Saksframlegg. Trondheim kommune. Plan mot kjønnslemlestelse Arkivsaksnr.: 08/10644

Transkript

1 Saksframlegg Plan mot kjønnslemlestelse Arkivsaksnr.: 08/10644 Forslag til vedtak: Bystyret vedtar Plan mot kjønnslemlestelse. Mål og tiltak innarbeides i kommunens økonomiplan og lederavtaler på de aktuelle tjenesteområdene. Saksfremlegg - arkivsak 08/

2 Saksutredning: 1. Innledning I 1995 fikk Norge en egen lov mot kjønnslemlestelse, og i 2000 forelå den første handlingsplan mot kjønnslemlestelse. Høsten 2001 ble det treårige nasjonale prosjektet Omsorg og Kunnskap mot Kvinnelig omskjæring opprettet for å gjennomføre tiltakene i handlingsplanen. Det er videre en rekke dokumenter som beskriver at kjønnslemlestelse er i strid med menneskerettighetene og retten til et godt liv. I juli 2007 ble det sendt ut informasjon fra ulike departement knyttet til kjønnslemlestelse, som orienterte om regelverket for taushetsplikt, opplysningsplikt til barnevernet og avvergelsesplikt knyttet til kjønnslemlestelse. Formannskapet drøftet kjønnslemlestelse 7. august 2007 og vedtok at det ble nedsatt ei tverrfaglig arbeidsgruppe. Kommunen har arbeidet mot kjønnslemlestelse i flere år og har deltatt i arbeidet både regionalt og nasjonalt. Arbeidet mot kjønnlemlestelse ble intensivert høsten 2007, og arbeidet med en kommunal handlingsplan og gjennomføring av tiltak ble startet opp. Planen ble lagt fram for formannskapet 8. april Følgende vedtak ble fattet: Formannskapet ber rådmannen komme tilbake med en mer konkret og omfattende handlingsplan mot kjønnslemlestelse. I mai 2008 la Barne- og likestillingsdepartementet og Helse og omsorgsdepartementet fram en Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnlemlestelse. Denne er nå hensyntatt i foreliggende plandokument, samtidig som tiltakene er forsøkt konkretisert. Rådmannen vurderer at det omfanget av innsats som foreslås er det som er realistisk å gjennomføre innenfor eksisterende økonomiske rammer. Kommunens plan mot kjønnslemlestelse er utarbeidet i samarbeid med den tverrfaglige ressursgruppen, som består av Muslim Society, St. Olav Hospital v/regionalt ressurssenter for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging Midt-Norge,(RTVS), barnehage, kvalifiseringssenteret for innvandrere (INN), Barne- og familietjenesten med helsepersonell og barnevernfaglig kompetanse og helse og velferd. Skole har ikke vært representert i gruppa, men tiltakene er drøftet med representanter for skole. Planen er sendt ut på høring i organisasjonen. I høringsuttalelsene ga mange enheter uttrykk for at de har lite erfaring med temaet, og trenger mer informasjon. Enhetene ga sin tilslutning til planen. Arbeidet mot kjønnslemlestelse er organisert som et 4-årig prosjekt. Trondheim kommune har engasjert en koordinator i 50% stilling for å følge opp tiltak mot kjønnslemlestelse. Stillingen er finansiert ut året 2008 av kommunens flyktningemidler, statlige tilskudd og kommunale midler. 2. Begrepet kjønnslemlestelse I planen benyttes begrepet kjønnslemlestelse. Begrepet benyttes av de fleste internasjonale organisasjoner. Begrunnelsen er at kjønnlemlestelse er et begrep som understreker inngrepets alvorlige helsemessige konsekvenser, og at det skiller tydelig fra mannlig omskjæring. Begrepet brukes også for å understreke at fenomenet blir sett på som en lemlestelse og skamfering av det kvinnelige kjønnsorgan og at inngrepet innebærer brudd på kvinners grunnleggende menneskerettigheter. Kjønnslemlestelse er brukt som begrep i Saksfremlegg - arkivsak 08/

3 FNs dokumenter og konferanser siden Omskjæring er et begrep som omfatter mange ulike praksiser som innebærer kutt i kvinnelige kjønnsorganer. Begrepet blir av mange kvinneorganisasjoner ansett som uklart fordi det tilsynelatende sidestiller kvinnelig kjønnslemlestelse med mannlig omskjæring. Anatomisk er det lite ved disse to inngrepene som ligner. 3. Tradisjon med kjønnslemlestelse Kjønnslemlestelse av jenter og kvinner er et alvorlig overgrep og en grov krenkelse av jenter og kvinners fysiske og psykiske integritet. Kjønnslemlestelse er mishandling av jenter og uttrykk for omsorgssvikt. Praksisen er et klart brudd på menneskerettighetene. Norske myndigheter tar uttrykkelig avstand fra kjønnslemlestelse, og har ansvar for å forhindre at slike overgrep skjer. Kjønnslemlestelse av jenter og kvinner er knyttet til kulturell praksis og folkegrupper, og ikke til bestemte nasjonalstater eller religion. Praksisen er først og fremst utbredt i flere afrikanske land, men også blant enkelte grupper i Midtøsten og Asia. Verdens helseorganisasjon(who) anslår at ca. tre millioner jenter i året står i fare for å bli utsatt for kjønnslemlestelse. Kjønnslemlestelse er en dypt rotfestet tradisjon som har alvorlige helsemessige konsekvenser for jenter og kvinner. De akutte komplikasjonene utover tilknytning til selve inngrepet er smerter, blødning og hindret vannlating på grunn av hevelse, og det kan det være skader på urinrør, blære, skjede og endetarm samt infeksjoner. Kraftig blødning og infeksjoner kan være livstruende. Mange kvinner har heller ikke tilgang på medisinsk hjelp. En stor andel kvinner som har vært utsatt for omfattende typer kjønnslemlestelse utvikler kroniske underlivsplager. Kjente senkomplikasjoner er langsom og smertefull vannlating, hyppige urinveisinfeksjoner, svulster i arret, cystedannelser i skjeden og smerter ved samleie og fødsel. Kvinner er også utsatt for forhøyet risiko for fødselskomplikasjoner. Ordningen kan spores tilbake til faraoenes tid, ca 4000 år f. Kristus, og det antas at ordningen har som utgangspunkt å være seksuelt kontrollerende. Kjønnslemlestelse kan finne sted fra fødselen og opp til voksen alder, og har store variasjoner i forhold til ens nasjonalitet, kultur, samfunnets syn, religiøse og familiære forhold og sosial status. Graden av kjønnslemlestesle, altså hva som fjernes, er også variabel og deles inn i grupper. Imidlertid er alle former for kjønnslemlestesle skadelig, og en antar at mer enn 130 mill. kvinner lever med kjønnslemlestelse. Kjønnslemlestelse praktiseres i 28 afrikanske land. Det er en kultur som er nedarvet i generasjoner. De som praktiserer ordningen sier at de gjør det for å få til et godt ekteskap for sine døtre, for kvinners dyd og familiens ære. Med økt immigrasjon, er også tradisjonen med kjønnslemlestelse økende nasjonalt. 4. Lov og regelverk mot kjønnslemlestelse i Norge Alle former for kjønnslemlesting av jenter og kvinner er straffbart etter lov om forbud mot kjønnslemlestelse 1. Straffen er fengsel inntil 3 år, men inntil 6 år dersom inngrepet har som følge sykdom eller arbeidsudyktighet som varer over 2 uker, eller uhelbredelig lyte, feil eller skade. Dersom inngrepet har som følge død eller betydelig skade på legeme og helbred, er straffen fengsel inntil 8 år. Utenlandske familier som kommer til Norge må forholde seg til det norske forbudet i Norge også om inngrepet utføres i utlandet. Det betyr at dersom foreldre eller andre familiemedlemmer med tilhold i Norge bidrar til at en jente eller kvinne utsettes for kjønnlemlestelse i hjemlandet/utlandet, kan de straffes for dette. Dette er svært dagsaktuelt da et ektepar er siktet for kjønnlemlestelse av fem av sine 6 døtre. 4 av dem oppholder seg hos slektninger i Gambia. Det er første gang en slik siktelse er tatt ut i Norge. Saksfremlegg - arkivsak 08/

4 Det ble sendt ut et regelverk knyttet til kjønnslemlestelse fra Barne- og likestillingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og politidirektoratet i juli Hensikten var å gi en orientering om regelverket for taushetplikt, opplysningsplikt til barnevernet og avvergelsesplikt knyttet til kjønnlemlestelse. Institutt for samfunnsforskning(isf) har foretatt en kartlegging og undersøkelse av kjønnslemlestelse på oppdrag fra departementene. En av konklusjonen er at en relativt stor andel av ansatte i skoler, barnehage og helsetjenesten oppfatter opplysningsplikten til barnevernet og avvergelsesplikten som uklar. Den nye Veilederen om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse presiserer og utfyller innholdet i departementenes orienteringsbrev fra Avvergelsesplikten og opplysningsplikten til barnevernet er to selvstendige og parallelle plikter, som er forankret i ulike lovverk. Avvergelsesplikten etter lov om forbud mot kjønnslemlestelse er begrenset til å søke å forhindre at jenter/kvinner blir utsatt for kjønnslemlestelse uavhengig av alder. Opplysningsplikten til barnevernet har et bredere formål, som skal sikre barn/ungdom en god oppvekst og omsorgssituasjon til barnet fyller 18 år. Ved bekymringer knyttet til omsorgen, skal bekymringsmelding sendes til barnevernstjenesten, som skal undersøke om det er grunn til bekymring og som henlegger saken eller iverksetter tiltak. Å bidra til at et barn kjønnslemlestes er omsorgssvikt etter norsk lov. I mange tilfeller vil opplysningsplikt og avvergelsesplikt overlappe hverandre. Opplysningsplikten går foran taushetsplikten og er aktuell for eks. for personell i sykehus, helsestasjoner, skoler, SFO, barnehager, fastleger, sosialtjenesten, familievernkontor og krisesenter. Avvergelsesplikten går også foran taushetsplikten og gjelder også for ovennevnte yrkesgrupper og barnevern og vil inntre på bakgrunn av opplysninger som vedkommende får gjennom sin yrkesutøvelse eller arbeid. Den gjelder også for ansatte i trossamfunn og forstandere og religiøse ledere i trossamfunn. I forhold til begge disse situasjonene må den enkelte yrkesutøver selv foreta en konkret og skjønnsmessig vurdering basert på de foreliggende opplysningene som vedkommende sitter inne med. I enkelte tilfeller kan det i henhold til avvergelsesplikten være nødvendig for barnevernstjenesten og for annet personell å anmelde saken til politiet for å beskytte jenta. Veilederen beskriver ulike situasjoner som gir grunnlag for bekymring og hvor opplysningsplikt og avvergelsesplikt må oppfylles. Dersom en yrkesutøver eller en ansatt forsettlig unnlater å oppfylle sin avvergelsesplikt, kan vedkommende straffes med bøter eller fengsel i inntil et år. 5. Utbredelsen av kjønnslemlestelse i Norge Vi har mangelfulle data på dette området, men Institutt for samfunnsforskning (ISF) har gjennom sitt forskningsprosjekt gitt en kvalifisert belysning av utbredelse og omfang av kjønnslemlestelse i Norge. Ut fra sine metoder og bruk av befolkningsstatistikk, har de kommet fram til at det er 3700 jenter i Norge som befinner seg i en alder der omskjæring er vanlig i opprinnelseslandet. ISF har gjennomført en kartleggingsundersøkelse, som viser omfanget av meldinger som barnevernet har mottatt i henhold til avvergelsesplikten og opplysningsplikten. Barnevernet i Norge har i 2007 mottatt bekymringsmeldinger på 55 jenter. I 2006 var det innmeldt 17 bekymringsmeldinger. De fleste bekymringsmeldingene gjelder avverging, dvs. at de meldte bekymring om at ei jente sto i fare for å bli kjønnslemlestet. I 2006 utgjorde dette 10 meldinger. I 2007 utgjorde dette 48 meldinger. Når det gjelder bekymringsmeldinger der det var mistanke om at kjønnslemlestelse var utført, var det Saksfremlegg - arkivsak 08/

5 innrapportert 16 tilfeller i 2006 og Et tilfelle er innrapportert fra barnevernet, 12 fra helsestasjoner og 3 fra sykehusavdelinger. Et tilfelle er kjent fra helsestasjon. De resterende tilfellene er kjent fra skolehelsetjenesten, helsestasjon for ungdom og gynekologiske poliklinikker. Her har barn og unge selv fortalt om sin kjønnlemlestelse, og inngrepet ligger flere år tilbake i tid. De fleste henvendelser til barnevernet kommer fra barnehager og skoler. Det kan se ut som om helsetjenesten følger opp direkte overfor politi og i helsevesenet uten å melde til barnevernet. Det var imidlertid lav svarprosent fra virksomhetene på denne undersøkelsen, som gjør at omfanget av kjønnslemlestelse i Norge er høyst usikkert. Det kan være store mørketall. St. Olavs Hospital har pasienter til behandling som følge av kjønnslemlestelse og har av den grunn en oversikt over antall tilfeller. Kommunehelsetjenesten og St. Olavs Hospital samarbeider om pasientene, men det forligger ingen offisiell oversikt over antall tilfeller. 6. Erfaringer med tiltak mot kjønnslemlestelse Gjennom vinteren har det vært fokus i media på at tiltak i handlingsplaner mot kjønnlemlestelse ikke fører til noen endringer. Dette er vanskelig å måle, og det blir bare antagelser så lenge en har lite data å sammenligne med. Mange av tilfellene om kjønnslemlester som vi kjenner til gjennom ovennevnte undersøkelse og informasjon fra grupper og organisasjoner, er blitt utført før Det kan gi støtte til en teori om at omfanget var større før, og at antall kjønnslemlestelser går ned. Det kan skyldes oppmerksomhet på loven, informasjonskampanjer, handlingsplaner, kompetansebygging og tettere oppfølging. Men det kan også skyldes store mørketall. Hjelpeapparatet har samtaler med foreldre og undersøker ikke jentene, at familier flytter i inn- og utland som gjør det vanskelig å følge opp og at lemlestelsen endres slik at helsepersonell og andre ikke fanger opp mistanken og jentenes helseplager. Dialog mellom fagmiljø og med interesseorganisasjoner Mange fagmiljøer og interesseorganisasjoner tar til orde for å utvikle dialogen med miljøene, skape allianser med de religiøse lederne, innvandrerorganisasjoner og mobilisere barnehager, skoler, barnevern og helsetjenestene til en felles innsats mot kjønnslemlestelse. Somaliske imamer gikk 6. desember 2007 ut med en erklæring mot kjønnslemlestelse, slik at grunnlaget for et samarbeide er tilstede. Lokalt i Trondheim har imamen deltatt i den tverrfaglige arbeidsgruppen. Et viktig virkemiddel i kampen mot kjønnslemlestelse har vært de kvinner som har vært utsatt for kjønnslemlestelse og som har reist sine stemmer. De har talt om sine opplevelser fra barndommen, og om hvordan dette har påvirket helse, seksualitet og livet generelt. Det har hatt stor effekt at media har fokusert på problemet, noe som har ført til at holdninger, politikk og lover er under endring. Dette har igjen ført til at et økende antall kvinner søker medisinsk hjelp. Arbeidet med å spre korrekt informasjon, og å skape holdningsendringer lokalt blir viktig. Kommunen vil jobbe med tiltak som har bred oppslutning og som kan gjennomføres sammen med imamen, sykehuset, ansatte i barnehager, skoler, barne- og familietjenesten, helse og velferd og kultur og innvandrerorganisasjoner. Handlingsplanen inneholder mange tiltak om informasjon og å utvikle dialogen med ulike miljø. Saksfremlegg - arkivsak 08/

6 Håndheving av lovverket Loven mot kjønnlemlestelse har vært kjent, men regelverket knyttet til kjønnslemlestelse har vært uklart for de det gjelder, som barnehager, skoler, helsestasjoner og sykehusavdelinger. Barne- og likestillingsdepartementet og helse- og omsorgsdepartementet har av den grunn gitt ut en ny veileder, som skal være en støtte i bekjempelsen av kjønnslemlestelse. Denne skal i planperioden gjøres kjent blant kommunens ansatte og samarbeidspartnere. Internasjonalt arbeid Det pågår et internasjonalt arbeid i kampen mot kjønnslemlestelse, og alle rapporter viser at kunnskap om årsak til og konsekvenser av slik kjønnslemlestelse er fraværende eller direkte feilaktig fremstilt hos store deler av befolkningen. Eksempelvis tror mange at dette er religiøst betinget, mens det beviselig ikke er nedfelt noen form for slike bestemmelser i religiøse skrifter. For å lykkes i arbeidet mot kjønnslemlestelse må det skje holdningsendringer i de land eller blant befolkningsgrupper der dette praktiseres. Det vil hovedsakelig være sentrale myndigheter som har tiltak innrettet på det internasjonale arbeidet. Styrket innsats ved ferier Trondheim kommune har fått tiltaksmidler fra helsedirektoratet, som ble benyttet til strakstiltak før sommerferien. Tiltakene i år var innrettet mot ungdom. Slik informasjon er viktig til lærere, venner, søsken, barne- og familietjenesten (barnevernet og helsepersonell) og fritids- og ungdomsklubber. Helsesøstre i bydeler hvor det er mange innvandrere, vil informere barn og unge i risikosonen om utvidet helsetilbud relatert til kjønnslemlestelse. Det er ønskelig å bygge tillit og trygghet slik at barn og unge skal ta kontakt med helsestasjonen dersom de frykter å bli kjønnslemlestet. Trondheim kommune har også fått midler fra helsedirektoratet til å styrke skolehelsetjenesten overfor utsatte grupper. Helsesøster skal informere om: helsekonsekvenser ved kvinnelig omskjæring plager på kort og lang sikt lovverk oppfordre barn og unge om å varsle ved utenlandsopphold Underlivsundersøkelser Flere har tatt til orde for å gjennomføre obligatoriske underlivsundersøkelser på alle jenter fra de er nyfødt og ut grunnskolen. Diskusjonen dreier seg om hvorvidt underlivsundersøkelser bør innføres på generelt grunnlag, som del av en helhetlig kroppsundersøkelse, eller om underlivsundersøkelser skal innføres som tiltak for å forebygge kjønnslemlestelse, skal de være obligatoriske, frivillige eller på indikasjon. Mange instanser, organisasjoner og enkeltpersoner har uttalt seg. Temaet ble sist tatt opp i Stortinget i april. Sosial- og helsedirektoratet foretok i 2007 en vurdering av ulike sider ved en eventuell innføring av obligatoriske undersøkelser av alle jenter eller av jenter i risikogruppen. Direktoratet anbefalte ikke innføring av dette tiltaket. (Begrunnelsen er gjengitt i planen se vedlegg). Helseundersøkelsene og oppfølging i svangerskapet, på helsestasjon- og i skolehelsetjenesten er et frivillig tilbud. Helsetilbudene har stor oppslutning i befolkningen, men det er mange kvinner fra utenfor Europa, som ikke benytter helsetilbudene i kommunen, eks. i svangerskapsomsorgen. Formålet med å innføre undersøkelsene og eventuelt påfølgende straff er at det skal ha en preventiv Saksfremlegg - arkivsak 08/

7 virkning. Undersøkelsen kan imidlertid også ha den virkningen at dialogen med målgruppen blir dårligere ved at de ikke møter opp til helseundersøkelser, og at en dermed mister mulighetene til en god kommunikasjon om kjønnslemlestelse, seksualitet og andre tema knyttet til helse. 7. Trondheim kommune sin handlingsplan Trondheim kommune bygger sin plan på statens Handlingsplan mot kjønnslemlestelse og Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse. Arbeidet organiseres som et prosjekt med en prosjektleder og en prosjektkoordinator. Disse skal være pådrivere i arbeidet. Arbeidet i den tverrfaglig og tverretatlig ressursgruppen videreføres. Denne gruppen består av representanter fra St. Olavs Hospital, Oppvekst og utdanning v/ barnehager og Barne- og familietjenesten, Helse og velferd v/senter for voksenopplæring(sevo) og oppfølgingstjenestene inkludert flyktningehelsetjenesten, Kultur v/ Kvalifiseringssenteret for innvandrere(inn) og Muslim Society. Repreentanter fra skole skal delta i gruppen, og det bør vurderes å utvide gruppen med representanter for Politiet og eventuelt flere grupper som representerer innvandrere. Det nedsettes videre en lokal arbeidsgruppe. Prosjektsleder er enhetsleder i Barne- og familietjenesten(bft), Heimdal tiltak. Prosjektleder rapporterer til rådmannen. Hovedstrategien i arbeidet er å bekjempe overgrepene i dialog mellom fagmiljø, trossamfunn og de etniske gruppene som er i risiko. Dette er et langsiktig og målrettet arbeid med fokus på forebygging og holdningsendring, og det skal gis god behandling til de som er blitt utsatt for kjønnslemlestelse. Overordnet mål i planen Ingen jenter i Trondheim skal utsettes for kjønnslemlestelse. Delmål: Alle berørte enheter skal gjennom kunnskap og bevisstgjøring settes i stand til å jobbe med forebyggende og holdningsskapende arbeid mot kjønnslemlestelse Støtte- og behandlingsapparatet skal gi god bistand til de som er blitt kjønnslemlestet. TILTAK Kompetanse- og kunnskapsutvikling Ansvar 1. Kompetanseutvikling i Oppvekst og Rådmannen og koordinator for planen sammen utdanning(ou), Helse og velferd(hv), kultur, med St. Olavs Hospital og statlig Barne- og fastlegene og frivillige organisasjoner. familieetat i regionen. 3. Innarbeide kjønnslemlestelse som tema i Barne- og familietjenesten (BFT) og foreldreveiledningsprogrammer og i 1. gangs flyktningehelseteamet samtalen som flyktningene har hos flyktningehelseteamet 4. Utvikle materiell om temaet BFT v/koordinator i samarbeid med Senter for voksenopplæring(sevo) og Kvalifiseringssenteret for innvandrere(inn) Saksfremlegg - arkivsak 08/

8 Forebyggende tiltak og holdningsskapende Ansvar arbeid 5. Styrke den tverrfaglige og tverretatlige BFT v/koordinator ressursgruppen med representanter for innvandrermiljø og foreninger 6. Helsestasjon, skolehelsetjenesten og BFT, SEVO, flyktningehelseteamet og INN helsestasjon for ungdom gir råd og veiledning om det norske regelverket om kjønnslemlestelse og om helseplager til familier og ungdom i grunnskolen og videregående skole 7. Gjennomføre årlige aktiviteter rettet mot BFT v/ koordinator ungdom, familier og skoler i forkant av ferier 8. Gi råd, veiledning og informasjon i miljøer BFT v/koordinator hvor hjemlandet praktiserer kjønnslemlestelse 9. Gi informasjon til nyankomne flyktninger, SEVO og INN kvinner og menn, om loven mot kjønnslemlestelse og konsekvenser ved lovbrudd 10. Etablere nettverksgrupper for kvinner på de BFT, SEVO, INN og St. Olavs Hospital ulike arenaer 11. Tilby undervisning på høgskoler, NAV og BFTv/koordinator andre arenaer 12. Utarbeide og implementere rutiner for Rådmannen v/kommunaldirektør for oppvekst og helsestasjoner, skoler, barnehager og andre for å utdanning forebygge kjønnslemlestelse. Skape felles forståelser og rutiner for oppfølging. Håndheving av lovverk 12. Seminar om ny veileder om regelverk, roller Rådmannen v/kommunaldirektør for oppvekst og og ansvar utdanning og i samarbeid med Politiet Støtte- og behandlingsapparatet 13. I svangerskapsomsorgen gis samtaler til BFT, fastlegene og St. Olavs Hospital gravide som er kjønnslemlestet 14. Trondheim kommune og St. Olavs Hospital Trondheim kommune og St.Olavs Hospital vurderer støtte- og behandlingsapparatet og gjøre eventuelle nødvendige forbedringer Oppsummering Det overordna og langsiktige målet er at ingen jenter i Trondheim skal utsettes for kjønnslemlestelse. Handlingsplanen inneholder tiltak, som skal ha en forebyggende effekt ved å informere om lovverket, gi informasjon om somatiske og psykiske konsekvenser av kjønnslemlestelse, jobbe med holdningsendringer i miljøene og behandlingsapparatet skal gi god bistand til de som er kjønnslemlestet. Handlingsplanen gjennomføres i et samarbeid mellom St. Olavs Hospital, Helse og velferd, Kultur og Oppvekst og utdanning. Politiet inviteres inn i samarbeidet, likeså representanter for ulike innvandrerorganisasjoner. Arbeidet organiseres som et prosjekt der Barne- og familietjenesten har engasjert en koordinator til å være pådriver i arbeidet. Saksfremlegg - arkivsak 08/

9 Det er lønnsmidler for koordinator i 50% stilling inneværende år. Det må sikres drift i hele planperioden, og det vil bli søkt om prosjektmidler fra Helsedirektoratet. Det omfang av tiltak som er foreslått, vurderes å være realistisk å gjennomføre. Det ikke tilført enhetene ekstra ressurser for å gjennomføre tiltakene, slik at innsatsen må skje som en prioritering av oppgaver innenfor eksisterende rammer. Mot prosjektperiodens slutt må det vurderes hvor langt vi er kommet i å bygge kompetanse, ferdigheter og holdningsendringer i forhold til kjønnslemlestelse. Selv om problemet er erkjent i Norge i mange år, tar planen og prosjektet sikte på et grunnleggende bevisstgjøringsarbeid både i den kommunale organisasjonen og i de berørte miljøene. Rådmannen i Trondheim, Jorid Midtlyng kommunaldirektør Mette Berntsen rådgiver Vedlegg: Plan mot kjønnslemlestelse Saksfremlegg - arkivsak 08/