«Jeg merket ikke at bolingen endret meg» MORTEN HEIERDAL. n HUN DOPET SEG. n EN MORS KAMP. n PT SLÅR ALARM. n EVO TAR GREP

Transkript

1 ET MAGASIN UTGITT AV VIRKE TRENING & ANTIDOPING NORGE n HUN DOPET SEG «Ett år med doping har gitt ti år med bivirkninger» n EN MORS KAMP «Jeg håper jeg får sønnen min tilbake» n PT SLÅR ALARM Jakten på den «perfekte» kroppen bekymrer n EVO TAR GREP Mistenkte inn til dopingsamtale «Jeg merket ikke at bolingen endret meg» MORTEN HEIERDAL

2 8 INNHOLD 8 FRA DIREKTØREN Forord fra ledelsen ET FELLES LØFT I KAMPEN MOT DOPING n SARAHS VALG Kroppen som gikk til hodet Tidligere dopingbruker SIDE 4 n MORTEN HEIERDAL Den lange veien tilbake Tidligere dopingbruker SIDE 12 n EN MAMMAS HÅP Sønnen som forsvant Mor til dopingbruker SIDE 20 n FARLIG FOKUS Træn-trener advarer Ønsker sunnere trening SIDE 28 n GODE ERFARINGER Evo frykter ikke samtalen Snakker doping med medlemmer SIDE 30 DOPING ER ET SAMFUNNSPROBLEM. Treningssenterbransjen har lenge tatt vår del av ansvaret, med et tydelig standpunkt og en aktiv holdning mot doping. Trening skal være sunt og helsefremmende. Doping er helseskadelig og ødeleggende for gode treningsmiljø. Gjennom et langvarig og godt samarbeid med Antidoping Norge har vi utviklet et program vi er stolte av, med et kunnskapsbasert e-læringsprogram for ansatte på treningssentrene og informasjonsmateriell for sentrenes kunder. Det er også, med aksept fra Datatilsynet, utviklet en prosess som ved mistanke kan føre til at det gjennomføres dopingkontroller på norske treningssentre. Det er selvsagt ingen garanti for at det ikke forekommer doping på senter som er en del av Rent Senter-programmet, men du skal vite at de tar antidoping på alvor, og har nulltoleranse til doping. Vi håper du som medlem på et senter ser din rolle i å være en tydelig rollemodell og stemme for dopingfri trening. I et samfunn med økt fokus på kropp og raske resultater har vi et ansvar for å fortelle om dopingens skadevirkninger. Vi har sett stadige eksempler på at det som fortoner seg som en snarvei til en flott kropp, kan være en blindvei i det lange løp. Vi tror dette i stor grad handler om holdninger og mangel på kunnskap, det er også bakgrunnen for at vi har utviklet dette magasinet der du får møte personer som direkte og indirekte har kjent dopingproblemet på kroppen. Morten Heierdal er en av dem som vet hva det dreier seg om: «Alle skadene jeg har påført meg selv og andre, er en dyr pris å betale for å være han kule, populære typen som 20-åring, sier den tidligere dopingmisbrukeren.» Jeg er overbevist om at vi må angripe problemstillingen positivt. Vi må peke på det sunne alternativet. Og det er her treningssentrene spiller en viktig rolle. De har kompetanse til å veilede deg til gode resultater uten å gå veien om bruk av forbudte stoffer. Riktig trening og tålmodighet er hemmeligheten bak gode resultater over tid, for så vel den aktive utøver som for mosjonisten. gjør som Virke Trening; si nei til doping. 8 Anne Thidemann Direktør for Virke Trening n 10 SPØRSMÅL Rent Senter-programmet Her er svarene SIDE 32 Dette magasinet er utgitt av Antidoping Norge og Virke Trening og inngår i kampanjen, et samarbeid mellom Antidoping Norge og Norges idrettsforbund. var et bærende element i Antidoping Norges 10-årsmarkering i Prosjektet har vært ledet av kommunikasjonsleder Halvor H. Byfuglien i Antidoping Norge. Tekst: Tom Erik Andersen Foto: Morten Rakke Grafisk: Nye linjer Opplag: eksemplarer Trykk: Wittusen Jensen Nett: renidrett.no 3

3 8 HUN DOPET SEG Tidligere bruker n Sarah drømte om den perfekte kroppen og begynte med anabole steroider. Nå drømmer hun bare om å bli medisinfri igjen. KROPPEN SOM GIKK TIL HODET SE VIDEO PÅ RENIDRETT.NO 4 5

4 8 HUN DOPET SEG Tidligere bruker Det er stille og fredelig i Vigelandsparken i Oslo, så stille det kan bli i en park med over 200 skulpturer som skriker av smerte. Store og små mennesker i bronse, granitt og smijern omkranser aksen fra hovedportalen og opp til Monolittplatået. Nakne og sårbare, dominerende og voldsomme. Sarah vandrer med tankefullt blikk inn i parken, som om hun drømmer seg inn i Gustav Vigelands livsverk. Det er som om kunsten strekker ut en kald granitthånd, kjører den tvers gjennom vinterkåpa og huden, og griper tak rundt den lille jenta som fortsatt gjemmer seg der inne bak en hjerteklaff. Sarah var 21 år da hun startet med anabole steroider. Drømmen var en muskuløs kropp med synlige blodårer. I begynnelsen trente hun sunt med aerobic, men hun ble raskt opphengt i kropp og muskulatur. Snart var hun besatt. OM BIVIRKNINGER Angst, humørsvingninger, irritabilitet og økt bruk av vold er relativt vanlig ved bruk av anabole androgene steroider. Alvorlige psykiske bivirkninger som psykoser (sinnssykdom) og alvorlige depresjoner kan også forkomme. Sarah har bestemt seg for å fortelle. Historien handler om ei jente fra en mindre by i Norge som tidlig fikk erfare at livet kan være et paradoks. Et velment ekteskap kan være kaldt og skrangle. En velstående familie kan være fattig på alt som ikke kan kjøpes. En kjærlig og varm far kan være ustabil og misbruke piller og alkohol. Sarah trekker pusten. Pappa hadde en veldig vond oppvekst. Jeg tror han gjorde så godt han kunne. Han ville at vi skulle ha det bra, men levde med en skygge over seg. Han åpnet seg for meg, fortalte om det han hadde opplevd. Vi fikk et nært forhold, det ble en sterk kjærlighet der, forklarer hun stille. Men pappa skulle bli borte. Han ble alvorlig hjertesyk og døde da hun var 12 år. Jeg husker mamma sa «nå glemmer vi alt det vonde, og tar vare på det gode». Livet skulle gå videre. Men barn klarer ikke å tenke som en voksen. Jeg fikk aldri sørget som jeg burde. Jeg sleit i ettertid da han forsvant. Sarah følte seg utenfor, annerledes. Det var mye fokus på kropp og utseende i familien. Jeg hadde hatt en far som i perioder kunne kaste opp fordi han ikke ville legge på seg. Jeg hadde en mor som hadde fått det inn med morsmelken at det var viktig å se bra ut. Hun var veldig opptatt av å være slank, og jeg fikk høre det hvis jeg la på meg, men også mye skryt fordi jeg var tynn, i motsetning til søsteren min. Vi hadde kaloritabellen hengende på veggen hjemme. Da Sarah var 16, startet hun på videregående og begynte på et treningssenter. Spiseforstyrrelsene utviklet seg omtrent samtidig. I begynnelsen var det aerobic og egentlig ganske sunt, men jeg var ung og identitetssøkende, ble raskt opphengt av kropp og muskulatur. Allerede da ble jeg som besatt av kosthold, trening og fettprosent. Det var mye selvpining og selvhat. Jeg kombinerte bulimi med ekstrem slanking. «Jeg ville bygge denne kroppen for enhver pris, det var alt» Sarah trekker skjerfet inntil ansiktet for å skjerme seg mot det kalde vinddraget som feier gjennom Vigelandsparken. Restene av vinter biter fortsatt fra seg. Som 18-åring veide jeg 46 kilo og var nær ved å utvikle anoreksi. Jeg var så tynn at jeg hadde mistet all energi, men heldigvis valgte jeg noe annet enn å sulte meg i hjel. Jeg ville fortsatt være tynn, men ikke bare skinn og bein. Muskler og synlige blodårer ble en besettelse, og jeg måtte spise for å nå det målet. De neste årene ble fylt med vekter og jakten på et ideal. Drømmen var den perfekte, fettfrie, muskuløse kroppen med synlige blodårer. «Terminator»-kvinnen. En personlig rustning. Som 21-åring handlet alt om trening og dette idealet. Jeg leste i bøker og snakket med treningskamerater som jeg hadde blitt kjent med. Jeg var litt i tvil, men bestemte meg til slutt for å prøve anabole steroider. Jeg ville ikke la meg skremme av det som ble sagt. Jeg ville bygge denne kroppen for enhver pris. Den var alt for meg. Jeg var redd for å bli alvorlig deprimert om jeg ikke fikk det til, jeg hadde prøvd i så mange år. Min største fiende var mitt eget kroppsfett. Sarah trekker oppgitt på smilebåndet. Vi går sakte gjennom parken i retning Monolitten, mer imponerende og skremmende enn noen av de andre Vigeland-skulpturene. En stabel av mennesker, kuet og sammenpresset, som om alle har blitt trampet ned i et forsøk på å nå toppen. Året var Sarah kontaktet en fyr, som kjente en annen fyr, dro inn til et gym i Oslo og fikk satt sin første sprøyte med steroider. Var du glad den dagen? spør jeg. Jeg var mest lettet, svarer hun. Jeg var fylt av lettelse og spenning, en følelse av at nå er det i gang, nå ruller det og går. Men det varte ikke så lenge. Jeg ble syk, fryktelig dårlig allerede den første kvelden. Etter sprøyten med steroidpreparatet Deca Durabolin, endte på legevakta, ekstremt kvalm og i dårlig allmenntilstand. Hva skjedde? ww 6 7

5 8 HUN DOPET SEG Tidligere bruker Antakelig var steroidene forurenset, noe gikk galt, men drømmen om den perfekte kroppen var så sterk at jeg ikke lot meg skremme. Jeg kjøpte nye ampuller, satte dem selv uten opplæring, hadde for mye luft i sprøyta, holdt på å svime av og fikk store kuler i setemuskulaturen. Jeg fortsatte likevel, fikk hardere muskler, mindre fett, synligere blodårer, høyere energinivå og bedre selvtillit. Alt jeg ønsket meg. Hun stopper et øyeblikk, lar en turistgruppe med japanere passere. De nikker og smiler, knipser sine bekymringsløse feriebilder før de rasker videre. Livet ble lettere, sier hun. Det ble lettere å leve, og de vanskelige følelsene ble mindre. Jeg var sammen med en fyr som også brukte steroider, venninna mi gjorde det samme. Det var et sosialt liv, men 24 timer i døgnet handlet det om kropp og trening. Gradvis ble jeg mer og mer opptatt av meg selv, og mindre opptatt av alle rundt meg. De gamle vennene fra skoletiden var kjedelige, ikke interessante lenger. Sakte merket jeg hvordan steroidene bygde opp et raseri i meg, og jeg fikk stadig kortere lunte og mistet etter hvert evnen til empati. Hun rister på hodet av minnene. Dessverre gjorde jeg meg skyldig i både fysisk og psykisk vold, noe jeg har angret bittert på. Det var for det meste min kjæreste den gangen som fikk gjennomgå. For bruken eskalerte bratt, både i mengde og type steroider. I løpet av sommeren ble det også partydop. Vi dro til et gym i Oslo, til et tøffere miljø, mer ekstremt. De største kroppsbyggerne var enorme okser, hadde blodtrykksmedisiner i skapet og 150 damer i året. Kvinner var forbruksvare, et nummer i rekka. Livet besto av trening, spising, konkurranser og damer. De tilegnet seg en enorm sosial status, forklarer Sarah. En kveld var de på fest hos én av gutta. Vi ble invitert hjem til en kjent kroppsbygger som jobbet på «gymmet». Mange tok kokain i løpet av den festen. Etter hvert dro vi ut, og havnet på den ene ymse fetisjklubben etter den andre. Vi avsluttet kvelden med nachspiel... og gruppesex. Hun ler brydd og rister på hodet, flau over de pinlige minnene. Forklarer at hun ikke var spesielt aktiv. At det bare skjedde den ene gangen. Det interessante er hva steroidene gjør med hjernen, og hvilke miljøer som skapes, sier Sarah. Folk blir helt hekta. Treningen betyr alt. Det blir nesten som en egen religion. Hadde du kontakt med moren din? Sarah nikker. Litt, men vi levde i hver vår verden. Jeg var en annen når jeg var sammen med henne. Hun likte ikke det jeg holdt på med, ville ikke vite om det. Året på steroider var på mange måter en konstant opptur, en SOSIALE UTSLAG Bruk av anabole androgene steroider er ofte knyttet til risikofylt atferd, misbruksproblematikk, kriminalitet og økt voldsbruk. euforisk rus med skyfri himmel hver dag. Men det var også noen solide nedturer. Én dag satt jeg hjemme hos mamma, de vanskelige tankene var der igjen. «Jeg tror ikke jeg vil leve mer,» sa jeg. Hun satt bare der, så knapt opp, og svarte: «Jeg kan ikke stoppe deg». De fem ordene brant seg fast. Det var ingen spørsmål om behandling eller hjelp, som hun savnet. Når jeg ser tilbake på det som skjedde i 1999, var det ingen som prøvde å stoppe meg. Ingen hjemme, ingen venner. Fastlegen bare foraktet meg. Det var ingen oppbacking, jeg følte bare hat. Det var heller ikke forbud mot å bruke steroider den gangen. Det var ulovlig å selge, men ikke å kjøpe. Så jeg gjorde ikke noe feil. Jeg var bare alene. I nesten ett år, fra januar til midten av november i 1999, fylte Sarah kroppen med anabole steroider. Hun kunne ikke bli stor nok. Men én dag så jeg meg selv i speilet. Plutselig var jeg bare lei. Jeg så disse klumpene; skuldrene, triceps, biceps... Det var så overdimensjonert. Jeg hadde sunket så dypt at jeg ikke visste hva en pen kropp var lenger. Jeg hadde påført meg selv fysiske bivirkninger som dypere stemme, fet hud og en maskulinisering av det feminine utseendet. Jeg vet ikke hvor motivasjonen kom fra, men jeg ville gjøre noe med livet mitt igjen, studere og ww «Det var ingen som prøvde å stoppe meg. Ingen hjemme, ingen venner. Fastlegen bare foraktet meg. Det var ingen oppbacking, jeg følte bare hat» 8 9

6 8 HUN DOPET SEG Tidligere bruker lære. Etter ett år med fullt kjør, ga det meg ingen ting å løfte den ene vekten etter den andre. Jeg ville bli noe. Jeg ville vite mer om hvordan kroppen fungerte, og så for meg en utdanning innen helse. Det ble min redning, sier hun. Sarah kuttet ut steroidene. Det gikk bra i starten. Den første tiden var stoffene fortsatt lagret i kroppen, men etter hvert kom depresjonen. Det var en rullgardin som gikk ned. Til slutt ville jeg bare dø. Jeg kunne sikkert tatt livet mitt mange ganger i den perioden, men gjorde heldigvis ikke det. I stedet tok Sarah de siste studiefagene for å starte sin farmasiutdanning, men problemene hentet henne inn i form av grensepsykoser og psykiske bivirkninger. Jeg hadde jo ødelagt psyken min fullstendig. Fra juletider søkte jeg hjelp ved en poliklinikk, men det var selvfølgelig ventetid. Jeg fikk ikke napp der før i juni. I løpet av disse månedene tok jeg opp fag. Jeg sleit på fritiden med sansebedrag og hallusinasjoner. Trærne kunne plutselig se ut som ansikter, men jeg hadde bestemt meg. Jeg tok meg sammen i timene, og fikk med meg det jeg skulle. Vi tar fatt på trappene opp mot Monolitten. Fotograf Morten vil ta bilder der oppe på toppen, hvor symbolikken er størst og utsikten best. Jeg fikk fokuset over på noe annet, svarer Sarah når jeg spør hva redningen besto av. I tillegg tenker jeg tilbake med takknemlighet på noen ressurspersoner som gjorde en viktig innsats i livet mitt i den perioden. Den psykiatriske sykepleieren, som jeg møtte på poliklinikken da jeg var veldig dårlig, tilførte en form for trygghet. Jeg tenker også på lærerne jeg møtte på studiet, som var interesserte i min faglige framdrift samtidig som de tilførte noe på den menneskelige siden. Kroppen min ble gradvis mindre viktig. Det var andre ting som betydde mer. Jeg fikk fokus på andre mennesker og veien ut av spindelvevet. Vi er på toppen nå. Sarah vender ryggen til Vigelands granittsymbol og skuer opp mot det grå skylaget hvor den stadig sterkere vårsola er i ferd med å bryte gjennom. Steroidene kunne blitt den siste spikeren i kisten i jakten på et perfekt ytre, sier hun. Skylder du på andre? Det er vanskelig å gjøre det. Jeg var 21 år, myndig, og tok mine egne avgjørelser. De må jeg stå for. Jeg føler likevel at det ble lagt føringer for de valgene jeg gjorde. Ikke bare hjemmefra, men også fra samfunnet generelt. Vi ser reklamer for sprettrumper og plastiske operasjoner, vi blir på en måte hjernevasket alle sammen, hver eneste dag. Sarah har et nytt og godt liv nå. Etter utdannelsen og syv års jobbing på apotek, startet hun i fjor på sitt «Ett år med steroidbruk ga meg ti år med bivirkninger» masterstudium i helsevitenskap. Hun bruker sine erfaringer som en indre drivkraft. Jeg tenker ikke kalorier lenger, teller ikke proteiner eller karbohydrater. Jeg har et sunt forhold til trening og liker å løpe en tur. Men jeg vil alltid ha en jente i meg som sier at «nå må du slanke deg!». Du hører den stemmen? Hun nikker kjapt. Spesielt hvis jeg har det litt vanskelig, kan jeg få tanker om den perfekte kroppen igjen. Men da har jeg lært å si til meg selv: «Sarah! Slutt! Tenk på noe annet! Fokuser på andre! Ikke på deg selv.» For det var jo det som skjedde. Jeg ble fanget i mitt eget speilbilde. Etter fotograferingen går vi ned trappene igjen. Vi snakker om kriminaliseringen av steroidbruk som ble innført i fjor. Sarah synes det er bra, tror det vil virke. Samtidig burde det vært et behandlingsopplegg med spesialkompetanse om steroidmisbruk, og spesielt for kvinner, mener hun. Vi ender ved parkeringen til Frognerbadet. Om få måneder fylles bassenget opp og forventningsfulle unge vil tråkke ut på kanten av stupetårnet, ti meter fra vannflaten. Vi må bruke krefter på å stoppe folk, sier Sarah. Jeg tror vi må være villige til å bruke tvang for å få folk ut av problemene. Steroider er som et narkotikum. Du blir rusa på det. Du lever bare fra én dag til en annen, nesten som et dyr. Selv kom jeg meg ut av det, og har det bra nå. Jeg har gleden av å studere noe jeg er interessert i. Jeg har gode venner, et fint samboerskap og et bra familieforhold. Men det har også fått én permanent konsekvens. Jeg fikk en bipolar lidelse etter bruken av de anabole steroidene. Jeg må gå på to forskjellige antidepressiva, én stabiliserende og én sovemedisin. Uten det, fungerer jeg ikke. Hva tenker du om framtiden? Foreløpig har jeg ikke noe valg, sier hun. Steroidene ødela psyken min, og gjorde opplevelser fra barndommen bare enda sterkere, enda vanskeligere å forholde seg til. Steroidene gjorde at traumene brant seg fast på netthinnen. Så de som har hatt en tøff oppvekst burde iallfall ikke begynne med slike stoffer. Hun trekker på skuldrene igjen. Ett år med steroidbruk ga meg i hvert fall ti år med bivirkninger. Og de er ikke helt over ennå. Det sies at en bipolar lidelse roer seg noe med alderen, så jeg håper at den brenner litt ut etter hvert, at jeg kan trappe ned på medisinene og kanskje oppnå en medisinfri tilværelse. Det ville virkelig vært drømmen. 8 NB! Historien om Sarah er anonymisert etter ønske fra hovedpersonen selv og av hensyn til hennes familie og omgivelser. Sarah er heller ikke hovedpersonens virkelige fornavn. PÅVIRKER KJØNNET Ved bruk av anabole steroider får kvinner et mer maskulint utseende og utvikler mannlige kjønnstrekk som dypere stemme, mer kroppshår, menstruasjonsforstyrrelser og større klitoris. Begge kjønn risikerer sterilitet. Jeg vil for alltid ha en jente i meg som ber meg om å slanke meg, sier Sarah

7 8 MORTEN HEIERDAL Tidligere dopingbruker n Morten Heierdal bygde opp kroppen med anabole steroider. Nå må han bygge opp hele livet sitt igjen. DEN LANGE VEIEN TILBAKE SE VIDEO PÅ RENIDRETT.NO 12 13

8 Morten sliter med flere senskader etter bruken av anabole steroider. Begge brystene er operert da han begynte å utvikle kvinnebryster. Fortsatt er de ømme og vonde. Arrene er en daglig påminnelse om hans tidligere liv. FLERE BIVIRKNINGER Bruk av anabole steroider kan gi bivirkninger som hjerte- og karsykdommer, alvorlige leverskader, vekstforstyrrelser og skader på sener. MØRKE SKYER SPENNER muskler over Østensjøvannet i Oslo, bygger seg opp i vest, blå og truende. På en sti langs vannet går Morten Heierdal og datteren Emilie. De er her ofte. Alltid med en pose i lomma. Smuler og kjeks til fuglene. Emilie finner sin plass helt ytterst på steinene, og har ikke engang fått åpnet posen før de første prakteksemplarene kommer padlende. Grågjess og stokkender, sivhøner og toppdykkere. Emilie stråler av glede, smiler og ler. Morten smiler tilbake og setter seg på huk inntil henne. Det var tanken på slike øyeblikk som fikk han til å stoppe opp og tenke. Kutte ut all skiten, dopet og kokainet. Det verker i lårene når han sitter der, en påminnelse om alle sprøytene, alle stikkene gjennom mange år. Samtidig begynner det å regne. Dråpene treffer vannspeilet. Ringene vokser seg større. Det jeg sliter mest med er at jeg må sone for det jeg har gjort, sier Morten Heierdal stille. Jeg må i fengsel fordi jeg var så innmari dum at jeg fylte kroppen med ulovlige midler som gjorde meg til en annen. Jeg utførte handlinger som jeg ellers ikke ville ha gjort. Jeg utøvde vold mot uskyldige mennesker. Og det må jeg stå for den dag i dag. Vi sitter i leiligheten hans på Langhus. Utenfor den gule blokka er den røde kassebilen fortsatt varm etter en lang arbeidsdag. Nye favner med ved er levert til finere adresser på vestkanten. Om en time skal han hente Emilie på skolen, og sammen skal de lage middag før de har avtalt å dra ned til Østensjøvannet for å mate fuglene. I den elektroniske ramma på hylla roterer bilder fra bursdager og hverdager, fra minnerike ferieturer og ikke fullt så minnerike Vålerenga-kamper. I akvariet svømmer skilpadden Turtnek. På bordet står en kopp med «Verdens beste pappa», og på veggen henger en helt spesiell kjendishilsen til hjemmets minste, sendt fra andre siden av jordkloden. «Jeg vet at pappa har snakket om deg og tenkt på deg hele tiden. Robinsonhilsen fra Christer Falck». Ting går veldig bra nå, sier Morten. Jeg har en bra jobb som jeg trives med, jeg har datteren min og gode venner, jeg har leilighet og ny kjæreste. Det skjer mye positivt i livet mitt, men samtidig opplever jeg at fortiden stadig innhenter meg. Jeg har påført folk rundt meg så mye vondt at jeg må leve med det resten av livet. Morten vokste opp på Furuset, spilte fotball og var en lovende keeper, men ikke av de største i gata. Jeg var én av gutta som var litt liten på skolen, ganske høy, men veldig tynn. Som alle andre ville jeg «Jeg utøvde vold og må i fengsel for det jeg har gjort» Jobben på vedlageret er noe av det viktigste for Morten Heierdal når han nå bygger opp livet sitt igjen. se bra ut for jentene, og samtidig møtte jeg motgang i overgangen fra junior- til seniorfotball. Alt ble veldig tungt. Jeg hadde en kamerat som drev med kickboksing, og sammen bestemte vi oss for å starte på et helsestudio, for å bli større og sterkere. I starten så de raskt resultater. Morten og kameraten fikk skryt av de mer etablerte gutta på senteret, og hadde ingen planer om å begynne med ulovlige midler. Men da utviklingen flatet ut, var det nok av andre som visste veien til raskere fremgang. Vi var unge og naive, lystne på livet, og samtidig så vi hvor populære de største gutta var hos jentene, anerkjennelsen de fikk hos kameratene. Vi så opp til denne gjengen, og tenkte aldri på eventuelle baksider eller skadevirkninger. Fortsatt beskriver Morten den første tiden som «en vanvittig kongefølelse». Advarslene ble overskygget av beundringen. Skrekkhistoriene ble overdøvet av gode tilbakemeldinger. Familie og venner fikk naturligvis mistanke etter hvert som jeg vokste, fortsetter Morten. Men det betydde ingenting. Jeg følte meg helt sjef, som en verdensmester. Ingen kunne ta meg, jeg var ikke redd for noe. Han husker ikke når det glapp, når han mistet kontrollen. Han så ikke personlighetsforandringene komme, hvordan de ekte vennene trakk seg unna. De anabole steroidene forandrer deg, forsterker de negative sidene. Er du litt sjalu fra før, blir du plutselig sykelig sjalu. Har du litt temperament, blir du eksplosiv, sier Morten. Han rister på hodet av minnene. Det er vondt å tenke på hvordan Emilie, familien min og vennene mine de ekte folka har måttet lide. Ikke minst alle kjærestene som jeg har prøvd å leve med i disse åra. Jeg oppførte meg irrasjonelt og pinlig ww 14 15

9 8 MORTEN HEIERDAL Tidligere dopingbruker Morten våknet da han la opp en stripe med kokain på arbeidsplassen. Han gikk rett til sjefen med problemet. og selv politisk og moralsk endret jeg mening. Jeg ble ekstrem i alle ytringer, synspunkter og tanker. Jeg ble hard og krass og sta. Og oppfører du deg fiendtlig mot verden, får du igjen med samme mynt. Noe av det Morten er mest flau over i dag, er alle de utagerende situasjonene, alle gangene han snappet mot tilfeldige og uskyldige mennesker. En trist kveld i Oslo vil forfølge ham livet ut. Sammen med kjæresten står Morten i kø for å komme inn på et utested. Ut av ingenting, en bagatell, begynner de å krangle. Når dørvakten kommer for å megle, slipper Morten ut hele sitt raseri og sinne. Han kom bare for å roe oss ned, men jeg angrep den dørvakta, slo ham ned, ga ham juling. Angrer du? Det er klart jeg angrer, sier Morten. Angret du da? Han lar spørsmålet synke litt. Slipper blikket ut av vinduet, over tretoppene, mot den mørke himmelen som er i ferd med å bygge seg opp der borte i vest. Jeg har gjort mange ting jeg ikke er stolt av, sier han endelig. Og selv om jeg lot det skje, merket jeg etter hvert at noe var galt, at jeg ikke hadde det så bra likevel. Gradvis forsvant både beundringen fra andre og den indre kongefølelsen. Men i stedet for å slutte med bolet, startet jeg med andre ting. Jeg begynte med kokain. Situasjonen bare forverret seg, og til slutt hatet jeg meg selv, følte meg som et monster. En mandag morgen står han på arbeidsplassen og stirrer ned på nøkkelen til sitt eget hjem. Rillene er «Jeg angrep den dørvakta, slo ham ned og stoppet ikke» fylt med hvitt pulver. Ubevisst har han lagt opp en stripe med kokain, midt i arbeidstida. Det var bunnen, det var vendepunktet. Jeg hadde alltid trodd at jeg klarte å skille mitt seriøse og mitt utagerende liv, men der og da gikk det opp et lys for meg. Tankene løp gjennom hodet mitt. Hvor er jeg? Hva gjør jeg? Plutselig innså jeg at alt var i ferd med å rakne. At jeg kunne miste alt. Morten går rett inn til sjefen og legger kokainposene på bordet. «Her er problemet mitt, sier han. Om du synes jeg har vært en tulling den siste tida, så vet hvorfor. Om du må sparke meg, så gjør du det.» Det var den eneste muligheten jeg så. Innrømme alt. Jeg stoppet ikke da vi fikk Emilie, og bruddet med mammaen hennes må jeg også ta på min kappe. Det var min voldsomhet, min sjalusi, som gjorde at det ikke gikk. Det er ikke enkelt å leve med en sånn mann. Han lar ordene henge litt. Innrømmelsene er fortsatt vonde. Og mye av det som skjedde, kan han aldri gjøre godt igjen. Det er vondt å tenke på at jeg ikke var der for Emilie den første tida. Jeg sto i som verst med anabole steroider akkurat da. Jeg var egoistisk, kald og urimelig. Og jeg snappet på henne også faktisk. Jeg innrømmer det. Han slipper ut et tung pust, svelger unna. Det er utrolig vondt å tenke på. Det første Emilie gjør når hun kommer inn døra, er å hilse på Turtnek. De har kjent hverandre hele livet. I det samme akvariet har Emilie og pappa hundrevis av småfisker. På kjøkkenet har de drivhus med egen belysning, solsikker som skal vokse seg store. Emilie tar oss med på full omvisning, forteller og forklarer. Så klatrer hun opp på skammelen for å skjære opp kjøtt sammen med pappa. Minutter senere bærer hun inn et brett med hjemmelagd pizza og deiser ned i sofaen, tett inntil faren. Emilie er god til å lage mat, roser Morten. Men når hun løper avgårde igjen forteller han også at arrene er der, både mentalt og fysisk. De musklene jeg hadde for å tøffe meg for kompiser og jenter, er ikke like harde og muskuløse lenger. Samtidig har jeg fått problemer med lår og andre steder hvor det har samlet seg puss. Nålene er stukket på samme sted mange ganger. Det sprakk opp til slutt, musklene er deformert, rett og slett ødelagt. Jeg har arr for resten av livet. Et problem for menn som boler er at testosteron gjøres om til østrogen i kroppen. Prosessen starter allerede ved første gangs bruk og blir bare verre. Morten tar av seg t-skjorta og peker. Jeg begynte å utvikle kvinnebryster, sier han. Jeg turte ikke å gå til fastlegen og havnet til slutt på et litt ymse kirurgsted i Oslo, og fikk jobben gjort. Operasjonen er ubehagelig. Morten ser legen skjære ww UTVIKLER BRYSTER Kviser, tap av hodehår og utvikling av bryster på menn og mindre testikler er andre mulige bivirkninger ved bruk av anabole steroider

10 8 MORTEN HEIERDAL Tidligere dopingbruker med skalpellen, hører den gummiaktige lyden, blir svimmel og kvalm. Når han kommer hjem, blir det bare verre. Jeg får en blødning i det ene brystet og det eser opp. Degen etter er det stort som en tennisball, hvis ikke større. Jeg går i dusjen. Det sprenger rundt operasjonssåret, og når jeg klemmer på det, sprekker det ytterste stinget. Ut av såret renner størknet blod i klumper. Det klasker ned på badegulvet. Morten blir så dårlig at han svimer av, slår hodet i gulvet og havner på legevakta med hjernerystelse. STARTET I 50-ÅRA I idretten ble anabole steroider først brukt av sovjetiske utøvere i åra. Gjennom 60-, 70- og 80-årene ble de hyppig brukt i en rekke styrkekrevende idretter. Kjertlene er fortsatt vonde og ømme. Bare det å gi noen en klem, gjør vondt i brystene. Og samtidig er jeg usikker på hva det vil føre til av komplikasjoner senere. Hva tenker du når du ser deg i speilet? I starten var det vanskelig, innrømmer han. Men nå prøver jeg å snu det til en bra ting. Jeg håper at mine arr og min historie kan få andre til å forstå at de risikerer å ødelegge livet sitt. Hver eneste dag ser Morten Heierdal høyst levende speilbilder av seg selv på gata. Dop er blitt et hverdagslig problem, og mye handler om kroppsidealer, om å se bra ut på stranda. Jeg gjenkjenner stadig flere ungdommer som kunne vært meg selv for sju, åtte år siden. Jeg ser det på størrelsen, blodårene, oppførselen. Og når jeg tenker hva de skal gjennom i tida som kommer, blir jeg bare lei meg. Det gjør meg trist. Alle skadene er en dyr pris å betale for å være han kule, populære typen som 20-åring. Og innerst inne vet jeg at de ikke er så tøffe, at de sliter med sitt. Vi setter oss i bilen og kjører den korte veien ned til Østensjøvannet. Emilie hopper ut av den røde kassevogna og danser bortover grusveien der joggere og syklister jager forbi, med propper i ørene og sorte sportsbriller, blinde for den vakre sivhøna som bryter vannspeilet i myk landing, døve for blåmeisens sang. Morten har blikket festet på Emilie. For meg nå er det viktig å fortsette den sunne utviklingen, understreker han. Jeg vil bli ferdig med straffa og bruke erfaringene mine positivt. Jeg skal kjempe med nebb og klør. Komme meg helt ut av den dype skiten jeg har vært i. Han gløtter opp mot de svulmende skyene som har tårnet seg opp. Det buldrer i det fjerne. Det eneste som står i veien nå, er soningen. Jeg vet fortsatt ikke om jeg kan flytte sammen med noen, hvor mye jeg kan utvikle i jobben, eller om jeg kan bestille meg en ferie. Hele livet mitt står på vent til rettssaken er ferdig, sånn jeg kan få soningstiden min, sone den ferdig. Jeg skal gladelig gjøre opp for meg. «Jeg skal gladelig gjøre opp for meg, ta straffa mi» Datteren har vært, og er fortsatt, Mortens viktigste motivasjon for å legge den vonde fortiden bak seg. Vi går bort til Emilie som fortsatt mater fuglene. Hun ler barnets frie latter når de små gjessene dukker under vannflaten og kommer opp for å riste av seg vannet igjen. Morten setter seg på huk ved siden av, hjelper til. Og når posen er tømt, går vi tilbake mot bilene. Morten og Emilie løper om kapp, dytter hverandre. De siste hundre meterne danser hun foran oss igjen. Det er en regndans i rosa gummistøvler. Dette er ingen selvfølge, sier Morten stille. Jeg innser at mammaen til Emilie kunne kuttet all kontakt, kjørt et løp for å ta fra meg foreldreretten. Jeg er heldig som får denne andre sjansen, og jeg håper å være den pappaen Emilie ser opp til, som hun beundrer og respekterer. Den ærlige pappaen, den rolige pappaen. Den pappaen som er til stede, både fysisk og psykisk. Han strever for å finne de siste ordene. Og når de til slutt kommer, er de like innholdsrike og kronglete som hans eget liv. Det er ingenting jeg ville gjort annerledes for den jenta, enn å bare gi alt. 8 Etter intervjuet har Morten tatt et endelig oppgjør med fortiden. I løpet av 2013 sonet han ferdig sin fengselsdom. Han har fortalt historien sin over 100 ganger på ulike foredrag og jobber i dag for Antidoping Norge

11 8 EN MAMMAS HÅP Mor til dopingbruker n Hun håpet at sønnen skulle slutte med doping. Nå håper hun mest av alt at han vil tilgi henne og komme hjem igjen. SØNNEN SOM FORSVANT SE VIDEO PÅ RENIDRETT.NO 20 21

12 8 EN MAMMAS HÅP Mor til dopingbruker DE STORE BØLGENE slår inn over den endeløse stranda, glefsende og buldrende, som om havet vil gå til angrep på det langstrakte landet innenfor. Gang på gang krummer bølgene nakken og hogger til. River med seg det de kan, kraftfullt og aggressivt. Jeg håper av hele mitt hjerte at han skal komme hjem, sier hun og løfter hodet mot vindkastene. De små sandkornene pisker mot huden og øynene. Hun drar en hånd over ansiktet, tørker unna de salte tårene. LOVENDRING I 2013 Fra før var det forbudt å tilvirke, innføre, utføre, oppbevare, sende eller overdra dopingmidler i Norge. I 2013 vedtok også regjeringen å kriminalisere erverv, besittelse og bruk. Han fortalte at han satte den første sprøyta med anabole steroider i låret. Den stille og rolige gutten som fram til konfirmasjonen hadde vært som gutter skal være. Snill, blid og grei. Flink på skolen. Fotball på fritida. I løpet av noen måneder forandret alt seg. Han ble vanskelig å få opp om morgenen, ville ikke på skolen, sluttet på fotballen og ble unormalt opptatt av egen kropp, eget utseende. Alt for å bli større og sterkere. Det var forferdelig, helt grusomt. Å høre sitt eget barn sette sprøyter for å bli stor. En gutt som var redd for legen. En gutt som aldri likte å kle av seg da han var liten. Nå gikk han i singlet og skrudde opp speil på rommet sitt. I barndomshjemmet henger fortsatt de fargerike barnetegningene av Spiderman og smilende skolebilder. Tredjemann i en søskenflokk. Glad i dyr, glad i mamma. Med grensesetting som hos alle andre. Strekene og fargeleggingen forteller om en gutt som aldri gjorde noe halvveis, alltid ga 100 prosent. På skolen, på fritiden og hjemme. Skillet kom da han skulle finne identiteten sin, finne sin rolle fra barneskolen til ungdomsskolen, forteller hun. Han gjorde det bra på skolen og var flink i sport, men det ble på en måte aldri godt nok for ham. Han ble stadig mer frustrert, aldri fornøyd med det han utførte, selv om han hadde gjort en kjempeinnsats, selv om han hadde den beste karakteren. Og frustrasjonen vokste. Gradvis sov han mindre. Gradvis ble han mer ytterliggående i meningene sine. Det gikk rykter om alkohol og hasj. En dag fikk han juling for én av ytringene. Etter dette endret han seg, mener hun. Sammen med barnefaren klarte hun å få ham gjennom første del av videregående. Men atferdsendringene ble tydeligere, utfordringene større. De søkte hjelp hos skolen og miljøarbeidere. De forsøkte med trusler, belønninger, de prøvde alt. Vi satte en mal den sommeren han var 16, med klare retningslinjer og avtaler om innetider. Samtidig «Han kjørte knyttneven forbi ansiktet, inn i veggen» Det er dager da hun ikke har lyst til å stå opp, men også dager da hun bruker egne erfaringer for å hjelpe andre. begynte vi å se de fysiske endringene. Fra å være en normal gutt, med normal guttekropp, begynte han å trene intenst på overkropp, fikk et enormt matforbruk og kunne fare opp for de minste ting. Hun sitter oppe og venter om kveldene. Gløtter på klokka når den passerer avtaletiden. Griper telefonen når den endelig ringer. Hører på forklaringen. Om mopeden som har stoppa. Jeg har stor bil og kommer og henter deg, svarer hun. Men til slutt er ingenting stort nok bortsett fra løgnene. Hun vet at hun gjør noe galt når hun begynner å rote i tingene hans, men ser ingen løsning. Magen vrir seg når hun finner de første tablettene i toalettvesken, men går rett ut for å konfrontere ham. Da kjørte han knyttneven rett forbi ansiktet mitt, rett inn i veggen. «Det er greit, men jeg er fortsatt mammaen din,» sa jeg. «Det er fortsatt jeg som bestemmer, og dette får du ikke lov til.» I månedene som følger finner hun løse dusjhoder, vanlige piper, sølvpapir og piller i ulike farger. Renser rommet hans, er overalt. Forteller at det er hennes hus med hennes regler. I gode øyeblikk lover han bot og bedring. Men problemene bare eskalerer. Innerst inne tror jeg at han ønsket å slutte, men han klarte det ikke, sier hun. Kurene var så effektive, og bildet i speilet ble aldri stort nok. Etter hver kur kom en kraftig nedtur og alt handlet om å komme seg oppå igjen. «Nå er jeg ferdig, mamma,» sier han en kveld de har snakket ut. En kveld han angrer, en kveld han har hjertebank og verker i hele kroppen. Men han er ikke ferdig. Anabole steroider koster penger, store penger, og han begynner å selge. Hun finner tusenlapper og konfronterer ham igjen. ww 22 23

13 8 EN MAMMAS HÅP Mor til dopingbruker Hun er frustrert og fortvilet. Tenker ikke, bare gjør. Går inn på rommet hans, viser hva hun har funnet. «Denne fant jeg, denne tar jeg, du hadde lovt å slutte og nå går jeg til politiet,» sier hun. Det ender i et basketak. De ramler ut i trappa. Han vil ha det som er sitt. Hun tviholder på ampullen. Nede fra stua kommer stefar og søsken løpende til. «Det er mamma du holder!» roper de. Han slipper henne og stikker av. Han roper at noen andre vil komme for å ta dem. De vet ikke hva de skal gjøre. De ringer politiet. Tre menn kommer den natta, forteller hun stille. De sier at de skal ta seg en runde. I mellomtiden kommer sønnen hjem igjen. De vil at han skal sette seg ned, prate litt. Men oppførselen er aggressiv, atferden truende. Når politiet returnerer, vurderer de ham som ustabil og velger å ta ham med seg. Hun svelger tungt ved minnet. Det er grusomt å se sin egen sønn få på seg håndjern og bli lagt ut i en politibil. Det er et mareritt for alle familier som opplever det. Jeg kommer aldri til å glemme, og det gjør fortsatt vondt å fortelle om det. Vi så ham bli fraktet vekk den natta. Når blålysene fra politibilen forsvinner bak rekkehusene i nabolaget, skal det gå tre måneder før hun ser ham igjen. Et funn av en ampull førte til et basketak i trappa. Det hele endte med at sønnen flyktet og politiet kom. Han eksploderer nok en gang. For andre gang truer han henne. Jeg kjente det jo, innrømmer hun. Jeg kjente som mor at han mente det han sa. Men han la aldri hånd på meg. Et par ganger dyttet han meg ut i gangen, og jeg forstår det, jeg provoserte han, jeg gikk i tingene hans. Men jeg var bare redd, jeg fryktet at han skulle dø som følge av alt han dyttet i kroppen sin. Og som mor gjorde jeg bare alt jeg kunne, jeg nektet å akseptere det han holdt på med. Den påfølgende sommeren bærer nytt bud om håp. Han er med faren på sommerferie, kommer blid og fornøyd tilbake, får seg jobb og det meste virker greit. Men under overflaten ulmer det. Utover høsten lukker han seg, er tydelig stresset. En kveld kommer han sent hjem, løper opp trappa, hiver av seg tøyet og hopper i dusjen. Det er jaget som løfter henne ut av stolen. Mens dusjstrålene trommer mot badegulvet, roter hun i lommene hans og finner en ampull. Det var dråpen, en stor sorg, forklarer hun nå i ettertid. «Det er grusomt å se sin sønn få på seg håndjern» Det går ikke an å forklare hvordan det er å vitne mot sin egen sønn, min egen lillegutt. Og jeg forstår at han ble veldig sint på oss, at han ikke likte det vi gjorde. Men jeg kunne ikke tenke på meg selv oppi alt dette. Jeg måtte erkjenne at jeg ikke klarte å ta meg av mitt eget barn. Vi måtte gjøre det som var best for ham, gi ham en ny sjanse. Sammen med barnefaren går hun rettens vei for å sende ham vekk fra miljøet, til en fosterfamilie og en ny start på nytt sted. To dager før julaften i 2010 ser de hverandre for foreløpig siste gang. Vi hadde ikke sett hverandre på tre måneder da vi møttes i nemnda. Det var godt å se ham igjen, men samtidig helt grusomt å sitte der. Jeg fatter fortsatt ikke hvordan jeg kom meg gjennom de dagene. Du går mange runder med deg sjøl, som mor og far, etter en slik erfaring. Kunne vi gjort noe annerledes? Kunne samfunnet gjort noe annerledes? Personlig klandrer jeg ingen andre enn de som mener at alt er som det burde. At det skal være straffbart å selge og kjøpe, men ikke bruke, anabole steroider. Hvis sønnen din vil ødelegge seg, så er det faktisk lov. I Sverige er det straffbart, men i Norge er det fritt vilt. I Norge, av alle land. De siste årene har hun skrevet brev, snakket med stortingspolitikere. Fortalt om sine opplevelser i foredrag og intervjuer. Et engasjement sønnen er gjort kjent med. ww MANNLIGE HORMONER De fleste anabole androgene steroider (AAS) er syntetiske derivater av det mannlige kjønnshormonet testosteron

14 8 EN MAMMAS HÅP Mor til dopingbruker Jeg gjør det for å hjelpe, poengterer hun. Jeg føler at jeg som mor har en plikt til å opplyse om hvor fort det kan skje. Jenter bruker efedrin for å bli tynne nok, gutter boler seg, og senskadene er enorme. Mitt mål er også at det skal komme en lovendring, og jo flere vi er, jo større sjanse har vi. Rundt seg, i jobben og samfunnet, ser hun holdninger og idealer som bidrar til den triste utviklingen. Ungene vokser opp med med syltynne Barbiedukker og Ken med sixpack. De går på karneval i Supermann-drakter med påsydde muskler. I reklame og på tv er det kropp overalt. For ungdommen er det like lett å få tak i anabole steroider som alkohol. Det er mer lønnsomt å selge enn narkotika. Hun rister på hodet og slipper ut et tungt pust. Vi ga ham liv for 18 år siden, og en ny mulighet nå. Vi håper at han innser at det var til hans eget beste. VEKSTFORSTYRRELSE Hos unge, som ikke har passert puberteten, kan lengdeveksten stoppe permanent ved bruk av anabole steroider. Han har fått en ny start nå. Med to flotte fosterforeldre gjør han det bra på skolen, trener rent og har alle muligheter til å klare seg, forteller hun. Hun så ham sist på et kjøpesenter. Gutten ble myndig. Papirer skulle underskrives. Hun møtte ham aldri ansikt til ansikt. Han ville ikke. Gjemte seg bak et hjørne. Alt hun fikk var et stjålent speilbilde. Jeg hadde så lyst til å løpe rundt hjørnet, kaste meg om halsen hans, gi ham en stor klem. Men sjansen var der bare et kort øyeblikk, jeg turte ikke, og det ville jo vært mine behov, ikke hans. Samtidig fryktet jeg den sannsynlige avvisningen. Bilder fra ferieturer, den lille gutten i sandkassa, den første dinosauren, kakelysene på femårsdagen. De gode minnene gjør henne fortsatt varm om hjertet. Men plutselig er jeg valgt vekk som mor, fordi han er sint. Og det må jeg bare akseptere. Fordi jeg selv tok et valg. Vi klarte det ikke alene. Vi hadde mistet ham for godt hvis han hadde blitt værende her. Jeg tror ikke han hadde levd i dag hvis vi ikke hadde tatt det valget. Fortsatt har sønnen kontakt med én av brødrene. Som mor er hun redd for at også den forbindelsen skal brytes. Det har vært noen tøffe opplevelser, sier hun. Han bodde på ulike kollektiv før han fikk tildelt en fosterfamilie. Det er mye jeg skulle ønske at han var skånt for, men vi kunne ikke skåne ham for det. Både far og jeg forsøker å ringe. Jeg skriver brev en gang i måneden, om ting som skjer, om tiden vi hadde sammen før bolet. Jeg sender bilder og små pakker. Lillesøster tegner til ham. Det er den kontakten vi har. Jeg spør om hun får svar, hun rister på hodet. Jeg spør om hun blir skuffet, hun svarer nei. Skrivingen gjør mest godt, sier hun. For jeg vet at han er der, og jeg vet at han får brevene. Jeg håper at han leser dem, og skulle ønske at alt kan bli som før, men det er nok naivt. Jeg tror at «Jeg håper av hele mitt hjerte at han tilgir oss» valgene vi tok koster oss mye. Det kan koste oss kontakten i mange, mange år. Og det er vondt. Hver eneste dag. Men spesielt vondt på 17. mai, julaften, bursdager. Du savner et barn. Men han lever jo, og det er det som holder meg oppe. Vi klatrer over sanddynene, ute ved stranda der bølgene fortsatt buldrer mot land. Hun slipper løs hunden og kaster en tennisball langt foran seg. Oppmerksomt følger hun den løpende hunden, jakten og leken. Så ser hun ned. Det er dager da jeg ikke har lyst til å stå opp, forteller hun og sparker i den våte sanden. Hun løfter hodet igjen, møter oss med blikket. Men livet går jo videre. Jeg kan gråte, men jeg må også kunne le. Jeg kan vente, men kan ikke true fram noe som helst. Det er en sårhet som er vanskelig å fatte. Jeg bærer smerten i en kommode. Jeg kan åpne skuffen og ta fram alt sammen, men jeg må også legge det bort og gå på jobben. Jeg forsøker å tenke på de som har det verre, som har mistet barnet sitt helt, som bare har en grav å gå til. I flere minutter sier vi ikke noe som helst. Lar bare bølgene rase og gjør som sivet. Bøyer av og reiser oss igjen når stormen stilner. Tror du han kommer hjem? spør jeg endelig. Vi er på vei tilbake mot bilen nå. Vi har vinden i ryggen og bølgene bak oss. Jeg håper jo det, sier hun stille. Jeg håper av hele mitt hjerte at han skal komme hjem, at han vil tilgi oss og innse at alt var til hans eget beste. Vi ga ham liv for 18 år siden, og en ny mulighet nå. Om det tar fem eller ti år, vet jeg ikke. Men den dagen han vil hjem igjen, skal jeg være der for ham. 8 Moren i historien er anonymisert av hensyn til sønnen. I etterkant av intervjuet har Stortinget vedtatt en lovendring som forbyr bruk og besittelse av dopingmidler. Mor og sønn har møttes og gjenopptatt kontakten

15 8 TRÆN I NAMSONS Tar antidoping på alvor BEKYMRET NÅR JEG SER UNGE TRENE FOR EN «PERFEKT» KROPP Brit Hildrum er personlig trener og ansvarlig for antidoping ved Træn i Namsos. Hun ser en alarmerende samfunnsutvikling der unge mennesker er mer opptatt av å trene seg til å «se bra ut» enn å få et sunt utbytte av treningen. n Samfunnet går i en retning der det estetiske ved trening får en stadig viktigere plass. En skremmende utvikling, sier Brit Hildrum, trener og antidopingansvarlig ved Træn i Namsos. VED TRÆN I NAMSOS er personlig trener og antidopingansvarlig Brit Hildrum godt i gang med arbeidsdagen. Som vanlig er hun observant på hvem som er på senteret, hvordan de oppfører seg og hvordan de ser ut til å utvikle seg. Hun er bekymret over det hun mener er et økende fokus på å «se bra ut» snarere enn å få et sunt utbytte av treningen. Jeg har lagt merke til et særlig de unge har et ekstremt fokus på å se bra ut, og jeg er i tvil om hvor sunne de egentlig ønsker å være. Sommerkroppen ser ut til å være det viktigste, sier hun. Hildrum advarer mot en utvikling der stadig flere utelukkende trener for å få en «perfekt» kropp. For nettopp det estetiske fokuset kan være med på å ødelegge for det som burde vært målet for de aller fleste en sunn kropp. En visuelt «perfekt» kropp betyr ikke nødvendigvis det samme som en sunn kropp. Derfor er det bekymringsverdig å se så mange unge mennesker med et ekstremt fokus på å være slanke med definerte muskler og svært lav fettprosent, understreker Træntreneren. På Træn har de satset tungt på helseaspektet ved treningen, og har både fysioterapeuter og ernæringsfysiologer i samme lokaler. Dette, kombinert med å være et Rent Senter og et tett samarbeid med politiet, tror de er med på å holde doping utenfor lokalene i Namsos. Jeg er svært glad for at vi kan samarbeide tett med politiet. Det har vist seg at ved å be dem om å ta en tur innom oss, så har vi også blitt kvitt personer vi har mistenkt for å bruke doping, sier hun. Forbudet mot dopingbruk fra 1. juli 2013 har gjort det enklere, både for politiet og treningssentrene, å ta et aktivt oppgjør med de som doper seg. I tillegg har vi politifolk som trener her, og på et såpass lite sted er det enklere å holde oversikt. Det har gjerne en avskrekkende effekt når de ansatte vet hvem foreldrene til de yngste er, sier Brit Hildrum. 8 TEKST FRODE STIE FOTO LINE BERRE «Jeg er svært glad for at vi kan samarbeide tett med politiet» 28 29

16 8 EVO FITNESS Gode samtaler VI HAR GODE ERFARINGER MED DOPINGSAMTALEN EVOS TIPS TA DOPINGSAMTALEN u Start ved å avvæpne situasjonen og takke for at personen bidrar. u Forklar på ydmyk måte hvorfor han/hun er der. u Fortell at han/hun ikke er skyldig, men mistenkt. u La den mistenkte forklare seg grundig. u Vurder om forklaringen er troverdig eller om dere vil gå videre med saken. n Vi har avholdt mange bekymringssamtaler for å ta knekken på dopingmisbruk i egne sentre. Reaksjonene er nesten bare positive, sier Henning Holm, produktdirektør i EVO Fitness. MED 33 SENTRE I KJEDEN er det en prioritert oppgave for EVO Fitness å løfte den sunne og positive treningskulturen og luke ut negative elementer. Derfor er én av Holms hovedoppgaver å snakke med medlemmer man mistenker kan ha doping som en del av «kostholdet». Naturlig nok er det å skape positive treningsmiljøer på egne sentre det aller viktigste for oss, men samtidig er arbeidet mot doping ekstremt viktig. Vi ser oss selv som en del av løsningen på et større samfunnsproblem, et problem vi ønsker skal forsvinne, sier produktdirektøren. TEKST OG FOTO FRODE STIE «De jeg møter i samtalene er nærmest udelt positive» Et hårete mål, kaller han det. For Henning Holm er av den oppfatning at hårete mål må til, en oppfatning han har inntrykk av at mange deler Det er min erfaring gjennom vårt aktive arbeid, bekrefter han. De jeg møter under samtalene er nærmest udelt positive, og de som ikke er det, er naturlig nok de som sannsynligvis doper seg, Holm smiler, men det er et smil med strøk av alvor. Bekymringssamtalene er ekstremt viktige. Gjennom disse får senteret bekreftet eller avkreftet om det er grunn til berettiget mistanke. Samtidig sender det signaler om at den enkelte blir sett, at personalet følger med, og at doping på ingen måte er akseptert. De som doper seg tar ofte mye plass på senteret, og det skapes gjerne en ubehagelig stemning. Derfor er det også viktig at vi tar oppgavene våre alvorlig, sier Henning Holm. Han forteller at det gjerne er en del faktorer som kjennetegner de som doper seg, eller som kan være i faresonen. Vi ser nok mest etter de typiske fysiske kjennetegnene. Den typiske doperen vokser mye på kort tid, blir gjerne fort irritert på alt og alle, og er ikke spesielt interessert i å samarbeide. Da kan veien være kort til en innkalling til samtale. Den påfølgende samtalen kan til syvende og sist medføre både utestengelse fra senteret og politianmeldelse, forklarer han. Mange synes det er ubehagelig å ta slike samtaler. Mange avstår i frykt for å «stemple» medlemmer for dopingbruk, som også er kriminelt. Jeg har så godt som aldri, med et par unntak, opplevd samtalene som vanskelige. Noen reagerer kanskje negativt på den innledende mailen der de blir innkalt til samtale, men når vi først snakker sammen, går det veldig fint. Jeg føler at vi har gode rutiner på plass, og et godt samarbeid med Antidoping Norge. Har du noen tips for hvordan selve samtalen bør gjennomføres? Henning Holm nikker. Start gjerne møtet ved å avvæpne situasjonen og takke for at de bidrar. På en ydmyk måte bør du forklare hvorfor vedkommende er der. Fortell så at de ikke er ansett som skyldige, men mistenkte, gjerne etter tips fra medlemmer eller ansatte. Hvis vedkommende til syvende og sist viser seg å ha en troverdig forklaring, så takker du for samarbeidet. Hvis noen reagerer sterkt etter denne rolige tilnærmingen, så driver de sannsynligvis med doping, sier Holm. Hos EVO ønskes flere dopingkontroller velkommen. Det er ikke gratis å ha et solid program for å avsløre de som måtte dope seg. Hver prøve koster, men Holm mener det er verdt kronene. Jeg har full forståelse for at kostnaden kan være tung å bære, spesielt for de mindre sentrene. Likevel mener jeg dette er en investering som gir avkastning. Kanskje ikke med en eneste gang, men et rent senter vil på sikt tiltrekke seg flere kunder fra de riktige kundegruppene, sier han

17 8 VERDT Å VITE Om Rent Senter DOPINGENS SKADEVIRKNINGER sspørsmål OM RENT SENTER j Hva er egentlig Rent Senter-programmet? Det er et program som er utviklet av Antidoping Norge og treningssenterbransjen i fellesskap for å kunne til et forebyggende antidopingprogram for norske treningssentre. k Hvor mange treningssentre er del av Rent Senter-programmet? I det vi skriver august 2014, er 385 norske treningssenter del av programmet. o Hva består så denne prosessen av? Medlemmet skal akseptere senterets antidopingpolicy for å kunne inngå avtale om medlemskap ved senteret. Dersom senteret ser tegn på mulig dopingbruk hos et medlem, skal det gjennomføres en samtale med medlemmet. Medlemmet må i denne samtalen signere en avtale som innebærer at vedkommende lar seg teste ved en dopingkontroll. Dersom medlemmet ikke vil signere en slik avtale, kan senteret avslutte medlemskapet med umiddelbar virkning. u HVA ER DOPING? I dagligtale er doping gjerne forstått som medikamenter, tatt i den hensikt å gi prestasjonsfremmende effekt. Mange forbinder doping med anabole steroider. u ER DET KRIMINELT? Ja, doping i samfunnet reguleres gjennom straffeloven 162 bokstav b og legemiddelloven 24 bokstav a. Hva som defineres som doping er nærmere regulert i Forskrift om hva som er dopingmidler. u HVA ER FORBUDT? Dopinglisten i straffelovgivningen inneholder en rekke anabole stoffer, stimulerende stoffer og peptidhormoner, og inkluderer også deres salter ogderivater m.v. NB! Det gjøres oppmerksom på at idrettens dopingliste er mer omfattende. u HVA ER STRAFFEN? I tillegg til at en risikerer å bli straffeforfulgt for overtredelse av straffelovens dopingbestemmelser, er det også store helsekonsekvenser. Dette eksempelvis være leverskader, hjerte- og karsykdommer m.m. l Hvem betaler for Rent Senter-programmet? Det gjør senterne selv. Alle som er med må selv betale en avgift til Antidoping Norge for å være en del av programmet. m Hva består programmet av? Programmet har fokus på opplæring av ansatte på treningssentrene, med et eget tilpasset e-læringsprogram. I tillegg er det laget prosedyrer for gjennomføring av dopingkontroll og utarbeidet eget informasjonsmateriell. n Kan hvem som helst uten videre bli testet på et treningssenter i Norge? Nei, men Datatilsynet har gitt aksept for en ordning der gjennomføring av dopingkontroller på treningssentre kan skje. Hvert enkelt treningssenter må først søke om konsesjon fra Datatilsynet for å kunne gjennomføre dopingkontroller på eget senter. Videre er det lagt opp til en tretrinnsprosess før en eventuell kontroll. p Hva er konsekvensen av en positiv prøve? Det er senteret selv som må iverksette sanskjoner. En positiv prøve eller forsøk på å manipulere prøven, nektelse eller unnlate seg fra dopingkontroll, vil kunne gi treningssenteret anledning til å heve kontrakten. q Kan en positiv prøve bli anmeldt til politiet? Med virkning fra 1. juli 2013 ble legemiddelloven endret slik at også bruk, besittelse og erverv (kjøp) er omfattet av lovgivningen. Når senteret får informasjon om at et av deres medlemmer har testet positivt, er derfor Antidoping Norges anbefaling etter lovendringen at senteret som hovedregel anmelder forholdet til politiet. r Hvordan kan jeg finne ut hvilke senter som er sertifisert som Rent Senter? Det kan du finne på nettsiden antidoping.no s Hvor kan jeg lese mer om Rent Senter? Les mer på antidoping.no eller rentsenter.no 8 n ANTIDOPING NORGE ønsker gjennom bli tatt for doping. Antidoping Norge gjennomfører dopingkontroller for å avsløre, avskrekke og forebygge. Du kan selv bidra til å holde ditt senter rent ved trene sunt og oppfordre til en god treningskultur. Har du spørsmål, ta gjerne kontakt med oss på post@antidopingnorge.no sitt forebyggende arbeid at de som trener på treningssenter og andre skal tenke gjennom sine valg og verdier i forhold til doping. Alle skal vite hvorfor doping er forbudt, hva det gjør med kroppen og hvilke konsekvenser det har 32 33

18 8 ANTIDOPING NORGE Etterord ved lederen VI MÅ IKKE LUKKE ØYNENE FOR ET PROBLEM SOM VI VET VOKSER NORDMENN ER OPPTATT av trening og helse, og heldigvis er doping en fjern tanke for de aller fleste som trener. Det er likevel grunn til å være på vakt for en utvikling der det gambles med helsa for forfengelighetens skyld. Ikke alt ved dagens treningskultur er like bra. I Antidoping Norge registrerer vi en gradvis dreining i motivene for trening der utseende får en stadig mer sentral plass. Større ungdomsgrupper ser ut til å være villige til å sette helsa på spill. Trening, kosthold, pulvertilskudd og noe testosteron attåt skal sikre drømmekroppen. Dette er framtidas utfordring for treningsbransjen. Der doping for noen år siden først og fremst handlet om noen ytterst få som skulle bygge store muskler, er det slik at dagens dopingmisbruker i større grad er på jakt etter markerte muskler. Denne utviklingen gjør at selgerne av anabole steroider har fått betydelig større kundegrupper. Det krever årvåkenhet og tydelige holdninger. Allerede for ti år siden ga en del treningssentre uttrykk for at de ønsket å rydde opp i dopingproblemet de så på sine sentre. Da Antidoping Norge ble opprettet i 2003, var det først og fremst for å sørge for uavhengighet fra idretten, men det ble samtidig åpnet for at vi kunne ta et bredere antidopingansvar. I gode dialog med treningssenterbransjen fikk vi etablert et antidopingprogram. Dette programmet ble revidert for noen år siden, og bare de siste par årene har engasjementet blant treningssentrene vokst betydelig. Nær 400 sentre er i dag en del av vårt Rent Senter-program. Det er vi stolte av. Vi liker å si at vi er verdensledende i antidopingarbeidet i idretten noe flere land kan hevde. Når det gjelder treningssenterbransjen, er det derimot ingenting å diskutere; der er Norge verdensledende! Oppmerksomheten omkring tematikken har fått solid drahjelp av lovforbudet som trådte i kraft 1. juli 2013, som også omfatter bruken av doping. Vi merker også et betydelig større engasjement blant politiet i kampen mot doping. Alt dette er viktig og veldig bra. Men til sist handler kampen mot doping om den enkeltes holdning. Skal vi ha noen som helst mulighet i kampen mot doping må vi alle ta ansvar. ANTIDOPING NORGE u Etablert av Norges idrettsforbund og Kulturdepartementet i u Driver et omfattende antidopingarbeid i norsk idrett med prøver og ca. 200 forebyggende tiltak årlig. Vi må ikke lukke øynene for et problem som vi vet er i ferd med å vokse. Vi må tørre å snakke om det, bry oss hvis vi ser noe mistenkelig og vi må ikke sminke på hva dopingbruken kan medføre for den enkelte, pårørende og samfunnet. Dette er hovedgrunnen til vi sammen med Norges idrettsforbund dro i gang Ærlig talt-kampanjen for et par år siden. Fordi vi tror at enkelthistorier som du får i dette magasinet er med på å skape interesse, berøre og engasjere. Vi håper du tar deg tid til å lese historiene på sidene foran, og ønsker deg velkommen med i kampen mot doping. 8 Anders Solheim Daglig leder Antidoping Norge 34 35

19 «Når du lyver, jukser og bedrar, får du til slutt svi for det» MADS KAGGESTAD TIDLIGERE PROFFSYKLIST er i utgangspunktet et samarbeid mellom Antidoping Norge og Norges idrettsforbund. I tillegg til magasin består kampanjen av kortfilmer, brosjyrer, markedsmateriell og foredrag. Alle historiene kan leses og ses på renidrett.no. Dette magasinet er utgitt i samarbeid med Virke Trening. 36