Christelle Ravneberget Jeg gidder ikke leve uten deg. Roman

Transkript

1

2 Christelle Ravneberget Jeg gidder ikke leve uten deg Roman

3 Om forfatteren: Christelle Ravneberget (født 1983) er bosatt i Oslo og utdannet tekstforfatter på Westerdals. Jeg gidder ikke leve uten deg er hennes første roman.

4 Om boken: Oslo en gang før røykeloven. Det er tidlig på våren, det er den støvete årstida. Annabel er blakk, romantisk og skamløst egoistisk. Christian er skyhøy og deilig. Sammen er de kaos. Dette er en kjærlighetshistorie om to nattmennesker som drikker mer enn de sover og drømmer mer enn de får gjort. Begge lever hardt, og når de er høye, er kjærligheten det største av alt. Men hva er fantasi,og hva er virkelighet? Hva skjer når dagen kommer? En fortelling om kjærlighet ute av kontroll.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2015 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Det føles helt absurd å tenke på deg i fortid, men alt er fortid nå.

7 JEG DRØMMER OM DEG. Lenge før vi møtes, drømmer jeg om deg. Du som skal komme, utslette mørket og fylle verden med gyllent lys. Du som skal fange meg, og jeg som skal la meg fange. Du som skal være min, vi som skal være hverandres. Du som skal se meg, slik jeg skal se deg. Du som skal ta bort alt det vonde, vaske vekk gjørma, reparere meg, gjøre meg vakker og hel, slik jeg skal gjøre deg glad og lett. Vi som skal sende ensomheten til hælvette og bli levende igjen, leve sammen og elske hverandre, som ingen har elska før. Jeg venter på deg. Jeg har venta så lenge jeg kan huske. Jeg venter ennå.

8 DET ER TIDLIG PÅ VÅREN, det er den støvete årstida. Vinden er fortsatt kald, isen ligger som flyktig mosaikk på elva, men dagene blir lengre og nettene lysere, og det gjør noe med meg, jeg blir som luft, svevende, og jeg er klar for det. Jeg veit ikke hva som skal skje ennå, aner ikke at det er nå det skal skje, at alt skal skje og ingenting skal skje, at det er nå alt begynner og alt slutter. Det er det her jeg har lest om, venta på, drømt om så lenge jeg kan huske. Nå kommer det snart, og jeg veit det ikke. Så står jeg klemt inn i den mørke, overfylte kjelleren på So What. Det er ikke første gang jeg er aleine på fylla og ender opp på konsert. Jeg aner fortsatt ingenting, jeg ser ingenting, røyken ligger så tjukk at alle er diffuse skygger. Jeg trenger meg fram til scena, bandet går på, og det er første gang jeg ser deg, du kommer dansende ut av mørket, og himmel og hælvette kræsjer og midt imellom står jeg og dævver! This is the end, my only friend, the end! Har hjertet mitt elska før nå? Vekk meg, for jeg tror jeg drømmer, der er du, min elskede, der er du, min begynnelse og slutt, skyhøy og deilig, og jeg forguder deg momentant, jeg klarer ikke å ta øya fra deg, jeg ser deg, og jeg har sett deg før et sted, et sted jeg ikke kan huske, og nå er du der igjen, og jeg kjenner deg, jeg veit det bare, jeg kjenner deg, jeg klarer ikke å slutte å stirre på deg, du suger meg inn i deg, den vakreste av dem alle, jeg står helt fremst og holder på å svime av, lamslått, forundra, ha kke peiling og veit alt samtidig. Det er umulig å forklare det som skjer, det er et sånt øyeblikk hvor hjertet skifter gir, og midt i all røyken, i

9 lyset fra lyskasterne, står du med de overjordiske øya dine, som har slukt hele verden og alt i den, og jeg ber om at du skal se meg, se meg også, men du er et annet sted, du er innafor og bortenfor, og jentene hyler, du har oss på knærne, maner opp til storm, og menneskemassen blir til en heftig bølge, du skriker i mikrofonen, og stemmen din treffer meg rett i mellomgulvet, sniker seg inn under undertøy og hud, før du pælmer gitaren i gulvet, og jentene hyler høyere og instrumentet knuser og ligger igjen i småbiter, og det regner blomster og pils og sneiper og glasskår, og du uler mot månen som kommer styrtende gjennom taket, før du faller sammen på scenekanten og ruller over på ryggen, øya våre møtes og alt blir stille. Stille. Halla, baby, hvisker du, vi ses seinere, hvisker du, og vi kjenner hverandre igjen, vi kommer fra samme sted, det samme ensomme stedet, jeg ser drømmene mine i øya dine, jeg drukner og vil bare bli der for alltid, tida står blikkstille, jeg ser mørket og lyset og alt som skal komme og alt som har vært.

10 JEG TREKKER HARDT INN og holder pusten. Kjenner den milde, behagelige følelsen spre seg i kroppen, hver celle, hvert hulrom, er fylt av den rolige, svimle tilstanden. I noen ørsmå sekunder tenker jeg på deg, jeg tenker på når vi skal møtes, og hvordan alt som har vært, ikke lenger vil spille noen rolle, jeg tenker på hvordan jeg skal kysse deg og aldri slippe taket, aldri slippe taket, før jeg blåser røyken ut igjen og synker sammen på gulvet. En time seinere ligger jeg fortsatt på teppet. Orker ikke å røre meg, klarer ikke å snakke, stemmer blander seg med reggaen og den søte, tørre lufta, let s get together and feel allright. Vi ligger strødd rundt på gulvet, Angilah, Fred, Benji og de andre som jeg kjenner og ikke kjenner, akkurat nå eksisterer vi, akkurat nå lever vi de små, betydningsløse liva våre, vi fyller tomrommet med lånt mening, vi dras mot den, som møll mot lyset, føle noe, føle mest mulig. Angilah er i sin egen verden borti kroken, og når jeg prøver å si navnet hennes, går det ikke, for jeg er så tørr i munnen. «Vega! Har du ikke lyst til å føle deg levende!» skriker hun brått. Jo, jeg vil føle meg levende, det er alt jeg vil, jeg vil le høyest og danse villest, jeg vil vibrere i det grusomme, korte livet mitt, men jeg tror jeg sovner nå, verden forsvinner mer og mer og alt snurrer rundt. Musikken er borte. Så stille som det bare kan være klokka fem om morran. Det suser i hue når jeg reiser meg for å finne sigg og noe å drikke. De andre er gått, det er bare meg og Angilah, hun ligger på sofaen, røyker og synger Billie Holiday, crazy he calls me, sure I m