A pathomechanical paradigm for treating the injured runner

Transkript

1 NUMMER ÅRGANG A pathomechanical paradigm for treating the injured runner Bildediagnostikk: Kilde til forvirring eller nyttig hjelpemiddel? Norske radiologer ønsker å bli viktige innen idrettsmedisin Sammendrag til Høstkongressen 03 Sosialisering til risikosport Reisebrev fra Doha Tema: Net voloreh enimp Organ for Norsk Idrettsmedisinsk Forening/DNLF og Faggruppen for Idrettsfysioterapi

2 ISSN Organ for Norsk Idrettsmedisinsk Forening/DNLF og Faggruppen for Idrettsfysioterapi Nr Årgang 8 Adresse Norsk Idrettsmedisin co. Ingrid Eitzen Torjusbakken Oslo Tema: Net voloreh enimp Utgiver Leder i NIMF: Eva Birkelund Leder i FFI: Trine Moholdt Redaksjon Redaktør: Ingrid Eitzen Redaksjonskomite: Bjørn Fossan og Hilde Moseby Berge Nr Årgang 8 Annonse Ingrid Eitzen idrettsmedisin@gmail.com Formål Norsk Idrettsmedisin er medlemsblad for Norsk Idrettsmedisinsk Forening og Faggruppen for Idrettsfysioterapi. Tidsskriftet skal belyse tverrfaglige idrettsmedisinske forhold rettet mot toppidrett, mosjonsidrett og fysisk aktivitet. Tidsskriftet skal kunne stimulere til debatt og diskusjon av faglige og organisatoriske forhold. Ut fra dette kan tidsskriftet være med å påvirke utviklingen av idrettsmedisin i Norge. Abonnement Tidsskriftet produseres 4 ganger i året og sendes ut elektronisk til medlemmer av Norsk Idrettsmedisinsk Forening og Faggruppen for Idrettsfysioterapi, samt andre interesserte abonnenter. Adresseendring Meldes for FFI til: informasjon@fysio.no Eller gå direkte inn på for å endre adressen selv. Meldes for NIMF til: register@legeforeningen.no og: sekretariat@nimf.legeforeningen.no Layout Follotrykk as, 405 Langhus Tlf , kjellove@follotrykk.no Neste nummer: Desember 03 Forsidefoto: Fotograf: Ingrid Eitzen A pathomechanical paradigm for treating the injured runner Bildediagnostikk: -3 Kilde til forvirring eller nyttig hjelpemiddel? Norske radiologer ønsker 4 å bli viktige innen 38-4 idrettsmedisin Nyttige råd fra 5 ortopediingeniøren 43 Sammendrag til Høstkongressen 03 Sosialisering til risikosport Reisebrev fra Doha Nyheter fra Senter for Idrettsskadeforskning

3 3 Redaktørens kommentar Kjære NIM-leser, vi er stolte og glade over å kunne presentere denne utgaven av NIM med ny layout og et oppdatert og friskere uttrykk. Vi håper dere liker ansiktsløftningen vi har foretatt! En stor takk til våre medarbeidere ved Follotrykk, og særlig Kristian Gurvin, for hjelp i dette arbeidet. Hovedartikkelen i dette nummeret er skrevet av Richard Willy som er fysioterapeut og assistant professor i fysioterapi ved Universitetet i Ohio, USA. Willy var invitert til FFI sitt seminar i mars omhandlende løping, løpsanalyse og skader. I NIM hadde vi et sammendrag fra seminaret, og i dette nummeret kommer en utfyllende artikkel skrevet av Willy om dette temaet. Vi håper denne er til nytte for alle dere som møter løpere i deres kliniske hverdag. Les også Tommy Langseth sin artikkel om risikosport fra et sosiologisk perspektiv her er det mye interessant tankegods. Vi har også fått plass til et eksotisk reisebrev fra Doha i dette nummeret, hvor vi får et innblikk i hvordan det er å leve i Qatar og arbeide ved Aspetar Orthopeadic and Sports Medicine Hospital. Våre faste spalter er med også i dette nummeret, som alltid en stor takk til ortopediingeniør Lars Goplen og Kathrin Steffen ved Senter for Idrettsskadeforskning ved NIH. NIM nummer 3 er imidlertid som alltid dominert av sammendragene til Høstkongressen, som i år finner sted i Sandefjord. Samtlige aksepterte frie foredrag presenteres her hos oss, og dette er en flott anledning til å oppdatere seg på hva som foregår innen de ulike områdene av idrettsmedisin i Norge. Vi i NIM vil i år være representert på en egen stand på Høstkongressen. Vi håper dere vil ta en tur innom oss, og at vi gjennom dette kan rekruttere flere artikkelforfattere til kommende utgaver. Vi vil også ha en forslagskasse på standen, hvor dere kan gi oss tilbakemeldinger på hva dere ønsker å lese mer eller mindre om i NIM fremover. Benytt muligheten til å bidra til et enda bedre tidsskrift! Til slutt vil vi rette en stor takk for flott samarbeid gjennom flere år med vår representant ved Follotrykk, Paul Frisch. Kjell Ove Erlandsen har overtatt etter Paul, og har bistått oss på utmerket måte i forbindelse med utgivelsen av dette nummeret. Vi håper å se deg på vår stand i Sandefjord! God leselyst! Ingrid Eitzen

4 4 Norsk forening for idrettsmedisin og fysisk aktivitet Eva Birkelund, leder NIMF Kjære NIM-leser, Debatten om proffboksing er igjen på agendaen som følge av høstens regjeringsskifte. Det ser dessverre ut som den nye regjeringen vil oppheve forbudet mot proffboksing i Norge. Sist denne saken var på agendaen var i forbindelse med en høring i Stortinget i 0/. NIMF kom da med en uttalelse hvor vi ikke anbefalte legalisering av proffboksing ut i fra et medisinsk perspektiv. Denne var basert på gjennomgang av tilgjengelig litteratur på feltet, samt uttalelser fra Ingunn Rise Kirkeby, spesialist i nevrologi, nevrokirurgi og idrettsmedisin, samt Eirik Vikane spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering og idrettsmedisin. Argumenter som framsettes fra politikerne er bl.a at flere andre idretter innebærer like stor risiko for skade, deltagelsen er frivillig, eventuelle skader forbundet med profesjonell boksing rammer kun utøverne. I medisinen regnes forbigående tap av bevissthet som en lettere hjerneskade. Målet i proffboksing er å slå knock out på motstanderen, altså påføre motstanderen et bevissthetstap, ergo en hjerneskade. Ikke alle hjerneskader avdekkes ved en klinisk undersøkelse, MR eller CT. Akutte skader som utløses av akselerasjon/ deselerasjon kan medføre en nedregulering av hjernefunksjonen og gi varige men. Dette er særlig tilfelle hvor det er repeterte traumer. (The Molecular Pathophysiology of Brain Concussive Brain Injury, Barkhoudarian G 009). Forskning viser også at kronisk traumatisk encephalopati (hjerneskade) er mer vanlig innen kampsport enn tidligere antatt. (Long-term consequences of repetitive brain trauma: chronic traumatic encephalopathy, Stern RA et al 0). Det at det forekommer alvorlige skader også i en rekke andre idretter, bør ikke legges til grunn for at forbudet mot proffboksing oppheves. Den store forskjellen mellom disse idrettene og kampsport, er at de sistnevnte har som formål å påføre motstanderen skade. Sammenlignet med andre kampidrettet og nyere sportsgrener med høyt skadepotensialet, er profesjonell boksing i en særstilling da det tillates direkte slag mot hodet. Forskning viser at opp mot 80 % av pårørende til pasienter med hodeskade, særlig ektefelle og foreldre, får redusert livskvalitet og blir deprimerte., (Arango-Lasprilla JC 009, 0). Obduksjonsfunn hos idrettsutøvere med mange hodetraumer, nylig publisert i New England Journal of Medicine, antyder en betydelig risiko for hjerneskader. Meg bekjent foreligger det ikke nyere forskning som tilbakeviser den kunnskap vi allerede har om at profesjonell boksing medfører betydelig risiko for hjerneskade.det er derfor svært vanskelig fra et medisinsk perspektiv å forsvare at profesjonell boksing tillates i Norge. Høsten byr også på gode nyheter. Vi nærmer oss avspark for høstens vakreste eventyr; idrettsmedisinsk høstkongress. Denne går av stabelen på Rica Park Hotell i Sandefjord november. Det er allerede 550 påmeldte, men vi har plass til flere! Kongressen avholdes i år for 30. gang. Kongresskomiteen, FFI og NIMF inviterer alle gamle og sittende styremedlemmer til jubileumsmiddag med historisk sus torsdag kveld. Vi ser fram til å møte trofaste støttespillere som gjennom år har betydd mye for fagmiljøet vårt. Jeg annonserte i forrige utgave av NIM at revidert utgave av Idrettsskadeboka var rett rundt hjørnet. Arbeidet med denne har vist seg langt mer krevende enn forventet, men ikke desto mere gledelig er det at denne lanseres under kongressen. Jeg ønsker dere en fortsatt vakker og fargerik høst, og håper vi sees i Sandefjord! Trine Moholdt, leder FFI Håper sommeren har vært god! Høsten er godt i gang og vi har allerede tilbakelagt årets høstseminar i FFI. Temaet denne gang var senelidelser, profylakse og behandling. Vi hadde to spennende dager med oppdatert viten fra fysioterapeut, PhD Christian Couppe fra København. Deltakerlista var nok en gang så godt som fulltegnet og tilbakemeldingene fra kurset var veldig gode. Reportasje fra seminaret kommer i neste nummer av NIM. Det er artig å være med på å bidra til økt kunnskap og faglig engasjement blant medlemmene våre. Med høsten kommer også årets høydepunkt for mange; Idrettsmedisinsk høstkongress. I skrivende stund er det ca 550 påmeldte deltakere og det er fortsatt plass til (noen) på kongressen i Sandefjord. Programmet er BRA, folkens! Hør bare: Hvorfor virker trening? Hvem trenger skulderkirurgi? Algoritmer for undersøkelse og behandling av skulder, Ortorexi, Smertemodulering gjennom fysisk aktivitet, Risk/benefit for idrett hos personer med bakenforliggende hjertesykdom, Suksess med lag og innen individuell idrett For å nevne noe. I tillegg er det mange gode og matnyttige workshops og hele 53 frie foredrag. Jeg gleder meg! Faggruppen har definert vår egen hovedoppgave i denne perioden til å være å arrangere gode kurs for medlemmene våre. I tillegg har vi nå så vidt påbegynt et arbeid for å få fysioterapeuter inn på kommunal legevakt. Vi ønsker å fronte at spesialister i idrettsfysioterapi innehar en unik kompetanse i forhold til tidlig diagnostikk og videre henvisning av muskel-skjelettskader. Dette er noe vi kommer til å jobbe mer med framover. Jeg oppfordrer alle til å sjekke hjemmesiden til faggruppa med jevne mellomrom. Her legges aktuelt stoff ut, med tips blant annet om kurs og ting som skjer rundt omkring. Si fra om du har noe du mener FFI-medlemmene bør få vite, så legger vi det ut der eller på Facebooksiden vår. Håper vi sees i Sandefjord!

5 DJO ØKER SITT KUNDENÆRVÆR PÅ SØR-NORGE (OSLO) OG SØKER EN BUSINESSORIENTERT PRODUKTSPESIALIST! Liker du å skape relasjoner med kolleger i bransjen og samtidig få bruk for din fagkunnskap? DJO søker en ny kollega: Distriktsansvarlig Produktspesialist- TENS/ NMES på Sør-Norge 5 Du vil ha ansvar innen ditt geografiske distrikt for salg av DJOs produkter (Cefar, Chattanooga, Compex,) til eksisterende og nye kunder. Dine kunder er kliniker, sykehus, både privat og offentlig, bandagister og sportsbransjen. Tjenesten er allsidig da du også er ansvarlig for kurs, workshops og utstillinger samt kontinuerlig oppdaterer din kompetanse med produktnyheter, studier og nye behandlingsmetoder. Du er ansvarlig for hele prosessen i ditt distrikt, fra planlegging til resultat, og rapporterer til Nordic sales manager i Sverige. Stillingen krever reiser og førerkort (firmabil). DJO Nordic tilbyr et fritt, aktivt og utviklende arbeid i et internasjonalt og velrenommert firma med kvalitetsprodukter og en svært høy grad av service. Stillingen er en fast stilling med fast lønn, bonus samt firmabil. Du er fysioterapeut eller naprapat. Du trives med en selvstendig og variert jobb med mange kundekontakter. Du er handlekraftig og initiativrik, en god relasjonsbygger, engasjert, strukturert og har godt humør. Du jobber ut ifra hjemmet og bor i Osloområdet. Salgserfaring er en fordel. Søk nå og bli en del av DJOs kunnskapsrike og engasjerte gjeng! Fortell gjerne hvorfor du mener at du er rett person til denne jobben. Søk snarest til Jonas Gullberg, jonas.gullberg@djoglobal.com DJO Nordic er et datterselskap av DJO Global Inc. (Vista, USA) som er en ledende global utvikler, produsent og distributør av høykvalitativt medisinsk utstyr. Produktene består blant annet av rigide og myke ortoser/skinner, løsninger for plager i muskel/ skjelett, hjerte/kar, smertelindring og muskelstimulering. Våre produkter bidrar til å forebygge skader, rehabilitere etter operasjon, skade eller degenerativ sykdom, samt trening. Les gjerne mer om firmaet på DJO Nordic AB Murmansgatan 6 5 Malmö Tel info.nordic@djoglobal.com

6 Aa pathomechanical paradigm for treating the injured runner 6 Richard W. Willy, Abstract PT, PhD, OCS Department of Physical Therapy, East Carolina University, Greenville, NC Corresponding Author: Richard Willy, PT, PhD Assistant Professor Department of Physical Therapy College of Allied Health Sciences East Carolina University Greenville, NC 7834 USA Mail stop: 668 Allied Health willyr@ecu.edu Pathological mechanics are thought to play a role in many common running injuries. A review of the biomechanical literature reveals that a given running injury may be associated with multiple faulty running mechanics. Traditional rehabilitation programs have focused their efforts on addressing the injured anatomical structure. By focusing rehabilitation programs on correcting the pathomechanics of an injury, outcomes may be improved. Since the underlying faulty mechanics have been addressed, risk of reinjury may also be decreased. In this article, a pathomechanical paradigm for the treatment of the injured runner is introduced. Emphasis is placed on recognizing the most common types of faulty running mechanics often encountered in the clinical setting and their implications for injury. Finally, suggested treatment techniques are described. Introduction Endurance running is one of the most popular and is enjoyed across the lifespan. Unfortunately, running is associated with a high injury rate with 9-79% of runners sustaining an injury each year. 3 Injuries to the knee and lower leg represent nearly /3rds of all running-related injuries, with patellofemoral pain (PFP), iliotibial band syndrome, plantar fasciitis and tibial stress fractures being among the most prevalent. 30 High recurrence rates for many of these overuse injuries suggest that traditional treatment regimens lack a certain aspect that may be critical for long term success. In addition to structural and training-related risk factors, pathomechanics are thought to contribute to the development of running injuries. Abnormal running mechanics may result in pathological levels of loading on anatomic structures, resulting in overuse injury. Failure to address the underlying faulty running mechanics, if present, may contribute to the high rate of recurrence that is often associated with many running-related injuries. 6, 4 Adopting a pathomechanical paradigm may be beneficial when treating many running-related injuries. 6, 8 In a pathomechanical model, faulty mechanics, rather than injured anatomical structures, are the focus of clinical assessment and treatment programs. 8 A pathomechanical paradigm is particularly well suited to the treatment of running clientele as most running-related injuries have multiple potential biomechanical causes. The ability to conduct a thorough and accurate running gait analysis is paramount to successful implementation of a pathomechanical approach for rehabilitation of the injured runner. A fully instrumented gait analysis, using a 3-diminesional motion capture system, is considered the gold standard for evaluating running gait. These systems are expensive and require a highly specific skill set to operate and, consequently, are rarely seen in the clinical setting. In addition, the amount of information provided by these systems can prove overwhelming for the clinician and runner alike. A skilled clinical gait analysis, using a standard video camera and treadmill, can provide the necessary information to implement a pathomechanical paradigm for the treatment of most common running injuries. Despite some differences with overground running, a treadmill is a valid tool for clinical gait analysis with respect to joint kinematics and kinetics. 8, 40 During treadmill running, a less inclined foot and a slightly shorter stride are present when compared with overground running. 8 These differences may be important considerations when evaluating certain running mechanics. In this article, a basic classification framework is described for the most common pathomechanics associated with the many prevalent running injuries. Specifically, this article will discuss medial collapse mechanics, 7 overstriding, 5, crossover gait 3 and their associated running-related injuries. Clinical assessment techniques and suggested treatment strategies are discussed for each of these faulty running patterns. Overall, the intent of this article is to describe the basis for a theoretical model designed to assist clinicians in the treatment of the injured runner. Medial collapse mechanics Medial collapse is perhaps the most common faulty running mechanic, particularly among female runners (FIGURE ). Excessive hip adduction, hip internal rotation, and contralateral pelvic drop result in a knee in apparent valgus, collectively

7 Figure : Medial collapse mechanics at midstance. Note the excessive contralateral pelvic drop and hip adduction. Clinically, close proximity of the medial femoral condyles at midstance, as above, generally indicates excessive hip adduction of the stance limb. Figure : Measurement of the Frontal Plane Projection Angle (FPPA) during a stepdown maneuver. ImageJ (www. NIH.gov Bethesda, MD USA) was used to obtain an FPPA measurement of -. A negative FPPA measurement is indicative of medial collapse. The same methodology is used to measure FPPA during running. known as medial collapse. 7 While primarily seen in female runners, medial collapse mechanics should not be considered sex-exclusive. 4 Medial collapse mechanics apply added stresses and forces to several anatomical structures, potentially resulting in overuse injury. Medial collapse mechanics have been identified as possible mechanisms for the development of PFP 3, 9, 34 and iliotibial band syndrome in runners. 9,, Excessive hip adduction and hip internal rotation increase the dynamic quadriceps angle, increasing the lateral vector acting on the patellofemoral joint. 3, 4 Additionally, contralateral pelvic drop and hip adduction motions are thought to increase strain in the iliotibial band. Excessive hip adduction and internal rotation may also engage cam or pincer morphologies of the femoroacetabular joint, potentially contributing to femoroacetabular impingement and acetabular labral tears. Medial collapse also results in uneven loading of the long bones of the lower extremity. Specifically, a knee in dynamic valgus will shift loading to the lateral aspect of the tibiofemoral joint leading to bending moments applied to the femur and tibial. 6 Tension on the medial aspects of the femur and tibia may result. Interestingly, female runners with a history of tibial stress fractures tend to run with medial collapse mechanics. 6 Clinically, there are several methods to evaluate medial collapse mechanics. The frontal plane projection angle (FPPA) of the knee is a -dimensional evaluation technique readily performed in the clinic, requiring only a standard video camera and software to quantify joint angles (FIGURE ). 35, 36 Many open source applications for tablet and handheld computers are now available and allow the clinician to measure FPPA conveniently in the clinic. To measure FPPA, an angle is obtained by the intersection of two lines: a) a line between the anterior inferior iliac spine and the midpoint of the tibiofemoral joint, and b) a line between the center of the ankle mortis and the tibiofemoral joint. 35 Despite the ease in measuring FPPA, it has only moderate correlations with any single 3-dimensional measure of joint motion. 35 Caution is urged when directly comparing the results of the -dimensional measure of FPPA with 3-dimensional measures obtained in research gait laboratories. Rather, FPPA is a composite measure with inputs that occur in different proportions from hip adduction and internal rotation, and knee abduction and external rotation. 35 Despite this limitation, FPPA is a repeatable measure (intraclass correlation coefficients=.7-.9), 0, 36 and is a useful clinical tool to quantify changes in dynamic alignment of the lower extremities. A more subjective measurement is to visually assess the distance between the medial femoral condyles at midstance using a posterior full body view. Clinicians often consider a runner to have medial collapse mechanics when the medial formal condyles appear to touch, or nearly touch during the swing phase. Regardless of the assessment technique used, individuals who demonstrate medial collapse during running tend to move in the same manner during other tasks such as jumping, single leg squatting and step descent. 9, 34, 4 Therefore, evaluation of medial collapse mechanics during other movement tasks is comparable to running if a treadmill is not readily available. Neuromuscular therapies often target the hip abductor and external rotator musculature in an effort to improve control of the motions associated with medial collapse mechanics. The short term outcomes of hip strengthening programs are promising for the treatment of 6, 0, the PFP and iliotibial band syndrome. However, there is no evidence that hip strengthening actually reduces medial collapse mechanics. 38, 43 These findings may have long term implications for the success of hip strengthening programs for the treatment of injuries with a medial collapse mechanic. There is a growing body of evidence that deficits in neuromuscular control may be related to running injuries associated with medial collapse mechanics. Willson and colleagues recently reported that medial collapse mechanics are correlated with deficits in neuromuscular control of the gluteal musculature in runners who exhibit medial collapse mechanics. 37 Additionally, a recent systematic review found evidence that females with PFP demonstrate delayed onset and shorter duration of activation of the gluteus maximus and medius during step negotiation and running. Figure 3 : Mirror gait retraining session with a runner with patellofemoral pain related to medial collapse mechanics. 7

8 Figure 4: A) Runner exhibited overstriding running mechanics. Note the extended knee at footstrike and the angle of the lower leg, with respect to vertical. B) Running with 7.5% above preferred step rate. Note the changes in lower extremity kinematics, including increased knee flexion, a more vertical tibia, and a less-pronounced heelstrike. Adapted with permission from: Miller A, Willy RW. Retraining fixes faulty gait in injured runners. LER. 03 5(6): Forts. fra foregående side: A pathomechanical paradigm for treating the injured runner Consequently, interventions that target neuromuscular control deficits of the gluteal musculature may be successful in addressing medial collapse mechanics. Gait retraining, a systematic neuromuscular reeducation of gait patterns, has shown promise at reducing medial collapse mechanics. In two recent reports, female runners with patellofemoral pain were verbally cued to squeeze their gluteal musculature to reduce medial collapse mechanics during 4, 4 8 treadmill training sessions. Feedback on medial collapse mechanics was provided by either a real time motion capture system4 or a full length mirror placed in front of the treadmill (FIGURE 3). Runners in both studies reduced their medial collapse mechanics while reporting significant reductions in pain and improved overall knee function. These preliminary studies suggest that gait retraining may have promise at reducing in symptoms and medial collapse mechanics. It is also noteworthy that the mirror retraining and the real time feedback studies produced equivalent results in both symptoms and improvements in medial collapse mechanics. Thus, the technique in the mirror retraining study transfers readily to the clinical setting whereas most clinics lack the access to a motion capture system to implement the real time kinematic technique. Overstriding mechanics Overstriding is operationally defined as taking longer strides than optimal for a given running velocity, resulting in a lower running cadence (step rate) (FIGURE 4a). While easily measured, there is no established standard for optimal step rate. Step rate is highly individualized and is somewhat velocity dependent. Nevertheless, overstriding mechanics may play a role in a number of running-related injuries. Individuals who run with sub-optimal stride rate exhibit a more extended knee at initial contact, reducing the knee s ability to initially attenuate the impact forces that occur immediately after footstrike., 39 A more pronounced heel strike occurs during overstriding. As a result, ground reaction force absorption occurs primarily through the highly dense calcaneus, resulting in elevated impact forces. In contrast, running with increased step rate results in a more flexed knee at footstrike and reduced heelstrike pattern and lower impact forces, 39 (FIGURE 4b, 5). The reduction of excessive impact forces during running may be an important consideration in the treatment of several common running injuries. For instance, runners with a history of tibial stress fractures have been shown to run with higher vertical loading rates of the vertical ground reaction force and higher tibial shock. 9, 6 Interestingly, the magnitude of impact forces seems to be more important than the number of cycles of impacts when addressing overstriding mechanics. 7 This finding supports the treatment strategy of reducing impact forces by increasing step rate, which reduces, 39 overstriding. Overstriding may also play a role in injuries to the patellofemoral joint. In runners who overstride, knee flexion velocity and the peak internal knee extension moment are elevated, resulting in increased knee power absorption and greater patellofemoral joint stress., 5, 39 Interestingly, overstriding may also play a role in medial collapse mechanics. When a longer swing phase is adopted, activation of the gluteal musculature decreases during late swing phase. 4 As the gluteal musculature resist hip flexion, this decrease in neuromuscular activity may be necessary to facilitate a longer swing phase. This reduction in activity of the gluteus maximus and gluteus medius just prior to footstrike is perhaps significant as runners with excessive medial collapse often demonstrate the same altered neuromuscular control strategy. 37 Interestingly, hip adduction increases when step rate is decreased. When these findings are taken together, overstriding may result in both greater patellofemoral stress and increased medial collapse mechanics. Clinicians who suspect overstriding often note a more extended knee, a less vertical lower leg, and a more pronounced heelstrike at initial ground contact. Often, footstrikes are more audible in runners who overstride. While adopting a midfoot or even a forefoot strike pattern is often suggested to reduce overstriding, considerably greater loading of the plantarflexors results. 3 Therefore, deliberately transitioning to a

9 Figure 5: The vertical ground reaction force curves of two stance phases of the runner in Figure 4 while running at preferred step rate (Fig. 4a) and at 7.5% over preferred step rate (Fig. 4b). Not the large reduction in the average vertical load rate, which is calculated as the rate of rise in the middle 60% of the vertical ground reaction force curve between foot strike and the vertical impact peak (the first peak). Adapted with permission from: Miller A, Willy RW. Retraining fixes faulty gait in injured runners. LER. 03 5(6): non-heelstrike pattern may be unwise as injury to the plantarflexors may result. In contrast, gait retraining programs that cue an increase in step rate have shown promise without causing a large increase in plantarflexion power absorption. 39 Recent reports have shown that cueing a 5-0% increase in step rate reduces impact forces, knee power absorption and patellofemoral joint stress., 5, 39 Feedback on step rate can be provided by manually counting a runner s steps, using a metronome, matching step rate to music, or using an accelerometer-based feedback system. Several commercial devices that provide real time feedback on step rate are now available. Crossover running mechanics Recently, running with an excessively narrow step width, also known as crossover running, has garnered increased attention. Crossover running has a profound effect on the frontal plane mechanics of the hip, knee, and rearfoot. A narrow step width necessitates increased hip adduction by moving the foot medially relative to the body s center of mass. 3 By placing the foot medial to the midline of the body, the knee varus moment increases. 3 Elevated values of hip adduction and the knee varus moment increase strain of the iliotibial band, potentially contributing to the development of iliotibial band syndrome. 8 Additionally, modulation of elevated knee varus moments may be an important consideration in runners with medial compartment osteoarthritis. Crossover mechanics also necessitates increased rearfoot eversion to achieve a plantigrade foot. 3, 5 As rearfoot eversion increases, so does tibial internal rotation (r=0.84), 5 leading to an increase in torsional loading of the tibia. 7 Bone is weakest under torsional loading. Hence, it is not surprising that runners with a history of tibial stress fractures often demonstrate high levels of torsional loading. 6 The crossover running mechanic is easily evaluated during a clinical gait assessment using the posterior view. With the gait analysis video paused in midstance, a vertical line can be extended inferiorly from the midline of the 5th lumbar vertebra. 33 At the East Carolina University Running Assessment Clinic, we consider a runner to have crossover mechanics if greater than 5% of the width of the heel is medial to this vertical line at the point of midstance (FIGURE 6) Little is known as to why runners adopt a crossover running pattern. As excessive hip adduction is a component of crossover running, deficits in neuromuscular control of the hip and trunk musculature may be at fault. Clinically, runners who demonstrate a crossover gait pattern respond well to a structured proximal strengthening and gait retraining program. Clinicians may provide visual cueing to increase step width by placing a piece of tape running lengthwise on the front of a treadmill. A full length mirror is placed directly in front of the treadmill so that the runner does not need to look down when learning to avoid crossing over the piece of tape. Alternatively, gait retraining to cue an increase in step width can be done outside the clinic by instructing a runner to straddle lanes on a running track. 9 Figure 6: Crossover running mechanics in midstance in an individual with iliotibial band syndrome. Note that greater than 5% of the width of the heel is medial to a vertical line extended inferiorly from the 5th lumbar vertebra. Also, note the increased rearfoot eversion that is likely due to the crossover mechanic. Conclusion There is a growing body of evidence supporting a pathomechanical paradigm for the evaluation and treatment of injured runners. In this article, we have described how this type of model can be readily adopted to the clinical setting for the treatment of the most common types of faulty running mechanics. Adopting a pathomechanical paradigm for the treatment of injured runners may result in improved long term outcomes for the most prevalent running injuries.

10 0 Forts. fra foregående side: A pathomechanical paradigm for treating the injured runner Referanseliste. Austin AB. Identification of Abnormal Hip Motion Associated With Acetabular Labral Pathology. Journal of Orthopaedic and Sports Physical Therapy. 008;. Barton CJ, Lack S, Malliaras P, Morrissey D. Gluteal muscle activity and patellofemoral pain syndrome: a systematic review. Br J Sports Med. 03;47: Brindle RA, Milner CE, Zhang S, Fitzhugh EC. Changing step width alters lower extremity biomechanics during running. Gait Posture. 03; 4. Chumanov ES, Wille CM, Michalski MP, Heiderscheit BC. Changes in muscle activation patterns when running step rate is increased. Gait Posture. 0;36: Davis I, Bowser, B and Mullineau, D. Do Impacts Cause Running Injuries? A Prospective Investigation.. Proceedings of the American Society of Biomechanics Annual Meeting:. 00; 6. Earl JE, Hoch AZ. A Proximal Strengthening Program Improves Pain, Function, and Biomechanics in Women With Patellofemoral Pain Syndrome. The American Journal of Sports Medicine. 00;39: Edwards WB, Taylor D, Rudolphi TJ, Gillette JC, Derrick TR. Effects of stride length and running mileage on a probabilistic stress fracture model. Med Sci Sports Exerc. 009;4: Fellin RE, Manal K, Davis IS. Comparison of lower extremity kinematic curves during overground and treadmill running. J Appl Biomech. 00;6: Ferber R, Noehren B, Hamill J, Davis IS. Competitive female runners with a history of iliotibial band syndrome demonstrate atypical hip and knee kinematics. J Orthop Sports Phys Ther. 00;40: Fredericson M, Wolf C. Iliotibial band syndrome in runners: innovations in treatment. Sports Medicine. 005;35: Hamill J, Miller R, Noehren B, Davis I. A prospective study of iliotibial band strain in runners. Clinical Biomechanics. 008;3: Heiderscheit BC, Chumanov ES, Michalski MP, Wille CM, Ryan MB. Effects of Step Rate Manipulation on Joint Mechanics during Running. Medicine & Science in Sports & Exercise. 0;43: Meardon S, Derrick T. Crossover and free moment. Proceedings of The Fourth North American Congress on Biomechanics. 008; 8. Meardon SA, Campbell S, Derrick TR. Step width alters iliotibial band strain during running. Sports Biomech. 0;: Milner CE, Ferber R, Pollard CD, Hamill J, Davis IS. Biomechanical factors associated with tibial stress fracture in female runners. Med Sci Sports Exerc. 006;38: Munro A, Herrington L, Carolan M. Reliability of -dimensional video assessment of frontal-plane dynamic knee valgus during common athletic screening tasks. J Sport Rehabil. 0;:7-.. Nakagawa TH, Muniz TB, Baldon RdM, Dias Maciel C, de Menezes Reiff RB, Serrao FV. The effect of additional strengthening of hip abductor and lateral rotator muscles in patellofemoral pain syndrome: a randomized controlled pilot study. Clinical Rehabilitation. 008;: Noehren B, Davis I, Hamill J. ASB clinical biomechanics award winner 006 prospective study of the biomechanical factors associated with iliotibial band syndrome. Clinical Biomechanics (Bristol, Avon). 007;: Noehren B, Hamill J, Davis I. Prospective evidence for a hip etiology in patellofemoral pain. Med Sci Sports Exerc. 03;45: Noehren B, Scholz J, Davis I. The effect of real-time gait retraining on hip kinematics, pain and function in subjects with patellofemoral pain syndrome. British Journal of Sports Medicine. 00;45: Pohl MB, Messenger N, Buckley JG. Changes in foot and lower limb coupling due to systematic variations in step width. Clin Biomech (Bristol, Avon). 006;: Pohl MB, Mullineaux DR, Milner CE, Hamill J, Davis IS. Biomechanical predictors of retrospective tibial stress fractures in runners. Journal of Biomechanics. 008;4: Powers CM. The Influence of Abnormal Hip Mechanics on Knee Injury: A Biomechanical Perspective. Journal of Orthopaedic and Sports Physical Therapy. 00; 8. Sahrmann SA. Diagnosis by the physical therapist--a prerequisite for treatment. A special communication. Phys Ther. 988;68: Williams KR, Ziff JL. Changes in distance running mechanics due to systematic variations in running style. Int J Sport Biomech. 99;7: Willson JD, Davis IS. Lower extremity mechanics of females with and without patellofemoral pain across activities with progressively greater task demands. Clinical Biomechanics. 008;3: Willson JD, Davis IS. Utility of the frontal plane projection angle in females with patellofemoral pain. Journal of Orthopaedic and Sports Physical Therapy. 008;38: Willson JD, Ireland ML, Davis I. Core Strength and Lower Extremity Alignment during Single Leg Squats. Medicine & Science in Sports & Exercise. 006;38: Willson JD, Kernozek TW, Arndt RL, Reznichek DA, Scott Straker J. Gluteal muscle activation during running in females with and without patellofemoral pain syndrome. Clinical Biomechanics. 0;6: Willy RW. The Effect of a Hip Strengthening Program on Mechanics During Running and During a Single Leg Squat. Journal of Orthopaedic and Sports Physical Therapy. 0; 39. Willy RW, Buchenic L, Rogacki K, Ackerman J, Schmidt A. The effects of a gait retraining program using mobile biofeedback in high risk runners. Proceedings of the 3rd International Patellofemoral Pain Retreat. 03; 40. Willy RW, Davis IS. Instrumented comparison of overground and treadmill running in healthy individuals. Medicine & Science in Sports & Exercise. 008;40:S Willy RW, Manal KT, Witvrouw EE, Davis IS. Are mechanics different between male and female runners with patellofemoral pain? Med Sci Sports Exerc. 0;44: Willy RW, Scholz JP, Davis IS. Mirror gait retraining for the treatment of patellofemoral pain in female runners. Clin Biomech (Bristol, Avon). 0;7: Wouters I, Almonroeder T, Dejarlais B, Laack A, Willson JD, Kernozek TW. Effects of a movement training program on hip and knee joint frontal plane running mechanics. Int J Sports Phys Ther. 0;7: Huberti HH, Hayes WC. Patellofemoral contact pressures. The influence of q-angle and tendofemoral contact. Journal of Bone and Joint Surgery, American Volume. 984;66: Souza RB, Powers CM. Differences in hip kinematics, muscle strength, and muscle activation between subjects with and without patellofemoral pain. J Orthop Sports Phys Ther. 009;39: Lee TQ, Morris G, Csintalan RP. The influence of tibial and femoral rotation on patellofemoral contact area and pressure. J Orthop Sports Phys Ther. 003;33: Lenhart RL, Thelen DG, Wille CM, Chumanov ES, Heiderscheit BC. Increasing Running Step Rate Reduces Patellofemoral Joint Forces. Med Sci Sports Exerc. 03; 6. Ludewig PM, Lawrence RL, Braman JP. What s in a Name? Using movement system diagnoses versus pathoanatomic diagnoses. J Orthop Sports Phys Ther. 03;43: Taunton JE, Ryan MB, Clement DB, McKenzie DC, Lloyd-Smith DR, Zumbo BD. A prospective study of running injuries: the Vancouver Sun Run In Training clinics. British Journal of Sports Medicine. 003;37: van Gent RN, Siem D, van Middelkoop M, et al. Incidence and determinants of lower extremity running injuries in long distance runners: a systematic review * COMMEN- TARY. British Journal of Sports Medicine. 007;4: Williams DS, 3rd, Green DH, Wurzinger B. Changes in lower extremity movement and power absorption during forefoot striking and barefoot running. Int J Sports Phys Ther. 0;7:55-53.

11 Høstkampanje fra Gymna Kvalitetsbenker til alle typer behandlinger Fysioserien til Gymna består av benker for fysioterapeuter og manuellterapeuter som er utviklet med tanke på funksjonalitet, design og komfort. En god hverdag for terapeuten avhenger av et godt arbeids - verktøy, la oss hjelpe deg å finne benken som passer best for deg! Gymna Stability Profile (GSP) garanterer dynamisk stabilitet Solid understell God arbeidsstilling med mindre belastning for terapeuten Låsepedalene er lett tilgjengelig så benken skal være enkel å manøvrere Alle Luxeutgaver har integrert varme i putene Se www-gymna-uniphy.com for de ulike modellene. 5% rabatt * pluss elektrisk drenasje uten ekstra kostnad Trioflex Trioflex er en 5-delt behandlingsbenk som er utrolig stabil og funksjonell. Veldig allsidig med sittende, liggende, lumbal fleksjon, manuell traksjon osv. Armstøttene er høydejusterbare for at pasienten skal kunne slappe fullstendig av i nakke- og skuldermuskulatur. Støttene kan også legges under benken for å gi bedre arbeidforhold ved cervikokranial behandling. Art.nr. 5.05CA Osteoflex Osteoflex er Gymnas toppmodell, som forener topp kvalitet og muligheten for best prestasjon. Sideklaffene er spesielt tilpasset terapeuter som jobber mye med manuelle behandlingsteknikker. Sideklaffene gjør at du kommer nærmere pasienten, hvilket gir god arbeidsergonomi og sikrere behandlinger. Den midterste platedelen er justerbar. Art. nr CA Kontakt oss for mer informasjon: Alere AS, Pb 93 Kjelsås, 04 Oslo Telefon: l Fax: l e-post: kundeservice.no@alere.com Bestill raskt og enkelt i vår nettbutikk: webshop.no.alere.com alere.no * Gjelder Trioflex, Osteoflex og Quadroflex (Advanced og Luxe). Tilbudet varer f.o.m. 0. september t.o.m. 0. desember 03. Benkene er bestillingsvare med ca 6 ukers leveringstid. 03 Alere. Med enerett. Alere logoen og Alere er varemerker for Alere gruppen med selskaper. Annonse 03 NO /-side.indd :4

12 Bildediagnostikk: Kilde til forvirring eller nyttig hjelpemiddel? På en radiologiutstilling på teknisk museum i London kunne man for noen år siden se en plakat med overskriften Is X-rays cheating?. Overskriften handlet Av Roar R. Pedersen radiolog og leder av NFMSR, pedersen70@gmail.com om holdninger til bildediagnostikk i de første tiårene etter at røntgenteknikken hadde blitt oppdaget. En utbredt holdning blant legene på denne tiden var at det å ta røntgenbilder var en snarvei i legekunsten, som kanskje ikke var rette måten å gjøre det på. Man skulle bruke klinisk skjønn og gjøre grundige undersøkelser for å komme til en diagnose, ikke ta lettvinte bilder for å komme raskere frem. I dag er bildediagnostikk en helt naturlig del av all medisinsk praksis. Men noen mener nok at det tas for mye bilder, og noen mener at bildediagnostikk ikke bare er unødvendig og dyrt, men til og med misvisende og ufullstendig fremstilling av virkeligheten. Det er ingen tvil om at bilder alene sjelden har noen nytte. Pasientens symptomer, pasientens prognose, alder og aktivitetsnivå må spille inn når man vurderer om et bildefunn er relevant eller nyttig. Hvis en undersøkelse utføres uten klinisk informasjon er det vanskelig for radiologen å gjøre en god vurdering, og med den informasjonsmengde som finnes i moderne bildediagnostikk som CT og MR, kan manglende klinisk informasjon rett og slett føre til at radiologen gjør en feil vurdering av bildene. Subtil patologi kan overses, og større forandringer blir kanskje ikke så viktige hvis radiologen vet at funn har vært gjort før og sannsynligvis er helt uendrede. Både CT- og MR-diagnostikken har vokst mest de siste 5 årene. I denne perioden har det radiologiske miljøet måtte lære seg å håndtere den tekniske utviklingen og utviklingen i bildemengde og kvalitet. Det er neppe fornærmende mot noen å si at dette har vært en utvikling med en del feilskjær og mye jobb. Det har tatt tid å få kompetanse på spesialfelt, og innen muskelskjelettradiologien har volumet eksplodert uten at nok radiologer har fått nok erfaring og spisskompetanse. Dette er kanskje noe av bakgrunnen til at mange klinikere har sett på bildediagnostikk som undersøkelser som ikke nødvendigvis tilfører den kliniske vurderingen noe avgjørende. Imidlertid er ikke det MR-bildene sin skyld. Bildene lyver ikke, men radiologene (og andre) som tolker bildene har kanskje ikke alltid nødvendig sensitivitet og spesifisitet for patologi. Det kan skyldes bildekvaliteten i en del tilfeller, men kanskje oftere manglende erfaring, manglende klinisk beslutningsevne, manglende informasjon om klinikk og forhistorie og manglende kommunikasjon med henviser. Alle disse momenter spiller inn når man skal lage en god og riktig beskrivelse av bildene. Noen eksempler kan belyse hvordan bildediagnostikk kan være forvirrende, og hvorfor det er viktig å tenke seg om når man tolker bilder og beskrivelser. Falske positive/negative og bifunn Noe av kritikken mot MR har vært at man finner mye som ikke har noen klinisk betydning, men som man blir tvunget til å kontrollere eller utrede. Dette er opplagt noe som påvirkes av radiologens (og henvisers) erfaring. Hvis radiologen er vant til å se små enchondromer i benmarg nær kneet kan beskrivelsen av et slikt funn berolige henviser og pasient uten at avanserte utredninger settes i gang for å avklare hva lesjonen representerer. Klinisk skjønn og kommunikasjon mellom henviser og radiolog kan også avverge kontroller og utredninger av bifunn. En interessant problemstilling kan være funn av sikker patologi på MR som ikke gjenfinnes ved for eksempel artroskopi. Hvem har rett? Noen meniskrupturer kan illustrere dette. En perifer vertikal ruptur i menisken i den best vaskulariserte sonen har godt potensiale for å gro og normalisere seg (figur ). Hvis det går lang tid mellom funnet på MR og en artroskopi har man erfart at ortoped ikke finner igjen rupturen fordi den ikke lenger er tilstede. Altså har begge rett. Hvis ortoped kaller dette for en falsk positiv MR får man inntrykk av at MR-bildene lyver men det er faktisk ikke tilfelle. En annen situasjon kan være at signal i en menisk gir inntrykk av en ruptur men ikke bryter overflaten av menisken. Hvis radiolog kaller dette en ruptur vil kanskje ikke ortoped finne

13 Figur Figur 3 rupturen. I så fall er beskrivelsen av bildene falskt positiv. Et tredje eksempel er når bildene entydig viser en ruptur, men kanskje på et uvanlig sted. Hvis ortoped ikke løfter på menisken på akkurat dette stedet kan rupturen overses. Beskrives artroskopien som normal er det da den som er falskt negativ. Nye diagnoser og høy spesifisitet Avansert bildediagnostikk gir muligheten til å se detaljer man aldri før har påvist med klinikk, operasjon eller skopi. Ødemforandringer i benmarg og i bløtdeler, små detaljer i ligamenter, sener og andre bløtdeler fremstilles med et detaljnivå som gir enorme mengder informasjon. Noen funn er spesifikke for enkelte diagnoser og traumemekanismer, mens andre funn er foreløpig uspesifikke. Felles for mange tilstander er at MR er svært sensitivt for bløtdelsforandringene. Utfordringen er å bruke informasjonen i bildene på en fornuftig måte, slik at man kan forstå mekanismen bak et traume og et funn og ikke bare liste opp morfologiske endringer som bare er egnet til forvirring. Et godt eksempel på en ny diagnose er ischiofemoral impingment (figur ). Det finnes ortopediske rapporter om denne tilstanden fra langt tilbake, men først med fremveksten av MR har man begynt å bli klar over at det er forandringer i quadratus femoris hos mange pasienter med symptomer fra hofteregionen. Trange forhold for muskelbuken mellom tuber os ischii og trochanter minor spiller inn, men hva er høna og egget? Og hva er det egentlig som gjør vondt? Press på ischiasnerven? Uansett er denne diagnosen sjelden mulig å stille spesifikt ved en klinisk diagnose, heller ikke ved røntgen eller CT. MR viser imidlertid utmerket ødemforandringer/atrofi og plassforhold. Det er spennende å drive med bildediagnostikk innen et felt hvor man fortsatt utforsker nye diagnoser. Svake ledd i kjeden Bildediagnostikk gir fantastiske muligheter til å stille gode diagnoser. Men det er mange fallgruver og mange skjær i sjøen som kan gjøre at bildediagnostikk blir unyttig og i verste fall misvisende. Både kvaliteten på henvisningen og problemstillingen kan være medvirkende til at resultatet påvirkes i en eller annen retning. Radiologer (og klinikere) finner det de leter etter og finner det de kan noe om, for å si det litt enkelt. Bildekvalitet kan påvirke diagnostikken betydelig. Tas det dårlige bilder kan patologi være usynlig, eller bildeartefakter kan tolkes som patologi. Ansvaret for å få gode bilder ligger hos radiografer og radiologer, men henvisere bør vite at bilder også har sine begrensninger og feil. Og sist, men ikke minst: Radiologer kan ta feil, og de fleste radiologer tåler å oppdage at de har tatt feil. Bildediagnostikk kommer til å bli viktigere og viktigere i prioritering, behandlingsvalg og kontroller og er et utrolig verktøy for dagens og fremtidens pasienter og terapeuter, hvis det brukes riktig.

14 Norske radiologer ønsker å bli viktige innen idrettsmedisin Høsten 0 ble Norsk Forening for muskel- og skjelettradiologi stiftet, og foreningen er godkjent som underforening av Norsk radiologisk forening Målet er å opparbeide spisskompetanse på feltet. 4 Flere fagfelt innen radiologien har sine egne underforeninger, men muskel-skjelettradiologi (MSK) har inntil nå ikke hatt sin egen interesseforening i Norge. Likevel er MSK et Av Roar R. Pedersen radiolog og leder av NFMSR, pedersen70@gmail.com av de feltene hvor radiologien berører mange andre fagfelt innen medisinen, som ortopedi, fysikalsk medisin, akuttmedisin, allmennmedisin, fysioterapi, manuell terapi, kiropraktikk og selvfølgelig også idrettsmedisin. Flere detaljer og større sikkerhet Fremveksten av MR de siste 0 årene har ført til en betydelig økning av undersøkelser utført innen muskelskjelett-diagnostikk, og særlig har økningen i antall private MRklinikker økt volumet de siste 0 årene. Det har gitt utfordringer og muligheter, og det har vært en kontinuerlig debatt om nytten av bildediagnostikk, og om bildediagnostikk gir relevant informasjon utover det kliniske skjønn. Både bildekvalitet og radiologenes kompetanse har blitt betydelig bedre, og det radiologiske fagmiljøet har etter hvert blitt sikrere på at de kan tilføre fagfeltet noe viktig i godt samarbeid med andre faggrupper. I en radiologisk undersøkelse blottstilles både henvisers vurderinger og radiologers vurdering for bildene lyver vel aldri? Uansett kan man i dag gjøre diagnostikk med en høyere grad av detaljer og sikkerhet enn før, og det bør komme pasientene til gode. En trend i det siste er at mange har helseforsikring hvor bildediagnostikk etterspørres ved skader og plager fra muskler og ledd, og idrettsutøvere på forskjellige nivåer blir undersøkt med røntgen, ultralyd, CT og MR. Dette stiller enda høyere krav til spisskompetanse innen MSK, en god del erfaring og godt samarbeid med klinikere. Synliggjøre fagmiljøet Med dette som bakgrunn har noen entusiastiske radiologer bestemt seg for å danne en forening som skal bidra til bedre radiologisk diagnostikk, skape godt samarbeid med andre faggrupper og sørge for at nytte og viktighet av riktig bildediagnostikk innen MSK blir synliggjort overfor fagmiljø og myndigheter. Foreningen har allerede bidratt i en stor høring fra Statens Helsedirektorat angående retningslinjer om bildediagnostikk av MSK i allmennpraksis. Foreningen vil også bidra til undervisning og spredning av kunnskap på egne og eksterne kurs. Miljøet i Norge er relativt lite, og av 900 medlemmer i Norsk Radiologisk Forening er foreløpig ca 40 medlem i NFMSR. Kun få radiologer driver utelukkende med muskelskjelettdiagnostikk, og målet til foreningen er at både de som driver lite og de som driver mye med slik diagnostikk skal levere høy kvalitet på sine vurderinger. Foreningen har tatt kontakt med foreningen for idrettsmedisin og sammen har vi bestemt oss for å ha et hyggelig samarbeid. Bidrag til NIM og til Idrettsmedisinsk høstkongress er blant mulighetene vi skal se på fremover. Hvis noen av idrettsmedisinsk forenings medlemmer ønsker kontakt med oss kan vi kontaktes på mskradiologi@gmail. com eller mail direkte til formannen pedersen70@gmail.com Informasjon fra foreningen kan finnes på Styret består av Leder: Roar Pedersen, Curato Røntgen Nestleder Johan C. Hellund, Ullevål Sekretær: Anagha P. Parkar, Haraldsplass Kasserer: Bård Bjørnarå, Helsehuset Kongsberg Øvrige medlemmer: Volker Lapczynski, AHUS Helga Brøgger, Ullevål

15 Nyttige råd fra ortopediingeniøren Anisomeli Benlengdeforskjell Av Lars Goplen Ortopediingeniør, Ortopediske hjelpemidler, Benlengdeforskjell kan være årsak eller medvirkende årsak til en rekke plager i underekstremiteter og rygg. Fra lette belastningsproblemer til alvorlige tilstander som f.eks scoliose. Retningslinjene er at forskjeller mindre enn cm ikke behandles For de som har et høyt aktivitetsnivå er marginene mindre. Da bør mindre forskjeller enn cm tas med i betraktning og evt korrigeres. Erfaringsmessig vil følgende tiltak fungere for aktive: Voksne med medfødt anisomeli uten plager: - Ved forskjell opp til cm gjøres ingen tiltak. - Ved forskjell mer enn cm bør noe av forskjellen korrigeres, vanligvis halvparten. Voksne med medfødt anisomeli med plager i rygg/underekstremiteter: - Forskjeller større enn 0,5 cm korrigeres. Da korrigeres halvparten av forskjellen som tilvenning. Tilvenningen bør vare i flere måneder. Graden av korreksjon økes så ved behov. Ved ervervet benlengdeforskjell etter f.eks fracturer eller protesekirurgi behøves ingen tilvenning. Da kan hele forskjellen utlignes. Hos barn og ungdom i vekst bør en anisomeli følges tett pga forandringer som følge av veksten. En ortopedisk kirurg må selvfølgelig være involvert. Det korrigeres for forskjeller større enn 0,5 cm. Korreksjoner gjøres enten ved å bygge opp skoen eller med såle i skoen, eller begge deler. NAV gir stønad til oppbygg av sko hvis forskjellen er mer enn,0 cm. For å måle benlengdeforskjell er røntgen av bekken og columna en vanlig metode. Pasienten må være stående med lik tyngde på begge ben. En evt scoliose vil også vises. En enkel metode i klinikken er å bruke et bekkenvater (Fig.). Man bygger opp under det korte benet (Fig.) til bekkenet er i vater (Fig.3). Referansepunkter kan være crista iliaca anterior superior. Denne metoden benyttes av de fleste ortopediingeniører. Vi har også mulighet til både å bygge opp sko og å lage adekvate innleggsåler. Illustrasjoner: Jarle Henningsen Aga og Lars Goplen Fig. Figur Fig. Figur Fig. 3 Figur 3 5

16 Abstracter til Høstkongressen 03 6 Kandidater til Takeda Nycomed-prisen 03 FÆRRE ARM-MOT-HODE HENDELSER I TIPPELIGA- EN ETTER INNFØRING AV STRENGERE REGELFOR- TOLKNING Bjørneboe J, Bahr R, Dvorak J, Andersen TE Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo FIFA Medical Assessment and Research Centre, Zürich, Sveits Bakgrunn: Tidligere studier har vist en økning i risiko for kampskader i Tippeligaen. Videoanalyser har vist at hendelser med høy risiko for skade har økt med 50 % i perioden fra 000 til 00. Målet med denne studien var å vurdere om en strengere regelfortolkning (rødt kort for høye albuetaklinger i hodedueller og for sene/to-fotstaklinger) kunne redusere hendelser med høy skaderisiko på mannlig elitenivå i Tippeligaen. Metode: Vi gjennomførte en pre/post-intervensjons analyse, hvor hendelsesraten og skader i 00 (pre) ble sammenlignet med 0 (post). I forkant av 0-sesongen ble en strengere regelfortolkningen utarbeidet i samarbeid med FIFA og dommerkomiteen i NFF. En hendelse ble registrert hvis kampen ble stoppet av dommeren, spilleren lå nede i over 5sekunder og virket å være smertepåvirket eller fikk behandling av medisinskpersonell. Vi benyttet «time-loss» definisjon for skaderegistrering. Resultater: Totalt ble det registrert 4 kontakthendelser, med en rate på 9,7 (95 % konfidensintervall (KI): 86,0 til 99,4) i 00-sesongen og 86,6 (95 % KI: 80,3 til 99,4) i 0-sesongen, altså ingen forskjell mellom sesongene. Vi fant en reduksjon i antall hodehendelser (rateratio (RR): 0,8, 95 % KI: 0,67 til 0,99), og hodehendelser som skyldes arm-til-hode kontakt (RR: 0,7, 95 % KI: 0,54 til 0,97). Vi fant ingen forskjell i total skadeinsidens mellom de to sesongene. Diskusjon: Dette er den første studien som har vurdert effekten av regelfortolkning på skaderisiko i fotball. Tidligere studier har vist at den viktigste årsaken til hodeskader er arm-mot-hode eller hodemot-hode hendelser. Det er derfor oppløftende at vi fant en redusert insidens av hodehendelser. Konklusjon: Etter innføring av strengere regelfortolkning i Tippeligaen fant vi ingen endring i den totale insidensen av kontakthendelser, men vi fant en reduksjon av hodehendelser og arm-mot-hode hendelser. Senter for idrettsskadeforskning er etablert ved Norges idrettshøgskole med økonomisk støtte fra Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst RHF, Den internasjonale olympiske komité, Norges idrettsforbund og olympiske komité og Norsk Tipping REKONSTRUKSJON ELLER IKKE-OPERATIV BE- HANDLING ETTER FREMRE KORSBÅNDSKADE: KNEFUNKSJON, IDRETTSDELTAGELSE OG NYE KNESKADER Grindem H, Eitzen I, Engebretsen L, 3 Snyder-Mackler L, 4 Risberg MA NAR, Seksjon for idrettsmedisin, Norges idrettshøgskole, Oslo NAR, Ortopedisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Oslo 3 Ortopedisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Oslo 4 Department of Physical Therapy, College of Health Sciences, University of Delaware, USA Innledning: Det finnes mange meninger om forventet knefunksjon, idrettsdeltagelse og risiko for ny kneskade etter ikkeoperativ behandling av fremre korsbåndskader, men kunnskap om klinisk forløp sammenlignet med korsbåndsrekonstruksjon mangler. Metode: 43 pasienter med fremre korsbåndskade deltok i denne prospektive kohortstudien med to år oppfølging. Pasientene var mellom 3 og 60 år og deltok i nivå - idretter minst to ganger i uken før skaden(tabell ). Isokinetisk quadriceps- og hamstringsstyrke, samt selvrapportert knefunksjon (IKDC 000) ble innhentet ved baseline, 6 uker, og år. Idrettsdeltagelse ble rapportert månedlig i to år ved internettbasert aktivitetsregistrering. Pasientene rapporterte nye kneskader ved kliniske oppfølginger og månedlig internettbasert registrering. Repetert ANOVA, GEE-modeller og Cox regresjon ble brukt i analysene. Resultater: Korsbåndopererte pasienter (n=00) var signifikant yngre og deltok i mer knebelastende idretter før skade enn ikkeopererte pasienter (n=43). Oppfølgingprosent for alle utfallsmål var 87 %. Det var ingen signifikant gruppeforskjell i knefunksjon over tid. Ujusterte analyser viste at opererte pasienter oftere deltok i nivå idretter i det andre året av oppfølgingen, og hadde høyere risiko for å pådra seg ny kneskade. Etter justering for alder og idrettsdeltagelse før skade var dette ikke signifikant.

17 Signifikant flere ikke-opererte pasienter deltok derimot i nivå idretter i det første året av oppfølgingen, og i nivå 3 idretter over hele toårsperioden. Etter to år hadde 30 % av alle pasienter quadricepsstyrke under 90 % av motsatt side, 3 % hadde hamstringsstyrke under 90 % av motsatt side, % hadde selvrapportert knefunksjon under normalverdier, og 9 % rapporterte en ny kneskade. Konklusjon: Det var få forskjeller i det kliniske forløpet etter korsbånds-rekonstruksjon og ikke-operativ behandling. Uansett behandling har mange pasienter utilfredsstillende resultater etter to år, og fremtidig fokus bør være å forbedre utfallet hos disse pasientene. Studien er en del av the Delaware-Oslo ACL Cohort Study, og er finansiert av National Institutes of Health (R0HD37985 og R37HD37985) Tabell. Idretter rapportert i den månedlig aktivitetsregistreringen, klassifisert etter nivå Idrett Håndball Fotball Basketball Innebandy Nivå I til henholdsvis versjon og av spørreskjema for videre testing. Versjon bestod av 7 spørsmål fra EDI-Body Dissatisfaction, EDI-Drive for Thinness og nåværende og tidligere slanking. I versjon inkluderte vi i tillegg to spørsmål om perfeksjonisme. Del II: Spørreskjemaets eksterne validitet ble testet opp imot 54 kvinnelige eliteidrettsutøvere i samme alder fra en ekstern database. Del III: Versjon og sin evne til å predikere nye tilfeller av spiseforstyrrelser to år frem i tid ble undersøkt blant utøvere uten spiseforstyrrelse ved del I (pretest), (n=8, 99%). Resultater: Versjon viste bedre evne enn versjon til å skille utøvere med og uten spiseforstyrrelse med ROC areal på 0.86 (95% CI, ) versus 0.83 ( ). Spørreskjemaet viste god ekstern prediktiv validitet med en nøyaktighet på 0.77 ( ). Spørreskjemaets evne til å predikere nye tilfeller med spiseforstyrrelser er lovende (versjon : 0.7, versus versjon : 0.75, ). Konklusjon: Ni spørsmål om perfeksjonisme, kroppsmisnøye og slankeadferd ser ut til å ha høy presisjon til å skille unge kvinnelige eliteutøvere med og uten spiseforstyrrelse. Spørreskjemaets prognostiske evne er lovende, men bør testes i et større materiale. Senter for idrettsskadeforskning er etablert ved Norges idrettshøgskole med økonomisk støtte fra Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst RHF, Den internasjonale olympiske komité, Norges idrettsforbund og olympiske komité og Norsk Tipping. 7 Volleyball Kampsport Turn Ishockey Tennis/squash Alpint/telemark Snowboard Dans/aerobic II JO HØYERE JO BEDRE? TRENINGSINTENSITET UNDER INTER- VALLTRENING HOS PASIENTER MED KORONARSYKDOM Moholdt, T,, Madssen, E,3, Rognmo, Ø, Aamot, IL,4 K.G. Jebsen Center of Exercise in Medicine, Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, Trondheim Kvinneklinikken, St.Olavs hospital, Trondheim 3 Hjertemedisinsk avdeling, St.Olavs hospital, Trondheim Kliniske servicefunksjoner, St.Olavs hosptial, Trondheim Langrenn Løping Sykling Svømming Styrketrening III THE BRIEF EATING DISORDER IN SPORT-QUESTIONNAIRE (BEDS-Q): NY ENKEL METODE TILPASSET UNGE KVINNELIGE ELITE-IDRETTSUTØVERE Martinsen M, Klungland Torstveit M, Pensgaard AM 3, Sundgot-Borgen J 4 Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo, Fakultet for helse- og idrettsvitenskap, Universitetet i Agder, Kristiansand, 3 Seksjon for coaching og psykologi, Norges idrettshøgskole, Oslo, Seksjon for idrettsmedisinske fag, Norges idrettshøgskole, Oslo. Et skjema for screening av spiseforstyrrelser tilpasset kvinnelige utøvere har vært etterspurt både nasjonalt og internasjonalt. Formål:). Utvikle og validere et spørreskjema tilpasset unge kvinnelige eliteidrettsutøvere, som kan skille mellom utøvere med og uten spiseforstyrrelse. ). Undersøke spørreskjemaets presisjon til å avdekke utøvere i risiko for å utvikle en spiseforstyrrelse. Metode: Del I: Kvinnelige førsteklasseelever ved 6 toppidrettsgymnas (n=, 90%) svarte på den standardiserte testen Eating Disorder Inventory (EDI) og spørsmål relatert til trening og forstyrret spiseatferd. Alle utøvere med symptomer på spiseforstyrrelser (n=96, 94%) og et tilfeldig utvalg uten spiseforstyrrelser (n=88, 86%) deltok i et klinisk intervju. Med utgangspunkt i resultatene fra kartleggingen, relevant litteratur og erfaring ble spørsmålene med best prediksjonsevne videreført Formål: Peak oksygenopptak (VOpeak) øker mer etter intervalltrening med høy intensitet sammenlignet med isokalorisk trening med moderat intensitet hos pasienter med koronar hjertesykdom. Vi undersøkte betydningen av hvor høy intensitet pasientene trente med under høyintensitets intervalltrening for økning i VOpeak. Metode: Vi inkluderte pasienter med koronar hjertesykdom som hadde deltatt i randomiserte kliniske forsøk av 4x4 minutter intervalltrening på 85-95% av maksimal hjertefrekvens (HRmax) i uker. Treningsintensitet ble beregnet for hver enkelt pasient ved å ta gjennomsnittspuls de to siste minuttene av hvert intervalldrag, uttrykt som prosent av HRmax. Vi brukte univariat generell lineær modell med VOpeak som avhengig variabel og prosent av HRmax, alder, antall intervalltreningsøkter og VOpeak ved oppstart av treningsperioden som forklarende variabler (kovariater). Treningsintensitet ble også delt inn i tre kategorier; < 88%, 88-9% og > 9% av HRmax, og disse kategoriene ble så brukt som faste faktorer ( fixed factor ) i modellen. Resultater: VOpeak økte med 3.9 (standarddeviasjon, SD 3.) ml kg- min-, tilsvarende.9 % etter 3.4 intervalltreningsøkter. Prosent av HRmax hadde en signifikant effekt på økning i VOpeak, både som kontinuerlig (p=0.09) og kategorisk variabel (p=0.00). Estimerte forskjeller og 95 % konfidensintervall for økning i VOpeak for de tre intensitetskategoriene var 3. (.0, 4.) for <88 %, 3.6 (.8, 4.4) for 88-9 %, og 5. (4., 6.3) >9 %. Diskusjon og konklusjon: Studien vår tyder på at økning i fysisk kapasitet etter intervalltrening med høy intensitet er avhengig av hvor høy intensitet pasientene trener med. Pasienter som klarer å trene på en puls som tilsvarer mer enn 9 % av sin makspuls øker mest. Disse funnene vil kunne ha betydning for hvordan trening av stabile koronarpasienter bør foregå.

18 8 Tema: Net voloreh enimp Forts. fra foregående side: Sammendrag til Idrettsmedisinsk Høstkongress SAMMENLIGNING AV SENESUTUR OG FYSIOTERAPI I BEHANDLING AV ROTATORCUFFRUPTUR - EN RAN- DOMISERT STUDIE OVER 5 ÅR Moosmayer S, Lund G, Seljom U, Haldorsen B, Svege I, Hennig T 3 Ortopedisk, fysioterapeutisk, ergoterapeutisk 3 avdeling, Martina Hansens Hospital, 306 Bærum Innledning Senesutur eller fysioterapi er vanlige metoder i behandlingen av rotatorcuffruptur, men det er fortsatt uklart hvilken metode som gir best resultat. Formålet med studien var å sammenligne behandlingseffekt av primær senesutur og av fysioterapi, for rotatorcuffrupturer med diameter inntil 3 cm. Fysioterapigruppen hadde mulighet for sekundær senesutur ved vedvarende symptomer. Metodebeskrivelse 03 pasienter med symptomatiske rotatorcuffrupturer ble randomisert til studiens to behandlingsalternativ. Primær effektvariabel var Constant score, sekundære effektvariabler var ASES score, SF-36 score og subscores for skulderbevegelighet, smerte, styrke og pasient fornøydhet. Scorene ble gjort ved baseline, etter 6 måneder,, og 5 år av en blindet undersøker. Ultralydkontroll ble utført etter 5 år. Pasienter som ikke viste framgang etter minst 5 fysioterapeutiske behandlinger, fikk tilbud om sekundær senesutur. Analysen ble gjort med linear regresjonsanalyse etter intention-to-treat prinsippet. Resultater Tolv av 5 pasienter (4%) i fysioterapigruppen hadde lite behandlingseffekt og måtte konverteres til sekundær senesutur. Gruppen med primær senesutur oppnådde 5,3 poeng større økning fra baseline på Constant score (p=0.05) og 9, poeng større økning på ASES score (p<0.0005) enn fysioterapigruppen. Fjorten (36%) av 39 konservativ behandlede rupturer viste sonografisk økende rupurstørrelse, og dette var korrelert med et dårligere outcome. Hos de opererte ble det funnet re-ruptur hos 8 (3%) av 60 pasienter. Diskusjon Randomiserte studier som sammenligner effekten av våre to behandlingsmetoder mangler i litteraturen. Vi finner at ¼ av de konservativ behandlede måtte konverteres til kirurgi, og at funksjonsforskjellene mellom våre hovedgrupper var små. Vi mener at et primært forsøk med fysioterapi kan forsvares i mange tilfeller, men for unge pasienter med høye skulderkrav anbefaler vi primær senesutur. ANATOMISKE KARAKTERISTIKA ER ASSOSIERT MED ØKT RISIKO FOR SKADER I UNDER-EKSTREMITETE- NE HOS KVINNELIGE ELITEFOTBALLSPILLERE Nilstad A, Andersen TE, Bahr R, Holme I, Steffen K Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo Bakgrunn: Forekomsten av skader i underekstremitetene blant kvinnelige fotballspillere er høy, men vi har liten kunnskap om risikofaktorer. Formålet med studien var derfor å undersøke ulike biomekaniske, nevromuskulære og anatomiske risikofaktorer for skader i underekstremitetene hos kvinnelige elitefotballspillere. Metode: Totalt 94 spillere i Toppserien deltok på omfattende screening av potensielle risikofaktorer før sesongstart i 009. Screeningen inkluderte tester av maksimal styrke i lår- og hoftemuskulatur, dynamisk balanse, måling av knevalgus i et tobens fallhopp, knelaksitet, generell leddlaksitet og fotpronasjon. I tillegg registrerte vi demografiske data og tidligere skader i kne, ankel og lår. Gjennom fotballsesongen registrerte spillerne trenings- og kampeksponering, samt alle fraværsskader, ukentlig via SMS. For alle registrerte skader innhentet vi detaljert skadeinformasjon gjennom et telefonintervju. Univariate og multivariate analyser ble brukt til å kalkulere odds ratio (OR) med 95% konfidensintervall (CI) for en ny skade per standardavviks endring. Resultater: Totalt 73 spillere deltok på både screeningen og skaderegistreringen, og det ble registrert 7 skader blant 07 spillere (6%) gjennom sesongen. Multivariate analyser viste at høyere BMI (OR,44, CI,4-,83, p 0,00), lavere knevalgus i et tobens fallhopp (OR 0,77, CI 0,60-0,99, p=0,04) og høyere fotpronasjon (OR,36, CI,0-,8, p=0,04) var assosiert med økt risiko for skade i underekstremitetene. Spillere med høyere fotpronasjon var mer utsatt for kneskader (OR,59, CI,00-,55, p=0,05) og univariate analyser viste at en tidligere korsbåndskade i høyre kne gav en 9 ganger økt risiko for en ny kneskade på samme side (OR 9,08, CI,90-43,44, p=0,006). Diskusjon: Funnene indikerte at spillere som scorer bedre på funksjonelle tester har høyere skaderisiko, og det kan tenkes at disse er mer involvert i spillet og i større grad går inn i potensielle risikosituasjoner. Konklusjon: Høyere BMI, lavere knevalgus i et tobens fallhopp, og høyere fotpronasjon er assosiert med økt risiko for underekstremitetsskader hos kvinnelige elitefotballspillere. Senter for idrettsskadeforskning er etablert ved Norges idrettshøgskole med økonomisk støtte fra Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst RHF, Den internasjonale olympiske komité, Norges idrettsforbund og olympiske komité og Norsk Tipping. Øvrige foredrag Elektronisk innhenting av data er mer effektivt enn papir og blyant blant landslagspillere i fotball. Ødegaard TT, NIMI Innleding: Det finnes en stor mengde valide spørreskjemaer for diagnostisering, kartlegging, behandling og måling av resultater innen medisinen. Det gjelder også for muskelskjellet lidelser. Forskere er avhengige og benytter seg av spørreskjemaer, mens klinikere bruker spørreskjemaer mindre. Argumenter som av klinikere blir brukt er at utfylling av skjemaer tar lang tid, skjemaene er vanskelig å tolke, det er mye papirarbeid etc. I fotball er plager i hofte/lyske området en hyppig skade. Copenhagen hip and groin score (Hagos) er et valid spørreskjema om hofte og/eller lyskeproblemer. Formålet med studien var å kartlegge forskjeller ved å innhente Hagos spørreskjema elektronisk versus med papir og blyant, blant landslagsspillere i fotball. Metode: 36 mannelige U- landslagspillere i fotball, født ble inkludert i studien. Spillere var midt under sesong og de ble bedt om å besvare Hagos spørreskjema. 9 spillere besvarte Hagos vha av INFOPAD, som er en elektronisk tjeneste hvor pasienten svarer elektronisk på nettbrett. 7 spillere besvarte spørreskjemaet vha penn og papirskjema. Resultater: Alle spillere besvarte samtlige spørsmål. Spillere som besvarte på papir brukte i gjennomsnitt 5,6 minutter (,40-6,0) Spillere som besvarte elektronisk brukte i gjennomsnitt 4,58 minutter (,4 8,8) på å besvare Hagos. Spørreskjemaene som ble papir besvart ble punchet manuelt inn i et xl ark noe som tok

19 ca,30 minutter, mens manuell utregning av Hagos score tok ca 3,0 minutt pr. skjema. Der hvor data ble elektronisk innhentet, ble dataene samtidig bearbeidet, elektronisk lagret, ferdig tolket og direkte eksportert til journal og/eller xl ark automatisk. Konklusjon: Ut fra denne studien kan det tyde på at innhenting av Hagos spørreskjemaer elektronisk er mer effektivt enn manuelt. Selve utfyllingen av skjemaet er ingen stor tidsmessig besparelse, men totalarbeidet med bearbeiding av ferdigscorede data er klart resursbesparende. Kryssende interesse: Forfatter har eierinteresser i Infopad. REDUSERT NEVROMUSKULÆR KONTROLL SOM RISIKOFAKTOR FOR SKULDERPROBLEMER HOS MANNLIGE ELITEHÅNDBALLSPIL- LERE Andersson SH,, Clarsen B, Myklebust G Senter for idrettsskadeforskning, Seksjon for idrettsmedisinske fag, Norges idrettshøgskole, Oslo Norsk idrettsmedisinsk institutt (NIMI), Oslo Bakgrunn: Skulderen fremheves som en utsatt region for belastningsskader hos både mannlige- og kvinnelige håndballspillere i ulike aldersgrupper og på ulike nivå. Nevromuskulær kontroll (NMK) omkring scapula er avgjørende for en normal skulderfunksjon og scapula dyskinesi er assosiert med en rekke dysfunksjoner og diagnoser relatert til skulderen. NMK omkring kne og hofte er også potensielle risikofaktorer for skulderproblemer ved at belastningen skulderbuen utsettes for er avhengig av kraftoverføringen og samspillet i den kinetiske kjede. Formål: Gjøre rede for prevalensen av skulderproblemer på dominant side hos mannlige elitehåndballspillere i løpet av en sesong og undersøke NMK omkring scapula, hofte og kne som potensielle risikofaktorer for skulderproblemer. Videre å undersøke intratester reliabiliteten ved testing av NMK omkring scapula, hofte og kne. Metode: En prospektiv kohortstudie av mannlige elitehåndballspillere (N=06). I forkant av 0- sesongen ble NMK omkring scapula, hofte og kne vurdert av den samme fysioterapeuten ved hjelp av en tredelt skala. Etter sesongstart ble spillernes skulderproblemer monitorert ved at de hver 4 dag besvarte et elektronisk belastningsskadeskjema. Resultat: Sesongprevalensen var 67% for skulderproblemer og 30% for betydelige skulderproblemer. Gjennomsnittsprevalensen for skulderproblemer var 8% (95% CI=5%-3%), mens den for betydelige skulderproblemer var 0% (95% CI=9%- %). Tydelig redusert NMK omkring scapula ved fleksjon i glenohumeralleddet var forbundet med størst risiko for betydelige skulderproblemer (OR=,57, 95% CI=,96-68,40, p<0,05). Subjektiv vurdering av NMK omkring scapula ved fleksjon i glenohumeralleddet hadde best evne til å forutsi betydelige skulderproblemer (ROC=0,678, 95% CI=0,50-0,855, p<0,05). Intratester reliabiliteten varierte fra svak til sterk (rs=0,473-0,809). Konklusjon: Betydelige skulderproblemer på dominat side er et problem blant mannlige elitehåndballspillere. Tydelig redusert NMK omkring scapula ved fleksjon i glenohumeralleddet er forbundet med størst risiko for betydelige skulderproblemer. Fremtidige intervensjonsstudier med mål om å redusere prevalensen av betydelige skulderproblemer bør inneholde tiltak rettet mot økt NMK omkring scapula, spesielt ved fleksjon glenohumeralleddet. Senter for idrettsskadeforskning er etablert ved Norges Idrettshøgskole med økonomisk støtte fra Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst RHF, Den internasjonale olympiske komite, Norges Idrettsforbund og olympiske komite og Norsk Tipping. HAR VITAMIN D-TILSKUDD EFFEKT PÅ MUSKELFUNKSJON HOS GODT TRENTE PERSONER? Baumann A, Wiig H, Helle C 3, Raastad T Avdeling for ernæringsvitenskap, Universitetet i Oslo Norges Idrettshøgskole, Oslo 3 Olympiatoppen, Oslo Innledning: Det er foreslått at suboptimal D-vitamin (5(OH)D) status kan ha en negativ effekt på muskelfunksjon hos godt trente personer eller idrettsutøvere. Målet med denne studien var å undersøke om daglige vitamin D-tilskudd ville gi en endring i muskelfunksjon hos unge godt trente personer med lav til moderat 5(OH)D-status. Metoder: Ved intervensjonsstart ble 5 deltakere randomisert til placebo eller til daglige tilskudd av 76 eller 5 μg vitamin D3. Førtifire deltakere (8±5 år) fullførte den 8 uker lange intervensjonen. Deltakernes 5(OH)D-status (mean±sd) ved start var 5±4 nmol/l i placebogruppen (n=4), 55±3 nmol/l i 76 µg-gruppen (n=5) og 53±5 nmol/l i 5 µg-gruppen (n=5). Måling av muskelstyrke ble gjort ved intervensjonsstart og -slutt ved hjelp av følgende tester: én repetisjon maksimum i benkpress og benpress; og maksimal isometrisk styrke i kneekstensjon målt ved 00 ms, 300 ms og høyest kraft registrert gjennom hele kontraksjonen. Endringer mellom gruppene ble undersøkt med enveis variansanalyser, og endringer innad i gruppene ble gjort ved parete t-tester. Resultater: Deltakernes 5(OH)D etter intervensjon var 4±4 nmol/l (placebo), 9±0 nmol/l (76 µg) og 6±8 nmol/l (5 µg). Det var ingen signifikante endringer i muskelstyrke mellom gruppene etter endt intervensjon. I benkpress (p=0.005) og benpress (p=0.037) var det imidlertid en signifikant økning i styrke innad i 76 μg-gruppen. Diskusjon og konklusjon: Grunnen til at det ikke ble funnet noen endringer i styrke mellom gruppene, kan være at deltakernes 5(OH)D-status ved intervensjonsstart var tilstrekkelig for god muskelfunksjon. Deltakerne hadde ikke et standardisert treningsprogram gjennom intervensjonsperioden, og variasjoner i trening kan ha påvirket resultatene. I denne studien fant vi ikke at vitamin D-tilskudd hadde effekt på muskelfunksjon hos godt trente personer. FLERE UNORMALE EKG-FORANDRINGER HOS FOTBALLSPILLERE I NORGE ENN HOS IDRETTSUTØVERE I ANDRE LAND Berge HM, Gjesdal K, Andersen TE, 3 Solberg EE, 4 Steine K Senter for idrettsskadeforskning, Norges Idrettshøgskole, Oslo Hjertemedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus, Ullevål, Oslo 3 Medisinsk avdeling, Diakonhjemmet sykehus, Oslo 4 Hjertemedisinsk avdeling, Akershus universitetssykehus, Lørenskog Innledning: Hjertescreening av idrettsutøvere gir ofte funn av EKG-forandringer som har vært definert som unormale og ført til flere undersøkelser. Nye verdensomspennende Seattle -kriterier for tolking av EKG hos idrettsutøvere har utvidet referansegrensene for normalitet, og vil medføre færre unormale funn. Målet med denne studien var å se hvor mange fotballspillere i Norge som hadde unormale EKG-forandringer. Metode: EKG fra hjertescreening av 587 av 595 mannlige profesjonelle fotballspillere i Norge (99%) ble tolket visuelt med automatiske måleinstrumenter på stor dataskjerm etter de nye Seattle -kriteriene. EKG-forandringene ble kategorisert som unormale eller som fysiologiske responser på trening. De fysiologiske responsene omfattet blant annet isolert venstre ventrikkel hypertrofi (VVH) ut fra Sokolow- Lyons formel SV+RV5 >0.5 mm, eller atrioventrikulært blokk type I med PR-intervall >00 ms. De unormale omfattet elektriske forstyrrelser og kardiomyopatier (definert blant annet av patologiske T-bølge inversjoner > mm eller Q-takker >3 mm, i minst to tilstøtende avledninger). Resultater: Totalt 65 (%) av spillerne hadde unormalt EKG, hvorav 8 (%) hadde forandringer kategorisert som elektriske forstyrrelser og 57 (88%) som cardiomyopati. Av unormale forandringer var T-bølge inversjoner (43%) og patologis- Tema: Net voloreh enimp 9

20 Tema: Net voloreh enimp ke Q-takker (9%) mest hyppig. De resterende 5 (89%) spillerne hadde normale fysiologiske forandringer hvor isolert VVH (%) og atrioventrikulært blokk type I (4%) var vanligst. Diskusjon/konklusjon: Unormale EKG-forandringer var mer enn dobbelt så vanlig hos våre idrettsutøvere enn det som rapporteres fra andre land. Medvirkende forklaringer kan være at vi kun undersøkte mannlige fotballspillere, samt at vår målemetode var mer sensitiv for millimeterstore forandringer enn tradisjonelle målinger på papir. Sammenligning med andre studier er imidlertid vanskelig da deltagere fra flere idretter og begge kjønn ofte er blandet, og målemetodene sjelden er beskrevet. På grunnlag av unormale EKG funn ville en av ti av de profesjonelle fotballspillerne i Norge blitt anbefalt videre undersøkelser etter hjertescreening med EKG. BIOMEKANISK GANGMØNSTER, LEDDSPALTE OG SELVRAPPORTERTE SYMPTOMER HOS HOFTEAR- TROSEPASIENTER SOM UNNGÅR PROTESE: 6-7 ÅRS OPPFØLGING Eitzen I, Kallerud H, Fernandes L,, Knarr B 3, Nordsletten L 4 Risberg MA Norsk Forskningssenter for Aktiv rehabilitering (NAR), Oslo Universitetssykehus, Ortopedisk avdeling og Seksjon for idrettsmedisinske fag, Norges Idrettshøgskole Odense Universitetshospital, Afdeling for Ortopedisk kirurgi, Danmark 3 Department of Mechanical Engineering, University of Delaware, USA 4 Oslo Universitetssykehus, Ortopedisk avdeling 0 Forts. fra foregående side: Sammendrag til Idrettsmedisinsk Høstkongress ØKT RISIKO FOR SKADE BLANT LAG MED KUN- STGRESS PÅ HJEMMEBANE I ALLSVENSKAN OG TIPPE- LIGAEN Bjørneboe J, Kristenson K, Waldén M, Andersen TE, Ekstrand J, Hägglund M 3. Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole Division of Community Medicine, Department of Medical and Health Sciences, Linköping University, Linköping, Sweden. 3 Division of Physiotherapy, Department of Medical and Health Sciences, Linköping University, Linköping, Sweden. Bakgrunn: Tidligere studier har vist at det i fotball ikke er forskjell i skaderisiko mellom 3. generasjons kunstgress og naturgress. Formålet med denne studien var å sammenligne skaderisiko på individnivå mellom kunstgress og naturgress blant mannlige profesjonelle fotballspillere. I tillegg ønsket vi å sammenligne skadeinsidens på klubbnivå mellom lag som har kunstgress som underlag på hjemmebane («kunstgressklubber») og lag som har naturgress på hjemmebane («naturgressklubber»). Metode: 3 klubber i Allsvenskan og Tippeligaen ble inkludert i studien i 00 og 0. En skade ble definert som en hendelse som førte til fravær fra trening eller kamp. Skader og individuell kamp/treningseksponering ble registrert av de medisinske støtteapparatene. Resultater: Vi fant ingen forskjell i risiko for skade på individnivå mellom kunstgress og naturgress, hverken for kampskader (RR 0,98, 99 % konfidensintervall (KI) 0,79 til,) eller treningsskader (RR,4, 99 % KI 0,86 til,50). På klubbnivå, fant vi at «kunstgressklubber» hadde en høyere risiko for akutte treningsskader (RR,3, 99 % KI,04 til,63) og belastningsskader (RR,38, 99 % KI,4 til,65) enn «naturgressklubber». Diskusjon: Dette er den første studien som har sammenlignet skaderisiko på klubbnivå. En mulig forklaring på den økte risikoen for kunstgressklubber, kan være at majoriteten av lagene i Allsvenskan og Tippeligaen er naturgressklubber. Dermed vil kunstgressklubber skifte underlag hyppigere, og en mulig forklaring på den økte risikoen for skader. Konklusjon: Denne studien viser som tidligere undersøkelser at total skaderisiko er lik mellom 3. generasjonskunstgress og naturgress, men at kunstgressklubber har en økt skaderisiko. Senter for idrettsskadeforskning er etablert ved Norges idrettshøgskole med økonomisk støtte fra Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst RHF, Den internasjonale olympiske komité, Norges idrettsforbund og olympiske komité og Norsk Tipping. Formål : Det naturlige forløpet av hofteartrose er lite kjent. Det er imidlertid vist at endring i gangmønster i tidlig sykdomsfase kan være en klinisk indikator for sykdomsprogresjon. Formålene med denne studien var: ) å sammenligne tidlig fase gangmønster hos hofteartrosepasienter som senere opereres mot dem som ikke opereres, og ) å evaluere om ikke-opererte hofteartrosepasienter bibeholder sitt gangmønster ved 6-7 års oppfølging. Metode: Førtiåtte ( menn/ kvinner, 58.9 (8.3) år) hofteartrosepasienter ble i inkludert i en biomekanisk 3Dganganalysestudie. Inklusjonskriterier var røntgenologisk verifisert artrose, hoftesmerter 3 måneder og Harris Hip Score >60. Selvrapportert funksjon, stivhet og smerte ble målt med WO- MAC. Ved oppfølging i 0 hadde 30 pasienter fått totalprotese, og 3 var døde. Av de 5 gjenstående ønsket ( menn/0 kvinner) å delta i oppfølgingsstudien. Baselineforskjeller mellom ikkeopererte og senere opererte ble beregnet med uavhengig t-test og Mann-Whitney U-test. Baseline og 6-7-årsdata for ikke-opererte ble sammenlignet med parret t-test og Wilcoxon s rank test. Resultater: Ved baseline hadde ikke-opererte pasienter bedre ekstensjon og større fleksjonsmoment i hoften under gange, høyere leddspalte (.9 (0.9) versus.5 (0.9) mm) og lavere WOMAC stivhet og funksjon (p< ) enn pasienter som senere fikk protese. Ved 6-7 års oppfølging fant vi ingen signifikante negative endringer i gangmønsteret. WOMAC stivhet og funksjon var uendret, mens smerte var redusert (p=0.05). Minimum leddspalte var ikke signifikant redusert (oppfølging.3 (0.9) mm, p=0.069). Diskusjon og konklusjon: Hofteartrosepasienter som etter 6-7 år fortsatt var ikke-operert, hadde ved baseline bedre hofteekstensjon under gange enn pasienter som senere fikk protese. Verken røntgenologisk leddspalte eller selvrapportert funksjon, stivhet eller smerte progredierte negativt i oppfølgingsperioden. Denne studien genererer hypotesen at god hofteekstensjon under gange og leddspalte >.5 mm kan prognostisere langsom sykdomsprogresjon. Disse utfallsmålene bør derfor vektlegges i tidlig sykdomsfase, da de kan indikere hvem som er spesielt egnede kandidater for systematiske treningsintervensjoner.