene. Bak på sleden hadde jeg en fôr-container. Da jeg var nede, og tittet bak meg, var alt borte. Men det ordna seg da jeg kom på sjekkpunktet. Jeg fikk kjøpt litt ting der, og fikk skåler av andre kjørere som hadde satt ut noen hunder. Sleden var kjempegod, den, en Yeti-slede fra Hundekjørerbutikken. En solid slede. Det var mange som knakk sleden sin i år. Men det er klart det gikk hardt for seg. Sleden min ble ikke ødelagt, den var fullt kjørbar. Men den ble rammeskakk og vanskelig å styre etter hvert, og derfor byttet jeg til ny, helt lik slede, ved McGrath.» «Så du noen dyr langs løypa?» spør jeg, som har hørt om den store Alaska elgen. «Dyra var i nærheten. Ved Burns er det mange dyr, både bison og ulv. Bikkjene hadde nok lukta av dem i nesa, men jeg så ingen. Jeg hadde vel mer enn nok med å holde meg fast», forteller Robert, og ler. Igjen kommer en del banneord over hvor forferdelig det var å kjøre der, og hvor redd han var. «Det var traumatisk til tider. Men det er glemt nå» sier han. 29

30 Foto: Anki/sjekkpunktet.no «Er det noen av hundene som overrasket deg eller imponerte deg?», lurer jeg på. «Jeg hadde som sagt det beste hundespannet jeg noen gang har kjørt. Styrken til spannet var at det var så mange gode lederhunder, så jeg byttet på undervegs. Alle hundene gjorde en god jobb. De fire jeg lånte av Hans Petter gikk helt inn til mål. Jeg visste jo hva som bodde i bikkjene, for jeg hadde kjørt dem i Finnmark i fjor. Donald til Hans Petter var helt uberørt av løpet da vi kom i mål. Jeg må også si at min hund Jonatan overraska meg. Han er fem år, og har vært god i mange år. I utgangspunktet en flink lederhund, men jeg brukte han ikke som lederhund i Iditarod, nettopp fordi jeg hadde så mange andre gode lederhunder. Jonatan har hatt en tendens til å ha pådratt seg noen småskader i tidligere løp, men i Iditarod holdt han seg skadefri. Han jobba beinhardt og knallbra hele veien.» «Kommer du til å kjøre Iditarod igjen?» spør jeg. Robert drar på det, før han svarer. «Nå har jeg kjørt Iditarod fem ganger, og vunnet to. Jeg har liksom ikke mer å bevise. Men det sa jeg i 2007 også. Så kom Thomas Wærner på banen, og skaffet sponsor, og så startet Thomas, Birgitte (Næss Wærner) og jeg Team Elkonor. Det var jo derfor jeg dro nedover igjen i år. Selv om det ikke gikk så bra i Iditarod, har teamet generelt sett gjort det bra i år. Jeg vant Femundløpet, og Birgitte kom på 2. plass både i Femundløpet og Finnmarksløpet. Og du vet, man kan ikke vinne hver gang. Iditarod er verdens største, heftigste og mest prestisjefylte hundeløp. Alt må klaffe fra start, da vinner du. Det gjorde det ikke denne gang. Om jeg skal kjøre Iditarod igjen? Jeg har ingen planer om det, men man skal aldri si aldri», avslutter Robert. 30

31 INNKALLING TIL ÅRSMØTE I OSLOMARKA TREKKHUNDKLUBB Årsmøtet avholdes torsdag 15. mai 2014 kl. 19:00 på Skjelbreia. Saker som ønskes tatt opp på årsmøtet må være styret i hende senest 01. mai Sakene kan sendes pr post til Oslomarka Trekkhundklubb Postboks 26, Oppsal 0619 Oslo eller pr e-post til alekstorgersen@yahoo.no Fullstendig saksliste med alle sakspapirer offentliggjøres på senest 8. mai Regnskap og revisjonsberetning deles ut på årsmøtet. Valgbarhet I NIFs lov 2-4 heter det at: Ved valg/oppnevning av representanter til årsmøte/ting, samt medlemmer til styre, råd og utvalg mv. i NIF og NIFs organisasjonsledd skal det velges kandidater/representanter fra begge kjønn. Sammensetningen skal være forholdsmessig i forhold til kjønnsfordelingen i medlemsmassen, dog slik at det skal være minst to representanter fra hvert kjønn i styre, råd og utvalg mv. med mer enn tre medlemmer. I styre, råd og utvalg mv. som består av to eller tre medlemmer skal begge kjønn være representert. Varamedlemmer teller ikke med ved beregningen av kjønnsfordelingen. Ved manglende oppfyllelse av denne bestemmelsen når det gjelder valg, må styret innkalle til nytt årsmøte hvor nytt valg må foretas. Ved overtredelse av fristen kan NIF v/idrettsstyret pålegge idrettslaget å oppfylle bestemmelsen. Når det gjelder oppnevning av representanter, mister idrettslaget det antall representanter som mangler for å oppfylle bestemmelsen. Velkommen til årsmøte! Hilsen Styret (Oslo ) 31

32 32

33 OMTK 75 ÅR Oslomarka Trekkhundklubb med Oldemannsligaen inviterer til jubileumsfest på Skullerudstua 10 mai 2014 kl Det blir festmiddag med påfølgende dans og musikk! Påmelding til Ivar Hordnes E-post: Innen 30.april Pris 300,- Betaling til OMTK s konto nr: Cava ved ankomst * Skullerudstuas skalldyrsalat, dressing og toast med 1 glass hvitvin til forrett * Hovedrett er reinsdyrmedaljonger, med nyrørt tyttebær, viltsaus, timianstekte poteter med 3 glass rødvin + vann * Skullerudstuas dessertkake med frukt/bærcoli og kaffe serveres til slutt Mer drikke kan kjøpes i baren 33

34 FELLESVAKSINERING Dato: 14. Juni fra kl Veterinær: Lene Barlie Vaksiner som tilbys: Nobivac DHPPI-valpesyke, hepatitt, parvorirus og parainfluensa Nobivac Pi parainfluensa Rabisin-rabies Nesevaksine (parainfluensa vaksine og vaksine mot bordilla bronchiseptica) kan også ordnes hvis noen må ha dette i forhold til krav i løp, men dette må spesifiseres på forhånd. Pris: 180 kr første vaksine, 150 kr andre vaksine på samme hund Påmelding: Senest tirsdag 3. juni Til Tor Arne Bernhardsen, alaskan6666@gmail.com Påmeldingen må inneholde navn, e-postadresse evt. mobilnr, hvor mange hunder, hvilke vaksiner og antall. Det blir sendt ut beskjed om rekkefølge og ca klokkeslett for frammøte. Ta med: Skjema med navn, telefonnr og adresse til eier, hundens navn (gjerne chip nr også), kjønn, alder og hvilke vaksiner den får. Skjema kan lastes ned fra OMTK sine sider. Eksakt sum i kontanter. Et godt humør og en dose tålmodighet 34

35 TEGNEKONKURRANSE Ønsker du å få med din tegning i neste nr av Trekkhunden? Send da inn ditt bidrag innen 13. juni til: Oslomarka Trekkhundklubb Postboks 28, Oppsal 0619 OSLO eller morten@ronseth.no Tema for konkurransen er: Hund med 4 bittesmå valper 35

36 ETTERLYSNING: HVOR ER HVERDAGSLYKKEN? Av: Marianne Merli Jeg elsker å skrive. Og jeg elsker å lese. Å få trekkhunden i postkasse er hverdagslykke for meg. Å lese om alt som har skjedd. Se på de fine bildene. Få informasjon om hva som skjer i månedene framover. Det som er litt nedtur, er at overraskelsesmomentet forsvinner når jeg står bak teksten i store deler av Trekkhunden! Hva med deg? Er det hverdagslykke for deg å få Trekkhunden i postkassa? Kanskje lager du deg en god kopp varmt å drikke, kryper opp i godstolen og åpner bladet i spenning? Eller kanskje du akkurat nå sitter ute i solen og leser disse linjer? Som den observante leser har fått med seg, etterlyser stadig Trekkhunden redaktør. Tenk, Trekkhunden er redaktørløst! En skam. Og, nei takk, ellers takk, jeg tar ikke oppdraget, men jeg bidrar gjerne med litt tekst. Så over til min Hverdagslykken. Har du med din hund? Har du Har hunden din fått vakre blomster på tur i kjent roen i kroppen ved stillhet? etterlysning. opplevd den sammen vært på skitur i påsken? valper? Har du sett noen skogen? Eller har du å lytte til den absolutte Foto: Marianne Merli Nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet: Jeg ønsker å lese om hverdagslykken din! Kan du dele den med meg og alle de andre leserne av Trekkhunden? Jeg vet nemlig at mange av dere deler hverdagslykken med andre. Noen skriver blogg, mens andre legger ut glade statusmeldinger på facebook, sammen med flotte bilder fra hverdagen. Nå har det seg slik at jeg ikke er venn med så veldig mange av dere på facebook. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke kjenner dere. Men selv om jeg ikke kjenner deg, vil jeg altså gjerne lese om de små opplevelsene i livet som du definerer som hverdagslykken. Håper du vil skrive noen ord og dele hverdagslykken med leserne av Trekkhunden. Det vil berike Trekkhunden, og det vil glede meg. 36

37 KOMMENDE AKTIVITETER Klubben har faste ukentlige treninger i både nordisk / tur og slede. Innimellom blir det også lagt opp til uformelle samlinger på sparket. Følg med på aktivitetskalenderen og på klubbens facebookside. På denne aktivitetskalenderen står det også mye klubben selv ikke er arrangør av. Er det noen aktiviteter DU syns andre burde vite om, så send en mail til morten@ronseth.no. Endringer kan forekomme! Fullstendige terminlister over barmark, nordisk og slede finner du hos Norges Hundekjørerforbund. April Veddugnad/foredrag, Skjelbreia Mai - 10 Jubileumsfest, Skullerudstua Årsmøte Skjelbreia, kl. 19:00 Juni Fellesvaksinering med dugnad og sommerfest, Skjelbreia 37

38 MEDLEMSREGISTER Har du flyttet og glemt å melde adresseforandring? Send e-post til klubbens kasserer slik at vi får rettet evt. feil! 38

39 STØTT DIN KLUBB! Nå er det endelig blitt mulig å tildele din grasrotanndel til OMTK. Støtt klubben din og tilknytt Oslomarka som din grasrotmottaker. Dette gjøres enkelt hos din tippekommisjonær, eller på din side på Norsk Tipping på nett. Foto: Marianne Merli 39

40 FOR ANNONSØRER Trekkhunden sendes ut til ca. 220 abonnenter, og henvender seg til alle medlemmer i Oslomarka Trekkhundklubb. Vi har lesere med sans for ulike grener innen trekkhundsporten, turkjøreren, friluftsfolk, men også til den "vanlige" hundeeier som har hunden for hyggens skyld. Trekkhunden har som ambisjon å ha et variert innhold av aktuelle artikler og reportasjer. Vi ønsker å jobbe aktivt for å gi våre lesere et nyttig og spennende blad. Det gjør at flere bruker mer tid på å lese bladet. Vi tror at dette gir deres annonser et godt utgangspunkt for å bli lagt merke til og lest. Har du et budskap eller et godt tilbud du vil fortelle om til våre medlemmer er en annonse en bra start! Vi anmoder alle medlemmer om å prøve å skaffe nye annonsører til bladet vårt. Det koster en del penger for produksjon og utsendelse. Som du ser koster det ikke stort for en annonse hos oss. Spør på jobben, slekta, venner eller naboen Vil du annonsere i Trekkhunden? Ta kontakt med klubbens kasserer! Annonsepriser pr utgivelse: Annonsepriser pr. år (4 utgivelser): 1/1 Side kr. 500,- 1/1 Side kr ,- 1/2 Side kr. 250,- 1/2 Side kr. 750,- 1/4 Side kr. 100,- 1/4 Side kr. 300,- Trekkhunden Deadline Utgivelse Nr 1 12/2 Uke 10 Nr 2 25/5 Uke 24 Nr 3 20/8 Uke 38 Nr 4 12/11 Uke 50 40

41 41

42 42

43 43

44 44

45 45