Revisjon av forskrifter hjemlet i svalbardmiljøloven

Transkript

1 Miljøverndepartementet Postboks 8013 Dep 0030 Oslo Vår saksbehandler: Vår dato: Vår ref:(bes oppgitt ved svar) Henrik Rotneberg / a.008 Deres dato: Deres ref: Revisjon av forskrifter hjemlet i svalbardmiljøloven Det vises til brev fra Miljøverndepartementet av 19. juni 2012 vedrørende ovennevnte. I brevet fra Miljøverndepartementet gis en oversikt over: De endringsbehov som følger direkte av ny lov om miljøvern på Svalbard (i kraft 1. juli 2012). Øvrige endringsbehov. Når det gjelder første kulepunkt så er disse ivaretatt av departementet. Det er derfor øvrige endringer som vil bli omhandlet i dette brevet. Gjennomgangen er inndelt etter forskrift/tema, og Sysselmannens forslag gjelder i første rekke FOR nr 723 (motorferdselforskriften) og FOR nr. 712 (høstingsforskriften). Det er ønskelig at endringene gjennomføres så snart som mulig, da deler av regelverket (særlig det som omhandler høsting) pr i dag er vanskelig å forvalte. Det har vært foretatt flere endringer i disse forskriftene siden de ble vedtatt i Det har imidlertid variert hvorvidt kommentarene til forskriftene (som for disses del er et eget vedlegg i Lovdata) har blitt tilsvarende oppdatert. Det er derfor ikke lenger fullstendig samsvar mellom selve forskriften, og merknadene til forskriftene. Et eksempel på dette er territorialgrensen, som i merknadene fremdeles er definert til 4 nautiske mil. Samme type rettelse er også nødvendig i bl.a. FOR nr. 724 om miljøgifter, avfall og gebyrer for avløp og avfall på Svalbard. I tillegg viser kommentarene i 3 til den tidligere såkalte OBS-lista. Denne er ikke lenger i bruk, og er nå erstattet av det såkalte REACH-regelverket. Det er hensiktsmessig og naturlig at kommentarene oppdateres til slutt når det er avklart hvordan reglene skal være. Det er etter vår oppfatning naturlig at eier av forskriftene (MD) forestår akkurat dette arbeidet. Postadresse: Telefon: Telefaks: E-post og internett: Postboks firmapost@sysselmannen.no 9171 LONGYEARBYEN

2 Side 2 av FOR nr. 723 om ferdsel med motorkjøretøy i terrenget og om bruk av luftfartøy til turistformål på Svalbard (motorferdselforskriften). Det ble i 2008 utført et arbeid på deler av dette feltet (motorferdsellovgivningen). I denne forbindelse ble Sysselmannen bedt om å komme med forslag til endringer i regelverket for motorferdsel på Svalbard. Sysselmannens forslag ble oversendt DN i brev av 3. juli I den grad ikke noe annet er sagt i brevet her, gjelder disse forslagene med begrunnelse fortsatt. Innledningsvis ser Sysselmannen grunn til å påpeke noen av de erfaringer vi, spesielt gjennom det siste året, har hatt vedrørende saker (herunder klagesaker) om bruk av luftfartøy til turistformål på Svalbard. Temaet ble bl.a. diskutert på samrådsmøtet i Trondheim og Sysselmannen støtter de vurderinger som DN har skissert. Når det gjelder utformingen av den eksakte regel, er vi av den oppfatning at mest mulig av forbudet bør fremgå av selve bestemmelsen, og ikke bare av kommentarene. På denne måten oppnår man bedre tydelighet om regelverket, og flere misforståelser vil kunne unngås. Pr i dag er det slik at bestemmelsen muligens kan forstås dit hen at innleide/chartrede fly (som ikke er del av de regulære ruter) er tillatt etter regelen. I likhet med DN er vi av den oppfatning at en situasjon hvor egne private fly ikke kan benyttes, mens det samtidig kan synes som det er adgang til å leie inn et tilsvarende fly, er en omgåelse som både er uforklarlig, og som gir liten eller ingen sammenheng. På bakgrunn av dette foreslår vi derfor et tillegg til motorferdselforskriften 11 annet ledd: Bruk av luftfartøy for flyging til og fra Svalbard og mellom bosetningene på Svalbard er likevel tillatt når dette skjer som regulær rutetrafikk med turister som passasjerer, eller tilsvarende persontransport. Med tilsvarende persontransport menes bruk av luftfartøy med samme eller tilsvarende størrelse. Når det gjelder bruk av minstehøyder så er Sysselmannen enig med DN i at regler om minstehøyder bør innføres for samtlige av verneområdene. Slike regler finnes i dag for noen av verneområdene (eksempelvis Bjørnøya og Moffen) hvor minstehøyden er satt til 500 meter. Det er etter vår oppfatning naturlig at dette også innføres for de øvrige verneområdene. Bolterdalen adgang til nyttekjøring: Motorferdselforskriften 9 siste ledd inneholder under visse forutsetninger en åpning for å kunne benytte Bolterdalen til såkalt nyttekjøring. Dette er en praktisk ordning som må ses direkte i sammenheng med driften i Sveagruva. SNSK fikk i 2011 tillatelse fra Miljøverndepartementet til å åpne ei ny gruve i Lunckefjell som en erstatning for dagens Svea Nord. Dette innebærer at driften i Sveagruva fortsetter innenfor de fastlagte rammer. Behovet for i gitte tilfeller å kunne benytte Bolterdalen, er derfor tilstede også i dag.

3 Side 3 av 15 Det har fra tid til annen vært diskutert hvordan denne ordningen bør være. På den ene siden er det en ordning som skal avhjelpe SNSKs behov dersom visse forhold inntrer. På den annen side skal det aktuelle området skjermes mest mulig for motorisert ferdsel av hensyn til utøvere av ikke motoriserte turistkonsept/annet tilsvarende friluftsliv. Området som sådan er derfor stengt for all motorisert ferdsel f.o.m. 1. mars hvert år. Det er særlig følgende utfordringer/forhold som oppstår med dagens regel: Det er krevende å føre tilsyn med overholdelsen av regelen/at unntaket praktiseres i tråd med hensikten (systemet er i høy grad tillitsbasert). I sesongen 2011 ble det observert kjørespor som ikke naturlig faller inn under unntaket (kjørespor opp i dal-/fjellsidene etc.). Sysselmannen har mottatt informasjon om at traseen brukes til fritidskjøring. SNSK har regelmessige flyavganger til og fra Sveagruva, og fly er ment å være det primære transportmiddel for ansatte som skal reise til og fra stedet. Et nytt forhold som trolig også vil kunne ha en viss innvirkning på det som her er nevnt, er åpningen av den nye gruva i Lunckefjell. Spesielt for ferdsel til Martabreen, vil den kjøreruta som man under normale forhold skal benytte via Todalen og Gangdalen, bli ca 6 km lengre enn ruta gjennom Bolterdalen. Også dette vil således kunne føre til misbruk av ordningen. Det er meningen at ordningen skal være en sikkerhetsventil som unntaksvis skal benyttes dersom vær- eller føreforhold gjør at den ordinære ruta via Todalen ikke kan benyttes. Dagens ordlyd er relativt generell, og gir rom for forholdsvis stor grad av individuell bedømmelse av hvorvidt kriteriene for bruk av unntaket er oppfylt eller ei. På tross av de utfordringer regelen medfører, spesielt på håndhevelsessiden, finner imidlertid ikke Sysselmannen tilstrekkelig grunnlag til å oppheve ordningen. For å bedre etterlevelsen, vil vi gå inn for gjentatt informasjon til SNSK hvor det opplyses om rammene for bruken. I tillegg vil vi styrke tilsynet og kontrollen i området. Mulighet for tidligere fastboende til å ferdes med skuter utenfor Forvaltningsområde 10 Motorferdselforskriften 12 (dispensasjonshjemmelen) inneholder en mulighet for at søkerens tilknytning til Svalbard kan vektlegges ved behandling av søknad om dispensasjon fra forskriftens bestemmelser. Denne muligheten har i praksis blitt benyttet ved behandling av søknader fra tidligere fastboende som ber om tillatelse til å ferdes utenfor det såkalte Forvaltningsmråde 10.

4 Side 4 av 15 Tabellen over viser det årlige antall dispensasjoner etter denne regelen. Som det fremgår er antallet lavt, og selve turen skjer gjerne ved at den/de tidligere fastboende er sammen med en eller flere som er fastboende. Søkere må også dokumentere at han/hun faller inn under kategorien tidligere fastboende via attest fra befolkningsregisteret, eller ved arbeidsattest/vitnemål fra skole. Det er også en forutsetning i dagens vedtak at omfanget ikke blir for stort. Siden aktiviteten er søknadspliktig, har Sysselmannen til enhver tid oversikt over både omfang og utvikling på feltet. Sammen med den beskjedne miljøpåvirkning denne ferdselen medfører, innebærer dette etter Sysselmannens oppfatning at det ikke eksisterer tilstrekkelige grunner til at regelen må oppheves. Vårt forslag på dette punkt er derfor at regelen videreføres i sin nåværende form. Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at tidligere fastboende ikke innvilges adgang til å kjøre med skuter i nasjonalparkene opprettet i Øvrige forhold i motorferdselforskriften: I tiden etter 2008 har Sysselmannen også sett behov for å se nærmere på visse forhold som ikke ble berørt ved forrige gjennomgang. I det følgende vil det bli gitt en oversikt over disse. Bruk av luftputebåt og såkalt hydrokopter: En miljømessig utfordring knyttet til bruk av luftputebåt, hydrokopter og andre tilsvarende fartøy, er at slike farkoster ofte har et høyere støynivå enn andre fremkomstmiddel det er naturlig å sammenlikne med ( vanlige båter). I tillegg kan disse farkostene benyttes i områder der vanlige båter ikke har tilgang, typisk i områder med grunt vann, andre våtmarksområder og områder med mye drivis. Ovennevnte områder er steder som utgjør viktige funksjonsområder for dyrelivet. Normalt sett vil dyr være skjermet i slike områder, siden det er vanskelig å ferdes med motoriserte farkoster her.

5 Side 5 av 15 Den støyen slike farkoster medfører bærer også langt av gårde spesielt på sjøen slik at potensialet for forstyrrelse av sårbare arter er betydelig også på lange avstander. For fuglearter vil særlig våtmarksområdene være kritiske. I tett drivis og nær tynn sjøis i fjordene om våren, kan ferdselen i tillegg forstyrre både isbjørn i jaktområder, samt ringsel og storkobbe i kaste-, die- og hårfellingsperioden. Selv om ferdsel på annet underlag enn åpen sjø i dag er forbudt, medfører det flerbrukspotensialet slike farkoster innehar en utfordring bl.a. mht mulighet for å føre tilsyn med overholdelse av forbudet (jf. Svalbards geografiske utstrekning på drøye km2 med tilhørende territorialfarvann). For ytterligere beskrivelse av disse farkostenes påvirkning på fauna viser vi til Norsk Polarinstitutts vurdering av 11. juni 2008 (vedlegg til dette brev). Det er imidlertid ikke gitt at enhver bruk må forbys. Sysselmannen vurderer det derfor slik at det bør være adgang til å tillate bruk av slike fartøyer i særlige tilfeller gjennom forskriftens dispensasjonshjemmel. Denne oppstiller strenge kriterier for hva slags bruk som kan tillates, og søknadsbehandlingen vil også gjøre det mulig å stille særskilte vilkår for ferdselen (bl.a. for hvor og når etc.). Sysselmannen kjenner til at det i dag benyttes én luftputebåt med utgangspunkt fra Longyearbyen i forbindelse med arbeider i polisen utenfor 12 nautiske mil nord for Svalbard. Sysselmannen vurderer at denne typen vitenskaplig bruk av fartøyet, der det hovedsakelig kun vil være nødvendig å ferdes ut Isfjorden og videre ut til grensen for territorialfarvannet, fremdeles bør kunne tillates etter forskriftens alminnelige dispensasjonshjemmel. Behandlingen av en eventuell slik søknad, vil også gi mulighet for å fastsette vilkår om for eksempel traseer eller minsteavstand fra land m.v. Pr i dag er bruk av både luftputebåt og hydrokopter kun tillatt i åpen sjø (jf svalbardmiljøloven 82 annet ledd). Bruk i andre områder (på land eller på snø/is mv.) er ikke tillatt etter loven. Forbudet fremgår også indirekte av motorferdselforskriften, ved at denne ikke omtaler disse farkostene overhode. Mulighet for regulering av bruk i åpen sjø er hjemlet i svalbardmiljøloven 82. Innføringen av den foreslåtte regel, vil derfor medføre at forskriften også må hjemles i 82 (hvilket ikke er tilfelle i dag). På bakgrunn av gjennomgangen ovenfor foreslår vi at følgende bestemmelse tas inn som et nytt kapitel i motorferdselforskriften: Kapitel V Bruk av luftputebåt og hydrokopter: 12 (forbud mot bruk av luftputebåt og hydrokopter) Bruk av luftputefartøy, hydrokopter eller annet tilsvarende fartøy er forbudt på Svalbard Som følge av det nye forbudet må disse farkostene også defineres i forskriften 3. Dette kan gjøres ved å tilføye én ny bokstav i 3:

6 Side 6 av 15 i) Luftputefartøy, hydrokopter: motorisert fartøy konstruert for ferdsel på vann, snø/is eller land. Ubemannede luftfartøy (UAS): Både i forskning og i andre sammenhenger (for eksempel filming) benyttes i stadig større grad ubemannede fly (såkalte UAS). Disse kan være alt fra små radiostyrte helikoptre til større fartøyer/droner. I forbindelse med forskning og overvåking kan bruk av denne teknologien redusere miljøbelastningen under innsamling av data. Luftfartslovgivningen opererer med et skille alt etter hvorvidt fartøyet opereres visuelt eller ei. Et slikt skille kan også tenkes å være hensiktsmessig etter svalbardmiljøloven. Hovedregelen i svalbardmiljøloven er at motorferdsel i luften kan skje i samsvar med 73. Ferdsel med luftfartøy er følgelig tillatt innenfor den generelle aktsomhetsnorm 73 oppstiller. Fra denne hovedregelen er det gjort to unntak: Luftfartøy kan ikke lande på skip eller på land eller vann utenom landingsplass som har konsesjon eller er godkjent etter luftfartsloven. Luftfartøy kan ikke benyttes til turistformål Sysselmannen behandler årlig en rekke søknader om unntak fra ovennevnte (særlig fra første kulepunkt). Hovedvekten av disse unntakene gjelder forskningsrelatert virksomhet, samt aktivitet i forbindelse med kullvirksomheten. Det gjennomgående spørsmålet i disse sakene er hvorvidt UASene (i vid forstand) er å anse som luftfartøy, og videre som motorferdsel etter svalbardmiljøloven 79 og 83. Det er mange gode grunner til at så er tilfelle. Samtidig er det også slik at mindre radiostyrte helikoptre, som mer er å anse som leketøy, bør holdes utenfor. Alt avhengig av størrelse og utforming med mer, vil slike farkoster uansett kunne ha mange av de samme miljømessige virkninger som ordinære luftfartøy. På den annen side vil de også kunne ha flere miljømessige fordeler sammenliknet med ordinære luftfartøy. Utfordringen ligger således i å finne et praktikabelt og forsvarlig skille. Skal alle slike fartøyer anses som luftfartøy vil det medføre at fartøyene også må omfattes av regelen i svalbardmiljøloven 83 om forbud mot landing på andre steder enn godkjente landingsplasser (i praksis flyplasser med tillatelse fra luftfartsmyndighetene). Sysselmannen har ikke foreslått endringer i reglene på dette punktet, men ønsker å påpeke at det er et behov for å se nærmere på hvilke farkoster som skal/bør omfattes av reglene om luftfartøy. 2. FOR nr. 712 om høsting på Svalbard ( høstingsforskriften )

7 Side 7 av 15 I brev av 21. oktober 2011 foretok Sysselmannen en gjenomgang av deler av høstingsforskriften med det formål å forenkle regelverket gjennom å avskaffe dagens ordning med fastsettelse av årlige røyeforskrifter. I forbindelse med den revisjonen som nå foregår er det gjort en fornyet og helhetlig vurdering av bl.a. reglene for fiske etter røye på Svalbard. Gjennom dette arbeidet har Sysselmannen kommet frem til at det også er visse andre forhold som bør forenkles, og som ikke ble berørt i brevet fra oktober Endringsforslagene begrunnes i sin helhet nedenfor. Det er et overordnet politisk mål å forenkle forskriftsverket der det er mulig. At fiske på Svalbard både er regulert i en forskrift som må fastsettes årlig (for røye) og i høstingsforskriften, er etter Sysselmannens oppfatning en unødvendig komplisert ordning både for brukerne og for forvaltningen. En samlet regulering i en og samme forskrift vil etter vårt syn bidra til forenkling, og gi en større forutsigbarhet for alle parter. Sett fra Sysselmannens side er det en målsetning å etablere et regelverk og en forvaltningsordning som både respekteres av brukerne, og som er håndterbar for forvaltningen. Dagens situasjon oppleves som uholdbar på disse punktene. De foreslåtte forskriftsendringene vil, sammen med en styrking av fiskeoppsynet, utgjøre det første trinnet i strategien for forvaltning av røye på Svalbard. Strategien vil bli ferdigstilt før årsskiftet. Neste trinn vil være å utarbeide en forvaltningsplan som bl.a. vil inneholde et opplegg for bestandsovervåking. Over tid vil man på denne måten kunne bygge opp den nødvendige kunnskapen om bestandene. Denne kunnskapen mangler i dag, men er likefullt forutsatt ved fastsettelse av de årlige røyeforskrifter. Formålet med den lokale forskriften har vært å fastsette årlige kvoter. Dette forutsetter at kunnskapen om bestandene oppdateres årlig. Pr i dag finnes det ikke et etablert system for innhenting av denne kunnskapen. I tillegg er kvotene i praksis umulig å håndheve på en troverdig måte ut i fra lokale forhold knyttet til bla a logistikk og kommunikasjon. Ordningen med kvoter har en nær sammenheng med muligheten for å kunne fiske med garn. Sysselmannen foreslår derfor å forby fiske med garn i ferskvann. Parallelt med dette foreslås det åpnet for fiske i ferskvann med håndredskap uten kvotebegrensning. Vannene hvor fiske med håndredskap er tillatt, vil være de samme vann som er åpne for fiske i dag, og de aktuelle vann vil fremgå direkte av selve høstingsforskriften. På denne måten samler man regelverket i en og samme forskrift, samtidig som det gis en mer varig og forutsigbar form. En slik forenkling antas å gi bedre etterlevelse av regelverket og rapporteringsplikten, og dermed være bedre egnet til å ivareta høstingsforskriftens formål. Det ble sommeren 2012 avdekket et tilfelle av ulovlig garnfiske i ferskvann. Garnfisket etter røye i saltvann er meget begrenset, både grunnet kort sesong og få utøvere. Dette fisket anses derfor ikke som problematisk. Ca 70 % av utløste kort ble rapportert i 2011, og rapportert fangst i saltvann var på totalt 88 røyer. Selv om det legges til grunn en viss underrapportering, vil sannsynligvis ikke dette uttaket kunne påvirke bestandene nevneverdig. Dette underbygges av rapportene fra sysselmannens feltinspektørtjeneste og øvrige oppsyn. En streng håndhevelse av rapporteringsplikten har resultert i bedre rapporering de to siste årene.

8 Side 8 av 15 Antall røyer fanget på garn og håndredskap for årene 2003 til 2011 (for årene ble det rapportert henholdsvis 87, 34, 71 og 88 røyer tatt i saltvann). Antall garn- og håndredskapskort for fiske etter røye på Svalbard 2009 til 2011.

9 Side 9 av 15 håndredskapsfiskere på Svalbard Rapporteringsgrad fra garn- og Når det gjelder de konkrete reglene, så foreslås det som her er sagt, gjennomført ved at høstingsforskriften 7 siste ledd endres, og at det tas inn en definisjon av håndredskap i 3. Siden 3 bokstav f) om anadrom laksefisk fjernes (jf. nedenfor) foreslår vi at definisjonen av håndredskap tas inn som ny bokstav f): f) håndredskap: stang og håndsnøre Fangstiden for røye må som følge av dette også defineres i forskriften, og det er derfor tatt inn et tillegg til 7 annet ledd som sier at fangsttiden for røye er 1. januar 15. oktober. Det foreslås at 7 siste ledd gis følgende utforming: Fiske etter røye med håndredskap er tillatt i følgende vassdrag. (se liste på side 8 og 9 nedenfor). Med de begrensninger som følger av 6, 9, 11, 12, 21 og 23 er fiske etter røye i sjøen tillatt med garn og håndredskap. Bestemmelsen i 23 første ledd er endret som følge av at fiske med garn i ferskvann etter forslaget ikke lenger vil være tillatt. Videre er de begrensninger som tidligere fremgikk av den lokale røyeforskrift innlemmet i 23 (begrensning av antall garn pr fisker og forbud mot å kople sammen garn i lenker). Dette er kun en videreføring/omhjemling av de regler som allerede eksisterer. Når det gjelder anadrom laksefisk så er denne fjernet fra forskriftens formål og dispensasjonshjemler. Svalbardmiljølovens restriktive bestemmelser kan vanskelig forsvare et laksefiske på Svalbard, og spesielt ikke når reglene til dels har gått langt utover det som gjelder på fastlandet. På fastlandet er slikt fiske strengt regulert gjennom egne forskrifter, og garnfiske etter laks i sjøen er forbudt. Slik vi ser det er det derfor lite naturlig at høstingsforskriften inneholder

10 Side 10 av 15 generelle regler om høsting av denne arten. Endringene vedrørende dette gjelder: 3 bokstav f, 7, 8a og 11. Jakt og fangst er i hovedsak forbehold fastboende på Svalbard. Sysselmannen har lagt til grunn at søker må være fastboende både på søknadstidspunket og ved tidspunkt for utøvelsen. Det foreslås at dette presiseres i 3. Når det gjelder 8 om egg- og dunsanking så foreslår Sysselmannen ingen endringer i denne regelen nå. Vi ser imidlertid for oss at det bør gjøres en faglig vurdering av hvilke arter det skal være tillatt å plukke egg fra med utgangspunkt i om de er jaktbare, bestandsutviklingen på Svalbard, og om forekomsten øker som følge av klimaendringer og eventuelt kan fortrenge de opprinnelige arktiske artene. I høstingsforskriften 10 er det fastsatt egne regler (krav om årlig kvote for rein), og det er gitt hjemmel for å fastsette ytterligere regler for kvoter og områdebegrensninger. Disse reglene henger nært sammen med FOR nr om lokal regulering av jakt på svalbardrype og svalbardrein. I denne forskriften reguleres i første rekke kvoter (for rype og rein) samt jaktområde for rein. Av hensyn til målet om å forenkle forskriftsverket, og å bedre brukervennligheten og tilgangen til reglene, foreslår Sysselmannen at disse reglene overføres til høstingsforskriften. Siden 10 allerede inneholder regler om dette, foreslås det at de øvrige kvotereglene også samles her. For å skille de ulike forholdene, samt gi en bedre oversikt, er særreglene vedrørende kvote for rype og rein inntatt i en ny 10a og 10b. Reglene i forskriftens kapittel IV om straff og ikrafttreden, ivaretas av høstingsforskriftens regler om dette. Justis- og beredskapsdepartementet (JD) står som ansvarlig departement til FOR nr Hjemlene for forskriften er imidlertid svalbardmiljøloven og høstingsforskriften, som begge ligger under Miljøverndepartementet. Det forutsettes at Miljøverndepartementet foretar de avklaringer som eventuelt måtte være påkrevet med JD i anledning dette. I ny 10b er: data fra årlige reintellinger eller annen dokumentasjon eller kartlegging erstattet med ordet: bestandsutvikling. Dette er kun en språklig endring. Reglene vedrørende når man kan starte utøvelse av jakt og fangst selv, og når man kan delta i opplæringsøyemed, er endret i den senere tid (regulert på fastlandet gjennom utøvelsesforskriften ). Alle grunner taler for at reguleringen av dette er likt både for fastlandet og for Svalbard. DN vil besørge disse endringene som i praksis blir en ren harmonisering med tilsvarende regler for fastlandet (gjelder i første rekke høstingsforskriften 14 og 15). Høstingsforskriften 30 har etter revisjonen i 2008 fått en utforming som både er uforståelig og som gir dårlig sammenheng. Siste del av både første og annet ledd sier i praksis det samme. Sysselmannen har derfor foreslått at siste del av annet ledd sløyfes. I tillegg er bestemmelsen omstrukturert noe.

11 Side 11 av 15 Oppsummering av de ulike forslag til endringer av høstingsforskriften de nye bestemmelsene skal lyde: 3. (definisjoner) I denne forskrift forstås med a) fastboende: person som på tidspunkt for søknad til og under utøvelse av høsting er gyldig innført i befolkningsregisteret for Svalbard; b) høsting: jakt, fangst og fiske; c) fauna: encellede dyr, virvelløse dyr og virveldyr som er naturlig viltlevende på Svalbard; d) sjøpattedyr: alle arter av sel og hval som er stedegne på Svalbard; e) vassdrag: innsjø, vann, tjern, elv, elvearm, bekk eller kanal. Ferskvannslaguner og strengsjøer regnes også som vassdrag. f) håndredskap: stang og håndsnøre. 7. (høstbare pattedyr, fuglearter og røye) Jakt er tillatt på følgende arter innenfor følgende tidsrom: På følgende arter: I tidsrommet: Fjellrev 1. november 15. mars Svalbardrein 15. august 20. september Svalbardrype 10. september 23.desember Kortnebbgås 20. august 31. oktober Havhest 21. september 31. oktober Teist 1. september 31. oktober Ringsel 1. februar 20. mars og 20. mai 30. november Storkobbe 1. februar 27. april og 5. juni 30. november Fangst er tillatt på fjellrev i tidsrommet 1. november-15. mars. Fiske etter røye er tillatt i perioden 1. januar 15. oktober. Fiske etter røye med håndredskap er tillatt i følgende vassdrag: Vassdrag Kartblad Richardvatnet (Raudfjorden) A4 Rabotvatna (Rabotfjorden) A4 Arresjøen (Danskøya) A4 Gjøavatnet (Amsterdamøya) A4 Åsøvatnet (v for A4 Flathukfjellet) Pytten (Danskøya) A5 Pervatnet (Sjubrean) A5 Nordre Dieset A6 (Mitrahalvøya) Søndre Dieset A6 (Mitrahalvøya) Erlingvatnet (Mitrahalvøya) A6 Murraytjørnene (Forlandet) A5 Vårfluesjøen (Woodfjorden) B4 Lovénvatnet (Trygghamna) B9

12 Side 12 av 15 Straumsjøen (Erdmannflya) B9 Linnévatnet B9 Kongressvatnet B9 Bretjønna B10 (Grønnfjordbotnen) Revvatnet (n for Hornsund) B12 Svartvatnet (s for Hornsund) C13 Mosselvatnet C4 Femmilsjøen (Ny-Friesland) C4 Lakssjøen (Ny-Friesland) C4 Strøen (Ny-Friesland) C4 Einsteinvatnet (Austbotn) C6 Med de begrensninger som følger av 6, 9, 11, 12, 21 og 23 er fiske etter røye i sjøen med garn og håndredskap tillatt. 8a. (prøvefiske) Sysselmannen kan selv foreta eller gi tillatelse til prøvefiske i spesifikke vassdrag etter røye som et ledd i kunnskapsinnhenting. Prøvefiske skal ikke påvirke bestandenes sammensetning og utvikling nevneverdig. Det skal fastsettes vilkår for tillatelsen. 10a. (kvote for svalbardrype) For fastboende jegere gjelder en bag-limit for rekreasjonsjakt på svalbardrype med en kvote på inntil: 10 ryper pr. dag. Unntatt fra dette er fastboende fangstfolk med jakt som næring. For tilreisende jegere gjelder en bag-limit for rekreasjonsjakt på svalbardrype med en kvote på inntil: 5 ryper pr. sesong. 10b. (kvote for svalbardrein m.m.) Fastboende kan felle ett dyr (svalbardrein) pr. sesong etter særskilt tillatelse fra Sysselmannen. Unntatt fra dette er fastboende fangstfolk med jakt som næring. Disse kan tildeles årlig kvote i medhold av svalbardmiljøloven 37. Sysselmannen kan redusere antallet dyr dersom data om bestandsutviklingen tilsier at dette er nødvendig for å sikre at høstingen ikke påvirker bestandens størrelse, sammensetning og utbredelse nevneverdig. Dersom antallet søknader overstiger antallet fellingstillatelser som kan tildeles det enkelte år for å ivareta høstingsforskriftens formål, skal tildeling av fellingstillatelser skje ved loddtrekning. Ved tildeling av fellingstillatelse for svalbardrein fastsetter Sysselmannen hvilket område fellingen skal skje i. 11. (høsting forbeholdt fastboende) Jakt på svalbardrein, jakt og fangst på fjellrev, samt fiske etter røye i sjøen med garn, kan bare foretas av fastboende på Svalbard og krever særskilt tillatelse fra Sysselmannen. Tillatelsen kan inntas som del av jakt-, fangst- eller fiskekortet, jf. 9. Tillatelsen skal gjelde for et nærmere angitt område og tidsrom. Tillatelsen er personlig og kan ikke overdras, med unntak av de særlige tilfeller som er nevnt i 9 første ledd, fjerde og femte setning. Sysselmannen kan stille vilkår i den enkelte tillatelse, herunder om hvilken mengde som kan høstes, og hva slags høstingsmåter eller redskaper som kan brukes. Tildeling av tillatelse til felling av svalbardrein skjer etter reglene i kapittel VIII.

13 Side 13 av (begrensninger i fisket i grense elv/sjø) Garnfiske i sjøen er ikke tillatt nærmere elvemunning (grense elv/sjø) enn 200 m. Sysselmannen kan ved forskrift utvide garnforbudet utover 200 m fra elvemunningen (elv/sjø). Minste tillatte maskevidde er 52 mm. Hvert garn som benyttes må ikke være større enn 25 m x 1,8 m. Garn kan ikke koples sammen i lenker. Det er kun tillatt med to garn samtidig pr fisker. Garn skal merkes med bøye, eiers navn og adresse. Sysselmannen kan ved forskrift fastsette forskjellige begrensninger i redskapsbruken herunder antall garn og garnlenke. I sjøen er fiske med stang eller annen håndredskap ikke tillatt nærmere elvemunning (grense elv/sjø) enn 50 m. Sysselmannen kan ved forskrift utvide området med forbud for fiske med stang og håndsnøre utover 50 m fra elvemunningen (elv/sjø). 30. (tillatte fangstredskaper) Fangst av fjellrev er kun tillatt med slagfelle og fallem. Fangstredskapene skal virke og ha slik slagkraft at reven blir drept øyeblikkelig. Sysselmannen kan fastsette særskilte krav til spesifikasjon av feller og brukerkompetanse før disse tas i bruk. 3. Endringer i andre forskrifter: Endring av FOR nr 731 om leiropphold på Svalbard (leirforskriften). I den reviderte svalbardmiljøloven er det bl.a. etablert en hjemmel som gir Sysselmannen adgang til å gi nærmere regler om isbjørnsikring (ny 30a). Regelen for øvrig er en lovfesting av det som må kunne betegnes som praksis på feltet, og en i lovs form angivelse av de krav som tidligere har vært nedfelt i leirforskriften ( 11). Etter en gjennomgang og vurdering av forholdet har Sysselmannen kommet frem til at det ikke er hensiktsmessig å utarbeide en egen forskrift om dette nå. Den primære årsak til dette er at det er vanskelig å finne en passende form som sikrer at forskriften ivaretar de ulike hensynene på en god måte. Spesielt byr grensedragningen mellom hva som er et privat ansvar, og hva som eventuelt bør være et offentlig ansvar på flere utfordringer. I alle tilfeller vil det uansett måtte være slik at iverksettelse og gjennomføring av sikring i felt som den store hovedregel både er og blir et privat ansvar. Slik Sysselmannen ser det er derfor den beste løsningen at dette reguleres via de skjerpede kravene i 30a, og de aktuelle reglene i bl.a. leirforskriften. Når det gjelder sistnevnte så har vi imidlertid sett at opplistingen av de såkalte anerkjente hjelpemidlene for varsling av isbjørn kan misforstås, og medføre at folk stoler for mye på et eller flere av disse (leirforskriften 11). Det er også slik at sikring av leir mot isbjørnangrep i stor grad vil kunne variere alt etter forholdene på det konkrete sted. Slik vi vurderer det er det derfor mye som taler for at man heller bør operere med et generelt krav om at leiren skal sikres mot isbjørnangrep. Sysselmannen foreslår derfor at 11 siste ledd endres til:

14 Side 14 av 15 Ved telting eller leiropphold som krever tillatelse etter 3 eller er meldepliktige etter 4 skal leiren være sikret mot isbjørnangrep. Kvalifiserte guider Sysselmannen har i arbeidet med forvaltningsplanen for naturreservatene på Øst-Svalbard foreslått at en sertifiseringsordning for guider skal vurderes. Det er i dag ingen formelle krav til guider på Svalbard. Arctic Nature Guide-studiet utdanner guider, men det er ikke krav om denne utdanningen for å jobbe som guide i reiselivsnæringen. Kvalifiserte guider med dokumenterbar kunnskap og kompetanse, er trolig den beste forsikringen for at turistnæringen kan tilby en opplevelse som er i tråd med miljøregelverket på Svalbard. Etter turistforskriften er det den enkelte reiseoperatørs ansvar å sørge for at guiden har den nødvendige kompetanse og kjennskap til gjeldende regelverk (turistforskriften 5). Fangstmannsordningen: Når det gjelder spørsmålet om utarbeidelse av en eventuell forskrift om fangst, så ser ikke Sysselmannen behov for en egen forskrift om dette. I forbindelse med revisjon av svalbardmiljøloven ble rammene for denne virksomheten presisert, og forvaltningen av denne ordningen vil til enhver tid måtte ligge innenfor disse rammene. For det første ble det understreket at høsting ikke skal påvirke bestandene nevneverdig. Dette er et strengt kriterium og legger bl.a. føringer på hvor store kvotene eventuelt kan være. I praksis innebærer det at kvotene uansett vil være begrensede/små. For det andre ble det påpekt at det ikke er ønskelig å utvide kretsen av personer som eventuelt kan få særrettigheter som fangstfolk. Parallelt ble det presisert at den muligheten Sysselmannen har til å gi overvintrende fangstfolk med tilhold i fangsthytte enerett til høsting innenfor et avgrenset område og tidsrom, skal videreføres i sin nåværende form. De forhold som her er påpekt vil bli lagt til grunn for Sysselmannens behandling av søknader om fangst. De rammer som er lagt anses også å være tilstrekkelige for ivaretakelsen av de miljøvernhensyn som gjør seg gjeldende på feltet. Fremfor å utarbeide en egen forskrift om temaet legger isteden Sysselmannen opp til å utarbeide interne beskrivelser av arbeidsprosesser samt etablere standardbrev som sikrer at like saker behandles likt. Ingen av disse forholdene krever særskilt forskrift for å kunne gjennomføres. FOR nr om opprettelse av fuglereservater og større naturvernområder på Svalbard: Det ble gjennom FOR nr innført ferdselforbud på fire utvalgte kulturminnelokaliteter beliggende i Øst-Svalbard naturreservat. Gjennom arbeidet med forvaltningsplan for Øst-Svalbard har Sysselmannen gått inn for å vurdere om stedsspesifikke retningslinjer kan være en hensiktsmessig måte å sikre at verneverdiene ivaretas, samtidig som besøkende får mulighet til å se og lære om disse lokalitetene.

15 Side 15 av 15 Sysselmannen ønsker sommeren 2013 å gjennomføre en sårbarhetsvurdering av disse lokalitetene som et første trinn i denne prosessen. FOR Forskrift om tilskudd fra Svalbards miljøvernfond Sysselmannen ser behov for en gjennomgang av forskriften, bl.a. med det formål å tydeliggjøre sekretariatets rolle. I dag praktiseres dette slik at Sysselmannen ivaretar det administrative ansvaret for fondet, og ser til at sekretariatet utfører de oppgaver som er nødvendig for å legge til rette for styrebehandling. Vurdering av hvilke prosjekter som får støtte, og om rapportene er i tråd med styrets tildeling etc., anses ikke som en del av SMS oppgaver. Dette ansvaret påligger i sin helhet styret, hvilket etter vårt syn bør tydeliggjøres bedre i selve forskriften. I tillegg til dette har vi også sett behov for visse andre mer tekniske justeringer/oppdateringer i regelverket. Sysselmannen foreslår at de berørte aktører kommer tilbake til dette i en egen prosess. Med hilsen Guri Tveito miljøvernsjef Henrik Rotneberg juridisk rådgiver Vedlegg: Norsk polarinstitutt vurdering av effekter på fauna av luftputefartøyer av 11. juni Kopi: Direktoratet for naturforvaltning, PB 5672 Sluppen, 7485 Trondheim.