Hvordan lærer bønder i Oppland?

Transkript

1 ØF-notat 2/2015 Hvordan lærer bønder i Oppland? Rapport fra et forprosjekt av Bjørnar Sæther

2

3 ØF-notat 2/2015 Hvordan lærer bønder i Oppland? Rapport fra et forprosjekt av Bjørnar Sæther

4 Tittel: Forfatter: Hvordan lærer bønder i Oppland. Rapport fra et forprosjekt Bjørnar Sæther ØF-notat nr.: 2/2015 ISSN nr.: Prosjektnummer: 1210 Prosjektnavn: Oppdragsgiver: Hvordan lærer bønder i Oppland? Oppland fylkeskommune Prosjektleder: Referat: Bjørnar Sæther Basert på intervjuer med bønder i Oppland og med støtte i litteraturen peker notatet på fem læringsarenaer. Relasjoner med nærstående er avgjørende for aksept for utviklingsarbeid og det foregår læring der kone/mann/partner begge er faglig involvert i gårdsdrifta. Naboer og bygda kan potensielt bety mye for læring, men det er store variasjoner i hvor aktivt bønder bruker nærmiljøet som en læringsarena. Rådgiverne til NLR, Tine og Nortura utgjør en bærebjelke for kompetansetilbudet i landbruket, men tilbudet kunne vært brukt mer aktivt. Fagtidsskrift er en viktig kilde til å spre både forsknings- og erfaringsbasert kunnskap. Den femte læringsarenaen er gjennomføring av større utbyggingsprosjekter som overgang til løsdrift og melkerobot, der nettverk av kunder og leverandører i samspill med melkeprodusent utgjør en tidsavgrenset læringsarena. Emneord: Læring i jordbruket, kompetanseheving og innovasjon i jordbruket, kompetansestrategi for jordbruket, Oppland Dato: April 2015 Antall sider: 00 Pris: Kr 000,- Utgiver: Østlandsforskning Postboks Lillehammer Telefon Telefaks epost: post@ostforsk.no Publikasjonen er vernet etter åndsverkloven. Eksemplarfremstilling utover til privatbruk, er bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtalt med Kopinor ( Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffeansvar.

5 FORORD Oppland fylkeskommune har i partnerskap med landbrukets organisasjoner over flere år arbeidet med rekruttering, utdanning og likestilling i landbruket gjennom RULL prosjektene. I forbindelse med RULL 2 har Fylkeskommunen og partnerskapet en målsetting om å utvikle en kompetansestrategi for landbruket i fylket. Som et ledd i å utarbeide en kompetansestrategi ble det høsten 2014 etablert et forprosjekt med tittelen «Hvordan lærer bønder i Oppland?». Denne rapporten redegjør for arbeidet i prosjektet med vekt på presentasjon av synspunkter og vurderinger som er frakommet under informant intervjuene. Vi vil takke alle som har bidratt til å gjøre dette arbeidet mulig. Det inkluderer Oppland bonde- og småbrukerlag, Oppland Bondelag, Nortura rådgivning, Tine rådgivning og NLR Oppland. Ikke minst går takken til alle som har stilt opp til intervju og bidratt med sine erfaringer og synspunkter på de spørsmål som er reist. Uten dere hadde ikke prosjektet latt seg gjennomføre. Lillehammer, april 2015 Merethe Lerfald Bjørnar Sæther forskningsleder prosjektleder

6

7 Innhold 1 Innledning Faglig perspektiv Læring og læringsarenaer Læringsarenaer i praksis Nærstående Naboer og bygda Betydningen av lokalmiljøet for sauehold Planteprodusenter på Toten Betydningen av rådgivere Betydningen av fagblad Læring i prosjekt Drøfting Det regionale innovasjonssystemet Konklusjoner og forslag til tiltak Referanseliste Figurer Figur 1 Praksisbasert læring... 8 Figur 2 Nivåer for læring Figur 3 Innovasjonssystemet innen jordbruket i Oppland Tabeller Tabell 1 Hvor viktig er hver av kildene nedenfor for deg når det gjelder ny kunnskap i gårdsdrifta?. Bønder i Norge, prosent. N= Tabell 2 Tabelltekst (N=70) Tabell 3 Læringsarenaers kritiske funksjon Tabell 4 Hjemstedregionen for elever ved Valle vgs. Skoleåret 2013/

8

9 SAMMENDRAG Dette forprosjektet inngår som en del av arbeidet med å utvikle en kompetansestrategi for jordbruket i Oppland. Målet med forprosjektet har vært å undersøke hvordan kompetanse og læring inngår i strategier for videreutvikling av et mindre antall jordbruksbedrifter i Oppland. Den kartleggingen som er gjort her er en virkelighetsbeskrivelse som er ment å informere diskusjoner om strategier og tiltak for å videreutvikle kompetansetilbudet innen landbruk i Oppland. Omkring 25 primærprodusenter innen melk, sau og planteproduksjon har vært intervjuet, fleste intervjuer har vært gjort blant melkeprodusenter i Gudbrandsdalen. Gjennom intervjuene har det vært forsøkt å kartlegge konkrete læringspraksiser og termen «læringsarena» blir introdusert. Det ligger en antakelse til grunn om at læring ofte skjer i relasjon med andre. «Andre» kan være nærstående som mann/kone/partner, det kan være partnere i ei samdrift, naboer, rådgivere, eller andre typer kolleger eller eksperter. Den geografiske dimensjonen inkluderer flere nivåer fra eget gårdstun til, for et lite mindretall, internasjonale nettverk. Basert på intervjuene og relevant faglitteratur vil vi trekke fram følgende funn fra undersøkelsen: - Bøndene er i hovedsak fornøyd med kompetansetilbudet innen jordbruk. - Det er grunn til å anta at det gode rådgivningstilbudet bør benyttes mer aktivt av flere bønder. - Unge bønder er til dels meget aktive brukere av kompetansetilbudet. - Det er betydelige, trolig systematiske forskjeller mellom jordbrukets ulike produksjoner i hvordan bønder lærer - Tilbudet av anvendt forskning basert på forutsetningen til jordbruket i fjell- og dalbygdene er under press 2

10 3

11 1 INNLEDNING Innledningen gir bakgrunn for prosjektet og redegjør for hovedspørsmål som drøftes i notatet. Deretter vil faglig perspektiv bli kommentert. Hoveddelen av notatet presenterer og diskuterer fakta, uttalelser og vurderinger som informantene har redegjort for. Deretter kommer en oppsummerende del der bønders læringsarenaer presenteres, sammen med innovasjonssystemet innen jordbruket i Oppland. Avslutningsvis vil det bli gitt anbefalinger i forhold til videre arbeid med utvikling av en kompetansestrategi for jordbruket i Oppland. Det ble tidlig valgt en kvalitativ, intervjubasert tilnærming for prosjektet ut i fra flere årsaker. Den viktigste er at det finnes lite forskning omkring læring, kompetanseheving og innovasjon i primærjordbruket. Denne næringen er ikke del av Statistisk sentralbyrå sine regelmessige studier av innovasjon i næringslivet. Det er heller ikke mange utenlandske studier med relevans for norsk landbruk. Det viktigste forskningsarbeidet i Norge er Bjørn G. Hansens studie av problemløsing blant norske melkeprodusenter (Hansen 2013). I Trøndelag er det nylig utgitt en rapport som diskuterer behov og utfordringer i forbindelse med rådgivning til bonden (Stræte 2014). Et forprosjekt med 30 informanter kan ikke gi utfyllende svar på hvordan bønder i Oppland lærer. Prosjektet må sees som en første tilnærming til et komplekst og omfattende spørsmål. Informantene gir oss innsikt i hvordan et mindre antall bønder faktisk lærer, hvordan kompetanse inngår som et ledd i drifta på gården og hvordan de vektlegger kompetanseheving som et ledd i å videreutvikle gården. En systematisk kartlegging av informantenes beskrivelser gir en pekepinn på hvordan læring foregår. Basert på informantenes svar er det identifisert fem læringsarenaer; nærstående, naboer og bygda, rådgivere, fagblader og læring i prosjekt. Denne rapporten beskriver disse læringsarenaene med utgangspunkt i informantens svar, men også sett i lys av tidligere forskning og andre kilder. Et hovedpoeng er at læringsarenaene fungerer ulikt for de ulike produksjoner, for eksempel er rådgivere mer brukt blant melkeprodusenter enn blant saueprodusenter. Nettverk i en eller annen form er viktige for mange produsenter, men nettverkene har ulik karakter både innad i en type produksjon og mellom produksjoner. Spørsmålene som drøftes i denne rapporten er: Hvilke arenaer er viktige for kompetanseheving blant bønder i Oppland? Hvordan brukes disse arenaene til kompetanseheving? 4

12 Målet er å få det som benevnes «tykke beskrivelser» av hvordan læring og kompetanseheving foregår blant et utvalg bønder i Oppland. I prosjektet har det vært dialog med Oppland bonde- og småbrukerlag, Oppland Bondelag og rådgivere fra Nortura, Tine og Norsk landbruksrådgivning. Avgrensingen av prosjektet ble gjort i samarbeid med partnerne slik at intervjuobjekter er valgt blant melkeprodusenter i Gudbrandsdalen, sau og geit produsenter i Valdres og planteprodusenter på Hadeland/Toten. 5

13 2 FAGLIG PERSPEKTIV I dette prosjektet er det valgt en kvalitativ tilnærming med stor vekt på informantintervjuer. Forskeren har gjort avtaler med, og besøkt 30 informanter hjemme på gården, eventuelt kontoret. Av disse var 25 personer primærprodusenter, de resterende rådgivere, forskere eller administratorer. Det har vært tatt kontakt med nærmere 70 produsenter via SMS, av disse ble det altså gjort avtale med 25. Rådgivere har bidratt med navn på mulige informanter. Lengden på intervjuene har variert fra 30 til 120 minutter, typisk om lag 45 minutter. En styrke ved intervjubaserte undersøkelser er at de egner seg til en første undersøkelse av et fenomen det er lite kunnskap om (Ragin og Amoroso 2011). Bortsett fra Hansens (2013) studie av problemløsning blant melkeprodusenter er det lite etablert kunnskap om hvordan bønder lærer. En annen styrke ved intervjubaserte undersøkelser er at de kan få fram nyanser og sammenhenger. Hva betyr det at en rådgiver eller nabo betyr «mye» som en kilde til kunnskap? Svarene fra informantene i denne undersøkelsen viser at det ikke nødvendigvis betyr det samme blant et utvalg produsenter. Kvalitative undersøkelser gir videre informantene en stemme, det er primærprodusenter som først og fremst kommer til orde i denne undersøkelsen, i mindre grad «eksperter» eller myndighetspersoner. Svakheten ved kvalitative studier er at de alene ikke gir svar på hvor stort omfang de beskrevne måtene å lære på har. I 2014 var det jordbruksbedrifter i Oppland. For å vite noe sikkert om hvor representative de funnene som presenteres her er, bør ideelt sett alle delta i en spørreskjemabasertundersøkelse, alternativt at det trekkes et representativt utvalg som deltar i en spørreundersøkelse. Det teoretiske perspektivet som ligger til grunn for denne studien har hentet inspirasjon fra to hovedretninger innen litteraturen. Den ene retningen tar utgangpunkt i læring som en sosial prosess som foregår imellom mennesker og imellom mennesker i ulike organisasjoner. Dette perspektivet på læring har blitt satt i samband med en systembasert innovasjonsforståelse, innovasjon foregår i skjæringspunktet mellom bedrifter og organisasjoner. Et sentralt funn i denne tradisjonen er at 80 prosent av alle innovasjoner foregår i skjæringspunktet mellom bedrifter eller organisasjoner. Innen dette perspektivet er det gjort mye forskning rundt nasjonale, regionale og sektorielle innovasjonssystemer (Asheim og Isaksen 2008). Et viktig trekk ved utvikling og bruk av ny kunnskap i jordbruket er at bønder er små aktører uten egen forskningskapasitet. Leverandørene er ofte store selskaper, gjerne 6

14 transnasjonale som John Deere eller Monsanto. Forskning og utvikling som gjøres innen ugrasmidler blir en del av kunnskapsgrunnlaget i jordbruket når disse produktene fra kjemisk industri anvendes. Innovasjoner tilføres derfor jordbruket fra andre næringer. Et eksempel er melkeroboten som ble utviklet av Lely og delaval fra 1980-åra og framover. Den kunnskapen av både vitenskapelig og mer erfaringsbasert karakter som er innebygd i roboten har gjort det mulig for bønder å gjøre betydelig prosessforbedringer i sin produksjon. Dette har betydning både for det enkelte bruk og på bransjenivå ved å framskynde strukturendringer. Litteratur basert på europeiske forhold beskriver jordbrukets lærings- og innovasjons system («Agricultural knowledge and innovation system» (AIKS)) (EU SCAR 2012). Med utgangspunkt i jordbrukets verdikjede beskrives de viktigste kunnskapsaktørene. De inkluderer leverandører av for eksempel maskiner og såkorn på den ene siden og næringsmiddelindustri, handel og forbrukere på den andre. I sentrum befinner bonden seg med sin utdanning og tilbydere av rådgivning og andre tjenester. Den andre hovedretningen med relevans for å forstå læring i jordbruket tar utgangspunkt i ledelse og småbedrifter. Mye av forskningen innen ledelse tar utgangspunkt i de store bedriftene, det er lite av litteraturen som eksplisitt tar opp ledelse i småbedrifter (Atherton 2003). I tillegg til at bedriftene i jordbruket er små, så er de aller fleste av dem å regne som familiebedrifter. Ledelse er ingen egen isolert funksjon, ledelse av gården er forankret i familiens behov. De få studiene som finnes av ledelse i jordbruket (Eikeland og Lie 1999, Rantamäki-Lahtinen 2009), er derfor viktige som et utgangspunkt for denne studien. Det at beslutninger er forankret i hushold er viktig og kan etter forfatterens vurdering være med å forklare at bønder ikke alltid tar de valgene som er bedriftsøkonomisk mest lønnsomme. I stedet for å optimalisere driften ut i fra bedriftsøkonomiske parametere, legges driften hos noen produsenter på et nivå som er tilfredsstillende ut i fra andre hensyn i husholdet, som tidsbruk og vilje til å ta risiko på familiens vegne Læring og læringsarenaer Læring er her forstått som forankret i den praksis den enkelte bonde står i. Det er de konkrete erfaringene knyttet til eget gårdsbruk som er utgangspunktet. Starten på en læringsprosess blir de vurderinger som gjøres av dagens praksis. Fungerer produksjonene av korn, melk etc. som ønskelig? Hvilke problemer kan observeres, for eksempel knyttet til dårlig forkvalitet eller lave kornavlinger? Disse konkrete og i dette tilfelle målbare problemene danner utgangspunkt for det som benevnes en refleksiv observasjon (Figur 1). Problemeier tenker over problemet, hva det kan skyldes og om det kan løses. Den abstrakte konseptualiseringa kan for eksempel peke i retning av at jorda har feil Ph eller at tørrstoffinnholdet i graset er for høyt. Denne praksisbaserte måten å forstå læring på er inspirert av pragmatisme og kognitiv teori. Det er en retning innen studier av kunnskap og samfunn der læring er en prosess, kunnskap blir etablert gjennom bearbeiding av 7

15 erfaringer (Kolb 1984). En effektiv læreprosess er avhengig av fire typer egenskaper; evne til å ta inn over seg konkrete erfaringer, evne til å reflektere over erfaringene, evne til å abstrahere fra en situasjon - av typen «hva er egentlig problemet», samt evne til å eksperimentere med mulige forbedringer. Figur 1 Praksisbasert læring Konkret erfaring Aktiv eksperimentering Refleksiv observasjon Abstrakt konseptualisering Kilde: Kolb (1984) Diskusjoner om hva problemet består i og hvordan det kan løses kan foregå ene og alene i hodet på bonden eller han/hun kan diskutere problemene med familie, naboer, rådgivere eller andre. Vi betegner de stedene der diskusjonene foregår for læringsarenaer, enten i en en-til-en relasjon med samboer eller rådgiver eller på kollektive læringsarenaer som kurs og møter. Basert på diskusjonene foreslås tiltak som iverksettes gjennom en aktiv eksperimentering. Resultatene av disse tiltakene vil inngå i de konkrete erfaringene som gjøres neste vekstsesong og vil igjen danne grunnlag for nye observasjoner. I Trøndelag har landbruksnæringa og forskningsmiljøer startet en debatt om hvilke tilgang brukerne, i denne sammenheng særlig bøndene, har til jordbruksforskning. I lys av figuren over blir spørsmålet i hvilke grad bønder kan dra nytte av forskning i den abstrakte konseptualiseringen av egne, praksisbaserte problemer. Kunnskapsbasen til jodbruket er stor og den utvides stadig, men det er en utfordring at kunnskapen ikke er godt nok tilgjengelig for rådgivere og praktikere (Grande et al. 2014). Det finnes neppe enkle svar på 8

16 dette spørsmålet, men et første tiltak vil være å sette problemet på dagsorden slik man har gjort i Trøndelag. Problemet er neppe mindre i Oppland. I Trendundersøkelsen i norsk landbruk2014 (Stræte 2014) er bønders kilder til kunnskap kartlagt (Tabell 1). Tabell 1 Hvor viktig er hver av kildene nedenfor for deg når det gjelder ny kunnskap i gårdsdrifta? Bønder i Norge, prosent. N= Svært viktig Ganske viktig Litt viktig Ikke viktig Bruker ikke denne kilden Total Fagtidsskrifter, aviser Bønder i nærheten Internett Rådgivere i NLR Leverandører av utstyr Rådgivere i samvirkebedrifter Bønder i andre deler av landet Kilde Stræte (2014). De kildene til ny kunnskap som er kartlagt på nasjonalt nivå (Stræte 2014) er delvis overlappende med de som er identifisert i denne studien. I denne studien er de viktigste arenaene for læring identifisert til å være: nærstående, naboer og bygda, rådgivere, fagblader og læring i prosjekt. Innledningsvis var internett og fagmesser inkludert i intervjuguiden. Disse kategoriene ble imidlertid etter hvert utelatt da informantene i liten grad oppga at det var viktige kilder til læring. Relasjon til nærstående er identifisert å være dels et premiss for læring, dels å være en arena for læring. Internett er kategorisert som en kilde til ny kunnskap av relativt mange bønder i Trendundersøkelsen. I denne studien fra Oppland oppgir informantene at de bruker internett til søk på Finn.no og lignende sider for oppslag. Kun et lite mindretall av yngre bønder brukte internett aktivt for å søke kunnskap om direkte produksjons relatert stoff fra for eksempel Bioforsk og Yara. Derfor er ikke internett kategorisert som en av de fem viktige læringsarenaene i dette prosjektet. Det betyr ikke at internett ikke kan bli en viktig læringsarena framover. En planlagt kunnskapsportal for landbruket i Oppland og Hedmark kan utløse nye muligheter for å bruke nettet aktivt. 9

17 Målet i denne studien er ikke bare å kartlegge kildene til læring, men å forstå litt av hvordan de på ulike måter inngår i læreprosesser, hvordan de brukes, eller ikke brukes, av ulike bønder. 10

18 3 LÆRINGSARENAER I PRAKSIS Utgangspunktet for læring er bondens egen motivasjon, holdninger og utdanning. De seinere åra har det vært økende fokus på utdanning innen landbruket og det er gjort kartlegginger av utdanningsnivået både til etablerte bønder og de som er på vei inn i næringa. Utdanningstilbudet innen landbruk på videregående nivå er evaluert (Sæther et al 2014), og et nasjonalt utvalg arbeider med å styrke rekruttering til landbruket. Det diskuteres om det skal innføres konkrete krav til utdanning for å kunne jobbe som selvstendig bonde. Disse diskusjonene og litteraturen vil ikke bli presentert her, men vi vil peke på at bondens utdanning, holdninger og evne til problemløsning påvirker i hvilken grad bonden inngår i nettverk og de økonomiske resultatene (Hansen 2013). Tabell 2 Utdanning og bruttofortjeneste innen melkeproduksjon (N=70) Type utdanning Gjennomsnittlig bruttofortjeneste pr. liter melk, 2007 (NOK) Annen ikke landbruksfaglig utdanning, ikke høgere utdanning 1,543 Agronomutdanning 2,023 Høgere landbruksutdanning 2,364 Kilde: Hansen (2013) En god grunnutdanning innen landbruk gir melkeprodusenter et bedre økonomisk resultat. Hansens funn tyder også på at bønder med landbruksutdanning i større grad deltar i nettverk, noe som trolig skyldes at de har gode forutsetninger for å delta i faglige samtaler. Det er videre viktig å påpeke at motivasjon og holdninger ikke er statisk. Gjennom en lang yrkeskarriere kan disse faktorene endre seg. Med dette som et utgangspunkt vil vekten her bli lagt på de arenaene bonden inngår og der læring, faglige diskusjoner og kompetanseheving kan foregå. 3.1 Nærstående Forholdet mellom bonden og nærstående i form av ektefelle eller samboer er avgjørende for læring og for videreutvikling av gårdsbruk mer generelt. For det første må nærstående gi aksept for den virksomheten som drives på gården, det må være enighet i husholdet om å satse på og videreutvikle økonomisk aktivitet basert på gårdens ressurser. Dette kan sees på som et premiss for videreutvikling av gården, i seg selv gir ikke en slik felles aksept nærstående i mellom utvikling, men uten en slik enighet vil utvikling være vanskelig. 11

19 Jordbruket er neppe i noen særstilling i forhold til andre småbedrifter. Fra forskning på entreprenørskap er det påpekt at en praktisk og følelsesmessig aksept er avgjørende for at entreprenører skal kunne vie mye av sin tid og andre ressurser til å videreutvikle bedriften (Atherton 2003). Det legges derfor til grunn at aksept nærstående imellom er en forutsetning for læring. En melkeprodusent i Gudbrandsdalen formulerte seg slik: «Kona betyr mye selv om hun ikke er ekspert» I spørreundersøkelsen «Trender i norsk landbruk 2014» (Storstad og Rønning 2014) oppgis at 18 prosent av ektefeller/samboere ikke deltar i gårdsdriften, 64 prosent deltar inntil et halvt årsverk, mens hos 18 prosent av respondentene er deltagelsen over et halvt årsverk. Den kvalitative betydningen av deltakelse er det ikke mulig å lese direkte ut av denne type tall, men en tolkning tilsier at det på de fleste gårdsbruk er et fellesskap rundt gårdsarbeidet. Det er ikke bare ektefelle/samboer som arbeider utenfor gården, også 69 prosent av bøndene som har deltatt i trendundersøkelsen oppgir at de har arbeid utenfor gården. Andelen bønder som oppgir å ha full stilling utenfor gården er på 30 prosent, ikke stort mindre enn andelen på 34 prosent av ektefelle/samboer som oppgir å ha full stilling utenfor gården. Dette kan peke i retning av at gårdsbruket er et arbeidsfellesskap som har en varierende, men avtakende grad av økonomisk betydning for husholdet. Det er viktig å merke seg at arbeidsfellesskapene også inkluderer barn og kårfolk. Av kårfolk deltar 45 prosent i arbeidet (Storstad og Rønning 2014). I mine intervjuer var det mange som la vekt på betydningen av foreldres arbeidsinnsats, de har eksempelvis ansvar for viktige oppgaver som melking eller grashøsting, selv om de er godt over 70 år. Enkelte ser foreldres (les fedres) betydning for egen læring som helt avgjørende. Det finnes eksempler blant informantene på godt voksne bønder som mener at deres viktigste kilde til læring var det de lærte av sine foreldre som unge. Den kunnskapen de har tilegnet seg seinere ansees som mindre viktig. I forhold til egne barn og deres betydning for gården så angir Trendundersøkelsen at 73 prosent av barna deltar noe i gårdsarbeid. En slik arbeidsinnsats er viktig nok, men barnas holdninger i forhold til framtidig overtakelse av gården ansees å være av avgjørende strategisk betydning. Alle informantene ble spurt om hvilke planer de hadde for utvikling av gården. Informantene over 55 år så dette spørsmålet i sammenheng med egne barns framtidsplaner. Svarene de ga inneholdt store variasjoner. En informant pekte på at han ikke ville gjøre noen nye utviklingstiltak før barna hadde avklart om de ville ta over gården. Når en slik avklaring ville komme framsto som uklart. Hos en annen informant hadde barna avklart hvem som skulle overta. Sønnen som skulle overta hadde allerede laget tegninger og utredet løsninger for nye driftsbygning på gården som del av landbruksutdanningen sin. En tredje informant hadde investert i nytt fjøs med robot for fem år siden slik at alt var «på stell» når sønnen overtar fra En fjerde informant ventet på avklaring fra sine barn. Han håpet at en av dem ville overta. Hvis en 12

20 av dem ville overta var han villig til å gå inn med betydelig egenkapital for å bygge ny driftsbygning med robot og løsdrift på gården. En siste informant har en stor produksjon, men ingen til å overta. Han har investert hele livet, men har nå ingen planer om videre investeringer. Han vil nå få til et størst mulig årlig overskudd for å få en best mulig pensjon. Betydningen av å ha egne barn som vil overta synes derfor å være stor. Betydningen er todelt; praktisk og emosjonell. Rent praktisk er det nødvendig å vite om det blir videre drift på sikt for å kunne planlegge nyinvesteringer. Kan en forutsette drift på lang sikt, kan det komme inne nye ukjente eiere med helt andre planer, eller er det mulig at drifta på gården legges ned? Det kan også være usikkerhet knyttet til om nye investeringer avspeiles i kjøpesummen ved et eventuelt salg av garden. En rasjonell planlegging for videre utvikling av gården krever svar på disse helt avgjørende spørsmålene. For det andre er det følelsesmessige sider knyttet til om egne barn vil overta gården og drive videre. Eventuelt om de vil overta, men legge ned drifta og leie ut jorda. Dette er kompliserte spørsmål, for en videre diskusjon av generasjons skifte, se Andgard et al (1996). I lys av dette notatet der vi er opptatt av læring og kompetanseheving for å videreutvikle gårdsbruk er det viktig å være klare over at intervjuene peker på at videre utvikling av gården avhenger av om noen vil overta den og at dette vil spille inn lenge før en faktisk overtakelse finner sted. Forventninger om at egne barn vil overta drifta motiverer bonden til utvikling av gården mange år før overtakelsen. Forventinger om det motsatte legger en klar demper på planene om videre investeringer. En avklaring rundt barnas framtidsplaner synes å være premissgivende for videreutvikling av gården. 3.2 Naboer og bygda Ved starten av prosjektet lå det en forventning til grunn om at miljøet i nabolaget og bygda ville være en viktig ressurs for læring og kompetanseheving for bønder. Denne forventingen var begrunnet i at det er mye forskning og mange rapporter fra andre næringer, innen industri og service, som tilsier at lokalmiljøet potensielt kan være en viktig kilde til læring og innovasjon. På dette punktet kan det henvises til betydelig forskning på klynger og næringsmiljøer i Norge og internasjonalt (Isaksen og Asheim 2008). Når det gjelder betydning av lokalmiljøet for læring og innovasjon innen jordbruk er det lite forskning å vise til. En studie fra Toscana (Italia) pekte på en historisk forankret kultur for samhandling og innovasjon som en forklaring på regionenes suksess innen mat og drikke. En studie av jordbruksmiljøet på Jæren pekte også på historiske og kulturelle årsaker til den sterke produksjonsveksten innen melk og svinehold i regionen (Sæther 2014). Dagens bønder på Jæren viderefører en kultur der det å arbeide hardt, satse stort og tåle risiko er viktige kjennetegn. Denne og andre studier peker på at landbruksmiljøet på Jæren har klyngeegenskaper, bøndene på Jæren er del av en større klynge med sysselsatte innen jordbruk, næringsmiddelindustri, havbruk og forskningsinstitutter som Måltidets 13

21 hus. Samtidig er Jæren et unikt case, det finnes ikke tilsvarende større miljøer innen jordbruk med en innebygd sterk utviklingsdynamikk i Norge. Alle informanter i denne undersøkelsen ble spurt om hva naboer og bygda betyr for læring og kompetanseheving. Svarene som ble gitt pekte på at naboer og bygda betyr alt fra veldig lite til å være meget viktig. De som er i samdrift er knyttet sammen økonomisk og juridisk og kommer i en særstilling i en beskrivelse av hva naboer betyr. I hvilke grad samdrifter fungerer som læringsarenaer varierer blant de som er intervjuet i denne undersøkelsen. En form for samdrift fungerer slik at en person er ansvarlig for drift, mens de andre deltakerne er passive. De har lagt sin melkekvote inn i samdrifta, men tar ikke del i den daglige drifta. Den som er ansvarlig for drifta får dermed lite faglig støtte internt i samdrifta og må søke ut til rådgivere og andre for å diskutere. Motsatt er det samdrifter der alle deltakerne arbeider aktivt i samdrifta. Blant disse kan det være en nøye organisert arbeidsdeling, for eksempel ved at en er ansvarlig for grasproduksjon og foring, en ansvarlig for avl og en for alt det tekniske. Dette gir en mulighet for utvikling av spisskompetanse hos deltakerne som sett utenfra synes meget fornuftig, gitt den høye graden av kompleksitet i en avansert biologisk produksjon som melkeproduksjon. Gitt den høye kompetansen innad i samdrifta er det mindre behov for å søke mer almene råd i bygda. Det er i stedet behov for å knytte til seg spisskompetanse på de ulike feltene for å ha diskusjonspartnere. Melkeprodusenter i Gudbrandsdalen bruker naboer og bygda på høyst ulike måter. På den ene siden er det områder i dalføret der det nesten ikke er melkeprodusenter igjen. De som driver videre opplever ikke at det er noe miljø lokalt. En produsent formulerer seg slik på spørsmål om hva miljøet i bygda betyr for ham i forhold til læring: «Det er ingen stor kilde til læring, minimal betydning. Mange har sluttet. Vi ser flere eksempler på at junior starter opp og driver noen år, og så legger han ned.» For å møte kolleger og være del av et miljø må de gjenværende reise ut av bygda. Noen velger det, mens andre kanskje er i ferd med å resignere og dermed ikke aktivt oppsøker sterke produsentmiljøer. De jobber videre på egenhånd. For disse blir kontakten med Tines og NLRs rådgivere fort den eneste kanalen for å oppdatere kompetansen. En annen kategori består av produsenter som er svært bevisste på å bygge sterke faglige nettverk. En melkeprodusent i Gudbrandsdalen var svært bevisst på å bygge nettverk lokalt. På spørsmål om han var del av nettverk svarte han: «Jeg har forskjellige nettverk, de er gradert. 1)Har ett nettverk av folk som har bygd ut og er på hugget. 2)Så har jeg et nettverk med nærliggende naboer som er litt eldre og ikke har bygd ut. Vi drikker kaffe sammen. 3)Så har jeg et perifert i bunnen, folk jeg kjenner litt, snapper opp litt. Likesinnede som bor lenger unna, som jeg treffer på seminar. 4) Så har vi toppene i bygda, de 14

22 som virkelig satser og er svært dyktige, de kan jeg ringe til hvis jeg har spørsmål. Jeg suger ut informasjon av dem, det dreier seg om 3-4 stk». Denne melkeprodusenten har svært gode resultater å vise til selv om han ikke har formell landbruksutdannelse. Det lokale uformelle nettverket har fungert som en kompenserende strategi. En annen produsent formulerte seg slik på spørsmål om hva miljøet i bygda betyr for ham: «Det betyr mye, vi får små tips her og der, nesten umerkelig. Treffer folk på Felleskjøpet, kolleger. Kollegaen min har svært god husdyrkompetanse, særlig på sau så han drar jeg veksler på. Jeg startet med sau fordi han driver med det.» I tillegg til de uformelle nettverkene har vi de formelle nettverkene for melkeprodusenter i form av produsentlag. Slike lag er åpne for alle med melkekvote. En av informantene forklarer her hvordan produsentlaget fungerer i hans område: «Vi hadde pubkvelder, vi kalte det for det for da kommer folk. Da hadde vi inviterte foredragsholdere. Alle som har melkekvote er med i produsentlaget, både Tine og Q, men Q er i mindretall. Jeg er med i styret, vi er tre fra område A og en fra område B i styret. Område B har mindre produksjon enn område A. En av Tines rådgivere er sekretær. Neste trinn er regionmøter, Tine Øst for hele Østlandet. Jeg møter som en av to for vårt område. Andre regioner har få produsenter, det er like mange i Vestfold som i vårt område. Her hos oss vil folk satse og investere.» Denne informanten bruker produsentlaget aktivt. Andre har et mer perifert forhold til det. På spørsmål om hva produsentlaget betyr, svarte en at: «De har et par produsentmøter i året der vi prøver å være med. I høst var det studietur med Tine til Oslo og Østfold». Produsentlagene har en potensiell viktig rolle som en organisert arena for erfaringsutveksling, lokal kunnskapsspredning og nettverksbygging. Regionmøtene for hele Østlandet har noe av den samme funksjonen på et høyere geografisk nivå. Så har miljøet i bygda også en mer symbolsk betydning. En melkeprodusent i Lesja ble spurt: Betyr miljøet i Lesja noe? «Ja, i Øyer er kun turisme verdsatt, her (i Lesja) er landbruket hovednæring, det er verdsatt og det er et kjempebra miljø» Blant informantene med melkeproduksjon var det to store produsenter som kom inn på Janteloven. Den ene av produsentene pekte på at han nå hadde blitt en så stor produsent at bygdefolket mente han var for stor. Han deltok derfor ikke i produsentlaget og miljøet i bygda hadde en direkte negativ innflytelse på ham. Den andre produsenten mente at i bygda hans var det greit å være stor melkeprodusent da alle visste at ingen blir rik av det. 15

23 Enkelte kom inn på at det går et skille mellom leverandører til Tine og Q. I enkelte bygder hevdes det at «det skjedde noe» da Q etablerte seg. Miljøet ble splittet og det har vært lite dialog mellom de to leverandørgruppene gjennom en årrekke. Det er fremdeles vanskelig å få til tiltak som favner begge gruppene av melkeprodusenter. Innen svinehold har det vært en betydelig reduksjon av antallet produsenter de siste 10 åra. På spørsmål om miljøet innen svineproduksjon i bygda var av betydning svarte en stor produsent slik: «Nei det er ikke det for folk slutter jo. For 10 år siden var vi 10 stykker, nå er vi to. Noen driver med slaktegris. Vi kan snakke generelt. På Hedmarken har jeg kontakt med en med tilsvarende produksjon som meg, han har en veldig stor gard, men vi har god nytte av å diskutere. Han er viktig for motivasjonen min.» Denne produsenten kompenserer for uttynningen av miljøet i bygda ved aktivt å søke kontakter i en annen region. Ikke alle gjør det, en av informantene fortalte at miljøet i bygda hans er svakt, han bruker ikke rådgiver, men har en nabo han kan snakke med. Det faglige «nettverket» begrenser seg i dette tilfellet til en annen person. 3.3 Betydningen av lokalmiljøet for sauehold Beskrivelsen over er basert på intervjuer med melkeprodusenter. Blant sauebønder i Valdres har naboer, bygda og lokale nettverk en annen og større betydning enn for melkeprodusenter. Det kan være mange årsaker til at det er slik, men det er viktig å ta med seg at produksjon basert på sau og geit er forskjellig fra melkeproduksjon. Investeringsnivået er mye lavere for spesielt sau og det er en mindre intensiv produksjon der vitenskapeliggjøringen ikke er kommet like langt som innen melkeproduksjon. Lavere kapitalkostnader gir lavere grad av gjeldsoppbygging og mindre behov for å intensivere produksjonen. I Valdres er det i følge mine informanter trolig ingen som har sauehold som fulltids arbeid, alle har annet arbeid i tillegg. Mange besetninger er på rundt 50 vinterfora sau og fungerer i praksis som en form for tilleggsnæring for hushold. I Gudbrandsdalen er det enkelte sauebruk som er så store at de er heltids arbeidsplasser. En informant som har både sau og melkeku formulerte seg slik: «Jeg produserer både sau og melk og er i begge miljøene. Jeg ser at det er mye større samhold i sauemiljøet. Hvis du driver med melk så har du ei kvote og en gård. Hvis du liker å være litt innesluttet så kan du være det. På sau så må du bidra og da blir du en av klikken, enten den består av 5 eller 50, avhengig av hvor i landet du er.» En av informantene la vekt på at det er et spesielt godt miljø blant saueprodusenter i Østre Slidre. Det skyldes flere forhold, men også at en har en dyktig leder av lokallaget til Oppland sau og geit. Østre Slidre sau og geit hjelper medlemmer i forbindelse med 16

24 erstatning etter rovdyrskader. Det har bidratt til at veldig mange produsenter er medlemmer. Av 30 produsenter er 25 aktive i miljøet, fem stykker ønsker ikke å være aktive, men holder på på egenhånd. I andre deler av Valdres er lokallaget lagt ned, produsentene er ikke interesserte i å opprettholde det. Rådgiverapparatet innen sau og geit er ikke like godt utbygd som innen melkeproduksjon. Faglig utvikling hviler i mye større grad på formelle og uformelle lokale-regionale nettverk organisert av produsentene. Oppland sau og geit med sine 29 lokallag synes å ha en helt sentral posisjon for svært mye som har med kompetanse innen sau og geit å gjøre. Den årlige helga med årsmøte og samling for hele fylket byr på faglig påfyll og sosialt samvær som beskrives som viktig av mine informanter. I lokallagene vil aktivitetsnivået naturligvis variere, men det arrangeres møter med faglige innledere. Noen av lokallagene har få medlemmer, helt ned i 8-10 stykker. Her påpekes et behov for å slå sammen lokallag til større enheter, men det kan være vanskelig å få gjennomslag for dette i praksis. Større lokallag kan ta på seg større oppgaver. Andre lokallag har 40 aktive medlemmer og 30 av disse deltar på møter. Beitelagene er etablert på basis av at de er nødvendige for å organisere bruken av beite, tilsyn og sanking av dyra. Der hvor det er fellessanking er det større muligheter for erfaringsutveksling. Det følger tilskuddsmidler med beitelagene. I følge en informant er en konsekvens av det at noen er med i beitelag kun for å få ut penger, uten å være interessert i å bidra med noe mer. Beitelagene fungerer dermed ulikt, de beste fungerer som arenaer for erfaringsutveksling og styrker det lokale samholdet. Værringer har noe av de samme trekkene, de er etablert for å styrke avl og er slik meget viktige. I tillegg styrker de relasjoner mellom produsenter. Oppland sau og geit har et eget utvalg for indeksværer som administrerer kjøp og salg. Værringen har faglig støtte fra en avlssjef med kontor i fagmiljøet på Ås. En informant peker på at betydningen av avl innen sau er overdrevet, foring er mye viktigere. Han opplever at mange ikke regner på kostnadene knyttet til grovfor produksjon og noen ganger bruker grovfor feil. Alle er opptatt av hva foret fra Felleskjøpet koster, der får de faktura, men å regne på kostnader knyttet til rundballepresse og traktor er ikke så vanlig innen saueproduksjon. Oppland sau og geit arbeider systematisk med gjeterhunder og har et utvalg for det. De jobber med avl og import fra Skottland og Wales. Gjeterhunder er svært verdifulle for sauebønder. Selv om Oppland sau og geit er engasjert bredt i faglig utviklingsarbeid peker min informant på at det går mye tid og ressurser til å jobbe med rovdyrproblemene. Han anslår at i perioder tar slikt arbeid opptil 90 prosent av lagets ressurser. Laget er en meget viktig kanal for å bidra med kompetanse rundt problemene med rovdyr i forhold til den offentlige debatten, sentrale myndigheter og miljøvernforvaltninga. Det er arbeidet med mediestrategi i rovdyrspørsmål. I og med at dette arbeidet tar mye tid går det ut over 17

25 andre utviklingsoppgaver som for eksempel avlsarbeid. På den andre siden etterspørres kompetansen på rovdyr som er opparbeidet i Østre Slidre sau og geit nå også utenfor fylkets grenser, kommuner kommer også til lokallaget med sine spørsmål. 3.4 Planteprodusenter på Toten I den sørlige delen av fylket er det en betydelig planteproduksjon med gunstig klima og jordsmonn. Korn og poteter er viktig i denne regionen, men i tillegg har Toten en betydelig produksjon av grønnsaker. For en beskrivelse av jordbruket på Toten se Stabbetorp (2009). Toten har flere viktige kompetansemiljøer innen landbruk. Lena/Valle videregående skole innen naturbruk, Bioforsk Øst Apelsvoll på forskning og Norsk Landbruksrådgivning Oppland på rådgivning (Stabbetorp 2009) Østre Toten kommune er landets største produsent av grønnsaker på friland. Flere av grønnsakprodusentene tar selv hånd om vasking, lagring og pakking av grønnsaker som kålrot, potet, gulrot, løk og purre. Denne produksjonen foregår i et lite geografisk område med flere, i jordbrukssammenheng, større bedrifter med mange heltidsansatte. Pakke og foredlingsvirksomheten er ikke avgrenset til grønnsaker, Toten egg pakkeri og Toten kjøtt videreforedler lokal råvare. Toten miljøet skiller seg fra jordbruket i andre deler av Oppland ved at bøndene selv har etablert pakkerier og foredlingsanlegg. Bønder følger råvaren videre gjennom verdikjeden og har kontrakter med grossister og de store dagligvarekjedene. Flere av varene de leverer er ikke omfattet av jordbruksavtalen og de målprisene som etableres der. Prisene reguleres av tilbud og etterspørsel og det fastsettes ukentlige noteringspriser. I forhold til dette notatet der målsettingen er å forstå læring og kompetansebehov for bønder går det et prinsipielt skille mellom Toten bøndene som i tillegg til å produsere råvarer jobber med videreforedling og salg mot et marked, og andre bønder som leverer innenfor varegrupper med en målpris fastsatt i jordbruksavtalen, som melk og korn. Toten bøndene må tilegne seg kompetanse om videreforedling og markeder som produsenter av melk, korn og sauekjøtt ikke behøver. Som tidligere påpekt (Sæther 2010), må de tilegne seg kompetanse innen områder som næringsmiddelteknologi, hygiene, emballasje, distribusjon og marked som gjør at deres kompetansebehov blir bredt. Selv om de er meget små i forhold til de store aktørene i grøntsektoren, som Bama og dagligvarekjedene, må de være faglig på høyde innen sine produktkategorier. Basert på de få intervjuene som er gjort her synes den kompetansen de besitter å være tilegnet gjennom mange års praksis og læring i nettverk. En av de største produsentene var under intervjuet tydelig på at kunder og leverandører var sentrale for den kompetansen han hadde bygd opp gjennom en årrekke. En bedriftsleder ble spurt om bedriften hadde vokst ut av Toten. Bakgrunnen for mitt spørsmål var en hypotese om at størrelsen på bedriften og betydningen av kunder og 18

26 marked gjorde at lederens oppmerksomhet var rettet mot Oslo og kundene, og ikke så mye mot produksjonene på Toten. Han nektet for at så var tilfelle. For å nå gode økonomiske resultater er god agronomi helt avgjørende: Om han får 2 eller 6 tonn av en grønnsak pr. dekar er helt avgjørende for økonomien. I og med at det er prispress på flere av produktene er han mindre sårbar for prispress med en høy kontra en lav avling. Derfor er god agronomi med vekt på sortsvalg, jordbearbeiding, plantetidspunkt, plantevern og vanntilgang helt avgjørende. Han påpekte at det er større utfordringer knyttet til å få til en god avling enn å få solgt varene. Et godt samarbeid med rådgivere fra NLR er helt nødvendig for å få gode resultater. Toten Kålrotpakkeri Toten kålrotpakkeri er hovedleverandør av kålrot til Norgesgruppen. De er forpliktet til å levere i henhold til ordrer og kvalitetskrav hver uke gjennom hele året. En utfordring er å holde god kvalitet på kålrota gjennom hele året. For 15 år siden ble det investert i nytt stort lager for kålrot basert på kompetanse om lagring fra leverandøren av anlegget og fra kålrotprodusenter i Skottland. Gitt den store kompetansen på kålrot i Skottland har en gjennom mange år opprettholdt kontakten dit. Mekanisk utstyr for håndtering av kålrota i forbindelse med rensing og pakking var ikke mulig å få tak i fra etablerte leverandører. Løsningen ble å samarbeide med den mekaniske industrien på Raufoss, gjennom et slikt samarbeid er det blitt utviklet utsyr som gjør det mulig å effektivt rense, emballere og merke store kvantum med kålrot. Toten kålrotpakkeri er et eksempel på at spisskompetanse kan finnes lokalt, men at det noen ganger er nødvendig å reise langt for å tilegne seg nødvendig kompetanse For Toten kålrotpakkeri er forbedringsarbeidet hovedsakelig knyttet til prosessforbedringer, mens for andre er utprøving av nye produkter viktig. Produsentene reiser i Nord-Europa for å søke etter nye produkter. Noen ganger ender det med at de starter ny produksjon, kanskje som den første i Norge. Det gir utfordringer både i forhold til dyrkingsteknikk og ikke minst knyttet til at grossister og forbrukere faktisk vil kjøpe produktet. Det skjer ikke alltid og produsenten kan tape større beløp. Motsatt kan nye produkter bli suksesser og økonomisk viktig framover. 3.5 Betydningen av rådgivere Rådgivere har en lang historie i norsk landbruk, både i Norge og våre naboland inngikk rådgivningstjenesten i det første systematiske forsøket på å etablere et innovasjonssystem i landbruket. Landbruksskoler sammen med omreisende agronomer ble etablert fra tallet og skulle bidra til kompetanseheving blant bøndene. Herredsagronomer var på plass etter 1945 (Grande et al 2014). Etter hvert tok bøndene selv ansvaret for rådgivningstjenesten, Hedmark forsøksring var først ute og ble etablert i I dag er det omkring 20 rådgivere fra NLR i Oppland som driver rådgivning vesentlig innen planteproduksjon. Disse er organisert i tre enheter, en for Gudbrandsdalen, en i Valdres og en for resten av Oppland. Tine har i dag omkring 220 rådgivere, av disse jobber 22 i Gudbrandsdalen. Nortura tilbyr rådgivning innen svin, storfe, kylling og høns. Private 19

27 varemottakere som Q-meieriet og Furuset slakteri har et mye mindre omfang på sin rådgivning. En rådgivningstjeneste er i utgangspunktet av stor betydning innen jordbruket, da primærprodusentene i hovedsak er enkeltmannsbedrifter. Det gir begrenset kapasitet til å utvikle ny kunnskap, søke etter nye produkter og innhente erfaringer med disse. Rådgivere skal fungere som bindeledd mellom den enkelte bonde, og forskning og utviklingsarbeid som drives i regi av offentlige og private FoU institusjoner. Fra strategiplanene til NLR nasjonalt heter det at: «NLR skal inspirere, utvikle, innhente samordne og formidle kunnskap og ideer i et landsdekkende rådgivningsnett til beste for medlemmene 1» Rådgivere har en sentral rolle i å høste erfaring med hvordan nye teknikker og sorter er tilpasset behovene i en region, basert på regionenes egne forutsetninger. Ett eksempel er sortsprøving, hvordan fungerer for eksempel en ny type bygg gitt de lokale forholdene på Hadeland. Selv om det har vært enighet om de overordene målene for landbruksrådgivning i lang tid, har det vært endringer i hvordan rådgivning har vært utført. I følge en studie utgitt ved Wageningen Universitetet i Nederland (Leeuwis 2004) var det en lineær modell for rådgivning som dominerte helt fram til 1980-tallet. Kunnskap, nye produkter og teknikker ble etablert ved FoU institutter og i industrien og rådgivernes rolle var å spre kunnskapen og de nye teknikkene. Bønder ble så kategorisert som mer eller mindre innovative etter hvor fort de tok i bruk nye teknikker. Fra 1990-tallet er det i større grad lagt vekt på at rådgivere skal lytte til og utvikle kunnskap sammen med bønder. Rådgivning har gått fra å være lineær til å bli interaktiv med kommunikasjon begge veier (Leeuwis 2004). Selv om det må være mange nyanser innenfor et slikt grovt skissert skifte i modeller for rådgivning, er det ingen tvil om at dagens rådgivningsenheter i Norge jobber etter en modell der det er bondens behov som danner utgangspunktet. Alle informanter i denne undersøkelsen er spurt om en vurdering av betydningen av rådgivere. Blant saueprodusenter er det begrenset bruk av rådgivere, det finnes èn rådgiver i Valdres for sauer. Melkeprodusentene derimot bruker rådgivere i større, om enn i varierende grad. Alle som leverer melk til TINE er pålagt å ha minst ett besøk av en TINE rådgiver pr. år. Dette blant annet for å kunne avdekke problemer rundt dyrehelse. Besøk utover dette blir fakturert bonden med en timepris på rundt NOK 700,-. Blant informantene innen melkeproduksjon er det stor variasjon i hvordan rådgivere brukes. Det viktigste skillet går kanskje mellom de som ser på rådgivere først og fremst

28 som en utgift, de oppfatter timeprisen som høy og mener at de ikke har økonomiske muligheter til å bruke rådgivere. En informant formulerte seg slik: «Jeg er en liten melkeprodusent med begrenset økonomi. Jeg har ikke råd til å betale en person 700,- kroner timen for å hjelpe meg» På den andre siden har vi mjølkeprodusenter som ser utgifter til rådgivning som en investering, timeprisen er en utgift til inntekts ervervelse. Produsent og rådgivere identifiserer problemer ved drifta som de skal løse i samarbeid. Noen av de mest profesjonelle etablerer egne utviklingsprosjekter basert på mål om forbedringer i drifta. Rådgivere fra NLR, Tine og andre leies inn for å utarbeide løsninger. Selv om kostanden til rådgivning kan beløpe seg på flere ,- kroner så er holdningen at disse utgiftene raskt vil være tjent inn igjen med bedre produksjons resultater. Melkeprodusenter har klare oppfatninger om Tines rådgivere. Informantene ble bedt om å rangere rådgivere på en skala fra en til fem. Selv om den gjennomsnittlige vurderingen var på 3,5 syntes flere at det var vanskelig å gi èn karakter. Flere av melkeprodusentene ønsket å bruke hele skalaen fra 1 til 5. De beste rådgiverne ble beskrevet som svært faglig dyktige og nærmest uunnværlige. De dårlige derimot ble ikke ansett å tilføre noen som helst verdi og ble sendt hjem igjen. På spørsmål om hva som skiller gode fra dårlige rådgivere svarte en av informantene: «Kunnskap og energi og det at noen virkelig gløder for arbeidet sitt. Tine har rådgivere av varierende kvalitet, fra 1-5. De beste er fantastiske og de dårlige er det ikke bruk for. De sitter der for å få lønna si. Jeg kan velge ut de jeg vil ha.» Alle produsenter av gras, korn og grønnsaker er spurt om hvordan de vurderer rådgivningstilbudet innen planteproduksjon. Ingen av informantene kom med sterke, eller følelsesladde vurderinger av rådgiverne innen planteproduksjon. Rådgiverne fra NLR ble omtalt i nøytrale ordelag som «flinke» eller «de kan jobben sin». Ingen negative karakteristikker er registrert i intervjumaterialet. Det kan være behov for å knytte noen kommentarer til de til dels sterke synspunktene fra melkeprodusentene på Tines rådgivere. Det kan ikke herske tvil om at rådgiverne fra Tine er av avgjørende betydning for melkeproduksjon når det gjelder kvalitet, volum og lønnsomhet. Tines 220 rådgivere over hele landet er den «synlige» delen av Tines samlede arbeid for å sikre melk av riktig kvalitet. Tine har omfattende systemer for å følge opp melkekvantum og kvalitet fra den enkelte produsent og har data på det enkelte individ i den enkelte besetning. Dette gjelder og en rekke faktorer knyttet til avl. Basert på disse dataene og faglige vurderinger gjort av den enkelte rådgiver er det mulig å gi detaljerte forslag til foring, avl og de økonomiske konsekvensene av veivalg som bonden tar. Rådgiveren er spesialisert og er oppdatert om forskning innen sitt felt. I tillegg til kunnskap innen agronomi og økonomi handler rådgivning om kommunikasjon. Tine har en egen fagseksjon for å sørge for kompetanse innen kommunikasjon hos sine rådgivere. 21